SOS-magasinet nr. 2 2014 by SOS-barnebyer

UTGITT AV SOS-BARNEBYER / NR 2 • 2014

USIKKERT I UKRAINA SIDE 3 MØT JOHANNES FRA SYRIA-KAMPANJEN SIDE 12 SOS-BARNEBYER 50 ÅR I NORGE SIDE 19

Tema: Fosterbarn

MELLOM TO HJEM SIDE 4-10

Vi takker for støtten fra våre HOVEDSAMARBEIDSPARTNERE:

LEDER

Still opp for fosterforeldrene Fosterforeldre gjør en uvurderlig innsats. Da må vi som samfunn stille opp for dem.

Vi takker for støtten fra våre HOVEDBIDRAGSYTERE:

SOS-BEDRIFTSPARTNERE • ABB • Ansatte i SAS • Dips • Eplehuset • Finn.no • Kruse Smith Entreprenør • Lilleborg • Mercuri Urval • OBOS • Prosafe • Skretting • Stiftelsen Balder • Stor-Bergen Boligbyggelag

Det beste er når man kan bo hjemme, hos sine egne foreldre, med egne søsken, i en trygg og stabil tilværelse. Dessverre er ikke det alltid mulig. 10 000 barn bor i fosterhjem i Norge, og enda er det flere som venter på et nytt hjem. Fosterforeldre gjør en uvurderlig innsats for å hjelpe barna, og da må vi som samfunn også stille opp for dem. Vi i SOS-barnebyer har mer enn seksti års erfaring med å drive barnevernstiltak i Europa. Derfor tror vi også at vi har noen ideer å dele med de norske myndighetene. Noen av dem kan du lese om i dette nummeret av SOS-magasinet. Det viktigste er at vi alltid setter barnas beste først. Dette budskapet har vi også formidlet direkte til den norske regjeringen. Tidligere i vår var barneministeren på besøk i SOS-barnebyen i Bergen, og hun var tydelig imponert over vår måte å jobbe på. SOS-barnebyer tilbyr en helt unik stabilitet for barna, fordi familiehusene er barnas hjem. Samtidig legger vi til rette for at søsken kan vokse opp sammen på en måte som mange tradisjonelle fosterhjem foreløpig ikke er i stand til. Dette sikrer vi gjennom et godt og tilgjengelig støtteapparat som alltid stiller opp for SOS-foreldrene. Barn er forskjellige, men enkelte av behovene har de felles. Som en av våre nye faddere sier i dette nummeret av SOS-magasinet: «Det er viktig at noen kan gi daglig omsorg og kjærlighet. Det har alle barn behov for.» Det jobber SOS-barnebyer med, i Norge og i 132 andre land i verden.

«Tidligere i vår var barneministeren på besøk i SOS-barnebyen i Bergen, og hun var tydelig imponert over vår måte å jobbe på.»

SVEIN GRØNNERN generalsekretær SOS-bedriftspartnere finansierer bygging eller drift av en SOS-barneby, et SOSfamilieprogram, et familiehus, en barnehage, en skole eller et medisinsk senter. For mer informasjon, kontakt Nina Edholm. Telefon: 23 35 39 00 E-post: bedrift@sos-barnebyer.no

SOS-barnebyer utgis av Stiftelsen SOS-barnebyer Norge, Mariboes gt. 13, Postboks 733 Sentrum, 0105 Oslo Telefon: 23 35 39 00 E-post: sos@sos-barnebyer.no Ansvarlig redaktør: Svein Grønnern Redaktør: Thomas Havro Hansen

Design og layout: Itera Gazette Trykk: Color Print AS Opplag: 154 000 Forsidefoto: Michela Morosini Red. avsluttet: 10.04.2014 Kontonr.: 8380 08 73730 www.sos-barnebyer.no

Svanemerke norprint [Converted].pdf

02-04-08

08:18:40

ØMERKE ILJ T M

241 C

CMY

519

Trykksak

AKTUELT

USIKKERT I UKRAINA Mat har blitt det viktigste for mange av familiene i Ukraina. Disse to søstrene får hjelp av SOS-sosialsenteret i Kiev.

Det finnes to SOS-barnebyer i Ukraina, i tillegg til sosialsentre i Brovary, Kiev og Lungask.

– Vi vil bare at barna skal vokse opp, få seg en utdanning og finne seg en plass i livet, sier SOS-mor Olga. – Men nå vet vi ikke hva som kommer til å skje. tekst: THOMAS HAVRO HANSEN foto: MARKO MÄGI

Situasjonen virker usikker for Olga, ektemannen Aleksandr og de andre som jobber eller bor hos SOS-barnebyer i Ukraina. Uroen i landet har vart i mange måneder allerede, helt siden demonstrasjonene mot regjeringen tok til i november i fjor. Det begynte som en fredelig protest, og eskalerte etterhvert til voldelige sammenstøt mellom demonstranter og politiet. I januar gikk statsministeren av, og i februar flyktet president Janukovitsj ut av landet. Det er nå innsatt en midlertidig president fram til et nytt valg skal avholdes i mai i år. Samtidig gikk Russland inn med militære styrker på Krim-halvøya sør i Ukraina. De russiske styrkene har angrepet flere ukrainske militærbaser på Krim, og mange frykter at Øst-Ukraina, der Olga og ektemannen arbeider i SOS-barnebyen i Lugansk, kan være neste mål for Russland.

gamle Alina deltok i en lokal teateroppsetning tidlig i mars, da teateret måtte evakueres på grunn av demonstrasjoner på utsiden. Da kom hun gråtende hjem til SOS-mor Olga. TILBAKE TIL SKOLEN

I barnebyen i Lugansk bor det fire SOSfamilier med totalt 16 barn. SOS-barnebyer driver også et sosialsenter i Lugansk som hjelper nesten 150 familier. HVA SKJER NÅ?

– Vi husker fortsatt 90-tallet, da økonomien kollapset og vi bare levde på te, sier Olga. – Det er en situasjon vi ikke vil at barna våre skal oppleve. Vi håper at alt går bra. Så langt er endringene i hverdagen små. Men usikkerheten ligger der hele tiden, forteller Lyudmila Hartsjenko, som er leder for SOS-barnebyen i Lugansk. – Hva skjer nå? Det er spørsmålet vi legger oss med hver kveld og våkner opp med hver morgen. Det er også spørsmålet barna stiller oss hver dag. Verden virker ustabil, og sånn føler barna seg også. Uroen kan oppstå når som helst. 12 år

Uroen i Ukraina begynte i hovedstaden Kiev, og like utenfor hovedstaden ligger SOS-barnebyen i Brovary, som huser 13 familier med nesten 80 barn til sammen. SOS-sosialsentrene i Brovary og Kiev hjelper rundt 160 familier. – Mat har blitt det viktigste for mange familier, forteller Olena Bilyk, som er leder for SOS-barnebyen i Brovary. – Men det viktigste vi gjør er å få barna tilbake til de samme vanene de hadde før uroen begynte. Mange har valgt å bli hjemme fra skolen, og det er vanskelig å komme tilbake. Bilyk er forberedt på at barnebyen i Brovary kan måtte ta imot evakuerte SOS-familier fra Lugansk dersom behovet oppstår. De er velkomne, forteller hun. Lyudmila Hartsjenko i Lugansk håper det ikke vil gå så langt. – Vi vil ikke ha krig, sier hun. – Men det som gjør meg sint er at vi ikke kan gjøre noe. Vi er som gisler i denne situasjonen.

TEMA: FOSTERBARN

FOTO: KATERINA ILIEVSKA

MELLOM TO HJEM

TEMA: FOSTERBARN

10 000 barn bor i fosterhjem i Norge. En fjerdedel av dem har flyttet mer enn fem ganger. tekst: THOMAS HAVRO HANSEN

TEMA: FOSTERBARN

FOTO: SENAD GUBELIC

Fosterforeldre har den daglige omsorgen og føler ofte at det er de som kjenner barnet best.

vert år plasseres flere hundre barn i fosterhjem i Norge, og stadig trengs det nye fosterfamilier. Samtidig ender altfor mange av fosterhjemsplasseringene i det som omtales som «utilsiktede flyttinger», altså der barna flyttes ut av fosterhjemmene tidligere enn det som var planlagt. Ifølge en NRK-dokumentar som ble sendt tidligere i vår flytter 25 % av barna mer enn fem ganger. – Det har vært politiske og faglige føringer på at vi skal velge fosterhjem fremfor institusjon, og det er på mange måter bra, sier Tove Wahlstrøm, generalsekretær i Norsk Fosterhjemsforening. – Dette er barn som skal bli voksne og som selv skal danne familie, og da må de ha trening i hva en familie er. Men hvilken type fosterhjem vil vi ha? Og hva slags omsorgstiltak trenger barn og unge? Den diskusjonen mangler, mener Wahlstrøm. – Vi trenger en nasjonal gjennomgang av fosterhjemsomsorgen. Det foreligger mange rapporter i dag, og ved en gjennomgang vil alt dette kunne sys sammen til en helhet. I dag framstår det som et lappeteppe, sier hun. Årsakene til flyttingene er mange. Flere fosterforeldre fortalte NRK at de ikke fikk nok støtte fra barnevernet i tiden etter at fosterbarnet har flyttet inn og begynt å

finne seg til rette i en ny familie. Når fosterforeldrene ikke får hjelpen de trenger, er det barna som lider. TRENGER ET NETTVERK

– En god fosterhjemsomsorg må se barnet i et livsløp, for når du først plasserer barn i fosterhjem i Norge er det sjelden de føres tilbake til foreldrene, sier Wahlstrøm. Det må legges opp et nettverk rundt fosterhjemmet, og det sikkerhetsnettet finnes ikke i dag. Mye fungerer bra i det kommunale

barnevernstjenesten som et problem. Tove Wahlstrøm mener saksbehandlerne i tillegg har for mange roller. – De har en kontrollrolle, oppfølgerrolle, hjelperrolle, og de skal følge opp de biologiske foreldrene også, sier hun. – En kan spørre seg hvorvidt dette gir rettssikkerhet for barnet. GÅR I RIKTIG RETNING

I fjor høst kom NOVA-rapporten «Fosterhjem for barns behov». Den er resultatet

«Vi trenger en nasjonal gjennomgang av fosterhjemsomsorgen». Tove Wahlstrøm barnevernet, men det er fortsatt stor variasjon mellom kommunene, forteller hun. Oppfølgingen må være forutsigbar og holde høy kvalitet. – De fleste utilsiktede flyttingene skjer det første året, sier hun. – Fosterforeldrene går gjennom et statlig kurs, følges opp i grupper de første året, og så overlates de til barnevernet i kommunen. Mange peker på manglende kapasitet i

av et fireårig forskningsprogram, forteller Toril Havik, forsker ved Uni Helse i Bergen. Hun har vært med på arbeidet og kan fortelle at mye går i riktig retning når det gjelder forholdet mellom fosterforeldre og barnevernstjenesten. – En årsak kan være at kompetansen i barneverntjenesten stadig øker, en annen at stadig flere nye fosterforeldre har gjennomført grunnopplæring, en tredje at stadig

FOTO: MARKO MAGI

FOTO: SOS-BARNEBYER

TEMA: FOSTERBARN

For fosterbarna er det viktig å «være vanlig» og «høre til».

flere fosterforeldre mottar veiledning, sier hun. NOVA-rapporten viser at 60 % av fosterforeldrene mener barnevernet gir dem støtten de trenger. Men hver femte var bare middels fornøyd, og like mange var utilfreds. – Fosterforeldre kan oppleve at de for sjelden blir spurt om sin mening, og at noen beslutninger de var blitt enige med barnevernet om ikke blir satt ut i livet. Noen opplever at deres synspunkt på barnets samvær med foreldrene i for liten grad ble tatt hensyn til. Mer kompetanse er nøkkelen, mener Havik. – Hvis jeg skal peke på ett område man bør sette inn innsats, er det jevnlig og kompetent veiledning, gjerne gruppeveiledning, sier hun. BARN TIL LÅNS

– Som fosterforelder har man barnevernet som en overforelder som ikke alltid oppleves som stabil, sier Tove Wahlstrøm. – Fosterforeldrene blir lovet et teamarbeid som ikke alltid blir et samarbeid. Dette kan utvikle seg til en konflikt når de biologiske foreldrene skal ha samvær, og kanskje også ønsker å få barna tilbake. – Foreldreansvaret ligger hos de biologiske foreldrene, og det juridiske eneansvaret sitter barnevernet med. Fosterforeldrene

har den daglige omsorgen og er kanskje de som kjenner barnet best, men de har ingen partsrettigheter overfor det barnet som bor hos dem, sier Wahlstrøm. – Vi mener at det må utredes om fosterforeldrene bør få delvis partsrettigheter etter at det har gått en viss tid. Spørsmålet om hvilke rettigheter fosterforeldrene skal ha sammenliknet med de biologiske foreldrene er betent. Men det er liten tvil om at de fleste fosterforeldrene ønsker å tilby fosterbarna stabilitet, og en følelse av at de er en del av samme familie. I NOVA-rapporten blir fosterforeldre bedt om å merke av en rekke påstander etter hvorvidt de synes de er viktige eller ikke. Bare åtte prosent mener det er viktig at «fosterforeldrene vet at de har barna til låns». – Hvis en biologisk forelder har mistet omsorgen, skal vedkommende da fortsett ha fulle rettigheter? spør Wahlstrøm. – Hadde det vært vi som mistet barna våre hadde vi kjempet livet av oss for å få dem tilbake. Det er jo et sunnhetstegn, det også. Men vi er opptatt av rettssikkerheten for fosterbarn under 15 år, og ser ikke helt hvordan den blir ivaretatt i dag. IKKE SAMVÆRETS SKYLD

– Barnas samværsordning er sjelden en direkte årsak til utilsiktede flyttinger, forteller

Toril Havik. – Men fosterforeldre kan oppleve samværsordningen som vanskelig hvis de mener den hemmer barnets utvikling, og særlig hvis barnet selv motsetter seg å ha samvær. Fosterforeldre kan føle at de må presse barnet til å ha samvær med sine biologiske foreldre. Det gir en dårlig følelse. – Men flertallet av fosterforeldre er positive til at barnet opprettholder kontakt med sin familie, og flertallet opplever at samværene er overveiende bra for barnet, forteller Havik. Samtidig gir fosterbarn stadig uttrykk for hvor viktig det er for dem å «være vanlig» og «høre til». – Det har vært et mål at fosterbarn skal oppleve at de er en del av fosterfamilien, også når plasseringen er planlagt å være midlertidig, sier Havik. – Det biologiske prinsippet har blitt nedtonet. Dermed har også foreldrenes ankeadgang blitt begrenset, kriteriene for tilbakeføring har blitt strammet inn, og det er gitt større mulighet for adopsjon. VIL ALDRI AKSEPTERE DET

– Jeg skjønner at datteren min måtte flytte, men jeg vil aldri helt akseptere det, spesielt ikke måten det skjedde på, sier Anne Grethe. Hun sitter i styret for den nystartede Organisasjon for Barnevernsforeldre, og sammen

TEMA: FOSTERBARN

FOTO: SOS-BARNEBYER

De fleste biologiske foreldre ønsker å ha mer samvær med barnet.

med styreleder Katrine stiller de opp på en kafé i Oslo sentrum for å dele sine erfaringer. De har begge barn som bor i fosterhjem. – Jeg har hatt ett fosterhjem hvor samarbeidet var dårlig og ett hvor samarbeidet var godt. Og jeg kan se forskjell på mine barn, forteller Katrine. – Det handler om tilknytning, trygghet og om hvordan de takler hverdagen. Der hvor samarbeidet er godt vil barnet slå seg mer til ro. Og vi som er biologiske foreldre må signalisere at dette går bra. Det kan stikke litt.

– Det trengs mer bevilgninger og tryggere kommunikasjon. Vi må være mer forberedt den dagen vi mister barna. Fosterforeldrene og de biologiske foreldrene behøver ikke like hverandre, men de må gjøre det beste ut av det, sier hun. PLASSERES FOR OPPVEKSTEN

– Barn tåler dårlig å leve i en uavklart venteog-se-situasjon, sier forsker Tove Havik. – Jo yngre barnet er når det blir plassert i en fosterfamilie, jo mer sannsynlig er det at

«Barn tåler dårlig å leve i en uavklart vente-og-se-situasjon». Tove Havik

– Det har vært mye dårlig kommunikasjon, sier Anne Grethe. – I mange år hadde jeg problemer med min fostermor. Jeg hadde datteren min annenhver helg og på ferie annethvert år, og grudde meg hver gang jeg måtte levere henne på trappa. Selv har hun hele tiden prøvd å gjøre det beste ut av det, forteller hun. Hun deltok blant annet i det regjeringsoppnevnte Barnevernspanelet for noen år siden

Ofte fungerer kommunikasjonen mellom fosterforeldre og biologiske foreldre godt, forteller hun. – Mange klarer å samarbeide slik at barnet opplever tilhørighet i begge sine familier. Men i noen plasseringer er dette ikke mulig, og i noen av disse kan konfliktene bli store.

plasseringen vil vare hele oppveksten. Da trenger barnet å oppleve at fosterfamilien er en familie for livet. De fleste biologiske foreldre forstår dette, sier Havik. – Men det hindrer ikke at de fleste foreldre også ønsker å ha mer samvær med barnet enn hva de faktisk har. De har behov for å bli anerkjent som barnets foreldre, og behov for en anledning til å være en familie.

MÅ KJEMPE ALT DE KAN

Både Katrine og Anne Grethe forstår at mange fosterforeldre bærer på en frykt for å miste barnet, og at de dermed kan se på de biologiske foreldrene som en trussel. – Men når man har tatt beslutningen om å bli fosterforeldre må man også være forberedt på at foreldrene vil ha barnet tilbake, sier Katrine. – De første årene vil være preget av det. Mange foreldre føler at de må kjempe alt de kan før de kan slå seg til ro med situasjonen. Da må fosterforeldrene kurses i at det vil komme motstand. Anne Grethe forteller at hun lot datteren sin bli glad i familien hun bor hos. – Det må være god kjemi, god kommunikasjon og samspill mellom alle parter. Og barnet må stå i fokus. sier hun. Katrine forteller at et av hennes barn nå flyttes ut av fosterhjemmet hun bor i. – De som har vært fosterforeldre for mitt barn i ti år mister henne nå i løpet av tre dager, sier hun. – Jeg håper noen tar vare på dem.

TEMA: FOSTERBARN

Barn er forskjellige – og barnebyene også Det finnes SOS-barnebyer over hele verden, men de er mer forskjellige enn du kanskje tror. Du vet kanskje hva en barneby er? En husklynge bygget sammen, noen fellesområder, dedikerte fosterforeldre og et varierende antall barn i hvert hus. Det stemmer nesten. Men variasjonene er større enn som så. – I mange land i Europa er det mer vanlig med såkalte integrerte barnebyer, forteller Sissel Aarak. Hun er leder for de nasjonale programmene i SOS-barnebyer i Norge. Så langt finnes ett nasjonalt program, nemlig barnebyen i Bergen. Men en ny, norsk barneby er under planlegging. Da kan vi lære av andre lands erfaringer, sier hun. – Både i Wien, Berlin, Chicago og Pristina finner du integrerte barnebymodeller, sier Aarak. – Det samme gjør vi i Finland, Sør-Afrika og Frankrike. En integrert barnebymodell er en barneby som ikke består av tradisjonelle familiehus. I stedet bor SOS-familiene f.eks. i leiligheter spredt rundt i et vanlig borettslag eller boligfelt. Alle fellesfunksjoner og støttefunksjoner opprettholdes, men ikke nødvendigvis vegg i vegg med der barna bor. Det er fordeler og ulemper med begge modeller, forteller hun. – Og når vi nå planlegger en ny barneby på Østlandet må vi vurdere begge alternativene.

må fosterforeldrene få mer støtte, mener Sissel Aarak. – Mange fosterforeldre føler at de blir etterlatt til seg selv når fosterbarnet har flyttet inn. Hjelpen må begynne idet barnet blir plassert, og fosterforeldre må ha rask tilgang på fagfolk når behovet oppstår. Vi må jobbe for en bedre matching mellom fosterbarn og fosterforeldre, sier Aarak. – Men i dag vet vi for lite om barna som skal plasseres, og vi har for få fosterhjem. I tillegg må usikkerheten for fosterfamiliene fjernes. – I dag har biologiske foreldre en årlig adgang til å gjenoppta omsorgssaker og forsøke å få tilbake omsorgen for

sine barn, sier hun. – Det skaper en voldsom usikkerhet både for fosterbarn som ikke vet hvor de skal bo i fremtiden, og for fosterforeldre som har behov for å skape en trygg og god familiesituasjon. Ni av ti saker ender med at barnet forblir under barnevernets omsorg. Derfor bør hyppigheten på disse ankene reduseres. Ikke alt i barnebymodellen kan gjenskapes alle andre steder, sier Aarak. – Men SOS-barnebyer har mer enn 60 års erfaring med å drive barnevernstiltak i Europa. Det har gitt oss god kunnskap om hva som fungerer for våre mest sårbare barn.

I barnebyen i Bergen bor det i dag 17 fosterbarn og ni fosterforeldre. Hvert av barna er en del av en egen fosterfamilie, og fosterforeldrene har faste assistenter og døgnkontinuerlig tilgang på et team av fagfolk som kan hjelpe dem i vanskelige situasjoner. Og de åtte husene i barnebyen er barnas hjem. Dersom en fosterforelder slutter, blir barna boende. De beholder nettverket sitt, vennene sine, skolen sin. Og en ny fosterforelder flytter inn. 10 000 norske barn bor i fosterhjem. Nå

FOTO: REINHARD WINKLER

BEDRE FOSTERHJEM

LIKESTILLING FAKTA

KAMPEN FOR JENTENE

FOTO: CHRISTINE WIIK

• 96 millioner jenter i utviklingsland er analfabeter. • Av verdens 130 millioner barn som ikke går på skole er 70 prosent jenter. • Mellom hver fjerde og annenhver jente i utviklingsland får barn før de fyller 18. • Komplikasjoner ved fødsel er en ledende dødsårsak for jenter mellom 15 og 19 år. • 75 prosent av alle hiv-smittede mellom 15 og 24 i Afrika er kvinner.

16 år gamle Martha har begynt på skolen igjen.

INVESTERER I JENTER – Uten utdanning kan du ikke gjøre noe i livet, sier 16 år gamle Martha fra Lilongwe i Malawi. Da hun var 14 ble hun gravid og måtte slutte på skolen, men takket være de lokale mødregruppene – støttet av SOS-barnebyer – er hun nå tilbake. tekst: THOMAS HAVRO HANSEN OG CHRISTINE WIIK

Da Martha var 14 fikk hun en kjæreste. Hun ble gravid og sluttet på skolen. – Foreldrene mine tok meg med til kjærestens familie og ba meg bo der sammen med ham, forteller Martha. Foreldrene hennes ønsket å opprettholde tradisjonen med å overføre døtrene til andres familie. Da reduserer man forsørgerbyrden, og kan få en medgift eller «brudepris». – Kjæresten min slo meg, så jeg flyttet tilbake til foreldrene mine. Da var det mødregruppa på skolen som oppfordret meg til å begynne å ta utdanning igjen, sier Martha. UTDANNING FOR JENTER – SMART INVESTERING

Utdanning er et av de viktigste virkemidlene i kampen mot fattigdom, og utdanning av jenter har særlig stor effekt. Jenter som utdannes får færre barn, de får dem senere, og barna overlever i større grad. I tillegg får jentene selv mer innflytelse over når de ønsker å stifte familie. Økt kunnskap om helse og seksualitet reduserer dessuten risikoen for hiv og aids – en hovedårsak til at mange barn i dag er

foreldreløse. I 2012 startet SOS-barnebyer Norge et likestillingsprogram i seks afrikanske land. Programmet heter The Grieg Gender Challenge og har som mål å sikre at flere jenter begynner på skolen og får seg jobb når de blir voksne. INITATIV FRA STØTTESPILLER

Initiativet for programmet kom fra Elisabeth Grieg, administrerende direktør i Grieg International og styremedlem og mangeårig støttespiller for SOS-barnebyer. The Grieg Gender Challenge er nå etablert i Uganda, Tanzania, Zambia, Zimbabwe og Mosambik i tillegg til Malawi. – Å utdanne jenter bidrar til mindre barnedødelighet, bedre helse, utjevning av lønnsforskjeller og økonomisk vekst. Likevel begynner millioner av jenter aldri på skole, sier Elisabeth Grieg. – Skal vi lykkes med likestilling må de som har muligheten til å hindre diskriminering ta en større del av ansvaret. Vi må ta ansvar for å hindre diskriminering. Hvis ikke risikerer vi at mangelen på likestilling hindrer jenter i å bruke sine evner og talenter i arbeidslivet.

Det taper samfunnet på og det taper virksomhetene på. I løpet av kort tid har likestillingsprogrammet fått stor oppmerksomhet, ikke bare i de seks landene, men også i den internasjonale SOS-organisasjonen. Programmet er et foregangseksempel for hvordan SOS-barnebyer kan bli flinkere til å sikre like rettigheter for jenter og gutter. I Malawi støtter programmet blant annet mødregruppene på skolen, som i tillegg til mødre består av lærere og representanter fra lokalsamfunnet. De tar seg spesielt av de jentene som slutter på skolen og særlig sårbare jenter, snakker med jentene og deres foreldre og motiverer dem til å gå på skolen. The Grieg Gender Challenge støtter mødregruppenes arbeid med utstyr, penger og opplæring, og 16 år gamle Martha forteller at en slik mødregruppe var avgjørende for at hun kom tilbake til skolen. ET FORBILDE

– Jeg var redd for at jeg skulle bli mobbet, men mødregruppa la til rette for at jeg skulle føle meg velkommen og støttet av lærere og medelever, sier hun. – Gruppa har fulgt meg tett opp. Nå har Martha blitt en rollemodell, og er en del av det forebyggende arbeidet mødregruppa gjør på skolen for å unngå at jenter slutter. Det innebærer blant annet å snakke om seksualitet, gruppepress og forventninger fra foreldre. – Jeg har snakket med andre jenter som har opplevd det samme som meg og oppmuntret dem om å fortsette på skolen, sier Martha. – Jeg fortalte dem om hvordan jeg kom meg tilbake, og jeg sa at de aldri burde forlate skolen, fordi utdanning former fremtiden din. Uten utdanning har du få sjanser til å lykkes i livet, sier Martha. Hun er glad for at hun fikk en ny sjanse etter tre år uten skolegang. – Jeg drømmer om å bli journalist, og da må jeg fullføre skolegangen min.

STØTTESPILLERE

Barn får bedre tannhelse

Bindura er et av de fattigste områdene i Zimbabwe.

Bygger barnehage i Zimbabwe 61 norske barnehager skal bygge en ny SOS-barnehage i Zimbabwe. Barnehagen vil ha plass til 140 barn fra de fattigste områdene i byen Bindura. De 61 barnehagene tilhører alle barnehagekjeden Espira, som nå har inngått en treårsavtale med SOS-barnebyer. Den nye barnehagen vil gi barn fra sårbare familier et godt pedagogisk tilbud, trygg omsorg på dagtid og et næringsrikt måltid mat. Byggestart for den nye barnehagen er i april i år, og etter planen skal den åpnes allerede i september. ET TRYGT OG GODT STED

– Vi kan bygging og drift av barnehager, og SOS-barnebyer har lokalkunnskapen som er nødvendig for at barnehagen i Bindura skal bli et godt og trygt sted å være for de 140 barna som skal gå der, sier Marit Lambrechts, administrerende direktør i Espira.

– I Norge snakker vi mye om viktigheten av tidlig innsats for barn. I Zimbabwe kan dette være forskjellen på liv og død. Vi har tro på at barnehagedeltakelse vi gi barna muligheten til å klare seg gjennom skole og utdanning, og at de vil bli viktige ressurspersoner for landet og folket sitt i voksen alder, sier Lambrechts. Mange av barnehagene er i god gang med innsamlingen, og flere har planlagt aktiviteter knyttet til innsamling i tiden som kommer. – Vi har med dette en unik mulighet til å gjøre livet bedre for de 140 barna som skal gå i barnehagen. Det vil også gi våre barnehager muligheten til å sette samfunnsansvar på agendaen ute i barnehagene, sier Lambrechts.

– Vi tror på formålet, og SOS-barnebyer er en veldig pålitelig partner, sier Annette Zeipel i Wrigley Scandinavia. - Nå har vi mulighet til å gi noe tilbake til samfunnet, og til å hjelpe barn som trenger det. – Dette henger godt sammen med de prinsippene vi ønsker å jobbe etter, og det er veldig engasjerende for alle som jobber hos oss. Wrigley har samarbeidet med SOS-barnebyer i Sverige i et par år allerede, og hjulpet barn til en bedre tannhelse gjennom SOS-prosjektene i Ghana. Mange barn har store smerter grunnet dårlig tannhelse, men det er ofte enkelt å gjøre noe med, forklarer Zeipel. Nå har hun undertegnet en samarbeidsavtale med SOS-barnebyer Norge, der tannhelseprosjektet skal utvides i Ghana, og på sikt er det også ønskelig å utvide til Nigeria. Prosjektet skal blant annet lære barn gode vaner når det gjelder tannpuss, med slagordet «Two minutes, two times a day». - SOS-barnebyer er en global organisasjon, men likevel har prosjektene en sterk lokal forankring, sier Zeipel. – Det er en organisasjon med et godt omdømme, der vi vet at pengene kommer fram dit de skal. Derfor er vi glade for å kunne utvide dette samarbeidet.

GODE AKSJER FOR BARNA Å investere i barn er det viktigste man kan gjøre. Å investere i etiske aksjer er ikke så dumt det heller. Alfred Berg Humanfond er et aksjefond som i hovedsak investerer i norske aksjer. Det er heldigvis ikke til hinder for at barn over hele verden nå kan nyte godt av deres investeringer. Fondet har en etisk profil der forhold som menneskerettigheter, korrupsjon og barnearbeid analyseres før pengene investeres. Hvert år deler de ut to prosent av fondskapitalen til en rekke veldedige organisasjoner. Det er fondssparerne selv som velger hvilken veldedig organisasjon de ønsker å støtte. Og SOSbarnebyer er glade for å ha havnet øverst på lista. - Humanfondet sikrer at andelseiernes midler investeres i henhold til strenge etiske kriterier. I tillegg donerer andelseierne en del av midlene de har investert til veldedighet. Givergleden ser ut til å være like sterk som tidligere, sier Petter Tusvik i Alfred Berg Kapitalforvaltning. En sjekk på nesten 450 000 ble overrakt SOS-barnebyer i februar i år. Totalt har SOS-barnebyer mottatt nær fire millioner kroner de siste årene fra dette fondet.

FOTO: JORIS LUGTIGHEID

FOTO: BRENDA DIMBLEBY

To minutter, to ganger om dagen. Det er slagordet når barn i Ghana skal lære seg å ta vare på sin egen tannhelse.

Barna i Ghana får nå hjelp til bedre tannhelse.

JAKKER TIL SYRIA

BARN ER LIVET En hel verden engasjerte seg for barn i Syria på grunn av videoen «Ville du gitt jakken din til Johannes?». Vi dro til Moss for å bli bedre kjent med Johannes og familien, som har støttet SOS-barnebyer i 18 år. tekst: C AMILLA DELBEKK Foto: BJØRN-OWE HOLMBERG

På Jeløya i Moss ligger Arken barnehage i første etasje i en stor og gul villa fra år 1900. Den har Hans Flaaten (62) drevet i 30 år, de siste 18 sammen med Anne Gro Lønnestad (45). De bor i andre etasje og er foreldrene til Johannes (12) og Mathias (16). «Vi er barnehagen. Barnehagen er oss. Opp en trapp, og så er vi hjemme», svarer Hans på spørsmålet om hvor de bor. For 18 år siden startet Anne Gro sin praksis i Arken barnehage fra utdanningen som førskolelærer. – Da jeg begynte å tjene penger måtte jeg dele dem med andre. Jeg ble fadder, men syntes det var litt snaut med bare ett barn. Derfor ble jeg fadder for et søskenpar, Veruska og Ana Isabel, i barnebyen i Bolivia, forteller hun. – Da Mathias ble født to år senere var jeg så takknemlig at vi måtte ta et fadderskap til, legger hun til – Lobsang fra Tibet. Og nettopp Lobsang fikk en spesiell plass i hjertene deres. Nå er alle tre voksne og fadderskapene for lengst avsluttet. Men nye har kommet til. I dag har familien i andre etasje tre fadderskap, og barnehagen i underetasjen har ett. Å HØRE TIL

For Anne Gro er røtter viktig. At man har

I 18 år har moren til Johannes, Anne Gro Lønnestad, støttet SOS-barnebyer. Lobsang fra Tibet var familiens tredje fadderbarn og de fikk god kontakt. Bildet av Lobsang er fra 1998. Han har flyttet ut av barnebyen, men Anne Gro har aldri glemt ham.

Bak et grønt plankegjerde på Jeløya i Moss finner du Arken barnehage i første etasje. Her går det 25 barn i dag. Familien Lønnestad Flaaten bor i andre etasje. - Vi er barnehagen og barnehagen er oss, sier Hans (62).

et sted å høre til. Selv har hun vokst opp på gård i Seljord i Telemark. – Det finnes mange bra organisasjoner, men å skaffe en trygg familie til sårbare unger er et flott konsept, og å gi dem oppfølging over lang tid, slik at de kan klare seg på egen hånd er viktig. Hvis verden skal gå videre må vi gi barna gode vilkår, mener Anne Gro. Hun er også opptatt av at biologiske søsken skal få muligheten til å vokse opp sammen. Hun serverer brenneslepai og økologisk rødbetsalat til lunsj, blåbærmuffins og kaffe. Om sommeren er barnehagen en oase med blomster, bær, frukt og grønt. Og gjennom hele året baker Hans brød som serveres til ungene hjemme og i barnehagen.

barnebyers tanker at kampanjen skulle få en slik dimensjon, ei heller at Johannes skulle bli utsatt for så mye oppmerksomhet. Heldigvis hadde han en sterk og trygg familie som kunne sette grenser for hvor mye han skulle eksponeres. Pressen ringte ustanselig og til slutt ble mobilen skrudd av. Familien dro til Telemark på vinterferie, og midt i mediestormen valgte far og sønnene lange skiturer i mors barndomsrike. SOS-barnebyers arbeid i Syria ble styrket gjennom kampanjen, og nå får tusener av barn og deres familier omsorg og beskyttelse, mat og medisiner. UTE PÅ SKI

BESKYTTELSE

Kampanjen i februar «Ville du gitt jakken din til Johannes?» førte til at Syrias barn fikk verdens oppmerksomhet, folk engasjerte seg og støttet. 26 000 varme jakker ble delt ut til barn på flukt. Det var ikke i SOS-

Det beste i livet er ski. Begge gutta er aktive langrennsutøvere, men har ulike mål med idretten. – Jeg er individualist, sier Johannes. Mor forteller at han alltid har vært opptatt av egentid, og ofte valgte å leke alene selv om

JAKKER TIL SYRIA

Johannes sier han kan stole på mamma, pappa og storebror. Nå kan barna i Syria også stole på ham.

det fantes tjue lekekamerater i barnehagen i underetasjen. – Livet består av mye trening, det er mye meg selv det handler om, forklarer Johannes. Han forteller også at det beste med familien er muligheten til å være i aktivitet, at han kan stole på mamma, pappa og storebror, at han vet han får hjelp og at de er til stede når han trenger det. Fordi det går mest i langrenn preges entreen av et høyt antall ski og støvler. En imponerende samling pokaler og medaljer pryder glassmonteren på gutterommet til Johannes. Storebror Mathias er også aktiv utøver, men etterhvert også trener for de yngre i Moss Skiklubb. – Jeg liker godt å se andre bli bedre, sier han. Siden i fjor høst har han vært hjelpetrener for en gruppe på 40 barn. Han fleiper litt med at lillebror trolig ikke hadde vært like god på ski uten ham. Mathias drømmer ikke om å bli ski-stjerne, men trener for å holde seg aktiv og få

frisk luft. Han er glad for å ha søsken. Brødrene har to eldre halvsøsken og Mathias synes det er topp å kunne reise til Asker og passe de tre han er onkel til. Han vet at mamma og pappa virkelig bryr seg, selv om diskusjonene er mange. VOKST OPP MED FADDERBARN

Mathias husker godt Lobsang. De fulgte hverandre i mange år og ble kjent via brevveksling. Lobsang var tibetansk flyktning og vokste opp i barnebyen i Leh-Ladakh langt nord i India. Familien i Moss fulgte Lobsang i oppveksten. Det var fint å ha en ekstra å bry seg om. I dag er han 27 år og driver sitt eget reisebyrå i Ladakh i India. Johannes har holdt følge med det nyeste fadderbarnet, Boris fra Bulgaria. De har visst om hverandre siden 2008 og i dag er Boris en langbeint fotballspiller. – Kanskje vi kan sende ham en fotballdrakt? spør Johannes. – Det har han nok fra før, sier far, og viser

«VILLE DU GITT JAKKEN DIN TIL JOHANNES?» Kampanjen som startet på Aftenpostens nettsted Osloby.no ble vist i 1755 medier i over 74 land. Kampanjen nådde ut til 138 millioner mennesker og til sammen fikk SOS-barnebyer inn 2,3 millioner kroner i enkeltdonasjoner. 26 000 jakker ble delt ut til barn i Syria og nødhjelpsarbeidet til SOSbarnebyer i Syria er styrket.

til et bilde som er sendt fra barnebyen. I to store ringpermer er korrespondansen mellom familien og alle fadderbarna godt bevart. Bilder av fadderbarna står i glass og ramme. – Vi betaler med vanlig giro. Slik minner vi oss selv om hver måned at fadderbarna er en del av oss, avslutter Anne Gro.

KATASTROFEHJELP

I sikkerhet i Sør-Sudan

Marc har det bra mens det letes etter foreldrene hans.

ALENE BLANT FLYKTNINGER Barn som er alene i overfylte og kaotiske flyktningleire er ekstremt sårbare. I Den sentralafrikanske republikk tar SOSbarnebyer hånd om barn som har kommet bort fra familien sin. Slik som fire år gamle Marc. tekst: TORUNN GILJE

ALENE BLANT 100 000

Fire år gamle Marc er et av barna som har blitt rammet av krigen på aller grusomste vis. I kaoset under flukten kom han bort fra foreldrene sine. Han endte opp alene i en enorm flyktningleir ved Bangui flyplass, hvor flere enn 100 000 mennesker har søkt tilflukt. Små barn som er alene i kaoset er ekstremt sårbare. STERKT PREGET

Marc ble funnet av personell fra Redd Barna, som sammen med Unicef, Røde Kors og andre organisasjoner jobber inne i flyktningeleiren for å identifisere barn

som er alene. Han ble raskt tatt hånd om av SOS-barnebyen i Bangui. SOS-barnebyers helsepersonell anslår Marc til å være rundt fire år gammel. Han var sterkt preget av det han hadde opplevd da han kom til barnebyen. Han får nå god omsorg og tett oppfølging i en SOS-familie. Det går sakte men sikkert fremover med Marc, han har begynt å smile og ta kontakt med de andre barna og har det etter forholdene bra. I mens jobbes det intenst for å finne familien hans. ER DER FOR BARNA

SOS-barnebyer har vært etablert i Den sentralafrikanske republikk i mer enn 20 år. To SOS-barnebyer gir barn et trygt hjem og en bedre fremtid gjennom SOSfamilier, SOS-familieprogram, skoler, barnehager og medisinske klinikker. SOSbarnebyer hjelper nå barn og familier som er rammet av krigen i landet.

FOTO: KALAYU FISEHA

Ifølge FN er én million mennesker på flukt i Den sentralafrikanske republikk, og mange barn har kommet bort fra familien sin. SOS-barnebyer gir barn som er alene omsorg og beskyttelse mens det letes etter familiene deres.

Barn og voksne fra SOS-barnebyen i Malakal er fløyet i sikkerhet i et FN-fly til hovedstaden Juba. SOS-familiene har de siste ukene bodd i en FN-leir etter at barnebyen ble evakuert. De første familiene med 53 SOS-barn og seks mødre ankom Juba torsdag. Kiros Aregawi, leder for SOS-barnebyer i Sør-Sudan, har lenge jobbet med en løsning for å få barna ut av det utrygge området.   – Dette er et av de lykkeligste øyeblikkene i mitt liv, sa en lettet Kiros Aregawi i går da barna og deres mødre ankom Juba, hovedstaden i SørSudan. SOS-barnebyer har leid et hus i Juba for alle i barnebyen. I slutten av februar ble de harde kampene rundt barnebyen en trussel mot barna og deres sikkerhet. Barna ble evakuert til FN-leiren, hvor mennesker fra ulike folkegrupper har søkt tilflukt. Krisen i Sør-Sudan har vært preget av etnisk vold, og SOS-mødrene er livredde for voldelige sammenstøt i leiren. Det har den siste tiden kommet rapporter om at flere ble drept og mange skadet i opprør inne i leiren. Det har derfor hastet med å få barna ut og i trygghet i hovedstaden. Etter at Sør-Sudan ble selvstendig i 2011 har det vært uroligheter i landet. Politisk uro, kamper om oljetilgang og uenighet om grenseoppganger mellom Sudan og Sør-Sudan har ført til borgerkrigslignende tilstander. I følge FN skal 700 000 mennesker være på flukt i eget land, og 150 000 skal ha flyktet til nabolandene.

Slitne mødre og barn kom omsider fram til Juba.

FAMILIEPROGRAMMER

Hjelper barn der de er – Familieprogrammet skal bidra til at barna får støtte i det samfunnet og i de familiene der de bor, sier Lymon Thundu. – Barna lever ofte i familier der en besteforelder eller et eldre søsken er familioverhode, fordi foreldrene er døde. tekst: THOMAS HAVRO HANSEN

Lymon Thundu er leder for SOS-familieprogrammet i Malawi, og gjestet nylig Oslo sammen med Rhoda Kasulo, som driver en lokal organisasjon som jobber med enslige kvinner i Malawi, og Elvin Gwayi, som har vokst opp med støtte fra et SOS-familieprogram. Nå går han på United World College i Fjaler på vestlandet. MYGGNETT OG MAT

– SOS-familieprogrammet betalte skolen for meg, og familien fikk myggnett og næringsrik mat, sier Elvin. Faren hans døde da han var tre år gammel, og moren hans strevde med å tjene nok penger til å forsørge ham og hans to søsken. Han var femten

da SOS-barnebyer besøkte familien hans og inkluderte dem i det lokale familieprogrammet. – Når du kommer inn i familieprogrammet har livet ditt blitt endret, sier Elvin. – Det ga meg en ekstra motivasjon til å studere. Jeg visste at jeg ikke kunne skuffe disse menneskene. SOS-barnebyer driver familieprogram på fire ulike steder i Malawi, forteller Lymon Thundu. – Vi lager en plan sammen med familien og andre lokale organisasjoner, forteller han. – Med støtte fra familieprogrammet kan familiene beholde ansvaret for sine egne barn. Det er bra både for barna og for familiene.

Lymon Thundu (f.v.) og Elvin Gwayi besøkte nylig SOS-barnebyer i Oslo.

Start din egen nora og Camilla samlet inn fra sykkelsetet!

innsamling

Start en basar, gi bort bursdagsgaven eller spar bussbilletten ved å gå til jobben i en uke – og doner pengene til et formål du brenner for! du bestemmer selv hvor mye du vil samle inn og hvor lenge innsamlingen skal pågå. resultatene kan du følge på din egen side.

Så lett er det:

JEG VIL SAMLE INN

«Vi bestemte oss for å sykle fra Bømlo til Haugesund. Underveis løste vi forskjellige oppgaver og samlet inn penger til SOS-barnebyer. I løpet av ti dager nådde vi målet vårt, og synes det var veldig artig å bidra fra sykkelsetet med å gjøre en forskjell for barn.”

Start her:

JEG INVITERER MINE VENNER

www.innsamling.sos-barnebyer.no

SAMMEN HJELPER VI BARNA!

BERGEN

POSITIV TIL FLERE BARNEBYER I februar hadde SOS-barnebyen i Bergen besøk av barneminister Solveig Horne. Hun var positiv både til sterkere søskensatsing og til etablering av flere barnebyer i Norge. tekst: THOMAS HAVRO HANSEN

Barneminister Horne fikk møte noen av fosterforeldrene og snakke med et av barna som bor i barnebyen. – Dette har vært et veldig lærerikt besøk, sa statsråden etterpå. – Vi kan lære mye av hvordan SOS-barnebyer sikrer stabilitet for barna og ivaretar fosterforeldrene. Dette er et konsept vi bør få på plass også andre steder. FOKUS PÅ SØSKENGRUPPER

Barnebyen i Bergen ble åpnet i 2008, og er spesielt tilrettelagt for å kunne ivareta søskengrupper som av ulike årsaker ikke kan bo med sine foreldre. Den består av åtte familiehus, samt felleshus med aktivitetsrom, gymsal, musikkrom og hobbyrom, og ligger i et integrert nabolag med gåavstand til flere skoler. Det bor i dag 17 fosterbarn og ni fosterforeldre i barnebyen. 16 av barna har søsken i barnebyen.

– Regjeringen har gitt signaler om at flere søsken skal få vokse opp sammen i fosterhjem. Det er vi glade for, sier Svein Grønnern, generalsekretær i i SOS-barnebyer Norge. – Seks av ti søsken som havner i fosterhjem blir skilt fra hverandre. Da mister de kanskje den ene stabile relasjonen de har i livet, sier Grønnern, som ga barneministeren en omvisning i barnebyen. Allerede i dag sier regelverket at søsken «som hovedprinsipp» skal plasseres i samme fosterhjem. Også FNs barnekonvensjon beskytter søskens rett til å vokse opp sammen. Men i praksis skjer dette altfor sjelden. – Derfor er vi glade for at den nye regjeringen har lovet å prioritere tiltak slik at barn under barnevernets omsorg i større grad får vokse opp sammen med søsknene sine, sier Grønnern.

– Dette har vært et veldig lærerikt besøk, sa barneminister Solveig Horne.

ISRAEL

Geiten Weizmann hjelper barn De er små og svært sårbare. Barna som vokser opp i SOS-barnebyen i Arad får en ny sjanse i livet. tekst og foto: ANITA KROK

GEITEN WEIZMANN

– Har du sett denne fine geitebukken, han heter Weizmann, oppkalt etter staten Israels første president, forteller Dekel. Chaim Weizmann, sionist, politiker og kjemiker, var kjent for sitt skjegg. Muligens er det derfor geitebukken bærer hans navn. Dekel er én av de 15 frivillige ungdommene som arbeider i barnebyen. Etter at israelsk ungdom er gått ut fra den videregående skolen, arbeider de ett år som frivillige før de går inn i det militære. Både kvinner og menn avtjener verneplikt i Israel. I tillegg har en spesialenhet innen det militære «adoptert» barnebyen og bekostet et svært populært klubbhus.

Dekel er frivillig som hospiterer i landsbyen, såkalt shin shin, mens Kim Banaji er koordinator for SOS barnebyers fadderordning i Israel. FAKTA

SOS-BARNEBYER I ISRAEL

SOS-barnebyen Arad (Neradim), Israel • Barnebyen består av 14 SOS-mødre, 86 barn og 15 frivillige. • Den ligger i det sørlige av Israel, befolkningen er hovedsakelig ashkenazi, sefardiske eller harediske jøder samt beduiner.

Design: Itera Gazette

Sola steiker og late katter ligger i ettermiddagssola. Det har vært en uvanlig varm vinter i Israel. Etter skoletid har alle barna gått hjem til sine SOS-mødre for å spise og gjøre lekser. Arad ligger ved Negev-ørkenen. Beduinene har bodd her i århundrer, men de utgjør en fattig del av befolkningen. Den sosiale nøden er stor og barnedødeligheten er høy. – Vi har et eget mottak der vi tar imot barn som må hentes fra sine familier på kort varsel. Om lag halvparten av disse barna kommer etter hvert inn i en SOS-familie, forteller Kim Banaji, koordinator for SOS barnebyers fadderordning i Israel. – Barna synes det er terapi å stelle med dyrene, sier Banaji.

Når Lars er ferdig med å høste, tenker han på å så.

SKRIV ET TESTAMENT SOM HANDLER OM LIVET • INGEN ARVEAVGIFT • FRI ADVOKATHJELP Tilgodeser du SOS-barnebyer med hele eller deler av arven etter deg, hjelper du foreldreløse og sårbare barn å skape seg sin egen framtid. sos-barnebyer.no/testament • Tlf. 23 35 39 49 / 23 35 39 00

STORT & SMÅTT

Frivillige for SOS-barnebyers kunne feire sin tiende landskonferanse denne våren. Rundt fem hundre frivillige over hele landet bidrar årlig med mer enn fem millioner kroner til SOSbarnebyers arbeid. Takket være de frivilliges arbeid er sju av husene i den nye barnebyen i Mwanza i Tanzania oppkalt etter norske fylker, og innsatsen fra de frivillige har gjennom årene hjulpet mange barn over hele verden. Frivillige for SOS-barnebyer er organisert som en landsdekkende organisasjon med fylkes- og lokallag, og er en

viktig årsak til at SOS-barnebyer står så sterkt i Norge. De har også en stor rolle i å sikre både aktivitet og synlighet. Ingrid Hallan fra Nord-Trøndelag ble gjenvalgt som leder for de SOSfrivillige, mens Nina Langfeldt fra Akershus ble gjenvalgt som nestleder. Sissel Berit Hoell (Telemark) og Ragne Rødstøl (Rogaland) ble gjenvalgt som styremedlemmer, mens Ståle Bakken (Nordland) er nyvalgt medlem i styret. Bodil Skotnes (Troms) og Bernhardt Marti (Vestfold) er varamedlemmer til styret.

15. MAI ER FAMILIEDAGEN SOS-barnebyer mener at en trygg familie er avgjørende for barns framtid. Alle barn skal få den omsorgen de trenger og har krav på. Slik blir de gode omsorgspersoner og ressurser for samfunnet sitt. Millioner av barn lider fordi de ikke får familieomsorg og beskyttelse, og antallet øker. I anledning FNs internasjonale familiedag vil derfor SOS-barnebyer minne om viktigheten av en trygg familie, og komme med en oppfordring: Gjør noe hyggelig sammen med familien – datoen er 15. mai.

FOTO: SYNNE RØNNING

Ønsker seg flere SOS-frivillige

GIR BARNA FRIHET Innsatte ved Bruvoll fengsel har samlet inn penger til SOS-barnebyer. De fire innsatte sto utenfor Coop-butikken på Sand i Hedmark og solgte vafler. Resultatet ble nesten 2 000 kroner til SOS-barnebyer. De innsatte er elever ved skolen i Bruvoll fengsel, som er en avdeling av Skarnes videregående skole. – Skarnes videregående støtter SOSbarnebyen i Siteki i Swaziland, og elevene ved Bruvoll ønsket å bidra med det de kunne, forteller avdelingsleder Gry F. Føsker ved Bruvoll skole til Glåmdalen. Det var også vaffelsalg inne i fengselet, og utover våren planlegges det flere aktiviteter for å få inn penger til barnebyen. – Det er fint å kunne hjelpe fattige barn. Det gir meg en god følelse, og jeg gjør det med glede, sa en av vaffelselgerne til avisa.

ØNSKER DU Å BIDRA SOM SOS-FRIVILLIG? For mer info: sos-barnebyer.no/frivillig. Ta også gjerne kontakt med din fylkesleder. Akershus Ingrid Steen Malt/91 82 30 09 Buskerud Grith Overgaard Fosnæs/93 44 51 14 Finnmark Rosel Olsen/95 04 66 15 Hedmark Eva Bækkel/99 01 83 06 Hordaland Sonal Patel/41 30 45 83

Møre og Romsdal Kari Mette Abusland/95 12 55 60 Gerd Watten/90 93 58 74 Nordland Ståle Bakken/95 90 13 31 Nord-Trøndelag Ingrid Hallan/99 58 24 12 Oppland Eva Engenes/97 78 65 63

Oslo Solveig Hauge/41 60 46 27

Telemark Sissel Berit Hoell/91 36 50 81

Rogaland Ragne Rødstøl/91 82 35 07

Troms Bodil Skotnes/91 57 92 30

Sogn og Fjordane Ralf Einar Johannessen/48 27 55 96

Vestfold Bernhard Marti/99 61 17 54

Svalbard Anne Lise Klungseth Sandvik/91 71 31 63

Østfold Mary Gander/48 16 37 24

Sør-Trøndelag Ida Marie Ulriksborg/95 85 29 28

SOS-HISTORIEN

Mer av det samme, er budskapet fra en av SOS-barnebyers nyeste faddere. I dag gjør organisasjonen mer enn noen gang før. tekst: THOMAS HAVRO HANSEN

EN STERKERE STEMME p Fra SOS-barnebyen i Dhaka i Bangladesh.

SOS-HISTORIEN

FOTO: JUSTINE LUNGU

FOTO: KATERINA ILIEVSKA

På sosialsenteret i Sarajevo lager barna et norsk flagg.

– Før jeg valgte hvilken organisasjon jeg skulle støtte, spurte jeg vennene mine hva de mente ville gi mest «redding av verden» for pengene, sier Kaia Aardal. Hun er en av mer enn 2 000 personer som har meldt seg som SOS-fadder så langt i jubileumsåret 2014. Dermed har hun også vært med på å bringe det totale antall faddere opp i mer enn 114 000. – SOS-barnebyer var en av organisasjonene som ble nevnt, forteller hun. – Jeg tror noe av det beste vi kan gjøre for at verden skal bli et bedre sted, er å støtte sårbare barn og gi dem en trygg oppvekst. De norske fadderne bidrar i dag til over 200 ulike SOS-programmer i mer enn 40 land, og både antall faddere og beløpet som samles inn øker fra år til år. Det gjør også antall barn som får hjelp. I fjor startet byggingen av en barneby i Mwanza i Tanzania, i år åpner en barneby i Pleiku i Vietnam. I tillegg jobber SOS-barnebyer i dag med sosiale tiltak, med utdanning, og med arbeid for barns rettigheter. BRA GRUNNLAG

I forrige nummer av SOS-magasinet fortalte vi historien om de første 25 årene til SOS-barnebyer Norge. Det begynte med noen ildsjeler rundt det østerrikske konsulatet i Norge. Noen hundretalls faddere tidlig på sekstitallet vokste til 17 000 norske faddere ved 25-årsjubileet i 1989, et økende antall støttespillere og stadig flere barn

Britt Schumann fra SOS-barnebyer Norge besøker familieprogrammet i Mosambik.

som fikk hjelp i barnebyer over hele verden. – Det var lagt et veldig bra grunnlag, sier Svein Grønnern. I 1995 etterfulgte han Ulf K. Dahl som generalsekretær i SOS-barnebyer Norge, og i løpet av Grønnerns tre første år som sjef ble faddertallet doblet. I 1999 passerte antall faddere 50 000, og 100 000 ble nådd i 2012. Tallenes tale er tydelig. Men de forteller likevel ikke hele historien. MER ENN INNSAMLING

I starten jobbet SOS-barnebyer Norge nesten utelukkende med innsamling av penger, først og fremst gjennom fadderbidrag og frivillige aktiviteter. De innsamlede midlene ble kanalisert via hovedkontoret i Østerrike. Der satt avdelingen som styrte over barnebyene som var i ferd med vokse fram. Det skulle snart endres.

Sekretariatet ble først utvidet med én ansatt, og da var kursen satt. I dag jobber programavdelingen ved SOS-barnebyers kontor i Oslo med programmer i rundt tjue land, og er en drivkraft i utviklingen av nye SOS-programmer for barn. Samtidig som et fagmiljø ble bygget opp, satset man mer på synlighet. På slutten av nittitallet ble egen informasjonsansvarlig ansatt, og de frivillige ble organisert i en egen, landsdekkende organisasjon som hadde sin tiende landskonferanse tidligere i år. Da SOS-barnebyer ble tildelt NRKs TVaksjon høsten 2000, ble det samlet inn 152 millioner kroner. I TV-aksjonens da 17 år lange historie var det det nest høyeste beløpet som noensinne var samlet inn, og det høyeste beløpet til et internasjonalt formål. Samtidig ble 10 000 nye faddere registrert. Disse tallene er uttrykk for noe annet

Før hjalp vi barn som hadde mistet foreldrene sine. I dag er bildet langt mer komplekst. Svein Grønnern

– Vi ønsket en mulighet til å følge opp programmene våre selv, sier Svein Grønnern. – Mange av giverne våre forventet nok også at den norske SOS-organisasjonen skulle ha en tettere oppfølging av hva som skjedde der ute.

enn bare penger, nemlig hvilken posisjon SOS-barnebyer hadde fått i norsk bevissthet ved årtusenskiftet. Og historien gjentok seg for ikke lenge siden: Da TV2 etablerte sin roterende artistgalla og hadde SOSbarnebyer som mottaker i desember 2012,

SOS-HISTORIEN

FAKTA

Til venstre: Svein Grønnern blir ansatt som generalsekretær i SOS-barnebyer Norge i 1995. Midten: TV-aksjonen 2000 gir SOS-barnebyer 152 millioner kroner og 10 000 nye faddere. Til høyre: Statsminister Gro Harlem Brundtland besøker SOS-barnebyen i Hanoi i 1996.

meldte 14 000 nye faddere seg i løpet av de to og en halv timene programmet varte.

forelder sitter igjen som familieoverhode. I dag er dette en stadig voksende del av SOSbarnebyers arbeid.

MER ENN BARNEBYER

Samtidig skjedde det endringer også på internasjonalt nivå, forteller Grønnern. – Det kom et sterkere fokus på forebyggende arbeid. Det ble et mer systematisk arbeid overfor barn, og SOS-barnebyer Norge satset sterkt på å finansiere utdanningsprosjekter, sier han. De tradisjonelle barnebyene er en del av DNA-et i SOS-barnebyer, men utfordringene har endret seg siden etterkrigstiden. Fortsatt finnes mange barn som har blitt foreldreløse etter kriger og naturkatastrofer. Men stadig oftere ser vi barn med en mer variert bakgrunn, og en historie med vold, misbruk og forsømmelse. – Før hjalp vi barn som hadde mistet foreldrene sine, sier Grønnern. – I dag er bildet langt mer komplekst. SOS-barnebyer Norge har vært en sterk pådriver i å lage et mer helhetlig konsept, der vi også prøver å forhindre at barn havner i en barneby i første omgang. Rundt årtusenskiftet vokste de såkalte familieprogrammene fram i SOS-barnebyer, blant annet som et resultat av aidspandemien i Afrika på slutten av 1990-tallet. Formålet med familieprogrammene er å holde familier sammen, forhindre at barn mister omsorgspersonene sine, og hjelpe de familiene der et eldre søsken eller en beste-

MER ENN GODE GJERNINGER

En siste endring har vi sett i det offentlige ordskiftet de siste årene. Gjennom flere tiår har SOS-barnebyer bygget seg opp som en stor, internasjonal hjelpeorganisasjon, men i 2008 bestemte generalforsamlingen i den internasjonale moderorganisasjonen nok en gang at det skulle gjøres mer. Fra nå av skulle organisasjonen også bli en tydelig stemme for barns rettigheter. – Det var en viktig strategisk endring, sier generalsekretær Grønnern. SOS-barnebyer skal nå bli en tydeligere stemme, både i avisenes kronikkspalter og i kontakten med det politiske miljøet. Det har allerede gitt resultater. Etter stortingsvalget sist høst ba SOS-barnebyer om en sterkere satsing på søskens rett til å vokse opp sammen i norsk barnevern. Dette kravet ble tatt rett inn i den nye regjeringens plattform. ALLTID SULTEN

SOS-barnebyer har vokst voldsomt, men tallenes tale forteller altså ikke hele historien. Først og fremst handler SOS-barnebyers siste 25 år om en organisasjon som alltid er ute etter å gjøre mer. – Vi må passe på at vi alltid er sultne, sier Svein Grønnern.– Vi driver i verdens van-

DE SISTE 25 ÅRENE

1995: Svein Grønnern etterfølger Ulf K. Dahl som generalsekretær. 1996: SOS-barnebyer innleder et samarbeid med FIFA. 1996: Statsminister Gro Harlem Brundtland besøker SOS-barnebyen i Hanoi i Vietnam. 1997: Organisasjonen «Frivillige for SOSbarnebyer» etableres. 1998: SOS-barnebyer Norge ansetter egen programansvarlig og egen informasjonsansvarlig. 1999: Fadderantallet passerer 50 000. 1999: SOS-barnebyer fyller 50 år internasjonalt. 2000: SOS-barnebyers satsing på familieprogrammer og forebyggende arbeid begynner. 2000: T V-aksjonen gir SOS-barnebyer 152 millioner kroner og 10 000 nye faddere. 2008: SOS-barnebyer internasjonalt vedtar at rettighetsarbeid for barn skal være et viktig arbeidsområde. 2008: SOS-barnebyen i Bergen åpner. 2012: T V2s artistgalla gir 14 000 nye faddere og sørger for at SOS-barnebyers totale fadderantall i Norge passerer 100 000.

skeligste bransje. Og vi ser at det er vanskelig å få dette til også i verdens rikeste land. Vi er en stor, internasjonal barnevernorganisasjon, og vi må stadig endre oss. Kaia Aardal sier hun valgte SOS-barnebyer etter en helhetsvurdering med tanke på hvor pengene ville bli best utnyttet. – Krisehjelp, vaksinasjon og utdanning er viktig, men det er også viktig at noen kan gi daglig omsorg og kjærlighet. Det har alle barn behov for. Hun er ny fadder, innmeldt i et jubileumsår. Hun var klar over at organisasjonen fylte 50 år i år, forteller hun. Så hva ønsker hun seg nå? – Mer av det samme, sier hun. SOS-barnebyer har alltid hatt som mål å gjøre mer. I 2008 åpnet endelig en norsk SOS-barneby i Olsvik utenfor Bergen, 35 år etter at ideen første gang ble diskutert. Den historien forteller vi i neste nummer av SOS-magasinet.

BARN HJELPER BARN

OM BARN FOR BARN

Vi er heldige som har så mye. Andre har lite eller ingenting.

Karsten og Petra besøker en barneby

FOTO: AVISEN HITRA-FRØYA

Den fjerde filmen om Karsten og Petra, «Karsten og Petra på safari» ble spilt inn i Sør-Afrika i mars og april i år. I en pause i innspillingen dro vi sammen med Karsten og Petra for å besøke SOS-barnebyen i Mamelodi utenfor Pretoria.

IKKE ALLE ER LIKE HELDIGE SOM OSS Elevene ved Dyrøy Opppvekstsenter var med på Omvendt julekalender, men syntes at de måtte gjøre enda mer for å hjelpe. Derfor bestemte elevrådet at de skulle lage loppemarked til inntekt for SOS-barnebyer. Skolen er en liten skole med bare 36 elever, men med et stort hjerte. – Vi er heldige som har så mye. Andre har lite eller ingenting, sier Borgar, Ruth, Line og Ruth Sofie i elevrådet til avisa Hitra-Frøya. Elevene samlet inn leker, klær og sportsutstyr og mange gjorde et kupp en lørdag i februar. Det ble samlet inn 5000 kroner på noen få timer. Takk for flott innsats!

tekst: LENE MOEN VIK foto: BJØRN-OWE HOLMBERG

I Sør-Afrika er det regntid på denne tiden av året. Det betyr at det kan være godt og varmt, men plutselig styrter regnet ned. Det kan bli en våt opplevelse. Den dagen vi skulle besøke barnebyen hadde det regnet så mye at barna som bodde i de fattige områdene av Mamelodi ikke kom seg på skolen fordi veien var oversvømt av vann og det ikke var mulig å komme seg fram. DANS I BARNEHAGEN OG BARNEBYEN

Da vi kom til SOS-barnebyen besøkte vi først barnehagen. Barna der hadde øvd lenge for å opptre for oss med sang og dans. Og Karsten og Petra ble med på «Hoky Coky». De oppdaget at barnehagen i barnebyen ikke

er så ulik barnehagen de selv går i. Barna i barnebyen hadde øvd på tradisjonell Sør-afrikansk dans i flotte kostymer. Karsten og Petra hadde også lyst til å prøve seg på det, men det var litt vanskelig. Litt lettere gikk det da de norske barna skulle lære bort «Fly, fly-dansen» fra den første filmen. Den kunne Karsten og Petra godt og de afrikanske barna danset ivrig med. – Jeg synes barna i barnebyen var flinke til å danse, sier Karsten. – Ja, og det var veldig gøy at vi danset med dem også, sier Petra. Akkurat som Karsten og Petra vokser opp i et trygt hjem med gode voksne, har barna i SOS-barnebyen i Mamelodi fått et trygt hjem og en familie som er glad i dem. SOS-barnebyer arbeider for at alle barn, over hele verden, skal vokse opp med trygghet og kjærlighet.

SOLSIKKEFEST PÅ BARNEHAGEDAGEN På Barnehagedagen 18. mars laget Ressan barnehage i Skånland kommune i Troms Solsikkekafe og basar. Barnehagen var påmeldt Solsikkeaksjonen og barna hadde forberedt seg i flere uker. De har lært mye om Zimbabwe, som er temaet for Solsikkeaksjonen. Barna hadde øvd inn sanger, laget gevinster til basaren og 35 liter suppe! – Det var kjempefin stemning i barnehagen, sier Solbjørg Borgan. Nesten 5000 kroner ble resultatet, som skal gi et trygt hjem til barn i Zimbabwe.

OM BARN FOR BARN

Jeg liker også å tøyse og tulle, og å kle meg ut. Da blir jeg liksom en helt annen person.

Hei!

Jeg heter Nastya og bor i Pushkin utenfor St.Peterburg i Russland. Jeg er 7 år og bor sammen med min SOSmamma Nina og mine SOS-søsken.

Vi er fem barn i vår familie, tre jenter og to gutter. Vi jentene bor på samme rom. Det er ganske koselig. Vi er glad i å leke med dukker alle sammen, og noen ganger lager vi teselskap med dukkene på rommet. Vi later som om vi er hver vår dukke og prater og ler. Jeg liker også å tøyse og tulle, og å kle meg ut. Da blir jeg liksom en helt annen person. Vi er ganske flinke til å hjelpe til hjemme. Mamma sier at det er viktig å lære seg mange forskjellige ting, sånn at vi blir flinke til å gjøre ting på egen hånd. Derfor hjelper vi til med å lage mat og rydde rommet, og vi lærer oss å gjøre reint. Når jeg blir stor og skal bo alene vet jeg hvordan jeg skal ordne opp selv. Noe av det beste jeg vet er pannekaker. Pannekaker er en veldig typisk russisk matrett. Vi lager det når vi skal ha fest, for eksempel til jul, bursdager og når vi skal kose oss litt ekstra. Vi lager både små og store pannekaker. De små kaller vi blinis. De spiser vi med rømme og honning, det er kjempegodt! Hva er din favorittrett?

FAKTA

tekst: LENE MOEN VIK foto: BJØRN-OWE HOLMBERG

FAKTA OM RUSSLAND

• Russland er verdens største land • Det bor 143,5 millioner mennesker i Russland • Hovedstad: Moskva • Språk: Russisk • Det er fem SOS-barnebyer i Russland

B-Postabonnement Returadresse: SOS-barnebyer PB 733 Sentrum 0105 Oslo

ÅRSRAPPORT 2013

FOTO: MARIANTONIETTA PERU

Fra Mwanza i Tanzania der SOS-barnebyer Norge nettopp har åpnet en ny barneby.

Sterkt engasjement – fortsatt vekst SOS-barnebyer Norge arbeider for langsiktig omsorg, styrkede rettigheter og et trygt hjem for alle barn. Fadderinntektene økte med nesten en fjerdedel i året som gikk, mer enn 14 000 nye fadderskap ble tegnet, og faddere i SOS-barnebyer er nå engasjert i hele 107 land på global basis. Også andre innsamlingsaktiviteter har gitt økte inntekter gjennom det siste året. Dermed kan SOS-barnebyer Norge glede seg over en økning i innsamlede midler på 15 % i 2013.

6 5

I Norge arbeider vi aktivt for at flere barn skal få vokse opp sammen med søsknene sine. Hele seks av ti barn i fosterhjem separeres fra søsknene sine, og SOS-barnebyer har en sterk stemme i arbeidet for å endre praksis. Barnebyen i Bergen, som er et av få søskentiltak i Norge, har i dag større etterspørsel etter fosterhjemsplasser enn vi klarer å tilby. I tillegg til fadderbidragene, som går til SOSbarnebyers programmer over hele verden, har SOS-barnebyer Norge et spesielt finansierings-

5 1

ansvar for et utvalg programmer. De nærmeste samarbeidslandene er Mosambik, Zimbabwe, Zambia, Malawi, Swaziland, Tanzania, Angola, Nigeria, India, Filippinene, Vietnam, Peru, Equador, Colombia, Russland og Kosovo. Vi vil uttrykke en stor takk til de faddere, frivillige, organisasjoner, næringsliv, skoler, barnehager og andre som har støttet oss. Resultatene vi har oppnådd i 2013 ville ikke vært mulig uten dere.

2 3

FORBRUK AV MIDLER

1) KOSTNADER TIL ANSKAFFELSE AV MIDLER 16 % 2) ADMINISTRASJONSKOSTNADER 1 % 3) TIL INFORMASJON OG SAMFUNNSKONTAKT 2 % 4) TIL INTERNASJONALE PROGRAM 73 % 5) TIL NASJONALE PROGRAM 4 % 6) TIL FORMÅLSKAPITAL MED SELVPÅLAGTE RESTRIKSJONER 5 %

INNTEKTER

1) TILSKUDD 2) FADDERBIDRAG 3) ANDRE INNSAMLEDE GAVER OG BIDRAG 4) INNTEKTSSKAPENDE AKTIVITETER 5) FINANSINNTEKTER