Issuu on Google+

UTGITT AV SOS-BARNEBYER / NR 1 • 2014

HJELPEN KOMMER FRAM TIL SYRIA SIDE 3 HÅPET TILBAKE PÅ FILIPPINENE SIDE 12 SOS-BARNEBYER 50 ÅR I NORGE SIDE 19

Tema

NESTEN VOKSEN SIDE 4-10


2

Vi takker for støtten fra våre HOVEDSAMARBEIDSPARTNERE:

LEDER

50 år er ingen alder I år feirer SOS-barnebyer 50 år i Norge. Er det noe vi har lært, så er det at langsiktighet er avgjørende. For femti år siden ble Komiteen for «Norske venner av SOS-barnebyer» dannet i Oslo. Som de fleste gode ideer begynte også dette som et brennende engasjement hos noen få mennesker. I dag har vi mer enn 110 000 faddere, stadig flere støttespillere, og alle er med på å hjelpe sårbare barn over hele verden til en trygg oppvekst og et bedre liv. Men vi skal ikke ikke bruke jubileumsåret til å klappe oss selv på skulderen. I stedet skal vi bruke dette året på å minne både oss selv og andre om alt arbeidet som gjenstår. Og vi skal snakke om det viktigste av alt, nemlig hvordan vi kan hjelpe barn og familier over hele verden.

Vi takker for støtten fra våre HOVEDBIDRAGSYTERE:

Det gjør vi best gjennom å tenke langsiktig. Barn trenger trygghet over mange år. De trenger en familie som er der i dag, i morgen og i alle dagene som kommer. I år fyller SOS-barnebyer 50 år i Norge. Det er et jubileum vi skal bruke til å se fremover. For barna er det fremtiden som er viktigst. Slik er det også for oss.

SOS-BEDRIFTSPARTNERE • ABB • Ansatte i SAS • Dips • Eplehuset • Finn.no • Kruse Smith Entreprenør • Lilleborg • Mercuri Urval • OBOS • Prosafe • Skretting • Stiftelsen Balder • Stor-Bergen Boligbyggelag

«Vi skal bruke dette året på å snakke om det viktigste av alt, nemlig hvordan vi kan hjelpe barn og familier over hele verden.»

SVEIN GRØNNERN generalsekretær SOS-bedriftspartnere finansierer bygging eller drift av en SOS-barneby, et SOSfamilieprogram, et familiehus, en barnehage, en skole eller et medisinsk senter. For mer informasjon, kontakt Nina Edholm. Telefon: 23 35 39 00 E-post: bedrift@sos-barnebyer.no

SOS-barnebyer utgis av Stiftelsen SOS-barnebyer Norge, Mariboes gt. 13, Postboks 733 Sentrum, 0105 Oslo Telefon: 23 35 39 00 E-post: sos@sos-barnebyer.no Ansvarlig redaktør: Svein Grønnern Redaktør: Thomas Havro Hansen

Design og layout: Itera Gazette Trykk: Color Print AS Opplag: 154 000 Forsidefoto: Berit Bakkane Red. avsluttet: 31.01.2014 Kontonr.: 8380 08 73730 www.sos-barnebyer.no

Svanemerke norprint [Converted].pdf

02-04-08

08:18:40

ØMERKE ILJ T M

241 C

M

Y

CM

MY

CY

CMY

K

519

Trykksak


AKTUELT

3

HJELPEN KOMMER FRAM TIL SYRIA

En to år gammel gutt gir programdirektøren for SOS-barnebyer i Syria en klem når han får utdelt en ny jakke.

Tusenvis har fått utdelt mat og klær, men fortsatt står mye igjen. Nå åpnes det også et barnevennlig dagsenter i Damaskus. Tekst: THOMAS HAVRO HANSEN Foto: WISSAM BACHOUR

Hjelpen kommer fram. Bare i Damaskus har mer enn 17 000 fått klær til vinteren, og mer enn 10 000 pledd er delt ut. Mat og utstyr er gitt til trengende både i hovedstaden og i andre deler av landet. Fortsatt skal flere titalls tusen mennesker hjelpes. Det er vanskelige forhold, og arbeidet er tidkrevende. Samtidig bygges det nå opp et tilbud i Damaskus som gir barn en sjanse til å ta en pause fra den harde hverdagen. Til tross for den vanskelig sikkerhetssituasjonen i landet har SOS-barnebyer åpnet et såkalt «ChildFriendly Space», barnevennlig dagsenter, der barn som har vært gjennom traumatiske opplevelser – ofte har de vært vitne til at familiemedlemmer og andre barn har blitt drept

– kan få hjelp til å bearbeide opplevelsene. Mer enn 1 000 barn har allerede fått hjelp på dette senteret, som åpnet like før jul i fjor. Senteret har et bibliotek der man kan lese, skrive og høre historier. Når barn både får høre historier og oppfordres til å skrive ned sine egne erfaringer, bearbeider de også traumene de har fått. På senteret kan de også tegne, se film, synge, danse og drive sport eller andre aktiviteter. For SOS-barnebyer er det viktig at barn får lov til å være barn, også når omgivelsene er vanskelige. Et trygt barn har større sjanse for å bli en trygg voksen. Derfor bidrar både frivillige og faglært barnepersonell til dette senteret i den syriske hovedstaden.

Denne jenta får hjelp til å male på veggen på det nye barnevennlige dagsenteret i Damaskus.


4

TEMA: NESTEN VOKSEN

Langsiktighet lønner seg. For ti år siden åpnet barnebyen i Kandalaksja i Russland. Vi møtte de første barna som flyttet inn. TEKST: THOMAS HAVRO HANSEN FOTO: BERIT BAKKANE

Nesten

VOKSEN


TEMA: NESTEN VOKSEN

EN p

5


6

TEMA: NESTEN VOKSEN

Nikolay (t.v.) bor fortsatt i barnebyen i Kandalaksja, mens Alexei har flyttet til ungdomshuset i Murmansk.

VIKTIG Å TENKE LANGSIKTIG Noen vil jobbe med tog, noen med biler. Noen vil bli kokk. Noen har giftet seg og fått barn. For ti år siden åpnet SOS-barnebyen i Kandalaksja helt sør i Murmansk fylke. Vi har vært der og sett hvordan det gikk med de første barna. – Det har vært en suksesshistorie, forteller Berit Bakkane, seniorrådgiver for internasjonale programmer i SOS-barnebyer. – Vi startet et nødhjelpssamarbeid med de lokale myndighetene etter rubelkrakket i 1998. Det var behov for et langsiktig samarbeid for å få barn ut av institusjoner og inn i mer familiebaserte omsorgsordninger. SOS-barnebyer begynte et samarbeid med fylkesmyndighetene i Murmansk om etablering av en barneby. – De var veldig ivrige, men det tok tid før barnebyen var ferdig bygget, forteller Bakkane. – Og med alle de barna som bodde i institusjoner måtte vi gjøre noe annet i mellomtiden.

FOSTERHJEMSPROGRAM

Løsningen ble et fosterhjemsprogram finansiert av norske givere mens planleggingen av barnebyen pågikk for fullt. – Flertallet av ungdommene som kom fra institusjonene klarte seg svært dårlig når de skulle ut og stå på egne ben, forteller Bakkane. – De var kanskje 18 år og hadde aldri gjort praktiske hverdagsoppgaver som å vaske klær, lage mat eller handle. I Murmansk-området var behovet stort. Fosterhjemsprogrammet ble etterhvert overtatt av lokale myndigheter mens SOSbarnebyer fortsatte arbeidet med kompetanseoverføring på fosterhjemsarbeid til kommuner og flere fylker i Russland. I

2003 sto endelig barnebyen i Kandalaksja ferdig. ÅPNET AV PRINSESSEN

– I dag er en stor dag, fordi dere nå har et trygt hjem og en familie i SOS-barnebyen, sa prinsesse Märtha Louise da hun foretok den offisielle åpningen sommeren 2004. Mange av de 12 familiehusene hadde norske navn, etter bedrifter eller organisasjoner som bidro til finansieringen: SAS Braathens-huset, Orkla-huset, Oslo Sporveiers Arbeiderforenings hus og NRK Barnetime-huset, for å nevne noen. I dag bor det mer enn 70 barn i barnebyen, som nå drives av SOS-barnebyer Russland. De driver også et ungdomshus i Murmansk by der ungdommene kan bo mens de studerer. – Lærdommen er at det er viktig med langsiktighet, sier Berit Bakkane. – Man får ikke de gode resultatene i løpet av et treårsprogram når man jobber med barn. Vi må ha stabilitet over mange år for å skape bærekraftige programmer og selvstendig ungdom.


TEMA: NESTEN VOKSEN

7

En beskjeden gutt med en stor drøm 15 år gamle Nikolay venter bare på at naturbahn skal bli olympisk gren. Da skal han nå drømmen om OL-medalje. Han har aldri gått glipp av en trening. Så er han da også med på det russiske ungdomslandslaget. Ved første øyekast kan han virke som en beskjeden gutt, ikke minst når du ser ham klemme seg inntil prinsesse Märtha Louise på forsidebildet fra SOS-barnebyNytt for ti år siden. Der står han sammen med Katerina (til venstre) som nå er 16 og bor i SOS-ungdomshuset i Murmansk, der hun utdanner seg til kokk. På den andre siden står Marina. Hun er også 16, og har nå flyttet tilbake til sin biologiske familie. Nikolay har åpenbart en sterk vilje. Han bor fortsatt i barnebyen i Kandalaksja, og nyter alt av utendørsaktiviteter. Da SOS-moren hans introduserte ham for

naturbahn – aking på naturfrosset is – ble han hektet. Nå har han 31 medaljer og tre cupseire fra ulike konkurranser. LIKER FART

– Det begynte med en gang jeg kom til barnebyen, forteller Nikolay. – Jeg har alltid likt fart og ekstremsport, og naturbahn gir deg alt dette – du kjører i 50 kilometer i timen på en islagt bakke. Ikke prøv det hvis du ikke har trent, du kan virkelig skade deg selv! Nikolay trener hele året. Om sommeren er det fysisk trening, om høsten trener han 2–3 ganger i uka, på vinteren enda mer, og før konkurranser trener han hver dag. – Vi lærer oss metoder for å svinge,

Nikolay har allerede vunnet mange medaljer i naturbahn. Nå sikter han mot OL-medalje.

forteller han. – Der kan du vinne eller tape mye tid. Svingteknikker er alt. Målet til Nikolay er å bli profesjonell idrettsutøver. Senere vil han også trene andre. – Alle premier er viktige, men den siste og viktigste var andreplassen i juniormesterskapet. Det gir meg en plass på det russiske ungdomslandslaget, sier han. – Det er kult. Det er bra å være med på laget. SISTE SKOLEÅR

Nikolay går i niende klasse, det siste skoleåret før han må bestemme hva han vil studere videre. – Karakterene mine er ok, forteller han. – Det er viktig med gode karakterer nå, for fremtiden min kan avhenge av det. Men han har allerede bestemt seg. Han blir værende i Kandalaksja. Det er rett og slett det beste stedet å drive med naturbahn. – Jeg skal nok lære meg et fag også, sier han. – Men fokuset mitt vil være på sport.

Prinsesse Märtha Louise sto for åpningen av barnebyen i Kandalaksja for 10 år siden. Her fra forsiden av SOS-barneby Nytt nr. 3/2004, med Nikolay i midten.


8

TEMA: NESTEN VOKSEN

– Jeg måtte gjøre noe med l – Jeg hadde ikke lyst til å gjøre noe som helst, forteller 17 år gamle Alexei. Han kom til SOS-barnebyen i Kandalaksja som åtteåring, og tenårene hans var stormfulle.

Alexei ville ikke gå på skolen og kranglet ofte med sin SOS-mor. – Jeg var forferdelig, sier han. – Men moren min ga meg troen på at jeg kunne lykkes bare jeg prøvde hardt nok. Hun viste meg alle menneskene som jobbet for meg. Jeg fant ut at jeg ikke kunne skuffe dem. Jeg måtte gjøre noe med livet mitt. Alexei ser du til høyre på bildet nedenfor av de tre guttene i barnebyen. I dag bor han i ungdomshuset i Murmansk og studerer til å bli kokk og konditor. Det er drømmen hans, forteller han. – Det har det vært helt siden jeg gikk i fjerde klasse. Favorittlæreren min hadde bursdag, og jeg hadde lyst til å lage noe med hendene mine, sier Alexei. – Jeg fikk hjelp av en assistent i barnebyen til å lage en kake. Læreren likte den godt og sa at jeg hadde et talent for dette. KAN FÅ DET HAN VIL

Nå vil han utvikle faget sitt videre, forteller han. – Om nødvendig drar jeg til Finland eller Tyskland for å studere. Jeg vil bli en berømt kokk. Dessuten vil jeg ha familie. I dag synes han det er lett å studere. – Jeg trodde det skulle bli vanskelig, for jeg hadde dårlige karakterer helt til niende klasse. Men

Alexei sammen med sin søster Katerina (18).

Alexei ser du til høyre på dette bildet fra 2004.


TEMA: NESTEN VOKSEN

9

ivet mitt da fant jeg ut at jeg måtte ta meg sammen, sier han. – Når jeg studerer kan jeg få til det jeg vil. Jeg begynte å kjefte på de andre studentene hvis de snakket i timen, sier han. For Alexei er det også viktig å kunne engelsk. – Det trenger jeg hvis jeg skal bli en god kokk, forteller han. Overgangen fra barnebyen til ungdomshuset var ikke bare enkel, forteller han. Selv om han kjente alle som bodde der var han skeptisk til å flytte fra lille Kandalaksja inn til store Murmansk. – Men det var bedre enn jeg fryktet, sier han. – Vi lager mat og bestemmer mer selv. Det er fantastisk! FLERE MULIGHETER

Sammen med ham på det gamle bildet fra 2004 står to andre gutter. Til venstre ser vi en annen Alexei, som også har rukket å bli 17. Han bor også på ungdomshuset i Murmansk, og studerer til å bli bilmekaniker. Målet hans er å flytte til St. Petersburg og starte et eget firma sammen med venner. I midten ser vi Nikita, som nå er 20. Han jobber som snekker i Moncegorsk og har fortsatt god kontakt med barnebymoren sin. ENDA ET YRKE

Selv om Alexei stortrives både med kokkestudier og med livet i Murmansk, vurderer han nå å studere enda et fag. Han vil være helt sikker på at han kan forsørge en familie i fremtiden. Derfor ønsker han, i likhet med sin navnebror, å utdanne seg til bilmekaniker i tillegg. – I dette landet kan du ikke basere deg på bare ett yrkesvalg, sier han. – Skal du forsørge en familie må du ha flere muligheter. Spesielt hvis du skal ha barn. Alexei har i dag kontakt med sin biologiske mor, og sier han ikke klandrer henne for barndommen han har hatt. – Min biologiske mor har grått mye over hva som har skjedd med meg og søstrene mine, forteller han. – Men det er ikke hennes skyld. Og jeg er takknemlig for å ha bodd i SOS-barnebyen i Kandalaksja. Det har gitt meg mange muligheter til å oppfylle drømmene mine. Jeg tror det er meningen med livet – å hjelpe andre mennesker og å nå dine egne drømmer.

? Nikita

... OG HVORDAN HAR DET GÅTT MED DE ANDRE BARNA... De første barna som flyttet inn i barnebyen er på god vei mot voksenlivet.

Katerina (19) er gift og venter sitt første barn. Hun er kokkestudent og bor sammen med ektemannen i en leilighet i Murmansk. Lev (17) bor i Kandalaksja og utdanner seg til sveiser.

Aliona (17) utdanner seg til selger i Kandalaksja. Viktor (17) bor på ungdomshuset i Murmansk og utdanne seg som bilmekaniker. Oxana (16) vil bli gartner og studereri Lovozero.

Andrei (16) går siste året på ungdomsskole i Murmansk og bor sammen med sin bror, Alexei.

Ivan (16) utdanner seg innen bilmekanikk i og bor på ungdomshuset i Murmansk.

Julia (16) bor med sin biologiske mor i Moncegorsk.

Khristina (16) bor på ungdomshuset i Murmansk og utdanner seg til lærer.

Maria (16) har en liten datter og utdanner seg til lagersjef i Murmansk.

Aliona (17) er kokkestudent i Kandalaksja.

Katerina (18) har sin egen leilighet i Kandalaksja der hun utdanner seg som sekretær.

Natalia (16) utdanner seg til sykepleier på medisinstudiet i Apatity.


10

TEMA: NESTEN VOKSEN

Forberedelse til voksenlivet Mange av barna som vokser opp uten sin egen biologiske familie opplever store utfordringer når de skal klare seg på egen hånd. For SOS-barnebyer er det viktig at fremtiden planlegges. Sjansen for at ungdommene skal lykkes øker dersom de får tett oppfølging i overgangen til voksenlivet. TEKST: MARTE WENA AS

Overgangen fra å være et barn til å bli en selvstendig voksen er en krevende og spennende prosess der ungdommene skal forberedes på en av de største forandringene i sitt liv. Det skjer mye som er utfordrende, for eksempel det å skulle flytte for seg selv, takle hverdagslivet, tjene sine første penger, bo alene og etablere nye relasjoner. Hjelp fra familien i denne viktige overgangsfasen er helt avgjørende. Ungdom som flytter for seg selv må ofte ha hjelp til praktiske ting, samt råd og veiledning for å klare seg økonomisk, og vil trenge voksne som kan følge dem på veien til selvstendighet. Men mange unge som har vokst opp i alternativ omsorg har ikke et slikt familienettverk rundt seg. Mange har også en vanskelig barndom i bagasjen som gjør at de trenger både ekstra stabilitet og støtte. MANGE UTFORDRINGER

En studie foretatt av SOS-barnebyer i 2012 blant 300 ungdommer som har vokst opp i ulike alternative omsorgsformer i Albania, Tsjekkia, Finland og Polen peker på en rekke utfordringer. Blant annet blir de altfor ofte tvunget til å forlate sine nære omsorgspersoner i veldig ung alder. I Albania opphører for eksempel det statlige omsorgstilbudet allerede ved fylte 14 år. Helt uforberedt får mange av ungdommene svært kort varsel på å flytte ut. Mange av ungdommene som er vokst opp i institusjoner mangler også grunnleggende ferdigheter som å lage egen mat eller sette opp et enkelt husholdningsbudsjett. De møter også utfordringer i å forholde seg til statlige skjemaer og søknader, og mangler kunnskap om aktuelle tilbud, tjenester og rettigheter. Bolig og arbeidsplasser er også mange steder en mangelvare. UNGDOMSPROGRAM

Ungdomsprogrammet «Semi-independent living» (SIL) utgjør den viktigste formen for

På ungdomshuset i Murmansk får unge mennesker hjelp på vei mot voksenlivet.

omsorg og ettervern av SOS-ungdommer i Sentral- og Øst-Europa, Balkan og SentralAsia. Hovedmålet med programmet er å lage en myk overgang for ungdommene fra livet i SOS-barnebyer slik at de er i stand til å ta fullt ansvar for sitt eget liv. Ungdommene skal bli sysselsatt over lengre tid, få fast inntekt og skaffe seg egnet bolig. De er selv med på å planlegge overgangen til voksenlivet. Det settes krav og forpliktelser til en ungdom som deltar i SIL-programmet. I tillegg til å være myndig må han eller hun være ferdig med jobbtrening og ha fast inntekt eller gå på videregående skole eller universitet. For SOS-barnebyer er det viktig å motivere og oppmuntre unge til å ta høyere utdanning. PLANLEGGING

Det som på fagspråket kalles «ettervern» må forberedes nøye, men for mange sårbare barn starter planleggingen for sent. En rapport fra NOVA viser at bare tre av ti norske barnevernsbarn klarer seg godt som voksne. Ettervernet i SIL begynner lenge før den

unge flytter ut, og den forberedende fasen starter minimum to år før ungdommen blir en del av programmet. Hver ungdom får en omsorgskontakt som gir emosjonell støtte og rådgivning, og passer på at penger som den unge mottar fra SOS-barnebyer blir brukt på en forsvarlig måte. Møter mellom den unge og omsorgskontakten skjer jevnlig, minst en gang i måneden i løpet av det første året, og minimum seks ganger i året i løpet av andre og tredje året. Også SOS-moren bidrar i viktige livsbeslutninger og fortsetter å være tilgjengelig som en omsorgsfull forelder . SKAL BLI SELVSTENDIG

Fra den dagen et barn kommer inn i en SOS-barneby er målet at barnet en dag skal bli selvstendig og kunne delta i samfunnet. Det er en viktig milepæl når en ungdom som har vokst opp i en SOS-barneby tar ansvaret for sitt eget liv og er i stand til å forsørge seg selv. Forberedelsene til voksenlivet er derfor en viktig del av SOS-barnebyers omsorgsmodell.


STORT & SMÅTT Klart for den tiende landskonferansen

Frivillige for SOS-barnebyer er en selvstendig landsomfattende forening, med fylkesforeninger i de fleste av landets fylker. Frivilliggruppenes hovedoppgave er å samle inn penger til SOS-barnebyers prosjekter og skape synlighet for SOS-barnebyer. Landskonferansen arrangeres annethvert

år og er foreningens høyeste myndighet. I år går den tiende landskonferansen av stabelen 14. – 16. mars. Frivilligledere samles denne helgen på Olavsgård hotell for å velge nytt landsstyre, møte representanter fra SOS-barnebyer nasjonalt og internasjonalt og få faglig påfyll

FOTO: KNUT A. NYGAARD, ASKER OG BÆRUM BUDSTIKKE

MINNEORD OM MÅLFRID GRUDE FLEKKØY

I november i fjor fikk vi den triste beskjeden om at vårt tidligere styremedlem, Målfrid Grude Flekkøy, var gått bort. Hun var medlem av styret i Stiftelsen SOS-barnebyer Norge fra 28.02.1985 til 21.03.1990.

Som Norges og faktisk også verdens første barneombud (1981-1989) høstet hun stor anerkjennelse og respekt både nasjonalt og internasjonalt for sitt pionerarbeid i å styrke barns rettigheter og synliggjøre deres situasjon i samfunnet. SOS-barnebyer er meget takknemlig for det sterke engasjementet hun viste i vårt styre. Gjennom sin unike interesse for barn ble hun en meget viktig bidragsyter for oss i mange sammenhenger. Hun var en aktiv døråpner og en god brobygger, hvilket vi har hatt stor glede av. Også etter at hun gikk av som styremedlem, støttet hun vår organisasjon, og vi retter en varm takk for minnegavene vi har mottatt i forbindelse med hennes bortgang.

og inspirasjon. Blant årets gjester er frivillige og ansatte fra SOS-barnebyer Malawi og en SOS-mor fra SOS-barnebyen i Bergen. SOS-barnebyer takker de frivillige for den fantastiske innsatsen de legger ned, og ser frem mot å videreføre det gode samarbeidet i den neste landskonferanseperioden.

KONGELIG HEDER TIL SOS-LEDER Halvor Stenstadvold, styreleder i SOS-barnebyer Norge, har blitt tildelt St. Olavs orden av Kong Harald V. Halvor Stenstadvold (69) har gjennom hele livet sitt vært engasjert i politikk, næringsliv, kultur og humanitært arbeid. Han har vært styreleder i SOS-barnebyer Norge siden 2009, og tidligere har han vært styreleder i NRK, TV Norge, Henie Onstad Kunstsenter, Norges Forskningsråd og tankesmien Civita. Han har også vært banksjef i Kredittkassen, direktør i Orkla-konsernet, statssekretær i Forbruker- og administrasjonsdepartementet og ordfører i Bærum. Han har også utgitt en biografi om sin far, kunstneren Håkon Stenstadvold.


FOTO SEBASTIAN POSINGIS

12

FILIPPINENE

Jay Keam Sulvera (6) overlevde tyfonen.

HÅPET TILBAKE I TACLOBAN Etter tyfonen på Filippinene 8. november har 2000 barn fått beskyttelse og omsorg av SOS-barnebyer. En av dem er Jay Keam Sulvera (6). Barnevennlige dagsentre er etablert og skoler gjenåpnet, og familier får hjelp til å skaffe seg inntekt og bygge hus. Tekst: C AMILLA DELBEKK

Terapi og traumebehandling til barn gjennom lek er dagsentrenes hovedoppgave. Parallelt har utsatte familier fått mat og rent drikkevann og hjelp til å skaffe seg inntekter og materialer til å bygge opp igjen husene sine. BARNEBYEN SKADET

SOS-barnebyen i Tacloban ble skadet i tyfonen, men ingen barn eller voksne omkom. Den ble et godt knutepunkt for SOS-barnebyers hjelpearbeid. På det meste var elleve dagsentre i drift og hundrevis av familier mottok hjelp.

Sosialarbeider i barnebyen i Tacloban, Diana Morot Borja, tok ansvar for barn og unge i barnebyen og evakuerte dem raskt til barnebyen i Calbayog. Der ble hun værende sammen med sin egen sønn og SOS-barna, uten å vite hvordan det hadde gått med hennes eget hus eller andre slektninger. – Jeg fant senere ut at huset mitt var smadret, og rullestolen til sønnen min var knust. Hans levestandard var svært redusert en periode fordi medisinene ble borte. Vi fikk heldigvis god hjelp av SOS-barnebyer, forteller hun. Flere millioner mennesker mistet sine

hjem og over 10 000 personer omkom i tyfonen som ansees som den verste i Filippinenes historie. Mange næringer ligger fortsatt brakk og det er vanskelig å tjene penger. Skolebygg er ødelagt og undervisningen foregår fortsatt mange steder i skur eller utendørs. Det er varmt, og mange av trærne som før ga etterlengtet skygge, ligger nå med roten i været. TRAUMER

Hjemmet til Jay Keam Sulvera (6) og familien er et skur på 25 kvadratmeter, tilgriset med leire med et utett tak. Gulvet er laget av


FILIPPINENE

FAKTA

13

KATASTROFEN PÅ FILIPPINENE

FOTO JULIUS THEO CASTROVERDE

Natt til 8. november 2013 traff tyfonen Haiyan sentrale deler av Filippinene og omlag fire millioner mennesker mistet hjemmene sine. Vindkastene hadde en hastighet på 379 km i timen, og tyfonen er sannsynligvis den verste i Filippinenes historie. Over 10 000 døde og mange er fortsatt savnet.

Oppryddingsarbeidet lager store søppelberg. Noen leter etter verdifulle gjenstander. FAKTA Jay Keam og søsteren er nå tilbake på skolen.

SOS-BARNEBYERS ARBEID

SOS-barnebyers innsats etter tyfonen • på 11 dagsentre gis omsorg, undervisning og mat/drikke til barn og deres familier • familieprogrammet utvides til 1000 barn og voksne (før ca 200) • skoler repareres, på sikt bygges nye • nye boliger til hjemløse familier skal bygges

FOTO JULIUS THEO CASTROVERDE

• ved behov vil barnebyen bidra med omsorg til foreldreløse barn

«

– Jeg har mine tre barn på dagsenteret i Bisleg og alle elsker å være der. Jeg hjelper til så godt jeg kan, det viktigste er at barna kan leke og få litt mat.

ødelagte møbler og plankebiter som flyter på leirevann. Det finnes ikke toalett, ikke strøm. Her bor tre generasjoner, det minste barnet er bare et halvt år gammelt. Alle de voksne er arbeidsledige etter tyfonen. Barna har ingen steder å leke, det er farlig å oppholde seg i ødeleggelsene etter tyfonen, og det møkkete vannet er kilde til flere sykdommer. Jay Keam har ingen leker, alt ble borte i tyfonen. Heldigvis finnes det lyspunkter. Jay Keam gikk på dagsenteret hver dag, lekte med andre barn, fikk mat og rent vann. 6. januar

åpnet SOS-skolen igjen. – Jay Keam er svært glad for å være tilbake på skolen, sier mor Pamela. Jay Keam fikk medisinsk oppfølging for såret i pannen som han fikk under tyfonen. Men det største såret er på innsiden. Minnene fra natten da han så venner drukne i vannmassene forsvinner ikke så lett. Om nettene våkner han når regnet treffer taket fordi han er redd for å drukne. Men med traumebehandling og god oppfølging har Jay Keam begynt å smile igjen.

STYRKER FAMILIER

I tillegg til dagsentrene bidrar SOS-barnebyer til bygging av nye hjem, inntektsbringende aktiviteter til familier og gjenoppbygging av skoler. Familieprogrammet i Tacloban øker stadig kapasiteten og skal på det meste hjelpe 1000 barn og voksne. Den lille byen Bisleg som ligger 20 kilometer fra Tacloban ble jevnet med jorden. Her livnærte de fleste seg av fiske, men både båter og utstyr ble smadret. To måneder etter tyfonen har familiene store problemer med å komme seg gjennom hverdagen. – Jeg har mine tre barn på dagsenteret i Bisleg og alle elsker å være der. Jeg hjelper til så godt jeg kan, det viktigste er at barna kan leke og få litt mat, sier en far. SOSbarnebyer skaffer båter og garn så fedrene kan fiske igjen. Enkle boliger for hundrevis av familier fra Bisleg skal bygges. Håpet om framtiden er tilbake på Filippinene, et land i dyp fattigdom.


14

BIDRAGSYTERE

Flere barn får livet på skinner Tusen barn i Siteki i Swaziland får hjelp når NSB-konsernet utvider sitt samarbeid med SOS-barnebyer. Tekst: THOMAS HAVRO HANSEN

SATSER PÅ RUSSLAND – Vi leter etter det som er undervurdert, underanalysert og upopulært, sier Margrethe Vika i Skagenfondene. Nå gir de millioner til barn i Øst-Europa og lar de ansatte bidra mer gjennom nettløsningen Min innsamling. Tekst: THOMAS HAVRO HANSEN

Det er et langvarig samarbeid som nå fører til en gave på to millioner til barnebyen i Pskov i Russland. Skagenfondene har vært en av SOS-barnebyers hovedsamarbeidspartnere siden 2006, og bidratt til barnebyprogrammer i Estland og Russland, i tillegg til et bidrag til nødhjelpsarbeidet på Haiti. – Vi ønsker å ha en samarbeidspartner som alle ansatte kan relatere seg til, sier Margrethe Vika, ansvarlig for selskapskommunikasjon i Skagenfondene. – Et av våre kriterier var at samarbeidet skulle handle om barn og unge. Da var det naturlig å tenke på SOS-barnebyer. Samarbeidet med SOS-barnebyer engasjerer også de ansatte, forteller Vika. Interne solsikkekonkurranser, kronerullinger og andre arrangementer gjør at de ansatte også bidrar fra sin egen lomme.

– Denne gangen brukte vi Min innsamling til å samle inn penger til nødhjelpsarbeidet på Filippinene, forteller Vika. – Da var det veldig lett for de ansatte å bidra. Vi satte oss et mål om 10 000 kroner, men endte opp med 28 000. Siden 2006 har Skagenfondene gitt flere millioner kroner til sårbare barn i Øst-Europa. Den nye barnebyen i Pskov ble åpnet i 2010, og har nå 14 familiehus med plass til 91 barn. – Vi har valgt å øremerke bidraget vårt til Russland fordi det er et område som ellers ikke får så mye oppmerksomhet, sier Vika. – Det henger sammen med investeringsfilosofien vår, der vi leter etter det som er undervurdert, underanalysert og upopulært. Gaven på to millioner kroner går til driften av barnebyen. SOS-barnebyer driver også et familieprogram i området som hjelper 200 barn og deres familier.

I fem år har julegaven til NSB-ansatte gått til SOS-barnebyer. Nå utvider konsernet sitt samarbeid og har signert en treårig avtale som gir tre millioner kroner til sårbare barn i Swaziland. Landet er hardt rammet av HIV- og aids-epidemien, mange barn er foreldreløse, og 70 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. Gjennom det nye samarbeidet vil NSBkonsernet støtte SOS-barnebyers familieprogram i Siteki nord i landet. Programmet består av tiltak som er tilrettelagt for familier i krise, og hjelper aleneforeldre, familier som ledes av barn eller besteforeldre, og familier der omsorgspersonene er syke eller mangler ressurser til å gi tilstrekkelig omsorg. – Dette engasjementet vil gi positive ringvirkninger til flere generasjoner barn i Swaziland, sier Svein Grønnern, generalsekretær i SOS-barnebyer Norge.


ANNONSE

START DIN EGEN INNSAMLING

Med SOS-barnebyers Min innsamling kan du bidra til at enda flere barn får et trygt hjem og en ny framtid og samtidig engasjere medarbeidere, venner og familie. Nesten en halv million kroner er samlet inn siden Min innsamling ble åpnet like før jul, og både privatpersoner og bedrifter har gitt sine bidrag. «For ledelse og ansatte i Kruse Smith var det lett å samle motivasjon og engasjement rundt en innsamling til de rammede på Filippinene. Som bedriftspartner for SOS-barnebyer i flere år har vi i et godt engasjement blant de ansatte som grunnlag. Dette viser seg i kroner og øre i denne innsamlingen. Jeg er stolt over engasjementet og giverviljen i konsernet vårt!» ERIK DALE, Kommunikasjons- og organisasjonsdirektør i Kruse Smith Entreprenør AS.

Se hvilke formål du kan samle inn til på www.innsamling.sos-barnebyer.no

Så enkelt er det: 1. Registrer deg på www.innsamling. sos-barnebyer.no eller gå inn via våre nettsider 2. Lag deg et innsamlingsmål 3. Spre budskapet på Facebook, epost eller andre sosiale medier 4. Følg med på innsamlingen, se bidrag og kommenter det som kommer inn fra dine venner og relasjoner


16

TESTAMENTER

«Noen få beløp er i millionklassen. Leif Nygaards arv var en av fjorårets høyeste, der de ti millionene ble fordelt likt på SOS-barnebyer og Redd Barna».

LIVET GÅR VIDERE

Leif Nygaard visste at det gikk mot slutten. Da bestemte han seg for at minnet skulle leve videre. TEKST: THOMAS HAVRO HANSEN

– Leif hadde støttet oss i mange år, sier Turid Weisser, som er ansvarlig for testamentariske gaver i SOS-barnebyer. – Han tok kontakt med oss høsten 2012 fordi han ville selge hytta si, som han ikke klarte å reise til lenger. Da var Leif Nygaard 89 år gammel. Han hadde forlengst skrevet et testamenter han ville dele arven sin likt mellom SOS-barnebyer og Redd Barna. Nå var målet hans å sørge for at denne arven ble på minst 10

millioner kroner. Hytta i Valdres ble solgt. Og da Leif Nygaard døde i juli i fjor var målet om 10 millioner kroner nådd. HAR BIDRATT LENGE

Leif Nygaard hadde ikke egne barn. Men han var engasjert i barns beste, og var opptatt av at pengene han etterlot seg skulle brukes til å hjelpe utsatte barn. Derfor var det viktig for ham at det var to barneorganisasjoner som mottok arven hans. I sitt yrkesaktive liv var han offiser i Hæren, der han hadde reist mye utenlands og fått et solid internasjonalt engasjement. Siden han ikke hadde egne barn ønsket han å sørge for at andres barn fikk det bedre. Derfor

hadde han også vært fast bidragsyter til SOS-barnebyer i en årrekke da han døde. – Når noen ringer oss og vil testamentere en gave, tilbyr vi advokathjelp der det trengs, forteller Turid Weisser. – Leif var veldig glad for at noen var der og kunne ta hånd om alt etter at han gikk bort. Leif Nygaard var alene da han døde. Han hadde arvet sine foreldre og sin bror. Begge brødrene var ugifte og barnløse, og for Leif ble det en ekstra trygghet at noen var der og tok hånd om begravelsen. Stadig fler av dem som etterlater seg en gave til SOS-barnebyer har livsarvinger , forteller Weisser. De velger å bruke en del av arven til humanitært arbeid, og fordeler resten av arven til familie og andre etterlatte.


TESTAMENTER

STORE OG SMÅ

Stadig flere velger å gi hele eller deler av arven sin til humanitære organisasjoner. For SOS-barnebyer øker beløpet år for år, og i 2013 kom det inn 32,6 millioner i testamentariske gaver. Det er mer enn noe foregående år. Noen få beløp er i millionklassen. Leif Nygaards arv var en av fjorårets største, der de ti millionene ble fordelt likt på SOSbarnebyer og Redd Barna. De fleste gavene er på et par hundre tusen kroner. – Den minste arven vi har fått var på 14 kroner, sier Weisser. – Og den største arven i fjor var på seks millioner kroner. Den kom som en overraskelse like før jul. SOS-barnebyer er svært takknemlige for alle gavene, forteller Weisser. – Ikke minst er det hyggelig å kunne treffe testatoren og takke personlig. Jeg setter stor pris på møtene jeg har hatt med Leif, sier hun. – De fleste som gir har hatt et forhold til

oss fra før, men vi får også gaver fra folk som ikke har støttet oss tidligere, sier hun. – Og mange av gavene vet vi ikke om før giveren er borte. Jeg tror mange opplever at det å skrive testament ikke handler om døden, men om å bidra til liv som skal leves videre. AKTIV TIL SISTE SLUTT

Leif Nygaard levde et liv som var både aktivt og sparsommelig. Han var glad i skog og mark og klarte seg utmerket på egenhånd nesten helt til siste slutt. Han kjørte selv bil til sykehjemmet der han bodde fra april måned til han døde i juli. Han ble bisatt fra Haslum krematorium i august under en minneverdig stund for dem som var til stede. – Han var svært oppegående da jeg snakket med ham, forteller Turid Weisser. – Han likte å høre historier fra barnebyene. Og han var veldig opptatt av at pengene kom fram dit de skulle.

FAKTA

17

TESTAMENT

TRE HUSKEREGLER NÅR DU SKRIVER TESTAMENT: • Sørg for at testamentet er korrekt skrevet og undertegnet. Det skal undertegnes sammen med to vitner som ikke er tilgodesett i testamentet. • Oppbevar testamentet på et trygt sted, helst hos tingretten der du bor. Det sikrer at alle arvingene blir kontaktet når du dør. • Husk at et testament kan endres så ofte du vil. Kontakt Turid Weisser på 23 35 39 49 eller turid.weisser@sos-barnebyer.no hvis du har andre spørsmål.


18

FRIVILLIGE

FOTO :XXXXX XXXXXX

– GJØR EN FORSKJELL

I Fredrikstad har de SOS-frivillige et eget butikklokale i gågata, forteller Bjørn Ring Opjordsmoen.

– Engasjementet er stort, sier Bjørn Ring Opjordsmoen, avtroppende fylkesleder for SOS-frivillige i Østfold. Han har sett med egne øyne hva SOS-barnebyer kan gjøre for utsatte barn. Tekst: THOMAS HAVRO HANSEN

Bjørn Ring Opjordsmoen husker en gutt som ikke ville reise hjem til jul. Fram til han var ni bodde han på gata i India sammen med sin tre år yngre søster. Nå bodde han i en SOS-barneby i Bangalore, og hadde fått stipend til United World College i Fjaler på det norske vestlandet. Men da jula kom ville han ikke ta den lange reisen hjem. I stedet bodde den 16 år gamle gutten hos Bjørn og hans familie i en uke. Det er noen år siden nå. Og for noen dager siden ble Bjørn kontaktet på Facebook av denne gutten. Han hadde fått studiestipend til USA, og nå var han ferdig utdannet i IT og økonomi fra et universitet i Iowa. Han lurte på om Bjørn kunne tipse ham om noen mulige arbeidsgivere i Norge. – Han hadde vokst opp som gategutt, og nå søker han seg IT-jobber i Norge, forteller Bjørn. – Da ser du hvilken forskjell SOSbarnebyer kan gjøre. EGEN BUTIKK

Selv har Bjørn vært fylkesleder for SOS-frivillige i åtte år. Det begynte med at søsteren hans satt i styret i SOS-barnebyer, og da

Bjørn gikk av med pensjon, var hun snar med å foreslå hva han kunne bruke tiden sin til. – Østfold er et av de største fylkeslagene når det gjelder frivillige, forteller han. Aktiviteten i fylket er organisert i fire grupper - i Halden, Sarpsborg, Fredrikstad og rundt Spydeberg, der Bjørn selv bor. – Hele sameiet mitt er med, smiler Bjørn. Gruppene jobber litt forskjellig, alt etter hva som skjer i kommunen der de bor. I Spydeberg er det kultur- og miljødager på våren, der de SOSfrivillige er synlige. Andre steder har man stands, loppemarkeder, og samarbeider med kor og andre lokale krefter. I Fredrikstad har de SOS-frivillige til og med et eget butikklokale i gågata, som de får leie gratis av damen som eier det. Butikken er åpen to ganger i uka. Gruppene har gjerne arbeidet spesielt for en eller flere spesifikke barnebyer. Flere av de frivillige har reist for egen regning og besøkt barnebyene de har et forhold til. Selv har Bjørn vært i Estland, på visitt til barnebyen i Keila. – Vi fikk et veldig godt inntrykk, sier

han. – Og vi traff også noen flotte mødre som hadde vært der siden starten i 1995. Når Bjørn Ring Opjordsmoen nå gir seg etter åtte år som fylkesleder, har han én utfordring til de som overtar: Å sørge for rekruttering. Det er ingen hemmelighet at mange av de frivillige tilhører den eldre garde. – Det er et tankekors, sier han. – Det er en så travel hverdag for yngre familier i dag at de ikke ser seg i stand til å gå inn i denne typen grupper. Bjørn tror mye av rekrutteringen kan komme fra hans egne jevnaldrende – gruppa «spreke pensjonister», som han kaller dem. – Seksti- og syttåringer er i stand til å gjøre en innsats, de lever lenger og lenger og blir sprekere og sprekere, sier han. Selv har han bakgrunn som rektor og skolesjef, og ser mye engasjement også blant de yngre. – Men de engasjerer seg nok mer i enkeltsaker, sier han. – Plutselig er det noe som skjer, og så går de inn i den saken fullt og helt. Det betyr at vi også må bli flinkere til å være med på aksjoner. Det må være noe som tenner dem. Da bidrar de gjerne.


SOS-HISTORIEN

19

FRA RIS TIL SOS Et riskorn fra Sør-Korea ble spiren til noe stort. Men for de første SOS-fadderne begynte engasjementet enda tidligere. TEKST: THOMAS HAVRO HANSEN


20

SOS-HISTORIEN

Pengene fra riskornaksjonen gikk til å bygge denne barnebyen i Daegu i Sør-Korea.

Da Hermann Gmeiner kontaktet den østerrikske generalkonsulen i Norge tidlig på 1960-tallet, satte han i gang mer enn han kunne ane. Gmeiner hadde drevet ideen om SOS-barnebyer gjennom i Østerrike, og formelt stiftet organisasjonen i 1949. I årene som fulgte ble SOS-barnebyer etablert i Tyskland, Frankrike, Italia og flere andre europeiske land. Nå mente Gmeiner at Skandinavia sto for tur. Det fantes allerede et fåtall norske SOS-støttespillere. De ble fulgt opp av SOS-barnebyer i Østerrike. Arne Ørvig var østerriksk generalkonsul i Norge. Han tente umiddelbart på Gmeiners idé, og 10. juli 1964 ble Komitéen for «Norske Venner av SOS-barnebyer» etablert i Norge. DOBBELTARBEID

– Det var mest frivillig SOS-arbeid i starten, forteller Vibeke L’Orsa Mortensen. I 1970 begynte hun som sekretær for Ørvigs etterfølger på generalkonsulatet, Thorbjørn Conradi. Det ble i praksis dobbeltarbeid for konsulatet og for SOS-barnebyer, ikke minst etter at Conradi etterfulgte Ørvig også som formann for den norske SOS-komitéen i 1972. Det vervet skulle han beholde de neste tjue årene. – Det var hyggelig å hjelpe Conradi med

Thorbjørn Conradi (t.v) tok over både som generalkonsul og som komitéformann etter Arne Ørvig. Her har komiteen møte med Hermann Gmeiner (i midten).

SOS arbeidet, forteller L’Orsa Mortensen. – Da jeg sluttet i jobben i 1976, fortsatte jeg mitt frivillige SOS-engasjement. Samtidig ble et lite SOS-sekretariat etablert i Oslo. Det nye sekretariatet ble ledet av Ulf K. Dahl, som ble den første generalsekretæren i SOS-barnebyer Norge. Han styrte organisasjonen fra sitt kontor i Akersgata i Oslo, der han også drev sin egen advokatpraksis. Også han brukte sin sekretær til mye av arbeidet for SOS-barnebyer. I tillegg til Dahls egen sekretær ble det etterhvert ansatt en som arbeidet med adresseregisteret og annet kontorarbeid. Og da advokatkontoret flyttet til Bygdøy Allé på 80-tallet, fulgte SOS-sekretariatet etter. Det ble også nedsatt en PR-komité bestående av eksterne konsulenter som bidro til markedsføring og innsamlingsarbeid og igangsatte det arbeidet med et frivillighetskorps. – Fadderkonseptet var utviklet i Østerrike, men i starten var de såkalte SOSvennene like viktige, de som jevnlig bidro med en fast sum til SOS-barnebyers arbeid. Direkte markedsføring og et landsomfattende lotteri ble også startet opp, forteller Vibeke L’Orsa Mortensen.

RISKORN FOR BARN

Tidlig på 1960-tallet var SOS-barnebyer fortsatt et utelukkende europeisk fenomen. Det endret seg da Hermann Gmeiner dro på reise til noen av de mest utsatte områdene i Sør-Korea i 1962. Han kom hjem med en sekk riskorn og en sterk overbevisning om at barnebykonseptet var nødvendig også i utviklingsland. Riskornene ble festet til små pappkort og solgt av SOS-barnebyer for en dollar stykke over hele Europa og i USA. Resultatet var en ny barneby i Daegu i Sør-Korea, den første utenfor Europa. De første barna kunne flytte inn allerede høsten 1963. Kai Lauritzen var 18 år da han fikk riskornet fra Hermann Gmeiner i posten. – Jeg tenkte at dette må jeg bidra til, sier han. For Lauritzen var det naturlig å engasjere seg for sårbare barn. Ti år tidligere omkom faren hans på sjøen. – Etter ulykken fikk jeg og familien min veldig mye hjelp fra lokalmiljøet. Siden har jeg tenkt at man skal hjelpe dem som trenger det, så fremt man har mulighet, sier Lauritzen. Siden har han støttet SOS-barnebyer og vervet flere SOS-faddere, blant annet gjennom sitt arbeid i Odd Fellow.


SOS-HISTORIEN

FAKTA

Den første barnebyen som var finansiert utelukkende fra Norge ble åpnet i Rajshahi i Bangladesh i 1979.

Generalsekretær Ulf K. Dahl overrekker garantibevis for barnebyen i Rajshahi til presidenten i Bangladesh.

Arne Ørvig (midten) var generalkonsul for Østerrike og ledet komiteen for «Norske venner av SOS-barnebyer».

Styreformann Thorbjørn Conradi (t.v.) og styremedlemmene Elin Wedege og Wenche Foss mottar en sjekk fra Bergens ordfører Bengt Martin Olsen.

– Vi må ha omtanke for andre, og det gir meg veldig mye å være fadder, sier han.

høye 40 millioner kroner. Veksten kunne virke enorm, men når vi kjenner den videre historien, vet vi at veksten bare så vidt hadde begynt. Da kalenderen tikket over til 1990-tallet, var det også en ny tid som ventet. To av bærebjelkene i SOS-barnebyer Norge, Thorbjørn Conradi og Ulf K. Dahl, var i ferd med å takke for seg etter mange års iherdig innsats.

NORSKE HUS

Kai Lauritzen og de andre som deltok i riskornaksjonen i Norge finansierte et eget hus, kalt «Fridtjof Nansens hus», i Daegu. Snart skulle de norske bidragene bli viktige for utviklingen av nye barnebyer over hele verden. Etter fem år hadde norske bidrag finansiert 21 hus i 12 ulike barnebyer. I 1973 bestemte Norges Gymnasiastforbund at årets Operasjon Dagsverk skulle gå til SOS-barnebyen i Dacca i Bangladesh. I 1975 åpnet en barneby i Nairobi i Kenya som var finansiert av SOS-midler fra Norge og Danmark. De samme landene sto bak barnebyen i Lahore, som åpnet i 1978. Da ble det naturlig å jobbe for en egen barneby utelukkende finansiert av norske midler. SOS-barnebyer Norge sendte ut brev til norske husholdninger, samlet inn penger, og sent i 1979 åpnet endelig den første barnebyen som kun var finansiert fra Norge – i Rajshahi i Bangladesh. Og da SOS-barnebyer Norge kunne feire 25-årsjubileum ti år senere, hadde den norske organisasjonen mer enn 17 000 fadderskap, og inntekter på rekord-

MØTT MED RISKORN

Hermann Gmeiner besøkte selv Norge flere ganger, sist i 1985. Han fikk oppleve norsk natur på Hurtigruten og møtte faddere og frivillige over hele Norge. – Mange steder ble han møtt av folk som hadde tatt vare på riskornene de hadde kjøpt, forteller Vibeke L’Orsa Mortensen som i dag arbeider som rådgiver på SOSbarnebyers kontor i Oslo. Gmeiner døde i 1986. Organisasjonen han grunnla har siden opplevd en eventyrlig vekst, ikke minst i Norge. – Å se små barn bli tatt vare på og få et godt liv, er for meg det viktigste, sier Kai Lauritzen. – Det hjelper ikke bare å snakke om det, vi må gjøre det også. Mer om historien til SOS-barnebyer Norge i neste nummer av SOS-magasinet.

21

DE FØRSTE 25 ÅRENE

1964: Komiteen for «Norske venner av SOS-barnebyer» dannes i Oslo. Ved utgangen av året finnes det ca. 550 norske SOS-faddere. 1964: «Fridtjof Nansens hus» i Daegu i SørKorea står ferdig 1966: «Kong Haakon VII’s hus» i Daegu i Sør-Korea bygges 1967: Kong Olav V reiser til Sør-Amerika og innvier et norsk hus i barnebyen Garin, Argentina 1969: Etter fem år har SOS-barnebyer i Norge finansiert 21 hus i 12 barnebyer i 10 land. 1973: Norsk Gymnasiastforbund beslutter at årets Operasjon Dagsverk skal gå til SOS-barnebyen i Dacca i Bangladesh. 1975: Barnebyen i Nairobi i Kenya åpner, finansiert av norske og danske midler. Barnebyen har 16 hus og plass til ca. 100 barn. 1978: Barnebyen i Lahore i Pakistan åpner, finansiert av norske og danske midler. 1979: Barnebyen i Rajshahi i Bangladesh åpner, den første barnebyen som utelukkende er finansiert av SOSbarnebyer Norge. 1979: Antall norske SOS-faddere er nær tidoblet i de 15 årene som har gått siden starten, og nesten 5 000 faddere er registrert ved årets utgang. 1982: Kong Olav V besøker barnebyen i Hinterbrühl i Østerrike. Norges Eksportråd donerer et utendørs lekeapparat, som formelt «åpnes» av kongen. 1982: Åtte hundre ansatte i Braathens går inn for månedlig lønnstrekk til fordel for SOS-barnebyer. Pengene går til et nytt ungdomshjem i Nairobi. 1983: Den norskfinansierte barnebyen i Bakoteh i Gambia åpner. 1983: SOS-barnebyer Norge endrer sine statutter og går over til å bli en stiftelse. 1984: SOS-barnebyer Norge gir for første gang ut en musikkassett med barnesanger. 1985: Hermann Gmeiner besøker faddere, frivillige og andre SOS-interesserte i Norge for siste gang. 1986: Hermann Gmeiner dør 26. april. 1989: SOS-barnebyer Norge feirer 25-årsjubileum med arrangementer over hele landet. I jubileumsåret er det registrert mer enn 17 000 norske fadderskap.


BARN HJELPER BARN

«

OM BARN FOR BARN

Vi har ikke bare gitt, vi har fått mye også; ny kunnskap, gode refleksjoner, stort engasjement og varme hjerter

Å bli varm innvendig i en kald verden «Det har vært godt, jeg blir varm innvendig og føler noe godt, jeg vet ikke hva det er.» Dette skriver Marie, 9 år om å være med på Omvendt julekalender. Sammen med nesten 50 000 barn har hun i desember gjort noe godt for andre barn. Tekst: LENE MOEN VIK

Det er vanskelig ikke å dras med i jaget etter stadig mer, enten man er barn eller voksen. I tida før jul er presset ekstra stort. Alle skal ønske seg. Mange barn vet ikke hva de skal ønske seg til jul – de har alt de trenger. Dette er noe av grunnen til at Omvendt julekalender har hatt en enorm vekst de siste årene. Fra 2012 til 2013 økte antall påmeldte elever med 60 %. Omvendt julekalender handler om å snu fokuset fra oss selv til de andre og deres behov. Lærere og elever bruker skoledagene i desember til å bli kjent med hvordan barn har det på ulike steder i verden. Barn er ganske like uansett hvor de bor. De har de samme behovene,

ønskene og drømmene som barn i Norge. Og vi kan bidra til at disse barna kan få oppfylt sine drømmer. Vi har ikke bare gitt – vi har fått også Nesten 50 000 barn fra mer enn 500 skoler over hele landet har brukt desember til å samle inn penger. Dette har de gjort gjennom å vaske gulv, passe småsøsken, ta oppvasken, måke snø, selge boller og uendelig mange andre ting. Det aller viktigste med Omvendt julekalender er muligheten til å reflektere over hvor heldige vi er, vi som er født i Norge. Troen på at selv barn kan bidra til å gjøre en vanskelig verden til et bedre sted er med på å skape et varmere samfunn. En lærer sa det slik: «Vi har ikke bare gitt, vi har fått

BLI MED KARSTEN OG PETRA PÅ SOLSIKKEAKSJONEN! Kjent fra bøker, film og barne-TV fronter Karsten og Petra også dette årets barnehagemateriell fra SOS-barnebyer. Gjennom Karsten og Petras univers kan barn reflektere over temaer som familie, vennskap og det å være barn i Norge og i andre deler av verden. Nytt materiell i år er filmer om fem år gamle Ruvimbo fra Zimbabwe. Gjennom fire episoder blir vi kjent med Ruvimbos hverdag i barnehagen og hjemme hos mamma Maria i SOS-barnebyen i Bindura. Alle barnehager som melder seg på Solsikkeaksjonen 2014 eller er fadder eller kan bestille materiellet gratis. Les mer på sosbarnebyer.no/solsikkeaksjonen

mye også; ny kunnskap, gode refleksjoner, stort engasjement og varme hjerter». SOSbarnebyer er takknemlige for alle barn som har brukt førjulstiden til å gjøre noe for å hjelpe. Vi håper dere alle kjenner at man blir litt varm innvendig av sånt.

BARN SETTER SPOR 100 000 kroner er samlet inn så langt, etter at norske barn har gått 82 000 kilometer på ski! I forrige nummer av SOS-magasinet fortalte vi om prosjektet «Barn setter spor», der OBOS har bidratt til å utvikle en digital versjon av Skiforeningens tradisjonelle distansekort. Distansekortappen er gratis og kan lastes ned for iPhone og Android. Hvert oppnådde distansemerke genererer en sum penger til SOS-barnebyer. Nå er de første tallene klare. Norske barn har loggført 82 000 kilometer i skisporene, noe som har gitt nesten 100 000 kroner til SOS-barnebyer. OBOS har siden 2004 støttet SOS-barnebyer. I Blantyre i Malawi har 150 sårbare barn fått et trygt hjem og en bedre fremtid.


OM BARN FOR BARN

Hei!

Jeg heter Valdis og er seks år. Jeg bor i barnebyen sammen med søsknene mine og SOS-mammaen min, Ruta. Hun er veldig snill. Vi er 6 barn i vår familie. Jeg har bodd her siden jeg var en liten baby.

«

OM BARN FOR BARN

Valdis bor i SOS-barnebyen i Latvia i Valmiera. Det bor 78 barn i 12 familier i denne barnebyen. Her kan du bli litt kjent med ham.

I barnebyen har jeg mange venner. Det er alltid noen å leke med og mye å finne på. Det morsomste jeg vet er å kjøre traktoren min. Ja, det er ikke en ordentlig traktor, altså, men den er veldig fin. Jeg blir litt sur når mamma ikke lar meg få lov å sove med traktoren i senga mi. Men den står rett utenfor vinduet mitt, og når jeg våkner om morgenen må jeg alltid ta en tur med den før jeg går på skolen. Når jeg blir stor skal jeg kjøre ordentlig traktor. Jeg synes det er vanskelig å lære å lese. Det er så mange bokstaver å lære. Men jeg kan lese litt; jeg kan lese noen skilt og navn på godterier. Jeg elsker godterier! Liker du det? Det er fint å ha mange søsken. De store passer på meg, selv om vi krangler noen ganger. Da blir jeg lei meg. Men vi blir fort venner igjen også. Det beste jeg vet er å sitte på fanget til mamma. Hun leser eventyr for meg og vi koser oss veldig. Jeg synes jeg har verdens beste mamma!

FAKTA

TEKST: LENE MOEN VIK FOTO: MATS HVALSENGEN OG MARKO MÄGI

FAKTA OM LATVIA:

• Det bor ca 2,2 millioner mennesker i Latvia. • Hovedstaden heter Riga. • Språket er latvisk og myntenheten er euro. • I Latvia finnes 12 000 elver og 3000 innsjøer.


B-Postabonnement Returadresse: SOS-barnebyer PB 733 Sentrum 0105 Oslo

KJENNER DU NOEN SOM LIKER Å ENGASJERE SEG, MEN SOM IKKE ØNSKER Å BINDE SEG TIL NOE FAST? SOS MAYDAY er en ny givermulighet fra SOS-barnebyer hvor du raskt hjelper barn via sms når noe akutt skjer i verden. Gjennom SOS MAYDAY mottar du oppfordringer om å støtte og du bestemmer selv når du vil bidra. Akkurat nå er det barn i Syria som trenger vår hjelp. Ved å sende SOS til 2160 gir man 90 kr til varme klær og man blir med i SOS MAYDAY. Tips en venn i dag!

SEND SOS OG BIDRA MED VARME KLÆR

TIL SYRIA (90 KR)

sos-barnebyer.no/Mayday


SOS-magasinet nr. 1 2014