Ved nærmere ettertanke
Kjære leser!
De siste månedene har mediene flommet over av elendighetsbeskrivelser innen helse og omsorg. Om vi ikke visste bedre, kan man få inntrykk av at Norge er et dårlig stilt utviklingsland og ikke ett av verdens mest utviklede velferdssamfunn.
Noe av dette kan forklares som reaksjoner på politiske signaler om endring i forbindelse med statsbudsjettet. En del handler dessverre om alvorlige situasjoner og hendelser som skremmer både brukere og pårørende innenfor eldreomsorgen.
Helse og omsorg er vår kjernevirksomhet. Drivkraften for dette er kvalitet og nestekjærlighet i omsorg og pleie, slik vi opplever det i beretningen om den barmhjertige samaritan. Det er verdier vi forvalter på vegne av våre grunnleggere, diakonissene. Verdiene skal prege alt vi gjør innen helseutdanning, eldreomsorg, rehabilitering og sykehusvirksomhet.
Påsken gir tid og rom for refleksjoner og ettertanke, og denne lille boken innbyr nettopp til det. Mitt håp at vi alle, ikke minst i år, tenker over hvordan vår virksomhet skal skinne, slik at vi lever opp til vårt løfte om nestekjærlighet. Årets påskebok har tittelen «Ved nærmere ettertanke». God lesning og god påske!
Med vennlig hilsen
Vidar Haukeland, adm. direktør
Diakonissehuset Lovisenberg
I årets påskebok
skal vi gå litt nærmere inn på påminnelsen fra Maria, eksemplet fra Jesus, og utfordringen for oss i dag.
Vi lar Sidsel Mørck sette tonen:
Vi må ikke glemme oppdagelsesreisen.
Vi må ikke glemme at hemmeligheter
kan avsløres overalt.
Vi må ikke glemme at små landskap gir stor viten
om å høre til i verden.
Sidsel Mørck
Maria fikk beskjed om at hun var gravid og bar på verdens frelser. Jesus ble født i år 0, og han hang på et kors i år 33. Det var litt av en reise.
Hun så og hørte forunderlige ting. Maria var med hele veien.
Hun fødte ham i en stall, 33 år senere hørte hun Jesus puste ut for siste gang med ordene: «Det er fullbrakt.»
«Men Maria gjemte alt dette i sitt hjerte og grunnet på det.»
Luk 2,19
Hun tok vare på alt i sitt hjerte
og grunnet på det. Andre ville kanskje ha benektet
og strittet imot.
Valgt grubling og rasjonalisering
og bare gått videre.
Takk for påminnelsen, Maria, om å ta vare på hendelser i hjertet.
Ikke i hodet og logikken.
Hun undret seg, for det var overveldende.
I diktet «Hus i lysande mørke» har Halldis Moren Vesaas beskrevet livet med sin familie under krigen. Hun sier blant annet «heldt det liksom tett inntil seg». Slik det står om Maria før henne. Hun gjemte alt dette i sitt hjerte og grunnet på det.
HUS I LYSANDE MØRKE
Til vanleg brukte du aldri å skrive om nettene.
Men no var ingen ting lenger vanleg.
Livet no, natt og dag, kvart andedrag var venting, var angst og håp.
Ingen tvil om at krigen snart var slutt.
Men kva ville skje før det med alle innblanda land?
Med vårt land?
Ville fienden, når alt braut saman, likevel prøve å halde
Festung Norwegen ei stund til?
Eg kunne vakne langt på natt og bli liggande og sjå på lyssprekken kring døra di og tenke, midt i det eine ein tenkte på no, at det som vart til bak den døra visst òg var uvanleg.
I lysare og lysare netter som meir var som vakenetter
låg ein der så fylt av sitt, av vårt, din gjerning og min dei to små liv vi hadde sett inn i verda og alt anna kjært.
Heldt det liksom tett inntil seg.
Og var samtidig eitt med millionar og millionar menneske i same venting fremfor porten ut til fridom og fred.
Snart, snart …
Tenkte ikke på det da, men veit det no at i vakenettene denne våren var ein på sitt livs høgste høgd av mot, av styrke, av tru.
Halldis Moren Vesaas
Takk for påminnelsen, Maria, for det er kanskje viktigere enn noen gang at vi også stopper opp litt.
Det skjer mye i verden nå, og vi lever fort.
I denne virkeligheten er det mange som lider og faller utenfor.
Det er reell grunn til bekymring i en tid med krig og uro.
Stadig flere selvmord og økende ensomhet også blant eldre.
Frykten for atomvåpen møter oss hver dag i nyhetene.
Livet er for svært for mange. De som faller utenfor.
ALDRI FØR
Aldri før
har det hastet slik.
Aldri før har vi lengtet slik etter menneskestemmer
bak ordene, sannhet og hjertevarme
bak kråkenes skrik.
Rolf Jacobsen
Jesus, Marias sønn, var modig. Det var helt samsvar mellom hans ord og handlinger.
Han stod opp for de svake og utstøtte, han talte styresmaktene midt imot. Han stod opp mot fordommer og skinnhellighet.
Jesus refset og sa ifra.
Han forandret menneskers liv.
Det var i grunnen det han holdt på med.
Han gjorde underfulle ting
og skapte gjenopprettelse.
Veldig konkret.
Helt nær.
Én til én.
Han utfordret det etablerte.
Og kjempet for rettferdighet og likeverd.
Mennesker han møtte gikk fra å være utstøtte og skamfulle til å bli sett og hørt.
Fra syke til friske, både fysisk og psykisk.
Fra blinde til seende.
Fra underdanige til oppreiste.
Fra vantro til troende.
Mennesker han møtte fikk igjen selvrespekten.
Han så dem, og han spurte: Hva vil du at jeg skal gjøre for deg?
Han forandret menneskers liv den gangen, og han gjør det også i dag.
Vi skal fortsette dette arbeidet.
Vi kan gå fra bekymring, frykt og anfektelse til tillit og hvile.
Så møter han oss med dette:
Det dere gjør for én av disse mine minste, det gjør dere mot meg. For et oppdrag!
Det er gjennom oss han virker nå.
Vi kan være med på den reisen og bli oppdagelsesreisende i nestekjærlighet.
Ambassadører for det gode.
VÅG Å VÆRE
Våg å være ærlig, våg å være fri, våg å føle det du gjør, si det du vil si.
Kanskje de som holder munn, er reddere enn deg.
Der hvor alt har gått i lås, må noen vise vei.
Våg å være nykter.
Våg å leve nå. Syng, om det er det du vil, gråt litt om du må. Tiden er for kort til flukt.
Bruk den mens du kan.
Noen trenger alt du er, og at du er sann.
Hans Olav Mørk
Våg å være sårbar. Ingen er av stein.
Våg å vise hvor du står. Stå på egne bein.
Sterk er den som ser seg om og velger veien selv.
Kanskje de som gjør deg vondt, Er svakest likevel.
Vi lever i en urolig tid med mye informasjon og mange følelser.
Vår intensjon er å være medmennesker og skape fred der vi er.
I den ærlige dialogen kan jeg spørre meg selv hvordan jeg best kan forvalte det livet jeg har fått. Hvordan kan jeg skape kjærlighet og rettferdighet der jeg er akkurat nå? Hva er mitt beste bidrag?
DU SKAL VÆRE TRO
Men når det som rørte ved deg gav tone.
Når din egen puls gav rytme til handling.
Når du var ett med det som sitret i deg.
Da var du tro.
André Bjerke
Nå er det kanskje lenge siden
vi hadde denne sitrende opplevelsen av å være med på noe nytt og spennende.
Litt utenfor komfortsonen.
Virkeligheten nå er spennende nok.
Den er for spennende for mange.
Vi kan være med på å gjenopprette, tilstrebe samsvar mellom ord og handling.
Bruke vår stemme for de svakeste.
Være medmennesker.
Bringe ærlighet og nestekjærlighet.
Verden trenger modige medmennesker. Mer enn noen gang.
Vi kan se på det som en kamp. For å gjenopprette. For rettferdighet
i det daglige og nære – og der ute.
Helt konkret kan vi gjøre det samme der vi er.
Når det er samsvar, fremtrer vi som troverdige.
Vi har kunnskapen nå.
Vi vet.
Vi leser om det i nyhetene hver dag.
Utfordringen er helt klar.
Vi kan gjøre en forskjell.
All vennlighet og all nestekjærlighet
skaper direkte en motvekt, og balansen i verden kan gjenopprettes.
Det er stort å få være med på dette.
Noen må tørre å si ifra.
Stå opp mot urettferdighet. For rettferdighet og likeverd.
DU MÅ IKKE SOVE
Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
du har ikke lov til å gå der og glemme!
Arnulf Øverland
PROBLEM 2
Maskinene flytter sulten bare to trapper opp, nå sitter den i hjertet.
Rolf Jacobsen
Vi må stoppe opp og være stille. Lytte.
Kanskje føler vi at noe er feil, men vi vet ikke helt hva.
Er vi litt ute av kurs?
Men vi har et kompass.
Mye ligger i det vi føler og opplever.
Dypest sett vet vi og kjenner når noe er bra.
Det er naturlover i skaperverket.
En lovmessighet innebygget i oss.
Vi kan undre på det, som Maria.
Ta vare på det i hjertet. Grunne på det.
Og utføre det, slik Jesus gjorde.
Når Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet,» så er det bare godt ment.
Selv om det står i bestemt form entall, er det ikke ekskluderende.
Jeg opplever mening med livet mitt her. Det er den gode veien, der vi også forvalter livet og mulighetene på den beste måten.
Og ikke glemmer ilden vi en gang fikk.
Jesus sa: «La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg!»
Joh 14,1
Han avsluttet sitt liv med å si: «Det er fullbrakt.»
Alt er gjenopprettet, for alltid.
Det er den tjenesten vi står i som medmennesker.
Vi er med på å gjenopprette.
«For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker.
Jeg vil gi dere fremtid og håp.»
Jer 29,11
Forhenget inn til det aller helligste revnet da Jesus hang på korset. Det betyr at vi har direkte tilgang til kilden.
Før var det slik at ingen kunne se Gud og leve.
Det var øye for øye og tann for tann.
Nå er det full tilgang.
Vi er ånd og sjel, slik Gud er ånd.
Der er kontakten.
På sjelsnivå.
Mens vi fortsatt strever her i materien.
Vi er en del av profetien.
Av skaperordet.
La det bli lys.
La det bli liv.
La det bli nestekjærlighet.
Vi er en del av denne skapelsen.
Vi er skapt i det bildet, og det samme ordet, skaperordet, har vi også.
Vi kan se at det skaper lys i øynene på den andre.
Vi kan skape det.
Velge det enten mørkt eller lyst
i handlingene våre.
I oppbruddet, om nødvendig.
For å følge vårt hjerte.
Han viste oss hvordan. Det er nedskrevet i skriftene.
Hvordan kan jeg skape kjærlighet og forsoning? Der jeg er akkurat nå?
Du gjorde det den gangen, Mester. Men hvordan skal jeg ta tradisjonen videre fra Maria, som gjemte alt sitt hjerte og grunnet på det?
Bakenfor behovet for trygghet og rammer, forutsigbarhet og kontroll.
Vet vi veien.
Der det sitret.
De gangene det sitret.
Vi må ta vare på det videre.
Som påminnelser.
Fra hjertet.
Vi vil ha mer av det.
Når grunnet jeg sist på det som skjer i livet mitt?
I gjenskinnet lever vi.
Fullt oppreist. Her ute i lyset.
Ikke i skam bak en busk.
Gud inviterer til det.
Han satte standarden.
Innfrir standarden.
Og inviterer oss ut.
Fra skammen over å være «nakne».
Resten er barnlig tillit og glede.
Holde det tett inntil oss. Grunne på det i vårt hjerte.
Ta vare på det.
I takknemlighet og undring.
Det er en enorm kraft i takknemlighet.
De rundt oss vil også merke det.
I den tiden vi lever i nå, kan vi se på dette som en trassig innstilling.
Vi lever motstrøms når vi er takknemlige.
For det er så mye å være bekymret for.
Takknemlighet er ikke å stikke hodet i sanden, det er et bevisst valg av fokus.
Så går vi ut i verden med den innstillingen og er noe for andre.
På Lovisenberg har vi to ledestjerner, to grunnverdier: Kvalitet og nestekjærlighet. Det definerer oppdraget vi har, og bringer inn gjenopprettelse.
Samtidig har ordene ingen verdi uten handling.
Å forvalte dette er å være den beste utgaven av oss selv for andre.
For å ha noe å gi, må jeg fylle på, så jeg ikke går tom.
Jesus sier: «Du skal elske din neste som deg selv.»
Matt 22,39
Det betyr at vi må elske oss selv som forutsetning for å elske andre.
Vi kan sende vennlige tanker til oss selv.
Klappe oss selv litt på skulderen.
Fylle på med det som gir oss inspirasjon.
For vi må ikke glemme den ilden vi en gang har fått.
VÆR UTÅLMODIG, MENNESKE!
Mange var veiene. Det bar galt av sted.
Styrken ble makt, og makten vold.
Og mennesker trampet hverandre ned.
Men alltid var drømmen den aller ytterste virkelighet.
Langsomt blir allting til.
Det haster, det haster. Det kan gå galt igjen.
Hva er det vi vil?
Drømmer og utopier, sier de kloke menn, de som er kalde av hjerte. Hør ikke på dem lenger!
Livet er ikke bare hus og mat og penger.
Vi er bestandig på vei, bestandig et stykke lenger, alltid på vei mot menneskehetens seir eller nederlag.
Det haster, det haster i dag!
Vær utålmodig, menneske! Sett dine egne spor!
Det gjelder vårt evige, korte liv.
Det gjelder vår jord.
Inger Hagerup
ETT ER NØDVENDIG
Ett er nødvendig
Her i denne vår verden
Av husville og hjemløse:
å ta bolig i seg selv.
Gå inn i mørket
og pusse soten av lampen
slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.
Hans Børli
Så ber vi kanskje til Gud om at han må være hos de ensomme.
Gjett hvem han sender da.
Tekst: Bjørn Thorbjørnsen
Illustrasjoner: Anett Rojahn Olafsen
E-post: aneolaf@icloud.com
Design: Nina Simonnes
Trykkeri:
H.B.O. Nova Print AS
Ansvarlig utgiver: Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg
Boken er trykket på PaperWise, et miljøvennlig papir laget av jordbruksavfall.
Bibelsitatene er hentet fra Den norske bibel, 1978-versjonen.
