Magasin fra Lovisenberg 2021

MAGASIN FRA

NUMMER 1 2021

TONE IKDAHL: Har mange å takke ERLIK KAFFE: Gir jobber og håp for nye liv LOVISENBERG OMSORG: Ønsker å løfte eldreomsorgen HOVEDSAK:

Fortellinger fra en pandemi

1

LEDER

: MAGASIN FRA LOVISENBERG

MAGASIN FRA LOVISENBERG

: NUMMER 1 2021

Kvalitet og nestekjærlighet «LÆRDOMMER FRA KORONAPANDEMIEN VIL BLI INTEGRERT I UNDERVISNINGEN»

Er det noe pandemien har lært oss, er det at et robust helse- og omsorgsvesen er avgjørende viktig for å nedkjempe en slik trussel.

Vi er stolte av at Lovisenberg ikke bare er en del av dette, men en pioner gjennom over 150 år i utviklingen av kvalitet innen sykepleie, sykehus og eldreomsorg i Norge.

Og vi er takknemlige for og stolte av studentene våre, de som arbeider på sykehuset, de som har ivaretatt de eldre på våre sykehjem – og de som arbeider i barnehagen.

De har stått gjennom denne krisen med profesjonalitet, integritet og utholdenhet.

Kvalitet og nestekjærlighet er verdigrunnlaget for høyskolen, Lovisenberg Diakonale Sykehus, barnehagen og Lovisenberg Omsorg med driftsansvaret for ni sykehjem.

Jeg vil gjerne reflektere kort over tiden fremover; etter pandemien og i lys av pandemien. Lovisenberg diakonale høgskole er Norges ledende utdanning innen sykepleie. Jeg er overbevist om at lærdommer fra koronapandemien vil bli integrert i undervisningen, slik Diakonissehuset for vel 100 år siden lærte av den forrige store pandemien. Spanskesyken tok livet av 15 000 mennesker, og nesten halve befolkningen ble smittet. Det sier litt om utviklingen av helsevesenet.

Gjennom de siste årene har vi sett at man i politikken er blitt særlig opptatt av de ideelle aktørenes rolle innen helse og omsorg. I den nye regjeringserklæringen heter det at regjeringen vil støtte opp om ideell sektor og ideelle tilbydere i helse- og omsorgssektoren og videreutvikle det gode samarbeidet med ideelle aktører. Her ligger det et løfte om å prioritere ideelle tjenesteytere i offentlige anskaffelser og sørge for at ideelle sykehus blir likeverdige parter i plan- og utviklingsarbeid i spesialisthelsetjenesten.

Jeg er spesielt glad for at regjeringen i den annonserte prioriteringen av ideell sektor ønsker «avtaler basert på kvalitet». For det første er det et signal om at det offentlige ikke må se seg blind på det laveste tilbudet i konkurranser om avtaler. Dessuten rører det ved en problemstilling som sjelden drøftes åpent: Det å være ideell aktør er ingen garanti for kvalitet. Den garantien har man i særlig grad i de etablerte diakonale institusjonene.

La oss se på regjeringserklæringen som en invitasjon til å levere enda bedre utdanning av sykepleiere. Enda bedre omsorg på sykehjemmene. Og enda bedre behandling på sykehuset!

VIDAR HAUKELAND Adm. direktør, Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg

MAGASIN FRA

Lovisenberg 2

Ansvarlig utgiver: Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg Ansvarlig redaktør: Vidar Haukeland Redaktør: Solveig Jølstad Redaksjon: Cathrine T. Pettersen, Liv Arnhild Romsaas, Bjørn Thorbjørnsen, Catrine Hovland Ottervig og Silje Brandsvoll Hammersmark Øvrige bidragsytere i dette nummeret: Emmaline Sophie Hekneby og Berit Hovland Forsidebilde: Emmaline Sophie Hekneby Design: Nina Simonnes Trykkeri: HBO Nova Print Magasinet er gratis og publiseres også på lovisenberg.no.

Kommentarer, innlegg og tips kan sendes på e-post til solveig.jolstad@lovisenberg.no

6 NUMMER 1 2021

1 2

3

4

BEDRE ELDREOMSORG. Vil løfte eldreomsorgen med kvalitet og nestekjærlighet.

6

ERLIK. Jobben som barista hjelper Melissa til å holde seg rusfri.

8

HOVEDSAKEN. Pandemien forandret våre hverdagsliv. Vi har møtt fire som deler sine fortellinger.

18 1. Tankestedet for studentene arrangeres hver måned. 2. Styret i Studentparlamentet. 3. Tidligere i høst var det sponsorløp til inntekt for prosjekter ved kompetansesenteret TICC i Tanzania

Studentene tar tilbake campus Det har vært stille lenge. Lovisenberg diakonale høgskole var delvis stengt i halvannet år. Nå trekker studentene gradvis tilbake. Igjen fylles grupperom, klasserom og ganger opp med studenter.

Undervisningen har skjedd digitalt siden pandemien slo hardt ned. Det har vært god plass i lesesalen, og studentene har fått trening i å være sosiale på skjerm.

Sykepleierstudentene er så mye mer enn et navn i en sort firkant, eller i beste fall et ansikt. De har faktisk en hel kropp, som ikke har vært synlig på lenge! Og de lager lyd: Stemmer og latter høres fra bordene, der studentene sitter og diskuterer mer eller mindre faglige problemstillinger.

Studentorganisasjonene er tilbake for å gjenoppbygge det fysiske studentmiljøet i en ny hverdag Studentene skaper sosiale relasjoner og bidrar til at læringsmiljøet på høyskolen gir rom for å lære, ha det gøy og utvikle seg selv og sykepleiefaget.

– Tankestedet er også tilbake, som et månedlig samlingssted hvor studentene kan spise middag sammen, få med et dikt og noen refleksjoner. Og forhåpentligvis en mulighet til å kjenne seg viktige nok til å høre til i et fellesskap hvor det gjør en forskjell om de er der eller ikke, sier studentprest Liv Arnhild Romsaas. •

SJEKKER INN OG UT. Helene Sandvig oppsøker det hun ikke kjenner for å forstå.

20

PORTRETTET. Sykehusdirektør Tone Ikdahl har sett mye god ledelse under pandemien.

25

ARVEN FRA DIAKONISSENE. Berit Hovland om kolera-vertinnene.

26

HILSEFORVIRRING. Med albuen eller hånden på hjertet? Sykehusprest Eirik Os slår ut hendene.

28

NY APP. Sykepleierstudenter i praksis tester ut app. Den er lovende.

30

TANZANIA. Nå kan sykepleierstudenter igjen få praksis under Afrikas himmel.

31

FRISTEDET. Et stille sted i hverdagsstrømmen.

31

MED TRO PÅ LIVET. Liv Arnhild Romsås om den nye hverdagen.

3

MAGASIN FRA LOVISENBERG

3

: NUMMER 1 2021

i farten

Har du begynt med noe nytt under pandemien?

BODIL S. FØNHUS, kulturansvarlig, Marie Treschow sykehjem – Jeg startet en badegruppe sammen med mine kollegaer. Vi begynte i mars med tre grader i vannet og badet hver 14. dag frem mot sommeren. Noe måtte vi jo finne på i koronatiden! I sommer badet vi omtrent i hver pause, og vi fortsetter utover høsten og vinteren til isen eventuelt hindrer oss i å ta et bad.

HEIDI DREJER, barnehagelærer, Lovisenberg Diakonale Barnehage – Min drøm har lenge vært å lære meg å spille piano. Til julen i 2020 fikk jeg et piano i gave og har brukt mye av tiden hjemme under pandemien til å spille og lære meg akkorder.

ZELJKO RADIC, sykepleier, Rødtvedt sykehjem – Under pandemien begynte jeg å tenke litt nytt om fremtiden og utviklet interesse for avstandsbehandling innenfor helse og omsorg. Derfor begynte jeg å studere velferdsteknologi, og det er veldig spennende å ta med seg videre inn i arbeidshverdagen.

4

MAGASIN FRA LOVISENBERG

VIL LØFTE

eldreomsorgen

: NUMMER 1 2021

GOD ELDREOMSORG: – Det faglige må kombineres med nestekjærlighet, sier Janne Sonerud. Her er beboer Reidun Hardie og pleieassistent Camilla Marthinsen i god dialog.

Lovisenberg Omsorgs visjon er tindrende klar: Å bidra til å løfte eldreomsorgen i Norge.

F

Tekst Solveig Jølstad Foto Emmaline Sophie Hekneby

ørst og fremst handler det om kvalitet i de tjenestene som de eldre har behov for. Det faglige kombineres med nestekjærlighet og det vi kan gjøre i en mellommenneskelig relasjon, sier administrerende direktør Janne Sonerud i Lovisenberg Omsorg.

I løpet av 2020 overtok Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg sykehjemmene som Unicare Omsorg og Attendo drev i Norge. Ni sykehjem med 1700 ansatte ledes i dag gjennom Lovisenberg Omsorg, som er den største ideelle aktøren i Norge innenfor dette området.

FORBEDRINGSARBEID Målet om å bidra til bedre eldreomsorg fordrer innsats på mange plan.

– Til tross for pandemien har vi gjennomført satsning på forbedringsarbeid i våre sykehjem. God drift skal bli bedre. Forbedringsteam er etablert og lært opp på alle avdelinger for å ta tak i konkrete forhold lokalt. Med mange sykehjem har vi gode muligheter for å sammenligne og lære av hverandre, forteller Janne.

Lovisenberg Omsorg samarbeider med blant andre Lovisenberg diakonale høgskole for å styrke de ansattes kompetanse. Et sentralt grep er Lovisenberg-akademiet: – Vi vil tilby videreutdannelse i eldreomsorg, palliasjon og velferdsteknologi, for å nevne noe, sier Janne.

Hun peker også på kurs i demensomsorgens ABC. Åtte av ti på sykehjem

har en form for kognitiv svikt. Derfor bør alle ansatte ha kompetanse innenfor dette.

VERDIGHET FOR DEN ENKELTE Velferdsteknologi og digitalisering er et satsningsområde i arbeidet med å løfte eldreomsorgen: – Med sensorteknologi kan vi for eksempel sikre at eldre med inkontinensproblemer sover gjennom natten uten å bli forstyrret av rutinesjekker, sier Janne.

Hun mener dette har med verdighet å gjøre: – Det er ikke én sannhet for hva som ligger i verdighet. For noen handler det om å være velstelt og ren og pen i tøyet.

For andre kan det være å holde fast i livet man hadde før. Dette er individuelt, derfor spør vi hver og én om hva som er viktig for dem, sier Janne engasjert.

Etter lang tid med munnbind, smittefrakker og visir er hun glad for at pandemien nå legger seg: – Det er litt uvirkelig å tenke på de begrensningene pandemien har lagt på beboernes liv, ikke minst at de over lang tid hadde mindre fysisk kontakt med sine pårørende. Hver dag teller for dem som bor på sykehjem; de har ikke tid til å vente. Med kultur- og aktivitetstilbud, kvalitet og faglighet ønsker vi å bidra til at de får meningsfulle dager og et best mulig liv, utdyper Janne.

At pandemien også har gitt god læring, er hun klar på: – Vi gjorde viktige erfaringer i møte med alt det uforutsette. Om vi rammes igjen, vet vi at vi kan håndtere det, understreker Janne. • 5

MAGASIN FRA LOVISENBERG

: NUMMER 1 2021

MAGASIN FRA LOVISENBERG

: NUMMER 1 2021

KAFFEBAR GIR NYE LIV Melissa har vært sprøytenarkoman og selvskader. Nå er hun i sin første betalte jobb. Som én av de stolteste baristaene i Oslo.

Tekst Bjørn Thorbjørnsen Foto Catrine Hovland Ottervig

Vi befinner oss på gateplan i et hjørne av Diakonissehuset på Lovisenberg.

Surrende stemmer stiger til værs i den restaurerte underetasjen. Lukten av nylaget kaffe pirrer neseborene. Lydene fra en melke-steamer som får kjørt seg er med og skaper stemning. Her har Erlik Kaffe holdt til siden våren 2019. Og her møter vi Melissa, som lager kaffe med et smil, og daglig leder Katrin Larsen.

MELISSAS HISTORIE – Jeg valgte bevisst åpenhet da jeg begynte å jobbe her. Mest for min egen del og min egen nye start. Vi blir ikke sagt opp om vi sprekker. Det er ingen hvilepute, heller ekstra motivasjon til å være nykter.

Denne jobben hjelper meg til å være rusfri, forteller hun, som har vært med siden kafeen ble etablert på Lovisenberg.

Hun vet hva hun snakker om etter år med løgn og selvbedrag. Melissa var sprøytenarkoman fra Skien og selvskader med en lang diagnoseliste. Hun gikk ut og inn av psykiatrisk avdeling på Lovisenberg.

– Jeg ville egentlig bli barnevernspedagog. Det gikk ikke for en sprøytenarkoman og psykiatrisk pasient. Men det er jo bare fortid. Det er nå og fremover som betyr noe, konstaterer hun.

Erlik Kaffe er en arbeidsplass hvor det er høyt under taket. Ingen får sparken om de sprekker. Full åpenhet, tilrettelegging av pauser og justering av arbeidstiden er viktige virkemidler for å få det til. Det er åpne armer og en ny sjanse.

Går det galt, prøves det igjen. Kafékonseptet til Erlik Kaffe er arbeidstilbud for rusavhengige og andre vanskeligstilte.

Dette er walk the talk, uten de store 6

ordene om det. Tilgivelse i praksis.

Melissa flyttet til Oslo i 2016, etter det var hun i et behandlingsopplegg i Kragerø i godt over ett år.

– Der ble jeg rusfri – med LAR (legemiddelassistert rehabilitering) og metadon, sier hun og oppsummerer kort et svare strev.

DRØMMEKUNDEN Nå står Melissa og lager velduftende kaffe i beger og krus. Med møye legger hun et hjerte av melkeskum på toppen av

«Det er jo bare fortid. Det er nå og fremover som betyr noe» Melissa

kaffen. Til studenter, beboere og ansatte på området, også fra sykehuset, der hun selv fikk nødvendig hjelp i mange år. Og til alle de andre som gjerne vil komme innom Erlik Kaffes hyggelig kafé på Lovisenberg.

– Hvordan er drømmekunden?

– Det er hun eller han som slår av en prat og som jeg kan fleipe litt med, sier hun lurt.

Det er mange kunder på Erlik Kaffe denne dagen. Melissa hvisker allikevel ikke når hun deler sin historie. Hun kunne ha gått med langermet, men gjør ingen forsøk på å skjule arrene etter år med selvskading, sprøyter og livskamp. Åpenheten er slående. Hun deler i full fortrolighet fra et liv som har vært røft.

Men hun står for det livet hun har levd, ærlig og nært – bruker ikke ord som skyld og skam. Det Melissa har opplevd, er så rått at skamfølelsen ikke dekker det. Hun skjærer igjennom og setter ord på det selv: – Jeg føler meg verdig, og selvrespekten vokser for hver dag. Selv om jeg ikke hadde fått betalt for jobben jeg gjør, ville jeg ha jobbet her, hvor jeg også har fått venner, fastslår hun.

Kaffebaren ligger vegg i vegg med museet med 150 års historie, som ikke minst handler om kvalitet og nestekjærlighet. Rett utenfor står en statue av Cathinka Guldberg, som la grunnlag for all virksomhet på Lovisenberg.

Kanskje klapper hun litt i hendene for virksomheten rett bak hennes rygg? Og om vi legger øret inntil teglsteinsveggene, kan vi innbille oss at vi hører en lavmælt jubel fra de gamle diakonissene over Melissas nye sjanse i livet.

VIKTIG JOBB: – Jobben som barista hjelper meg til å være rusfri, sier Melissa takknemlig, her sammen med daglig leder Katrin Larsen (t.v.).

Godt tilrettelagt – VI ØNSKET FLERE KAFFEBARER. Da administrerende direktør Vidar Haukeland i Diakonissehuset Lovisenberg ringte og kom med en så varm og innbydende invitasjon, sa vi raskt ja, forteller daglig leder for Erlik-kafeene, Katrin Larsen.

Hun legger til at både ledelsen og de ansatte er veldig fornøyd.

– Det er så tilrettelagt for oss her, understreker hun.

Stiftelsen Erlik driver både kaffebarer og gir ut magasinet =Oslo, som kom i 2005 og er laget etter en idé fra England.

I dag er opplaget ca. 15 000 eksemplarer.

Halvparten av salgsinntekten går til selgeren, resten til stiftelsen som står bak.

– Rusavhengige og andre vanskeligstilte som vil og orker noe mer enn å selge magasinet, kan søke betalt jobb som barista på Erlik Kaffe. Baristaene har veldig ulik bakgrunn, forteller Katrin.

– Hvordan har koronatiden påvirket Erlik Kaffe og de ansatte som jobber her?

– Det har vært vanskelig, for våre ansatte er på flere måter i en risikogruppe.

Vi måtte stenge en periode, permittere og nedbemanne. Men da fikk vi puffet til å

satse mer på netthandel og takeaway, så totalt sett har det gått bra.

Hun forteller at kafeen har vært åpen så mye som mulig på grunn av de ansatte.

– Vi har brukt lupe på alle kostnader og tatt noen vanskelige beslutninger, medgir hun, men er optimistisk med tanke på tiden fremover.

Erlik Kaffe har i dag to kafeer som er åpne for alle, én i Akersgaten og én på Lovisenberg. I tillegg er det åpnet en bedriftsintern kafé hos advokatfirmaet Thommessen i Oslo. • 7

MAGASIN FRA LOVISENBERG

: NUMMER 1 2021

HOVEDSAKEN

: LIVET UNDER PANDEMIEN

Dagen derpå Pandemien var det som ikke skulle skje. Noen steder løp den løpsk, men i Norge gikk det bedre enn fryktet.

Det er dagen derpå og tid for ettertanke.

I denne hovedsaken får du bli med inn i fire virkeligheter. Til studenten som har levd digitalt. Til lederen som ble slått ut av korona og ennå sliter med konsekvensene.

Til henne som har vært på jobb som pårørende i en tid der man ikke kunne være tett på de gamle. Til barna som har lekt og lært i kohorter.

Tekst Solveig Jølstad Foto Emmaline Sophie Hekneby

8

9

MAGASIN FRA LOVISENBERG

: NUMMER 1 2021

HOVEDSAKEN

: LIVET UNDER PANDEMIEN

Studentliv på Zoom Studentlivet skulle endelig begynne. Det var starten på et voksenliv.

Så kom pandemien og endret det som skulle bli den fineste tiden i livet.

J

eg begynte i praksis på en skjermet demensavdeling 9. mars 2020. Tre dager senere ble hverdagen snudd på hodet. Jeg var livredd for å bringe smitte inn og redd for å bli smittet, forteller Anne Humlestøl.

Anne (23) fra Florø begynte på sykepleierutdanningen ved Lovisenberg diakonale høgskole høsten 2019. Alt var nytt, og det første semesteret var intenst.

Hun og medstudentene i samme kull har gjennomført størstedelen av utdannelsen under pandemien.

– Studentene har fått undervisning på Zoom i sårstell, hvordan man setter injeksjoner og legger venefloner. Det blir jo ikke det samme, reflekterer hun.

– Hvordan har dette påvirket læringsutbyttet ditt?

– Det er stor forskjell på å følge en forelesning fysisk og å stirre inn i en skjerm. Det krever større innsats for samme mengde kunnskap når så mye foregår digitalt, konstaterer Anne.

Når det er sagt, er hun snar med å komplimentere egen høyskole for raskt å ha snudd seg rundt og laget digitale løsninger for undervisning: – Imponerende mye ble gjort på kort tid. Men det skjer noe med engasjementet både hos forelesere og studenter når man ikke ser hverandre fysisk. Jeg tror jeg har lært mindre på denne måten, sier hun.

STØRRE INNSATS: – Det er stor forskjell på å følge en forelesning fysisk og å stirre inn i en skjerm, sier Anne Humlestøl.

10

KREVENDE STUDENTLIV Anne er leder av Studentparlamentet og har hatt verv innenfor denne sfæren helt siden hun begynte på utdannelsen.

Hun vet derfor mye om hvordan medstudentene har hatt det i pandemitiden: – Veldig mange studenter leier en hybel

på inntil 10 kvm. Her sitter du som regel dårligere og mangler godt leselys.

Kanskje har du ikke en skrivepult en gang. Du blir veldig sliten av å sitte foran en skjerm lenge, understreker Anne.

Hun trekker også frem det å være låst til noen kvadratmeter hjemme med få sosiale aktiviteter, som er sentralt i et studentliv.

– Mange bor alene, og det er ganske

«Vi har gått glipp av mye» Anne Humlestøl (23), sykepleierstudent

krevende i en situasjon som den vi har hatt. Perioden med restriksjoner i det sosiale livet har vart i store deler av studielivet vårt.

Selv leier Anne en leilighet sammen med kjæresten på Lovisenberg og har kort vei høyskolen. Hun er glad for at den har vært åpen. De som har trengt det mest, har hatt mulighet til å komme bort fra en knøttliten hybel eller et kollektiv der alle sitter på samme plass og studerer forskjellige fag.

Lovisenberg diakonale høgskole har sammen med Studentparlamentet hatt ulike digitale arrangementer i pandemitiden.

– Det har vært frokostsamlinger på Zoom, og studentpresten har invitert til morgenkaffe. Vi har til og med hatt digitalt matlagingskurs der vi fikk dekket kostnadene til ingredienser. Det var et godt tiltak, synes Anne.

GLAD FOR PRAKSIS Å være sykepleier er et fysisk yrke, og det har kostet å holde motet oppe i alt det digitale: – Men vi er også heldige fordi halve utdannelsen er lagt opp med praksis på forskjellige arbeidssteder. Jeg er veldig takknemlig for at det har vært mulig å være ute i praksis under pandemien, sier Anne og bekrefter at hun har lært mye i denne ekstraordinære situasjonen.

Ikke alle arbeidsgivere har hatt kapasitet til å la studentene få veiledning i sin praksisperiode. Flere studenter fikk tilbud om jobb i stedet fordi de fast ansatte ble syke eller var i karantene.

– Jeg har levd etter strenge regler for å unngå smitte. Et ekstra stressmoment er at studenter med mer enn 10 prosent fravær ikke får praksisen godkjent. Det har vært mye usikkerhet, som har vart lenge.

Studentene har hatt et stramt liv studiemessig, sosialt og psykisk. Mange har ikke hatt det bra under pandemien.

Det bekreftes i tilleggsundersøkelsen om studenters helse og trivsel (SHoT), gjennomført våren 2021. Pandemien har også gitt større økonomisk usikkerhet: – Studenter jobber ekstra, og mange innen helse har flere arbeidssteder. Det var ikke mulig under pandemien.

Stipend og lån tilsvarer cirka 8000 kroner i måneden. Med boligkostnadene i Oslo klarer man ikke å leve på det.

Situasjonen har vært ekstra kinkig for oss studenter, forteller Anne.

– Hva vil du huske fra livet som student?

– Veldig mange voksne snakker positivt om studieårene. Det er en slags gullalder i eget liv der det sosiale og det hyggelige ofte blir nevnt. Vi som har tatt vår utdannelse under pandemien har gått glipp av mye i det som skulle ha vært blant våre beste år, sier Anne ettertenksomt.

11

MAGASIN FRA LOVISENBERG

: NUMMER 1 2021

HOVEDSAKEN

: LIVET UNDER PANDEMIEN

Slått ut av korona Ida Østvang er lederen som trente styrke og kondisjon nesten daglig.

I julen i fjor ble hun smittet av korona på jobb. Ennå sliter hun med konsekvensene.

L

illejulaften ble ikke som den skulle på Fagerborghjemmet i 2020. Midt i julestemningen kom den første meldingen om smitte blant beboerne på Idas avdeling. Kontoret hennes ble straks gjort om til teststasjon, og alle beboerne ble testet samme dag.

Over 20 ansatte og beboere til sammen ble rammet. Avdelingsleder Ida var én av dem.

– Da det skjedde, så vi for oss det aller verste, og til å begynne med hadde vi opplevelsen av å stå midt i et kaos. Vi hadde øvd mye på en slik situasjon og var forberedt på smitteberedskap, testing, smittesporing, kohorter og isolasjon. Heldigvis klarte vi å begrense smitten til den avdelingen jeg har ansvar for, forteller hun.

110 ansatte og 57 beboere ble testet hver tredje dag.

– Mine ansatte hadde behov for at jeg var sterkt til stede i arbeidet blant beboerne. Det var helt naturlig, for det er jo sykepleier jeg er, konstaterer hun.

SNIKENDE SYMPTOMER Før pandemien var Ida en leder full av energi. Hun var høyt og lavt og løp i trappene. Slik er det ikke når vi møter henne på Fagerborghjemmet i Rosenborggata. Ida har fortalt at hun sliter både fysisk og kognitivt. Hun synes det er vanskelig å snakke om egen situasjon og det som følger av «long covid», men vil gjerne at hennes fortelling kan belyse pandemiens mange konsekvenser.

Ida er 32 år. Hun var ung og sprek og gledet seg til den første julen i nytt hus på Vinterbro sammen med samboeren og faren sin. Det ble ikke som tenkt da hun ble rammet av korona etter smitteutbruddet på jobb. I januar var det over.

Men det var ikke over. Symptomene kom 12

snikende to-tre måneder etter at hun var erklært frisk.

– Jeg følte meg som 90 år i kroppen. Det var som om jeg svømte i gjørme, alt var seigt. Energinivået var på bunnen hele tiden, og jeg ville helst ligge på sofaen.

Men jeg ville jo ikke det. Jeg følte meg lat og kunne ikke gjøre noe med det. Det verste er å være så sliten. Ingenting hjelper, og det er jo ikke slik jeg er, sier Ida.

«Det var som å svømme i gjørme, alt var seigt» Ida Østvang (32), avdelingsleder

Kognitivt var det heller ikke lett.

– Kunnskap jeg har i jobben min ble borte. Jeg klarte ikke å se logikken og å være rasjonell i møte med vanlige oppgaver. For eksempel måtte jeg få forklart bytte av vakter for de ansatte flere ganger.

Mange ord forsvant; «kaffekopp» var ett av dem som ble borte. Jeg strever også med latens; en forsinkelse mellom tankene og det jeg vil si, medgir Ida, som kaller dette en slags korona-demens.

Hun skrev lapper til seg selv om alt mulig, både hjemme og på jobb. Opplevelsen var at hun at hun befant seg i et slør av tåke.

Bevegelsene er ennå langsomme. Hun snakker sakte og må lete etter enkelte ord. Hodepinen kommer ofte. Tross alt går det litt bedre nå. Hun arbeider 50 prosent og tilpasser som best hun kan.

– Å være sykepleier handler også om å utsette seg for smitte og fare. Hva tenker du om det nå?

– Som sykepleier er jeg forberedt på det, det følger av kallet jeg har og som gjorde at jeg valgte dette yrket. At jeg utsetter meg for fare, er ikke nok til å la være, konstaterer hun.

DE GROMMESTE Ida tenkte lenge at hun ikke skulle bli sykepleier fordi det var så mange i slekten som var det. Faren og tanta valgte denne utdannelsen. Også moren ville det, men hun døde da Ida var ti år.

Bestemoren var hjelpepleier.

– Men så fikk jeg en mulighet til å arbeide som nattevakt på et psykiatrisk sykehus. Det likte jeg så godt at jeg bare måtte gå den veien, forklarer hun.

At det var de eldste hun skulle vie sin tid til, har hun en god begrunnelse for: – De gamle er de grommeste, som vi sier på Hamar, der jeg kommer fra. Jeg er så glad i disse gode, søte menneskene med kunnskap om en svunnen tid.

Mange har ikke nære pårørende; de har kanskje vært gift, men har mistet ektefellen og har ingen barn. Vi ansatte blir deres utvidede familie, forteller Ida, som smiler varsomt når hun innrømmer at hjertet banker litt ekstra for denne gruppen.

– Hva tenker du nå og fremover om det dere har vært igjennom – og det som rammet deg?

– Vi har lært utrolig mye og er bedre forberedt på det som måtte komme rundt neste sving. Det vanskeligste er at vi ikke kan klemme våre beboere eller hverandre. For egen del tar jeg én dag av gangen. Legen min sier at det kommer til å gå over, og jeg må tro på det, sier hun og samler blikket.

LANGTIDSSYK: Ida Østvang ble smittet av korona på jobb forrige jul. For henne er det ikke over.

13

MAGASIN FRA LOVISENBERG

: NUMMER 1 2021

HOVEDSAKEN

: LIVET UNDER PANDEMIEN

På jobb som pårørende De gamle foreldrene flyttet fra Kristiansund til Oslo for å komme nærmere familien sin.

Etter noen år måtte de på sykehjem. Ingen kunne ha ant at dørene dit ville bli stengt.

J

eg følte meg maktesløs og hadde dårlig samvittighet.

Foreldrene våre var godt over 80 år og ga opp mye av sitt gamle liv da de valgte å flytte hit for ti år siden.

De savnet venner, huset og hytta, men det var viktigere for dem å komme nærmere familien i Osloområdet. De hadde noen gode år i egen bolig før de flyttet på sykehjem, forteller Randi Wiik Jahnsen.

Hun er eldstedatter, pårørende og primærkontakt.

– Min far var lettere dement, og foreldrene våre trengte familien rundt seg. Det ble veldig vanskelig da Hovseterhjemmet først ble helt stengt for besøk i flere uker våren 2020 og så etterfulgt av stramme besøksrestriksjoner i månedene etterpå.

VANSKELIG TID: – Foreldrene våre var over 90 år og trengte familien, sier pårørende Randi Wiik Jahnsen.

14

FORSTÅELSE FOR RESTRIKSJONER Som pårørende ville Randi gjerne ha hørt mer om hvordan det gikk. Men de ansatte fikk mange ekstraoppgaver, og hun ville ikke belaste dem ytterligere.

– Hvordan reagerte foreldrene dine da de ikke kunne få besøk?

– De hadde opplevd en tid med tuberkulose, og særlig mamma forstod at det var nødvendig å være forsiktig.

Randi forteller at moren Elsa (94) gikk i samtalegruppe og regelmessig til frisør, fikk fotpleie og fysioterapi. Hun ble trist da alt ble satt på vent.

– En sykepleier klippet pappa. Jeg klippet mamma. De hadde jo koronasveis, de også, sier Randi og smiler litt.

Hun berømmer de ansatte: – De drev god smitteforebygging og håndterte smitte veldig bra. Det var faste ansatte på avdelingene, og beboerne var inndelt i kohorter. Foreldrene mine

hadde heldigvis rom rett overfor hverandre. Mamma har alltid passet veldig godt på pappa, og det fikk hun gjort også her.

Randi og de to søsknene hennes var engstelige for hvordan foreldrene hadde det.

– Hva bekymret deg mest?

– Vi ville jo så gjerne se til dem i deres eget hjem, som ble stengt for oss. Og da det endelig ble åpnet for å komme på

«Jeg følte meg maktesløs da sykehjemmet ble stengt for besøk» Randi Wiik Jahnsen (68), pårørende

besøk, var vi redde for å smitte dem.

Vi holdt pusten da vi hørte om smitte i samme etasje, minnes hun.

Begge foreldrene ble alvorlig syke med infeksjon og lagt inn på sykehus to ganger hver i pandemitiden.

– De var både redde og forvirret. Det var vondt å ikke få være med dem for å hjelpe og berolige. Mamma har hatt mareritt om det å bli flyttet på i ettertid, forteller Randi.

LIVETS SISTE ETAPPE Da faren til Randi kom på sykehus i vår, ble det klart at han kom til å dø.

– Vi ville at han skulle få komme tilbake til Hovseterhjemmet og dø der han var trygg. Fordi foreldrene våre

hadde rom nær hverandre, kunne vi fordele oss og være hos ham da han døde.

Det ble lagt godt til rette for dette, sier Randi takknemlig.

Faren Kjell (91) døde da tredje smittebølge var i ferd med å legge seg. Årsaken var ikke koronarelatert, men å leve livets siste etappe under pandemien var spesielt. Besøk, sykehusinnleggelser, dødsleie, begravelse og minnestund var underlagt strenge restriksjoner.

– Det var så mange ting å passe på, og vi brukte mye energi på å gjøre alt riktig da pappa døde. Vi hadde minnestund, men ikke alle fikk være med. Alle restriksjonene tok så mye oppmerksomhet at sorgen over å miste ham kom senere. Pappa fikk på mange måter en rar slutt på livet, sier Randi stille.

TRAVELT Å VÆRE PÅRØRENDE Hun besøker moren, Elsa (94), én eller to ganger i uken. I tillegg er søsknene og barnebarna ofte innom. Det blir fort fem visitter på Hovseterhjemmet ukentlig.

– Som pårørende er det mange ting å følge opp. Tenner som skal fikses, høreapparater som ikke virker og briller som må skaffes. Mye av dette ble utfordrende da sykehjemmene var underlagt strenge restriksjoner.

Randi er opptatt av å opprettholde så mye som mulig i morens hverdagsliv.

Hun kjøper deodoranten og dagkremen moren liker å bruke. Hun passer på at moren har det hun trenger av klær, og mange av dem vasker hun hjemme hos seg selv. Å være pårørende inneholder mye detaljkunnskap.

– Det er travelt å være pårørende om man skal være det ordentlig. Det ble lettere da jeg sluttet som radiograf på Ullevål og ble pensjonist, medgir Randi, som er glad for at den verste tiden er over.

15

MAGASIN FRA LOVISENBERG

: NUMMER 1 2021

HOVEDSAKEN

: LIVET UNDER PANDEMIEN

Tett på kohortene Før var det stort sett akademikere som snakket om kohorter.

Plutselig gikk tre- og fireåringer rundt og refererte til kohorten sin.

E

er det et supervirus som kommer og tar oss alle sammen? Som ikke er motstandsdyktig mot såpe, vann og antibac?

Det var min første tanke, forteller Jørn Hagalid, som er pedagogisk leder i Lovisenberg Diakonale Barnehage.

Barnehagen var på tur da nyhetsmeldingen om nedstengning av Norge kom 12. mars 2020. Dagen etter ble barnehagen stengt, med unntak for barn med foreldre i samfunnskritiske funksjoner. De ansatte vasket hele barnehagen.

– Mens vi holdt på med det, gikk det opp for oss at alt var annerledes. Hvis noen skulle bli smittet, måtte det jo være oss. Vi møter så mange i løpet av en arbeidsdag, og de fleste av dem er vi veldig tett på, konstaterer Jørn.

INGEN METER I barnehagen har det ikke vært mulig å holde meteren for å hindre smitte under pandemien. Barnehagebarn må stelles, løftes, ha hjelp til mat, klær og håndvask.

Barnehagebarn trenger klemmer, nærhet og et fang.

– Barna kommer ofte helt opp i ansiktet når de har noe å fortelle, sier Jørn, som også fungerer som klatrestativ.

Under pandemien hadde han mellom 50 og 60 nærkontakter i løpet av en dag.

Som pedagogisk leder har han ansvar for en avdeling med 24 barn og møter deres foreldrene daglig. I tillegg er det 19 ansatte i barnehagen.

– Det er vanskelig å forstå at lærere og barnehagepersonell ikke ble prioritert i vaksinekøen foran folk på hjemmekontor. De kunne jo styre antall kontaktpunkter, understreker den pedagogiske 16

lederen. Heldigvis har det vært svært få smittetilfeller i barnehagen.

BEDRE FOR BARNA Nye retningslinjer for barnehager kom tett i pandemitiden. Det var raske skifter mellom grønt, gult og rødt nivå.

– Hva har dere lært?

– Vi ble superflinke på barnehagelogistikk! Vanligvis har vi god hjelp av

«561 dager er veldig lenge i et lite barns liv» Jørn Hagalid (26), pedagogisk leder

foreldre som kommer inn i barnehagen for å levere og hente, kle av og på, pakke sekkene og håndtere skitne klær. Under pandemien måtte vi ansatte gjøre alle slike rutiner på veldig kort tid.

Barnehageforeldre har i store deler av pandemitiden hentet og levert i porten av smittevernhensyn. Åpningstiden var kortere, slik at de ansatte skulle klare å håndtere alt.

– Var det barnehagebarna, foreldrene eller de ansatte som hadde det vanskeligst under pandemien?

– Foreldrene, uten tvil. Det kan ikke ha vært lett å få gjort det de skulle på jobb med kortere åpningstid i barnehagen og bestemte tider for henting og levering.

Ja, og i tillegg at de skulle holde snufsende og forkjølte barn hjemme. Barna er vinnerne, de har klart seg godt. For oss

ansatte ble det veldig mye mer å gjøre.

Han påpeker også at de ansatte oppdaget en del positive ting: – Kortere åpningstid gjorde at vi var flere voksne til stede samtidig, og det var bare seks barn i hver av kohortene.

Støynivået sank, barna ble roligere – og de fikk bedre mulighet til uavbrutt lek.

Det enkelte barn fikk mer oppmerksomhet og tettere oppfølging. Vi så at det var veldig bra både for utvikling og sosial kompetanse, som barnehagen skal legge til rette for.

MYE VASK Det har vært mye ekstra vasking i barnehagen siden pandemien brøt ut.

– Vi vasket alle leker to ganger om dagen – det er en stor jobb. Vanligvis vasker vi hender fire ganger i løpet av en dag; når barna kommer, før begge måltidene, når de drar hjem – og i tillegg etter alle toalettbesøk. Det ble gjort grundig og lenge, og i begynnelsen var det mange av barna som fikk utslett og måtte smøres etter håndvasken. Vi vasket veldig mye, oppsummerer Jørn Hagalid.

Rundt 70 barn finner daglig veien til barnehagen, som eies og drives av Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg.

Det betyr 140 barnehender som skal vaskes seks–syv ganger i løpet av en dag, som fort blir 1000 om alle er til stede.

Jørn forteller at koronaviruset fort kom inn i lekekulturen hos barna: – Barn som leker med lego-mennesker passer for eksempel på at disse ikke møter hverandre på grunn av korona.

Og i sykehusleken kan vi høre barna si at de har fått korona i foten. Jeg håper at det er helt over snart, og at vi ikke får noen ny bølge. 561 dager med pandemi og restriksjoner er veldig lenge i et lite barns liv. •

MER OPPMERKSOMHET: – Barna er vinnerne. De har klart seg bra under pandemien, sier pedagogisk leder Jørn Hagalid.

17

MAGASIN FRA LOVISENBERG

: NUMMER 1 2021

MAGASIN FRA LOVISENBERG

«Innerst inne vet vi at marginene er fine» begynnelsen, som inspirerte meg og har gitt meg så mye. Jeg sitter igjen med en takknemlighet og en påminnelse om at vi må ta vare på hverandre, sier hun alvorlig.

VIL GI INNSIKT: – Min intensjon er å skape forståelse og viske ut fordommer, sier Helene Sandvig.

SJEKKER INN OG UT

for å skape forståelse Helene Sandvig har i fem år tatt med seg flere hundre tusen seere og sjekket inn i ulike miljøer. Nå skal Helene sjekke ut. Ambisjonen er fremdeles å gi innsikt.

Tekst Bjørn Thorbjørnsen Foto Catrine Hovland Ottervig

NRK-journalisten har latt oss bli kjent med mennesker i spesielle eller sårbare situasjoner i fem sesonger. Med programkonseptet «Helene sjekker inn» har hun, og vi seere, vært i fengsel, på sykehjem, på asylmottak, på akuttpsykiatrisk avdeling, i bolig for sterkt funksjonshemmede barn og på hospits med tunge rusbrukere. For å nevne noen av de 22 ulike institusjonene hun har besøkt.

Idéen var både enkel og genial. Hun flyttet inn i ulike miljøer og ble der i fem dager.

18

– Du flyttet bare inn?

– Ja, etter flere ukers forberedelser.

Dette krever varsomhet. Det er så mange hensyn å ta, sier Helene.

Hun har også sjekket inn på Lovisenberg Lindring og Livsmestring (tidligere Hospice Lovisenberg). Da koronapandemien stod på som verst, fikk hun komme inn på Lovisenberg Diakonale Sykehus – i full smittevernsmundur. Det var den siste episoden i programkonseptet «Helene sjekker inn».

Helene har gjennom flere år tatt oss med til mennesker i en særlig situasjon og til steder der de færreste av oss har innsyn. Vi er blitt kjent med menneskene. De har fått snakke ut og resonnert sammen med Helene.

– Jeg leide seerne inn i de rommene vi kanskje ikke tør å gå inn i alene, ofte der det kan være litt ubehagelig.

Så gikk vi hånd i hånd, sammen. Jeg har prøvd å formidle også det seerne ikke ser og fortalte om stemningen jeg fornemmet, forteller hun.

SJEKKET INN: Helene Sandvig sjekket inn på Lovisenberg Diakonale Sykehus (øverst) da pandemien stod på som verst. I et annet program tok hun med seerne inn på Lovisenberg Lindring og Livsmestring (Hospice Lovisenberg).

Foto: NRK/Anders Leines

INSPIRERT AV FAREN – Hvordan startet dette?

– Det begynte med min far, som ble dement. Jeg laget et program om ham som var veldig nært og sårbart. En sykepleier var med inn på rommet hans og sang «The last farewell» av Roger Whittaker. Ansiktet hans forandret seg fra å være tilsynelatende livløst til et stort smil over gjenkjennelsen av det som var favorittsangen hans, forteller Helene, synlig berørt.

Faren Helge Sandvig var en høyst respektert journalist i Aftenposten med sterkt engasjement for de svake. I boken «Et langsomt farvel» har Helene skrevet om ham.

– Det ble viktig for meg å huske på hvem han var før også. Dette var

SMÅ MARGINER Helene har hatt en krystallklar intensjon med programmene i serien «Helene sjekker inn». Hun ville skape forståelse.

Og viske ut fordommer – dine og mine.

Derfor har hun våget de ekte menneskemøtene. Usminket, nært og respektfullt.

– Gjennom dette har jeg ønsket å bidra til et varmere samfunn, sier hun engasjert.

NRK-journalisten har møtt så mange i ulike sammenhenger gjennom TVprogrammene hun har laget.

– Hvilken gruppe har gjort størst inntrykk på deg?

– Det er kanskje de rusavhengige. De som kjemper den daglige kampen. Som lever med forfallet og ensomheten. Ofte er det tilfeldigheter som avgjør om det bærer hit eller dit, litt som i filmen «Sliding doors». Det har gitt meg en ydmykhet for livet og vippepunktene.

Innerst inne vet vi at marginene er fine, erkjenner hun.

«Helene sjekker inn» er over år blitt ett av de viktigste TV-programmene. Hun fortsetter ufortrødent for å gi innsyn og innsikt, men nå i et nytt programkonsept med tittelen «Helene sjekker ut».

Helene vil bli kjent med dem som lever livene sine på en måte som ikke anerkjennes og har meninger det er lett å bli provosert av. Første episode er allerede sendt, der hun var hjemme hos en aktiv koronaskeptiker for å prøve å forstå.

– Jeg vil gjerne bruke stemmen for å få frem dem som ikke høres så godt, bidra til å løfte dem og meningene deres frem i lyset. Med utgangspunkt i menneskeverd og menneskerettigheter. Det er mitt kall, forsikrer Helene. •

3

: NUMMER 1 2021

i farten

Har du begynt med noe nytt under pandemien?

KATRINE SKAALAND SÆTREMYR, HR-direktør, Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg – Vi leaset høner som en hyggelig avveksling. De første hønene måtte returneres fordi de hakket hverandre til blods. De neste måtte skilles i hvert sitt bur og kunne bare være sammen når vi hadde dem under oppsyn. Det ble mange ferske egg og en leksjon i dyrelivets harde realiteter.

MARITA FOSSEN, helsefagarbeider, Marie Treschow sykehjem – Vi kjøpte oss hytte i Valdres under pandemien. Da kom vi nærmere svigerfamilien som bor i Hemsedal, og vi har et koselig feriested når vi ikke kan reise til varmere strøk.

MARTINE NORDHAGEN, assistent, Lovisenberg Diakonale Barnehage – Jeg begynte å gå lange turer i skogen. Mye med hunden min, men det var også en trygg måte å møte venner på. I tillegg fant jeg tid til meditasjon, et nytt studium og lærte meg å strikke skjerf.

19

PROFIL

: TONE IKDAHL

MAGASIN FRA LOVISENBERG

«Nestekjærlighet er at vi strekker oss litt lengre, særlig for dem som trenger det mest»

: NUMMER 1 2021

Takknemlig

SYKEHUSDIREKTØR Å være sykehusdirektør er utfordrende nok til vanlig. Under pandemien ble det meste satt på prøve. Det gikk bedre enn forventet – tross alt.

Tone Ikdahl takker sine ansatte for det.

Tekst Solveig Jølstad Foto Emmaline Sophie Hekneby

– Sent på kvelden fredag 13. mars i fjor skjønte jeg for alvor at sykehuset var rammet av en pandemi. Det var smitteutbrudd i Medisinsk klinikk, og mange ansatte havnet i karantene. Vi måtte svinge oss rundt, forteller Tone Ikdahl, administrerende direktør på Lovisenberg Diakonale Sykehus.

Hun var smertelig klar over at sykehuset hadde få åndedrettsmasker og begrenset intensivkapasitet. Sykehusets innkjøpsavdeling dro på Biltema og kjøpte vernebriller i hui og hast, som det likevel ikke ble bruk for. Mangelen på smittevernutstyr kunne ha blitt kritisk.

– Men vi klarte oss, takket være godt samarbeid med blant andre Helse Sør-Øst, konkluderer Tone.

Lovisenberg Diakonale Sykehus var ett av sykehusene i landet med flest covid-pasienter i forhold til befolkningen som hører til sykehusets opptaksområde. I et Aftenpostenintervju 04.05.2020 sa sykehusdirektøren at det verste ville være å miste kontrollen.

– Opplevde du det?

– Nei, heldigvis ikke. Vi omrokerte ressurser, slik at personale og senger fra Kirurgisk klinikk kunne brukes til å pleie pandemipasienter.

Ventelistene til planlagt kirurgi ble lengre, men det hjalp oss i å håndtere pandemien, sier Tone ettertenksomt.

LEDELSE: – Under pandemien har jeg sett god ledelse på alle nivåer; lederne og de ansatte har vist hva de og sykehuset står for, sier Tone Ikdahl.

20

BRATT LÆRINGSKURVE Tre smittebølger er tilbakelagt. Den fjerde bølgen er i ferd med å ebbe ut, møtt av et stadig økende antall vaksinerte. Pandemien er ikke over; sykehuset har fortsatt covid-syke innlagt.

Situasjonen er annerledes nå med størst smitte blant de yngste og nesten ingen dødsfall.

– Hva har sykehuset lært som kan brukes fremover?

TONE IKDAHL (59) Administrerende direktør på Lovisenberg Diakonale Sykehus Bor: Ås i Viken

LOVISENBERG DIAKONALE SYKEHUS: Privat ideelt sykehus eid av stiftelsene Diakonissehuset Lovisenberg og Diakonova. Sykehuset har driftsavtale med Helse Sør-Øst.

Lokalsykehus for indre by i Oslo med akuttilbud innen indremedisin, psykisk helse og rusbehandling.

Sykehus for hele landet innen planlagt kirurgisk virksomhet.

Antall ansatte: 2300, fordelt på 1600 årsverk Sengekapasitet: 250

– Vi har tilegnet oss mye kunnskap om beredskap og smittevern, og kompetanse og planer er oppdatert. Samarbeidet med Ullevål om intensivpasientene er godt, men pandemien har synliggjort gap mellom hva vi har selv og hva vi burde ha når det gjelder isolater og intensivkapasitet, utdyper Tone.

Hun er glad for alt sykehuset har fått til gjennom økt dialog og samarbeid på tvers av klinikker og avdelinger, noe hun håper det er mulig å bygge på videre.

– Under pandemien har jeg sett god ledelse på alle nivåer; lederne og de ansatte har vist hva de og sykehuset står for, roser Tone.

Hun trekker også frem de store rammene: – Vi kan også være glade for at vi har et oljefond. I helsetjenesten takker vi myndigheter og politikere for kloke beslutninger som gjorde at sykehusene ikke ble overbelastet.

PSYKISK HELSE OG FYSISK HELSE Tone kom til Lovisenberg i 2017 fra stillingen som viseadministrerende direktør på Ahus og var før det prosjektdirektør, leder og onkolog i OUS. Fra universitetssykehus til lokalsykehus i indre Oslo by. På Lovisenberg Diakonale Sykehus handler en stor del av virksomheten om psykisk helse og rusbehandling. Nærmere halvparten av de ansatte arbeider innenfor disse fagområdene.

– Hvor viktig er det med en sunn sjel i et sunt legeme?

– Pasientene er hele mennesker, og mange har sammensatte problemer. Det ligger utvilsomt en helsegevinst i å se det psykiske og det fysiske i sammenheng, erkjenner Tone og fortsetter: – Som onkolog har jeg erfart hvor viktig det er å ta vare på det som ikke er sykt.

21

MAGASIN FRA LOVISENBERG

: NUMMER 1 2021

PROFIL

«Astrids sykdom og død bidro sikkert til yrkesvalget mitt, og det var nok et riktig valg» Kreftpasienter har det bedre og lever lenger dersom de har god livskvalitet.

Jeg husker mannen til en pasient med bukspyttkjertelkreft som uttrykte det slik: «Nå går det bedre med henne.

Nå har hun begynt å gå på salg igjen!»

Muligheten til å tenke helhetlig ligger også til grunn for beslutningen om å samle sykehusets tilbud innen rusbehandling og psykisk helsevern for voksne i et senter på Lovisenbergområdet. Dette skal etter planen skje i løpet av 2022 og 2023.

– Å tenke helhet er enklere når vi samler det meste av aktiviteten på ett sted, sier Tone. Å VÆRE EN DEL AV HISTORIEN Sykehusets historie går tilbake til 1868, først i lånte lokaler, siden i egne – og fra 1895 på Lovisenberg.

– Hva betyr det for deg å lede et sykehus med så lang historie?

– Da Lovisenberg hadde 150-årsjubileum i 2018, fikk vi som arbeider her en opplevelse av å være en del av en lang og viktig historie. Det fylte meg med stolthet. Å bære arven etter Cathinka Guldberg videre forplikter og inspirerer. Jeg har ofte tenkt at Cathinka må ha vært skjelven i knærne i møte med alle utfordringene! Hun var modig da hun som nyudannet sykepleier tok inn helt uerfarne unge damer for å skolere dem til sykepleiere gjennom praktisk utdannelse, mener Tone.

Hun minner om at utdanning fortsatt er en kjerneaktivitet i sykehuset.

Hvert år åpner Lovisenberg Diakonale Sykehus dørene for bortimot 1000 studenter, elever og helsearbeidere i praksis og hospitering.

NESTEKJÆRLIGHET SOM VERDI Lovisenbergs virksomheter har kvalitet og nestekjærlighet som verdier.

– Kvalitet handler om hvordan dyktige fagfolk bruker sin kompetanse, men også 22

om systematisk arbeid for å redusere feil og ivareta pasientsikkerheten. Det skal være trygt å være pasient hos oss!

Nestekjærlighet betyr at vi strekker oss litt lengre, særlig for dem som trenger det mest, konstaterer Tone.

Ett eksempel på dette kan være matposer til pasienter som har behov for det når de skrives ut: – Ikke alle pasienter har noen som kan handle for dem når de kommer hjem fra sykehuset. Mat kan være like viktig som medisiner, noe man ofte får med seg fra sykehuset for de første dagene etter hjemkomst. Derfor har våre ernæringsfysiologer satt sammen matposer som vi sender med disse pasientene hjem, forteller Tone.

Et overordnet mål for sykehusene i Norge er at de skal levere gode og

FARMOR: – Det beste under pandemien var å bli farmor til lille Astrid, som ble født under første smittetopp, sier Tone Ikdahl, her på bilder fra livet utenfor jobb. Foto: Privat

likeverdige helsetjenester til alle som trenger det, når de trenger det, uavhengig av alder, bosted, etnisk bakgrunn, kjønn og økonomi.

– Får vi til det?

– I gjennomsnitt har befolkningen i indre by dårligere levekår enn ellers i Oslo. Vi møter ekstra mange pasienter som til tross for en vanskelig livssituasjon ikke krever så mye og heller ikke har pårørende som står på for dem.

Dette er vi bevisst. En stor andel av våre ansatte arbeider her nettopp av den grunn, understreker Tone.

VEIEN TIL HELSE I Tones oppvekst var det mange flyttinger.

Faren var veterinær og moren fysioterapeut. Selv hadde hun en hang til å tegne og skrive og kunne fort ha endt opp som arkitekt eller journalist. En alvorlig hendelse i familien skulle få stor betydning for livsvalgene hennes: – Jeg hadde en ett år eldre søster, Astrid, som sto meg veldig nær. Da Astrid var 16 år, fikk hun kreft, og vi i familien var mye på Radiumhospitalet. En gang vi var der husker jeg at moren min pekte på en ung lege og sa: «Hun ligner på deg, Tone. Kanskje du skulle bli lege?» Det var første gang det slo meg at legeyrket kunne være aktuelt.

Tone blir berørt av å snakke om søsteren, som døde bare 17 år gammel.

Det er over 40 år siden, men følelsene rundt tapet av søsteren, som også var bestevenninnen, er ennå sterke.

– Astrids sykdom og død bidro sikkert til yrkesvalget mitt, og det var nok et riktig valg. Medisin var et fantastisk studium, og onkologi er en spesialitet jeg aldri har angret på, sier Tone.

Rett etter studiene tok hun doktorgrad i molekylær kreftgenetikk.

– Det var en faglig spennende periode.

Jeg er fortsatt stolt av at jeg var den som oppdaget de første norske arvelige bryst- og eggstokkreft-

: TONE IKDAHL

«Kreftpasienter har det bedre og lever lenger dersom de har god livskvalitet» mutasjonene, innrømmer hun.

– Hvor viktig er forskning på Lovisenberg?

– Veldig viktig! Vi driver pasientnær forskning i alle klinikkene våre og ønsker at forskningsresultatene raskt skal komme pasientene til gode.

DET ANDRE LIVET På nattbordet hennes ligger en stabel med bøker. Tone er en leser. Når hun kjører mellom huset i Ås og sykehuset på Lovisenberg, er lydbøker fine å ha.

Akkurat nå er det én av Elena Ferrantes romaner hun låner øre til.

Ellers går løypene hennes gjerne til hytta på fjellet eller hytta på Koster.

– Når mannen min og jeg sitter på dekk på Koster-båten med hundene, er det ekstra godt å være meg! På Koster blir

jeg opptatt av veldig nære ting. Som hva vi skal ha til middag og hvor turen vår skal gå.

I Koster-livet er det joggetur før morgenbadet. Og der på øya, som på fjellet, får hun utløp for en aktivitet hun liker: Hun plukker blomster overalt.

Tone er tilbake i refleksjonene om balansen i livet. Å være sykehusdirektør er ikke en jobb for den som er ute etter mye egentid.

– Jeg har noen veldig gode og nære venner. Vi ses ikke nødvendigvis så ofte, men vi er nære når vi ses, sier hun.

På spørsmålet om hva som har vært viktigst for å få til balansen mellom arbeid og privatliv, svarer hun raskt: – Jeg er godt gift – med ungdomskjæresten. Vi fant hverandre tidlig, sang i samme kor og ble voksne sammen.

Siden har vi vært både bestevenner og partnere, og det har gått veldig bra. Noe av oppskriften ligger nok i at vi har delt likt på ansvar og oppgaver, erkjenner hun.

Da sykehusdirektøren møtte lederne på sykehuset for første gang, viste hun dem en foil med tidslinje over viktige hendelser i livet. Der var krabbende babyer lagt inn; tre sønner fordelt over 12 år. Den ene har gått i mors fotspor og blitt lege, den andre utdanner seg i USA, den tredje er student og bor hjemme.

– De nærmeste er de viktigste. Det beste under pandemien var å bli farmor til lille Astrid, som ble født under første smittetopp. Hun er verdens skjønneste lille jente, kunngjør Tone.

Hun vender kaffekoppen og viser bildet av det lille barnet som er trykket på den:

MOTIVASJON: Gode møter med engasjerte og dyktige medarbeidere i sykehuset gir Tone Ikdahl motivasjon og lyst til å stå på videre.

23

PROFIL

: TONE IKDAHL

ARVEN FRA DIAKONISSENE

«Å reise med tog over halve kloden og betrakte folk som går av og på, det vil jeg gjerne oppleve»

GLEDEN I Å LEDE Det var ikke opplagt at Tone skulle bli leder. Hun var en engasjert fagperson med base i forskning før hun ble kliniker.

En konstituering som leder ved det som skulle bli det nye kreftsenteret på Ullevål førte til en annen kurs.

– Jeg var nyutdannet spesialist og fikk ansvar for reorganisering, innflytting, økonomi og etablering av logistikk for en helt nye virksomhet.

Det er nok det modigste jeg har gjort

ARBEIDSKREVENDE: Pandemien har krevd sitt av ansvar og arbeid. – Jeg håper vi snart kan si at «det var den pandemien», oppsummerer Tone Ikdahl.

24

jobbmessig, bekjenner hun.

Siden er det blitt ulike lederroller.

Som leder er hun opptatt av å høre ut de ansatte før beslutninger skal tas. Også det siste halvannet året, der de fleste utviklingsprosjekter på sykehuset er gjennomført til tross for pandemien.

– Det er viktig for meg å ha et godt samarbeid med styret og eierne. Vi er heldige som har Diakonissehuset her på Lovisenberg som én av eierne. Dette gjør oss til en del av fellesskapet på Lovisenberg-området og gir oss tilgang på arealer, også med tanke på fremtidig utvidelse av sykehuset, sier hun.

– Hva motiveres du av?

– Store og krevende utfordringer! Aller best er det å løse oppgaver sammen med andre. Gode møter med engasjerte og dyktige medarbeidere i sykehuset

inspirerer meg og gir meg lyst til å stå på videre. Jeg er optimistisk og engasjert av natur. Det skal egentlig ikke så mye til for å motivere meg, medgir Tone begeistret.

Hun beveger seg over i det andre livet og svarer også derifra: – Privat motiveres jeg av å tenke på at livet fortsatt er fullt av muligheter. Gode opplevelser med dem jeg er glad i, nye mennesker å bli kjent med, steder å oppleve, turer å gå og utfordringer å bryne seg på. Livet er nå, understreker hun.

– Hvilke tanker har du som sykehusdirektør om pandemien nå?

– Jeg håper vi snart kan si «det var den pandemien», og at de generelle smitterådene om å vaske hender, holde avstand og være hjemme hvis man er syk ikke går i glemmeboken. Og så er jeg stolt over at vi klarte det. Sammen. •

Foto: Silje Brandsvoll Hammersmark

– Livet som farmor er fint på flere måter, ikke minst å se at det å være far er like viktig som å være mor. Det har sønnen min lært hjemme.

Pandemien har krevd sitt av ansvar og arbeid. Tone er likevel opptatt av at det andre livet må få plass, både for egen del og med tanke på hva hun signaliserer til omgivelsene.

– Hva drømmer du om når du ikke jobber?

– Jeg gleder meg til å reise igjen! Vi skal til Roma i november, og med en sønn i USA og en bror i Australia, er det noen reiser jeg vil gjøre. Drømmen er en tur med den transsibirske jernbanen. Å reise med tog over halve kloden og betrakte folk som går av og på, det vil jeg gjerne oppleve!

Kanskje blir det også en reise til Georgia snart: – Like før pandemien fikk vi en henvendelse fra et sykehus i Tbilisi, som ønsker å lære av våre erfaringer som moderne diakonalt sykehus. Sykehuset eies av den georgiske kirken. Det er større sprik mellom fattige og rike der enn her, og jeg ser frem til samarbeidet med dem, forteller Tone.

«Her skal det forskes på alminnelige sykdommer og psykiatri»

Forskerhus

Kolera-vertinner på toget

Presteboligen på Lovisenberg fylles med forskere, som vil kalle huset Villa Viten.

Søstrenes arbeidskraft ble raskt etterspurt da Cathinka Gulberg etablerte sykepleierutdanningen i Norge i 1868. De var høyt ønsket på landets sykehus i nord og sør.

Forskere fra Lovisenberg Diakonale Sykehus og et forskningsmiljø tilknyttet Rikshospitalet og Ullevål holder hus der fra oktober.

– Her skal det forskes på alminnelige sykdommer og psykiatri og på hvordan ny kunnskap kan tas i bruk. Forskerne vil gå strukturert til verks for å finne ut hvordan behandlingen innenfor kirurgi og psykisk helse faktisk har virket, forteller administrerende direktør Tone Ikdahl ved Lovisenberg Diakonale Sykehus.

Hun legger til at behandlingsforløp også er tema for forskerne: – Vi vil for eksempel gjerne vite hvor godt sykehuset klarer å behandle depresjon.

Huset tilhører Diakonissehuset og ligger ved sykehusets inngang. Det ble bygget til en skolebestyrer, men har det meste av tide vært brukt som prestebolig.

Huset er rundt hundre år gammelt og ett av de eldste på Lovisenberg. •

Men flere ville ha deres kompetanse, deriblant Norges Statsbaner, som etablerte seg omtrent på samme tid som Diakonissehuset. På 1800-tallet var befolkningen i stor grad preget av sykdom. Epidemier kom og gikk. Én av dem var kolera, som er en diarésykdom med rask spredning.

Datidens medicinaldirektør, tilsvarende dagens helsedirektør, anmodet i brevs form til «Herr Pastor» ved Diakonissehuset om å avgi diakonisser til dag- og natt-tog på Smaalensbanen mellom Christiana og Fredrikshald (Halden) i 1892. Siden kom det andre jernbanestrekninger til. Liste over medikamentene de skulle ta med ble oversendt. Oppdraget var klart: Søstrene skulle «yte bistand for Reisende, der muligens kunde blive syge af Kolera». De tok jobben og hadde piller og flytende medisin i vesken. Man kunne kanskje kalle dem for kolera-vertinner.

I mange år kunne søstrene reise med fribillett på jernbanen når de var ute på oppdrag. Stortinget vedtok senere «fri befordring på statens jernbaner for de i sykepleien virkende personer på rekreasjonsreiser». Det kom nok godt med, ettersom lønnen for jobben søstrene gjorde på tog var satt til kr 6,60 for ett døgn i 1892. •

AV BERIT HOVLAND Berit Hovland er diakonisse. Hun var rektor på Lovisenberg diakonale høgskole i en årrekke. I dag bruker hun tid på å gjennomgå og arkivere diakonissenes og Lovisenbergs historie.

25

MAGASIN FRA LOVISENBERG

: NUMMER 1 2021

MAGASIN FRA LOVISENBERG

Forvirring rundt

HILSING

Hånd i hånd, kinn mot kinn, albu mot albu eller hånden på brystet? Kanskje bare hei og et smil?

Pandemien har utfordret vår måte å hilse på.

Tekst Solveig Jølstad Foto Emmaline Sophie Hekneby

O

ppfordringer om avstand og bevissthet rundt smittevern har vært pandemiens refreng. Lenge har vi hilst uten å berøre hverandre fysisk. Nå nøler vi og vet ikke helt hvilken hilsen som skal brukes.

PANDEMIHILSEN: Sykehusprest Eirik Os velger å slå ut hendene.

26

HÅNDTRYKKETS KRAFT – Før pandemien var det greit å forholde seg til håndtrykket. Det er noe sterkt som ligger i denne måten å hilse på. Håndhilsing er et fysisk symbol på at nå har du og jeg kontakt, og det bidrar til å etablere en relasjon, mener sykehusprest Eirik Os. Han er én av fem prester på Lovisenberg Diakonale Sykehus. Der har han vært ansatt i 30 år og har sitt hovedarbeidsfelt innenfor psykiatrien.

Som sykehusprest hilser han på mange pasienter i løpet av en arbeidsuke, ikke så få av dem med annen kulturell bakgrunn.

– Håndtrykket er akseptert i store deler av verden, men innenfor noen kulturer og religioner er håndhilsing ikke riktig eller aktuelt. I møte med disse må jeg ty til en annen gest for å få hilst, sier han.

Eirik Os forteller at det har vært sårt for mange pasienter å ikke få håndhilst under pandemien.

– Noen har mer behov for fysisk kontakt enn andre. Det er særlig de som er alene i livet sitt og ikke har så

lenge igjen å leve, sier han og fortsetter: – Jeg har savnet håndtrykket, særlig i forbindelse med dødsfall og minnestunder. Det er et viktig signal om at noe avsluttes og sånn sett en god ting å gjøre.

Sykehuspresten legger til at dersom han møter noen for andre gang uten å ha håndhilst på dem først, føler han at han egentlig ikke har hilst på dem.

– Det er noe fint i å tilby i et håndtrykk.

Terskelen er litt høy for å bruke det ennå, men håndtrykket kommer nok gradvis tilbake. I min rolle prøver jeg å se om den andre ønsker det før jeg strekker hånden ut, sier Eirik Os. KLEMMING JUSTERT For egen del er sykehuspresten ikke komfortabel med ankelhilsen eller albuehilsen, som mange har brukt det siste halvannet året. Å hilse med hånden på brystet har han mer sans for – slik kan man tydelig få vist imøtekommenhet.

– Hvilken hilsen har du selv valgt i denne tiden?

– Jeg slår hendene litt ut til siden når jeg møter noen. Det er blitt mitt håndtrykk gjennom pandemien, sier han og demonstrerer det.

– Hva med klemmen som hilsen?

– Det er fint å kunne gi en klem av og til. Men klemming har vokst noe kolossalt de siste årene og har godt av en justering. Mitt inntrykk er at veldig mange er glad for å slippe klemmingen som generell hilsen. Vi kan heller ikke forvente en klem av hverandre ennå, sier Eirik Os. •

3

: NUMMER 1 2021

i farten

Hvordan hilser du nå?

LEONORA GORDON, førsteårsstudent, Lovisenberg diakonale høgskole – Jeg har ikke endret hilserutiner overfor gode venner. Nå som Norge er åpnet igjen, gir jeg mine venner gode klemmer. I møte med nye mennesker er jeg fortsatt usikker på om vi skal håndhilse, eller om man skal gjøre den kleine håndhilse-dansen og snakke om at ingen helt vet hvordan man hilser lenger.

HENNING MELING, daglig leder, Cathinka Guldberg-senteret Lovisenberg – Når jeg møter en god venn, viser jeg at jeg vil gi en god klem, men ser om vennen er klar for det. I jobbsammenheng er jeg rask til å håndhilse, samtidig som jeg lurer på hvor nærmeste håndspritdispenser er.

LASSE TH. FADUM, andreårsstudent, Lovisenberg diakonale høgskole – Jeg roper «hei» så høyt at alle rundt meg hører det. Så bretter jeg ut armene mine og gir dem den største klemmen man kan ønske seg. Deretter drar vi sammen og finner på noe kult! Nå er vi tilbake til sånn vi liker det.

27

MAGASIN FRA LOVISENBERG

: NUMMER 1 2021

MAGASIN FRA LOVISENBERG

: NUMMER 1 2021

NY APP

skal forbedre praksisstudier Halvparten av sykepleierstudiet består av praksis. En nyutviklet app ved Lovisenberg diakonale høgskole kan gi studentene raskere og bedre læring når de er i praksis. Resultatene er lovende.

Tekst Cathrine T. Pettersen Foto Catrine Hovland Ottervig

Praksisstudienes store plass i utdanningen fordrer et godt samarbeid mellom studiested og praksisfelt. Appen skal gjøre det lettere å samarbeide for studentene, lærerne og veilederne når de er ute i praksis.

– Behovet for sykepleiere i Norge øker.

Tiltak som fremmer gjennomføring av studiet på planlagt tid har stor betydning for antall uteksaminerte sykepleiere, som igjen påvirker samfunnets helsetilbud og økonomi. Når halvparten av studiet består av praksisstudier, vil tiltak som effektiviserer praksis være av stor verdi, sier prosjektleder Andréa Nes. BASERT PÅ NY VEILEDNINGSMODELL Ved tradisjonell praksisveiledning er det begrenset kontakt mellom student, lærer og praksisveileder. Appen TOPP-N (Technology Optimized Practice Process – Nurse) er bygget på en ny digital veiledningsmodell som skal kvalitetssikre praksis og gjøre det mer fleksibelt for alle parter.

– Den nye modellen inneholder daglige e-rapporter og tilbakemeldinger, virtuelle 28

praksisgruppemøter og digital vurdering.

Dette vil muliggjøre kontinuerlig dialog og samarbeid i sanntid, forteller Nes. I appen skal studenten fylle ut daglige planer og rapporter for det som ble gjennomført underveis i praksis. Dette gir veileder tilbakemelding på, enten ved bruk av tekst eller tale. Læreren, som til vanlig sitter avkoblet fra denne læringsog veiledningsprosessen på høyskolen, kan følge med underveis.

– Flere lærere som har deltatt i prosjektet rapporterer at de aldri før har fått så god oversikt over hva studentene gjør i praksis. De får også et bedre vurderingsgrunnlag. Innovasjonsprosjekter er veldig krevende, og slike tilbakemeldinger bekrefter at vi er på riktig spor og klarer å møte behovet, fortsetter hun. Å bidra til studentenes tilfredshet med praksis er et viktig mål for prosjektet.

Ida Marie Kvalvik er i gang med sitt andre år på studiet, og er én av studentene som har fått teste TOPP-N i praksis.

– Jeg opplevde at appen hjalp meg mye i praksisperioden, spesielt med å

reflektere over hva jeg hadde vært gjennom av praktiske oppgaver og prosedyrer, men også hva jeg trengte å øve mer på, sier hun.

SPRIK I VEILEDNINGSKOMPETANSE Veiledningsmodellen gir student, lærer og veileder større ansvar for læringen som skjer ute i praksis. Praksisveiledernes varierende kompetansenivå og veilederstil kan direkte påvirke studentenes læringsutbytte. Appen skal heve kvaliteten på praksisperioden ved å kvalitetssikre studentenes læringsutbytte og øke veiledningskompetansen.

Ved bruk av appen blir veiledning av studentene dokumentert, noe som er helt nytt. Dette bidrar til en bevisstgjøring av veilederens ansvar, men synliggjør også at studentveiledning krever kompetanse og tid.

– Jeg tror det hadde vært mye vanskeligere å planlegge og strukturere perioden i praksis uten appen! Både veileder og jeg ble tryggere på hverandre gjennom de stadige tilbakemeldingene gjennom appen, sier sykepleierstudent Ida Marie.

GIR TRYGGHET: – Både veileder og jeg ble tryggere på hverandre gjennom de stadige tilbakemeldingene gjennom appen, sier sykepleierstudent Ida Marie Kvalvik.

PÅ TVERS AV GEOGRAFI Appen skal være et supplement til fysiske møter for kommunikasjon og veiledning.

Den kan også erstatte fysiske møter.

Under pandemien har dette vært nyttig.

Appen vil også kunne benyttes når studenter har mobilitetsopphold i utlandet.

En bonus med at veiledning og kommunikasjon blir løsrevet fra tid og rom er at lærerne kan følge opp studentene uavhengig av fysisk plassering, som betyr at praksisplasser fra et større geografisk område kan benyttes. Det er en kjent utfordring at mangel på lokale praksisplasser begrenser den nåværende utdanningskapasiteten.

DEL AV STØRRE FORSKNINGSPROSJEKT Lovisenberg diakonale høgskole var blant dem som mottok millionstøtte til nyskapende undervisning fra Diku (Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning) i 2019. Midlene ble brukt til forskningsprosjektet «Praksisstudier i sykepleierutdanningen: En digital løsning for å øke fleksibilitet, kvalitet og effektivitet.»

Det er utvikling, testing og implementering av appen TOPP-N som har spilt hovedrollen i prosjektet. Appen er verktøyet som benyttes for å ta i bruk

«Appen hjalp meg å se hva jeg måtte øve mer på» Ida Marie Kvalvik

den nye veiledningsmodellen. Prosjektleder Nes presiserer: – TOPP-N er et støtteverktøy og erstatter på ingen måte veiledningsdynamikken i praksis. Appen ble utviklet i samarbeid med brukerne. Den er dynamisk og har stort rom for videreutvikling.

ALLE BRUKERLEDD INVOLVERT Prosjektet har hele veien lagt opp til et tett samarbeid mellom studenter, lærere og veiledere fra praksis. Ved å være involvert gjennom utviklings- og testfasen, blir appen tilpasset brukernes behov.

Det var stort engasjement da det skulle rekrutteres studenter til testing av appen.

I én av testfasene ble det rekruttert 30 studenter på tre minutter. Etter tre større testfaser med flere hundre deltakere, er svakheter og behov ved appen blitt avdekket og ført til videreutvikling.

PROTOTYPE FOR INNLAND OG UTLAND TOPP-N er spesialutviklet for sykepleierstudier og testes nå ved andre utdanningsinstitusjoner i Norge, Sverige og Brasil.

UiA gjennomførte en pilot i vår og skal nå gradvis implementere appen i sin sykepleierutdanning. Også andre utdanninger i Norge lar seg inspirere. Odontologisk fakultet ved Universitetet i Tromsø skal nå utvikle sin egen app basert på TOPP-N. Det skal også fysioterapiutdanningen ved OsloMet. – Dette prosjektet har vekket stor interesse og skapt flere samarbeidsmuligheter nasjonalt, internasjonalt og på tvers av ulike profesjoner. Appen kan være til inspirasjon for flere innovasjonsprosjekter som kan skape samfunnsnytte, avslutter prosjektlederen. • 29

MAGASIN FRA LOVISENBERG

: NUMMER 1 2021

MED TRO PÅ LIVET

Norske studenter tilbake i Afrika

Møteplass for refleksjon

Den siste norske sykepleierstudenten reiste fra byen Tanga i Tanzania i mars i fjor. Grenser og dører er nå åpne. Studentene kan igjen få praksis under Afrikas himmel.

Hver eneste måned ønsker Lovisenberg velkommen til Fristedet. Siden starten er det bare pandemien som har stått i veien for gjennomføring.

Reidun Larsen er daglig leder for TICC.

Tekst Solveig Jølstad

I

første omgang kommer 30 sykepleierstudenter fra Norge Flere studenter er ventet, sier Reidun Larsen, som er daglig leder for TICC (Tanga International Competence Center).

Sykepleierstudentene begynner i januar sitt praksisopphold ved TICC i byen Tanga nordøst i Tanzania.

Diakonissehuset Lovisenberg er deleier i virksomheten, som er bygd opp av ekteparet Ruth Nesje og Odd Lund-Isaksen.

BEHOV FOR TJENESTENE Pandemien har rammet hardt: – Av de 75 lokalt ansatte som er tilknyttet senteret har vi dessverre måttet si opp cirka 55. Bare nøkkelpersonell er igjen i halve stillinger. Tanzania har ikke noe NAV, og det er svært vanskelig for dem som er berørt, forteller Reidun.

TICC har mange prosjekter. Disse gjennomføres i forståelse med lokale myndigheter, og de fleste er innenfor den

etablerte helsetjenesten. Under pandemien er mor- og barnprosjektet, som har sikret melk og grøt til de små barna, videreført med støtte fra en frivillig studentgruppe (NEO) ved Lovisenberg diakonale høgskole. Et annet prosjekt er psykisk helse, der det under pandemien kun har vært midler til å sikre medisiner.

Prosjektet med 11 barn som bor i familiehjem er også opprettholdt, i tillegg til sponsorordningen for barn og studenter.

– Befolkningen trenger virkelig de tjenestene vi kan gi dem gjennom vårt sosiale engasjement, som i tillegg handler om skolehelse, omsorg for eldre, kampanjer i kommunene og innovasjon for unge, sier Reidun.

ANDRE ERFARINGER Det er vanskelig å få presise tall for smittede, innlagte på sykehus og døde i Tanzania som følge av pandemien.

Sammenlignet med andre land har smittetrykket vært forholdsvis lavt,

NYTTIG PRAKSIS: Studentene får helt andre erfaringer i møte med basale helsebehov. Foto: TICC

30

Ønsker du å støtte arbeidet?

Vipps: 112295 Du kan også bidra til kompetansesenterets fremtidige utvikling ved å kjøpe en solidaritetsaksje til kr 5000.

Ta eventuelt kontakt på aksje@ticc.org.

Vil du lese mer, se ticc.org/aksje.

og vaksinetilgangen er god.

Vi kommer til å være forsiktige og vil ta våre forholdsregler når studentene nå skal bo og være i praksis ved TICC, forsikrer Reidun.

I løpet av et vanlig år er det over 200 studenter som oppholder seg på kompetansesenteret. De fleste er innenfor sykepleierfaget, men også blivende vernepleiere, sosionomer med flere finner veien til Tanga. I tillegg arrangeres det blant annet et kurs i tropemedisin ved TICC. – Studentene får helt andre erfaringer i møte med så basale helsebehov.

Opplevelsene på TICC vil legge godt til rette for utvikling av personlige egenskaper, kommunikasjon og flerkulturell kompetanse. En annen viktig dimensjon er at befolkningen har stor nytte av den faglige hjelpen studentene kan gi.

Reidun sier at TICC står i den største krisen siden kompetansesenteret ble åpnet i 2008 og ser frem til å komme i gang igjen: – Akkurat nå har vi behov for all den økonomiske hjelpen vi kan få for å sikre at prosjektene kan gjennomføres. Hver eneste krone kommer frem til dem som trenger det mest. Mange mennesker kan få mye hjelp for lite penger, understreker hun. •

Av LIV ARNHILD ROMSAAS, studentprest ved Lovisenberg diakonale høgskole

Tekst og foto Solveig Jølstad

– Vi vil skape en god møteplass med opplevelse og refleksjon for alle med tilhørighet til Lovisenberg. Fristedet er også åpent for alle som har sett eller hørt om det og ønsker å komme, sier Bjørn Thorbjørnsen.

Han er utdannet prest og tilknyttet Lovisenberg, blant annet med ansvar for å sette sammen et program som gjør Fristedet interessant. Diakonissehuset Lovisenberg har invitert til Fristedet rundt 50 ganger siden starten i juli 2014.

En ny hverdag?

EN OASE: – Fristedet er et stille sted midt i hverdagsstrømmen, sier Bjørn Torbjørnsen.

INGEN PÅMELDING Fristedet består av to deler. Først et enkelt måltid i Diakonissehusets stuer og deretter et kulturarrangement i Lovisenberg kirke.

Det er også fri adgang til både måltid og arrangement.

– Fellesskap rundt et måltid vil nesten alltid oppleves som verdifullt.

Du blir servert, og det legges til rette for samtaler i Diakonissehusets stuer før vi flytter oss til kirken. Stuene er stedet der Cathinka Guldberg, Lovisenbergs grunnlegger, møtte sykepleierstudentene til de daglige måltidene, forteller Bjørn.

Ingen må melde seg på til Fristedet, og ingen vet hvor mange som kommer. Det kan være blomkålsuppe og ferske olivenbrød til 100 på høsten. Eller enkel julemat til 250 i desember. Gjennom alle år har Elisabeth Fougner Rø sørget for at menyen varierer med sesong, og fersk gjærbakst er alltid med.

MUSIKK OG ORD Variasjon er også viktig når programmet skal lages: – Som oftest er det en blanding av musikk og ord som passer sammen. Noen ganger er det bare musikk, eller en samtale på to enkle stoler foran i kirken. Jeg tror på vekslingene, sier Bjørn.

– Er det et høydepunkt du vil trekke frem?

– Jeg kommer aldri til å glemme møtet med Yngve Hågensen, barnehjemsgutten som ble LO-leder. Andre høydepunkter er møtene med Svein Tindberg og Geir Lippestad, sier han.

Bjørn er også begeistret over det første Fristedet etter gjenåpningen: – Jazzpianisten Tord Gustavsen og vår egen kirkeorganist Ulf Nilsen var i kreativt improvisasjons-samspill. Det var stort, og det var veldig mange som kom, sier han, og legger til at psykiater Finn Skårderud kommer på Fristedet i november. •

Etter 561 dager kom beskjeden. Beskjeden om at vi ikke lenger trenger å omgås hverandre med én meters avstand. Beskjeden om at vi ikke lenger trenger å telle hvor mange vi kan være i et rom eller på sammenkomster. Beskjeden om at vi kan gå tilbake til en normal hverdag.

Samtidig er kanskje ikke en normal hverdag nå det vi tenkte på som normal hverdag før. 561 dager er lang tid. 561 dager gjør noe med oss. Mange av oss har kanskje en uklar sorg over det som ikke ble. Savn av mennesker som forsvant ut av livene

«Vi hører hæler som klikker på vei til fellesskap» våre, kanskje for godt. Håp og drømmer som er blitt kraftig justert. Vi fikk med oss erfaringer av hvor sårbart og mangfoldig livet er.

Og nå skal vi leve sammen med hverandre igjen.

Vi har allerede begynt, på hvert vårt vis. Vi gleder oss over å se kollegaer i lunsjen. Vi kjenner på stresset over at vi plutselig var litt mange her. Vi hører føtter som går i ganger, hæler som klikker og joggesko som nesten knirker på vei til møter, til undervisning, til fellesskap. Folk som snakker i munnen på hverandre uten at Zoom eller Teams bestemmer hvem som får ordet.

Kanskje er vi også der at vi kan holde rundt hverandre, eller gi en annen et oppmuntrende klapp på armen, hvis vi ikke er helt klare for å gi den andre en klem.

Vi har fått en ny sjanse til å lage oss en ny hverdag. Hvor vi kan se og møte hverandre som fysiske mennesker på tvers av kohorter og antallsbegrensninger. Hvor vi kan bli sett, møtt og tatt på alvor som enkeltmennesker. Med de erfaringene vi bærer med oss og med de drømmene vi har for fremtiden. Litt etter litt skal vi komme dit sammen.

I litt ulik takt, men i samme retning. •

31

Returadresse: Diakonissehuset Lovisenberg Lovisenberggata 15 A, 0456 Oslo

Møtesteder på Lovisenberg Følg oss gjerne på Facebook

FRISTEDET

ONSDAGSANDAKT

Kulturkvelder i Lovisenberg kirke

Kristent fellesskap i hverdagen

Første onsdag i måneden.

Onsdager kl. 11.00–11.30 i kapellet, andre etasje på Diakonissehuset.

Måltidsfellesskap og et sted å ta tilbake den sakte tiden.

Fellesmåltid kl. 17.00 i Mor Guldberg-stuen på Diakonissehuset. I kirken kl. 18.00.

TANKESTEDET

TORSDAGSANDAKT

Måltidsfellesskap, refleksjon og den gode samtalen

Næring til livet

Siste onsdag i måneden kl. 16.00–17.30 i Mor Guldberg-stuen på Diakonissehuset.

32

En rolig stund med andakt, bønn og sang.

Torsdager kl. 11.30–12.15 i kirkerommet på Cathinka Guldberg-senteret Lovisenberg.

For mer informasjon: Telefon 22 35 83 00 (Diakonissehusets sentralbord)