Suset over furua
1
Kjære leser! I begynnelsen av 2020 ante vi ikke hva som var i vente. Nå berører koronaviruset og dets mutanter oss alle. I Norge har det gått bedre enn fryktet. Likevel er hverdagene og livene våre betydelig endret. Vi er mer alene, savner samtaler og drømmer om å være sosiale. Ett år med korona har satt sine spor i både menneskesinn og samfunn. Det er mange signaler om at ensomheten har grepet om seg. Vi går en ny påskehøytid i koronaens tid i møte. I denne lille boken byr vi på refleksjoner rundt påskens budskap. Budskapet er en invitasjon til omstart i våre liv. Kanskje kan koronapandemien også ha en slik funksjon, om enn på et annet plan. Vi har fått noen skarpe påminnelser om hva som er viktig mennesker imellom og i et samfunn som bør ha plass for alle. Mitt ønske er at vi klarer å ta med oss det når vaksinene er satt og livet igjen kan folde seg ut. I mellomtiden kan vi lengte etter dager med ubetydelige nyheter. Til livet på den andre siden. God lesning! Med vennlig hilsen Vidar Haukeland, adm. direktør Diakonissehuset Lovisenberg 2
3
I årets påskebok lar vi Alf Prøysen slå an tonen med en tekst vi kan:
Det var en liten gutt som gikk og gret og var så lei. Hæin skulle tegne Babylon, men lærer’n hæin sa nei. Hæin ød’la hele arket, hæin var tufsete og dom, men så hørte hæin et sus som over furukrona kom... Du ska få en dag i mårå som rein og ubrukt står med blanke ark og farjestifter tel, og da kæin du rette oppatt æille feil i frå i går og da får du det så godt i mårå kvell. Og om du itte greie det og æilt er like trist, så ska du høre suset over furua som sist. Du ska få en dag i mårå som rein og ubrukt står med blanke ark og farjestifter tel.
4
5
Vi kan Prøysens sangtekst. Den er norsk folkeeie.
6
Ordene kan gi oss tro på at det faktisk er mulig å få begynne på nytt. Hver dag. En ny start etter koronaensomheten, for enkeltmennesker og for samfunnet vi lever i. Med blanke ark og fargestifter. Det er den milde brisen, det suset over furukrona, vi skal følge sporet av bakover. Som luften fra en sommerfuglvinge, som gjennom århundrene etter Golgata treffer oss her. Som en påminnelse om at alt er greit.
7
Kan vi høre det? Gjenkjenner vi den milde brisen? Den er full av forsoning og menneskelighet. Den dufter av gjenopprettelse og håp. Vi skal se om vi kan gjenkjenne dette andre steder. Så bli med på en liten reise.
8
For vi hører det suset underveis. Det er det samme suset som gir gjenklang og resonans, hele veien fra Golgata til oss i dag.
9
10
Dette brøles ikke fra hustakene. Det er en varsom kommunikasjon her, men tydelig nok. Vi finner det i naturen også. Hver vår når alt tiner og begynner å blomstre igjen. Hver morgen når solen står opp. Når fuglene synger sin morgensang.
11
Dette at et menneske når som helst på veien har dette dyrekjøpte privilegium. Ikke bare neste dag, som er løfterikt nok i seg selv, men faktisk hvert øyeblikk på veien. Å kunne si til seg selv: Jeg velger å begynne på nytt nå. Det er nåde. Og ikke bare kunne si det til seg selv, men til dem rundt oss. Vi kan snakke om det og få begynne på nytt. Det er forsonende.
12
13
Denne nye starten, disse blanke arkene, er gitt oss i gave.
14
Og han var redd. Så redd at svetten dryppet som blod i Getsemane. «La meg få slippe, men ikke min vilje, men din.» Han viser en menneskelig side her som gir oss trøst og håp. Han vet noe om å streve. Han vet noe om hvordan det er å være menneske. Han kjente på ensomheten og frykten.
15
Nå skal vi ikke male ut den fysiske smerten Jesus opplevde. For det er mange mennesker som har hatt det mye verre og over mye lengre tid. Rent fysisk. Dette handler like mye om den åndelige adskillelsen fra Gud. «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Det må ha gjort ulidelig vondt for Guds egen sønn.
16
17
Foto: Birgitta Eva Hollander
18
Det er den samme smerten mange mennesker opplever i dag. Selv om vi kaller den noe annet og kompenserer med alt mulig underveis. Vi pynter på situasjonen og holder maska, men isolasjonen og ensomheten er en realitet. Helt tydelig merkbart i disse koronatider. Vi begynner å kjenne slitasjen nå. Og hva med fremtiden?
19
20
21
Det sitter langt inne for mange av oss å fortelle hvordan vi egentlig har det. Jeg tror det er viktigere enn noen gang å gjøre akkurat det. «Hei, jeg heter Bjørn, og jeg er ensom. Kan vi prate litt? Jeg trenger en å snakke med.» Versene i «Du ska få en dag i mårå» beskriver hverdagsrealisme og slit. Hæin ød’la hele arket. Hæin var tufsete og dom. Dette blir min siste dag. Hæin gret i svarte skauen. Streve jevnt og trutt. Og om du itte greie det og æilt er like trist, så ska du høre suset over furua som sist. Du ska få en dag i mårå.
22
23
For mennesket er det en helt avgjørende opplevelse å bli tatt imot.
24
Derfor er det godt for oss å lese lignelsen om den bortkomne sønnen. Da kom han til seg selv, brøt opp og vendte hjem. Faren kom ham gledesstrålende i møte med åpne armer. Ingen pekefinger eller betingelser. Fest og gjensynsglede. Bare suset over furua. Historien om den bortkomne sønnen setter også ord på noe av forvirringen i vår tid. Mennesket rømmer hjemmefra. Og lengter samtidig hjem. Hele påskebudskapet er en eneste stor invitasjon til endelig å komme hjem. Der er det en som venter på deg. Som har tid og kan lytte. 25
Jeg er. Jeg er den jeg er. Og det skal være mitt navn til evig tid. I 2. Mosebok kapittel 3 omtales Gud slik. Det er en monumental uttalelse og et sterkt navn. Jeg er. Tidløs, og til stede i våre liv. Akkurat slik vi har det. Usminket. Også når vi har grunn til å klage. Han tåler det fint.
26
27
28
29
30
Jeg kan ikke be deg om å slutte å være redd for døden. Men det jeg kan foreslå, hvis det kjennes greit ut for deg, er å forsiktig se i retning av det i deg som lever. Det i deg som dør. Og det bakenfor der igjen. Hvor sammenhengene bor. Der er det trygt. Der er det rolig. Der er det stille. Der er du. Der er. Der. Er. ÅSMUND SEIP
31
Den første samtalen mellom Gud og menneskene. Den var med Adam og Eva i paradiset. Menneske, hvor er du? Det er alltid et godt spørsmål. Så kan jeg svare ærlig, for vi trenger ikke lenger gjemme oss skamfulle bak en busk, slik som Adam og Eva. Jeg trenger ikke å pynte på min opplevelse av situasjonen. Jeg kan si det som det er. Vi kan vite at «Jeg er» vil ta imot oss hver gang. Uansett.
32
33
34
Vi må innom 1. Korinterbrev 13, 12 på vår påskevandring. Der står det: «Nå ser vi som i et speil, i en gåte.» Jeg er glad for at det står der. Akkurat slik. Det er en gåte. Det er forunderlig. Det ivaretar undringen og magien på reisen, for dette påskemysteriet ligger langt utenfor vår logikk, heldigvis. Dilemmaet er at jo mer vi setter ord på det, jo mindre blir det. Det må pustes. Oppleves.
35
Det er noe av det samme suset over furua i Kardemomme-loven. Thorbjørn Egner minner oss om dette gjennom den vennlige politimester Bastian:
Jeg er politimester Bastian og er en vennlig mann, for det syns jeg man skal være hvis man kan. Og jeg går omkring og passer på at alle har det bra, for det synes jeg at alle skulle ha. Jeg har laget en Kardemomme-lov, som er for byen vår, og i denne Kardemomme-loven står: Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil.
36
Foto: Birgitta Eva Hollander
37
Foto: Birgitta Eva Hollander
38
Det vi kaller «Den gylne regel» står i Bergprekenen: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem.» En god leveregel som har det samme suset over furua som Kardemomme-loven og «Du ska få en dag i mårå». Vi kan merke at både Alf Prøysen og Thorbjørn Egner formidler denne menneskeligheten. Denne helt nødvendige milde brisen mellom oss mennesker. Som vi trenger nå i disse tider mer enn noen gang. Og når vi kommer ut av koronafengselet: Kan vi bevilge oss en ny start sammen? Med blanke ark. La oss huske på det i vår felles ensomhet.
39
40
41
I salme 319 i Norsk salmebok står det: «Når jeg har tenkt meg trett til døden, si så hva du har tenkt o Gud.» Og vi tenker og grubler, tviler og bekymrer oss. Så det knaker, for livet er fullt av trivialiteter og grunner til bekymring. Rommet blir lite, og veggene kommer nærmere. Det kan fort bli en negativ spiral, og det er lett å miste det store bildet. Når dagene blir litt vonde. Når vi strever helt alene. Når både ensomheten og usikkerheten er stor.
42
43
«Når jeg har tenkt meg trett til døden, si så hva du har tenkt o Gud.»
44
Midt i alt dette er det mye trøst i å høre Guds tanker: «Jeg vet hvilke tanker jeg har om dere, sier Herren. Fredstanker, og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.» (Jer 29,11)
Dette er i Det gamle testamentet, som i stor grad er preget av øye for øye, tann for tann. Rått og gjengjeldende. Så kommer dette nådepustet av en uttalelse. Det er ganske overraskende, men det peker allerede her frem mot påsken. For en lettelse og glede. Vi trenger denne påminnelsen på vår vandring. Dette nådepustet. Påskens budskap gir oss blanke ark. Muligheter til en ny start.
45
Se, vi går opp til Jerusalem. Jeg liker denne påskevandringen. Jeg trenger alle påminnelser langs den veien. Det var palmeblader den gangen. Men det er den samme påminnelsen. En påminnelse vi trenger, for menneskene har så lett for å gå seg vill. Vi trenger å gjenoppdage hvem vi er og den store sammenhengen vi er satt i. Korrigere kursen. Så oppdager vi andre på den samme veien. Så kan vi være noe for hverandre.
46
47
KORSETS TEGN OG DÅPEN
Jeg traff en såret samvittighet her en dag. Jeg er det ikke verd, sa han og vred hendene. Nei, sa jeg, men nå er du her jo. Det er det som forferder meg, sa han. Kreves det ikke at jeg skal bli annerledes da? Jo, det kreves, derfor blir du det også. Du er jo kommet i land her, det er annerledes nok bare det til en begynnelse.
48
Ja, sa han tankefullt, jeg skjønner hvordan det egentlig gikk for seg. Du ble vel knepet i et ubevoktet øyeblikk, da du slapp taket i deg selv. Det er noe i det, sa han. Jeg var med i et slag, så kom det en stor ren smerte og skar meg løs fra meg selv, og mens smerten ennå lyste omkring meg, dukket han som fløy på den hvite hesten og grep meg. Det var Mikael, sa jeg. Han har det travelt nå om dagen. Og så kom jeg hit, sa han, men jeg er det ikke verd. Du er det verd, sa jeg. Du har et tegn på din panne og ditt bryst. Det har ikke jeg satt der, sa han. Det er derfor du er det verd, sa jeg. Han så lenge på meg, så foldet han hendene og gikk videre. RANDI MICHELSEN, fra «Stjerner i en pytt»
49
«Jeg tegner deg med det hellige korsets tegn på din panne og på ditt bryst.» Som et vitnesbyrd, som et tegn. Dette er vårt usynlige hederstegn. Som en hellig tatovering. «Du har et tegn på din panne og ditt bryst. Det har ikke jeg satt der. Det er derfor du er det verd.» Her igjen kan vi høre suset over furua.
50
Det er nåden. Den er gratis. En ny start. Og eget strev legger ingenting til.
Foto: Birgitta Eva Hollander
51
De tre siste ordene Jesus sa på korset idet han pustet ut var: «Det er fullbrakt.»
52
Det gjenstår ingenting. Alt er gjenopprettet. Vi trenger ikke betale avlat i noen form. Vi skylder ingenting. Det er suset over furua. Det er de blanke arkene. Og ikke bare blanke, rene ark. Vi har alle fargestiftene til å fargelegge med. I ren livsutfoldelse og glede. Han kunne ha sagt: Det er fullbrakt, men det er knyttet noen betingelser til deg. Men han gjorde ikke det. Det er vi som har lagt på betingelser både for oss selv og andre.
53
54
Det er fullbrakt. Det var det siste han sa. Vi får stole på det, da.
55
56
57
Den ene røveren på korset sa da de hang der: Tenk på meg når du kommer i ditt paradis. Sannelig, du skal være med meg i dag. Vi ber om en tanke, så blir vi med til paradis. Om ikke det er suset over furua, så vet ikke jeg.
58
59
60
«Du skal få en dag i mårå, som rein og ubrukt står. Med blanke ark og farjestifter tel»: Vi kan utfolde oss nå. Leke med farger og uttrykk. Og vi kan få være dette milde suset for andre. Det er bare en telefonsamtale unna. «Og hvis du itte greie det og æilt er like trist, så ska du høre suset over furua som sist.»
61
Tekst: Bjørn Thorbjørnsen Støren Foto: Åsmund Seip Design: Nina Simonnes Trykkeri: H.B.O. Nova Print AS Ansvarlig utgiver: Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg Boken er trykket på PaperWise, et miljøvennlig papir laget av jordbruksavfall. Bibelsitatene er hentet fra Den norske bibel, 1978-versjonen.
63
Denne lille boken er en gave til deg fra Diakonissehuset Lovisenberg. Vi er en stor aktør innenfor utdanning, helse og omsorg med et diakonalt verdigrunnlag. KVALITET og NESTEKJÆRLIGHET er våre kjerneverdier.
LOVISENBERG Lovisenberggata 15 A, 0456 Oslo Telefon 22 35 83 00 www.lovisenberg.no