Issuu on Google+

«Så godt som perfekt sommerlesning»

Vakre nederlag er en original og overraskende roman full av fortryllende, men skakkjørte personer. Alle strekker de seg etter et annet slags liv, en strålende fremtid som aldri helt virker innen rekkevidde.

«En ambisiøs, raus, oppkvikkende roman som får deg til å ønske at den var lenger … Veldig, veldig morsom.» the times

ISBN 978-82-516-8031-8

9

788251 680318

www.schibstedforlag.no

Vakre nederlag

Italia 1962. På en steinstrødd strand ved et folketomt hotell står en ung mann med hodet fullt av dagdrømmer og skuer ut over det glitrende Liguriahavet. Med ett får han øye på noe som vil sette farge på resten av livet hans: En slående vakker kvinne, kledd i gnistrende hvitt, på vei mot ham i en båt. Hun viser seg å være en amerikansk filmskuespillerinne, og hun sier at hun skal dø. I dagens Hollywood dukker en aldrende italiensk mann uanmeldt opp i et filmstudio – på jakt etter kvinnen han sist så på hotellet sitt femti år tidligere. Herfra tas vi med på en svimlende, sorgmunter reise gjennom tapt tid og en rekke sammenflettede liv: Portrettet av den dåneferdige italienske hotelleieren og hans livs store, tapte kjærlighet er også en fargerik skildring av de mange ektemenn og koner, elskere og drømmere, superstjerner og tapere som befolker deres verden i tiårene som rulles opp.

JESS WALTER

sunday times

«Magisk»

new york times jess walter (f. 1965) bor i Spokane, Washington. Han har utgitt seks romaner, en novellesamling og en dokumentarbok. Bøkene hans er oversatt til 28 språk.


Jess Walter

Vakre nederlag Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen


Originaltittel: Beautiful Ruins Copyright © 2012 Jess Walter Norsk utgave © 2014 Schibsted Forlag AS, Oslo 2014 Oversetter: Torleif Sjøgren-Erichsen Omslagsdesign: Terese Moe Leiner, Blæst Design Repro: RenessanseMedia, Asker Ombrekking: Type-it AS, Trondheim 2014 Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, 2014 ISBN 978-82-516-8031-8 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no


Til Anne, Brooklyn, Ava og Alec


De gamle romerne bygde sine største arkitektoniske mesterverk for at ville dyr skulle slåss i dem. – Voltaire, Samlede brev

Cleopatra: Jeg vil ikke ha kjærligheten som min hersker. Marcus Antonius: Da vil du ikke oppleve kjærlighet. – fra filmkatastrofen Cleopatra, 1963

[Dick] Cavetts fire store intervjuer med Richard Burton ble gjort i 1980 … Burton, som var femtifire på det tidspunktet, og allerede en vakker ruin, var blendende. – «Talk Story» av Louis Mendand, The New Yorker, 22. november 2010


ka pittel 1

Den døende skuespillerinnen

April 1962 Porto Vergogna, Italia. Den døende skuespillerinnen ankom landsbyen hans på den eneste direkte måten – i en båt som kom tøffende inn i bukta, skar forbi klippeutspringet og støtte mot enden av brygga med et lavt dunk. Hun nølte et øyeblikk i båtens akterstavn, så strakte hun ut en smal hånd og grep rundt mahogniripa; med den andre holdt hun på den bredbremmede hatten for at den ikke skulle blåse av hodet hennes. Overalt rundt henne glitret splinter av solskinn i de flimrende bølgene. Tjue meter unna sto Pasquale Tursi og iakttok kvinnens ankomst som i en drøm. Eller snarere, tenkte han senere, som i det motsatte av en drøm: en eksplosjon av klarhet etter en livslang søvn. Pasquale rettet seg opp og stanset med det han holdt på med, som var å anlegge en sandstrand nedenfor familiens tomme pensione. Pasquale sto med vann til brystet i det kalde Liguriahavet og lempet steiner på størrelse med katter for å hindre at bølgene skulle vaske bort den lille haugen med industrisand. Pasquales «strand» var ikke bredere enn to fiskebåter, og grunnen under det tynne laget av sand, var stein dekket av kamskjell, men det var det nærmeste man kom et flatt stykke kyststripe i hele landsbyen: 11


en vits av en landsby som av ironiske – eller kanskje håpefulle – sjeler hadde fått betegnelsen Porto, til tross for at de eneste båtene som regelmessig seilte inn og ut, tilhørte landsbyens håndfull med sardin- og ansjosfiskere. Resten av navnet, Vergogna, betydde skam, og var et minne fra den gang landsbyen ble grunnlagt på sekstenhundretallet som et sted hvor sjøfolk og fiskere kunne finne rimelige kvinnfolk med tøyelige moralbegreper. Den dagen da han så den skjønne amerikanske kvinnen for første gang, sto Pasquale nedsenket til brystet i dagdrømmer også, for han så for seg den snuskete lille Porto Vergogna som en kommende ferielandsby, og seg selv som en sofistikert forretningsmann av sekstitallet, en mann med et hav av muligheter i gryningen av en strålende, moderne æra. Overalt så han tegn på il boom, oppsvinget i rikdom og kunnskaper som var i ferd med å snu Italia på hodet. Hvorfor ikke her også? Han hadde nylig kommet hjem fra fire år i travle Firenze, og følte at han brakte med seg vitale nyheter om verden der ute – en glitrende epoke med skinnende macchine, fjernsyn og telefoner, med doble martinier og kvinner i trange bukser, en verden som tidligere bare hadde eksistert på film. Porto Vergogna var en liten klase av hvitkalkede hus, et forlatt kapell, og byens eneste kommersielle foretak – det bitte lille hotellet og kafeen som var eid av Pasquales familie – alt klumpet sammen som en flokk sovende geiter i en revne i den bratte bergveggen. Bak landsbyen raget de svarte, furete klippene to hundre meter i været. Nedenfor dannet havet en steinete, rekeformet bukt, hvor fiskerne dro ut og kom inn hver dag. Siden landsbyen aldri hadde vært tilgjengelig med bil eller kjerre, da den var isolert av klippene bak og havet foran den, besto gatene, hvis man kunne kalle dem det, av noen trange gangstier mellom husene – mursteinskantede veier som var smalere enn fortau, bratte smug 12


og trapper som var så smale at man hvor som helst i landsbyen kunne strekke ut hendene og berøre veggene på hver side, hvis man ikke sto på det lille landsbytorget, Piazza San Pietro. Sånn sett skilte ikke Porto Vergogna seg så mye fra de sjarmerende klippelandsbyene Cinque Terre i nord, bortsett fra at den var mindre, vanskeligere tilgjengelig og ikke like pittoresk. Hotelleierne og restaurantinnehaverne i nord hadde faktisk sitt eget kallenavn på den bitte lille landsbyen i den vertikale revnen i klippene: culo di baldracca – horesprekken. Til tross for naboenes forakt, hadde Pasquale etter hvert, i likhet med faren, begynt å tro at Porto Vergogna kunne blomstre som resten av Levante, kystlinjen sør for Genova som innbefattet Cinque Terre, kanskje til og med de større turistbyene langs Ponente-kysten – Portofino og den elegante italienske rivieraen. De sjeldne utenlandske turistene som kom til Porto Vergogna med båt eller til fots, var som regel franskmenn eller sveitsere, men Pasquale levde i håpet om at sekstitallet ville bringe en flodbølge av amerikanere, med bravissimo-president John F. Kennedy og kona Jacqueline i spissen. Men hvis landsbyen hans skulle ha noen sjanse til å bli den destinazione turistica primaria han drømte om, visste Pasquale at den måtte virke forlokkende på slike feriereisende, og for at den skulle bli det, trengte den – først og fremst – en strand. Derfor sto Pasquale halvt nedsenket i vann og holdt en stor stein under haken da den røde mahognibåten gled duvende inn i bukta hans. Hans gamle venn Orenzio var skipper for den velstående vinhandleren og hotelleieren Gualfredo, som var turismens primus motor sør for Genova, men som sjelden besøkte Porto Vergogna med den elegante trettifots sportsbåten sin. Pasquale så båten gå på tomgang og fant ikke på noe annet å gjøre enn å rope: «Orenzio!» Vennen hans ble forvirret over hilsenen; de hadde vært ven13


ner siden de var tolv, men han og Pasquale ropte ikke til hverandre … de nøyde seg som regel med et kort nikk eller et hevet øyenbryn. Orenzio nikket tilbake med en bister mine. Han var alvorlig når han hadde turister i båten, særlig amerikanere. «De er skeptiske mennesker, amerikanerne,» hadde Orenzio en gang forklart for Pasquale. «Enda mer mistenksomme enn tyskere. Hvis man smiler for mye, tror amerikanerne at man stjeler fra dem.» I dag hadde Orenzio et enda mørkere oppsyn enn vanlig. Han kastet et blikk på kvinnen bak i båten – hun hadde den lange, mellombrune kåpen trukket stramt rundt det smale livet, og den store, myke hatten skjulte det meste av ansiktet. Så sa kvinnen noe lavmælt til Orenzio, og stemmen nådde Pasquale over vannet. Kaudervelsk, tenkte han først, før han gjenkjente det som engelsk – amerikansk, faktisk: «Unnskyld, hva er det den mannen holder på med?» Pasquale visste at vennen hans var usikker på sin begrensede engelsk og hadde for vane å besvare spørsmål på det heslige språket så kortfattet som mulig. Orenzio skottet bort på Pasquale, som holdt en stor stein til bølgebryteren han bygde, og forsøkte seg med det engelske ordet for spiaggia – «beach» – en tanke for utålmodig: «Bitch.» Kvinnen la hodet på skakke som om hun ikke hadde oppfattet hva han sa. Pasquale prøvde å hjelpe til ved å mumle at stranden var for turister, «per i turisti». Men det virket ikke som den vakre amerikanerinnen hørte ham. Pasquales drøm om turisme var noe han hadde arvet fra faren. Carlo Tursi hadde brukt de siste ti årene av livet sitt på å prøve å få de fem større landsbyene i Cinque Terre til å godta Porto Vergogna som den sjette i rekken. («Tenk så mye lettere det ville vært,» sa han bestandig, «Sei Terre, de seks territoriene. Cinque Terre skaper bare tungekrøll for turistene.») Men bitte lille Porto Vergogna manglet sjarmen og den politiske ryggdekningen til de fem større naboene. 14


Så mens de fem ble knyttet sammen med telefonlinjer og etter hvert en jernbanelinje i tunnel, og ble oversvømt av pengesterke turister i sommerhalvåret, visnet den sjette bort som en overflødig finger. Carlos andre fruktesløse ambisjon hadde vært å få det livsnødvendige jernbanesporet utvidet med en ekstra kilometer tunnel, slik at Porto Vergogna ble knyttet sammen med de større klippelandsbyene. Men dette skjedde aldri, og ettersom den nærmeste bilveien gikk bak de terrasseformede vinmarkene som lå over Cinque Terres klippevegger, forble Porto Vergogna isolert, alene i sin flenge i de svarte, furete klippene, med bare havet foran seg og bratte fotstier opp langs klippeveggen bak seg. Den dagen da den nydelige amerikanske kvinnen ankom, hadde Pasquales far vært død i åtte måneder. Carlos bortgang hadde vært rask og stille – et blodkar som brast i hjernen mens han leste en av sine elskede aviser. Om og om igjen så Pasquale for seg farens siste ti minutter: Han nippet til en espresso, sugde på en sigarett, lo av et eller annet i sin milanesiske avis (Pasquales mor tok vare på siden, men fant aldri noe morsomt der), og sank deretter forover som om han hadde duppet av. Pasquale var på universitetet i Firenze da han fikk nyheten om farens død. Etter begravelsen tryglet han sin aldrende mor om å flytte til Firenze, men bare tanken gjorde henne opprørt. «Hva slags kone ville jeg vært hvis jeg forlot din far bare fordi han var død?» Det hersket derfor ingen tvil – i hvert fall ikke i Pasquales hode – om at han måtte dra hjem og passe på sin skrøpelige mor. Så Pasquale flyttet tilbake til det gamle rommet sitt på hotellet. Og kanskje det skyldtes dårlig samvittighet over å ha avvist farens ideer da han var yngre, men i hvert fall gikk det plutselig et lys opp for Pasquale – gjennom en fersk arvings øyne. Jo, denne landsbyen kunne bli en ny type italiensk feriested – et tilfluktssted for amerikanere, med parasoller på steinstranden, klikk fra kameralukkere og Kennedyer over15


alt! Og hvis det var et snev av egeninteresse i å forvandle det tomme hospitset til et feriested i verdensklasse, så fikk det heller være: Det gamle hotellet var alt han hadde arvet, hans eneste familiære fortrinn i en kultur hvor slikt var påkrevd hvis man ville opp og frem. Hotellet besto av en trattoria – en kafé med tre bord, et kjøkken og to små leiligheter i første etasje, og de seks rommene som en gang utgjorde det gamle bordellet over. Med hotellet fulgte ansvaret for å ta vare på de eneste fastboende, le due streghe, som fiskerne kalte dem – de to heksene: Pasquales vanføre mor, Antonia, og søsteren hennes med det strittende håret, Valeria, trollet som sto for det meste av matlagingen når hun ikke kjeftet på de late fiskerne og de sjeldne gjestene som kom rekende. Pasquale var tolerant av lynne, og han holdt ut særhetene til sin melodramatiske mamma og sin gale zia akkurat som han utsto de grovkornede fiskerne – som hver morgen skjøv sine peschereccio ut i sjøen og dro ut med de små skallene som vugget på bølgene som skitne salatboller mens de osende påhengsmotorene putret. Hver dag fanget fiskerne en passende mengde ansjos, sardiner og havabbor som de solgte til markedene og restaurantene i sør, før de kom hjem for å drikke grappa og røyke de bitre sigarettene de rullet selv. Faren hadde alltid vært pinlig nøye med å opprettholde skillet mellom seg selv og sønnen – etterkommere, hevdet Carlo, av en velrenommert florentinsk kjøpmannsslekt – og disse primitive fiskerne. «Se på dem,» hendte det han sa til Pasquale gjemt bak en av de mange avisene som kom ukentlig med postbåten. «I en mer sivilisert tidsalder ville de ha vært tjenerne våre.» Etter å ha mistet to eldre sønner i krigen, ville ikke Carlo la sin yngste sønn jobbe på fiskebåtene, eller i hermetikkfabrikkene i La Spezia, eller i vinterrassene, eller i marmorbruddene i Appenninene, eller et hvilket som helst sted hvor 16


en ung mann kunne tilegne seg verdifulle ferdigheter og riste av seg følelsen av at han var veik og uegnet for den harde virkeligheten. Carlo og Antonia – som allerede var førti da Pasquale ble født – oppdro ham i stedet som en hemmelighet seg imellom, og det var først etter mye mas og trygling at de aldrende foreldrene lot ham begynne på universitetet i Firenze. Da Pasquale kom hjem etter farens død, var fiskerne usikre på hva de skulle tro om ham. Til å begynne med forklarte de den underlige oppførselen hans – at han alltid gikk rundt og leste, snakket med seg selv, tok mål av ting, dumpet sekker med industrisand på den steinete stranden og rakte den slik en forfengelig mann grer sine siste hårtuster – med sorg. De hengte opp garnene sine og iakttok den spedbygde tjueenåringen mens han omgrupperte steinene sine i håp om å hindre stormene i å skylle bort stranden hans, og ble blanke i øynene når de tenkte på de fåfengte drømmene til sine egne døde fedre. Men det varte ikke lenge før fiskerne begynte å savne den godlynte ertingen de alltid hadde utsatt Carlo Tursi for. Til slutt, etter å ha sett Pasquale jobbe med stranden sin i noen uker, holdt ikke fiskerne ut lenger. En dag slengte Tommaso den eldre en fyrstikkeske til den unge mannen og ropte: «Her har du en stol til den knøttlille stranda di, Pasquale!» Etter uker med unaturlig hensynsfullhet, var den vennligsinnede mobbingen en lettelse, en stormsky som endelig fikk tømme seg over landsbyen. Livet vendte tilbake til det normale. «Pasquale, jeg så deler av stranda di i Lerici i går. Vil du at jeg skal ta med resten av sanden hit, eller vil du vente til den kommer med strømmen?» Men en strand var i hvert fall noe fiskerne kunne forstå; det var tross alt strender i Monterosso al Mare og i byene langs rivieraen i nord, hvor landsbyens fiskere solgte brorparten av fangsten sin. Men da Pasquale fortalte at han ville 17


anlegge en tennisbane på noen klippeblokker oppe i fjellsiden, konstaterte fiskerne at Pasquale var enda mer forskrudd enn faren. «Gutten har gått fra vettet,» sa de når de satt på det lille torget og rullet sigaretter og så Pasquale hoppe omkring på steinene og avmerke sin fremtidige tennisbane med hyssing. «Det er en familie av pazzi. Snart begynner han å snakke med katter.» Uten annet enn bratte fjellsider å jobbe med, visste Pasquale at en golfbane var ute av bildet. Men rett ved hotellet dannet tre kjempestore steiner en naturlig hylle i fjellveggen, og hvis han kunne høvle ned toppene og krage ut resten, trodde han at han kunne bygge støpeformer og helle i nok sement til å knytte klippeblokkene sammen til et flatt rektangel og skape en tennisbane – som en visjon hentet rett ut av bergveggen – og forkynne for gjester som kom sjøveien at de hadde kommet til et førsteklasses rekreasjonssted. Han kunne lukke øynene og se det for seg: menn i rene, hvite bukser som slo ballen frem og tilbake på en eventyrlig tennisbane som hang ut over klippeveggen, en fantastisk fjellhylle tjue meter over stranden, og kvinner kledd i kjoler og sommerhatter som nippet til drinker under parasoller rett i nærheten. Så han hogg løs med hakke og hammer og meisel i håp om å klargjøre et område som var stort nok til en tennisbane. Han rakte i sitt tynne lag med sand. Han lempet steiner i sjøen. Han holdt ut ertingen fra fiskerne. Han kikket innom sin døende mor. Og han ventet – som han alltid hadde gjort – på at livet skulle komme og finne ham. I åtte måneder etter farens død var dette summen av Pasquale Tursis liv. Og selv om han ikke var direkte lykkelig, var han ikke ulykkelig heller. Han følte at han hørte hjemme på dette vidstrakte, tomme platået mellom kjedsomhet og tilfredshet, hvor de fleste mennesker lever sitt liv. Og kanskje det var der han alltid ville ha levd, hadde ikke den vakre amerikanerinnen dukket opp denne kjølige sol18


skinnsettermiddagen, da Pasquale sto til brystet i vannet tjue meter unna og så mahognibåten legge seg til ro inntil bryggestolpene, kvinnen som sto akterut, og den milde vinden som pisket opp sjøen rundt henne. Den vakre amerikanerinnen var ufattelig tynn, men hadde likevel yppige kurver. Fra Pasquales utsiktspunkt i sjøen – solen som flimret bak henne, vinden som rusket i det gyllenblonde håret – var det som om hun tilhørte en annen art; hun var høyere og mer eterisk enn noen annen kvinne han hadde sett. Orenzio tilbød henne hånden, og etter et øyeblikks nøling grep hun den. Han hjalp henne opp fra båten og inn på den smale brygga. «Takk,» lød en usikker stemme under hatten, og deretter det italienske «Grazie», keitete og uøvd. Hun tok sitt første skritt mot landsbyen og så ut til å sjangle et øyeblikk, før hun gjenvant balansen. Først da tok hun av seg hatten for å ta landsbyen i øyesyn. Pasquale så hele ansiktet hennes og ble litt forbauset over at den vakre amerikanske kvinnen ikke var … tja … vakrere. Jo da, visst var hun pen, men ikke på den måten han hadde forventet. For det første var hun like høy som Pasquale, rundt én åtti. Og fra der han sto, lurte han på om trekkene kanskje var litt for voldsomme til et så smalt ansikt – den markerte haken, de fyldige leppene, øynene som var så store og runde at hun virket permanent forskrekket. Og kunne en kvinne være for tynn, slik at kurvene virket påfallende, nesten urovekkende? Det lange håret var satt opp i en hestehale, og huden var lett solbrun og strammet over ansiktstrekk som på et vis var både for skarpe og for milde – nesen var for smal i forhold til haken, de høye kinnbena og de store, mørke øynene. Nei, tenkte han, selv om hun var pen, var hun ingen utpreget skjønnhet. Men så snudde hun seg rett mot ham, og de sprikende trekkene i det dramatiske ansiktet samlet seg i ett enkelt, 19


fullkomment uttrykk, og Pasquale husket fra studiene hvordan enkelte bygninger i Firenze kunne virke skuffende sett fra bestemte vinkler, til tross for at de alltid tok seg godt ut i relieff, alltid så flotte ut på fotografier; at de forskjellige fortrinnene var skapt for å føyes sammen; og slik var det også med visse mennesker, tenkte han. Så smilte hun, og i det øyeblikket – hvis noe slikt var mulig – forelsket Pasquale seg, og han skulle forbli forelsket resten av livet – ikke i kvinnen, som han ikke engang kjente, men i øyeblikket. Han slapp steinen han bar på. Hun så bort – først til høyre, deretter til venstre – som om hun speidet etter resten av landsbyen. Pasquale rødmet over det han visste at hun så: et titalls triste steinhus, noen av dem forlatte, som klamret seg som skjell til revnen i bergveggen. Villkatter rotet rundt på det lille torget, men ellers var det stille overalt, nå som fiskerne hadde dratt ut med båtene sine for dagen. Pasquale hadde fornemmet skuffelsen når folk tilfeldigvis stakk innom under en fottur eller ankom med båt på grunn av et feillest sjøkart eller språkproblemer, folk som trodde de ble ført til de sjarmerende turistlandsbyene Portovenere eller Portofino, bare for å ende opp i den nitriste fiskerlandsbyen Porto Vergogna. «Unnskyld,» sa den vakre amerikanske kvinnen på engelsk og snudde seg tilbake mot Orenzio. «Skal jeg hjelpe til med koffertene? Eller inngår det i … Jeg mener … Jeg vet ikke hva som er betalt for og hva som ikke er betalt for.» Orenzio, som anså seg ferdig med engelsken etter «bitch»blunderen, bare trakk på skuldrene. Han var kortvokst, hadde utstående ører og sløve øyne, og tedde seg på en måte som fikk turistene til å tro at han var hjerneskadd. Men de ble så imponert over denne tungnemme toskens evne til å manøvrere en motorbåt at de ga ham rikelig med driks. Av dette hadde Orenzio avledet at jo sløvere han oppførte seg, 20


og jo mindre engelsk han behersket, desto mer ville han få betalt. Derfor stirret han bare på kvinnen og blunket dumt. «Skal jeg bære min egen bagasje, da?» spurte kvinnen igjen – tålmodig og litt hjelpeløst. «Bagagli, Orenzio,» ropte Pasquale til kameraten, og så gikk det et lys opp for Pasquale: Denne kvinnen skulle sjekke inn på hans hotell! Pasquale begynte å vasse bort til brygga mens han slikket seg om leppene og gjorde seg klar til å snakke sin primitive engelsk. «Please,» sa han til kvinnen, og tungen føltes som en tykk skive med brusk i munnen, «jeg har den ære og Orenzio til å bære din koffert. Gå oppå Ad-e-quate View Hotel.» Bemerkningen så ut til å gjøre den amerikanske kvinnen forvirret, men Pasquale la ikke merke til det. Han ville gjerne avrunde på en galant måte og prøvde å komme på hva det var riktig å kalle henne (Madam?), men han ville gjerne ha mer schwung på det. Han hadde aldri egentlig behersket engelsk, men han hadde studert nok til å ha fått en sunn frykt for språkets leilighetsvise høytidelighet og bøyningsformenes nådeløse brutalitet – det var uforutsigbart som en kjøter. Han hadde fått sine første leksjoner i språket av den eneste amerikaneren som noen gang hadde bodd på hotellet, en forfatter som kom til Italia hver vår for møysommelig å hakke videre på livsverket sitt – en episk roman om sine erfaringer i andre verdenskrig. Pasquale prøvde å forestille seg hva den høye, stilige forfatteren ville ha sagt til denne kvinnen, men han kom ikke på de rette ordene, og han lurte på om det fantes et engelsk motstykke til det italienske standarduttrykket bella: du skjønne. Han gjorde et forsøk: «Vær så snill. Kom. Skjønne Amerika.» Hun stirret på ham et lite øyeblikk – det lengste øyeblikket i livet hans inntil da – så smilte hun og så blygt ned. «Takk skal du ha. Er dette ditt hotell?» Pasquale plasket inn på land og gikk bort til brygga. Han reiste seg i sin fulle høyde, ristet vann av buksebena og gjorde 21


sitt ytterste for å fremstå som en beleven hotelleier. «Ja. Det er mitt hotell.» Pasquale pekte på det lille håndmalte skiltet på venstre side av piazzaen. «Please.» «Og … du har reservert et rom for oss?» «Å ja. Mange er rom. Alle er rom for deg. Ja.» Hun så på skiltet og deretter på Pasquale igjen. De varme vindkastene var tilbake og fikk de forvillede hårlokkene fra hestehalen til å danse som serpentiner rundt ansiktet hennes. Hun smilte av vannet som dryppet av den spinkle kroppen hans og samlet seg i en dam rundt føttene hans, så kikket hun opp i de havblå øynene hans og sa: «Du har skjønne øyne.» Så satte hun hatten på hodet igjen og begynte å gå mot det lille torget midt i den lille landsbyen foran henne. Porto Vergogna hadde aldri hatt mer enn barneskole, så Pasquale hadde reist med båt til og fra ungdomsskolen i La Spezia. Det var der han hadde møtt Orenzio, som ble hans første virkelige venn. De ble ført sammen av mangel på alternativer: den sjenerte sønnen til den gamle hotelleieren og den kortvokste bryggesjauersønnen med de utstående ørene. Pasquale hadde til og med bodd hos Orenzios familie i vinterukene, når det var vanskelig å ta seg frem med båt. Vinteren før Pasquale dro til Firenze for å studere, hadde han og Orenzio funnet på en ordlek som de bedrev mens de drakk sveitsisk øl. De pleide å sitte overfor hverandre på kaia i La Spezia og fyre av fornærmelser frem og tilbake til de enten gikk tomme for ord eller begynte å gjenta seg selv, hvorpå taperen måtte tømme halvliteren i én slurk. Nå, idet han løftet amerikanerinnens kofferter, bøyde Orenzio seg mot Pasquale og innledet en tørr omgang av leken. «Hva var det hun sa, ballesnuser?» «Hun elsker øynene mine,» sa Pasquale som ikke fikk med seg invitten. «Gi deg, rævgnikker,» sa Orenzio. «Hun sa ikke det.» «Jo, det gjorde hun. Hun er forelsket i øynene mine.» 22


«Du juger, Pasqo, og du liker å glane på guttenudler.» «Det er sant.» «At du liker guttenudler?» «Nei. At hun sa det om øynene mine.» «Du er en geitepuler. Dama er en filmstjerne.» «Det tror jeg også,» sa Pasquale. «Jeg mener det, din tosk, hun er med i filmer. Hun er sammen med det amerikanske selskapet som spiller inn den filmen i Roma.» «Hvilken film?» «Cleopatra. Leser du ikke aviser, drittrøyker?» Pasquale så tilbake på den amerikanske skuespillerinnen, som var på vei opp steintrappen til landsbyen. «Men hun er for lys i huden til å spille Cleopatra.» «Det er hora og mannetyven Elizabeth Taylor som er Cleopatra,» sa Orenzio. «Dette er en av de andre skuespillerne i filmen. Leser du virkelig ikke aviser, møkkspruter?» «Hvilken rolle har hun?» «Hvordan skulle jeg vite det? Det må være mange roller.» «Hva heter hun?» spurte Pasquale. Orenzio rakte ham de maskinskrevne instruksene han hadde fått. På arket, hvor man også fant navnet på kvinnen, sto det at regningen skulle sendes til mannen som hadde ordnet med båtturen, en viss Michael Deane, som bodde på Grand Hotel i Roma. På arket sto det også at denne Michael Deane var «special production assistant» for «20th Century Fox Pictures». Og kvinnens navn … «Dee … Moray,» leste Pasquale høyt. Navnet var ukjent for ham, men det fantes så mange amerikanske filmstjerner – Rock Hudson, Marilyn Monroe, John Wayne, hele bølingen – og akkurat når han trodde han kunne navnene på alle sammen, dukket en ny berømthet opp, nesten som om det var en fabrikk i Amerika som produserte disse gigantiske filmlerret-ansiktene. Pasquale kikket opp og så at hun alle23


rede hadde gått opp trinnene i klippesprekken og var på vei inn i den ventende landsbyen. «Dee Moray,» gjentok han. Orenzio kikket over skulderen hans på arket. «Dee Moray,» sa Orenzio. Det var noe fengslende ved dette navnet, og ingen av dem klarte å holde opp med å si det. «Dee Moray,» sa Orenzio igjen. «Hun er syk,» sa Orenzio til Pasquale. «Hvordan da?» «Hvordan skulle jeg vite det? Mannen sa bare at hun var syk.» «Er det noe alvorlig?» «Det vet jeg heller ikke.» Og så, som om luften plutselig gikk ut av ham, som om til og med han mistet interessen for den gamle leken deres, tilføyde han halvhjertet: un mangiaculo – «en som spiser ræv». Pasquale så Dee Moray gå mot hotellet hans med små skritt langs stien. «Hun kan ikke være så veldig syk,» sa han. «Hun er utrolig vakker.» «Men ikke som Sophia Loren,» sa Orenzio. «Eller Marilyn Monroe.» Det hadde vært deres andre tidsfordriv vinteren før: å gå på kino og rangere kvinnene de så. «Nei, jeg synes hun har en mer intelligent skjønnhet … som Anouk Aimée.» «Hun er så mager,» sa Orenzio. «Og hun er ingen Claudia Cardinale.» «Nei,» måtte Pasquale medgi. Claudia Cardinale var ren fullkommenhet. «Men jeg synes ansiktet hennes er litt uvanlig.» Orenzio hadde falt av lasset. «Jeg kunne tatt med en trebent hund til denne landsbyen, Pasqo, og du ville ha forelsket deg i den.» Da ble Pasquale plutselig urolig. «Orenzio, var det meningen at hun skulle hit?» Orenzio ga arket i Pasquales hånd en smekk. «Denne ame24


rikaneren, vet du? Deane, han som kjørte henne til La Spezia? Jeg forklarte for ham at ingen drar hit. Jeg spurte om han mente Portofino eller Portovenere. Han spurte hvordan det var i Porto Vergogna, og jeg sa at det ikke var noe som helst der, bare et lite hotell. Han spurte om det var en rolig landsby. Jeg sa til ham at bare døden er roligere, og da svarte han: ‘Da er dette stedet.’» Pasquale smilte til vennen sin. «Takk skal du ha, Orenzio.» «Geitepuler,» sa Orenzio lavt. «Den har du allerede brukt,» sa Pasquale. Orenzio mimet at han tømte en øl. Så stirret begge mot fjellveggen, førti meter over dem, hvor den første amerikanske gjesten siden farens død betraktet inngangsdøren til hotellet. Her er fremtiden, tenkte Pasquale. Dee Moray stoppet og kikket ned på dem. Hun slo ut hestehalen, og det solblekede håret blafret og danset rundt ansiktet hennes mens hun skuet ut over havet fra landsbytorget. Så stirret hun på skiltet og la hodet på skakke, som om hun prøvde å forstå ordene på det: T H E HOT EL A D EQUAT E V I EW Og så stakk fremtiden sin myke hatt under armen, skjøv opp døren, dukket og gikk inn. Etter at hun forsvant inn i hotellet, lekte Pasquale med den umulige tanken at han på et vis hadde tilkalt henne, at han etter å ha bodd i mange år på dette stedet, etter måneder med sorg og ensomhet og venting på amerikanere, hadde skapt denne kvinnen ut fra gamle brokker av filmer og bøker, fra de tapte skattene og ruinene i drømmene hans, fra hans episke, vedvarende ensomhet. Han kastet et blikk på Orenzio, som bar noens kofferter, og hele verden virket plutselig så usann25


synlig, vår tid i den så flyktig og drømmeaktig. Han hadde aldri følt en slik løsrevet, eksistensiell fornemmelse – det var som om han svevde over landsbyen, over sin egen kropp – og det sendte et gys av spenning gjennom ham som han aldri kunne ha satt ord på. «Dee Moray,» sa Pasquale Tursi plutselig og høyt, og brøt sine egne tankers fortryllelse. Orenzio kikket på ham. Så snudde Pasquale ryggen til og sa navnet på nytt, til seg selv denne gangen, med en stemme som var lavere enn hvisking, forlegen over den håpefulle pusten som skapte disse ordene. Livet, tenkte han, er et larmende fantasifoster.


Vakre nederlag, Jess Walter