Rick Riordan
OLYMPOS’ BLOD Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen
Originalens tittel: Heroes of Olympus – The Blood of Olympus Copyright © 2014 by Rick Riordan. All rights reserved. First published by Disney · Hyperion Books, an imprint of Disney Book Group, 114 Fifth Avenue, New York, New York 10011-5690. www.disneyhyperionbooks.com Permission for this edition was arranged through the Nancy Gallt Literary Agency and Ia Atterholm Agency. Norsk utgave © 2015 Schibsted Forlag AS, Oslo Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen, MNO Omslagsillustrasjon: John Rocco Repro: RenessanseMedia AS, Asker Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland ISBN 978-82-516-8457-6 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no
Sju halvblodsfolk skal svare på kallet For storm eller ild må verden falle Én må for gammel ed med livet bøte Og fiender ved Dødens porter møte
I
J A S ON Jason hatet å være gammel. Det verket i leddene. Beina skalv. Da han prøvde å klatre opp fjellsiden, raslet det i lungene som en boks med småstein. Han kunne heldigvis ikke se sitt eget ansikt, men fingrene var furete og knoklete. Opphøyde blå blodårer gikk på kryss og tvers over håndbakene hans. Han luktet til og med som en gammel mann – møllkuler og kyllingsuppe. Hvordan var det mulig? Han hadde gått fra å være seksten til syttifem i løpet av noen sekunder, men gammelmannslukten hadde kommet umiddelbart: Pang. Gratulerer! Du stinker! «Nesten fremme,» sa Piper og smilte til ham. «Dette klarer du fint.» Det var lett for henne å si. Piper og Annabeth var forkledd som nydelige greske tjenestejenter. Selv i de hvite, ermeløse kjolene og sandalene med kniplinger hadde de ingen problemer med å ta seg opp den bratte fjellstien. Pipers mahognifargede hår var satt opp i en flettet spiral. Hun hadde armringer av sølv rundt håndleddene. Hun minnet om en 7
gammel statue av moren, Afrodite, noe Jason syntes virket litt skremmende. Å være sammen med en vakker jente var nerveslitende nok i seg selv. Å være sammen med en jente som var datter av kjærlighetsgudinnen … tja, Jason var hele tiden redd for at han skulle gjøre noe uromantisk, og at Pipers mamma skulle skule ned på ham fra Olympos og forvandle ham til et villsvin. Jason kikket oppover skrenten. Det var fortsatt hundre meter til toppen. «Dette er den verste planen i historien.» Han lente seg mot et sedertre og tørket seg i pannen. «Hazels magi er for effektiv. Hvis det blir slåsskamp, er jeg ubrukelig.» «Det kommer ikke til å skje,» lovte Annabeth. Hun så utilpass ut i tjenestejenteantrekket. Hun løftet hele tiden på skuldrene for at kjolen ikke skulle gli av. Håret, som var satt opp i en knute, hadde løsnet bak, og trådene dinglet som lange edderkoppbein. Jason, som visste hvor sterkt hun avskydde edderkopper, valgte å ikke bemerke det. «Vi infiltrerer palasset,» sa hun. «Vi får de opplysningene vi trenger, og så stikker vi.» Piper satte fra seg amforaen, den høye vinkrukken av keramikk som sverdet hennes var gjemt i. «Vi kan ta oss en liten hvil. Så du får igjen pusten, Jason.» Fra en snor i livet hang det magiske overflødighetshornet. Kniven hennes, Katoptris, var skjult et eller annet sted i foldene på kjolen. Piper så ikke farlig ut, men hvis det skulle bli nødvendig, kunne hun slåss med sverd av overjordisk bronse eller pepre fienden med modne mangoer. Annabeth løftet sin egen amfora av skulderen. Hun hadde også et skjult sverd, men selv uten et synlig våpen så hun livsfarlig 8
ut. De stormgrå øynene gransket omgivelsene, på vakt mot hver minste trussel. Hvis en eller annen fyr kom og ba Annabeth om et glass vin fra krukken, gjettet Jason at hun ville sparke ham i skrittet. Han prøvde å puste jevnt og rolig. Under dem glitret Afales-bukta. Vannet var så blått at det så ut som om det var dynket med konditorfarge. Noen hundre meter fra land lå Argo II for anker. Det virket som om de hvite seilene var på størrelse med frimerker, og de nitti årene så ut som tannpirkere. Jason innbilte seg at vennene hans på dekk fulgte fremrykkingen deres i Leos magiske bronsespeil og prøvde å la være å le mens de så bestefar Jason halte opp fjellsiden. «Dumme Ithaka,» mumlet han. Øya var egentlig ganske pen. En skogkledd åsrygg krummet seg over midten. Hvite kalksteinsklipper stupte ut i havet. I buktene lå det hus med røde tak og hvite kirker langs de steinete strendene. Det ville ha vært lett for Jason å styre vindene og fly opp til toppen av åsen, men neeei da. For ikke å vekke mistanke måtte han slite seg opp fjellsiden som en gammel gubbe med dårlige knær og kyllingsuppeånde. Han tenkte på den siste klatreturen sin for to uker siden, da han og Hazel hadde møtt banditten Sciron på en klippe i Kroatia. Da hadde Jason i det minste hatt alle kreftene i behold. Det de skulle møte nå, var noe mye verre enn en banditt. «Er du sikker på at dette er riktig fjell?» spurte han. «Det virker liksom litt – hva skal jeg si – stille her.» Piper gransket åskammen. I håret hennes var det flettet inn en mørkeblå harpyfjær – en suvenir fra gårsdagens angrep. Den blå fjæren matchet ikke forkledningen så godt, men Piper hadde vir9
kelig fortjent den, etter å ha nedsablet en hel flokk med demonkyllingdamer helt på egen hånd da hun hadde kveldsvakt. Selv gjorde hun ikke noe nummer av prestasjonen, men Jason merket at hun var stolt. Fjæren var en påminnelse om at hun var en annen jente nå enn i fjor vinter, da de hadde kommet til Halvblodsleiren. «Ruinene er der oppe,» sa hun bestemt. «Jeg så dem i bladet på Katoptris. Og du hørte det Hazel sa. ‘Den største …’» «‘Den største forsamlingen av onde ånder jeg noen gang har følt,’» husket Jason. «Ja, det høres uhyggelig ut.» Etter å ha kjempet seg frem gjennom Hades’ underjordiske tempel var en kamp mot flere onde ånder det siste Jason ønsket seg. Men nå sto hele oppdraget på spill. Mannskapet på Argo II hadde en viktig beslutning å ta. Hvis de valgte feil, ville de mislykkes, og hele verden ville gå under. Pipers kniv, Hazels magiske sanser og Annabeths instinkter pekte alle i samme retning – svaret lå her på Ithaka, i Odyssevs eldgamle palass, hvor en horde med onde ånder hadde samlet seg for å avvente Gaias ordrer. Planen var å snike seg rundt blant dem, finne ut hva som foregikk, og deretter bestemme seg for hva som var riktig fremgangsmåte. For så å komme seg vekk, aller helst i live. Annabeth rettet på det gylne beltet sitt. «Jeg håper forkledningene våre holder. Beilerne var noen ekle typer i sin tid. Hvis de finner ut at vi er halvguder …» «Hazels magi kommer til å virke,» sa Piper. Jason prøvde å tro på henne. Beilerne: hundre av de grådigste, ondeste kjeltringene som noen gang hadde levd. Da Odyssevs, den greske kongen over Ithaka, forsvant etter trojanerkrigen, hadde en skokk av mindre 10
betydelige prinser invadert palasset hans og nektet å dra – hver av dem med et håp om å gifte seg med dronning Penelope og overta kongeriket. Odyssevs klarte å vende tilbake i all hemmelighet og slakte alle sammen – selve kroneksempelet på en lykkelig hjemkomst. Men hvis Pipers visjoner stemte, var beilerne nå tilbake og hjemsøkte palasset hvor de hadde dødd. Jason kunne nesten ikke tro at han skulle besøke det virkelige palasset til Odyssevs – en av de mest berømte greske heltene gjennom alle tider. Men så hadde da hele dette oppdraget vært en eneste lang rekke av utrolige begivenheter. Annabeth hadde nettopp kommet tilbake fra den evige avgrunnen Tartaros. Bare det var nok til at Jason ikke burde klage over å være en gammel mann. «Tja …» Han støttet seg på spaserstokken sin. «Hvis jeg ser like gammel ut som jeg føler meg, må forkledningen være perfekt. Kom, så går vi.» Mens de klatret, rant svetten nedover halsen hans. Leggene verket. Til tross for varmen fikk han frysninger. Og selv om han kjempet imot, klarte han ikke å slutte å tenke på drømmene sine. Helt siden de var i Hades’ Hus, var de blitt stadig mer livaktige. Av og til sto Jason i det gigantiske, underjordiske tempelet i Epirus hvor kjempen Klythios raget opp over ham og snakket med et kor av ulegemlige stemmer: Tenk hvor mange dere måtte være for å beseire meg. Hva tror dere venter dere når Moder Jord åpner øynene? Andre ganger sto Jason på toppen av Halvblodsåsen. Der steg Gaia opp fra bakken som en virvlende skikkelse av jord, løv og steiner. Stakkars barn. Stemmen hennes runget ut over landskapet og fikk grunnfjellet under Jasons føtter til å dirre. Din far er 11
den største av gudene, likevel regnes du alltid som den nest beste – blant dine romerske kamerater, blant vennene dine, selv i din egen families øyne. Hvordan skal du vise hva du er god for? Den verste drømmen begynte på gårdsplassen utenfor Ulvehuset i Sonoma. Foran ham sto gudinnen Juno og glødet som smeltet sølv. Livet ditt tilhører meg, tordnet stemmen hennes. Et fredstilbud fra Zevs. Jason visste at han ikke burde se, men han klarte ikke å lukke øynene da Juno skinte som en supernova og avslørte sin sanne gudeskikkelse. En grusom smerte skar seg gjennom hodet hans. Kroppen hans skallet av lag for lag, som en løk. Så endret scenen seg. Jason var fortsatt i Ulvehuset, men nå var han en liten gutt – ikke mer enn to år gammel. En kvinne knelte foran ham med en velkjent duft av sitron. Trekkene hennes var vage og uklare, men han kjente stemmen hennes: lys og skjør, som et tynt, tynt lag av is over en raskt strømmende elv. Jeg kommer tilbake til deg, gutten min, sa hun. Vi ses snart. Hver gang Jason våknet fra det marerittet, var ansiktet hans badet i svette. Tårer sved i øynene hans. Nico di Angelo hadde advart dem: Hades’ Hus ville vekke de verste minnene deres og få dem til å se og høre ting fra fortiden. Gjenferdene ville bli rastløse. Jason hadde håpet at nettopp det gjenferdet ville holde seg unna, men hver eneste natt ble marerittet verre. Nå klatret han opp til ruinene av et palass hvor en hær av gjenferd hadde samlet seg. Det betyr ikke at hun vil være der, sa Jason til seg selv. Men han sluttet ikke å skjelve på hendene. Hvert eneste skritt virket tyngre enn det forrige. 12
«Nesten fremme,» sa Annabeth. «La oss …» BOOM! Hele fjellsiden rumlet. Et eller annet sted over bakketoppen runget et jubelbrøl, som fra tilskuerne i et amfiteater. Lyden fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på Jason. For ikke lenge siden hadde han kjempet for livet i Colosseum i Roma foran et jublende publikum av gjenferd. Han var ikke så lysten på å oppleve det samme på nytt. «Hva var den eksplosjonen?» spurte han. «Vet ikke,» sa Piper. «Men det høres ut som om de har det gøy. Kom, så går vi og møter noen døde venner.»