BOY NOBODY – BOK 2
OPPDRAGET ALLEN ZADOFF
ALLEN ZADOFF
bo yn
body
BOK 2
OPPDRAGET
Oversatt av Tiril Broch Aakre
Originalens tittel: I Am the Mission Copyright © 2014 by Allen Zadoff All rights reserved. First published by Little, Brown and Company, a division of Hachette Book Group, Inc. 237 Park Avenue, New York, NY 10017 Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2015 Oversatt av Tiril Broch Aakre Omslagsdesign: Tom Sanderson Bilde av gutt © Arcangel Images; bilder av skog og by © the-parish.com Omslag © 2014 Hachette Book Group, Inc. Repro: KS Design, Rasta Sats: Type-It AS, Trondheim Satt med Sabon Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen ISBN 978-82-516-8234-3 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no
JEG STÅR PÅ TOPPEN AV KLIPPEN OVER INNSJØEN.
Vannet er blekksvart, og bølgene skyller rolig innover bredden i den skyggeflekkede bukten under meg. Det er en varm sommerkveld, men jeg vet at det er kaldt i vannet her i skyggen av trærne. Kaldt og dypt. Vi har ikke lov til å være her, og i hvert fall ikke klatre i klippeveggen og stupe fra toppen. Lederne sier at det er farlig, og det har de rett i. Hvis du treffer vannet i feil vinkel eller på grunna, eller hvis du sklir og treffer en stein i fallet – da skader du deg. Eller enda verre: Du brekker nakken. Det er derfor dette er strengt forbudt område. Ikke at jeg bryr meg. Det er om kvelden min tredje dag her på idrettsleiren for gutter, i den sørlige delen av Vermont, like ved grensa til New Hampshire. Jeg er her som lederlærling. Tror de. Et par av leirdeltagerne og lederne har møtt meg, men de vet ikke hvem jeg er. De kjenner ikke min virkelige identitet. De vet ikke at det er en soldat i flokken. Jeg ser ned på vannet under meg. Det er farlig å stupe her oppe fra. Sier de. Nesten ingen andre leirdeltagere tør. 5
Men jeg tør. Jeg stuper. Det går en skjelvning gjennom kroppen idet jeg tar sats og hopper, ut i løse lufta, og så faller jeg, faller, farta øker mens jeg stuper ned mot innsjøen. Vinkelen er perfekt, og jeg borer gjennom vannet som en kule. Jeg sparker fra med beina for å komme enda dypere, og den svarte bunnen kommer farende mot meg. Et kort øyeblikk ser det ut som om jeg har feilberegnet frasparket, at jeg vil brase i bunnen og brekke nakken. Jeg strekker ut armene foran meg og stålsetter meg mot det forferdelig knaset når bein treffer stein. Men knaset uteblir. Vannmotstanden bremser farta tidsnok til at fingertuppene mine bare så vidt streifer bunnen. Jeg vil bli litt her nede. Finner to tunge steiner, tar en i hver hånd og søkker ned. Jeg vil være her hvor det er stille og mørkt og verken folk eller tanker kan forstyrre meg. Det er ikke mer enn en uke siden forrige oppdrag, men det er langt, langt unna nå. Jenta er så langt unna. Ansiktet hennes forsvinner i mørket. Det er jeg takknemlig for. Oksygenmangelen svir i lungene, men jeg lar det bare svi. Det er en god smerte. Jeg har fått opplæring i å tåle smerte, slippe den til og la den spre seg i kroppen, til den løser seg opp i nervebanene. Den fysiske smerten er enkel. Den andre typen er ny for meg. Vonde følelser. Kroppen skriker etter luft, men jeg står imot og blir værende på bunnen i to minutter til. Smertemestring. Det er en god øvelse. Så er jeg klar, sparker hardt fra mot bunnen og svømmer oppover mot overflaten. Det er da jeg får øye på ham. Det står en gutt ved bredden og ser på meg. 6
Hvorfor la jeg ikke merke til ham før? Selv under vann burde jeg ha oppdaget at noen sto og så på meg. Gutten sier: – Du var under så lenge at jeg trodde du var død. – Ønsketenkning. Han smiler, og da smiler jeg også. Gutten heter Peter. Han er en av de andre lederlærlingene, i nabohytta. Vi møttes for tre dager siden og er blitt venner allerede. Et umiddelbart og enkelt vennskap. Jeg er ekspert i å få nye venner. Jeg har fått opplæring. I å late som, i hvert fall. – Du stupte fra fjellet, sier Peter. Forundringen lyser i ansiktet hans. – Det er ikke noe fjell, sier jeg. Og så kommer jeg opp fra sjøen og rister vannet ut av håret. – Det ser ut som et fjell, sier han og ser opp på klippen. – Dritskummelt, spør du meg. – Men du synes jo alt er skummelt. Du spiller fotball med tannbeskytter. – Jeg har fine tenner. Er det galt av meg å ta vare på dem også nå? – Jeg har også fine tenner, men jeg er ikke redd for å miste et par stykker i kampens hete. – Kampens hete? Husk at dette ikke er militæret, bare en teit sommerleir. Matklokka ringer i det fjerne. – Er det matklokka allerede? spør jeg. – Den har ringt to ganger. Det var derfor jeg lette etter deg. To ganger. Etter tredje gang får du ikke middag. Da er det for sent. De forsøker å tvinge litt disiplin inn i leirdeltagerne, og vi som er lederlærlinger, må gå foran med et godt eksempel. 7
– Kom, sier jeg. – Jeg er skrubbsulten. Jeg plukker opp T-skjorta som jeg la fra meg på bredden tidligere, og drar den over hodet mens vi går tilbake til leiren. Peter vender ryggen til meg. Han vet ikke at han dermed utsetter seg for fare. Å angripe fra blindsonen er alltid mest effektivt. Før han skjønte hva som skjedde, ville det være for sent. – Hva står på menyen i kveld? spør jeg. Peter snur seg mot meg. Jeg holder korrekt avstand, det vil si en meter. Vil ikke vekke mistanke. – Det er torsketorsdag, sier han. – Også kjent som stinketorsdag. Jeg gliser. – Du ler aldri, du, sier han. – Jo da, jeg ler. – Du smiler bare. Du ler ikke. – Hva bryr det deg? – Nei da, jeg bare sa det. Dette er grunnen til at jeg begrenser min omgang med folk. De legger merke til ting, og så begynner de å spørre og grave. Jeg ser på den brune hårtjafsen som faller ned i panna på ham hver gang han beveger hodet. Han utgjør ingen trussel for meg. Han bare småprater. – Du er så alvorlig i dag, sier han. – Er alt i orden? Jeg tenker på det siste oppdraget, jenta som stirret opp på meg i en stille bønn om nåde. – Har du gjort noe du angrer på noen gang? sier jeg. Ordene unnslipper før jeg vet hva jeg sier. – For et spørsmål, sier Peter. Peter er like gammel som meg, 16 år. Men han er bare en vanlig forstadsgutt. Han skal opp i andreklasse på videregående og innbiller seg at han vet hva som skjer ute i verden, selv om han aldri har opplevd noen ting. 8
Jeg er også 16 år, men jeg har levd to liv allerede. Jeg har sett folk dø. Folk jeg selv har drept. – Glem det, sier jeg. Han svarer ikke, fører an videre gjennom skogen og opp til leiren. – Broren min, sier han. – Det angrer jeg på. – Jeg visste ikke at du hadde en bror. – Han vil ikke snakke med meg. – Er dere uvenner? – Han rusa seg for et par år siden, og jeg oppdaget det og fortalte det til mamma og pappa. Nå er han på internatskole på den andre siden av landet, og jeg er drittsekken som forrådte ham. – Hvis han rusa seg mye, kan det jo hende at du reddet livet hans. – Joa, kanskje det. Eller kanskje det bare var en fase, og så kom jeg og ødela livet hans. Vanskelig å si. – Jeg synes du gjorde det rette. – Det sa terapeuten også. Men jeg vet ikke. Jeg burde kanskje vært lojal og holdt kjeft. Jeg kikker på ham. Det er ingenting som tyder på at han lyver eller lurer meg. Han prøver ikke å manipulere meg til å ha medlidenhet med ham. Han forteller meg bare en historie, slik venner gjør. – Hva med deg? sier Peter. – Hva angrer du på? Det var jeg som spurte, men jeg kan ikke svare. Jeg har ikke lov til å fortelle noe, verken om gamle eller pågående oppdrag. Jeg har et hemmelig liv. Ingen vet hva jeg gjør, eller hvorfor jeg gjør det. – Det handlet om ei jente. Det er alt jeg kan si. – Var hun deilig? Jeg smiler. – Veldig deilig. – Lå dere sammen? 9
– Jeg har ikke lyst til å snakke om det. Peter står på armlengdes avstand. Innenfor drapsradius. – Jeg bare lurer på hva du angrer på, sier han. Middagsbjella ringer for tredje gang. – Alt, sier jeg.
HAN KOMMER TIL MEG I EN ALTFOR REALISTISK DRØM.
Faren min. Jeg er tolv år gammel, og det er i tida før Programmet snur opp ned på livet mitt. Faren min står ved siden av meg, med den ene armen beskyttende om skuldrene mine. I våken tilstand tenker jeg aldri på da faren min døde. Da er følelsene mine så godt pakket inn at de ikke er til bry. Men når jeg sover, vender minnene og den sviende sorgen over å miste ham tilbake. I drømmen har faren min alltid noe viktig å fortelle meg. Han prøver å få meg til å forstå noe, og jeg skjønner at det står om livet mitt. Jeg lener meg frem. Han åpner munnen for å si noe … Men så, i stedet for stemmen hans, lyder et knepp, som når man åpner en brusboks. Jeg kjenner igjen lyden. Det er lyden av en gassgranat, og jeg ser for meg den velkjente, avlange kapselen med metallring i enden. Rykk, kast, og så lander granaten på gulvet og ruller bortover, slik den er konstruert til å gjøre. I virkeligheten blir denne lyden etterfulgt av en annen. Den hvesende lyden når gassen siver ut. Det er den lyden jeg hører nå. Kom deg vekk. Fort. 11
Da det går opp for meg at granaten er ekte, er jeg allerede i bevegelse. Jeg ruller ut av køya og ned på gulvet. Jeg blir liggende. Gassen stiger opp. Det er en varm sommerkveld, men jeg husker fra opplæringen at i utløsningsfasen vil temperaturen på gassen være høyere enn lufttemperaturen. Den vil stige opp til taket, før den kollapser og faller ned mot gulvet igjen. Jeg har litt tid på meg. Noen sekunder. Kanskje så mye som et halvt minutt. Toppen. Jeg vet alt dette uten å tenke meg om. Jeg vet det instinktivt, og det holder, for jeg er blitt opplært til å handle på instinkt. Ikke veie for og imot, ikke liste opp fordeler og ulemper, ikke planlegge. Det er en tid for alt. Og nå er det tid for å overleve. Jeg ligger på magen i mørket nå. Jeg åler meg forbi de sovende leirdeltagerne, mot badet innerst i hytta. Gassen siver ut. Det er bare én sylinder. Det er en tolvmannshytte. Jeg beregner spredningshastighet og absorbering på bakgrunn av størrelsen på rommet. Jeg lurer på hva som er formålet med gassangrepet. Det er tre alternativer: Tåkelegge. Uskadeliggjøre. Drepe. Jeg er nok målet, uansett hva formålet er. Etter forrige oppdrag fikk jeg beskjed om å dra til et sted og avvente nærmere ordre. Et bestemt hotell i en bestemt by. Det er fast prosedyre hos oppdragsgiveren min, Programmet. Jeg utfører et oppdrag, og så venter jeg på ny instruks fra Programmet. Men i det tomme hotellrommet i den fremmede byen hadde jeg plutselig altfor god tid til å tenke over alt jeg har 12
gjort. Da tankene larmet i hodet på meg, gikk jeg ut en tur. Turen førte meg til en buss. Bussen førte meg til Vermont, der det hang et oppslag på veggen i en lokal kafé, og det førte meg hit til leiren og lederopplæringen. Jeg ville komme meg bort fra oppdraget, bort fra minnene om jenta og drømmen om faren min som alltid vender tilbake i ventefasen. Men tankene og drømmen forfølger meg. Og det er det tydeligvis flere som gjør. Det aner meg hvem de kan være, men jeg er ikke sikker. Når noen kaster en gassgranat inn i en hytte, er forsvar eneste utvei. Forsvar deg først, spør etterpå. Alt dette tenker jeg på i løpet av de 15 sekundene det tar å åle seg bort til badet innerst i hytta, der jeg føler meg frem oppover avløpsrøret under vasken og fører hånda famlende over det kjølige porselenet så jeg kan nappe til meg et håndkle. Jeg fukter håndkleet og legger det som en maske foran ansiktet. Det gir meg noen ekstra sekunder. Hytta har en bakdør, men den er helt sikkert bevoktet. Jeg blir liggende og lytte nede på badegulvet. Ingen fottrinn. Det vil si at de venter på at gassen skal gjøre sitt. Det samme ville jeg ha gjort, hvis det var min operasjon. Forsegle hytta, kaste granaten inn gjennom inngangsdøra og vente. Og så ville jeg ha fullført oppdraget. Hva består deres oppdrag i akkurat nå? Jeg kommer ikke til å vente og se. Jeg rykker frem med det fuktige håndkleet foran ansiktet, ikke bort til en av dørene, men bort til en løs planke i baderomsgulvet. Jeg tror ikke de vet om planken, for det er bare i denne hytta den er løs. Den ble løsnet i forbindelse med en hemmelig konkurranse for noen år siden. Noen fortalte 13
meg historien, og det var derfor jeg valgte denne hytta. Jeg vipper opp lemmen og slipper meg ned på den kjølige jorda under hytta. Jeg aner ikke hva som venter meg i mørket der ute, men jeg er forberedt på alt.
DET ER SOLDATER.
I mørket skimter jeg en håndfull av dem, en fortropp. Laserstrålene fra våpnene deres danser på hytteveggen over meg. Jeg ruller langs bakken, ut i åpent landskap i et par kritiske sekunder, før jeg fullfører bevegelsen inn under hytta ved siden av. Peters hytte. Jeg skylder ham ikke noe. Jeg har bare vært her i tre dager. Jeg har gjort meg nesten usynlig, alt ved meg er vagt, som en lysdemper skrudd ned på det laveste. Peter er den eneste som kjenner meg, eller i hvert fall den utgaven av meg jeg har latt ham bli kjent med. Kanskje kjenner han til mer. Jeg har snakket mer enn jeg pleier. Jeg har hatt behov for å snakke. Likevel burde jeg ikke bry meg om ham. Jeg burde bare rulle videre til neste hytte, fra skjul til skjul, til jeg kommer frem til enden av leiren og kan forsvinne inn i skogen. Men jeg vil ikke la Peter lide for å ha blitt venn med meg. Jeg er nødt til å advare ham. Så jeg trekker meg selv opp fra under hytta, leter med fingrene over trepanelet til jeg finner vinduskarmen. Det er bare én soldat i nærheten, og siden laserstrålen fra våpenet hans peker i en annen retning, drar jeg meg opp etter fingertuppene, dytter opp lemmene og titter inn gjennom nettingen. 15
Det ligger en gassgranat på gulvet midt i rommet her også, og gassen siver ut. Jeg fyller lungene med luft, skyver vekk nettingen og skubber meg inn gjennom vinduet. Jeg ligger lavt og rykker frem i mørket, rett under gasslaget. Jeg finner Peter, han ligger i køya. Jeg rister i ham. – Du må våkne! Han reagerer ikke. Jeg lener meg frem og legger øret mot brystet hans. Hjertet slår, jevnt og langsomt. Åndedrettet er overflatisk, men regelmessig. Gutten ved siden av ham er i samme tilstand. Og nestemann ved siden av ham igjen. Bedøvelsesgass. Det er innholdet i granatene. Nå som jeg vet at Peter vil overleve, forter jeg meg ut gjennom vinduet igjen. Det er gass overalt. Den velter ut under hyttedørene og flyter bortover langs bakken, som måneskinnståke. Jeg kan ikke hjelpe Peter. Det er for sent. Så jeg hjelper meg selv. Jeg løper. Jeg styrter bort til en av hyttene, presser meg opp mot sideveggen for ikke å synes. Jeg venter litt der før jeg løper av gårde igjen, fra hytte til hytte, mot skogen som omgir leiren, for å søke dekning der. Jeg kommer så langt som til den siste hytta, men før jeg rekker å rømme til skogs, bryter en flokk soldater ut av mørket mellom trærne og kommer gående rett mot meg. Det er tjue mann, minst, profesjonelle soldater i stram formasjon, hakk i hæl med fortroppen. De er kledd i gule beskyttelsesdrakter utstyrt med gassmaske og nattkikkert. Våpnene er hevet og i beredskap, og laserstrålene fyker i sikksakk over området, på jakt etter meg. Dette er spesialtrente, velutrustede soldater. Jobber de for 16
Programmet? Programmet har formelt sett ikke tilgang til militære ressurser, men i praksis er rekkevidden deres enorm og ressursene mer eller mindre ubegrensede. Men hvem kan det være hvis det ikke er Programmet? Jeg tenker på alle grupperingene jeg har vært borti i forbindelse med oppdragene mine. Mossad-bøller, kinesiske sikkerhetsagenter, SZRU-agenter fra Ukraina. Jeg tviler på at noen av dem ville være i stand til å oppspore meg, i hvert fall ikke i Vermonts dype skoger, men jeg har ikke tid til å ta sjansen på at det stemmer. Jeg må flykte. Varmefeltet rundt kroppen min vil avsløre meg med én gang jeg fjerner meg fra hytteveggen. Jeg har ingen annen mulighet enn å bli der det er mest gass. Hvis jeg er heldig, vil det frata dem fordelen de har av nattkikkertene lenge nok til at jeg kan rømme. Jeg stuper inn i nærmeste gassky, men så rekker jeg ikke å gjøre noe mer før soldatene oppdager meg, og de avslutter manøveren i en ren maktdemonstrasjon. Jeg fryser til is, fanget i åpent lende. Laserstrålene danser over kroppen min. Drøyt tjue bevæpnede menn omringer meg. De er ikke bare i overtall, de har et knusende utstyrsmessig overtak. Jeg hurtigskanner området for å danne meg et bilde av potensielle skuddvinkler, fluktruter, muligheter for å innskrenke skuddsonen deres, men det er nytteløst. De har meg nå. Jeg ser at soldatene tripper litt. Nerver. De har fullt overtak, men er likevel nervøse. Det vil si at de vet hvem jeg er. Hvordan er det mulig? Plutselig åpner sirkelen seg, og to av soldatene trår et skritt tilbake for å gi plass. Det kommer en mann gående ut av skyggene. Han marsjerer målbevisst inn i sirkelen. Han er 17
ubevæpnet og har ikke på seg beskyttelsesdrakt. Selv før jeg ser ansiktet hans, vet jeg hvem han er. Jeg ser det på de bestemte bevegelsene. Det er over to år siden sist jeg så ham, men vi har snakket sammen på telefonen 20–30 ganger, når han har orientert meg om oppdragene. Dette er mannen som lærte meg opp. Dette er mannen jeg kaller Far. Han er ikke faren min. Han er noe annet. Kommandøren min. Nå vet jeg hvem det er som har kommet. Det er Programmet. Men hvorfor kommer de med et tjuetall soldater? Jeg ser på Fars ansikt. Det er uttrykksløst, uleselig. Det snører seg litt sammen i brystet, og pusten blir noe mer overfladisk. Jeg setter ord på følelsen: Frykt. Den avtar nesten med det samme den oppstår. Slik har det alltid vært. Det som skremmer andre mennesker, preller av på meg. Far går mot meg. Fremfor å bli redd beregner jeg skuddvinkler på nytt. Idet han trådte inn i sirkelen, innskrenket han skuddsonen opptil 20 prosent. Soldatene kan ikke skyte gjennom ham. Uten å vite det har han har begrenset handlingsrommet deres. Ikke nok til at jeg har fordel av situasjonen ennå. Men til det bedre. Han kommer nærmere, til slutt står han knappe åtte skritt unna. Det er langt nok til at han er utenfor angrepsrekkevidde, men likevel nært nok til at jeg kan høre ham. «De vet ikke hva du heter, så jeg bruker ikke navnet ditt,» sier han stille. Jeg ser på soldatene. – Det er ikke våre menn, sier han. – De tror at de deltar i en aksjon på oppdrag fra Sikkerhetsdepartementet. Programmet har ingenting med Sikkerhetsdepartementet 18
å gjøre. Vi er noe ganske annet. Noe som offisielt sett ikke finnes. – Hvorfor måtte du ha dem med deg? sier jeg. – For sikkerhets skyld, sier han. – Vi var usikre på statusen din. Jeg skanner området, prøver å finne ut hvor stor operasjonen er. – Mannsterk statussjekk, sier jeg. Jeg legger merke til at han spenner kjeven. Det er noe han ikke forteller meg. – Hva vet de? sier jeg. – De vet at du er farlig. De vet at du er en mulig fiende av USA. En fiende? Men jeg er da det motsatte av fienden. Jeg er soldat i Programmet, med andre ord en patriot som forsvarer USA. Det er derfor jeg har fått opplæring, det er derfor Programmet i det hele tatt eksisterer. Hvorfor skulle de mene noe annet? Far gir meg ikke noen ledetråder. Han legger armene i kors og betrakter meg på avstand. – Det er lenge siden jeg har sett deg nå, sier han. – Sant nok, sier jeg. Jeg har ikke sett ham siden siste eksamensdag. På det tidspunktet hadde jeg slåss mot 20–30 mennesker, og fått et tre centimeter dypt knivsår i brystet. Kniven tilhørte Mike, min såkalte bror i Programmet. Min bror som fikk ordre om å drepe meg til eksamen. Jeg overlevde den første kampen mot Mike. Dermed var opplæringen over. – Eksamensdagen, sier Far. – Det var sist gang vi møttes. Vi husker det samme. – Det er to år siden, sier jeg. – To år og et helt liv. Du har gjort så mange fantastiske 19
ting siden den gang, du har blitt mer moden enn vi kunne ha drømt om. Mor er så stolt av deg. Mor. Programmets kvinnelige leder. – Det er jeg også, sier Far. – Og derfor forbauser det meg at vi nå befinner oss i denne knipen. Han slår ut med armen mot soldatene. Knipen. Nå forstår jeg hva som skjer. I hvert fall litt av det. – Jeg har vært utenfor radaren i søttito timer, sier jeg. – Søttito timer eller søttito minutter. Du skal ikke gå utenfor radaren. Det er utenfor ordren. Min ordre er å fullføre et oppdrag og vente på neste. Det er den evinnelige syklusen i mitt liv. Jobbe og vente. Og jobbe igjen. Enkelt og greit. – Hva skulle du her å gjøre? sier Far og kaster et hånlig blikk rundt i leiren. – Jeg måtte komme meg litt bort, sier jeg. – Bort fra hva? Minnene. Men det sier jeg ikke. – Bare bort, sier jeg. – Du er soldat, sier Far, som om han skjønner hva problemet er uten at jeg behøver å si det. – Du gjør det som trengs. Noen ganger kan det være ubehagelig, men det vet du jo. – Ja. – Men hva skjedde, da? Jeg vet faktisk ikke. Mitt gamle jeg ville aldri ha kommet hit, han ville ha etterkommet hver minste ordre. Mitt gamle jeg gikk ikke utenfor radaren. Jeg ville ikke ha kommet på tanken. Det var før forrige oppdrag. Før jenta. – Vil du skade alle i hele leiren for å straffe meg? spør jeg. – Skade? Nei. De sover. I cirka seks timer, og i morgen våk20
ner de med forferdelig hodepine og diaré. De kommer ikke til å huske noen ting. I verste fall undersøker de restene etter gårsdagens middag i søppelkassen. Og så vil de oppdage at den er full av salmonella. Vi planter det før vi drar. – Det vil forklare symptomene. – Alle i leiren blir syke etter torsketorsdag. Livet er nådeløst. Men kanskje det er jeg som er nådeløs. Jeg kom hit, tross alt. Og hva trodde jeg egentlig skulle skje med guttene? Med Peter? Far tar et skritt mot meg. Stemmen er vennligere nå. – Jeg skjønner hvorfor du gjorde det, sier han. Nå overrasker han meg. Jeg ser granskende på ham. – Saken med borgermesterens datter opprørte deg, sier han. Stemmen hans er usedvanlig medfølende, som om han snakker med noen han bryr seg om og vil hjelpe. Jeg slapper av en anelse. – Skjønner du det? sier jeg. – Du trengte å få være litt i fred, sier han. – Men du kunne ha spurt på forhånd. Du kunne ha ringt oss. Han mener iPhonen. Som jeg ødelegger etter hvert oppdrag. Det er fast prosedyre. Men jeg skaffet ikke en ny telefon denne gangen. Det var der det begynte å gli ut. – Det var galt av meg å bryte kontakten, sier jeg. Jeg ser på soldatene som står rundt meg i full beredskap, med fingeren på avtrekkeren. Disse mennene er forberedt på å skyte. Første leksjon i våpentrening: Ikke rør avtrekkeren hvis du ikke er forberedt på å skyte. Ifølge Far er soldatene her for sikkerhets skyld. Men de har ikke senket våpnene. Hvilket betyr at Far ikke stoler på meg. Ja, jeg gikk utenfor radaren, men denne reaksjonen er 21
ute av proporsjoner. Far kunne ha sendt en bil for å hente meg eller gitt beskjed via kontakter. Han kunne ha funnet på en unnskyldning og banket på døra til hytta mi. Han kunne ha kontaktet meg på tusen forskjellige måter som ikke involverer våpen. Så hva er det som skjer? Jeg beregner skuddvinkler, graden av risiko for henholdsvis Far og meg selv, kulenes mulige baner. Jeg ser etter en utvei. Jeg rekker kanskje bort til en rifle, og kan bruke den til å eliminere soldaten som står rett overfor meg. Men disse karene er ikke dumme, de har stilt seg i sikksakk så ingen av dem står i hverandres skuddlinje. Jeg kunne ha oppnådd noe allikevel. Jeg kunne ha eliminert én eller to av dem. Kanskje fire. Men 25 mann? Kanskje de ikke vil skyte hvis jeg tar Far først … Nei. Ingen er uerstattelig. Det har de lært meg. Ikke Far. Ikke Mor. Ikke soldatene. Heller ikke jeg, selvfølgelig. – Jeg vet hva du tenker på, sier Far. – Gjør du? – Naturligvis. Det var jeg som lærte deg å tenke. – Hva tenker jeg nå, da? – Du lurer på hvorfor soldatene er her, og hvorfor de ikke har senket våpnene. Og du beregner skuddvinkler. – Hvordan vet du det? sier jeg. – Det samme ville jeg ha gjort i din situasjon. – Har du noen gang vært i min situasjon? Han svarer ikke, bare smiler til meg. Et listig smil. Og så ser jeg det. Hvordan jeg skal komme meg ut. Jeg har tenkt feil. Det er ikke nødvendig å drepe Far til skrekk og advarsel. Jeg kan bruke ham som skjold. Bort til den nærmeste soldaten, bruke rifla hans til å eli22
minere de to soldatene på motsatt side, og så gripe tak i Far og bruke kroppen hans som skjold mot de uunngåelige skuddsalvene. Jeg overlever hvis jeg ofrer Far. Jeg går gjennom scenarioet i hodet og vet at sjansene er gode. Ansiktsuttrykket mitt er uendret, folk flest ville ikke ha sett noe på meg. Men Far er ikke folk flest. Han gliser. – Nå ser du det, ikke sant? sier han. – Det gjør jeg. Beregningen av kropper og skuddvinkler. En hjernenøtt bestående av mennesker. Far har klekket ut en test. Det er alltid en test – det har jeg skjønt. – Det er deg eller meg, sier han. – Men ikke oss begge. Jeg nikker. – Du er opplært til å beskytte Programmet og overleve for enhver pris, sier han. – Det er din ordre fremfor noen. Jeg flytter blikket fra Far til soldatene. Jeg trekker pusten dypt og rolig inn mens jeg forbereder meg på å kaste meg over ham. – Ville du ha ofret meg for å kunne gjennomføre et oppdrag? sier han. – Først måtte jeg bestemme meg for hvem av oss to som var mest uunnværlig for Programmet. – Og så? – Og så ville jeg ha gjort det som måtte til, sier jeg. – Min lojalitet er hos oppdraget. Ikke hos deg. Det er alt som skal til. Far hever hånda, signaliserer til soldatene. Jeg forbereder meg på smerten når kulene treffer meg. Ingen smerte. Fingrene flytter seg i stedet bort fra avtrekkerne. Våpnene faller. Sirkelen løser seg opp. – Jeg kom for å sjekke hvordan det gikk med deg, sier Far. – Men nå ser jeg jo at det går bra. 23
Jeg hadde rett. Det var en test. Som jeg besto. Soldatene trekker inn i skogen igjen. Far kommer bort til meg nå, med et stort smil om munnen. – Bra jobba, sier han. – Måtte du virkelig ha med deg alle de soldatene for å få frem poenget? sier jeg. Ansiktet hans blir alvorlig. – Det er visse ting du ikke vet. – Hva slags ting? Han ser seg omkring i leiren. – Ikke her, sier han. Han snur seg mot skogen. – Jeg tror vi trenger litt far–sønn-tid. – Hva har du i tankene? – En kjøretime. – Jeg kan kjøre. – En annen slags kjøretime, sier han og fortsetter inn i skogen. Jeg har ikke noe annet valg enn å følge etter ham inn i mørket.