Fra forfatteren av Det usynlige fjellet
KjĂŚrlighetens
TANGO CAROLINA DE ROBERTIS
Carolina De Robertis
KjĂŚrlighetens tango Oversatt av Heidi Grinde
Originaltittel: The Gods of Tango Copyright © originalutgave Carolina De Robertis 2015. All rights reserved. Copyright © norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2015 Grafisk produksjon: KS Design, Rasta Sats: Type-it AS, Trondheim Omslagsdesign: Magnus Riise Omslagsillustrasjon: Irene Lamprakou/Trevillion Images (kvinne), Shutterstock Papir:70 g Holmen Book 2.0 Boken er satt med 10,6/12,5 pkt. Sabon 1. opplag 2015 ISBN: 978-82-516-8647-1 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Til Luciana
Og alt sammensverger seg for å tie om oss, dels av skam, kanskje, dels av et håp det ikke finnes ord for – rainer maria rilke
Omskap års krenkelser til musikk – jorge luis borges
Siden huset brenner – la oss varme oss – italiensk ordspråk
innhold
del en uno • Tenk på ingenting, tenk på hjemme . . . . . . . due • En flik av det mulige . . . . . . . . . . . . . . . . . . . tre • De gode menneskene i det nye Babylon . . . . .
11 12 14
del to quattro • Bråk og kniver og død og også dette . . cinque • Mine damer og herrer! . . . . . . . . . . . . . . sei • En slurk av glemselens elv . . . . . . . . . . . . . . . sette • Fjellenes hjertesorg, sollyst begjær . . . . . . .
99 156 158 215
del tre otto • Lysende, mangefasettert . . . . . . . . . . . . . . .
343
takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
398
Dante døde som en lykkelig mann, skjønt en merkelig mann – alle visste at han hadde en likkiste i huset. Montevideos ryktesmeder hadde i årevis spekulert på grunnen til den likkisten. Han er en vampyr. Han er gal. Han er redd for døden. Han har fiolinen sin der, en forhekset fiolin, det er derfor sjelen din åpner seg hver gang han spiller, den gamle jævelen. Men den egentlige grunnen fant de aldri ut av, de kom ikke i nærheten engang. Hans siste øyeblikk kom på kjøkkenet, som om hjertet brått ble tilslørt, som om en enorm malerpensel hadde trengt inn i brystkassen og klint til innsiden med hvit maling. Han kunne ikke puste, han grep etter bordkanten og grep bare om luft. Noe klapret langt borte. Det var ingen smerter, egentlig, bare et nesten behagelig press for å få kroppen til å kollapse og styrte alle hemmeligheter i grus. Hans siste tanker dreide seg ikke om hemmeligheter, eller musikk, eller Gud, selv ikke om kvinnen som hadde øst lykke over livet hans. De gjaldt Cora. Cora, min elskede, carissima, kom nærmere. Er du her? Ta hånden min. Led meg mot lyset, hvis det er lys. Hvis ikke, er jeg ikke redd, ikke hvis du er der. Du. Der er du. Strålende. Slik du var før alt begynte. Han strakte hånden ut mot Coras, og Cora smilte og åpnet munnen, og ut strømmet en eksplosjon av lys.
del en
uno Tenk på ingenting, tenk på hjemme
Leda kom til Argentina 4. februar 1913, på et dampskip som bare tyve dager før hadde fått Italia til å forsvinne, slukt av det grådige monsteret de kalte horisonten. Den siste morgenen om bord kledde hun seg med omhu og smekket kofferten tett igjen slik at ingenting, ikke et erme, intet landsbystøv, ingen villfaren erindring, kunne smette ut når bæreren kom for å ta den opp på dekk. Så ble hun sittende en stund i taushet. Fausta, som hun delte lugar med, hadde etterlatt seg en rotete, uoppredd køye. Hun sto sikkert allerede på dekk og strakte hals for å få et glimt av Buenos Aires. Hvis Leda ikke fant henne i folkemengden, ville hun kanskje aldri se henne igjen, en merkelig tanke etter å ha delt lugar i tyve dager med en kvinne hun ikke var i familie med, en kvinne hun aldri engang hadde møtt før reisen. Fremmede. Fremmedgjorthet. Disse to tingene hadde preget reisen til Amerika. Hun lurte på hva moren ville ha sagt om hun hadde vært her i det lille, kvalme rommet sammen med henne. Ja, så var du her, da, eller Det stinker som et grisehus her inne, eller For Guds skyld, Leda, sett hatten ordentlig på deg. Hun sa til seg selv at hun ville få se moren igjen en dag, både henne og faren og søskenbarna og onklene og tantene og oldemoren med hendene som svirret ustoppelig som øyenstikkere – skjønt det var ikke sant: På dette nye kontinentet skulle Leda i årene som kom få se mye som forbløffet henne, hun skulle oppleve 15
ting som rev henne i småbiter og satte henne sammen igjen i en form hun aldri ville trodd noen menneskelig sjel kunne anta, men familien sin skulle hun aldri få se igjen. Hun satt på kofferten som hadde vært med henne hjemmefra. Så få ting den inneholdt. Sammenbrettede kjoler. Noen bøker. En krukke oliven i lake fra bakerens kone. Hasselnøtter pakket i sekkestrie. Farens fiolin, arvegods gjennom flere slektsledd, for første gang utenfor Italia, en gave til hennes nye ektemann. Det var bestefaren som hadde fortalt henne denne spesielle fiolinens historie, igjen og igjen, som om fortellingen kunne dulme tapet, som om menneskets historie i all sin tyngde og bredde var noe du aldri kunne finne i bøker eller i de mytiske universitetene i Roma og Napoli som ingen i landsbyen noen gang hadde sett; nei, den lå innkodet i gjenstander som denne, en fiolin berørt av hundrevis av hender, elsket, brukt, klappet og knuget, lagd for å leve lenger enn sine eiere og bære i seg deres hemmeligheter og løgner. Tenke seg til, sa bestefaren hennes: Denne fiolinen, akkurat denne her, tilhørte kongen av Napoli fram til 1501. Ja, det er sant, tro aldri noe annet. Ingen vet hvor lenge den var i kongefamilien. Men uansett hvem som eide den tidligere, så er det hevet over tvil at den tilhørte Federico d’Aragona, den siste kongen av Napoli av Trastámara-slekten. Han var en rolig, vennlig mann som aldri skulle blitt konfrontert med slike fiendtlige krefter – to nasjoner, Spania og Frankrike, sloss om tronen hans; en trone som skaket i sammenføyningene etter hans fars, brors og nevøs altfor korte regjeringsperioder før ham. Du skjønner hva jeg mener, Leda? Han forsøkte å regjere, men alt som skal til er at fiendene dine slår seg sammen med din ulykkesstjerne, og brått står du omringet uten noe sted å gjemme deg, og hva slags valg har du da? Jo, det skal jeg si deg, det er enkelt. Enten dør du der og da, eller du kan flykte til et annet land og begynne et nytt liv uten annet 16
enn din egen hud og det som er inni den. Det var det Federico gjorde: Han flyktet. Rett i eksil. Ikke av egen fri vilje, men som fange omgitt av soldater. Men før han dro, før soldatene kom og hentet ham, åpnet han soveromsvinduet og så ut over Napoli og det vide landskapet rundt, og spilte på fiolinen. Han spilte en klagesang som lød som den steg opp fra jordens glødende indre. Den eneste som hørte ham, var en greve som senere fortalte til alle som ville høre på ham at det var den tristeste og vakreste melodien han hadde hørt i sitt liv. Da kongen var ferdig med å spille, ga han fiolinen til greven. Behold den, sa han. Jeg er ferdig med musikk. Først protesterte greven. Men hva med sønnene dine? Kong Federico bare ristet på hodet. Fiolinen må bli. Om kongen noen gang spilte på en annen fiolin i løpet av årene i fransk eksil, vet ingen, det er en detalj som tiden har lagt sitt slør over, så den siden av historien kan jeg ikke si noe om, Leda. Men greven beholdt fiolinen, og den gikk i arv til hans etterkommere, inntil familien i 1815 solgte instrumentet til min oldefar til dekning av gjeld, og sammen med fiolinen fikk oldefar også historien om kongen av Napolis klagesang, som selvfølgelig økte verdien av instrumentet (uansett om den var sann eller ikke, tenkte Leda mens hun lyttet, skjønt hun sa ingenting, siden det var tydelig at det ikke fantes skygge av tvil hos bestefaren). Altså hadde kongen spilt på denne fiolinen på Napolis siste dag som selvstendig kongedømme. Hva var det han spilte, denne Federico? Hvordan lød melodien? Det får vi aldri vite. Det er slikt som skjer med melodier, de forsvinner i luften. Som minner. Og kroppen. Minner og melodier og kroppen vår oppløses i luft når vi dør. Men et musikkinstrument er ikke som en menneskekropp, langt ifra, det lever videre, i likhet med sjelen. Leda gikk opp på dekk. Det var en varm, fuktig dag og svettedråpene glinset på pannen til mennene – det var langt 17
flere menn om bord enn kvinner, og flesteparten var unge, skjønt ikke mange var like unge som hun: sytten år. Det var håp i de storøyde blikkene, og alle dirret av spent forventning; 368 hardt spente, menneskelige strenger. Kvinnene skulle for det meste til Buenos Aires for å møte ektemennene sine, slik som Fausta (og som jeg, tenkte Leda, ikke glem, ikke glem at også jeg er gift). Det var stappfullt av folk på dekk, akkurat som den dagen de seilte fra Napoli. Ingen late kortspill for å slå tiden i hjel lenger. Alt som het kjedsomhet var kastet på sjøen. Alle var på bena, trengte seg fremover mot rekka, strakte hals mot land. Argentina. Hun brøytet seg gjennom mengden mot rekka. Til høyre for henne mumlet en ung kvinne bønner med rosenkransen i hendene. Til venstre tørket en mann i førtiårene tårene, men den yngre mannen ved siden av røkte likeglad på en sigarett, eller, tenkte Leda, han spilte iallfall likeglad på en overbevisende måte. Han virket mest teatralsk av dem alle. Hun kjente lukten av svette og tobakk og en håpefull duft av etterbarberingsvann. Helt forrest – tre eller fire kaotiske rekker foran henne – sto to menn og snakket begeistret om landet de så. «Che bella. Så vakkert.» «Ja. Vakkert.» Om og om igjen sa de det, som om ordene ville bli sannere for hver gang de ble gjentatt, bli sterke nok til å holde dem oppe når de gikk i land. Stemmene deres smøg seg gjennom den jamrende mumlingen i mengden. Hun banet seg forsiktig lenger fram. Mannen foran henne gikk til side, han hadde tydeligvis sett nok, og hun smatt inn på den ledige plassen før den lukket seg, før noen la merke til henne. Hun tørstet etter å se land, ikke et hvilket som helst land, men dette landet – Buenos Aires, hennes nye hjem. De siste tre ukene hadde hun tilbrakt mange timer ved rekka og forsøkt å forestille seg hvordan Buenos Aires ville se ut. Igjen og igjen hadde hun 18
forsøkt å se byen for seg, men alt hun fikk fram for sitt indre øye var de frodige, tropiske bregnene og trærne i Botanisk hage, der Dante hadde latt seg fotografere like etter at han ankom, og sendt bildet hjem til familien. Det var blitt sendt rundt middagsbordet en søndag til undrende og beundrende kommentarer. Han er virkelig der. I Argentina. Han ser lykkelig ut. Han er blitt for tynn. Se på de papegøyene, så store at de kunne ete ham! Ikke vær dum, Mario. De er ikke levende. Bare malte trefigurer. Hvordan kan du være sikker på det? Jeg har øyne i hodet. Du vet ingenting, din idiot. Jeg bare … For Guds skyld – ingen krangling i dag, sa Ledas mor. Skal vi ikke la bruden få se? Jo visst! Vil du se, Leda? Leda fikk fotografiet i hendene. Der sto Dante omgitt av underlige bregner med enorme blad og to fargerike papegøyer som så umåtelig levende ut, selv om hun trodde broren når han hevdet det motsatte. Dante så på dem med et skjevt smil og en utent sigarett i hånden. Det var som om holdningen sa Jeg eier dette stedet. Men selv om det var akkurat på dette stedet han hadde funnet en fotograf som kunne ta bilde av ham, betydde ikke det at hele byen så slik ut. Det visste hun godt, iallfall med en del av seg. Men bildet glødet fremdeles i fantasien. Her hun sto på skipet lurte hun på hvordan det ville bli sammen med Dante i kveld, i natt. Den første gangen for henne. Hvordan han ville røre ved henne, og hvor lenge. Om det kom til å gjøre vondt eller gi henne glede, slik som brudene i balladene. Om hun kom til å tenke på de hvite 19
fikenene i hagen hjemme, hvordan de glinset når du trykket fingrene mot dem. Om hun kom til å tenke på ingenting. Eller tenke på hjemme. En klynge menn foran henne hadde sett seg mette på landet som nærmet seg, og da de forsvant, gikk hun fram til rekka og lente seg mot den. Vinden pisket mot ansiktet og fylte neseborene med salt sjølukt. Hun var redd vinden skulle rive den blå hatten av hodet hennes tross alle hårnålene hun hadde festet den med, og hun orket ikke tanken på å miste hatten – den var prydet med ekte perler og var det fineste hun noen gang hadde hatt, en hatt for en brud, hadde moren sagt – så hun grep hardt om den med begge hender. Det var som om mengden rundt henne smeltet bort (og slik følte de det sikkert, alle de andre også: 368 italienere som hadde vandret rundt i sin egen fantasiversjon av Argentina) da blikket gled over Buenos Aires som lå lavt i havkanten langt der fremme. Husene var ennå så små at hun ikke kunne skjelne noen detaljer, bortsett selvfølgelig fra at de var der – selv om hun og hennes landsmenn ennå ikke ante hva som ville møte dem når de gikk i land, så ville de i det minste finne noe, et virkelig sted som kanskje kunne vise dem hva de hadde seilt over det åpne havet for; bevise at Amerika var mer enn en fabel kokt sammen av skipsrederier og billettkontorer og slektninger med sine omhyggelig gjennomtenkte brev hjem, selv om det å se at Amerika eksisterte, ikke var nok til å avsløre det virkelige mysteriet, et mysterium som var langt vanskeligere å løse – hva Amerika egentlig var. Leda ble stående en lang stund og betrakte Buenos Aires etter som byen kom glidende mot henne, og fordi hun ennå ikke våget å se for seg husene der, hvordan hun ville passe inn i dem og inn blant dem, så hun seg selv i hagen sammen med Dante, forestilte seg at de vandret blant eksotiske bregner og sovnet under dem med armene om hverandre, som under en beskyttende svanevinge. 20
Ledas bryllup hadde vært raskt og enkelt, mens hun ennå kjente smaken av oblaten på tungen, var det over. Siden brud og brudgom befant seg på hvert sitt kontinent, ble de gift ved stedfortreder. Dantes far, hennes onkel Mateo, sto foran alteret istedenfor sønnen. Leda hadde på seg en enkel linkjole hun hadde lånt i all hast av en kusine. Den var for kort – Leda var den høyeste piken i Alazzano – og bulet ukledelig over hoftene, men med hvite nelliker i hender og hår og sin mors lånte perlekjede rundt halsen ble helhetsinntrykket såpass likt en brud at både slektningene og den melankolske presten ble fornøyd. Hun ville helst ha fulgt skikken og brukt sin mors brudekjole, men de hadde ikke tid til å sy den om, siden Leda skulle gifte seg med det samme og gå om bord på skipet til Argentina dagen etter, og selv om moren som ung ikke hadde det samme imponerende omfanget som nå, hadde hun kvinnelige former den gangen brudekjolen ble sydd – en frodig kropp som gjorde Ledas smale hofter og flate bryst til skamme. Hvordan kan jeg ha født en jente uten kjøtt på kroppen? sa moren fra tid til annen. Begge visste hva svaret var: To grandtanter på farssiden hadde vært beryktet for sine lange, kjønnsløse kropper. De forble ugifte hele sitt liv. Folk kalte dem Spikrene fordi de var høye og magre, hadde et farlig temperament og pleide å holde seg så tett sammen som om de hørte hjemme i samme eske. Mens Leda sto foran alteret og lyttet til prestens mumlende stemme, syntes hun nesten hun kunne føle morens lettelse over at datteren giftet seg og følgelig ble reddet fra et liv som Spiker, skjønt hun ikke visste om lettelsen oppveide sorgen over å måtte sende den samme datteren fra seg til et fjernt og fremmed kontinent. Helt siden Dantes brev kom, send Leda, jeg er klar, hadde mamma vært omgitt av en tung, sint aura som om hun var på nippet til å slå. «I gode og onde dager?» sa presten. 21
«Sì,» sa Zio Mateo. «Sì,» sa Leda, og stemmen runget under takhvelvingen så helgenstatuene dirret i nisjene sine. Ritualet fortsatte. Zio Mateo så ikke på henne. Han hadde alltid vært ugjennomtrengelig av natur. Han var av de menn som syntes å leve et annet sted enn innenfor sitt eget ansikt. I familieselskaper satt han enten i rugende taushet eller kastet seg ut i lange, lidenskapelige monologer som ingen våget å avbryte. Nå skulle hun gifte seg med sønnen hans, men hun kunne ikke tolke ansiktsuttrykket hans, det lå intet budskap til henne der, ingen velsignelse, ikke det motsatte heller, bare en slags likeglad aksept, som om han oppfylte en uviktig, juridisk plikt som ikke angikk ham noe særlig. Som om han aldri tenkte på sin yngste sønn i Argentina, aldri forestilte seg slitet og svetten om dagen og de lange, tunge nettene, og hvordan livet som gift mann ville arte seg for ham. Som om han var trett av rollen som patriark, som om denne seremonien ikke betydde noe annet enn en byrde for ham. Den slitne, plagede patriarken som gjorde sin plikt foran alteret. Men han var en løgner og bedrager; hun syntes det var motbydelig å gi sine løfter til denne mannen som hadde avstedkommet en familieforbannelse så sterk at selv ikke døden kunne bryte den, en familieforbannelse som kunne ødelegge ekteskapet hennes selv før det begynte. Hun sa til seg selv at han bare var en stedfortreder for den ektemannen hun egentlig skulle knytte livet sitt til, men avsmaken lå der som en klump i magen og en mørk skygge over det store kirkerommet. Det var vinter, en uvanlig tid for bryllup, og Leda kjente den kalde luften prikke i ansiktet da hun gikk ned trappen til plassen foran kirken sammen med de femten som hadde vært til stede. Hun hadde forestilt seg at verden kanskje ville se annerledes ut enn da hun gikk inn i kirken, at den ville gløde med et slags hemmelig lys som var forbeholdt gifte 22
mennesker, at øynene hennes hadde fått evnen til å skimte noe av verdens skjulte vesen som kunne gjøre den mer forståelig, mer lik hennes egen indre verden. Utallige ganger hadde hun fått høre at dette kommer du til å forstå når du blir voksen – og her sto hun på terskelen til det voksne kvinnelivet. Men trylleformularet hadde ikke virket. Verden var den samme som før. Broren Tommaso pratet i vei som alltid og fikk faren til å le, men hun kunne ikke høre hva de sa til hverandre. Armen hennes lå i Papàs, og den svake, forsiktige berøringen, nesten som en skremt fugl, kjentes trøstende. Jeg sverger at det er sant, sa broren, den traff ham rett der du vet. Faren lo igjen, kanskje litt for tvungent, som om lyden ble presset fram fra strupen. Moren gikk bak dem og skapte kaos. De tre minste svirret omkring henne sammen med andre barn og mødrene deres. Hva snakket kvinnene om? Hun fanget opp ord som barnebarn og appelsiner og ble aldri modne. Stemmene konkurrerte med hverandre, steg og sank i melodiøse bølger. Foran gikk Zio Mateo og den eldste sønnen Mario i taushet. Bryllupsgjestene krysset piazzaen, skrittene ga gjenlyd mot de samme brosteinene som alltid hadde vært der – grå, avrundede, litt ujevne steiner som forfedrene hennes hadde gått på på vei til messe, eller til kafeen for å spille sjakk eller til landsbyvaskeriet for å vaske klær, helt siden den første Dante Mazzoni hadde flyktet fra sitt fødested Puglia i 1582 etter å ha støttet de franske bourbonerne i et feilslått forsøk på å styrte de spanske herskerne, slik at han brått befant seg på feil side av loven – og slått seg ned her i Alazzano, en liten landsby i en dal med fikentrær og gjenferd og olivenlunder. Nå eide Mazzoni-familien halve landsbyen med omland, likevel var de tynget av gjeld og andre demoner som fikk den yngre generasjonen til langsomt å forsvinne, noen over havet, andre inn i glemselen. Det var forresten ikke helt riktig å si at Mazzoni-familien eide landet. Det var ett eneste familiemedlem som eide det. 23
Zio Mateo. Ledas far var hans yngre bror Ugo som ikke eide noen ting, ikke engang huset han fikk bo i takket være den rause generøsiteten til den eldre broren som hadde arvet alt; det var takket være ham at Ugos familie – hennes familie – kunne spise og puste og dyrke jorden. Så flinke vi er til å skjule gift, tenkte hun da bryllupsgjestene sto ved døren til Mateos hus, Palazzo Mazzoni, det største huset i landsbyen. Konen hans, Crocifissa, hadde dekket bord med duker, tallerkener og bestikk for flere timer siden, og nå forsvant hun og de andre kvinnene ut på kjøkkenet. Leda forsøkte å bli med, men tantene glodde olmt på henne og stengte veien. «Hva tror du at du driver med?» «Ikke i dag.» «Ikke i den kjolen, aldri i verden.» I stuen duftet det av kylling og rosmarin, tomatsaus og nybakte, søte kaker. Mennene satte seg og røkte, barna løp ut for å leke, og Leda fant seg en stol i en krok, skjønt hun helst ville ha løpt ut i søla til ungene. Hun stirret stivt på oljemaleriet over peisen, det forestilte en vingård under en klar, blå himmel. I utkanten av vingården sto et uvanlig stort fikentre og silte sollys gjennom løvverket. Hun husket det treet. Det hadde stått på grensen mellom Zio Mateos eiendom og naboeiendommen som tilhørte Don Paolo. De kranglet om grenselinjen, en krangel de hadde fått i arv fra besteforeldrene. Stridens kjerne var at Don Paolo ville ha retten til frukten fra fikentreet, som hans mor likte spesielt godt. Etter en lang kamp hadde en lokal dommer avgitt en kjennelse som gikk i Zio Mateos favør, skjønt Don Paolos mor skulle senere påstå at han var blitt bestukket. Straks Mateo hadde vunnet rettssaken, hadde han hentet øksen og hugget ned fikentreet egenhendig fordi han hadde lyst, fordi han kunne gjøre det. Og da kunne ingen i hele landsbyen nyte fruktene fra treet mer. Men på maleriet vendte treet fremdeles 24
de store, femflikete bladene oppover, som sprikende fingre i luften. Leda vred seg urolig på stolen. I denne stuen måtte hun tenke, noe annet var ikke mulig, tenke på Cora som bodde her engang, Cora som hadde hatt dette huset som sitt hjem. Hvordan kunne hun holde bryllup uten henne? – særlig siden det var Coras bror hun giftet seg med. Cora, sjelekusinen hennes, nestensøsteren som hadde åpnet verden for henne da de var veldig små, før marerittet, den gangen livsappetitten deres var så stor at de kunne ha spist hele himmelen til frokost, slikket av fingrene og forlangt mer, Cora som syntes å forstå verden fra innsiden på en hemmelighetsfull måte som Leda tørstet etter å lære, som hadde børstet Ledas hår og varmet melk til henne når Mamma var for sliten, som hadde sunget vuggesangene som mødre pleier å synge for døtrene sine, som hadde tatt henne med til elven for å hente vann og vist henne at det ikke var farlig å vasse på grunna, til over anklene, til midt på leggen, selv midt på låret, hun var så modig, Cora – som en gnist fra helvete i fastetiden – hun lo og løftet opp skjørtet uten å blunke. Leda, to år yngre, ble stående i vannkanten og var redd for å vasse for langt uti; hun stirret på føttene i det klare elvevannet som rant og rant og kysset huden, og Cora sprutet på henne og sa Kom nå, kom nå, gjør det noe om du blir litt våt på skjørtet? Cora som lærte bort hemmeligheter, som for eksempel å ribbe en høne (myk opp huden, sa hun, så fjærene blir glade for å smette ut, dypp fuglen i kokende vann og la varmen gjøre underverker, ta et godt tak i den og kle den naken) og dessuten å lese. På vinterkveldene leste hun høyt for Leda her, i akkurat denne stuen, med den mørke, honningmyke stemmen som fikk hver stavelse til å lyde så vidunderlig. Mest av alt elsket hun bøkene som handlet om reiser. Odysseen. Inferno. Historien om Jeanne d’Arc. Til slutt la hun bøkene vekk og begynte å fortelle historiene med sine egne ord, dels slik hun husket dem utenat, 25