Ung gigant, Jon Hustad

Jon Hustad

UNG GIGANT Winston Churchill og opptakten til første verdenskrig

Jon Hustad: UNG GIGANT – Winston Churchill og opptakten til første verdenskrig © Schibsted Forlag AS, Oslo 2014 Omslagsdesign: Irene Marienborg Ombrekking: Type-it AS, Trondheim Repro: RenessanseMedia AS, Asker Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland ISBN 978-82-516-8267-1 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no

innhold

Forord 1

Tidlige ĂĽr . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

15

2

Militarist og journalist . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

50

3

Den prinsippfaste vĂŚrhanen . . . . . . . . . . . . . . . .

127

4

Justisminister: Den liberale Churchill svinner . . .

204

5

PĂĽ vei mot katastrofen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

223

6

Det tyske ansvaret. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

286

Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

325

Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

337

Personregister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

341

forord

I disse dager er det hundre år siden slaget om Antwerpen, et av de mest omdiskuterte slag i britisk historie. Det blir ikke så mye diskutert fordi det var viktig, noe det i seg selv trolig var, militærhistorikerne blir aldri helt enige om betydningen – nei, slaget er omdiskutert fordi Winston Leonard Spencer Churchill møtte opp. Slaget er en nær perfekt illustrasjon på hans geni og hans hemningsløshet. I tre og en halv dag i begynnelsen av oktober 1914 var han igjen, som så ofte før i livet, i direkte krig, men tidligere hadde han vært soldat og offiser og ikke en av verdens mektigste menn. Karakteristisk røykende på sin sigar vandret han i kule- og granatregn rundt i en kystby i Belgia. Ja, så givende hadde han det at han bad statsministeren om å få slippe politikken, for i stedet å kunne kaste seg ut i stålregnet. Med en anakronisme: det er som om vår egen NATO-sjef, Jens Stoltenberg, skulle ha bedt om avløsning for heller å bli med i en trefning i Kabul.

Selv påstod han at hans bidrag var avgjørende viktig, lite i livet var han mer stolt over enn Antwerpen. Det derimot stort sett alle hans regjeringskolleger lurte på, var hva marineministeren, ansvarlig for 25 prosent av statsbudsjettet og leder for det sterkeste og mest offensive våpen verden til da hadde sett – et modernisert og nær allmektig Royal Navy – gjorde på krigsfeltet som operativ leder for et slag på land.

Sannheten var at han hadde begynt å kjede seg. Den tyske 7

marine nektet å komme ut av havn. Bare noen få uker etter krigsutbruddet i begynnelsen av august 1914, stod det klart for Churchill at marinens hovedrolle under krigen lå i å blokkere Tyskland, men en slik rolle kunne han ikke akseptere, og det til tross for at Churchill selv hadde forutsett nettopp en slik utvikling før krigen. Overfor statsminister Herbert Asquith klaget han igjen og igjen i oktober-ukene i 1914 over situasjonen: «For marinens del er krigen i praksis over», hevdet han, «vår overlegenhet vil bare bli større for hver måned som går.» Churchill hadde selv vært med på å bidra til denne utviklingen gjennom å tvinge på plass et utstrakt moderniseringsprogram før krigen. Nå gjenstod bare å vente på at fruktene skulle modne, som de gjorde.

Churchill fikk rett. Royal Navys blokade var avgjørende for de alliertes seier, og den engelske sjømakten ble i realiteten aldri truet. Keiseren gav ikke admiral Tirpitz mange nok ubåter. Og «derfor rant munnen hans over ved tanken … på en ny hær», skrev Asquith. Denne hæren mente Churchill, med egne ord, at han burde få ta over, for så å få fjernet hele hærledelsen, «dette utgravde søppelet som er avlet frem på femogtyve år gamle strategier».1 Slik snakker en som ikke kjenner sin plass, og Churchills storhet lå nettopp i dette at han aldri lot seg disiplinere, aldri lot seg sette på plass, men alltid rastløst søkte videre.

I dette lå også katastrofen. En mann uten magemål, en mann som alltid visste best, var også en mann som igjen og igjen gikk på miner. Først da han fikk eneansvaret i 1940, fikk alle tau og snorer i egne hender og kunne kaste all sin retoriske kraft, alt sitt intellektuelle geni etter en fiende som det ikke fantes sympati eller tilgivelse for – Adolf Hitler – først da fant han sin posisjon og fikk tilgivelse og absolutt makt fra britiske velgere og politiske venner og fiender.

Churchills rolle i britisk politikk før 1939 var å fungere som avskrekkelse, et overveldende våpen som man holdt på 8

lur til fienden ble for sterk til at noe annet alternativ kunne tas i bruk. Vel hadde han en strålende karriere før første verdenskrig, og vel fikk han en strålende karriere i mange år etter, men det han higet etter, og det han faktisk hadde det største talentet for, statsministerrollen, ble han igjen og igjen nektet. Churchills evner var alltid så store at han ikke kunne bli bedømt som noe annet enn en fiasko før han fikk det øverste politiske embetet.

Men det var først med Antwerpen at hans regjeringskolleger begynte å tvile på hans militære vurderingsevne, fra før av hadde de ofte tvilt på hans politiske. De visste uansett at han var noe helt annet enn dem. «Han er en fantastisk skapning med et underlig islett av skoleguttens enkelhet, og han har dette en eller annen sa om geniet: ‘et sikksakklyn gjennom hjernen’», skrev statsminister Herbert Asquith til elskerinnen. Churchills politiske mentor og kommende statsminister etter Asquith, den enda mer kontroversielle David Lloyd «Bukken» George – en mann som var livsfarlig for både kvinner og menn, men som aldri gav sitt hjerte til noen – var ikke så raus som Asquith: «Winston er blitt en stor fare … Han er som en torpedo. Det første vi hører om hans gjøren og laden, er lyden av et sus idet prosjektilet begynner å trenge seg frem gjennom vannet.»2 Det var nettopp som torpedo at Churchill mente han kunne spille en rolle i Belgia, han ville tvinge en hel by til å gjøre det han hevdet var riktig. Frankrike hadde før krigen planlagt for en invasjon de ville ha, ikke for den som alle andre, inkludert Churchill, så komme, en tysk invasjon gjennom det nøytrale Belgia – det eneste landet Storbritannia faktisk hadde gitt en garanti om hjelp i tilfelle krig – Frankrike hadde nemlig bestyrket grensen mot Tyskland, men ikke mot Belgia. Ved krigsutbruddet hadde den tyske overkommandoen hatt liten tid og anledning til å knekke den belgiske hæren, som de uansett så på som liten og uve9

sentlig. I august- og septemberukene 1914 kjørte de bare forbi og gjennom den på vei mot Paris, men dermed ble forsyningslinjene, liksom den tyske hæren, mer og mer utstrakte, og dermed ble den belgiske hæren som hadde søkt tilflukt i Antwerpen sammen med kongen, gradvis en stadig sterkere trussel mot den stadig svakere tyske høyreflanken, som lå i kamp med franskmennene i det som er blitt hetende «kappløpet mot sjøen». Stillingskrigen var nå i sin spede begynnelse, og det ble stadig vanskeligere å trenge gjennom styrker som hadde gravd seg ned. Tysklands sjanse lå derfor i å omgå de store franske styrkene og de mye mindre britiske, for slik å komme rundt motstanden på veien mot Paris. De vendte blikket mer og mer mot kysten.

I slutten av september begynte tyskerne med sitt overlegne artilleri å bombardere Antwerpen, den belgiske kongen fikk panikk og bad britene om hjelp, noe de tilbød, men først senere og i små mengder. Sjønasjonen Storbritannia hadde før krigen knapt en reell hær å snakke om, og den var trent for å møte innfødte i koloniene, ikke den topptrente tyske krigsmaskinen. Som krigsministeren, feltmarskalk Horatio Kitchener – som etter 40 år i koloniene nølende hadde kommet tilbake til London for å ta det overordnede ansvaret – spurte Asquith: «Vurderte regjeringen noen gang da dere kastet dere hodestups inn i en krig, at dere ikke hadde en hær og var uten noen slags forberedelser for å skaffe en?»3 Den 2. oktober begynte dramaet for Churchill, som var på vei til Dover med tog. Da han gikk av, fikk han et telegram i hånden. Belgierne sa de ville forlate Antwerpen, og Churchill måtte dra direkte tilbake til London. Ved midnatt var Churchill tilbake i hovedstaden og møtte Kitchener, som hadde blitt mer og mer desperat. Trakk belgierne seg ut, var veien til Paris åpen for tyskerne, hevdet han, men samtidig kjente han seg rådløs og mente at britene ikke 10

kunne hjelpe belgierne på flere dager. Churchill kunne aldri akseptere rådløshet, og foreslo straks at han selv skulle dra til byen og få kongen til å holde byen i bare noen dager til, slik at den allierte stillingen kunne forbedres mellom Antwerpen og Paris. Han fikk ja og alt morgenen etter ankom PR-mannen Churchill Antwerpen i en svær pansret Rolls-Royce og satte straks i gang med å arbeide.

Før krigen hadde Churchill vært fortvilet over den svake tilstanden den underfinansierte britiske hæren var i. Selv hadde han derimot et budsjett på 50 millioner pund, trolig den største budsjettposten til noen minister noe sted i verden, og derfor hadde han forsøkt å danne seg en egen hær rett før og etter krigsutbruddet, en fortsatt utrent og dårlig væpnet gruppe på 8000 menn, som blant andre inkluderte Asquiths egen sønn. Churchill bad straks regjeringen hjemme i London om å få disse mennene, og han fikk dem. Han burde ikke ha spurt om dem, og han burde ikke ha fått dem. Kallenavnet de gav seg selv ved dannelsen, var «Churchills kjæledyr». Da de opplevde krig, endret de navnet til «Churchills uskyldige ofre».

Churchill tok full kontroll over byen, møtte alt og alle og gjennom sin enorme energi, fryktløshet i kamp og retoriske kraft fikk han på ny optimismen inn i den belgiske kongen og den belgiske hærledelsen, som utsatte beslutningen om retrett med tre dager og som faktisk maktet å slå tyskerne midlertidig tilbake. Den italienske krigskorrespondenten Gino Calza Bedolo var til stede og skildret denne merkelige skapningen, som ennå ikke var blitt 40: «Han var fortsatt ung, ikledd en kappe, og på hodet hadde han en seilerhatt. Rolig røkte han på en stor sigar mens han så på slaget. Over ham regnet granater og prosjektil, det var fryktelig … Det må sies at det neppe er mulig i hele Europa å finne en minister som er i stand til å røyke rolig under en slik granatild. Han smilte og så fornøyd ut.» Det gjorde for 11

øvrig Churchill alltid i slike situasjoner, han var overbevist om at skjebnen uansett hadde pekt ut hans dødsdag, men en minister stiller seg ikke i en slik situasjon.4 Belgierne fikk ikke de hærstyrkene de var lovet av både London og Paris, og Churchill fikk ikke hindret en kapitulasjon. Antwerpen falt den 9. oktober, men det er nokså liten tvil om at han bidro til å forsinke den tyske fremmarsjen, ikke ved hjelp av sine «uskyldige ofre», hvorav en stor del endte opp som internerte i Nederland under hele krigen, men gjennom å bestyrke belgierne i troen på at de kunne holde ut noen dager til. Takket være Churchill utviklet det seg ikke en direkterute til Paris. Hvorvidt tyskerne kunne ha utnyttet et slikt rom, er et annet spørsmål. De tapte uansett kappløpet mot sjøen, det gjorde riktignok britene og franskmennene også, og stillingskrigen i skyttergravene ble resultatet.

Men den 9. oktober var ikke Churchill lenger i Antwerpen. Allerede to dager etter han ankom, innså Churchill hvor mye han hadde savnet krigen og sendte Asquith et forunderlig telegram. «Dersom Hans Majestets regjering mener jeg kan være til hjelp her, er jeg villig til å gi avkall på mitt embete og ta kommando over en defensiv avlastningsstyrke som kan samarbeide med den belgiske hæren. Dette under forutsetning av at jeg får en riktig militær grad, autoritet og full kommando over en uavhengig styrke i felt.»

Kitchener mente forslaget var godt og ville gi ham graden generalløytnant, men det var han alene om. Da Asquith leste opp telegrammet for krigskabinettet, som Churchill var medlem av, var Kitchener den eneste som ikke lo. Asquith mente det hele var «tragikomisk» og beordret ham hjem dagen etter. Churchills rykte var langt på vei ødelagt.5 I ettertid var det kanskje litt trøst å finne i at den offisielle britiske krigshistorien som kom ut etter 1918, det største verket som er skrevet om krigen, konkluderte med at Churchills innsats hadde gitt et «avgjørende og vedva12

rende» bidrag gjennom å hindre de tyske styrkene adgang til kysten lenge nok til at Frankrike og Storbritannia kunne stoppe den tyske marsjen mot Paris. Men Churchill hadde ikke behøvd å sende dette telegrammet. Han gjorde det likevel. Churchill var av disse som alltid måtte følge impulsen.

Først da han nærmet seg 70 og stod overfor Hitler, maktet han å tøyle seg selv tilstrekkelig, da kunne han svare til alle som jublet nedenfor balkongen til Helsedepartementet i Whitehall den 8. mai 1945, og som ropte at Churchill vant krigen: «Dere var løvens hjerte. Jeg var bare heldig nok til å bli kalt frem for å gi brølet.»

Jeg har flere mål med denne boken. Jeg vil selvsagt prøve å få leserne til å forstå hvor spesiell Churchill var og hvor usannsynlig det var at denne underlige kombinasjonen av geni og politisk læregutt, vismann og barn, føydal fyrste og ihuga demokrat, faktisk ble det mest berømte og beundrede og elskede mennesket i det 20. århundre. Det mener jeg man best gjør gjennom å beskrive hans unge år, som var unike. Men jeg vil også prøve å gi nordmenn en forståelse av det britiske imperium, den britiske rikdommen og den enorme innflytelsen London projiserte over hele verden. Dette var supermakten, men det var en supermakt som ikke var villig til å dele makten. Derfor fikk vi første verdenskrig. Etter mitt syn var det en riktig avgjørelse av britene å stå opp mot det føydale og autokratiske Tyskland, men det måtte ikke bli slik. Derfor søker jeg gjennom denne boken også å gi bakgrunnen for krigen, både gjennom britisk og europeisk historie. Vi vet for lite om denne tiden i Norge. Vi er i grunnen altfor lite bevisste om at verden med Churchills ord «er et farlig sted å være».

Og som vanlig en takk til familien: Dere har holdt ut altfor lenge med min skriving: Til Edvard, Kristine og Fredrik – og til Ingvild.

Churchill fikk for øvrig en datter mens han var i Antwerpen. Han var ikke klar over at konen hadde termin.

1 Tidlige år

«Det har aldri eksistert en Marlborough med hverken verdier eller prinsipper», sa statsminister William Gladstone.

Men det var i Marlboroughenes hjem, på Blenheim Palace i Oxfordshire, at Winston Leonard Spencer Churchill ble født den 30. november 1874. På slottsområdet hadde det blitt født store menn før, både Richard Løvehjerte og Edvard, den sorte prins, kom til verden på den grunnen hvor Blenheim ble reist. Churchill ble enten født før termin eller så var han unnfanget før foreldrenes ekteskapsinngåelse – helst var vel fødselsdatoen en kombinasjon av de to faktorene. På spørsmål om hva han selv trodde, svarte den voksne Churchill: «Selv om jeg var til stede ved anledningen, har jeg intet klart minne om hendelsene som ledet opp til den.» Barn født sent på året, sier psykologene, markerer seg sjelden i kappestrid; de har en tendens til å bli utkonkurrert av barn født tidlig på året. Winston ble på noen felt et unntak, det samme kan sies om familiebakgrunnen.1 Winstons mor, Jennie Churchill – navnet hadde hun fått etter den svenske operasangeren Jenny Lind – var datter av det amerikanske ekteparet Leonard og Clara Jerome. Leonard var en usentimental og kynisk investor fra New York som gikk under kallenavnet Kongen av Wall Street; flere ganger vant han enorme formuer på børsen, flere ganger tapte han enorme formuer på børsen. Leonard Jerome var høy, tiltrekkende og fanatisk opptatt av hesteveddeløp. Jen15

nie arvet utseendet og høyden. Det gjorde ikke Winston, men etter annen verdenskrig ble han en ivrig veddeløpsentusiast og hesteeier. Den voksne Churchill hevdet at Jerome hadde startet avisen The New York Times. Det stemte ikke, men Jerome investerte i en rekke aviser, blant disse var The New York Times. I tillegg til at han brukte store summer på å støtte nordstatsstyrkene i kampen mot utbryterne i sør, hadde morfaren også seilt i egen yacht mellom USA og Europa og vært en ivrig sponsor av tunge og ikke fullt så tunge kulturinstitusjoner; han grunnla både musikkakademi, seilklubber og veddeløpsbaner. Han var kort sagt nokså lik Churchille-ne, egoistisk, testosterondrevet og glad i flaska.

Konen Clara viste liten interesse for mannens ulike aktiviteter, og mens Jerome sjelden forlot New York for lang tid av gangen, likte hun seg såpass godt i Europa at hun endte opp med å bosette seg i Paris sammen med parets tre døtre. Målet var å få jentene giftet inn i den franske adelen.

Clara lyktes bare delvis, alle tre ble gift med medlemmer av den britiske adelen – til glede for faren som ikke kunne fordra «franskmenn eller noen andre av disse kontinentale pervoene».2 En av historiene som Jerome-familien likte å fortelle om seg selv, var at Jennies bestemor, som het Meribah, stammet fra indianerstammen Iroquois. Hvorvidt dette stemmer, vet vi ikke siden oldemoren til Churchill ikke er registrert i noe fødselsregister, men Jennie fortalte historien til sønnen som om den skulle være et faktum; hun kalte blant annet sin mor Sitting Bull. Churchill elsket å gjenfortelle historien og gjorde den mer og mer spesifikk. Som 85-åring fortalte han en amerikansk lege at «jeg er en direkte etterkommer av en squaw fra Seneca-stammen» – en av de seks nasjonene i konføderasjonen av iroquoiser. Jennies foreldre hadde tilsynelatende et liberalt ekteskap, Jennie hadde flere halvsøs16

ken, men Clara ser ikke ut til å ha reagert. En annen historie den eldre Churchill likte å fortelle, var om et møte mellom en av elskerinnene til Jennies far og Clara. «Kjære deg», sa mormoren, «jeg vet akkurat hvordan du har det, han er så uimotståelig.»3 Lord Randolph Churchill, Winstons far, var den andre overlevende sønnen til den syvende hertugen av Marlborough, som hadde vært medlem av en av de konservative regjeringene til Benjamin Disraeli. Hertugen var i motsetning til både sine forgjengere og etterkommere en svært religiøs mann; det meste av hans politiske karriere gikk med til å bekjempe enhver trosretning som ikke var Church of England. Hans kone Frances, den eldste datteren til den tredje marki av Londonderry, støttet helhjertet opp under kampen for den rette lære. Winston fikk ikke et nært forhold til sin farfar, som døde i 1883, men hertuginnen ble han svært glad i, og hun i ham. «Han er en intelligent liten gutt og virkelig ikke slem, men han trenger en fast hånd», som hun sa det i et brev til faren.4 Både hertugdømmet og slottet Blenheim var i sin tid gitt som en gave fra dronning Anne til John Churchill, den første hertugen av Marlborough, øverstkommanderende for den britiske hæren, og sammen med Lord Nelson og hertugen av Wellington en av de såkalt «tre store» i engelsk militærhistorie. Gaven var ment som en anerkjennelse for den avgjørende seieren under den spanske arvefølgekrigen, slaget ved Blindheim i Bayern den 13. august 1704, hvor John Churchill ledet en felles europeisk hær mot Frankrike.

Fra da av var England en militærmakt som måtte regnes med på det europeiske fastlandet.

Den første Marlborough var utvilsomt en militærtaktisk begavelse: «Jeg kan ikke se for meg noen større enn Marlborough som leder for en engelsk hær», sa Wellington.

Churchill selv skildret ham slik i den monumentale biogra17

fien Marlborough. His Life and Times: «Han ledet de europeiske armeene i ti felttog mot Frankrike. Han kjempet i fire store slag og i mange mindre … Han kjempet aldri i et slag han ikke vant, han beleiret aldri et fort han ikke erobret …

Han sluttet som kriger ubeseiret.»5 Hertugdømmet, som frem til Churchill fikk det overrakt i 1704 hadde vært jaktområde for kongefamilien siden Henrik II, kom ikke uten betingelser. Dronning Anne krevde blant annet at allmennheten skulle få adgang til deler av slottet, som ikke var bygget, som aldri var fullfinansiert og som nesten ledet til John Churchills økonomiske ruin og flere års utenlandseksil før det stod ferdig. Så var slottet, med forfatteren Simon Jenkins’ ord, «ikke ment som et hjem, men som et monument, et symbol på britisk stolthet». Palasset er den dag i dag Storbritannias største og mest prangende og fortsatt et av landets mest besøkte turistmål. John Vanbrugh, arkitekten som tegnet slottet, hadde som mål at det skulle konkurrere med Versailles i prakt og størrelse. Han fikk aldri se det ferdigstilt, hertugens kone, Sarah, nektet Vanbrugh adgang til både den enorme parken og til slottet.6 Gladstone var ikke alene om å mislike Marlboroughene, de var aldri en spesielt vel ansett adelsslekt. Vel var John Churchill en stor kriger, men han var et lite menneske, og slekten «bar dårlig blod», sier John Keegan i sin minibiografi om Winston Churchill. Heller ikke den fremste engelske adelshistorikeren David Cannadine har mye godt å si om Churchill-slekten: John Churchill «hadde en tvilsom moral og en enda mer tvilsom karakter», «han svek James II, konspirerte mot William III og søkte makt og rikdom uten skrupler og tilbakeholdenhet». Men, innrømmer Cannadine, John var en formidabel personlighet, det samme kan ikke sies om etterfølgerne. «Både den tredje, fjerde og femte hertugen var såpass ryggesløse at de til og med brøt 18

med datidens standarder»; de var i tillegg «ustabile, depressive og humørsyke». Fyll, horeri og ødselhet var ikke unntaket; det var normen.7 Så skulle da også John Churchill se ned på sine etterkommere. Da han døde, fikk Sarah reist en triumfbue og en 40 meter høy søyle til minne om ektemannen, på toppen av søylen står en to meter høy statue av generalen, kledd som en romersk kriger. Winston skulle komme til å tilbringe mange skoleferier ved Blenheim og besøkte stedet gang etter gang i voksen alder; han ble sterkt påvirket av atmosfæren. Det var forskjell på herre og tjener, på det å lede og å bli ledet. En gang glemte en tjener hvem han hadde å gjøre med, og begynte å svare på Churchills kjefting.

«Du var uhøflig», konstaterte den daværende statsministeren etterpå. «Men det var du også», svarte den angrende tjeneren. Churchill var stille et lite øyeblikk. Så kom det: «Ja, men jeg er en stor mann.»8 Nasjonen, slekten, eiendommen, tiden – det meste av den verden Winston Churchill ble født inn i, var bemerkelsesverdig. Som journalisten John Wilson observerte alt i 1817: «Solen går aldri ned over Union Jack.» Unionen av Irland og Storbritannia var enkelt og greit verdens ledende stat, og innen unionen dominerte England totalt. Ingen nasjon hadde en sterkere industriell basis, en mer utviklet handel og en større og mer moderne hovedstad enn London. Men størst av alt var imperiet, som omverdenen gjentatte ganger ble minnet om i årene etter Churchills fødsel. Og mest stolt var britene over Suez. I 1875, gjennom en spektakulær økonomisk manøver fra statsminister Disraeli, fikk Storbritannia kontroll over Suezkanalen. Den 24. november, hevdet Disraelis privatsekrætær Montagu Corry, ble han i nattens mulm og mørke sendt til Rothschildenes hovedkvarter i New Court, hvor han informerte Nathan Roth19

schild om at statsministeren behøvde fire millioner pund «i morgen». Rothschild plukket opp en drue, tygget den, spyttet ut skinnet og sa: «Hva er din pant?» «Den britiske regjering.» «Du skal få pengene.» To år senere var triumfen komplett for PR-mannen Disraeli, han overtalte Victoria til å la seg krone som keiserinne av India. Det var sånn engelskmennene ville ha det. Cecil Rhodes, mannen som skulle komme til å styre hele det sørlige Afrika, sa det slik som ung mann ved Oxford: «Jeg påstår at vi er den øverste rase i verden, og jo større del av verden vi dekker, jo bedre er det for den samlede menneskerase.» Den mektige aristokraten Lord Palmerston klaget på sin side godmodig over hvor raskt England erobret kolonier, «jeg må hele tiden se på kartet for å finne de fordømte stedene».9 Grunnlaget for det hele var den globale ordensmakten til havs, den britiske marinen, garantisten for at verdenshandelen kunne foregå uavbrutt og uten hinder. Som Napoleon lengtende sa det stående på klippene over Boulogne mens han så ut over Den engelske kanal: «Gi meg seks timer med kontroll over stredene ved Dover, og jeg skal herske over verden.» Han fikk aldri kontrollen, og London ble, som Roma en gang hadde vært: caput mundi, verdens overhode.

Det varte ikke for Roma, det skulle ikke vare for London.

Churchill ble født idet Victoria-tiden kulminerte, som aktivisten og sosialisten Sidney Webb skrev i 1901: «Gjennom de siste tyve eller tredve årene er vi blitt et nytt folk. ‘Det tidlige victorianske’ England ligger nå i realiteten århundrer etter oss.»10 Webb var inne på noe, den senere statsministeren, Herbert Asquith, og Churchills sjef ved utbruddet av første verdenskrig, husket godt at han som tolvåring i 1864 så fem mordere dingle fra galgene utenfor Newgate, hodene deres var dekket av hvite hetter. I 1900 var noe slikt utenkelig. Da Churchill ble født, stod Storbritannia for en tredje20

del av verdens industriproduksjon, da krigen brøt ut i 1914, var den samme andelen en syvendedel.

For dem som ville se, var tegnene på nedgangstider allerede flere. Andre vestlige nasjoner hadde en bedre utdannet ungdom, et større folketall og en sterkere produksjonsbasis, og særlig USA, men også det nysamlede Tyskland, vokste i styrke. Likevel, for de ekstra begavede, og for dem med den rette bakgrunn, lå verden åpen: «Enhver engelskmann er borger på en rekke ulike vis», skrev den store liberaleren og skolereformatoren Oscar Browning i 1893. «Han er borger av byen eller landbygden som han hører hjemme i; han er en borger i England … han er borger av Storbritannia, og han er også en borger av det store britiske imperiet.» Ennå i mange år skulle Englands unge menn lære at de var verdens herskere. Og som det uansett het i det kyniske verset: Whatever happens, we have got the Maxim Gun, and they have not

«Jeg ble oppdratt i en sivilisasjon hvor det ble akseptert – overalt – at menn var født ulike», sa Churchill selv, men med ulikhet fulgte ansvar og ledelse. Han kom aldri til å gi slipp på disse standpunktene. I juni 1939 var MP-en Harold Nicolson, en av Storbritannias store dagbokforfattere, til stede ved en middag hvor Churchill var æresgjesten. Til stede var også den berømte amerikanske kommentatoren Walter Lippmann, som fortalte forsamlingen at USAs ambassadør i London, Joseph Kennedy, hadde fortalt ham «at krig var uunngåelig» og at Storbritannia ville «bli prylt».

Churchill ble rasende og gled inn i en lang talestrøm mens «han veivet med whiskyglasset med den ene hånden for å markere punktum og stumpet sigaren med den andre». «La oss gå ut ifra – og jeg går ikke et øyeblikk ut ifra – at mr. Kennedy har rett i denne tragiske uttalelsen, da vil jeg 21

som en av mange heller ofre livet i strid istedenfor i redsel for nederlag overgi meg til undertrykkelsen fra disse mest ondskapsfulle mennesker. Det vil da bli opp til deg og dere amerikanere å bevare og opprettholde den store arven fra de engelsktalende folkeslagene. Det vil bli dere som må tenke imperialistisk, som betyr at man alltid må tenke på noe høyere og noe større enn egne nasjonale interesser.»

Som definisjon av imperialisme var dette tvilsomt, men som retorikk var det strålende.11 Churchillene var da også av de mest ulike, de var en del av den absolutte eliten, bare de kongelige stod over hertugene i adelskalenderen, men i motsetning til de kongelige kunne de adelige delta åpent i den politiske prosessen.

Helt siden «The Glorious Revolution» i 1688 hadde Marlboroughene tilhørt et nettverk av landeiende familier som la beslag på så godt som alle politiske maktposisjoner. En oppdatering av det engelske eiendomsregisteret, den såkalte Domsday Book, på midten av 1870-tallet viste at 710 personer eide en fjerdedel av alt land i England og Wales, en konsentrasjon av eiendom som i hele Europa bare ble slått av tilstanden i Skottland og Irland. Mot slutten av 1800-tallet var dette regimet i ferd med å ta slutt; inntektene fra de store eiendommene ble relativt mindre, og de demografiske endringene gjorde at byene fikk større politisk tyngde enn den stadig mer tynt befolkede landsbygden. I 1900 bodde 80 prosent av befolkningen i byer og tettbygde strøk, det samme forholdstallet som i dag. Så hadde da hverken den konservative Disraeli eller den liberale Gladstone – de to mest markante statsministre i andre halvdel av 1800-talet – en utpreget overklassebakgrunn. Aristokratiet gav seg likevel ikke uten kamp. Som Disraeli sa det til Storbritannias første sosialistleder: «England er et vanskelig land å bevege, mr. Hyndman, et virkelig vanskelig land å bevege.»12 De to siste statsministrene i det 19. århundre var den libe22

rale jarlen av Rosebery og den konservative markien av Salisbury, hvis nevø, Arthur Balfour, ble statsminister i 1902.

Churchillene på sin side frembragte første Randolph, så Winston. Men ingen av dem fikk arve noen hertugtittel.

(Winston skulle rett nok få tilbud om en slik etter annen verdenskrig av dronning Elizabeth, men takket nei da det hadde medført at han måtte trekke seg som medlem av Underhuset: «Underhuset er mitt hjem», svarte han.)

Winstons farfar, den syvende hertugen, hadde åtte barn som vokste opp: seks døtre og to sønner. Den eldste sønnen, George, markien av Blandford og senere den åttende hertugen av Marlborough, tok opp igjen familietradisjonene og ble den første av en serie rusmisbrukere som på ny skulle innta hertugsetet. Cannadine beskriver Blandford som en «av de minst respektable av alle dem som har vært med på å redusere verdien av arvelig høy byrd i Storbritannia». Onkelen til Churchill var en notorisk horebukk ansvarlig for den ene offentlige sexskandalen etter den andre, en gjeldsslave som solgte unna den enorme kunstsamlingen på Blenheim (for 350 000 pund, noe som tilsvarer en kjøpekraft på rundt 350 millioner norske 2010-kroner) og som endte opp med å dø i sitt eget laboratorium, 47 år gammel, mens han eksperimenterte med kjemikalier. Han ble funnet med «et grotesk uttrykk i ansiktet». Hertugdømmet var i praksis konkurs da han døde, og av det en gang så praktfulle slottet stod langt på vei bare et tomt skall igjen.13 Randolph var til en viss grad laget av et annet materiale og ble – for en kort periode – en av Storbritannias ledende politikere. Før han traff Jennie Jerome, hadde Randolph riktignok ikke gitt mange bevis på lederegenskaper; han var mest kjent for sin jaktinteresse og sine fyllekuler. Randolph møtte Jennie under en roregatta i 1873. Etter tre dager var de forlovet. Faren til Jennie hadde tapt det meste av formuen før forlovelsen, men var likevel i stand til å gi datte23

ren en årlig sum på 2000 pund, som var avkastningen av samlet medgift på 50 000 pund. Jerome ble svært forundret da han fant ut at den britiske overklassen hadde en praksis som tilsa at svigersønnen skulle motta det meste av pengene fra brudens far. Etter langvarige advokatforhandlinger ble løsningen at Randolph og Jennie skulle få tusen pund hver i året – som uansett ikke var en særlig omfattende sum å betale for et såpass stort bytte som en hertugsønn med arvet lordtittel. Det var faktisk nokså lite sett i lys av at det på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet til enhver tid var flere hundre kvinnelige amerikanske arvinger i London på mer eller mindre desperat jakt etter adelige britiske ungkarer.

Både hertugen og broren Blandford advarte Randolph på det sterkeste mot å gifte seg med det de så som en amerikansk titteljeger. Blandford var i tillegg redd for at Randolph giftet seg fordi han var forelsket, noe som etter hans syn var en forbigående tilstand av galskap, og som når den tok slutt, ville forårsake et ulykkelig ekteskap. Hertugen på sin side hevdet at Jerome var «en dårlig karakter», «en vulgær mann» og tilhørende «spekulantklassen». Forbindelsen vil være av det slaget «som ingen mann med sine sanser i behold, ville finne respektabel».14 Randolph lot seg ikke bevege av motstanden fra faren og broren. Den 15. april 1874 giftet han seg med Jennie i den britiske ambassaden i Paris. Hertugen og hertuginnen var ikke til stede, men faren opprettholdt det årlige tilskuddet til Randolph på 1000 pund. Den samlede årsinntekten på 3000 pund – tilsvarende vel tre millioner norske 2010-kroner – var «et beløp som var en sikker garanti for at de bestandig kom til å leve over evne og alltid ha gjeld», som Roy Jenkins sier det.15 Gjennomsnittslønnen for en lærer var ellers 154 pund, omtrent den summen Randolph og Jennie måtte betale per år for Winstons kostskoler.

24