Svenska Deckarakedemins pris for Årets beste kriminalroman!
Foto: Fredrik Hjerling
Samfunnsbærerne er Leif GW Perssons tredje, prisbelønte roman og er solgt i store opplag.
Leif GW Persson er kriminolog og professor i politiforskning. Han er Sveriges ledende kriminalekspert, og har det siste året hatt eget program på SvT, Veckans brott. Han er hele Sveriges ”deckar-kung”. Persson er den eneste ved siden av Håkan Nesser som har mottatt Svenska Deckarakedemins pris for Årets beste kriminalroman tre ganger: i 1982, 2003 og i 2010. I 2012 er han tildelt Det finske akademiet for kriminalforfatteres pris, for ”Excellence in Foreign Crime Writing”. Dette er Leif GW Perssons tredje roman om forbrytelser – nå endelig i ny norsk utgave!
ISBN 978-82-516-5610-8
Omslagsdesign: Juve
www.schibstedforlag.no
”Det som er blitt Leif GW Perssons varemerke som forfatter, det kritiske perspektivet på svensk byråkrati og den detaljerte realismen i skildringen av politiarbeidet, er i høyeste grad til stede her.” Torbjørn Ekelund, Dagbladet
”Leif GW Persson skriver friskt og underholdende, med ramsalt humoristisk snert. Politietterforskningen skildres med uvanlig innsikt og kompetanse.” Arne Hugo Stølan, VG
Samfunnsbærerne
Søndag 8. september ca 21.30 tar en politipatrulje hånd om den overstadig berusede pensjonisten Nils Rune Nilsson. Han plasseres i arresten i Bryggargatan, og ved arrestasjonen har han ingen synlige skader. Men drøyt to timer senere oppdager vakten at Nilsson ligger bevisstløs på gulvet, med store ansiktsskader. Hva kan ha skjedd? Hva har den skamslåtte lassissen Nilsson til felles med en lagersjef fra Västerås, en pen og ordentlig landsens jente, en polsk cellist, en restauranteier fra Söder og to flyktninger fra Palestina? Har politiet for vane å mishandle folk de tauer inn i svartemarja? Og hva er det egentlig Nilsson prøver å fortelle da han døende hvisker: ”Bjørneborgernes marsj” i øret på politiindendant Lars Martin Johansson? Alt er tilsynelatende like meningsløst og forvirrende. Men da Johansson og kollegene hans motvillig begynner å ruske i den merkelige saken, viser det seg at den er langt mer alvorlig enn noen kunne forestille seg.
”Fenomenalt fremragende, uten en side for mye.”
Bo T. Michaëlis, Politiken
Samfunnsbærerne EN ROMAN OM EN FORBRYTELSE
Leif GW Persson
SamfunnsbĂŚrerne Oversatt av Henning Kolstad
Originalens tittel: Samhällsbärarna Copyright © 1982 Leif GW Persson Denne utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2013 Published by agreement with Salomonsson Agency, Stockholm Omslagsdesign: Ole Peder Juve/ Juve Design Forfatterfoto: Fredrik Hjerling Sats: Type-it AS, Trondheim Satt med: Sabon 10.5/12.1 Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland 2013 ISBN 978-82-516-5610-8 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no
De spente ham over et vognhjul med navet mot korsryggen og nakken bøyd over den jernbeslåtte kanten. Armene og beina hans hadde de brukket med øksehammer og flettet kunstferdig mellom de grove eikene. For sikkerhets skyld hadde de også festet håndleddene og anklene med råskinnremmer. Til slutt hadde de trædd hjulet på enden av en minst femten alen lang eikestolpe og reist ham opp i luften. Der hvilte han nå. Mellom himmel og jord. Og hvor lenge han hadde vært der, det visste han ikke. Over seg hadde han den forblåste høsthimmelen hvor solen sto lavt selv om det ennå ikke var middagstid. Under seg hadde han den svarte jorden. Nypløyd, med buktende furer. Her oppe fra så det ut som om kolonner av feite snegler krøp vekk på rekke og rad. Det måtte være ryggene deres han så. Det måtte utvilsomt ha gjort vondt, men det kjente han ikke. I kroppen hans fantes bare den fred det gir å kjenne den ypperste rettferdighet. Derfor hevet han blikket mot himmelen og snakket så høyt og tydelig at vaktene reiste seg forskrekket rundt bålet der nede og stirret på ham: «Min Gud! Jeg, Michael Kohlhaas, takker deg for at jeg har fått min rett.» Han senket blikket igjen. Også sneglene hadde stoppet opp, men ingen av dem våget å se på ham.
Svensk høst
1
Vår tid kjenner ikke nåden. Han lå pent tildekket i sengen, med kanten på dynetrekket strukket opp under haken og armene liggende langs sidene på dynen. Rommet var også hyggelig; slett ikke noe typisk sykerom. Lite og lyst, rent og nyluftet, med tekstiler og sengetøy i milde gule og grå nyanser. Et nattbord i lys eikefinér. Det eneste som ødela helhetsinntrykket, var mannen i sengen og et særdeles institusjonspreget litografi på vindusveggen. Ansiktet var hovent, furet og dekket av et finmasket nett av synlige blodårer. Mellom øyenbrynene og kinnbeina hadde han en kraftig hevelse som presset øyenhulene sammen til smale sprekker. Dessuten hadde han et stygt kutt i venstre tinning, skrubbsår over neseryggen og blåmerker på armene. Pleieren som hadde fulgt Johansson inn på rommet, hadde sagt at pasienten var ved bevissthet. Om det var sant, viste han i alle fall ingen tegn på det. Tross alle kontaktforsøk lå han urørlig med lukket ansikt. Etter en halv time bestemte Johansson seg for å gi opp. Mot slutten hadde han for det meste sittet taus på stolen ved sengen. En politiintendant burde ikke holde på med sånt som dette. Derfor reiste han seg forsiktig. Han tok båndopptakeren, som han hadde lagt fra seg på dynen, og bøyde seg etter dokumentmappen på gulvet. Da rørte mannen i sengen seg plutselig. Han knyttet venstre hånd, og det glimtet svakt i den ene øyesprekken. Johansson bøyde seg frem over ham. 9
«Hvem var det som slo deg?» Feil, tenkte han. Feil spørsmål. Har noen slått deg, burde han sagt. Men nå var det allerede gjort. Dessuten reagerte mannen. Han dro armen langs dynen og prøvde å løfte på hodet. Så kom det. Med svak, skjelvende stemme, men helt tydelig. «Björneborgarna … Björneborgarnas marsj.» Hodet sank ned mot puten igjen.
2
Først mot kvelden begynte det å danne seg bilkøer på hovedårene inn til byen. En buktende karavane av stålplater der de aktive, veltilpassede borgerne hadde slått følge en liten stund. Alle som visste forskjell på en musserong og en muslim, som hadde løv å rake og egen båt som det snart var på tide å trekke opp. Det var søndag 8. september og slutten på en rolig helg. De andre var igjen i byen. De som foretrakk video fremfor godt sensommervær, de som ikke brydde seg om noen av delene og de som ikke hadde noe valg. Igjen i byen var røverne, fyllikene, stoffmisbrukerne og slike som bare var til belastning for andre. Igjen i byen var også såpass mange politifolk, sosialarbeidere, leger og sykepleiere at det store flertallet slapp å bry seg. En rolig helg for politiet også. I løpet av søndagsdøgnet ble det anmeldt 221 forbrytelser. Bare halvparten av det normale, og ikke noe spesielt heller – femten mishandlinger, ti ran, ni veskenappinger, omkring femti innbrudd, og resten var mest simple tyverier. De totalt 1030 politifolkene som delte på de tjuefire timene behøvde ikke fly beina av seg. Ved stockholmspolitiets operasjonssentral kunne oppdragene fordeles i ro og mak blant kollegene ute i felten, og det var nok av ledige celler, både i politiets hovedkvarter i Kronoberg-komplekset og i de forskjellige vaktdistriktene. Bare noe slikt som hundre arresterte, hvorav de fleste var fylliker og gamle kjenninger. At én av dem ble pågrepet to ganger i 11
løpet av denne dagen, kunne heller ikke forstyrre virksomheten nevneverdig, særlig ikke siden han først hvilte middag ved første vaktdistrikt nede ved sentralstasjonen, og senere tok inn for natten hos vaktdistrikt 4 ute i Farsta. Ti timer senere og mer enn en mil unna. «Veldig rolig,» oppsummerte vakthavende på operasjonssentralen da den store tabloidavisen ringte for å høre om det hadde hendt noe som var verd å skrive om. «Rolig og godt,» bekreftet kollegaen på kriminalvakten da han fikk samme telefon ti minutter senere. Han hadde bare to ting å fortelle, og de kunne i høyden brukes som spaltefyll. Om trettenårige Ionnis og nittenårige Sirka-Lisa. Den første hadde reist til Stockholm i helgen for å treffe faren. Foreldrene var skilt, og Ionnis bodde i Eskilstuna sammen med moren. Lørdag formiddag ringte han på farens dør i Tensta, men det var ingen hjemme. Han ville ikke uroe moren unødig, derfor hadde han drevet omkring i litt over et døgn før han tok T-banen fra Östermalmstorg for å reise til sentralstasjonen og ta toget hjem. Dessverre havnet han i samme vogn som en attenårig Kung-Fu-spesialist som var nesten dobbelt så stor som ham. Mellom Östermalmstorg og sentralstasjonen fikk det trettenårige «sotrøret» en overbevisende demonstrasjon av sin medpassasjers ferdigheter. Med bare ett spark hadde attenåringen greid å knuse begge testiklene hans, selv om «vogna rista så forbasket at det var et helvete å holde balansen». Nå lå Ionnis på Sankt Görans sykehus. Gjerningsmannen satt arrestert, og begge foreldrene var underrettet. Gjerningsmannens foreldre, ikke Ionnis’. Dem hadde politiet ennå ikke klart å få tak i. Sirka-Lisa hadde i noen måneder arbeidet som hjelpepleier på et aldershjem i de søndre forstedene. «Pottebærer», som vakthavende på avdelingen uttrykte det. Søndag ettermiddag fikk hun tydeligvis – og av uklare grunner – et nervesammenbrudd og kjørte en rullestol med en åttiårig kvinne i 12
full fart utfor en trapp. Under det innledende avhøret oppga hun selv at «hun lengtet etter den ett år gamle sønnen sin og var lei av å skyve rundt på en masse utakknemlige gamle tullinger som ikke var eldre og sykere enn at de kunne ringe på henne i et eneste kjør». Nå lå offeret hennes i sengen sin. Plastret og bandasjert, men stort sett i samme form som før. Sirka-Lisa satt arrestert, og bestyreren ved hjemmet var underrettet. Trettenårige Ionnis og nittenårige Sirka-Lisa. Men ikke et ord om sekstiseksårige Nils Rune Nilsson. Sanseløst beruset ble han tatt hånd om av en utrykningsgruppe på hele fem mann. Men siden det var lite å gjøre og Nilsson bare var én av de mange fyllikene som ble pågrepet den kvelden, var det ikke noe spesielt med det.
3
I visse situasjoner er det øyeblikkene som teller. Ute var september begynt. Tidlig høst på sitt beste, med klar sol og et skarpt drag i luften. Av alt dette – at det var blitt sving på været, at han først hadde fått komme vekk fra kontoret, og nå ut fra sykehuset – ble Johansson så oppkvikket at han bestemte seg for å gå til fots til politihuset på den andre siden av broen. Flaks hadde han også. Halvveis over møtte han en kvinne på hans egen alder som gikk med rett rygg, løftet hode og spenst i skrittene. Dessuten smilte hun til ham da de passerte hverandre. Riktignok kom de aldri til å treffes igjen, men det var øyeblikkene som telte, og dette var et slikt. Følelsen satt i ham hele veien, selv om det siste stykket gikk i skyggen av det enorme politihusets brunglaserte fasade. Like før han skulle gå inn gjennom inngangsdøren … (Overvåkningskameraet i taket innenfor glassdørene hadde allerede fanget ham inn. Kanskje hadde datamaskinen som styrte kameraet også registrert at dette besøket var helt i orden, politiintendant Lars M. Johansson, konstituert leder for rikskriminalen, og M for Martin, på vei tilbake til faderhuset) … rett før han skulle gå inn gjennom døren, ombestemte han seg plutselig. Han snudde på hælen og fortsatte mot T-banenedgangen ved Rådhuset. Hjem. Slik at han fikk fred og ro og kunne tenke. Johansson bodde på Södermalm. I en altfor stor fireroms leilighet i Wollmar Yxkullsgatan, der han var blitt alene igjen 14
etter skilsmissen fra kona og de to barna for atskillige år siden. De første årene hadde ikke bare vært ensomme. Først og fremst hadde de vært preget av en betydelig porsjon av bohemaktig liv. Nå, derimot, var alt annerledes. Det hersket orden i Johanssons liv, og leiligheten hans var like ren og ryddig som sikkerhetspolitiets lokaler noensinne hadde vært dagen før riksdagsrepresentanten fra styret kom på sitt årlige besøk. Dette trivdes han godt med, og savnet hadde han lært seg å glemme. Nå betraktet han sin personlige orden som den beste garantien mot å falle tilbake i den trelldommen som historisk sett hadde vært den eneste arven i slekten hans. Det var en vond tid, og ikke ble den bedre heller, det var han fullstendig overbevist om, men selv sto han rank som en norrlandsk furu, og en gang imellom kunne han til og med unne seg en personlig dispensasjon fra plikten. Som å smile til en kvinne som han aldri før hadde truffet og aldri kom til å se igjen. Gå på elgjakt med faren og brødrene. Eller ta en dram og skrøne litt sammen med gamle kolleger. Hjemme var det som vanlig fredelig. Som et første tiltak slo han av telefonen. Deretter traktet han en kanne kaffe og gikk inn på hjemmekontoret. Med kaffe, et skikkelig krus, en blokk rutet papir, diktafon og de notatene han hadde fått med seg før han gikk til sykehuset. De nærmeste timene tilbrakte Johansson med tankene sine. Konklusjonene fordelte han mellom blokken og diktafonen, og omtrent samtidig med at arbeidskameratene gikk fra skrivebordene sine i den store bygningen en kilometer unna, hadde han klart for seg hvordan han skulle legge opp etterforskningen. Han satte på telefonen og ringte tre personer etter tur. Så slo han den av igjen. Reiste seg og gikk ut på kjøkkenet. Fire timer hadde det tatt, og han var fortsatt ved så godt mot at han lurte på om ikke dette kunne være en anledning for dispensasjon – å ta en liten dram til maten, for eksempel 15
– men siden det var midt i uken, bestemte han seg for å la være. Til middag varmet han restene av elghakket som moren hadde sendt med ham sist han var på besøk hos foreldrene. Han drakk en lettøl og traktet ny kaffe, som han tok med inn i stuen til fjernsynet og ni-nyhetene. Etter en time slo han av TV. Gikk ut på kjøkkenet og vasket opp etter seg. Da det var gjort, gikk han og la seg. Og allerede klokka elleve sov han godt. Alene og uten sovemiddel. På ryggen og med hendene foldet over brystet.
4
«Er det mulig å få vite hva det dreier seg om?» Wesslén var lang og tynn og velkledd, og han tok seg bra ut. Ansiktet var solbrunt og mer skarpskåret enn man kunne forlange, selv av en kriminalkommissær. Mest kjent var han for sin punktlighet. Klokka halv ni var det sagt, og på slaget halv ni satt han i gjestestolen på Johanssons kontor. «Klart det,» sa Johansson. Han bøyde seg over skrivebordet og rakte ham to ark. Fruktene av gårsdagens tankeinnsats, renskrevet av sekretæren hans for et øyeblikk siden. «Du har hørt om onkel Nisse,» fortsatte han og fikk et taust nikk fra Wesslén. «Det der er en oppsummering av det vi vet. Jeg har laget den selv. Les den og si hva du synes.» Wesslén nikket og leste. Johanssons notat besto av ti punkter. Satt opp i kronologisk rekkefølge med en kortfattet overskrift: «Nils Rune Nilsson. Resymé av det kjente hendelsesforløpet.» 1. Søndag 8. september ved 21.30-tiden: En utrykningspatrulje fra vaktdistrikt 1 påtreffer pensjonist Nils Rune Nilsson overstadig beruset utenfor adressen Klara Norra Kyrkogata 21. Han tas hånd om i henhold til lovens bestemmelser og føres til første vaktdistrikts arrestlokale i Bryggargatan. Han viser ingen synlige skader når han tas hånd om. 2. Klokka 22.05 samme kveld settes Nilsson i arresten ved VD1. Han viser ingen synlige skader ved visiteringen. 17
3. Klokka 22.15, 22.30 og 22.45 samme kveld har Nilsson tilsyn i arresten. Ifølge vakten som foretok tilsynet, lå Nilsson på siden omtrent halvannen meter fra celledøren. På det stedet kunne han tydelig iakttas gjennom celledørens glassrute. Han lå stille i samme stilling og pustet rolig og rytmisk. Vakten så derfor ingen grunn til å gå inn i cellen og kontrollere Nilsson. 4. Klokka 23.00 samme kveld observerer vakten at Nilsson har alvorlige skader i ansiktet, men at han for øvrig – «så vidt vokteren husker» – har ligget på samme sted i cellen og i samme stilling. 5. Samme kveld, omkring klokka 23.05, tilkaller assisterende vakthavende befal ambulanse. Nilsson er bevisstløs og blir liggende i cellen, der han hentes av ambulansepersonell klokka 22.30 for transport til Sabbatsberg sykehus. I mellomtiden har assisterende vakthavende befal gjennomført følgende tiltak: (a) Fotografert Nilsson på det stedet i cellen hvor han ble funnet skadet. (b) Fotografert cellen. (c) Assisterende vakthavende befal har inspisert cellen for å «se om han kunne finne eventuelle spor som kunne kaste lys over det inntrufne». Han har imidlertid ikke observert noe bemerkelsesverdig. Etter at Nilsson ble ført fra cellen, lukket assisterende vakthavende befal cellen og plomberte celledøren i påvente av den tekniske undersøkelsen. Deretter, ca. klokka 23.50, underrettet han vakthavende befal om det inntrufne. Denne meldte hendelsen til vakthavende kommissær ved kriminalavdelingen klokka 00.30 mandag 9. september. Klokka 00.30 samme dag ble saken overlevert voldsavsnittet, som øyeblikkelig iverksatte etterforskning av forholdet. 6. I løpet av formiddagen mandag 9. september har personell fra teknisk avsnitt foretatt en teknisk undersøkelse av cellen. Videre har personell fra voldsavsnittet i løpet av formiddagen og ettermiddagen avhørt (1) de 18
totalt fem politimennene i patruljen som hadde tatt hånd om Nilsson, (2) assisterende vakthavende befal, (3) den sivilansatte fengselsvakten som hadde ført tilsyn med Nilsson. De har også snakket med legen på den avdelingen ved Sabbatsbergs sykehus hvor Nilsson ble behandlet, og de har bedt ham skrive en formell rapport om Nilssons skader. Til sist har de prøvd å avhøre Nilsson om hendelsen, men dette har ikke vært mulig, i og med at han ikke har vært ved full bevissthet. 7. Ved 0830-tiden tirsdag 10. september har etterforskende personell ved voldsavsnittet fremlagt saken for avsnittssjefen. Samme dag, omtrent klokka 09.30, fremla avsnittssjefen den for kriminalavdelingens sjef, som bestemte at saken ikke skulle etterforskes videre, «i og med at den foretatte etterforskningen ikke gir grunn til å tro at noe lovstridig har funnet sted». Voldsavsnittet henla samme dag saken med den konklusjon at «Nilsson sannsynligvis har falt i cellen på grunn av overstadig beruselse og slått seg». 8. Omkring klokka 0900 tirsdag 10. september ble Nilssons nærmeste pårørende, en datter på 32 år, oppringt av sykehuspersonell og underrettet om hendelsen. Om formiddagen samme dag besøkte hun faren på sykehuset, og snakket ved samme anledning med avdelingslegen, som rådet henne til å politianmelde hendelsen idet han mente at faren hennes var blitt mishandlet. For øvrig later det til at mediene har fått kjennskap til hendelsen omtrent samtidig, om en skal dømme etter den store oppmerksomheten tirsdagskveldens nyhetssendinger i radio og TV har viet saken. 9. Onsdag 11. september omkring klokka 0800 besluttet påtalesjefen i Stockholm å innlede en full etterforskning av hendelsen for å bringe på det rene om en forbrytelse har funnet sted. Samme formiddag ba han riks19
politisjefen om bistand av personell fra rikskriminalen, noe som ble innvilget. Etterforskningen ble umiddelbart iverksatt, og undertegnede, politiintendant Lars Johansson, besøkte Nilsson på Sabbatsberg sykehus klokka 13.30. Nilsson var imidlertid ikke ved full bevissthet, og det fremkom ingen opplysninger av interesse for saken. 10. Klokka 0730 torsdag 12. september, når dette skrives, later det ennå ikke til å ha kommet noen anmeldelse fra datteren. Wesslén hadde sluttet å lese. Han så på Johansson og nikket ettertenksomt. «Det er noe jeg ikke skjønner,» sa han. «Dette med avdelingslegens formelle rapport. Hva står det i den?» Johansson så tilfreds på Wesslén, men uten å svare. «Ja,» sa Wesslén og tok ny sats, «Saken henlegges altså fordi Nilsson har skadet seg selv. Og så skriver du … i punkt åtte … at legen, den samme legen som har skrevet den formelle rapporten om Nilssons skader, ber datteren anmelde forholdet fordi faren er blitt mishandlet. Hva står det i rapporten?» Nå virket Johansson enda mer begeistret. Nesten opprømt. Han så høytidelig på klokka. «Nå har vi torsdag 12. september, klokka er null åtte førtifem, og det er snart to døgn siden kollegene i stockholmspolitiet bestemte seg for at onkel Nisse hadde falt og slått seg … og om noen timer er det tre døgn siden de samme kollegene ba legen hans om en formell rapport. Men …» Johansson gjorde en kunstpause. «Noen formell rapport har vi ikke, og det kommer ganske enkelt av at vår venn legen ennå ikke har skrevet den.» Han nikket ettertrykkelig mot Wesslén. «Sånn å forstå,» sa Wesslén. Han virket lett bekymret, og det vanlige nikket hans var erstattet av en mer sidelengs bevegelse. «Akkurat,» sa Johansson, som begynte å få vann på mølla. 20
«Jeg lette som en gærning, men fant ingenting. Så jeg ringte karen – legen, altså – og han hadde riktignok begynt på en rapport, men tirsdag formiddag ringte de fra voldsavsnittet og sa ifra at det hele var et hendelig uhell, og at saken var henlagt. Omtrent en halvtime før datteren banket på hos legen.» Johansson knegget tilfreds. «Jeg lurer på om de så på TV den kvelden – på voldsavsnittet, mener jeg.» Wesslén hadde tydeligvis sett på TV. Bildene av Nils Rune Nilsson, intervjuet med avdelingslegen og Nilssons datter. Han vrikket på de magre skuldrene som en flaggspett etter regn. «Uff ja,» sa han. «Det kan ikke ha vært morsomt.» «Niks,» sa Johansson. «De kunne nok styre sin begeistring. Og nå har vi fått en prima skandale på nakken. Hva gjør vi med den? Her har du samtlige tilgjengelige papirer i saken.» Johansson grep en rød plastmappe som lå på skrivebordet og skjøv den bort til Wesslén. «Navnene på samtlige innblandede … jeg kan hjelpe deg med avhørene når den tid kommer. Kan vi sees klokka åtte i morgen?» «Klart det.» Wesslén hadde reist seg, og han klemte granskende om på innholdet i plastmappen med de knoklete fingrene. «Saken er så godt som oppklart.» Han smilte innadvendt mot papirene han hadde i høyre hånd. «En ting til,» sa Johansson. «Jeg tenkte at Jansson skulle få hjelpe til.» «Narkojansson?» Wesslén hadde stoppet i døråpningen med hånden på vrideren. «Drapsjansson,» sa Johansson. Han så avventende på Wesslén. «Jaha.» Wesslén nikket lett. Om han ble forbauset, skjulte han det godt. «Jeg går ut fra at det er en tanke bak det.» «Nja …» Johansson trakk på det. Dette var ikke lett, tenkte han. «Kanskje en personalpolitisk tanke.» Wesslén nikket langsomt. Han så alvorlig ut. «Det er godt nok.» Nå så han på Johansson. «Dessuten betyr det vel ikke så enormt mye.»
5
Ikke Narkojansson. Drapsjansson. Denne torsdagsmorgenen – dagen etter sykebesøket, møtet på broen og så videre – hadde Lars M. Johansson som vanlig våknet klokka halv seks om morgenen. Men i motsetning til de fleste andre dager var han helt uthvilt og i fortreffelig humør. Handlekraften gjennomsyret hver kubikkcentimeter av hans tunge korpus. Han dusjet og syntes til og med at han hadde gått ned i vekt da han studerte seg i speilet på badet. Han spiste en skikkelig frokost og leste om seg selv i morgenavisene («Politiet iverksetter ny etterforskning») før han kledde på seg med uvanlig omhu. Ti over sju smekket han døren bak seg og langet ut mot T-banen ved Mariatorget. Bakfra – om det ikke hadde vært for de lange beina som stred mot den grove overkroppen – så han nesten ut som en ivrig bjørn på sesongens første blåbærjakt. Eneste sky på den blå himmelen hans var Drapsjansson. Ikke Narkojansson, selv om han rimeligvis burde vært den største bekymringen av de to. Nils Rune Nilsson (66), «onkel Nisse», som han het i tabloidavisene, ofret han ikke en tanke. Som vanlig kom han på en sterk annenplass. Sekretæren hans hadde allerede innfunnet seg på det lille forværelset utenfor hans eget store kontor. Bare den første dagen hadde han rukket å komme før henne, og ganske snart skjønte han at hun hadde innrettet seg etter sin nye sjefs vaner, og at hun nå gikk på jobb en halv time tidligere enn hun pleide eller behøvde å gjøre. 22
Han hadde hatt dårlig samvittighet av den grunn, derfor hadde han tatt det opp med henne. Han visste at hun var alenemor med et barn i barnehagen og hadde betydelig lengre vei til jobben enn ham. Hun trengte da ikke sprette opp midt på natten for hans skyld, hadde han sagt. Men hun hadde holdt på sitt, og først etter atskillige overtalelsesforsøk ble de enige om at hun skulle gå tidligere hjem i stedet. Han var ikke sikker på om hun virkelig gjorde det, men nå hadde han sluttet å tenke på det. «God morgen.» Johansson bukket lett mot skrivebordet hennes og fikk et nikk og et smil tilbake. «Fem ting … kan du renskrive dette?» Han tok de håndskrevne notatene sine opp av dokumentmappen. «Jeg må ha det om en time, når Wesslén kommer. Ta fem kopier også. Prøv å få tak i Jansson. Jeg vil treffe ham så fort som mulig.» «Narkojansson?» «Drapsjansson. Ikke Narkojansson. Og så fort som mulig.» Johansson så bestemt ut. Hun nikket med en bekymret rynke i pannen. Renskriving, kopier, Drapsjansson. «Nå skal vi se …» Johansson strøk hånden over haken. «Det var …» «Tre.» Hun kikket opp fra blokken. «Nettopp,» sa Johansson. «Og så vil jeg ha et godt musikkleksikon og en innspilling av Björneborgarnas marsj. På kassett.» Ingenting lot til å forbause henne noen gang. Hun nikket bare. La fra seg blokk og penn og tok listen over de interne telefonnumrene. Johansson gikk inn på sitt eget kontor, lukket døren og satte seg bak skrivebordet. Mens Johansson ventet på Wesslén, ringte han til påtalesjefen. Dette var en dynamisk mann med anglosaksisk ytre. Ifølge rikspolitisjefen, som var gammel ankerettsjurist av det aller mest avmålte slaget, og dessuten en halv meter høyere, så han 23
ut som sin egen adjutant. Det fikk være som det ville. I alle fall visste han å gripe de sjansene som bød seg. Derfor var det han som hadde iverksatt etterforskningen av «onkel Nisse», med seg selv som etterforskningsleder og bistand fra rikskriminalen, så snart han ble klar over den stormen som begynte å blåse opp i spaltene. Dessuten var han på plass på kontoret kvart på åtte om morgenen. Like entusiastisk og velmodulert som coxen i Cambridges åtter noensinne hadde vært. «Hvordan går det, Johansson?» «Aldeles ypperlig,» løy Johansson. «Her er det full mobilisering. Jeg har satt Wesslén på saken – han er sjef for bedrageriavsnittet. Og Jansson, som er gammel voldsetterforsker med tjue års erfaring. Og to mann fra etterretningsavdelingen.» Er det slik man selger kjøleskap? «Jaha.» Påtalesjefen hørtes skeptisk. «Du tror at det holder?» Idiot, tenkte Johansson, men det sa han ikke. «Det får tiden vise,» svarte han trygt og med en tanke mer norrlandsdialekt i stemmen. «Om nødvendig er jeg innstilt på å sette inn mer folk.» «Jaha. Det er utmerket.» Nå lød han litt roligere. «Ja,» sa Johansson med malm i røsten. «I slike saker må vi til bunns.» Det siste var et direkte sitat fra rikspolitisjefen i et intervju i den store morgenavisen. Johansson husket at han hadde stusset over ordvalget. «Jeg kommer til å ta meg av det hele selv. Lede visse avhør.» «Ja, men det er jo aldeles utmerket.» Påtalesjefens stemme fikk en plutselig varme som sjelden var der når han opptrådte i retten. «Du tror at du har mulighet til det?» «Ja visst,» sa Johansson. «Jeg blir vel nødt til å avlyse noen møter, men det er ikke til å unngå.» Et kvarter etter at Wesslén var gått, kom Jansson. Drapsjansson, kriminalinspektør Jansson, var en tykkfallen eldre herre i grå dress med grå, sørgmodige øyne. Uro24
lige øyne; de voktet på Johansson mens han rotet i papirene på skrivebordet. Det hang en svak øldunst rundt Jansson, og det var sannsynligvis ikke på grunn av forkjølelse han hadde prøvd å fjerne den med sterkt mentolluktende halspastiller. Johansson, som forsto uroen hans, og som også ellers hadde gode antenner, la vekt på å gi et beroligende inntrykk. «Har du hørt om onkel Nisse?» ville han vite. «Han i avisene, mener du?» Nå var det mer forundring enn uro i Janssons øyne. «Ja,» sa Johansson. Han rettet de grå, stødige øynene mot kollegaens mer vasne på den andre siden av skrivebordet. «Jeg har fått saken og gitt den til Wesslén, og nå tenkte jeg at du skulle hjelpe til.» «Ja, klart det.» Janssons forbauselse var tydelig. Det var ikke dette han hadde ventet seg klokka ni om morgenen. «Mediene har utpekt en del kolleger av oss …» «Ja, jeg har sett det i avisene.» Jansson hadde bøyd seg frem i stolen. «Jeg har en liste over navnene her. Og noen andre papirer om bakgrunnen.» Johansson skjøv over noen A4-ark sammenheftet med binders. «Se om du kan få frem noe av interesse om dem. Om de har vært innblandet i liknende ting tidligere. Men diskré.» Han understreket med et nikk. «Gå inn i registrene våre. Det må bli mellom oss. Wesslén får ta seg av det ytre. Hold kontakt med ham.» «Hvor lang tid har jeg på meg?» «Det er ingen brennhast. En uke.» Sånt som dette må ikke gå for fort, tenkte Johansson. Det gjaldt å avpasse takten etter onkel Nisses nyhetsverdi i presse og kringkasting. «Jeg skal se hva jeg kan gjøre.» Jansson brettet sammen papirene og stakk dem i innerlommen på jakken. Reiste seg med en viss anstrengelse fra Johanssons designer-besøksstol i skinn og metall, nikket og så mot døren. «Ja,» sa Johansson avslutningsvis. «Da sier vi det sånn.» Han hadde en ubestemmelig følelse av at Jansson så takk25
nemlig ut. Takknemlig og mer fokusert enn han pleide. I så fall var det kanskje bra, men ikke utelukkende behagelig. Møter kunne han avlyse, og det gjorde han gjerne. Men i dag var det lunsjen han måtte avlyse, og det ergret ham, for kantina i politihuset serverte utmerket ertesuppe med rikelige mengder flesk. «Jeg har et ærend på byen,» sa han til sekretæren. «Kommer igjen etter lunsj. Arbeidsrelatert.»