Ida Løkås
PAPPA ER ET POSTKORT
Copyright © Schibsted Forlag AS, 2014 Omslagsdesign: Magnus Riise Repro: RenessanseMedia AS Ombrekking: Type-it AS, Trondheim Satt med: Sabon 11,5 Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland 2014 ISBN: 978-82-516-8128-5 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
Hvis du går inn på rommet mitt, ser du en hvitmalt kommode stå inntil den ene veggen. Drar du ut den øverste skuffen, finner du en bunke postkort. De er slitt i kantene fordi jeg har bladd gjennom dem så mange ganger. Femten postkort samlet sammen med en rød silketråd. Femten postkort sendt fra den samme personen, med de samme ordene skrevet på: «Gratulerer med dagen. Hilsen pappa.» Hver eneste bursdag har han sendt meg et postkort. Helt til i år. Denne gangen var postkassen tom. Jeg vet ikke hvem han er, hvor han bor, hva han gjør eller hvordan han er. Vi har aldri truffet hverandre, så jeg kan ikke si at jeg savner ham. For det å lengte etter noen man aldri har kjent, er vel mer en drøm enn et savn?
1
Sakte ble jeg slept ut av søvnen og inn i den virkelige verden. Forsiktig snudde jeg meg rundt og presset hodet ned i puten. Boret nesen ned i det blomstrete stoffet, men vekkerklokken fortsatte å ringe. Vibreringen trengte seg inn øregangen og skaket alt som fantes på innsiden. Det var som om hjernen min var blitt til en isbre som sakte slo sprekker. Motvillig snudde jeg meg igjen og trykket ned knappen på vekkerklokken. Jeg satte meg opp og plantet føttene i det myke gulvteppet. På den ene foten hadde jeg en nuppete, grønn sokk. Den andre var naken. Blikket gled oppover. Noen måtte ha tatt av meg buksen, for jeg kunne ikke huske å ha gjort det selv. Trusen var heldigvis fremdeles på. Varsomt strakk jeg hendene i været, beveget hodet fra den ene siden til den andre og 7
kjente kroppen sakte våkne til liv. Jeg dro av meg trusen. Ble sittende naken og fremoverbøyd på sengekanten. Jeg hadde aldri skjønt hva folk mente når de snakket om dagen derpå. Hvorfor de kalte det akkurat det. Men nå forsto jeg. Dagen derpå var liksom ikke en egen dag. Den var bare resultatet av dagen før: altfor mye alkohol. Jeg reiste meg og tok på meg den rosa, pusete morgenkåpen som lå slengt på gulvet. Ordet gorgeous var brodert inn på ryggen, og jeg fnøs. Jeg var helt sikkert alt annet enn nydelig akkurat da. Idet jeg knyttet en knute i livet på morgenkåpen og var på vei mot døren, ble blikket dratt mot mormors gamle kommode. Jeg så det med en gang. Det var noe som ikke stemte. Alle femten postkortene lå spredt utover. Det var ikke det at jeg klarte å telle alle så raskt, men jeg kjente tallet så godt, kjente hvert ord på hvert kort. Hvorfor lå de der? De hadde sin faste plass i skuffen i kommoden, og jeg kunne ikke huske å ha tatt dem frem. Jeg lukket øynene og forsøkte å komme på hva som hadde skjedd kvelden før, men alle minnene mine var blitt til slaps. Med en rask bevegelse samlet jeg sammen kortene. La dem forsiktig ned i skuffen og snudde meg mot døren. Den ga fra seg to små knirk da 8
jeg åpnet den og gikk over terskelen. Lyden fikk meg til å stoppe opp, og jeg ble stående litt og lytte. Men huset var igjen stille. På vei ned trappen fikk jeg en følelse av at jeg ikke var alene. Jeg hadde ofte den fornemmelsen. Huset laget så mange rare lyder når mamma ikke var hjemme. Dørene knirket, og kulden fikk treverket til å knake. Nede i gangen tok jeg på meg de sorte treskoene som sto på matten, og gikk ut. Kjente at pulsen økte på de få meterne over grusen. Skjerp deg, tenkte jeg og åpnet lokket til den hvite postkassen. Det er bare et postkort, det er bare et postkort, repeterte jeg inni meg. Men det var ikke bare et postkort. Jeg hadde innsett det da det ikke kom. Kanskje det bare var én dag forsinket, tenkte jeg og så ned i postkassen, men der lå det bare en avis. Jeg dro den opp og stirret ned i kassen, som stirret tomt tilbake. Det var ikke noe annet der. Lungene mine var to appelsiner noen hadde plukket nellikspikerne ut av. Hundrevis av hull gjorde det umulig å holde på luften. Jeg tok med meg avisen og gikk inn igjen. Idet jeg lukket døren bak meg, la jeg merke til en sort ryggsekk gjenglemt ved stumtjeneren. Jeg slengte avisen på gulvet og gikk inn i stuen. Solen skinte gjennom vinduene og lyste opp rommet som en 9
scene. Jeg myste mens jeg åpnet det ene vinduet etter det andre. Det knirket i det gamle treverket, og jeg kunne kjenne den kalde brisen strømme inn i den tette luften i stuen. Jeg lente meg inntil det siste vinduet og trakk pusten dypt noen ganger. Stuebordet var overlesset av tomflasker, og små inntørkede snusposer lå slengt rundt på bordet. På veggen bak sofaen hang det store, abstrakte maleriet skjevt uten at det egentlig gjorde noe fra eller til. Jeg snudde meg for å gå inn på kjøkkenet, men stoppet da den nakne foten klistret seg fast til parkettgulvet. Da jeg kikket ned, så jeg en stor rosa flekk. Med en ustø bevegelse gned jeg fotsålen over sokkestoffet på den andre foten. Klær, flasker og konfetti lå strødd rundt omkring, og jeg prøvde å ikke tenke på at jeg måtte rydde alt senere. Inne på kjøkkenet sto kjøleskapsdøren på vidt gap. Jeg lukket den, skrudde på kranen og fylte meg et stort glass vann. Den iskalde væsken rant nedover halsen, og det var nesten som om jeg kunne følge vannets vei gjennom kroppen med pekefingeren. Peke på at der var vannet nå, så der, så der. Følte hvordan det skylte vekk tørrheten, hvordan det renset meg innenfra. Jeg satte fra meg glasset på benken og gikk opp igjen. Kjente at jeg ikke var helt klar for å starte ryddingen. 10
At jeg på et eller annet vis måtte rydde i meg selv først. Oppe i andre etasje la jeg merke til at baderomsdøren sto på gløtt, og jeg kunne skimte en skikkelse der inne. I løpet av de få sekundene som fulgte, gikk hundre forskjellige tanker gjennom hodet mitt. Det var en fremmed. En fremmed gutt som sto på badet og pusset tennene med min tannbørste.
2
Jeg klarte ikke å bevege meg. Ble bare stående helt stille mens den hvite tredøren sakte åpnet seg. Og der, foran meg, sto han med tannbørsten min i hånden. «Hvordan er formen?» Han så kjent ut, som om jeg hadde sett ansiktet hans tusen ganger før uten at jeg klarte å huske fra hvor. Hvis han hadde gått på samme skole som meg, ville jeg ha visst hvem han var. Så hvor var det da jeg hadde ham fra? «Formen? Jo da,» svarte jeg, selv om jeg egentlig ville spørre hvorfor han sto på badet mitt, pusset tennene med min tannbørste og snakket til meg som om vi var bestevenner. Jeg ble stående og stirre på ham mens jeg prøvde å trenge gjennom tanketåken. Hvem han kom med, husket jeg ikke. Bare at vi hadde snak12
ket sammen. Men hva hadde vi snakket om? Det hadde vært sent, og jeg hadde drukket altfor mye. «Så fint,» sa han, kikket meg dypt inn i øynene og lente skulderen inntil karmen. Blikket hans vek ikke, og jeg følte en sterk trang til å knyte en ekstra knute i beltet som holdt morgenkåpen sammen. «Det er ikke meningen å …,» sa jeg og la armene i kors. Ble litt usikker på hvordan jeg skulle formulere meg. I stedet for å fullføre setningen ble jeg stående og stirre tilbake. Han var et hode høyere enn meg, hadde brune øyne som nesten gikk over i sort, og mørkebrunt hår som krøllet seg i tuppene. Det var vanskelig å gjette hvor gammel han var, men han var definitivt eldre enn meg. «Ikke meningen å hva?» sa han og smilte mens han bet seg forsiktig i underleppen, hermet etter mitt eget uttrykk. «Jeg bare …,» stammet jeg frem. «Du bare,» sa han ertende og dultet meg i armen som om det var det mest naturlige i hele verden. Jeg klarte ikke å riste vekk tanken på at jeg var naken under morgenkåpen, og krysset beina. «Jeg husker ikke hva du heter,» sa jeg. «Visste du at det er vitenskapelig bevist at mennesker har vanskelig for å huske navn?» sa han. 13
«Hæ?» sa jeg. «Det er fordi de fleste navn er meningsløse. De kan ikke linkes til noe visuelt. Ta for eksempel Mikke Mus, eller Donald Duck. Du husker navnene fordi de er linket til utseendet.» Han gestikulerte mens han snakket, som om han dirigerte et usynlig orkester. «Hadde jeg for eksempel sett ut som en løve, ville du husket navnet mitt lettere,» fortsatte han, la tannbørsten fra seg på vasken og kom ut i gangen. «Så du heter Løve, du, da?» sa jeg og skakket skeptisk på hodet. «Jeg heter Leo, og du heter Una,» sa han, som om det var verdens største selvfølge. Han husket navnet mitt; jeg husket ikke hans. Hvor mange prosent var det egentlig i den cideren? Og hvor mange flasker hadde jeg egentlig drukket? Jeg begynte å telle på fingrene, men han avbrøt meg da jeg var kommet til fire. «Husker du noe som helst fra i går?» fortsatte han og tok et skritt vekk fra meg, som om han ville gi meg plass til å tenke. De sorte buksene hans subbet i gulvet, og lyden av stoffet som ble trukket over parketten, ble forsterket av stillheten mellom oss. Noen flere minner trådte frem fra tåken. Hadde vi ikke sittet og snakket sammen i tv-stuen? Jeg kastet et blikk på sofaen bak meg 14
og ventet litt med å svare. Vanligvis likte jeg å si setninger inni hodet mitt før jeg sa dem høyt. For å forsikre meg om at det ikke var noen skrivefeil. Han prikket meg to ganger på kragebeinet med pekefingeren som for å trykke ut et svar. «Vel, jo, jeg husker litt,» stotret jeg frem. Det var ikke det jeg hadde tenkt å si, men utålmodigheten hans laget krøll i konsonantene, sparket bein under de rette ordene. «Så du husker ikke hva vi gjorde?» Smilet hans viste rette, hvite tenner. Han hadde et lite mellomrom mellom fortennene, og det var noe barnslig søtt over smilehullene. Jeg tenkte på buksen som ikke var der da jeg våknet. Hvor mye gikk det egentlig an å glemme? Blikket mitt ble trukket ned til den nakne foten, og jeg ønsket at jeg hadde tatt på meg et nytt par sokker. Det så skikkelig teit ut å gå rundt med bare én grønn sokk. «Det går greit,» sa han og dro meg mot seg slik at jeg nesten mistet balansen. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, så jeg gjorde ikke noe. Han la armene rundt ryggen min og klemte meg som om han ikke hadde sett meg på lenge. Kinnene våre berørte hverandre i et lite sekund, og jeg kjente hvordan skjeggstubbene hans skar seg inn i huden min. Han var definitivt eldre enn meg. Guttene jeg hadde klemt tidligere, hadde myke kinn. Jeg 15
lente meg raskt tilbake for å få litt avstand mellom oss. Ble plutselig veldig klar over at jeg ikke hadde pusset tennene. «Det var på tide at vi to møttes,» sa han.
3
Etter å ha stått naken i morgenkåpen altfor lenge unnskyldte jeg meg, gikk inn på rommet mitt og lukket døren bak meg. Jeg tok av meg morgenkåpen, løftet den ene armen og snuste i armhulen min. Det luktet krydder blandet med svette. Raskt fant jeg frem den lille rosa parfymeflasken som sto på kommoden. Hånden min skalv litt da jeg sprayet meg med to sprut i halsgropen og en på håndleddet. Jeg fant frem en hvit singlet og dro den, og en stor bomullsgenser, over hodet. Gjennom døren kunne jeg høre Leos stemme. «Har du noe mat? Jeg er sykt sulten.» «To sek,» svarte jeg. Hva var det han trodde? At dette var et slags hotell? Mormor pleide å si at noen mennesker ikke kjente sin besøkelsestid, og jeg var helt sikker på at Leo var en av dem. Jeg tok på meg en ny truse og en tights og gikk ut. I hodet 17
hadde jeg allerede bestemt meg for hva jeg skulle si. At jeg ikke hadde noe mat, eller at jeg hadde en avtale, men da jeg kikket på ham der han sto lent inntil den røde sofaen, stanset jeg meg selv. Hadde han vært så pen i stad? Han var ikke bare pen. Han var kjempepen. Kroppen hans var slank, og armene som stakk ut fra den hvite T-skjorten, var lange, senete og solbrune. Skråblikket han sendte meg, fikk det til å prikke i magen, og jeg innså at jeg overhodet ikke kom til å be ham om å dra. Det var med ett som om noe trakk meg mot ham. Som om jeg ville være nær ham på en måte jeg ikke ville med noen andre. Han fulgte etter meg ned trappen, og da vi kom inn på kjøkkenet, spurte jeg om han ville ha toast. Han nikket. Mens jeg skrudde på toastjernet og smurte skivene, kikket jeg på ham i smug. Han bladde i et magasin som lå på bordet, og jeg hørte hvordan sidene gnisset mot fingertuppene hans hver gang han bladde om. «Hvor gammel ble du egentlig? For det var bursdagen din, ikke sant?» sa han. «Hva? Jeg?» sa jeg idiotisk og snudde meg. Han smilte og ga meg et lite nikk. «Seksten,» svarte jeg og snudde meg tilbake sånn at han ikke skulle se at jeg rødmet. Jeg la skivene inn i toastjernet og klemte det hardt igjen. Bak meg kunne jeg høre at han fremdeles 18
bladde i magasinet, og jeg prøvde å tenke ut noe smart jeg kunne spørre om. Jeg hatet stille pauser, men visste ikke helt hva jeg skulle si, så jeg åpnet i stedet jernet og prikket i brødet med en gaffel. «Du, da?» spurte jeg, lukket lokket og snudde meg. Han rettet ryggen og strøk den ene hånden over underarmen. Huden hans var gyllen, mørkere enn min, men det skulle ikke så mye til. Han så uansett ikke typisk norsk ut, men jeg kunne ikke sette fingeren på hvor genene hans stammet fra. Bare at det måtte være et vakkert sted. «19,» svarte han kort. «Hvilken skole går du på?» «Ferdig med videregående,» sa han, og jeg innså at han ikke var den letteste personen å snakke med. Kanskje han også var litt nervøs? «Hva skal du gjøre til høsten, da?» spurte jeg uten å forvente et langt svar. «Du er en gullfisk.» «En gullfisk?» svarte jeg og sperret øynene opp. Det måtte ha sett ganske teit ut, men jeg kunne ikke noe for det. Av og til levde ansiktet mitt sitt eget liv. «Du husker virkelig ikke mye fra i går.» Det var ikke et spørsmål, så jeg sa ingenting. Da stillheten hadde vart litt for lenge, fortalte han at han skulle begynne å studere film til høsten. 19
«Hvor da?» sa jeg og åpnet toastjernet igjen og la brødskivene på to blomstrete porselenstallerkener. Jeg satte meg ved bordet, på motsatt side av ham, og ventet på et svar. «Nordland kunst- og filmfagskole i Kabelvåg,» sa han og løftet opp toasten. Da han bet inn i den, tøt det gul, fet ost ut på hver side. «Kabelvåg?» spurte jeg og så opp i taket, som om svaret lå der. Det hørtes kjent ut, men hvis jeg var blitt bedt om å plassere det på et kart, ville jeg vært hjelpeløs. «Hvor er det?» «Lofoten,» svarte han kort og fortsatte å spise. «Herregud! Og du drar frivillig?» utbrøt jeg og lo litt. «Lofoten er kanskje det vakreste stedet i hele Norge.» Han så skeptisk på meg. «Sorry, jeg mente ikke,» stammet jeg frem. «Jeg har ikke vært der, så jeg vet ikke.» Hvorfor måtte jeg alltid snakke før jeg tenkte når jeg var sammen med noen jeg virkelig likte? «Fjellene, havet, luften, midnattssolen om sommeren, og nordlyset på vinteren. Det er naturens perfeksjon.» Han tok en pause og kikket ut i rommet før han fortsatte. «Det er jo en skandale at det ikke er på UNESCOs verdensarvliste, ja, nå som oljeboring er et så hett tema i politikken.» «Helt enig,» svarte jeg uten egentlig å vite hva han snakket om. 20
«Du sa at du ventet på beskjed om hvilken videregående skole du har kommet inn på – hva var førstevalget ditt?» sa han, la ned brødskiven og slikket seg på fingrene én etter én. «Vågen.» Hvor mye fortalte jeg ham egentlig i går? «Hvilken linje?» spurte han og dro hånden gjennom håret. De brune krøllene ble trukket bakover før de igjen falt ned og omkranset ansiktet hans. «Drama,» svarte jeg og smilte. Jeg hadde drømt om å bli skuespiller så lenge jeg kunne huske. Det hadde kanskje litt å gjøre med at mamma også var skuespiller, men jeg likte å tro at drømmen oppsto uavhengig av henne. Det var virkelig ikke noe annet i verden jeg heller ville. «Teater?» sa han og skakket på hodet. «Vel, egentlig kunne jeg vel tenke meg film. Tror jeg hadde likt at det går an å ta et nytt opptak dersom jeg skulle gjøre noe feil.» «Er du redd for å gjøre feil?» «Hva er det for et spørsmål?» svarte jeg kort og slapp skiven som jeg hadde løftet litt opp fra tallerkenen. Den ga fra seg et hult dunk da den traff porselenet. «Det er et helt vanlig spørsmål,» sa han. Øynene hans var alvorlige, nesten litt sinte. 21
«Det er vel ingen som har lyst til å gjøre feil,» sa jeg og reiste meg for å finne frem litt juice. «Jeg er ikke redd for å gjøre feil. Det er dem man lærer av,» sa Leo og dekket munnen før han hostet lett. «Jo da, det er sant,» svarte jeg, og skulle ønske jeg kunne komme på en så fin ting å si. «Men jeg tror du har rett.» «I hva da?» svarte jeg og tok en slurk av juicen. En liten dråpe rant ut fra den ene munnviken, og jeg stoppet den raskt med håndflaten. «At du bør satse på film.» Han så rett på meg. Jeg så bort. «Hvorfor det?» «Du gjør deg bra på film,» svarte han. «Hva mener du?» Jeg ble sittende og holde rundt glasset med begge hendene. Latteren hans var kort, nesten litt kjølig. I stedet for å svare reiste han seg, gikk ut på gangen og kom tilbake med den sorte sekken jeg hadde sett tidligere. Han dro opp glidelåsen og tok ut et Canon 5d kamera. Jeg kjente det igjen fordi Mari hadde snakket om å kjøpe seg det i flere uker. Det var et kamera som også kunne spille inn film. «Du kan jo se selv,» sa han.