Page 1


Dan T. Sehlberg

Mona Oversatt av Kurt Hanssen


Originalens tittel: Mona Copyright © Dan T. Sehlberg, 2013 Published by agreement with Salomonsson Agency Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, 2014 Oversatt av: Kurt Hanssen Omslagsdesign: Peter Stolze Repro: RenessanseMedia AS Sats: Type-it AS, Trondheim Satt med: Sabon 10,4 Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland ISBN: 978-82-516-8045-5 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Sitatene fra Koranen er oversatt fra arabisk av Einar Berg. Abraham Sutzkevers dikt er oversatt av Barnett Zumoff og hentet fra Laughter Beneath the Forest. Poems from old and recent manuscripts, Hoboken, KTAV Publishing House 1996.


Til Anna, Natasha og Rebecca


prolog

Qana, Libanon Den lille jenta med den vakre kjolen var ikke redd for å ta en risiko. Det hadde regnet, og bakken bak mormors hus var leirete og glatt. Det oppsatte håret hadde løsnet og de mørke lokkene hadde falt ned. Hun listet seg mot en katt, anstrengte seg for ikke å skremme den, og satte de hvite tøyskoene forsiktig ned i den brune leiren. Katten snuste på et bildekk som lå halvveis begravet ved det rustne fotballmålet. Det var en slank katt med fine striper. Som en tiger. Kanskje det var en tiger. Og hun var kanskje en magisk prinsesse som kunne snakke med tigre. Plutselig var det noe som skremte katten, den løp bortover mot steinbroen og den brune, brusende elven. Prinsessen fikk i stedet tak i en gammel blikkboks. Nei, det var da selvsagt ingen blikkboks, det var tigerens lille tigerunge, som lå forlatt i leiren. Hun tørket grundig av den på kjolen. Mamma pleide treffsikkert å kalle henne for kameleonen. Hvis hun bare fikk litt tid på seg, klarte hun alltid å få klærne sine til å se ut som bakken hun lekte på. Akkurat i dag hadde mamma og mormor vært så opptatt på kjøkkenet at de ikke la merke til at hun løp ut i den nye, turkise kjolen. I motsetning til kjolen var bokstigeren nå ren og fin. Men sulten. Tigre er alltid sultne. Hun klemte boksen mot brystet og skled bortover marken. Begge kvinnene stirret forskrekket på den skitne og andpustne jenta som kom inn på kjøkkenet. «Mormor! Jeg trenger en bolle med vann med en gang.» 7


Elif satte fra seg et fat med rykende varme sambosekpiroger. «Du trenger ikke bare en bolle. Du trenger et helt badekar.» Hun lo og kikket bort på Nadim, hun ventet på datterens utbrudd. Det gjorde Mona også, plutselig gikk det opp for henne hvor leirete hun var. «Mamma. Ikke bli sint. Jeg har funnet en tigerunge! Og den er sulten.» Mona holdt den ene hånden innenfor kjolelivet og strakte oppfordrende den andre ut mot Elif, som ga henne en bit pirog. Da jenta matet protesjeen sin, gled kjolen opp, og Nadim fikk et glimt av tigeren. Rommet begynte å svaie. Hun måtte holde seg fast i kjøkkenbenken for ikke å miste balansen. «Kjære deg. Den tigeren der er veldig farlig. Den kan bite deg. Stå helt stille.» Mona lo lykkelig, glad for at mamma var med på leken. Nadim skjøv instinktivt moren sin unna. Hun hadde også oppdaget hva Mona holdt i fanget, og begynte å be. Nadim beveget seg langsomt nærmere datteren. «Kan jeg få tigeren?» Mona ristet trassig på hodet. «Hun er bare rolig sammen med meg. Hun blir så fort redd. Moren hennes har forlatt henne.» Nadim kunne ikke holde tilbake tårene. Mona var den vakreste som fantes. Hennes elskede datter. Qanas underverk. Med skjelvende stemme gjentok hun: «Gi mamma tigeren nå. Ellers blir mamma sint. Kjempesint!» Mona så morens tårer. Hun flyttet urolig blikket bort til mormor. Hørte hennes bønner. Så strakte hun fram hånden med tigerungen. Som ikke var en tigerunge. Som var en boks. Som ikke var en boks. Som var en granat fra en israelsk klasebombe. Nadim holdt blikket festet på ansiktet til datteren. 8


Hendene deres møttes. Det var som om nervene i hånden hennes, de små, tynne hårstråene på håndbaken, strakte seg mot datteren med en pulserende intensitet. Hun holdt pusten og lukket hånden rundt den kjølige granaten. Teen i koppen var blitt kald for lenge siden. Mennesker kom og mennesker gikk. Det angikk ikke lenger ham. Han var tom. Like kald som teen. Død. Men likevel så smertelig levende. Etterlatt. Men det var bare skallet hans som satt ved vindusbordet på det lille tehuset. Med tomt blikk og krøllete klær. Håret var ugredd. Han var full av sot. Utenpå og inni. Han visste ikke hvor lenge den svartkledde mannen hadde sittet der, rett overfor ham. Ikke hvor han kom fra eller hvorfor han hadde kommet. Mannens vennlige blikk hvilte på den kalde fasaden hans. Den gamle la hånden sin på hans. En ru og varm hånd. «Samir Mustaf.» Han rykket til da han hørte navnet sitt. «Koranen sier: ‘Og det finnes de som våker over dere … som kjenner dere og vet hva dere gjør. De gudfryktige skal vitterlig finne salighet.’» De satt der, den gamle og den tomme. Hvor lenge hadde han ingen anelse om. Kanskje en time. Kanskje en uke. Den lille kafeen lå rett overfor Hiram-sykehuset i Tyre. Han skulle ha besøkt byen sammen med henne. Vist henne ruinene av hippodromen og den vakre triumfbuen. Badet med henne på stranden. Han kjente en sur smak i munnen. Den gamle reiste seg og tok ham i armen. Dro ham opp. Samir fulgte stivt med ham ut av tehuset. Han så verken gaten, bilene eller menneskene. Hørte ikke larmen. Han så bare det samme bildet foran seg, om og om igjen. Datteren hans hadde ikke noe ansikt. Det var borte. De var borte. Han kom fram til en ventende bil. Noen åpnet døren. Mannen snakket med myk stemme: 9


«Du kan ikke gjøre mer her. Men det er mer du kan gjøre.» Samir sank ned i baksetet på bilen. Den gamle fulgte ikke etter, han lukket bare døren etter ham. Bilen svingte med en gang ut i den hissige trafikken. Under bakspeilet hang et solbleket bilde av fotballspilleren Ronaldo. Han lukket øynene.


del i Infeksjon


Fem år senere. Dubai City, emiratet Dubai Burj al Arab, arabernes tårn, er kjent som verdens mest luksuriøse hotell. Det var lenge Dubais signaturbygg, der det reiste seg i form av seilet på en dhow, tre hundre og tjueen meter over en kunstig øy. Hotellet besto bare av store suiter, og mer enn to tusen kvadratmeter av det var dekket med ekte gull. Alle tepper var håndknyttede. Som en av tre ansvarlige entreprenører, hadde Mohammed al-Rashid brukt en stor del av sin våkne tid på byggeplassen de fem årene det tok å skape Burj al Arab. Byggefirmaet hans var et av de største og mest respekterte på den arabiske halvøya. Mohammed hadde også tilbrakt mye tid på hotellet etter at det var ferdig. Han bodde i Saudi-Arabia, og hadde lagt store deler av forretningsvirksomheten sin til Dubai. Det var vanskelig å slå den eksepsjonelle servicen og den høye sikkerheten som hotellet kunne tilby. Men akkurat nå var både sikkerhet og service uvesentlig. Han studerte de blå fløyelsveggene i den store suiten. Blikket vandret bort til de spesiallagede sitteputene, som var nesten to meter i diameter og sydd med gulltråd. Den sterke duften fra liljene på bardisken og spisestuebordet gjorde ham tung i hodet. Han skulle ønske at han kunne åpne balkongdøren og slippe inn frisk luft. Den store tv-skjermen viste lydløse feriemål og lykkelige turister med store smil. Han fortapte seg i en reklamefilm for Disney World. 13


Tanken på familien fikk det til å vende seg i magen hans. Eller var det den sterke duften fra liljene? Han lurte på hva barna gjorde. Bunyamin satt sikkert og så på tv, leksene var nok for lengst unnagjort. Lille Azra lå og sov. Mohammed var ikke et menneske som pleide å gråte. Da han kjente den salte smaken av tårer i munnen, prøvde han å huske sist det hadde skjedd. Det var kanskje da Bunyamin ble operert. Han tørket seg forsiktig i ansiktet med en svett hånd. Han kom til å se på henne igjen. Hun var ikke høy, under én sytti. Virket lavere nå som hun hadde tatt av seg de høyhælte skoene. Han studerte de små føttene hennes, de skinte svakt i grått av de tynne strømpebuksene. Beina, som så sterke ut. Den mørke kjolen satt stramt. Hun hadde tatt av seg jakken og kneppet opp tre knapper i blusen. Eller var det han som hadde kneppet dem opp? Han så den svarte kanten på bh-en mot den mørke huden. Han svelget. Hvordan kunne han tenke på sex i en sånn stund? Han flyttet urolig blikket til ansiktet hennes. Hun var vakker. Det var ikke lett å si nei til de mørke øynene. Samtidig var det noe som ikke stemte. En bulk i den velpolerte lakken: Nesen. I og for seg en fin nese, men den så skjev ut. Brukket. Den ga det myke ansiktet hennes et hardt trekk, en slags egenrådig blanding av bokser og modell. Hun virket fullstendig uinteressert i ham, der hun satt sammenkrøpet i den store lenestolen og bladde nonsjalant i Vanity Fair. Fingrene var tynne og neglene vakkert manikyrerte. Til å være femtifem år, var Mohammed al-Rashid i god fysisk form. Han trente styrke hver dag. Kroppen hans vakte interesse hos kvinnene. Han visste at den ikke hadde unngått henne. Ingenting unngikk henne. Med de forutsetningene kunne han lett ha reist seg fra sengen, slått henne sønder og sammen og så bare forlatt rommet. Det som hindret ham, var at han ikke var bundet. Hadde han vært det, ville han ha 14


kjempet seg løs og kastet seg over henne. Hun hadde verken teipet håndleddene hans, bundet ham eller satt håndjern på ham. Den spede kvinnen, som ikke var mer enn én og en halv meter fra ham, så altså ikke på ham som en trussel. Mohammed hadde god intuisjon, og svaret på maktbalansen var å finne i blikket hennes. Hun hadde fortalt hvem hun var og beordret ham til å sette seg på sengen. Der satt han fortsatt, to timer senere. Halsen var tørr. Det verket i ryggen. Og så hadde han begynt å få tømmermenn. Hun slengte bladet fra seg og kikket på klokken. «Skal vi slippe inn litt luft?» Hun snakket feilfritt arabisk. Han nikket takknemlig. Hun reiste seg og gikk bort til balkongdøren på strømpelesten. En varm bris feide inn i rommet. Den blafret i Vanity Fair, og duften fra liljene ble blandet med eukalyptus. Da han studerte kvinnen som tente seg en sigarett på balkongen, fikk han lyst til å le. Le eller gråte. Hva ventet hun på? Blackberryen hennes lå taus på bordet ved lenestolen. Hun hadde sjekket den mange ganger. Nå virket det som om hun bare sto der ute og drømte. Han skjelte mot døren på den andre siden av rommet. Det tok bare noen sekunder å komme seg ut. Men hun var kanskje ikke alene? Sto det vakter utenfor? Det forklarte muligens hvorfor hun var så rolig. «Du rekker det kanskje, Mohammed. Kanskje ikke.» Han rykket til, og så at hun satt på huk ved siden av ham. Han hadde ikke hørt henne komme. Hun var så nær at han kjente varmen fra pusten hennes. Tobakken. Hun satt stille. En katt klar til sprang. Da han ikke rørte seg, men taust senket blikket, reiste hun seg og gikk tilbake til lenestolen. Han tenkte tilbake på kveldens middag. Tidligere i uken hadde han fanget opp et rykte om et stort kontorbygg. Det japanske handelskammeret lette etter tomt til et kommersielt kjøpesenter for asiatiske firmaer. Han visste at det var store muligheter for arabiske firmaer til å gjøre forretninger 15


i Asia. I tider som dette, når arabiske selskaper og banker sloss med for høye lån og synkende likviditet, var utenlandske prosjekter ekstra interessante. Derfor hadde han tatt en ringerunde og fått høre at det var en konsulent, en kvinne fra Abu Dhabi ved navn Sarah al-Yemud, som hadde fått anbudsoppdraget. Det tok ham ti minutter å finne opplysninger om henne, og etter å ha studert referansene hennes ba han assistenten sin om å kontakte henne. Han gikk ut fra at hun uansett ville kontaktet selskapet hans, men han tok ingen sjanser. En middag ble booket allerede neste kveld, i tårnets panoramarestaurant Al Muntaha i tjuesjuende etasje. Han kikket på henne. Det virket som om hun satt fordypet i tanker. Hun var vendt mot tv-en, men blikket befant seg langt bortenfor den tause golfturneringen som ble vist. Hun så trøtt ut. Liten. Hendene var knyttet. Så hardt at knokene var hvite. Hun hadde ventet på ham da han kom inn i den halvsirkelformede restauranten, to hundre meter over havet. Innredningen var futuristisk, og fra bordet ved et av de store vinduene kunne de se Jumeirah-stranden og de kunstige øyene Palm og World. De hadde spist en god middag, og deretter flyttet seg bort til baren og de dype fløyelslenestolene. Mohammed pleide å si at han var en pragmatisk muslim. Han var troende, men valgte selv hvilke regler han skulle følge. Alkohol var en ting han hadde gitt etter for. Arbeidet hans gjorde at det innimellom var nødvendig å drikke alkohol med kunder. Det var en ettergivelse som han kunne leve med. Faktum var at han etter hvert hadde begynt å drikke mye også uten kunder. Han hadde tilbudt Sarah favorittchampagnen sin, Louis Roederers Cristal. Hun aksepterte villig. Det virket som om hun også var en pragmatisk muslim. Prosjektet var omfattende, og Sarah hadde satt seg godt inn i lokale byggeregler og avansert prospektering. Til å begynne med hadde han vært forbauset over at asiatene hadde valgt å gi oppdraget til en kvinne. Kvinner var en sjeldenhet i 16


forretningslivet, for ikke å snakke om i byggebransjen. Men allerede etter de første timene med Sarah skjønte han at man ikke måtte undervurdere henne. Ironien fikk ham til å stønne. Etter nesten tre flasker vin, hun hadde ikke drukket i hans tempo, begynte han å bli mindre interessert i asiatiske byggeprosjekter og mer interessert i beina hennes. Da hun lo høyt, tok han sjansen og la en hånd på låret hennes. Latteren ble borte. Hun så på ham under den svarte luggen. Uten et ord tok hun glasset sitt og reiste seg. Først trodde han at hun hadde tenkt å forlate ham. Han så forundret på henne, men hun smilte og nikket mot de ti gullforgylte heisene. Han fulgte etter som en lydig skolegutt. Dette var altfor bra til å være sant. Hun forandret seg så snart han lukket døren til suiten. Nå var det en metallisk tone i stemmen, noe skarpt som ikke passet til den myke, kvinnelige og nesten skjøre personen som han akkurat hadde spist middag med. Forklaringen kom raskt: Hun påsto at hun var en del av Enhet 101. Han visste hvem de var. Mossads bødler. At Sarah ga ham denne informasjonen var urovekkende nok i seg selv. At hun i tillegg visste at selskapet hans hadde vært ansvarlig for byggingen av en omfattende bunker i Iran, var enda mer urovekkende. Spesielt fordi nettopp denne bunkeren utgjorde en topphemmelig, fremtidig oppbevaringsplass for anriket uran. Men det aller mest urovekkende var at hun ikke stilte noen spørsmål. I stedet satte hun seg bare i lenestolen og begynte å bla i motemagasiner. Herregud. Hvordan hadde Mossad fått tak i navnet hans? Hvor mye visste de om bunkerprosjektet? Om de andre prosjektene hans? Han bannet stille over grådigheten sin. Han skulle aldri ha gått inn i det forbannede bygget, uansett hvor godt betalt det var. Han hadde ikke noe usnakket med israelerne, og hadde aldri hatt det. Politikk var ikke hans sak. 17


Blackberryen vibrerte. Sarah plukket den opp, lyttet i stillhet og la på. Hun ble sittende med telefonen i hånden og studere ham. Bet litt i en negl. Han klarte ikke sitte stille lenger. Han reiste seg og slo ut med hendene. «La oss avslutte denne lange kvelden.» Hun ble sittende i lenestolen og fulgte ham med blikket. Så satte hun resolutt føttene i skoene, dro på seg jakken og reiste seg. «Du har rett, Mohammed, det er på tide å avslutte.» Han nølte et sekund, men så kastet han seg fram. Med bankende tinninger grep han tak i vasen med liljer og slengte seg mot henne. Vasen kastet han mot hodet hennes. Hun kløp ham i siden og gled unna. Han stavret framover, mistet balansen og falt hodestups ned i lenestolen. Det brant der hun hadde kløpet ham. Han kom seg raskt på beina og snurret rundt. Han fant henne sittende på sengen, rolig, som om ingenting hadde skjedd. Han ble så forbløffet at han kom helt ut av det. Det var som om de bare var to søsken som lekesloss. Nå hadde storesøster gått lei. Eller hadde hun gitt opp? Skulle han løpe mot døren eller ta henne først? Det gjorde så vondt i venstre side at han nesten ikke klarte å stå. Han kjempet imot, men sank ned i lenestolen. Rollebytte. Nå sitter jeg her og hun der. Han fikk øye på kniven hun hadde i hånden. Det var ingen vanlig kniv, mer som en kartongkniv. Han stønnet og tok seg til siden. Skjorten var varm og fuktig. Hun hadde stukket ham med kniven. Hvor alvorlig var det? Det var som om hun leste tankene hans. «Jeg har punktert leveren din. Du kommer til å dø. Det kommer dessverre til å gjøre vondt. Det skulle ikke skje på denne måten, men av og til blir man nødt til å improvisere. Leveren din slipper ut store mengder blod i bukhulen. Den kan ikke trekke seg sammen etter et knivhogg, og det gjør det hele enda verre. Dessuten er det leveren som lager proteinet som gjør at blodet levrer seg. Er den punktert, så … Kort 18


sagt, det er slett ikke bra for deg. Men skaden er ikke bra for meg heller, siden jeg hadde ordre om å gi deg hjerteinfarkt. Det skulle ikke se ut som et drap. Det blir vanskelig å unngå, når du har hull i leveren.» Den skjærende smerten slukte tankene hans. «Jeg vil ikke dø, jeg har familie,» stønnet han svakt. Hun reiste seg. «Jeg vet du har familie. Gled deg over de minnene du har, og vær lykkelig over de gavene Gud har gitt deg. Bunyamin og Azra klarer seg. Hvis du har vært en god muslim, kommer englene og henter sjelen din. Er det ikke sånn? Og hvis du så svarer rett på noen enkle spørsmål, blir du skrevet inn i Jannah, paradiset, av selveste Allah. Deretter er det bare å gjøre seg husvarm. Det kommer til å gjøre vondt i noen timer, men den som venter på noe godt … Jeg kan ikke hjelpe deg mer. Min rolle i dette er over.» Hun gikk inn på badet, og han hørte lyden av rennende vann. Krampene fikk ham til å falle framover på gulvet. Han så den store, mørke flekken vokse raskt på det tykke gulvteppet. Det luktet støv og rengjøringsmiddel. Hadde han vært en god muslim? Han angret på sin pragmatiske innstilling til islam. Tankene svirret. Han så uklart. Han måtte finne en måte å stoppe blødningen på. Han hadde kanskje en sjanse? En pute, hva som helst å presse mot såret til han kunne få legehjelp. Det fantes helsepersonale på hotellet. Alt fantes på det forbannede hotellet. Sarah var hans eneste håp. Han gurglet og hostet. De svarte, høyhælte skoene dukket opp i synsfeltet hans igjen. Hun dro ham opp i sittende stilling. Han brakk seg. En brunrød sørpe skyllet utover gulvet og beina på lenestolen. «Jeg kan gi deg en rekke hemmeligheter.» Stemmen hans var ru og svak. Hun satte seg på huk ved siden av ham, og unngikk smidig alt som lekket ut av den punkterte kroppen. 19


«Du trenger ikke anstrenge deg. Vi vet allerede det vi trenger å vite. Vi har andre kilder. Mitt oppdrag her var å stoppe framtidige problemer. Du skal ikke hjelpe Teheran med flere bygg. Din etterfølger vil forhåpentligvis være mer forsiktig.» Han snøftet. «Bunkeren var et rent forretningsoppgjør … og jeg vet … andre ting. Viktige ting.» Hun kikket på klokken sin. «Hva slags viktige ting da?» Hun hørtes ut som hun kjedet seg fryktelig. Han lette febrilsk i den ødelagte hukommelsen sin. Middagen hos Omar Fathy. Det hadde vært en venn av Omars bror der som han ikke hadde truffet før. Hva var det nå han het igjen? De hadde hatt en diskusjon om bunkerbyggingen. Noe annet var blitt nevnt. Noe veldig hemmelig. Han hadde varm væske i munnen og nesen og halsen igjen. Hun reiste seg. Han kunne høre de myke skrittene hennes på det tykke gulvteppet, deretter de skarpe klikkene fra hælene mot det harde gulvet. Han jamret seg. Hun snudde seg ikke, men gikk bort og lukket balkongdøren. Hun hadde tenkt å forlate ham. «Arie al-Fattal!» Ordene ble uttalt med munnen begravd i det støvete gulvteppet. Det suste i hodet. De utydelige skoene stoppet halvveis mot ytterdøren. Nå kom de tilbake. «Hva er det med ham?» Et glimt av håp. Han så igjen opp i det myke ansiktet med den skjeve nesen. «Hjelper du meg?» Hun så taust på ham. Vurderte spørsmålet hans. «Jeg har fortsatt tabletten som du skulle ha tatt. Jeg har ikke lyst til å sløse den bort, men hvis du gir meg noe av verdi, kan du kanskje få den. Den gjør at hjertet ditt stopper, helt smertefritt. Ellers har du minst én time igjen å leve, og det er 20


definitivt ingenting å se fram til. Det går ikke an å redde deg, selv om du lå på et operasjonsbord. I prinsippet er det umulig å sy i leveren.» En tablett. Det var alt han ville ha. Å få sovne inn. Flykte fra flammene som brant ham opp innenfra. Hun tok fram telefonen og satte den på opptak. Så slo hun ut med hendene som en teaterregissør. Han prøvde å snakke sammenhengende. «Du vet altså hvem Arie al-Fattal er. Jeg traff ham på en middag. Han prøvde å få meg interessert i å være med og finansiere et attentat mot Israel.» Hosten avbrøt ham, og for hvert angrep eksploderte tusenvis av lys. Susingen i hodet ble sterkere. «Hva slags attentat?» sa hun utålmodig. «En slags form for teknisk angrep. Et nytt våpen. Et virus.» Det siste hvisket han. Magen fikk ham til å vri seg i kramper, og da han gjorde det, ble halsen igjen fylt av en varm og tykk væske. Han ble liggende på siden, han snappet kraftløst etter pusten, som en fisk på land. Hun ventet på mer, men så at han ikke ville klare å fortsette. Hun åpnet minibaren ved sengen. «Tabletten skal tydeligvis løses opp i en sukkerrik væske. For at den skal virke fortere.» Hun rotet omkring blant drikkevarene. «Jeg antar at det er ok med Coca-Cola? Den er kald.» Han fulgte henne med blikket. Hun åpnet den røde boksen. Så holdt hun opp en hvit pille, på størrelse med en Aspirin. Hun ristet forsiktig på boksen for å få tabletten til å løse seg opp. Han var taus, men kroppen var spent som en fjær. Hun hjalp ham med å drikke. Han svelget blod, magesyre og Coca-Cola. Hun la hodet hans varsomt ned på gulvteppet, og reiste seg. «Sånn, Mohammed. Nå kan du i det minste glede deg over at denne slitsomme kvelden snart er over. Er det ikke iro21


nisk at det er den amerikanske nasjonaldrikken som blir din redning?» Hun satte den tomme boksen på bardisken med et smell. Deretter gikk hun bort til ytterdøren uten å snu seg. På gulvet lå den arabiske magnaten igjen som en kunstig øy i en stor, mørkerød sjø. En fallen miniatyr av Burj al Arab. Med revet seil. Kroppen var ikke lenger spent. Hjertet hadde sluttet å slå etter et par minutter.

Stockholm, Sverige Det var fortsatt en halvtime igjen. Han sovnet mens han satt der og ventet. Utskriftene gled ut av mappen og ut over det grå steingulvet på konferanserommet, hvor de laget et fargerikt mønster. Han lot dem ligge, og prøvde å finne en mer behagelig stilling på den stive kontorstolen. De vakreste tonene i verden strømmet gjennom sjelen hans. Døren åpnet seg, og der sto en ung ingeniørstudent med stritt, svart hår og et ansikt fullt av fregner. Han sa et eller annet. Eric forlot motvillig Tosca, men bare halvveis, den ene øretelefonen til iPoden fikk sitte i. «Vil du ha en kreft-cola eller en ordentlig Coke?» Eric himlet med øynene. «Hvis det er light du mener, så ja takk. Og det kreftsnakket er bare tøv. Ingen har vitterlig dødd av å drikke Coca-Cola.» Studenten prøvde ikke å bry seg om utskriftene som dekket gulvet. «Ok, professor. Jeg setter den ved talerstolen.» Eric nikket. Så lente han seg tilbake. «Med is og sitron, takk.» Han satte øretelefonen på plass, og arien ble til stereo igjen. Han tenkte på den kommende forelesningen. Sekretariatet 22


hadde fortalt ham at det var over hundre påmeldte. Dagens tale var en grunnleggende gjennomgang av forskningen hans, og dermed velkjent farvann. Han visste hvor skjærene var. Tosca hadde kommet fram til fengselet, og sang for sin dødsdømte kunstner. Amor che seppe a te vita serbare, vår hete kjærlighet gir deg livet tilbake. Eric sluttet å tenke på foredraget, tankene drev i stedet over på nattens sammenstøt. Han hadde dype kloremerker under den hvite skjorten. De hadde elsket. Da Hanna, het og skjelvende, hadde mumlet fram et nei og prøvd å skyve ham fra seg, hadde han strittet imot. Fortsatt. Hun hadde kjent at han var på vei og prøvde å verge seg. Sånn var avtalen mellom dem. Men han hadde vært dopet av duften hennes. Beruset av den svette halsen hennes. Klarte ikke, ville ikke adlyde. Da det var for sent, hadde hun holdt ham tett inntil seg. Tatt imot ham. Etterpå, da han hadde ligget og gispet etter pusten med ansiktet begravd i håret hennes, hadde hun grått. Først bare en stille hulking. Så av ren fortvilelse. «Din jævel. Ditt forbannede jævla svin.» Hun hadde klort ham. Den fregnete studenten dukket opp i døråpningen. Eric kastet et blikk på klokken og nikket. Han skrudde av midt i finaleduetten, reiste seg og fulgte etter det strie håret på den korte spaserturen bort til F2-aulaen. Det første han så da han gikk opp på scenen ved talerstolen, var at noen – antagelig Fregnene – hadde klistret Cancerfondets logo på glasset med Coca-Cola Light. KTH-humor. Summingen i salen stilnet. Han kremtet og lot blikket vandre over publikum. Han kjente ikke igjen noen av dem, men så hadde han da heller ikke hatt så mye kontakt med studentene det siste året. «God formiddag. Mitt navn er Eric Söderqvist, og for sytten år siden gikk jeg på det fireårige sivilingeniørprogrammet, med fokus på datateknikk. Etter det har jeg fortsatt med å fordype meg innenfor scientific computing. For fem år siden 23


tok jeg en doktorgrad på BCI, Brain Computer Interface, altså samarbeidet mellom datamaskiner og hjerner. Det siste året har jeg ledet et forskningsprosjekt som vi kaller Mind Surf. Et tverrvitenskapelig arbeid som fusjonerer verdensledende nevroforskning med vår mest avanserte IT-teknikk. Vi samarbeider med Karolinska Institutet og Kyoto University, og teamet mitt har en rekke patentsøknader innenfor området. Forhåpentligvis kommer dere til å være like tent på det som jeg er, når mine førtifem minutter er over.» Det var stille i lokalet. Eric tok den trådløse fjernkontrollen og trykket fram det første bildet sitt. «Hjernen rommer over hundre milliarder nerveceller. Antallet synapser – eller kontaktpunkter hvor nerveimpulser overføres fra en nervecelle til en annen – klarer vi ikke å telle. Ved hjelp av nervetråder spinner disse synapsene et nettverk med en enorm kapasitet. Drømmer, minner, følelser, bevegelser, inntrykk prosesseres i en stadig pågående syntese. Til tross for at hjernen er et av vår tids største forskningsområder, vet vi fortsatt svært lite om vår biologiske superdatamaskin.» Et klikk og et nytt bilde. «I dag lever vi stadig lengre og sunnere liv, mye takket være banebrytende framskritt innenfor så vel medisin som teknikk. Vi har mer virkningsfulle medisiner. Vi har avanserte redskap, som pacemakeren, proteser og en rekke mer eller mindre komplekse hjelpemidler for handikappede. I løpet av det siste tiåret har vi også blitt bedre på transplantasjoner. Vi har begynt å se mulighetene med genforskning og stamcelledyrking. Men alle disse framskrittene innebærer fortsatt ingen forandring for de mange millioner mennesker som lider av alvorlige hjerneskader.» Bildene viste kjente ansikter med kjente sykdommer. «Bare i USA er det mer enn fem millioner mennesker med permanente hjerneskader, to millioner med lammelser, én million med Parkinson og én million blinde. I tillegg til tjue 24


millioner døve. Utenom disse finnes det slagpasienter og mennesker med andre relaterte problemer som depresjon. Mange av disse sykdommene og skadene kommer av at hjernen ikke makter å tolke inntrykk og utføre muskel- og nervekommandoer. Det gir seg utslag i blindhet, en manglende evne til å kommunisere, en delvis eller fullstendig lammelse.» Eric drakk en slurk brus, og blunket til den fregnete studenten som satt på første rad. «Prosessoren i en datamaskin minner på mange måter om menneskets hjerne. Begge arbeider med binære systemer og kommuniserer via impulser. Likhetene gjør det mulig å kombinere disse systemene. I konvergensen mellom datamaskin og menneske finner vi løsninger på en rekke av de nevnte problemene. Det er mitt kall. Jeg arbeider med å skape tankestyrte datasystemer. Og datastyrte tankesystemer.» Han lot ordene bli hengende i luften en stund, før han trykket fram et bilde av hjernebølger under en EEG-måling. «BCI-programmer tolker nevral aktivitet og oversetter den til digitale kommandoer. Elektroder registrerer tanker, som deretter – via datamaskinen – kontrollerer eksempelvis mekaniske proteser eller digitale kommunikasjonssystemer. På denne måten kan man gjenskape funksjoner hos pasienter som lider av nedsatt motorikk som følge av slag, ryggskader, MS eller ALS. Lamme kan styre ulike former for hjelpemidler og bevege seg ved hjelp av proteser. Mulighetene er uendelige.» Eric startet en filmsekvens. «Her ser dere en ape som har lært seg å styre en robotarm for å få mat. Apen kontrollerer armen via en joystick. Apen har også et BCI-implantat i hjernen, som tolker de elektrofysiske signalene som skapes hver gang hun utfører en bevegelse med joysticken. Her kobler nå forskerne av joysticken. Dere ser at robotarmen likevel fortsetter å hente mat til apen. Hvordan er det mulig?» 25


Mona, Dan T. Sehlberg  

En intrikat vev av storpolitikk, internasjonal terrorisme og de siste vitenskapelige nyvinningene innen nevrologi og datateknikkk. En nervep...

Advertisement
Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you