Issuu on Google+

© Marion Ettlinger

www.reaganarthurbooks.com

«Kompromissløs, men imponerende nyansert […] fantastisk spennende, nydelig komponert og overraskende morsom.» Guardian «Det mest bemerkelsesverdige ved Charlotte Rogans debutroman er hvor uanstrengt den overgår, og snur på hodet, enhver forventning.» Los Angeles Times «En fengslende og urovekkende debut.» Observer «En merkelig, vidunderlig bok» The Spectator

Also available from Jacket design by Emma Graves —LBBG

ISBN 978-82-516-5829-4

Jacket photographs: ocean © Mark Owen/Arcangel Images; boat © The Francis Frith Collection/SuperStock Author photograph by Marion Ettlinger Jacket © 2012 Hachette Book Group, Inc. Printed in the U.S.A.

9

788251 658294

www.schibstedforlag.no

Charlotte Rogan

A reading group guide to The Lifeboat is available at www.hachettebookgroup.com.

«Charlotte Rogan bruker en tilsynelatende enkel fortelling om skipsforlis og overlevelse til å utforske vår akk så menneskelige kapasitet for selvbedrag.» — J.M. Coetzee, vinner av Nobelprisen i litteratur

«En imponerende, opprivende debutroman»

Livbåten

Charlotte Rogan gikk ut fra Princeton University i 1975. Etter å ha jobbet som arkitekt, ble hun hjemmeværende mor til trillinger. Det var på denne tiden hun begynte å skrive. Et gammelt juridisk dokument og en oppvekst i en båtinteressert familie ga inspirasjon til Livbåten, som er hennes første roman.

I 1914 blir det praktfulle passasjerskipet Empress Alexandra rammet av en mystisk eksplosjon på vei mot New York fra London. Om bord er den rike bankmannen Henry Winter og hans unge kone Grace. Henry klarer på et vis å ordne en plass til Grace om bord på en livbåt. Men passasjerene merker raskt at båten er overlastet og kan synke når som helst. Noen må dø, ellers vil ingen overleve. De andre om bord kjemper mot elementene og hverandre. Grace betrakter, venter. Hun vet alt om tålmodighetens verdi – hennes ferd gjennom livet til privilegert rikdom har vært langt fra enkel. Nå vet hun at alt står på spill. Passasjerene i livbåten legger planer, manipulerer, sprer rykter og trøster hverandre mens de sitter trykket sammen i tre lange uker. Alt de tror om godhet, medmenneskelighet og Gud blir satt på prøve mens de erkjenner hva de er villige til å gjøre for å overleve. Livbåten er en drivende spennende roman om moralske valg, og et gripende kvinneportrett av Grace, like sammensatt og uforglemmelig som historien hun har å fortelle.

New York Times “The Lifeboat traps the reader in a story that is exciting at the literal level and brutally moving at the existential: I read it in one go.”

—Emma Donoghue, author of Room

“What a splendid book.” —Hilary M antel, author of Wolf Hall

Grace Winter, twenty-two, is both a newlywed and a widow. She is also on trial for her life.

Livbåten a novel

Charlotte Rogan

IN the summer of 1914, Grace elopes with Henry Winter in London, hoping to escape the disapproval of his wealthy family. When the elegant ocean liner carrying them home to America suffers a mysterious explosion, Henry sacrifices his own safety and secures Grace a seat in a lifeboat, which its occupants quickly realize is over capacity. For any to live, some must die. Adrift on the Atlantic, the weather deteriorating and supplies dwindling, the castaways scheme and battle, caught up in a vicious power struggle between a ruthless but experienced sailor and an enigmatic matron with surprising powers of persuasion. Choosing a side will seal her fate, but Grace has made her way in the world by seizing every possible advantage. As she recollects the unorthodox way she and Henry met and considers the new life of privilege she thought she’d found, Grace must now decide: Will she pay any price to keep it? The Lifeboat is a masterful debut, a story of hard choices, ambition, and endurance, narrated by a woman as complex and unforgettable as the events she describes.


Charlotte Rogan

Livb책ten Oversatt av Mari Johanne M체ller


Originalens tittel: The Lifeboat Copyright © Charlotte Rogan 2012 Published by arrangement with Ulf Töregård Agency AB Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2013 Oversetter: Mari Müller Repro: Renessanse Media Ombrekking: Type-it Satt med: Sabon 10,5 Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland ISBN 978-82-516-5829-4 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no


Til Kevin. Og til Olivia, Stephanie og Nick. Med kjĂŚrlighet.


Jeg skal synge til alle folk om flommen. Lytt! Atrahasis-myten, de siste linjene


Prolog

I dag ble advokatene sjokkert over meg, og det overrasket meg hvilken virkning jeg kunne ha på dem. Tordenværet brøt ut da vi dro fra rettssalen for å spise lunsj. De styrtet i ly under markisen til en butikk i nærheten, for at dressene deres skulle holde seg tørre, mens jeg ble stående på gaten, åpnet munnen mot regnet og ble brakt tilbake til det andre regnet, da det hadde rent som fosser nedover oss. Jeg hadde kommet meg levende gjennom det styrtregnet, men i det øyeblikket, da jeg sto der på gaten, skjønte jeg at jeg kunne gjenoppleve det, at jeg enda en gang kunne befinne meg på den tiende dagen i livbåten, da det begynte å regne. Regnet hadde vært kaldt, men vi hadde ønsket det velkommen. Først hadde det ikke virket som det skulle bli til noe mer enn en ertende, fuktig tåke, men i løpet av dagen begynte det virkelig å skylle ned over oss. Med åpne munner løftet vi ansiktene mot det, stenket de hovne tungene. Mary Ann, en kvinne på min alder, kunne ikke, eller ville ikke, åpne munnen, verken for å drikke eller snakke. Hannah, som bare var litt eldre, fiket hardt til henne, og sa «Åpne munnen din, ellers åpner jeg den for deg!» Så grep hun tak i Mary Ann og klemte rundt neseborene hennes, helt til hun var nødt til å gispe etter luft. Lenge satt de to slik, i en slags voldelig omfavnelse, mens Hannah holdt munnen til Mary Ann åpen, og det grå, livgivende vannet fikk renne inn i henne, dråpe etter dråpe. 9


«Kom, kom!» sa herr Reichmann, hovedmannen i den lille banden av advokater som min svigermor har engasjert. Hun har ikke hyret dem inn fordi hun bryr seg om min skjebne, men fordi hun tror det kan skade familiens gode rykte hvis jeg blir dømt. Herr Reichmann og kompanjongene hans ropte på meg fra fortauet, men jeg lot som om jeg ikke hørte dem. De ble svært sinte av ikke å bli hørt, eller snarere av at man ikke adlød dem. Jeg antar at ikke å bli adlydt er uvant og langt mer fornærmende for dem som er vant til å snakke fra podier, for dem som vanligvis nyter oppmerksomheten fra dommere og juryer og mennesker som har sverget å snakke sant eller tie, og hvis frihet avhenger av de utvalgte sannhetene de velger å fortelle. Da jeg til slutt rev meg løs og gikk bort til dem, skjelvende og gjennomvåt, men smilende for meg selv, glad fordi jeg hadde gjenfunnet den lille friheten som lå i mine tanker og fantasier, spurte de meg, «Hva slags påfunn var det? Hva i all verden er det du gjør, Grace? Har du gått fra vettet?» Herr Glover, den snilleste av de tre, la frakken sin rundt de dyvåte skuldrene mine. Silkefôret var snart gjennombløtt og etter alt å dømme ødelagt, og selv om jeg syntes det var rørende at herr Glover hadde tilbudt meg frakken sin, ville jeg mye heller ha sett at det var frakken til den kjekke, røslige William Reichmann som ble ødelagt av regnet. «Jeg var tørst», sa jeg, og tørst var jeg fremdeles. «Men restauranten er rett der borte. Det er mindre enn et kvartal bort dit. Om et minutt eller to kan du få hva som helst du ønsker å drikke», sa herr Glover mens de andre pekte og utstøtte oppmuntrende lyder. Men jeg tørstet etter regn og saltvann, etter et helt endeløst hav fullt av det. «Det er veldig morsomt», sa jeg og lo ved tanken på at jeg kunne velge meg hva som helst å drikke, når det ikke var noe av det jeg kunne få å drikke som jeg hadde lyst på. De to forrige ukene hadde jeg tilbrakt i fengsel, og jeg slapp bare ut til denne rettssaken, som nå var i gang, var over, og dommen 10


var falt. Jeg klarte ikke holde latteren tilbake, den bølget inni meg, og skylte ut som enorme dønninger. Jeg kunne ikke sitte i spisesalen sammen med advokatene, men måtte spise lunsjen min i garderoben, sammen med en bekymret garderobevakt. Han satt anspent på en høy barkrakk i hjørnet mens jeg pirket i sandwichen min. Som to fugler satt vi der, og jeg fniste for meg selv så jeg fikk vondt i magen, og nesten trodde jeg måtte brekke meg. «Vel», sa herr Reichmann da advokatene møtte meg igjen etter måltidet. «Vi har diskutert det hele, og det kan hende at å begjære deg sinnssyk ikke er så dumt, når alt kommer til alt.» Det var som om tanken på at jeg hadde en psykiatrisk diagnose gjorde at de alle ble fylt av en fornøyd optimisme. Før lunsj hadde de vært nervøse og pessimistiske. Nå tente de sigarettene sine og gratulerte hverandre med andre rettssaker som jeg ikke ante noe om. Det var tydelig at de hadde lagt hodene i bløt, vurdert min psykiske tilstand, og kommet frem til at det var noe som manglet på det området. Og nå da det første sjokket over oppførselen min hadde lagt seg, og de hadde oppdaget at dette muligens kunne forklares på en vitenskapelig måte og muligens også kunne bli utnyttet til vår fordel i saken, kom de bort til meg, én etter én, og klappet meg beroligende på armen. «Ikke vær redd, kjære jenta mi. Du har vært gjennom mer enn nok. Vi skal ta oss av dette, vi har gjort det minst tusen ganger før», sa de. De snakket om en doktor Cole. «Jeg er sikker på at du kommer til å like ham», sa de, før de lirte av seg en lang liste med meritter som betød mer eller mindre ingenting for meg. Jeg aner ikke hvem som først kom på tanken, om det var Glover eller Reichmann eller den lille, museaktige Ligget. Ideen var at jeg skulle prøve å nedtegne det som hadde skjedd i løpet av de tjueen dagene, og at nedtegnelsene, «dagboken», skulle bli presentert som et slags frikjennende bevis. «I så fall må vi presentere henne som tilregnelig, ellers vil 11


det hele bare bli avfeid», sa herr Ligget prøvende, som om han snakket når det ikke var hans tur. «Ja, du har nok rett», sa herr Reichmann mens han gned den lange haken sin. «La oss se hva hun får skrevet ned før vi bestemmer oss.» De lo og veivet i luften med sigarettene sine og snakket om meg som om jeg ikke var til stede da vi gikk tilbake til tinghuset. Der skulle jeg, sammen med to andre kvinner, Hannah West og Ursula Grant, stå for retten med en dødsdom hengende over hodet. Jeg var tjueto år gammel. Jeg hadde vært gift i ti uker og enke i mer enn seks.

12


Del 1


Dag en

Den første dagen i livbåten satt vi for det meste i stillhet. Enten tok vi inn over oss, eller så lukket vi øynene for, det dramaet som spilte seg ut rundt oss i det frådende vannet. John Hardie, matros og det eneste mannskapet om bord på Livbåt 14, tok umiddelbart kontrollen. Han viste oss hvor vi skulle sitte for å fordele vekten riktig, og fordi båten lå så lavt i vannet, var det ulovlig å stå uten tillatelse. Så dro han med stor møye frem roret som var stuet bort under setene, festet det, og befalte at alle som kunne ro skulle ta opp en av de fire lange årene. Tre av mennene og en kraftig dame som het fru Grant gikk i gang med det samme. Hardie beordret at vi måtte komme oss vekk fra det synkende skipet så raskt som mulig. «Ro livet’a dere, med mindre dere ønsker å bli sugd ner’i vannet og møte dommedag!» Herr Hardie sto med føttene godt plantet, og med våkne øyne og stødig hånd styrte han oss rundt hva som enn kom i vår vei mens de fire rodde med spente muskler og hvite knoker. Noen av de andre grep tak i endene på de lange årene for å hjelpe til, men de fikk det ikke til, og årebladene gled like gjerne over vannet eller skar gjennom det, i stedet for å skyve fra med bredsiden, slik de var ment å gjøre. Jeg sparket fra med føttene mot gulvet i sympati med roerne, og for hvert åredrag strammet jeg skuldrene som om dette på magisk vis skulle hjelpe oss fremover. Fra tid til annen brøt herr Hardie den sjokkerte stillheten ved å si ting som «To hundre meter 15


til nå, så er vi i trygghet», eller «Ti minutter til hu’ går under, maksimum tolv», eller «Nitti prosent av barna og kvinnene er blitt redda.» Jeg syntes ordene hans var trøstende, til tross for at jeg hadde sett en mor kaste den lille jenta si i vannet, før hun hoppet etter og begge to forsvant. Om Hardie hadde sett dette, visste jeg ikke. Men jeg mistenkte at han hadde det, for de sorte øynene hans lynte under tunge bryn, og det virket som om de fikk med seg alt, hver eneste detalj, av hendelsene som foregikk rundt oss. Uansett rettet jeg ikke på ham, og jeg vurderte ikke engang muligheten for at han hadde løyet. Jeg så ham i stedet som en leder som forsøkte å sette mot og selvtillit i troppene sine. Livbåten vår var en av de siste som var blitt låret, og i vannet foran oss var det trangt om plassen. Jeg så to båter som krasjet da de prøvde å styre unna de flytende vrakrestene som hadde hopet seg opp i vannet, og i et rolig sted inni meg skjønte jeg at herr Hardie ledet oss mot et område med åpent vann, litt bortenfor de andre. Han hadde mistet luen sin, og han så nesten ut som han var forberedt på katastrofen der han sto med det ville, bustete håret og det brennende blikket, like forberedt som vi var livredde. «Legg i alt dere har, kara!» ropte han. «Vis meg hva som bor i dere!» Og de ved årene la ned dobbelt så mye krefter. I det samme hørte vi en rekke eksplosjoner bak oss, og skrikene og gråten fra dem som fortsatt var om bord i Empress Alexandria, og fra dem som lå i vannet, var som lyden av helvetet, om det finnes. Jeg så meg over skulderen og så det store skipsskroget som bevret og rullet over på siden, og for første gang la jeg merke til de oransje flammene som slikket oppetter kabinvinduene. Vi passerte spisse tresplinter og tønner som lå halvveis under vann, og slangeaktige, vridde rep. Jeg fikk øye på noe jeg kjente igjen som en dekkstol og en stråhatt og noe som så ut som en dukke som fløt ved siden av hverandre, som dystre påminnelser om det vakre været vi hadde hatt den samme 16


morgenen og feriestemningen som hadde hersket om bord på skipet. «Aha!» ropte herr Hardie, da vi kom over tre mindre beholdere som duppet ved siden av hverandre i vannet. Han ba to av mennene hale dem om bord, før han la dem under det trekantede setet som var formet etter den spisse akterenden. Han sa til oss at de inneholdt ferskvann, og at når vi først hadde kommet oss unna dragsuget som skipet kom til å lage når det sank, kunne det godt hende at vi måtte redde oss selv fra tørste og sult. Men jeg kunne ikke tenke så langt fremover. Jeg syntes at relingen på det lille fartøyet vårt var faretruende nær vannet, og jeg kunne ikke tro annet enn at vi ville begrense muligheten vi hadde til å komme oss langt nok unna det synkende skipet hvis vi stoppet for å plukke opp noe som helst. Det fløt lik i vannet, og levende mennesker klamret seg til vrakrestene – jeg så enda en mor og barnet hennes. Barnet var likblekt, strakk hendene mot meg og skrek. Da vi kom nærmere, så vi at moren var død, kroppen hennes lå slapp og livløs over en treplanke, og det blonde håret hennes spredte seg som en vifte utover det grønne vannet. Gutten hadde på seg en liten smoking med sløyfe og bukseseler, og jeg syntes det virket tåpelig av moren å kle ham så fryktelig upassende, til tross for at jeg alltid hadde vært av den typen som beundrer vakre klær, og selv om jeg selv var tynget ned av korsettet og alle underskjørtene og et par myke støvler i kalveskinn som nylig var kjøpt i London. «Litt lenger hitover, så kan vi nå barnet!» ropte en av mennene. Men Hardie svarte, «Greit, og hvem av dere vil bytte plass me’n?» Herr Hardie snakket med en sjømanns grove røst. Det var ikke alltid jeg skjønte hva han sa, men dette gjorde bare at jeg fikk mer tiltro til ham. Han kjente denne vannverdenen, han snakket språket, og jo mindre jeg forsto av det han sa, desto større var sjansen for at sjøen skjønte hva han snakket om. Ingen hadde noe svar å komme med, og vi fløt forbi det 17


hylende barnet. «Vi kan da vitterlig kaste de tønnene over bord for å gi plass til den gutten!» mumlet en liten mann ved siden av meg, men nå ville operasjonen ha innebåret at vi måtte snu båten, og de følelsene vi hadde hatt for barnet, følelser som bare hadde blusset opp et lite, kort øyeblikk, var allerede på vei inn i fortidens glemsel. Den eneste som snakket var den lille mannen, men den lave stemmen hans kunne nesten ikke høres over den rytmiske stønningen fra åregaflene, brølet fra infernoet og kakofonien av stemmer som ropte instrukser, eller som jamret og skrek i nød: «Det er jo bare en ung gutt. Hvor mye kan en liten kar som det veie?» Senere fant jeg ut at mannen som hadde snakket, var diakon i den engelske kirken, men på det tidspunktet visste jeg verken navnet på eller yrket til noen av medpassasjerene mine. Ingen svarte ham. Roerne krummet i stedet ryggen og strevde videre, og resten av oss bøyde oss sammen med dem, for det virket som det var det eneste vi kunne gjøre. Like etterpå støtte vi på tre menn som svømte mot oss med sterke tak. En etter en tok de tak i livlinen som var festet rundt båtkanten, og de la nok vekt på båten til at det bølgende vannet skylte innover kanten. En av mennene så meg rett inn i øynene. Han var glattbarbert og blek av kulde, men det var umulig å feiltolke lettelsen som strålte ut av de isblå øynene. Hardie ropte ut ordre, og roeren som satt nærmest ham slo et par hender vekk, før han gjøv løs på hendene til mannen med de blå øynene. Jeg hørte den splintrende lyden av treverk mot knokler. Så løftet Hardie den tunge støvelen sin og sparket mannen i ansiktet, og denne skrek, overrasket og lidende. Det var umulig å se vekk, og jeg har aldri hatt sterkere medlidenhet for et menneske enn den følelsen jeg hadde for denne mannen uten navn. Hvis jeg beskriver det som skjedde på styrbord side av Livbåt 14, skaper jeg nødvendigvis et inntrykk av at det ikke foregikk tusen andre, lignende dramaer på alle kanter rundt 18


oss i det urolige vannet. Mannen min, Henry, befant seg der ute, et eller annet sted. Enten satt han i en båt og slo andre mennesker unna, som vi gjorde, eller så forsøkte han å svømme i sikkerhet for så selv å bli slått vekk. Det hjalp å tenke på at Henry hadde vært svært bestemt da han fikk meg i en livbåt, for jeg var sikker på at han ville være like bestemt når det gjaldt å selv få plass i en av båtene, men hadde Henry gjort som Hardie hvis livet hans sto og hang på det? Hadde jeg? Igjen og igjen gled tankene mine tilbake til Hardies ondskapsfulle handlinger. Det var virkelig grusomt gjort, og det var helt sikkert at ingen av oss andre ville hatt den styrken og handlekraften som krevdes av en leder i en slik situasjon, men det var også helt garantert at det var nettopp hans handlinger som hadde reddet oss. Jeg lurer på om det kan bli kalt ondskap, når en hvilken som helst annen handling ikke ville betydd annet enn døden for oss. Det blåste ikke, men selv om sjøen var stille og rolig, plasket vannet nå og da over ripa på den overfylte båten. For et par dager siden hadde advokatene gjennomført et eksperiment som beviste at vekten av bare én ekstra voksen, gjennomsnittlig bygd person, ville satt oss alle i umiddelbar fare. Vi kunne ikke redde alle og samtidig redde oss selv. Herr Hardie visste dette, han var modig nok til å handle ut fra denne kunnskapen, og det var hans handlinger i disse første minuttene og timene som utgjorde forskjellen mellom fortsatt å kunne leve og den våte grav. Handlingene hans var også det som fikk fru Grant, den sterkeste og mest frittalende av alle kvinnene, til å vende seg mot ham. «Uhyre! Snu og redd barnet, i det minste.» Men hun må ha visst at vi ikke kunne snu uten å måtte bøte med livet. Likevel, med de ordene hadde fru Grant markert at hun selv var den humane og at Hardie var udyret. Det var også rom for omsorg og godhet om bord i båten. De sterkeste kvinnene tok vare på de svakere, og vi kunne 19


bare takke mennene ved årene for at vi kom oss så raskt unna det synkende skipet. Herr Hardie, på sin side, var fast bestemt på å redde oss, og han skilte umiddelbart mellom de som han mente var innenfor folden av hans omsorg, og dem som ikke var det. For oss andre tok dette lenger tid å finne ut av. I flere dager identifiserte jeg meg mindre med Livbåt 14 enn jeg gjorde med medpassasjerene på første klasse fra Empress Alexandria. Og hvem ville ikke ha gjort det? Til tross for vanskelighetene som hadde oppstått i løpet av de siste årene, var jeg vant til et liv i luksus. Henry hadde betalt mer enn fem hundre dollar for billettene på første klasse, og fortsatt så jeg for meg hvordan jeg skulle gå i land i fødebyen min, ikke som en forloren og gjennomvåt overlevende fra et skipsforlis, og ikke som datteren til en mislykket forretningsmann, men som gjest på en hjemkomstmiddag, kledd i kjoler og smykker som nå hvilte på den mørke, tangbefengte havbunnen. Jeg forestilte meg hvordan Henry endelig skulle presentere meg for sin mor, og at hennes tidligere motstand mot mitt sjarmerende vesen var som forsvunnet som dugg for solen, nå som vi trygt var smidd i hymens lenker. Og jeg forestilte meg at alle de mennene som hadde svindlet faren min, ville trenge seg frem gjennom mengden, bare for å bli åpenlyst avvist og hånet av alle de møtte på veien. Hardie, derimot, tilpasset seg sine nye omgivelser umiddelbart, noe som enten ville bli hans bane eller være til hans fordel. Jeg antok at denne egenskapen kom av sjømannssinnet hans, og at han for lenge siden hadde mistet alle sine mer fintfølende egenskaper, hvis han da noensinne hadde hatt noen. Han hadde knyttet en kniv rundt midjen med et tau og erstattet luen sin, som hadde forsvunnet, med et slags tørkle av ukjent opphav, noe som utgjorde en grell kontrast til gullknappene i jakken hans. Likevel var det som om disse forandringene på uniformen hans bare henspilte på og var bevis på at han var klar til dyst og åpen for alle forandringer som måtte komme, og 20


dette førte således til at jeg stolte ytterligere på ham. Da jeg endelig kom på at jeg kunne se meg om etter andre livbåter, var de allerede blitt til fjerne prikker. Jeg tok dette som et godt tegn, for det åpne, store havet var et sted som bød på relativ sikkerhet etter kaoset og det urolige vannet rundt vraket. Herr Hardie ga de beste plassene til de svakeste kvinnene, og kalte oss alle frue. Han spurte oss hvordan vi hadde det, og det hørtes faktisk ut som om han kunne utgjøre en forskjell. I begynnelsen løy kvinnene og svarte at alt var i orden, selv om alle og enhver kunne se at håndleddet til fru Fleming hang slapt i en merkelig vinkel og at en spansk barnepike som het Maria var sterkt preget av sjokk. Fru Grant lagde en slags fatle til armen til fru Fleming, og det var fru Grant som først ytret den tanken alle hadde tenkt i det stille: Hvordan hadde det hendt seg at Hardie var i båten vår? Senere fant vi ut at selv om prosedyrene for en nødssituasjon sa at én egnet sjømann skulle befinne seg i hver livbåt, hadde kaptein Sutter og de fleste andre i mannskapet blitt værende igjen på skipet. De hadde hjulpet folk i livbåtene og hadde forsøkt å holde ro og orden da panikken spredte seg. Med våre egne øyne hadde vi sett, fra en avstand som sakte økte, at det paniske hastverket som preget mannskapet og passasjerene mens de prøvde å låre livbåtene, bare gjorde ting verre. Det synkende fartøyet lå i en dramatisk skjev vinkel, og tilstanden ble forverret hver gang noe inni det braste sammen eller beveget på seg. Da vår egen livbåt ble låret, var det ikke lenger en rett linje fra skipsdekket og ned til vannet. Ikke bare var det lille fartøyet hele tiden faretruende nære ved å slå inn mot den skarpe hellingen skipssiden nå lå i, eller bli fanget mot den og rulle rundt. Mennene som jobbet ved taljene for å senke båten, måtte også kjempe alt de kunne for å senke baugen og akterenden samtidig. En båt som ble låret like etter oss, tippet rundt og alle passasjerene, barn og kvinner, ramlet ned i vannet. Vi betraktet dem der de skrek og kjempet, men gjorde 21


ingenting for å hjelpe. Hadde vi ikke hatt Hardie, ville vi nesten helt sikkert ha lidd en lignende skjebne. Etter alt som har skjedd kan jeg svare på mitt eget spørsmål med stor sikkerhet: Hvis ikke herr Hardie hadde slått folk vekk fra båtsiden, måtte jeg ha gjort det selv.

22


Livbåten