Page 1

10 kroner til Ungdomsgruppen i Kreftforeningen ANNIKEN GOLF ROKSETH fikk kreft 23 år gammel. 15. september 2012 – tilfeldigvis på Verdens lymfomdag – giftet hun seg med ERLEND STRAND ROKSETH, som arbeider som lærer. Sammen har de adoptivhunden Tore. Dette er deres første bok.

En måned eer at hun hadde møtt

mannen i sitt liv, fikk Anniken den utenkelige beskjeden: Hun hadde fått lymfekreft. Hun ble livredd. Ikke for kreften, men for at hun skulle dø fra Erlend, mannen hun var så forelsket i. Mannen som aldri vurderte å la henne kjempe kampen mot kreften alene. Du kjenner kanskje de to fra TV 2-serien Kampen for livet. Med et kamerateam på slep fikk Anniken den verste beskjeden: Kreften var tilbake. Anniken har hatt flere tilbakefall. Men mens hun har kjempet for livet og ventet på beskjed om hun skal få leve eller dø, har hun likevel klart å leve. I 2013 fikk hun og Erlend Kreftforeningens hederspris for sin åpenhet – om å leve med kreft, og om livet med en som er syk. For det handler ikke bare om redsel og kreftceller. Det handler om å leve. Om å gå videre. Om å innfinne seg med livet slik det er nå.

Dette er Anniken og Erlends historie. En historie om kreft, håp og kjærlighet.

Foto: privat Omslag: www.designstudioe.com

Kampen for livet1.indd 1

19/01/2015 09:50


Anniken Golf Rokseth Erlend Strand Rokseth

Kampen for livet Kreft, hĂĽp og kjĂŚrlighet


Anniken Golf Rokseth og Erlend Strand Rokseth: Kampen for livet ©Schibsted Forlag, Oslo 2015 Forsidefoto: Privat Omslagsdesign: Emma Graves Design og ombrekking: Type-it AS, Trondheim Repro: RenessanseMedia, Asker Satt med: Sabon-Roman 10.6/13.3 Trykt på: 70 g Holmen Book 2.0 Trykt hos: GGP Media GmbH, Tyskland ISBN: 978-82-516-8224-4 Forlaget gir 10 kroner av hver solgte bok til Ungdomsgruppen i Kreftforeningen, en pasient- og likemannsorganisasjon som jobber for å ivareta unge kreftpasienter og unge pårørendes interesser. Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no


ANIKE:

ANNIKEN

Alta Det hadde klikket helt for meg. Jeg hadde mistet forstanden. Det mente i alle fall vennene mine. De så på meg med vidåpne øyne og hevede øyebryn, like sjokkerte alle sammen. Hvorfor? Hvordan? Når? Og igjen: Hvorfor? «For å lære noe nytt», svarte jeg. «Og så velger du Alta? For å studere russisk?» Akkurat det gjorde jeg. Jeg var lei av Blindern, samfunnsøkonomi og endeløse regnestykker. Ønsket om å utvikle språkkunnskapene mine hadde lusket i bevisstheten i lengre tid. Det var i alle fall det jeg brukte som unnskyldning for hvorfor jeg hadde søkt om ett års permisjon fra studiene. Sannheten var at jeg følte meg rastløs. Jeg ønsket en forandring. Kristine, kusinen min, var den eneste som ikke trodde jeg var blitt sinnsforvirret da jeg fortalte om planene for det neste året. «Jeg blir med», erklærte hun. I midten av august 2009 cruiset Kristine og jeg av gårde med fullpakket bil mot Alta. Bak oss lå flere år med studier og singelliv i Oslo. Foran oss ventet vill natur, nye studier og nye venner. Da vi var kommet så langt nord at bilen måtte vike for reinsdyr som spankulerte midt i veien, sitret vi av begeistring og forventning. Dette skulle bli annerledes og veldig, veldig bra. 5


ANNIKEN

Et par dager etter at vi hadde ankommet til Alta, sto jeg utenfor Høgskolen i Finnmark med en gruppe nye studenter fra forskjellige deler av landet. Jeg kjente ingen av dem. To faddere som skulle vise oss rundt, sto midt i gruppen, rett opp og ned – og sa ingenting. Etter en stund begynte vi å rusle etter en annen faddergruppe. Ingen snakket med hverandre. Jeg lurte på hva slags faddergruppe Kristine hadde havnet i. Jeg begynte å bli nervøs for om det kanskje ikke hadde vært et godt valg å dra nordover likevel. «Hei, jeg heter Erlend og er også fadder for denne gruppen. Beklager jeg ikke kunne møte dere tidligere, men nå er jeg her og vil gjerne vite hva dere heter, hvor dere kommer fra, og hva dere skal studere.» En selvsikker, høy mann dukket opp fra intet. Øynene hans betraktet faddergruppen mens han snakket. Han holdt blikket mitt så lenge at jeg til slutt måtte se bort. Det kilte i brystet mens jeg liksom gransket en spennende sky gjennom nærmeste vindu. Jeg sto ved siden av ham, på venstre side, da han initierte en presentasjonsrunde fra hans høyre. Tålmodig ventet jeg på at turen skulle komme til meg. Jeg ville mer enn gjerne introdusere meg for denne kjekkasen. Da det endelig var min tur, konkluderte han: «Ok, nå vet vi litt mer om hverandre. Vi går videre til kantina.» Jeg tittet forvirret opp på den høye mannen. «Eh, hva med meg, da?» «Å ja, du kan godt introdusere deg, du også.» Under lunsjen som fulgte, fortsatte han å småprate med alle i gruppen – unntatt meg. For en teit type! «Anniken, jeg har truffet en seriøst kjekk gutt», kvitret Kristine da vi traff hverandre hjemme i dubletten vår. 6


ANNIKEN

«Det har jeg også, men han viser seg å være en tulling.» Vi snakket om guttene vi hadde møtt, og om grillfesten som skulle være senere på kvelden. Kristine gledet seg til å bli bedre kjent med kjekkasen hun hadde møtt, men jeg torde ikke å ha like høye forhåpninger. «Hvorfor er han du har møtt, så teit?» «Han bare nekter å prate med meg.» «Ok, det er teit. Da må du ikke gå bort til ham på festen i kveld. La ham komme til deg.» «Sannsynligheten for at han kommer til meg, er lik null. Det virker som om han vil ha minst mulig med meg å gjøre.» «Hvem er det, da? Har jeg sett ham? «Det er han veldig høye med det lange håret. Han heter Erlend.» «Vet du, jeg tenkte det måtte være ham. Han passer bra til deg.» På grillfesten var det god stemning. Vi spiste, drakk og hadde det moro. Jeg lot som om jeg hygget meg like mye som de andre, men jeg klarte ikke å holde fullt fokus på de nye bekjentskapene. Jeg tittet etter Erlend. Siden han var så høy, var det ikke vanskelig å få øye på ham. Han snakket med alle og så ut til å ha det gøy. Han kastet ikke ett blikk i min retning. Han gikk meg på nervene. «Kristine, jeg er trøtt, jeg går og legger meg.» Klokken var så vidt passert midnatt. Kristine tok en pause fra kjekkasen sin og så spørrende på meg. Kvelden hadde vært helt grei. Jeg hadde blitt kjent med nye folk, men frustrasjonen over hvordan Erlend ignorerte meg, hadde eskalert utover kvelden. Nå var jeg trøtt og på grensen til gretten. Hvis han absolutt ikke ville ha noe med meg å gjøre, kunne jeg lett gi ham en kald skulder fremover. 7


ANNIKEN

Problemet var bare at jeg innerst inne ikke ville det. Jeg ville bli kjent med ham! Jeg kjente meg tiltrukket av ham, og jeg visste at han til en eller annen grad følte seg dratt mot meg også. Jeg hadde sett det da vi tittet på hverandre for første gang inne på høgskolen. Hva var da poenget med dette unnvikelsestullet? Kanskje hadde han allerede kjæreste? Det var sikkert problemet. Jeg reiste meg, klar for å stupe i seng. I det baken lettet fra benken, ble jeg presset ned igjen av en bestemt hånd på skulderen min. Hånden tilhørte en lang arm på en lang gutt med langt hår. «Så nå kommer du!» Jeg klarte ikke å skjule irritasjonen min da Erlend dumpet ned ved siden av meg. Han så på meg og smilte lurt. «Jeg sparer alltid det beste til slutt.»

8


ANIKE:

ANNIKEN

Kjærlighetsangst

Etter grillfesten ble det oss. Ikke offisielt, og ikke hadde vi snakket sammen om det heller, men vi visste begge to at om ikke lenge ville vi bli kjærester. I mellomtiden hang vi mye sammen som venner. To veldig forelskede venner. Men jo mer tid vi tilbrakte sammen, jo mer sjenerte ble vi overfor hverandre. Tiltrekningen og spenningen mellom oss var tydelig, men for hver dag som gikk uten at vi ga uttrykk for hva vi følte, ble samværet stadig mer keitete. Til slutt gikk jeg rundt med konstant kjærlighetsangst; alt jeg gjorde, ble teit eller flaut. Det gikk så langt som at jeg begynte å unngå ham, for jeg ble helt satt ut av den merkelige effekten han hadde på meg. Jeg luftet stadig frustrasjonen til Kristine. «Du må jo bare kysse ham! Så blir du kanskje normal igjen.» «Nei, jeg tør ikke.» «Da må han kysse deg, da.» «Men han tør ikke, han heller.» «Anniken, dette er veldig rart. Dere er jo voksne mennesker.» «Ja, det er rart. Men jeg har aldri vært så forelsket før. Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere det.»

9


ANNIKEN

En kveld banket Erlend på døren til dubletten vår. Jeg satt ved skrivebordet og pugget russiske verb da han kom inn, og hjertet ga meg et lite sjokkstøt før jeg fikk summet meg og bedt ham om å sette seg ned på sengen. Jeg lot leksemusikken stå på, reiste meg fra pulten og satte meg ned ved siden av ham. Æsj, taklampen lyste så skarpt at det nesten gjorde vondt i øynene. Pæra var proppet med for mye watt, og rommet virket kaldt og ukoselig. Hadde jeg visst at han skulle komme, ville jeg bare latt den lille skrivebordslampen stå på. Heldigvis gjorde musikken stemningen i rommet litt varmere. Vi pratet om løst og fast. Det gjorde ingenting om samtalen tok noen pauser; da strøk Erlend hånden min, og ord ble overflødige. Plutselig erklærte han at han ville kysse meg. Jeg hadde lyst til å hoppe ut vinduet og flykte da det gikk opp for meg hva som skulle skje, men samtidig tenkte jeg det var like greit å få det overstått. Et kyss ville kanskje roe de tynnslitte kjærlighetsnervene. Jeg stålsatte meg, trakk pusten dypt for å dempe hjertegaloppen, og håpet han ikke skulle holde rundt meg og kjenne hvor klam jeg var. Jeg turte ikke å se på ham, så jeg ventet på at han skulle ta affære. Men ingenting skjedde. Stillheten var skrekkelig. Var det min feil at det ikke skjedde noe, siden jeg ikke hadde vendt ansiktet mot ham? Kanskje han trodde jeg ikke hadde lyst? Å nei, nå hadde jeg ødelagt det! For hvert sekund som gikk, kjente jeg øyeblikket tikke mot katastrofe. I panikk reiste jeg meg opp og sa altfor høyt: «Det går ikke an å kysse i dette operasjonslyset her!» Jeg svitsjet av lysbryteren og satte meg ned på sengen igjen, helt inntil ham. Så kysset vi.

10


ANNIKEN

Etter det kleine, men tross alt etterlengtede kysset tilbrakte vi all ledig tid sammen. Vi dro på bilturer og blåbærturer, hang for oss selv eller sammen med venner. Livet kunne ikke ha vært bedre. Det forundret meg at vi hadde funnet hverandre så fort, det var liksom ikke min stil, men samtidig kjentes det helt rett. Tenk at jeg for bare noen uker siden ikke hadde visst at han eksisterte! Nå var han alt dagene mine dreide seg om. En kveld Erlend og jeg var på kino, fikk jeg vondt under ribbeina på venstre side. Smerten var plagsom, men hvis jeg vred kroppen min over til høyre, akte rumpa ut på kinosetet og strekte kroppen min utover, ble smerten mer overkommelig. Jeg vurderte om jeg skulle forklare Erlend hvorfor jeg lå slik, klint inntil ham, men fant ut at dersom jeg i tillegg la hodet på skulderen hans, kunne det se ut som om jeg søkte nærhet. Slik lå jeg under hele filmen. Noen dager senere spurte han om jeg ville være med opp på Komsa, et lite fjell i nærheten. Det ville jeg naturligvis. Vi la av sted i et friskt tempo, men vi var ikke kommet langt før jeg begynte å få problemer. Det var som om jeg ikke klarte å få nok luft ned i lungene. Jeg stoppet stadig opp og hev etter pusten. I tillegg fosset svetten ut av kroppen. Erlend, som var helt ubesværet av turen, sa ertende: «Og jeg som trodde du var en sprek håndballspiller.» «Jeg pleier virkelig ikke å bli så sliten av bare å gå. Jeg skjønner ikke hva som skjer.» «Kanskje fadderukene har slitt deg ut», sa Erlend og lo. «He he, ja det må være noe sånt.» Erlend gikk litt foran meg opp til toppen. Da jeg hadde kjempet meg opp den siste, bratte kneika, var jeg sprutrød i ansiktet, gjennomvåt av svette og gapte etter luft. Jeg var så 11


ANNIKEN

pinlig berørt over den elendige formen min. Det hadde riktignok ikke blitt noe særlig trening i løpet av sommeren, men at den kunne bli så dårlig bare på et par måneder, var i drøyeste laget. Jeg lovte meg selv å melde meg inn på det lokale treningssenteret neste dag. Erlend og jeg bodde på samme gang. Vi hang ofte sammen på rommet hans. Av og til sovnet jeg der også, men jeg ble sjelden værende hele natten. Som regel våknet jeg etter en time eller to og tuslet inn til meg selv. Jeg skyldte på at det var så trangt i den smale sengen hans at jeg ikke fikk sove. Sannheten var at jeg svettet om nettene, og ikke så rent lite heller; de verste nettene våknet jeg så gjennomdynket at jeg kunne vri opp sengetøyet. Jeg hadde svettet slik hele våren og sommeren før jeg kom til Alta, men hadde tenkt at det var sommervarmen som var grunnen. Nå var det høst, og jeg svettet fremdeles. Jeg ville ikke at Erlend skulle oppdage det. Jeg så for meg et pinlig scenario hvor han våknet i svetten min og spurte om jeg hadde hatt et lite uhell, og jeg måtte svare: «Nei da, jeg har ikke tisset på meg, jeg har bare svettet helt usannsynlig mye.» Vi hadde det fint sammen den første tiden i Alta. Vi nøt hverandre og tilværelsen, og jeg gledet meg alltid til neste dag sammen med Erlend. Men noe var galt. Med meg. Symptomene hadde allerede vært der en stund, faktisk i flere måneder, men jeg hadde alltid hatt en unnskyldning for hvorfor jeg svettet, peste eller hadde vondt. Etter å ha hostet meg gjennom sommeren og høsten kom en periode med feber. Jeg tenkte det måtte være influensa. Problemet var bare at den ikke gikk over.

12


ERLND:

ERLEND

Digger deg

Jeg var sent ute til det første møtet med faddergruppen min. Jeg tok den igjen på høgskolen, hvor studentene var i gang med en omvisning. Jeg introduserte meg og kikket ut over den lille flokken av spente, ferske studenter. Jeg bet meg merke i den ene: den peneste, den høyeste, den blideste. Jeg initierte en bli-kjent-runde. Vi sto i sirkel, og hun som jeg var mest nysgjerrig på, sto ved min venstre side. Jeg startet runden til høyre og lot alle fortelle kort om seg selv. Mens de fortalte, tenkte jeg bare på henne. Tenk om det hun sa, ikke samsvarte med det flotte utseendet? Tenk om det øyeblikket hun startet å prate, ville ødelegge førsteinntrykket? Da turen var kommet til den høye, fagre, kortsluttet jeg. Plutselig hørte jeg meg selv foreslå vi skulle gå ned til kantina. «Men hva med meg?» hørte jeg en stemme bak meg si. Hun er modig, tenkte jeg, før jeg unnskyldte meg og lot henne få avslutte runden. Nå kom sannhetens øyeblikk. Jeg prøvde å merke meg det hun fortalte: Anniken, Sørlandet, 23 år, studerte egentlig samfunnsøkonomi og nå russisk … Russisk?! Interessant. Førsteinntrykket bestått med glans. I kantina satt vi rett overfor hverandre, Anniken og jeg, men jeg ville spare samtalen til jeg fikk henne på tomanns13


ERLEND

hånd. Jeg håpet hun var like bra som førsteinntrykket tilsa. Tenk om hun bare sa selvfølgeligheter, lo av teite ting eller kun snakket om seg selv. Fallgruvene var mange, og jeg valgte å avvente. Jeg ville leke litt med tanken på at jeg kanskje sto overfor noe seriøst bra. Strategien holdt bare til grillfesten samme kveld. Da tok nysgjerrigheten overhånd. Eller var kanskje planen at en lille promille ville få samtalen på glid? Jeg hadde lagt merke til at hun så rastløs ut der hun satt. Blikket streifet, og hun lot til å få under middels kontakt med sin medsammensvorne venninne, som var opptatt på annet hold. Jeg måtte finne ut mer. Jeg kom akkurat til rett tid. Anniken var både reflektert, sympatisk og smart. Alt på én gang! Dette var for godt til å være sant. Jeg fikk bestemt inntrykk av at også hun likte selskapet. Tiden fløy, og plutselig var det blitt natt og litt kjøligere. «Jeg må gå og hente jakken min», sa hun. Jeg slo av en søring-vits og gransket henne idet hun gikk mot studentblokken. Det nærmet seg det punktet hvor selskapet ville begynne å bevege seg mot sentrum. Hvor ble det av Anniken? Hadde hun tatt kvelden? Jeg sendte henne en sms med spørsmål om hun ville bli med oss. Ingen svar. Hva var dette? Her hadde jeg drøyd å prate med henne, så fant vi endelig tonen, og så forsvant hun bare? Uhørt! Eller brukte hun bare min strategi mot meg? I så fall hadde vi noe mer til felles. Dagen etter skrev jeg en ny sms til henne, og av frykt for å virke for ivrig lot jeg som om jeg sendte den til hele faddergruppen: «Til alle fadderbarn. Helt om natten, helt om dagen. Bli med på blåbærtur og pannekakemiddag.» Anniken hadde tatt kvelden tidlig, så oddsen var på min side. Hvis hun gadd å trekke i turtøy for å plukke blåbær dagen derpå, 14


ERLEND

måtte det være en viss interesse som lå i bunnen. Ikke mange minuttene etterpå tikket det inn et svar: «Jeg er med.» Anniken og jeg tilbrakte stadig mer tid sammen, og jeg fant personligheten hennes mer og mer attraktiv. Hun var ikke klengete, tålte pauser i samtalen, snakket mye om familien sin, som hun brydde seg om, likte å reise, oppleve og fortelle. Hun var velformulert, kunne veksle mellom å ta plass selv og å gi andre rom. Jeg fant ingenting å sette fingeren på, ingenting jeg hengte meg opp i, eller som jeg ikke kom over. Alt hun sa og gjorde, var midt i blinken for meg. Jeg ble mer og mer forelsket for hver dag, og allerede etter en uke kjente jeg at tiden var inne for å finne en måte å uttrykke min begeistring for det jeg var i ferd med å innse: Dette var kjærligheten i mitt liv! Etter to uker begynte jeg å bli klar for E-ordet. Jeg elsket Anniken, men våget ikke å buse ut med det etter så kort tid. Hun virket nesten i overkant skikkelig, og jeg ville ikke risikere å skremme henne bort ved å gå for fort frem. Så fant jeg løsningen: «Jeg digger deg!» Anniken lo overbærende, men smigret. Sist hun hadde hørt d-ordet, var da Max Mekker trallet rundt på barne-TV.

15


ANIKE:

ANNIKEN

Fortetning

«Jeg hoster blod.» Ovenfor meg satt en ung vikarlege og hevet litt på det ene øyebrynet. «Det kan være du har lungebetennelse. Vi tar noen blodprøver og et røntgenbilde, og så ringer vi dersom det er noe.» Etter at blod var tappet og bilde var tatt, gikk jeg mot utgangen av legesenteret. Jeg skulle møte Erlend. Vi hadde vært kjærester i én måned nå. Plutselig hørte jeg navnet mitt bli ropt etter meg. Jeg snudde meg og så en sykepleier komme løpende. «Anniken, du skal inn til legen igjen. Med en gang.» Jeg sendte en melding til Erlend og sa at jeg ble forsinket. Han svarte med å komme bort på legesenteret, som lå på andre siden av veien for studentboligene. Han kom akkurat idet legen ropte meg opp. «Skal han være med inn?» spurte legen og nikket mot Erlend. «Nei», svarte jeg og lukket døren til legekontoret før Erlend rakk å protestere. Inne hos legen fikk jeg en merkelig følelse. Legen kikket ned i gulvet en stund før han sa: 16


ANNIKEN

«Anniken, du har en fortetning i den venstre lungen.» «Ja vel», svarte jeg. «Som i en blodpropp?» «Nei.» Han dro på det. «Du har en dannelse av celler og vev i lungen.» Jeg forsøkte å bruke mine begrensede medisinske kunnskaper til å resonnere meg frem til hva han snakket om. Plutselig gikk det opp for meg: «Har jeg en svulst i lungen?» «Jeg liker ikke å bruke det ordet, for det gir ofte skremmende assosiasjoner, men ja, du har en svulst i lungen. Og så er det litt størrelse på den.» Han trakk pusten dypt. «Den er på størrelse med en knyttneve. Du må legges inn på Hammerfest sykehus for utredning.» Jeg tittet meg rundt for å se hvem han egentlig snakket til, men det var bare meg der. Da begynte jeg å le, for noe så usannsynlig hadde jeg aldri hørt i hele mitt liv. Da jeg kom ut i gangen, spurte Erlend hva legen hadde sagt. Jeg klarte ikke å svare og gikk så fort jeg kunne mot utgangen. Utenfor var det kaldt, og jeg kunne endelig fylle lungene med luft – lungen med svulst i. Å, så ekkelt. Jeg fikk et absurd behov for å skjære hull i brystet mitt og lempe den ut så fort som mulig. Erlend tok tak i meg og spurte innstendig: «Hva er det som skjer?» Jeg svarte med å begrave ansiktet mitt i den store boblejakken hans. Dype hulk fikk slippe til overflaten. Kristine hadde tilbudt seg å bli med på innleggelsen, så dagen etter tok vi bussen til Hammerfest. Erlend ville gjerne også være med, men jeg lot ham ikke. Brått hadde det gått opp 17


ANNIKEN

for meg at jeg egentlig ikke kjente gutten, og i en slik spesiell situasjon ville jeg bare ha familie rundt meg. På sykehuset ble det tatt flere tester. Jeg fikk på meg sykehusskjorte og fikk veneflon i hånden. Kristine tok bilder av meg, for vi syntes det var morsomt at jeg ble oppkledd i sykehuskostyme. Noen venninner sørfra skulle komme på besøk et par dager senere. Jeg sendte melding om at jeg var på sykehus, men at det ikke var noe stress, og at jeg sikkert snart ble utskrevet igjen. Her på sykehuset ville de nok få behandlet bort den dumme svulsten. Dag ble til kveld, og Kristine måtte reise tilbake til Alta. Plutselig var jeg alene på sykehuset. Veldig alene. Med ett var jeg ikke lenger så sikker på at den mystiske svulsten i lungen var noe som enkelt kunne fikses. Plutselig sto han der. Da Erlend fikk høre at jeg skulle tilbringe natten alene på sykehuset, hadde han kastet seg i bilen og kjørt milene over fjell og vidder. «Anniken, du er syk, og jeg er kjæresten din. Jeg vil være her for deg. Kan jeg få lov til det?» «Ok», svarte jeg. Hele meg holdt på å briste av lettelse.

18


ANIKE:

ANNIKEN

En god og en dårlig nyhet

Hammerfest sykehus kunne ikke gi meg en diagnose, og jeg ble spurt om hvilket sykehus jeg ville reise til. Siden jeg er oppvokst på Sørlandet og har familien min der, ønsket jeg meg til Sørlandet sykehus. Jeg fikk beskjed om at Oslo universitetssykehus også sto klare til å ta meg imot, og jeg stusset litt på hvorfor, men tanken på å komme hjem til familien min virket mer forlokkende enn å skulle være langt hjemmefra på et sykehus i Oslo. Situasjonen min var vel ikke så spesiell at det måtte spisskompetanse til for å fikse meg? Jeg tok farvel med Erlend og Kristine, og jeg beroliget dem med at jeg sikkert ville være tilbake igjen om en uke, selv om jeg ante at det kanskje ikke var sant. Det var rørende å komme hjem. Både familien min og jeg var bekymret, og det var godt å være samlet. Tryggheten hjemme døyvet til og med savnet etter Erlend. Etter flere prøvetakninger ble foreldrene mine og jeg innkalt til en legetime. Nå skulle vi endelig få vite hva som var galt med meg. Legen hadde fortalt at svulsten lignet kreft, og både familien min og jeg var spente på om det virkelig kunne være så alvorlig. Selv var jeg overbevist om at det måtte være det. De siste 19


ANNIKEN

dagene hadde jeg googlet såpass mye at jeg hadde forstått man ikke gikk rundt med knyttnevestore svulster uten at det var alvorlig. Veldig alvorlig. Jeg hadde brukt mye av studietiden min på å reise, deriblant til Asia, Afrika og MellomAmerika. Legene hadde derfor også vært inne på at svulsten min kunne være en eller annen jungelsykdom. Det skremte meg faktisk mer enn kreft. Kreft var farlig, men ofte kurerbart. Ukjente jungelsykdommer hadde man kanskje ingen behandling mot. Jeg gikk inn i møtet med fingrene krysset for uhemmet celledeling. Legen forklarte oss at prøvene ikke hadde gitt noe entydig svar: De viste ikke kreft, men de viste heller ikke noe annet. Og noe i kroppen min var helt tydelig galt. Altså måtte jeg ta flere av prøvene på nytt. Selv om legene brukte flere uker på jakt etter kreft, klarte de ikke å påvise det. Jeg tok biopsi etter biopsi, samtidig som legene benyttet en alternativ strategi: å utelukke andre sannsynlige og usannsynlige sykdommer. Nå skulle jeg isoleres frem til de hadde fått avkreftet tuberkulose. Selv var jeg jo overbevist om at jeg hadde kreft, så det føltes som bortkastet tid. Jeg sa ingenting da mamma kjørte meg til sykehuset den dagen jeg skulle legges inn på isolat. Mamma snakket til meg i positive vendinger om at uansett hva som feilte meg, så skulle det nok ordne seg på et vis, eller noe sånt, jeg vet ikke, jeg fulgte ikke med. Jeg kikket intenst ut av vinduet, mens jeg forsøkte å undertrykke de fortvilte følelsene som presset på. Til slutt brast jeg i gråt. «Anniken, jeg skjønner dette er vanskelig. Det er helt naturlig.» Jeg svarte ikke, men gråt mer og mer. Hun fortsatte: 20


ANNIKEN

«Jeg skal besøke deg hver dag på isolatet. Du kommer sikkert fort ut igjen.» «Jeg bryr meg ikke om isolatet!» utbrøt jeg frustrert. «Hva tenker du på, da?» «Erlend vil sikkert ikke være sammen med meg mer.» «Har han sagt det?» «Nei, men jeg er alvorlig syk, og vi kjenner hverandre nesten ikke. Det er jo klart han ikke vil involvere seg i noe sånt.» «Det vet du ikke. Du må i alle fall spørre ham om hva han tenker.» Til ingens store overraskelse hadde jeg ikke tuberkulose. Etter en liten uke var jeg hjemme igjen. Jeg tok kontakt med Erlend på chat. Jeg visste jeg burde ta den viktige samtalen over telefonen, men jeg turte ikke, i tilfelle mine bange anelser skulle vise seg å stemme. Nervøst skrev jeg: «Hva tenker du om oss fremover?» E: «Hva mener du?» A: «Come on, du vet hva jeg mener.» E: «Jeg kan sikkert snart komme på besøk.» A: «Ok, var ikke helt det jeg mente. Hva tenker du om at jeg er syk?» E: «Det klarer vi.» A: «Vi?» E: «Ja, vi. Du tviler vel ikke på at vi skal komme oss igjennom dette sammen?» A: «Men tenk om jeg er ordentlig syk, og ikke bare litt syk.» E: «Jeg vil jo være sammen med deg uansett, syk eller ikke syk. Du er jo jenta mi.» E: «Er du der?» A: «Ja.» 21


ANNIKEN

E: A: E: A:

«Hva skjer?» «Jeg må bare summe meg litt.» «Hvorfor det?» «Fordi jeg er så glad.»

Etter å ha blitt avbildet og stukket og isolert og stukket enda flere ganger på Sørlandet sykehus, ga legene opp og sendte meg til Oslo og Rikshospitalet. Siden svulsten var lokalisert i lungen, ble jeg innlagt på lungemedisinsk sengepost. Jeg hadde googlet lungekreft mange ganger, og jeg ble like skremt hver gang over hvor dårlig prognosen for overlevelse var. En dag jeg var alene på sykehuset, uten at noe spesielt skulle skje, ble jeg huket tak i av en lege og vist inn på et kontor. Jeg rakk å bekymre meg i to sekunder, før jeg begynte å se frem til kanskje å kunne få vite litt mer om hva som skulle skje videre. Legen ba meg om å sette meg ned, og hun spurte om jeg hadde pårørende i nærheten som kunne være med på samtalen. Da skjønte jeg hva som ville komme. Jeg skulle få diagnosen. «Det spiller ingen rolle om det er andre her. Jeg vil bare få bekreftet at jeg har kreft.» «Hvorfor tror du at du har det?» spurte legen. «Fordi jeg er blitt fortalt at svulsten ligner på kreft, og fordi jeg føler at jeg har det.» «Det stemmer. Du har Hodgkins lymfom», sa hun og smilte bredt. «Det kan virke litt rart at jeg smiler, men på denne avdelingen er det mye dårlige prognoser, og derfor er det så godt å kunne gi deg denne beskjeden: Ni av ti med din diagnose blir friske etter seks måneder med cellegift. Dette kommer til å gå bra.» 22


ANNIKEN

«Men hvis jeg har lymfekreft, hvorfor har jeg da svulst i lungen? Har jeg spredning?» «Ja, du har kreft i stadie 4B. B-en betyr at du har symptomer på sykdommen, og stadie 4 betyr at du har spredning til vitale organer, i ditt tilfelle venstre lunge. Men til tross for det kommer du til å bli frisk.» Jeg ble lettet. Det var altså ikke snakk om jeg skulle leve eller dø, det var bare snakk om å komme seg gjennom behandlingen og bli ferdig med det. Samtidig var jeg 23 år og hadde kreft. Jeg følte livet mitt plutselig tilhørte en annen. Ute av legekontoret gikk jeg inn på nærmeste toalett, gråt en liten skvett, samlet meg og startet ringerunden til mamma, pappa, broren min og Erlend. Jeg gruet meg til å skulle droppe kreftbomben, så jeg slo til med en positiv vinkling av nyheten: «Hei, jeg snakket nettopp med legen, og jeg har en god nyhet.» «Hva da?» Stemmen til mamma var utålmodig og håpefull. «Jeg har lymfekreft!» Det ble stille en stund i den andre enden av røret. «Kaller du det en god nyhet?» «Det er i alle fall bedre enn lungekreft.»

23


ERLND:

ERLEND

The real deal

Anniken hadde i lengre tid snakket om at det var noe som ikke stemte i kroppen sin. Hun hadde smerter og var i dårlig form. En dag hostet hun blod og gikk til legen. Da hun kom ut fra legekontoret, så jeg en ny utgave av Anniken. Sårbar og alvorlig gikk hun med blikket stivt festet i bakken foran seg. Jeg måtte spørre mange ganger om hva hun hadde blitt fortalt der inne. På en måte ville jeg ikke vite hva som preget Anniken så mye, ville ikke noe skulle ødelegge det vi hadde startet på. Det var jo oss nå, var det ikke? Hun snudde seg omsider imot meg, gjemte ansiktet mot brystet mitt og hikstet frem beskjeden om svulsten i lungene, at de ikke visste hva det var, men at hun måtte videre på utredning, helst allerede i morgen. Jeg prøvde å trøste, klappe og klemme, finne på noe å si. Jeg så på tomrommet bak henne og lurte på om det var det jeg skulle sitte tilbake med. Da Anniken måtte reise til sykehuset i Hammerfest for videre utredninger, fikk jeg ikke lov til å bli med. Var det for å skåne meg? For å skåne seg selv? Noe var alvorlig galt i Annikens kropp, og jeg ville naturligvis støtte henne. Hadde hun ikke skjønt det? Dette var the real deal ! Jeg hadde tatt plass på MS Loveboat og lettet anker. Hvor ferden ville bære, visste ingen. Det var en sjanse jeg var villig til å ta. 24


ERLND:

ERLEND

Det ordner seg

«Det er kreft.» Ordene hang som utropstegn i telefonlinjen enda hun knapt hadde hvisket dem, gråtkvalt og nølende. Jeg skjønte at jeg måtte tåle dette, stå i det og komme igjennom det sammen med Anniken. Jeg kjente en umiddelbar lettelse over å slippe å vurdere om jeg skulle gå helhjertet inn eller ikke. Én måned var nok. Jeg ville ha Anniken, med eller uten kreft. Jeg måtte være sterk. Nå lå hun alvorlig syk i andre enden av landet. 200 mil, så fjernt, men samtidig så nært. Dette ble vår første utfordring, en bøyg større og verre enn andre kanskje møter i løpet av et helt liv. Vi sto ansikt til ansikt med en sykdom som rammer mange og mange dør av. For én måned siden hadde vi inngått vår første forpliktelse: Vi var blitt kjærester. Nå sto vi overfor vår andre: Dette skulle vi stå i sammen, tenkte jeg inni meg, men glemte å si det høyt. «Dette går bra, Anniken. Det ordner seg.»

25

Kampen for livet  

Anniken og Erlend har vært å se i dokumentarserien Kampen for livet på TV 2. Her er boken.

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you