__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1

hoyt henger de

en krim fra

www.ma gnusriise.no


Lene Lauritsen Kjølner

Høyt henger de


Copyright © Schibsted Forlag AS, 2014 Omslagsdesign: Magnus Riise Repro: RenessanseMedia AS Ombrekking: Type-It AS, Trondheim Satt med: Sabon 10,5 Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland 2014 ISBN: 978-82-516-8277-0 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.


«The best time to plan a book, is when you’re doing the dishes.» Agatha Christie


første kapittel

Sykkelen var grønn. Det slo meg at det var en uvanlig farge på en sykkel i våre dager. Det var for så vidt en stilig grønnfarge, den gikk i ett med det tette bregnekrattet like ved. Likevel var jo de fleste sykler man så i dag grå eller svarte, var de ikke? Det andre jeg tenkte, var at det unektelig var et pussig sted å legge den fra seg. Hvem legger fra seg en nokså ny sykkel et godt stykke fra stien, midt blant røtter, steiner og andre ting som får dekk til å punktere og kjeder til å hoppe av? Jeg ville iallfall ikke gjort det. Det vanligste her ute på Ankerholmen, var å dumpe tyvlånte sykler fra den solide kaikanten nord på øya. Helst ved det nedlagte båtbyggeriet i enden av kaia, som bare ble besøkt av en enslig turgåer nå og da, og som fra sjøsiden bare var synlig for hobbyfiskere, hvis siste håp om fangst var en stakkars hvitting. Likevel tenkte jeg ikke noe mer over saken den første dagen jeg passerte. Jeg bare stusset litt mens jeg dro jakken tettere sammen i halsen. Ja, jeg registrerte morgenduggen som hadde lagt seg på det mørke sykkelsetet, men det var ikke uvanlig om sensommeren her ute på Vestfoldkysten. Så jeg satte føttene forsiktig ned mellom mosegrodde steiner og fortsatte turen, mens havet duftet salt foran meg et sted. Dagen etter tenkte jeg at den var stjålet. Var det ingen som savnet den? Ingen tenåring som trengte den til skolen? For det var en sykkel ment for lange bein, det var det ingen tvil om. Likevel foretok jeg meg ingenting. Jeg gikk videre, noe 7


mer tankefull og nysgjerrig enn da morgenturen startet, men snart hadde jeg glemt hele sykkelen. Dino fant en tørr pinne som han dyttet inn i hånden min for å få meg til å kaste. Kast og hent, kast og hent. Etter en fem–seks runder gikk imidlertid hele pinnen i oppløsning. Den hadde ligget ute under de mektige grantrærne lenge, og nå spyttet Dino ut de siste trerestene med nys, slafs og snufs. Snart hadde han oppdaget noe nytt og morsomt, en duft han bare måtte følge. Jeg fulgte som vanlig etter, noe mer heseblesende enn ham. Den tredje dagen foretok jeg meg noe. En standhaftig høstvekst var på vei opp gjennom eikene i bakhjulet. Det er først når man ser ting ved siden av hverandre, at man forstår hvor raskt naturen vokser og kommer seg, ikke sant? Jeg betraktet det grønne mot det grønne og bestemte meg for å hale sykkelen bort til stien. Da var det iallfall større sjanse for at noen ville finne den. Hvis noen overhodet brydde seg. I verste fall fikk jeg ringe … Ja, hvem ringte man? Politiet? Hadde de tid og ressurser til å ta seg av bortkomne sykler? Sannelig om jeg visste. Det var ikke ofte de tok seg bryet med å kjøre den korte turen over broen fra Nøtterøy. Strengt tatt var det heller ikke nødvendig. En og annen overstadig forfrisket festdeltaker på seilforeningens årsfest hadde vel forekommet, og i et og annet privathjem var det bråk fra tid til annen, men sakene ble enten raskt løst eller raskt dysset ned her ute. I en kort periode fikk lokalbefolkningen litt å snakke om når de møttes ved den lokale Spar-butikken, men det var stort sett det. Livet var temmelig forutsigbart på Ankerholmen. Ja, rent sagt godt forankret i virkeligheten, om jeg skal forsøke meg på et dårlig ordspill. Uansett trengte jeg ikke hale sykkelen bort til stien, den rullet fint på trinne hjul over steiner og røtter. Setet knirket litt da jeg la hånden på det, men ingen hadde tatt seg bryet med å låse den, og jeg lurte faktisk på om noen rett og slett kunne ha glemt den der. Borte ved den nåledekkede stien, så 8


myk at skrittene mine nesten ikke hørtes, lente jeg sykkelen godt synlig opp mot et velvoksent grantre. Så sto den der ved trestammen – blank, fuktig og litt trist, som om den ventet på eieren sin. Dino vekket meg fra tankene med et utålmodig bjeff. Jeg snudde meg og gikk med raske skritt etter ham. Halen viftet bregnene til side der han fulgte dagens spor. De spratt tilbake straks han hadde passert, som om han aldri hadde gått der. Mens jeg småjogget etter ham nedover mot stranden, lurte jeg på om sykkelen ville være borte neste dag. Nå tenker du kanskje at det er litt snevert av meg å bry meg så mye om en sykkel, hvem som eier den og skjebnen den har i vente. Og du kan ha rett i det. Når sant skal sies følte jeg meg av og til snever og begrenset. Kroppen min var sprek nok, men hjernen min trengte mosjon den også. Det fikk den ikke alltid. Ikke etter at jeg mistet jobben i en alder av 45. Forøvrig kombinert med en for meg uventet skilsmisse. Hver eneste dag gikk jeg lange turer med Dino, noen ganger gikk vi faktisk tre turer om dagen. Vi gikk som regel langs stranden, der Dino elsket å løpe etter pinner og skremme duppende, dovne måker opp fra sitt flytende tidsfordriv. Gikk vi ikke langs stranden, var det ikke mange andre muligheter enn skogen. Ankerholmen var tross alt ikke så stor. Man kunne gå rundt hele øya på et par–tre timer. Jeg prøvde å lese minst like mye som jeg gikk tur, men i det siste ble jeg ofte sittende med en åpen bok i fanget mens jeg forsvant inn i en annen verden. Ikke bøkenes verden, som var planen da jeg satte meg ned, men en verden av dagdrømmer. En verden jeg var lei meg for å forlate da jeg kom til meg selv igjen og oppdaget at jeg befant meg i min egen sofa i min egen stue – eller hvor jeg enn satt og leste. Jeg ville veldig gjerne bli oppslukt av bøkene. Jeg ville veldig gjerne at hodet mitt skulle bli like utslitt og fillete som alle joggeskoene jeg hadde slitt ut på turene mine, men jeg fikk det rett og slett 9


ikke til. Det var ingen lisser i laser, gapende såler eller løse lester i min hjerne, nei. Der var det bare en krystallklar visshet om min egen situasjon: 48 år, arbeidsledig og åpenbart avleggs ifølge samfunnet. Jeg, Olivia Henriksen, skilt og med to voksne, utflyttede sønner, var i en livsfase jeg hadde visse forbehold mot. Sønnene mine var så fantastiske som man kunne få dem, og virkelig noe å være stolt av, men likevel var jeg ikke fornøyd. Jeg var en energi som ikke ble brukt, jeg var en kraft som sakte svant hen i min egen følelse av utilstrekkelighet. Av og til føltes det som om hodet skulle sprenges av tanker og energi som ikke fikk utslipp noe sted. Det var i sånne situasjoner at jeg gikk turer. Raske turer. Jeg traff eksmannen min, Erik, da jeg var 20. På den tiden jobbet jeg i en platebar. Det var et slags tenkeår etter gymnaset, er det ikke det man kaller det? Den kvelden jeg møtte ham, var jeg overlykkelig fordi jeg hadde fått grafset til meg gratisbilletter til Kid Creole And the Coconuts. Under «Stool Pigeon», midt i kordamenes heftigste parti, møtte jeg Eriks grønne blikk to seterader foran meg i Konserthuset. Resten av kvelden registrerte jeg fint lite, men verden pulserte rundt meg i en kakofoni av rytmer og grønne øyne. Da bandet gikk av scenen, sørget jeg for å befinne meg ved siden av ham idet folk strømmet ut i den varme kvelden. Litt senere så jeg bare Eriks varme hender som strøk over mine der de lå over den duggfriske halvliteren inne på Jazz Alive. «Blir du med meg … for å se på … samlingen min?» brølte han over bordet midt i en heftig saxsolo. Jeg hørte ikke hva han sa med en gang, men for sikkerhets skyld ropte jeg tilbake: «Ja!» Det var akkurat da musikken bestemte seg for å ta en pause, og svaret mitt runget klisjeaktig ut blant de rødvinsdrikkende, alvorspratende gjestene. Fra det øyeblikket av var vi sammen. Jeg så meg aldri 10


tilbake, men det skulle det vise seg at han gjorde – stadig vekk. Den tredje dagen i skogen så jeg meg heller ikke tilbake, men valgte en annen rute enn de to foregående dagene. Det var ikke noe merkverdig med det, det hendte ofte at jeg varierte. Både Dino og jeg likte å oppdage alt det vi kunne ute på Ankerholmen. Kanskje ikke alt, når jeg tenker meg om. Ikke sånt som vi hadde i vente akkurat denne dagen. Dino ventet alltid på meg der stiene delte seg, så forventningsfullt på meg og logret fornøyd da jeg fortalte ham hvilken vei vi skulle ta. Han var egentlig glad uansett, om jeg skal være ærlig. Kanskje det var jeg som trengte variasjon og var eventyrlysten? Denne dagen gikk jeg raskt opp den steile skråningen mot hytteområdet. Ankerholmen har massevis av sommerhytter, befolket stort sett av hyggelige Oslo-folk, men det er mange fastboende her også. Jeg er altså en av dem. Frykten blant enkelte her ute, er at vi fastboende en dag skal bli en «utdøende rase». Jeg ser at det er en reell og berettiget frykt. Presset fra nyrike finansfolk med lommene fulle av penger og stor lyst på feriested, er merkbart her ute. Ankerholmen har vært så heldig å bli godkjent av fiffen. Nå gir det status å si høyt at man har hytte her. Det hender at en og annen nyslått hytteeier prøver seg med en fersk komposthaug midt i en opptråkket og godt brukt sti, men ellers har vi ikke opplevd de store konfliktene med hyttefolket. Eller «badegjestene», som bestemoren min pleide å kalle dem. Det var litt annerledes da jeg delvis vokste opp her for årtier siden, da kunne man komme over hytter med skilt på veggen: «Selvskudd utlagt!» Jeg går ut fra at det ikke er lov å gjøre det lenger. Dessuten var det aldri noen selvskudd. Vi lekte der vi, og alle mine barndomsvenner lever fremdeles, etter det jeg vet. Sant å si har jeg mistet kontakten med de fleste av dem. Det er vel prisen å betale når man bor flere år i utlandet. 11


«Du skulle kanskje ikke ha gjort det», sa Oskar, broren min, her en dag. «Hva mener du?» Jeg kikket litt forbauset bort på ham, det liknet ikke ham å blande seg opp i hva jeg gjorde eller ikke gjorde. «Bare diltet etter Erik i alle disse årene. Du burde ha fått deg en bedre utdannelse.» Oskar hadde selvsagt rett. Jeg har tilbrakt det meste av mitt voksne liv som «følgekone» for Erik. Han jobber i UD og ble sendt fra ambassade til ambassade rundt om i verden. «Vi var aldri så lenge et sted at jeg rakk det. Det vet du godt.» «Jeg synes fremdeles det er rart at du ikke kan bruke språkene du har lært til noe.» Oskar klødde seg i bakhodet. Han gjorde alltid det når han var tenksom. «Det er visst mer som kreves i dag. Mastergrader. Livserfaring er ikke så høyt verdsatt, har jeg skjønt.» Jeg sukket resignert. «Det er noe spik spenna galt i samfunnet vårt, det har jeg sagt før.» «Erik ville ikke at jeg skulle jobbe heller …» Jeg vet ikke hvorfor jeg sa det, for jeg visste at Oskar irriterte seg grenseløst over at søsteren hans hadde vært en sånn kvinnelig tøffel i årevis. «Og du logret og gjorde som han sa.» Oskar reiste seg. «Du så jo hvordan det gikk til slutt.» Jeg svarte ham ikke, det var ikke nødvendig. Null utdanning og null yrkeserfaring, bortsett fra en unik evne til å sette sammen kreative blomsterbuketter og planlegge middager: det var Olivia Henriksen. Dermed sto jeg på bar bakke da det dukket opp en barmfager, albuespiss italiensk sekretær i Eriks liv, ti år yngre enn meg og med øyne som mahognilakkert treverk. Jeg følte meg som en blass furukrakk i sammenlikning. 12


Det var lite mahogni i vegetasjonen på Ankerholmen. Heldigvis. Selv om jeg gikk raskt gjennom skogen, ble jeg ikke andpusten. Formen var brukbar. Nå sto jeg på toppen av åsen – jeg ble aldri lei av å beundre utsikten herfra. Langt der ute lå fyret, det kunne skimtes som en stripete sukkerstang om været var klart, slik som det var i dag. Før blikket rakk helt ut dit, traff det på dusinvis av øyer spredt ut i blinkende, mørkeblått vann. Øyene lå der som småkaker av ujevn størrelse. Der jeg sto, var jeg var omgitt av furuer, ikke så høye som jeg selv var, men så høye som de kunne bli i det skrinne jordsmonnet. Her vokste det så å si bare sporadiske flekker med blåbærlyng, på ren og skjær vilje. Jeg gikk over myk, myk mose mot toppen av åsen og den brunbeisede hytta til en familie jeg visste het Nilsen. Helt uvesentlig i denne sammenhengen selvsagt, men viktig for meg. Mens jeg gikk, trakk jeg grådig inn duften av sopp, furunål og salt sensommerhav. Dino virret rundt meg og boret snuten ned i spennende hull, mens jeg nøt roen og ruslet sakte bortover. Plutselig var han borte. Jeg kikket meg forbauset rundt. Han pleide stort sett alltid å holde seg så nær at jeg kunne se ham. Hva i all verden hadde han funnet på nå? «Dino?» Jeg ropte litt usikkert på ham. Stemmen min ga ikke gjenlyd i noe som helst, så jeg ble stående og lytte til stillheten. Et svakt vindsus beveget seg oppe i trekronene, for øvrig var det bare min egen pust som hørtes. Jeg så havet slå mot strendene der nede, men jeg var for langt unna til å høre det. Da hørte jeg et ivrig bjeff. Lettelsen sendte et støt ut i fingertuppene mine. Han måtte være på den andre siden av hytta, som ruvet midt i den lille lysningen. Jeg overrasket meg selv ved å grøsse; vanligvis var jeg ikke lettskremt. Hvor kom dette fra? Vinduene hadde lemmer for, og det så ut som den lille hytta knep igjen øynene. Dino bjeffet igjen, denne gangen 13


var det et merkelig bjeff, kort og usikkert. Virket han redd? Jeg ristet av meg den tåpelige følelsen og rundet hyttehjørnet. Den lille beaglen min sto nederst i den slitte tretrappen og kikket oppover mot den sjenerøse terrassen og inngangsdøren. Jeg visste fra før av at døren var rødmalt og hadde trelister i fiskebeinsmønster. I tillegg var den laget slik at man kunne åpne den øverste delen uten å åpne den nederste. Koselig var den, det hadde jeg ofte tenkt da jeg passerte. Av en eller annen grunn tenkte jeg på rød saft og en ferm mor som serverte vafler ut gjennom døråpningen. Håpløst romantisk, ja, jeg er klar over det. «Dino, da. Hva er det du driver med?» Jeg hørte selv en liten skjelving i stemmen. Dino logret, men han logret ujevnt og med halen litt nedover. Da jeg fulgte retningen av blikket hans, så jeg et par sko. Uvanlige sko å gå tur i, tenkte jeg. Det var ikke seilersko, noe som kunne vært rimelig med tanke på seilforeningens klubblokale på sørpynten. Det var heller ikke joggesko, noe om kunne vært rimelig med tanke på at vi befant oss i ulendt terreng. Det var italienske, håndsydde sko, skapt for styrerom og flanering over Ponte Vecchio eller en eller annen piazza. Sannsynligvis varte ikke dette øyeblikket lenge, selv om det føltes lenge der og da. Jeg lot blikket gli oppover et par velkledde herrelegger, men så traff skrekken meg. Jeg kan sverge på at selv vinden i trekronene stilnet da det gikk opp for meg hva som var galt: Skoene hang med tuppene ned og i løse luften. De var festet på en kropp, og det var en hel kropp, men den hang. Rundt kroppen surret en usannsynlig mengde feite fluer.


andre kapittel

Det er ikke ofte jeg skriker. Iallfall ikke så høyt. Vel, det kom noe uartikulert ut av munnen på meg da jeg fødte tvillingsønnene mine, og det hjalp også å hyle litt den gangen Erik fortalte meg om sin lille delikatesse av en italiensk sekretær. Men vanligvis er jeg altså kontrollert og sindig. Nå skrek jeg så høyt at stakkars Dino kikket på meg med skrekk i det brune blikket. Jeg vet ikke helt, men jeg tror han klynket også. Det gjorde iallfall jeg. Blikket mitt var festet på hunden. Aldri i verden om jeg ville se mer på mannen som hang der. Jeg hadde lest nok av historier om hvordan man så ut etter å ha dinglet fra et tau et par dager. Ellers mange takk. Etter et blikk på anklene og hårbusten som stakk ut fra over sokkene, var jeg imidlertid helt sikker på at det var en mann. Jeg var også ganske sikker på at jeg ikke kjente noen i nabolaget med sånne sko. De tilhørte iallfall ingen som jobbet på det lokale båtbyggeriet. Det gikk nok ikke mange sekundene før jeg besinnet meg og trev tak i Dinos halsbånd. Jeg grøsset igjen da jeg vendte meg vekk fra verandaen og mannen som hang der. Det var som om noen langsomt førte digre istapper nedover ryggraden min. Fingre med lange, krøllete negler grep etter meg der jeg småløp nedover skråningen med den lille hunden på slep. Jeg husker ikke helt hvordan jeg kom meg inn i huset, men jeg må ha låst meg inn. Broren min, Oskar, var på jobb på den lokale flyplassen, så døren hadde vært låst. Det var ikke sånn 15


på landet lenger at dørene kunne stå ulåst. Det var før allslags tjuveradder hadde inntatt bevisstheten vår, at vi kunne drive med sånt. Det var ikke før jeg dumpet ned ved kjøkkenbordet at jeg kjente mobilen i anorakklommen. Herregud, hvor dum går det an å bli? Løp jeg virkelig hjem for å ringe? Med mobilen i lommen? Nok et bevis på at jeg snart rundet 50. Og kanskje jeg skulle tatt ned den hengte mannen og prøvd livredning? Nei! Det skulle du absolutt ikke, Olivia, sa jeg til meg selv. Fornuften fortalte meg at han hadde hengt der i flere dager, punktum. Dino svirret rundt beina mine, peste og drakk vann. Han var så stresset at han ikke tok seg tid til å drikke seg utørst, men vandret mellom meg og vannskålen. Han etterlot seg et spor av vanndrypp mellom hver munnfull. Ikke så rart at han drakk grådig, forresten, han var tross alt oppkalt etter salige Dean Martin. Oskars forslag. «Politiet,» svarte en stemme i den andre enden. «Er det hos politiet?» Dumt spørsmål, jeg vet det, men det var nå engang det jeg sa. «Ja, det er det. Hva kan jeg gjøre for deg?» Det var en ganske ung mann som svarte. Jeg kremtet og forsøkte å holde stemmen stødig. «Jeg har funnet en død mann. Han henger i et tau og har sannsynligvis hengt der i tre dager.» Det var like greit å gå rett på sak. I telefonen ble det taust noen sekunder. «Ja ha …» Gutten, eller mannen, får jeg vel si, kremtet også litt. «En død person, sier du? Hva var navnet ditt? Og hvor befinner du deg?» «Olivia Henriksen, og jeg bor i Skuteveien 13 på Ankerholmen. Jeg har funnet en mann som har hengt seg. Han henger på en veranda og sykkelen hans har stått parkert i skogen i tre dager.» Plutselig gikk noe opp for meg. «Jeg tror i hvert fall at det er hans sykkel, men når jeg tenker etter, så vet jeg jo ikke det. Den har imidlertid ligget der i tre dager, og det er jo sannsynlig at den er hans. Tror du ikke det? Er 16


det ikke hans sykkel, så kan han ha hengt der i mindre enn tre …» «Fru Henriksen, jeg skal straks sende en patrulje samt ambulanse til adressen din. De dukker snart opp. Forklar hvor personen henger, så tar vi det derfra. Du må ta det rolig, sitte ned og puste ut. Dette skal vi ordne opp i.» Stemmen hans var full av ro, det skal han ha, den unge gutten. «Bare kall meg Olivia. Jeg er ikke gift.» Jeg slapp vislende pusten ut gjennom rimelig sammenbitte tenner. Mens han etter alt å dømme noterte seg hva jeg sa, lyttet jeg etter sirener i det fjerne og syntes at jeg hørte dem også, som om politibilen skulle ha tilbakelagt strekningen fra byen og ut hit på under et halvt minutt. Det var imponerende raskt, tenkte jeg. «Er det politiet allerede?» Kanskje jeg snakket til meg selv, kanskje jeg snakket til politimannen, jeg er sannelig ikke sikker. «Patruljen vår kommer om ikke altfor lenge. Ambulansen dukker også opp etter hvert. Vil du være i stand til å bli med kollegene mine og vise dem hvor personen … eller den avdøde er, tror du?» Han var mer overtalende i stemmen nå. «Jo, det kan jeg vel. Vi går sammen opp der, da?» For å være ærlig hadde jeg ikke regnet med å måtte bli med politiet. Tenkte vel heller at jeg skulle legge det grusomme funnet bak meg og finne nye turruter for Dino og meg i framtiden. Jeg svelget tungt mens jeg bannet for meg selv, hvis det er mulig å gjøre begge deler på samme tid. «Hva heter du forresten, politimann?» «Jeg heter Torstein Krohn.» Det hørtes ut som han smilte, men han hentet seg raskt inn igjen. «Det er ikke hver dag jeg får telefoner om dø… at jeg får telefoner om sånne saker.» Fint, han viste menneskelige hensyn. «Trygt navn, Torstein. Godt og solid, liksom.» Herregud, hvordan var det jeg bablet? Sånt sa jeg vanligvis aldri til folk. «Ungene mine synes det er vanvittig kjedelig.» Han lo en 17


kort latter. Jeg regnet raskt på alderen hans da han nevnte unger i flertall. «Oskar!» ropte jeg plutselig inn i telefonrøret. «Jeg har glemt å ringe Oskar!» «Hvem er Oskar?» «Broren min. Han jeg deler hus med. Herregud, hvorfor tenkte jeg ikke på å ringe ham? Kan jeg legge på? Jeg må ringe …» «Klart det. En patrulje er straks på døren din, tenker jeg. Vi kommer helt sikkert til å snakkes senere.» Jeg ble faktisk rørt over at han ville snakke med meg senere. Tårene som vellet opp i øynene da jeg la på, skrev jeg av på en slags hysterikonto. Hendene skalv da jeg la dem ved siden av hverandre på eikebordet. Raskt tok jeg meg selv i skjortekragen, løftet telefonen igjen og slo nummeret til Oskar. «Henriksen, trafikk,» svarte min kjære bror kort og forretningsmessig. «Hei, det er meg.» Stemmen var i ferd med å svikte. «Det har hendt noe …» «Olivia? Jeg står midt i Bergens-avgangen, og …» Han stoppet da jeg snufset høylytt og slapp fra meg en ufrivillig snorkelyd. «Jeg har funnet et lik.» Nå hikstet jeg faktisk. «Det henger oppe ved hytta til Nilsen …» «Hva er det du sier? Jeg kommer hjem. Nå. Straks. Har du ringt politiet?» Det oste handlekraft og ro av stemmen hans. «De er på vei.» «Bli sittende der du sitter til de kommer. For du er vel hjemme?» Han fortsatte uten å vente på svar. «Jeg skal bare få noen til å ta formiddagsavgangene for meg, så er jeg på vei. Ta med deg mobilen, da!» Det var en stående vittighet at jeg egentlig aldri skulle hatt mobiltelefon. Jeg glemte den overalt, la den fra meg på 18


usannsynlige steder og hadde til og med prestert å vaske den i vaskemaskinen. Det er mange og dype lommer i mine klær. Jeg har store vesker også, vesker som ofte skjuler sånne ting som mobiltelefoner, og huset hadde mange rom. Det var Oskar som hadde arvet huset vi bodde i av vår felles tante Lena. Eller, det vil si, vi arvet det sammen, men Oskar hadde i sin tid kjøpt meg ut av hele herligheten. På den tiden hadde verken stedet eller huset betydd så mye for meg. Jeg var en velhavende, ubekymret attaché-frue, med lite tid og lav interesse for å plaske rundt i den norske skjærgården om sommeren. I ettertid har det vist seg at Oskar gjorde en kjempeinvestering. Prisene på boliger her nede har skutt like raskt i været som skyskraperne i Abu Dhabi. Og de ville selvsagt ha steget ytterligere om det gikk i den retning enkelte ønsket og boplikten ble opphevet. Av en eller annen syk grunn lurte jeg plutselig på om det var boplikt i Abu Dhabi. Mest sannsynlig ikke. Av ulike grunner – lett ustabile foreldre med hippietendenser og sterk interesse for visse hurtigvoksende, grønne vekster, blant annet – hadde Oskar og jeg delvis vokst opp hos tante Lena. Hun tok seg av oss på beste måte mens foreldrene våre flakset rundt i frihet og røykskyer. Eventuelt ikke i frihet; det kunne variere sterkt. Da jeg flere år senere kom skadeskutt hjem fra Italia med to oppløpne sønner på slep, fikk jeg meg jobb i en blomsterbutikk inne i byen. Alt ved hjelp av min gode venninne, Mona. Hun kjente de aller fleste på øya og overtalte en gammel klassekamerat til å gi meg en sjanse. Takk og lov for Mona. Jeg passet perfekt inn blant blomstene, og blomsterbutikken ble min redningsplanke i tre år, før senteret den lå i gikk dundrende konkurs. Det var den vanlige visa med overoptimistiske senterledere og høye husleier. Da jeg mistet jobben i blomsterbutikken, tilbød Oskar meg å flytte inn hos ham på Ankerholmen. Det var enda godt, el19


lers ville jeg stått på bar bakke. Jeg flyttet gledestrålende inn i Oskars hus sammen med guttene. Nå slapp jeg å bekymre meg over den høye husleien i Gråbrødregaten. Felix og Kasper hadde nesten et bedre forhold til onkelen enn til sin egen far, en far de bare traff sporadisk, når han hadde tid. Han hadde fått seg ny familie i Italia, tre små, mørke jenter med hang til rosa og perlearbeider. Det var Oskar som tok med Felix og Kasper ut på fisketur om sommeren før de ble store og flyttet ut, for å si det sånn. Forholdet mellom far og sønner var imidlertid blitt bedre i takt med at Felix og Kasper vokste opp. Nå kunne Erik både kjenne seg selv igjen i dem og føre samtaler med dem. Han var nesten blitt som en ekte pappa de siste årene, faktisk. Noen ganger ringte Erik meg, så sprekkeferdig av stolthet som han var i stand til å bli, og la ut om hva Felix og Kasper hadde prestert på et av sine sjeldne besøk hos ham. Når sant skal sies unnet jeg faktisk Erik å glede seg over dem. Jeg var tross alt ikke så fandenivoldsk etter skilsmissen at jeg ikke kunne vise litt storsinn. Noen ganger lurte det seg fram gamle og gode minner om tiden vår sammen også, men jeg var alltid snar med å få tankene over på noe annet. Nå ringte det iltert på døren, og Dino løp ut i gangen med halen til værs. Besøk var det beste han visste. Jeg skyndte meg etter ham og åpnet raskt. Det skulle jeg ikke gjort, for Dino var allerede på vei i fullt firsprang ut på trappen. Der sto den største, mest arrogante og kraftigste schæferen jeg hadde sett i mitt liv. Jeg kan sverge på at Dino snudde i spranget, iallfall bremset han i svevet og landet en millimeter fra schæferens nedlatende snute. Det begynte å bevre i kjevepartiet til den store schæferen, og Dino reiste bust og ble brått til en Rhodesian Ridgeback. «Karo! Sitt!» Ordren kom fra den mest senete av de to politimennene som sto utenfor døren min. Den digre hunden fikk et underdanig blikk og satte seg raskt ned på trammen. 20


Dino virket plutselig fullstendig uinteressant for ham der han stirret over det lille beaglehodet og mot viktigere oppdrag. Det var verre med mitt lille dyr. Han knurret fra bunnen av strupen, ja, nærmest fra magens indre gemakker, men ingen lot til å bry seg om det. Aller minst Karo. Jeg skyndte meg å gripe Dino i nakkeskinnet og trekke ham inn i gangen. Da han forsvant bak meg, så jeg at han krøllet seg sammen på puten sin i kjøkkenkroken og så fryktelig lettet ut. «Hei, vi kommer fra politiet. Hadde du ringt oss angående … et funn?» Den unge politimannen som holdt opp et ID-kort, slet tydeligvis med å formulere seg mest mulig hensynsfullt. For alt han visste, kunne jeg jo kjenne fyren som hang der, ikke sant? «Ja, det gjorde jeg. Jeg forsto på Torstein …» Jeg kom plutselig ikke på hva Torstein het til etternavn. Hadde han ikke sagt etternavnet sitt? Jo visst hadde han det, men det var helt blankt i hodet mitt for øyeblikket. «Jeg forsto på Torstein at jeg skulle vise dere hvor mannen henger?» De to politimennene smilte, synlig lettet over min tilsynelatende ro. Jeg grep tak i de fôrede gummistøvlene mine og oppdaget at jeg fremdeles tviholdt på nøkkelen. «Det er kanskje best du lar beaglen være hjemme?» Den senete hundeføreren så litt usikkert på meg. «Ja da. Han har allerede gått lang tur, så han blir her.» Jeg låste døren med valne og følelsesløse fingre før jeg trasket oppover den lave åsen sammen med schæferen og de to politifolkene. De sa lite, men spurte meg om når jeg hadde funnet mannen. Jeg svarte at det måtte være omtrent en halv time siden og kikket ned i mine egne sklispor i mosen mens jeg gikk. Det minnet meg på at jeg måtte huske å hente inn litt mose til juledekorasjonene i år. Før man visste ordet av det, hadde mosen frosset til harde skall. Da var den helt umulig å få pen når man tok den inn. Nisser i brun mose er slett ikke noe verdig syn, har jeg funnet ut. 21


Det tok ikke lang tid før jeg sto foran den lave verandaen til Nilsens familiehytte nok en gang. Jeg festet blikket på trinnene. Riktignok følte jeg meg modigere med de to politifolkene til stede, men likevel … Karo ble igjen beordret til å sitte, og den ene politimannen gikk opp på verandaen mens han fisket fram en telefon. Jeg tok mot til meg og lot blikket gli forsiktig opp mot mannen som fremdeles hang der. Han var som jeg trodde, ulastelig antrukket i skreddersydd dress, hvit skjorte og diskret, lysegrått silkeslips. Hodet hang slik at jeg ikke så ansiktstrekkene, men jeg kunne skimte tauet der det lå stramt om halsen hans. Det hadde laget et blått og avlangt merke på huden. Jeg grøsset og festet i stedet blikket på den pesende schæferen. Karo kikket tilbake på meg, skakket på hodet og ga fra seg et klynk. Så satte han seg nærmere meg som for å bli klødd. Jeg strakte ut hånden og begravde den i den tykke, tette hundepelsen. Karo trykket seg mot kneet mitt og lukket øynene i velvære. Sannsynligvis forsto han at han hadde fritak fra arbeidet. Klok hund. «Han her har vært død i flere dager.» Den ene politimannen sto rett foran liket slik at jeg ikke kunne se så mye av kroppen lenger. Heldigvis, tenkte jeg. «Kjenner du ham?» Han snudde seg mot meg med oppsperrede øyne. «Jeg … jeg tror ikke det.» Brått ble jeg kvalm og svimmel ved tanken på hva jeg trolig ble nødt til å gjøre. Med veike knær sank jeg ned på huk. Karo sukket og seg tungt ned ved siden av låret mitt der jeg satt på bakken. Det duftet hundepels og våt mose. De blanke skoene til liket befant seg foran og over hodet på meg et sted. «Fint om du kan ta en titt på ham for oss.» Politimannen kikket skrått bort på meg mens han trakk på seg tynne gummihansker. «Han ser grei ut. Det har jo vært kjølig om natten i det siste. Den verste sommervarmen er over.» Mens han snakket, plukket han opp noe fra verandagulvet, med 22


et triumferende smil. En lommebok. «Se her, ja. Kanskje du slipper å se på ham. Det bør da ligge et sertifikat eller noe her, vil jeg tro.» Han sjekket rommene i lommeboken. De var ikke mange, men politimannen så ut til å passe til yrket sitt; han var en grundig mann. «Og her har vi sannsynligvis identiteten hans også, « Han holdt opp et visittkort og kastet et kort blikk på både kollegaen og meg. «Fridtjof Prebensen, advokat, Solli Plass, Oslo. Spesialist på eiendomsrett.»

Profile for Schibsted Forlag

Høyt henger de  

En kosekrim med særegen varme og humor, lekende lett språk og troverdig spenning.

Høyt henger de  

En kosekrim med særegen varme og humor, lekende lett språk og troverdig spenning.

Advertisement