Issuu on Google+


elsebeth egholm

Egenandel Oversatt av Lene Stokseth, MNO


Originalens tittel: Selvrisiko Copyright © Elsebeth Egholm, 2004 Published by agreement with Leonhardt & Høier Literary Agency A/S, Copenhagen Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, 2013 Oversatt av: Lene Stokseth, MNO Omslagsdesign: Juve Repro: RenessanseMedia AS Sats: Type-it AS, Trondheim Satt med: Sabon 10,5/13 Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland ISBN: 978-82-516-5892-8 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.


Til min bror Bent


1

Først trodde hun at det måtte skyldes den billige vinen fra Netto. Hvorfor skulle det ellers dundre i hodet som om tjuesju bygningsarbeidere var i full gang med å rive en vegg? Det kunne naturligvis også ha noe å gjøre med mengden vin, tenkte Dicte i halvsøvne og strakte seg etter Bo og kroppsvarmen hans. Mest for å få ham til å slutte å snorke. Snorkingen konkurrerte med tømmermennene og lyden av inferno. Når kom han og la seg? Hvor lenge hadde hun sovet? Hun rullet forsiktig over på siden og så på de selvlysende viserne på klokken. De viste at den var halv tre. Datoen hadde hun ikke stilt inn. Den viste andre august, slik den hadde gjort i flere år. Den andre stemte for så vidt, men måneden var ikke helt riktig, for de hadde nettopp gått inn i februar. Ifølge kalenderen skulle det være bekmørkt ute, og ifølge TV2 og værdamen hun ikke husket navnet på, skulle det bli bitende kulde, helt ned i femten minusgrader. Det var derfor hun hadde tatt på termosokkene da Bo ikke ville gå og legge seg sammen med henne. Halvfull og trist var han blitt sittende foran fjernsynet og se på en eller annen sportskanal. Faen ta ekskoner og sjalusien de lot gå ut over barna. Og Bo. Og henne, selvfølgelig. Hun merket jo det, selv om hun nektet å akseptere det.

7


En arm kom slengende tvers over sengen og traff henne ublidt i brystet. «Hva er det?» mumlet han med sprukken stemme. «Vet ikke.» Hun ville si at han skulle sove videre. Orket ikke å snakke mer. Orket ikke høre ham klage over hvor fælt han savnet barna, og at han snart kom til å kidnappe dem og ta dem med til Langtvekkistan. Ikke for det, han sa egentlig ikke så mye, men hun så det på ham. Han trakk henne tettere inntil seg. Helt inntil. Viklet de lange beina rundt hennes og stivnet. «Hva søren er det der?» Han rev bort dynen og tente lyset. «Termosokker,» mumlet hun spakt og følte seg som en gammel, prippen jomfru. «Jeg frøs.» Bo kastet et likegyldig blikk på sokkene. Ansiktet var grimete av søvn og billig vin. Noen ganger kunne man komme for tett innpå folk. «Det var ikke dem jeg tenkte på. Hva er det bråket?» Lyden hadde vært der hele tiden. Egentlig var det vel den som hadde vekket henne. Plutselig ble hun lys våken. Og sint. «Drittunger. Enda flere nyttårsraketter.» Ungdommene i landsbyen måtte ha kjøpt et helt fyrverkerilager. De hadde i hvert fall skutt opp raketter og heksehyl flere dager i strekk. Hun visste at hunden lå nede og skalv av frykt under skjenken. Bo ristet på hodet og svingte beina ut over sengekanten. «Ikke klokken halv tre om natten. Og se det lyset!» Han hadde rett. Nattehimmelen flammet med et oransjerødt skjær over takvinduet, og det kom ikke fra drivhusene til gartneriet som lå fire kilometer unna. Han tasset bort til 8


vinduet på bare føtter. Et kort øyeblikk så hun profilen hans i det oransje skjæret og savnet forelskelsen. «Det brenner,» sa han litt andpustent. I neste sekund sto hun ved siden av ham og så eksplosjonene. Taket på stallen gikk i luften som lokket på en popkornkjele. Poff. Poff. Gnistene føk, og flammene slikket den frostkalde luften. Kroppen ble helt stiv. I et sekund eller to sto hun som fastfrosset. Så hørte hun en annen, fjernere lyd. Lyden av liv. Hun våknet og fløy ned trappen i bare termosokker og pyjamas. «Hestene!» Hun var nesten nede da hun falt og skled på rumpa de siste trinnene. «Vi må få ut hestene.» Hun hadde aldri forsket på hvor raskt man kunne få på gummistøvler. Dicte oppdaget at det føltes som uendelig lenge. Bak seg hørte hun Bo gripe telefonrøret. Selvsagt, tenkte hun da frosten slo luften ut av lungene og snøen knitret under støvlene. Fornuftig. Det mantraet måtte hun ikke glemme. Fornuftig. Tenke klart. Ikke få panikk, slik som hestene som vrinsket i angst. Likevel ble hun overveldet av rådvillhet. Burde hun banke på døren til våningshuset, eller skulle hun hjelpe hestene ut først? Hun visste at naboene var på skiferie i Norge, men hva med damen som leide hos dem? Dicte mente å huske at hun var naboens søster, men her ute på landet kjente man jo ikke hverandre lenger. I hvert fall ikke når man var forholdsvis nyinnflyttet, slik hun selv var. Lyden fra hestene tok avgjørelsen for henne. Hun hadde vært i stallen én gang før, da Svendsen jaget en av gårdens katter rundt stabelen med halmballer. Hun hadde hentet ham 9


og hadde fått kjeft av kona, som visstnok var organist. Det var i hvert fall noe med kirken. Skyvedøren var tung. Hun måtte bruke alle sine krefter. Gnistene fra taket lyste opp i natten, og popkornet sang. Den var ikke til å rikke. Lyden fra dyrene var ulidelig. Så var Bo der, og døren ga etter. En helvetes hete slo mot dem fra halmen. Det var nesten røyken som var verst. Helt innerst i stallen vrinsket hestene. «Baksiden,» ropte hun. «Dette går ikke.» Han fulgte etter henne bak hønsegården og gjødselhaugen. Gjennom stallvinduene kunne hun se dyrene sparke bakut i spiltauene og glimt av bunnløs angst i dyreøynene som vrengte seg så bare det hvite syntes. Bo famlet med porten, som omsider gikk opp. «Forsiktig,» ropte han. «De har panikk.» Hun visste ingenting om hester. Var faktisk redd dem. «Ut,» ropte hun. «Ut med dere!» Bo åpnet spiltauene. Han forsøkte å drive de store dyrene ut. Klasket dem på baken. Hun bare ropte og skrek til hun hadde blodsmak i munnen. «Ut, for helvete!» Så hørte hun knakingen. Kjente Bos arm rundt seg. Kjente at han bar henne ut som på en brennende bølge. «Taket.» Hun så opp. Bo holdt rundt henne og trakk hodet hennes inntil skulderen. I samme øyeblikk ga bjelkene etter, og den midterste delen av taket falt sammen. «Det er flere der inne,» hikstet hun. Dicte gråt. Trykket mot brystet var så stort at hun ikke fikk puste. Han tvang hodet hennes ned mellom beina. Hun sto som om hun skulle kaste opp. Sto der i det tynne snølaget som var smeltet til slaps i varmen. 10


«Nå er det for sent. Vi kan ikke gjøre mer.» «Hva sa Falck? Hvorfor kommer de ikke?» Hun spurte med hodet mellom beina. Kjente hvordan blodet vendte tilbake, og reiste seg forsiktig. Nesen oppfattet ukjente lukter av noe som var brent levende. Bo la hendene på kinnene hennes og satte nesen helt inntil hennes. Øyekontakten hjalp henne slik at hun ikke knakk sammen igjen. «De kommer. Det har bare gått fem minutter.» Det føltes som timer. Som om alt gikk i sakte film. Bo nikket mot våningshuset. «Skal jeg?» Hun ristet på hodet. De gikk sammen, hånd i hånd, som to barn. Allerede da hun så den halvåpne døren, forsto hun at noe var helt galt. Hun skjøv den opp. Huset virket tomt og underlig ubebodd. Så møtte synet dem. Det var som om noe hadde eksplodert, uten å ha brent. Alt var splintret i småbiter. Hyller var veltet og stolbein brukket. Bord lå slengt utover som leketøysmøbler, og ting, alle disse gjenstandene man samler i løpet av et liv, lå strødd utover gulvet: porselensfigurer, vaser, bilderammer, askebegre og nips. Utenfor hørte de lyden av sirener som nærmet seg. Så lød knasingen av brannbilenes dekk i innkjørselen. Hun hørte en annen lyd også, en engstelig piping. «Hunden,» mumlet hun, men Bo hadde gått for å snakke med brannmennene. «Timbo. Timbooo.» Hun ropte forsiktig på naboens søsters lille, hvite hund, som Svendsen alltid gjødde på, og som Rose kalte en tibe11


tansk teppetisser. Egentlig var det visst en tempelhund, men beskrivelsen var treffende. Den lå under sengen på soverommet. Hun så snuten vibrere i luften, som om den forsøkte å finne ut om hun var venn eller fiende. Hun snakket med hundestemme. «Kom, lille venn. Jeg skal ikke gjøre deg noe.» Dicte fant en godbit på kjøkkenet og lokket. «Se her, du. Tørrfisk, Timbo. Nammenam.» Hun lokket i det uendelige. Sekundene gikk. Så kom den endelig, rett i armene hennes, som et skjelvende, lite spøkelse. Men tørrfisken ville den ikke ha. «Hvor er mor? Hvor er hun?» Hun hvisket rytmisk og gjentok ordene mens hun klappet den sammenfiltrede pelsen. Underlige lyder banet seg vei opp gjennom hundens strupe. Musklene i den lille kroppen spente seg. Timbo snudde på hodet og så henne inn i øynene med et sjokoladebrunt blikk under hårtjafsene før han ofret kveldsmaten over kåpen hennes.


2

Redaksjonen i Frederiksgade var seg selv lik. Sigarettsneiper og aske i aluminiumsaskebegre sto strategisk plassert på salongbordet, en pose med rundstykker lå oppspjæret som et keisersnitt uten blod, og termokannen pep fordi noen ikke hadde lukket den ordentlig. Kåper og jakker lå slengt alle andre steder enn på stumtjeneren i hjørnet, og aviser lå som flyveblader kastet ut fra stor høyde og dekket bord og gulv. Det var fire personer på jobb. En frilansfotograf romsterte i fotorommet, og tre journalister vendte blikkene mot Dicte da hun kom inn døren klokken kvart over ti, midt i redaksjonsmøtet. «Har du hørt det?» Cecilie, sportsjournalisten, sendte spørsmålet som en tennisball tvers gjennom lokalet før hun hadde rukket å få av seg kåpen. «Hva da?» Brannen? Visste de om brannen allerede? Det var ikke gått mer enn seks timer, og hun kjente søvnmangelen og den krengende kjærligheten som et trykk i hodet. Bo hadde kjørt rett hjem til ekskona for å løse problemer, selv om han stinket som et leirbål. «Nedskjæringer,» messet Cecilie. «Hver fjerde redaksjonelle medarbeider skal ut.» 13


Dicte ble stående litt og spekulere over hvordan det føltes å få sparken. Å miste fotfestet. «Hvorfor det?» De hadde jo nettopp ansatt to personer til for å dekke krimstoff og økonomi. I tillegg var Århus-redaksjonen blitt lærlingeplass. Selv var hun blitt overført til det de kalte allround. Mot sin egen vilje, for det betydde at Kaiser nå hadde full råderett over henne, og hun ønsket å ha størst mulig avstand til redaktøren i København. «Regnskapet,» mumlet Davidsen, som ikke virket på langt nær så kjepphøy nå som uken før, da han ble utnevnt til distriktsredaktør. «Et dundrende underskudd,» utdypet han. «To hundre og femti millioner.» «Hva så?» spurte Dicte. «Når ble det meningen at aviser skulle gå med overskudd? Hvis det er overskudd de vil ha, kan de like gjerne produsere tangatruser eller sparkesykler.» Det kom et fnis fra Holger Søborg, den snart ferdigutdannede praktikanten som lignet en amerikansk fotballhelt. Han hadde firkantet kjeveparti, tykk hals og kun et minimum av hjerneceller, som Davidsen sa da han for en gang skyld viste en smule humor. «Tangatruser,» gjentok Holger og sendte Cecilie – som han sov hos i helgene – et lystent blikk. Forholdet var redaksjonens dårligst bevarte hemmelighet, nest etter det faktum at Cecilie hadde en høy stjerne hos ansvarshavende Karl Juhl etter medarbeidersamtalen i København – en samtale som strakte seg over en hel helg. Man kunne rekke over mye på en helg. «Eller kondomer,» tilføyde Dicte ondskapsfullt. Holger rødmet. Cecilie stirret olmt på henne. «Det er sikkert de sist ansatte som må gå.» 14


Dicte svelget og kjente røyksmaken som fremdeles hang i flere timer etter, selv om hun hadde pusset tennene minst ti ganger. Hun regnet i hodet. Hvem var det som sto for tur? Hun selv? Teknisk sett var hun den som ble ansatt sist, siden hun ved overflyttingen fra København til Århus hadde fått et helt nytt medarbeidernummer. Men sammenlagt hadde Cecilie vært ansatt kortere tid i avisen enn henne. «Det kommer vel an på hvordan man regner,» sa hun, feide Randers Amtsavis ned fra en stol og satte seg. Hun fant en ren kopp i virvaret på salongbordet og strakte seg over bordet etter termokannen. Davidsen snuste ut i luften. «Har du vært på grillfest? Du lukter kylling på spidd.» Hun tenkte på hestene, på øynene som vrengte det hvite ut, på lyden av dyrenes dødsangst. Hun skulle ønske hun kunne holde det for seg selv, men de kom uansett til å lese det på Ritzau snart. «Naboens stall brant i natt.» «Herregud.» Cecilie lød faktisk genuint sjokkert. «Det ble bare materielle skader, håper jeg.» Journalister. Som de kunne slå om seg med tekniske uttrykk, tenkte Dicte. Materielle skader. Personskader. Ord som kunne dekke over enorme katastrofer og et kaos av følelser. «To hester døde,» opplyste hun som den rene nyhetsoppleseren. «De andre fire klarte vi å redde ut.» «Forferdelig,» sa Holger med runde øyne på stilk. «Var du involvert?» Involvert og involvert. Hun lukket øynene et kort sekund. Når var man involvert? Hun tok en slurk av den beksvarte kaffen. Den smakte beskt. «Jeg kjenner dem knapt. Naboene. De var på skiferie.» «Og Bo?» 15


Davidsen kunne ikke dy seg. Hun nikket. Hun forsto hva han egentlig spurte om. Ikke om hvorvidt Bo var hos henne, men om han hadde fotografert tragedien. «Han tok noen bilder etter at brannvesenet var kommet. Jeg vet ikke hvor gode de er.» Davidsen nikket og sa, slik hun hadde forventet, og som et ekko av Kaiser, hvis ånd åpenbart svevde over vannene til enhver tid: «Det er en god historie.» Hun ble sittende litt som i et vakuum. Kjente kvalmen og røyksmaken og hørte stemmene deres, uten å være en del av det. Hun tenkte på Rose, som hun måtte ringe og advare slik at hun ikke kom hjem fra gymnaset og fikk sjokk over å se brannruinene. Brannvesenets folk hadde raskt konstatert at brannen var påsatt, og det raserte våningshuset talte jo også sitt tydelige språk. Rose kom til å bli sjokkert. Rose, som snart ikke var barn lenger, og som gang på gang lurte seg til å overnatte hos kjæresten. En velkjent, synkende fornemmelse listet seg inn på Dicte. Hun klamret seg til kaffekruset. Man klarer ikke å tenke seg det, sa hun til seg selv. Man tror at det skal vare evig, men så en dag er de store og tar egne beslutninger. Handler på egen hånd. Det er bare oppdragelsen og grunnlaget man har lagt i barndommen som gir noen som helst innflytelse på hva egne barn foretar seg. Forhåpentlig har man klart å gi dem god ballast. Hvordan skulle det gå hvis man ikke utstyrte dem med fornuft og kritisk sans? Hvilke katastrofer kan utfolde seg når man slipper dem løs i livet? «Dicte?» Davidsens stemme trengte inn. «Er du i god nok form til å ta saken? Brannen?» Noen måtte jo gjøre det. Hun nikket. 16


«Har dere hørt fra Kaiser?» Nyhetsredaktøren pleide alltid å ringe med et hav av spesialoppgaver som gjorde Davidsens distriktsredaktørjobb til et hult og meningsløst skall. Davidsen beveget den lange kroppen litt urolig, tente en sigarett og pustet røyken ut over dem. Han hadde åpnet munnen for å si noe da telefonen ringte på skrivebordet hennes. Hun rakk å se skuffelsen i øynene da han gjettet hvem det var. «Svendsen!» Kaiser gumlet på noe i den andre enden av telefonlinjen. Ganske sikkert sjokoladekake. «Ingen ringere,» svarte hun i et forsøk på å lyde munter. «Du, denne kriminalkameraten din. Han har visst fått så det holder.» Hun ventet. Noen ganger talte han i tunger. «Og så er det jo omdømmet, for søren.» «Omdømmet?» «Til politiet i Århus, naturligvis. Først sletter de sine egne fartsbøter, og så plaffer de ned et par biltyver i Tilst.» «Det skjedde vel i motsatt rekkefølge.» «Nå ja, faktorenes orden og alt det der. Og nå sitter de til halsen i denne brannen,» sa han. Saken var da vel ikke så stor? tenkte hun. Var nyheten om stallbrannen virkelig ute på Ritzau allerede? Hvis det dukket opp noe bedre i løpet av dagen, kunne den kanskje ende som en notis på side fire. «Brann?» spurte hun forsiktig. «Har dere ikke sett det? Følger dere ikke med?» Kaiser satt alltid med avtrekkeren på Ritzau og med TV-en på vekselvis CNN, BBC World og SKY. Og innen dagen var omme, hadde han tygget seg gjennom alle de store avisene, danske som utenlandske. 17


«En skole!» ropte stemmen i øret, som kimte av hestevrinsk fra før. «De har brent ned en skole midt i sentrum. Vandalisert den også, for sikkerhets skyld. Møllevangsskolen. Det var det den het.» «Når da?» spurte hun dumt. «I natt. Midt på mørke natten,» tilføyde han illevarslende. «Ring kriminalmannen din. Skaff meg alt du kan. ’Barn brenner ned sin egen skole’,» messet han. «Det er kruttsterkt stoff. Enhver lærer og forelders mareritt. I morgen kommer du på forsiden, Svendsen.»


3

John Wagner så utover forsamlingen under morgenmøtet i parolerommet. Blikkene til sju kriminalbetjenter hang ved Jan Hansen, som hadde vendt tilbake for å rapportere fra den nedbrente skolen. «Jeg har aldri sett noe lignende. Det ser ut som det rene hevntoktet.» Jan Hansen var like grå i ansiktet som veggen bak seg. De brede skuldrene, som vanligvis spente mot skjorten, var underlig sammensunket. Han sukket og klikket mot bordet med en kulepenn. «Kamilla går og snakker om en bamse,» fortsatte han. «Klassemaskoten. Den har sikkert gått med i brannen.» Han tegnet noen kruseduller på blokken foran seg. Wagner tenkte at Hansen neppe hadde vært den beste å sende til brannstedet. Med datteren i førsteklasse på Møllevangsskolen var han kanskje for involvert. «Den heter Simon,» fortsatte Hansen med en stemme som virket altfor tynn for den muskuløse kroppen og issen, som var glattbarbert etter moderne forskrifter. Kloninger, tenkte Wagner. Hvorfor skulle alle unge ordenshåndhevere se så fryktinngytende ut? Men sannelig om ikke mannen satt der med tårer i øynene. «Kan noen sende kaffen?» 19


Det var Ivar K som spurte. Han og Hansen var alltid litt på kant. Dessuten var ikke offentlig demonstrasjon av følelser Ivars sterke side. Termokannen ble båret ned langs rekken av kriminalbetjenter som et trofé under en fotballkamp. Wagner sto over. Magen hadde problemer med å tåle politihusets spesialutgave av tjæresuppe. Dessuten kjente han fremdeles ettersmaken av koppen fra i morges, brygget på brasilianske bønner og tilsatt et langt morgenkyss fra Ida Marie. «Hva tror du?» spurte Hansen, som endelig og til Ivar Ks store ergrelse var blitt fast medlem av kriminalstaben etter en fortid hos ordenspolitiet. «Hvilke inntrykk har du gjort deg? Var det bare noen unge bøller, eller noe mer?» Han la fra seg kulepennen og gned ansiktet med begge hender. Øynene var tunge av tretthet. Tvillinger på vel et år, seks år gamle Kamilla og en kone som jobbet nattevakter som sykepleier. Det var nok å henge fingrene i. «Jeg tror de er unge,» sa han langsomt. «Jeg tror de kjente stedet ganske godt. Du kan selvsagt se selv senere, men det virker så systematisk midt i kaoset. Bare bøller …» Han plukket opp kulepennen, gjenopptok klikkingen mot bordet og ristet langsomt på hodet. «Dessverre. Du kan gjerne kalle meg pessimist, men etter min mening er dette siste stasjon før noen tyr til hagla og plaffer løs på elever og lærere.» Det var heldigvis ikke Hansen som håndterte pressen. Wagner så for seg overskriften: «Når kommer massakren?» Alle foreldre med barn på skolen var blitt oppringt tidlig i morges. Hansen hadde kontaktet Wagner, som ba ham danne seg et inntrykk før morgenmøtet. Hansen begynte å fortelle om ødeleggelsene, som han hadde notert på blokken. En hel bygning var brent nesten ned 20


til grunnen, og hovedbygningen var rasert av hærverk. Kjemikalier fra fysikkrommet, medisiner, vann og fargede væsker på gulvet, glasskår, smadrede vasker og toaletter, knuste termokanner, splintrede dører og flekkete skap. Med andre ord: kaos. Wagner satt og lyttet en stund, men snart begynte tankene å gå sine egne veier. I stedet for kaffen åpnet han en flaske mineralvann og kjente brusingen helt opp i nesen da han drakk. Han spekulerte over hvordan han selv ville ha reagert hvis det var skolen til Alexander som hadde brent ned. Sikkert med like stor forferdelse som Hansen, tenkte han. Nå for tiden var skolen nesten som et hjem nummer to. Han gikk med konstant dårlig samvittighet for at han ikke hadde vært så mye sammen med Alexander som han burde etter at Nina døde. En skolebrann ville ha forsterket følelsen av at han overlot altfor mye av omsorgen og oppdragelsen til omverdenen, mens han selv gikk rundt og lekte politi og fanget forbrytere som uansett snart gikk fritt ute i samfunnet igjen. Ideelt sett burde han ha vært en aktiv far som tok med den ti år gamle sønnen på fotball og håndball, men han hadde hatt så mye å gjøre i det siste. EU-toppmøtet i København hadde resultert i en haug av avspaseringstimer som fremdeles lå og hopet seg opp, og som i teorien burde ha vært avviklet før årsskiftet. Århus hadde vært plaget av hærverk og påsatte branner på løpende bånd. I tillegg kom politiets selvforskyldte problemer, som også krevde tid. Dem torde han ikke engang å tenke på. Ivar K vippet rastløst på stolen og trakk hånden gjennom de lange hårtjafsene og ned over de moteriktige skjeggstubbene. Wagner visste at en spydig bemerkning snart var på vei med adresse til den snakkende kollegaen og avbrøt vennlig Jan Hansen, hvis blokk nå var full av kruseduller. 21


«Bra. Situasjonen er som følger: Branngruppen ved Johan Dahl leder etterforskningen og tar seg av det tekniske med brannårsak og så videre. Vi er tilkalt for å assistere,» sa han som innledning til sin vanlige peptalk. «Brannvesenet arbeider med å sikre takkonstruksjonen i bygningen som brant, så der har vi foreløpig ingen adgang. Når vi får det, må naturligvis teknikerne få gå inn først. De får forsterkninger fra København i løpet av dagen. Akkurat nå undersøker de hovedbygningen. Vi er også blitt lovet hjelp fra spesialgruppen for ungdom,» sa han med et blikk på Jan Hansen. «Jeg tror du har rett. Vi skal lete etter ungdommer som kjenner stedet. Skolen har lovet oss en liste over nåværende og tidligere elever. Den skal gjennomgås og sjekkes opp mot arkivet.» Jan Hansen nikket. For en gangs skyld virket han lettet over å få sitte med skrivebordsarbeid. «Jeg kikker på det.» Wagner tok en ny slurk mineralvann. «Dahl har bedt oss om å ta en ny titt på hærverket på de andre skolene, Samsøgade og Elise Smith, for å se om vi kan finne likhetstrekk. Og på andre uløste hærverkssaker fra det siste halvåret.» Petersen nikket. Han hadde med sine femtito år vært nesten like lenge i politiet som Wagner. «Jeg skal hente fram sakene. Men jeg husker at det var gjort forsøk på å tenne på de andre skolene også. Uten hell.» Ivar K vippet en ekstra gang på stolen. «Øvelse gjør mester.» Wagner lot blikket gli fra den ene til den andre. «Vitner. Det må være noen som har sett noe. Selv om det var midt på natten. Vi må sende noen rundt for å ringe på dørene til folk.» 22


De snakket litt om oppgavene han fordelte, uten at noen protesterte. Man kunne venne seg til å bestemme, tenkte han undrende, ikke for første gang. Han hadde aldri drømt om å bli leder, men han hadde ansienniteten og erfaringen, og nå falt det naturlig for ham. De lyttet. De fulgte forslagene hans. Av og til ordrene også. Det eneste som fremdeles manglet her i huset, var en kvinnelig etterforsker. Han hadde påpekt det flere ganger, men av en eller annen grunn klarte ikke ledelsen å se viktigheten av det poenget. Det var som om de ikke ville innse at kjønn kunne være avgjørende i oppklaringen av kriminalsaker. Selv visste han av erfaring at kvinner ofte hadde en annen og iblant overraskende innfallsvinkel. Det ville vært et stort pluss for avdelingen med en dyktig kvinne, men foreløpig måtte de klare seg uten. Med stramme budsjetter og dårlige utsikter til at noen snart skulle gå av med pensjon, så det mørkt ut. Han sukket ned i mineralvannet. Det var kanskje for mye forlangt. «Ivar. Du og jeg stikker ut og ser på stedet.» Ivar K la nakken bakover og tømte kaffekoppen slik en håndverker tømmer en Tuborg. Han reiste seg og strakte den myndeaktige kroppen, som var den diametrale motsetning til Hansens dørvaktsmuskler. «Ok, sjef.» Wagners mobiltelefon ringte da de satt midt i krysset ved Thorvaldsensgade på vei gjennom byen. Eksosen sto som tykk ånde i frosten. «Kan du ta den?» Ivar tok telefonen, som lå på dashbordet. «Kristiansen,» sa han krast og lyttet et par sekunder før 23


han svarte. «Han er opptatt akkurat nå. Kan jeg ta imot en beskjed?» Taushet igjen, før han svarte med et snev av irritasjon i stemmen. «Jeg sier jo at han er opptatt. Du får ringe senere. Opplysninger? Hva slags opplysninger? Det er straffbart å holde tilbake opplysninger for politiet. Vet du ikke det?» Det gikk enda et par sekunder før han brutalt trykket på avknappen. «Kvinnfolk,» snerret han. Wagner svingte opp langs Viborgvej. «Hvem var det?» «En journalist fra en av formiddagsavisene. Dicte et eller annet. De tror faen meg at vi er til for deres skyld.» I løpet av et millisekund for tusen tanker gjennom hodet til Wagner. Han hadde ikke hørt fra Dicte Svendsen på lenge. Det hadde ikke Ida Marie heller, sa hun. Hun mente at det kanskje gikk dårlig med kjærligheten mellom venninnen og fotografen hun var sammen med. Men det var jo ikke enkelt å få alt til å fungere med barn og jobb. Han var ikke den rette til å snakke, selv om han selvfølgelig elsket Ida Marie høyt. Det var han ikke i den minste tvil om. Et kort øyeblikk lot han tankene søke tilbake til fjoråret og forsto ikke den forandringen i sinnsstemning han selv hadde gått gjennom. Den gangen hadde han nylig mistet kona si og var som sunket ned i et beksvart hull. Så ble han kastet ut i oppklaringen av en sak om et dødt spedbarn i Århus å. Det var Dicte og hennes to venninner Ida Marie og Anne som hadde funnet barnet. «Dicte Svendsen,» mumlet Ivar K, som om han fulgte tankene hans. «Navnet lyder kjent. En sak for et års tid siden.» 24


Wagner svarte ikke. Han manøvrerte rundt en av disse fordømte knallertene som fylte hele veibanen. Han hadde blandet det private og det profesjonelle i en cocktail som nesten virket uhyggelig når han tenkte på det nå i ettertid. Han var forelsket i Ida Marie alt før saken begynte. De sang i kor sammen, og han hadde i all hemmelighet svermet for den søte svensken med englestemmen og det lange, lyse håret. «Var det ikke da du traff kjæresten din? Da barnet hennes ble kidnappet?» Ivar K gikk rett på sak, som vanlig uten sosiale antenner. Wagner nøyde seg med et uforpliktende nikk og svingte inn i Fuglebakkevej. «Da er vi der. La oss ta en titt på dette.» Mens Ivar K gikk ut for å få et overblikk over ødeleggelsene, tastet Wagner nummeret til Dicte. «Det ser ut til at vi skal arbeide sammen igjen,» sa hun muntert. Han lo kort. «Aldri i livet. Hva vil du?» «Vite noe om Møllevangsskolen.» «Vi skal holde en pressekonferanse senere. Du vet godt at det er vanskelig å favorisere noen.» «Jeg har noe til deg.» Det var som regel alle mulige betingelser heftet til gavene han fikk fra Dicte Svendsen. «Nei, ellers takk.» «Det var en annen brann,» fortsatte hun ufortrødent. «I natt. Har du hørt om den?» Det var branner nesten hver eneste natt. Jo, det var vel noen som hadde nevnt noe. Han hadde oppfattet det i perife25


rien av bevisstheten, men denne brannen hadde skjedd langt unna bykjernen, ute på landet et sted. «Hva med den?» «Hærverk i våningshuset. Hele stallen brant ned. To hester brant inne.» Hva i all verden var det som feilte denne byen? tenkte han, og så på de rykende ruinene som en gang hadde vært Møllevangsskolen. Nå lignet det noe fra et fremmed land. «Hva vet du?» spurte han oppgitt. Man kunne aldri vite om det var en forbindelse mellom de to sakene. Selv om avstanden tilsa noe annet. «Det var gården til naboen min. Jeg våknet av lyden da flammene slo gjennom taket. «Det var sikkert asbest. Det høres ut som popkorn.» Hun skiftet plutselig spor. «Hvor er du?» «Hvor tror du jeg er? I operaen og ser Othello?» Han visste godt at han lød gretten. «Hva slags opplysninger har du om denne brannen?» Det ble stille i telefonen en liten stund. «Naboene,» sa hun. «De er på ferie i Norge. De kommer hjem i dag, stakkars. Men søsteren bodde også der, og hun var vekk klokken halv tre i morges.» Fra den ene øyekroken iakttok han Ivar K og en av brannmennene, som sammen begynte å rusle rundt og se på den nedbrente bygningen med hvite vindusrammer som hang der så formålsløst. Det kunne se ut som om et fly hadde fløyet over bygningen i lav høyde og kappet toppen av den. Det eneste som var igjen av taket, var skjelettet. «Kanskje hun har overnattet i byen,» foreslo han. «Slikt skjer.» 26


«Noen var i huset sent i går kveld, så jeg går ut fra at det var henne.» «Hvordan vet du det? Så du henne?» Hun ble taus igjen. Så sa hun: «Nei, men noen hadde fôret hunden.»


Egenandel