Djevelanger

Page 1



Frode Granhus

Djevelanger


Copyright © Schibsted Forlag AS, 2014 Omslagsdesign: Juve Design Repro: RenessanseMedia AS Ombrekking: Type-it AS, Trondheim Satt med: Sabon 10,5 Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland 2014 ISBN: 978-82-516-8134-6 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.


Til Maria



What words to ease the pain A life to live again What can lift you up from this place Where you hold a broken heart (C. MacDonald/R. MacDonald) RUNRIG



Prolog

Hun satt som alltid i gyngestolen. Malingen på setet og armlenene var for lengst slitt vekk. Stolen hadde fulgt henne gjennom hele livet, og fikk hun det som hun ville, kom hun til å sovne inn i den, mett av dage. Hun la hendene i fanget. Lange fingre vokste ut fra rynkete håndrygger, og blodårer lå som blålige ormer under huden. Flere av knoklene var hovne og smertefulle, uten at det bekymret henne. I morgen var hun sikkert fin igjen. Stolen gynget rykkvis frem og tilbake, noe som fikk medaljongen som hang rundt halsen til å pendle til og fra brystbeinet. Meiene var grovt tilskåret, og ingen hadde tatt seg bryet med å høvle bort ujevnhetene. Hun likte å følge med på trafikken utenfor, men i dag var det verken biler eller fotgjengere å se. Hun gynget rolig, for med jevne mellomrom å smile lurt til dukken som satt i sofaen. Den trengte sårt et kjoleskift, men dukkeklærne var som sunket i jorda. Straks de verste smertene ga seg, aktet hun å lete grundigere. Dukken kunne ikke sitte slik halvnaken. Hun ga seg til å nynne på en sang hun ikke husket hva het, mens hun speidet ut av vinduet. Ingen sol i øst. Hun bøyde seg frem, men kunne ikke se den noe annet sted på himmelen heller. Hun fortsatte å nynne, uten å stusse noe mer over det. Etter å ha repetert melodien et titalls ganger, fanget en lyd oppmerksomheten hennes. Hun stanset gyngestolen og lyttet årvåkent noen sekunder, før hun satte den i bevegelse igjen. 9


Den knirket, som alltid, men det var en annen lyd hun hadde hørt. Hun klarte ikke å fri seg fra følelsen av at hun ikke lenger var alene i huset, og kastet et nytt blikk mot dukken. Plutselig fikk hun ikke luft. Et eller annet klistret seg til nesen og munnen hennes. Snart ristet kroppen i desperate rykninger, men luften ville ikke ned i lungene. Hun skimtet en skygge foran seg, et uformelig ansikt som hun likevel mente å dra kjensel på. Panikkslagen forsøkte hun å komme seg på beina, men armene var låst til gyngestolen. Omgivelsene mistet all farge, og en intens verk fra lungene vokste seg uutholdelig – før noe plutselig løsnet. Smerten i brystet avtok, og gradvis klarte hun å orientere seg. Hun forstod at hun satt fastspent til gyngestolen med en plastpose trædd over hodet. Og at et myntstort hull foran munnen var hennes eneste tilgang på luft.


lørdag 31. august



Kapittel 1

Det skjedde på årets varmeste dag. Moren fant til å begynne med en slags trøst i nettopp dette, at den dagen hun fryktet skulle bli datterens siste, opprant med sol fra skyfri himmel. Ida, som var i sitt sjette år, pendlet utålmodig med beina under lunsjen, mens hun pratet ivrig om alt hun skulle foreta seg. To av dukkene hadde mast på henne allerede, om en trilletur ute i det fri, og veslevoksent hermet hun en av morens formaninger: ingen har vondt av litt frisk luft. Etter å ha pirket i gryteretten og drukket et stort glass hjemmelaget saft, ble hun stående og trippe utålmodig. Hun var klar og hadde ingen tid å miste. Kroppen buktet seg i iver mens moren kledde på henne. En klem og et godslig klaps på baken, og endelig kunne hun gi seg av gårde. Straks hun hadde trillet dukkevognen ned innkjørselen, snudde hun seg mot kjøkkenvinduet. Et smil bredte seg i ansiktet da hun oppdaget moren bak gardinet. Stolt strøk hun hånden over det glatte kjolestoffet. Kjolen var så godt som ny, og hadde kun vært i bruk én gang tidligere, under et søndagsskolebesøk en gang på forsommeren. Det vaniljefargede håret var samlet i en hestehale og avdekket blek hud langs hårfestet. Ansikt og underarmer var kledelig brunfarget. Det hadde vært den mest solrike sommeren i manns minne. Med lette hoppeskritt tok hun seg ned et smalt tråkk, som snirklet seg forbi små knauser og krøp over avrundede bergrygger. Selv om Ida hadde tatt sine første svømmetak denne 13


sommeren, hadde moren til gode å se henne nede ved sjøen. Frykten var fortsatt større enn nysgjerrigheten. Akkurat idet moren slapp gardinet, snudde Ida seg og vinket farvel, men det var først etter at datteren hadde forsvunnet ut av syne, at et kaldt ubehag festet seg i henne. Ida hadde da ikke for vane å vinke farvel når hun lekte utendørs? Moren forsøkte å riste av seg fornemmelsen, men det gikk ikke mange minuttene før hun ga seg til å speide etter datteren. Omsider skimtet hun hestehalen bak en liten forhøyning, og med et sårt smil snudde hun seg og fortsatte med oppvasken. Straks hun var ferdig, tørket hun hendene med forkleet og gikk ut på trappen. En sommervarme som kjentes mer utmattende enn behagelig, slo imot henne. Havet lå blikkstille bak svabergene, men Ida ville aldri gå ned dit. Moren kunne ikke annet enn smile over datterens voldsomme respekt for det våte element. Selv et svømmebasseng var en trussel som måtte overvinnes. Hun fortsatte ned innkjørselen mens hun speidet rundt seg. Kjente på uroen igjen, men ristet på hodet over sin egen overreaksjon og snudde idet hun nådde tråkket. Tilbake i kjøkkenet ga hun seg til å rydde bort leker og klær med hektisk iver, som om det brått hastet med å få huset på stell. Hun forsøkte å tvinge seg til å la være, men gang på gang ble blikket dratt mot vinduet. Ingen Ida å se. Sakte og forsiktig, som om hun snek seg til en ulovlighet, gikk hun ut på trappen igjen. Ingen lyder av barnelek, ingen tilgjorte dukkestemmer, kun en jevn trafikkdur i det fjerne. Nølende tok hun seg ned langs tråkket. Sporene etter dukkevognen ble borte der underlaget var forsteinet av tørke, for å dukke opp igjen straks bergknausene kastet mer skygge. Ida var i en alder der hun snakket ustanselig, men den avventende stillheten runget fortsatt da moren var kommet et par hundre meter fra huset. «Ida!» Stemmen var ugjenkjennelig og avslørte uroen hun følte. Hun ropte igjen, høyere denne gangen, men kun et mildt pust svarte henne. Hun så for seg datterens første basseng14


besøk, vilt baksende for ikke å få vann i øynene, og raskt skrådde hun ned mot havet. Ikke lenge etter fikk hun øye på dukkevognen, i gresset ved siden av stien. Ikke veltet, ikke henslengt, men pent oppstilt slik bare Ida ville ha gjort det. Igjen lyttet hun etter barnestemmen i det fjerne, men alt hun kunne høre, var lyden av pumpende pulsslag mot trommehinnene. Hun nådde frem til vognen der dukkene lå side om side med et teppe bredt over seg. Ida hadde sikkert bare tatt en liten avstikker, like fullt fortsatte hun korteste vei ned mot havet. Nesten umiddelbart tråkket hun ut av den ene skoen. Hun ble stående i villrede et øyeblikk, som om det å fortsette barføtt innebar en erkjennelse av at noe hadde hendt datteren, før hun kjapt lirket foten inn i crocsen igjen. Hun nådde rekken av svaberg som bøyde av mot havet, og stålsatte seg mot synet av datterens livløse kropp i de svake dønningene. Men ingen barnesko duvet mot berget, ingen rødfarget kjole drev med undervannsstrømmene. Selvfølgelig hadde ikke Ida gått ned til havet, det sa seg selv, og da hun snudde og gikk tilbake, var hun sikker på at datteren ville dukke opp hvert øyeblikk, stullende for seg selv og uvitende om morens bekymringer. Selvsagt fantes det en mulighet for at Ida hadde gått bort til en av naboene, selv om det ikke bodde jevnaldrende der. Eller kanskje de hadde gått forbi hverandre, at datteren i dette øyeblikk befant seg inne i huset, og at dukker og dukkevogn var glemt for en stakket stund. Det måtte være slik. Ida hadde gått en omvei, og tatt seg inn verandadøren fra baksiden. Hun presset frem et smil, forsøkte å overbevise seg selv om at det ikke fantes grunn til bekymring, og satte kurs mot huset. Idet hun rundet en liten knaus, fanget en refleks i det knusktørre gresset oppmerksomheten hennes. Hun dro umiddelbart kjensel på datterens hårspenne, sølvfarget og pyntet med en sommerfugl. Den milde brisen fikk sommerfuglvingene til å bølge mykt i vinden.


Kapittel 2

Lyden av totaktsmotoren som ble satt i revers, forflyttet seg gjennom skroget. En dempet brumming, før skipet gled lydløst de siste meterne inn til kai. Matrosene, som stadig måtte overdøve både kuling og storm når de ga hverandre beskjeder, snakket stillferdig seg imellom, som om noe av barskheten fordunstet i finværet. Fra baug og akterende ble tau kastet i land slik at trossene kunne hales etter, og med et smell ble luken i skipssiden åpnet og landgangen dratt om bord. Han ble stående avventende til sistemann hadde gått ned leideren før han fulgte rolig etter. En mild fønvind strøk langs kaien der sjauerne gjorde seg klare til lossing og lasting. Til støyen fra heisekraner og jagende trucker la han kaianlegget bak seg. Det gjorde godt å gå, selv om skrittene kjentes tyngre for hver dag, og han stadig måtte ta små pauser. T-skjorten var allerede våt av svette, men det skyldtes ikke bare sommervarmen. Uroen hadde arbeidet i ham under hele turen. Dette var hans tredje forsøk, og alle gode ting var tre, var det ikke? Byen ble til et tåkelandskap av konturløse bygninger, og lydene blandet seg til en fjern summing. Selv om han var sliten, nøt han å kjenne at anstrengelsen hadde løst opp spenningene. Først da han hev etter pusten, sakket han farten, og gradvis falt omgivelsene på plass igjen. Trafikken hadde avtatt, og bebyggelsen lå mer spredt. Bare noen hundre meter til, så var han der. Han tørket svette av pannen og ruslet rolig det siste 16


stykket. Det var dager som dette som lokket unge gutter til sjømannsyrket, men havblikk og en kystlinje badet i sol hørte sjeldenhetene til. Virkeligheten var meterhøye bølger og lumske brottsjøer, piskende regn og snødrev så tett at det fjernet all sikt. Han satte seg på en stein og myste mot det skarpe sollyset som ble reflektert i de magre krusningene. Svabergene langs strandlinjen avtegnet seg som forsteinede monsterbølger fra de verste høststormene. Etter et kvarters tid kom en skikkelse seilende inn i synsfeltet hans, først som en utydelig silhuett, før en klarere rødfarge skinte gjennom. Fremdeles blendet solen ham, og han skygget for øynene med hånden. Skikkelsen bøyde seg – sannsynligvis for å plukke blomster – og hestehalen sveipet fritt. Det var henne. Pulsen hamret så det gjorde vondt i brystet. Jenta føyde nye blomster til buketten før hun satte kurs mot knausen han satt på. Fremdeles gikk hun med blikket senket, tilsynelatende dypt konsentrert om de tørrsvidde vekstene. Han kastet et diskré blikk rundt seg, med et plutselig håp om at andre hadde gjort som ham, gått ut for å nyte dagen. Han så for seg en hånd som ble løftet i en hilsen, en lett skuldertrekning over denne uvanlige sommeren som aldri ville ta slutt, og at han reiste seg for å strekke på stive lemmer. Et smil mot jenta og et kort nikk mot den fremmede. Så ville han rusle rolig vekk, uten å se seg tilbake. Han var bare en hyggelig fremmed som visste å leve i nuet. Men det var ingen andre i nærheten. Innerst inne visste han at det heller ikke ville dukke opp noen, at det han hadde bestemt seg for, var skjebnebestemt. Jenta hadde stanset opp og stod nå og betraktet de nyplukkede blomstene. En dempet nynning nådde ham, og kvalmen vokste opp i svelget. Han bøyde hodet og talte sakte ned fra ti. Kanskje hadde jenta snudd før han løftet blikket igjen. To, en, null. Han kikket 17


opp. Kvalmen vokste seg sterkere. Hun var kommet nærmere. Hestehalen sveipet frem og tilbake, og kjolen, rød som en solmoden tomat, strøk mykt rundt den vevre kroppen. Igjen betraktet hun buketten, uten å legge merke til at hun ikke lenger var alene. Han visste at om han skiftet sittestilling, så kom hun til å oppdage ham. Et forsiktig kremt, og hun ville snu på sekundet. Men tungen klistret seg til ganen, og armer og bein kjentes tunge som bly. Mens han satt slik og stirret mot den røde kjolen, var det som om jenta fløt ut i en hildring. Ansikt og lemmer smeltet sammen, forvandlet kroppen til en uformelig masse. Bare rødfargen skinte skarpt. Så trådte hun klart frem for ham igjen. En sped liten jente med blomster i hendene. Hun var like foran ham.


Kapittel 3

43. døgnet nå, og høytrykket virket like urokkelig. 43 døgn uten sårt tiltrengt nedbør. Emilie Sande var bekymret og hadde vært det en tid allerede. Hun gikk med raske skritt langs den smale skogsveien. Lukten av sommer hadde fordampet, kun en tørr dunst hang igjen. Gresset var brunsvidd, og blomstene hang resignert med hodet. Alle ventet på regn, men ingen mer enn henne. Fint støv virvlet opp rundt føttene hennes og knaste mellom tennene. Hun harket og slapp en seig spyttestråle mot bakken. Beltet av krattskog som vokste frem foran henne, minnet om tørre ørkenvekster, og da hun nådde det en gang myrlendte underlaget, lignet det sår og sprukken hud. Hun tok av på et smalt tråkk som snodde seg mellom trær med høstfargede blader. Hver gang hun gikk her, tvang bildene fra den gang seg frem, bilder hun for lengst hadde innsett at hun aldri kunne rømme fra. Etter å ha brøytet seg gjennom et villnis, hørte hun insektsumming i det fjerne. Først da hun var sikker på at lydene ikke kom nærmere, dristet hun seg til å fortsette, og snart åpenbarte tjernet seg skrått nedenfor henne. En rand av svart mudderbunn omkranset den blåsvarte overflaten, allerede skorpet av sol og vind. Vannstanden hadde sunket mellom to og tre meter. Før eller siden ville hemmeligheten komme for en dag. Med mindre det begynte å regne. Hun fortsatte halvveis rundt tjernet, der en odde strakte 19


seg ut i myrvannet. Den synkende vannstanden fikk den lille landtungen til å ligne en gigantisk soppvekst. Hun satte seg på en stein helt ytterst på odden. Om hun bare satt her og lot blikket vandre … ikke noe verdt å merke seg. Men kikket hun skrått til høyre for der hun satt, om lag ti–tolv meter fra land, skimtet hun en skygge på bunnen. En trerot, kanskje? Ville det ikke være naturlig å tro at det var en trerot som hadde endt sine dager i tjernet? Heldigvis var det utenkelig at noen ga seg til å svømme i det grumsete vannet, eller enda verre: dykke. Uansett hvor intenst solen stekte eller hvor mye klærne klistret seg til svett hud, badet ingen i Kovtjern. Det var en del av barnelærdommen. Ennå kunne hun fremkalle skrekkbildene fra hun var liten, hvordan tjernet hvisket navnet hennes, som om det var forutbestemt at hun en dag skulle ende sine dager begravd i det sleipe mudderet. Hver gang hun hadde nærmet seg den sivkledde vannkanten, hadde hun kjent dragningen fra de brunsleipe bunnvekstene. Hun ble sittende og stirre på overflaten med et mysende blikk, for på denne måten å fjerne skarpheten fra bildet, men straks hun åpnet øynene igjen, så hun skyggen på bunnen. Slik også andre kunne komme til å se den. Med mindre det begynte å regne. Hun løftet hodet og forbannet den skyfrie himmelen.


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.