Prolog
KVINNEN PÅ STRANDEN September 2001
Kvinnen ble funnet i sanden omtrent midtveis mellom Skodsborg Badehotell og Bellevue Strandpark, tidlig om morgenen den 11. september 2001. Det var noen timer før verden ble grunnleggende forandret, slik nesten alle mennesker over hele kloden, i vidt forskjellige land, opplevde det. Dette eiendommelige sammenfallet fikk avgjørende betydning for den merkelige sakens videre forløp, og man kan bare oppfatte det som om Skjebnen hadde moro av å legge to så usedvanlige hendelser på nøyaktig samme dag. Den mest ubetydelige av begivenhetene – den danske – gikk i glemmeboken omtrent med det samme, selv om den i de første timene ble betraktet med det største alvor av politiet, og ble beskrevet inngående i de første rapportene: Alarmen gikk kl. 6.32. Den døde kvinnen lå nesten nede ved vannkanten, med ansiktet presset ned i den grå, våte sanden, som om hun hadde forsøkt å fortære københavnernes favorittstrand i en eneste, grådig jafs. Armene var bøyd bakover, hendene var åpne, og det var små mønstre av sand i håndflatene, og det fikk et øyeblikk drapsetterforskerne til å tenke på et rituelt mord med et sykt motiv som bakgrunn. 11
Men det kunne jo – som en av dem sa – også skyldes at østavinden hadde virvlet opp litt sand og blåst den over den døde kroppen før solen hadde steget opp av Sundet. Det var en hundelufter fra en av de fyrstelige boligene på Tårbæk Strandvej i nærheten, som skrekkslagen slo alarm. Politiets etterforskere var slett ikke i tvil om at kvinnen i sanden døde i samme øyeblikk som hun landet på hodet. Det var et kjegleformet krater i pannen hennes, og hullet fortsatte et godt stykke inn i kraniet og videre inn i hjernen. Herfra hadde blodet rent ut i håret hennes og fuktet sanden ved begge tinningene. Teknikerne fant lyse, grå hår på den skarpe steinen hun hadde truffet, men det meste av blodet var blitt vasket ut i Sundet av saltvannet lenge før liket ble funnet. Den døde kvinnen hadde ingen identitetspapirer på seg, men klærne (og armbåndsuret) ledet politiet til å anta at hun hadde kommet til landet fra Australia (eller kanskje New Zealand), men da etterforskerne kom frem til den konklusjonen, var det allerede for sent, for på det tidspunktet var det ikke lenger noen som brydde seg det minste om den drepte kvinnen. Man må anta at noen ville gravd dypere i saken hvis ikke alt på kloden hadde gått på tverke akkurat samtidig – og det var et sammentreff som ingen av de tilstedeværende på det som kanskje var et åsted, kunne ta høyde for. Samtidig med at teknikerne finkjemmet sanden under og rundt kvinnen etter det som kunne være avgjørende spor, fløy to kaprede passasjerfly inn i luftrommet over New York, og all annen aktivitet på Guds grønne jord mistet sin betydning. I dagene etterpå var det bare et eneste bilde som festet seg i nyhetsstrømmen og danskenes bevissthet; bildet av de rykende skyskraperne mot New Yorks skyline og de svarte kroppene som falt og falt, nedover og videre nedover mot Ground Zero. Hvis saken om den døde kvinnen noensinne hadde hatt en sjanse til å havne på forsiden av de danske avisene, gikk 12
den tapt der. De fleste mediene omtalte den aldri. To mindre aviser brakte noen få linjer, og bare én gjenga noen uker senere politiets beslutning om å lukke saken som et «hendelig uhell». Deretter gikk den døde kvinnen bokstavelig talt i glemmeboken. Det hadde ikke lyktes dem å fastslå hennes identitet, og drapsetterforskerne på Københavns Politigård tenkte i sitt stille sinn at det uansett ikke var noen som savnet henne, for de hadde ikke mottatt en eneste henvendelse, verken om kvinnen eller andre forsvunne personer som minte om henne – og gjentatte internasjonale forespørsler ga aldri noe resultat. Ingen gjenkjente det makabre bildet av den døde kvinnens ansikt som ble sendt ut. Ingen reagerte, og Rikspolitiet hadde ingen som helst spor å gå etter, ikke en eneste god idé eller bare en noenlunde rimelig teori med en smule substans. Ingen registre eller databaser var til noen hjelp i den fastlåste situasjonen. Slik trumfet Skjebnen de dødeliges anstrengelser – bare for moro skyld, kunne man tenke seg – men når sannheten skal frem, hadde ikke politifolkene noen særlige betenkeligheter med å la saken falle. Det skjedde tross alt langt viktigere ting i verden. * Og likevel. For noen år senere ble kriminaloverbetjenten som hadde ledet etterforskningen av den perifere saken, intervjuet for en artikkelserie om uoppklarte drapssaker i en av løssalgsavisene. Et stykke ut i samtalen nevnte han plutselig saken om kvinnen på stranden mellom Skodsborg og Bellevue, som nå var fullstendig glemt. Det var noe den morgenen som han alltid 13
hadde lurt på – noen små, men merkverdige detaljer – og den pensjonsmodne politimannen satte spontant ord på sitt ubehag: «Hvis det virkelig var et drap, frykter jeg at det var utført av en svært syk person,» sa han. «De første dagene fryktet vi faktisk muligheten for at vi sto overfor den første danske seriemorderen noensinne.» Det ble sagt med en dysterhet i stemmen som den aldrende overbetjenten selv mislikte, for han anså et slikt tonefall for å være uprofesjonelt. Journalisten som satt overfor ham, spisset ørene; han kunne ikke huske at han noensinne hadde hørt om noe mulig drap ved Bellevue. På den andre siden av bordet lukket kriminaloverbetjenten øynene, som om han i en indre verden sto og så ut over det populære strandstykket, mens han så for seg de gjenstandene som teknikerne hadde markert og fotografert i sanden. Så sa han, stadig med den mørke klangen i stemmen: «I første omgang syntes vi det var litt underlig at hun skulle falle på den eneste større steinen på hele stranden. Den eneste. Det var et enestående uhell. Men selvfølgelig mulig … og vi kunne jo ikke bevise noe annet.» Journalisten nikket og tok frem båndopptakeren. Politimannen tok ingen notis av apparatet. «Vi undret oss selvsagt også over at det ene øyet var så ille tilredt … mens det andre var lukket og helt uskadd som i fredelig søvn. Det var så skadet at det hang halvveis ut av øyenhulen, og vi kunne ikke riktig forstå hvordan steinen kunne ha forårsaket en slik skade – i hvert fall ikke umiddelbart – om hun så hadde falt to ganger etter hverandre. Men igjen … det var selvfølgelig mulig, og hun kunne selvsagt også ha fått skaden et annet sted, like før … tidligere på natten …» Han fremsatte hypotesen med et så tvilende blikk at journalisten ikke våget annet enn å nikke svakt, av frykt for å avlede den uhyggelige mistankens usynlige fremmarsj. 14
Så kom den aldrende politimannen til de mystiske funnene, og stemmen sank enda en etasje dypere i mørket. «De hadde kanskje ikke noe med selve hendelsen å gjøre,» sa han. «Men på et lite område rundt den døde avmerket vi fire gjenstander som vi ærlig talt syntes var helt ute av … altså, uten noen som helst logisk forbindelse med soling og avslapning på en alminnelig dansk strand. Samtidig lå de nærmest i en sirkel rundt kvinnen, og så tett ved henne at det kunne være en sammenheng, og det gjorde oss virkelig nervøse.» Journalisten slo på den lille digitale opptakeren for å få med hvert eneste av de påfølgende ordene. «Til høyre for henne – altså mot sør – lå det en liten bok. Bare et par meter unna. Den hadde kanskje ikke noe med henne å gjøre. På den annen side var det ikke en slik vanlig bok som man forbinder med folk som soler seg ved Sundet. Det var en bok som var skrevet av en gammel astronom fra forrige århundre … Fred Hoyle … Den svarte tåken fra 1958. Det er en eldgammel science fiction-roman, som man nesten må være astrofysiker for å ha noen som helst interesse av. Jeg leste den selv …» Han ristet nærmest unnskyldende på hodet. Journalisten hadde aldri hørt om verken mannen eller boken. «Men det var enda en ting,» sa den gamle etterforskeren. «Rett vest for liket – et lite stykke inn på stranden – lå det en lindegren. Problemet var bare at det ikke vokste lindetrær noe sted i nærheten. Så hvorfor lå den der?» Han ristet igjen på hodet som for å fornekte et naturhistorisk mirakel, og tok på ny det forbeholdet som en ansvarlig politimann skulle: «Men selvfølgelig … en eller annen fyr kan jo ha tatt den med seg og kastet den fra seg … det virket bare så … kunstig.» Igjen satt han et øyeblikk ubevegelig, fanget i fortiden, før han fortsatte: «Men det vi undret oss mest over var nok at 15
den var saget over med motorsag – grenen – og så selvfølgelig …» Den pensjonerte drapsetterforskningslederen tidde nok en gang og lukket øynene mens han studerte det indre landskapet der liket lå på magen, og teknikerne krøp på hender og knær rundt i sanden. Han hadde gått i stå igjen. Journalisten dyttet diskré båndopptakeren nærmere ham, men tidde hensynsfullt, som for å vise at han forsto hans ubehag. Oversagde grener av en slik størrelse blir ikke båret av sted som en kvist i nebbet på en due. «Den var svært gammel,» sa overbetjenten langt om lenge, og dysterheten i stemmen var tydeligere enn noensinne. «Grenen viste seg å være virkelig gammel da vi undersøkte den.» Han ristet på hodet for tredje gang. «Den grenen var ikke funnet på noen skogbunn i nærheten – den hadde ligget innendørs i mange år – og hvem faen tar en eldgammel gren med seg ut for å legge den på en strand – og hvorfor skulle noen gjøre det i det hele tatt?» Journalisten hadde ingen svar på spørsmålene og forholdt seg avventende. «Og litt lenger øst … ut mot vannet, noen meter fra hodet hennes, fant vi en taustump, men det var ikke noen vanlig taustump. Den var formet som en liten renneløkke og var laget av temmelig tykt tau. Og det gjorde oss virkelig nervøse, for slik den var plassert ved den dødes hode, kunne det jo symbolisere et hengningsmotiv …» Journalisten våget ikke skynde på ham. Igjen ble det stille en stund. «Men det aller verste …» Stemmen kom tilbake, men enda en gang tidde politimannen, selv om det var tydelig at han hadde ventet i flere år på å formulere sin frykt og på et vis virket lettet over det. «Det aller verste var selvsagt fuglen.» Han uttalte det siste, temmelig alminnelige ordet nesten hviskende. «Fuglen?» 16
«Ja. Det lå en liten fugl litt borte på stranden – altså rett nord i forhold til liket – bortenfor den venstre hånden hennes. Hun lå jo på magen. Den hadde knekket nakken, og den fuglen gjorde oss virkelig redde. Den døde den samme natten. Det var den som fikk oss til å sende en beskrivelse av funnene til spesialistene i FBI i Washington … de som jakter på seriemordere … men det gikk jo lang tid før de kunne svare, på grunn av terrorangrepet på tvillingtårnene. De hadde nok å holde på med. Da de endelig sendte resultatene av analysen i retur, forsøkte de å berolige oss. De trodde ikke at vi hadde en seriemorder gående løs. Men på den annen side … hvis vi hadde det – så var sammenhengen mellom funnene på stranden så sær og så sinnssyk at den unndro seg enhver forklaring. FBI-folkene hadde aldri sett et mønster som engang minte om det vi muligens fant den morgenen ved Bellevue. Hvis det altså var noe mønster.» Politimannen tidde igjen. «Så de fortalte dere at det hele antagelig var et sammentreff?» Journalisten stilte spørsmålet med en svak klang av ergrelse i stemmen. «Ja … det stemmer. Etter alt å dømme var det bare tilfeldigheter … merkelige tilfeldigheter, men uansett. Don’t worry, sa de. Men det gjorde vi likevel. Eller jeg gjorde. Og det gjør jeg stadig. Jeg ser alltid for meg den lille fuglen.» Journalisten la fingeren på stoppknappen på båndopptakeren og sa: «Men det er vel ikke noe rart med en død fugl på en strand … en katt kan jo ha bitt strupen over på den og slept den dit, før den ble jaget bort?» Nå var stemmen litt utfordrende. Kriminaloverbetjenten stirret lenge på spørsmålsstilleren. «Ja, selvfølgelig,» sa han. «Det er alt sammen … meget mulig. Men det var altså ikke snakk om noen måkeunge eller en forvillet svarttrost – det var ikke engang snakk om en fordømt gråspurv …» nå var det et gryende sinne i blikket, «… 17
det var en fugl som aldri av seg selv ville fly av gårde for å dø på en fordømt dansk strand midt på natten, og det var jo det som var hele problemet.» Den eldre mannen kastet igjen et blikk tilbake til stranden den morgenen og studerte de detaljene han kunne se. Journalisten løftet båndopptakeren høyt fra bordet for å fange opp hans avsluttende ord. Senere – i redaksjonen – kunne man høre dem like tydelig som da de ble uttalt på få centimeters avstand fra båndopptakerens innebygde mikrofon, og det var de samme ordene som fikk redaksjonssjefen til å oppgi historien med et irritabelt snøft og en udiskutabel dom: «Det er overhodet ikke aktuelt å trykke dette våset! Leserne ville tro vi var sprø.» «Det var en liten, gyllen kanarifugl,» hadde overbetjenten sagt i mikrofonen, og høyttaleren suste en god stund etter den opplysningen. «Forstår du det?» Journalisten hadde ikke svart. Overbetjenten hadde sittet lenge, fortapt i sin egen undring, før stemmen kom tilbake: «Det var jo det som var problemet. Hvem har noensinne hørt om en kanarifugl som flyr ut på en strand i bekmørket og lander helt ute ved vannkanten for deretter å brekke sin egen nakke? Det er faen meg umulig.» Deretter skramlet det i den lille høyttaleren idet kriminaloverbetjenten reiste seg. «Den kvinnen ble myrdet. Det er jeg overbevist om. Og det er den sykeste handlingen jeg noensinne har vært borti.» Men uttalelsen ble som sagt aldri offentliggjort. Og redaksjonen glemte, slik redaksjoner gjør, alt om historien man ikke fant troverdig nok til å trykke i morgendagens avis.