BZRK - Dukkeskipet

Page 1



Herregud, Plath – som egentlig er Sadie McLure – hvorfor gjorde du det ikke bare? For dyrebar til å drepe noen, lille bortskjemte jente? Hva gjør du i så fall i BZRK? Vet du ikke at det er krig, Plath? Vet du ikke at dette er kampen om menneskenes sjel? Hvorfor drepte du ikke, Plath?


Originalens tittel: BZRK Reloaded Original English language edition first published in the UK under the title BZRK 2 by Egmont UK Limited, 239 Kensington High Street, London W8 6SA Copyright © 2013 The Shadow Gang All rights reserved The Author has asserted his moral rights Cover copyright © 2012 Egmont UK Ltd. Published by Egmont UK Ltd and used with permission Omslagsbilder: © Dmitrijs Bindemanis/ Shutterstock, © Sorbis/ Shutterstock. Sitatet på side 251 er hentet fra Peder W. Cappelens norske oversettelse i Kong Lear, Gyldendal Norsk Forlag, 1978 Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2014 Oversatt av: Tore Sand Repro: RenessanseMedia AS Ombrekking: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland 2014 ISBN: 978-82-516-8080-6 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no


Dukkeskipet Michael Grant Oversatt av Tore Sand


Til Katherine, Jake og Julia


Ă… bli dypt elsket av noen gir deg styrke. Ă… elske noen dypt gir deg mot. lao tzu

Kyss galskapen. @Horse_ebooks



artiFact Til: Lear Fra: Nijinsky

Wilkes er i live og sammen med oss. Ophelia er i live, til tross for at hun mistet begge beina fra knærne og ned. Keats og Plath er i fin form, og opptrådte over all forventning. Vincent lider av dyp depresjon etter å ha mistet en av biotene sine. Den andre bioten ble stygt skadet, men begynner å komme seg. Vincent blir tatt godt vare på, men hva som skjer videre er høyst usikkert. Vi mislyktes med hovedmålet. Vi avventer nye ordre.

7


artiFact Til: Nijinsky Fra: Lear Mens Vincent er ute, er du i ledelsen for New York-cellen, Nijinsky. Du er feil person for jobben. Bli den riktige.

8


artiFact Central Intelligence Agency – Kontor for vurdering av teknologiske trusler

Utskrift av intervju med professor Edwin H. Grossman, 28. februar 2012 (Side 7 av 9) SP: Så etter din oppfatning er trusselen alvorlig, men ikke akutt? Grossman: Jeg vet ikke hva du legger i «akutt». Hør her. Den grå gørra er ikke science fiction. Ikke nå lenger. Nanotek utvikler seg i rekordfart. Det gjøres viktig forskning på MIT, på UC Irvine og ved mitt eget institutt i Texas. SP: Men alle som jobber med nanotek er jo klar over farene. Grossman: Fermi var klar over farene ved fisjon. Watson og Crick var klar over farene ved DNA. Alfred Nobel var klar over farene ved dynamitt da han oppfant stoffet. Det er ingen tvil om at den første hulemannen som svingte en klubbe var klar ov… 9


DUKKESKIPET

SP: Jeg hører hva du sier, doktor. Men du mener vel ikke for alvor å sammenlikne nanoteknologi med atomvåpen? Grossman: Jo, faktisk. For i begge tilfeller snakker vi om enorme, potensielt katastrofale krefter i hendene på mennesker. SP: Men bare en gærning… Grossman: Bare en gærning? [Latter.] Synes du det har vært mangel på gærninger opp gjennom historien?

10


ETTERSPILL Vincent følte latteren bygge seg opp inni seg. Det var som en trykkoker. Som en vulkan som omsider skulle få utbrudd. Han ble revet i stykker. Armene hans var festet med håndjern til to parkerte diesellokomotiver som lagde voldsomme lyder, det kom røyk fra understellet og lokomotivene var så varme at stålpanelene på siden smeltet. Han sto der mellom sporene. Kjettingene var lange. Lokomotivene ville få god tid til å få opp farten. «Ha, ha, ha, ha, ha!» Han lo, for det var morsomt å tenke seg at armene ble røsket fra kroppen, øyeblikket da kjøttet ble revet over og beina spratt ut av leddene, som når man trekker vingene av en grillet kylling og … «Kom igjen, legg deg ned, legg deg ned.» Tuuuut, tuuuut! Tuuuut, tuuuut! «Det kommer til å gå bra, Vincent.» Hvem var Vincent? Han het ikke Vincent. Han het … Hva var det han het? 11


DUKKESKIPET

En drage, av den kinesiske typen, sto over ham, et kjempeansikt, og det kom røyk ut av neseborene, og det var den samme røyken som kom fra togene, som hadde begynt å bevege seg, stadig fortere. «Æh! Mhf! Uhhhh! UUHHH!» Kjettingene klirret mens togene beveget seg fra hverandre. «Ta denne pillen. Ta pillen, Vincent.» Vincent kastet seg rundt, måtte få armene fri, de kom til å rive av ham armene, armene hans kom til å bli revet over av togene! «Uhhh-uhhh-UUUHHHH!» «Ta pillen, for helvete!» Dragen presset opp munnen hans. Den kom til å åpne hodet til Vincent så hjernen kom ut av munnen på ham, få ham til å spy ut sin egen hjerne og … Den kinesiske dragen var blitt til en sykepleier … nei, en drage … nei … «Neeeeiii!» En skruestikke klemte rundt hodet hans. Han kjente en maskulin parfyme. Vincent følte muskler som pytonslanger rundt hodet, det var noe i munnen hans og dragen/sykepleieren holdt munnen hans igjen mens han prøvde å skrike og trygle om hjelp. «Keats. Hjelp meg! Hent vann.» Det kom en flaske ned fra himmelen. Fiji-vann. Ja, det var det merket som hadde firkantet flaske, klart han skulle drikke vann, ja, drage, jeg skal drikke vann, være flink gutt. «Åpne munnen hans.» Men togene! 12


MICHAEL GRANT

Vincent svelget. En stemme han hørte tydelig, men inne i hodet, ikke gjennom ørene, sa: «De kommer til å drepe deg, de har ikke noe valg, de kommer til å drepe deg, drepe deg, den gale kongen sender den gale keiseren. Drepe. Deg.» Men så ble armene hans revet av med et smell av togene, og han lo og lo. Og han var kvalm. Han måtte kaste opp. «Som broren min», sa en stemme. Dragen, som egentlig bare var en mann som luktet parfyme, hadde en arm rundt Vincents hode. Mannen gråt. Så Vincent fikk også lyst til å gråte. Den andre, Vincent trodde kanskje han var en djevel, han var ikke sikker, det så ut som om han hadde djevelhud, og han hadde blå djeveløyne. «Jeg har ikke armer lenger, Jin», hvisket Vincent. «Herregud», sa djevelen med blå øyne. Jin – Nijinsky, dragen, sykepleieren – sa ingenting. Medisinen hentet Vincent. Den kalte ham med seg ned i bevisstløsheten. Mens han falt, uten armer, ned i den dype, svarte brønnen, opplevde Vincent et klart øyeblikk. OK, tenkte han. Så det er sånn det føles å være gal. # Hun sto i døråpningen, klar til å hjelpe til hvis Nijinsky og Keats fikk problemer med å få stroppet fast Vincent. 13


DUKKESKIPET

Klar til å hjelpe. Hjertet hennes slo som om det skulle vært laget av bly. Rytmen, den unaturlige rytmen, presset luften ut av lungene hennes og fikk halsen til å snøre seg sammen. Sadie McLure – Plath – hadde vært litt forelsket i Vincent. Han fikk ofte folk til å bli det. Ikke kjærlighet, ikke engang en tiltrekning i ordets normale betydning – den følelsen hadde hun reservert for Keats, som raskt og lydløst jobbet med å binde fast Vincent. Keats så like sjokkert ut som Plath følte seg. Så hun følte ikke kjærlighet eller tiltrekning overfor Vincent, men en merkelig blanding av beskyttelse og tillit. Rart å føle noe slikt for en så kald person som Vincent, en som så til de grader hadde kontrollen. Ja, i hvert fall tidligere. Hun knyttet nevene så hardt at de forsømte neglene skar nye og altfor korte livslinjer i håndflatene hennes. Hun hadde fått for mye juling, hadde mistet for mye: moren, faren og broren. Hva var igjen til henne? Det sies at det som ikke tar livet av deg, gjør deg sterkere. Nei. Det etterlater deg med en sjel skutt i filler. Det etterlater deg som Vincent. Plath hadde blitt rekruttert av Vincent. Hun hadde stolt på Vincent, lagt livet sitt i hendene hans. Og samtidig hadde hun alltid hatt følelsen av at hun burde passe på ham, ikke for å gjøre gjengjeld, ikke fordi hun skyldte ham noe, men bare fordi det var noe i det følelsesløse ansiktet, i de mørke øynene som snakket til henne og sa: «Ja, jeg trenger det». Plath visste at det ikke bare var henne som hadde det sånn. De andre, alle sammen, kunne føle det. Men den Vincent, den kule, rolige, ubøyelige Vincent, som 14


MICHAEL GRANT

man likevel hadde lyst til å beskytte, den Vincent var ikke her lenger. Galskap. Sinnssykdom. Det hadde vært et tomt begrep, men nå kunne hun se det på ordentlig. Nå følte hun det, og den modige Plath var ikke lenger så modig. Hun snudde seg vekk, hun greide ikke å se på lenger. # Ophelia hadde bare ledd av tanken på at det som ikke tar livet av deg, gjør deg sterkere. Beina hennes var borte, det ene ved kneet, det andre 15 cm lenger opp. Hun var ikke sterkere. Men det som var verre, var at hun, som Vincent, hadde mistet biotene sine. Hadde Ophelia kunnet tenke rasjonelt, kan det hende hun hadde filosofert over forskjellen mellom bein, faktiske fysiske bein, og biotene, som tross alt ikke kunne sies å være standardutstyr for mennesker. Beina hennes hadde blitt svidd av som stearinlys, smeltet som voks, ned til beinet. De hadde amputert de svidde stumpene på operasjonssalen på Bellevue-sykehuset. Men biotene hennes hadde dødd lenge før dette, de ble kremert i det katastrofale sammenstøtet i FN-bygningen. Da legene hadde tatt det som var igjen av beina, var det ikke stort igjen av forstanden hennes. Ophelia ble bevoktet av FBI-agenter, som definerte henne som terrormistenkt. Det var en rett utenfor døra til rommet hennes på sykehuset, en ved enden av korridoren og en på 15


DUKKESKIPET

sykepleierkontoret. Så hadde Ophelia vært tilregnelig, ville hun sannsynligvis blitt overrasket over å se mannen som sto ved foten av sengen hennes, åpenbart ikke en lege selv om han hadde hvit frakk. Under den hvite frakken hadde han en falmet, lilla dressjakke. Den stilige flosshatten måtte han ha lagt et eller annet sted, men han hadde fremdeles ansiktet til Danny Trejo. Caligula – han hadde ikke noe annet navn – kom nærmere og stilte seg ved siden av henne. Ophelia stirret opp mot ham, og i et kort øyeblikk mellom de smertestillende medikamentene og den psykiske smerten, virket det nesten som om hun kjente ham igjen. «Du?» «Ja, Ophelia.» «Kom? Er … øh … Kom?» spurte hun. Det var ikke egentlig et skikkelig spørsmål, men Caligula svarte som om det var det, som om hun kunne forstå, selv om øynene hennes hadde rullet opp i hodet og leppene var vridd i et manisk glis. «Wilkes kom seg ut. De andre er i live.» Og så sa han: «Du gjorde en bra jobb, Ophelia. Du var modig.» Han la en håndflate på pannen hennes, en gest som på en måte var øm, på en annen måte ikke, fordi han brukte trykket til å holde hodet hennes stille mens han med en enkel og rask håndbevegelse kjørte dolken inn i tinningen hennes. Fra lommen trakk han frem en liten sylinder som endte i en spiss dyse. Han trakk kniven ut og presset dysen inn i hullet. Han åpnet ventilen og lot sin egen spesielle blanding med hvit fosfor flyte inn i hjernen hennes. Det kunne tenkes at en obduksjon kunne finne bevis på nano16


MICHAEL GRANT

teknologi, og det var en del av jobben til Caligula å hindre dette i å skje. Og en gal Ophelia kunne, midt inne i den usammenhengende rablingen, fortelle en dødelig hemmelighet eller to. Den eneste overlevende fra FN-massakren som var anholdt, var ikke lenger mulig å forhøre. Da Caligula forlot rommet, dryppet det flytende ild fra Ophelias øyne.

17


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.