ALLEN ZADOFF
bo yn
body
Originaltittel: Boy Nobody © Allen Zadoff 2013 Norsk utgave © 2014 Schibsted Forlag AS, Oslo 2014 Oversetter: Tiril Broch Aakre Omslagsdesign: Tom Sanderson Omslagsbilder: ©Arcangel Images [gutt]; © www.the-parish.com [skog og by] Omslag: © 2013 Hachette Book Group, Inc. Repro: RenessanseMedia, Asker Ombrekking: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland 2014
ISBN 978-82-516-8233-6 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no
JEG PLUKKER OPP ET BALLTRE.
Det er et 900 grams Rawlings-balltre i komposittmateriale. Jeg veier det i hendene mine. Balansepunktet ligger en anelse mot høyre på grunn av en bulk på tuppen. Jeg griper om balltreet med en hånd i hver ende og tøyer ut på parkeringsplassen etter kampen. Natick mot Wellesley. Medspillerne mine på Natick er overalt rundt meg, typiske gymnasgutter som går gjennom de vanlige seiersritualene. De feirer. Til den store gullmedalje. Jeg feirer også, sammen med dem. Og jeg tenker for meg selv: Jeg er en av dere. Jeg er ung. Jeg er en vinner. Jeg smiler og tøyer. Etter en liten stund flytter jeg vekten over til bakbeinet og svinger balltreet alt jeg kan gjennom luften. I samme øyeblikk kommer Jack Wu gående bak meg. Balltreet er to centimeter fra å treffe hodet hans. En stor kar i svart dress strammer seg opp like i nærheten. Strammer seg opp, men bryter ikke inn. Dette er Jacks livvakt og sjåfør. Han er som en skygge bak Jack hver gang gutten går ut av huset. Faren til Jack er rik. Rik og nervøs. Jack hater livvakten sin. Det har han fortalt meg minst ti ganger. Jack og jeg er venner, det er derfor han forteller meg sånne ting. 5
«Forsiktig med balltreet der, kompis,» sier Jack og slår meg i skulderen med knyttneven. Et lekent slag. Dressfyren tar et skritt frem, men Jack snur seg og kommer ham i forkjøpet. «Dekk, Rover,» sier han, som om han snakker til en pitbull. Dressfyren flirer som om han er helt med på leken, men han kunne nok tenke seg å banke livskiten ut av Jack hvis han fikk sjansen. I stedet lener han seg mot den glinsende svarte Mercedesen og venter. «Du var helt rå i dag,» sier Jack. Han gjør et kast med hodet i retning banen. «Jeg gjør mitt beste,» sier jeg. «Ditt beste rundjulte dem,» sier Jack, og så slår han meg på skulderen igjen. Denne gangen rikker ikke den store fyren seg av flekken. Men de andre spillerne kikker bort på oss. To slag mot armen. Det er en måte å hevde dominans på. Dominans er en trussel. Det må håndteres. Jeg gjennomgår en sjekkliste i tankene: Jeg kan la ham slå meg. Velge å underlegge meg. Jeg kan ta igjen i likt monn, med samme styrke. Jeg kan trappe opp. Hevde min dominans. Hva velger jeg? Jack skal liksom være vennen min. Det er vanlig at tenåringer slår hverandre slik han nettopp har slått meg. Ved tvil: etterap de andre. Det er det jeg er opplært til. Altså blir det alternativ to. Jeg gir Jack et lett slag på skulderen. «Aaah!» jamrer han i påtatt smerte. «Vær forsiktig med meg.» Hele denne utvekslingen tar ikke mer enn to sekunder: Jeg svinger balltreet. Jack slår. Jeg slår tilbake. 6
Vi ler begge to mens dressfyren følger med. Dette er det du hadde sett hvis du hadde sett på oss akkurat nå: To sportsgutter, kamerater, som erter hverandre. «Blir du med tilbake i bankvelvet?» sier Jack. Bankvelvet. Det er Jacks kallenavn på huset sitt. «En liten tur,» sier jeg. Jack tar et skritt mot bilen. Dressfyren reagerer kjapt og åpner døra for ham. «Kompisen min blir med,» sier Jack til ham. «Ja, sir,» sier han og gjør tegn til meg om at jeg må sette meg inn i bilen.