Bli en bedre golfer

Page 1

Henrik Bjørnstad Fredrik Caspar Kracht

ISBN 978-82-516-8020-2

9

788251 680202

www.schibstedforlag.no

Bli en bedre GOLFER

I denne boken hjelper Henrik Bjørnstad og Fredrik Caspar Kracht deg til å bli en bedre golfspiller – enten du er nybegynner, scratchspiller eller bare ønsker å forbedre handicapet ditt. Du får tips om alt fra å finne det perfekte grepet og ulike chippeteknikker, til hvordan du skal planlegge hullet eller komme deg ut av en vanskelig lie. Bjørnstad forteller historier om sine mange år som Norges aller beste golfspiller, om livet i PGA Tour og fantastiske øyeblikk på noen av verdens aller beste golfbaner. De to forfatterne beskriver de beste banene i Skandinavia og USA, og de hjelper deg å overkomme det kanskje vanskeligste hinderet på banen – ditt eget hode. De forteller om hvordan Norge ble en golfnasjon, fysisk og mental trening og om hvorfor de er som de er – fullstendig gale etter golf.

Bli en bedre

GOLFER

Henrik Bjørnstad Fredrik Caspar Kracht



Bli en bedre golfer Henrik Bjørnstad Fredrik Caspar Kracht


Henrik Bjørnstad og Fredrik Caspar Kracht: BLI EN BEDRE GOLFER © Schibsted Forlag AS, Oslo 2013 Design og ombrekking: Anne Andresen Grafisk Design Omslagsdesign: Trine+Kim Designstudio Omslagsfoto: Helge Mikalsen Foto side 16–17: © Helge Mikalsen / Scanpix Foto side 21: © Svein Erik Furulund / Scanpix Foto side 27: © Terje Bendiksby / Scanpix Foto side 34 er vennlig utlånt av © Kevin Murray / www.kevinmurraygolfphotography.com Foto side 35 er vennlig utlånt av © www.linksgolfandrews.com Foto side 42 og 43 er vennlig utlånt av © Oslo Golf Klubb Foto side 45 er vennlig utlånt av © Per Ervik Foto side 66–67: © Jim Watson / Scanpix Foto side 14, 29, 78, 138 og 142: ® Thinkstock Øvrige foto: © Helge Mikalsen Repro: RenessanseMedia AS, Asker Trykk og innbinding: Ednas Print, Slovenia ISBN: 978-82-516-8020-2 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no


Innhold Forord 7

1

Golfens plass i Norge 15 Da golfen fikk et norsk ansikt 15 • Nesten til topps i Hong Kong 18 • Da Henrik møtte Tiger 19 • Snekker’n fra Norge 26

2

På banen 35 Links i golfens vugge 35 • Parkbaner 39 • Skogsbaner 39 • Norske baner 42 • Banens sjel – banearkitekten 48 • Artige golfspill 59 • Scramble 59 • Københavner 59 • Wolf 60 • Skins 61

3

Bli en bedre golfer 71 Sikte 71 • Den gode svingen 73 • Forstå hvorfor ballen skrur 74 • Den lange driven 75 • Rett – draw – fade 75 • Finnes det en perfekt sving? 80 • Det gode grepet 80 • Pegging 85 • Chip og pitch 89 • Putting 95 • Oppstilling 100 • Pre shot-rutinen 102 • Tilpasset utstyr 103

4

Ut av roughen 111 I bunkeren! Runden er ødelagt – eller? 111 • Woods på gress 117 • Når ballen ligger vanskelig til 119 • Seig rough 119 • Oppoverbakke 119 • Nedoverbakke 119 • Å slå i vind 122

5

Det viktige tillegget 127 Kosthold 127 • Fysisk trening 128 • Bevegelighet 130 • Styrke 133 • Utholdenhet 134 • Mental trening 139 • Din indre dialog 141 • Visualiser slaget ditt 143 • Selvinnsikt 143


6 b l i e n b e d re g o l f e r


FORORD Henrik Bjørnstad: Jeg er født og oppvokst i Drøbak og hadde vel en helt normal oppvekst på den ­tiden. Jeg slengte ranselen inn på rommet da jeg kom hjem fra skolen og stakk ned på løkka for å spille fotball. På vinteren gjorde jeg det samme, men da var det hockey som var greia. Den store drømmen var å bli fotballspiller, og Claudio C ­ aniggia var helten. Men en varm sommerkveld endret noe seg. Øystein Mellerud på besøk til oss. Han var hockeykeeper, faktisk den siste keeperen til å spille uten maske, så han var beintøff. Han skulle spise middag sammen med oss og kom rett fra golfbanen, for han hadde køllene liggende i baksetet av bilen. Jeg er en nysgjerrig fyr, så jeg titta inn gjennom vinduet på bilen hans og så køllene i baksetet. Jeg spurte Øystein om hva det var og lurte på om jeg kunne få prøve litt på plenen. Jeg slo noen korte slag og traff nok en vegg eller to, men gøy var det. Så da Øystein dro hjem, gikk jeg ut i boden og henta en hockeykølle. Jeg kutta skaftet og bladet, kokte opp vann så jeg kunne få bøyd bladet litt – og vips hadde jeg en egen «golfkølle»! Seinere den sommeren tok Øystein meg med på Bogstad, og jeg begynte å slå baller på rangen. Jeg har alltid likt ballidretter og ble veldig interessert av denne nye sporten der ballen fløy så langt og skrudde så mye i lufta. Året etter flytta jeg med familien min til Sverige. Vi kjøpte en bondegård med

7 f o ro rd


900 griser, store jordbruksarealer og gressplener store nok til at man måtte klippe gresset med en traktorklipper. Med andre ord var mulighetene for å klippe til en egen golfbane stor. Jeg lagde 6 korthull, klippet greenen så kort jeg klarte. Jeg klippet til pappruller, sånne til å oppbevare dokumenter i, og brukte dem som hull. Jeg fant noen bambusstenger som jeg festet tøy i toppen på, og plutselig hadde jeg min egen bane jeg kunne boltre meg på. Jeg gikk hele sommeren rundt på gården og spilte runde på runde. Det var et under at det ikke gikk noen ruter, men jeg streifa borti en bil her og der, uten at jeg har noe minne om at jeg sa fra om det til noen … Da jeg fylte 11, ønsket jeg meg medlemskap i Arvika Golfklubb i bursdags­ presang – og fikk det. Plutselig dreide alt seg om golf. Når jeg ikke spilte rundt på gården, så maset jeg på moder’n at hun skulle kjøre meg til golfbanen. Der var jeg stort sett hele dagen og kjedet meg ikke ett sekund. Golf var det nye store for meg, og jeg likte at jeg kunne trene på egen hånd, at det var opp til meg hvor mye jeg ville trene og hvor god jeg ville bli.

8 f o ro rd


Fredrik Caspar Kracht: Alle har sin egen historie om hvordan man starter med golf. For min egen del startet det med å skulke en fotballtrening i 1995. Jeg droppet den daværende sporten i mitt hjerte for å se på Ryder Cup på tv. Den gangen ble den spilt på Oak Hill, og Europa gikk seirende ut. Fortsatt husker jeg Costantino Roccas Hole in One på det sjette hullet – den tredje Hole in One i Ryder Cups historie. Mens jeg satt og så på turneringen, lot jeg meg blende av hvordan golfen fikk sitt finurlige grep om meg. Hvordan en sport kunne ta et så godt tak i meg, sliter jeg fortsatt med å forstå. Litt senere det året, på vei hjem fra hytta, stoppet vi ved Rena Golfklubb for å hilse på en vennefamilie. Sønnen i huset sto på rangen og trente seg opp til det som den gang het det grønne kortet. Jeg fikk et femmerjern, en pegg og en ball i hånda. Da var det gjort. Jeg har drevet med sport hele mitt liv, men både slalåm, tennis og fotball måtte vike. Fra den dagen var jeg en golfer. Jeg var på golfbanen hver dag. Året etter fikk jeg muligheten til å være med på en meget inspirerende golftur til La Manga, hvor jeg ble kjent med Henrik Bjørnstad, som var i Spania for å forberede seg til Åpne Spanske for amatører. Henrik var et forbilde, og jeg ble litt star struck da jeg traff ham for første gang. Der var jeg, en grønnskolling fra Norge uten engang grønt kort, med Europas beste amatører rundt meg. Medspillerne mine ga meg et handicap på 28 før den første runden, og da jeg var ferdig, hadde jeg senket det til 25,5 – på min aller første runde på en stor golfbane. Etter denne turen var jeg full av inspirasjon, og jeg gikk raskt ned i handicap. Faktisk ble jeg blant de raskeste i Norge til å krympe handicapet. Jeg skulle selv­ følgelig erobre verden og bli Norges nye superstjerne og best når det gjaldt. Jeg

9 f o ro rd


gikk på Norges Toppidrettsgymnas, før jeg begynte som instruktør og samtidig satset for fullt. Det var da det skjedde, det som jeg i dag ser på som en belønning. Jeg ble syk og gikk med store smerter i mageregionen i over to år. Det tok to år før jeg fikk diagnosen morbus Crohns – to år med lite trening og mye jobbing som instruktør. Det satte meg såpass langt tilbake at det ble vanskelig å satse. Samtidig satte det ting i perspektiv. Jeg begynte å tenke annerledes. Jeg bestemte meg for å fortsette med golf, men i stedet for å satse selv, ville jeg formidle det jeg kunne og hjelpe våre kommende stjerner. Jeg ville hjelpe både økonomisk og gjennom å skape synlighet. Jeg har hjulpet både Henrik og en rekke andre spillere med sponsorer – ikke minst gjennom mitt arbeid i International Management Group (IMG) og i Interspons AS. Golfen trenger i­ doler for å vokse. Det er det som driver meg. Vi trenger flere spillere som Henrik og Suzann Pettersen. Mange kjenner meg også som kommentator på Viasat Golf og personen bak nettsiden Golfnews.no og bladet GOLF. Jeg har også hatt ansvaret for Norges mest suksessrike profesjonelle golfserie: P4 Tour. Ved å bidra til å sette Norge på golf­ kartet, har vi også fått arrangere både Nordic League-turneringer og de viktige Challengetour-turneringene her hjemme. I tillegg til dette har jeg hatt dedikerte golfprogram på Viasat som ble kalt Toyota Tee Time og Gant Golf Travel. Det er drivet etter å formidle gleden ved denne sporten vi alle elsker som har sørget for at jeg, sammen med Henrik, gir ut denne boken. Vi vil fortelle vår histo­ rie, og kanskje kan vi lære bort noe på veien også.

10 f o ro rd


11 b l i e n b e d re g o l f e r


12 b l i e n b e d re g o l f e r


1


14 b l i e n b e d re g o l f e r


GOLFENS PLASS I NORGE

Da golfen fikk et norsk ansikt Ingen mannlig norsk spiller har lyktes bedre på golfbanen enn Henrik Bjørnstad. I tillegg har han gjennom sin atypiske fremgangsmåte sørget for at det norske folk har fått øynene opp for sporten. Gjennom sine prestasjoner og egenartige blogger fra sin tid i USA gjorde han seg selv interessant og mystisk. Han har heller ikke hatt en A4-oppvekst eller et typisk syn på golfen. For ham var det viktig å ha det gøy med golfkøller og ball. Den lekne tilnærmingen gjorde ham raskt veldig god. Han var et naturtalent. Han er den herrespilleren som over lengst periode har holdt et internasjonalt høyt nivå, og han skal ha sin del av æren for at Norge ble en aldri så liten golf­ nasjon. Ingen annen mannlig golfer i Norge har hatt den innvirkningen på golfen som han har hatt her hjemme. I 2006 inngikk VG en sponsoravtale med Bjørnstad i forbindelse med at han begynte på PGA-touren. Dermed begynte golf å få spalteplass også i norske aviser – og Henrik selv blogget for avisen. Samtidig fikk Norge sin første dedikerte golfkanal gjennom Viasat Golf. Dermed fikk norske tv-seere lettere tilgang til å se golf på tv, og interessen for idretten ble større. Norske golfere satt klistret foran tv-skjermen hver uke Henrik spilte turne-

15 g o l f e ns p l a s s i no rg e


16 b l i e n b e d re g o l f e r


17 b l i e n b e d re g o l f e r


ring i håp om å se et lite glimt av nordmannen. Da det samtidig ble skrevet om Henrik og Suzann «Tutta» Pettersen i mediene, visste plutselig mannen i gata hvem våre fremste profiler var. Suzann er flere ganger blitt nominert og har vunnet sportslige priser her hjemme – både på grunn av sine prestasjoner og sin synlighet.

Nesten til topps i Hong Kong Særlig er det tre hendelser som virkelig har bidratt til å trekke opp interessen for golf i Norge. Den første kom da vi nesten fikk vår aller første seier på Europatouren. Det skjedde i Hong Kong i 2001. Henrik viste golf i verdensklasse og gikk turneringen på imponerende 21 under par. Kun en person var bedre, og det var den meritterte José María Olazábal, som på mirakuløst vis klarte å karre til seg seieren på det ­aller siste hullet. Dagen før spilte Henrik seg helt opp i teten etter en meget god 61-runde. Den siste dagen gikk han sammen med verdensstjernene Olazábal og Adam Scott. Starten på runden var av det rolige slaget, men det løsnet på de siste ni hullene. Totalt gikk han på en 67-runde denne dagen og hadde tilsynelatende alt under kontroll før det 72. hullet. Nervene sto i helspenn, og Henrik klarte å plassere utslaget med 3-wooden sin midt i fairway. Det 18. hullet på Hong Kong Golf Club er et 375 meter langt par fire-hul med trær og bunkere på begge sider. Adam Scott, som til slutt endte på en tredjeplass, fikk problemer etter utslaget og måtte bare slå seg ut mot fairway. Det samme skjedde for Olazábal, som sleit på høyre side.

18 g o l f e ns p l a s s i no rg e


Henrik og Norge øynet et lite håp, sikre på at spanjolen bare kunne gjøre som Scott, nemlig å slå seg ut på fairway. Henrik slo seg inn til midten av greenen og sikret par. Flagget sto som vanlig plassert helt på høyre side, og foran greenen ligger det et vann. Med en slik flaggplassering slår man som regel ikke mot, men sikrer seg litt. Både Norge og Henrik erfarte denne søndagen at spanjoler er noen magikere på golfbanen. Bak disse trærne trodde ingen at Ollie, som han kalles, kunne få ­ballen på greenen. For å klare det, måtte han få ballen under og rundt noen trær, og over noen andre. Et greentreff hadde vært en fantastisk bragd. Men Olazábal visste hva som sto på spill. En merittert spiller som ham samler ikke på annenplasser. Plutselig smalt det, etterfulgt av et øredøvende brøl og jubel. Han hadde klart det umulige. Fra et uspillbart sted på banen havnet han ikke bare på greenen, men ti centimeter fra koppen. Olazábal hadde klart det umulige – og Norge var snytt for sin aller første seier på Europatouren. Hong Kong Open var en del av 2002-sesongen. En mager trøst var at slaget ble kåret til årets slag i 2002-sesongen.

Da Henrik møtte Tiger Tiger Woods er den spilleren som har bidratt til å øke interessen for golf i verden til høyder ingen trodde var mulig. Dette fenomenet av en golfer er flere ganger kåret til den mest innflytelsesrike idrettsutøveren i verden, og han var også

19 g o l f e ns p l a s s i no rg e


Henriks minne fra Scandinavian Masters 2002 2002 er mitt kanskje beste år som profesjonell, og Scandinavian Masters det året ble ett av mine høydepunkter i karrieren. Dette var tredje gangen jeg spilte denne turneringen, og dette året spilte vi på Kungsängen GC utenfor Stockholm. Helt siden i 1992 da jeg var skiltbærer i turneringen, til første gang jeg spilte i 1999, har turneringen hatt en spesiell betydning for meg. Det var alltid mange nordmenn som var der og så på turneringen, så det føltes på mange måter som å spille på hjemmebane. Jeg hadde venner og familie som kom for å så på meg spille, så det motiverte meg ekstra til å ville gjøre det bra. Men jeg hadde ikke store forhåpninger om en bra turnering i forkant. Jeg hadde en uke fri før turneringen og brukte den til å spille lag-NM på Borre GK. Jeg spilte ikke spesielt bra den uka, så jeg reiste til Stockholm med håp om å finne noe magi. Men i treningsrundene fortsatte frustrasjonen, og jeg ble mer og mer fortvila over å ha en så dårlig følelse før en så viktig turnering. Jeg husker hva jeg sa til moren min da jeg gikk av siste greenen på den siste treningsrunden: «Det er bare å reise hjem, dette er ikke mye å se på.» Jeg var frustrert og fortvila. Jeg gikk ut på førsterunden med mål om å holde skipet flytende og kanskje spille på meg litt selvtillit. Og det var nettopp det som skjedde. Jeg signerte for 70 slag den runden, og det var jeg godt fornøyd med etter den oppladningen jeg hadde hatt. Utover i turneringen løsnet spillet mer og mer, og jeg gikk runde to på 69 slag. Jeg lå litt etter teten, men følelsen jeg hadde var god. Jeg var veldig glad for å ha klart cut-en, siden det var så mange som var der og så på meg. Jeg hadde broren min Marius som caddie store deler av det året, og han gikk også for meg den uka. Helgen kom, og lørdagen kalles for «movingday» i golfsammenheng. Da

20 b l i e n b e d re g o l f e r


handler det om å flytte seg oppover resultatlista og spille seg til en god posisjon før den siste runden. Jeg spilte veldig bra og gikk runden på 66 slag. Jeg var plutselig med og kjempet i teten, og spillet føltes fjellstøtt. Søndagen var det klart for siste runde. Jeg var selvfølgelig nervøs, men hadde en trygghet i spillet jeg ikke hadde hatt på veldig lenge. Jeg fortsatte mitt gode spill og jaktet teten hele veien. Jeg åpnet veldig bra og var raskt 3–4 slag under par, men da siste ni kom, fikk jeg det ikke til å flyte like bra lenger. Det ble par etter par, og muligheten for min første seier på Europatouren glapp. Jeg avsluttet turneringen med en birdie på hull 18, signerte for 67 slag for dagen og delte tredjeplassen med Jeff Sluman på –12. Jeg har sjelden blitt gladere for å sette en 3–4-meters putt, og det var den perfekte avslutningen på en fantastisk uke.

21 b l i e n b e d re g o l f e r


­tidenes best betalte sponsorobjekt gjennom flere år. Tiger var et så stort talent at han alle­rede som treåring viste fram kunstene sine i tv-programmet The Mike Douglas Show. Faren hans sørget for at Tiger ble god. Mange mener at han har blitt presset for mye, men det mener ikke Tiger selv. Han var enestående på college og ble nøye fulgt med på under hele oppveksten. Som profesjonell gjorde han seg umiddelbart gjeldende, og måten han etter hvert vant turneringer på, imponerte en hel verden. Aldri før hadde vi sett et større talent eller en spiller som dominerte så mye. Han knuste motstanderne sine og jaktet rekorder hele veien. Å se Tiger spille golf var underholdning – med dramatikk fra start til mål og magiske slag ingen var i nærheten av å kunne matche. Woods skal ha mye av æren for at pengepremiene i golf skjøt i været i takt med prisen på tv-rettighetene. Golfsporten har mye å takke ham for, men motspillerne har også vært redde for Tiger. Konkurrentene visste at det aldri var lett å spille med ham. Han og den tidligere caddien Steve Williams tok mye plass og fokus, en pakke de færreste klarte å takle. Denne «pakken» er ofte blitt kalt Tiger-syndromet, og de fleste av verdens beste spillere er en eller annen gang blitt offer for fellen. Før Tigers knekk etter hendelsen med utroskap og golfkøller i 2009, var det kun en håndfull spillere som klarte å slå Tiger på slag når de gikk i samme ball den siste dagen av en turnering. Slik er det ikke lenger. Tiger og hans nye caddie, Joe La Cava, har ikke den samme pondusen som teamet Woods/Williams. Spillere har mistet mye av respekten, og den nye generasjonen har ikke opplevd syndromet på sitt verste. Under Deutsche Bank Championship i 2002 var det Henrik som fikk kjenne på fenomenet. Selv om det ikke var i lederball, fikk Henrik og bror og caddie Marius, to unge gutter fra Drøbak, føle på hva det ville si å spille med Woods. Etter to runder var Tiger ett slag bedre enn Henrik. Kvelden etter endt halvspilt

22 g o l f e ns p l a s s i no rg e


turnering ringte han Europatouren for å få starttiden sin. Ikke før han hadde fått sagt navnet sitt, fikk han følgende beskjed: «Guess who you are playing with!» Henrik skjønte det med en gang. Han skulle spille med Tiger dagen etter. Vanligvis er Henrik effektiv når det kommer til oppvarming før en runde, men ikke denne gangen. Han kom tidligere enn vanlig og kikket seg rundt etter mannen som anses som tidenes viktigste golfer. Først da Henrik og bror Marius sto på første tee, kom de – Tiger og Steve. Verdens mektigste par på golfbanen. Ved siden av sto to smågutter fra Drøbak med lua i hånda og hilste på. Tiger-syndromet rammet Team Bjørnstad med full kraft. Gjennom hele runden følte de to seg mer som ekstra caddier for Woods enn som konkurrenter. Aldri før hadde han vært vitne til bedre balltreff og -kontroll enn nettopp denne dagen. Tiger gikk på 64 slag, en score som lett kunne vært lavere. Kun en green og noen korte putter misset han. Henrik på sin side brukte 73 slag (én over par) og fikk virkelig føle hvor stor plass Tiger og Steve Williams tok – og hva som skjer når en spiller sammen med en spiller som har en aura større enn golfen selv. Det skal også nevnes at Tiger vanligvis, rettelse alltid, trener etter endt runde, men denne runden sammen med Henrik var feilfri, og Woods fant ingen ting å trene på. Tiger vant for øvrig turneringen for tredje gang på fire år.

Visste du at

Henrik Bjørnstad vant kongepokalen i 1996 og at Suzann Pettersen vant den fem på rad i årene 1996–2000?

23 g o l f e ns p l a s s i no rg e


Henriks vei tilbake I 2004 fikk jeg meg en ordentlig motivasjonssmell. Jeg var inne i mitt femte år på Europatouren og burde jo kanskje vært overlykkelig med å reise rundt i verden og spille golf på verdens fineste baner og leve livet som profesjonell golfspiller. Men det var jeg ikke. Jeg hadde allerede kjent på disse følelsene siste halvdel av 2003-­sesongen, og da mai 2004 kom, hadde jeg møtt veggen. Jeg følte meg helt utbrent, og jeg ville ikke mer. Etter den første runden i French Open på National GC i Paris, satt jeg på rommet og tenkte. Jeg tok noen telefoner, den ene til min bror. Han var ikke akkurat enig i det jeg gikk rundt og tenkte på, men han kunne gå med på å støtte meg, under tvil. Jeg ringte manageren min også. Jeg spurte om det var mulig for meg å gi meg midt i sesongen, eller om det ville få konsekvenser jeg ikke var klar over. Sammen ble vi enige om at jeg trengte en pause og at jeg skulle reise hjem etter at jeg var ferdig med French Open. Dagen etter spilte jeg min kanskje beste runde for året. Jeg fant fram køllene igjen på vårparten av 2005. Jeg stilte opp i noen mindre turneringer i Norge og Sverige, men å si at jeg syntes det var gøy å spille igjen, ville være å ta i. Under en Norgescup på Hauger GK kom den nyansatte sports­sjefen i Golfforbundet gående mot meg. Jan Erik Aalbu ville prate. Vi snakket litt om løst og fast, jeg var jo tross alt midt i en turneringsrunde, så innholdet i samtalen begrenset seg deretter. Men vi ble enige om å treffes noen uker senere, da jeg hadde planer om å spille en turnering i Drammen. Jeg hadde sett Jan Erik mye på tv og i media, så jeg ble litt starstruck av hele fyren og tenkte vel at det nok var best å gjøre som han sa.

24 b l i e n b e d re g o l f e r


Noen uker senere kom Gant Open i Drammen. Spillet var rustent og skrøpelig, og lite stemte. Jan Erik og jeg bestemte oss for å spise middag sammen på vei hjem, på By-The-Way i Lier, der den gamle bomstasjonen lå. Vi spiste en tallerken med kjøttkaker, stor porsjon. Jan Erik har en åpen og inviterende personlighet, så samtalen fløt lett. Jeg fortalte kort om min vei fra den selvklipte banen hjemme på gården til erkjennelsen under French Open. Jan Erik stilte gode spørsmål og fikk meg til å tenke. Jeg dro ikke akkurat fra middagen som en nyfrelst mann, men han hadde klart å så et frø i meg som sakte, men sikkert skulle begynne å spire. To uker senere bestemte jeg meg. Jeg ville tilbake. Jeg skulle satse for fullt igjen, og jeg ville til USA. PGA-touren hadde alltid vært min store drøm, og nå ville jeg jakte den. I USA spiller de beste i verden, det er rett og slett der det skjer. Plutselig falt en del brikker på plass. Motivasjonen var tilbake, og jeg trente som jeg aldri hadde trent før. Jeg hadde klart å snu spillet mitt fra et svært rustent nivå til et nivå jeg følte jeg aldri hadde hatt før. Det ga meg enorm selvtillit, og jeg fikk for alvor vann på mølla. Jeg tenkte at sånn jeg slår kula nå, er det ikke så mange som gjør her i verden, så dette kommer til å ordne seg. Det ga meg trygg­heten jeg trengte og gjorde at jeg selv trodde hundre prosent på at jeg skulle greie å komme tilbake fra pausen – til og med bli bedre enn jeg hadde vært tidligere. Jan Erik og jeg la en plan for hvilke turneringer jeg skulle spille i oppkjøringen til kvalifiseringen til PGAtouren, jeg meldte meg på kvalet, og vi var i gang. Jeg var heldig å få med meg Henning Jensen, en kompis fra Drøbak, som caddie. Det var til fantastisk hjelp å ha en å reise med, dele de gode og de mindre gode dagene og opplevelsene med.

25 b l i e n b e d re g o l f e r


Den viktige samtalen Å kunne være en god motivator og samtalepartner avhenger i stor grad av å være en menneskekjenner. Man må være en god lytter, kunne sette seg inn i den andre personens utfordringer og vise at man virkelig bryr seg om den man prater med. Jo bedre kjent man blir, jo enklere blir det å identifisere hvilke knapper man skal trykke på hos den man snakker med for å trøste, utfordre, motivere og inspirere til å ta stegene videre.

Snekker’n fra Norge Den kanskje aller viktigste hendelsen i norsk golfhistorie kom under PGA-turneringen Buick Invitational i 2006. Turneringen ble spilt på velkjente Torrey Pines Golf Club utenfor San Diego som er ansett som en av de vanskeligste banene på PGA-touren. Den har vært åsted for en rekke store turneringer som US Open i årenes løp, og det er den første Public-banen som noen gang har arrangert en Major-turnering i USA. Henrik liker seg på vanskelige baner. Det er på dem han har fått sine beste plasseringer. Aller øverst på merittlisten troner nettopp Buick Invitational 2006. Henrik hadde bare spilt én turnering tidligere dette året. Han kom nesten rett

26 g o l f e ns p l a s s i no rg e


fra PGA-kvalifiseringen Q-School og hadde stor selvtillit. På turneringens siste dag satte han Norge på golfens verdenskart. Etter ni spilte hull hadde Henrik spilt så bra at han hadde alle verdens største golfnavn under seg på resultatlisten. Alt gikk på skinner. For første gang fikk vi se et norsk flagg på toppen av en resultatliste i

27 g o l f e ns p l a s s i no rg e


USA. Da kom plakaten som skulle endre hele synet på golf i Norge. PGA-touren la ut på skjermen til sine 150 millioner seere en plakat med teksten «Who is Henrik Bjornstad? – Henrik is a carpenter from Norway!». Da tok det helt av her hjemme. Bilder av resultatlisten ble sendt rundt på mailer og mobiltelefoner. Det holdt ikke helt inn. Henriks lekenhet ble borte på de siste ni hullene. Etter å ha jaget birdies i tre og en halv runde, måtte han nå kjempe for par. Flere bogeys ble et faktum. De siste ni er vanskelige på denne banen, men Henrik «reddet» turneringen for sin egen del med en birdie på det siste hullet. Det ble til slutt en meget imponerende tiendeplass. Henrik Bjørnstad var mannen som hadde levert tidenes beste norske plassering på verdens gjeveste tour. Med bragden på Torrey Pines fikk han sitt internasjonale gjennombrudd og sin største pengesjekk noen sinne – på 107 000 dollar.

Visste du at

Torrey Pines var den første Public-banen i USA til å arrangere en Major?

28 g o l f e ns p l a s s i no rg e


Q-School Q-School var ansett som golfens helvetesuke. Gjennom tre steg, hvor mange ­hundre kjemper om få plasser, er det kun de 25 beste som kommer gjennom nåløyet. Bjørnstad klarte bragden i 2005 – og deltakelse på PGA-touren var sikret. Slike Askeladden-historier er dessverre ikke mulig lenger. Nå må alle spillere som ­ønsker seg inn på PGA-touren gå gjennom Web.Com Tour, touren under PGA for å kvalifisere seg.

29 b l i e n b e d re g o l f e r


Mark McCormack – mannen som kommersialiserte golfen Mark McCormack er mannen som virkelig gjorde vei i vellinga for den kommersielle golfen. Det viktige og berømte håndtrykket mellom ham og Arnold Palmer i 1960 er viden kjent, og Palmer ble International Management Group (IMG)s første klient. Dette ble starten på noe stort, og for første gang ble golfen ansett som en kommersiell idrett. Sponsorinntektene økte i takt med interessen og tv-rettig­ hetene. Mange utøvere har mye å takke IMG og Mark McCormack for. Hadde det ikke vært for håndtrykket mellom Palmer og McCormack, hadde kanskje ikke idretten vært så stor som den er i dag. Siden den gangen har IMG vokst og blitt verdens største klient/managementselskap nettopp fordi McCormack forsto hvilken betydning tv og media ville kunne ha for sporten. McCormack har skrevet flere bøker, og hans første, What they don`t teach you at Harvard, lå hele 21 uker på førsteplass på New York Times’ bestselgerliste. Golf­ boken The World of Professional Golf kom ut hvert år fra 1967 og inkluderte verdens første uoffisielle verdensrankingssystem. McCormack’s World Golf Rankings utviklet seg til å bli den offisielle verdensrankingslisten i 1986, styrt av McCormack med et team fra de største tourene rundt seg. Det var ikke bare golfklienter IMG hadde. Björn Borg, Chris Evert, Pete Sampras, Michael Schumacher og Kate Moss er noen av de store navnene som er og har vært i stallen. Suzann Pettersen likeså. I 1990 ble han utnevnt som den viktigste personen innen sport i verden.

30 b l i e n b e d re g o l f e r


McCormack døde 16. mai 2003 og etterlot seg et stort tomrom i profesjonell sport. Familien (kona, datteren og tre andre barn fra tidligere ekteskap) solgte aksjene i selskapet for 750 millioner dollar i 2004. Etter hans død har han blitt innvalgt i flere prominente klubber, blant annet World Golf Hall of Fame i 2006, samt International Tennis Hall of Fame i 2008. Management-selskaper som IMG er viktige for golfere. IMG arrangerte SAS Invitational på Bogstad på begynnelsen av 2000-tallet og var også selskapet bak Canon Pro Golf Series som har blitt arrangert en rekke ganger i Norge. Vi som elsker golf, bør være evig takknemlige for at vi i det hele tatt kjenner til sporten. Hadde det ikke vært for dette berømte håndtrykket mellom disse to legendene, hadde muligens ikke sporten vært så populær som den er i dag. ­ Markeds­verdien er helt enorm og tv-rettighetene til golf er noe av det dyreste penger kan kjøpe.

31 b l i e n b e d re g o l f e r


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.