Anmeldelse 2 av 2
Eight Days A Week – The Touring Years Anmeldt av: Roger Stormo
Underholdende, men skuffende for de som hadde for høye forventninger Snipp, snapp, snute, så var eventyret ute. «The Beatles Live Project» så lovende ut i utgangspunktet. Her skulle man samle inn smalfilmer fra publikum som var til stede på Beatleskonsertene på sekstitallet og bruke disse til å lage den definitive filmen om Beatles som liveband. De første utkastene av filmen var slik: Fire komplette sanger, deretter historiefortelling, fire nye komplette sanger, så ny historiefortelling og slik fortsatte det i 2 timer og 20 minutter. Men så bragte man inn Hollywoodregissør Ron Howard inn i prosjektet og alt endret seg. Hva fikk vi? Jo, vi fikk en «Anthology light» - med korte klipp og celebriteter som uttalte seg. Ja, det ble muligens en underholdende film for et bredere publikum, på bekostning av en skuffet forsamling virkelige Beatlesentusiaster.
Rune Holtet fikk sett filmen før oss, takket være at den ble satt opp i Strömstad før den hadde premiere i Norge. Her er hans oppsummering: «Jaja, så har jeg sett filmen. Alltid artig å se noe “nytt” Beatles. Men her var det mye oppkok. En typisk USA-film med kjappe klipp fram og tilbake i tid. Og hvorfor har den undertittel “The Touring Years”? Her var det også mye fra studio, inkludert fra fanklubbjulesingelen 1963 helt på slutten ved krediteringene. Og info om (UK) LP utgivelser og hvor mange uker på 1. plass. Midt inn i filmen kom jammen et skilt “Abbey Road Studios” også, men det navnet kom senere, etter oppløsningen. Beatles spilte inn i E.M.I. Recording Studios. Og hvorfor hører vi “It’s Only Love” i The Touring Years? En låt Beatles aldri spilte live - og som Lennon hatet, i alle fall i 1970. Det er bedre valg enn den. Og da har jeg ikke engang nevnt at rooftop
7