Norwegian Wood 167 by Roger Stormo

NR 167 • JULEN 2021 Yellow Submarine • Filmen John, Paul, George, Ringo & Bert! Paul McCartney The Lyrics Let It Be i luksusutgave Paristuren til John og Paul Brian Epstein fikk statue Get Back på kino og TV

Nr 167 • Julen 2021 PRESIDENT: Toralf Høyer-Hansen toralf@norwegianwood.org SJEFREDAKTØR: Roger Stormo roger@norwegianwood.org SEKRETÆR: Bjørn Bjerkeskaug info@norwegianwood.org NETTSTED: www.norwegianwood.org FACEBOOK: www.facebook.com/beatlesklubb

TWITTER: www.twitter.com/beatlesklubben ADRESSE: Norwegian Wood Postboks 105 Tveita 0617 OSLO TRYKKERI: Knut Molvik • Molvik Grafisk knut@molvik.no LAYOUT: Erik I. Blindheim Baremeg.no erik@baremeg.no ANNONSER: Lise Lotte Andersen lotte@mercurc.no

Kontingentsatser - Medlemskontingenten for 2022 gjelder for hele året, noe som inkluderer fire numre av medlemsbladet.

Her er de forskjellige satsene: Norsk medlemskap (papirutgaven av medlemsbladene ) kr. 350,Utenlandsk medlemskap (papirutgaven av medlemsbladene) kr. 450,Elektronisk medlem Norge og utlandet (pdf-fil av medlemsbladene) kr. 200,Familiemedlem (Støttemedlem, får ikke bladene) kr. 100,Klubbens kontonummer er 1271 21 35628 Du kan også vippse oss Vipps-nummer: 128526. Skriv navnet og adresse på den som skal motta bladet som melding. Har du flyttet er det svært viktig at du melder inn dette til oss, så får du bladene når du skal, og dette sparer oss for ekstra portoutgifter. Takk til:

• Audun Molde • Svein Sund • Egil Gjerde • Staale Kverndokk • Peter W Viken • Jan Henrik Fosse • Are Stegane • Peter Christian Trapp

Innhold NW 167 3. Rogers leder 5. Innkalling til årsmøte

6. Presidenten har ordet: George og India del 14. Get Back og Let It Be bøkene 16. Let It Be i ny miks 20. Bonusmaterialet på Let It Be boksen 26. To utgaver av Get Back-albumet 28. Get Back -albumet 37. Get Back på kino 42. Get Back på TV 57. Beatles i Apple Studio etter Get Back sessions 59. Beatles 1970 64. Beatlesfilmene:Yellow Submarine 73. Lizzie Bravo og Gayleen Pease 78. Paul McCartney – The Lyrics 81. Ringo som trommelærer 82. The Beatles på Indra Club 86. Haiketuren til Paris 88. Beatniks på jubileumsturné 90. A Hard Day’s Night på UHD i USA 92. Paul som gjesteskribent i Det Nye 96. NW retter 96. Come Together 98. På sporet av Beatles DNA: Rubber Soul 103. John, Paul, George, Ringo and Bert 110. Brian Epstein 112. President Hotell 115. Tilbud på Beatles Nytt 117. Gary Owen flytter til Bergen 118. Maureen Cleave

Sjefredaktøren tar ordet

I årets siste utgave av vårt medlemsblad er det selvsagt mye av Roger Stormo stoff rundt den største Beatles-begivenheten siden «Anthology» TV-serien, nemlig Peter Jacksons «Get Back» serie med arkivopptak fra januar 1970. Jeg må innrømme at jeg aldri så på «Let It Be»-filmen til Michael Lindsay-Hogg som en trist film, tvert imot ble jeg gledelig overrasket over hvor fin den var da jeg omsider fikk sett den på VHS på begynnelsen av 1980-tallet.

Let It Be Christmas

Alle anmeldelsene jeg hadde lest om den var så negative og svartmalende at jeg skjønte ingenting da jeg fikk se den. Men det negative inntrykket folk har hatt har tydeligvis holdt seg helt til våre dager, for folk blir så overrasket over at Peter Jacksons TV-serie om den samme perioden er så lys i tonen! Selv syntes jeg jo bare at den var mer inngående og detaljert enn «Let It Be»!

Uansett så har jo Disney+ vunnet mange nye abonnenter blant Beatlesfansen i det siste, først «McCartney 3,2,1» (anmeldt i forrige nr av NW) og nå «Get Back». Muligens finner de på enda mer for å beholde disse abonnentene? Uansett om «Get Back» kommer ut offisielt eller ikke, så er den selvsagt allerede tilgjengelig på både DVD og Blu-ray som bootleg. Ellers er de glade amatører også i full sving på YouTube i disse dagene, både med å filme sin reaksjon på serien, sin anmeldelse, diskusjoner eller de legger ut små klipp fra serien som de spesielt ønsker å trekke frem og sette søkelyset på. Beatlesklubben har vært så heldige å få være med på to sammenkomster i Oslo i høst, først var det lanseringsfest for den nye «Let It Be» boksen på Røverstaden i regi av Universal Music og så fikk vi se en forhåndsutgave av «Get Back» på kino på Vega Scene i regi av Disney. Når vi får beskjed om slike ting så annonserer vi det på våre nettsider på www.norwegianwood.org og dessuten på klubbens Facebookside. Ofte er det også kort frist å melde seg på. Husk at det går an å abonnere på nyhetsoppdateringer fra nettstedet vårt, da får du hver enkelt nyhet levert til din e-postadresse med en gang den publiseres! Dersom Omikron ikke snører inn samfunnets nett igjen, kan man også neste år komme seg ut og få med seg litt underholdning a la Beatles.

Det «alle» spør seg om er om «Get Back»-serien også vil komme ut på et fysisk medium som f.eks. DVD, Blu-ray eller UHD. Det vi kan si om dette er at joda, det er sannsynlig men ikke ta det for gitt. Husk hva som skjedde med konsertfilmen «The Beatles at Shea Stadium» i 2016. Den var restaurert, overført i 4K digitalt og hadde nytt lydspor, mikset av Giles Martin. Konsertfilmen ble vist på kino etter dokumentaren til Ron Howard «Eight Days A Week», men dukket ikke opp på noe hjemmekinoformat. Kanskje blir «Get Back» bare liggende på Disney+? Intet er foreløpig annonsert fra offisielt hold om dette.

Mal Evans holdt på med sin selvbiografi om livet med The Beatles da han ble skutt og drept av politiet i sin seng i Los Angeles i 1976. Det er Beatlesforfatter Kenneth Womack som har tatt kontakt med familien til Evans og satt i gang både en biografi om Mal som etter planen skal komme ut i 2023, samt en bok med Mals dagbøker og annet fra arkivet hans – denne er planlagt å komme i 2024.

Gjengen som sto bak «It was fifty years ago today» opplegget kom seg jo gjennom hele Beatleskatalogen til slutt, selv om noen av forestillingene ble spilt etter at samfunnet lukket seg opp igjen i sommer. Nå den 15. januar har de premiere i Oslo Konserthus på en ny forestilling de har sydd sammen, «The Ballad of John and Paul» med undertittel «It Was Fifty Years Ago Today 1970». Forestillingen handler om bruddet og historien om The Beatles og partnerskapet Lennon/McCartney. Vi håper de blir booket inn til kulturhusene rundt om i Norge. Så, i februar kommer det et show fra England, «Imagine – The John Lennon Songbook», fra Johns Beatlesdager til hans ikoniske solokarriere. Foreløpig er det satt opp forestillinger i Halden, Lørenskog og Porsgrunn henholdsvis 9, 10 og 11. februar 2022. Dette var planlagt for 2020 men ble utsatt pga koronarestriksjonene. Det kom en gledelig nyhet på tampen av deadline: Dagboka til Mal Evans skal publiseres! Om noen kan kalles en insider i Beatlesgjengen så var det Mal – og det kan du tydelig merke også i «Get Back» dokumentarserien. Han startet som road manager for gruppen i 1963 og da de sluttet å turnere ble han en altmuligmann for dem, den de henvendte seg til når de manglet noe eller når noe var galt. Lojale Mal holdt seg også sammen med dem i soloperioden, i hvert fall John, George og Ringo.

En annen ting som skjedde rett før deadline var at George Harrisons barndomshjem i Upton Green, Speke omsider ble auksjonert bort. Vi hadde en sak om dette i forrige nummer av NW, men den auksjonen ble utsatt og huset gikk omsider under hammeren nå i desember. Salgssummen ble 170 000 pund, altså rundt to millioner kroner. Det var en amerikansk beatlesfan som kjøpte huset, vedkommende så på det som en god investering. Nylig fikk vi DVDen «The Beatles And India» inn i heimen, men vi har ikke rukket å se den ennå. Parallellt med DVDen er det også utgitt en CD der indiske eller delvis indiske musikere tolker Beatlessanger fra den perioden. Sean og Yoko har fått lagd et begrenset opplag acetater i Abbey Road Studios med sangen «Happy Xmas (War Is Over)». Opplaget er kun på femti eksemplarer, hvorav tjuefem er sendt til diverse veldedige organisasjoner i UK – som de kan selge til inntekt for seg selv, og de resterende tjuefem er plassert ut i diverse platebutikker i UK. Slik lager man et samleobjekt. Og med det, som forhåpentligvis er siste produkt som skal ut før jul, ønsker vi dere alle sammen en..

..riktig God Jul og et Godt Nytt År Husk å betale giroen så raskt du kan, så ses vi i det nye Beatles-året!

Innkalling til årsmøte

Innkalling til årsmøte i Norwegian Wood - Den norske Beatlesklubben Styret innkaller herved til årsmøte i Norwegian Wood – Den norske Beatlesklubben. Årsmøtet avholdes onsdag 9. mars 2022, kl. 18:00 – Årsmøtet vil foregå digitalt – online.

Foreløpig saksliste: 1. Godkjenning av innkalling og dagsorden 2. Valg av møteleder, referent og to protokollunderskrivere 3. Godkjenning av regnskap 2021 4. Fastsettelse av kontingent for 2023 5. Innkommende forslag 6. Valg av styre og valgkomite 7. Møtet heves Saker som ønskes behandlet av årsmøtet må være mottatt av styret senest 24. februar 2022. Send forslag til toralf@norwegianwood.org og merk med ”Årsmøte 2022”. Gi også beskjed om du ønsker å delta på et eventuelt digitalt årsmøte.

Styret består i dag av: • Toralf Høyer-Hansen – president • Bjørn Bjerkeskaug – kasserer og sekretær • Roger Stormo - styremedlem Et samlet styre har sagt seg villige til å ta gjenvalg. Endelig innkalling med møtedetaljer, fullstendig saksliste og andre nødvendige saksdokumenter med forslag blir kunngjort via klubbens nettsted og facebookside innen utgangen av februar måned. For å ha stemmerett må medlemmet ha betalt kontingent for 2022. Velkommen til årsmøte! Med vennlig hilsen styret

Toralf Høyer-Hansen

Øst møter vest De første junidagene i 1968 var turbulente for The Beatles. Johns forventning om at Yoko Ono skulle være til stede i studio hele tiden, skapte en trykkende stemning blant de andre tre.

Presidenten har ordet

Spenningen og uenigheten i gruppen økte betraktelig da John lanserte sine planer for bruken av sangen Revolution. Han mente at sangen kom med en viktig politisk uttalelse og ønsket at bandet skulle gi den ut som singel - med en gang. Men Paul og George var uenige i det, og mente at versjonen de hadde spilt inn trengte et bedre arrangement og ikke var ferdig.

George Harrison og India del 7

Til slutt bøyde John av for innsigelsene, men hevdet samtidig at motstanden fra Paul og George var personlig, og ikke bygde på musikalske bekymringer. Mens denne saken ulmet, dro George på en ti-dagers tur til California for å delta i en dokumentarfilm om livet og karrieren til Ravi Shankar. Ringo, som var ivrig etter å unnslippe spenningene som var i studio, ble med på turen (sammen med deres koner og Mal Evans). Fra innspillingen av «Revolution»

George og Pattie fra åpningen av Apple Tailoring i mai.

På formiddagen, fredag 7. juni, var det avreise fra Heathrow flyplass. Tidlig på morgenen ble Mal Evans bedt om å dra til EMI-studioene for å hente Georges «akustiske» Jumbo-gitar, som han plutselig hadde bestemt seg for at han ville ha med seg på turen. Denne gitaren var derimot ikke den eneste sene tilveksten til guttenes bagasje. Like før flyavgangen ble det levert en stor pakke med nye klær til George og Ringo fra The Beatles’ andre butikk, Apple Tailoring, som lå i 161 King’s Road i London. Til George kom det en gul drakt med en matchende Trilby-hatt, mens Ringo fikk en mørkere drakt.

Det var et nydelig sted, rett ved kysten med flott utsikt utover Stillehavet. - Pattie Boyd

De fem fløy non-stop til Los Angeles, hvor flyet måtte fylle drivstoff. Der byttet de til et privat chartret Lear Jet, som innebar at de kunne fly direkte til Monterey. Det var praktisk fordi Georges filming med Ravi Shankar skulle gjøres i et tynt befolket område kalt Big Sur County, i en liten landsby like utenfor Monterey. Området blir ofte regnet som et av de aller vakreste kystlinjene i verden. Der ble de innlosjert på Del Monte Lodge på Pebble Beach, et stort country-club-sted med store bungalower og en golfbane i full størrelse. Lørdag formiddag brukte de til å roe ned etter den lange reisen, mens alle fem på ettermiddagen besøkte folkemusikeren Joan Baez og hennes mann i deres nye hjem oppe i åsene. Så tidlig som i 1964 hadde Baez blitt kjent med The Beatles under deres USA-turne, så det var på en måte en gammel bekjent de besøkte. På søndag morgen, som forberedelse til filmingen med Shankar, hadde George en lang øvingsøkt på sitaren. Resten av reisefølget benyttet tiden til en tur i den skjønne naturen rundt Pebble Beach. Senere på dagen da de var sammen igjen, foreslo George at de skulle spille en runde golf. Ingen av de fem hadde noen erfaring med spillet, men George klarte å overtale de fire andre til

å prøve. Golfbanen som lå ved hotellet var en av de mest prestisjefylte golfbanene i verden, og for at de to Beatlene og de andre tre skulle få prøve seg, måtte halve banen stenges for andre spillere. Og de hadde det fantastisk moro! De slo golfballer overalt, og hele situasjonen var bare sprø. Pattie og Maureen klarte maks å slå ballen 20 meter, mens Ringo fikk til flere gode slag. George, med sine enorme solbriller under sin nye Trilby-hatt og nye gule drakt, koste seg mest med å kjøre rundt på området i en liten elektrisk golfbil. Tilbake på hotellet insisterte George og Ringo på å spise i hotellets spisesal. Det skulle vise seg å ikke være særlig smart, da det i løpet av kort tid spredte seg i nærmiljøet at to Beatler oppholdt seg i hotellets spisesal. Det fortelles at store horder av mennesker skapte «Beatles-tilstander» inne i spisesalen og utenfor på hotellets område. Selv om George og Ringo ikke hadde gjort noe galt, ble de anmodet av restaurantens ansatte om å forlate stedet. De endte til slutt opp i et privat hus på området, hvor maten kunne nytes i fred og ro. Mandag 10. juni var George klar for opptakene med Ravi Shankar. Selve filmingen ble gjort i Big Sur på Esale Institute, et alternativt og viktig knutepunkt i den amerikanske og internasjonale alternativbevegelsen.

Bud O’Shea, som var Apple Records Promotion Manager i området og Ringo Starr i golfbil.

Bud O’Shea, Ringo Starr, Mal Evans og George Harrison i golfbilen. 9. juni 1968 - Pebble Beach, California, USA

Georges rolle i filmen var å vise hvordan han og Shankar samhandlet som lærer og elev. Det var på den første dagen de filmet den berømte utendørsscenen, med utsikt over havet, hvor de to sitter på en plen og øver sitarspilling sammen.

Kan du forplikte deg seriøst til sitaren, eller er du en gitarist i hjertet? Hvor kommer du fra og hvor skal du?” Ravi var mer bekymret for meg enn jeg var. Han ville hjelpe meg med å finne tilbake til min bakgrunn og røtter. Og han sa: «Hva med Liverpool?» Jeg sa: «Nei, Liverpool, mann, jeg føler meg mer hjemme i Benares i India enn jeg gjør i Liverpool!»

Scenen ble ikke innøvd, og det ble ikke forberedt noen dialog. George og Shankar snakket og spilte mens kameraer tok rundt 30 minutter med opptak. Deler av dette ferdige opptaket er blitt vist i flere filmer om The Beatles. Dagen etter filmet de en scene på det samme stedet, hvor Shankar gir George og en stor gruppe studenter basisundervisning om indisk musikk. Selve innslaget med George i filmen ble ca. 4,5 min. Filmens arbeidstittel var East Meets West, senere kjent som Messenger Out Of The East, før den endelige fikk tittelen Raga. På grunn av store finansielle problemer ble ikke filmen utgitt før i 1971, da med økonomisk hjelp fra George. Etter at opptakene var ferdige satte George og Shankar seg ned for en prat. Det var da Ravi stilte George noen store spørsmål: “Hvor er røttene dine?

Og så tenkte jeg, hva er mine røtter? Det eneste som betydde noe – det første som virkelig betydde noe som jeg kunne kalle røtter, musikalsk sett, var å sykle nedover veien og høre Heartbreak Hotel strømme ut av noens hus. Så, ja ... Heartbreak Hotel. - George Etter tre år med iherdig trening på sitaren, hadde Ravi Shankars spørsmål gitt George noe å grunne på.Vel, jeg hadde vært gjennom denne sitar-greia. Jeg hadde spilt sitar i tre år. Og jeg hadde bare hørt på klassisk indisk musikk og øvd på sitaren - bortsett fra når vi spilte konserter og jobbet i studio - da tok jeg fram gitaren og gjorde det nødvendige. Men jeg hadde virkelig mistet interessen for gitaren.

Jeg hadde møtt flere hundre sitarspillere i India som var oppsiktsvekkende gode, men Ravi hadde bare håp om at en av dem ville bli en virkelig stor spiller. Så derfor, kravet til å bli en stor sitarspiller er sannsynligvis høyere enn for hvilken som helst annen klassisk musiker i en annen sjanger, og jeg innså at jeg ikke ville bli det, fordi da burde jeg ha begynt femten år tidligere. - George Torsdag 13. juni besøkte George og Ringo Peter Tork (medlem av den første «made-for-tv»-gruppen The Monkees) hjemme i hans hus i Willow Glen i Laurel Canyon, hvor de jammet og koste seg med blant andre David Crosby og Peter Asher. Mange store artister har benyttet seg av boligen og hjemmestudioet som ligger i bygningen; Crosby, Stills, Nash & Young øvde før Woodstock, The Doors, Hollies, John Mayall, The Mamas and The Papas; og Jimi Hendrix var innom, mens The Rolling Stones la øvingene før deres USA-turne i 1969 til stedet låtskriver, for jeg kommer aldri til å bli en god sitarspiller. Det var siste gang jeg virkelig spilte sitar på I’m a Rocker Again ordentlig. – George Da reisefølget skulle returnere hjem til London, fikk de ved mellomlandingen i New York beskjed om at Lucy - en av rockens mest det var blitt noe «kluss» med flybillettene. legendariske gitarer Oppholdet ble derfor forlenget med to døgn i “The Big Apple.” 10. juli 1968 kunngjorde Eric Clapton at Cream ville gi seg som band. Før det var helt over ville de turnere ut Vi stoppet i New York og sjekket inn på et hotell, og tilfeldigvis bodde både Jimi Hendrix og Eric Clapton året og gi ut en siste LP-plate. I forbindelse med planleggingen av en lengre turne i USA var det at Clapton på det samme hotellet. Og da tenkte jeg, vel kanskje besøkte Dan Armstrongs gitarbutikk i New York. det er bedre for meg å bli en popsanger, gitarist og

George tok straks i bruk gitaren til sangen Not Guilty, under opptakene til White Album. Vi kan også se at han brukte gitaren på Revolution-videoen, som ble laget senere i august. I september 1968 ble «Lucy» brukt til det som til dags dato er en av The Beatles’ og rockens mest ikoniske gitarsoloer – men ikke i hendene på George Harrison. Etter flere forsøk i studio med While My Guitar Gently Weeps, dro en skuffet George hjem. Han var drittlei av måten John og Paul behandlet sangen hans på, fordi han visste at den var bra. Dagen etter tok jeg med meg Eric Clapton til studioet. Han var skikkelig nervøs. Jeg sa: «Bare kom og spill, så kan jeg synge og spille akustisk gitar.» Det som skjedde da Eric var der den dagen … det hjalp, fordi de andre måtte kontrollere seg selv litt mer. Eric var nervøs og sa: «Nei, hva vil de si?» Og jeg sa: “F**k ‘em, det er sangen min!” - George George brukte “Lucy” flere ganger under opptakene til White Album og i de påfølgende Get Back/ Let It Be- innspillingene som fulgte i januar 1969. Der fikk han øye på en brukt gitar som nettopp hadde kommet inn i butikken. Det var en kirsebærrød, fabrikklakkert Gibson 1957 Les Paul Standard – med serienummeret 7-8789. Clapton kjøpte gitaren umiddelbart og tok den med tilbake til England. Han kjøpte den ikke til seg selv, men forærte den til sin gode venn George i august. Kanskje var planen å stimulere George til å «komme tilbake» til gitaren igjen?“ Eric ga meg en Les Paul som virkelig fikk meg tilbake til gitaren, fordi den hørtes så funky ut.” - George George kalte umiddelbart sin nye Les Paul «Lucy» - til ære for den rødhårete komikeren/skuespilleren Lucille Ball. Fra debuten i 1934 medvirket Lucille Ball i en rekke elleville filmkomedier, men hun ble først og fremst kjent for sine ablegøyer i TV-seriene: I Love Lucy (1951 -1960), The Lucy Show (19621968) og Here’s Lucy (1968 -1974). Med de to siste seriene fikk hun også suksess i Norge. Ironisk nok startet både Lucille Ball og Lucy- gitaren som blondiner.

Scenebilde fra The Lucy Show

Også på The Beatles siste album Abbey Road ble gitaren benyttet, og det er «Lucy» vi hører som den midterste gitaren på slutten av The End sine korte gitarsoloer. George fortsatte å bruke gitaren da han turnerte med Delaney, Bonnie and Friends Tour som fant sted i 1969/1970. Hvem som eide gitaren før 1965 er ukjent, men det året kom gitaren i hendene på John Sebastian fra Lovin’ Spoonful. Han brukte den til å skrive mange av gruppens sanger, som ble store hits på midten av 60-tallet. Senere gav han gitaren i bytte for en forsterker han hadde ødelagt, og ny eier ble Rick Derringer fra The McCoys (Hang On Sloopy). (Derringer spilte også en sesong i Ringos All-Starr Band). I 1966 var «Lucy» meget sliten, og gitarens originale finish helt borte. Jeg elsket å spille på den, men faren min – som alltid mente at en gitar skulle se bra ut – pleide å kommentere hvor hvor stygg den var.

Det var en veldig, veldig brukt gitar da jeg fikk den. Men den spilte kjempebra. Så jeg regnet med at siden vi ikke bodde langt fra Gibsons fabrikk i Kalamazoo, kunne jeg levere den til Gibson og få den fikset der. Jeg fikk den lakkert på fabrikken i den klare røde finishen i SG-stil som var populær på den tiden - Rick Derringer. Etter turen på fabrikken bemerket Derringer at instrumentet ikke var som før ... det hadde endret seg til en helt annen gitar etter reparasjonen. Derfor byttet Derringer den for en sunburst-finish Les Paul i Dan Armstrongs gitarbutikk på Manhattan i 1968, hvor Eric Clapton kjøpte den like etterpå.

En savnet Les Paul

Å gi eller motta et instrument i gave var noe spesielt for George, og han ga ofte bort gitarer og ukuleler til sine nærmeste venner som tegn på vennskap. På samme måten satte George stor pris på gaven som Eric Clapton hadde gitt ham - hans Gibson «Lucy» Les Paul. For George var det en spesiell gitar, og da hans elskede «Lucy» ble stjålet fra hans hjem i Beverly Hills i 1973, var det en sjokkert George som oppdaget at gitaren var borte. Han hadde gjemt den under en seng i huset ...

Havey snakket deretter med Ochoa, som ble overrasket over å høre at gitaren han lovlig hadde kjøpt egentlig tilhørte George Harrison. Han svarte at han trengte litt tid til å tenke over hva han skulle gjøre med den. Så gikk det to dager uten at noen hører noe fra Ochoa. I mellomtiden har vi kontinuerlig kontakt med George, som vil vite hva som skjer. Vi fortalte ham hvordan allting var, og han mente at det ikke hørtes lovende ut. “George sa at han ikke ville ha problemer med å betale Miguel det han hadde betalt for gitaren, slik at han ikke skulle tape penger på å levere den tilbake.“-Havev To dager senere ringte Ochoa Havey og sa at han kanskje ville beholde gitaren. Det ble starten på en langvarig forhandling for å få gitaren tilbake, som til slutt resulterte i at George byttet tilbake «Lucy» mot en Les Paul Sunburst og en Fender Precision-bass. «Lucy ble kidnappet og tatt med til Guadalajara. Jeg måtte bestikke denne meksikanske fyren med en Les Paul for å få den tilbake.” - George George beholdt «Lucy» resten av sitt liv, og den er den dag i dag i familiens eie.

Tyven, eller en mellommann, solgte den til Whalin’s Sound City på Sunset Boulevard i Hollywood. I strid med en lovpålagt ventetid på 30 dager for videresalg, solgte butikken umiddelbart gitaren videre til Miguel Ochoa, en musiker fra Guadalajara fra Mexico. Da «Lucy» dukket opp på en liste fra politiet over stjålne eiendeler, ringte eieren av butikken telefonnummeret Ochoa hadde oppgitt ved salget, og fikk svar av Ochoas venn, gitaristen Mark Havev. Havev trodde ikke på historien om at det var Georges gitar hans venn hadde kjøpt, og sa at i så fall forventet han at Harrison ringte han selv. Etter en halv time ringte George ... Jeg ble oppringt av en hyggelig herre med en veldig britisk aksent som sa: «Dette er George Harrison.» Han fortalte meg at gitaren hadde blitt stjålet fra under sengen hans i løpet av ferien. Det hadde vært innbrudd i hjemmet hans, og blant annet var den kirsebærrøde Les Paul stjålet. Så jeg ringte min venn Tony Baker, og vi møtte George. Harrison forklarte dem at gitaren egentlig ikke var hans - den tilhørte Eric Clapton og at han bare lånte den. Så han måtte få gitaren tilbake. Han spurte om vi kunne hjelpe han med det. Det skulle vi klare, sa vi. Jeg hadde en musikervenn, Miguel Ochoa, som kom opp fra Mexico for å kjøpe noen instrumenter. Han gikk inn i en Guitar Center-butikk i Hollywood og så en kirsebærrød Les Paul henge på veggen, som han kjøpte for 650 dollar. -Havev

USA - oktober/november 1968

Den 16. oktober 1968 fløy George, Pattie og Mal nok en gang over til USA. Denne gangen var hovedformålet med turen å produsere sanger til Jackie Lomax sitt debutalbum. 22. oktober var første dag i studio, og opptakene varte fram til 11. november i Sound Records Studio i Los Angeles. Noen av de beste studiomusikerne i Los Angeles hjalp ham med albumet, og de virket like begeistret over å jobbe med en Beatle som George for å jobbe med dem. Den kollegiale atmosfæren som rådet under disse øktene var langt unna spenningen og kranglingen han hadde opplevd de siste fem månedene i EMI Studios i London.

I studio i Los Angeles med Jackie Lomax på trommer (!) og Joe Osborn fra «the wrecking crew» på bassgitar.

En yogi hengende opp-ned

På opptakenes siste dag ble George introdusert for synthesizer-spiller Bernie Krause – som benyttet en Moog 3 på fem av Lomaxs sanger. Under en lang økt demonstrere Krause hvordan instrumentet fungerte. Uten at Krause var klar over det ble hele seansen tatt opp på bånd og senere redigert ned til et 25-minutters opptak. Innspillingen ble deretter gitt ut av George som «No Time Or Space», sammen med «Under the Mersey

Wall» på hans andre soloalbum, Electronic Sound. Coveret til albumet ble malt av George selv, og skal blant annet forestille Krause foran en moog, portrett av The Beatles, Clapton med en gitar, Georges to katter, Taylor i en kurvstol og Evans og Aspinall. Det merkeligste på maleriet er et bilde av en indisk yogi på i ramme på veggen, hengende opp-ned med Om-tegnet over seg.

Et møte med Ol’Blue Eyes’

Den 13. november hadde filmen Yellow Submarine USA-premiere i New York. Etter å ha deltatt på en veldedighetsvisning av filmen i Los Angeles samme dag, stakk George, Pattie og Mal innom platestudioet Western Recorders, hvor Frank Sinatra jobbet med folk-rock-albumet Cycles. Da opptakene ble avsluttet kl. 23.00, dro de til Ol’ Blue Eyes’ favorittsted i Hollywood, Steffaninos, for en sen matbit og noe å drikke. Der gikk praten lett og de hadde det fint sammen til i de tidlige morgentimer.

Electronic Sound ble utgitt 9. mai 1969.

De kom så godt overens at George lovet å lage en sang til Sinatras neste album. (Det skjedde ikke, men Sinatra gav ut «Something» på hans Greatest Hits, Vol. 2, i 1972)

Bob Dylan og The Band

Etter å ha fullført arbeidet med Lomax, aksepterte George en invitasjon til å tilbringe Thanksgivingferien med Bob Dylan hjemme i Woodstock i New York. Der ble George imponert over den avslappede og gjensidig støttende oppførselen han fant blant medlemmene i Dylans tidligere backinggruppe, The Band. De hadde brukt de to årene etter Dylans motorsykkelulykke til å gjenoppfinne seg selv som gruppe, og gitt ut deres første album på sensommeren med tittelen Music From Big Pink. Da George kom tilbake til England tidlig i desember, var hans motvilje til å leve som en Beatle styrket. Tiden han hadde tilbrakt i Woodstock sammen med Bob Dylan og The Band, hadde vist ham at det var fullt mulig å leve et liv uten alt kjendisstyret han selv måtte utholde. Etter å ha imponert musikkverdenen med albumet John Wesley Harding, virket det som om Dylan var helt fornøyd med å være hjemme med kona og barna. Og The Band hadde satt en ny standard for musikalsk tilbakeholdenhet ved å si nei til å turnere til støtte for deres første LP.

Tanken på å leve et slikt musikalsk liv fascinerte George, som mente at det burde være tilstrekkelig for artister å skrive gode sanger og lage gode plater. Selv hadde han ikke noe ønske om å opptre offentlig igjen.

En merkelig amerikaner med et glattbarbert hode

En kald dag i desember (noen mener det var tidlig i 1969) ventet som vanlig en folkemengde utenfor Apple-bygningen i håp om å få et glimt av Fab Four. Midt iblant dem sto en som aldri hadde vært der før. Han var amerikaner, glattbarbert på hodet og kledd i en høyhalset kappe i østlig stil. Yoko Ono ankom i en Rolls-Royce, og i det hun gikk ut av bilen la hun merke til den underlige framtoningen. «Du må være en av Georges,» sa hun, «kom inn.» Mannen fulgte etter henne og ble henvist til en rom hvor et femtitalls mennesker av forskjellige grunner befant seg. The Beatles deltok i et møte, og straks det var ferdig, forlot John, Paul og Ringo bygningen. George derimot, oppdaget umiddelbart mannen med det barberte hodet, og gikk mot han som om han kjente han fra før. «Hare Krishna,» hilste han. «Hvor har du vært? Jeg har ventet på deg.» Fortsettelse følger ...

De nye Get Back og Let It Be bøkene Get Back-boken

Så er den her da, den kom ut noen uker før «Let It Be»-boksen og er ikke en del av den men selges separat. Vi snakker selvsagt om den nye «Get Back»-boken. Den er både større og tykkere enn den «Get Back» - boken som fulgte med i «Let It Be»-boksen i 1970 og har mer innhold og bedre trykk samt at den er innbundet og har stive permer. Den opprinnelige «Get Back» boken fra «Let It Be» boksen i 1970 var på 160 sider og det den nye har felles med den gamle boken er dialog fra filmopptakene og Ethan Russells bilder.

av Roger Stormo

I tillegg til bildene hans finner vi i den nye boken også bilder fra Linda McCartney – eller Eastman som hun het da hun tok bildene. I tillegg ligger det bilder her som er stillbilder fra Peter Jacksons film, de er små i formatet.

I motsetning til boken fra 1970 som hadde bildene litt hulter til bulter så går den nye Get Back boken strengt kronologisk til verks.

Den har et forord av Peter Jackson og tekst av Hanif Kureishi. John Harris har redigert dialog fra filminnspillingene. Han står også bak en bakomfilm hvor han besøker lokalene som er i filmen i 2020, studioet i Twickenham, og kjelleren og taket av Apple-bygningen. Den ligger ute på YouTube og kanskje dukker den opp i en eventuell DVD/Blurayutgave av Jacksons film? Harris har også skrevet et etterord om hva som skjedde i etterkant av film- og plateinnspillingene. Vårt eneste ankepunkt mot denne boken er at de lar bilder gå over to sider. Da hadde vi langt foretrukket at bildene var mindre og holdt seg på en side, så slapp vi den bretten. 244 sider, innbundet. Forlag: Callaway Arts & Entertainment.

Let It Be-boken

I Let It Be boksen følger det også denne gangen med en bok, det er ikke Get Back boken men en ny og mindre bok på 108 sider. Denne er også innbundet og har stive permer. Paul McCartney har skrevet forordet, Giles Martin har skrevet en introduksjon og Glyn Johns har to sider med sine egne erindringer. Som i Get Back boken så er også John Harris med, han tar for seg myter og sannheter om disse innspillingene. Kevin Howlett tar oss så spor for spor gjennom sangene på utgivelsen, rikt illustrert med originale sangtekster, bilder og annet fra januar 1969. «Rehearsals og Apple Jams» blir bare generelt beskrevet på noen få sider, før Howlett tar oss med i prosessen fra Get Back LP til den endelige Let It Be LPen. 108 sider, innbundet. Utgitt av Apple/Universal

Den nye miksen av det originale «Let It Be» - albumet

av Roger

Stormo

Vi har lånt sammenlikningen av miksene fra sannsynligvis verdens fremste ekspert på «Get Back- sessions», nemlig Doug Sulpy. Hans bok «Drugs, divorce and a slipping image» som han skrev sammen med Ray Schweighardt i 1994, er standardverket om disse innspillingene. Boken ble utgitt på nytt i revidert utgave som «Get Back», og han skrev deretter om halve boken en gang til og utga den nye versjonen i 2007. Doug er aktiv i sin egen diskusjonsgruppe på internett og utgir det digitale fanzinet «The 910» om Beatles, først og fremst om bootlegs. Det man generelt kan fastslå er at denne nye miksen fra Giles Martin og Sam Okell er høyere i volum enn den gamle – noe som ikke akkurat kommer som noen overraskelse. Dette gjentar vi derfor ikke i kommentarene om hvert enkelt spor – bare ta det for gitt. Sammenlikningen av miksene er gjort med den remastrede CD-utgivelsen fra 2009. For «Get Back» nerdene har vi tatt med DDSI nummereringen av sporene.

Disse stammer fra boken «Drugs, divorce and a slipping image» og samsvarer også med nummereringen i «New Blue Soap», som er den nyeste bootlegserien med Nagra-båndopptakene fra filmingen. De første to sifrene er datoen for innspillingen, de to siste er fortløpende nummerering av tagningene av sangene fra angjeldende dag.

STEREO 1. Two Of Us (DDSI 31.13) Den akustiske gitaren i venstre kanal er flyttet lenger mot sentrum og volumet på den akustiske gitaren i høyre kanal er skrudd ned en tanke. Stemmene til John og Paul er separert litt mer fra hverandre.

3 Across The Universe (innspilt 4. februar 1968) Bortsett fra en anelse romklang er de første 30 sekundene av Phil Spectors miks i mono, og lydbildet åpner seg idet strykere og kor kommer inn. Muligens gjorde Spector dette med vilje, han var jo en kunstnerisk produsent.

Pauls lille latter like før han starter avslutningen med «we’re goin’ home» er mikset vekk. Oppsummert er ikke den nye miksen så drastisk annerledes og låter faktisk marginalt klarere enn originalmiksen.

I remiksen er ikke dette tatt hensyn til. Men man har ikke fjernet noe av det Spector la på av stryk og kor, tvert i mot høres det forsterket ut.

2. Dig A Pony (DDSI 30.11) Bassen er skrudd opp og nesten overmanner sangen. Ellers er de to miksene ganske nært hverandre når det gjelder volum og instrumentenes plasseringer.

4. I Me Mine (innspilt 3. januar 1970) Den nye miksen av «I Me Mine» høres ullen ut sammenliknet med originalmiksen på «Let It Be» - spesielt når du lytter til lyden av Ringos cymbaler og skarp. Her foretrekker vi originalen.

5. Dig It (DDSI 26.55) Bortsett fra at remiksen er høyere i volum, er det ingen signifikant forskjell å merke. Den nye miksen fades ut en anelse tidligere enn 2009 CDen (som også fades ut tidligere enn 1987 CDen!), men samsvarer med LPen fra 1970. 6. Let It Be (DDSI 31.64, med overdubbinger) Originalmiksen starter også her i nær-mono med en touch romklang og åpner seg videre når englekoret kommer inn. Remiksen derimot, er enten i ekte stereo eller man har lagt en digital forsinkelse oppå pianoet for å få det til å fremstå som stereo. Hi-haten til Ringo stikker seg derfor ikke så ut som den gjorde på originalen, og det er ikke kun fordi den er i redusert lydstyrke men fordi lytterens oppmerksomhet er rettet mot den fullere pianolyden. Georges gitarsolo får også litt redusert oppmerksomhet på grunn av denne behandlingen av pianoet. Orgelet som setter i gang før soloen er mikset litt høyere og høres nå mer ut som et vanlig orgel – mens det i Spectors miks hadde blitt påført litt forsinkelse i venstre kanal, noe som ga det en mer sakral stemning – i tråd med sangen.

I andre del av sangen har maracasene i nymiksen fått dette anstrøket av stereo ved å lage en slik forsinkelse i motsatt kanal, mens de er helt mono i originalen. 7. Maggie Mae (DDSI 24.49) I den nye miksen er stemmene til John og Paul mikset nærmere sentrum. 8. I’ve Got A Feeling (DDSI 30.06) Denne er mikset veldig høyt. Ekkoet på Pauls sang som gjorde at dette hørtes mer «live» ut på originalmiksen er fjernet. Både hans og Johns vokal er mikset nærmere sentrum. Ringos skarp og cymbaler er skrudd ned, og bassen til Paul opp. Begge disse tingene gjør den nye miksen mer ullen og langt mindre klar enn opprinnelig. 9. One After 909 (DDSI 30.08) Igjen er de høye registrene skrudd ned og hele sangen har da blitt mer ullen, takket være denne komprimeringen. Instrumenter og stemmer er plassert som før. 10. The Long and Winding Road (DDSI 26.91) De har faktisk mikset strykerne høyere enn på originalen!

Grunnen til at de nå er så dominerende er fordi på originalen er de mest i venstre kanal, mens blåserne er til høyre. Nå finner vi strykerne like mye i begge kanaler. Dette gir en fyldigere lyd, men gjør også at disse overdubbingene gis mer oppmerksomhet. 11. For You Blue (DDSI 25.47, med overdubbinger) Igjen er skarpen til Ringo dempet ned og sporet blir mer gjørmete enn originalen på grunn av dette, til tross for at miksen ellers er omtrent den samme. Det er også noen perkusjonslyder (1:36) som virker å være mye høyere nå. 12. Get Back (DDSI 27.63) Pussig nok er dialogen før fremførelsen nå i mono, mens opprinnelig befant Paul seg i venstre kanal og John i høyre. Spectors motiv for å gjøre dette var muligens for å skape illusjonen av at dette var fra konserten – den er jo skviset inn mellom andre sanger fra tak-konserten – mens selve «Get Back» her er en studioinnspilling. Ja, faktisk den samme som allerede fantes på single. Her har de heldigvis ikke dempet trommene til Ringo. Noe merkelig skjer helt på slutten når den siste akkorden ringer ut og de kryssklipper til lyden fra takkonserten og publikumsjubelen. På originalutgivelsen av «Let It Be» etter at Paul har sagt sitt siste «get back» kan du høre Ringo spille et par sett tripletter som han dobler på stortromme og skarp. Opprinnelig var dette tre sett tripletter, det første fant sted før Paul sier «get back». Denne første tripletten er mikset vekk av Spector, men her er den med – bare at de har fjernet lyden av skarpen! Dette har de gjort digitalt, noe som gjør at det henger igjen noen rester i Pauls siste «wooo». Hvorfor de har gjort dette forblir et mysterium.

SURROUND

På Blu-rayen finner vi jo igjen dette albumet i diverse formater – også i surround. Som vanlig har ikke Giles Martin valgt å mikse diskret – altså med skarpe skiller i hva som befinner seg i hver enkelt kanal – her blør lydene over i andre kanaler.

Her i surround har han tatt det et steg videre ved at Pauls sangstemme dominerer venstre fronthøyttaler og Johns er i den høyre. Det er ikke stort å si om «Dig a Pony» i surround. På «Across The Universe» lot det seg ikke gjøre å isolere Spectors overdubbinger, men i senterhøyttaleren finner vi kun John og gitaren hans. «I Me Mine» har fått strykerne i de bakre høyttalerne. På «Dig It» befinner Johns stemme seg foran, mens du kan høre keyboardene til Paul og Billy i de bakre høyttalerne. På «Let It Be» er kan du høre bandet spille i de fremre høyttalerne og Spectors orkester i de bakre. Noe lyd blør likevel over fra foran til bak og omvendt. «Maggie May» har også fått skilt John og Paul til venstre og høyre, de bakre høyttalerne inneholder de akustiske gitarene og stemmene, men Ringos trommer er nesten ikke med i miksen. Når det gjelder «I’ve Got A Feeling» virker det som du er plassert mellom Ringo og resten av bandet, med Billys orgel bak deg til høyre. Men der er også til tider George feilplassert! Paul og Johns stemmer har fått godt med luft rundt seg – akkurat som de hadde der på taket. Separeringen av John og Pauls stemmer er ikke bibeholdt på «One After 909», de er mikset inn på samme sted i lydbildet. Men vil du høre dem separat kan du lytte til Glyn Johns miks på disc 4. Orkesterpåleggene til Phil Spector er lagt i de bakre høyttalerne på «The Long And Winding Road». «For You Blue» preges av at steelgitaren til John er til høyre bak. Ellers er Pauls piano foran, sammen med resten av kompet og vokalen. «Get Back» er jo singlen, med avslutning fra takkonserten. Ikke noe spesielt å bemerke, og publikum er ikke bak oss.

Vi har ikke Atmos, så vi har lyttet på DTS-HD Master Audio. På «Two Of Us» hadde Giles separert John og Pauls sangstemmer fra hverandre i stereomiksen.

Ekstramaterialet på luksusutgaven av «Let It Be» Som kjent var jo nesten alle Nagrabåndene fra Let It Be-innspillingene ute på markedet

Det var 560 Nagrabånd totalt og det er fortsatt 40 som mangler. Det var en ansatt på Apple, Nigel Oliver som stjal båndene, og man vet ikke om de 40 manglende båndene ble stjålet før Oliver stjal sine eller om de ble solgt til en samler før bootleggerne kjøpte de resterende 520. Opprinnelig var det meningen, slik vi skrev i forrige nummer, at en av discene i «Let It Be – Special Edition» boksen skulle inneholde hele tak-konserten. Av en eller annen grunn ble dette stoppet, og Giles Martin og hans medsammensvorne Sam Okell måtte finne på noe annet å fylle denne discen med. Så i stedet for en disc med diverse outtakes fra innspillingen

av Roger

Stormo

på bootlegs fra bl.a. selskapet «Yellow Dog» inntil bootleggerne ble arrestert og fengslet i Nederland og 500 av båndene beslaglagt og returnert til The Beatles/Apple. Kopier av båndene befant seg likevel i bootleggeres hender og serien ble videreført og avsluttet av «Purple Chick».

ble det to slike discer, i tillegg til en EP (!) med sanger Glyn Johns hadde mikset i stereo. To fra 1970, to fra 2021. Det er synd at vi ikke kunne få en hel disc med tak-konserten, for når vi fikk se Peter Jacksons dokumentarfilm der hele denne konserten er med, så blir den forstyrret av intervjuer med folk på gata og av politiets inngripen og dialog inne på forværelset i Apple-bygningen. Vi får håpe den vil materialisere seg som en egen film eller bonusfilm i fremtiden, uten disse forstyrrelsene.

Giles Martin var ganske uvitende da han gikk til verks for å remikse «Get Back» sessions. Han visste ikke at den startet i et filmstudio i Twickenham og fortsatte i Apple Studioet. Han visste ikke at Paul, George og Ringo samlet seg i EMI Studios i Abbey Road i januar 1970 for å gjøre ferdig albumet. Og når vi lytter til de to CD-ene med diverse fra «Get Backsessions», så kan det virke som han ikke har tatt seg tid til å høre gjennom verken alle Nagra-båndene eller alle flerspors-båndene før han har lagd seg et utvalg.

1. Morning Camera/Two Of Us (3:42) Ringo ønsker alle velkommen 22. januar før vi hopper til 24. januar og lytter til en uinspirert versjon av «Two Of Us» med en abortert start. Opprinnelig gikk de deretter over til den versjonen av «Maggie Mae» som vi kjenner fra «Let It Be»-albumet.

DISC 2 – APPLE SESSIONS Denne discen består av et tilsynelatende tilfeldig utvalg av klipp fra innspillingene i Apple-studioet. Deler av dette materialet er tidligere utgitt i utdrag på «Fly On The Wall» bonusdiscen som fulgte med «Let It Be...Naked»-albumet i 2003. Når man har brukt Nagrabånd for en del av dette materialet, så har Giles greid å digitalt fjerne synkroniserings-pipingen som vi kjenner fra tidlige bootlegs.

2. Maggie Mae / Fancy Me Chances With You (0:58) Men i stedet får vi en annen versjon av «Maggie Mae, med vi kjenner den fra før fra «Fly On The Wall». Så er det en sang fra Lennon-McCartneys kladdebok fra gamle dager. Begge er fra Nagrabånd. 3. Can You Dig It? (2:02) Ellers kun kjent som «Dig it». Her får vi mer av denne tullesangen som vel mest kan betegnes som en jam. Johns «Hark the angels come» replikk er med til slutt.

4. I Don’t Know Why I’m Moaning (Speech) (1:22) Gitarklimpring under dialog. Et mysterium hva Giles synes dette har å gjøre på CD. 5. For You Blue (Take 4) (2:53) Her får vi noe mer lyttervennlig. Men det er skrudd høyt opp i volum, så vi har lite dynamikk. Uansett en helt fin gjennomgang av denne sangen som det virket som George hadde med seg fiks ferdig til studio. John høres ut som han alltid har spilt steel-gitar.

ble de to fremførelse fra taket spleiset sammen til en komplett versjon. 13. The Long and Winding Road (Take 19) (3:47) Dette er versjonen vi hører i «Let It Be»-filmen og den er tidligere dessuten utgitt på «Anthology» DVD og på «Let It Be...Naked». Ron Furmaneks stereomiks av den finner du på HMC-bootlegen av «Let It Be». Sangen er dessuten kanskje Paul McCartneys mest utgitte sang og finnes i et utall versjoner.

6. Let It Be / Please Please Me / Let It Be (Take 10) (4:33) Vi er inne i avslutningen av en versjon av «Let It Be» før Paul spontant synger «Please Please Me» (41 sekunder av denne) før de går over til en mer seriøs tagning av «Let It Be». Dette er ikke i kontekst men er klippet sammen fra tre kilder og forskjellige dager. Etter som dette er fra flersporsbånd er det her i stereo. 7. I’ve Got A Feeling (Take 10) (3:38) Stereoversjon av en av fremførelsene av denne sangen. De driver og perfeksjonerer den til tak-konserten. 8. Dig A Pony (Take 14) (4:01) Starten, der John diskuterer mikrofoner med Glyn er spleiset inn annetsteds fra. Ellers en helt grei fremførelse av denne, også en øvelse til tak-konserten. John brekker seg litt mot slutten, morsomt! 9. Get Back (Take 19) (3:57) Dette er den versjonen som de brukte avslutningen av til bruk på singlen. Ellers er jo singlen en annen tagning. Funky orgel fra Billy, som vanlig – man blir i godt humør av å høre ham. 10. Like Making an Album? (Speech) (0:43) En liten dialogsnutt – nå i stereo. Tidligere har bootlegs hatt den i mono fra Nagrabåndene. 11. One After 909 (Take 3) (3:27) Her er ett av de vanskelig forsvarbare valgene til Giles. Den er fra 29. januar langt på dag og de er uinspirerte. Her finnes det langt bedre versjoner av denne sangen fra dagen før.

Yoko tar seg en lur under flygelet.

14. Wake Up Little Suzie / I Me Mine (Take 11) (2:16) Trioen er i studio igjen 3. januar 1970. Paul synger bare en linje fra Everly Brothers-sangen før han, George og Ringo spiller inn backingen til Georges komposisjon. Etter sangen er det klippet inn litt dialog fra George og Paul, hvorav sistnevntes replikk ikke har vært hørt før. Georges kommentar er også å finne på «Anthology 3».

12. Don’t Let Me Down (First rooftop performance) (3:29) En av fremførelsene fra tak-konserten. John glemmer noe tekst. Neste gang de spiller den glemmer han noe tekst et annet sted i sangen. På «Let It Be ...Naked»

CD 3 – GET BACK REHEARSALS AND APPLE JAM

4. I Me Mine (rehearsal) (1:36) John og Yoko danser, mens George fremfører sin nye komposisjon.

Mens forrige CD fokuserte på opptak fra Apple Studio starter denne med å gå tilbake litt i tid, til Twickenham og starten på denne perioden. Vi starter opp med fire utvalg fra Twickenham, og Giles vil øyensynlig sette fokus på noen av sangene som endte opp på soloplater eller på «Abbey Road» LPen. Her er det mye mer han kunne ha forsynt seg av og presentert, nesten halve «Abbey Road» er jo representert på «Get Back» sessions, og langt flere solosanger.

5. She Came In Through The Bathroom Window (rehearsal) (2:50) Vi har nå forlatt Twickenham og kommet oss inn i Apple Studioet. Fire sanger som til slutt endte opp på «Abbey Road»LPen står for tur. Dette sporet starter med den samme stereoversjonen av sangen som vi hadde fra før på «Anthology 3», her er den kuttet av etter bare ett minutt, men har inntellingen intakt. På «Anthology 3» fikk vi hele sangen på 3:05. Her skamferes den med å bli klippet sammen med versjoner fra andre øvinger.

1. On The Day Shift Now (speech) / All Things Must Pass (rehearsals) (4:22) Dialogen på 24 sekunder det startes med her er klippet sammen fra fire forskjellige steder på Nagrabåndet. Men det er verre med «All Things Must Pass», for den har Giles redigert sammen av minst sju forskjellige fragmenter fra 3. januar. Beatles øvde faktisk på Georges komposisjon dusinvis av ganger gjennom hele måneden, så det hadde fint latt seg gjøre å presentere for oss en bedre og komplett versjon av den.

6. Polythene Pam (rehearsal) (1:20) Glyn Johns hadde ikke flersporsbåndet i gang når John debuterer denne, så den er i mono fra et Nagrabånd. Av mye interessant dialog han kunne hatt med her velger Giles å ta med Georges lunsjbestilling. Den og annen dialog er redigert inn fra annetsteds, og selve «Polythene Pam» som varer i litt under to minutter på bootlegs fra Nagrabåndene kutter Giles etter 58 sekunder.

2. Concentrate on The Sound (1:07) Inneholder litt snakk om at Glyn skal bygge et kontrollrom og fasilitere profesjonell lydinnspill-ing på stedet. Den er sammensatt av fem forskjellige klipp fra en syv minutter lang diskusjon, prøver de å lure oss til å tro at dette er en uredigert samtale?

7. Octopus’s Garden (rehearsals) (1:50) 13 minutter øving og komponering redigert ned til under to minutter bestående av åtte sammenredigerte fragmenter. Fra Nagrabåndene og derfor i mono.

3. Gimme Some Truth (rehearsal) (1:20) Paul nynner litt på «Across The Universe» og John spør «where’s Harrisongs?». John spiller litt av sin «Hypocrites» som den heter på det nåværende stadiet. På «Imagine» heter den «Give Me Some Truth». Innslagene med «Across The Universe» på dette sporet er klippet inn og hører egentlig slett ikke hjemme i sammenhengen.

8. Oh! Darling (jam) (5:19) 27. januar: Midt i en rekke øvinger på å få til en perfekt tagning av «Get Back» tar de en pause ved å heller spille Pauls nye sang, «Oh! Darling». Glyn var uforberedt, så de er allerede et minutt inne i sangen (starten finnes på bootlegs takket være Nagrabånd) før han får satt i gang flersporsbåndet. Første halvdel av denne hadde vi allerede på «Anthology 3» men her får vi andre halvdel også. Litt rart å kalle dette en «jam» for her er det ingen improvisering - men en streit fremføring. 9. Get Back (take 8) (3:53) En av de før nevnte tagningene fra 27. januar.

Glyn Johns på kinovisning av «The Beatles Get Back» i London i november 2021.

10. The Walk (jam) (0:56) Dette er en del av en mye lengre fremførelse, men dette er nok det eneste de har på flersporsbånd. En gjenganger fra bootlegs, grunnet et acetate Glyn lagde som havnet i feil hender.

11. Without A Song (jam) (2:01) Beatles er backingband for Billy Preston som her gjør en bluesversjon av denne sangen fra 1920-tallet. Melodien har han glemt. 12. Something (rehearsal) (1:24) Klippet sammen av to øvinger etter hverandre 28. januar. Nedredigert fra en ti minutters øving og stokket (!) Hvorfor man har gjort det når man bare kunne ha klippet ut 1:24 fra en av øvingene uten redigering er et mysterium.

3. Don’t Let Me Down (Single version 2021 mix) (4:08) Her er det redigert sammen dialog og litt annet snacks før den versjonen av sangen som er på baksiden av «Get Back»-singlen foreligger i litt annerledes stereomiks enn tidligere. 4. Let It Be (Single version 2021 mix) (3:53) Ny stereomiks av samme tagning som på 1970-singlen. Bra og med mindre romklang enn på den opprinnelige stereomiksen.

13. Let It Be (Take 28) (4:42) Siste tagning av Pauls sang fra den 31. januar. Vi har første halvdel av den fra før, på «Let It Be»-filmen, og vi har andre deler av den på «Let It Be...Naked» hvor den er en av tagningene som utgjør den komplette sangen der. Men her er den altså for seg selv og komplett. Avsluttes med 26 sekunder dialog som vi ikke har hørt før.

DISC 5 – LET IT BE EP

1. Across The Universe I januar 1970 gjorde Glyn Johns et nytt forsøk på å få til en god «Get Back» LP og i den forbindelse trengte han å inkludere noen sanger som var i filmen men som han ikke hadde noe godt opptak av.

Paul med sin mor Mary. Fra Paul McCartney: The Lyrics.

På «Across The Universe» har han brukt samme tagning som alle andre (George Martin, Phil Spector, Guy Massey), fjernet Beatlesharmonier og latt Lizzie og Gayleen være hørbare men litt lavere i volum. Denne miksen har vi også på bootlegs fra før, bl.a. på «Glyn John’s Final Compilation» fra Vigotone. 2. I Me Mine (1:46) Denne miksen er også på Vigotonebootlegen og skal vi dømme etter kvaliteten på opptaket har Giles bare hentet denne rett fra bootlegen.

Get Back LPen i to varianter av Roger

I Super DeLuxeboksen av «Let It Be» fikk vi omsider «Get Back» LPen til Glyn Johns offisielt utgitt, både på CD og LP. I tillegg ga Japan den også ut som SHM CD, som er CD-plater lagd av et bedre materiale enn vanlige CDplater.

Men Japan gjorde en feil. De hadde fått tilsendt alle sine kopier i 2020 da denne boksen opprinnelig skulle utgis. Men prosjektet ble utsatt til 2021 og boksen ble endret noe. Imidlertid var sporlisten på CD4 – Get Back fortsatt den samme. Det japanerne ikke visste var at selv om sporlisten var den samme, så hadde man foretatt andre justeringer. I Japan brukte man den masteren man hadde mottatt i 2020 til å lage CD 4. Derfor er den japanske Get Back CDen noe annerledes enn den som kom ut i resten av verden.

Stormo

Her er to tabeller som forklarer ulikhetene, hentet fra getbacksessions.blogspot.com

Først den japanske SHM CDen. Kolonnene står for nDDSI = Doug Sulpys (nye) nummerering av sangen. Mix = sangene er mikset for stereo mer enn en gang. RS står for remix stereo. Glyn Compilation = Glyn Johns lagde flere utgaver av Get Back LPen, dette referere seg til hvilken av hans utgaver som sporet er hentet fra (se vår artikkel om Glyn Johns’ ulike Get Back-utgaver i NW 165). Remarks= merknader, Remastered = er den remastret, ja eller nei. Time er hvor lengre eller kortere er sangen i sekunder.

Som vi ser er den utgaven som kom ut på SHM CD i Japan ikke remastret. Det er hovedforskjellen på de to variantene av CDen. Den andre merkbare forskjellen er at «For You Blue» merket med gult her, er fra to forskjellige stereomikser og hentet fra to forskjellige utgaver av Get Back-albumet. Det med invertert stereo er i sammenlikning med bootlegs, så vi vet ikke om det er bootlegen eller denne offisielle versjonen som har det korrekte stereobildet. Så den utgaven som kom i resten av verden.

vers us

Get Back / Let It Be «Let It Be»-boksen er her. Det er nok av Kunne slutten på historien om verdens ting å snakke om igjen. Vi kan tyne ut største band vært annerledes? mer av Beatles-historien nok en gang. av Ståle Stålmann Kverndokk Så visste vi det lenge på forhånd at det ville bli slik. «Sgt. Pepper», «White The Beatles var i utgangspunktet det motsatte av denne industrien. De var opprøret mot låtskriverfabrikken i Tin Pan Alley, Album» og «Abbey Road» måtte få en men de ble etterhvert mot deres vilje utnyttet like kommersielt. oppfølger i remiksings-rekka. Amerikanerne ødela for eksempel alle LP-ene deres fram til «Sgt. Pepper».

I tillegg trengte vi en ny film eller TVserie for å få dette ut på en positiv måte. Platene ble kuttet fra 14 til 11 låter, og singlene ble inkludert. En gullgruve for alle involverte, og spesielt Dermed ble det flere album og mer penger i kassa. Men heldigUniversal som kan markere seg på nytt som vis beholdt gruppa integriteten og kreativiteten ut hele verdens største plateselskap. karrieren. Hadde «Revolver», «Sgt. Pepper» og «White Album» blitt gitt ut i dag, kunne disse fått merkelappen «alternativ», rett Virker jeg for kritisk nå? Mulig det. Jeg får og slett fordi det hadde vært for spesielt og vanskelig for det alltid en bismak i munnen når det lukter kommersielle markedet. profitt lang vei. Man velger kjente og kjære løsninger med minste motstands vei. Unntakene ville nok vært noen av singlene og muligens «Abbey Road» på grunn av gode men lett tilgjengelige Å gi ut over 50 år gammel musikk i store melodier som «Something» og «Here Comes The Sun». flotte utgaver med store artister er garantert Plata hadde uansett stått som en påle av rene kunstneriske innbringende. Jeg er igjen en av dem som grunner. Hva så om man tar «Let It Be» inn i dagens situasjon? blir lurt med på pengegaloppen fordi jeg rett og slett er avhengig av dette. Mye av plata ville i høyeste grad blitt stående som alternativ

med tre ganske klare unntak. «The Long And Winding Road» og «Across The Universe» slik de framstår på plata, kunne vært soundtracket til hvilken som helst film i Hollywood eller Disney-universet. Ingen forkleinelse for låtene, for det er først og fremst den glaserte produksjonen som gir meg de tankene. «Let It Be» er så sterk som popballade at den hadde tatt hitlistene med storm selv i 2021. Hadde disse tre låtene blitt tatt bort, ville derimot The Beatles framstått som et tøft lite klubb-band som kunne spilt på for eksempel «John Dee» i Oslo.

hva dette er. Alt er smakfullt gjort som en oppfølger til det klassiske «Please Please Me»-coveret fra 1963, et av historiens mest ikoniske cover. Godt at «Get Back»-bildet fra 1969 ble brukt på «det blå albumet» og baksida av «det røde albumet» i 1973. Det er den samme positiviteten som i 1963bildet vi ser 6 år senere, men bare med mer hår og skjegg på hovedpersonene. De ser faktisk 20 år eldre ut. Den enorme forandringen av utseende i løpet av de få årene de var aktive plateartister, har alltid vært utrolig fascinerende. I tillegg til det flotte coverbildet, får vi igjen «linernotes» på baksiden skrevet av Tony Barrow. Alt er satt opp på samme vis som det ble gjort 6 år tidligere. Øverst står det «George Harrison (lead guitar), John Lennon (rhythm guitar), Paul McCartney (bass guitar) og Ringo Starr (drums).»

Platecoveret til den offisielle «Get Back» albumutgivelsen er en photoshoppet hybrid av de forskjellige bootlegs som har kommet ut med Glyn Johns-miksene.

Så er det nettopp dette bandet de framstår som på den alternative plata «Get Back». Mannen bak er rockprodusenten Glyn Johns, og det høres. Det er rått, helt uten glasur. Den kunne vært utgitt våren 1969, og da ville det vært stor sannsynlighet for at «Let It Be»-albumet ikke hadde kommet ut året etter. Filmen og singelen hadde nok uansett kommet ut, men tidspunktet ville vært usikkert. Det er likevel interessant å legge «Get Back»-albumet under lupen, og deretter sammenlikne det med det ordinære «Let It Be»-albumet. Jeg vil også leke litt med tanken på hvordan historien om slutten på tidenes største band kunne blitt om «Get Back»albumet hadde blitt utgitt som planlagt. Så hvilket album ville jeg fortrukket? For å starte med coveret, så er jeg ikke i tvil om hva jeg ville valgt. «Get Back»-coveret er helt suverent, men man må ha LP-en. Da får man den ultimate følelsen av

Baksiden av coveret etteraper «Please Please Me»-baksiden.

De har rett og slett blitt et helt vanlig band igjen. Det er herlig å se etter all studioeksperimenteringen de 3 forgående årene. Kommentarene til Tony Barrow er så positive som de kan bli med små utdrag av teksten fra 1963. Alt dette i sterk kontrast til det mørke «Let It Be»coveret med enkeltbilder av fire individer som ser hver sin vei. Nå tar jeg ikke med i betraktingen boka som fulgte med den første utgaven av «Let It Be»LP-en. Da er jo selvfølgelig hele pakka mye flottere enn den enkle utgaven de fleste av oss har blitt vant til og som har vært standarden siden. Jeg tar kun utgangspunkt i selve coveret.

Glyn Johns bak spakene i Apple Studioet

Baksiden av den nye Let It Be-utgaven

Så til innholdet på «Get Back». Det er noen låter som er fra samme innspilling som på «Let It Be». Det er «One After 909», «Get Back» (med vedhenget som også kom på singelen), «For You Blue» (med forskjellig vokal og uten overdubs fra senere), «Maggie May», «Dig It» (veldig utvidet), «Let It Be» og «The Long and Winding Road» (uten det mektige Phil Spector-tillegget). Det må også sies at «Let It Be»-versjonen på «Get Back»-albumet ikke er langt unna singleversjonen, men med en enklere miks uten overbubs. Ellers er det kun «One After 909», «Get Back» (uten vedhenget) og Maggie May» som låter ganske likt på begge albumene. «One After 909» er åpningslåta, og miksen låter faktisk enda friskere enn på «Let It Be». Det kan ha sammenheng med at trommene og den litt «sølete» hi-haten til Ringo er lenger fram i lydbildet. Jeg liker det. Det er god gammeldags rock`n roll som spilles rått som det bør. Jeg var på den hyggelige «releasekvelden» på Røverstaden i Oslo, hvor det ble diskutert hvilken åpningslåt som var best, denne eller «Two of Us»? Det virket som panelet var så begeistret etter gjennomspillingen av «One After 909», at de gikk mest inn for den.

Etter en god åpning med den gamle rockelåten, holder alt på å falle sammen med en tullete medley hvor de raller igjennom et par gamle coverlåter, før de tuller litt med «Don’t Let Me Down». Det er ikke gøyalt på samme vis som for eksempel «Wild Honey Pie» fra «White Album». Slike utskeielser kan man ha glede av på «Anthology» i såfall, men på en ordinær LP er det malplassert. Heldigvis trår de til med geniale «Don’t Let Me Down» rett etterpå. Men det er en ufullstendig versjon hvor Lennon er litt usikker på vokalen, før alt bryter sammen i tull og tøys igjen. Litt respektløst for en så knallgod låt. Godt at de da uansett hadde gitt ut singleversjonen (B-siden av «Get Back»), som er fantastisk. «Dig a Pony» og «I’ve Got a Feeling» har noe av det samme som foregående låt. De er halvferdige og rølpete. Begge er klart best på «Let It Be». I motsetning til en av paneldeltakerne fra releasekvelden (jeg nevner ikke navn), digger jeg «Dig a Pony». Jeg synes riffet er knalltøft, og refrenget med «All I want is you...» trøkker skikkelig. Teksten er nonsens, men dette er John Lennon i det lekne humøret, så hva så? «I’ve Got a Feeling» er en av de tøffeste låtene til The Beatles overhodet, og «Let It Be»-versjonen er fenomenal. Side 1 avsluttes med den samme vanlige versjonen av «Get Back» men har med vedhenget fra singelen. Det liker jeg absolutt, og det svinger uovertruffent.

Der er jeg ikke enig. Sistnevnte fungerer utmerket som åpningslåt, men «Two of Us» er en klart bedre låt. For meg er den et av høydepunktene på «Let It Be», med John og Paul i en nydelig duett.

Fra slippfesten på Røverstaden.

Side 2 åpner med «For You Blue». Noen mener at dette var et merkelig låtvalg, spesielt når George Harrison hadde flere sterke låter som kom på «All Things Must Pass». Jeg er ikke enig. Den passer fint inn i denne sammenhengen. Jeg har alltid likt den litt «bluesy» siden av The Beatles, for de gjør ting langt fra standard. De har en egen evne til å få det til å svinge på en gyngende måte, mye på grunn av Ringos lekende trommespill. I tillegg til denne er både «Get Back» og «Old Brown Shoe» gode eksempler på dette. De kan også spille tyngre bluesrock som for eksempel «Yer Blues» og «I`ve Got a Feeling», bare for å nevne et par eksempler. Men der John og Paul synger rå britisk blues, er George mer laid-back og har latt seg inspirere av folk som Bob Dylan og The Band på den tiden, det vil si mer i retning folk/ country. Det merkelige her er at han lar John spille slidegitar

når han selv er iferd med å utvikle seg til å bli en mester på området. De har byttet roller rett og slett, men det fungerer. Vokalen på denne «Get Back»-utgaven skulle vært den opprinnelige, men mye tyder på at det ikke stemmer. Den japanske SHM CD-utgaven skal visst være den rette. En liten flause der altså. På «Let It Be»-utgaven er det lagt på enda en ny vokal. Jeg synes begge versjonene er gode, men på «Get Back»-versjonen savner jeg hans lille fleip om Elmore James midt i soloen. Så kommer vi til «Teddy Boy», og der er jeg enig med det som kom fram under den tidligere nevnte paneldebatten. Låta er rett og slett langt under pari. Paul prøver å koke suppe på en spiker. Det låter forsåvidt ikke så ille helt til å begynne med, men når det

enerverende refrenget tar over, er det nok. Så bare fortsetter han videre og modulerer versene oppover. Refrenget føles bare verre og verre, helt til John får nok og redder det hele med bajasvokal i bakgrunnen. Godt at vi ble skånet for denne i Beatles-katalogen, selv om Paul dessverre spilte den inn på «McCartney» året etter. Vi hører at John hater denne låta, men han burde egentlig skamme seg like mye over «What’s the New Mary Jane» fra året før. Den forble heldigvis bare et skjelett som holdt seg i skapet. Godt at plata kommer tilbake på sporet igjen med den nydelige «Two of Us», en av mine store favoritter fra «Let It Be». Her er det Paul som er i folk/countryhjørnet, og det er veldig kledelig. Spesielt i nydelig duett med John. Det slår aldri feil. Versjonen på «Get Back» går litt saktere og er litt mer bakpå enn «Let It Be»-versjonen. Jeg liker begge to, men med en knepen seier til «Let It Be»-versjonen. Der har vi også den sjarmerende outroen hvor det plystres på sluttsekvensen av «Hello, Goodbye». Jeg må absolutt berømme remiksen av den. Den er utrolig åpen og fin i lydbildet. Så er det duket for tull og tøys nok en gang. «Maggie May» er og blir meningsløs rølp. Det eneste som kan forsvares med denne låta er at den var en lokal Liverpool-slager og en av låtene The Quarrymen spilte. Men da burde de heller tatt en skikkelig skiffle-versjon.

«Dig It» kommer de bedre unna med. Ja, den er meningsløs, men den er faktisk litt gøyal. Etter å ha spilt i band en mannsalder selv, vet jeg hvor befriende en slik «jam» kan være på humøret hvis stemningen er litt laber. På «Get Back» får vi større deler av denne «jammen». Det er gøy å høre at de leker seg med at Paul i bakgrunnen svarer John på vokalstrofene. Jeg må innrømme at jeg ofte har sunget med på «Like a Rolling Stone... FBI... CIA... BBC... B.B. King........ Doris Day and Matt Busby...dig it, dig it! En fin blanding av referanser til noe John Lennon sikkert både digget og hatet. Jeg vil tro at FBI og CIA stod på hans hatliste, og utover på 70-tallet ble jo det ganske gjensidig. Til slutt kommer også «Spike Jones»-stemmen inn med introduksjonen av «Ark, the Angels Come». Men det holder at låta bare er et lite intermesso som på «Let It Be»-plata. Så har vi to av de viktigste låtene igjen til slutt. «Let It Be» er først ut. Som nevnt tidligere er den ganske lik single-versjonen, som er produsert av George Martin. Men på Martin-versjonen er det lagt på ny sologitar, mer trommer og bass, pluss koring. I tillegg arrangerte Martin stemmer for blåsere og cello. På LP-versjonen til Phil Spector er det lagt til enda en ny sologitar, og i tillegg er hele sangen forlenget i miksen. Hvis vi da tar med «Let It Be... Naked», sitter vi igjen med 4 ganske gode versjoner.

På «Get Back» er den fin, men den er litt ubalansert i miksen, og den skinner ikke like mye som den flotte single-versjonen. Jeg liker likevel aller best Phil Spector-versjonen. Flott og mektig, men ikke overprodusert, og dessuten er gitarsoloen fenomenal. I motsetning til «Let It Be» har «The Long and Winding Road» aldri fått en versjon som yter låta full rettferdighet. På «Get Back»-albumet er innspillingen den opprinnelige, men vi hører at de ikke har bestemt seg helt for hvordan den skal spilles, og det er litt famlende og uvørent. På «Naked»- versjonen er den mer nedpå og stemningsfull, og i tillegg har de tatt med Billy Preston sin flotte orgelsolo. Men begge versjonene skjemmes av John Lennon sitt skrekkelige bass-spill. Det er så stakkato og puslete at han setter håndbrekket på hele låta. Hvordan kan et slikt musikalsk geni og allsidig musiker gjøre en så slett innsats? Han må ha gitt blanke blaffen, noe som var fryktelig slemt overfor Paul, som jo alltid la ned et skikkelig

arbeid på Lennon sine låter. Fordelen da med Phil Spector sin overproduksjon er at man ikke hører bass-spillet like godt. I tillegg la Ringo på litt ekstra med trommekrydder. Sangen er jo vakker, men man sitter igjen med valget av en glasert «Disney»-versjon eller to halvferdige skisser, hvor ikke alle musikerne tar det helt alvorlig. Mye av den samme problematikken har vi også på «Across the Universe». Den ultimate versjonen har vi ennå ikke fått, men det skal sies at Glyn Johnsmiksen fra 1970 er veldig nær. Flott at vi fikk den med i denne boksen. «Get Back»albumet avsluttes med et vedheng av tittelkuttet. Egentlig ganske unødvendig. Der er «Let It Be» plata mye bedre med at John kommer med de berømmelige ordene om at bandet takker for seg og håper at de bestod prøven. Dette kommer opprinnelig etter «One After 909», som er første låt på «Get Back». Det virker veldig rart. Flott at Phil Spector klippet det inn på slutten isteden. Som en oppsummering vil jeg stille et spørsmål. Hvem gjorde best jobb, Phil Spector på det utgitte albumet eller Glyn Johns på det alternative?

Det som er helt klart er at Glyn Johns hadde en formidabel jobb foran seg da han tok på seg ansvaret for å sette sammen en samling låter med ekstremt mange timer studiomateriale disponibelt. Det at han våren 1969 hadde klart å sette sammen et album var imponerende. Spørsmålet er om det var rett å vrake den eller bare latt den komme ut? Det mest spennende med Glyn Johns sin samling er at den får fram livefølelsen og måten gruppen jobbet sammen på veldig tydelig. Vi får et slags «flue på veggen»-perspektiv. For oss som elsker Beatles-humoren er det mye å glede seg over, med små kommentarer og en litt løsere «feeling» i låtene. Men den store elefanten i rommet er at det musikalsk sett er veldig lite givende. På flere låter høres det ganske b-preget ut. Det er halvferdige versjoner, famlende framføringer, og noe er direkte rølpete. Hvorfor ble det ikke valgt bedre versjoner av for eksempel «Don’t Let Me Down», «Dig a Pony» og «I’ve Got a Feeling»? «Rooftop»-versjonene som senere kom ut, var jo også tilgjengelige. Da er Phil Spector sine utvalgte på «Let It Be» av en helt annen kvalitet. Kanskje det også var like greit at «The Long and Winding Road» kom ut med fullt kor

og orkester likevel? Da ble i alle fall endel spille-messig slurv dekket over. I tillegg hadde «Let It Be»-plata gode låter som «Across the Universe» og «I Me Mine», selv om førstnevnte kunne hatt en bedre produksjon. På «Get Back» ble det heller valgt en meningsløs medley med coverlåter og McCartneys b-vare, «Teddy Boy». Etter diverse gjennomlyttinger av hele deluxe-boksen, pluss «Let It Be ... Naked»-albumet, har det gått mer og mer opp for meg at den ordinære «Let It Be»plata er mye bedre enn sitt rykte. Jeg har alltid likt den, og jeg synes «Naked» låter tamt i forhold, men jeg har uansett rangert den ganske langt ned i Beatles-katalogen. Det har vel også litt å gjøre med at de fleste Beatles-albumene er overjordisk gode. Den nye miksen har også hevet den betraktelig. Spesielt «Across the Universe» har hatt godt av oppgraderingen, da Lennon sin stemme kommer mye lenger fram og ikke drukner i orkesteret som i den gamle miksen. Men Glyn Johns skal ha æren for å ha gjort den fineste miksen av sangen. Den kan høres på EP-en som fulgte med deluxe-boksen. Konklusjonen min er da at «Let It Be»-albumet vinner, kanskje ikke på knockout, men klart på poeng.

Phil Spector gjorde faktisk en ganske anstendig jobb likevel. Han valgte de beste versjonene, og dessuten var miksen på tittelkuttet helt strålende. Det store savnet er selvfølgelig Lennons beste låt på den tiden, «Don’t Let Me Down», men den var allikevel utgitt som b-side på singel. Hva ville så skjedd om «Get Back»-albumet hadde kommet ut våren 1969? Jeg skal leke meg litt med tre scenarioer, den gode, den dårlige og den realistiske.

Den gode:

Kritikerne er overraskende positive til konseptet med et live-album i studio. Dette fører til at The Beatles opptrer på noen konserter i Royal Albert Hall sommeren 1969. Deretter går de i gang med «Abbey Road» som kommer ut julen 1969 og tar julemarkedet med storm. Filmen «Let It Be» kommer ut våren 1970 og er langt mer positiv i innholdet. Det blir i forbindelse med den utgitt en LP med samme navn. Den er produsert av George Martin og inneholder gode og velproduserte (ikke overproduserte) versjoner av blant annet tittelkuttet, «The Long and Winding Road», «Across the Universe» og «I Me Mine».

I tillegg inneholder plata det beste fra «Rooftop»konserten. Gruppa er vel forlikte, men de bestemmer seg for å ta en pause for at medlemmene kan komme igang med sine solokarrierer. John Lennon blir værende i England, og han blir derfor ikke skutt. Gruppa møtes ved tre anledninger senere, på George Harrisons Bangladesh-konsert i 1971, Live Aidkonserten i 1985 og i forbindelse med «Anthology»prosjektet i 1994, da de gjør «Free As a Bird» og «Real Love» med nye gode innspillinger. Kritikerne roser de nye låtene opp i skyene, og hele bandet blir adlet av dronningen.

Den dårlige:

Kritikerne slakter albumet totalt, og medlemmene begynner å krangle så mye at «Abbey Road» aldri blir spilt inn. John Lennon forsvinner inn i en tung heroin-tåke og må på rehab. Han kommer ikke tilbake før i 1974, da han gir ut sitt første soloalbum. Det er dessverre produsert av Yoko Ono, og hun synger med på alle låtene. Når han endelig får sving på sakene igjen, faller de fatale skuddene i New York. Paul McCartney går inn i en depresjon og trekker seg

tilbake på gården sin i Skottland. Vi hører ingenting fra han før han i 1973 kommer med et skranglete album, spilt inn i hjemmestudioet på låven. Han blir boende i Skottland som økologisk bonde, og Wings ser aldri dagens lys. Bare sporadisk gir han ut noen svært ujevne og visepregede plater. George Harrison blir hinduistisk munk og slutter å spille. Han bosetter seg så i Rishikesh i India uten å gi ut noe musikk på flere år. Plutselig dukker han opp som filmkomponist i en Bollywood-film, men ingen legger merke til det fordi han har skiftet navn til Georgi Harishi Rama. Den eneste som gir ut musikk jevnlig er en alkoholisert Ringo Starr. Siden ingen av hans tidligere kamerater hjelper han, blir platene bare pinligere og pinligere. Til slutt gir han seg og legger seg inn på rehab. Han ender opp med en rolle i den populære TV-serien «Eastenders», hvor han spiller en gammel forvirret hippie som går rundt og sier konstant «peace and love». «I don’t need rehearsing, all I have to do is act naturally», proklamerer han i et intervju på engelsk frokost-TV.

Den realistiske:

Plata blir ikke godt mottatt av kritikerne. De synes det ikke er vanlig Beatles-standard. Gruppa er uansett i gang med «Abbey Road», som blir gitt ut etter planen høsten 1969. Deretter er det slutt, og gruppa blir oppløst. «Let It Be» blir allikevel en film, og sangen kommer på singel med «Across the Universe» som b-side.

mindre vil stemme med den harde virkeligheten. De beste versjonene fra «Get Back»-opptakene kommer selvfølgelig ut senere, fordi Paul McCartney vil bevise at de var bedre enn sitt rykte. Han lykkes med det, og plata blir en salgssuksess. Kritikerne er nå langt mer positive, men noen grinebitere beskylder likevel Paul for å ha en slags skjult agenda ved å dyrke fram sine egne låter. Uansett kan historien om tidenes beste band endelig forsegles. Eller kan den det? «Anthology»-serien må jo også komme ut. Ballen begynner å rulle igjen. Man lukter penger i kassa lang vei, og det baller seg på de neste 25 årene med utgivelser og remikser i større og større formater til «Let It Be»-boksen slippes i all sin prakt i oktober 2021. Med andre ord er vi tilbake til utgangspunktet igjen. Min konklusjon er da at «Get Back»-albumet neppe ville betydd så mye verken musikalsk eller historisk, og at «Let It Be»-albumet ikke er så verst likevel. Ja, den bør faktisk få en høyere status i Beatles-katalogen. Til slutt vil jeg takke Norwegian Wood, den norske Beatles-klubben for et glimrende arrangement på Røverstaden i Oslo 14. oktober. Jeg vant til og med en fin T-skjorte med feil logo («Abbey Road»), men stas var det.

Red: Vi iler til med å innrømme at Beatlesklubben

ikke var kveldens arrangør, det var det plateselskapet Universal Music som var, i samarbeid med Røverstaden. UM sto også for premiene.

Singelen er produsert av George Martin og blir en salgssuksess. «I Me Mine» blir gitt ut på «All Things Must Pass» isteden. Årene videre preges av ujevne solokarrierer, offentlig krangling, noen gode, noen triste og noe veldig triste hendelser som mer eller

The Beatles Get Back på kino

av Roger

Stormo

Paul og datteren Mary på kinopremieren

Det hadde lenge svirret rykter om at det skulle arrangeres kinovisning av et 100 minutters utdrag fra Peter Jacksons «The Beatles - Get Back» i forskjellige byer rundt om i verden, og jeg forsøkte å få Disney i Norge i tale for å høre om noe skulle skje her, og om fanklubben i så fall kunne få være med. Jeg klarte ikke å finne noen kontaktopplysninger i Norge for Disney+, så jeg henvendte meg i stedet til Disney+ i England. Derfra fikk jeg bare standardsvar. I mellomtiden var det kinopremierer for prominente gjester i London, med Paul McCartney som introduserte filmen, samt en del kjendiser og også noen av de som hadde medvirket i filmopptakene den gangen i 1969. Mary McCartney, Dhani Harrison og Ringos sønner Zak og Jason var også blant publikummerne.

er, samt Apples platecoverdesigner John Kosh, som bl.a. sto bak coverdesign for «Let It Be» i 1970. Ringo Starr holdt seg imidlertid unna kinoarrangementet, da han er forsiktig og holder seg unna større forsamlinger på grunn av covid-19. Uken etter fikk jeg en e-post fra Pål i Universal Music, han hadde blitt kontaktet av Disney for å høre om han kunne lage en liste over hvem som skulle inviteres til arrangementet her i Oslo. Han koplet oss på, og vi fikk tildelt en kvote på seksti billetter til kinovisningen, som skulle finne sted på kinokomplekset Vega Scene den 23. november.

Et par dager senere var det tilsvarende kinopremiere i Los Angeles, der brødrene Sean og Julian Lennon så filmen sammen med Stella McCartney. Disney-sjef Bob Iger introduserte filmen. Peter Jackson, via Zoom, forklarte prosessen med hvordan han satte det sammen. Også i salen var tidligere direktør for Apple Records, Peter Ash-

Så fulgte noen hektiske døgn hvor jeg annonserte på klubbens nettsted, på Facebook-siden og jeg

Paul er på scenen og introduserer filmen.

mer aktivitet og flere som er innom enn klubbens egen Facebook-side. Det resulterte bare i to ekstra påmeldinger, så det ble uansett ikke trangt om saligheta i kinosalen. Jeg var for anledningen også selv rammet av forkjølelse, men det verste var over så jeg følte meg i stand til å overvære forestillingen, og kjørte bil inn til Oslo sammen med mine kjære. Det viste seg å være mer trafikk enn jeg hadde regnet med, så turen tok litt lenger tid enn beregnet, i tillegg var alle parkeringsplassene vi fant merket med 2 timers begrensning. Julian, Stella og Sean på kino i Los Angeles. I ettertid uttalte Julian at han i løpet av filmen ble glad i sin far igjen.

sendte invitasjoner på e-post til «the usual suspects» - folk jeg kjente som jeg visste ofte stilte opp på våre Beatles-arrangementer i Oslo. Det rant inn en del svar - mest fra de jeg hadde kontaktet direkte, og til slutt hadde jeg fylt kvota. Dagen før dagen var det flere som meldte avbud på grunn av at en forkjølelsesepidemi herjet i Oslo, og i tillegg satt Disney med 15 ledige seter de gjerne ville ha hjelp til å fylle. Da annonserte jeg i Facebookgruppen «Dagens Beatles» - hvor det virker å være

Disneys invitasjon The Beatles Get Back >

Til slutt fikk vi parkert i et P-hus, og skyndte oss til kinosenteret. Vel inne fikk vi ikke bare tildelt billetter, vi fikk også drikkebonger og ble tilbudt et bugnende bord tapas på et lukket område i kinoen som var kun for oss.

YOU ARE INVITED TO AN EXCLUSIVE 100 MIN PREVIEW OF PETER JACKSON’S

Etter å ha blitt påspandert både mat og drikke inntok vi kinosalen, forventningsfulle som bare det. Noe av det første som kom på lerretet etter at filmselskapenes logoer var ferdige (var det DE som var epilepsifremkallende?) så fyltes hele lerretet av et bilde av forsiden på Doug Sulpy og Ray Schweighardts bok om Get Back sessions. Muligens ville Jackson med dette fortelle at han har brukt de beste kildene, for dette er jo selve “bibelen” hva «Get Back sessions» angår. Peter Jackson holdt en halvtimes introduksjon hvor han både demonstrerte hvordan filmen så ut før og etter restaureringen, og hvordan han kunne skille ut enkeltlyder, stemmer og instrumenter fra mono Nagrabånd. I fanget hadde Jackson til enhver tid en kopigitar fra Beatleshistorien – forskjellig gitar fra gang til gang vi så ham. Han tok oss også med til hvelv nummer 3 under dagens Apple-kontorer, og alle filmrullene som befant seg der. Vi ble vist mange kostelige klipp fra forskjellige dager av innspillingene. Nå skulle vi få se en av datoene fra filmen, som går kronologisk til verks, og den datoen vi skulle få se var innspillingsdag 18, som hadde funnet sted i Apple Studio den 27. januar 1969 – altså bare noen dager før tak-konserten skulle foregå.

VEGA SCENE SAL 1 ON

NOVEMBER 23RD

DOORS OPEN: 17.00 SEATED BY : 18.00

Dagen startet med at Beatles og teknisk personell satt i kontrollrommet og hørte gjennom forrige dags opptak. Det ble kryssklippet mellom Beatlene som satt og hørte på, og filmsnutter fra dagen før. Vi fikk se dem prøve på en haug av tagninger av «Get Back», men alle ble enten stoppet av at noen gjorde noe feil eller de ble bare klippet av Jackson. «Fuckface»-replikken til Paul fikk være med, oversatt til «fittetryne» da Glyn Johns hadde avbrutt en av «Get Back» tagningene med å snakke i intercomen. Det hadde tross alt vært litt overkill å høre alle tagningene til fulle, selv om det var det vi verste nerdene ville ha ønsket oss.

RSVP TO SENDER ATTENDANCE IS SUBJECT TO ADHERENCE TO COVID-19 SAFETY PROTOCOLS

Original Docuseries Streaming November 25 #TheBeatlesGetBack

@DisneyPlusUK

T H I S I N V I TAT I O N I S S T R I C T LY N O N T R A N S F E R A B L E NO RECORDING: Please be aware that each screening will be strictly monitored for illegal recording. Mobile phones or any other recording devices must be switched off and put away during the screening. If you attempt to use such a device you consent to your immediate removal from the cinema and removal of unauthorised content from any device. Unauthorised recording will be reported to law enforcement and may subject you to criminal and/or civil liability. Piracy is a serious issue affecting everyone in the Film Industry. We thank you for your patience and vigilance at this time.

Dessverre fikk vi ikke høre den køddetyske versjonen av sangen, men vi fikk se George debutere «Old Brown Shoe» for bandet. Han hadde komponert den kvelden i forveien, og hørt på Lennons råd om å gjøre ferdig sangene sine samme dag. Så her satt han da ved pianoet og sang og spilte «Old Brown Shoe» med Billy Preston på bassgitar. «Det er vanskelig å spille piano», konkluderte George med etter at sangen var ferdig. En annen deilig ting vi fikk oppleve var da John og Paul fremførte «Two Of Us» med sammenbitte tenner hele sangen igjennom. Hver sang ble annonsert som tekst på lerretet, med tittel og komponist(er), også diverse rockere som de spilte bare en liten snutt av innimellom. Når en tagning hadde blitt benyttet offisielt på plate, så ble også dette bemerket som tekst på lerretet. «Let It Be» manglet pianointroduksjonen, og da George lurte på om det ikke skulle være en intro før Paul begynte å synge – ja, så tenkte Paul seg om i ett sekund før han satte hendene på klaviaturet og fant opp introen! Også «Oh! Darling» fikk vi høre litt av, og jammen tok ikke Paul første vers av «Strawberry Fields Forever» også. Men så kom Jackson på banen igjen og fortalte oss det vi aller mest ville høre:

Nå skulle vi bli blant de første publikummene i verden til å oppleve den fulle og hele tak-konserten! Vi ble tatt med til den 30. januar 1969 og filmfolkene er i full gang med rigging oppe på taket, og Michael Lindsay-Hogg instruerer hvor ti forskjellige kameraer skal stå. Beatles ser vi ikke noe til, de befinner seg i et rom inne i Apple-bygningen og har ikke helt bestemt seg for hvorvidt de skal gjennomføre tak-konserten eller ikke. Omsider klatrer de opp på taket med Paul først, og deretter Ringo i følge med Maureen. De inntar plassene og kjører i gang med en av flere fremførelser av «Get Back». Herfra er det bare himmelsk å være Beatlesfan og følge bandet gjennom hele konserten, fra mange vinkler. Det er også sekvenser her der vi får delt opp lerretet i tre og dermed følge med fra flere vinkler samtidig. Det blir også her – som i «Let It Be» – intervjuer på gata med både de samme som i originalfilmen samt mange flere publikummere. Her skjer det samme som i «Let It Be» at publikumsintervjuene forstyrrer Beatleskonserten. Kanskje vi får hele tak-konserten uforstyrret på DVD og/eller blu-ray en gang i fremtiden? Vi får se folk som kom-

mer seg opp på de forskjellige takene rundt om for å se Beatles. Politiet ankommer mye tidligere enn i «Let It Be»-filmen, men konstablene blir oppholdt i et rom der de forgjeves blir stående og vente på at Derek Taylor skal komme. Imens går konserten på taket ufortrødent videre – i samfulle 42 minutter. Det klippes mellom mange forskjellige vinkler og av og til får vi litt uklare klipp – vi vet ikke om dette skyldes at et kamera ikke var helt i fokus akkurat da eller om man har valgt å zoome inn på bildet. Da tak-konserten var ferdig samlet Beatles seg igjen i kontrollrommet for å lytte til opptakene av konserten – noe vi fikk være med å se. De snakket også om å møtes igjen etter lunsj for å spille inn de sangene som ikke hadde egnet seg på taket, men riggingen av utstyr fra taket tok så lang tid at dette ble utsatt til neste dag. Under rulletekstene fikk vi imidlertid se klipp også fra den dagen, den 31. januar, med fremførelser av «Two Of Us», «Let It Be» og «The Long and Winding Road» samt litt fjas og tull. Oppsummert kan vi si at dette var en gledens dag å være Beatlesfan på, og at stemningen Beatles imellom stort sett var helt upåklagelig. Takk til Disney for at de stelte i stand alt dette for oss!

«The Beatles – Get Back» TV-dokumentarserien TV: The Beatles: Get Back

Total tid: 468 minutter (= 7 timer og 48 minutter) Apple Corps Ltd & Wingnut Films Visningskanal: Disney + Premiere: 25., 26. og 27. november 2021

av Peter

W Viken

På 1990-tallet var jeg veldig opptatt av bootlegs med The Beatles, og bootlegs som tok for seg «Get Back sessions» var ikke noe unntak. Men det var et stort problem ute og gikk; lydkvaliteten. Det var ikke alltid så godt å høre hva gruppen sa mellom låtene. Bøkene til Doug Sulpy ble til stor hjelp; både med hva som ble sagt og hvilke datoer de forskjellige opptak var hentet fra. Jeg fikk inntrykk at filmen «Let it Be» ble for snever med å vise hva som egentlig var problemet for gruppa i januar 1969. En del viktige hendelser ble utelatt. Ringo hatet filmen og syntes den hadde mest av alt; negativt fokus. Da jeg hørte om Peter Jacksons prosjekt vedrørende perioden januar 1969, ble jeg først veldig skeptisk. Hadde en sterk magefølelse om at det ville bli pyntet på sannheten, og kun ha fokus på det positive. Jeg trodde han kun ville inkludere scener hvor de hadde det artig sammen og sløyfe diskusjoner og negativ stemning. Heldigvis tok jeg skammelig feil. Jackson brukte omtrent fire år på prosjektet. HVILKET RESULTAT !! Jackson har oppgradert de opprinnelige filmrullene, og gjort samtaler langt mer hørbare. I «Let it Be» var det mye fram og tilbake i tid, mens i denne

nye dokumentaren får man alt i kronologisk rekkefølge. Og krangler, diskusjoner og laber stemning er inkludert. Nå er selvfølgelig ikke det høyde punktene i dokumentaren, men de er viktige for historiens skyld. Når jeg så gjennomgikk de ca 8 timene, så ble det ofte til at jeg nærmest bønnfalt på knærne om at de kunne spille og få til en optimal tagning av en sang. For å forklare problemene til The Beatles i januar 1969 er det nødvendig med en beskrivelse av medlemmene hver for seg; både hvordan de har det i gruppa og privat: Ringo Starr ankommer øvelsene med tømmermenn. Han drikker mye i denne perioden og er lei seg for at kameratskapet innad i gruppen ikke er helt det samme lenger. Gruppen har en deadline 31. januar siden Ringo skal være skuespiller sammen med Peter Sellers i filmen «The Magic Christian». Paul McCartney har nylig vært i New York City sammen med sin nye flamme Linda Eastman og hennes datter Heather (sistnevnte født 31. desember 1962). Linda er også gravid i ca andre måned i januar 1969. Paul som da skal bli pappa i august er med andre ord veldig lykkelig privat. Han er også særdeles aktiv med å skrive sanger. I gruppen føler han ofte at han blir pådyttet rollen som sjef; en rolle han ikke er tilfreds med. Han vil heller at de andre er aktivt med i samarbeidet slik at det går mer på skinner. Hadde han vært mer interessert i låtene George presenterte, ville han muligens oppnådd mer med hensyn til samarbeid. Mer om dette senere. I 1968 var John Lennon en aktiv låtskriver; spesielt da gruppen var i India på vårparten. Men i januar 1969 har han skrivesperre, og ankommer kun med halvferdige utkast til «Don’t Let Me Down» og «Dig a Pony». Han sliter med at han er hekta på heroin, og er til tider ganske giddalaus. Han har med seg sin fremtidige kone, Yoko Ono som for det meste sitter ved siden av John. Hun lytter på musikken, syr, strikker, tegner eller leser. De gangene hun blander seg inn i samtalene, er når John ber henne om det. I sånne situasjoner har han et ekstremt stort behov for å holde munn.

George Harrison har blitt mer aktiv som låtskriver. Men det hjelper ikke. Et STORT problem er at John og Paul viser liten interesse for låtene som George presenterer. Mark Lewisohn har presentert et opptak fra et møte i september 1969 hvor Paul sier rett ut at George sine sanger ikke har vært like gode som «Here Comes the Sun» og «Something». Nå hører det med til historien at Paul ikke viser nevneverdig interesse for «Something» når den blir presentert for gruppa 28. januar. John derimot viser interesse. Men det var dessverre sjeldent at nettopp John gjorde det for George sine sanger. I et intervju med Playboy i 1980, sa John at George ikke fikk noen A-side singel før «Something» grunnet at han mente George ikke hadde utviklet seg som låtskriver før da. Da George døde i november 2001, var det et intervju med Jahn Teigen på TV. Han fortalte at George ofte var «lillebroren» i gruppa. Teigen hadde rett i det. George følte nemlig dette fra da han ble med i gruppa i 1958 til og med januar 1969. Han irriterte seg også over at John lot Yoko snakke for seg. George ville definitivt snakke direkte med John, og ikke gjennom en annen person. Gjennom alle tre episodene forekommer ingen samtale mellom George og Yoko. Heller ikke Ringo og Yoko. Paul svarer henne kun en gang i løpet av episodene. Det har også skjedd noe i privatlivet til George i starten av januar 1969. Eric Clapton hadde nylig slått opp med Charlotte Martin. Derfor flyttet hun midlertidig inn hos George og Pattie Boyd i Esher rett etter første nyttårdag. Charlotte var venn med Pattie som la merke til at venninnen ikke var nevneverdig opprørt over bruddet med Clapton. Charlotte flørtet veldig med George, og det endte med at Pattie flyttet midlertidig til et vennepar (Belinda Watson og Jean-Claude Volpeliere-Pierrot). Mer om dette senere. Da går jeg igjennom dokumentaren. Hadde det ikke vært for tidsnød og deadline for Norwegian Wood bladet, kunne nok dette vært mer gjennomarbeidet. Men ok, let’s go……..

Del 1: Dag 1 – 7 (157 minutter) Det hele starter med en 11 minutters introduksjon i The Beatles sin historie. Det mest interessante her, er informasjon om at ideen om et fremtidig TV-show ble skapt da de filmet promofilmer for «Hey Jude» i september 1968. Det skjedde i Twickenham Film Studios hvor etter hvert «The Magic Christian» skulle ha sin oppstart 24. januar 1969. Siden en av «lagerhallene» er ledig fram til da, blir det til at de benytter den «hallen» som opptakssted.

2. januar (ca 12 minutter)

Artig at Henry Cooper blir nevnt, og her kommer det som jeg setter pris på i alle tre episodene. Når en eller annen person blir nevnt, så blir vedkommende presentert med bilde og hvem vedkommende var. Cooper var en britisk tungvektsbokser. Setter også pris på at vi blir informert via tekst nederst på lerretet når de spiller en tagning som ble offisielt utgitt på singel eller LP. Bra jobba, Jackson

3. januar (ca 21 minutter) Når alle fire er på plass, er en ting veldig klart fra børjan av; nemlig at de har lite å by på med hensyn til nye sanger.

John og George er de første som har dukket opp, og John spiller «On the Road to Marrakesh». Ringo ankommer og setter seg bak trommesettet, og de ønsker hverandre godt nyttår. De har to uker på seg til å komponere 14 sanger, øve dem inn klar for TVshowet. Denne planen går til de grader rett i dass.

B T E

Når Paul ankommer, er de i gang med «Don’t Let Me Down» i høyst uferdig tilstand. Georges kamerat Shyamsunder Das sitter med bena i kors borte i hjørnet. Artig at John spør «Who’s that little old man? Hare Krishna or something?». «Clean though» svarer Paul i likhet med en av de første scenene i filmen «A Hard Day’s Night».

De setter i gang med «I’ve Got a Feeling» hvor George har satt seg på trommepodiet til Ringo slik at han lettere får ha øyekontakt med John og Paul som sitter på hver sin stol. De virker veldig konsentrerte alle fire. Ringo er noe blank i øynene; helt sikkert grunnet at han har tømmermenn. Uansett er han i stand til å gjøre trommejobben sin.

De er innom «Don’t Let Me Down», men de blir fort lei, siden den ikke er ferdig skrevet. Etter noen diskusjoner, starter de opp med «Two of Us». George virker mer interessert i å få øvd på den; noe jeg antar har sin årsak i at den er mer ferdigstilt.

De famler med jamminger av diverse sanger, før de bestemmer seg for å terpe på mellomverset til «I’ve Got a Feeling». John prøver seg på vokal, men det ligger for høyt for hans stemmeregister.

Ellers er det tydelig at John ikke har hatt disiplin med å komme til øvelsene forberedt med tekst, og det gjelder hans vers på nevnte sang. Mal Evans må skrive ned teksten mens John prøver å huske den. Slikt tar tid når man er i tidsklemma i forhold til deadline på TV showet.

Ikke overraskende sitter Yoko Ono ved siden av John, men – som allerede nevnt - det virker overhodet ikke som at hun forstyrrer noe som helst. Enten sitter hun for det meste og lytter, syr, strikker eller leser. George spør om sangen heter «I’ve Got a Feeling» hvorpå John tøyser og sier at den heter «I’ve Got a Hard On» (For dere som ikke er stø i engelsk, så betyr det «Jeg har ereksjon»). George Martin mener de trenger et sted hvor det er bra akustikk, Helt ærlig sier Paul at Twickenham Film Studios har ingen bra akustikk.

Derfor begynner de å tenke på komposisjoner som ikke har dukket opp på Beatles singler/EP’er/LP’er. Sanger som «Just Fun», «Because I Know I Love You So», «Thinking of Linking», «Won’t You Please Say Goodbye» og «One After 909». Den mest vellykkete gjennomkjøring av disse, er utvilsomt den siste. John sier at han skrev den da han var femten, og at teksten har forbedringspotensiale. Paul er uenig og sier de kan fremføre den med teksten slik den er.

En person som helt sikkert irriterte seg over dette, var George Harrison. Han hadde skrevet drøssevis av sanger som John og Paul viste liten interesse for. De fortsetter med «Don’t Let Me Down» og «Give Me Some Truth»; begge veldig uferdige foreløpig. Enda mer paradoksalt faktum er at John ikke husker teksten; ergo er det Paul som synger til å begynne med før John endelig tar over. Før innspillingene til «White Album» hadde de alle fire samlet seg hos George i Esher hvor de spilte inn demoer av alle ferdige skrevne sanger. Det skjedde altså ikke før de ankom Twickenham i januar 1969. Slik jeg ser det, fikk dette fatale følger for de kommende ukene.

Så kommer endelig turen til «All Things Must Pass» skrevet av George. Spesielt John ser ut til å kjede seg, og dette smitter etter hvert over på Paul, som ser uinteressert ut når George febrilsk prøver å lære dem sangen. Massevis av gjesping fra Ringo og Paul følger, samt at John sovner ved orgelet.

Som tidligere nevnt (kanskje i det kjedsommelige) så gjorde Paul (og John) en fatal feil; nemlig å vise for liten interesse for Harrisons komposisjoner. Uansett – George forlot ikke bandet før fire dager etter.

K C A

6. januar (ca 18 minutter)

Når Ringo ankommer, sier han ærlig ut: «I won’t lie, I’m not too good». En annen som er ærlig er George: «I think we should forget the whole idea for a show». Etter litt jamming, setter de i gang med «Don’t Let Me Down». Det rare er at det er Paul som mest arrangerer låta siden komponist John ikke har giddet fra før. De bruker en del tid på å få på plass et call and response kor på mellomverset; en ide som senere ble droppet.

De fortsetter med «Two of Us» og her blir Paul litt irritert på at John ikke kan teksten. John sier han har skrevet den ned. «Well, so learn them» sier Paul og får «I almost know them» til svar.

Og så…. kommer det som ofte har blitt nevnt som det som resulterte i at George forlot bandet midlertidig. Kreative George har lyst til å finne ut ting han kan gjøre på gitaren, og improviserer fram ideer. Verken Paul (eller John) synes det er riktig tid å gjøre det på. Paul vil at grunnkompet skal sitte ordentlig først, for så å spe på med detaljer etter hvert. Paul drar fram historien med «Hey Jude» hvor George ville ha en svarende gitarstrofe for hver tekstlinje som Paul sang. George blir oppgitt og har overhodet ingen interesse for å spinne mer rundt den historien; og i hvert fall ikke når de blir filmet.

Han velger derfor bare å si: «I don’t mind. I play whatever you want me to play, or I won’t play at all if you don’t want me to play. Whatever it is that pleases you, I’ll do it». Men før det, så har Paul reist seg, lagt fra seg bassen, og tatt seg en liten gårunde, mens John sier «Don’t care about the candid camera». Mens Paul går sier han «I’m scared of me being the boss and I have been for a couple of years».

For meg er det utilgivelig at dette ikke ble inkludert i «Let It Be»-filmen i 1970. Paul likte veldig dårlig den høyst uønskede pålagte rollen som sjef i bandet. Det han prøvde, var å få drevet fram tidsskjemaet, mens de øvrige var for late.

Og dette var på ingen måte første gang det var misstemning mellom de fire. Da de spilte inn «Thank You Girl» i 1963, var John og Paul tydeligvis ikke på godfot med hverandre. Tre år senere spilte de inn «She Said, She Said». Da grunnkompet var unnagjort, oppsto det en krangel mellom John og Paul som resulterte i at Paul forlot studio. Og på «White Album» sessions var det opp og ned mellom dem ifølge studiopersonell.

7. januar (ca 19 minutter)

Mens de venter på at John skal ankomme, plugger Paul inn bassen og lager første utkast til «Get Back» på sparket. Utvilsomt et av høydepunktene fra Twickenham sessions. Refrenget kommer fort på plass samt deler av teksten. Ringo setter seg bak trommene i det John ankommer uten Yoko (ja, du leste riktig, UTEN Yoko). Michael Lindsay-Hogg starter diskusjon om hvor TV-showet skal filmes. Han føler at deadline kommer nærmere i galopperende tempo. Artig er det at Paul mener de skal finne et ulovlig sted hvor de starter å spille, men blir jagd vekk, og at DET er konseptet/showet. Ikke så langt unna hva som skjedde 30. januar. John er på ingen måte i det snakkesalige hjørnet i denne morgenen. Etter å ha sagt sine meninger i ytterst små porsjoner, ender det opp med at han bare sender merkelige blikk til den som snakker. Dette kan være et resultat av at Yoko ikke er til stede (foreløpig). Men det kan også være at han ikke har fått sin dose heroin (eller omvendt – at han nettopp HAR fått sin dose og følgelig blitt veldig sløv). Her er Paul i gang med nok en diskusjon om disiplin og framdrift, mens George mener at den slags har vært i dvale for minst et år i gruppas tilfelle. Det som ikke kommer fram i filmen, men som finnes på bootlegs, er at George drar fram hvordan Harrison sangene blir mottatt av John og Paul. Med andre ord, blir de informert om hvordan George har det. Kanskje en god ide å registrere hva «lillebroren» i bandet faktisk sier til orientering?

GET Lindsay-Hogg ber de om å la det ligge inntil videre, spille litt og så ta lunsj.

Før den tid, har Paul satt seg ved piano, mens George har gjort seg klar med Fender 6-strengers bass. De prøver å få i gang «Maxwell’s Silver Hammer», og før de går til lunsj, blir Mal Evans bedt om å skaffe en ambolt. Den blir brukt da de fortsetter øvelser på samme sang etter lunsj. Yoko har også ankommet. John spør Evans om han kan skaffe teksten til «Across the Universe»; de er altså veldig i manko på nye låter; spesielt John. Det hjelper lite at teksten kommer, for samtlige av gruppens medlemmer kjeder seg igjennom sangen. John starter opp Chuck Berrys «Rock and Roll Music» for å live opp litt. Peter Jackson sper på med publikumshyl og filmklipp fra Japan i 1966. Greit at det informeres om at den ble spilt live på tidligere turneer, men lyden av det japanske publikum forstyrrer til de grader 1969 versjonen. Dette er selvfølgelig bare en bagatell. 8. januar (ca 21 minutter)

George og Ringo snakker om programmet «Out of the Unknown» som ble vist på BBC 2 kvelden før. Jackson viser programoversikten fra gårdagens avis samt andre notiser mens de snakker. Det blir også vist et klipp fra programmet hvor mange par danser vals. Glimrende med slik informasjon!! Dette inspirerte George til å lage «I Me Mine». Da Paul ankommer, fremfører George sangen. Det gjør han også når John kommer, men John virker lite interessert der han sier «We’re a rock’n’roll band, you know».

Paul spør om John har laget en ny sang, men får ikke noe seriøst svar. Paul gir seg ikke, ser John inn i øynene og spør «Have you?». Han skjønner på John at svaret er nei, og dermed oppstår noe fjoll og fjas før de setter i gang «Two of Us», «Don’t Let Me Down», «I’ve Got a Feeling» og «Maxwell’s Silver Hammer». George har lagt fra seg gitaren på sistnevnte siden han spiller bass, men han har ikke satt fra seg sin elektriske gitar «Lucy» forsvarlig nok. Gitaren detter ned. For folk som spiller gitar er slikt et forferdelig syn. De fortsetter med «I Me Mine» hvor Ringo (trommer) og Paul (bass) også bidrar. John og Yoko derimot går i gang med en dans. Tviler på at dommerne i «Skal vi danse» ville vært nevneverdig imponert.

Jeg regner med at George er sarkastisk når han sier: «If you wanna do that waltz on the show, that would have been great ‘cause it’s so simple to do». Diskusjoner om hvordan sceneoppsettet til det «fremtidige TV-showet» blir er veldig komisk å se på. Dette skyldes ikke bare at deadline virkelig nærmer seg, men også at John ser veldig fjern ut i blikket der han sitter og snakker med Denis O’Dell. Han virker tidvis veldig sløv i stemmen. Jeg er fortsatt uenig med meg selv om dette skyldes manglende tilførsel av heroin eller ikke.

Paul har satt seg ved pianoet og spiller «Let it Be». George følger med på gitar; tydeligvis totalt uinteressert i å være delaktig i en diskusjon om et TV-show som det neppe blir noe av.

En seks minutters lang diskusjon om hvor og når showet skal foregå følger. Greit nok; det er jo en del av historien at de diskuterte dette, men gudsjammerlig kjedelig å høre på. 9. januar (27 minutter)

Paul har med seg sin fremtidige kone Linda Eastman denne dag. Han setter seg ved piano og spiller «Another Day». Mal Evans stiller seg opp ved pianoet når Paul spiller «The Long and Winding Road». Han foreslår noen endringer i teksten samt ideer for andre vers. Paul sneier også innom «Golden Slumbers» og «Carry That Weight» som er tiltenkt Ringo (sistnevnte sang har et mellomvers som det ikke ble noe av på «Abbey Road»). Rett før John og Yoko ankommer, tar George fram sin akustiske gitar og spiller «For You Blue». George innser at heller ikke denne komposisjonen vekker særlig interesse for John og Paul. I hvert fall ikke foreløpig. Han kommer riktignok tilbake med «For You Blue» senere samme dato, men får ikke de andre med seg.

De setter i gang «No Pakistanis» versjonen av «Get Back» som midlertidig blir en protesttekst mot innvandrerfiendtlige grupperinger i samfunnet. Etter hvert ble den tekstideen droppet. De starter opp jammesangen «Commonwealth», mens vi ser diverse avisnotiser fra den tiden. John setter seg ved pianoet, og de øver på «She Came in Through the Bathroom Window. Der og da virker det som samtlige har det gøy.

George spolerer muligens spiriten en smule når han nevner at de kan spille noen coverlåter, siden de mangler eget materiale. Han fortsetter med at noen av coverlåtene «are better than ours».

Et av høydepunktene i den opprinnelige «Let it Be» filmen, er «Suzy Parker» som svinger godt. Synd den er nedredigert her. John lytter interessert når George spiller Bob Dylan låta «Mama, You’ve Been on My Mind». Mens de øver på «Let It Be», snakker Linda og Yoko med hverandre. Både George og Glyn Johns føler at sangen trenger en introduksjon. De lager den sammen der og da. Vil ellers ha presisert at de gangene de spiller «Get Back», så ser ikke Paul på Yoko slik John påsto i Playboy-intervjuet i 1980.

John har blitt sitert på at han ville ha med Eric Clapton i gruppa etter at George forlot midlertidig. Da Clapton ble intervjuet om dette temaet i dokumentarfilmen «George Harrison Living in the Material World» (DVD utgitt 2011), fikk han seg en god latter. Uansett var det altså opprinnelig George Harrison som - i oppgitthet og dårlig humør - kom med «forslaget». John bare fulgte det opp. Paul foreslår lunsj, og da han og Ringo har gått i forveien til kantinen, sier George til John at han forlater bandet her og nå. John gjør ingen ting for å overtale ham til det motsatte. Det finnes ikke et ordentlig filmopptak av denne hendelsen.

ACK 10. januar (20 minutter) På morgenmøtet virker det tilsynelatende som George er i godt humør. Han prater hyggelig med både Dick James og John. Mens de spiller «Hi-Heel Sneakers» virker det også som at det er fred og ingen fare. MEN SÅ……….. Når de arrangerer «Get Back» og sneier innom «Two of Us», har et eller annet skjedd med George Harrison. Han ser alt annet enn happy ut de gangene ansiktet hans er i nærbilde. John og Paul står veldig nær hverandre der de finner ut av hvordan de skal spille «Get Back». Ikke mye en meters avstand slik tilfelle ville bli med koronaepidemien 51 år senere.

I løpet av 10. januar blir ikke en eneste Harrisonkomposisjon spilt av gruppen. George føler at John og Paul ikke har noen ordentlige sanger gjennomarbeidet til tross for deadline. Han avskyr bare tanken på et TV-show eller konsert; i hvert fall i utlandet eller på et cruise skip. Privat har han en affære med den franske elskerinnen Charlotte Martin. Derfor har kona Pattie – som tidligere nevnt - valgt å flytte ut midlertidig. Ergo har ikke George det bra. Etter hvert som Paul ytrer hvordan han vil ha kompet på «Get Back» oppstår følgende dialog: George: «You need Eric Clapton». Paul: «No-no.... » John: «We need George Harrison». Paul: «We need George Harrison». Ringo: (nikker og er enig med John og Paul). George: «Well, really you only need one guitar». (Denne setningen tyder på at George føler seg fullstendig tilsidesatt som gruppens sologitarist, og at det ikke er bruk for ham før grunnkompet er på plass. Ergo føler han at det er poengløst å være tilstede; i hvert fall inntil de bestemmer seg for hvordan kompet skal være).

Det vi ser i dokumentaren er andre filmopptak fra samme dag med George sin kunngjøring dubbet over. Og filmsnutten vi ser, er noe som går i sakte kino; Ser det tydelig på Kevin Harrington som befinner seg til høyre i bildet. Sitter med inntrykk av at George ikke ville ha filmopptak av dette. Han ventet altså til Ringo og Paul var gått og de fleste kameraer var slått av midlertidig, før han sa fra. Etterpå går George inn i kantinen og sier «See you ‘round the clubs» før han drar hjem og gjør det slutt med elskerinnen Charlotte Martin. Han vil ha Pattie hjem til Esher. Charlotte ble etter hvert sammen med Led Zeppelin gitaristen Jimmy Page og de fikk datteren Scarlet sammen i 1971. 26. november 2021 la Tony Bramwell ut et lite utdrag fra Pattie Boyds bok «Wonderful Tonight» på sin Facebook-vegg. Utdraget tok for seg hendelsene fra januar 1969. Charlotte Martin som er Facebook-venn med Bramwell, svarte følgende: «That’s interesting, but not quite how I remember it, Tony Bramwell».

Det har også florert rykter om at George og John angivelig skal ha hatt en nevekamp 10. januar. Peter Jackson har snakket om dette temaet i et nylig YouTube klipp. Han mente at den påståtte nevekampen hadde blitt nevnt i en bok av George Martin. Jackson sier at Martin ikke var til stede 10. januar. Han hadde også spurt Olivia Harrison om hun kunne huske at George hadde nevnt noe om en nevekamp, men hun mente at George hadde kun fortalt at han var involvert i den slags i Hamburg-tiden. På YouTube finnes dette på «Things We Said Today #355 – Some Quality Time With Peter Jackson». Temaet blir tatt opp ca 2:00:30 inn i klippet.

Paul foreslår da at George skal «do the off-beat with Ringo» på gitaren.

G «Nevekampen» blir også et tema 21. januar. Etter lunsj dro John, Paul og Ringo tilbake til instrumentene og jammet. Yoko fikk også slippe til på sin måte. Etter hvert overlot Ringo trommene til Paul, tok en mikrofon og pratet tullball.

Dhani Harrison leste fra sin fars dagbok («Living in the Material World» – DVD) og der ble det røpet at John og Yoko tok kontakt med George dagen etter. Et møte med både George, John, Paul, Ringo, Linda og Yoko ble avholdt hos Ringo i Elstead den 12. januar. Møtet ble ingen suksess.

14. januar (ca 17 minutter) Paul er først ute og sitter ved pianoet. Han spiller både tidligere og fremtidige komposisjoner. Ringo ankommer og de fyrer i gang piano boogien «I Bought a Piano the Other Day». Kult og fornøyelig !! John og Yoko har vært opptatt med et TV intervju. De sitter og prater mye tullball med eller uten Peter Sellers tilstede. Når de endelig får karret seg av gårde til instrumentene, spiller de «Mean Mister Mustard» og «Madman». Med andre ord; en veldig uproduktiv dag.

GET

Dagen etter møtes alle fire hos Ringo igjen. Dette møtet blir mer vellykket. De blir enige om å skrinlegge TV-showet. De vil fortsette med innspilling i deres nye studio i kjelleren til Applebygningen i 3 Savile Row med oppstart 20. januar.

Jamming med Yoko

16. januar (ca 3 minutter)

John, Paul og Ringo bestemmer seg for å et møte med George for å overtale ham til å komme tilbake. Mens demoversjonen av «Isn’t it a Pity» ble spilt, må det innrømmes at jeg fikk klump i halsen. Det har seg slik at vi ser at John, Paul og Ringo nærmest holder rundt hverandre før de tar farvel.

Utstyret i Twickenham blir flyttet ut mens Paul er innom for å lage en piano/vokal demo av «Oh! Darling». Helt fantastisk er det å se George Harrison der han sprader mot Twickenham Film Studios i sprudlende humør!! Virkelig godt å se. Han skal møte Glyn Johns og sammen skal de innom 3 Savile Row. Der blir de møtt av et elendig opptaksutstyr som Magic Alex har laget.

BAC

Del 2: Dag 8 – 16 (174 minutter) 13. januar (ca 19 minutter)

Først ser vi et langt morgenmøte hvor Paul og Linda røper at George forlot møtet dagen i forveien siden John var taus og lot Yoko snakke for seg. Dette likte ikke George i det hele tatt. Ringo er sliten, trøtt og sliter helt sikkert med tømmermenn. De venter på at i hvert fall John skal komme. Mal Evans kommer etter hvert og gir Paul beskjed om at John er i telefonen og vil snakke med Paul.

John ankommer ved lunsjtider og vil snakke med Paul privat i kantinen. Det de ikke vet er at Michael Lindsay-Hogg har plassert en hemmelig mikrofon opp i potteplanten som er plassert midt på bordet der de pleide å sitte. Paul og Yoko har tydeligvis godtatt at det hemmelige opptaket skulle inkluderes i denne dokumentaren. Vi ser kantinebordet mens John og Pauls dialog blir skrevet på skjermen etter hvert som de snakker. Etter lunsj foreslår John at de prøver å få til et møte med George igjen. Ringo har fått vite at George har dratt til Liverpool, og kommer tilbake til London onsdag 15. januar. De går til sine instrumenter og terper på «Get Back». John ser uinspirert ut.

Alex hadde ikke ferdigstilt det, og han var på ferie i Hellas da rubbel og bit ble flyttet fra hans laboratorium i Boston Place til Apple Studios. Uansett så kan ikke utstyret brukes. Glyn kontakter George Martin og ber om å få låne bedre opptaksutstyr fra EMI Studios. Utstyret blir flyttet dagen etter.

Gruppen dukker opp i 3 Savile Row 20. januar, men de får ikke igangsatt noen opptak før dagen etter. Det samme gjelder filming. Det vil si; de blir filmet utendørs når de ankommer bygningen. Morsomt å se Ringo som gjemmer seg bak et sladrespeil. 21. januar (ca 32 minutter)

George og John sin påståtte nevekamp har blitt et avisoppslag skrevet av Michael Housego i tabloidavisen Daily Sketch. Det blir lest fra avisen i studio. John og George later som de lekeslåss i noen sekunder for John sier at det kan kun ha vært Housego som kunne skrevet noe slikt. George sier at nevekampen er løgn fra ende til annen. Glyn Johns sliter med å få utstyret til å funke ordentlig, og følgelig blir det en del jamming denne dagen.

GET

23. januar (ca 20 minutter)

Dessverre er de i tullehumør når de setter i gang «Too Bad About Sorrows». Skulle så gjerne hatt en optimal utgave av den. Evig eies kun det tapte som Henrik Ibsen så proft uttrykte det. Artig er det når Paul leser opp en liste over sanger de skal spille. En av sangene heter «Sunrise» og alle lurer på hvilken låt det er. Paul sier «All Things Must Pass». (Teksten begynner med ordet «Sunrise».)

John og Paul er de første som ankommer og de jammer mens Yoko hyler. Etter at Ringo og George har kommet seg innendørs, kommer en kvinnelig parkeringsvakt og gir bilene deres bøter. Dagens øvelser konsentrerer seg om «Oh! Darling» og «Get Back», At stemningen er god, er det ingen tvil om. Når John tullesynger «Help!» på lavt stemmeregister, ler både George og Paul rått. Og det smitter over på fans og dokumentar-tittere. Nok en godbit som burde vært med i den opprinnelige «Let it Be»-filmen.

Når Glyn Johns endelig får det til å fungere, starter de opp med «Dig a Pony», «Madman», «I’ve Got a Feeling», «Don’t Let Me Down» og «She Came in Through the Bathroom Window». Det virker som stemningen er god mellom samtlige fire. De er mer samkjørte nå med hensyn til hva som skal spilles og hvordan.

24. januar (ca 17 minutter)

På «Bathroom Window» spiller John elektrisk piano. Med tanke på hva som skulle skje dagen etter, er det artig at George sier «we just need one more in the group». 22. Januar (ca 21 minutter)

Billy Preston er opptatt denne dagen da han gjør et TV-opptak med Lulu.

I løpet av dagen, er de innom sanger som «On the Road to Marrakesh», «Polythene Pam» og «Her Majesty».

Etter morgenprat starter de opp med «Going Up the Country» med Canned Heat.

Beatles’ gamle manager Alan Williams var innom

«New Blue Soap» er tittelen på den foreløpig siste inkarnasjonen av Nagrabåndene på bootlegs, her har bootleggerne lagd en slags falsk stereo av monobåndopptakene.

De fortsetter å terpe på «Dig a Pony» og «I’ve Got a Feeling» før Billy Preston ankommer. Han blir ønsket velkommen av samtlige fire til å bidra på keyboards. De fortsetter med «I’ve Got a Feeling», «Don’t Let Me Down», «Dig a Pony» og Billys bidrag kan ikke stikkes under en stol. Han løfter låtene. Mot slutten av denne dag nevner John navnet Allen Klein.

De bestemmer seg for å omarrangere «Two of Us» til to akustiske gitarer, mens George skal spille bass på de dypeste strengene på hans sologitar. George sier etter en vellykket tagning, at sangen lyder bedre nå etter alt strev de har hatt med den tidligere. John virker ikke særlig begeistret for «Teddy Boy» der han først blåser luft i hvert kinn i takt med melodien; deretter tuller han med «Take your partner, dosi do – when you’ve got it, jump off». George virker heller ikke interessert i låta.

BAC Etter at Billy har ankommet, drar de i gang «Maggie Mae» og nok en gammel Lennon/McCartney komposisjon «Fancy My Chances With You». Sammen med Billy får vi høre en tidlig versjon av «Dig It» med John på steel gitar. Mens de jammer, ankommer Pattie som går bort til George med både kyss og klem. 25. januar (ca 32 minutter)

Her mimrer de tilbake til perioden i India året før, og kommer bl.a. inn på historien om de to apene som parrer seg og inspirerer Paul til å skrive «Why Don’t We Do it in the Road». Uten Billy til stede, terper de videre på «Two of Us», men på en del tagninger synger de med morsom dialekt. Så endelig går de i gang med «For You Blue». De øvrige har mer interesse for George sin sang nå. For å skape en annen pianolyd, blir en del avispapir stappet ned i flygelet. Artig at John ber alle i studio om å være stille når George foretar introen. Versjonen som finnes på albumet «Let it Be» ble til på denne dag.

Ellers kommer de over i den evige diskusjonen om hva de skal gjøre med hensyn til en konsert. Flott selvfølgelig siden det er en del av historien, og at ikke Peter Jackson gjør noen forsøk på å pynte på sannheten. Men det mest interessante med The Beatles er unektelig når de gjør seriøse forsøk på å oppnå en ferdig tagning. Mens John spiller på «I Lost My Little Girl», tar Michael Lindsay-Hogg og Glyn Johns en prat med Paul om muligheten til å spille oppe på taket av Apple. Dermed drar Paul, Ringo, Mal Evans, Kevin Harrington, Michael Lindsay-Hogg og Glyn Johns og kamerapersonell opp på taket for å sondere terrenget. Tilbake til studio, går de i gang med «Let it Be» etter at George har skjenket samtlige vin. Vinen bidrar til mye tull, tøys og gjesping. Og det er vanskelig å få til vellykkete gjennomkjøringer. Det hjelper ikke at Paul sier «This is gonna knock you out, boy». Alkoholens «velsignelse» regjerer i slike situasjoner. George Martin har lagt seg ned på gulvet og leser en avis. Ingen tvil om at han kjeder seg.

Del 3: Dag 17 – 22 (139 minutter)

Første sang ut er «Let it Be». Etter at Billy ankommer, starter de opp med en jam som Yoko hyler til. Lille Heather legger merke til dette, og ved neste jam setter hun seg ved mellom John og Yoko, tar en mikrofon og hermer etter Yoko Ono. Yoko smiler.

26. januar (ca 19 minutter) Ringo er ved piano og spiller det foreløpige utkastet til «Octopus’s Garden». George hjelper til. Paul og Linda har med seg seks år gamle Heather som storkoser seg i Beatles-leiren. Hun får mye voksenkontakt denne dagen.

Hun parodierer Yoko også på starten av «Dig It» (samme tagning hvor et redigert utdrag havnet på

De gjennomkjører «Old Brown Shoe», men George har problemer med å synge samtidig som han spiller piano. Derfor tar Billy over på piano, mens George holder teksten foran seg og synger.

albumet «Let it Be»). Etter at de har spilt en del 50talls rockere, og Heather har fått skikkelig svingt seg, setter de ned tempoet med «The Long and Winding Road». Paul gir noen instruksjoner til John om bassspillet. Og sannelig får de til tagningen som endte opp på «Let it Be» med Phil Spectors overdubbinger. Når de møtes i kontrollrommet etterpå, er John stuptrøtt og henger veldig med hodet.

Når Paul kommer tilbake fra møtet, går de igjennom verset på «Don’t Let Me Down». Jeg må innrømme det virker merkelig at John klagde over at de måtte spille «Maxwell’s Silver Hammer» utallige ganger (Playboy-intervjuet 1980). Hvis det skulle vært en sang fra januar 1969 som man kunne peke ut som den det ble terpet i hjel på, så er det unektelig «Don’t Let Me Down». Men de får i hvert fall til tagningen som endte opp som b-side til singlen «Get Back» noen måneder senere.

27. januar (ca 27 minutter) The Beatles er i kontrollrommet og koser seg skikkelig med gårsdagens Rock’n’Roll opptak. George smiler og klapper takten med hendene. John og Paul tar en swing sammen. George har skrevet «Old Brown Shoe» kvelden før. Han setter seg ved pianoet og presenterer den til de andre. Det blir ikke mer av den sangen i denne omgang. De setter i gang «Let it Be» og «The Long and Winding Road» (Rart; de fikk jo til et bra opptak av sistnevnte dagen før, og det ser ut til at John er lei av den. Han er blank i øynene og trenger tydeligvis en dose av noe man ikke får kjøpt lovlig på apoteket). Etter en diskusjon rundt PA systemet (PA = Public Address system), får de endelig i gang «Oh! Darling». Yoko som har vært vekk midlertidig, kommer inn og kysser John. Årsaken ligger nok i det John sier: «Just heard that Yoko’s divorce has come through».

GET

De sliter litt med verset på «Don’t Let Me Down» før de tar lunsj. Etter lunsj står «Get Back» for tur. Etter en del terping, tulleversjoner og gjennomlytting i kontrollrommet, går de tilbake til studio med mer terping og tulleversjoner før de endelig får nailet den. «I’ve Got a Feeling» derimot; er de ikke i stand til å naile foreløpig. Men du verden hvor kult det er å høre Paul der han skriker på mellomverset. Verset til John blir dessverre spolert siden han synger med tilgjort rusten stemme samt at han ser veldig rusa ut. 28. januar (ca 15 minutter)

BAC

I dag er det «Something» som George presenterer for de andre. Han har ikke tekst ferdig og John råder han til å bare sette inn nødvendige midlertidige ord helt til han finner de rette. Når de går gjennom sangen, virker John for en gang skyld interessert i en Harrison-komposisjon. Mens Paul er på et møte, velger John, George, Ringo og Billy å terpe på «I’ve Got a Feeling». John begynner etter hvert å snakke om Allen Klein. George lytter.

Dagen avsluttes med et møte med Allen Klein hvor både John, Paul, George og Ringo er tilstede. 29. januar (ca 21 minutter)

Opprinnelig var det planen at gruppen skulle spille på taket denne dag. Det blir utsatt en dag grunnet dårlig vær. John, George, Ringo og Glyn Johns begynner å prate om Allen Klein. Interessant å høre hva Glyn mener om Klein. Han sier at dersom man sa eller svarte Klein om et eller annet tema, og Klein ikke likte svaret, så avbryter han deg midt i ditt resonnement og starter umiddelbart opp et annet tema.

GET

Politikonstablene Ray Dagg, Ray Shayler og Peter Craddock ankommer døra til 3 Savile Row.

En diskusjon mellom Paul og John følger hvor de diskuterer George sitt syn på hele «Get Back» prosjektet. George har vært vekk en stund, kommer tilbake og beklager at han er sen. De diskuterer videre hvor de befinner seg på stående fot. Hvor mange sanger er klare for utgivelse osv.

Da de endelig tar fatt i sine instrumenter, begynner de med «Dig It». Pauls bror, Michael, er tilstede i studio. Idet han oppdager at filmkameraet skal svinge hans vei, later han som han spiller piano. Det er bare det at lokket over tangentene er lukket! Når brødrene McCartney går til lunsj, blir de andre igjen i studio. George lufter tanken på å lage et soloalbum. John og Yoko synes det er en god ide.

De setter straks i gang «I’ve Got a Feeling» mens purken banker på døra. De har allerede mottatt 30 klager på bråket fra taket. Dørvakt Jimmy Clark åpner og han forteller dem at bråket som når ut på gata snart vil være over. Ray Dagg sier at dersom bråket ikke stopper, så må de begynne å arrestere folk. Tilbake på taket, er det helt ubetalelig å se Macca få tilbake pusten etter at han har gjort seg ferdig med «skrike»-verset sitt. Etter at sangen er ferdig, går John, George og Ringo bort til kanten av taket for å se ned på folkemengden på gata.

De jammer på «I Want You (She’s So Heavy)» før en artig versjon av «Two of Us» hvor både John og Paul synger med sammenbitte tenner. Ustyrtelig morsomt; i hvert fall første gang man ser det. 30. januar (ca 48 minutter)

ENDELIG kommer det definitive høydepunktet i hele «Get Back» prosjektet. Det er bitende kaldt, men oppholdsvær i London. Fem kameraer blir rigget opp på taket av 3 Savile Row. Et annet kamera er på toppen av en bygning på andre siden av gata, mens tre kameraer opererer nede på gateplan. Et skjult kamera er nede innendørs ved inngangen. Da George Martin ankommer, stopper han opp og ser skøyeraktig inn i det skjulte kameraet. Paul kommer først ut på taket. Ikke vanskelig å se at han er spent. Ringo, Maureen og Billy følger etter. Med George og John også på plass, tar de en liten bit av «Get Back» som lydsjekk. Folk nede på gata kikker forbløffet opp på der lyden kommer fra.

Michael Lindsay-Hogg ber om action, og så flesker de i gang med «Get Back» i sin helhet. FY POKKER for en lyd og et trøkk. De neste 40 minuttene er bare helt fornøyelige. Skjermbildet er ofte delt opp i enten to eller tre deler. Artig å se forskjellige kameravinkler. George teller i gang en ny tagning. Folk nede på gata blir spurt om de hører hvem som spiller. En av damene som blir spurt, er helt sikker i sin sak. «Det er Beatles, det er Paul McCartney som synger nå». Folk strømmer til fra alle kanter; det være seg på gata, taket av nabobygninger; og til å med på et stillas hvor det foregår utendørs renovering!!!! «Don’t Let Me Down» lyder også herlig, og fantastisk å høre den i sin helhet, til tross for at John ikke husker teksten i siste vers. Det gjør ikke noe, og George Harrison får seg en god latter.

Debbie Wellum som er resepsjonist for Apple forteller purken at de prøver å finne Derek Taylor.

John og George deler på en sigg før de fyrer i gang «One After 909». Det er bare helt vidunderlig hva det svinger. Mens George tar sin gitarsolo, er det forbausende hvor lite han ser ned på gripebrettet. Han gløtter litt ned nå og da. Men ellers vet han hvor fingrene er, mens han ser opp fra gitaren.

«Dig a Pony» står for tur og John trenger å ha teksten foran seg, og Kevin Harrington får oppgaven. Mal Evans er nede og diskuterer med purken. De blir enige om at Mal skal prøve å slå av PA systemet.

George teller i gang låta uten å vite at Ringo ikke er klar. Han må stumpe røyken først. John føler januarkulda og må følgelig snufse litt. I «Let it Be» filmen ser vi at George bøyer seg ned på kne for å ta en slags vennskapelig gitarduell med John. Men i 2021 dokumentaren ser vi kun at John svarer George med å løfte gitaren høyere. Litt rart at bilde av George ble utelatt, men det er selvfølgelig en bagatell i det store og hele.

konstablene faktisk kommer fram og drar dem av «scenen». Mal slår av gitarforsterkerne i det de når første refreng. George slår på sin gitarforsterker og jeg tror han sier til Mal at det er definitivt slutt etter denne sangen, siden Mal slår på Johns forsterker igjen. Konstablene forlater taket før sangen er ferdig. De forlater 3 Savile Row og er tilsynelatende fornøyd med at det hele er over.

BAC

John, Paul, George, Ringo, Maureen, Linda og Yoko samles i kontrollrommet hvor de evaluerer hendelsen, og lytter igjennom opptakene fra taket. Det vil ta tid å få utstyret ned fra taket. Derfor bestemmer de seg for å foreta siste opptak dagen etter nede i studio.

Kevin Harrington holder opp teksten for John.

Konstablene er fortsatt nede ved inngangspartiet, og venter på at konserten kan bli ferdig. De trenger ikke å bekymre seg, siden John sier «My hand is too cold to play a chord now». De har bare tre sanger igjen å spille. Det var som nevnt kaldt i London, og det var nok Ringo som holdt varmen best, siden alle hans armer og bein var i bevegelse.

På enkelte Facebook-grupper som jeg er medlem av, er det noen som mener at det blir negativt når man hører intervjuer på gata, i stedet for at man hører kun sangen som blir spilt uten forstyrrelser.

En kort instrumental versjon av «God Save the Queen» blir spilt før de tar «I’ve Got a Feeling» enda en gang. Midtveis i sangen ber purken om Mal kan føre dem til taket. Akkurat i det de starter «Don’t Let Me Down», kommer politiet ut på taket. Paul legger fort merke til det, gir fra seg et «wooh» i begeistring for at et eventuelt drama kan utspeile seg. Mal vinker til Beatlesmedlemmene for å hinte om at de bør stoppe. Som regel pleier jeg å avsky kjendiser som signaliser «Vet du ikke hvem jeg er, eller». Men ingen regel uten unntak. Og her bare digger jeg at The Beatles gir faen!! Nok en politimann - Sgt. David Kendrick – ankommer. Han spør hvor de andre politibetjentene er. Debbie sier de er på taket, og hun fraråder Kendrick om å gå opp grunnet at det kan oppstå overvekt på taket. De tar enda en versjon av «Get Back»; og det virker på meg som de gjør det bare på pur faen, og i håp at

Jeg er så enig, så enig. Håper alt havner på DVD og Bluray med masse tilleggsstoff. Håper også det kan være valgfritt om man kun vil se og høre det som kun skjer på taket, og at man kan velge å sløyfe hva som skjer i inngangspartiet og på gata. Peter Jackson har sagt at han også vil ha dette ut på DVD/Bluray, men at det er opp til Disney +. Noen personer har ytret at åtte timer blir for lite. Igjen er jeg enig. Dersom det blir noe av DVD/Bluray utgivelser, håper jeg tilleggstoff tar for seg mer musikk i stedet for diskusjoner. 31. januar (ca 7 minutter) Dagen etter tak konserten blir et antiklimaks. Dette forsto Peter Jackson da han gikk i kast med siste opptaksdag hvor de er i studio for å få til maksimale versjoner av «Two of Us», «The Long and Winding Road» og «Let it Be». Jackson har valgt å dele skjermbildet opp i to deler. Til venstre ser vi gruppen, til høyre er rulletekstene. Jeg kommer definitivt til å se alle tre deler om igjen flere ganger så lenge mitt abonnement til Disney + varer. Dersom dette ikke havner på DVD/Bluray, blir det nok til at jeg fornyer abonnementet ofte. Men jeg kommer som regel til å «spole over» diskusjonene. Tak-konserten vil bli hyppig spilt. No doubt!!

God jul til alle music lovers!!!

The Beatles i Apple Studio etter filminnspillingene

av Roger Stormo

I en nesten fire timer lang podcast på YouTube forteller Peter Jackson i det vide og det brede om filmen og arbeidet han hadde, samt mysteriet med de siste bildene i «Get Back» boka. Etter 31. januar er det nemlig ikke noe papirarbeid som angir at Beatles spilte inn noe mer i sitt eget Apple Studio, likevel viser bildene Beatles i nettopp dette studioet.

Paul har tatt skjegget, John har begynt å la eget skjegg vokse og vi vet ikke helt hva det er de spiller inn. men det er det de gjør, og det er satt opp mikrofoner og forsterkere og et nytt piano har blitt båret inn. Det Jackson spekulerer i, er om de kanskje er i ferd med å spille inn flere sanger for at «Get Back»-albumet skal bli komplett. Foreløpig hadde de nemlig bare ni sanger klare og det er for få til et ordentlig album. De spilte inn fem sanger på tak-konserten og tre i studio dagen etter. I tillegg har de Georges «For You Blue» i boks. Skal de få til et helt album må de få til fem sanger til, og det er kanskje det de er i ferd med på disse bildene.

å produsere innspillinger med Steve Miller Band. Imidlertid ble han jo ferdig med dette og returnerte til London ca 18. februar. 3. februar begynte innspillingene av filmen «The Magic Christian» i filmstudioet i Twickenham, så Ringo var opptatt med dette, da han er med i de fleste scenene i filmen. Han ble imidlertid unnskyldt enkelte dager, når han var ønsket i The Beatles. George er indisponert mellom 7. og 15. februar da han er innlagt på sykehus og får fjernet mandlene. I «A is for Apple Vol. 2»-boken spekuleres det på om disse bildene er tatt rundt den 20. februar. I et brev angående Beatlesforretninger skriver nemlig Peter Brown at Beatles vil være til sted i Apple Studio 20. februar for å gjøre innspillinger. Det er også bilde av en filmfotograf som er til stede, men Jackson har ikke fått noen filmruller fra dette. Kanskje dukker det opp en filmrull fra dette siste studiobesøket?

I tillegg til at det var en filmfotograf til stede så var også Ethan Russell til stede og tok disse bildene.

Etter som de har flere sanger under arbeid, noen som havner på «Abbey Road» og noen som havner på solo-albumene deres, så er det kanskje noen av disse som var påtenkt å fylle «Get Back»-albumet med.

Men hadde ikke det innleide innspillingsutstyret fra EMI blitt tilbakelevert til Abbey Road? Jo, i en artikkel i marsutgaven av Beatles Monthly Book skriver Mal Evans at Magic Alex (!) i første uken av februar hadde vært i Apple Studio og installert nytt utstyr, inkludert hans egne innovasjoner.

Det vi vet er at årsaken til at The Beatles kun hadde januar til å fullføre innspillingene på, var at Glyn Johns, som fungerte både som innspillingstekniker og faktisk produsent for disse innspillingene, var booket til å dra til Los Angeles tidlig i februar for

To dager etter dette siste dokumenterte besøket i Apple Studio, 22. februar er Beatles i Trident Studio og begynner innspillinger av Johns komposisjon «I Want You (She’s So Heavy)» som han jo også spilte litt av i «Get Back» dokumentaren.

The Beatles av Roger Stormo

I boken som fulgte med den nye «Let It Be» boksen finner vi flere bilder fra innspillingene Paul, George og Ringo gjorde i 1970, for å komplettere «Let It Be» albumet. Dette var etter at John Lennon hadde meldt seg ut av gruppen, og befant seg i Danmark sammen med Yoko Ono.

Selv om The Beatles siste innspilling som kvartett hadde funnet sted 20. august 1969, var det flere andre innspillingsøkter for Beatles, med ett eller flere medlemmer frem til april 1970.

3. januar 1970

Paul McCartney, George Harrison og Ringo Starr omgrupperte seg i EMI Studios lørdag 3. januar for å fullføre albumet.

John Lennon var på ferie i Danmark, men hadde forlatt gruppen på dette tidspunktet. De jobbet med «I Me Mine», som George Harrison fremførte i Let It Be-filmen. Siden den skulle inkluderes i “Let It Be”-filmen, var det nødvendig at sangen skulle være med på det tilsvarende albumet. På dette stadiet het albumet fortsatt «Get Back» og det var fortsatt Glyn Johns som hadde oppdraget med å sette albumet sammen. De tre Beatles jobbet i studio fra 14.30 til 00.15. Seksten opptak av sangens rytmespor ble spilt inn, med akustisk gitar, bass og trommer, pluss en guidevokal fra Harrison.

For å løse opp, jammet de instrumentalt etter take seks, og før take 12 ledet Harrison dem gjennom en versjon av Buddy Hollys «Peggy Sue Got Married». Etter å ha tatt opp et tilfredsstillende backingspor, overdubbet de tre Beatles elektrisk piano, elektrisk gitar, hovedstemme og koring, et orgel og et akustisk gitarspor til.

4. januar 1970

Neste dag, søndag 4. januar møttes de tre gjenværende beatlene igjen i EMI-studioet. Nå var det McCartneys sang «Let It Be» som skulle forskjønnes. De tok opp en serie overdubbinger til take 27, grunnsporet som ble innspilt nesten ett helt år tidligere, 31. januar 1969. Det første som ble spilt inn denne dagen var bassgitar, da McCartney erstattet Lennons originale innsats på bassen på spor fire.

To trompeter, to tromboner og en tenorsaksofon ble spilt inn på spor fem av innleide musikere, samt McCartneys synkende pianomotiver mellom refreng og vers. Tre reduksjonsmikser ble deretter laget for å frigjøre plass på flersporsbåndet. Disse miksene ble merket tagninger 28-30; mens de ble laget, doblet de samtidig automatisk på spor fem blåserne de de nettopp hadde tatt opp. Celloer, igjen spilt av innleide musikere, ble også lagt til under reduksjonsmiksene til spor to. McCartney, kona Linda og George Harrison sang inn noen høye harmonier tre ganger. Dette båndet inneholdt også gitarsoloen til George, spilt inn 30. april 1969, som ble brukt på «Let It Be»-singelen. Den siste innspillingen besto av at Harrison la til elektrisk gitar, inkludert en ny solo på spor fire, sammen med maracas av McCartney og ekstra trommer av Starr. Det er denne soloen som høres på «Let It Be»-albumet. To stereomikser av sangen ble deretter laget. Glyn Johns tok med seg de nye «Let It Be»-miksene, sammen med flersporsbåndet til «I Me Mine» fra dagen før. Hans jobb med på sette sammen «Get Back» albumet utførte han denne gangen i Olympic Sound Studios. Han gikk til verks dagen etter, mandag 5. januar.

Olympic

To dager senere, 7. januar hentet han inn George Harrison til dette studioet, for at han skulle synge inn ny vokal på «For You Blue». Dette skulle bli Georges siste innsats på et Beatlesprosjekt, frem til «Anthology» på midten av 90-tallet. Det er ukjent hvorvidt det var flere av beatlene i studio i tillegg til George.

Dagen etter, 8. januar var Paul på plass i Olympic Sound Studio for å overvære Glyns miksing av sangen hans, «Let It Be». 6. mars kom «Let It Be» ut som single. Den nådde ikke førsteplassen på de britiske hitlistene, men kom på 2. plass. I USA kom den ut en snau uke senere, 11. mars og oppnådde førsteplass på Billboard to uker på rad. Også i Norge toppet den singlelistene.

Spector

Til tross for Glyn Johns’ innsats forble The Beatles misfornøyde, og var i tvil om albumets kommersielle levedyktighet. I et siste forsøk på å avslutte prosjektet ble Phil Spector hentet inn 23. mars 1970 – og nå fikk albumet samme navn som filmen, «Let It Be». 1. april spilte Phil Spector inn kor og orkester på «Across The Universe», «The Long And Winding Road» og «I Me Mine». Ringo Starr var hentet inn i studio for å spille inn nye trommespor til alle de tre sangene, i tillegg til 50 klassiske musikere. Og det var Ringos siste innsats på et Beatlesprosjekt inntil «Anthology» og dermed slutten på The Beatles i 1970.

The Beatles på film

4 Yellow Submarine

Psykedelisk

undervannstripp Av Dag Arne Nilssen

17. juli 1968 møtte The Beatles opp til premieren på sin tredje helaftens spillefilm i London Pavilion cinema. Og for tredje gang var Piccadilly Circus invadert av skrikende fans som blokkerte trafikken. Yellow Submarine var en animasjonsfilm om fire fyrer på en surrealistisk reise i en gul undervannsbåt. En psykedelisk odyssé gjennom farefulle landskap, hvor skumle monstre og merkelige personer dukket opp bak hver stein. Det var musikk, sterke farger og allverdens pop-art. Det var troen på at kjærligheten ville vinne til slutt Unger i USA ble kjent med Beatles gjennom TV-serien

Lavbudsjettsproduksjon

The Beatles hadde vært svært skeptiske til hele prosjektet. Det var nemlig ikke første gang de hadde vært fremstilt på tegnefilm. Allerede i 1964 hadde gruppens manager, Brian Epstein, solgt rettighetene til å lage tegnefilmer basert på sangene og karakterene til The Beatles. Al Brodax underskrev kontrakten for King Features, og året etter startet fjernsynsserien The Beatles på ABC. Den gikk i tre sesonger mellom 1965 og 1967, og det ble tilsammen laget 39 episoder, hver på atten minutter. Det var en lavbudsjettsproduksjon. Animasjonen var elendig, og manuset enda verre. Ringo ble fremstilt som fullstendig imbesil i de fleste episodene. Serien ble bygd på en formel; hver episode hadde tittel fra en Beatles-låt som figurene fremførte. I tillegg var det sing-a-long hvor teksten ble vist. Det hele var en fullstendig utilslørt måte å utnytte gruppens popularitet uten å selv å risikere særlig mange penger. Men ungene elsket showet.

Kvalitet i alle ledd

The Beatles likte serien bedre etter som årene gikk. I 1999 uttalte George Harrison seg til forfatteren av boken om disse tegnefilmene, Mitchell Axelrod: -Jeg liker serien bedre i dag. Den var så teit og dårlig at den faktisk ble bra, om du forstår hva jeg mener. Men da prosjektet om å lage Yellow Submarine ble presentert i 1967, var alle fire i bandet lite entusiastiske. Nå skulle samme gjengen lage helaftens film bygd over samme lest som den dumme fjernsynsserien. Det ville bli en katastrofe. Men Brodax forsikret om at så ikke var tilfelle. Her skulle det bli kvalitet i alle ledd, både med animasjon og manus. Det var ingen ting å bekymre seg over.

Til slutt sa The Beatles ja. Mest fordi de på den måten oppfylte kontrakten med United Artists om å lage tre spillefilmer. Nå kunne de gjøre det med minimalt med arbeid. De skulle bare levere et knippe nye låter. Men der tok de feil.

Minus manus

Al Brodax var nok ikke helt sannferdig. På den tiden hadde han nemlig ingen ting klart. Det fantes ikke noe manus, og hvordan historien visuelt skulle fremstilles, var også helt i det blå. Men det var bestemt at fortellingen skulle bygges rundt Beatles-låter. Alt han hadde var et budsjett på 250 tusen pund, og en deadline om elleve måneder. Hos Disney brukte de fire år og fem ganger så stort budsjett på sine helaftens animasjonsfilmer, så dette var et vågalt prosjekt. Men det var ingen tid å miste, Brodax måtte samle mannskapet og gå i gang. Filmen skulle lages i London hvor George Dunning hadde et animasjonsstudio. Han fikk regien over en produksjonsstab som raskt vokste til flere hundre personer spredt over hele byen. Å lage animasjonsfilm var et møysommelig arbeid på den tiden. Det meste måtte gjøres for hånd; man hadde ikke datamaskiner til hjelp.

For amerikansk

Lee Minoff hadde skrevet et utkast til en fortelling. Den handlet om at The Beatles måtte dra til Pepperland for å redde innbyggerne fra noen blå slemme figurer som tyranniserte hele riket. De hatet musikk og nektet Sgt. Pepper å spille. Beatles redder selvfølgelig Pepperland med sitt kjærlighetsbudskap og alt kan igjen blomstre i riket. Original strektegning fra produksjonen, unge gamle Fred med oljekanne. Fra Roger Stormos samling.

Figurene ble basert på hvordan The Beatles så ut da man begynte å lage tegnefilmen. Da den omsider fikk premiere så Beatles annerledes ut.

«Nowhere man» Jeremy Hillary Boob og en blå slemming.

Minoff var ikke god på dialog, så der fikk han hjelp av forfatteren Jack Mendelsohn. Men Al Brodax forsto snart at dette ble helt feil. Minoff og Mendelsohn var fra USA, og nå ble dialogen alt for amerikansk. Han hadde lovet The Beatles å ta vare på Liverpool-dialekten, selv om United Artists nok en gang hadde presset på for å forandre språket til mer standardisert engelsk. De hadde forsøkt seg ved begge de tidligere Beatles-filmene også. Dermed var det inn med Roger McGough; skuespiller, forfatter og ekte liverpudlian. Han visste hvordan man ordla seg der oppe i nord.

Mange kokker

Men ennå var ikke manus i boks, man trengte større skyts for å vinne kampen. Erich Segal ble flydd inn fra USA. Han var forfatter og professor i gresk og latin. Han hadde undervist ved Harvard, Yale og Princeton og var ekspert på klassisk litteratur. Kanskje var det han som fikk Yellow Submarine til å referere til bøker som Homers Odysséen, Jules Vernes En verdensomseiling under havet og Lewis Carrolls Alice i Eventyrland? Men man vet ikke sikkert. I ettertid var det ingen som husket nøyaktig hvem som fant på hva, idéene var glidd inn i hverandre. Det hadde vært for mange kokker på kjøkkenet, og alle hadde saltet og krydret litt. Nå var ingen helt sikre på opphavsmannen til den flerhodete hunden, den grusomme hansken, støvsugermonsteret og de mange, mange andre snåle figurene i filmen. De sier alle litt forskellig i intervjuer, så noen må nødvendigvis huske feil. Erich Segal ble året etter en holden mann, da hans roman Love story ble en internasjonal bestseller. Filmatiseringen med Ali MacGraw og Ryan O´Neal ble også en suksess.

Handlingen

Edelmanns skisser er bevart, men de tusen andre detaljer på det ferdige produktet er det ikke godt å si hvem som skapte.

En sammenfatning av handlingen (i lommeformat) ble til slutt slik: Det hersker fred i Pepperland, og innbyggerne er lykkelige. Sgt. Pepper’s band (1947-utgaven av The Beatles) spiller og solen skinner. Så blir de angrepet av de blå slemmingene, som snur alt på hodet.

De som ennå lever, krangler fremdeles om dette. Selv Paul McCartney ville ha et ord med i laget. Som den perfeksjonist han var, hadde han vanskelig for å overlate alle bestemmelsene til andre. En rekke forskjellige animasjonsteknikker ble brukt, og til slutt ble filmen den sukkertøybomben av farger og figurer vi kjenner.

Nei betyr ja, ondt er godt og musikk blir forbudt. Borgermesteren sender unge Fred (som er gammel) ut i den gule undervannsbåten for å hente hjelp. Han ender opp i Liverpool hvor en trist Ringo går rundt og sturer. De får samlet hele gruppen og drar i vei til Pepperland for å hjelpe. Turen går gjennom Sea of Green, Sea of Holes, Sea of Science, Sea of Time og Sea of Monsters. De møter mange farer og utrolige skapninger. Ringo er uheldig og havner på utsiden av ubåten, hvor han straks angripes av diverse monstre. Med litt hjelp av vennene sine blir han til slutt reddet, og turen går videre. De ankommer Pepperland og overvinner de slemme blå med musikk og kjærlighet. Det var en uslåelig kombinasjon på sekstitallet. Dermed hersker atter idyllen, og The Beatles kan dra tilbake til (det litt mørke og dystre) Liverpool.

Ringo blir klovn

Filmskaperne studerte medlemmene i The Beatles for å gjøre dem så gjenkjennelige som mulig i tegnet versjon. Hårfrisyrer, kroppsform og hvordan de sto og gikk ble nøye gransket. Hver karakter skulle gjøres forskjellig og få sin egen personlighet. Det ble tidlig bestemt at skuespillere skulle dubbe dialogen i filmen. De skulle ikke imitere direkte, men mer få fram forskjellene hos bandmedlemmene.

Visuelle visjoner

På den visuelle siden har det også vært uenighet om farskapet til de forskjellige scener og figurer. Det var meningen at Heinz Edelmann skulle være sjef. Han var illustratør og grafisk designer, og temmelig i skuddet på den tiden. Animatøren Jack Stokes skulle så gi liv til Edelmanns tegninger. Han hadde laget åpningssekvensen til Magical Mystery Tour året før. Men så gikk det som med manusarbeidet, og flere animatører ville sette sine fingeravtrykk på det ferdige arbeidet.

Paul hadde den lyseste stemmen og Ringo den mørkeste. De andre to lå et sted midt mellom, men publikum skulle aldri være i tvil om hvem som snakket. Denne måten å gjøre det på har i alle år ergret Paul McCartney: - Det er ikke slik jeg snakker! Jeg skulle dubbet filmen selv. Og for tredje gang på film fikk Ringo rollen som klovn. Nok en gang var han klønen som kom opp i trøbbel og som måtte reddes av de andre tre. Slik ble hans personlighet tolket av omverdenen. Da filmen hadde premiere var det ingen i bandet som lignet karakterene i Yellow Submarine. Både hår og skjegg var betydelig lengre hos dem alle sammen.

Politiet dukker opp

John, Paul og George beveget seg fremover med 32 fot i sekundet. Ringo, som var mye kortere, klarte bare 24. George gikk bredbeint som en cowboy, John som en artist og Paul som en selvsikker juniorsjef. Bak kom Ringo som en ung Charlie Chaplin. George var mest fornøyd med hvordan han ble fremstilt. Han fikk en mørkere ansiktsfarge, og lignet på en indisk vismann eller guru. Det hadde han ikke noe imot. Særlig ikke da figuren hans fikk kule 60-talls hippiereplikker som -it´s all in your mind. Det du ser er ikke ikke alltid slik det er.... John ble tegnet med smale øyne bak de runde bestemorbrillene. Litt gulfarge i ansiktet hadde han også fått i noen scener, og dermed så han litt asiatisk ut. Hadde det noe å gjøre med hans nye kjæreste Yoko Ono?

Før tiåret var omme, skulle de bli uadskillelige. Det var ikke John og Yoko, det var John&Yoko. Som et tohodet troll. Alltid sammen. Ringo hadde nok en gang rollen som den triste klovnen. Melankolsk og klønete, men lassevis med sjarm og personlighet. Paul kommer dårligst ut. Hans personlighet virker vag og pregløs; ikke noe stikker seg fram. Ikke rart han ble misfornøyd. Peter Batten hadde fått jobben med å gi stemme til George. Halvveis i jobben blir han hentet av politiet. Det viste seg at han hadde desertert fra militæret, og nå måtte han i fengsel. Paul Angelis måtte ta over jobben. Fra før hadde han stemmen til Ringo, Chief Blue Meanie og fortelleren. Nå måtte han imitere Peter Batten som imiterte George også.

Halv Beatlesplate

The Beatles hadde en halvhjertet innstilling til hele filmprosjektet, men var glade for at de selv ikke trengte å involvere seg så mye. Dessuten var de opptatt med innspillingen av sitt doble White Album som skulle utgis før jul 1968. Meningen var å bruke gamle låter på lydsporet til Yellow Submarine, men de hadde lovet å levere nytt materiale i tillegg. De endte med å gi fra seg fire nye sanger, resten var hentet fra andre utgivelser. George Martin skulle i tillegg komponere instrumental filmmusikk.

En fan har sett for seg hvordan en Yellow Submarine EP ville ha kunnet se ut.

Fantasi-EPen sett bakfra

Da filmmusikken ble utgitt, delte Beatles og Martin hver sin plateside. Dette var ikke greit for fansen, som følte seg snytt. De ville ikke betale full pris for noe de regnet som en halv Beatles-plate, og knapt nok det. Det kan man forstå, men det var også litt urettferdig mot George Martin. For musikken han komponerte var riktig så flott, den. Pepperland hadde en smak av Vivaldi og Sea Of Holes et nikk til George Harrison med sin indiskinspirerte åpning. Ellers kan man høre takter fra andre kjente verk, som Air av Bach og Morgenstemning av Grieg. Han hadde leid musikere fra Londons symfoniorkester, men var ikke fornøyd da opptakene var ferdige. Dermed måtte alt spilles inn på nytt, og utgivelsen av filmmusikken ble forsinket.

Hadde låten Octopus’s Garden (Abbey Road) eksistert på det tidspunket, kunne Ringo fått en dobbel A-side maritim singel! Fra Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band brukte de tittellåten, With A Little Help From My Friends (Ringo igjen!), Lucy In The Sky With Diamonds, og When I´m SixtyFour. Nowhere Man kom fra Rubber Soul og All You Need is Love var fra en av fjorårets singelutgivelser. Noen takter fra b-siden, Baby You´re A Rich Man hadde også sneket seg inn i lydsporet, i tillegg til Think For Yourself. Nesten ingen av de gamle låtene ble med på det originale albumet med filmmusikk. I stedet fikk man i 1999 en komplett samling da Yellow Submarine Songtrack ble utgitt.

Platen kom ikke før i januar 1969, et halvt år etter filmen, og to måneder etter White Album. Det var tidenes verste timing, og den solgte dårlig.

Gammel musikk

Fra albumet Revolver kom låtene Yellow Submarine og Eleanor Rigby. Yellow Submarine lignet en barnesang, og hadde et allsangnennlig refreng med en mengde gøyale lydeffekter. Den var spesiallaget for at den skulle passe stemmeregisteret til Ringo Starr. Han hadde ingen stor sangstemme, men det han klarte, fikk en flott fremførelse.

1999-LPen «Yellow Submarine Songtrack» presenterte alle sangene fra filmen i ny, moderne stereomiks i forbindelse med at tegnefilmen kom ut på DVD for første gang.

I slutten av filmen dukker de ekte Beatles opp

Ny musikk

De nye låtene som ble avsatt til filmen Yellow Submarine var av blandet kvalitet. Paul McCartney leverte nok en barnesang, All Together Now, som ble benyttet både i begynnelsen og slutten av filmen. Siste gang med levende bilder av bandet mens de fremfører den. Det ble nok gjort for å forsikre seg om at kontrakten om tre Beatles-filmer ble oppfylt. Men United Artists godtok ikke dette, og ble ikke fornøyde før de også fikk dokumentarfilmen Let It Be i 1970. It´s All Too Much var en komposisjon av George Harrison. En psykedelisk låt som er bygd opp uten refreng og bro, den jages framover av Ringos trommer, før den dør ut av seg selv seks minutter senere. Det var en tøff låt, som startet med gitarfeedback og et pumpende orgel, samt Harrisons sylskarpe sologitar. Men den hadde nok hatt godt av litt trimming og puss. Det ble litt for mye av det gode. Only A Northern Song var også fra Harrison. Den var nok et pek mot noteforlaget Northern Songs som eide hans tidligere komposisjoner i bandet, og gjorde at Harrison fikk lite royalties for låtene sine. Han hadde allerede i 1964 opprettet sitt eget Harrisongs Ltd., og da kontrakten med Northern Songs gikk ut i 1968, aktiviserte han selskapet.

I 1972 skulle All Together Now / Hey Bulldog bli utgitt som single i flere europeiske land.

Men her bruker Lennon pianoet som det bærende instrumentet i låten og riffet som dramatiske høydepunkter. En ung Elton John fikk nok en musikalsk åpenbaring etter å ha hørt dette. Slik kunne rock og piano smelte sammen.

Upolitisk budskap

Filmskaperne av Yellow Submarine nektet for at den hadde et politisk budskap, men den som leter vil finne mange. Om The Blue Meanies hadde vært kalt The Red Meanies, ville publikum fått beskjeden rett i ansiktet. 1968 var ikke preget av fred og kjærlighet. Den kalde krigen raste og Sovjetunionen hadde halve Europa under hælen. Folk levde under diktaturer over hele kloden, også i Spania og Portugal. Vietnamkrigen var langt fra over, Marin Luther King ble myrdet og studenter gjorde opprør på begge sider av

Fra den dagen eide han selv rettighetene til musikken sin. Det har vært skrevet mye om Only A Northern Song, både om stereomiksingen og at Paul McCarney fikk den dårlige idéen om å legge «psykedelisk trompet» over kompet. Men det er vel ikke særlig kontroversielt å hevde at dette er en av Harrisons beste sekstitallslåter. Selve rosinen i pølsa kom fra John Lennon. Hey Bulldog var en glitrende rockelåt og er en «glemt» Beatles-klassiker. Pianoriffet var nok inspirert av låten til Berry Gordy og Janie Bradford, Money (That´s What I Want), som både The Beatles og The Rolling Stones hadde spilt inn på plate.

Beatles på filmpremieren

Atlanteren. Frykten for atomkrig var utbredt, og i filmen trykker Ringo på den røde knappen som slynger han ut i et mareritt av hendelser. Men diktaturet til de blå slemmingene ble knust da The Beatles kom med sitt kjærlighetsbudskap: All you need is love.

Lunken kritikk

Yellow Submarine regnes i dag for å være en klassiker. Den var en helaftens animasjonsfilm for voksne, full av surrealisme, psykedelia og musikk. Og ordspill. De fleste replikkene har dobbel bunn eller kulturelle referanser. Det må ha vært et helvete å tekste filmen uten å miste humoren og poengene som lå bak utsagnene. Det er så mange detaljer i lyd og bilde at man trenger å se filmen flere ganger for å få med seg alt. Den var banebrytende da den kom, og kritikere i dag regner den som en bauta for sin tid. Slik var det ikke da den var ny. Filmen fikk en blandet mottagelse, og noen regnet den for en diger flopp. Animasjon var for barn, og dette var så langt fra Disney du kunne komme. Humoren var for sær, uttrykket for moderne, for avant garde, for intellektuelt. Filmen var noe annet enn det som var forventet. Men musikken var knall, det var alle enige om. 7. august 1968, tre uker etter premieren, kunne Aftenpostens London-kontor meddele:

«Det er en film hvor The Beatles hylder seg selv at det sprenger grensene for anstendighet, sa en kommentator i BBC tirsdag. Han mente at gruppen ikke lenger har kontakt med sitt publikum. Den gang de var innsatsvillige, friske og optimistiske, vant de gjenklang. Idag subber de rundt som triste mystikere og det er tydelig at dette ikke har appell til dagens ungdom, mente kommentatoren.» Ja, slik kunne man jo også se det...

BILDE: ys_annonse.jpg

Til norske kinoer kom ikke Yellow Submarine før 28. april 1969, over ni måneder etter premieren i London. Bandet hadde tydeligvis mistet sin markedsverdi; de var ikke så hotte lenger. Det var i alle fall ingen reportasjer om fans som overnattet i sovepose utenfor Victoria kino for å sikre seg billett. Bare noen lunkne filmkritikker. Knut Bjørnskau i Aftenposten skrev «Den småsnakkende stilen er pussig, og deres underfundighet er charmerende ukomplisert enten

det er i viseteksts eller dialogs form.» Arne Hestenes i Dagbladet var helt enig: Det er mer intellektuelt pussig, enn charmerende og avvæpnende. Bevares, sangene er der jo, den glimrende musikken, alle de fengende melodiene. Men likevel.» Kilder:

Lewisohn, Mark: 25 years in the life. Sidgwick & Jackson 1987 Ose, Bård: Beatles hele livet. Eide forlag 1999 Collis, Clark: Fantastic voyage. MOJO October 1999

I første halvdel av juli 2021 døde 71 år gamle Gayleen Victoria Scott (Gayleen Pease) fra England, hun hadde kreft i bukspyttkjertelen. Rundt ti uker senere, 4. oktober døde brasilianske Elizabeth «Lizzie» Bravo fra Rio de Janeiro (70) av hjertesvikt. På John Lennons offisielle Facebook-profil ble begge disse kvinnen hyllet etter at de var døde.

IN MEMORY OF

Lizzie Bravo og Gayleen Pease Elizabeth Bravo ble født 29. mai 1951. Hun var middelklassejente og gikk på skolen Colégio Stella Maris Rio de Janeiro fra 1963 til 1965. Elizabeth var Beatlesfan på sin hals i 1964 og etter at hennes idol John hadde sunget «Dizzie Miss Lizzie» på «Help!» LPen i 1965, begynte hun å kalle seg Lizzie. Sammen med venninnen Denise dyrket hun The Beatles og håpet at de kom til Brasil for å gi konserter. Da The Beatles sluttet å turnere i slutten av 1966, skjønte jentene at de aldri kom til å se dem i Brasil. Denise klarte å overbevise både sine egne og Lizzies foreldre å sende jentene til London som bursdagspresang til deres 15 -årsdager, som hadde vært i mai og juni. Det eneste formålet med turen var å se Beatles. Lizzie trengte farens signatur for å kunne reise utenlands alene som 15-åring, og faren var i utlandet, så han fikk ikke signert før han kom hjem til Brasil igjen.

ar i un v en h ad etter g a d rste bey Ro Club Denise hadde alt reist noen uker før. I februar s b de fø llere ngen i A ly Heart senere. a s e e i l r t n n e a g g o e l y a B 1967 fikk Lizzie omsider reist til London. iob epper’s en få d re i stud o P lle fi aff a om ut av for «Sgt er tatt n r t Hun dro sporenstreks til EMIs studiobygning i e i t Lizz n. De k illinger te bilde t o p e d s n D n o . n i L Abbey Road, og så de fire Beatles, Brian Epstein og Mal rt agjo gens at da var unn » Evans samme dag som hun kom. De drev og spilte inn d ban

«Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» LPen og forlot EMI Studios om natten.

Fra da av møtte Lizzie trofast opp utenfor studiobygget i Abbey Road på nesten daglig basis. Beatles drev jo med sine innspillinger på ettermiddagene og kveldstid, for ikke å si nattestider, så Lizzie fikk seg etter hvert jobb som værelsespike på et hotell om dagen. Hun var jo ellers en pike fra den øvre middelklasse og hjemme hadde de egen hushjelp, så hun hadde aldri før trengt å re opp en seng. Ferien i London ble til et mer permanent opphold, nå dro hun hjem til Rio de Janeiro i feriene. Ellers var hun en av jentene som hang rundt Abbey Road. Hun distanserte seg noen ganger fra begrepet «Apple Scruffs» det var en annen gjeng, og de hang utenfor Apple-bygningen i Savile Row 3. Men andre ganger var hun komfortabel med å være en av dem. Lizzie og gjengen hennes hadde med seg små kameraer som de tok amatørbilder av Beatles-medlemmene med når de kom og gikk. 4. februar 1968 holdt Beatles på med innspillingen av Johns nye sang, «Across The Universe» i Studio 3. To opptak av sangen hadde blitt spilt inn dagen før. I løpet av dagens første økt (14.30-17.30) spilte de inn ytterligere fire, nummerert 4-7; det var ingen «take 3». Grunnsporet hadde Lennon på akustisk gitar, George Harrison som spilte en tambura og Ringo Starr på trommer.

t i Savile

ndt

g også ru

Lizzie han

I løpet av kveldsøkten (20.00-22.00) gjorde man overdubbinger på tagning 7. Lennon spilte inn hovedvokalen, med båndet som gikk saktere enn vanlig for å heve tonehøyden ved avspilling. Paul McCartney fikk en idé om å ha med høye jentestemmer som kor i bakgrunnen, men så sent og attpåtil en søndags kveld var ingen korister å få tak i. Men han visste råd: kanskje noen av de jentene som hang rundt studioet kunne synge?

oritt izzies fav

John var L

edkvartere Apple-hov

Row

Det var bare en håndfull av fans som ventet på at de skulle komme ut den kvelden. Det var en søndag og de var vanligvis ikke i studio i helgene. Nyhetsnotis om jentenes deltakelse på sangen.

Dørvakten hadde vært snill og sluppet dem inn i bygningen for å varme seg. Paul kom ut av glassdørene og spurte: «Kan noen av dere jenter holde en høy tone?» 16 år gamle Lizzie gikk inn og fikk med seg sin venninne på 17, Gayleen Pease (født 7. desember 1950). Nå var jentene vant til å se Beatlesgutta nesten hver dag, men denne kvelden var bare en mye hyggeligere situasjon siden de var inne og ikke utenfor studioene. I rundt to timer fikk Lizzie og Gayleen være med Beatles i studio, mens de sang inn sine bidrag. Jentene delte en mikrofon med John og Paul, det var to mikrofoner, Lizzie sang sammen med John først og deretter byttet de, så hun sang sammen med Paul. Hendelsen ble nevnt i marsnummeret av Beatles Monthly Book, men skulle ha vært dokumentert med bilder. Mal Evans var til stede hele tiden og knipset i vei med sitt flunka nye kamera, men noe hadde gått galt og det ble ikke noe av bildene. Muligens hadde han ikke satt inn filmen korrekt. Ellers var det ikke noe oppstyr rundt det at jentene hadde fått lov til å være med og synge på en Beatlessang. Og sangen ble dessuten lagt på hylla og forble uutgitt.

Paul ankommer studio sommeren 1969 barfot, et vanlig syn for Lizzie

Lizzie utenfor EMI-studioene i Abbey Road sommeren 1969. Legg merke til «Two Virgins»-nålemerket!

Utover i 1969 sluttet Beatlesgutta å komme så ofte til studioene eller til Apple hver dag som før. Det var litt åpenbart at noe var på gang. Lizzie ønsket å fortsette med livet sitt. Hun hadde vært værelsespike på et tredjeklasses hotell, senere hushjelp hjemme hos en familie og senere igjen au-pair hjemme hos en annen familie. Nå var det på tide å komme seg hjem.

Indianapolis 14/2-1990 – Paul så rett på Lizzie idet hun tok dette bildet av ham.

Lizzie hadde et stort øyeblikk da hun på et radioprogram med DJ Kenny Everett for første gang fikk høre den ferdige sangen. Sent i oktober 1969 flyttet hun hjem igjen. Og 12. desember 1969 kom omsider «Across The Universe» ut på plate, The Beatles hadde gitt den bort til samle-LPen «No One’s Gonna Change Our World», som ble utgitt til inntekt for WWF – World Wildlife Foundation. Nå kunne alle få høre Lizzie Bravo og Gayleen Pease kore på denne sangen. Men da den kom ut på nytt igjen på «Let It Be» LPen et halvt år senere, hadde Phil Spector fjernet jentestemmene og satt ned hastigheten på Johns hovedstemme samt fjernet naturlydene. På syttitallet bodde Lizzie Bravo en stund i New York. Til tross for at hun nå var i samme by som sitt store idol, John Lennon, oppsøkte hun ham aldri. Lizzie jobbet hele sin yrkeskarriere i musikkbransjen. Hun reiste på turnéer sammen med kjente brasilianske musikere, hun deltok på sang og hun tok fotografier. En dag i mai 1994 befant hun seg plutselig tilbake i Abbey Road Studios. I en uke holdt hun til der, i anledning at hennes venn, den brasilianske artisten Milton Nascimento fikk remastret sine første 8 EMI-albums. Lizzie satt i studioet med sin Mac i 6 dager og oversatte liner notes og tekster. I februar 1990 var Lizzie til stede på en pressekonferanse Paul McCartney holdt i Indiana for brasiliansk media i forbindelse med at han skulle komme og holde konserter i Brasil. Her dro Paul kjensel på jenta. «Hvorfor kjenner jeg deg igjen?» lurte han på, og Lizzie fortalte ham da historien.

Lizzie og Gayleen gjenforent av BBC i 2010.

I anledning gjenforeningen kontaktet Lizzie og Gayleen også de andre jentene som hang rundt Beatles: her er Lizzie, Suejohn, Lynda, Maureen, Carole, Gayleen og Chris på åstedet, 19. oktober 2010.

Senere var hun på konserten han holdt på Maracana Stadion, og hun var også blant publikum på senere McCartney-konserter i Brasil, men hun fikk aldri truffet ham igjen personlig. Lizzie Bravo var en sentral figur i den brasilianske Beatlesfanklubben etter å ha kommet hjem igjen, og var blant annet involvert i utgivelsen av et fanzine om Beatles. I 2010 gjenforente et britisk TV-program fra BBC Lizzie og Gayleen i London, og de fikk igjen besøke Abbey Road.

midlet Beatlesnyheter. Selv var jeg titt og ofte i kontakt med Lizzie, idet hun kommenterte på mine blogginnlegg – eller jeg spurte henne om ting jeg tenkte hun kunne vite svaret på. Hun pleide alltid å erte meg med det fine været hun hadde i Rio de Janeiro mens jeg satt i snødekte Norge og blogget. Vi var også venner på Facebook, og chattet med hverandre via messenger.

Apple Scruffs den gang da

I 2013 hadde Lizzie igjen en dag i Abbey Road Studios i forbindelse med «åpen dag» arrangementene de har der fra tid til annen. Her ble hun kalt opp på scenen og ga en kort gjenfortelling av sin historie. Lizzie hadde tatt vare på fotografiene og dagboken fra sitt opphold i London på sekstitallet, og ga dette ut i bokform på portugisisk på eget forlag, «Do Rio a Abbey Road» i 2015, oppmuntret av Mark Lewisohn som også skrev forordet. Boken var på 300 sider og inneholdt mer enn 200 tidligere upubliserte amatørfotos av Beatles som kom og gikk. Opplaget var på kun 1000 eksemplarer. Under pandemien fikk hun trykt opp et nytt opplag – nå med en 62x42 cm stor plakat. Også dette var på 1000 eksemplarer. Bøkene ble ikke solgt via bokhandlere, kun direkte fra Lizzie, som hadde opprettet sitt eget domene på nettet for dette. Hun arbeidet med en engelsk utgave, men dette arbeidet gikk tregt siden hun også måtte pleie sin Alzheimersyke gamle mor i dennes siste leveår.

Med andreopplaget av boken til Lizzie fulgte denne plakaten med.

Samme dag som hun brått døde hadde Lizzie kommentert på en forespørsel om boken sin på hennes egen Facebook-side. Halve det nye opplaget var solgt og hun regnet med at resten ble solgt i løpet av dette året som hun dessverre ikke overlevde. Ti uker tidligere hadde Lizzies venninne Gayleen som også var med og sang på «Across The Universe» gitt tapt for kreften i bukspyttkjertelen. Hun levde ikke et like offentlig liv som Lizzie, den eneste gangen hun var i søkelyset var i forbindelse med BBCprogrammet i 2010. Derfor har vi ikke like mange faktaopplysninger om henne som vi har om Lizzie. Likevel, de to jentene fikk oppleve noe alle Beatlesfans misunte dem: Å synge sammen med The Beatles på plate.

Lizzie viser frem boken sin.

Lizzie var meget aktiv på nettet. Hun kommenterte på Beatlesblogger og Facebook, for det meste deltok hun i Beatlesgrupper og rettet ting som var feil, eller hun postet Beatlesbilder eller viderefor-

Hvil i fred, Lizzie og Gayleen! 77

Paul McCartney og lyriker Paul Muldoon har møttes jevnlig i en periode på fem år i samtale rundt Paul McCartneys sanger. Samtalene har blitt tatt opp og redigert til tekst av Muldoon. To innbundne bøker i en samlekassett har dette resultert i, bestående av tekstene til 154 sanger, historiene om sangene samt bilder og memorabilia fra McCartneys eget arkiv.

anmeldt av Roger Stormo

Bok: Paul McCartney The Lyrics Mange av bildene McCartney viser frem har han skaffet seg på nytt fra forskjellige auksjoner, etter at han i årenes løp har kvittet seg med ting selv. I et par andre artikler i dette nummeret viser vi frem bilder fra Indra Club i 1960 og fra Paris i 1961, hentet fra disse bøkene. I et arrangement på Royal Festival Hall 5. november 2021 ble begge Paulene intervjuet på scenen, noe jeg fikk anledning til å overvære. Seansen ble overført på nett mot betaling, men en luring har også lagt ut det hele på YouTube i ettertid. Neste dag, 6. november fikk jeg også besøkt British Library, der noen av tekstene og bildene var utstilt. Utstillingen varer til 13. mars 2022, for den som har lyst å oppsøke den. Tekstene er arrangert alfabetisk, bind 1 tar for seg A – K og bind 2 har resten, L – Z. Her er det tekster til sanger fra både Beatles- Wings- og soloperioden. Vi presenterer et utdrag fra boken, som vi har oversatt til norsk. I dette utdraget skriver McCartney

om sin «old English sheepdog», Martha, som var en inspirasjon for sangen hans «Martha My Dear» fra 1968 fra The Beatles’ «White Album». Fordi både mamma og pappa jobbet og var ute hele dagen, og broren min Mike og jeg var på skolen, var det ingen som kunne passe en hund. Jeg husker en gang vi hørte fortelle om valper som ble gitt bort i neste gate, så vi løp rundt hjørnet, der det ganske riktig var et valpekull. Vi tok med en veldig søt liten valp hjem, men mamma sa at vi ikke kunne beholde den. Vi ble himmelfalne. Helt knust. Da jeg vokste til og var i The Beatles, hadde jeg et eget hus i London. Og mer enn det, jeg hadde faktisk en husholderske som passet på huset. Tiden var moden for å skaffe seg en hund. Jeg hadde alltid likt utseendet til gamle engelske fårehunder, så jeg dro til et sted i Milton Keynes, omtrent en time nord for London, og valgte denne lille hunden. Jeg kalte henne Martha.

Det er en forferdelig sak å innrømme, men jeg faller for reklame. Dulux-hunden så så elskelig ut. Det er ikke det eneste valget jeg har tatt på grunn av det du kan kalle produktplassering. For eksempel fikk jeg meg Aston Martin bilen jeg nevnte tidligere fordi jeg hadde sett de første James Bond-filmene og ble ganske imponert over bilen. Uansett, jeg fikk Martha og hun var en nydelig liten hund. Jeg bare elsket henne. En av de usannsynlige bivirkningene var at John ble veldig sympatisk mot meg.

Vi som kjøpte bøkene ved lanseringen i London fikk med oss denne posen.

Jeg er ganske sikker på at jeg ble betatt av gamle engelske fårehunder på grunn av de TV-reklamene for Dulux-maling. Dulux hadde begynt å bruke en gammel engelsk fårehund som merkemaskot tilbake i 1961.

Da han kom rundt og så meg leke med Martha, kunne jeg merke at han likte henne. John var en person som var veldig på vakt, noe som delvis var hvor hans avvæpnende vittigheter kom fra. Han hadde hatt en veldig vanskelig oppvekst, det med at faren forlot hjemmet, onkelen døde og moren ble drept i en trafikkulykke. Da jeg ble kjent ham, kunne han være veldig sarkastisk. Ikke at jeg ikke kunne være det også.

Vi var til stede da Paul lanserte boken i Royal Festival Hall i Southbank Centre i London 5. november.

Det var min egen måte å håndtere min mors død på, regner jeg med. Vi var begge ganske flinke til vittige fornærmelser. Men da han så meg med Martha, og at jeg slapp vaktsomheten, begynte han plutselig å opptre varmere mot meg. Og derfor slapp han også sin egen vaktsomhet. Det morsomme er at på den tiden visste nesten ingen som hørte på sangen at Martha var en hund. Og faktisk, ettersom sangen fortsetter, forvandles Martha til en person. Det som skjedde, var at jeg hadde en slektning som hadde en kjærlighetsaffære og kom ned til London for å fortelle meg om det. Kanskje for å få litt trøst. Når du tenker på det, i 1968 representerte jeg et pust av frihet. Jeg var nå litt utenfor sirkelen. Denne slektningen kunne betro seg til meg på en måte som kanskje ikke ville vært mulig med andre medlemmer av en sladrete Liverpool-familie.

Jeg er den eneste personen som visste at sangen handlet om at noen har en kjærlighetsaffære, og det gir en linje som «When you find yourself in the thick of it» en ekstra gripende dobbeltbetydning. Paul McCartney – The Lyrics er ikke oversatt til norsk, annet enn denne lille epistelen vi selv har oversatt. Men den finnes på finsk og svensk! På svensk heter den «Paul McCartney: Texterna. Ett självporträtt: Mitt liv i 154 sånger». Oversettere er Cecilia Falk, Katarina Falk og Christian Thurban. På finsk har den fått tittelen «Paul McCartney Elämä & Sanat». Den originale engelske utgaven koster i skrivende stund 726,- kroner fra AdLibris. Nordli Bokhandel skal ha 999,- kroner for den samme boken. Denne, samt «Many Years From Now» av Barry Miles er det nærmeste man kommer selvbiografier fra Paul McCartney.

Ringo som trommelærer

«Siden jeg var tenåring har jeg elsket å spille trommer og lage musikk med andre mennesker. Det er det som fyller min sjel. Det er den typen glede jeg vil at du skal føle når du spiller eller samarbeider med andre skapere – og det jeg vil dele med deg på MasterClass. Jeg tar deg gjennom min tilnærming til vellykket samarbeid, å spille fra hjertet og finne din egen unike trommestil. Uansett hvor du er på trommereisen din, vil jeg at du skal elske den like mye som jeg har elsket min. Jeg håper du blir med på turen!» - Ringo Starr

Leksjoner i denne nettbaserte klassen inkluderer: • Har du hørt dette? Ringos tidlige dager • Å spille i band • Du trenger ikke mye: De nødvendigste ting i et trommesett • Gjør settet til ditt eget • Navigere i settet: Tips og teknikker • Spille med følelse • Låtskriving avmystifisert • Få kontakt med publikummet ditt • Ulike slag: trommedemo med Jim Keltner og Gregg Bissonette • Utvid horisontene dine • En All-Star Jam med Joe Walsh og Steve Lukather

MasterClass er strømmeplattformen der alle kan lære av verdens beste. Med et årlig medlemskap får abonnenter ubegrenset tilgang til instruktører og klasser over et bredt spekter av fag. Strøm tusenvis av leksjoner hvor som helst, når som helst, på mobil, datamaskin og TV. Gjennom demonstrasjoner bak trommesettet og personlige historier fra sin tid i The Beatles, deler Ringo sine prinsipper for kreativt samarbeid, å finne din unike spillestil og å omfavne din musikalske reise med glede.

av Roger Stormo

Lenke: www.masterclass.com/ringostarr

I sin nye bok “Paul McCartney - The Lyrics” har Paul delt mange hittil upubliserte eller sjeldne bilder i oppgradert kvalitet med oss. Så også med dette bildet fra Indra Club 17. august 1960 av den til Hamburg nyss ankomne gruppen.

Bildet slik det fremstår i «Paul McCartney – The Lyrics».

Oppgradert Indrabilde

Som vi ser er besetningen Paul, George, John, Stuart og Pete, og de befinner seg ved stedets bar. Bartenderjenta titter frem bak skulderen til George og kunder sitter benket på barkrakkene bak Paul. Pete har med seg en trommestikke og Paul røyker. Tidligere har dette bildet vært presentert i et lite, rastrert format, eller det har vært sydd sammen av to forskjellige av Roger Stormo utgaver av bildet. I Thorsten Knublauchs bok “The Beatles Mach Schau in Hamburg” presenteres det også kolorisert, men fortsatt sammensatt av to versjoner av bildet. Fargen på dressjakkene til John, Paul, George og Stuart er beskrevet som lilla av George Harrison, som i Antologien opplyste at de hadde blitt sydd av en av Pauls naboer som var skredder.

Bildet er fargelagt av Hubert Voorman

Pete Best ble med rett før gruppen dro til Hamburg, for sent til å få sydd maken, så allerede her stikker han seg ut.

Bildet Paul publiserte i fjor

På Stuart Sutcliffes 80-årsdag i fjor presenterte Paul oss for et annet bilde tatt i samme anledning, også det i en kvalitet bildet aldri har vært gjengitt i tidligere. Dette tente håp i oss om han kanskje hadde det bildet som det nå viser seg at han har. Det bildet Paul nå har publisert, er fra den samme originalen som vi tidligere har vist dere i artikkelen «Indra Club – biten som manglet»

i Norwegian Wood 143 julen 2015. Vi kan fastslå dette ved at de samme merkene finnes på samme sted på begge. Det er fordi det ble avbildet i Sothebys katalog fra da de auksjonerte ut blant annet dette og de andre bildene fra Indra i 1984. Så

da vet vi at det det var Paul som var kjøperen. Bildene stammer fra hans daværende kjæreste Dot Rhone, og det er Paul selv som har sendt henne bildene i brev til henne som han skrev fra Hamburg. < Et annet bilde fra Indra ble også publisert i The Lyrics-boken.

Det ser ut som de originale utgavene av Beatlesbildene fra Indra Club ble printet med gulskjær, slik det fremstår i Pauls bilde fra i fjor og dette bildet fra boken hans. Vi har tatt oss den frihet å pusse det opp litt. Etter som det er et innskannet bilde fra en bok er det selvsagt ikke i den kvaliteten som

fjorårets bilde var. Likevel, dette er den beste versjonen av bildet hittil og ikke minst – komplett. Bildet er i lite format, noe vi fant ut da vi besøkte utstillingen «Paul McCartney – The Lyrics» i British Library. Der henger det originale tekster og bilder, deriblant dette bildet. < Bildet slik det presenteres på utstillingen i British Library

I samme anledning som vårt besøk på British Library var vi også en tur innom Roag Bests Beatlesmuseum i Mathew Street i Liverpool. Der henger det på et sted bildene fra Indra Club, men vi kunne med selvsyn se at også han kun hadde det innskannede katalogbildet fra Sothebys hengende der. Vi tror imidlertid at hans bror Pete sitter med et originalt bilde fra den gang da, for det fikk vi se et lite glimt av i dokumentarfilmen hans, «Best of the Beatles». I forbindelse med at bildene henger der påstås det at de er tatt med Petes kamera som han fikk i gave av sin mor Mona før avreisen til Hamburg. Da er det merkelig at han ikke tok flere bilder mens de var i Hamburg, de var tross alt der i fire måneder.

Bildene ble det også lagd prospektkort av allerede da, i boken til Paul har bildet den heller vage beskrivelsen «Early Beatles postcard with John Lennon, George Harrison, Stuart Sutcliffe and Pete Best, ca 1960». Altså er dette nok trykt de sedvanlige postkortlinjene på baksiden. Men dette er bare ett av mange eksempler fra boken at bildene er forsynt med alt for dårlig tekst, her burde forlaget ha funnet en ekspert på Beatlesbilder som kunne ha hjulpet med å få detaljene korrekt. En annen forklaring er at bildene skal ha blitt tatt av en person som vasket på Indra Club, men også Thorsten Knublauch avfeier dette og mener bildene ble tatt profesjonelt av en fotograf. At de ble trykt opp som postkort bekrefter vel også denne mistanken.

Hvorfor er disse bildene viktige? De bildene som ble tatt ved denne anledningen inne på Indra Club markerer starten på Beatles’ profesjonelle karriere som musikere. Før dette hadde de enten vært på skole eller hatt vanlige jobber, da engasjementet på Indra Club kom, satset de alt på musikken. Og på dette første Hamburgoppholdet er Indra-bildene alt som finnes av bilder av Beatles inne på spillestedet. Senere byttet de spillested til Kaiserkeller hvor de traff fotografen Astrid Kirchherr, men hun tok ingen bilder av gutta i aksjon på scenen der, og det var det heller ingen andre som gjorde.

Indra-bildene på veggen i Roag Bests Beatlesmuseum i Liverpool.

av Roger Stormo

Haiketuren til Paris I våre dager er myndighetsalderen 18 år. Men man måtte vente lenger på sekstitallet. Når man ble 21 år var man myndig. Da kunne man helt bestemme over seg selv, uten å måtte adlyde sine foresatte. Og det var en stor dag. Da John Lennon ble myndig fikk han på forskudd den kongelige sum av 100 pund av sin tante Harriet i Skottland. Det var så mye penger den gangen at det måtte feires. John inviterte Paul med seg på haiketur, de tenkte seg først til Paris og deretter videre til Spania.

John utenfor Louvre Museum

Dette var etter at Beatles hadde vært to ganger i Hamburg, og spilt på både Indra Club og Kaiser keller året før, og i Top Ten Club på selveste Reeperbahn tidligere samme år – 1961.

Paul står her like ved Eiffeltårnet.

Etter Hamburgturene var de blitt så gode at de hadde seilt opp som det beste bandet i Liverpool, og de fikk mange spillejobber. Men John og Paul ga blaffen i de spillejobbene som lå foran dem og reiste avsted den 30. september, til George og Petes skuffelse. For å lokke til seg biler de kunne haike med, hadde de tatt med en bowlerhatt. Med tog og haiking kom de seg til Paris. Vel fremme kom de over sin gamle kamerat fra Hamburg-jobbene, Jürgen Vollmer. De likte hårsveisen hans og fikk ham til å klippe og ordne deres eget hår, og Beatlessveisen ble skapt. Johns bursdag fant sted mens de fortsatt var i Paris, den 9. oktober. I bursdagsgave fra Paul fikk han en hamburger. Ellers var det John som betalte alle deres utgifter, «Han må ha vært glad i meg for å bruke alle de pengene. Han lot meg få alle banan-milkshakene jeg ville ha.» –Paul.

Moderne bilde fra Google Maps av det samme stedet som Paul sto på i bildet fra 1961.

15. oktober dro de hjem igjen til Liverpool. Spania fikk de heller ta en annen gang! Vi har sett mange bilder fra denne haiketuren, blant annet er det noen på plakaten som fulgte med «White album», men i Paul McCartneys nye bok «The Lyrics» får vi tre hittil ukjente bilder fra oppholdet i Paris. De som er av John er nok tatt av Paul og John har tatt det ene av Paul. De to vennene tok seg ikke råd til å ta turen opp i Eiffeltårnet, det kostet penger. Men etter at John og Cynthia giftet seg i 1963 dro de på bryllupsreise til Paris og da fikk John omsider se utsikten fra tårnet. Paul og Jürgen

The Beatniks møtte The Beatles i Gøteborg i 1963 Bergen Beat Club drar på Beatniks-konsert 58 år etter På John Lennons gebursdag av Jan Henrik Fosse

Svein F

injarn o

g Jan H

enrik F osse

Hvorfor i allverden bruker Norwegian Wood spalteplass på The Beatniks? Historien er enkel. Bergen Beat Club (BBC) som er en bergensk musikk klubb for folk som liker 50, 60 og 70 talls musikk fikk tildelt spalteplass fordi konserten var på John Lennons gebursdag og Beatniks er kanskje den eneste norske popgruppen som har møtt og snakket med medlemmene i The Beatles. Beatniks er også den popgruppen som har holdt på lengst her i landet. Rune Salomonsen og Erik I Blindheim tok derfor initiativ til at dette bør vi gjøre noe med. De inviterte BBC sine medlemmer til konserten. Fotografen, Vemund Grimstad som har en stor samling av Beatniks og Titanic-vinyl og undertegnede er er også engasjerte medlemmer av BBC. Derfor Beatniks i Norwegian Wood. Beatniks feirer sitt 60 års jubileum med en Norgesturne. Turneen begynte 6. oktober i Oslo Konserthus, for deretter gå videre til Kristiansand, Stavanger og Bergen. Svein Finjarn, som er den eneste fra originalbesetningen i The Beatniks fra 1963, husker veldig godt da de møtte The Beatles. De hadde fått spillejobb i Sverige på grunn av at de vant en talentkonkurranse i Oslo for Shadows-band. I alle byer og tettsteder i ‘’hele Norge’’ var det på den tiden Shadows-grupper som konkurrerte om å være best i sitt distrikt. Det resulterte i at det var mange lokale konkurranser rundt om i det ganske land, og så vant altså The Beatniks den nasjonale seieren dette året.

Vi var så heldig å få treffe Svein i forbindelse med gruppens jubileumsshow på Forum Scene i Bergen den 9. oktober, som jo er en merkedag for de fleste Beatles fans. Fødseldagen til selveste John Winston, som ville blitt 81 år i år!!

Hvordan var møtet med The Beatles?

Svein: Vi befant oss plutselig i samme rommet som Beatles, og vi hilste høflig på hverandre.

De var allerede på vei opp mot toppen, hvordan var de som mennesker, høy å pæren eller? Svein: Nei, de var faktisk veldig hyggelige. De spurte oss blandt annet om navnet vårt, Beatniks, om det var en etteraping av navnet til The Beatles? Jeg sa som sant var, at det navnet hadde vi allerede i februar 1961. Paul McCartney svarte: Vi het The Quarrymen, Johnny & The Moondogs, The Silver Beatles før vi ble The Beatles

Kanskje det var motsatt, at The Beatles etterapet dere? Svein: Ja det hadde vært morsomt å kunne fortalt verden!

Er det ellers noe du husker fra dette møtetet? Svein: Ja, jeg var ikke så stiv i engelsk den gangen, så jeg spurte hva navnet Beatles egentlig betydde. Da tok Paul frem et ark og tegnet en rund figur med seks bein på. Så sa han: Dette er hva navnet vårt betyr, altså bille! Etterpå tok han arket, krøllet det sammen og kastet det på gulvet. Jeg plukket det opp og tok det i lommen. Han signerte desvere ikke tegningen, men du får tro meg på mitt ord, det er han som har tegnet den! Den har jeg fremdeles, men er litt falmet og slitt i kantene. Mitt ønske er en dag å få Paul til å signere den.

Og hva er så prisen på dette ‘’Kunstverket’’?

Svein: Det har jeg ikke tenkt noe over, men hva byr du? Tror ikke det blir aktuelt for min del nei, men hvis du hadde hatt en autograf fra alle guttene, da kunne vi snakkes. Svein : Det har jeg faktisk, men den er ikke til salgs. Men kanskje hvis prisen er god nok, da kan vi muligens diskutere det.

Har du noen favoritter av The Beatles sine mange plater? Svein: Jeg likte veldig godt Sergant Pepper, og så har jeg hørt Egypt Station. Den var helt grei. Det litt morsomme er jo at vi reiste bort til Sverige som et Shadow band, og kom tilbake som et Beat band Dette var dessverre det vi fikk tid til, så da takket fotograf Vemund Grimstad og jeg for samtalen med Svein. Jeg satt meg godt til rette i salen for å få med showet til Beatniks, mens Vemund løp rundt i lokalet og knipset alt og alle, som vanlig!Det var en flott konsert med Beatniks med Svein Finjarn som den røde tråden i showet. Han var innom de forskjellige gruppene han har spilt i, og mange gode historier som bandt det hele sammen.

Dagens besetning består av: Svein Finjarn, Per Fredrik Kjølner, Bjørnar Strøm,

Bjørn Jensen, Tor Arild Anderson og Per Bakkelund. Gjester var Eigil Berg fra New Jodal Svingers og låtskriver, vokalist og gjøgler Kjell ‘’Kjaperud’’ Asperud fra Titanic. (Det å se Kjaperud’n live var for Vemund verdt konserten alene.) Så da bare gjenstår det å takke guttene i Beatniks for en flott kveld i på Forum Scene i Bergen, og ønske på gjensyn ved en senere anledning.

A Hard Day’s Night i 4K

Amerikansk utgave utgis også i Norge av Roger

Stormo

I første kvartal av 2021 ble Beatles’ første film, “A Hard Day’s Night” tilgjengeliggjort i Japan for hjemmekinomarkedet for første gang i 4K (Ultra High Definition disc) av Dreamusic.

En USA-utgave i 4K (Pakke med to: 1 Ultra High Definition + 1 standard Blu-ray disc) er nå annonsert på markedet i januar 2022, fra Criterion Collection, og Platekompaniet tar imot forhåndsbestilllinger. De opererer med en veiledende pris på kr 549 og har den i skrivende stund på tilbud for kr 469.-.

Det er altså den amerikanske utgaven de tar inn, og den kommer da uten norske undertekster. Den medfølgende Blu-ray discen er kodet for sone A, altså USA, og er dermed ikke spillbar på en vanlig europeisk Blu-rayspiller. Men UHD Blu-ray discer er sonefrie, så den kan du spille, vel og merke dersom du har gått til investering i en UHD Blu-rayspiller.

• Engelske undertekster for døve og tunghørte.

Regissørgodkjent 4K UHD + Blu-ray Special Edition

Alt ekstramaterialet og de lydmiksene som nevnes var også med på 2014-utgaven av filmen på vanlig Blu-ray. Det var i 2014 at filmen ble overført til det digitale 4K-formatet, men den gangen fantes det ikke hjemmekinomuligheter for så høy oppløsning. Så Blu-rayen som ble utgitt den gang hadde nedskalert kvalitet.

• Ny 4K digital restaurering, godkjent av regissør Richard Lester, med tre lydalternativer – et mono lydspor samt stereo og 5.1 surround-mikser produsert av Giles Martin i Abbey Road Studios – presentert i ukomprimert mono, ukomprimert stereo, og DTS-HD Master Audio.

• PLUSS: Et essay av kritiker Howard Hampton og utdrag fra et intervju fra 1970 med Lester. Vi kan bare håpe at “You Can’t Do That” vil avsluttes med hele dette klippet av sangen, det har vært savnet på tidligere utgivelser (var komplett i 1994-utgaven).

• 1 4K UHD-plate av filmen presentert i Dolby Vision HDR og 1 Bluray-plate med filmen og spesialfunksjoner (i sone A). • Lydkommentarer med rollebesetning og crew. • “In Their Own Voices”, et program med intervjuer fra 1964 med Beatles og opptak og bilder fra bak kulissene. • “You Can’t Do That”: The Making of “A Hard Day’s Night”, en dokumentar fra 1994 av produsent Walter Shenson, inkludert en sang som ble klippet vekk fra filmen. • “Things They Said Today”, en dokumentar fra 2002 om filmen med Lester, musikkprodusent George Martin, manusforfatter Alun Owen og kinematograf Gilbert Taylor. • “Picturewise”, et program om Lesters tidlige arbeid, med et lydintervju fra 2014 med regissøren. • “The Running Jumping & Standing Still Film” (1960), Lesters Oscar-nominerte kortfilm. • “Anatomy of a Style”, et 2014-program om Lesters metoder. • Intervju fra 2014 med Beatles-biografen Mark Lewisohn.

En scene med Paul McCartney og Isla Blair (f. 1944) ble klippet bort fra filmen og finnes ikke lenger, annet enn i form av disse bildene.

Nå finnes imidlertid UHD Blu-rayspillere, og f.eks. koster en Sony 4K UHD Blu-ray-spiller UBPX700 for tiden 2 390 kroner på Elkjøp. Bildet av den kommende utgivelsen viser at den ser ut akkurat slik som den amerikanske 2014 blu-rayen. I desember 2014 kunne man også oppleve filmen i 4K, men da på kino. Her til lands ble den da vist på flere av landets Cinemateker.

Paul som gjesteskribent i

Faksimile av originaksiden i Det Nye >

DEL 4 I 1975 var Paul McCartney og John Lennon gjesteskribenter i det norske ungdomsbladet DET NYE. Dette var en serie DET NYE drev på med, å få kjente artister til å skrive i bladet. Først ute av John og Paul var Paul McCartney, og han holdt på i fire numre av bladet, fra nr 10-1975 til og med nr 13-1975. Deretter overtok John Lennon som gjesteskribent, og han skrev tre innlegg. Johns innlegg publiserte vi i Norwegian Wood i 2016 og 2017, så i år presenterer vi Paul McCartneys innlegg. Det virker som de har skrevet spesielt for DET NYE, og at dette ikke er syndikaliserte artikler som ble oversatt og sto på trykk i andre land – men altså var eksklusive for Norge. Paul nevner også Norge i sitt første innlegg, men her er fjerde og siste «brev» fra hans hånd og her snakker han både om Oslo og Club 7!

Hei igjen! Ja, her kommer jeg med den siste gjesteskribent-artikkelen hos dere.

så mye for meg. Denne gangen vil jeg gjerne fortelle dere litt om nye Wings og planene vi har for fremtiden.

I de forrige artiklene har jeg fortalt dere om hva jeg har drevet med i den siste tiden, om min familie og om hjemmene våre som betyr

Det var litt klabb og babb med den forrige Wings.

Geoff Brittons tid som trommeslager i Wings varte ikke lenge. Han begynte i august 1974 og sluttet tidlig i 1975. Da Wings dro til New Orleans for å spille inn det som skulle bli «Venus and Mars» sluttet Britton og ble erstattet av Joe English.

Selv om det er noen år siden nå, husker han godt noen av jentene han traff på Club 7.

Det resulterte i litt utskiftninger, og jeg bestemte meg for å være 100% sikker på de nye som ble med oss. Jimmy McCulloch «joinet» oss først. Han er 21 år, men allerede en fantastisk gitarist.

Han har snakket om Norges-turneen flere ganger og når han setter i gang med å fortelle, vet vi aldri hvor mye vi skal trekke fra for å komme fram til sannheten. Det er rart med enkeltes fantasi...

Vi traff ham for en stund siden. og han jobbet litt med oss på Mike McGears’s (bruttern) solo-album. som jeg produserte. Han ble med oss til Paris for å være med i Lindas prosjekt «Suzy and the Red Stripes». Det var etter det, vi virkelig forsto at han ville være perfekt for Wings.

Etter at Wings var blitt en ny gruppe. reiste vi alle til Nashville for å øve og sjekke om vi virkelig kunne spille sammen.

Geoff Britton er vår nye sjef på trommene. Han ble valgt ut blant 52 andre, Det var litt av en jobb å velge ut den beste, men etter å ha testet hver og en kom vi fram til at han var den beste for oss. Geoff var i The Wild Angels før og har spilt i Oslo.

Jeg ble gledelig overrasket over hvor fint vi forsto hverandre, så nå er det ikke noe i veien med samspillet vårt. Vi har ganske mye å gjøre nå i den nærmeste tiden. Først skal vi gå i gang med et nytt album.

Etter suksessen med «Band on the Run» har mange spurt meg om jeg er redd for å følge opp med et nytt album. Men jeg er sikker på meg selv der. Vi har masser av stoff som jeg mener er bedre enn mye av det som er på «Band on the Run». En stund hadde jeg ikke så veldig lyst til å sette i gang, fordi jeg rett og slett var lei at å jobbe med opptak. Det er bestandig det samme spørsmålet om å holde hue over vannet. Hvis jeg mister interessen. blir det ikke så bra resultater. Men nå er gnisten tilbake og dette skal gå bra!!! Vi har tenkt å satse litt på gamle låter som ikke har vært brukt før, og noen nye. Vi har tenkt å kalle albumet for «Hot Hits and Cold Cuts». DET NYE blir førstemann ut med nyheten om denne tittelen, hvis jeg ikke tar helt feil. Jeg har også lyst til å jobbe mer med T.V. enn jeg har gjort i det siste. For et par år siden hadde vi et T.V.program som vi hadde mye moro med.

Forrige Wings laget et program som ble bra, men det har T.V.-folka tenkt å kjøre som et barneprogram! Det jeg liker aller best er «live» - konserter. Vi kommer til å dra på en verdensturne senere i år. Den turneen Wings hadde i 1972, var den første på seks år. Jeg hadde ikke planlagt å vente så lenge, men forskjellige arrangementer gjorde det umulig å komme av gårde før. Med Beatles reiste vi på svære Amerika-turneer. Jeg husker at George og John på slutten hver gang bare sa «UHHHHH...». Jeg var delvis enige med dem. Det hele var vel mye oppjaget den gangen. Nå, før vi skal legge ut på verdensturne, er jeg ikke det minste nervøs. Vi har masser av godt stoff og vi tror på at dette skal gå bra. Det skal bli moro å reise til Australia. Japan og Amerika, Jeg tror at vi kommer til å satse på en turne på de britiske øyer først og så Europa. Dette er ikke klarlagt ennå. så vi kan ikke love å komme til Norge til sommeren. Men vi kommer, så sant det lar seg ordne. Geoff er veldig oppsatt på at vi skal innom Norge på Europaturneen. for han vil tilbake til gamle trakter.

Det skulle ikke bli noe av albumet «Hot Hits and Cold Cuts» som Paul her antydet. Men det finnes bootlegs med de eldre sangene som var til vurdering for albumet >

Så la oss håpe at vi Vi fikk blandet sees i løpet av 1975! kritikk. De som likte showet var overbegeistret, og de som fikk hele De beste hilsener til dere alle fra Wings og meg selv. greia i halsen «fordi det var for mange showbiz og for lite rock» hadde ikke noe problemer med å spy ut eder og galle. Det er slik jeg liker kritikk. Enten er man fascinert eller også liker man det ikke! Det er forresten litt merkelig med real rock - det er vanskelig å få overtalt producere til å gå med på slikt. De fleste T.V.-folk jeg har truffet ser ut til å hate rock. De liksom ikke riktig vet hva de skal gjøre med oss.

Rock on take care...

NW RETTER

Nå fastslår jo krediteringen av dette musikkstykket at det ble produsert i 1999, hvilket ikke lyder særlig sannsynlig for en film som kom ut i 1965. Imidlertid har vi via nettstedet discogs funnet en utgivelse fra 1958 som inneholder denne innspillingen. Mulig trykkfeil i krediteringen på 2012utgaven av «Help!»?

Vi har fått en e-post fra Audun Molde, angående hans egen kommentar til artikkelen om filmen «Help!». Kommentaren hans ble referert i sjefredaktørens leder i Norwegian Wood 166 og dreide seg om norsk medvirkning i filmens lydspor. Audun forteller at det var hans egen hukommelse som spilte ham et puss. Det var jo ikke under rulletekstene da Herbert Von Karajan dirigerte et filharmonisk orkesters versjon av Rossinis «Barbereren fra Sevilla» at den norske medvirkningen fant sted, ei heller var det Kirsten Flagstad som var med!

Aase Nordmo-Løvberg ble født 10. juni 1923 i Målselv, Troms, og døde 25. januar 2013 i Lillehammer. Hun var gift med sangartist og programleder i Nrk, Børt-Erik Thoresen. Løvberg debuterte operatisk i Oslo i 1948 og i 1952 debuterte hun teatralsk som Imogen i Arne Eggens opera Cymbelin på Nationaltheatret. I perioden 1952 til 1970 bodde hun i Stockholm, avbrutt av noen opphold ved Wiens Statsopera og The Metropolitan Opera i New York. Av utdrag fra den norske yrkeskarrieren, kan det nevnes at hun ble lektor ved Musikkonservatoriet i Oslo 1970. Hun ble videre professor ved Norges musikkhøgskole i perioden 1973–90 og var sjef ved Den norske opera fra 1978–81.

Neida, det norske innslaget var i scenen der tigeren Raja blir beroliget av «Ode to Joy» fra Beethovens niende symfoni at Aase Nordmo-Løvberg medvirker med sin sopranstemme. Og dette kunne man for så vidt observere i 2012-utgaven av filmen, der opplysningen fremkommer.

Løvberg ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs orden 1957 og til kommandør 1981. Etter å ha avsluttet sin yrkesaktive karriere, fikk hun Gammleng-prisen i klassen veteran i 2000.

(Wikipedia)

av Are Stegane

Come Together En instrumentell undersøkelse av Beatleskatalogen Alle vet at The Beatles var superkreative og er kjent for sine grensesprengende skaperevner i studio. Og du har sikkert også fått med deg at gruppen brukte mange forskjellige instrumenter og banebrytende arrangementer.

Men visste du at The Fab Four på de 187 låtene som er listet opp i denne infografikken benyttet nesten 100 forskjellige typer instrumenter. Blant disse finner man alt fra gitarer og trommer til forskjellige tangentinstrument, blåsere, strenger til munnharpe, skåling med glass, vindmaskin, tape loops og rasling med kjetting. Og tenk på alle de forskjellige instrumentene de spilte på innen hver kategori/type.

Eksempelvis benyttet man hele 19 ulike tangentinstrument, forskjellige trommesett fra Premier og Ludwig, og ørten gitarer fra Gretcsh Rickenbacker, Hofner, Gibson, Epiphone, Fender med flere. Og visste du at tamburin ble benyttet på hele 57 av låtene til The Beatles,

og at dette var et instrument som alle medlemmene spilte på en eller annen innspilling? Love Me Do er kjent for sitt munnspill, og faktisk inneholder 11 av Beatles’ låter munnspill. John Lennon spilte det på alle elleve, mens George bidro med munnspill på to av disse («Being for the Benefit of Mr. Kite!» og «Fool on the Hill»), og Ringo på én («Being for the Benefit of Mr. Kite!»). På denne låten stemte også Mal Evans og Neil Aspinall i med hvert sitt munnspill! Paul er den eneste i The Beatles som ikke spilte munnspill. Men til gjengjeld spilte han Flugelhorn på «Dear Prudence». Visste du det?

spilte elektrisk piano på «Dig a Pony», «Don’t Let Me Down», «Get Back», «I’ve Got a Feeling», «The Long and Winding Road» og «One After 909». Han spilte Hammondorgel på «Blue Suede Shoes», «Dig It», «I Want You (She’s So Heavy)», «Let It Be», «Rip It Up», «Something» og «Shake, Rattle and Roll». Nicky Hopkins spilte elektrisk piano på «Revolution». Brian Jones, fra The Rolling Stones, spilte alt saksofon på «You Know My Name (Look Up the Number)» og klinket glass på «Yellow Submarine». Keith Moon, trommisen i The Who, spilte (børstet) trommer på «All You Need Is Love» Yoko Ono sang på «Birthday», «The Continuing Story of Bungalow Bill» og «What’s the New Mary Jane».

Og jeg har sett en liste som viser at Paul kan spille 54 forskjellige instrumenter.

Og visste du at disse 10 låtene er kjent for følgende instrumenter:

Linda McCartney, Paul McCartney’s daværende kone, sang på «Let It Be».

• Eleanor Rigby – Strengeoktett • Norwegian Wood – Sitar (George Harrison) • Here Comes The Sun – Moog Synthesizer (George Harrison) • The Long and Winding Road – Et kor av 14 kvinnelige korister lagt på senere av Phil Spector. • The Continuing Story of Bungalow Bill – Mellotron (Chris Thomas) • Revolution No. 9 – Tape loops (John Lennon, George Harrison, Ringo Starr, Yoko Ono og Chris Thomas) • Lady Madonna – Saksofonsolo (Ronnie Scott) • Getting Better – Tamboura (George Harrison) • Strawberry Fields – Timpani (Paul McCartney) og Swarmandala (George Harrison) • We Can Work It Out – Harmonium (John Lennon)

Maureen Starkey, Ringo Starr’s daværende kone, sang på «The Continuing Story of Bungalow Bill». Pattie Boyd, George Harrisons daværende kone, sang på «Birthday». Hun bidro også med vokal på «Yellow Submarine». Det samme gjorde Donovan, Marianne Faithfull, og Brian Jones fra The Rolling Stones. Og hun sang på «All You Need Is Love», sammen med Mick Jagger, Keith Richards, Eric Clapton, Marianne Faithfull, Jane Asher, Mike McGear, Keith Moon, Graham Nash, Hunter Davies, Gary Leeds og flere. Men George Martin, mannen som jeg uten tvil vil kalle den femte Beatle, er den ikke-Beatlen som bidro mest. Han spilte piano eller andre tangentinstrument på hele 28 låter, vokal på 2 og «shaker» på 1. Dersom du har lyst til å ta en nærmere titt på infografikken, finner du den i høyoppløsning her: https://i.imgur.com/Rrd9qiw.jpg Og har du lyst til å kjøpe den for å henge den på veggen, kan du gjøre det her https://www.popchartlab.com/products/cometogether-an-instrumental-investigation-of-thebeatles-catalog

Og visste du at mer enn 200 forskjellige personer har bidratt på Beatles sine innspillinger? Det er jo et helt utrolig antall, men slik er det.

Noen av de mest kjente er: Eric Clapton, som naturligvis spilte gitar på «While My Guitar Gently Weeps». Billy Preston av mange nevnt som den femte Beatle

Del 7

The Beatles DNA På leting etter genmaterialet på Parlophone Records Av Svein Sund

Restaurert forsidebildebilde

Dette er den syvende artikkel om LP- platene til The Beatles, som kom ut på Parlophone, i Storbritannia. Jeg ser på hva hver enkelt plate inneholder av informasjon, og noe av historien bak det jeg finner. Det jeg stort sett holder meg unna, er selve musikken, hvis det ikke har betydning for identifiseringen av utgaven. Jeg holder meg stort sett til 1. utgaver og de forandringer som har skjedd siden siste plate, og forandringer i de nærmeste utgavene. Noen ganger nevner jeg utgaver fra andre land, som de norske utgavene på Parlophone; hvis det er av betydning. Den sjette LP, på Parlophone, fikk navnet «Rubber Soul». Platen kom ut 3. desember 1965. Meget nært opp til julesalget. Dette var tredje gangen en langspillplate til gutta ble gitt ut like før jul, og det skulle ikke bli den siste. 1965 ble det siste året de ga ut to LP-plater med nytt materiale.

Navnet «Rubber Soul» var et ordspill på et uttrykk Paul McCartney hadde hørt fra svarte musikere. Det var en vending de brukte for å beskrive måten Mick Jagger sang på. Dette blir omtalt i boken «The Complete Beatles Recording Sessions» av Mark Lewisohn. Han skriver at under innspillingen av «I’m Down» sier Paul «Plastic soul, man, plastic soul» flere ganger mellom opptakene av sangen. Paul forklarte etterpå bakgrunnen for ordspillet til de andre. Dette ble heldigvis tatt opp mens de snakket sammen. Plastic soul ble til Rubber soul. Dette skjedde 14. juni 1965. Samme dagen ble også «I’ve Just Seen A Face» og til slutt «Yesterday» spilt inn. Tre McCartney - låter med tre forskjellige utrykk. To for LP´n «Help!», og en for B-siden til singelen «Help!».

De fleste stereo-versjonene har ikke en slik benevnelse. Ingen mono-versjon har en slik benevnelse på forsiden.

Sjelden svart stereomerking på forsiden

Bildet er «strukket» ut, slik at både tittelen «Rubber Soul» og ansiktene ser «dratt» ut. Kanskje noe som ligner på bildet du får i en LSD- rus. Altså synet i en psykedelisk rus. Men musikken på platen er ikke psykedelisk. Selv om John og George hadde opplevd en slik rus i 1965. Psykedelisk musikk ble det noen måneder senere; på neste plate. Bare måten «Rubber Soul» er skrevet på, er måten plakater og hundrevis av plater ble laget de neste årene. Denne uttrykksmåten ble utviklet i San Fransisco i 1964/65, påvirket av engelske kunstnere og ble veldig mye brukt til å lage konsertplakater. Den kanskje mest kjente kunstneren innenfor denne kunstarten er Bonnie McLean, som giftet seg med den kjente konsertarrangøren Bill Graham. Da Robert Freeman skulle lage bildet til plateomslaget, ønsket han en ny måte å presentere The Beatles på. For femte gang fikk Robert Freeman oppdraget med å lage bildene til plateomslaget til den nye Beatlesplaten. Og denne gangen fikk han viljen sin. Dette ble et omslag som er strippet for nesten alt; bortsett fra de fire ansiktene og tittelen på platen. Nederst i høyre hjørne; varemerket for Parlophone. Et lite antall av stereo-versjonen har stereo skrevet i øvre høyre hjørne, i små sorte eller sølv- bokstaver.

Han konsentrerte seg om fargene grønn, brun, svart; farger som nesten var like. For det var egentlig et bilde med avskygninger av mørke farger han var ute etter; et såkalt «monochrome» uttrykk. Hagen til John Lennon, i Weybridge, hadde de riktige elementene; høy mørkegrønn hekk og bakkete plen, som omkranset eiendommen «Kenwood». Guttene fikk beskjed om å ha på seg brune jakker og mørke pologensere.

Bildet blir til

Freeman og The Beatles så på de forskjellige slidebildene, etter fotoseansen. Freeman forteller at lerretet, som bildene ble overført til, hellet litt, slik at bildene ble litt forvrengt. Dette likte The Beatles. Derfor kopierte Freeman denne effekten ved at bildet ble hellet på i forstørringen av bildet, og derfra kopiert til en større transparent. Tittelen ble også forvrengt, slik at det ser ut som den kommer mot deg.

Ryggen

Som på de foregående platene står det kun tittel og artistnavn på ryggen, altså uten plate-nummer og platemerke; Rubber Soul - The Beatles

Dette er et flip-over omslag, der omslaget består av to deler. Forsiden er større enn baksiden, slik at forsiden brettes og limes rundt tre av sidene på baksiden.

Baksiden

Eneste forskjellen på 1. utgavenes bakside er at for mono-utgavens del står det i øverste høyre hjørne; mono PMC 1267, og i bittesmå bokstaver; Available in Stereo No : PCS 3075 I stereo-versjonens høyre hjørne, står det stereo PCS 3075. Ellers er begge baksidene like.

Som sagt var Freeman ute etter et «monochrome» utrykk. Et fargebilde som går over i et nesten fargeløst landskap. For å gjøre det måtte Freeman bruke en spesiell teknikk, som kostet litt. Bare noen hundre pund. Men hverken EMI eller Brian Epstein, i følge Freeman, var villige til å legge ut de nødvendige midlene. Derfor måtte han nøye seg med fargebildet. Men han klarte å få gjennom det han ikke hadde klart så langt; kun fire verdenskjente ansikter, og platens tittel, og nederst i høyre hjørne varemerket for Parlophone Records. Dette ble Rober Freeman´s siste jobb for The Beatles. I alle de fem bildene til de forskjellige plateomslagene, var det viktigst for Freeman å få fram The Beatles, uten noen forstyrrende elementer. Fokuset var The Beatles. Det klarte Freeman. En liten detalj er at på originalen av bildet er det en løs tråd på Lennons høyre jakke-skulder. Tråden ble retusjert på de fleste utgavene, inkludert i Storbritannia og USA. I enkelte andre land, er tråden synlig, som på den argentinske utgaven.

Hver av guttene er portrettert med to bilder i svart/ hvitt. Alle bildene er tatt av Robert Freeman. I feltet med sangtitlene er det et par opplysninger vi kan stoppe opp ved. På spor 3. «You Won’t See Me» står Mal «organ» Evans oppført med instrumentet Hammond, altså Hammond-orgel. I følge Mark Lewisohn kan det ikke høres noe orgel hverken på tapen eller plate.

100

Rubber Soul på samlebåndet på platefabrikken til EMI i Hayes, Middlesex.

Spor 1, side 2 er komponistene på «What Goes On» Lennon-McCartney- Starkey.

Under titlene står det at alle sangene er komponert av Lennon-McCartney, bortsett fra «Think For Yourself» og «If I Needed Someone». (Her er det ikke nevnt at Starkey er medkomponist på «What Goes On»).

I alle år har det vært spørsmål om hva som gjorde at Ringo fikk denne æren. Men svaret kom så tidlig som i 1966. I følge Steve Turner, forfatter av «A Hard Day´s Write - The Stories behind every Beatles song», ble Ringo spurt den gang om hva hans bidrag egentlig var til sangen. Han svarte: «About five words». På spor 3, side 2 «I’m Looking Through You», er Ringo oppført på Hammond-orgel. Lyden av et Hammondorgel kan ikke høres, og instrumentet er heller ikke nevnt på båndesken. George Martin er nevnt som produsent, og Robert Freeman som fotograf. En person som ikke er nevnt, er 1. lydtekniker Norman Smith. Han har jo satt sine spor på all musikken til The Beatles, til og med «Rubber Soul». Derfor vil jeg nevne ham her. Han er ikke nevnt på noen Beatles-plate. Han sluttet fordi musikken ikke var hans «greie». Som takk for jobben fikk han et gull-ur med inskripsjonen «Thanks Norman. John, Paul. George and Ringo». Smith fortsatte å jobbe i EMI Recording Studios, men da som produsent for Pink Floyd. Tidlig på syttitallet fikk Norman Smith sine egne hits. Men det er en annen historie.

Tyskland 1966, Paul sjekker den tyske pressingen av albumet.

101

Nederst på baksiden står den vanlige informasjonen med logoen til Parlophone Records, Long Play med 33 1/3 omdreininger per minutt. Lengre til høyre, en logo for E.M.I. Records, med hvor platen og omslag er laget. (Presentert nærmere i en tidligere artikkel). Til slutt en reklame for Emitex record cleaner. Helt nederst, på bretten, er det den samme informasjon både på mono og stereo-platene på 1. utgavene. Det står 12 LL Printed and made by Garrod and Lofthouse Ltd. Patents pending PMC 1267 PCS 3075. Informasjonen er forandret på senere utgivelser.

I mindre grad produserte også E.J. Day omslagene til 1. utgavene. Så vi kan si at disse omslagene er sjeldnere.

Innerposen Posen er den samme som ved tidligere utgivelser, med reklame for «emitex cleaning cloth»., og en oppfordring til å stelle godt med platen, og å sjekke plate-stiften regelmessig. Den består av to deler; en indre del av tynn plast, og en ytre del av papir, som har et hull, slik at en kan se plate-etiketten, uten å ta ut platen.Innerposen er produsert av Harrison and Sons, Ltd.

Ansvaret for å «mastre» platene hadde Harry Moss. Det vil si at han gjorde alt klart før pressingen av platene. Blant annet gikk «mastringen» ut på å gi platen riktig lydnivå. Like etter at pressingen av platene startet, oppdaget EMI at lydnivået var for høyt. Derfor stoppet de pressingen. Moss måtte mastre platen på nytt. Lydnivået ble lavere. Første utgaven av Rubber Soul i mono er derfor presset i svært lite opplag. Utgaven blir som sagt kalt for «Loud Cut». For å identifisere disse platene, må du se på matrisenummeret i vinylen rett under etiketten. Der står det på side 1: XEX 579 - 1, og på side 2: XEX 580 -1. Platene som er mastret senere har tallet 2 etter matrise-nummeret. Det eksisterer også hybridplater som har -1 på den ene siden og -2 på den andre. Når det gjelder stereoutgaven, ble den presset senere enn monoutgaven, da den utgjorde bare 10 % av opplaget. Så for stereo-platene er det ingen «Loud Cut» utgaver.

Etiketten

På førsteutgaven står det i ytterkant av etiketten «The Ellers gjelder samme identifisering som de andre Grammophone Co Ltd. All rights of the ….. , og som Parlophone-platene. Kilder: står på de fleste senere utgaver. Rett over hullet står The Beatles a private view - Robert Freeman - Mitchell Beazley 1990 det Sold in U.K. subject to resale… Dette var borte på • The Complete Recording Sessions - Mark Lewisohn - Hamlyn EMI - 1988 • Record Collector, Rare Record Price Guide 2022 • Beatles de neste utgavene. For Sale On Parlophone Records - Bruce Spizer, Frank Daniels. 498 Productions, L.L.C., 2011

102

John, Paul, George, Ringo …and Bert av Tom Brogan, oversatt og redigert av Roger Stormo

I 1974 begynte en storslagen musikal om The Beatles i Liverpool. Det satte rekorder i billettsalg og ble flyttet til London før den deretter dro på turné i Storbritannia. Også i Haugesund ble den satt opp, da på norsk i 1996.

Everyman Theatre holdt til i Liverpools Hope Street.

Radio 4s The Reunion i 2004.

Opprinnelig kjent som Hope Hall, var det tidligere et dissenterkapell, deretter en kunstkino før det i 1964 ble en scene for teater og andre forestillinger.

På teaterfestivalen Edinburgh Fringe fikk Dossor se tre enakters skuespill av Willy Russell, en tidligere damefrisør, som senere utdannet seg til å bli lærer etter å ha gått på kveldskole for å forbedre karakterene.

I 1970 begynte Alan Dossor som kunstnerisk leder for teatret. «Vi prøvde å få et ungt, velformulert, arbeiderklassepublikum,» sa han til

Russell gjorde et av stykkene, «Sam O'Shanter», om til en halvveis musikal for Everyman's turnéselskap Van-

103

load. Dossor spurte deretter Russell om han kunne skrive om et stykke av Alan Plater som het «The Tigers Are Coming OK» om fotballaget Hull City FC for å gjøre det relevant til Liverpool. Russell skrev stykket om og kalte det «When the Reds» som da var historien om Liverpool FC. Deretter begynte han som lærer. Men Dossor hadde funnet seg en som kunne levere teaterstykker til Everyman, og ga Russell nok et oppdrag: Kunne han skrive et stykke om The Beatles? Dette var i januar 1974, og Russell var 26 år gammel. Han hadde faktisk vært og sett The Beatles spille på Cavern Club da han var tenåring. «Det var en helt annen tid enn i dag,» sa Russell i et intervju i 2006. «Liverpool hadde helt og fullstendig vendt ryggen til The Beatles - de var en gruppe som hadde splittet seg, og der sluttet historien. Man hadde ingen anelse på den tiden at de noen gang skulle komme til å bli dette enorme kulturelle innslaget i Liverpool-livet; Dette er 1974, Beatles hadde vært dette enorme fenomenet. Beatle-tingen skjedde og nå var de borte, alt man kjente til var at det var noen få mennesker som sto i barer og fortsatt var kjedelige om "When I was this for the Beatles",

eller "When I was that for the Beatles" - ingen ønsket å høre disse historiene fordi de egentlig ikke handlet om Beatles, de handlet om å trekke oppmerksomhet til den som snakket, så det var i den atmosfæren jeg ble kontaktet for å skrive stykket mitt.» «John, Paul, George, Ringo ... and Bert» fortalte historien om The Beatles fra de ble dannet til en fiktiv gjenforening gjennom øynene til fortelleren Bert McGhee, en boks-stabler som hevdet å ha vært en av gruppen i The Quarrymen-dagene til han forvekslet en A-moll-akkord med en G-sep. Hovedrollen var: Bernard Hill som John, Trevor Eve som Paul, Phillip Joseph som George, Antony Sher som Ringo og George Costigan som Bert. Produksjonen hadde lisensiert musikken til The Beatles, og Terry Canning og Robert Ash skulle tolke den. Men tankene gikk da til hvordan man best kunne fremføre låtene på scenen. Rollelisten var skuespillere, som ikke hadde blitt valgt for sine musikalske evner eller sangstemmer. Russell avviste ideen om å ha fire mannlige musikere til å spille sangene, da han følte at de ville kollidere med de fire skuespillerne. Russell hadde vært fast inventar på folkemusikkscenen, og en kveld på Sandy

Philip Joseph, Anthony Sher, Trevor Eve og Bernard Hill mens de øver på «John, Paul, George, Ringo and Bert», juni 1974

104

Bells pub i Edinburgh hadde han blitt kjent med en ung folkesanger fra Dunfermline som het Barbara Dickson. «Han hadde denne inspirerte ideen om at jeg skulle synge musikken i den,» sa Dickson til Surrey Mirror i 2019, «og det var det som tok meg til teatret i Liverpool. Ingen kjente meg fordi jeg var en arbeidende visesanger. Men så endte jeg opp i London og sang på Shaftesbury Avenue, og alle sa: "Hvem er denne personen?" Det er ingen topp og bunn i folkemusikk, så plutselig befant jeg meg i en annen verden.» Musikalen hadde premiere 21. mai 1974. Det hadde blitt bestilt, skrevet og satt opp i løpet av fire måneder. John Lennon sendte et lydopptak med lykkeønskninger adressert til 'Bert'. Hughie Ross fra Liverpool Echo anmeldte åpningskvelden og skrev: «Dokumentar, komedie-drama på sitt lyseste og med et jordnært manus som er dristig, frekt og noen ganger ufyselig. Skal man dømme etter den entusiastiske mottakelsen ved teppefall, ser det ut til at Beatlemania kan gjenopplives igjen, i det minste i nærheten av Hope Street, for en stund.» Det ble Everymans største kassasuksess med 15 000

solgte billetter på åtte uker, selv om det ikke skulle bli kjent som teatrets eller dramatikerens beste verk. I et stykke i Liverpool Echo den 15. August 1974 sto det at Paul McCartney hadde lest manuset og godkjent det. Teaterprodusent Michael Codron og Robert Stigwood, som hadde vært Brian Epsteins assistent men nå var mest kjent som Bee Gees' manager, brakte musikalen til London, hvor det hadde premiere på Lyric Theatre i West End 15. august 1974. The Daily Mirrors Arthur Thirkell anmeldte dens London-debut. «Det er et veldig morsomt show. Spennende til tider. Det er ingen reklamejobb for The Beatles. Deres vorter, indiskresjoner og feil er der for alle å se - det samme er deres utnyttere. Dialogen treffer ganske hardt; det er ikke noe falskt ved det.» I The Times bemerket Irving Wardle: «Normalt tar det 20 år eller mer for et tiår å bli stående som en periode. Men allerede nå tar sekstitallet tar på seg en aura av å være en lokkende lysthage som vi har blitt utestengt fra; og selv om andre har fortalt om Beatles i episk lengde, er dette den første versjonen som yter virkelig rettferdighet til historien.»

105

ment som ble vist på TV den julen hadde blitt redigert på en slik måte at Paul fremsto som eneansvarlig og klanderverdig. Han var svært opprørt, og Russells forsikring om at stykket hadde blitt feil fremstilt klarte ikke helt å berolige ham .» I desember 1974 vant den "beste nye musikal" i en avstemming blant 19 London-teaterkritikere utført av magasinet Plays and Players. I januar 1975 fikk den Evening Standard-prisen for beste musikal i 1974. «Jeg tenkte å reise meg og spørre dem hva de holdt på med,» sa Russell til Echo i 1983, «Tross alt var musikken og tekstene av Lennon og McCartney.»

Arthur Kelly: Mannen som virkelig var Bert I teaterstykket med et fiktivt tidligere medlem av The Quarrymen, ble rollen spilt av en mann som virkelig gikk glipp av sjansen til å være med i The Beatles.

Det kom også ut en LP plate med musikk fra musikalen. Showet ble en suksess for vanlig publikum, men for en Beatle ble det litt for nært. Mens showet ble spilt i London, benyttet George Harrison anledningen til å se det. Men han var ikke imponert. Han fortalte Creem magazine i 1987: «Jeg så det frem til pausen, og da - jeg så det med min venn Derek Taylor (...) - sa jeg til ham at vi enten må dra nå eller så hopper jeg på den scenen og struper disse menneskene. Det var forferdelige greier. Alle disse idiotene som spiller virkelige folk - det er som jeg sier i The Devil's Radio, (fra Georges album fra 1987, Cloud Nine) å snakke om det de ikke vet. Det er som et rykte. Det er som de amerikanske Beatles-tegnefilmene, og det var så unøyaktig at det var kvalmende, etter å ha vært en av dem.» George trakk så tilbake tillatelsen for showet til å bruke «Here Comes the Sun». «Good Day Sunshine» erstattet sangen hans. Da BBC viste et utdrag av stykket på TV, reagerte Paul McCartney negativt. Philip Norman forklarer i sin biografi om McCartney fra 2016, «Russells skuespill hadde skildret oppbruddet korrekt, men et seg-

Willy Russells skuespill «John, Paul, George, Ringo ... og Bert» dro på turné i Storbritannia i 1975 og da endret rollebesetningen seg. Stephen Mackenna, Nigel Hughes, Lloyd Johnson og George Panther spilte nå the Fab Four. Eileen Woodman, som ga ut en coverversjon av «Yellow Submarine» i 1966, fremførte musikken. Rollen som fortelleren Bert ble spilt av Arthur Kelly. Birmingham Daily Posts anmeldelse av Wolverhampton-showet i april 1976 lød: «Kvelden tilhører Arthur Kelly, som Bert. De flate tonene hans slår hjem flere talende linjer i misfornøyd kontrast til det kakofoniske elektroniske hysteriet som med jevne mellomrom signaliserer Beatlemania-marsjen.» Arthur Kelly var godt posisjonert til å skildre rollen som Bert, en fiktiv karakter som representerte alle menneskene som var involvert i The Beatles i de første årene, ettersom Arthur lenge hadde vært beste-vennen til George Harrison.

106

107

«Jeg møtte George på skolen da jeg var rundt 11, og vi startet en skiffle-gruppe,» fortalte Arthur til Birmingham Daily Post i 1976. «Gjennom George møtte jeg Paul, og da de ble sammen med John, pleide jeg å dra på spillejobber med dem. Til slutt ble de tilbudt et opphold i Hamburg og George sa: "Vi trenger en bassist. Hvorfor kjøper du ikke en bass og blir med oss?" Men en slektning hadde nettopp trukket i trådene for å skaffe meg jobb, og jeg trodde ikke jeg hadde råd til å dra. Det som skjedde da var at John spurte vennen Stuart Sutcliffe, som nettopp hadde solgt et maleri for £60 og hadde penger til å kjøpe en bass.»

«Arthur kommer og overnatter hos meg noen ganger. Jeg liker ham fordi han ikke er kjedelig. Men noen av de jeg kjente før er litt merkelige nå. Jeg trenger bare å si: "Åssen går det da?" og de begynner med å si: "Vel, det er ikke nødvendig å spørre deg hvordan det går med DEG," Arthur er ikke sånn.» Arthur er også en av passasjerene på bussen i «Magical Mystery Tour» (1967), uten at han har en snakkende rolle eller er kreditert.

Arthur Kelly og George i 1957.

Arthur la til i Sunday Mirror i 1982: «Jeg trodde foreldrene mine ikke ville være mest fornøyde hvis jeg stakk avsted - så jeg ble værende.» Arthur gikk vekk fra å spille på Reeperbahn til en jobb som junior kontorist hos rederiet Cunard, før han åpnet en kaffebar. Han bestemte seg da for at han ville prøve å seg som skuespiller, så han flyttet til London. George Harrison snakket med Annie Nightingale i Sunday Mirror i desember 1965 om vennskapet deres. «Arthur Kelly og jeg har vært venner siden vi var rundt tolv. Vi gikk på skolen sammen, og selv da var han ganske hip. Det morsomste resultatet av vennskapet mitt med Arthur er at Sybil Burtons diskotekklubb i New York er oppkalt etter ham, selv om hun ikke var klar over det på den tiden. Det hele startet da jeg ble spurt på en amerikansk pressekonferanse: "Hva kaller du hårsveisen din?" Jeg svarte bare: "Jeg kaller den Arthur" fordi jeg kjente denne karen, Arthur. Så ble klubben oppkalt etter frisyren min Arthur, som ble oppkalt etter denne vennen min! (Replikken er også brukt i A Hard Day’s Nightfilmen. Red.)»

Arthur og George, 16 år, på juledansen til varehuset Blacklers i Liverpool, første juledag 1959. George var elektrikerlærling der.

«Vi forble venner lenge,» sa Kelly om George til Liverpool Echo i 1982. «Han prøvde å hjelpe meg med å få en skuespillerjobb da jeg først gikk ned til the Smoke, og han kom alltid for å se meg, selv etter at de ble berømte. Det var min feil at vi mistet kontakten fordi jeg begynte å føle meg litt fremmedgjort av alle de kjente ansiktene han introduserte meg for da jeg dro for å se ham. Til slutt følte jeg at det måtte være litt slitsomt for ham å måtte vise meg rundt.» Så han på seg selv som en av de mange som gikk rundt i Liverpool og angret på å ha kommet så nærme å bli en Beatle?

108

Arthur Kelly skilte seg litt ut fra de andre i Beatles. Dette er den beste bildekvaliteten av dette fotografiet, hentet fra Paul McCartney - The Lyrics.

«Jeg tror Pete Best egentlig er den eneste, fordi han kom nærmest. Han gikk rett gjennom navneendringene; gruppen jeg hadde med George ble kalt The Rebels, Johns var The Quarrymen. Så ble de Johnny and the Moondogs, The Silver Beatles og til slutt The Beatles. Pete Best var den eneste som faktisk var en Beatle.» Senere i 1975 fikk Kelly rollen som Monkey Gibbons i Coronation Street. Arthur fortsatte med en lang skuespillerkarriere. En hovedrolle i BBC-serien The Chinese Detective (1981–1982) ble fulgt av roller i The Brothers McGregor (1985–1988), Brookside (1982–2003) og The Bill (1983–2010) blant mange andre. Arthur Kelly var et viktig livsvitne for Mark Lewisohn i dennes biografi om Beatles’ tidlige år, «Tune In – All These Years». I april 1975 kunngjorde Peter Brown, som da var president for Robert Stigwood-organisasjonen, at de hadde signert kontrakt for å lage en film av showet. Robert Stigwood skulle produsere sammen med John Hough. I sin biografi om McCartney hevder Philip Norman at Paul brukte sin innflytelse over Associated Television, (som hadde kjøpt 37,5 prosent av Northern Songs) for å få de til å stoppe filmen fra å gå i produksjon. Stigwood produserte i stedet en annen Beatlesinspirert musikalfilm med The Bee Gees og Peter Frampton, «Sergeant Peppers Lonely Hearts Club Band» (1978).

her hjemme med Matti Røssland som John, Niels Petter Solberg som Paul, Håkon Karoliussen som George og Georg Rosell som Ringo. Bert ble spilt av Ole Ludvik Vandbakk og sangerinnen Grethe Svendsen fremførte sangene, slik Barbara Dickson hadde gjort det på teatrene i Liverpool og London og Eileen Woodman på den britiske turnéen.

I 1996 satte Nørrebros Teater i København opp stykket, og da det var spilt ferdig der lånte Haugesund Teater kostymene og satte opp stykket

109

Brian Epstein

En ny statue av Beatles manager Brian Epstein skal settes ut i Liverpool

av Roger Stormo

The Brian Epstein Legacy Project ønsker å få statuen plassert i Whitechapel, i nærheten av managerens egen platebutikk. Skulptør Andy Edwards sier at statuen viser Epstein gående - som et nikk til hans Beatlesstatuer ved fergekaia.

Epstein ble The Beatles’ manager i 1961 etter å ha opplevd dem på scenen i Cavern Club, en kort spasertur fra hans platebutikk, NEMS. Han var også instrumental i karrierene til flere andre grupper og artister fra Liverpool, deriblant Gerry and the Pacemakers, Cilla Black, Billy J Kramer and the Dakotas, og Tommy Quickly. Prosjektleder Tom Calderbank og en egen komité for det crowdfundede prosjektet har jobbet i mer enn fem år for å virkeliggjøre drømmen om Epsteins statue. «Familien Epstein har støttet oss hele veien, og jeg er overlykkelig over at vi nå er i stand til å gjengjelde den troen på prosjektet ved

Skulptør Andy Edwards arbeider på statuen.

å bekrefte at Brian endelig vil bli hyllet på rettferdig vis i hjembyen sin.» Edwards sier at hans design av statuen var «ment å være i samme stil som våre Beatlesstatuer. Den relaterer seg til disse, ikke bare på grunn av den spaserende posituren, men det henspiller på den korte turen Brian ville gått til Cavern fra kontoret sitt på NEMS, eller kanskje for å møte guttene sine ved kaia». 110

Det er bystyret – Liverpool City Council som senere i år skal bestemme seg for hvor statuen skal stå.

I andre nyheter om Brian Epstein er filmen om ham, «Midas Man» midlertidig stoppet etter at filmingen har funnet sted i Liverpool i oktober. Regissøren av “Midas Man”, Jonas Åkerlund tar en pause fra filmen, har produksjonsteamet sagt til filmmagasinet Deadline. «Inntil ting blir klarere kan vi ikke kommentere ytterligere på denne opplysningen. I mellomtiden kan vi imidlertid bekrefte at filmingen av “Midas Man” vil fortsette i London … før det blir en pause i forbindelse med julen. Filmingen vil gjenopptas tidlig i januar i Los Angeles.» Kilder som står produksjonen nær har fortalt at det ikke er trolig at den svenske filmregissøren Jonas Åkerlund sannsynligvis vil trekke seg fra filmen grunnet andre filmprosjekter som ville ha vært i veien for filmen. Det rapporteres at det pågår diskusjoner for å finne ny regissør som kan overta. Den gående Epsteinstatuen komplementerer de gående Beatlesstatuene ved fergekaia i Liverpool.

111

HOTEL PRESIDENT, LONDON

The Beatles hotellbase sommeren 1963

Det var i 1963 det brøyt løs. Fra en hederlig 17. plass til Love Me Do tredje juledag 1962, til en halv million forhåndsbestillinger på en single ingen hadde hørt (I Want To Hold Your Hand/This Boy) tre uker før den ble utgitt, 29. november - elleve måneder senere.

Stadige oppdrag for BBC, plateinnspillinger, intervjuer, konserter, turneer gjorde det umulig å fortsette å reise fram og tilbake mellom Liverpool og London.

I juni 1963 flyttet de inn på Hotel President. Hotellet ligger i bydelen Bloomsbury, i Guilford Street – i et rolig område nordøst for London sentrum, bare hundre meter fra Regents Park, men med passende avstand til bl.a. EMI studio og BBC. Hotellet ble bygd i 1961-62, og var ganske nytt da The Beatles flyttet inn. På hotellrommene sine tok de imot både journalister og fotografer. Bl.a. tok fotografen Norman Parkinson de velkjente shishkebab-bildene der. 2. juli dukket Dezo Hoffmann opp.

112

Egentlig hadde de vært oppe en god stund, og Lennon ligger fullt påkledd under dyna. Fra rommet bar det ned i hotellets resepsjonsområde. Der fikk de fire portere til å stille seg bak bagasjetraller gutta satte seg på. Han hadde fått i oppdrag å levere ferske bilder til en spesial-utgave av Liverpool Echo: A Day In The Life Of The Beatles. Rommene på Hotel President er relativt små, så The Beatles okkuperte nok flere rom, men 2.7. hadde de i alle fall rom 114 i andre etasje (first floor). Hoffmann startet fotograferingen der, bl.a. med en scene der de andre vekker John Lennon med en kopp te.

113

Så bar turen til Russell Square. Utenfor hotellet fotograferte Hoffmann dem på vei til parken. Det er det bildet som (kolorert og retusjert) ble brukt som coverbilde på On Air – Live at the BBC Volume 2. Bygningen til høyre i bildet er Hotel President. På originalbildet som ikke er retusjert, sees bl.a. en hotellgjest på vei inn på hotellet - mellom John og Ringo.

114

I Russell Square Gardens ble det tatt enda flere bilder, både ved fontenen midt i parken og ved et blomsterbedarrangement. Begge disse installasjonene er borte i dag, etter at parken har blitt renovert. The Beatles hadde Hotel President som base helt til de fikk en felles leilighet i Green Street i september 1963. Hotellet framstår i dag som et greit 3-stjerners hotell med overmåte hyggelig personale og med tilgang til en skikkelig Full English breakfast.

Om det ikke er opptatt er det fullt mulig å få overnatte på rom 114.

115

TILBUD PÅ MEDLEMSKAP I BEATLES INFORMATION CENTER I Sverige heter vår søsterklubb «Beatles Information Center» og de utgir bladet «Beatles Nytt» to ganger i året. I tillegg har de et utmerket nettsted, beatlesnytt.se – hvor de ikke bare formidler nyheter men også jevnlig holder styr på Beatles’ aktiviteter på sekstitallet – i en kronologisk serie. Disse artiklene befinner seg i et arkiv som er forbeholdt innloggede medlemmer. I samarbeid med Beatles Information Center har vi nå gleden av å tilby deg ett års digitalt medlemskap der for bare 100 kroner. Tilbudet gjelder kun året 2022 og er tilgjengelig i en begrenset periode – du må tegne deg for dette medlemskapet i løpet av desember 2021 – januar 2022.

Hva du får:

De to medlemsbladene Beatles Nytt tilsendt på epost i form av PDF-filer. Nyhetsbrev på e-post. Tilgang til arkivmaterialet på beatlesnytt.se så lenge medlemskapet varer. Vi har tilbudt medlemmer av Beatles Information Center et tilsvarende abonnement på Norwegian Wood.

Slik gjør du det:

Betal inn kr 100 til vår konto 1271 21 35628. Du kan også vippse oss: Vipps-nummer: 128526.

VIKTIG:

I meldingsfeltet på giroen/nettbanken/Vipps trenger vi din e-postadresse for utsendelse av bladene.

116

Gary Oven flytter til Bergen og lager Beatles• gruppe sammen med Rolf Roffa Thomsen av Erik I Blindheim

De som reiser på Beatles-festivalen på Beitostølen kjenner Gary Owen. Det mange ikke vet er at han giftet seg 19. november med jenten han har vært forlovet med i 18 år, bergenserinnen Mette Tangedal. De bosetter seg i Bergen.

Gary vil også fortsette som medlem i sin New York baserte gruppe The Blue Meanies når de skal spille på Beatles-festivaleri USA. Gary spurte meg om jeg kunne koble han med musikere i Bergen. For å gjøre jobben enkel for meg selv valgte jeg å be han melde seg inn i Bergen Beat Club og å koble han med Rolf Roffa Thomsen en syngende trommis som kjenner de fleste musikere i Bergen, og som i mange år har drømt om å starte en Beatles gruppe. Jeg fortalte dette til Gary.

Bergen Beat Club gjør dette om til en helaftens Beatleskveld med 3 grupper. Dørene åpner kl 18 og musikken begynner kl 19. Om alt går etter planen er det slutt før midnatt. Kvelden begynner med den fantastiske gruppen «De Akustiske» før Gary og det nye bandet overtar.

Vi avtalte og møtes hjemme hos en bassist Roffa kjente, Einar Kinden og som har fullt utstyr med PA anlegg og nødvendige instrumenter hjemme i stuen. De har ikke bestemt seg for navn enda. Det gjør de etter at Norwegian Wood går i trykken. Kvelden avsluttes med Page One.

De fant umiddelbart tonen og spilte 6-7 låter etter forslag fra Gary. For aldri å ha spilt sammen syntes jeg det lød fantastisk. 14 dager etter hadde Roffa og Einar funnet gitaristen de manglet. Det ble Terje Bakke som også skal være stemmen til John.

Gary

Roffa

Terje

Einar

Første spillejobb blir på Nøsteboden i Bergen Beat Club 2. februar. På Gary sin bursdag.

Her finner du mer om Gary Owen og Rolf Roffa Thomsen https://garyowenmusician.com http://www.bluemeanies.net https://www.roffa.net

117

Maureen Cleave

av Roger Stormo

fenomenet, og ga gruppen deres første store artikkel i storbypressen i et stykke med overskriften «Why The Beatles Create All That Frenzy» , fjorten dager etter utgivelsen av deres andre singel, «Please Please Me» og deres første opptreden på ITVs «Thank Your Lucky Stars». Det var Gillian Reynolds fra Liverpool, senere en fremtredende spaltist i Daily Telegraph, og Maureen Cleaves beste venn i Oxford som tipset Maureen om gruppen fra hjembyen sin.

Maureen Cleave på do med Beatles i 1963

Maureen Cleave, journalisten fra avisen Evening Standard som bevitnet fremveksten av Beatles døde 6. november, i en alder av 87. Hun var mest kjent for å være kilden til «Vi er større enn Jesus»intervjuet med John Lennon. det var også mange spekulasjoner om at hun var dama i Johns «Norwegian Wood (This bird has flown)»-tekst, men det var ikke henne. Det beryktede sitatet sto gjemt i et dybdeintervju med Lennon, og vakte ingen oppsikt i Europa. Men da det amerikanske tenåringsbladet Datebook brukte frasen som overskrift på forsiden, satte det fart i religiøse USA. Til slutt kan det til og med ha resultert i mordet på Lennon, som ble utført av en sinnssyk galning. Morderen uttalte at han delvis var motivert av Lennons kommentarer om religion, inkludert sitatet “mer populære enn Jesus”.

Intervjuet slik det ble satt på trykk i Evening Standard.

I januar 1963 var Maureen Cleave en glamorøs ung popspaltist på Evening Standard, en fasjonabel, livlig avis som skildret fremveksten av Swinging London gjennom øynene til skribenter hvis gjennomsnittsalder var minst en generasjon yngre enn resten av Fleet Street-pressen. Den 28 år gamle Oxford-utdannede debutanten var den første Londonjournalisten som fanget Beatles-

Maureen Cleave ble raskt en del av Beatles’ indre krets (kallenavnet hennes: «Thingy»), og nøt privilegert tilgang til «guttene», og fulgte dem fra Liverpool til London for deres første konsert på London Palladium og i 1964 på deres første konsert-tur til USA. «I to år var de andpustne,» husket hun. «De løp for å unnslippe skrikende folkemengder av skremmende harpier. “Kom igjen, Thingy,” brølte de mot meg mens jeg hastet etter dem. De ble smuglet inn og ut av matheiser. En gang i Amerika, akkurat som Marx Brothers, sprang de gjennom et Palm Court-orkester som spilte til damer som spiste is».

Lennon på sin side var spesielt venner med Maureen Cleave, og beundret hennes intellekt så vel som utseendet hennes – inkludert de røde støvlettene hennes fra Anello & Davide som ble ansett som ganske enestående for tiden. Hun brukte praktisk talt ingen sminke og håret hennes var en naturlig kastanjefarge; den ble stylet av Rose Evansky, oppfinneren av «the blow wave». Lennon sammenlignet prosaen hennes med den i Richmal Cromptons «Just William»bøker, et kompliment Maureen Cleave hevdet var som å bli sammenlignet med Shakespeare. Men da Beatles hadde blitt de mest kjente underholderne i verden, så hun på første hånd den ødeleggende kraften til moderne kjendiseri. Da hun ringte Lennon i hans herskapshus i Tudor-stil i Weybridge, spurte han henne hvilken dag det var, for Beatles hadde for lengst mistet

118

evnen til å skille dag fra natt. Uansett omfanget av hennes forhold til Lennon, kom Maureen Cleave absolutt til å påvirke kreativiteten hans. I 1964 intervjuet hun ham tilfeldigvis den dagen Beatles skulle spille inn sangen «A Hard Day’s Night». Da hun ankom i en taxi med Lennon til EMI Studios i Abbey Road, fant hun ut at melodien allerede var i hodet hans og ordene skriblet ned på baksiden av et bursdagskort en fan hadde sendt hans baby sønn Julian. Teksten inkluderte linjene: «But when I get home to you/I find my tiredness is through/And I feel all right». Tatt i betraktning dette ganske svake og vanskelige, foreslo Maureen Cleave noe ganske frekkere: «I find the things that you do/Will make me feel all right». Lennon gikk med på endringen, og beholdt den, og ga henne den endrede skrevne teksten som et minne. Etter at hun irettesatte Lennon for bare å skrive sanger med enstavelsesord, jobbet han bevisst «anybody», «independence» og «appreciate» inn i teksten til sangen «Help!». Våren 1966 intervjuet Maureen Cleave hver av Beatles etter tur for en serie i Evening Standard kalt «How Does A Beatle Live?» Lennon-artikkelen dukket opp 4. mars, og fremstilte ham som en lat, rastløs, men reflektert og ettertenksom skikkelse som leste mye om religion, og kjølig rapporterte han at han sa: «Kristendommen vil forsvinne, den vil forsvinne og krympe. Jeg trenger ikke krangle om det; jeg har rett og jeg vil få rett. Vi er mer populære enn Jesus nå; jeg vet ikke hva som vil forsvinne først – rock ‘n’ roll eller kristendom. Jesus var all right, men disiplene hans var dumme og ordinære. Det er de som vrir på det som ødelegger det for meg.»

Slik sto sitatet på forsiden av «Datebook»

På Evening Standard gjennomførte hun hyppige intervjuer med andre kjente musikere på 1960-tallet, inkludert Bob Dylan og Rolling Stones. I løpet av de neste 40 årene fortsatte hun som en fremtredende intervjuer av mennesker i alle samfunnslag for magasinene Telegraph og Saga blant mange andre. I august 1992 kollapset Maureen på plattformen ved Tottenham Court Road t-banestasjon med symptomer som senere ble diagnostisert som ME (myalgisk encefalomyelitt eller kronisk tretthet).

Fire måneder senere, like før en Beatlesturné i USA, plukket det amerikanske ungdomsmagasinet Datebook opp artikkelen og lagde overskrift av sitatet i et nummer publisert 29. juli 1966, noe som detonerte en mediestorm. Intervjuene ble levert til Datebook av Tony Barrow, Beatles presseansvarlig. Barrow ønsket at amerikanske fans skulle sette pris på John og Paul som intellektuelle, ikke bare lettvekts popsangere. Magasinet, som til da har vært en mindre aktør på ungdomsmarkedet, solgte uventet rundt en million eksemplarer. Amerikanske kristne fundamentalister var rasende, Beatlesplater ble brent i bibelbeltet i sydstatene og lokale radiostasjoner forbød Beatles-spilling. Ku Klux Klan arrangerte anti-Beatlesdemonstrasjoner, Vatikanet fordømte Lennon og Beatles-albumene ble forbudt i Sør-Afrika. Lennon ble til slutt presset til å be om unnskyldning på en pressekonferanse i Chicago 11. august 1966.

Hun var likevel fortsatt i stand til å arbeide. «Med en PR-mann ved sin side,» skrev Maureen Cleave mange år etterpå, «ville sitatet aldri ha kommet inn i notisblokken min, enn si Oxford Dictionary of Quotations, hvor det endte opp. Som det var, gjorde Evening Standard noe ut av det og satte det ikke engang i overskriften. Vi var vant til hvordan han uttalte seg og visste at det var ironisk ment. Men amerikanerne har liten sans for ironi, og da artikkelen dukket opp i et magasin, brøt helvete løs. Det var siste gang The Beatles noen gang var på turné.» Hendelsen avsluttet Maureens engasjement med Beatles. Etter Beatles: Maureen Cleave i 1971

Datebook: Maureens intervju med Paul i samme blad vakte ikke like mye oppmerksomhet selv om han gikk hardt ut mot rasismen i USA.

Lennons unnskyldning gjorde mye for å dempe fiendskapen mot gruppen, og en planlagt bølge av Beatles-bål ble avblåst. The Beatles forble imidlertid nervøse gjennom hele sin siste turné. I London forsvarte Maureen Cleave Lennons uttalelser og sa at han bare hadde erkjent kristendommens tilbakegang i etterkrigstidens Europa, noe som betydde at Beatles for mange mennesker var bedre kjent enn Jesus.

119

Beatlesåret 2009 brakte med seg utgivelsen av de remastrede CDene og spillet The Beatles:Rockband samt filmen «Nowhere Boy» om Lennons ungdomstid. I den forbindelse skrev Maureen et stykke i Daily Mail under overskriften «Did I break up the Beatles?» Hun giftet seg i 1966 med Francis Nichols, en økonom og bonde, som hun møtte i Oxford og som døde før henne, i 2015. De fikk tre barn. Maureen Cleave, født 20. oktober 1934, død 6. november 2021. Kilder: The Telegraph og The Beatles Bible.

The Beatles Let It Be Super Deluxe - tilgjengelig nå