Norwegian Wood nr 147

- EIGHT DAYS A WEEK - MARK LEWISOHN INTERVJU - JOHN&YOKO REUTGIVELSER - TIME TAKES TIME - BEATLESFESTIVALEN 2016 - PETE BEST FORTELLER - NORSKE PLATEETIKETTER ...og mye, mye mer!

1

Innhold

Redaksjonelt

Side 2: Innholdsfortegnelse/redaksjonelt

P R E S I D E N T: Toralf Høyer-Hansen toralf@ norwegianwood.org S J E F R E D A K T Ø R : Roger Stormo roger@norwegianwood.org R E D A K T Ø R : Oddvar Ruud redaksjonen@norwegianwood.org S E K R E TÆ R : Bjørn Bjerkeskaug info@norwegianwood.org

Side 3: Presidenten har ordet Side 4: Sjefredaktørens leder Side 5: Eight Days A Week – The tour years An

meldelser av Roger Stormo og Dagfinn Jarp

Side 14: Capitol Records feirer 75 år i 2017 Side 16: Anmeldelse: Ny sang fra Paul og en gam

mel fra Jim

Side 18: John&Yoko nyutgivelser Side 20: Anmeldelse: Ringo Starr: Time Takes Time Side 26: Bokanmeldelse: Dagfinn Jarp anmelder Beatles in the news Side 28: Rapport fra Beatlesfestivalen av Roger Stormo Side 32: Pete Best forteller av Dag Inge Fjeld Side 40: Beatlesfotografen: Henry Grossman Side 44: Beatles sett gjennom infografikk del 2 av Are Stegane Side 50: Vinylspalten Baby’s In Black av Eirik Søreide Side 55: Beatle licks: Paperback Writer intro av Oddvar Ruud Side 56: Møte med John og Paul i Central Park av Richard Adler Side 60: Beatleskalendere for 2017 Side 62: We all live in a Lego Submarine Side 64: Sightseeing med Bergen Beat Club i Liver

pool av Berit

Side 67: Bootlegs i Vaskerelven av Oddvar Ruud Side 68: Lennonbrev av Roger Stormo Side 72: Intervju med Mark Lewisohn av Oddvar Ruud Side 76: Mitt liv med Beatles av Oddvar Øyre Side 79: Intervju med Nick Costa av Oddvar Ruud Side 82: Oddvar Torsheim Quiz av Oddvar Ruud Side 84: Paul i Berlin & Bergen av Lasse Berntsen Side 90: Recording The Beatles av Ola Nordmann Side 92: En utrolig betydning av Thorstein Selvik Side 96: Erik har ordet Side 98: Al DiMeola om Beatles

N E T T S T E D : www.norwegianwood.org FA C E B O O K : www.facebook.com/beatlesklubb T W I T T E R : www.twitter.com/beatlesklubben A D R E S S E : Norwegian Wood, Postboks 105 Tveita, 0617 OSLO TRYKKERI: Knut Molvik Molvik Grafisk L AYO U T: Jørgen Blindheim Netlife Research jorgen@netliferesearch.com Erik I. Blindheim Pil Media AS erik@pilmedia.no ANNONSER: Lise Lotte Andersen, Pil Media AS lotte@pilmedia.no TA K K T I L : Lasse Berntsen Dag Inge Fjeld Are Stegane Eirik Søreide Dagfinn Jarp Beritt S Faaberg Thorstein Selvik Richard Adler Oddvar Øyre Ola Nordmann

Jubileumsåret 2017.

Toralf Høyer-Hansen Hvert år siden 2007 har Beatlesfans verden over kunnet feire 50-års jubileum for viktige hendelser i bandets historie. Det samme gjelder for det året som nå snart er slutt. Året 1966 blir av mange regnet for å være rockens mest innovative år, og hvor The Beatles’ album «Revolver» er det beste eksemplet i så måte. Det var også et turbulent og slitsomt år for bandet, og Johns utsagn om at The Beatles «var mer populær en Jesus» ble misforstått. Bandet ble også truet med lynsjing av Ku Klux Klan i sørstatene i USA, hvor også merkelige seanser med bålbrenning av Beatlesplater ble organisert. På Filippinene fikk de trusler etter å ha fornærmet diktator Ferdinand Marcos kone, og det var med nød og neppe at de kom seg ut av landet i live. Videre var bandet utslitt og lei av de mange turneene og frenetiske fans overalt.

Det hele toppet seg etter konserten i Candlestick Park i San Francisco 29. august, hvor bandet bestemte seg for aldri mer å turnere.

Mange fryktet at det var et grep som ville føre til stagnasjon og bandets undergang. Den frykten skulle snart vise seg å være ubegrunnet. Nå femti år fram i tid (med fasit i hånd) er konklusjonen at det aldri har vært (eller sannsynligvis noensinne vil bli) et år hvor et enkelt band har produsert så mye kvalitetsmusikk som The Beatles gjorde i løpet av det kommende året – 1967. Det gjør det derfor naturlig for ivrige beundrere av bandet allerede nå å starte forberedelsene til et heidundrende Beatles - jubileumsår i 2017.

Her er en liten oversikt over hva som kan/bør feires i 2017: •

13. februar 1967 ble ”Penny Lane” og ”Strawberry Fields Forever” utgitt på singel med en dobbel A-side. Begge sangene var opprinnelig tenkt med på albumet ”Sgt. Pepper Lonely Hearts Club”, men Brian Epstein var utålmodig og ønsket en sang inn på listene. Singelen nådde en andreplass på de britiske listene, slått av Engelbert Humperdincks ”Release Me” ...

George Martin sa i ettertid at det var en stor tabbe å fjerne de to sangene fra det kommende albumet.

•

•

•

•

•

•

•

•

1. juni 1967 ble det grensesprengende albumet ”Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band” offisielt utgitt.

18. juni fyller Paul McCartney 75 år (født 18. juni 1942).

25. juni 1967 framførte The Beatles ”All You Need Is Love” i den første verdensomspennende TV-sendingen - ”Our World”. Det sies at 400 millioner mennesker verden over så sendingen.

6. juli 1957 møttes John og Paul for første gang (60 år siden i 2017!).

7. juli 1967 ble singelen “All You Need Is Love” / “Baby, You’re a Rich Man” utgitt.

24. november 1967 ble singelen “Hello, Goodbye”/”I Am The Walrus” utgitt.

8. desember 1967 ble ”Magical Mystery Tour” utgitt som dobbelt-EP. Den ble 27. november utgitt i USA som LP med 5 ekstra spor.

26. desember 1967 ble Magical Mystery Tour vist på BBC.

Året 1967 var på mange måter også et spesielt år på andre områder for medlemmene i The Beatles: •

•

• •

•

•

15. mai møttes Paul og Linda Eastman for første gang.

24. august møtte The Beatles Maharishi Mahesh Yogi.

27. august døde deres manager Brian Epstein.

18. oktober 1967 var det premiere på filmen «How I Won The War». John Lennon hadde rollen som musketer Gripweed.

7. november møttes John og Yoko Ono for første gang.

7. desember åpnet The Apple Boutique.

I skrivende stund har vi ingen bekreftet oversikt over Beatles-arrangementer i Norge i 2017. Hold deg orientert på klubbens hjemme- og facebookside om hva som skjer.

Til slutt ønsker jeg dere alle en riktig fin jul og et godt nyttår, eller «Thanks a lot folks and a happy-er Christmas and a Merry Grew Year. Crimble maybe.»

3

Hei! Roger Stormo Da er vi fremme ved det siste nummeret av Norwegian Wood for i år. For å fortsatt få tilsendt vårt blad i det kommende året må du betale kontingenten. For 2017 har du imidlertid fått en mulighet som foreløpig kun har vært forbeholdt våre utenlandske lesere: Du kan velge å kun få tilsendt bladet digitalt, som en pdf fil du kan lese på ditt selvvalgte dataverktøy – eller som en issuu-publikasjon. Ønsker du å fortsette å få bladet tilsendt på papir trenger du kun å betale den vanlige kontingenten som tidligere – på kr 300. Dersom du kun ønsker å få bladet tilsendt digitalt, kan vi lokke med en besparelse, da er prisen kun kr 200. I såfall må du også oppgi din epostadresse i forbindelse med innbetalingen, slik at vi har en adresse å sende lenke til filen til. Adressen vil kun bli benyttet klubbrelatert.

Selvsagt kan du også gi bort et abonnement på Norwegian Wood, husk bare å skrive navnet på medlemmet hvis kontingenten betales av en annen enn medlemmet selv. Uansett om du betaler ved hjelp av vedlagte giro eller via nettbank, så vær ekstra påpasselig med å notere navn og adresse på blanketten eller på bankmeldingen. Det er dessverre stadig noen få som ikke får medlemsbladet fordi innbetalingen ikke inneholder navn og adresse. Vår sekretær minner også på at folk må passe på å melde fra om adresseendringer til info@norwegianwood.org eller send et postkort til vår postboksadresse. Betaler du innen 31. januar er du sikret å få første nummer av 2017-årgangen rett fra trykk, evt rett inn i mailboksen.

I forrige nummer forhåndsmeldte vi Steve Turners nye bok om Beatles og året 1966. Jeg har nettopp begynt å lese denne, og må berømme Turner for å ha avdekket nye ting. Blant annet har han funnet ut at Paul har husket feil i alle år om når han tok LSD føste gang. Ifølge en øyenvitneskildring fant Pauls første LSD-opplevelse sted allerede i desember 1965. Dermed så kan forfatteren konkludere med at John Lennon hadde rett: «Got To Get You Into My Life» handlet mest sannsynligvis om LSD og ikke, som Paul selv tidligere har hevdet, om pot.

4

Det er brann i rosenes leir når det gjelder prosjektet med å spille Beatlessangene år for år: «It Was Fift Years Ago». Her har partene delt seg i to fraksjoner.

Bakmennene Åge Sten Nilsen og hans forretningspartner Gusty Utterdal har gått videre i et samarbeid med Det Betales, som for tiden er ute med en turné omhandlende året 1966, der de også har med seg gjesteartister. Den andre fraksjonen består av det ensemblet som reiste rundt med 1963, 1964 og 1965-repertoarene med bl.a. Trond Granlund, Jonas Groth og Eirikur Hauksson. De har også øvd inn en 1966-forestilling som har vært spilt i Oslo Konserthus og andre steder. Forhåpentligvis kan prosjektene løpe side om side, det er jo ikke dumt å få seg servert to forskjellige Beatlesforestillinger!

«Sir» Audun Molde har skrevet til oss og melder at han vil være reiseguide for en Liverpooltur i Beatles’ fotspor 27. - 30. april 2017. Turen er mest for førstereisfolk, og går ikke i dybden – men er en fin introduksjon til Beatlesbyen med kåserier av Audun og pubvandring mellom skjenkesteder Beatles frekventerte i sin tid. Det blir også museumsbesøk og sightseeing til kjente Beatlessteder. Turen arrangeres av Temareiser i Fredrikstad og du finner mer info på deres nettsted temareiserfredrikstad.no.

Vi er blitt forespeilet en Beatlesnyhet neste år, men hva den er har vi foreløpig ikke peiling på. McCartneys arkivserie kommer i hvert fall til å fortsette, det er albumet «Flowers In The Dirt» som står for tur.

Denne er forsinket og skulle egentlig ha kommet ut i høst, men vi tror det er Pauls overgang til Capitol Records som er årsak til forsinkelsen. Dessuten så venter vi nye album fra både Paul og Ringo i 2017.

Det ryktes også om en nyutgivelse på vinyl av George Harrison LPene i en samleboks, så det er nok å se frem til. Ønsker alle medlemmer og lesere en fredfylt juletid og velkommen tilbake neste år!

Hilsen Roger

Anmeldelse 1 av 2

Eight Days A Week – The Touring Years Anmeldt av: Dagfinn Jarp

Jeg har vært på kino!

Jeg har vært på kino! Filmen var “Eight Days A Week – The Touring Years”, og det på premieredagen 22. sept. Det første spørsmål jeg får etterpå er selvsagt: “Var filmen god?”. Og da blir jeg nesten svar skyldig. Gikk jeg på kino for å se en “god film”, og hva er en “god film”.

Faktum er at jeg hadde en riktig fin stund mens jeg så filmen. Vi fikk beskrevet og dokumentert det enorme hysteriet rundt Beatles på en langt bedre måte enn tidligere. Selv om vi bodde langt unna både Liverpool og New York den gangen i 63 og 64, så følte vi oss som en del av Beatleshysteriet. Beatles definerte en stor del av hva vi var opptatt av i hverdagen, hva vi snakket om, hva vi hadde på oss, hva vi hørte på osv osv. Særlig så lenge filmen handlet om 63 og 64 kom alt dette tilbake til meg, på en ganske sterk måte. Hvordan det var å være midt oppe i det aner vel de færreste, men vi kan godt forstå at det måtte være helt voldsomt.

Konsertopptakene var utrolig fine, med god lyd – mye bedre enn jeg har hørt den på konsertopptak med Beatles før. Da får vi stå over med at lyden på opptakene var kraftig pyntet på, her og der, som dokumentasjon av hva Beatles stod for musikalsk fungerte det veldig godt. Heldigvis hadde maskinisten på kinoen i Kristiansund skrudd opp volumet en del.

Filmen forklarte også veldig godt hvorfor The Beatles måtte slutte å turnere. Hysteriet ble for voldsomt, alle ville “ha litt” fra gruppen. Journalistene var ferdig med å spørre om Ringos frisørsalonger, og de oppførte seg til dels veldig ufint på pressekonferansene. Det kom bombetrusler og anklager. Jeg har tenkt på det selv mange ganger, hvordan var det egentlig å være ung og sitte “i fengsel” på hotellrom, store deler av året? Andre bestemte alt for deg, hvor du skulle være, at du ikke kunne gå ut og

5

ikke kunne delta i det normale livet utenfor.

Konsertene fungerte etter hvert heller ikke, lyden var dårlig og hysteriet og skrikingen stor. Jeg forstår godt at inspirasjonen etter hvert ble så liten at selv ikke pengene fristet lenger. Det måtte ta slutt.

Jeg hadde kanskje ikke ventet at filmen skulle være lagt opp etter “Anthologi-malen”, med unødvendige intervjuer med Elvis Costello og andre som ikke hadde noe å tilføre (vi slapp heldigvis Pete Townshend denne gangen, han er en alt for hyppig gjest i slike dokumentarer).

Historien er så sterk at den godt kunne fortalt seg selv, uten at Costello og gjengen skulle gi oss det samme med teskje. Filmen gikk også litt lenger frem i tid enn bare “The Touring Years” 62-66 med sin historiefortelling, og den siste sekvensen om Sgt. Pepper til Let It Be ble litt kjedelig og unødvendig i forhold til resten. Når vi ser hysteriet Paul og Ringo (og de andre) stod midt oppe i i den perioden så syns jeg ikke det er rart om de har noen små glipp når de skal forsøke å huske tilbake. Jeg forstår hva de prøver å formidle.

Konserten fra Shea Stadium var…., nettopp det. Kanskje var fremføringene bedre under turneen i 64, før The Beatles forstod at ingen kunne høre noe, uansett. Men jeg syns også denne filmen fra 1965 var en kosestund. De fleste, inkl. jeg, har sett den før, med elendig lyd og bildekvalitet. Nå kom massehysteriet på konserten virkelig klart frem. Verden har ikke sett noen slike konserter, hverken før eller etter the Beatles.

6

Så, var filmen bra? Som film? Vanskelig å si, men som kosestund / mimrestund og gjenopplevelse – kjempebra. Det fungerte for meg! Og det var for disse grunner jeg gikk på kino, så derved gir jeg karakter 55.600 moptopper (som på Shea Stadium).

Anmeldelse 2 av 2

Eight Days A Week – The Touring Years Anmeldt av: Roger Stormo

Underholdende, men skuffende for de som hadde for høye forventninger Snipp, snapp, snute, så var eventyret ute.

«The Beatles Live Project» så lovende ut i utgangspunktet. Her skulle man samle inn smalfilmer fra publikum som var til stede på Beatleskonsertene på sekstitallet og bruke disse til å lage den definitive filmen om Beatles som liveband. De første utkastene av filmen var slik: Fire komplette sanger, deretter historiefortelling, fire nye komplette sanger, så ny historiefortelling og slik fortsatte det i 2 timer og 20 minutter.

Men så bragte man inn Hollywoodregissør Ron Howard inn i prosjektet og alt endret seg. Hva fikk vi? Jo, vi fikk en «Anthology light» - med korte klipp og celebriteter som uttalte seg. Ja, det ble muligens en underholdende film for et bredere publikum, på bekostning av en skuffet forsamling virkelige Beatlesentusiaster.

Rune Holtet fikk sett filmen før oss, takket være at den ble satt opp i Strömstad før den hadde premiere i Norge. Her er hans oppsummering: «Jaja, så har jeg sett filmen. Alltid artig å se noe “nytt” Beatles.

Men her var det mye oppkok. En typisk USA-film med kjappe klipp fram og tilbake i tid. Og hvorfor har den undertittel “The Touring Years”? Her var det også mye fra studio, inkludert fra fanklubbjulesingelen 1963 helt på slutten ved krediteringene.

Og info om (UK) LP utgivelser og hvor mange uker på 1. plass. Midt inn i filmen kom jammen et skilt “Abbey Road Studios” også, men det navnet kom senere, etter oppløsningen. Beatles spilte inn i E.M.I. Recording Studios. Og hvorfor hører vi “It’s Only Love” i The Touring Years? En låt Beatles aldri spilte live - og som Lennon hatet, i alle fall i 1970. Det er bedre valg enn den.

Og da har jeg ikke engang nevnt at rooftop

7

konserten som vel må regnes for å ligge litt på siden - eller bak - av undertittelen. Det var en del intervjuer/utsagn fra personer utenfor Beatles-leiren og. Eneste musiker var Elvis Costello. Greit nok, han har Liverpool-aner. Men er tross alt for ung i denne sammenhengen. Født i 1955 var han kun rundt 11 år da Beatles sluttet å turnere i 1966. Hvorfor ikke noen fra “riktig tid”? Det er mange å ta av. Naturlige valg ville være Stonesgutta, Dylan, fra Byrds, fra Beach Boys osv. osv.

De musikerne som lot seg inspirere på samme tid. Alt i alt: en trivelig stund i kinosetet. Mange fine scener. Inkludert fargelegging. Men rotete satt sammen. Og som så ofte før: Pete Best er skrevet ut av Beatles historien. Han gjorde tross alt en god del jobber de to årene han var med, ikke minst i Hamburg.»

Og vi kan legge til Jimmy Nicol. Ringo ble innlagt på sykehus rett før verdensturneen som brakte Beatles til Danmark, Holland, New Zealand og Australia, og Jimmy Nicol måtte steppe inn og vikariere.

I denne filmen ser vi et glimt av Nicol men hans tilstedeværelse er ikke forklart. Denne perioden kunne ha vært en Beatlesdokumentar helt på egen hånd – vi har fantastiske opptak av Jimmy sammen med Beatles, både på scenen og i intervjuer. En definitiv film om Beatles’ konsertkarriere kan ikke utelukke Jimmy Nicol – det går bare ikke an! Man kaller ikke en Beatlesfilm «the

8

touring years» uten at perioden med Nicol vektlegges. For ikke å nevne Hamburg og Stuart Sutcliffe. Og Mal Evans, han hadde fortjent et eget segment – Beatles enmanns roadiecrew. Istedet blir det et kjapt intervju med en amerikaner som hjalp Mal og Neil på 1966-turneen. Ja, dette er en amerikansk film skreddersydd for et amerikansk publikum – og selv amerikanske Beatlesfans har sagt at de savnet større oppmerksomhet rundt UK og Europadelen av Beatles’ konsertkarriere! En spolert mulighet.

Mange innslag som opprinnelig var i sorthvitt hadde blitt fargelagt: Washingtonkonserten, pressekonferansen på flyplassen i New York, Lennons beklagelse på pressekonferansen i Chicago, «Help!» fra Blackpoolkonserten og «Can’t Buy Me Love» fra NME Poll Winners Concert 1964. De fargelagte innslagene var av og til vellykket men for det meste mislykket med oransje fjes. De ekte fargeinnslagene fra Manchesterkonserten i 1963 var det veldig kult å se på det store lerretet, men lyden var byttet ut – det vi hørte var «She Loves You» og «Twist and Shout» fra Hollywood Bowl! Det er stor forskjell på lyden av et publikum i en kinosal i Manchester kontra de flere tusen som var til stede i Hollywood Bowl, så det ble veldig rart. Når det gjelder konsertinnslagene så hadde produsent Giles Martin her benyttet seg av samme taktikk som på konsertdelen av hans vers-

jon av «A Hard Day’s Night» - filmen, han la på lyd av jenter som skrek når det var bilder av dem – nyinnspilt med statister, selvsagt.

Dette gikk igjen hver gang vi zoomet inn på enkelte publikummere, også på Shea Stadium-filmen som etterfulgte hovedfilmen.

Paul og Ringo kan forresten nå nærmest avskrives som historievitner, de husker feil og fortsetter å komme med uretteligheter.

McCartney fastholder fortsatt at de ventet med å spille i USA før de hadde hatt en hitsingel, og at de dro dit først etter at «I Want To Hold Your Hand» nådde førsteplassen på Billboard. Det er helt feil, opptredenen på Ed Sullivan Show var booket måneder før de fikk denne hiten.

Ja, det er en underholdende film. Harelabb på verden utenom USA, og en navlebeskuen av en annen verden er dessverre hva vi sitter igjen med etter at Ron Howard var innom og ødela mulighetene han hadde. Og de personene som var intervjuet var muligens tidsvitner fra et par USA-konserter, men hallo! Hva med Sam Leach, Allen Williams og Bill Harry? Pete Best for Christ’s sake!

Vi hadde store forhåpninger om denne filmen, men i beste fall kan vi kalle den nok en historieforfalskning. Beste utgangspunkt for å se filmen er total ignoranse på forhånd, eventuelt at man stiller uten en eneste forventning. Da er den nemlig ganske underholdende. Andre gangs visning er bedre enn den første,

for da vet vi om filmens begrensninger.

Selv om det jo alltid er flott å se innslag fra takkonserten i 1969, så faller det helt utenfor filmens tema. Og det er ikke det at det mangler konsertopptak fra 1963-1966 som kunne ha blitt benyttet i stedet. Tvert imot, Beatles som konsertband er grassalt underkommunisert i filmen nettopp på grunn av alle de manglende konsertopptakene som finnes – men som ikke er brukt. Vi savner konserten Beatles holdt i Liverpool Empire i desember 1963, vi savner Sverige, vi savner Danmark, vi savner Holland, vi savner halvfulle saler i Europa på 1965-turneen og Beatles i tyrefekterarenaer fikk vi kun et glimt av, Tyskland i 1966 var nesten helt fraværende bortsett fra litt fra en av pressekonferansene der! Det finnes seks hele sanger i sorthvitt fra en av opptredenene i München og fargefilm fra en av de andre. Mer Australia! Mer Japan!

Dette er en underholdende film for et bredt publikum, og når vi hadde lagt fra oss tanken på at det skulle handle om livet på veien for The Beatles så kunne vi nyte den. Men den definitive historien om Beatles som liveband er ennå ikke fortalt. Den burde ha vært en TV-serie med mange timeslange episoder. En episode om 1960-1963, tre episoder om 1964, to om 1965 og to om 1966. Og DVD-utgave med bonusmateriale i form av komplette konserter. Da tror jeg Beatlesfans ville ha blitt fornøyd,

9

menigmann ville ha syntes det var overkill, men historisk sett ville et slikt opplegg ha gitt oss et langt bedre bilde enn de fragmentene som utgjør denne filmen.

For ordens skyld: I Liverpool ble det vist to forfilmer. En kort introduksjon av Paul, Ringo og Ron Howard spesielt innspilt for publikummet i Liverpool (hvor Howard åpent innrømmet at han aldri hadde vært i Liverpool!), og en 11-minutters film der folk fra Liverpool var intervjuet. Her slapp man til folk som Allan Williams, Joe Flannery, Beryl Marsden, Freda Kelly, og søskenparet Beryl Williams og Barry Chang som var med på førstereisen til Hamburg. Og i Japan ble det vist mer fra Beatles’ besøk der.

Disse to innslagene er med som bonusmateriale på luksusversjonen av hjemmekinoutgivelsen.

Shea stadium Det var fint å se og høre Shea Stadium på det store lerretet og med god lyd – om enn litt lavt i volum på den visningen vi var på. Lyden er nymikset av Giles Martin og her blandes det litt hummer og kanari. «Twist And Shout» er for det meste studioversjonen, «Act Naturally» er fra konserten, men med soloen hentet fra studioversjonen, «Baby’s In Black» er en blanding av konserten og studioversjonen, «Help!» er 1966-versjonen de spilte inn spesifikt for lydsporet til Shea Stadiumfilmen og «She’s 10

A Woman» er fra Hollywood Bowl! Lyden er imidlertid for det meste i mono, med publikumslyd i stereo. Bildekvaliteten er så bra som den får blitt, av og til har man valgt å zoome inn på vokalistene ved rett og slett å forstørre filmen, og da ser man selvsagt kvaliteten synke. Man har beholdt klippene i filmen slik den var i 1966, hvilket vil si at George bytter gitar midt i en sang osv. De som redigerte filmen var ikke musikere, og det er klippet inn biter fra fremførelsen av «Everybody’s Trying To Be My Baby» - sangen som ble borte på klippebordet.

Kommentarene over «A Hard Day’s Night» er heldigvis borte, så vi får nytt sangen. Fint å høre Ringo synge «Act Naturally» live, han gjorde en fin prestasjon så det er bortimot uforståelig at man valgte å lydlegge dette med studioversjonen av sangen da TV-filmen ble redigert sammen i 1966.

Vi håper Apple velger å utgi The Beatles At Shea Stadium i sin helhet for hjemmekinomarkedet i kjølvannet av Howards dokumentarfilm.

Imidlertid bør lydsiden omarbeides, kanskje er ikke Giles Martin rett mann for den jobben. Selv om vi syntes lyden var god på kino, så har Giles en hang til å legge på romklang, og på Shea-filmen glimret som regel Pauls bassgitar dessuten med sitt fravær i lydbildet. Man bør også klippe vekk innslagene med feil gitar på George i «A Hard Day’s Night». De to manglende sangene fra konserten, «Every-

body’s Trying To Be My Baby» og «She’s A Woman» bør også med. De klippene med George fra «A Hard Day’s Night» kan få lov til å komme tilbake til «Everybody’s Trying To Be My Baby», og resten kan illustreres med stillbilder eller bilder av publikum.

«She’s A Woman» finnes det biter av i sort hvitt, takket være et fransk TV-crew som filmet litt under konserten, resten kan man nok en gang illustrere med stillbilder, det viktige er at konserten er komplett på lydsiden, spør du meg...og da uten å mikse inn innslag fra studioversjoner. Er soloen til George litt for lav i «Act Naturally», så får den bare være det, vi forstår!

Eight Days A Week – The Touring Years på DVD og Blu-ray Så kom filmen på hjemmekinomarkedet i flere versjoner, og den som er mest interessant er selvsagt spesialutgaven på to discer. Vi oppsummerer tilleggsmaterialet:

Words & Music Dette handler om komponering og innspilling av sangene frem til Revolver (1966). Denne delen er bra på grunn av de nye intervjuene med Paul og Ringo. Paul snakker om hvordan han ikke var så keen på å spille bass i begynnelsen, men etter å ha lyttet til noen amerikanske bassister innså han at det ikke var så ille å spille bassgitar. Ringo snakket om hvorfor han aldri hadde lyst å spille

fancy trommefigurer på grunn av fokuset på sangen og hvordan han jobbet sammen med forsangeren for å gjøre sangen bedre. Fine intervjuer men egentlig ikke noe grensesprengende nytt her. De intervjuet Peter Asher som snakker om Lennon-McCartney og sangene de skrev for ham og Gordon. Så var det et langt og helt unødvendig intervju med en fyr som heter Howard Goodall.

Early clues to a new direction Her snakket man om Beatles’ røtter i Liverpool og hvordan den spede begynnelsen vokste frem til en stor tilhengerskare av ikke bare jenter, men også gutter som digget Beatles ikke bare for musikken men også for deres humor.

The Beatles Live Den beste delen er disse sangene fra konserter i 1963-1965. Men igjen er det benyttet feil lyd, og Blackpool-versjonen av «Help!» er ikke bare fargelagt, men også overdubbet med studioversjonen av sangen.

Klippet er i sort hvitt og med original lyd på Anthology DVD-serien.

A Deeper Dive: Liverpool! Dette burde ha vært en del av filmen. Produksjonsteamet dro til Cavern Club og intervjuet folk som var med i his11

torien den gangen, som Freda Kelly, Allan Williams, Bill Harry osv. Men filmregissør Ron Howard var ikke med til Liverpool, så kanskje derfor han ikke gadd ta det med i den ferdige filmen?

Three Beatles’ Fans: Her snakket de med tre damer som så Beatles i løpet av deres første tur til USA i februar 1964. To av de kunne vi se skrikende på Ed Sullivan Show og den tredje så dem i Washington D.C. og møtte dem etterpå.

Hun hadde dessuten med et foto vi ikke hadde sett før.

Ronnie Spector: Hun sier hun tok Beatles med seg til Harlem når de var i New York i februar 1964.

Pussig, hvorfor dokumenterte ikke brødrene Maysles dette i sin film, The First U.S. Visit?

Shooting a Hard Day’s Night: Fint intervju med folk som var med i filmen.

Men spørsmålet melder seg om ikke dette egentlig skulle ha vært med som bonus i 2014-utgaven av «A Hard Day’s Night»? Tiloversblevent?

The Beatles in Australia: Ikke noe nytt her. Vi henviser til den utmerkede Australske filmen «When The Beatles Drove Us Wild» fra 2014, som dekker Australiabesøket på en mye bedre måte.

Recollections of Shea Stadium: Sønnen til Tony Bennett snakker om da han 12

dro for å se Beatles i 1965 på Shea Stadium.

Han hadde en god historie om at han bla bortvist fra garderoben til Beatles og viste biter av en sort-hvitt film han filmet på konserten. Men han tar selvsagt feil da han hele tiden refererer til at Beatles nettopp hadde utgitt «A Hard Day’s Night» og at de kom på scenen i dressene fra den filmen.

The Beatles in Japan: Dette segmentet var inkludert i filmen da den ble vist i Japan. De burde ha inkludert den i alle versjonene av filmen. Her intervjuet de fotografen som var sammen med Beatles i Japan og viste diverse velkjente filmopptak. Kanskje kunne man her også ha intervjuet noen av de japanske fansene og hvordan de opplevde besøket av Beatles?

An Alternate opening: Helt greit at de ikke benyttet denne.

COVER IMAGE g BOB BONIS ARCHIVE

LIVE AT THE HOLLYWOOD BOWL NÅ TILGJENGELIG PÅ VINYL, CD & DIGITALT THE BEATLES: EIGHT DAYS A WEEK - THE TOURING YEARS, PÅ BLU-RAY OG DVD Apple

13

Capitol gjenutgir kjente vinylplater

Av: Roger Stormo

Som et ledd i feiringen av at Capitol Records fyller 75 år kommer bl.a. denne platen ut på nytt på vinyl. CAPITOL RECORDS fyller 75 år, og feirer dette i ett helt år. Som et ledd i feirngen har man valgt ut 75 LP-plater som gjenutgis på vinyl. Utgivelsene starter denne måneden og strekker seg ett år frem i tid. I tillegg kommer det en serie dokumentarfilmer og en bok med selskapets historie.

15. november blir Capitol det første plateselskapet som har egen stjerne på Hollywoods «Walk of fame», denne vil plasseres like utenfor selskapets hovedkvarter, der også stjernene til de individuelle medlemmene av The Beatles er i dag...

The Capitol Records 75th Anniversary Collection – Vinyl reutgivelsesprogram En jury bestående av kjente musikkjournalister, forfattere og kjente kreative mennesker har valgt ut 75 plater fra selskapets historie som skal gjenutgis.

Sgt Pepper’s Lonely Hearts Club Band - USA utgave

14

Meet The Beatles

The Capitol Records 75th Anniversary Collection (alfabetisk etter artist)

1. Ashford & Simpson: Solid, 1984 2. Beastie Boys: Paul’s Boutique, 1989 3. Beck: Morning Phase, 2014 4. Blind Melon: Blind Melon, 1992 5. Bob Seger: Night Moves, 1976 6. Bobbie Gentry: Ode To Billy Joe, 1967 7. Bobby Darin: You’re The Reason I’m Living, 1963 8. Bonnie Raitt: Nick of Time, 1989 9. Bonnie Raitt: Luck Of The Draw,1991 10. Buck Owens: Buck Owens, 1961 11. Cannonball Adderley: Mercy Mercy Mercy,1966 12. Coldplay: Parachutes, 2000 13. Crowded House: Crowded House, 1986 14. Dean Martin: Dino: Italian Love Songs, 1962 15. Duke Ellington: The Duke Plays Ellington, 1953 16. Foo Fighters: Foo Fighters, 1994 17. Frank Sinatra, In The Wee Small Hours, 1955 18. Frank Sinatra: Songs for Swingin’ Lovers! 1956 19. Frank Sinatra: Come Fly With Me, 1958 20. Frank Sinatra: Frank Sinatra Sings For Only The Lonely, 1958 21. Freddie Jackson: Rock Me Tonight, 1985 22. Gene Vincent & His Blue Caps: Bluejean Bop, 1956 23. George Clinton: Computer Games, 1982 24. George Harrison: All Things Must Pass, 1970 25. Glen Campbell: By the Time I Get to Phoenix, 1968 26. Grand Funk Railroad: We’re an American Band, 1973 27. Heart: Heart, 1985 28. James Taylor: James Taylor, 1968 29. Joe South: Introspect, 1968 30. John Lennon: Imagine, 1971 31. Johnny Mercer: Accentuate the Positive, 1957 32. Judy Garland: Judy at Carnegie Hall, 1961 33. Katy Perry: Teenage Dream, 2010 34. Kingston Trio: Kingston Trio, 1958 35. Knack: Get The Knack, 1979 36. Les Paul and Mary Ford: Les and Mary, 1955 37. Linda Ronstadt: Heart Like a Wheel, 1974 38. Louie Prima: The Wildest, 1956

39. Maze Featuring Frankie Beverly: Maze Featuring

Frankie Beverly, 1977 40. Mazzy Star: So Tonight That I Might See, 1993 41. MC Hammer: Please Hammer Don’t Hurt ‘Em, 1990 42. Megadeth: Peace Sells: 1986 43. Merle Haggard: Mama Tried, 1968 44. Miles Davis: Birth Of The Cool, 1957 45. Nancy Wilson: How Glad I Am, 1964 46. Nat King Cole: Unforgettable, 1953 47. Natalie Cole: Unpredictable, 1977 48. Neil Diamond: The Jazz Singer, 1980 49. Norah Jones: Come Away With Me, 2002 50. Peggy Lee: Is That All There Is, 1969 51. Pink Floyd: Dark Side of the Moon, 1973 52. Radiohead: OK Computer, 1997 53. Raspberries: Raspberries, 1972 54. Richard Thompson: Rumor & Sigh, 1991 55. Ringo Starr: Ringo, 1973 56. Robert Glaspar: Black Radio, 2012 57. Rosanne Cash: Black Cadillac, 2006 58. Sam Smith: In The Lonely Hour, 2014 59. Steve Miller Band: Fly Like an Eagle, 1976 60. Tavares: In The City, 1975 61. Tennessee Ernie Ford: Sixteen Tons, 1960 62. The Band: Music From Big Pink, 1968 63. The Band: The Band, 1969 64. The Beach Boys: Surfer Girl, 1963 65. The Beach Boys: Pet Sounds, 1966 66. The Beatles: Meet The Beatles, 1964 67. The Beatles: Revolver, 1966 68. The Beatles: Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band, 1967 69. The Beatles: The Beatles, 1968 70. The Beatles: Abbey Road, 1969 71. Tina Turner: Private Dancer,1984 72. Various: Oklahoma, 1955 73. Various: Funny Girl, 1968 74. Wanda Jackson: There’s a Party Goin’ On, 1961 75. Wings: Band on the Run, 1973

For Beatlesfans er den store nyheten at «Meet The Beatles» gjenutgis på vinyl. Dette er første gang dette skjer etter at katalogen ble strømlinjeformet i 1987 til å kun inneholde de britiske LP-platene. «Meet The Beatles» har dog blitt utgitt på CD et par ganger i løpet av denne tiden, men altså ikke på vinyl igjen – før nå.

Vi har ingen informasjon om hvorvidt «Sgt Pepper’s Lonely Hearts Club Band» kommer til å ha den gule linja øverst på omslagsbildet og inneholde hundefløyta og skrammelet på slutten av LPen, eller om «Revolver» kommer til å mangle tre sanger. Det er ikke oppgitt utgivelsesdatoer for disse LP-platene i skrivende stund.

15

Ny sang fra Paul! Og en gammel fra Jim! Av: Roger Stormo

En ny Paul McCartney sang kom ut som nedlasting 28. oktober og på en ny CD 11. november - fra Decca Records! Sangen er skrevet for den kommende animasjonsfilmen «Ethel & Ernest» basert på en illustrert roman av Raymond Briggs. McCartneys nye sang, med tittel «In the Blink of An Eye», spilles over rulleteksten etter filmen.

«Jeg visste at Paul McCartney var en stor tilhenger av animasjon og jeg visste at Raymond Briggs’ bok Fungus the Bogeyman var inspirasjonen bak Pauls sang fra 1980, Bogey Music,» fortalte regissør Roger Mainwood den britiske avisen The Telegraph. «Så jeg spurte Raymond om han kunne skrive et 16

brev til Paul for å spørre om han var interessert i å komponere en sang for Ethel and Ernest, og Raymond skrev brevet på et ark med Fungus the Bogeyman brevpapir!»

«Dette virket tydeligvis, og vi var henrykt da Paul sa at han var interessert,» fortsatte han. «Vi møttes og han ga fra seg en CD som inkluderte et spor med navnet Mum and Dad theme. Dette ble etter hvert In the Blink of An Eye som vi har brukt i filmen.»

På 1920-tallet komponerte Pauls far, James McCartney en melodi som heter «Walking in the Park with Eloise» da han var leder av Jim Mac’s Jazz band. En versjon av denne ble i sin tid innspilt av Paul McCartney under artistnavnet The Country Hams i 1974, sammen med bl.a Chet Atkins og Floyd Cramer. Denne melodien har nå blitt arrangert spesielt for denne nye filmen av Carl Davis (som også var Paul McCartneys samarbeidspartner på den klassiske «Liverpool Oratorio») og fremføres av the Chamber Orchestra of London. «Walking in the Park with Eloise» kan høres i en scene tidlig i filmen, utenfor en dansehall. Pauls komposisjon «In The Blink Of An Eye» spiller over første del

av rulletekstene, før den går over i en reprise av «Walking in the Park with Eloise».

Ethel & Ernest Original Motion Picture Soundtrack – Musikk av Carl Davis.

Pauls sang begynner med piano og er en rolig sang. Etter hvert faller det inn klassiske instrumenter. Så kommer det inn en enslig akustisk gitar og Paul synger med den stemmer vi kjenner igjen fra forrige album – en eldre McCartney. Vi fortsetter med et nytt instrumentalt parti før Paul kommer inn igjen med sang og gitar. Sangen avsluttes med de klassiske strykerne.

1. Opening Titles 2. London 1928 3. Ethel and Ernest introduce Themselves 4. Walking in the Park with Eloise 5. We’re Going To Be Married 6. Now You’re In My Arms 7. What A Little Moonlight Can Do 8. Homemaking Montage 9. Blue Skies Are Around The Corner 10. The Baby 11. Housekeeping 12. Tea for Two 13. Paddington 14. The Deepest Shelter in Town

The Country Hams: Walking In The Park With Eloise (1974).

Filmen inneholder også mye tidstypisk originalmusikk, som Al Bowllys innspilling fra 1934 av «What a Little Moonlight Can Do» og The Shadows 1963 hit «Foot Tapper». I tillegg har dirigent Carl Davis komponert original filmmusikk. Filmen vil bli sendt på BBC rundt juletider, sannsynligvis første juledag.

15. Underneath The Spreading Chestnut Tree 16. We’ll Meet Again 17. Blitzkrieg 18. Dorset – A Visit 19. Singing In The Bathtub 20. A Perfect Day 21. Stagecoach Theme 22. Grammar School 23. A Clever Boy 24. The Laughing Policeman 25. An Ordinary Copper 26. The Young Ballerina 27. Sous Le Ciel de Paris 28. Foot Tapper 29. Little Things 30. Reflections of Charlie Brown 31. Tea For Two Reprise 32. She’s Gone 33. Pear Tree 34. In The Blink Of An Eye – Paul McCartney Filmens soundtrack ble utgitt 11. november 2016 på Decca Records.

17

John & Yoko nyutgivelser Av: Roger Stormo

11. november kom de første tre utgivelsene i Yoko Onos serie av nyutgivelser:

John Lennon and Yoko Ono: Unfinished Music No. 1: Two Virgins (1968) også på hvit vinyl

18

John Lennon and Yoko Ono: Unfinished Music No. 2: Life With Lions (1969) også på hvit vinyl

Yoko Ono: Plastic Ono Band (1970) også på gjennomsiktig vinyl

På sistnevnte plate deltar også John Lennon og Ringo Starr sitter bak trommene. I tillegg til å komme ut på vinyl ble platene også tilgjengeliggjort på CD, og på Yoko Ono Plastic Ono Band medfølger det bonusspor.

Platene er remastret fra originalbåndene av Greg Calbi og Sean Lennon. I tillegg til at disse platene nå blir tilgjengelig på vinyl for første gang på mange år vil de også komme ut på CD og for første gang som nedlastinger. Apple-etiketten på platene er forøvrig byttet ut med grapefrukter!

Sporlister: John Lennon and Yoko Ono: Unfinished Music No 1: Two Virgins 01. Side One 02. Side Two John Lennon and Yoko Ono: Unfinished Music No 2: Life With The Lions: 01. Cambridge 1969 02. No Bed For Beatle John 03. Baby’s Heartbeat 04. Two Minutes Silence 05. Radio Play

Yoko Ono: Plastic Ono Band: 01. Why (05:36) 02. Why Not (09:55) 03. Greenfield Morning I Pushed an

Empty Baby Carriage All Over Town (05:40) 04. AOS (07:07) 05. Touch Me (04:41) 06. Paper Shoes (07:31) 07. Open Your Box (Bonusspor) (07:37) 08. “Something More Abstract”

(Bonusspor) (00:46) 09. Why (Extended Version)

(Bonusspor) (08:40) 10. The South Wind (Bonusspor) (16:41)

De øvrige utgivelsene kommer i 2017: Del 2 (dato ikke annonsert ennå): Yoko Ono: Fly (1971) Yoko Ono: Approximately Infinite Universe (1973) Yoko Ono: Feeling the Space (1973) Yoko Ono: A Story (recorded in 1974, released as part of Ono Box in 1992)

Del 3 (dato ikke annonsert ennå): Yoko Ono:Season of Glass (1981) Yoko Ono: It’s Alright (I See Rainbows) (1982) Yoko Ono: Starpeace (1985) John Lennon and Yoko Ono: Unfinished Music No. 3: Wedding Album (1969)

Lenke: http://smarturl.it/yokoono

19

Ringo Starr: Time Takes Time Anmeldt av: Roger Stormo

Nyutgivelse på vinyl. Japan: Sony Music, USA: Friday Music Mastret av Joe Reagoso i Friday Music Studios/Capitol Records 3 moptops

Side 1:

Side 2:

1. Weight Of The World (Brian O’Doherty, Fred Velez) 3:54 2. Don’t Know A Thing About Love (Rich ard Feldman, Stan Lynch) 3:49 3. Don’t Go Where The Road Don’t Go (Richard Starkey, Johnny Warman, Gary Grainger) 3:20 4. Golden Blunders (Jonathan Auer, Ken neth Stringfellow) 4:06 5. All In The Name Of Love (Jerry Lynn Williams) 3:41

1.

2.

3.

4.

5.

6.

20

After All These Years (Starkey, Warman) 3:09 I Don’t Believe You (Andy Sturmer, Roger Manning) 2:47 Runaways (Starkey, Warman) 4:50 In A Heartbeat (Diane Warren) 4:28 What Goes Around (Rick Suchow) 5:50 Don’t Be Cruel (Otis Blackwell) 2:09 KUN PÅ JAPANSK UTGAVE

Ganske uventet ga Friday Music ut Ringo Starrs 1992-album «Time Takes Time» i USA 1. juli 2016 på rød, grønn eller standard svart vinyl. Og 26. oktober 2016 ga Sony Music ut albumet på gul vinyl og CD i Japan. Dette er faktisk første gang dette albumet er tilgjengelig på vinyl i disse landene. Da albumet var nytt i 1992, kom det kun ut på CD i de fleste markeder, mens det kun var Mexico, Brasil, Spania og Tyskland som ga det ut på vinyl.

Opplaget på farget vinyl er begrenset, den gule japanske skal kun være presset i 1500 eksemplarer. 21. oktober 2016 ble også albumet utgitt for strømming. Den japanske CD-utgaven er lagd ved en produksjonsprosess som heter Blu-spec CD2. Blu-spec CD formatet er en standard CD-format som er produsert med en prosess utviklet av Sony Music i Japan i 2008, der det i stedet for en infrarød laser er en blå laserstråle som graverer inn sporene på CD-masteren, noe som skal gi et mer nøyaktig resultat. I 2012 introduserte Sony Music Bluspec CD2, som er en videreutvikling av den samme produksjonsprosessen. Begge disse formatene produserer CDer som uten videre kan avspilles på vanlige CD-spillere, det kreves altså ikke noen investering i ny CD-spiller.

«Time Takes Time» var det tiende studioalbumet til Ringo Starr, og ble møtt med veldig god kritikk. Som album var det et comeback for Ringo, han hadde ikke utgitt nytt studioalbum siden «Old Wave» i 1983, et album som ikke kom ut i UK og USA i det hele tatt, men som vi fant i tysk pressing i norske platebutikker.

«Time Takes Time» kom i kjølvannet av at Ringo hadde lagt alkoholen på hylla og begitt seg ut på turnélivet igjen sammen med sitt første All-Starr Band. Som vanlig har Ringo med seg berømte gjesteartister, på «Time Takes Time» deltar bl.a Brian Wilson, Harry Nilsson og Jeff Lynne. Albumet var et særdeles vellykket comeback, kritikermessig – men platekjøperne uteble.

Albumet kom i stand etter et abortert forsøk fra Ringos side på å spille inn nytt album i Memphis i 1987. Dette var midlertid et album Ringo slett ikke var fornøyd med, han hadde ikke tørket opp ennå, og albumet bar preg av at det var alkohol tilgjengelig i platestudioet. Men i 1989 etter at han var blitt tørrlagt, satte Ringo i gang med sin konsertvirksomhet, backet av sitt aller første All Starr Band. Mens han var på turné med dette bandet kom det ham for øre at produsent Chips Moman forsøkte å utgi et album med Memphis-innspillingene. Ringo saksøkte Moman og vant frem, mot at han selv gikk inn med penger og betalte for studiotiden han hadde brukt i Memphis. I mars 1991 signerte Ringo ny platekontrakt med selskapet Private Music, og begynte å spille inn «Time Takes Time».

Fra starten av hadde Ringo bestemt seg for å benytte fire forskjellige produsenter for det nye albumet. Selv sier han at dette var fordi han ikke lenger kjente noen produsenter som han kunne samarbeide med på hele albumet. Han

21

tok kontakt med topprodusentene Don Was, Peter Asher, Phil Ramone og Jeff Lynne, og albumet ble spilt inn i økter mellom mars og september 1991, og avsluttet i februar 1992.

Saksofonist på hele albumet var Jom Horn, som han tidligere hadde samarbeidet med på albumet «Ringo» i 1973. Materialet ble komponert av utenforstående komponister, men Ringo deltok også selv på tre av sangenes tilblivelse. «Time Takes Time» var det første albumet hvor Ringo samarbeidet med Mark Hudson, en mann som skulle bli Ringos produsent i en periode fremover. På «Time Takes Time» deltok Hudson på bakgrunnsvokal og som arrangør på noen av sangene som var produsert av Phil Ramone.

av albuminnspillingene. Denne sangen kom imidlertid ikke ut på «Time Takes Time», men var med på soundtracket til filmen «Curly Sue», og ble spilt over rulletekstene da filmen gikk på kino. «Weight of the World» ble spilt inn i februar 1992 i Los Angeles. Ringo spilte inn «Runaways» og «All in the Name of Love», med Phil Ramone. Med Peter Asher som produsent spilte han inn «Thank You for Being a Friend», «Golden Blunders», og en Paul McCartney/Ringo Starr sang, «Angel in Disguise». Med produsent Don Was’ spilte Ringo inn «In a Heartbeat», «What Goes Around» og «Weight of the World», og på sistnevnte sang Brian Wilson i bakgrunnen.

Den europeiske singlen «Don’t Go Where The Road Don’t Go» (1992)

Sangen «You’ll Never Know» kom kun ut på soundtrackalbumet til filmen «Curly Sue».

I april 1991 ble labelkamerat Taj Mahal med på noen av innspillingene. Jeff Lynne produserte fire Ringo-sanger mellom 20. og 31. mai: «Don’t Go Where the Road Don’t Go», «After All These Years», «Don’t Be Cruel», og «Call Me». Senere remikset Lynne «Don’t Go Where the Road Don’t Go» i Ocean Way Studios. Ringo bidro med sangen «You’ll Never Know», innspilt 14. september helt på slutten

Flere av sangene ble utelukket fra albumet.

McCartney/Starr-komposisjonen «Angel in Disguise» var egentlig mest en McCartney-komposisjon. Han sendte en uferdig demo til Ringo, og Ringo gjorde den ferdig etter å ha skrevet et ekstra vers. Den sangen ble lagt på hylla og har ikke kommet ut siden, verken med Paul eller Ringo. Den gamle Elvis-hiten «Don’t Be Cruel» havnet på B-siden

22

av singlen «Weight of the World», men var inkludert på den japanske utgivelsen av «Time Takes Time» - albumet. Dette har man også gjennomført på 2016-utgivelsen. «Everyone Wins» ble kun utgitt i Europa som B-side på den tyske singlen «Don’t Go Where the Road Don’t Go». En nyinnspilling av «Everyone Wins» ble imidlertid utgitt på Ringos album «Y Not» i 2010. Tre andre sanger fra «Time Takes Time»-tiden skulle forbli uutgitt, «Thank You for Being a Friend», «Love Is Going to Get You» og «Call Me». Sistnevnte var produsert av Jeff Lynne og Tom Petty deltok på innspillingen, og den er ikke identisk med sangen med samme navn fra «Goodnight Vienna».

moutgaver av «Weight of the World» singlen sendt til amerikanske radiostasjoner. 16-17. mai filmet han en musikkvideo til «Weight of the World», og et TV-program ble filmet samtidig – dette ble sendt på TV Norge her til lands. «Weight of the World» -singlen ble utgitt 28. april i USA og 18. mai i UK. «Time Takes Time»-albumet utkom i USA 22. mai og 29. juni i UK av selskapet Private Music. Ringo kommenterte at han ikke hadde vært så fornøyd med et nytt album siden suksessen «Ringo» i 1973. 21. september kom singlen «Don’t Go Where the Road Don’t Go»/«Everyone Wins» ut i Europa, en planlagt utgivelse for det amerikanske markedet ble skrinlagt. Til tross for god kritikk møtte ikke «Time Takes Time» plateselskapets forventninger, og det skulle bli Ringos eneste album på Private Music. Nå ser det ut som om selskapet har solgt Japan-rettighetene til Sony Music og USA-rettighetene til albumet til Friday Music.

Her er et utdrag av anmeldelsen jeg skrev i Norwegian Wood nr 46 i 1992:

«Weight Of The World»-singlen (1992) Ringo annonserte både utgivelsen av «Time Takes Time», singlen «Weight of the World» og en ny All Starr Band turné den 28. februar 1992. Den 2. april holdt han en pressekonferanse i Radio Music Hall i New York, der han nok en gang annonserte disse tre tingene, samtidig som turnédatoer ble annonsert.

De nærmeste dagene deltok han i diverse talk shows på TV i USA for å promotere både albumet og turneen. Samme dag ble pro-

Første sang ut er «Weight Of The World», singlen som allerede har blitt en moderat radiohit i Oslo (på nærradio). Den åpner med et Byrds-liknende gitarriff (omtrent det samme riffet som i «Needles and Pins» eller Byrds’ egen «Feel A Whole Lot Better», for den saks skyld heller ikke ulikt Beatles’ egen «I Feel Fine», og Ringo synger kraftfullt og bra i denne melodiøse allsangen.

«Start swinging!» sier Ringo før neste sang begynner, «Don’t Know A Thing About Love» og Tom Pettys gitarist Mark Goldberg spiller

23

små slideriffs a la George Harrison. Ringo får god hjelp til synginga av stadig tilstedeværende bakgrunnskorister. Også denne en upbeat fengende sang, kanskje litt vel monoton. Sangen avsluttes ved at musikerne slutter å spille, en etter en uten egentlig å lage noen avslutning, og de tilstedeværende bryter ut i applaus. «Thanks guys», avslutter Ringo.

Sang nummer tre lukter ELO fra første takt, og «Don’t Go Where The Road Don’t Go» er selfølgelig også produsert av Jeff Lynne. Også denne er en kjapp affære, og inneholder en ELOsk cello spilt av Suzie Katayama. Grei nok, egentlig og fades ut. Neste takk!

«Golden Blunders» åpner akustisk med Ringos stemme og en gitar, så bygges den hurtig opp med bass, trommer og piano. Denne går litt roligere, og Ringo er forsanger for en hel bråte stemmer i refrengene. Likner overhodet ikke på Beatles’ «Golden Slumbers», men er ok likevel.

Fades ned, og så kommer «All In The Name Of Love», produsert av Phil Ramone. Dette er en mer tradisjonell Ringo.sang av den typen som kunne ha vært fyllmateriale på «Goodnight Vienna» eller «Ringo’s Rotogravure» Lpene.

Halvrask og med et monotont refreng og fades ut.

Så er det ELO-komp igjen når «After All These Years» settes i gang. Kunne ha vært et Travelig Wilburys outtake. Bra gitarsolo, rask og fin, alle instrumenter spilles av Jeff Lynne (bortsett fra Ringos trommer og perkusjon). Endelig en sang som avsluttes skikkelig.

Neste sang er en kul gitarbasert morsom sak, «I Don’t Believe In You», velspilt og underholdende, og med en artig avslutning.

24

Så er det litt lydeffekter som innleder «Runaways», som Ringo har vært med og komponert. ZZ Top-liknende gitarsolo. Ringos gamle venn Harry Nilsson er med på denne, men vi vet ikke hva hans bidrag var. Avsluttes også med lydeffekter.

«In A Heartbeat» er rolig og høres ut som nok et outtake fra f.eks. «Ringo’s Rotogravure».

Brian Wilson er med i bakgrunnskoret. Litt for langdryg denne, men fades endelig ut.

Platas siste og lengste sang (5:50) er «What Goes Around». Ringo synger på sin sjarmerende ustødige måte i denne slentrende revolverende sangen, som høres ELOsk ut mot slutten, til tross for at produsenten heter Don Was. Alt i alt en bra plate, synes vi. Det er tydelig at Ringo har funnet igjen spillegleden, og han synger slett ikke verst til ham å være. Han har brukt forskjellige produsenter, noe vi merker på et litt ujevnt resultat. Det er Don Was og Jeff Lynne vi liker best, kanskje skulle han holdt seg til disse produsentene.

Så langt 1992-anmeldelsen. I ettertid kan jeg vel innrømme at jeg har fått mer sansen for «Don’t Go Where The Road Don’t Go» enn jeg ga inntrykk av i anmeldelsen, spesielt etter å ha opplevd den live. Etter «Time Takes Time» var det Anthology-tid for Ringo, George og Paul, og i kjølvannet av dette ga han ut et album jeg syntes var enda bedre, nemlig «Vertical Man».

ikke å komme inn på salgslistene. Imidlertid kom singlen «Weight of the World» inn på en 74. plass på singlelistene i UK.

Den nye japanske CD-utgaven kom ut 26. oktober 2016.

Mange kritikere anså at «Time Takes Time» var ett av Ringos beste album, og bladet Rolling Stone skrev: «Trommeslagerens mest helhetlige, våkne album siden ‘Ringo’, fra 1973».

Entusiasmen ble imidlertid ikke delt av platekjøperne, der var Ringo falmet i minne og klarte

Kjære Beatles-venner Jeg har skrevet en roman. En historie fra Hamburg og Reeperbahn i sommerukene 1961. Ivan fra Sandefjord jakter på popstjernen Helena Reich. Torstein fra Bergen var tilfeldigvis der. Det samme var en engelsk popgruppe.

Med bokutgivelsen har jeg også laget en musical. Så om du er i Bergensområdet i romjula, har du sjansen til å få den med deg!

Til tross for at albumet ikke ble en hit så var det et kjærkomment album for oss Beatlesfans og samlere. Ringo var tilbake! Og i fin form! Og ikke nok med det: i kjølvannet av albumet dro Ringo ut på en turné som også bragte ham hit til Skandinavia, og vi i Beatlesklubben arrangerte busstur til Gøteborg, der Ringo and his All Starr Band opptrådte på en festival den 2. juli 1992. De ivrigste dro også rundt og så ham spille på Dalarockfestivalen i Hedemora 3. juli, i Malmø 4. juli, i København 18. juli og i Århus den 19. Turnéen tok ham også tilbake til Liverpool der han spilte 6. juli, og rundt den konserten ble det spilt inn et TV-program der Ringo ruslet rundt på gamle trakter hvor han hadde vokst opp, og han besøkte den nye Cavern Club.

jAkTEN pÅ HelEna reich

Rock ’n’ Roll-musical på ole Bull scene 29. desemBeR

Arne Møller, Kim Fairchild, Marit Strømøy og band Boka er å finne i bokhandelen – eller på nett.

Billetter til forestillingen på www.ticketmaster.no

Merry Xmas!

Arne Møller

25

The Beatles in the News Colin Barratt Anmeldt av: Dagfinn Jarp

Etter å ha lest en liten notis om “The Beatles In The News” i Norwegian Wood, gikk jeg til anskaffelse av noen bøker. Jeg fikk tak i en fra 1963, en fra 1964 og den fra 1965. I flg reklamen skal de inneholde autentiske avisutklipp osv fra den perioden, samlet og limt inn av forfatteren Colin Barratt. Alt om The Beatles, selvsagt. Fra omtalen av en av bøkene (1964) heter det f. eks: “A personal scrapbook of early Beatles cuttings from the UK. This volume stretches from the beginnings of Beatlemania. Interviews; adverts; tour listings are all here. A must for any Beatles fan. The vast majority of cuttings won’t have been seen since their one and only publication over 50 years ago.

Now’s your opportunity to read how the world were slowly introduced to the Fab Four”. Pris ca. 110 kr / stk (£9.99).

Jeg liker å finne bøker og filmer som er autentiske, og kan ofte syns at nye bøker om The Beatles kan bli preget av etterpåklokskap og bli alt for detaljrike og korrekte. Det vi fikk vite om The Beatles mens karrieren gikk på høygir, var nettopp via slike avisutklipp, små nyhetsinnslag her og der, og selvsagt musikkaviser og –blader. Nøyaktigheten i innholdet var ofte ikke den beste, men gud bedre hvor vi slukte det.

Derfor var jeg litt optimistisk da jeg gikk til anskaffelse av disse scrap-bøkene. De skulle være direkte kopier av autentiske bøker, alt klippet ut og satt sammen av forfatteren i det angjeldende år.

Hva fikk jeg? Jo, jeg fikk scrapbøker full av utklipp, mest fra musikkaviser som Record Mirror og NME. Bøkene er i A4-format, med soft-perm, nesten som et tegneseriehefte. Lett å holde og lett å bla i.

26

Men dessverre er bøkene preget av mye slurv. Mange utklipp er tatt med to og tre ganger, samme utklippet med få siders mellomrom. Flere av utklippene var limt inn på tvers, så man må dreie og snu på boka for å lese. Bøkene er ikke på noen måte satt opp kronologisk, det blir tullete å lese om the Beatles som planlegger å spille inn Bad Boy og en sang til av Larry Williams, lenge etter at du leste omtalen av Rubber Soul. Tilsvarende mish-mash er det mye av. Dette er unødvendig, og når man først tok seg tid til å kopiere alle bøkene skulle det være en smal sak å redigere innholdet litt. Et av poengene med en slik bok må nettopp være å få fornemmelsen av utviklingen i musikk, hitlister, moter etc slik det foregikk. I disse bøkene mister man den dimensjonen.

I tillegg er mange av utklippene blitt forminsket, med liten skrift og utydelig kopiering og derved vanskelige å lese.

Når det er sagt så var veldig mange av utklippene artige.

LP-omtaler etter eksklusive prøvelyttinger, korte intervju om turneer og konserter osv. Sagt og skrevet der og da. Litt stoff om andre, samtidige artister er det også, selv om det er i noe beskjeden grad. I tillegg er det massevis av hitlister, annonser for Beatlesplater og andre Beatles-artikler, mye moro.

Konklusjonen blir nesten litt som en sa om Carl I Hagen i sin tid (lett omskrevet): 4 moptopper i innhold, 1 i stil. Skal jeg bestille resten av serien? Neppe!

27

Beatlesfestivalen på Beitostølen – kort oppsummering Av: Roger Stormo

Da var Beatlesfestivalen på Beitostølen årgang 11 en saga blott, og vi kan rapportere tilbake om en meget vellykket festival med selveste Pete Best som hedersgjest og trekkplaster.

Festivalen startet med en meget vanskelig Beatles-Quiz med Finn Bjelke som quizmaster fredags kveld, og den som stakk av med førsteplassen og en sjampanjeflaske lagd av sjokolade var festivalens allestedsnærværende trubadur, Gary Owen fra Brooklyn!

Neste dag var det foredrag på dagtid, og Yan Friis trollbandt en sal full av entusiaster med sitt foredrag om Beatles og humor, et foredrag som ble foretatt fra hukommelsen da teksten hadde forsvunnet i et datahavari kvelden i forveien! Ellers foredro Yan om sangen «Strawberry Fields Forever», hentet fra et kapittel i boken hans «Beatles og jeg».

28

En minst like full sal ventet på Pete Best som kom og besvarte spørsmål fra konferansier Dag Inge Fjeld, og på slutten av denne var det også lagt inn muligheter for spørsmål fra salen, dette ble dessverre alt for kort, for mange satt igjen med spørsmål de ikke fikk stilt. Etter dette stilte folk seg i kø for å få signert plater og bilder av den joviale ex-Beatlen og alle fikk.

Publikum delte seg i to da de neste programpunktene overlappet hverandre: Drøbaks Beatleskor underholdt med sang i foyeren samtidig som det ble vist to konsertfilmer med Beatles i konferansesalen, en fra Hollywood Bowl-konserten i 1964 og en av konsertene fra Japans Budokan Hall i 1966. Her var det ikke mer enn halvfull sal, men de som fikk med seg disse filmene var strålende fornøyd og hver film ble applaudert når de var over.

I foyeren viste Ola Furu frem deler av sin omfangsrike platesamling, og han hadde også med seg objekter til salgs. Finn Bjelke og Ole Morten Fossli solgte også plater og andre interessante ting fra hver sin stand i foyeren.

Også lørdag ble det tid til en Beatlesquiz fra Finn Bjelke, han spilte femten forskjellige melodisnutter med en eller annen Beatlesrelasjon og felles spørsmål var “hvem er dette?”. Nok en supervanskelig quiz der altså, og ingen hadde full pott, men førstepremien gikk til et lag som hadde 14 riktige.

På kvelden lørdag var det konsert i dansebaren på Radisson Blu med både Drøbaks Beatleskor, Gary Owen og trekkplasteret The Pete Best Band. De hadde kanskje ikke verdens beste vokalister, men de spilte så det svingte og gjorde et meget underholdende show. Bandet hadde to trommeslagere, Pete Best fikk hjelp av sin bror Roag på et annet trommesett. Roag holdt stort sett bare takten, mens Pete utfoldet seg mer.

De fremførte god gammel rock’n’roll og hadde også to Lennon-McCartney-sanger på repertoaret, «I Saw Her Standing There» og finalenummeret «Hey Jude». Til slutt var det nachspiel i hotellets lobbybar og her minglet Pete og resten av bandet seg med de andre gjestene, mens Gary Owen spilte.

En av vokalistene fra Pete Bests Band kom også opp på scenen og spilte og sang noen sanger, mens Pete Best selv ble forsøkt danset med.

29

30

31

Pete Best på Beitostølen – transkribert intervju Dag Inge Fjeld (DIF) er intervjuer. Roger Stormo har oversatt transkripsjonen til norsk.

D I F : Nå har vi nettopp hatt et foredrag om Beatles og humor. Og vi har sett et bilde.

Husker du dette bildet?

alltid. George bestemte seg for å peke på Pauls brystvorte for å få et godt bilde. Vi var inne i vår Goones-periode. Så der har du oss.

D I F : For å forstå historien om Beatles er det et meget spesielt sted i Liverpool, og det er Casbah. Det er ikke et sted du snubler over i Liverpools gater. Det er faktisk et sted i kjelleren din, i ditt hus. På norsk kaller vi det en ungdomsklubb. En ungdomsklubb i din mors hus, et sted å henge.

Dette er et bilde av stedet. Dette var det første stedet som George, Paul, John og du selv spilte for et publikum, var det ikke?

P E T E : Ja. D I F : Så der står du og ser rett på George Harrison mens han peker på en barbrystet Paul. Hva skjedde før dette bildet ble tatt?

P E T E : Vi spilte på Brighton Town Hall. Dette var bak scenen. Vi moret oss etterpå. Paul var sistemann til å få på seg skjorta. Sent ute som

32

P E T E : Nei. Der tar du feil.

Det det i grunnen var., da de var The Quarrymen, og åpningen var i august 1959. Og det bandet besto av John Lennon, Paul McCartney, George Harrison, og en meget kjær venn av meg ved navn Ken Brown. Ingen trommeslager den gangen. Alle spilte gitar.

Og de posisjonerte seg der inne [peker på Casbah-rommet]. Fire gitarister og to små forsterkere – veldig små. Og det var der de spilte den aller første kvelden. På åpningen av Casbah. Og jeg sto blant publikum.

D I F : Her er et bilde til.

Casbah var den største kunden til Coca-Cola i nordvest-England. Det viser hvor mye Coca-Cola ungdommen drakk.

D I F : Hvor lenge hang du på Casbah og møtte de andre før du begynte å spille som en gruppe, med Beatles?

P E T E : Vel, de åpnet klubben. De hjalp til med å innrede den. Og alt er der i dag, noe som er fantastisk. Mitt engasjement med dem.. jeg hadde sett dem spille alle sine konserter etter Casbah. Så dannet jeg en gruppe som kalte seg Blackjacks. Og så så de at jeg spilte trommer i Blackjacks. Da oppfordret de meg til å komme med dem til Tyskland.

P E T E : Jepp, det var fra samme kveld. Du kan se brunetten Cynthia Lennon, før hun ble blondine.

Regnbuetaket over Pauls hode er fortsatt der.

For Casbah er det eneste stedet som fortsatt står der og er totalt som det var opprinnelig.

Ingenting har vært gjort med det. Det er som å gå tilbake i tid.

D I F : Det var noen store firmasponsorer som så hva som skjedde den gangen: Coca-Cola, de var en stor sponsor!?

P E T E : De var en meget stor sponsor for oss.

D I F : Telefonen kom i august 1960.

P E T E : Den er det. Hvem var det som ringte? (spør publikum). Paul McCartney. Det var han som ringte. Han snakket faktisk ikke med meg.

Han snakket med moren min. Hvilket var en pussig ting. Og i grove trekk sa han til Mona, vi ønsker å høre med Pete om han har lyst til å dra til Tyskland. Hamburg. Kaiserkeller. Det var der vi trodde det var. Vet ikke for hvor lang tid dette vil være. Så moren min sa bare ok, jeg skal høre med Pete. Det gjorde hun, og jeg sjekket med mitt eget band, fortalte at jeg var i den situasjonen at jeg ville dra til

33

Tyskland. Og de sa at OK, vi har ikke tenkt å bli profesjonelle, så dra sammen med andre.

Så da ringte jeg tilbake til Paul og sa at det ser ut som vi har en avtale. Og han sa, ok men du må prøvespille. Det å prøvespille for et band på den tiden var omtrent uhørt. Så jeg bare lo.

Jeg sa, «vi spiller jo alle de samme sangene, på samme måte. Du vet, bare med ulikt tempo og andre instrumenter». Men han sa, «du må komme ned til prøvespilling Pete», så jeg sa ok. Kastet trommene mine i en taxi sammen med min yngre bror Rory og vi kjørte etter avsted til Jacaranda club. Og der var John, Stu, George. Hvem manglet? [spør publikum] Paul.

Han var for sen igjen. Uansett, omsider kunne vi sette i gang og spilte kanskje seks sanger som alle kjente: «Sweet Little Sixteen», «Long Tall Sally», bare standardsanger som alle spilte.

Til slutt samlet de seg i et hjørne og nå hadde Allan Williams kommet til klubben. Så de snudde seg og sa «Allan, dette er Pete». Så kom de tilbake etter en prat med Allan. Så sa Allan «ok vi har bestemt oss for at vi vil at du skal bli trommeslageren til Beatles. Jeg takket så mye. Han sa «vi drar om noen dager». Så jeg sa, «hvorfor trengte jeg å prøvespille»? For de hadde jo sett meg spille på Casbah med mitt eget band. «Jeg vet at dere har sett meg spille på Casbah». Han sa, «det er ganske enkelt Pete, du måtte prøvespille i tilfelle du ba om mer penger»! Det var hovedregelen og så dro vi avsted til Hamburg.

D I F : Hvor gammel var du da dere dro til Hamburg?

P E T E : Åh, veldig ung. Atten. (Pete er født i november 1941 og var fortsatt atten i august 1960 da Beatles dro til Hamburg. Red.anm.)

34

D I F : Og George var sytten?

P E T E : George hadde nettopp fylt sytten.

(Dette var som sagt i august og George hadde fylt sytten i februar. Red.anm.)

D I F : Så dere var sytten, atten og dere dro alene for å spille i det tøffeste red-light distriktet som Europa noensinne har hatt.

P E T E : Crazy D I F : Du vet, om du hadde vært norsk på denne tiden så ville myndighetene ha stoppet dere ved fergen. Dette er bandet i Hamburg.

Fyren med solbrillene, Stu. Han ble senere kunstmaler og han levde ikke så lenge. Sett i retrospekt, hvor viktig var han for gruppen da dere dro til Tyskland? Han kunne ikke spille så mye.

P E T E : Nei. Jeg har alltid forsvart Stu. Akkurat som meg selv så har han blitt feilaktig kategorisert av media. Da vi dro til Tyskland var vi fem medlemmer. Alle deltok. Vi la alle for dagen den samme innsatsviljen. Vi ville at Beatles skulle være best mulig. På grunn av omstendighetene i Tyskland så var vi veldig statiske. Med det mener jeg at ingen flyttet på seg. Bruno Koschmider som var manager på Kaiserkeller og Indra, hvor vi startet med å spille, ville at vi skulle være mer ville. ‘Mach schau’ var uttrykket. Så vi svarte, «ok vi skal

gjøre ‘mach schau’ for deg». Og vi gjorde de mest crazy tingene du kan forestille deg. Vi stampet med føttene, vi danset blant publikum med damene. Så sceneshowet utviklet seg. Vi spilte seks-sju timer per kveld. Ettersom sceneshowet utviklet seg, så utviklet Stu seg med det. Det du må huske er at rock’n roll på den tiden var svært enkelt. Tre grep, ikke mer enn det. Stu spilte meget enkel bass for rock’n roll. Hvilket var det som behøvdes.

Men trommene og bassen var kraftsenteret i rockegruppene. Så det funket bra, og han var en god bassist.

P E T E : Det vi i Liverpool ville ha kalt en loppekino. Annenrangs westerfilmer. De tjente penger på det. Boforholdene var ikke ideelle.

D I F : Når vi snakker om dette, den fyren som tegnet dette er samme mann som lagde omslaget til albumet Revolver. I Hamburg var det mange folk som tok seg av dere. Noen av oss som er her var i Hamburg i 2012 og tok del av femtiårsjubileet for Beatles i Hamburg.

Vi dro til Indra club. Dette var repertoaret da dere spilte på Indra. De kalte det kabaret. Hva slags kabaret var det som foregikk der?

D I F : Som du sa, dere trodde dere skulle spille på Kaiserkeller, men så var det på Indra club. Og dere sov på Bambi kino. Kan jeg vise deg en tegning? Dette er tegnet av Klaus Voormann. Han tegnet forholdene dere levde under. Dette er fra dagboken hans. Han sa at Beatles sov på bakrommet til kinomaskinisten.

Og badet deres var også publikumstoalettene.

P E T E : det stemmer. Det var mange morgener og kvelder vi tilbragte der med å vaske oss, vi drev og kastet vann i ansiktene våre og publikum vandret inn og ut.

D I F : Hva slags kino var det? Hva slags filmer viste de?

P E T E : Da vi var der, var det slik at i pausene hadde Bruno Koschmider ideen om at han ville gjøre Indra club til den nye Kaiserkeller. Så nå og da i pausene så var det forskjellige opptredener, om du kan kalle det det. De hjalp med å fylle kveldene og gjorde at vi kunne slappe av litt. Det strakk seg fra steppedansere til hundeshow til ballettdans. De merkeligste blandingene av opptredende som fant sted i tillegg til våre vanlige opptredener.

D I F : Det er også fascinerende å se bilder fra den tiden. Dette er fra Top-Ten Club. Man ser hvordan publikum kommer frem til Beatles og synger med. Delta, spørre etter sanger.

35

mulig, for det var det rock’n’roll handlet om.

Og spille rock’n’roll. Vi var alle på jakt etter det samme.

Hver gruppe forsøkte å bli bedre enn oss. Så det ble mer krangling. Flere slåsskamper. Den seksuelle appetitten vokste og det ble bare topp å spille.

P E T E : Ja. Et slikt kaliber var showet på den tiden. Scenen var lett tilgjengelig for publikum. Noen ganger bare jumpet de opp. Noen ganger måtte vi bare sparke de ned igjen. Men du vet, alt ble en del av underholdningen.

D I F : I sin biografi om Beatles skriver Mark Lewisohn at alle jentene var ville etter dere i Hamburg. Så dere fikk trusler fra sjalu kjærester. Og det som gjorde at dere unngikk å få juling var at dere kjente den lokale mafiaen, Hamburgs gudfader. Ifølge Lewisohn så var det slik at hver gang Paul fikk øye på denne gudfaren blant publikum, så inviterte dere ham opp på scenen for å være med og synge.

Dette sendte et signal til alle sjalu kjærester: Ikke kødd med oss! Er denne historien sann?

P E T E : Ja. D I F : Om dere gutta hadde vært fra London, så ville dere ha blitt slått ned og kastet under nærmeste buss første dagen, kanskje? Men dere var fra Liverpool.

P E T E : Det du må huske er at Tony Sheridan kom til Hamburg før vi gjorde det. Og da vi kom var det som en invasjon fra Liverpool, og kanskje fra Merseyside. Og vi hadde alle den samme holdningen. Vi ville bli så fulle som mulig, ha oss med så mange damer som

36

D I F : Her er ett bilde vi så i avisene i 2012. Det ser ut til å være noe slags reseptbelagt middel dere peker på her. Var det Purple Haze?

P E T E : Nei det var Preludin. (også kjent som amfetamin). Dette var en slankepille som kvinner pleide å ta. Vel, musikerne fant ut at om man tok disse så kunne man spille hele natta og drikke mer øl. Til og med neste dag. Så det ble veldig populært.

D I F : Selv tok du ikke Preludin?

P E T E : Nei. Jeg har aldri vært en som tar piller. En flaske snaps og en flaske whisky, så spiller jeg hele natta og neste dag.

D I F : Men de andre gutta var tungt inne i det?

P E T E : Jeg vil ikke si tungt. De var ikke harde knarkbrukere. Vi kalte det bare pilleknasking.

D I F : Det er ett sted som dukker opp i dokumentarer fra den tiden; Monika Bar. Den berømte transvestittbaren i Hamburg. Gikk dere noen gang dit?

P E T E : Hele tiden… Da vi først kom til Hamburg var vi alle ganske uskyldige. Og Horst Fascher ble vår personlige livvakt. Vi snudde oss alle mot ham og sa at vi ville gå på Monikas bar. Han advarte oss: «Alt er ikke slik det ser ut som». Vi sa at vi er Beatles og kan gå hvor vi vil. Det vil være ok. Og da fant vi plutselig ut da vi kom inn, at de såkalte damene, halvt om halvt. De var karer. Så når vi vanligvis ville ha nærmet oss dem sa Horst said «ikke gå der».

For når dere går for den seksuelle biten vil dere få en jævlig overraskelse. Og vi sa: «det fikk vi»!

D I F : det var tre viktige personer dere møtte og hang sammen med i Hamburg; Astrid, Klaus og Jürgen. Astrid giftet seg med Stu, og hun tok masse bilder av dere. Det var rent tilfeldig at dere møtte dem, ikke sant?

P E T E : Ja, for jeg tror det var Klaus, for han var kjæreste med Astrid. Ett av-og-på forhold. Vi hadde begynt å spille på Kaiserkeller, og Klaus hørte musikken og tok trappen ned, ble begeistret over bandet og måten vi spilte på og måten vi oppførte oss på, våre spillopper på scenen. Og han dro tilbake og fortalte om oss til vennene sine. Så Astrid kom ned.

Det var øyeblikkelig kjærlighet med Stu. Hun var en meget vakker ung pike å se til. Totalt forskjellig fra utseendet sitt, med sine klær og meget dyre sko. Det var en «match made from heaven». Han forelsket seg i henne, hun forelsket seg øyeblikkelig i Stu. Klaus fadet ut av bildet. Forholdet var mellom Astrid og Stu.

D I F : Etter denne perioden kom dere tilbake til Liverpool og spilte. Dere hadde da spilt deres 10.000 timer. Dere var meget gode da dere kom tilbake til Liverpool og spilte på Cavern Club. Her er det et meget berømt bilde av dere på Cavern.

Det var en kar som kom og ble en av stamgjestene. Denne karen har en interessant refleksjon om forskjellen mellom Beatles – denne versjonen av Beatles - og Rolling Stones. Selvsagt snakker jeg om den mektige Lemmy Kilmister.

Han som startet Motörhead. Han sa: «…the Beatles var harde menn, .. de var overhodet ikke pyser.» «Rolling Stones var mammadaltene – de var alle sammen collegestudenter fra drabantbyene i London.» Når Lemmy Kilmister gir dere denne anerkjennelsen må det være sant. Dere var de harde. Det hardeste bandet. Og så ble dere gjort stuerene. Det må ha vært rart å bevitne denne forandringen?

37

P E T E : Yeah, for denne transformasjonen fant sted etter at Brian Epstein tok over som manager. Og han ble trollbundet da han først kom ned til Cavern Club og så Beatles. Showet, bandets karisma, og skinnklærne vi hadde på oss. Den første handlingen han gjorde da han ble manager var å gjøre showet mer stuerent.

Han gjorde dette gradvis.

Det neste steget var at han fikk oss til å gå med dress. John og meg selv var anti-dress.

George og Paul syntes det var ok, de ville gå med på det. John og jeg sa ganske enkelt, «nei, vi kommer ikke til å gå med dress». Vi kom til et kompromiss. Det som i store trekk skjedde var, «hvis dere ikke går over til dresser, så kan dere ha skinnklærne på noen av konsertene, og dresser på andre. Og på noen konserter kan dere ha skinnklærne på dere i første del, og dressene i andre del». Og vi sa «yeah ok, vi kan være med på det». Første gang vi hadde dresser på var på «Teenager’s Turn» på Manchester Playhouse (en konsert for BBC radio. red. anm.). Når vi kom på scenen ble publikum helt ekstatiske. Så Brian sa «se - det virker!».

Neste gangen vi spilte der hadde vi på oss skinnklærne. Publikum var i ekstase. Så John og jeg snudde oss rundt og sa «se - det virker!». Gradvis gikk vi over til det.

38

Andre gang Beatles opptrådte på «Teenager’s Turn» for BBC radio i Manchesters Playhouse Theatre hadde de på seg skinnklærne. Dette var 11. juni 1962, og bildet er tatt av Pauls bror, Mike McCartney. Forrige gang var 7. mars og da hadde de opptrådt i dresser.

D I F : Før vi åpner opp for spørsmål vil jeg vise et klipp fra et amerikansk TV-program du var med på i 1964. Dette TV-programmet heter «I have a secret». Alle deltakerne hadde en hemmelighet som panelet skulle gjette seg til hva handlet om. Publikum fikk vite hemmeligheten.

Videoklippet blir vist. Du finner det på YouTube: www.youtube.com/watch?v=ToLZewcgIK8 P E T E : Jeg hadde lyst til å henvende meg til dem og fortelle at jeg hadde blitt sparket ut.

Men de sa at slikt kan man ikke gjøre på TV. D I F : Så ga du ut et album med tittelen «Best of the Beatles». Etter dette hadde du fått nok. Hva slags normal jobb gikk du til etter alt dette?

P E T E : Vel, jeg visste at det ikke kom til å bli kjempelett å skaffe seg en jobb. På denne tiden hadde jeg blitt gift. Jeg hadde to vidunderlige døtre og måtte begynne å tenke på deres sikkerhet. Så med de utdanningsmessige kvalitetene jeg hadde fylte jeg ut alle søknadene og gikk på intervjuene. De spurte «hva har du gjort etter at du gikk ut av skolen?»

«Jeg har vært rocketrommis i åtte år.» «Vel, hvis vi ombestemmer oss får du høre fra oss».

Dette pågikk i lang lang tid. Jeg begynte å bli littegrann desperat. Så jeg bestemte meg for å bevise at jeg kunne noe, og det var et bakeri i Woolton som var på jakt etter tilfeldig

arbeidskraft. Laste på brødbilen, skjære opp brød, bare manuelt arbeid. Jeg beholdt den jobben i 12 måneder. Og de månedene ga meg ammunisjon til å kunne svare for meg hos arbeidsgivere. «Ja, jeg var en helvetes rocketrommis men nå har jeg hatt 12 måneder i en normal jobb». Så arbeidsformidlingen hyret meg inn som saksbehandler. Jeg ble der i 25 år.

Jobbet meg opp fra saksbehandler til opplæringsleder for den nordvestre regionen.

Applaus Deretter var det spørsmål og svar fra publikum.

39

Beatlesfotografen:

Henry Grossman

Av: Roger Stormo

Henry Grossman er en av de fotografene som er kjent for sine Beatlesbilder. Hans første møte med gruppen var da de skulle opptre på Ed Sullivan Show for første gang i februar 1964, da var den 27 år gamle fotografen sendt dit av bladet «Time» for å ta bilder. Han ble ikke kjent med dem den gangen, men samme sommer mens de var på sin første USA-turné ble han kjent med George Harrison. Fra da av slo han på tråden til George hver gang jobben hans førte ham til London på oppdrag. Mellom 1964 og 1968 tok han mer enn 7000 bilder av Beatles, og de fleste av disse ble ikke publisert på sekstitallet. Men i 2008 ga han ut boken «Kaleidoscope Eyes», som dokumenterer en innspillingsøkt i Abbey Road studios for sangen «Lucy in the Sky With Diamonds».

Boken er utgitt i et meget begrenset opplag: kun 1967 eksemplarer!

Den er fortsatt ikke utsolgt fra forlaget. I 2012 ga Henry Grossman ut nok en fotobok med Beatles, «Places I Remember», hvor mer enn 1000 tidligere usette Beatlesfotografier ble tilgjengeliggjort. Også denne var eksklusiv, med et opplag på kun 1200 stk. Og det fulgte med hvite bomullshansker som man skulle kunne ta på seg når man blar i boken!

Paul McCartney skrev forordet i boken, som ikke lenger er tilgjengelig fra forlaget.

Fotografiene til Grossman er kjent for sine uvante vinkler og dokumentasjon av liv og hendelser. Henry beskriver seg selv som en nær bekjent, som deltok i Beatlenes liv både privat og offentlig. I 1965 tok han bilder av Beatles under innspillingene, da han også ble med og fikk tatt bilder mens Paul og John jammet med et tysk band på hotellet.

I 1967 var han med de til Bangor for å ta bilder av dem sammen med Maharishi Mahesh Yogi da nyheten sprakk om at Brian Epstein var funnet død i sitt hjem.

40

Grossmans mest kjente fotografi av Beatles er portrettet han tok for forsiden av bladet «Life», hvor han var ansatt som fast fotograf på den tiden. Dette bildet kom også ut som plakat, og viste Beatles med sin nye «look», der alle hadde anlagt barter. Bildet ble tatt 28. februar 1967 i Abbey Road, og Beatles tok seg tid til å posere. Ett av de ble plukket ut til forsiden av bladet «Life», og mange av de andre bildene ble også solgt til andre blader. I moderne tid har bladet Mojo benyttet ett av bildene til en av sine forsider. Her ser du et knippe bilder som ble tatt ved samme anledning.

Tidligere på dagen hadde Henry tatt en del bilder av Beatles på gårdsplassen til Ringo, der Paul og Ringo er avbildet med hver sin hund, Martha og Tiger. Så ble han med de inn til EMI studios og tok portrettene til «Life». Etter dette begynte Beatles å jobbe med innspillingene av «Lucy In The Sky With Diamonds», og det var da Henry tok 10 ruller med film: bildene som til slutt endte opp i boken «Kaleidoscope Eyes».

Nettsted: www.henrygrossman.com

41

42

43

The Beatles sett gjennom infografikk Del 2 Dette er den andre artikkelen om The Beatles sett gjennom infografikk.

Den første stod i Norwegian Woods sommernummer tidligere i år.

Av: Are Stagene

Også denne gangen er det musikken som blir analysert. The Beatles ga ut 310 sanger som en gruppe. Av disse ble 235 skrevet av én eller flere Beatler. Analysen “An analysis of The Beatles?” fokuserer på tiden mellom 1964 og 1970 da The Beatles ga ut 18 album og 175 sanger. I det samme tidsrommet hadde de 52 hits på Billboards topp 100 liste og 21 nummer 1 hits. Ingen andre er i nærheten.

Jeg anbefaler deg å gå inn på

http://bit.ly/beatlesanalyse

og leke deg litt med den interaktive infografikken

Men hvem av gutta i The Beatles stod bak flest topp 100 sanger og hvem laget flest nr. 1 hits?

Infografikken “An analysis of The Beatles?” viser ganske klart hvem det var.

Sammen skrev Lennon & McCartney 26% av alle Beatles sine sanger. De var mest aktive sammen i starten da de skrev 50% av sine 12 topp 100 hits i 1964. De hadde bare 1 hit sammen etter 1967.

PAU L skrev alene 29% av alle Beatlessangene men var ansvarlig for 43% av deres nr. 1 hits. Han var mer aktiv på egenhånd i løpet av bandets senere år, da han skrev 8 av bandets siste 11 nr. 1 hits.

44

J O H N skrev flest sanger (31%) og 35% av bandets topp 100 hits. Imidlertid var han han kun ansvarlig for 14% av bandets nr. 1 hits. Og han hadde større suksess da han skrev sammen med Paul, enn alene.

G E O R G E skrev 24 sanger, eller 12% av hele Beatles-katalogen. Av de 24 sangene endte 2 opp som nr. 1 hits, Something og For You Blue (B-siden til The Long and Winding Road).Han skrev kun 1 sang på bandets 5 første album.

R I N G O var ikke en fremtredende låtskriver i The Beatles. Han skrev bare 3 sanger, og ingen av dem var topp 100 hits i USA. Men han sang ledende vokal på alle de tre, inkludert Octopus’ Garden.

45

Og hva handler de fleste sangene om?

Surprise, surprise, the word is LOVE. Ordet “love” er det mest brukte ordet i alle Beatles sine sanger. Det ble brukt 312 ganger i 42% av sangene.

Det dukker opp 114 ganger eller i 42% av Lennons sanger. Men det ordet Lennon brukte mest var faktisk “Know”. Det dukket opp 121 ganger, eller i 48% av sangene.

Ordet “love” dukker opp 140 ganger i Lennon & McCartneys sanger, eller i 47% av deres sanger.

Men den som brukte ordet “love” mest i sine sanger var George Harrison. Han brukte det 44 ganger, eller i 50% av sine sanger.

“Love” dukker opp 79 ganger eller i 42% av McCartneys sanger.

Ringo Starr på sin side var ikke opptatt av “love”. Det var ikke på hans topp 5 liste.

Han var mest glad i hager under vann, sjø, hav og blekkspruter.

Og hvilken av de 4 Beatlene har størst vokabular?

Når vi ser på hele Beatleskatalogen, finner vi at hver sang i snitt inneholder 65 unike ord. 33% av sangene som hadde referanser til “love” var hits. 21% nådde opp uten ordet “love”.

Du visste kanskje ikke at “Rocky Raccoon” er den Beatleslåten med flest ord. Den har hele 135 unike ord. På andreplass kommer “She’s Leaving Home” med 122 unike ord.

Like foran “A Day in the Life” med 122 unike ord. Alle disse tre låten ble skrevet av John og Paul sammen.

Ser vi Beatlene hver for seg, kommer Paul på førsteplass med “Maxwell’s Silver Hammer” som har 121 unike ord. John tar andreplassen med “I Am the Walrus”, som har 117 unike ord. Tredjeplassen deles av George og Paul, med henholdsvis “Old Brown Shoe” og “When I’m Sixty-Four”.

Begge med 115 unike ord.

46

Den låten med færrest antall unike ord, bare 6, er det Paul som står bak. Det er “Wild Honey Pie”. Andreplassen i færrest antall ord deles av John og Ringo, med henholdsvis “I Want You (She’s So Heavy)” og “Taking a Trip to Carolina”. Begge med 12 unike ord. Tredjeplassen tar Paul med “Why Don’t We Do It in the Road”, med 15 unike ord.

Men hvilken av de 4 Beatlene har størst vokabular i gjennomsnitt? Du vil nok kanskje tenke John Lennon. Og du har rett. Hans gjennomsnitt er 67 unike ord per sang. På andreplass kommer George med 66 unike ord per sang. Paul tar tredjeplassen med 61 unike ord, og Ringo kommer like bak med 60. Låtene som John og Paul skrev sammen har i snitt 62 unike ord. Så da vet vi det :)

47

Hvem var mest positiv og negativ i sine tekster?

Infografikken “Beatles songs by sentiment” forsøker å finne ut hvilke følelser hver Beatles-låt representerer tekstmessig på en skala fra 0 til 200, hvor 0 er veldig negativ og 200 veldig positiv. Sjekk selv og klikk på hver låt for å lære mer http://bit.ly/beatlessentiment John skrev flere positive sanger sammen med Paul, enn han gjorde alene. Mens Paul hadde den største variasjonen innen følelser, med den mest postive sangen “ObLa-Di, Ob-La-Da”, og den mest negative sangen “Carry That Weight” om vekten av The Beatles fortid på deres individuelle fremtidsutsikter. Ringo var den mest negative av de fire, og han skrev flest sanger om blekkspruter.

Som sagt er det Paul som har den mest positive låten med “Ob-La-Di, Ob-La-Da”, som får en poengsum på 149,3. George inntar andreplassen med “For You Blue”, som får en poengsum på 133,5. Tredjeplassen tas også av Paul med kanskje overraskende “The End”, som får en poengsum på 73,5.

48

Av låtene som John og Paul skrev sammen er det 4 låter som skiller seg ut som veldig positive. Og det er “Birthday” (130,3), “P.S. I Love You” (97,1), “Love Me Do” (78,1) og “I Wanna Be Your Man” (78,1).

Men ser vi på snittet er det låtene som John og Paul skrev sammen som er de mest positive. Snittet til Lennon & McCartney ligger på 9,3.

Av de fire Beatlene er det George som vinner med et snitt på 8,4. Paul tar andreplassen med et snitt på 5,6. På tredje kommer John med et snitt på 1,6. Mens Ringo er en skikkelig moody type med et snitt så langt nede som 0,8.

Men Ringo er ikke den mest melankolske av de fire når vi ser på enkeltlåter. Da vinner Paul med Carry That Weight som faktisk får en score på 0. Han tar også andreplassen med Junk som bare får en score på 0,1.

Tredjeplassen tar Ringo med Taking A Trip to Carolina som får en score litt over 0,1.

49

BABY’S IN BLACK (en vinylentusiasts bekjennelser) Av: Eirik Søreide

For et par NW-nummer siden omtalte jeg noen gyselig sjeldne norske Beatles-singler fra 1966. Eller for å være mer korrekt; jeg omtalte noen gyselig sjeldne cover som ble laget i 1966. Siden nevnte årstall fortsatt har 50-årsjubileum så tenkte jeg denne gangen å se nærmere på noen gyselig sjeldne nytrykte labler/ etiketter som ble introdusert her i Norge i det herrens år 1966!

I Norge ble Beatles’ britiske originaltitler utgitt på Parlophone-labelen, slik som i Storbritannia («Please Please Me» – «From Me To You» – «She Loves You» osv.) Singeltitler som ikke var originale britiske koblinger utkom på Odeon-labelen («Twist and Shout» – «All My Loving» – «Roll Over Beethoven» osv.)

50

Da Beatles-singler ble introdusert for det platekjøpende publikum i Norge med «Please Please Me» vinteren 1963 så var det med en rød Parlophone label. Alle Parlophone -eller Odeon-singlene som ble presset her til lands fram til årsskiftet 1964/65 hadde denne røde etiketten. «I Feel Fine» (nov. 64) var således den siste singelen som ble utgitt med RØD label. Deretter skiftet de farge på denne – til sort. «Rock And Roll Music» (feb 65) var derfor den første som kom med sort label.

Beatles solgte så godt i 1965 at samtlige singelutgivelser som utkom med rød label, etterhvert ble utgitt på nytt med sort label. Alle utgivelser f.o.m «Please Please Me» t.o.m «I Feel Fine» finnes derfor både med RØD og SORT label. Alle disse utgivelsene er sjeldnere med sort label enn med rød label, om enn i varierende grad.

Designmessig var disse lablene mer eller mindre identiske, bortsett fra fargen. La oss kalle dette labeldesignet for «gammel» type.

Fra årsskiftet 64/65 og frem til høsten 1966 hadde alle norske Beatlesutgivelser «GAMMEL» sort label. Altså f.o.m «Rock And Roll Music» t.o.m «Yellow Submarine».

I månedskiftet september/oktober 1966 skjer det derimot noe spennende: Et helt annet labeldesign blir introdusert. Det vil si svarte etiketter uten norsk tekst og uten Made in Norway-påskrift. (Derfor kan disse lablene være vanskelig å identifisere som norske).

La oss kalle dette designet «NY» sort label.

«Penny Lane» er derfor den første norske Beatlessingelen med dette designet, og de brukte denne labelen fram til de begynte med Apple-labler (f.o.m «Back In The USSR»).

Det som gjør disse «nye» lablene spennende er at de også trykte opp noen eksemplarer av eldre titler, som da fikk dette nye designet (som tidligere da hadde båret «gammel» label, rød eller sort.) Alle disse tidlige titlene er sjeldnere med «ny» label enn med «gammel label». Og et par av dem er VIRKELIG sjeldne! La oss gå igjennom dem kronologisk:

det vel registrert kun en liten håndfull kjente eksemplarer av denne. «Twist and Shout» finnes med både rød og sort «gammel» label, i tillegg til denne med «nytt» design. Siden den finnes med alle disse lablene så har den åpenbart blitt trykket opp i mange omganger, men det er uansett en vanskelig singel å finne idag, uansett variant. Men med ny label så er den altså så og si umulig. Mitt eksemplar dukket opp uten cover, og av de andre kjente eksemplarene så ligger ihvertfall den ene i et fabrikk-cover, mens èn befinner seg i et «Twist and Shout» - cover. Vanskelig å si hvordan den ble solgt altså..

S H E L O V E S YO U «She Loves You» var utvilsomt en storselger, og som nevnt i den tidligere artikkelen så utkom den i en drøss fargevarianter. Ser man på labelen så kan man også se at den har blitt presset jevnt og trutt: Først med rød label, deretter med «gammel» sort label, og tilslutt med «ny» sort label. Det nye labeldesignet av denne er veldig sjelden, og følger det røde coveret som ble omtalt i en tidligere artikkel.

Merk dog at ofte dukker røde cover opp med gammel label, hvilket vil si at varianten med ny label er en virkelig sen pressing.

TWIST AND SHOUT En av de største godbitene er utvilsomt «Twist and Shout» med «ny» label. Blandt samlere er 51

A H A R D D AY S N I G H T Rundt påsketider fikk jeg kjøpe ei mappe med norske Beatlessingler. Ingen av singlene hadde cover, og de fleste var i relativt sliten forfatning. Mappa var alright den, fin Beatlesmappe, men selve hovedpremien var den ene singelen som faktisk var i god stand: «A Hard Days Night» med norsk NY LABEL! For å utdype entusiasmen: Dette er en tidligere UKJENT norsk Beatles-label!

ROCK AND ROLL MUSIC «Rock And Roll Music» var den eneste norske Beatles-singelen som solgte til gull, dvs. over 50.000 eksemplarer. Følgelig har den blitt presset et utall ganger, og de aller aller fleste ble solgt med «gammel» label. I 1966 laget de et helt nytt cover til denne (se tidligere artikkel) men til å begynne med ble det også her benyttet gamle labler. Det nye coveret er mye lettere å finne med plate m/gammel label, men helt til slutt ble det altså laget et opplag med nytt labeldesign. Dette er meget sjeldent!

Det behøver sikkert ikke nevnes at jeg satte kaffen i halsen og hjertet fikk seg ei real treningsøkt da det raskt gikk opp for meg hva jeg satt med i hendene.

Det er altså fortsatt mulig! Plata befant seg som sagt i ei mappe, uten cover. Skal ikke spekulere mye i hvilket cover den har hatt opprinnelig, det kan vel både ha vært bildecover og fabrikkpose.

Det er ganske utrolig å tenke på at i alle disse årene hvor samlere har snust rundt etter norsk Beatles, så har denne gått under radaren. Nærmere 50 år skulle det altså ta, men her er den altså.

52

TICKET TO RIDE «Ticket To Ride» er egentlig en ganske «kjedelig» singel for oss samlere: Alle coverne er stort sett identiske (nyanser av gul-oransje), og 99,99% av alle platene har gammel label.

Men så finnes det altså en liten rakker, eller rettere sagt noen ytterst få små rakkere! For flere eksemplarer er det vel heller ikke kjent av «Ticket To Ride» m/ny label. Jeg mangler’n sjøl (dæng!), takk til Gunnar Hjetland for scan!

HELP! Etter «Ticket To Ride» kom «Help!», men denne er ikke fullt så sjelden som forgjengeren. Men sjelden – ja jøss bevares! 99 av 100 covere inneholder gammel label, og kan nok sidestilles med «She Loves You» og «Rock And Roll Music» i sjeldenhet. Ikke store variasjoner i coverne her heller.

Y E S T E R D AY «Yesterday» var virkelig en storselger i Norge!

Og at den var populær langt utover i 66/67er det ingen tvil om. Derfor er ikke denne så fryktelig vanskelig å finne med ny label. Den er mange hakk mer uvanlig enn gammel label, bevares, men ikke i nærheten av de tidligere omtalte titlene. Men finner du derimot covervarianten uten 10Topper på baksiden – da snakker vi!

Den kom nemlig så sent som i 1969 og den solgte ikke mye. Fortsatt ny label på denne såklart.

MICHELLE Som forgjengeren var denne også utrolig populær i Norge, og var åpenbart i sirkulasjon i flere år. «Michelle» med ny label er nok et par hakk mer vrien enn «Yesterday», men langt ifra umulig. Dog kan man gjerne se litt forskjell på «Michelle»-coverne, da de som har ny label gjerne er mer «kornete» i trykken. Men også her gitt: Finner du covervarianten uten 10Topper på baksiden (og ny label) – da snakker vi virkelig!

Denne kom også i 1969, og solgte knapt noenting. Enda sjeldnere enn tilsvarende «Yesterday»!

YELLOW SUBMARINE Dette var den siste tittelen som ble utgitt med gammel label, før ny label tok over som standard. Derfor er ikke denne spesielt vrien å finne med ny label, den gamle var nok i salg bare noen måneder før ny label tok over. Den desidert enkleste å finne med ny label av alle nevnte titler, selv om også denne nok er et knepp lettere å finne med gammel label.

53

Og dett var dett. F.o.m «Penny Lane» så var «ny» label standard.

Og så kan man selvfølgelig spekulere på hvorfor noen av disse ny-lablene er så sjeldne. Hovedforklaringen er selvfølgelig at fra høsten 1966 og utover så var flere av disse titlene rett og slett ikke særlig populære lenger. Det er viktig å huske at vi ikke vet 100% NÅR de er fra, kun at de er laget ETTER september 1966. Det er også viktig å huske at opptrykk av plater/cover/labler ikke var sammenfallende, altså kunne man ha lager av cover, mens man måtte trykke nye etiketter. Eller motsatt: Man hadde lager av etiketter. En spekulasjon kan selvfølgelig være

at man begynte å trykke nye etiketter til de som i dag fremstår som hønnsjeldne, men at de underveis fant gamle etiketter på lager. Men det blir bare spekulasjon selvfølgelig. Det stemmer liksom ikke at de skulle trykke ÈN etikett av «A Hard Days Night»...

Lykke til med jakten til dere som er komplettister, det er en morsom jungel å utforske dette!

Kanskje kan det dukke opp flere slike ukjente varianter? Tar isåfall gjerne imot et hint! Og selvfølgelig: Om noen skulle sitte på «Ticket To Ride» m/ny label, som jeg mangler – da kan det vanke både det ene og det andre og det tredje i bytte! :) Hansken er kastet!

Synes du at dette var kompliserte greier? Her er en enkel oversikt over hvilke titler som kom med de forskjellige lablene i Norge: TITTEL

63-12/64

01/65-09/66 10/66-04/69 05/69-70

Please Please Me Rød label Sort label From Me To You Rød label Sort label Twist And Shout Rød label Sort label Ny label She Loves You Rød label Sort label Ny label I Want To Hold Your Hand Rød label Sort label Can’t Buy Me Love Rød label Sort label All My Loving Rød label Sort label Roll Over Beethoven Rød label Sort label Long Tall Sally Rød label Sort label A Hard Days Night Rød label Sort label Ny label Love Me Do Rød label Sort label I Should Have Known Better Rød label Sort label If I Fell Rød label Sort label I Feel Fine Rød label Sort label Rock And Roll Music Sort label Ny label Ticket To Ride Sort label Ny label Help!

Sort label Ny label I Don’t Want To Spoil The Party Sort label Yesterday Sort label Ny label We Can Work It Out Sort label Michelle Sort label Ny label Paperback Writer Sort label Yellow Submarine Sort label Ny label Penny Lane Ny label All You Need Is Love Ny label Hello Goodbye Ny label Lady Madonna Ny label Hey Jude Ny label Get Back Ny label Back In The USSR Ny label Apple-label The Ballad Of John And Yoko Ny label Apple-label Something Apple-label Let It Be Apple-label 54 The Long And Winding Road Apple-label

Paperback writer intro Paul McCartney Dagens lille frase er introen på Paperback Writer. En av Pauls betraktninger over en wannabe forfatter som er villig til å gjøre hva som helst for å at drømmen om forfatterskap skal gå i oppfyllelse. Det kan synes litt som om han her har funnet en formel som mange av hans låter er bygget på. Selve åpningsriffet er en riff-frase Beatles ofte benyttet seg av, f eks på Revolution til John Lennon.

Av: Oddvar Ruud

Bassen Paul bruker her er jo som kjent en Rickenbacker. Dette for å prøve noe nytt sikket, men også fordi de var ganske misunnelige på basslyden på amerikanske innspillinger. I Abbey Road var nivået på bassen ofte begrenset av frykt for at for at nålen som skulle gravere platen skulle hoppe ut av sporet.

Geoff Emerick beskriver hvordan han kom på ideen om øke basslyden ved bruke en stor høyttaler som mikrofon. (Høyttalere kan egentlig brukes som det, prøv.) Han satt denne med membranen mot basshøyttaleren til McCartney. Resultatet ble som vi hører mer bass enn det som var vanlig på Beatlesplater. Abbey Road hadde også akkurat kjøpte en ny maskin, en Automatic Transient Overload Control (ATOC) som gjorde at man i tillegg kunne kutte platene kraftigere.

Bruken av ekko på sangen er jo også en artig liten sak, høres godt på bootlegs av umikset versjon.

55

Møte med John og Paul i Central Park

Av: Richard Adler Oversatt av: Roger Stormo

Datoen var 15. mai 1968. Det var en vakker dag, så jeg bestemte meg for å dra til Central Park og se på menneskene der. Ok, hvem tror jeg at jeg bløffer? Jeg skulle selvsagt kikke litt på jenter. Jeg gikk til fontenen hvor mange mennesker pleier å samle seg på slik en vakker vårdag. Jeg drev og tittet på jentene rundt fontenen da jeg fikk øye på to fyrer.

Jøss, de så kjente ut! Så jeg flyttet meg litt nærmere for å se litt nøyere på dem. Til min overraskelse var det John Lennon og Paul McCartney som bare satt der og snakket med hverandre. Jeg måtte tenke ut noe interessant å si. Jeg ville ikke bare gå bort til dem og si «Hei, jeg er deres største fan». Det var i hvert fall lamt. Så jeg bestemte meg for å gjøre et forretningsmessig fremstøt siden jeg visste at de var her i New York for å promotere Beatles sitt nystartede selskap Apple Corp Ltd.

Bildet som medfulgte denne historien, John og Paul på en benk i Central Park i mai 1968.

Jeg gikk bort til dem og nølte ikke. Jeg sa, «John Lennon og Paul McCartney, jeg hadde aldri forventet å se dere sitte her i Central Park. De så på meg og så på hverandre og så sa Paul «Vi har sittet her i en time og du er den første personen som kjenner oss igjen. Vi trodde nesten at New York hadde begynt å glemme oss.» Jeg forsikret dem om at så ikke var tilfelle og begynte med å fortelle om forretningsplanen min. Jeg

56

fortalte dem at jeg visste at de hadde problemer med å markedsføre «Magical Mystery Tour»-filmen. Jeg forklarte forretningsideen min, som jeg fant på mens jeg snakket. Jeg sa at de burde organisere en collegeturné hvor de ville få en studentforening på hvert college til å sponse filmvisningen som en pengeinnsamling. Jeg fortalte dem at studentforeninger kan få tilgang til lokaler og filmfremviser gratis fra skolen, dersom det var et veldedig formål involvert. Jeg sa at de kunne få lokale radiostasjoner til å sponse visningene for å få stasjonen nevnt på arrangementene. Alle de lokale radiostasjonene pleide å ha et lokalt band som de pushet, så man kunne få disse forskjellige lokale bandene til å opptre før filmvisningene. Som takk for dette ville radiostasjonene gi gratis annonsering av filmvisningene av «Magical Mystery Tour». Studentforeningen ville henge opp plakater og bannere på skoleområdet. De vil også stå for billettsalget.

Jeg fortalte dem at alt de trengte å gjøre var å få noen til å levere filmen til hvert college og ta imot pengene. Studentforeningene beholdt 10% av profitten, mens de resterende 90% ville tilfalle Beatles. Nok en gang så Paul og John på hverandre og så sa Paul «Det er en flott ide, når kan du begynne?»

Paul tok ut en penn og et stykke papir og skrev ned et telefonnummer og ga det til meg. Han sa «her er telefonnummeret til Nat Weiss, vår amerikanske representant. Ring ham! Jeg skal fortelle ham at du kommer til å ringe». Og det var slik jeg begynte å jobbe sammen med Nat Weiss og Beatles da jeg var 18 år gammel.

Denne kopien av bildet ble i september 2016 solgt av Tracks på ebay, og viser at John og Paul ikke var alene på benken. Personen ved siden av dem er Helaine Witt, og bildet er tatt av hennes venninne Jude. Det finnes en mer komplett versjon av bildet der hele Helaine er med, men dette beholder Helaine privat.

Etterspill: Denne historien ble publisert på Facebook av Richard Adler, sammen med dette bildet. Han sier videre at han etter dette kontaktet Weiss, som fikk Apples tillatelse til å distribuere filmen på den måten Adler skisserte opp i møtet med John og Paul. Adler reiste selv rundt fra college til college i to år og viste Magical Mystery Tour-filmen i 196970. Deretter fortsatte filmen å turnere på collegene i USA uten ham. Adler sier videre at han er i ferd med å skrive sin selvbiografi.

Siste gang han var i kontakt med John Lennon var på etterfesten til One To One-konsertene i 1972.

57

Bildet Adler valgte å illustrere historien med var et han fant på internett, og han benyttet det kun for å illustrere historien sin. Bildet ble i virkeligheten tatt tre dager tidligere, første gang John og Paul ruslet gjennom Central Park. Da var de sammen med Mal, Neil, Magic Alex og to jenter som hadde tatt turen kun for å treffe sine idoler. Jentene var Helaine Witt og hennes venninne Judy, som var fotograf for dette spesielle bildet. Originalfotoet viser at Helaine Witt satt ved siden av dem, og i september 2016 ble et originalt print av dette bildet solgt av Tracks på ebay.

Helaine Witt var sammen med John og Paul 12. mai, og dette bildet av Paul og Neil Aspinall i Central Park er tatt av henne.

I USA ble ikke TV-filmen Magical Mystery Tour vist på TV på sekstitallet. De dårlige anmeldelsene fra den britiske TV-visningen sørget for det. I stedet ble den satt opp som filmvisning på colleger og universiteter, samt på diverse rockeklubber sammen med andre musikkrelaterte filmer.

58

For å lansere det nystartede Apple Corps i USA reiste John Lennon og Paul McCartney til New York 11. mai 1968 for et firedagers opphold der.

Dette var første gang de to dro sammen til USA etter den siste Beatleskonserten i august 1966.

Sammen med seg hadde de ‘Magic’ Alex Mardas, Neil Aspinall, Mal Evans og Derek Taylor, og mens de var i USA hadde de møter med flere venner og forretningsmenn.

Lennon og McCartney fikk låne leiligheten til Beatles’ advokat, Nat Weiss, som lå sentralt til i 181 East 73rd Street. Weiss flyttet midlertidig på hotell så lenge. Før han flyttet byttet han ut sin eldre husholderske med en ung jente, på Lennons oppfordring. Lennon tok tydeligvis behag i henne, og de skal ha hygget seg i sengen ved flere anledninger. I løpet av oppholdet sendte Lennon et telegram til sin kone og ba om skilsmisse. Paul McCartney på sin side fikk stadig besøk av Linda Eastman mens han og John oppholdt seg i leiligheten til Weiss.

I løpet av oppholdet ga John og Paul en rekke intervjuer i form av pressekonferanser, hovedsakelig på forskjellige hoteller. En av disse ble filmet av Larry Kane. De var også gjester i talkshowet «The Tonight Show» på TV. I tillegg ble de intervjuet av Mitchell Krause for Channel 13 programmet «Newsfront».

John og Paul på talkshowet «The Tonight Show».

59

Sjeldent Sgt Pepper-foto i ny kalender Beatleskalenderne for 2017 har begynt 책 dukke opp, og det ser ut til at det nye 책ret st책r i Sgt Peppers tegn. Gledelig at det dukker opp et sjeldent sett foto fra bildene som ble tatt i forbindelse med omslaget til Sgt Pepper. Danilo Promotions Limited. kalenderen er tilgjengelig fra Amazon n책!

Av: Roger Stormo

Foto: Michael Cooper.

De resterende fotoene er vanligere.

60

Du finner også flere andre Beatleskalendere tilg jengelige for 2017.

Den går fra september 2016 desember 2017 og inkluderer 2 plakater

Kvadratisk kalender fra Danilo Promotions Limited.

Kalender fra Trends International: Collectors Edition Wall Calendar

Trends International har også denne varianten.

Denne kalenderen har kun sort/hvitt-bilder.

For de med lite veggplass har Trends International denne i sjutommers utførelse, altså som en single.

Dette er en større kalender bildene er plakater i seg selv.

Baksiden av ovenstående viser at man har gått for bilder av diverse singlecovere fra forskjellige land.

61

WE ALL LIVE IN A LEGO SUBMARINE 1. november lanserte LEGO sitt eget «Yellow Submarine» byggesett, som inkluderer selve ubåten samt John, Paul, George og Ringo som mini legofigurer. En figur av «Nowhere Man» Jeremy Hillary Boob er også inkludert.

Av: Roger Stormo

Settet utgjøres av mer enn 550 deler. Den ferdige ubåten måler 12,7cm x 22,8cm x 5cm og kommer med en display stand. En slik for minifigurene er også inkludert, med et “Yellow Submarine” skilt. Hver figur kommer med en gjenstand tilknyttet filmen: Johns teleskop, Pauls “Love” skilt, Ringos runde “halve hull”, Georges ubåtmotor og Jeremys eple.

LEGO inviterer alle til å sende inn sine egne ideer om hva de skal lage LEGOsett av, og det var Kevin Szeto som sendte inn denne ideen til selskapet. Han sier at dette er hans motivasjon for forslaget: «Som amatørmusiker og komponist har jeg alltid vært tiltrukket av musikken til The Beatles. Det å lage en Yellow Submarine modell var virkelig min måte å vise min lidenskap for The Beatles, såvel som å forsøke å gi en hyllest til fenomenet The Beatles. Yellow Submarine er lys, moro og fargerik, hvilket også gjorde at den var et godt tema å overføre til LEGO formen».

62

LEGO designer Justin Ramsden sine motivasjoner var også sentrert rundt hans kjærlighet til det ikoniske bandet, da han fikk muligheten til å forbedre Kevins forslagsmodell. «Jeg så filmen da jeg var yngre og ble virkelig inspirert av hvordan det formelig dampet av fantasi - hvilket kan sammenliknes med hvordanjegserpåLEGOelementer.Jegerogsåenmassivfanav The Beatles, og har vokst opp med deres musikk hele livet, så å se The Beatles i LEGO-utgave er en drøm som blir til virkelighet.»

Annonseringen av LEGOsettet kom kun uker etter femtiårsjubileet for “Yellow Submarine”/”Eleanor Rigby”-singlen, men selve designet er basert på tegnefilmen fra 1968. Prisen for settet er kr 549,- og kan bestilles fra LEGO sin nettbutikk: https://shop.lego.com/en-NO/Yellow-Submarine-21306

63

Beatles Sightseeing i Liverpool av Berit S Faaberg Flesteparten av oss fra Bergen Beat Club, som dro til Liverpool, var påmeldt Beatles-sightseeing Tour fredag kl. 10.00 – og ganske nøyaktig på det klokkeslettet forlot bussen Adelphi Hotel med kurs for «Hard Days Night Hotel» for å hente våre venner der.

Guiden vår var Jackie Spencer – en aldeles herlig Liverpudlian som har vært Beatles-guide i Liverpool i 21 år! Vi hadde ikke kjørt så langt før vi virkelig skjønte, at når du er i Liverpool – så er du i «Beatlesland».

I tre timer kjørte vi rundt i Liverpool – og vi var aldri på ett eneste sted som ikke hadde en eller annen link til Beatles, deres musikk eller deres historie.

Og uansett på hvilket nivå du er i forhold til Beatles og deres musikk – så kan man faktisk ikke unngå å bli dratt inn i denne mektige musikk - historien som spenner over hele kloden og influerer omtrent hver eneste musiker i verden. Jackie tok oss med på reisen fra starten og viste oss steder og hendelser som har satt sitt preg på Liverpool – og populærmusikken, for alltid.

Det var fascinerende for Beatles-noviser, som mange i vårt selskap var, å få høre historiene om disse fire guttene fra denne, i utgangspunktet beskjedne byen.

64

Halve gjengen fotografert av Erik I Blindheim

Kirken, St Peters Church, hvor Paul og John møttes som pur unge gutter, hvordan de oppdager en felles interesse, avtaler planleggingsmøter for hvordan de skal fortsette og får ballen til å rulle. Ingen eller ingenting kan stoppe slike gigantiske talenter som dette, og ved å inkludere to nye kompiser – så er veien klar for å gå via Hamburg og Cavern til verdensberømmelse.

Bussturen tok oss med bl.a. til alle de fire hjemmene - stedene der de fire vokste opp. John Lennon bodde flere steder i Liverpool under sin barndom – og hos forskjellige foresatte -- men fra 5 års alder bodde han hos sin tante og tilbrakte mesteparten av sin oppvekst der. Jackie minnet oss på at John døde allerede da han var 40 – og han forlot ikke Liverpool før han var 20 – så halve livet hans ble tilbrakt i fødebyen, selv etter at berømmelsen var et faktum.

Et kjennetegn fra Beatles Liverpool-periode, er at de skrev veldig mye om lokale steder og sang mye om egen-opplevelser – så musikken får et helt nytt innhold for alle som ikke kjenner bakgrunnen.

Så da betyr det noe mer å se Cavern, der de begynte å spille, den gang var det allerede et populært spillested for byens mange band, og flere

verdensstjerner hadde sine røtter her.

Det var på Cavern de ble oppdaget av Brian Epstein og ble det største og mest suksessfulle bandet han hadde i sin stall. Det var også i begynnelsen av berømmelsen at Pete Best ble byttet ut med Ringo Starr.

Historien er spennende og pikant.

Johns forhold til ungdomskjæresten Cynthia var seriøst og bryllupsdatoen var satt. Så akkurat den uken da Cynthia skiftet etternavn til Lennon og det unge paret skiftet ringer og høytidelige løfter – akkurat denne uken ble Pete Best erstattet med Ringo Starr.

Selv om alle i bandet var enige, så var det sterkt press fra John som fikk fart i sakene. Pete hadde nemlig sin egen mor som manager, men bandet hadde møtt Epstein og ville skrive kontrakt med han – John tålte ikke moren til Pete – de var uforsonlige og stadig på kant med hverandre når Petes mor «blandet seg» i bandets planer.

Så, i løpet av noen få dager var Pete og moren ute – Ringo gled inn i gruppen og kontrakten med Epstein var virkelighet – ikke rart at John Lennons smil var bredt og stort da han sa ja til sin Cynthia den uken.

Eventyret var begynt.

John og Cynthia fikk sønnen Julian og ble skilt i 1968, etter at John inngikk et forhold med japanske Yoko Ono.

Jackie Spencer og Eleanor Rigby statuen Foto Erik I Blindheim

Cynthia Lennon beholdt sin posisjon som elsket «Beatles-kone» like frem til sin død, og hele Liverpool var i dyp sorg da Cynthia døde 1 april 2015.

For oss som ikke er detaljorientert om Beatles guttas liv og levnet – så er dette fantastisk interessant og spennende å få høre om.

Vi så statuene på Albert Dock, flotte, ruvende statuer som fyller langt mer enn den plassen de står på – disse statuene indikerer Beatles’ plass i Liverpool og resten av musikk-verden.

At de står (går) ved Merseyelven er et annet hint om geografien, stilen og den enorme musikk-bølgen de startet med Merseybeat.

En rekke folk fra vårt reiseselskap tok turen ned for å fotografere seg sammen med statuen av legendene. Som representant for Liverpool, er vår guide, Jackie tydelig stolt av denne høyst synlige attraksjonen på Albert Dock.

Vi tok turen innom bl.a. Penny Lane, og Strawberry Field med den røde porten.

Strawberry Field var et barnehjem like ved John Lennons barndomshjem – og understreker igjen at Beatles laget musikk om mange mange lokale steder og adresser og folk.

Jan Henrik & The Fab 4 på Albert Dock

Foto: Gerd Vågenes Andersen

Eleanor Rigby f.eks. er et litt komplekst eksempel på en av Beatles’ store hits. Eleanor Rigby er en Liverpool dame som ligger begravet i hjembyen, men denne låten er ikke i utgangspunktet skrevet rundt hennes liv. Bakgrunnshistorien for denne låten er lang og kronglete – men etter manges mening en av de beste Lennon/ McCartney komposisjonene.

Det er nesten ikke grenser for hva man kan lære på en sightseeingbuss i Liverpool!!!

Lime Street som er nevnt i låten Maggie May om den lett smussete MM som ble fjernet fra Lime Street – det blir mer og mer fascinerende å høre alle disse historiene om gutta fra Liverpool.

Resten av g jengen fotografert av Erik I Blindhein

65

Det er ganske pussig, men for oss som ikke er helt involvert i Beatles’ liv og levnet, så merkes det at veldig mye av bandhistorien dreier seg om John Lennon og dernest Paul McCartney.

Pauls barndomshjem er for øvrig bevart og brukes som en turistattraksjon og besøkes av turister og tilreisende i hopetall hvert år.

Jeg regner med at hver eneste person som har stått utenfor hageporten til Pauls familie – har knipset et bilde. Muligheten til å komme inn i huset er også til stede – men det er på en annen sightseeing enn den vi deltok i, så det tar vi neste gang.

Det var ganske hyggelig å få vite litt om George Harrison og Ringo Starr. George, som mange fans mener er det beste musikalske innslaget i gruppen, med en verdensomspennende solo-karriere etter Beatles perioden, var en dedikert hage-elsker. I den lille fritiden denne Beatles gutten hadde – så stelte og anla han opptil flere hageanlegg hos seg selv og andre.

Grøntanlegg, planter, blomster, busker og vanningsanlegg, han brukte hvert ledig øyeblikk til denne hobbyen.

Sverre Faaberg alias Davy Dean i Mathew Street Foto Erik I Blindheim

Svorne George fans omdøpte gjerne hans store hit «My Sweet Lord» til «My Sweet George» På vår sightseeing tur merket undertegnede seg at vår guide sa nettopp dette – med utilslørt varme i stemmen – «My Sweet George».

Ringo Starr er mest av alt kjent for å skyve ut Pete Best ut av gruppen akkurat i det øyeblikket da karrieren eksploderte og tok av, og alle 4 ble kjent i omtrent hver eneste krok på kloden – og rikdom og berømmelse bare veltet inn over dem. Ringo var den eldste av dem og satt med trommesettet i Beatles gruppen i 8 år.

John & Erik Foto: Jan Henrik Fosse

Freda og Berit Temporary Secretaries Foto: Erik I Blindheim

Willy og Beatles sekretær Freda Kelly

Jan Henrik og Freda

Denne omvisningen handlet i sin helhet om Beatles i Liverpool og England – på slutten av sightseeingen nevnes det at Beatles drar til USA – og denne hendelsen betegnes av briter og fans verden over som «den dagen Beatles døde». Sterke ord.

Kort sagt så var den 3 timer lange rundturen i Beatles-modus vel verdt opplevelsen – og noe vi ikke ville vært foruten.

Foto: Erik I Blindheim 66

Hjertelig takk til Jackie.

Paul McCartney personlig stopper bootlegsalg i Vaskerelven, Bergen.

Rundt 93-94 tok jeg meg en tur inn i en liten platebutikk i Vaskerelven, like ved det nye Bergens Tidendebygget. Jeg kjente litt til innehaveren fra før og vi hadde alltid vært på god bølgelengde. Jeg spurte om han hadde noen bootlegs med The Beatles, men han svarte ikke som før. Denne dagen var han tvert imot sur og grinete og ville ikke snakke med meg i det hele tatt. Litt overrasket gikk jeg derfra og tenkte ikke mer på det.

Av: Oddvar Ruud Senere fikk jeg vite av en venn at innehaveren var forbannet på meg fordi han mente at jeg hadde tipset Paul McCartney eller plateselskapet hans om at han solgte Beatlesbootlegs. Han hadde nettopp hatt politiet på døren og mottatt en anmeldelse om ulovlig salg av plater fra politiet. På toppen av det hele var den signert Paul McCartney personlig!

Han trodde jeg var i butikken den dagen for å sjekke om han tok anmeldelsen ad notam.

Jeg har i senere tid prøvd å få verifisert denne historien. Jeg har snakket med plateselskapene og folk som jobbet der på den tiden, politiet, journalister og andre, men ingen kan huske denne hendelsen. Men det ville jo vært historisk om Paul hadde signert en slik anmeldelse, jeg ville sett på det som en ære? Ville ikke du?

(Har du informasjon om dette, ta kontakt.)

67

Johns brev til Paul og Linda Dagbladet tok fatt i en sak som verserte i media nylig, nemlig et krasst brev som John Lennon i sin tid skrev til Paul og Linda McCartney. Brevets innhold er tidligere kjent, så dette er ikke noen ny sak, men siden den er oppe i nyhetene for tiden, så viderebringer vi den her.

Av: Roger Stormo

John Lennons rasende brev til McCartney solgt på auksjon: «Jeg tror ikke du er så sinnssyk, Paul?»

Sendte brev til Paul og Linda McCartney etter Beatles-bruddet. av Lars Martin Gimse (Dagbladet): Torsdag denne uken ble et brev skrevet av John Lennon, sendt til Paul og Linda McCartney, solgt på auksjon for den nette summen av 30 000 dollar, i overkant av 250 000 norske kroner, skriver nyhetsbyrået AP. Brevet ble trolig skrevet i 1971, altså kort tid etter at Beatles ble oppløst, og ser ut til å være et svar på et brev Lennon hadde fått av Linda McCartney.

Ifølge auksjonsselskapet som solgte brevet, RR Auction i Boston, ser det ut til at brevet er et svar på at Linda McCartney har klaget over at Lennon ikke hadde gått offentlig ut med Beatles-bruddet.

«Jeg leste brevet ditt og lurte på hva slags middelaldrende, gretten Beatles-fan som hadde skrevet dette. Jeg motstod fristelsen til å kikke på siste side for å finne det ut. Jeg tenkte på hvem det kunne være.

Queenie? Stuarts mor? Clive Epsteins kone? Alan Williams? Men helvete heller: Det er Linda!», skriver Lennon i innledningen av brevet, som du kan leses i sin helhet i Daily Mail.

68

69

I brevet får både Paul og Linda passet sitt påskrevet, og selv om det ser ut til å være Linda som for alvor har fått Lennon irritert, tar han også for seg Paul.

«Mener du virkelig at mesteparten av dagens kunst ble til på grunn av Beatles?Jeg tror ikke du er så sinnssyk, Paul. Tror du det?» skrev Lennon.

Lennon ber også Linda om å «holde kjeft! La Paul skrive, eller noe».

Dear Linda and Paul, I was reading your letter and wonder-

Mot slutten av brevet konkluderer han med at han ikke hadde snakket om å forlate Beatles, fordi han hadde blitt bedt av Paul og bandets manager Allen Klein om å ikke si noe om det, fordi det «kunne skade» bandet.

ing what middle aged cranky Beatle fan

«Så få det inn i ditt smålige, forvrengte sinn, fru McCartney. De fittene ba meg om å holde kjeft om det», skriver Lennon, før han fortsetter:

You really think the press are beneath

«Selvfølgelig er pengespørsmålet viktig for oss alle. Spesielt etter det dritet som kom fra din sinnssyke familie/svigerfamilie. Og GUD HJELPE DEG, PAUL. Vi ses om to år. Jeg regner med at du har kommet deg ut innen da».

Men selv om tonen er aldri så krass underveis, avslutter Lennon brevet på følgende måte: «På tross av alt: Jeg elsker dere begge».

wrote it. I resisted looking at the last page to find out—I kept thinking who is it—Queenie? Stuart’s mother?—Clive Epstein’s wife?—Alan Williams?—What the hell—it’s Linda!

me/you? Do you think that? Who do you think we/you are? The ‘self-indulgent doesn’t realize who he is hurting’ bit (anførselstegn og ordet ‘bit’ skrevet for hånd) —I hope you realize what shit you and the rest of my ‘kind and unselfish’ friends (ordet ‘friends’ strøket ut og lagt til med håndskrift) laid on Yoko and me, since we’ve been together.

It might have sometimes been a bit more subtle or should I say ‘middle class’— but not often. We both ‘rose above it’ quite a few times—& forgave you two—so it’s the least you can do for us—you noble people.—Linda—if you don’t care

Så langt Dagbladets artikkel. Her er den fulle teksten i brevet:

what I say—shut up!—let Paul write—or whatever.

When asked about what I thought originally concerning MBE, etc.—I told them as best as I can remember—and I do remember

squirming

a

little—don’t

you,

Paul?—or do you—as I suspect—still be-

70

lieve it all? I’ll forgive Paul for en-

get off your high horse!—by the way—

couraging the Beatles—if he (ordet ‘he’

we’ve had more intelligent interest in

er ikke maskinskrevet men for hånd) for-

our new activities in one year than we

gives me for the same—for being—‘hon-

had throughout the Beatle era.

est with me and caring too much’! Fucking hell, Linda, you’re not writing for

Finally, about not telling anyone that

Beatle book!!!

I left the Beatles—PAUL and Klein both spent the day persuading me it was bet-

I’m not ashamed of the Beatles—(I did

ter not to say anything—asking me not to

start it all) (anførselstegnene på ‘I

say anything because it would ‘hurt the

did start it all’ skrevet med penn)—

Beatles’—and ‘let’s just let it petre

but of some of the shit we took to make

out’—remember?

them so big—I thought we all felt that way in varying degrees—obviously not.

So get that into your petty little perversion of a mind, Mrs. McCartney—the

Do you really think most of today’s

cunts asked me to keep quiet about it. Of

art came about because of the Beat-

course, the money angle is important—to

les?—I don’t believe you’re that in-

all of us—especially after all the petty

sane—Paul—do you believe that? When you

shit that came from your insane fami-

stop believing it you might wake up!

ly/in laws—and GOD HELP YOU OUT, PAUL—

Didn’t we always say we were part of the

see you in two years—I reckon you’ll be

movement—not all of it?—Of course, we

out then—inspite of it all, love to you

changed the world—but try and follow it

both, from us two.

through—GET OFF YOUR GOLD DISC AND FLY! (Med håndskrift til slutt:) Don’t give me that Aunty Gin shit about

‘P.S. about addressing your letter just

‘in five years I’ll look back as a dif-

to me—STILL….!!!’

ferent

person’—don’t

you

see

that’s

what’s happening NOW!—If I only knew THEN what I know NOW—you seemed to have missed that point….

Excuse me if I use ‘Beatle Space’ to talk about whatever I want—obviously if they keep asking Beatle questions—I’ll answer them—and get as much John and Yoko Space as I can—they ask me about Paul and I answer—I know some of it gets personal—but whether you believe it or not I try and answer straight—and the bits they use are obviously the juicy bits—I don’t resent your husband—I’m sorry for him. I know the Beatles are ‘quite nice people’—I’m

one

of

them—they’re

also

just as big bastards as anyone else—so

Brevet ble også forsøkt solgt i 2013. Sannsynligvis ble det aldri sendt som det fremstår her, dette var trolig kun en kladd. Paul og Johns krangel var hard mens den sto på, men den varte ikke lenge. Allerede i 1972, året etter dette brevet var de to igjen på talefot i langt mer vennskapelige former. Blant annet fikk Lennon tak i en bootleg som han trodde var prøvespillingen Beatles hadde hatt for Decca Records, og sendte denne prompte til Paul. Det viste seg at opptakene var fra BBC radio, men gestusen var uansett av det vennlisinnede slaget.

71

Mark Lewisohn Jeg husker en vinterdag i 1988. Jeg var på min vante tur innom bokhandelen Beyer for å sjekke om det var kommet noen nye Beatlesbøker. Det var det, en bok som het The Beatles Recording Sessions. Hvis vi spoler 28 år tilbake i tiden vet vi at informasjon om det indre, musikalske livet i denne gruppa var liten, mye basert på ulovlig utgitte vinylplater og bøker. Internet var en ting i framtiden og plut-

selig dumpet det ned en bok med detaljerte opplysninger om alle innspillingene, dag for dag, år for år. En gullgruve.

Forfatteren var Mark Lewisohn, en 30 år gammel historiker som i 2006 hadde skrevet boken «Beatles Live!» og som etter hvert har blitt den største autoriteten på gruppa i verden.

Norwegian Wood var så heldig å få noen minutters samtale med han om hans forhold og tanker rundt The Beatles.

Hvordan har det seg at du ble involvert i prosjektet med å lage boken ”The Complete Beatles Recording Sessions: The Official Story of the Abbey Road Years 1962-1970”?

EMI spurte meg om jeg ønsket å gjøre det – det var såpass enkelt og liketil som det. Jeg hadde drevet med research og skrevet om Beatles siden sent på syttitallet og hadde blitt kjent med flere av de som jobbet i ledelsen til plateselskapet EMI Records i London. Min første bok – The Beatles Live! – ble utgitt i mai1986, og presenterte nylig oppdaget informasjon om gruppens konsertopptredener I perioden 1957–66, og fikk god mottakelse. Leserne satte pris på at mens det boken presenterte var tørre fakta, så hadde jeg klart å gjøre det leservennlig og interessant. EMI satt på alle detaljene om innspillingene til Beatles – datoer og sangtitler – og trengte noen som kunne gjøre dette til en god bok, og på grunn av The Beatles Live! tilbød de meg denne muligheten.

Jeg begynte å arbeide med dette prosjektet den første uken av 1987: Jeg fikk låne et kontor og studiotid i Abbey Road for å lytte til et hvilket som helst bånd jeg måtte ha lyst til å ønske å høre.

Hvorfor investerer du så mye av din tid til Beatles og deres historie?

Beatles var de beste. De, og alt det de gjorde fortjener å bli nøye undersøkt og rapportert nøyaktig og med empati, og det fortsetter å være stor interesse og et behov for en omfattende forklaring på alle nøkkelspørsmålene – hvordan, når, hvem, hvor og hvorfor. Det er en glede for meg å være en heltids Beatleshistoriker, en profesjonell.

Jeg jobber hardt med det jeg gjør, og nyter hvert øyeblikk av det.

72

Utgivelsen av The complete Beatles recording sessions var i 1988, og skjedde før internett og virkelig innsikt om Beatles var ganske vanskelig å komme over. Kan du huske hva du selv ble mest overrasket over etter hvert som disse innspillingsøktene utviklet seg?

Ettersom dette arbeidet fant sted for 30 år siden, så er dag-for-dag detaljene i ferd med å bli mer utydelige i minnet. Men jeg kan huske hvor glad jeg ble for å oppdage datoer for sessions: å se hvor raskt Beatles spilte inn Rubber Soul, for eksempel, og at “Tomorrow Never Knows” var det første sporet som ble innspilt til det som skulle bli Revolver, og oppdagelsen av at Beatles (vel, alle unntatt John) spilte inn “I Me Mine” i 1970, når det alltid hadde vært sagt at de ikke jobbet sammen etter Abbey Road albumet. Hele opplevelsen var forklarende for meg, bare den ene fine overraskelsen etter den andre.

I begynnelsen så man på John Lennon som gruppens leder. Er det noe som signaliserte et skifte over til Paul McCartney på noen måte, og hvis, i såfall hvorfor?

Det er ikke mulig å svare på dette spørsmålet på en adekvat måte med få ord, men hovedsakene innenfor et slikt svar ville ha vært a) Johns betydelige inntak av LSD, b) Johns konstante ønske om å utforske nytt artistisk territorie, ikke alltid utforske visse dimensjoner med de samme folkene, og c) oppblomstringen av Johns forhold til Yoko, hvilket ga ham nye retninger for sitt artistiske uttrykk. For hver av disse tre forholdene minsket Johns fokus på Beatles, såpass at han mer eller mindre abdiserte fra kapteinrollen.

Hvordan kan det ha seg, etter din mening, at filmen “Let it be” ikke er offisielt utgitt på hjemmekinomarkedet?

Jeg vet ikke den fulle sannheten ettersom jeg ikke er involvert I Apple-prosjekter nå. Men det hadde jeg tidligere, og jeg har noe kunnskap om dette. Jeg vet at det lenge har vært planer om å utgi Let It Be på DVD for jeg fikk betalt for å organisere og lede ‘bonus materiale’ intervjuene tilbake i 2002. Disse opptakene har vært lagret I nesten 15 år nå. Jeg forventer at den vil bli utgitt en dag, men folk skulle legge seg på minne at Let It Be prosjektet alltid har vært et problem i Beatles, at erfaringen med å lage filmen etterlot en...

73

...dårlig smak i munnen til visse. Selv om filmens begivenheter begynner å bli 50 år gamle, så ville jeg forvente at noen av de gamle vanskelighetene fortsetter å være til stede.

Tror du at musikken til Beatles har den kraften som skal til for å overleve oss, originalfansen? Som Mozart og Beethoven?

Det gjør jeg virkelig – alle bevis peker på at de kommer til å være tilstede i århundrer. Beatles har vært i livene våre så lenge – sangene, innspillingene, filmene, personlighetene, humoren, alt de gjorde og representerte – at jeg er sikker på at de vil fortsette å skinne, og langt overleve Lennon, McCartney, Harrison og Starkey og oss alle.

Jeg leste i et intervju fra 2005 at du hadde arbeid lagt opp for de nærmeste 12 årene, det gir oss 2017? Noe nytt om bind 2 og 3? (The Beatles - All These Years: Volume One: Tune In) The Beatles: All These Years er en historie i tre bind og et massivt prosjekt på alle måter. I begynnelsen gjorde jeg et estimat på hvor lang tid det ville komme til å ta, fra start til slutt, og jeg feilberegnet kraftig når jeg konkluderte, fordi det er mye større enn jeg trodde da jeg kom opp med ideen. Bind 1 (Tune In) tok ti år og ble utgitt i 2013; jeg har ennå ikke begynt å skrive på bind 2 fordi parametrene for research er så dype og brede, så boken kommer ikke til å komme ut før tidligst i 2020. Bind 3 vil komme omtrent i 2028 – muligens, kanskje håper jeg…

Hva bedriver i fritiden, om han har noen?

Jeg verken har eller trenger mye fritid. Jeg arbeider konstant, skrur aldri av; det er hva oppgaven trenger og jeg passer godt til dette, for det er slik hjernen min virker. Bortsett fra min elskelige familie, og besøke noen gode venner, så er hobbyen min fotografering – det er fortsatt å ta vare på historien, men fra forskjellige vinkler. Jeg elsker å fotografere vakre ting. Jeg hadde en utstilling i Belgia i 2014 og skulle gjerne ha presentert mer, men noen andre må organisere det, for jeg jobber konstant med Beatles.

74

Utvalgte bøker: • Beatles Live! (1986) • The complete Beatles recording sessions (1988) • Funny, Peculiar: The True Story of Benny Hill (2002) • The complete Beatles chronicle • The Beatles, Day by day.

• The Beatles: All these years: Volume one -Tune in (2013) • The Beatles: A Hard Day’s Night: A Private Archive • Co-author: The Beatles’ London • The complete Beatles recording sessions (1988) • Funny, Peculiar: The True Story of Benny Hill (2002) • The complete Beatles chronicle.

• The Beatles, Day by day.

• The Beatles: All these years: Volume one -Tune in (2013) • The Beatles: A Hard Day’s Night: A Private Archive • Co-author: The Beatles’ London

75

Mitt liv med The Beatles Eg er født i 1954 og fekk tidlig kjenne på den fantastisk gode lukten av vinyl. Me hadde ein Tandberg spolebånd-opptaker, Gerrard plate-skifter og Tandberg Sølvsuper 5 i barndoms-heimen. Plate-utvalget bestod av 78-plater og helst norske singelplater.

Av: Oddvar Øyre

Blant utvalget fantes det Nora Brockstedt, Inger Jacobsen, Jens Book Jenssen, Engerdal og Stordal, Jim Reeves og trekkspel-musikk med Carl Jularbo. Fattern var dyktig på dette instrumentet! Spelte til bryllaup og «flakedans» og slikt.

Tidlig i 1965 fekk eg min første platespiller av onkel Johannes. Dette var ein gul batteridrevet Philips Transistor Jockey. Eg kan ærindre og kjenne på denne fantastiske lukten det var når eg tok av dekselet for å sette på platen, også i dag. Fantastisk følelse! No var jo også The Beatles oppdaget, og kvar fredags-ettermiddag var det til å sette seg foran husets radiokabinett for å lytte til Ti i Skuddet som hadde sin første sending 23 april dette året. Dei andre dagane sendte NRK ifrå 6:10 til 6:30 om morgonen plater av interesse. Rekkefølgen var publisert i avis-programmet. Første

76

innkjøpte singler vart «Ticket To Ride» og «Help!». Så fulgte de på, singel etter singel.

Prisen var 7,-kr pr stk., så det vart dyrt nok sidan vekepengane var 5,-kr. Dette skulle også rekke til Præriebladet og Vill Vest som kom ut kvar onsdag. Dette var viktige og spennende blad som kostet 35 øre pr stk. LP’er var jo helt utenkelig på denne tiden. Altfor dyrt! Derfor vart det laget en del EP’er som skulle være «fattig-manns» LP’er, men disse vart også for dyre. Dette året spelte også Pussycats og Vanguards med Millie Small her i Øvre Årdal.

I tillegg til Beatles var Pussycats ein av favorittane mine på denne tiden på lik linje med Hep Stars, Monkees, Rolling Stones, Spotnicks, Dave Clark Five, Animals, Who, Kinks, Hollies, Manfred Mann, Spencer Davis Group, Troggs, Turtles, Yardbirds… ja alt som kom oppover listene på Ti i Skuddet. Og så samlet me på «tyggegummi-kort».

fjør-belastningen, slik at det ikkje gikk med 1-øringer. LP fekk eg ikkje råd til før eg vart 13 år i 1967, men det var fortsatt singler som var hovedinnkjøpet også dette året.

Min første Lp var Disraeli Gears med Cream.

Verdens første supergruppe! Og for eit plateomslag. Fantastisk!

Det kom ut 3 serier i svart/kvit og 2 serier i farger. Kvar serie på ca. 60 kort som var nummererte. Dette var eit «must» å ha komplett.

Tyggegummien var en knallhard plate som det nesten ikkje gikk an å ha i munn. Men det var av mindre betydning. Det var kortene som var viktige. Seinare kom det også ein serie med Monkees.

I august 1966 kom avisa Pop Revyen ut for første gang.

Denne kostet 35 øre til å begynne med.

Det samme som Præriebladet og Vill Vest. Men prisen endret seg videre til 50 øre, 75 øre, 1,50 kr og så til slutt 1,75 kr.

For samtlige 70 ex som vart gitt ut, vart ikkje den totale prisen meir enn 63,25 kr!!! No vart det enklare å oppdatere seg. Me kjøpte også Pop Nytt. Dette var av bedre kvalitet enn Pop Revyen og flotte bilder til å henge på guterommet. I denne tiden sendte eg min private Ti i Skuddet til 3 kamerater som budde i same gata ved å strekke ledninger ifrå Sølvsuperen (som hadde tal/lytt-funksjon) til deres guterom. Og me laget vår egen jukeboks av sko-øskje der innkastet var 10 øre. Vekten av 10-øringen var nøye tilpasset

No var me også begynt å lytte til Radio Luxemburg og Radio Caroline. Det var ikkje nok med Ti i Skuddet lenger. På slutten av 60-tallet vart det ein endring i musikk-interessen.

No var det Cream, Jimi Hendrix, John Mayall, Fleetwood Mac, Chicken Shack, Keef Hartley, Led Zeppelin, Pink Floyd, Jethro Tull, Doors, King Crimson, Yes, Audiens, Steamhammer, Warm Dust, Blodwyn Pig, Gentle Giant, Supersister og mange fleire som gjaldt.

Det var også billegare å kjøpe plater ifrå England og så fekk me rabatt dersom mengdene var store nok.

No var tiden inne for å lære seg å spela elektrisk gitar. Eg fekk kjøpt ein brukt Høfner av ein slektning og startet med brevkurs ifrå Jørgen Ingmann. Vanskelig var det og eg måtte nok gi tapt på dette. Skjønte fort at dette hadde eg ikkje anlegg for å klare. Nei, det var plater eg kunne spela. Hos Narvesen hadde dei NME. Dette vart no ei viktig avis. Me fekk ikkje ny-utgivelsene raskt nok her i Øvre Årdal, så da måtte det bestilles ifrå England. Første klubb vart Jordan Records. Dette var i 1969. Etter denne vart 77

det Tandy Records og så Cob Records. Det var også billegare å kjøpe plater ifrå England og så fekk me rabatt dersom mengdene var store nok.

Sidan 1979 har eg vore medlem i Beatles fanklubb, først den svenske og sidan 1999 i Norwegian Wood. Eg har innredet mitt eige Cavern der me er ein kameratgjeng på 4 stykker som har samlingar og mimrar.

Til neste år blir det 2 stk. Beatles-festivalar.

Først til Jeffersonville, Indiana, for å delta på AROTR i slutten av mai og så blir det Liverpool igjen på festivalen der borte i slutten av august.

Interessen for Beatles har blitt kraftig igjen og dette har medført mykje reising. Har vore på nesten samtlige Beatles-festivalar i Liverpool sidan 2002. Til saman har det blitt meir enn 40 turar til denne flotte byen. I haust var me så heldige at me trefte på Erik Blindheim og Bergen Beat Club der. Det var ein flott gjeng. Var også på ein bar der bandet ifrå Bergen spelte. Meget gode musikere! Besøkene har også omfattet Hamburg, London, Paris, Tokyo (Budokan og Cavern Tokyo), New York 8 desember 2010, Buddy Holly’s «crash site» i Clear Lake, Iowa (Buddy var jo ein av Beatles sine favorittar). Sun Studio og Gaceland, Memphis, Tennessee (Elvis og Carl Perkins var også tidlige favorittar for Beatles).

78

Nick Costa Ringo Starrs påvirkning på det endelige uttrykk i The Beatles har de senere år fått en større anerkjennelseenn han kanskje hadde på 60 og 70 -tallet. Hans særegne og vanskelig kopierbare stil medvirket utvilsomt til at Beatles låt som de låt, og gjorde sitt til at han ikke så lett kunne erstattes.

Mange trommeslagere har spilt Beatles, men svært få har klart å gjenskape det rytmiske og lydmessige universet til Ritchy. Selv om de som prøver, i mange tilfeller er langt be-

dre teknisk. Vi skal derfor snakke med trommiser rundt om, for å høre om de har noen synspunkter på dette.

Nick Costa er Percussion Director ved Villanova Universitetet og seniorforeleser ved University of the Arts i Philadelphia, trommeslager, trommeforeleser og turnerende trommis både i USA og verden forøvrig.

Hei. Jeg er redaktør for det norske Beatlesbladet Norwegian Wood, og jeg lurte på om vi kunne snakke litt sammen om Ringo Starrs tromming? Dette kan bli dine betraktninger om samspill mellom de forskjellige delene av trommesettet, rytmeforståelse, hva om noe er det som gjør ham spesiell og hvorfor det kan være vanskelig å kopiere ham, osv.

Jeg kunne si at han spiller for sangen, han spiller enkelt, han er nesten alltid “in the pocket”, jeg kunne si han er en venstrehendt som spiller et høyrehendt trommesett, hvilket muligens leder an til annerledes fraseringer. Men det besvarer egentlig ikke dine spørsmål slik jeg tror de trengs å besvares. Takk for det.

Jeg undersøker om trommeslagere født i denne perioden tilnærmer seg tromming annerledes enn dagens trommeslagere, under innflytelsen av datatrommer, i motsetning til storband- og danselokale-tromming?

Teorien er at det som influerer deg som ung person underbevisst senere kommer til uttrykk som din basisforståelse av rytme. Muligens. Det å trykke på knapper er en ting – å drive med berøring og respons er noe annet. Innflytelse når du er ung tror jeg er en faktor, på samme måte som et hvilket som helst annet språk. Jeg vokste ikke opp med å spille mye jazz og storband. Jeg vokste opp med det som var på radioen og lærte å spille sammen med det. Ringo var en del av den påvirkningen, akkurat som Hal Blaine, L Jackson, Bennie Benjamin, Gary Chester og Bobby Graham var det. Senere kom også Mitch Mitchell og Mike Giles inn i bildet. Ringo spilte i popgruppe nummer en i hans tid. Han kom ikke fra en jazz- eller storbandbakgrunn. Men han beholdt plassen, millioner av mennesker kjøpte platene deres, og det han gjorde ble emulert i stor skala.

79

Så, når du lytter til Ringo Starr, og sammenlikner med den gode trommeslageren Abe Laboriel Jr, hva vil du si er forskjellen i rytmeforståelse?

Om noen?

Jeg tror ikke det er noen tvil om at Abe er en mye mer skolert musiker enn Ringo. Han vokste opp i en meget musikalsk familie og ble eksponert for mange stilarter. Han fikk stipend til Berklee. Jeg tror ikke det var tilfelle i Ringos ungdomstid. Men jeg er ikke sikker på om det besvarer ditt spørsmål. Til slutt spiller vi den vi er. Jeg tror Ringo kom fra Earl Palmer, Gary Chester, Benny Benjamin, Buddy Harman, Fred Below, JD Fontana, Panama Francis, og kanskje Hal Blaine-tradisjonen. Abe vokste opp noen år senere, og hørte alle disse, Ringo, og de som fulgte etter Ringo, f.eks., Jim Gordon, Jim Keltner, Russ Kunkel, Steve Gadd, JR, osv. Men, Abe er ikke Ringo, og vil trolig ikke på egen hånd gjøre de samme musikalske valgene.

De vil være gode musikalske valg, men jeg mistenker at de vil være hans egne og ikke Ringos. Jeg tror at både Ringo og Abe forstår rytme intuitivt, men Abe har fordelen av å ha vokst opp i en familie av sessionmusikere, har studert på Berklee, og har tjent sitt levebrød som sessionmusiker.

Vi har en pågående diskusjon om hvorfor musikken til Beatles ikke høres ut som Beatles med forskjellige andre trommeslagere, f.eks. med McCartney i dag, og muligens mister musikken sitt originale momentum, og hvorfor er det slik? Er deres samspill med trommesettet i seg selv annerledes, hvor skarpen treffes, hi hat, basstromme?

Ah. Jeg måtte ha lyttet til Paul McCartneys nylige konsertopptak for å kunne kommentere kunnskapsrikt. En del av faktoren er at McCartney er noen og sytti år gammel. Han er ikke i tyveårsalderen og pumpet opp av hormoner.

En annen del er at han ikke lenger er i en gruppe sammen med John, George og Ringo. Pluss, vi befinner oss i click track-alderen. Jeg tror at det viktigste elementet er at det er en annen bak trommene. Click-tracket kan ha endret måten vi oppfatter rytme på, hvilket ikke var der på femtitallet, hvor skarptrommen ble truffet mer tilfeldig, i relasjon til de andre musikerne? Slik kan det være. Det kan ha en innflytelse på hvor hvert slag plasseres. En annen faktor er nivået på forsterkeren. De var mye lavere på sekstitallet. Nå har jeg nettopp lyttet til en live McCartney konsert og ble slått av hvor annerledes miksen var fra si, det første Beatlesalbumet. Sammenliknet med det så blir trommene nå slått kraftigere, for å møte lydteknikerens krav på et sterkt signal, og konsistent. Når man slår hardere, så finnes det mindre rom for å være elegant eller subtil. Nå for tiden er trommer lengre fremme i miksen.

80

Så hvordan vil du si at slagene på skarptromma faller hos Ringos saker, i forhold til Abes?

Jeg har ikke lyttet intenst nok til å kommentere med autoritet. Det har kanskje vært 40 år eller så siden jeg virkelig lyttet til Beatles, og jeg har ikke fulgt McCartney siden, bortsett fra at jeg har spilt noen av hans sanger med cover bands. Men rent generelt, hvordan har tenkingen bak skarptrommen endret seg opp igjennom årene, eller hva er forskjellen mellom jazz og pop I den forbindelse? For det første så slår vi alle hardere når vi spiller back beats. Vi har blitt opplært til å få volumkontrollen til å holde seg like oppunder det røde feltet, og til at slagene skal være jevnharde. For å gå tilbake til ett av dine tidligere spørsmål så lyttet jeg nettopp til en konsert McCartney holdt i det hvite hus. Det jeg hørte lød midt i, eller kanskje ørlite grann bak beaten, og det var akkurat det musikken trengte. Han nailet det.

Dynamikk er ofte ikke noe man tenker på under de fleste rockeinnspillinger, etter min mening. Dette kan variere i forskjellige utgaver av R&B, der noen neo soul spor foretrekker en mer nyansert tilnærming. Jeg vet at når jeg driver med jazzinnspillinger, så har jeg ikke noe press på meg for å holde samme lydnivå på skarp- eller basstrommene gjennom sangen. I jazzkonteksten så er dynamikk mer nyansert. Jeg spiller det jeg spiller og lydteknikeren tar det opp. Jeg mistenker at jeg ikke er alene når det gjelder dette. Når det gjelder plasseringen av takten, beaten, så tror jeg at det er en funksjon som tilfaller produsenten, artisten og sangen. Trommesporene til Stewart Copeland er ikke kjent for å ligge bak beaten. James Gadsen, Howard Grimes, eller Jim Keltner lå sannsynligvis litt lenger bak. De fleste produsentene jeg har jobbet med liker at beaten ligger litt bak.

Men du vil si at Abe spiller annerledes enn Ringo?

Selv om han spiller det samme, så vil han, på grann av at han er den han er, treffe instrumentet litt annerledes. Vi kan imitere våre foreldre, men vi kommer aldri til å bli dem. Nok en gang, dette sier jeg uten å ha studert Abes stil ekstensivt. Det kan godt hende at han greier å klone mange andre sine trommespill. Men han vil ikke kunne bli dem. Om han selv får foreta valgene, så er det høyst sannsynlig at han kommer til å gjøre sine egne musikalske valg. Og om noen hyrer oss for den vi er, så forventer de at vi tar våre egne musikalske valg. Det jeg tror vi kan si er at han spiller musikken, og det å spille masse av den musikken krever at han tenker og spiller som Ringo Starr gjorde det. McCartney fortsetter å benytte ham, så han må jo gjøre noe riktig.

81

Oddvar Torsheim Quiz.

Jeg må tilstå det, jeg er The Beatles purist. Det vil egentlig si at jeg liker at gruppas materiale framføres med den samme intensjonen, samme energien og at man gjenkjenner Beatles i det som framføres. Mange kan Beatles, men som den verdenskjente dirigenten Sid Bernstein sa til symfoniorkesteret; Jeg vet dere kan notene, men jeg hører ikke noe av Wagner i det som spilles.

Av: Oddvar Ruud

Noen har klart å gjøre dette, Joe Cocker, David Bowie f.eks., med henholdsvis «With a little help from friends» og «Across the universe».

Jeg var derfor litt skeptisk da jeg skulle snakke litt med kunstneren Oddvar Torsheim fra Førde om Beatles og lage en liten quiz.

Foranledningen var at min navnebror Oddvar har laget et strålende bilde som han kaller «The Kopisters», en humoristisk harselas over alle som prøver å ligne på Beatles i alt og ett, noe jeg selv er skyldig i, mer enn en gang. Dette signerte bilde vil han gi vekk til en verdig Beatles-tilhenger. Det kommer vi tilbake til.

Oddvar Torsheim er en markant figur, tydelig, kunnskapsrik og seriøst opptatt av kunsten sin. Han er født allerede i 1938 og var sånn ca. 25 år da The Beatles entret verdensscenen. Utdannet ved Grafisk Høyskole i København og selverklært elitist til han ble nærmest tvunget til å høre sangen «A hard days night» av en kollega i 1964. Denne sangen smalt inn i hodet og endret synet hans på mye, og The Beatles ble en del av verdensbildet fra dag og ut.

Jeg hørte Torsheim første gang «live» under nedleggelsen av Paul McCartneys sten i Bergen juni i sommer. Det slo meg at jeg kanskje har vært litt raskt ute med å dømme mannens evner som sanger og fikk en sterk følelse av at han kanskje egentlig så å si koblet seg direkte inn i purismens tempel og ikke framsto som et medlem av The Kopisters,

82

men tolket Beatles sånn som de skal tolkes, med særpreg, som ikke gikk på akkord med energien og var rettogslett troverdig.

Oddvar Torsheim har hatt stor suksess med The Beatles, munnspillet er alltid i lomma, det røde halstørkleet og den sorte dressen er

alltid på og klar for en sang. Beatlesforlaget tillot dessverre ikke utgivelse av sangene med Torsheims egne tekster. Løsningen ble å la andre komponister lage alternative melodier. Resultatet ble albumet «Nynorskens Skog» i 1992.

Men uansett, noen Kopist er han vel neppe.

Det signerte bilde «The Kopisters» kan du vinne og få tilsendt ved å svare riktig på følgende spørsmål: 1

Hva er spesielt ved John Lennons Rickenbacker gitar?

2

I hvilket annet studio enn Abbey Road ble sangen «Help» spilt inn i?

3

I hvilken gate i London lå skredderen som laget mohairdressene til The Beatles?

4

Brian Epstein drev en stund et teater i London, hvilket?

Svar og adresse kan sendes på epost til riverm@online.no.

Vinnerloddet vil bli trukket i en høytidelig seremoni av Erik Blindheim Andersen og undertegnede.

«Galningen» Dag etter dag, galningen sit Oppe på fjellet og ser ned i dalen Der han miste sitt vit Der alle bad han dra til den Der heite plassen du veit Der alle forfalde flittig Kor utrulig han var teit Han var grå i sitt fjes Han er hurklet og hes Mens ein isklad vin blæs- (Borg/Torsheim) 83

Fra Berlin til Bergen Av: Lasse Berntsen

Dette innlegget skal ikke handle om den Tyske invasjonen av Norge i april 1940, men derimot om to Paul McCartney-konserter i juni 2016.

Da Paul McCartney begynte å legge ut sine europakonserter for One On One-turnèen, var det klart at jeg måtte på konsert. Etter en kort dialog med min kamerat Leif, ble vi enige om å gå for Berlin. Billetter til konserten var snart i boks, likeså både fly og hotell. Vi var klare for Berlin!

Men bare dager etterpå ble det lagt ut billetter for konsert i Bergen også. Hva nå? Skulle vi dra på konsert i Bergen i tillegg? Selvfølgelig! Leif var klar, og snart var alt booket der også. Det skulle bli en liten Paul McCartney-maraton, med 2 konserter på en drøy uke. Men ingen ting var bedre enn det, og vi gledet oss.

Det skulle vise seg å være to helt identiske konserter med tanke på spillelista, men det setter ingen demper på opplevelsen. Tvert imot!

Vi fikk dobbel dose av herligheten. Som Leif svarte da jeg spurte han om han var klar for Bergen også, i tillegg til Berlin, eller om det ble litt for mye: «Det blir aldri for mye Paul McCartney!» Så da var dèt avgjort :)

84

Jeg vil ikke akkurat si at Berlin var pyntet til Paul McCartney-fest, men det hang da noe plakater som annonserte konserten rundt omkring.

Blant annet rett utenfor hotellet vårt. I Bergen var det enda mindre å se. Men det viktigste var at Paul var der. Og vi.

Waldbühne ved Olympiastadion i Berlin var et stort, klassisk amfiteater med sitteplasser. Vi hadde plasser midt på litt til venstre, og hadde god utsikt. Det hadde regnet en del i Berlin siden vi kom, men under konserten var det opphold hele tiden. Så etter å ha tatt toget fra Bahnhof Zoo, og gått et lite stykke gjennom skogen, var vi på plass og klare!

På Koengen ved Bergenhus festning var fasilitetene for publikum litt annerledes. Det var rett og slett ståplasser på en stor, flat gressslette (med noen asfalt-partier), og det var først til mølla for de beste plassene (med unntak av Golden Circle). Vi sto ganske nære scenen, og var tett på begivenhetene. Men å stå i ro rett opp og ned på asfalt i 5 timer gjør noe med bena, så vi var enige om at sitteplassene i Berlin var en bra greie. I Bergen var det (selvfølgelig) også regn mesteparten av tiden,

men på mirakuløst og magisk vis stoppet regnet i det Paul kom på scenen, og sola tittet til og med fram!

Ettersom det var nøyaktig samme spillelista, fremført på samme måte, på de to konsertene, foretar jeg en felles bedømmelse av sangene, både etter hvor godt jeg liker de forskjellige sangene, og hvordan de ble fremført. Jeg vil også gi terningkast 1-6 på hver låt. Min bedømmelse av konsertene og det Paul fremførte er derfor som følger: A H A R D D AY ’ S N I G H T – Konserten sparker i gang med den klassiske akkorden og åpningssporet på LP’en som virkelig markerte starten på Beatlemania! Full fres fra første sekund, og alle er med!

S AV E U S – Og mens alle fortsatt står der smilende og litt øre etter en solid dose 60tall, smetter Paul inn Save Us fra den nyeste plata New, en kjedelig låt sikkert flere enn meg ikke har noe spesielt forhold til. En typisk hvileskjær-låt, så vi ikke skal bli for bortskjemte med èn gang. Men bevares, det er trøkk i den!

C A N ’ T B U Y M E L O V E – Så smeller det igjen, og vi tar vi opp tråden fra A Hard Day’s Night, the swinging 60’s og Beatlemania igjen, og vi formelig ser de hylende, hoderistende og nær besvimte ungjentene for oss, og innser at Paul McCartney ikke har forandret seg det minste siden 1964!

L E T T I N G G O – Vi roer ned litt med de seige slepende riffene fra Letting Go fra Venus And Mars.., en låt som trollbinder og drar deg med. Wings på sitt beste!

T E M P O R A R Y S E C R E TA R Y – Beklager Paul, denne skulle du droppa. Om de fleste andre låtene på konserten er udødelige, er denne høyst dødelig. Et makkverk av synth og electronic, i beste fall ok da den ble gitt ut på McCartney II, men har ikke tålt tidens tann.

L E T M E R O L L I T – Dette er broren til Letting Go. Seige, intense riff, en flott låt som tar oss tilbake til Band On The Run-tiden.

Sugende. Gåsehud!

I ’ V E G O T A F E E L I N G – Sen Beatles fra Let It Be-skiva. Ikke blant mine personlige favoritter, men heftig gitarspill her også.

Men låta funker live, som den gjorden på the Rooftop concert..

MY VA L E N T I N E – Ikke blant Pauls beste ballader. Litt kjedelig låt. Det mest fascinerende er egentlig filmen som vises samtidig hvor Johnny Depp og Natalie Portman fremfører teksten til sangen på døvespråk.

NINETEEN HUNDRED AND E I G H T Y- F I V E – Her klarer ingen å stå stille. Klassisk Wings fra Band On The Run. Pianospillet er legendarisk.. «and I just can’t get enough of that sweet stuff my little lady left behind»…klimp-klimp, klimp-klimp, klimpklimp-klimp! Et høydepunkt!

H E R E , T H E R E A N D E V E R YW H E R E – En av de vakreste balladene Paul noen gang har skrevet. Et av mange høydepunkter på Revolver. Men ikke noe typisk konsert-låt...

85

M AY B E I ’M A M A Z E D – Men denne derimot! En skikkelig powerballade som Paul synger med sin råeste rockestemme! Gåsehud og bakoversveis!

W E C A N W O R K I T O U T – En av Pauls fineste Beatles-låter. En udødelig klassiker. Publikum er høyt oppe etter Maybe I’m Amazed, og det er ikke mange som ramler av etter denne!

IN SPITE OF ALL THE DANGER – For spesielt interesserte. Skrevet av McCartney/Harrison i 1958, og den første låta som the Quarrymen spilte inn. Men det er nok flere enn meg som ikke har noe forhold til denne. Paul drar i gang allsang så vi skal huske den….men for all del, en koselig country-låt.

H E R E T O D AY – Pauls hyllest til John Lennon etter sistnevntes død. «The conversation we never got to have»…mange våte øyne i publikum her. Låta er enkel, ren og vakker, og bæres fram av teksten. «then you were here today….for you were in my song». John Lennon er med ett blant oss igjen...

Q U E E N I E E Y E – Denne fremstår som et heiarop, en fotballsupporter-sang. Bra trøkk! Fra albumet New. Ikke noe låt jeg har noe sterkt forhold til, men den funker så det griner live!

N E W – Tittelsporet fra albumet med samme navn. Her har Paul virkelig truffet spiker’n! Dette er gode, gamle Paul! Denne låta kunne vært Beatles eller Wings, og oser av både 60 -og 70-tall! Klassiker for fremtiden!

YO U W O N ’ T S E E M E – Album-fyll fra Rubber Soul. Enkel låt, men et koselig gjenhør. Tatt med for å illustrere hvordan en låt kan bli til ut ifra et enkelt gitarriff.

THE FOOL ON THE HILL – Koselig ballade fra Magical Mystery Tour.

Fløytespillet løfter låta. Vi vugger med…

L O V E M E D O – Her er publikum med!

Beatles’ første singel, og derfor en klassiker.

Men dette er ikke noe stor låt, i all sin monotone enkelhet.

L A DY M A D O N N A – Beatles med trøkk! Tøff låt. Klassiker. Denne er obligatorisk.

Vi koser oss. Igjen føles det som tiden har stått stille siden 1968…

A N D I L O V E H E R – Nok en ballade-klassiker. Flott låt. Myke McCartney på sitt beste, med klassisk gitar og Spanske rytmer. Scenen fra A Hard Day’s Night-filmen hvor denne spilles er vakker, lun og deilig…

F O U R F I V E S E C O N D S – Introdusert som hans nyeste låt. Gitt ut av Rihanna og Kanye West. Ok låt. Må kanskje være med nå, men ingen låt for fremtiden.

B L A C K B I R D – Nok en publikumsfavoritt! Paul forteller om bakgrunnen for at han skrev den (raseproblemer i sørstatene), og låta får en ny dimensjon. Så enkelt, så vakkert. «Take these broken wings and learn to fly…»

86

E L E A N O R R I G B Y – Wow! Fantastisk låt! Et av høydepunktene på Revolver. En av låtene som definerte populærmusikken videre. Ikke noe strykeorkerster til stede, men Wix Wickens tryller fram de riktige lydene fra sin synthersizer. Et av konsertens høydepunkter.

BEING FOR THE BENEFIT OF MR. KITE – Morsom låt. Vil tro Beatles virkelig koste seg i studio da de spilte inn denne.

Hadde vært umulig å fremføre live i 1967, men med dagens muligheter befinner vi oss nå plutselig midt inne i Sgt.Pepper-verden med masse tivoli-lyder, sånn som både Lennon og George Martin ville ønsket det.

S O M E T H I N G – Paul hyller George Harrison ved å fremføre denne. Han forteller historien om da de spilte den på ukulele sammen, og drar i gang en morsom ukulele-versjon. Men når det glir over i den magiske originalversjonen, befinner vi oss i et musikkøyeblikk uten sidestykke. Dette er en av Beatles’ aller sterkeste låter, og den er skrevet av George Harrison! Ødødelig klassiker.

O B - L A- D I , O B - L A- D A – Stemningsfull, morsom og fengende reggae-låt fra the White Album. Lystigere enn dette blir det ikke. Ikke en fot i publikum er i ro. Man må bare bli glad av denne!

B A N D O N T H E R U N – Og nå står høydepunktene i kø! Paul kjører på mot toppen av repertoar-lista, og skal aldri lande igjen! Herfra og ut er det fullt trøkk! Band On The Run er en fantastisk mini-symfoni som bygges opp fra «Stuck inside these four walls», via «If I ever get out of here», og kuliminerer i et av konsertens høydepunkter når han drar i gang med «Well, the rain exploded with a mighty crash as we fell into the sun…». Band On The Run er en fantastisk live-låt!

B A C K I N T H E U S S R - Sugende rocker fra White Album. Og Paul forteller om da han spilte på Red Square i Moskva, og traff

medlemmer av den Russiske regjering, og de fortalte han på gebrokken Engelsk at de hadde lært Engelsk fra Beatles plater. Til almen latter.

Live-låt!

L E T I T B E – Obligatorisk. Låta mange venter på. Fantastisk ballade. Ingen har toppet denne siden. En mal for balladekomponister i snart 50 år. Selvfølgelig fra plata og filmen med samme navn. Sakral stemning, plutselig står vi alle i en stor katedral og hører på himmelsk musikk…

L I V E A N D L E T D I E – Konsertens høydepunkt! Live-låta over alle live-låter. Ild, røyk, smell og fyrverkeri! Man kjenner varmen langt ut blant publikum. I Berlin vartet Paul opp med fantastisk fyrverkeri som lyste opp hele kveldshimmelen, i Bergen noe mindre så han ikke skulle sette fyr på den gamle trehusbebyggelsen på Bryggen. Skulle han bare dratt èn låt måtte det blitt denne!

H E Y J U D E – Og vi fortsetter like godt med Hey Jude, allsang-låta over alle allsang-låter! Hva er vel bedre enn å stå på Paul McCartney-konsert og synge «Nah nah nah nah-nah-nah-nah, nah-nah-nah-nah, Hey Jude» sammen med tusenvis av andre! En klassiker, og en av Beatles’ aller beste!

Y E S T E R D AY – Vi vet det ikke er slutt, selv om Paul vinker og takker, og går av scenen.

Det kommer mer. Og så står han der alene med gitaren. Yesterday. Så vakker. Så ren. Så klassisk.

Vi nyter.

H I , H I , H I – Kjempekult at han drar Hi, Hi, Hi også. En litt bortglemt låt, men en av mine barndomsfavoritter. Er nok ikke alle

87

som har et like sterkt forhold til den som meg.

Har inntrykk av at det bare er jeg som synger med av full hals! En heftig rocker, med en frekk tekst… Konge!

utakknemlig jobb å plukke ut sanger til konserten! Fra et enormt skattekammer! En umulig jobb…eller egentlig en drømmejobb! Alle går fornøyde hjem uansett. Hver gang.

B I R T H D AY – Vi rocker videre. Vi bæres bare fram. Tøff rocker. Fra White Album.

Dedisert til alle som har bursdag i dag, eller i løpet av året :) Vi er i konsertens klimaks, men det må ta slutt…

Vi ses Paul :)

GOLDEN SLUMBERS/CARRY T H AT W E I G H T / T H E E N D – «It’s time to go»…sier Paul. Vi vet det. Vi har fått alt vi ønsker oss. Men vi skulle gjerne fått mer. Vi vet hva som kommer. The End… Tre låter smidd sammen til èn. De markerer avslutningen på Beatles’ siste studie-album, Abbey Road. Og på konserten.. The End. En verdig avslutning. Et flott punktum.

Og Paul sier ikke «goodbye», men «see you next time». Det er viktig. Vi ses igjen. Jeg har gjort unna McCartney-konsert nummer 5 og 6. Jeg så han i Drammenshallen i 1988, på Valle Hovin i 2004, Liverpool i 2008, og Telenor Arena i 2015. Og nå Berlin og Bergen. Men det blir ikke siste møte. Paul har rukket å fylle 74 år, men han er bedre enn noen gang. Han leverte 2 fantastiske konserter. Jeg kunne selvfølgelig ønsket meg enda flere låter, flere av de gamle klassikerne. Han kunne ha spilt dobbelt så lenge for min del. Og rukket dobbelt så mange klassikere. Noen låter savnet jeg: Silly Love Songs, Listen To What The Man Said, Mull Of Kintyre, Let’em In, Hello Goodbye, Paperback Writer, Get Back, Penny Lane, Got To Get You Into My Life, All My Loving… eller personlige favoritter som Through Our Love, Wanderlust, Dear Boy, London Town eller I Will. Men for en

88

89

Recording The Beatles ADT

Av: Oddvar Ruud

Gjennom årenes løp, helt tilbake til slutten av 60 -tallet, har selve vokalsounden til The Beatles vært særdeles mektig. Mange andre band sang også bra, men stemmen til John og Paul låt mer «himmelsk» enn de fleste andre. I begynnelsen kom dette av at de sang inn sangen en gang, for deretter å synge akkurat det samme en gang til, slik at man har to nesten like stemmer. Men, siden de ikke var helt like, ville de låte større, litt som fiolinene i et symfoniorkester, de låter stort, men fordi ikke alle felene er stemt helt likt og ikke alle spiller nøyaktig 100%, på samme måten, får man denne «store» følelsen.

Det å synge først en stemme og deretter synge en som er bortimot helt lik etterpå, kan være tidkrevende. Historien vil ha det til at spesielt John Lennon, rastløs som han var, syntes dette var kjedelig og maste stadig om at noen måtte finne opp en enklere måte å gjøre det på.

Til alt hell hadde Abbey Road et rimelig oppegående teknisk geni.

Ken Townsend, (General Manager, Abbey Road). Han funderte på denne problemstillingen og kom opp med en rimelig intrikat løsning, kalt Artificial Double Tracking, forkortet ADT. Eller på norsk, kunstig dobbelinnspilling.

90

En båndopptager består av to magnetiske «hoder», et for innspilling (record) og et for avspilling (playback). Studer J37, opptageren i Abbey Road, hadde i tillegg utgang for lyd på både inn og avspilling, noe som ikke var vanlig. Det gjorde at man kunne sende innspillingssignalet fra den ene direkte til opptak på en annen opptager, en mono British Tape Recorder -opptager (BTR2). Disse to hadde også forskjellige hastigheter, den ene hadde 15 tommer pr sekund og den andre 30. Tilfeldigvis, (eller skjebnebestemt?), var avstanden mellom avspillingshodene plassert slik at avstanden mellom BTR2 -maskinens opptak og avspillingshode var ca. dobbel av avstanden på J37’ens, noe som utlignet hastighet til tilnærmet den samme.

Ved å gjøre det på denne måten, fikk man to opptak av den samme kilden, f eks. sangen. Deretter kunne man variere hastigheten på kopien, slik opptaket kunne avspilles både foran original og litt etter den, 40 millisekunder ble ansett for å være det «magiske» øyeblikket. Litt teknisk kanskje, men hvis man forestiller seg at man skal synge samme sangen to ganger, vil man aldri være helt presis, litt ujevn i tempoet, og det gir et inntrykk av forsterkning, noe som ikke ville ha skjedd om det var 100% likt. Da ville det låte flatere.

Lytt til sangen på Beatlesplatene før 1966 og hør hvordan spesielt John Lennon ikke alltid husker hvordan han sang første gangen og derfor relativt ofte bommer.

Denne genistreken ble først utprøvd på Cilla Black og stemmen hennes, og den låt usedvanlig mye bedre.

Mange Beatlesinnspillinger brukte denne teknikken, ikke bare for å doble sangen, men også på instrumenter av forskjellig slag. Man kan eksempelvis høre det på bruken av blåserne i «Savoy Truffle».

Dette ga selvfølgelig The Beatles et lite forsprang på andre artister, også her.

91

En utrolig betydning

Av: Thorstein Selvik

92

Beatles’ betydning kan knapt overvurderes. Til neste år er det 60 år siden The Quarrymen begynte, spiren som ble til Beatles. Enhver popartist som har betydd noe som helst, ja, enhver popartist i det hele tatt, skylder Beatles svært mye. Neil Young er en av de aller største og generasjonsoverskridende artistene – uten Beatles ville han knapt tatt i en gitar i det hele tatt. I Canadas forblåste Winnipeg var guttedrømmen til Neil å bli som Beatles, som John, Paul – eller kanskje som George. Bob Dylan besøkte John og Paul på Chelsea Hotel i New York i 1964. En legendarisk historie, hvor supercred folk artisten Dylan, et ikon for borgerrettighetsbevegelsen og for studenter i 50 stater, heller ville bli popstjerne a la Beatles. Med glinsende dress og Fender Stratocaster. Og det ble han på Newport folk Festival året etter da han gikk elektrisk med gitaresset Mike Bloomfield på sologitar. Og Pete Seeger prøvde å kutte strømledningen til forsterkerne med øks. Sterke scener og enda sterkere følelser. Og da Jerry Garcia, den legendariske frontfiguren i like legendariske The Grateful Dead oppdaget Beatles i 1963, var hans skjebne også beseglet. Ingenting ble som før.

Beatles var vannskillet. Og Bruce Springsteen som debuterte med albumet Greetings From Asbury Park i 1973 uttalte – selv etter blockbusteren Born To Run (1975): Jeg er født for sent, jeg blir aldri som Beatles, aldri så stor. Og Sinatra skulte på Beatles, som han hadde skult på Elvis på Ed Sullivan Show. Og David Cros-

by, Stephen Stills og Graham Nash – de var die-hard Beatles fans og gjorde blant annet historiens beste versjon av Blackbird. Og Elton John og Eric Clapton. Og Joe Cocker og Leon Russell. Og JJ Cale og Lowell Goerge. Og Duane Allman, Gregg Allman og Dickey Betts – alle Beatles aficionados.

Blant mange, mange andre: 10CC, Creedence, Byrds, Love, Monkees, Flying Burrito Brothers, you name it.

Nyere artister omfavner også Beatles. Og selv om de ikke alltid vil innrømme det, er de hjelpeløst påvirket. Oasis hadde vett nok til å kalle sitt siste album Standing On The Shoulder Of Giants. Det gjorde de nemlig til de grader. Stortyver av Beatles-soundet: Wonderwall, Don’t Look Back In Anger. Og andre stortyver er Tears For Fears (Songs From The Big Chair, Seeds Of Love), Coldplay (alt de har laget), Vampire Weekend, Phish, R.E.M, Fleet Foxes, you name it again.

Stevie Wonders’ eminente Songs In The Key Of Life (1976) har et klart beatlesque preg, som mange andre av Motown-artistene fra Four Tops, Temptations og Marvin Gaye til Michael Jackson. Man kan endog hevde at Berry Gordy’s Tamla-Motown (senere Motown) var satt opp for å bringe svarte artister fra soul og r&b til popmusikk.

Inspirert aller mest av Beatles. Tyngre artister som Vanilla Fudge, Iron Butterfly og til og med Frank Zappa var inspirert av Fab Four. Zappas svar til Sgt Pepper (1968)

med kopiert cover fra Pepper het We’re Only In It For The Money er så sin sak, men hans to mesterverk Overnite Sensation (1972) og Apostrophe (1974) – begge kommersielle suksesser – hadde klare Beatlespåvirkninger.

Og slik kan man fortsette, nærmest i det uendelige. Men hvorfor er det slik, hvorfor er dette sant? For sant er det, uansett hva enkelte hipstere med komplekser måtte finne på å lire av seg (de er få…). Det hjelper alltid å være tidlig ute, ikke nødvendigvis først, men tidlig. Uten Elvis og Chuck Berry intet Beatles. Og alle fra Hank Williams, Big Joe Turner, Buddy Holly, Jerry Lee og Carl Perkins var sentrale i sin påvirkning på Beatles. Veldig sentrale.

Og Pretty Things, Rolling Stones, Alexis Korner og flere hadde langt hår og sa fuck you til The Establishment. Beatles gjorde noe mer, noe annet. Andre farger, annen psykologi, annen virkning. Som Dylan sa: Jeg aner ikke hvordan jeg skrev de sangene den gangen. Noen brukte meg som medium. Det samme med Beatles: Sangene, soundet, og jada, George Martin. I det grå England etter krigen skapte Beatles farger, en kaleidoskop av farger. De fant ikke opp fargene, og de etter hvert psykedeliske. Det gjorde Jefferson Airplane og Seeds og Fugs og mange andre i Amerika, men Beatles var trollmennene som tok impulsene i bruk, på en rikholdig, kommersiell, troverdig og spennende måte.

93

Beatles hadde jo flere distinkte faser – en klassisk introfase fra 62-66, en eksperimenterende mesterverkfase fra 66-68, og en elegisk, magisk og tidvis trøblete sistefase 69-70. Så var det slutt.

Enten må du som Rolling Stones, Neil Young, Bob Dylan og Grateful Dead holde på i tiår etter tiår – du får følgere fra flere generasjoner. (Du kan til og med få Nobelprisen!) Utholdenhet kan være en bra egenskap, men det fordrer at det musikalske nivået holdes oppe. Det kan tidvis være en utfordring når stemmen brekker og høytonene blir falske. Og man går i gjentakelsenes malstrøm av kjedsomhet.

Beatles var alltid friske, aldri kjedelige.

Det er fælt å si det: De ga seg på topp – som Jimi, Janis og Jim Morrison. Og som Guds egen sanger Gram Parsons. Nå lever heldigvis Macca og Ringo i nokså bra velgående, men poenget står likevel klart: Kvalitet er en skjør blomst og kan ha begrenset levetid.

Beatles er popmusikkens Beethoven (selv om de i begynnelsen like å rulle over ham).

De er enkle, men komplekse. Lette å like, men kan være krevende å forstå. Som Macca sa til småfrekke David Letterman da sistnevnte mente at Beatlessangene var enkle: Du kan jo prøve å skrive Yesterday, se hvor lett det er. Det beste enkle er nemlig genialt, og det geniale er magi og undring. Ingen hadde i 1963 eller i 1970 trodd at Beatles skulle bety det de har betydd og betyr. Ingen hadde trodd at klassisk rock og pop skulle være så levedyktig langt inn i der 21. århundre. Grunnene til det er mange – babyboomere i stort antall

94

og med god økonomi, og som Macca selv sier: Det er ikke lett å lage nye klassiske låter – flere tusen er allerede skrevet før.

Unge artister er så til de grader retro der de løper rundt med Martin-gitarene sine, spiller på det gamle Hammond B3-orgelet, spiller den gamle Hofner –eller Fenderbassen. De klassiske Pearl- eller Ludwigtrommene, listen er lang. Legger du et bilde av The Byrds eller The Beatles anno 1965 på et bord og legger samtidig bilder av Jack White, Trey Anastasio, Ryan Adams eller andre av dagens hippe artister på samme bord, ser man at hårsveis, klær og instrumenter er forbausende like. Og musikken da: Ja, de høres alle mer eller mindre ut som Beatles..

95

Mitt hektiske Beatlesår av Erik Blindheim

Roger Iversen og Erik I Blindheim med Paul McCarteys stein til Bergen Walk of Fame Foto: Gerd V ågenes Andersen

Det begynte i grunnen tilbake i 2011. Dette var første året jeg var på Beatlesfestivelen på Beitostølen. Min bror Trond og jeg var invitert til å delta i komiteen som skulle finne artister og lage program for 2011-arrangementet. Som bergensere valgte vi selvfølgelig Bergensartister. Oddvar Ruud holdt foredrag og Revolver spilte. Da festivalen var over spurte jeg Odvar om vi skulle lage en Beatlesklubb i Bergen. Han fortalte meg at en slik klubb allerede eksisterte, og at jeg var velkommen der.

Jeg hadde mye kontakt med Oddvar i årene som fulgte. Men det ble aldri noen møter i Beatlesklubben i Bergen. I 2014 begynte jeg å engasjere meg som bidragsyter med markedsføring og som fast g jest i Bergen Beat Club (BBC). En klubb med levende musikk fra 50 – 60 og 70 tallet. Det er ca 60 beatgrupper som er medlem av klubben.

Samme året fikk jeg også forespørsel fra Roger Stormo om jeg kunne hjelpe med å lage noen sider i Norwegian Wood. Jeg sa ja, selv om jeg ikke var øvet i programvaren som benyttes til slike ting, og ble fast layoutmedarbeider frem til årets julenummer. Min bror Trond sin sønn Jørgen sa seg villig til å ivareta julenummeret som du nå sitter med i hånden. Vi skulle i grunnen hatt flere layoutmedarbeidere. Her er det bare å melde sin interesse til redaksjonen.

2016

For meg har dette vært det mest hektiske året. Det begynte med at daværende formann i BBC Arne Simones, Rolf Thom-

sen, Oddvar Ruud og undertegnede hadde et møte der det blant annet ble diskutert å melde Bergen Beat Club kollektivt inn i Norwegian Wood og arrangere en tur til Liverpool. Arne tok dette opp i styret i BBC og begge deler ble g jennomført.

Vel hjemme ig jen startet BBC sin planlegging av arrangementer rundt Pauls konsert i Bergen. Her planla vi 3 arrangementer der vi også inviterte med oss medlemmer fra Norwegian Wood.

Året begynte med at Oddvar Ruud hadde en ettermiddag der han sang og spilte Beatles på BBC sin lørdagscafe. Samtidig startet planleggingen av Liverpoolturen.

Det neste Beatlesarrangementet for meg ble en tur til premieren av The Sessions at Abbey Road som hadde premiere 1. april i Royal Albert Hall.

Gjengen som reise her var “min egen” Beatlesg jeng, som årlig reiser til ett eller annet Beatlesarrangement. Foruten meg og Trond med damer ”på slep” [Symbol] ,består denne g jengen av Are Stegane, Dag Inge Fjell, Vegard Martinsen og Knut Molvik. Alle medarbeidere i Norwegian Wood.

Henholdsvis som skribenter, trykkeri og layout. Da vi kom over var avtalen at vi skulle treffe Roger Stormo med sin bedre halvdel Bente Gullerud på en pub. Så skjedde og diskusjonen gikk blant annet på om at “tenk om” Paul McCartney legger inn Norge på turnelisten.

Et arrangement i BBC sine lokaler på Nøsteboden. Dette var et gratis arrangement spandert av BBC. Ca 120 deltagere fikk en spesiell Beatlesaften, der også Oddvar Thorsheim plutselig dukket opp og fremførte Beatles på nynorsk.

Dagen var det to arrangementer, eller tre om vi regner med Paul sin konsert på Koengen. Vi begynte kl 11.00 med å legge med stein for Paul på:

The Sessions at Abbey Road var en opplevelse, men Knut Molvik holdt helt kjeft om at Paul McCartney skulle spille i Bergen. På dette tidspunktet var det ingen i “presse-Norge” som ante det.

Grunnen til at Knut visste det var at før han reiste hadde han fått i oppgave å trykke plakatene til Bergenskonserten.

The Night Before

Bergens Walk of Fame

Vi hadde kontakt med både Live Nation, Bergen Live og Pauls pressetalsmann.

Meningen var at Paul selv skulle delta.

Vi hadde ordnet med at handelsministeren vår skulle komme å holde talen til Paul.

En tale som handlet om havnebyene Liverpool og Bergen, om Mersey Beat og Bergen Beat. Men tidsplanen til Paul holdt ikke, selv om vi ga tilbud om å hente ham i helikopter. Monika holdt en flott tale. Det samme g jorde den nye formannen i BBC, Karl Jakob Helland og Oldermanden i Det Glade Bergen, Bård Kjersem.

Fikk med meg den siste timen av dette arrangementet. Det ble også holdt en quiz.

Den heldige vinneren var Norwegian Wood skribenten som vant billetter for to. De trengte han ikke. Han ga de bort.

Bergen Beat Clubs tur til Liverpool

I dette nummeret kan du også lese Berit S Faabergs reportasje fra deler av turen Bergen Beat Club hadde til Liverpool.

Den nærmeste beatlesopplevelsen jeg hadde var middagen vi hadde med Freda Kelly, Beatles’ sekretær og guiden vår, Jackie Spencer.

Freda, Erik og Norwegian Wood, Foto: Berit S Faaberg

Som en kuriositet kan det navnes at Bårds datter var hyret inn som skredder for Paul og satt bak scenen under hele konserten.

En kopi av steinen er sendt til London med lovnad om at den skal bli signet av Paul og returneres til Bergen.

Den historien kan du lese om i sommernummeret (2016) av Norwegian Wood. Selve konserten kan du lese om i høstnummeret.

Vorspiel

Page One fra Bergen Beat Club spilte Beatles for oss. Arrangementet var vellykket og vi fikk høre mye god Beatlesmusikk fra 13 til ca 17. Lokalet har plass til 140, men bare 80 stilte, dette skyldtes sannsynligvis Paul sin konsert som begynte kl. 19 og et konkurrerende arrangement på Zakken der Beitofestivalens egen trubadur Gary Owen spilte.

Alle klubbens medlemmer var med og vi holdt hus på Hard Days Night-hotellet. Plutselig kom Freda bort til bordet der jeg satt, og satte seg ned ved siden av meg. Meningen var at alle på bordet skulle få stille henne spørsmål.

Jeg fortalte henne stolt at jeg var medarbeider i Den norske Beatlesklubben Norwegian Wood. Dette syntes hun var gøy og spurte meg om jeg hadde noen spørsmål om Beatles. Dette hadde jeg ikke forberedt meg på.

Det beste jeg kom på i farten var om det er riktig at Eleanor Rigby ligger begravet i Liverpool og om statuen av henne som er laget av Tommy Steel er av et “riktig” menneske eller om det er en fantasifigur.

Hun fortale som sant er. Eleanor Rigby er en fantasifigur. Og at det er tilfeldigheter at det ligger begravd en dame med samme navn på gravplassen til St. Peters Church, men at Paul i sin underbevisthet kanskje hadde lagt merke til navnet.

En dame med navn Eleanor Bron var med i Beatlesfilmen “Help!”. Derfor Eleanor.

Rigby var en del av navnet på en butikk i

Foto Erik I Blindheim

Bristol “Rigby & Evens Ltd, Wine & Spirit Shippers” var det fulle navnet. Dette var et navn han hadde lagt merke til da han gikk i gatene utenfor teateret og ventet på kjæresten, som den gang var Jane Asher, hun hadde en rolle I “The Happiest Days of Your Life” som da ble spilt i Bristol.

Og det var den middagen. Etter middagen dro mesteparten av g jengen til Liffey’s bar og hørte på BBC-gruppene vi hadde med oss. Gerd, Jan Henrig og undertegnede valgte å blande oss med lokalbefolkningen på Cavern Club.

Dette er i grunnen slutten på det hektiske Beatlesåret mitt. I romjulen skal Gerd og jeg planlegge neste år.

God Jul og Godt nytt år!

Oddvar Torsheim besøker Norwegian Wood sitt redaksjonskontor i Bergen Foto: Gerd Vågenes Andersen

Hi to all my Norwegian fans and Beatles fans.

My dream for a long time was to record my own personal tribute to The Beatles. It has taken this long mainly because these chosen pieces are almost like sacred songs that shouldn’t or needn’t be messed with. My deep affection hasn’t faded through the years and never confusing the nostalgia for substance and quality. I am just glad The Beatles existed, for in my eyes the world never have been the same without them.

These recordings are my little example of my own personal tribute for the immense joy they brought me and the millions of others! They simply transformed modern music.

98

99

100