Norwegian Wood 166 by Roger Stormo

Nr 166 • HØSTEN 2021

n e d r e v drer

n a r o f o Ring

Slutten på The Beatles

E B IT on

iti T d E E L cial Spe

Beatlesfilmene:

6 1 9 • 1 i •2 3 o l y s e O n l t i r t a s le cC t a M l e u B a a P h e l l i v F U A

Nr 166 • Høsten 2021

PRESIDENT: Toralf Høyer-Hansen toralf@norwegianwood.org SJEFREDAKTØR: Roger Stormo roger@norwegianwood.org SEKRETÆR: Bjørn Bjerkeskaug info@norwegianwood.org NETTSTED: www.norwegianwood.org FACEBOOK: www.facebook.com/beatlesklubb

TWITTER: www.twitter.com/beatlesklubben ADRESSE: Norwegian Wood Postboks 105 Tveita 0617 OSLO TRYKKERI: Knut Molvik • Molvik Grafisk knut@molvik.no LAYOUT: Erik I. Blindheim Baremeg.no erik@baremeg.no ANNONSER: Lise Lotte Andersen lotte@mercurc.no

Kontingentsatser - Medlemskontingenten for 2021 gjelder for hele året, noe som inkluderer fire numre av medlemsbladet.

Her er de forskjellige satsene: Norsk medlemskap (papirutgaven av medlemsbladene ) kr. 350,Utenlandsk medlemskap (papirutgaven av medlemsbladene) kr. 450,Elektronisk medlem Norge og utlandet (pdf-fil av medlemsbladene) kr. 200,Familiemedlem (Støttemedlem, får ikke bladene) kr. 100,Klubbens kontonummer er 1271 21 35628 Du kan også vippse oss Vipps-nummer: 128526. Skriv navnet og adresse på den som skal motta bladet som melding. Har du flyttet er det svært viktig at du melder inn dette til oss, så får du bladene når du skal, og dette sparer oss for ekstra portoutgifter. Takk til:

Ole-Andreas Refsnes • Svein Sund • Sten Randers Fredriksen Dag Arne Nilssen • Duncan Drivers • Audun Molde

3. Rogers leder 7. Imagine 50 8. Presidenten har ordet George og India del 6 20. Takk for laget, Caddy 22. Charlie Watts 24. Min mening: Styr unna! 26. Let It Be 2021 40. Ringo forandrer verden 41. Paul som gjesteskribent i Det Nye del 3 46. The Beatles DNA del 6: Help! 51. All Things Must Pass i ny miks 58. Beatlesfilmene del 3: Magical Mystery Tour 67. Oppbruddet 83. McCartney 3-2-1 88. Paul sine sanger 90. Georges barndomshjem til salgs igjen 92. Men Beatles kom ikke til Oslo 95. Kassettopptak med Lennon fra Danmark 98. På besøk hos Ringo 99. Svensk ubrukt plakat

gentlig skulle vi ha vært i London – i selveste Abbey Road Studios – Texi, Kick og jeg. Det var en uke i august at de holdt «åpent hus» i tre studioer og kontrollrom, samt ekkokammeret til studio 2, hvor John sang inn vokalen sin på «A Day In The Life». Og vi hadde billetter til lørdagen. Men da England hadde åpnet opp samfunnet var det likevel såpass mange restriksjoner at British Airways kansellerte både våre flyvninger og alle andre flyvninger de hadde satt opp for et par uker. Og så økte smitten, kanskje mye takket være at folk samlet seg på sportspubene under fotballEM. Enden på visa ble at vi holdt oss hjemme, alle tre. Det har vært nok å bruke penger på her hjemme også. Femtiårsjubileene fortsetter, både de forsinkede og de som kommer på 50-årsdagen. Paul har kommet med en half speed mastret «Ram» og de har presset opp den nye versjonen av «Imagine» the ultimate mix 2LPen på hvit vinyl. Vi fikk den jo «bare» på svart og klar vinyl i 2018. Ringo er ute med ny EP. Harrisonfamilien har gått helt bananas over the top med «All Things Must Pass». Og Paul slår til med «McCartney III Imagined» på plate og ikke mindre enn tre nye bøker. En med tekster og sjeldne bilder i to bind, en ny barnebok om Grandude og en kokebok med oppskrifter basert på hans avdøde kone Lindas retter, men modernisert med ingredienser man ikke så lett fikk

Sjefredaktøren ved inngangen til Dr Holms hotell på Geilo. 3

Foto: Bente Gullerud

Men hører den hjemme i Beatlessamlinga?

Men endelig så har vi fått bekreftelsen på jubileumsutgaven av «Let It Be»-albumet. Mer detaljer om dette inne i bladet. Ad ryktesveier hører vi også hvisken om Wingsalbumet «London Town» i tide til julesalget. Vårt medlem, rikspopsynseren Audun Molde har skrevet til oss om en ting han mener var en utelatelse i det han ellers syntes var en svært lesverdig artikkel av Dag Arne Nilssen om filmen «Help!» i forrige NW. Og det er det norske innslaget han sikter til.

tak i da hun ga ut kokebøker selv. Dette mens vi fortsatt går og venter på hans nye musikk til musikalen «It’s A Wonderful Life» og animasjonsfilmen «High in the clouds». Arbeidsnarkomanen fornekter seg ikke. Nylig så vi ham også i en reklamekampanje for vaksinering.

Operasangerinnen Kirsten Flagstad (1895-1962) fra Hamar skal visst være med på avslutningsmusikken, ouverturen til «Barbereren fra Sevilla» av Rossini, med The Philharmonia Orchestra dirigert av Herbert Von Karajan. Hermed nevnt, men vi fant altså ikke noe om dette på internett. Men Nilssen trår til videre i filmhistorien til The Beatles, og i dette nummeret tar han for seg TVfilmen «Magical Mystery Tour» fra 1967. Apropos TV, så lagde Paul McCartney i sommer en musikkvideo til Becks utgave av sangen «Find My Way» fra «McCartney III Imagined». Her hadde man benyttet seg av den såkalte «deep fake» teknologien, noe som går som en farsott på nettet for tiden. Teknologien lar deg bruke et bilde kombinert med dine egne ansiktsbevegelser til å skape liv i bildet. I musikkvideoen opptrer en skuespiller med Paul McCartneys unge ansikt. Det er ikke like vellykket gjennom hele filmen. 9. september var det 50 år siden Imagine-albumet og i den anledning inviterte Yoko Ono alle i verden til i fellesskap å se Imagine-filmen på internett via Prime Video. Hun visste sikkert ikke at dette utelukket verden utenfor USA. Filmen inngår nemlig i noe som heter «The Coda Collection» som er tilgjengelig fra TV-strømmetjenesten Amazon Prime i USA, men ikke vår hjemlige utgave av Amazon Prime.

Foto: Richard Porter

Abbey Road Studios har en stund nå benyttet muren utenfor til å reklamere for aktuelle produkter, og i høst har denne vært dekorert både med «All Things Must Pass» og «Imagine». Koronarestriksjonene har som kjent vært lettet på i sommer, men vi må fortsatt være forsiktige. Sommerferien ble derfor tilbragt på campingtur i Norge, og på hjemvei fra Bergen stakk vi på en innskytelse innom Dr Holms hotell på Geilo. Det var jo der Ringo bodde mens han filmet i 1971, noe vi har feiret i de to foregående numrene av Norwegian Wood.

Foto: Abbey Road Studios

Universal Music har planer om å lansere jubileumsutgaven av «Let It Be» albumet på et arrangement på Røverstaden (tidligere Club 7) under konserthuset i Vika i Oslo.

Det er et staselig hotell i skikkelig gammel luksusstil, men til tross for det flotte interiøret var ikke stemningen der. Der var nesten folketomt, så vi ble mest minnet om stemningen i «The Shining» – Ondskapens hotell.

Følg med på vårt nettsted www.norwegianwood.org eller klubbens Facebook-side for mer informasjon om dette.

Vi spurte den enslige resepsjonisten om de hadde noen minnegjenstander fra Ringos opphold der for femti år siden, men han bare så uforstående på oss. Dette i skarp kontrast til et hotellbesøk min kamerat Kick og kjæresten hadde i Malmø nå i september, Mayfair Hotel Tunneln. Der hang det bilder av berømmeligheter som hadde besøkt hotellet opp igjennom, men det største bildet var av George og Paul som spiste på hotellets kjellerrestaurant i 1967. Når vi først er inne på dette med hoteller og pandemien, så blir det som i 2020 heller ingen Beatlesfestival på Beitostølen i år. Vi har snakket med festivalsjef Terje Steinsrud som satser på bedre lykke neste år, og håper da også å kunne booke inn gjester fra utlandet. 6

Da ønsker jeg dere alle en riktig god høst fremover!

Roger

Den nye hvite doble "Imagine" ble utgitt i et begrenset opplag for samlere. Bilde: UMe/Capitol

Hvit dobbel Imagine av Roger Stormo

Det er visst ikke grenser for hvor mye penger plateselskapene tror vi samlere sitter og ruger på, så de klekker hele tiden ut nye produkter de tenker de kan suge inn noen av disse pengene ved hjelp av. 10. September 2021 ga Capitol/UMe ut en samlerutgave av John Lennons «Imagine» LP i begrenset opplag som dobbel LP på hvit vinyl, med miksen fra 2018 på LP 1 - den såkalte «Ultimate Mix» som lydtekniker Paul Hicks sto bak, og en rekke prøvetagninger og demoer på LP2. Den unike, utvidede utgaven, «Imagine - The Ultimate Mixes & Out -takes», inkluderer den originale demoen for «Imagine» sammen med en rekke alternative versjoner som demonstrerer skrive- og innspillingsprosessen og viser utviklingen av sangene. Inkludert er alternative versjoner for nesten hver sang på platen, inkludert «Jealous Guy» (Take 9), «It’s So Hard» (Take 6), «Crippled Inside» (Take 3, Take 6), «Gimme Some Truth» (Take 4 ), «I Don’t Wanna Be A Soldier Mama I Don’t Wanna Die» (Take 25), «Oh My Love» (Take 6), «How Do You Sleep?» (Takes 1 & 2), og en tidlig versjon av “Oh Yoko” hentet fra øving foran Bed Peace, filmet på Bahamas. Platen er identisk med den utgaven som kom på sort og gjennomsiktig vinyl i 2018.

Sporliste: Side A 1 Imagine 2 Crippled Inside 3 Jealous Guy 4 It’s So Hard 5 I Don’t Wanna Be A Soldier Mama I Don’t Wanna Die Side B 1 Gimme Some Truth 2 Oh My Love 3 How Do You Sleep? 4 How? 5 Oh Yoko! Side C 1 Imagine (Original demo innspilt i Ascot) 2 Imagine (Take 1) 3 Crippled Inside (Take 3) 4 Crippled Inside (Take 6 alternativ gitarsolo) 5 Jealous Guy (Take 9) 6 It’s So Hard (Take 6) Side D 1 I Don’t Wanna Be A Soldier Mama I Don’t Wanna Die (Take 25) 2 Gimme Some Truth (Take 4) 3 Oh My Love (Take 6) 4 How Do You Sleep? (Takes 1 & 2) 5 Oh Yoko! (Fra «Bed Peace» filmopptak – Sheraton Hotel, Bahamas 1969) 7

Toralf Høyer-Hansen

Tilbake til hverdagen Den 21. april 1968 forlot George og Pattie India, 9 dager etter det hastige oppbruddet med Maharishi Mahesh Yogi i Rishikesh.

Presidenten har ordet

Hver Beatle returnerte hver for seg. Ringo reiste hjem etter bare to uker, og klaget på alt fra maten til innkvarteringen. Paul holdt ut i nesten en måned, men fristelsen med å komme seg tilbake til London for å jobbe med bandets nye virksomhet, Apple Corps, ble for stor. Heller ikke John og George ble igjen til den planlagte avreisedatoen (25. april), men forlot ashramen 12. april.

George Harrison og India del 6

På det tidspunktet hadde den «rolige og kreative oasen» blitt ødelagt av stygge rykter om Maharishis seksuelle forseelser og økonomiske grådighet. John forlot India så raskt han kunne, mens George dro til Ravi Shankar i Madras, lite villig til å gi slipp på India og vende tilbake til materielle bekymringer i hjemlandet . George ønsket ikke å dra rett fra to måneder med meditasjon inn i kaoset som ventet på ham i England; Apple, jakten på en ny manager, fansen og pressen. I stedet reiste vi for å besøke Ravi Shankar, hvor vi fortapte oss helt i musikken hans. – PATTIE BOYD Det var en forandret George som kom tilbake til hjemlandet. Hans interesse for indisk kultur, musikk og religion var mer intens enn noen gang, og hans ønske om å lære var umettelig. Men samtidig som han fordypet seg i hinduismen, endret hans personlighet seg. George var mer seriøs. Etter at han kom tilbake fra India, var realiteten for George og resten av The Beatles at de nå måtte være forretningsmenn og håndtere alt som hadde med The Beatles' sakte voksende imperium å gjøre. Samtidig som de kranglet om hvem som skulle få jobben etter Brian Epstein, måtte de finne forretningspartnere til Apple. Fra å «bare» være musikere måtte de nå også være forretningsmenn, noe de ikke var. De var kunstnere. De skapte ting. – PATTIE BOYD Da jeg første gang møtte George i 1963, var han Mr. Fun, Mr. Stay Out All Night. Så plutselig fant han LSD og indisk religion og ble veldig seriøs. 8

Krishna er likevel mest kjent for sine amorøse eventyr med gjeterjentene, gopiene. Han spilte fløyte og sang og danset med dem alle i skogene, og hver av dem var sikker på at det var henne han elsket høyest. (Wikipedia)

Ting gikk fra ganske ville helger, hvor vi hadde biff og nyrepai og satt og småpratet, til disse seriøse helgene der alle gikk rundt salige og snakket om meningen med livet. TONY KING /Apple-ansatt George fortsatte å meditere, men nå på en mer tvangsmessig måte. Noen ganger syntes han å finne fred; andre ganger gjorde det ham fjern og deprimert. Humørsvingningene hans påvirket Pattie i så stor grad at hun i ettertid innrømmet å ha slitt med selvmordstanker på grunn av det.

George fortalte Pattie at han ønsket å bli som Krishna – et åndelig vesen omgitt av vakre, villige kvinner. Til tross for hans åndelige sult var de mange fristelsene en rockestjerne ble utsatt for vanskelig å motstå. Han hadde affærer med mange kvinner, og han gjorde lite for å holde de skjult for Pattie.

Under besøket i India hadde George blitt fascinert av historiene om Krishna. Guden som var kjent som "den mørke," og var lett å kjenne igjen på grunn av hans blå hud.

George var bare et menneske, veldig pen og veldig berømt. Han hadde sine opp og nedturer. Fristelser ble kastet mot ham hele tiden, og hans streben etter det åndelige ble derfor vanskelig. Jeg tror George var langt mer bevisst enn andre mennesker om den evige kampen mot ens egne demoner. Vi har alle demoner inni oss. Vi er alle fulle av svart-hvitt. Han slet med det. Han ønsket alltid å være en god mann og gjøre det rette. – PATTIE BOYD

Det fortelles at Krishna ble født som sønn av den onde fyrste Kamsa's søster Devaki. En spådom fortalte at Kamsa skulle bli drept av hennes sønn, og fyrsten drepte derfor sønnene etter som de ble født, men Krishnas mor sendte i hemmelighet gutten til en landsby der han vokste opp blant gjeterne. Mange velkjente historier dreier seg om hans barndom og ungdom. Han var en uskikkelig gutt som elsket å stjele smør og melk. Fortellingene har likhetstrekk med barndomsfortellinger om Jesus: det impulsive barnet med overnaturlige evner.

Georges kone Olivia Harrison har også uttalt seg ærlig om sin avdøde manns "utfordrende" holdning til andre kvinner: Han likte kvinner og kvinnene likte ham. Hvis han bare sa et par ord til en kvinne, skapte det store bruduljer. Så det var vanskelig å leve sammen med en som var så høyt elsket. 9

George var misfornøyd med sin rolle i The Beatles og søkte noe utover berømmelsen og rikdommen gruppen hadde brakt ham. Han ønsket noe varig, noe åndelig; India tilbød det alternativet. Du kan være multimillionær og ha alt du kan tenke deg i livet, men en ting kommer du ikke utenom - du kommer fortsatt til å dø. Du kan gå gjennom livet, gå gjennom millioner av liv, og fortsatt ikke skjønne hva hensikten er. Jeg prøvde å tenke tilbake til da jeg var en liten Scouse-gutt i Lime Street i Liverpool.

Filmfestivalen i Cannes 1968 15. mai 1968 satte George kursen mot SørFrankrike og filmfestivalen i Cannes. Sammen med seg på reisen hadde han Pattie, Ringo og Maureen. Turen ble gjort for å kaste glans over verdenspremieren til filmen Wonderwall, som hadde premiere 17. mai. George hadde laget musikken til filmen (Wonderwall Music - omtalt i et tidligere medlemsblad).

Det var da jeg tenkte: "Vel, dette trinnet fra det ene til det andre er egentlig ikke så vanskelig; det er bare en holdningsendring og en annen forståelse som trengs. – GEORGE Georges forhold til John og Paul hadde forandret seg etter oppholdet i India. Stadig sterkere følte han at de ikke respekterte han som musiker og komponist. I tillegg slet han med dårlig samvittighet for at han hadde «lurt» de andre tre med seg til Rishikesh – selv om alle fire lovpriste meditasjon som metode ved returen til London. Samtidig tok John og Paul avstand fra personen Maharishi. 10

Festivalen forgikk samtidig med landsomfattende streiker og protester fra franske arbeidere og studenter, og samme dag som Wonderwall hadde premiere, var mer enn 11 millioner i generalstreik. Store deler av landet ble lammet og medførte politisk krise for de Gaulle-regjeringen. Protestene nådde et punkt hvor de etablerte politiske lederne fryktet borgerkrig eller revolusjon.

Uroen fortsatte til slutten av juni, da presidenten oppløste Frankrikes nasjonalforsamling og utlyste nyvalg. Filmen Wonderwall var en av de siste filmene som ble vist på festivalen, da den brått ble avsluttet 18. mai – flere dager før planlagt dato. Filmen ble godt mottatt av pressen og vant en pris. På grunn av problemer med å få til en ordentlig internasjonal distribusjonsavtale, var det ikke mange kinogjengere som fikk sett filmen. Wonderwall kom ut en stund senere og led en stille død. Ringo ble med meg til premieren i Cannes. Jeg vet dette fordi de har gitt ut filmen på DVD, og jeg har lest Dereks (Taylor) tekst på omslaget til filmen. Jeg husket ikke noe av dette før jeg så bildene av oss sammen med en ganske hyggelig ung dame som het Jane Birkin, som var med i filmen. -GEORGE 11

Jeg er ... Jesus Kristus. Jeg har kommet tilbake igjen

Først 12. januar 1969 ble filmen satt opp i London – fortsatt uten en distributør på plass. Georges musikk til filmen, Wonderwall Music, var det første albumet som ble utgitt av et medlem av The Beatles på deres nye plateselskap - Apple Records. Platen var i butikkene i Storbritannia 1. november 1968, og i Amerika 2. desember 1968.

Selv om det er George som er kjent som den åndelige i The Beatles, hadde han til tider en sterk åndelig venn i John.

Albumet kom ikke inn på listene i Storbritannia, men klarte en respektabelt 49.-plass på de amerikanske hitlistene.

Like etter at George og Ringo kom tilbake fra Frankrike, ble de kalt inn til et ekstra styremøte i Apple. De ble fortalt at John ønsket å komme med en viktig kunngjøring.

I en periode etter oppholdet i Rishikesh, virker det som om religion hadde en sentral plass i hans liv.

Johns barndomsvenn Pete Shotton forteller: En kveld, etter noen joints og litt LSD, satt vi på Kenwood og spilte lydbånd da John plutselig løftet begge armene i lufta. Armene førte han sakte rundt i sirkler, da han dødsseriøs sa: "Pete, jeg tror jeg er Jesus Kristus. Nei vent, jeg er Jesus Kristus." "Du er hva? " sa jeg. "Jeg er Jesus Kristus. Jeg er tilbake igjen. " "Å ja," sa jeg, "hva skal du gjøre med det? "

noe vi alltid har gjort, så fylles kanskje ikke menighetene, men det vil bli mange dansende kristne rundt omkring i danselokalene. Uansett hva folk tror og feirer, Gud eller Jesus, tror jeg ikke det spiller noen rolle så lenge de er klar over ham og hans budskap.

"Jeg må fortelle verden hvem jeg er. " "De kommer til å drepe deg." "Det får ikke hjelpe," sa John. "Hvor gammel var Jesus da de drepte ham? " "Jeg er ikke sikker. Jeg tror han ble 32. " "Da har jeg minst fire år igjen, " sa John. "I morgen tidlig drar vi inn til Apple og forteller det til de andre." Neste morgen kontaktet jeg Apple for å avtale et ekstra styremøte. Alle fire i The Beatles dukket opp, pluss Neil Aspinall (en gang Beatles' roadie, senere Apples administrerende direktør) og Derek Taylor, deres presseansvarlige. "Jeg har noe veldig viktig å fortelle dere alle, " sa John som satt bak skrivebordet. "Jeg er ... Jesus Kristus. Jeg har kommet tilbake igjen." Paul, George og Ringo så ganske lamslåtte ut, men sa ingenting. "Det var helt surrealistisk." Det ble litt mumling før Ringo, som var vant til Johns særheter, sa: "Ok. Møtet er utsatt. La oss spise lunsj." I restauranten hvor de spiste kom en eldre mann bort til John og sa: "Veldig hyggelig å få møte deg, hvordan har du det?" "Egentlig," sa John, "jeg er Jesus Kristus." "Å, virkelig," sa mannen. "Vel, jeg likte den siste platen din."

The Beatles hentet inspirasjon fra mange kilder, og John blant annet fra Jesus.

Denne historien virker kanskje blasfemisk, og vi kan lure på om hendelsen var et tegn på religiøs hengivenhet eller egomani, fra Johns side. Men fakta er at John på denne tiden hadde et positivt syn på Kristus. I et intervju med BBC Radio 4 fra 1969, sa han: Jeg er en av Kristus’ største tilhengere. Hvis jeg kan vende alt fokuset som er på The Beatles over på Kristi budskap, så er det det jeg bør gjøre. Hvis The Beatles lar folk få vite at de støtter Kristus,

George og White Album I slutten av mai 1968 begynte The Beatles arbeidet med sitt neste album. Det fikk navnet The Beatles, men ble kjent som White Album. Oppholdet i Rishikesh hadde inspirert dem alle. John, Paul og George hadde laget dusinvis med nye sanger, og selv Ringo kom med en: Don't Pass Me By, som han angivelig hadde jobbet med siden 1963. En haug med klassikere ble skrevet i åsene i Nord–India., og The Beatles skulle vise seg å bli et frodig overflødighetshorn av et album. Mange av sangene fikk ikke plass på White Album, og flere endte opp på Abbey Road og kommende soloplater. Bandet møttes på en av de siste dagene i mai, hjemme i Georges psykedelisk malte bungalow, Kinfauns i Esher. Der var det meningen at de skulle bruke tid på å øve inn sangene de ønsket å ha med på det kommende albumet, og kanskje benytte mindre studiotid enn det de hadde brukt på deres forrige album, Sgt. Pepper’s Loney Hearts Club Band. Slik gikk det ikke. På forhånd hadde de bestilt studiotid i Abbey Road til slutten av juli, hver ukedag fra 14.30 til midnatt. Men albumet ble ikke ferdig før 14. oktober, og da hadde de brukt nesten dobbelt så mye tid som på Sgt. Pepper. Denne gangen hadde vi håp om å få øvd mye før vi gikk i studio. Men det vi fikk til var kun en dag. -PAUL

Denne måten å jobbe på var helt ny for bandet, for aldri

å komme inn i studio når de jobbet. Men i samme øyeblikk John møtte Yoko Ono, endret alt dette seg. Da Beatles begynte arbeidet satt Yoko sammen med John på studiogulvet; hun snakket kontinuerlig med ham med lav stemme, og fulgte ham hver gang han forlot rommet. Første gang hun snakket i studio og ga John råd om en sang, ble det stille i studio. Så sa Paul: ”Faen meg! Snakket noen? Hvem faen var det? Sa du noe, George? Leppene dine beveget seg ikke! ” Vi var alle midt i den psykedeliske greia, eller på veg ut av den. Uansett var det rart. Aldri før hadde vi gjort opptak med senger i studioet og folk på besøk i timevis - forretningsmøter og alt det der. Det var mye friksjon under opptakene. Vi holdt på å bryte opp, og det var anspent i seg selv. -PAUL I løpet av kort tid oppstod en svært kjølig stemning i studio, noe som førte til at bandets medlemmer begynte å jobbe mye hver for seg – i hvert sitt studio. På bare 16 av albumets 30 sanger spiller alle fire sammen. (John omtalte White Album som en samling med soloinnspillinger, eller ”meg med et backingband, Paul med et backingband ... ”)

før hadde de på forhånd jobbet seg gjennom det som faktisk kan kalles en "unplugged" versjon av deres kommende album.

Selv mente George at albumet bare skulle vært på to sider:

Ved kveldstid hadde 27 akustiske demoversjoner blitt spilt inn uten forsterkere og studioutstyr på Georges Ampex firespors båndopptaker, hvorav 19 av de senere dukket opp på White Album.

Jeg tror på en måte det var en feil å lage fire sider. Først og fremst fordi det blir for mye for folk å virkelig sette seg inn i. Både for anmeldere og publikum. ... det var mange forskjellige typer sanger og musikk. Jeg synes personlig at det er slitsomt å lytte til hele albumet. Faktisk så gjør jeg ikke det. Jeg lytter hovedsakelig til side en som jeg liker veldig godt, med Glass Onion, og jeg liker (Happiness Is A) Warm Gun.

Opptakene, som i ettertid har blitt kalt Esher Tapes, tydet på at de fire hadde hatt det svært hyggelig sammen. På slutten av økta fikk George muligheten til å spille inn sine sanger: En flott versjon av "While My Guitar Gently Weeps" og fire andre sanger - "Circles", "Sour Milk Sea", "Piggies" og "Not Guilty". Som vanlig kom nesten alle sangene av Lennon-McCartney med på albumet, mens George bare fikk med to fra demoopptaket ("Piggies" og "While My Guitar Gently Weeps"), og to som ble til under studiojobbingen: "Long Long Long" og "Savoy Truffle". Det gjenspeilte kanskje Georges posisjon som låtskriver i The Beatles på den tiden? Torsdag 30. mai 1968 møttes George Martin og The Beatles igjen i Studio 2 for å jobbe med deres neste album. Med sekken full av nye komposisjoner, forhåndstestet bare noen få dager tidligere hjemme hos George, oppdaget de en uønsket gjest i studio. Det var godt kjent at The Beatles ikke tillot andre 15

Litt om Georges sanger som ble benyttet og de ubrukte:

Du blir reinkarnert til du når den faktiske sannheten. Himmelen og helvete er bare en sinnstilstand. Vi er alle her for å bli lik Kristus. Den virkelige verden er en illusjon. Det levende som bare fortsetter, har alltid vært og vil alltid være. Jeg er egentlig ikke George, men jeg er tilfeldigvis i denne kroppen. - GEORGE

Sour Milk Sea

Jeg har faktisk aldri spilt inn sangen selv. Den er basert på Vishvasara Tantra , fra tantrisk kunst: Det som er her er andre steder, det som ikke er her er ingen steder. Det er et bilde som kalles "Sour Milk Sea" - Kalladi Samudra på sanskrit.

Teksten gjenspeiler hvordan et menneskes liv beveger seg i sirkler, ettersom sjelen ifølge hinduistisk lære fortsetter å vandre fra det ene livet til det neste. George brukte Circles som avslutningsspor på albumet Gone Troppo fra 1982.

Jeg brukte bildet som inspirasjon til teksten - hvis du er i dritten, ikke gå rundt og klag over det - gjør noe med det. Vel, det er opprinnelsen til sangtittelen – men den handler egentlig om meditasjon.

Hverken Sour Milk Sea eller Circles forsøkte gruppen seg på da de gikk i studio.

Jeg skrev" Sour Milk Sea" i Rishikesh på ti minutter. Jeg hadde ikke gitar i India, og John hadde en gitar, men han spilte alltid på den, og det var bare omtrent ti minutter eller kanskje en halvtime, på en kveld da jeg fikk låne gitaren at jeg skrev denne sangen. Selv om jeg var i India, har jeg alltid forestilt meg sangen som en rock 'n' roll-låt.

Not Guilty Denne ble det jobbet hardt for å få til - og hele 101 opptak ble gjort. Da sangenes plassering på albumet skulle bestemmes var George bortreist, og Paul og John fjernet sangen fra den endelige listen med sanger som skulle være med.

George spilte aldri inn denne sangen. Den ble gitt til sangeren Jackie Lomax, som gav den ut på Apple som sin første singel i august 1968.

Mange har lurt på hvorfor de gjorde det. Var den for vanskelig for The Beatles å spille, eller var Georges sangprestasjon for dårlig? Ble teksten oppfattet å være for krass?

Circles Temaet for teksten er reinkarnasjon, noe som hadde interessert George siden midten på 60-tallet. 16

I et senere intervju i Billboard snakket George om returen fra India og hvordan John og Paul beklaget at de hadde blitt med til India, og forklarte innholdet i teksten slik: Jeg sa at jeg ikke var skyldig i å ha kommet i veien for deres karriere. Jeg sa at jeg ikke var skyldig i å ha ført dem på villspor da vi dro til Rishikesh for å besøke Maharishi. Jeg forsvarte meg selv ... Tekstlinjen «Jeg vil ikke forstyrre forretningene til Apple», var et bevisst hint til Apple Records, mens «å bli venner med hver sikh,» refererte til tiden med Maharishi. Not Guilty ble først utgitt på hans soloalbum George Harrison i 1979, men kom også etterhvert ut på The Beatles' Anthology 3 album i 1996.

Long, Long, Long Long Long Long er en diskret perle på albumet, og kanskje en av The Beatles’ minst kjente sanger. Plassert som den siste sangen på side tre, etter den tordnende Helter Skelter, er Georges’ sang så stillferdig at det kan være fristende å skru opp volumet for å få med seg hele teksten. Selve sangen er nesten helt akustisk, og den trollbinder lytterne med en mystisk undertone som ligger under hele sangen. Og det er akkurat det som gjør Long Long Long så spesiell og full av sjarm.

While My Guitar Gently Weeps

For en som ikke kjenner opphavet til teksten, kan sangen godt bare oppleves som en kjærlighetserklæring til en kvinne. George snakker med noen han nettopp funnet igjen, etter først å ha mistet vedkommende - og uttrykker en spesielt sterk kjærlighet til personen.

While My Guitar Gently Weeps er den første av Georges sanger på The White Album, og regnes av mange som hans beste. Rundt tiden da jeg skrev "While My Guitar Gently Weeps, hadde jeg en et eksemplar av " I Ching - den kinesiske Forandringenes bok ", som for meg syntes å være basert på den østlige ideen om at alt er relativt til alt annet, i motsetning til Vestens syn om at alt bare skjer tilfeldig.

Likevel vet vi at mottakeren av ordene ikke er en kvinne, men Gud. Denne informasjonen gjør teksten tydeligere. Den lange lange lange tiden som har gått er tiden mellom da George ga avkall på sin barnetro (katolisismen), som han ikke følte noe for, og hans nye tro – oppdagelsen av hinduismen.

Denne ideen var i hodet mitt da jeg besøkte mine foreldres hus i Nord -England. Jeg bestemte meg for å skrive en sang basert på det første jeg så da jeg åpnet en bok.

George var klar over dobbeltbetydningen som lå i teksten, og kommenterte følgende om måten å skrive på:

Jeg plukket opp en tilfeldig bok - åpnet den – leste "Gently Weeps" - så la jeg ned boken igjen og begynte å skrive sangen. – GEORGE

Hvis du sier ordet Gud eller Herre, får det håret til å reise seg på enkelte! De føler seg truet når du snakker om noe som ikke er Be-Bop-A-Lula.

I sangens tekst kommer Georges nye perspektiv på verden tydelig frem. Han synger om mennesker som ledes på feil veg og kjærlighet som sover. Han ser mennesker som blir kontrollert, kjøpt og solgt. Men vi vil sikkert lære av våre feil, eller ...?

Hvis du sier noe alvorlig, er det eneste de har å si at "Du preker og forkynner for oss."

Jeg hadde ikke tatt med gitaren min, så jeg måtte låne hans. Det virket for meg som om Paul og John prøvde å bagatellisere George og Ringos bidrag til gruppen. George foreslo sanger til hver ny hver plate og ble nesten hver gang stemt ned.

Georges sørgmodige stemme og gitarenes angstfulle toner tyder på at svaret er nei. Etter utallige forsøk på å få til den gråtende lyden George ønsket fra gitaren sin, ga han til slutt opp og inviterte sin venn Eric Clapton til å spille på sangen. Frukten av det samarbeidet ble den mest melodiske og følelsesmessige rørende låten George noensinne hadde spilt inn.

Jeg tror han hadde et håp om at vårt vennskap ville gi han litt støtte, og ved å invitere meg med på opptakene kunne forsterke hans posisjon og gi han litt respekt Av og til dro jeg til George for å spille gitar og dope meg i gruppen. Jeg var ganske nervøs fordi Paul og John var sikre på med han, og sakte, sakte vokste vennskapet vårt. seg selv, og jeg var en som kom utenfra. Men alt gikk En dag i begynnelsen av september 1968 tok George meg med til Abbey Road-studioene der han gjorde bra. Sangen var While My Guitar Gently Weeps. Vi tok bare et opptak, og jeg syntes resultatet ble fantastisk. opptak. Da vi ankom fortalte han meg at de spilte inn en av sangene hans, og han ba meg spille gitar på - ERIC CLAPTON den. Jeg ble overrasket, og det virket som en merkelig Piggies forespørsel siden han var gitaristen til The Beatles og alltid hadde gjort en god jobb på platene deres. Jeg ble Denne sangen er temmelig forskjellig fra de andre George skrev til The White Album. også ganske smigret, siden ikke hvem som helst blir Allerede i 1966, samme året som han komponerte bedt om å spille med The Beatles. Taxman, hadde George startet å skrive på Piggies.

Musikalsk er sangene ganske forskjellige, men begge sangene inneholder sosiale kommentarer om økonomisk grådighet og klasseforskjeller. Den skrev jeg for to og et halvt eller tre år siden, men jeg ble aldri ferdig ... Jeg hadde lagt teksten i en bok hjemme og hadde helt glemt den til i fjor sommer da jeg tok den fram igjen. - GEORGE 1968

Savoy Truffle Savoy Truffle er den første og eneste Beatles-sangen om godteri, og viktigheten av å slutte med det for å redde tennene. Savoy Truffle er en morsom en jeg skrev mens jeg hang sammen med Eric Clapton på 60-tallet. På den tiden hadde han mange hull i tennene og trengte tannlegebehandling. Han hadde alltid tannpine, og spiste mye sjokolade. Han kunne ikke motstå fristelsen, og straks han så en konfekt-eske måtte han spise alle bitene. Han var hjemme hos meg, og jeg hadde en eske med Good News-sjokolade på bordet, og jeg skrev teksten fra navnene inne i lokket. – GEORGE Jeg skrev sangen for å erte Eric. – GEORGE Sangen ble spilt i Trident Studios med bare George , Ringo og Paul tilstede. Mer følger ...

Takk for laget, Caddy! Av Roger Stormo

Caddy (midten) var tidlig med i The Beatles Project men var ute da de startet opp «It Was Fifty Years Ago».

Musikeren og artisten Erik «Caddy» Jensen har plutselig gått bort, han ble funnet død i sitt hjem 16. august. Caddy var fra Moss, og ble født i 1959. Hans to store lidenskaper var musikk og fotball, men han studerte også fag på universitetet som interesserte ham, som religion og historie. Tilnavnet «Caddy» fikk han da han i guttedagene stadig gikk og sang på rockeren «Cadillac», som her hjemme var populær med både svenske Hep Stars og norske Pussycats. Caddy vokste opp med en kreativ morsside med onkler som spilte både trommer og gitar og ble på sekstitallet introdusert for Beatles. Livet ble snudd opp ned i det øyeblikket han hørte Beatleslåtene suse ut av høyttalerne. 20

Caddy (helt til høyre) and the Cadillacs

Caddy flere ganger når han hadde opptredener i den lokale kulturpuben, hvor han kunne dukke opp både med og uten backingband.

Mens alle andre hørte på og kjøpte sine disco- og punkplater på syttitallet, brukte Caddy alle sine sparepenger på Beatlesplatene. Avholdsmannen Caddy beskrev opplevelsen av Beatlesmusikken som en lykkepille, som løftet opp humøret hans når han var deppa.

I de siste årene hadde han bandet «Caddy and the Cadillacs» med Daniel Gullien, Øyvind Kristoffersen, Håkon Aasheim, Kenneth Jensen og Niclas Solli. De gjorde sine egne Beatleskvelder rundt om, og ga ut singlen «Photograph» i 2019. Caddy var også med og starte opp Moss Gitarskole, hvor han underviste i gitarspill. Som musiker var han også pianist.

Caddy har vært med og bidratt med artikler og stoff til vårt Norwegian Wood blad, første gang var et reisebrev fra England allerede i 1985. Da hadde Caddy sammen med Tor Olsen fra Det Betales og deres bedre halvdeler besøkt flere interessante Beatlessteder, blant annet hadde de vært oppe på taket av Savile Row 3 i London. I flere perioder var Caddy også innom Det Betales. Det optimale høydepunktet på den tiden var å få spille med Beatleslegenden Tony Sheridan på Oslo Konserthus, samt en påfølgende miniturne i Norge 1985. Caddy var også med da Det Betales arrangerte Beatlesfestival på Sardines i Oslo i 1987. Også da Det Betales deltok i den polske (!) Melodi Grand Prix-finalen i 2009 var Caddy med.

Caddy og Kurten

I tiden før Caddy døde hadde han startet opp et samarbeid med Anita Hegerland, som han hadde gjenomført tre konserter med og flere var planlagt.

Senere samme år var han med i oppsetningen av «The Ballad of Beatles and Yoko» i Fredrikstad. Caddy stilte med eget band, «the Fabulous Beat» på Beatlesfestivalen på Beitostølen i 2007 og var også med på festivalen med «The Beatles Project» i 2012.

Han skrev også egne sanger og det var meningen at han og Anita skulle i studio for å spille inn en ny sang han hadde lagd da han brått og uventet døde, bare 62 år gammel.

I 2013 brakte Norwegian Wood historien om da Caddy traff Paul McCartney under en autografskriving i HMV-butikken i London. For Caddy ble dette et høydepunkt i livet. Undertegnede bor i Lillestrøm, og der fikk jeg treffe

Erik «Caddy» Jensen etterlater seg de tre yngre søsknene Mette, Pål og Vidar, og to nevøer og to nieser. Takk for laget, Caddy! 21

Charlie Watts Ringo postet dette bildet på Twitter med teksten: «God bless Charlie Watts we’re going to miss you man peace and love to the family».

Ringo fortalte at det var deres felles kollega, trommeslager Jim Keltner som ringte mandag for å fortelle ham at Watts hadde gått bort, 80 år gammel.

En påske for noen år siden da jeg var på Beitostølen med familien gikk det rykter om at Charlie Watts var observert på stedet. Det var litt gøy da – en Rolling Stone som var blant oss og gikk rundt som et vanlig menneske. Vi så ham aldri, vi vanket nok ikke på de samme after ski plassene. Men tenk – Ringo hadde jo vært på Geilo så hvorfor ikke Charlie på Beitostølen? Nå i høst skulle Rolling Stones ut på en turné igjen, men det ble kunngjort at Charlie denne gangen ikke skulle være med, på grunn av et uspesifisert medisinsk inngrep. Vi hadde ingen ide om hvor syk han var. 24. august kom nyheten om at Charlie – den mest velkledde Stone - var død. Selv om de var venner i flere tiår, ble Ringo Starr sjokkert av kunngjøringen om Rolling Stonestrommeslager Charlie Watts’ død, akkurat som millioner av fans over hele verden. «Jeg visste at han ikke hadde det bra, men det var et sjokk for meg,» sa Starr i et Zoom -intervju med Wall Street Journal to timer etter at Watts’ død ble kunngjort.

Bildet over er fra et møte mellom de tre trommeslagerne i Ringos hjem i Beverly Hills i november 2006. 22

Også Paul McCartney var rask til å reagere etter at han hadde fått budskapet om Charlies død. Han filmet seg selv hjemme og la ut filmsnutten på sine sosiale media-kanaler, Instagram og Facebook. Uten manus og med et trist ansikt sa han blant annet «Så trist å høre om Charlie Watts, trommeslageren til Stones som nå er død. Han var en nydelig fyr, og jeg visste at han var syk, men jeg visste ikke at han var så syk. Så jeg sender masse kjærlighet til familien hans, kona og barna, den store familien. Og kondolanser til Stones, det blir et stort slag for dem fordi Charlie var en klippe.»

Tirsdag morgen i Los Angeles sto ikke Ringos telefon stille da han forberedte seg på å gjøre noen intervjuer i forbindelse med sin nye EP «Change The World», som skal slippes 24. september.

Charlie Watts døde med familien rundt seg på et sykehus i London som følge av komplikasjoner med hjertet. Han etterlater seg kona Shirley, datteren Seraphina og barnebarnet Charlotte.

«Nitti tusen mennesker ringte meg for å fortelle meg at han var borte,» sa han. «Det er en skam. Han var et vakkert menneske.» Ringo begynte i Beatles i august 1962, fem måneder før Watts ble medlem av Rolling Stones. De to fant hverandre ikke bare som ankerpunktene til to av verdens mest kjente rockegrupper, men de hadde også begge hver sin minimalistiske stil.

Styr unna! Min mening:

Bob Dylan with special guest George Harrison: «Bob Dylan 1970» Columbia

av Ole-Andreas Refsnes

½ moptop

Det gis fremdeles ut enorme mengder plater med Bob Dylan. Fjorårets store overraskelse, «Rough and rowdy ways», er muligens hans aller beste siden «Time out of mind» (1997). For de av oss som ikke satte pris på én standardplate (og i alle fall ikke tre), er det i alle fall en mager trøst at stemmen ser ut til å ha fått et nytt liv. I tillegg til nye album kommer det jevnlig nye Bootleg Seriesalbum (i høst kommer den 16. i rekken). Dylans plater holder jevnt over høy kvalitet, og jeg synes utgivelsene inneholder mye godt, noe som tyder på en god seleksjon fra et arkiv som synes å være utømmelig. Helt uavhengig av Bootleg Series-platene, spyr også plateselskapet ut såkalte «50th Anniversary Collection»-plater. Hensikten med utgivelsene er å omgå, eller skal vi si oppfylle, «public domain»-reglene, altså unngå at utgivelser som er 50 år gamle blir «fritt vilt». Ved å gi ut innspillingene selv, beholder rettighetshaverne eierskapet til rettighetene selv. The Beatles gjorde dette med «The Beatles Bootleg Recordings 1963» i 2013 (da 1963-innspillingene passerte grensen for public domain). «Bob Dylan 1970» er en slik utgivelse, bestående av hele tre fulle cd-plater. I 1970 var Bob Dylan vel etablert, men etter en gullrekke på 1960-tallet, var begynnelsen av 1970-tallet brokete for artisten. Tiåret startet med «Self Portrait», Dylans kanskje mest absurde utgivelse. Platen høstet mye kontrovers (den mest 24

kjente anmelderoverskriften er Rolling Stones «What is this shit?»), men Dylan reddet året med enda et album, «New Morning». Og det er outtakes fra innspillingen av dette albumet «Bob Dylan 1970» inneholder, altså får vi bli med Bob i studio våren og sommeren 1970. På dette tidspunktet hadde George Harrison og Bob blitt nære venner, og førstnevntes første ordentlige plate åpner med låtsamarbeidet I’d have you anytime. Og har du ikke sett soundchecken til The Concert for Bangla Desh, som en del av bonusmaterialet til dvd’en fra 2005, vel, da er det bare å løpe til nærmeste nettbutikk og bestille.

• Rainy Day Women #12 & 35 – Take 1 • It Ain’t Me Babe • If Not for You • Sign on the Window – Take 1 • Sign on the Window – Take 2 • Sign on the Window – Take 3

Medvirkende, foruten Bob og George, er Charlie Daniels på bass, Russ Kunkel på trommer og Bob Johnston på piano på enkelte sanger. George deltar på Time passes slowly, Mama, you’ve been on my mind (som du finner en nydelig versjon av på Georges «Early Takes»-album), Medley: I Met Him on a Sunday (Ronde-Ronde)/Da Doo Ron Ron – Take 1, One Too Many Mornings – Take 1, All I have to do is dream, Gates of Eden, Matchbox, Your True Love og It ain’t me babe. George står oppført med gitar og vokal, men sant å si er det ikke mye av stemmen hans å høre på innspillingene.

En av dagene Dylan var i studio for å spille inn «New Morning» var 1. mai 1970. George Harrison var til stede i studioet denne dagen. Det har naturligvis gjort legenden rundt innspillingen større. Tidligere har vi hørt ett eksempel fra denne dagen i studio; på den første Bootlegutgivelsen «The Bootleg Series volume 1-3» fra 1991 kommer en alternativ versjon av «New Mornings» mest kjente spor, If not for you (som du også finner på «All Things Must Pass»). Da «Self Portrait»- og «New Morning»platene ble viet en egen Bootleg-utgivelse («The Bootleg Series 10: Another Self Portrait») fikk vi ytterligere to opptak fra denne dagen, Time Passes Slowly og Working on a guru.

Men det du sikkert lurer på er hvordan dette låter? To etter hvert svært erfarne artister med lang fartstid på plate og på scenen, som spiller seg gjennom låter minst en av dem kan. Det må jo bli bra. Eller? La meg først minne deg på at 1970 ikke er Bob Dylans beste år. Deretter må vi huske på at dette antakelig var en koselig fridag på landet for artistene, og for alt vi vet ble det konsumert substanser som ikke nødvendigvis skjerper konsentrasjonen.

Den førstnevnte er god, de to andre er…vel, koselige på en god dag. Men som fans av både George og Bob har jeg alltid vært nysgjerrig på hva som ble spilt inn den dagen, og jeg har undret meg over hvorfor ikke mer har blitt utgitt. Med denne utgivelsen er ventetiden over. Platen dokumenterer at det var en produktiv dag i studio, og dette er sporlisten: • Sign on the Window – Take 2 • Sign on the Window – Takes 3-5 • If Not for You – Take 1 • Time Passes Slowly – Rehearsal • If Not for You – Take 2 • If Not for You – Take 3 • Song to Woody – Take 1 • Mama, You Been on My Mind – Take 1 • Yesterday – Take 1 • Just Like Tom Thumb’s Blues – Take 1 • Medley: I Met Him on a Sunday (Ronde-Ronde)/Da Doo Ron Ron – Take 1 • One Too Many Mornings – Take 1 • Ghost Riders in the Sky – Take 1 • Cupid – Take 1 • All I Have to Do Is Dream – Take 1 • Gates of Eden – Take 1 • I Threw It All Away – Take 1 • I Don’t Believe You (She Acts Like We Never Have Met) – Take 1 • Matchbox – Take 1 • Your True Love – Take 1 • Telephone Wire – Take 1 • Fishing Blues – Take 1 • Honey, Just Allow Me One More Chance – Take 1

Likevel, selv om alt dette skulle være tilfelle, er det ingen nåde: dette låter helt forferdelig fra ende til annen. Jeg finner faktisk ingen lyspunkter i denne rekken av radbrekkede coverversjoner. Dylan virker usedvanlig uinspirert, og musikerne henger overhodet ikke med notene. Det absolutte lavmålet uten George er Yesterday. Den er nesten like grusom som Bob Dylans tolkning av The Boxer (Simon & Garfunkel) som av helt uforståelige grunner kom med på «Self Portrait»-albumet. Liker du folk som synger nasal duett med seg selv usynkront, er dette innspillingen for deg. Av låtene George er kreditert vil jeg på det sterkeste anbefale deg å styre unna Your True Love. Spill heller den fantastiske versjonen med Carl Perkins fra «A Rockabilly Session» i 1985. Det er heller ikke mye å glede seg over med vår mann, og det er merkelig tatt i betraktning at George var med på veldig mange albuminnspillinger i denne perioden, blant annet med Appleartister. Jeg har i mange år lurt på hvorfor så lite fra denne dagen tidligere er utgitt. Nå lurer jeg ikke lenger. Dette er albumet hvor du begynner å tenke på at det lenge siden du har hørt «Fly on the wall»-bonusplaten til «Let it be…naked». Personlig får jeg en større musikalsk opplevelse av å spille «Electronic Sound». Her kommer høstens anbefaling: Stå over «Bob Dylan 1970». Kjøp heller «Rough and rowdy ways» to ganger. Og kos deg med «All things must pass». 25

Den 2. januar 1969 startet John Lennon, Paul McCartney, George Harrison og Ringo Starr det nye året sammen i et digert filmstudio på Twickenham Film Studios i London. The Beatles hoppet inn på øvinger for et prosjekt som var tenkt å få dem tilbake til der de en gang tilhørte: på scenen. I 21 dager dokumenterte kameraer og båndopptakere nesten hvert øyeblikk: først på Twickenham og deretter i The Beatles’ eget Apple Studio, der Billy Preston ble med dem på keyboards. Sammen øvde de på splitter nye originaler og jammet på eldre sanger, alle spilt inn live og uten forskjønning.

fra presseskrivet rundt jubileumsboksen Til norsk ved Roger Stormo

30. januar rullet kameraene og opptakerne mens The Beatles sammen med Preston iscenesatte det som skulle bli deres siste konsert på det kjølige taket på Apple Corps hovedkvarteret deres i Savile Row for en liten forsamling av familie og venner og andre som var innenfor vindbåren rekkevidde av deres forsterkere. Dagens lunsjtids-konsert stoppet Londons West End da nakkene bøyde seg himmelvendt opp fra gatene og vinduene til nabobygninger ble kastet opp for bedre utsyn. En mengde støyklager trakk politifolk til taket og de stanset konserten etter 42 minutter.

Arbeidet med å sette sammen et album som skulle hete «Get Back» ble utført i april og mai av Glyn Johns, som i sin versjon inkluderte falske starter, snakking mellom sanger, tidlige tagninger heller enn senere, mer polerte versjoner, og til og med «I’ve Got A Feeling» faller fra hverandre med John som forklarer, «jeg ødela det med å prøve å få det for høyt.» The Beatles bestemte seg imidlertid for å skrinlegge prosjektets store lydbånd, filmruller og bilder for heller å spille inn og gi ut LP-mesterverket «Abbey Road». Hentet fra lydbånd laget i januar 1969, pluss noen økter som gikk før og fulgte innspillingene, ble The Beatles siste album, «Let It Be» til slutt utgitt 8. mai 1970 (18. mai i USA) for å følge utgivelsen av «Let It Be» filmen.

i høst: en fest for sansene som spenner over hele arkivskatten . Den nye «Let It Be Special Edition» får selskap av «The Beatles: Get Back», den etterlengtede dokumentarserien regissert av den tre ganger Oscar®vinnende filmskaperen Peter Jackson, og en vakker ny innbundet bok med tittelen «The Beatles: Get Back». Råkildene som ble utforsket for de nye prosjektene har avslørt at en mer gledelig, velvillig ånd gjennomsyret øktene enn det ble formidlet i «Let It Be»-filmens 80 minutter i 1970.

Øktene som førte til albumet og filmen «Let It Be» representerer den eneste gangen i The Beatles’ karriere de ble dokumentert så lenge mens de laget musikk i studio. Mer enn 60 timer med uutgitte filmopptak, mer enn 150 timer med ikke utgitte lydopptak og hundrevis av upubliserte fotografier har blitt nylig utforsket og omhyggelig restaurert for tre komplementære og definitive Beatles -utgivelser

«Jeg har alltid syntes den originale filmen Let It Be var ganske trist da den omhandlet bruddet på bandet vårt, men den nye filmen viser kameratskapet og kjærligheten vi fire hadde mellom oss,» skriver Paul McCartney i forordet for boken «Let It Be Special Edition». «Det viser også de fantastiske tidene vi hadde sammen, og kombinert med det nylig remastrede ’Let It Be’-albumet, står det som en kraftig påminnelse om denne tiden. Det er slik jeg vil huske The Beatles.»

Innspillingen av albumet Da The Beatles ankom Twickenham i januar 1969, lå deres selvtitulerte album (populært kjent som «The White Album») fremdeles på topp på lister rundt om i verden etter utgivelsen i november 1968. De hadde en ambisiøs plan i tankene for et prosjekt som skulle inneholde en sceneforestilling for et «spektakulært TV» og et live -album. Michael Lindsay-Hogg ble ansatt for å regissere konserten og dokumentere øvelsene med ubegrenset «flue-på-

veggen» filming og mono lydopptak på to kameratilkoblede Nagra spolebåndmaskiner. Ethan A. Russell ble hentet inn for eksklusiv fotografering med full tilgang. Beatles-produsent George Martin og ingeniør Glyn Johns overvåket lyden. Johns husker, «Paul fortalte meg at han hadde denne ideen om å gjøre en konsert, og han ville at jeg skulle være lydteknikeren, fordi jeg hadde en rimelig god erfaring med å lage live -album.» Imponert over bandets daglige fremgang med sine nye sanger, husket Martin senere: «Det var en god idé, som jeg syntes var vel verdt å jobbe med. Et live album med nytt materiale. De fleste som gjorde et live-album ville gjengi gamle ting.» Etter 10 dager på filmsettet flyttet The Beatles og filmteamet senere til bandets mer intime og koselige Apple Studio. Der bemannet Johns kontrollene på lånt utstyr fra The Beatles’ gamle tilholdssted, Abbey Road Studios, for å spille inn på åttespors bånd. Billy Preston ble invitert til å spille keyboard med

«The Beatles: Get Back» bli presentert som tre separate episoder. Hver episode varer omtrent to timer og rulles ut over tre dager, 25., 26. og 27. november 2021, eksklusivt på Disney+.

bandet i Apple, og løftet innspillingene med sitt grenseløse talent og flytende vennlige vesen.

Singlene I april 1969 ga The Beatles ut sin verdensomspennende nummer 1 hitsingel «Get Back»/»Don’t Let Me Down». Promotert som «The Beatles slik naturen hadde til hensikt» og «så levende som mulig i denne elektroniske tidsalderen», ble begge sider av platen kreditert «The Beatles with Billy Preston».

Dokumentarserien viser varmen, kameratskapet og det kreative geniet som definerte arven fra de ikoniske fire, samlet fra over 60 timers usette filmopptak i januar 1969 (filmet av Michael LindsayHogg) og mer enn 150 timer med uhørt lyd, alt briljant restaurert. Jackson er den eneste personen på 50 år som har fått tilgang til disse private filmarkivene.

«Den største overraskelsen var da platen kom ut,» husket Preston i 2002. «De sa ikke til meg at de skulle sette navnet mitt på den! Gutta var veldig snille mot meg.»

«The Beatles: Get Back» er historien om John Lennon, Paul McCartney, George Harrison og Ringo Starr mens de planlegger sitt første liveshow på over to år, med filmopptak av skriving og øving av 14 nye sanger, opprinnelig ment for utgivelse på et tilhørende live-album.

Singelen «Let It Be» produsert av George Martin, utgitt 6. mars 1970, er forskjellig fra albumversjonen «reprodusert» av Phil Spector. Eksempler på Spectors signatur «Wall of Sound»produksjonsstil på «Let It Be» -albumet er hans orkestrale overdubbing på «The Long and Winding Road», som ble The Beatles amerikanske nummer én singel nummer 20.

Dokumentaren inneholder - for første gang i sin helhet - The Beatles siste liveopptreden som gruppe, den uforglemmelige tak-konserten på Savile Row i London, i tillegg til andre sanger og klassiske komposisjoner som er omtalt på bandets to siste album, Abbey Road og Let It Be.

TV-serien

Musikken i serien er også nylig mikset av Giles Martin («Rocketman») og Sam Okell («Yesterday»).

Regissert av Peter Jackson («Lord of the Rings» trilogien, «They Shall Not Grow Old»), tar «The Beatles: Get Back» publikum tilbake i tid til bandets intime innspillingsøkter i et sentralt øyeblikk i musikk-historien.

En fugl har hvisket oss i øret at det også blir en forkortet kinoversjon av «Get Back» til neste år.

På grunn av den enorme mengden opptak Jackson har sett gjennom, og som han har brukt de siste tre årene på å restaurere og redigere, vil

Let

Be 2021 av Roger Stormo

Opprinnelig var det meningen at det skulle komme ut en jubileumsutgave av «Let It Be»albumet i 2020, men så rammet pandemien oss og alt ble utsatt til i år. I likhet med «John Lennon/Plastic Ono Band» og «All Things Must Pass». Og i likhet med disse endret også opplegget seg. Dhani og Paul Hicks hadde nemlig allerede remikset «All things...» to ganger og ble ikke fornøyde før de hadde tredje forsøk på plass. 30

Let It Be 2020 2020-utgaven av jubileumsboksen skulle nemlig ha sett slik ut:

LET IT BE ANNIVERSARY SUPERDELUXE EDITION (5 DISC) utgivelsesnummer 602507138691

Innhold:

Det har blitt mange bilder av båndesker i det siste.

«Let It Be»-prosjektet endret seg også. Både ved at Peter Jacksons dokumentarfilm «Get Back» ble solgt til Disney og utvidet til en strømmet TV-serie på seks timer i stedet for 84-minutters kinofilm, og ved at jubileumsboksen med lydmaterialet endret seg. Egentlig var det nemlig meningen at hele tak-konserten skulle ut på platemarkedet i denne boksen, men muligens på grunn av at Disney ville ha eksklusivitet på konserten er ikke den lenger en del av denne utgivelsen.

• Giles Martin 2020 stereo remiks av det originale albumet • Original 1969 Glyn Johns miks • Komplett tak-konsert • Et utvalg av outtakes • Blu-ray versjon med Dolby Atmos og HD-stereo remiks

Dertil en innbundet bok og det hele i en boks. Det vites ikke om det ble lagd fysiske utgaver av ovenstående. Sammenlign så med Let It Be 2021.

• Giles Martin 2021 stereo remix av det originale albumet • Get Back Apple Sessions • Øvinger og Apple jamming • Original 1969 Glyn Johns miks • 4 spors Let It Be EP • Blu-ray version med Dolby Atmos, surround og HD-stereo remix

Dertil en 104-siders innbundet bok og det hele i en boks. Det er lite trolig at Giles Martin og hans kumpan, lydtekniker Sam Okell har lagd nye mikser, til tross for at det nå står at de er 2021-mikser. Men tak-konserten forsvant altså, men vi fikk to CDer med outtakes, øvinger og jamming. Samt en firespors EP. På vinyl er den en tolvtommer. I tillegg fikk vi en surroundmiks, som ikke var planlagt i 2020-versjonen av boksen. 26. august ble denne utgivelsen annonsert offentlig via thebeatles.com og andre media. Utgivelsen er satt til 15. oktober 2021. En smakebit i form av tre spor «Let It Be» (2021 Stereo Mix), «Don’t Let Me Down» (first rooftop performance), og «For You Blue» (Get Back LP Mix)] fikk vi via strømmetjenester og Beatleskanalen på YouTube, samt en reklamefilm. 31

Heroin på kveldstid, men på dagtid er tetid viktig.

Albumet «Let It Be» er remikset av produsent Giles Martin og lydtekniker Sam Okell i stereo, 5.1 surround DTS og Dolby Atmos. Alle de nye «Let It Be»-utgavene vil inneholde den nye stereomiksen av albumet som er inspirert av den originale miksen av Phil Spector og hentet direkte fra de originale opptakene og åttesporsbånd fra takkonserten.

Omsider får vi en offisiell utgave av platen slik den forelå før Abbey Road.

Super Deluxe-samlingene inneholder i tillegg 27 tidligere uutgitte opptak fra innspillingene, en firespors «Let It Be» EP, og den aldri før offisielt utgitte 14-spors «Get Back» stereo LPen som ble mikset og satt sammen av lydtekniker Glyn Johns i mai 1969.

I tillegg inneholder Super Deluxe-utgavene en innbundet bok med en introduksjon av Paul McCartney, omfattende notater og spor-for-spor-opptaksinformasjon og mange tidligere uutgitte bilder, personlige notater, bilder av spolebåndeskene og mer.

Lytter man til «For You Blue» som ble sluppet på strømmetjenester 26. august, oppdager man at vi har blitt utsatt for litt juks. Ifølge beskrivelsen skulle dette ha vært miksen Glyn Johns lagde i mai 1969.

Super DeLuxe CD-boks Her er innholdet i Super DeLuxe utgaven med 5CDer og en audio blu-ray disc. Det er den som inneholder mest. Men discene er timet sånn at hver disc skal passe inn på to LP-sider, så man har ikke utnyttet mulighetene den utvidede plassen på CD plater kontra LP plater tilbyr. Selve den ytre boksen er en slipcase med utstansede firkanter hvor de fire i Beatles titter frem fra bokomslaget innenfor.

I stedet merker man at det er en hybrid av den miksen han lagde i mai (starten) og miksen hans fra 1970 (resten). Det er juks a la «Anthology». For en oversikt over Glyn Johns forsøk på å lage album av disse sangene, se egen artikkel om dette i NW 165. 32

Disc 1 – Ny miks av originalalbumet:

1. Two Of Us 2. Dig A Pony 3. Across The Universe 4. I Me Mine 5. Dig It 6. Let It Be 7. Maggie Mae 8. I’ve Got A Feeling 9. One After 909 10. The Long And Winding Road 11. For You Blue 12. Get Back

Disc 2 – Get Back – Apple sessions

Disc 4 – Get Back LP – 1969 Glyn Johns miks

1. Morning Camera (Speech, Mono)/ Two Of Us - Take 4 (0:08/3:34) 2. Maggie Mae/Fancy My Chances With You* – Mono (0:20/0:38) 3. Can You Dig It? (2:02) 4. I Don't Know Why I'm Moaning Speech/Mono (1:22) 5. For You Blue - Take 4 (2:53) 6. Let It Be/Please Please Me/Let It Be Take 10/Speech (0:0/0:23/3:46/0:19) 7. I’ve Got A Feeling - Take 10 (3:38) 8. Dig A Pony - Take 14 (4:01) 9. Get Back - Take 19 (3:57) 10. Like Making An Album? – Speech (0:43) 11. One After 909 - Take 3 (3:27) 12. Don’t Let Me Down First Rooftop Performance (3:29) 13. The Long And Winding Road Take 19 (3:47) 14. Wake Up Little Susie/I Me Mine Take 11/Speech (0:12/1:35/0:28)

1. One After 909 (3:07) 2. Medley: I’m Ready (Aka Rocker) / Save The Last Dance For Me / Don’t Let Me Down (0:33/0:50/0:34) 3. Don’t Let Me Down (4:06) 4. Dig A Pony (4:13) 5. I’ve Got A Feeling (2:54) 6. Get Back (3:15) 7. For You Blue (2:54) 8. Teddy Boy (3:42) 9. Two Of Us (3:30) 10. Maggie Mae (0:38) 11. Dig It (4:10) 12. Let It Be (4:10) 13. The Long And Winding Road (3:40) 14. Get Back (Reprise – modifisert) (0:43)

Disc 5 – Let It Be EP

Disc 3 – Get Back – øvinger og Apple jamming

5. She Came In Through The Bathroom Window (Rehearsal) (mono) (2:50) 6. Polythene Pam (Rehearsal) (mono) (1:20) 7. Octopus’s Garden (Rehearsal) (mono) (1:50) 8. Oh! Darling (Jam) (5:19) 9. Get Back (Take 8) (3:53) 10. The Walk (Jam) (0:56) 11. Without A Song (Jam – Billy Preston With John And Ringo) (2:01) 12. Something (Rehearsal) (mono) (1:24) 13. Let It Be (Take 28) (4:42)

1. On The Day Shift Now (Speech)(mono)/ All Things Must Pass (Rehearsals) (0:23/3:59) 2. Concentrate On The Sound (mono) (0:21/0:46) 3. Gimme Some Truth (Rehearsal) (mono) (1:20) 4. I Me Mine (Rehearsal) (mono) (1:36) 33

1. Across The Universe (Unreleased Glyn Johns1970 Mix) (3:31) 2. I Me Mine (Unreleased Glyn Johns1970 Mix) (1:46) 3. Don’t Let Me Down (New Mix Of Original Single Version) (4:08) 4. Let It Be (New Mix Of Original Single Version) (3:53)

Disc 6 – Blu-ray (Den vanlige Let It Be LPen men i ny miks og høyoppløselige filer, også surround, i bl.a. Dolby Atmos 48 kHz/24 bit – DTS HD Master Audio 5.1 og PCM)

Eller skulle ha vært, se våre innsigelser om smakebiten «For You Blue» tidligere i denne artikkelen. Nesten alt av innholdet på denne boksen er fra da de tok opp igjen tråden i sitt eget Apple studio fra og med den 20. januar etter at George hadde protestert på forholdene i Twickenham og etter en krangel med John meldte seg ut av gruppa 10. januar.

Nå var han tilbake igjen, og hadde med seg Billy Preston. Det er kun i Apple Studio og på taket at opptakene ble gjort i stereo, og med ordentlig utstyr. Mens de øvde i Twickenham i perioden 2-14. januar var det kun mono Nagra båndopptakere som rullet og gikk, og de eneste måtene å få dette til å bli stereo på var å spleise sammen båndopptak i de tilfellene hvor to båndopptakere hadde tatt opp det samme, men fra hver sin kant av studio. Vi formoder at de sporene som er listet opp ovenfor og merket mono er fra Twickenham. Men det er bare 11 spor, og noen av dem er bare snakking. Det blir nok mye mer fra Twickenham i Peter Jacksons film, der er det mulig å spore utviklingen av en sang fra den blir presentert for gruppen og til den fremstår som ferdig arrangert og fremført. Og f.eks. «Get Back» som oppstår fra en jam og som får ny tekst og blir til en politisk parodi før den blir den klassikeren vi kjenner i dag. For en liten smakebit på opptakene fra Twickenham kan du sjekke ut bonusplaten som fulgte med «Let It Be...Naked» i 2003, den heter «Fly on the wall» - «Flue på veggen». Dessuten ligger det mye på YouTube.

Alt er mikset av Giles Martin og Sam Okell. Sa jeg alt? Nei, for her er unntakene: «Maggie Mae» / «Fancy My Chances With You», «I Don’t Know Why I’m Moaning», «On The Day Shift Now» (Speech, Mono) / «All Things Must Pass», «Concentrate On The Sound», «Concentrate On The Sound», «I Me Mine», «Polythene Pam», «Octopus’s Garden» og «Something» er alle mikset av Kevin Howlett, sannsynligvis i forbindelse med at han satte sammen «Fly On The Wall» discen i 2003. Selvfølgelig er også Glyn Johns mikser urørt av Martin/Okell.

Twickenham Filmstudio 34

Apple Studio

BOKEN

TWICKENHAM FILM STUDIOS: 2 and 7 January 1969 APPLE, 3 SAVILE ROW: 21, 22, 23, 26, 28, 29 and 30 January 1969 Let It Be version recorded on 30 January 1969 (CD One Track 2). The same take was remixed for Let It Be...… Naked. ‘Get Back’ May 1969 version recorded on 22 January 1969 (CD Four Track 4).

Den ledsagende boken har følgende kapitler: • Foreword by Paul McCartney • Introduction by Giles Martin • Glyn Johns remembers • Everybody had a hard year/Everybody had a good time The myth and reality of Let it be Sessions • What do we want to know • Track by track • Rehearsals and Apple jams • Get Back to Let It Be

ANDRE UTGAVER Det kommer også en vinylboks (180 gram, mastret i halv hastighet) i DeLuxe utførelse, men den har ikke med blu-rayen. Vinylfansen blir dermed snytt for å få surroundopplevelsen. Slik de også ble når det gjaldt «All Things Must Pass».

Boken er selvsagt verken identisk med den nye «Get Back»-boken som er til salgs separat, ei heller er den identisk med den opprinnelige «Get Back» boken som fulgte med Let It Be-boksen i 1970. Presseskrivet til boksen påstår at boken er på 105 sider, jeg vet ikke helt hvordan de skal få det til, så jeg tenker vi sier 104.

Vinylboksen

Slik ser oppførelsen for en enkelt sang ut i denne boken:

DIG A PONY JOHN: lead vocal, rhythm electric guitar PAUL: harmony vocal, bass GEORGE: lead electric guitar RINGO: drums BILLY PRESTON: electric piano 35

I tillegg kommer det en vanlig LP, en picture disc LP, en 1CD og en 2CD-utgave. De tre førstnevnte inneholder det «Let It Be» albumet vi kjenner fra Phil Spectors hånd, men nymikset av Giles Martin. 2CDen har den samme som disc 1, mens på disc 2 er det høydepunkter fra tre av discene i luksusboksene. Det medfølgende heftet på 40 sider inneholder også høydepunkter fra den større boken fra luksusutgavene.

2CD-utgaven inneholder et 40-siders hefte

Platekompaniet var raske på ballen med en gang albumet ble offisielt annonsert, og opererer i skrivende stund med disse prisene: 1CD: 159, 1LP: 369, 2CD: 269, Luksusboks CD: 1549, Luksusboks vinyl: 1799,-

CD 2 – Høydepunkter fra det andre innholdet i luksusutgavene

1. Morning Camera (Speech) / Two Of Us (Take 4) 2. Maggie Mae / Fancy My Chances With You (mono) 3. For You Blue (Take 4) 4. Let It Be / Please Please Me / Let It Be (Take 10) 5. I’ve Got A Feeling (Take 10) 6. Dig A Pony (Take 14) 7. Get Back (Take 8) 8. Like Making An Album? (Speech) 9. One After 909 (Take 3) 10. Don’t Let Me Down (First Rooftop Performance) 11. The Long And Winding Road (Take 19) 12. Wake Up Little Susie / I Me Mine (Take 11) 13. Across The Universe (Unreleased Glyn Johns mix 1970)

Picture discen har de ikke på Platekompaniet, den må bestilles fra de offisielle nettbutikkene til Beatles, Universal Music eller Abbey Road.

I februar fortsatte Beatles ufortrødent med det de holdt på med, Paul tok skjegget og de andre tre lot sine skjegg gro. Her driver de formodentlig med «I Want You (She’s So Heavy)»

Nå håper vi at Peter Jacksons TV-serie «Get Back» også vil foreligge i fysiske formater etter at Disney+

synes de har hatt den liggende på strømming lenge nok, samt at vi på en eller annen måte får sett den restaurerte utgaven av «Let It Be» filmen fra 1970, som dette jo opprinnelig skulle være soundtrackalbumet til.

Ekstrautgaver

Klistremerkene til All Things Must Pass

Walmart

De amerikanske kjedebutikkene er stadig ute og tegner avtaler om eksklusivt innhold.

I forbindelse med utgivelsen av den nye Let It Be-miksen har vi blitt gjort oppmerksom på tre slike versjoner som kommer fra tre ulike amerikanske kjedebutikker: Target, Walmart og Barnes & Noble. Target gikk på en smell nylig i forbindelse med en utgave av Georges «All Things Must Pass» som skulle inneholde ekstra klistremerker.

Barnes & Noble

I mange av boksene hadde de rett og slett glemt å legge inn disse merkene, noe som førte til at de fikk retur på en haug av slike bokser.

Target

Boken

I forkant av TV-seriens debut og bare noen dager før Let It Be-boksen vil Apple Corps Ltd./Callaway Arts & Entertainment gi ut «The Beatles: Get Back»-boken verden over 12. oktober. «The Beatles: Get Back» er den første offisielle frittstående boken som er tilgjengelig på engelsk og ni internasjonale språk som blir utgitt av The Beatles siden den internasjonale bestselgeren «The Beatles Anthology». Den innbydende 240-siders hardcover boken er lekkert designet og produsert og kompletterer dokumentasjonen «Get Back» og «Let It Be Special Edition» med transkripsjoner av mange av The Beatles innspilte samtaler fra de tre ukene med øvinger og økter og hundrevis av eksklusive, aldri før publiserte bilder, inkludert bilder av Ethan A. Russell og Linda McCartney. «The Beatles: Get Back» begynner med et forord skrevet av Peter Jackson og en introduksjon av Hanif Kureishi. Bokens tekster er redigert av John Harris. AdLibris opererer med en pris på 405 kr for boken. For de som tenker å bestille fra utlandet: Vi gjør oppmerksom på at selv om bøker er momsfrie i utgangspunktet, så er regelverket slik at dersom det er mer bilder enn tekst så er den unntatt fra fritak og man må betale moms. Dette fikk vi smertelig erfare etter å ha bestilt de tyske Bravobøkene med utklipp om Beatles (se forrige nr av NW). Mange lurer på forskjellen mellom bøkene. Denne boken har 240 sider. Den opprinnelige Get Back boken fra Let It Be boksen i 1970 var upaginert men var på 160 sider og det den nye har felles med den gamle boken er dialog fra filmopptakene og Ethan Russells bilder. I tillegg vil den nye også ha mer tekst samt bilder Linda McCartney (da Eastman) tok. Boken i luksusboksene er på 104 sider, og konsentrerer seg nok mer om musikken. Trolig kan noen av fotografiene gå igjen i to, eller kanskje alle disse tre bøkene.

Ringo forandrer verden med sin nye EP av Roger Stormo

Ringo Starr annonserte i et nettbasert talkshow at han skal utgi en ny EP med tittelen «Change The World» den 24. september, og forsmaken «Let’s Change The World» ble lagt ut på YouTube, Spotify og andre strømmetjenester allerede 13. august. «Jeg har sagt at jeg bare vil gi ut EPer på dette tidspunktet, og dette er den neste. For en velsignelse det har vært i år å ha et hjemmestudio og kunne samarbeide med så mange flotte musikere, noen jeg har jobbet med før og noen nye venner,» sier Ringo i en uttalelse. «Let’s change the world» er komponert av Joseph Williams og Steve Lukather, som begge også spiller på sangen, med koring av Amy Keys, Zelma Davis, Billy Valentine & Darryl Phinnessee. Den høres relativt kjedelig ut i våre ører, Ringo har lagd mange bedre sanger før. Denne går i den vanlige tralten, så det er tvilsomt om den har muligheten til å forandre verden. Men håp, det har han! Det er fire sanger på den kommende EP-utgivelsen. Foruten den før nevnte «Let’s change the world» er titlene «Just That Way», «Coming Undone» og, overraskende «Rock Around The Clock»! «Change The World» er ute 24. september for strømming og nedlasting, på CD og kassett, og en 10-tommers vinylutgivelse følger 19. november. 40

Paul som gjesteskribent i

Faksimile av artikkelen i Det Nye nr 12-1975 >

DEL 3 I 1975 var Paul McCartney og John Lennon gjesteskribenter i det norske ungdomsbladet DET NYE. Dette var en serie DET NYE drev på med, å få kjente artister til å skrive i bladet. Først ute av John og Paul var Paul McCartney, og han holdt på i fire numre av bladet, fra nr 10-1975 til og med nr 13-1975. Deretter overtok John Lennon som gjesteskribent, og han skrev tre innlegg. Johns innlegg publiserte vi i Norwegian Wood i 2016 og 2017, så nå i år presenterer vi Paul McCartneys innlegg.

Hei igjen!

De er like glade i naturen som Linda og jeg. Gården ligger utenfor en liten by som heter Argyll.

Denne gangen skal jeg fortelle dere litt om hjemmene våre. Vi har to hjem. Et stort hus i London med diger hage og en ordentlig bondegård i Skottland.

Omgivelsene er veldig romantiske. Vi har fjell og heier som dere har i Norge på den ene siden av gården og lange sandbanker på den andre. Bygningene er egentlig to gårder som er slått sammen.

Begge steder er det en typisk hjemlig atmosfære. For å være helt ærlig tror jeg vi alle liker oss best i Skottland.

Vi har en stor grønnsakhage hvor vi dyrker alt vi trenger til eget bruk som poteter, tomater, mais, spinat, bønner og persille.

Det er så fredelig og rolig der sammenliknet med London, hvor det skjer noe hele tiden og stadig er det forstyrrelser av en eller annen sort.

Det er Linda som er sjefen for den delen av gårdsvirksomheten, og hun er veldig dyktig. Egentlig har vi ikke så mye tid til å late oss når vi er der, for det er bestandig noe som må gjøres.

Man blir veldig rastløs og oppjaget av å leve et byliv, til og med barna er glade når vi setter kurs for Skottland. 41

Familien McCartneys gård i Skottland

barna og meg å ri. Vi har til sammen fem hester. Barna har to ponnier og Linda og jeg har hver vår. Dessuten har vi en gammel veddeløpshest som er pensjonert og bare koser seg. Som på alle andre bondegårder har vi kuer og høns samt hunder og katter. På geburtsdagen min fikk jeg en rød traktor av Linda, så nå gjør jeg all pløyingen selv. Før hadde vi bonden på nabogården til å hjelpe oss. Han synes det er litt rart å se Beatle Paul møkkete og i arbeidsklær på traktoren, men du verden hvor jeg liker slikt arbeid! Det er en ting som er forskjellig hos oss, sammenliknet med andre gårder. Vi har ikke hjerte til å slakte noen dyr, langtfra tanken på å spise dyrene vi alle er så glad i.

Vi har 200 sauer som vi gjeter i ekte cowboystil fra hesteryggen. Vi alle elsker dyr og spesielt hester.

De får lalle lov til å leve til de dør naturlig av alderdom, men vi selger saueull og egg. Det er jeg som klipper sauene, og jeg er blitt flink til det etter noen års erfaring.

Linda er en dyktig rytterske, så hun har lært både

Vi alle beklager at vi ikke får anledning til å være på

Paul i ferd med å male blikktaket på gården

gården så ofte som vi gjerne vil, for det er bestandig så mye å gjøre i London og ellers i verden.

«Mary Had a Little Lamb», som jeg egentlig skrev for barna, ble også til der.

Det er ikke få låter jeg har laget på gården i Skottland. Nesten hele LP’en «Band on the Run» ble til der. Mange av de singlene Wings har spilt inn, handler om ting som har skjedd der. «Helen Wheels» er f.eks. navnet på min gamle Landrover. Paul klipper sine sauer selv, og selger ull.

Paul og familien på gården i Skottland. Linda med sønnen James Louis i magen

I London forsøker vi å skape samme atmosfære som på landet, skjønt det kan være litt vanskelig av og til.

Det var hun som ga meg inspirasjonen til tittelen «Red Rose Speedway». Da jeg kom inn i kjøkkenet en morgen, var hun i full gang med å lage i stand frokost til oss, og det gikk så raskt at det røde håret hennes flagret til alle kanter. Og pang, der var tittelen til den platen!!

London er jo tross alt en by med 12 millioner innbyggere. I den store hagen vår dyrker vi masser av grønnsaker, for vi liker ikke de kjemikalsk gjødslete grønnsakene vi kjøper i forretningene.

Linda står for all matlagingen. Hun hater husarbeid, så barna hjelper henne så godt de kan. Til og med den minste på tre år får småjobber.

Vi har også to ender, to høner, en kanin og fire hunder. Vi har stor tumleplass inne – ikke mindre enn 16 værelser alt i alt. Huset er langt fra så luksuriøst innredet. Vårt hus er til å bo i og ikke noe museum.

Når vi bor i London, forsøker vi å gå på så mange konserter som mulig. For ikke lenge siden gikk vi for å høre Rod Stewart og The Faces.

Vi har en bra samling malerier og selvfølgelig Lindas beste fotografier på veggen. Hun var fotograf før hun ble gift med meg.

Vi satt i salen sammen med resten av pblikum, og gikk bak for å si hallo til Rod i pausen. Vi hadde et par drinker i garderoben hans, og plutselig sa Rod: «Hey, hvorfor blir dere ikke med på et nummer eller to?» «Sånn på sparket?» spurte jeg, og så på Linda som ristet fortvilet på hodet.

Ja, så er det alle tegningene som barna har laget, og dem er det mange av!! Mitt siste leketøy er en elektrisk tennismaskin, som har fått plass ved siden av et gammelt tråorgel i stuen. Der har vi også en kjempediger sofa som barna boltrer seg i, og som tåler flekker og en slags.

Vi trodde selvfølgelig at han bare fleipet, men vi så resten av konserten fra orkestergraven, og plutselig vridde han litt på numrene og spilte en av Wingslåtene.

Vi har ingen tjenere eller hushjelper, bare en husholderske som heter Rose og som – for å være ærlig – er mer som en tante for alle sammen. 44

Han annonserte at vi var der, og dermed fikk jeg bare en trykk i hånden fra Linda, og dermed var det ingen vei tilbake.

Paul og Linda på konsert med Rod Stewart og The Faces.

Det viste seg at en av lærerne til Heather var i salen, så hun ble fortalt på skolen hva mamma og pappa hadde gjort dagen før. Hvorfor jeg forteller dere alt dette, er for å forklare at vi lever et vanlig familieliv så godt det lar seg gjøre, og vi har det best når vi er samlet alle sammen med dyrene våre. Vi har bestandig mye moro sammen. Etter å ha virkelig lært hva det vil si å leve i et harmonisk familieliv, ville jeg ikke bytte for alt i verden!

Paul og familien i bakhagen til huset i London

The Beatles

Del 6 «Help!» er den femte studioplaten til The Beatles, som kom ut på plateetiketten «Parlophone». Utgivelsesdatoen er 6. august 1965.

På leting etter genmaterialet på Parlophone Records Av Svein Sund

Det som møter våre øyne er, nok en gang, et bilde tatt av Robert Freeman. Ideen til bildet fikk Freeman under filmopptakene i Østerrike. I filmen ser vi gutta i vinterlandskap, med en skyfri himmel i bakgrunnen. De har sine armer strukket ut i forskjellige retninger. Denne situasjonen prøvde Freeman å kopiere senere.

DNA Omslagets forside

Da de nærmet seg slutten av filminnspillingen, var det på tide å ta bildet til plateomslaget.

Noen av scenene i filmen ble tatt opp i Twickenham Film Studios. Her ble bildet tatt. Det ble laget en spesiell plattform som gutta stod på. Bakgrunnen var helt hvit.

John venter på tur til å fotograferes for “Help!” coveret, mens Victor Spinetti i gardeuniform holder ham med selskap.

De hadde på seg, stort sett, det samme vinterutstyret som de brukte under opptakene i Østerrike.

Positur fra filmen "Help!"

Ringo under fotograferingen for omslagsbildet, sammen med den allestedsnærværende Victor Spinetti.

Han mente at bildet ville gi et større inntrykk ved å stå alene. Dessuten mente han at gutta nå var så kjente, at de trengte ikke noe H(J)ELP med å selge plater. Men dette hørte altså ikke plateselskapet på. Forsiden har, som vanlig, varemerkene til Parlophone og EMI, øverst i venstre hjørne, i svart. Under står tittelen HELP! i rødt. THE BEATLES står øverst midt på siden, med mono eller stereo i medium liten skrift med omriss. Dette gjelder 1. utgave.

Freeman sin plan var å lage et enkelt grafisk oppsett. Han oppdaget at å illudere bokstavene H-E-L-P, ble for unaturlige stillinger med armene, derfor gikk han for en mer smidig løsning. Men de ser ut som andre bokstaver fra «det semaforiske alfabet» (semafortegn). Ut fra «det semaforiske alfabet», som dere ser på illustrasjonen, blir bokstavene; N-U-J-V. Kanskje ikke like iørefallende! Freeman ville at plateomslaget bare skulle vise bildet av The Beatles; uten noe andre tegn eller bokstaver.

Help! Førsteutgave, mono 47

De neste utgavene er mono og stereo skrevet i medium skrift med svart fyll (solid black). Utgavene fra 70-tallet har ingen benevnelse for mono eller stereo, da alle platene ble gitt ut i stereo. Men på senere utgivelser, da mono ble verdsatt igjen, ble det angitt på plateomslaget. Forsiden består av et bilde i farger. Fargene på klærne er blått og svart. Bare Ringo viser fram litt av det røde på innsiden av sin cape. Alle har ulike kåper eller capes. Paul har på seg en skikkelig vinterjakke, mens de andre har en mellomting mellom jakke og cape. Disse er i en marineblå farge, mens benklærne er i sort. Disse varierer også i utførelse. George sine benklær ligner på ei strekkbukse, mens de andre tre har noe vi kan kalle bukse på.

Plateomslagets bakside Plateomslagets bakside er som de Platerygg andre platene med flip-over, uten laminat. Derfor må du være spesielt forsiktig med baksiden. Hvis du absolutt skal bruke omslaget til matfat, bør du bruke forsiden, slik at du kan tørke vekk sølet. Får du noe søl på baksiden, er det verre. Baksiden består av fire portretter; tittelen; plate nummer; sangtitlene med komponister, vokalist, bakgrunnsvokal og hvem som spiller spesielle instrumenter.

Bare Paul stiller uten noe på hodet. De andre har tre forskjellige hodeplagg; George med noe som ligner en flosshatt, John med en cap med brem, og en liten knott eller knapp øverst, mens Ringo har på seg noe som ligner på en Beatle-cap. Når det gjelder skisko er det John sine som skiller seg ut; de ligner mere tøfler enn skisko. Det vi kan slutte av dette er at de er ikke helt uniformert.

Portrettene er tatt av Robert Freeman. De er i svart/hvitt. På forsidebildet til «Help!» LPen ble klærne, som opprinnelig var svarte, fargelagt blå.

Her ser du George og Ringos kostymer fotografert i 2014 da de ble solgt på auksjon i Liverpool.

Dette er første gang at det i kke står noen «liner - notes» på omslaget til en Beatles Parlophone LP.

Ellers er dette et flip-over omslag. Forsiden, med overlapping til baksiden har et tynt lag med laminat. Laminatet bevarer omslaget på en utmerket måte mot fingertrykk, fingerfett og merker, mot alle former for væske; sprit, øl, melk, brus, kaffe og vann. Lett å tørke vekk.

Altså ikke noen godord om musikk og innspilling, og heller ikke et ord om hvorfor du skal kjøpe denne platen. Musikken skal tale for seg selv. Hele omslaget er nedstrippet i forhold til de tidligere omslagene. Tiden var overmoden for at gutta kunne selge uten noen form for «reklame» på omslaget.

På platens rygg står det: Help! - The Beatles, i sorte bokstaver.

Selve musikken er presentert på vanlig måte: Side One - Songs from the film HELP! 48

Som på «A Hard Day´s Night», består Beatles sangene i filmen av syv nye låter. Seks er laget av Lennon/McCartney, og en er laget av Harrison.

Buck Owens var en kjent «country and western» artist. På 60-tallet var han meget populær i Norge, og flere andre land. Han toppet flere ganger countrylistene rundt omkring i verden.

Side Two består av syv sanger, som ikke er med i filmen. Fire av dem er laget av Lennon/McCartney, en er laget av Harrison. «Act Naturally» er laget av Morrison-Russell, og versjonen til The Beatles bygger på versjonen til Buck Owens.

«Act Naturally»

Han ble født 12. august 1929 i Sherman, Texas. Hans viktigste sted på jorden ble Bakersfield, California, der han utviklet «The Bakersfield Sound». Han døde i Bakersfield 25. mars 2006. «Act Naturally» ble Owens første nr. 1 på Billboard sin country-liste i 1963. «Dizzy Miss Lizzy» er skrevet av Larry Williams. Lawrence Eugene Williams ble født i New Orleans, 10. mai 1935.

Låten er skrevet av John Russell. Han skrev den etter at han i stedet for å møte kjæresten sin ble med noen venner til Los Angeles for å spille inn musikk. Som en forklaring på det, sa han til kjæresten sin; ‘They are going to put me in the movies and make a big star out of me.’ Dette ga ham ideen til sangen. Han prøvde å få noen til å spille inn sangen, men det var ikke lett.

Han er mest kjent for rocke-låtene, som han skrev og spilte inn, på slutten av 50-tallet. The Beatles spilte også i tillegg inn hans sanger «Slow Down» og «Bad Boy». Williams døde 7. januar 1980.

Etter et par år, i 1963, gjennom en kvinnelig bekjent; Voni Morrison, som jobbet med Buck Owens, fikk hun Owens til å spille inn sangen. Owens likte ikke sangen med det samme. Men andre rundt ham fikk ham til å skifte mening. Gjennom at Morrison formidlet sangen til Buck Owens, fikk hun som betaling være med som medkomponist av sangen. Dette ble Russell sin første store hit. Han skrev flere sanger i country-sjangeren. Han ble etterhvert også en artist, som ga ut sine egne plater.

John Lennon var stor beundrer av Larry Williams og på dennes 30-årsdag den 10. mai 1965 bestemte The Beatles seg for som en hyllest å spille inn to sanger skrevet av Williams. Året før hadde The Beatles spilt inn Williams sang «Slow Down» (som forøvrig Williams hadde som b-side på singlen “Dizzy Miss Lizzy”). Men nå var det «Dizzie Miss Lizzy» og «Bad Boy» som skulle festes til teip. Begge sangene hadde de fremført på spillejobber i 1960/1961/1962. Et drøyt halvt år i forveien hadde The Beatles spilt inn Chuck Berrys «Rock and Roll Music» på Berrys fødselsdag, så de var levende opptatt av rockens pionerer. Omslaget er trykt av «Garrod & Lofthouse Ltd».

Innerposen er som vanlig laget av «Harrison and Sons». Det inneholder den samme reklamen som de foregående innerposene. Posen består av to lag; indre del av plast, og en ytterdel av papir. Papirdelen har hull på begge sidene , slik at etiketten kan leses uten at platen tas ut av innerposen. Buck Owens og Holmenkollen

Innerposen

70-tallsutgave, her også med to EMI-bokser

Etiketten

Dette er beskrivelsen av de store forandringene mellom utgavene. For å få med deg de små forskjellene, må du ty til oppslagsverk. I vinylen, rett utenfor etiketten gjelder de samme identifiseringsmerkene som før; disse befinner seg ved klokken 9, 6 og 3.

Etiketten er den kjente Parlophone - etiketten, som kom første gang i mars 1963; gul, svart og hvit. 1. utgavene har teksten på ytre del av etiketten som begynner med THE GRAMMOPHONE CO LTD ALL RIGHTS……. Over midthullet står teksten, SOLD IN U.K. SUBJECT TO……..

Innerpose1970

XEX 549-2 er kuttingen på side 1 av den første monoutgaven.

Etiketten på førsteopplaget i mono

Begge disse tekstene finner vi på 1.utgaven fra 1965 og 2. utgaven fra 1966. På 3. utgaven, som er fra begynnelsen av 1969, er teksten over midthullet tatt bort. På 4. utgaven, fra senere i1969, er hele Parlophone-etiketten forandret til svart og hvit med en EMI boks.

Kilder: Record Collector, Rare Record Price Guide 2022 • Beatles For Sale On Parlophone Records - Bruce Spizer, Frank Daniels. 498 Productions, L.L.C., 2011 • The Beatles Encyclopedia revised and updated by Bill Hearry.Virgin publishing Ltd. 2000 • The Complete Beatles Chronicle - Mark Lewisohn - Pyramid Books 1992

«All Things Must Pass» er ute i et utall jubileumsutgaver med variabelt innhold og antall plater. En ting Georges sønn Dhani Harrison er lei av, er at folk lurer på om man har fjernet Phil Spectors massive bruk av romklang og ekko, såkalt av-spectorisering. Dette benekter Dhani Harrison og lydtekniker Paul Hicks. Det lar seg bare ikke gjøre, selv med tilgang til flersporsbåndene og dagens teknologi.

Avspectoriseringen av All Things Must Pass av Roger Stormo

En fortsettelse av det arbeidet George startet på

Spectors tilnærming til produksjon var blant annet å kombinere mange forskjellige instrumenter på et enkelt spor på båndet – noe som gjorde remiksingen av «All Things Must Pass» ganske problematisk.

Men Harrison var fast bestemt på å remikse «All Things Must Pass» i de siste årene av hans levetid. Sammen med Paul Hicks og mastering tekniker Alex Wharton jobbet Dhani sammen med faren på 2000 remiksen/nyutgivelsen av «All Things Must Pass» for 30-års jubileet. Han anser 50-års jubileets remiksing og remastering som en fortsettelse av den prosessen.

Dhani: «Så mange folk har sagt til oss: ’Dere må avspectorisere albumet,’. Det har jeg hørt de siste tyve årene – hver gang vi gjør en nyutgivelse. Men man kan ikke av-Spectorisere det. Måten det er innspilt på gjør at alt passer sammen i sin egen plass, med forskjellige instrumenter som opptar forskjellige båndbredder. Så om du vil, f.eks øke volumet på pianoet så kan du ikke bare bruke volumspaken. Du må justere lydfrekvensene pianoet befinner seg på for å fremheve instrumentet mer. Det er da du merker hva Phil gjorde. Det krever stor grad av forståelse.»

Dhani: «Paul Hicks og faren min var veldig gode venner. Og Alex Wharton var en veldig god venn. Han visste hva han ønsket fra dette. Han visste hvor han hadde for mye romklang, og han visste at faren min hatet at det var for mye romklang på sangen hans. Han satt sammen med ham hver eneste dag, og han mastret hele katalogen til faren min.» Dhani sier at fremskrittene i digital lydredigering de siste tyve årene har gjort det mulig å grave seg inn i de sporene hvor flere instrumenter er kombinert og oppnå en større grad av isolering og separasjon av de forskjellige instrumenter. Han anser boksens sett med nye remikser og remastringer som en markant forbedring. Dhani: «Vi spilte det for min mor og hun gråt. Paul Hicks spilte det for meg og jeg gråt. Det var åpningssporet I’d Have You Anytime. Man kunne høre skjørheten i stemmen. Det var som om en presenning hadde blitt løftet av stemmen. Den høres så sårbar ut og likevel så vidunderlig. Jeg sammenliknet de to versjonene en million ganger. Den nye miksen har noe originalen manglet. Jeg følte at dersom en miks kunne bevege meg så mye, så var vi definitivt på vei i riktig retning.»

Problemer med Phil Spector Dhani: «Det Spector gjorde med John (på Plastic Ono Band albumet) var fantastisk. Og jeg aner at når han drev med All Things Must Pass kan han ha vært litt mer, som de sier, ute på tur enn når han gjorde noe av de andre greiene. Jeg vet at faren min fant det vanskelig å jobbe sammen med Phil». «Han hadde et stort narkotikaproblem og han var, som du vet, forrykt. Men når det er sagt så var det min far som var veiviseren. Det var han som gikk og vekket Phil og sa, ’Vær så snill,’ skjønner du? Han trengte ikke å gjøre så mye av det han gjorde for å holde Phil i tømmene, som å skaffe ham kaffe og sjekke at han fortsatt var i live.

Oppdagelser underveis Prosessen var fylt med oppdagelser – som for eksempel i hvor stor grad Harrison hadde brukt sin Moog modular synthesizer på «All Things Must Pass». Han eide den første Moogen i England, og det var ett av de første eksemplarene som Moog noensinne hadde lagd. Den spilte en rolle på Beatles’ «Abbey Road» og Harrisons «Electronic Sound» albumer. Men Dhani og hans samarbeidspartnere oppdaget at instrumentet er overalt på «All Things Must Pass» også.

Vanligvis er det slike ting produsenten gjør for artisten. Så jeg tror at å jobbe med Phil var krevende. Far gikk ikke tilbake til platestudio i lang tid etter det. La bare det være sagt.»

Dhani: «Man kan ikke riktig høre det i den fulle miksen. Men når man først har hørt sporet med bare Moogen så tenker du: ’Wow, det var en skikkelig 52

gedigen Moog basslinje midt i Isn’t It a Pity!’ Og det er derfor Phil er Phil. Du kan ikke høre Moogen før du en gang har hørt den. Fra da av er det umulig å ikke legge merke til den hver gang.» «Og når du har oppdaget slike ting, så er det som arkeologi. Man kan ikke grave det ned igjen. Det er nødt til å endre ditt perspektiv på tingene. Og det gjør virkelig tingene bedre. Det var aldri et tidspunkt vi sa: ’Åh, jeg liker ikke å høre alle de tingene.’ Det er som et stort dobbeltnummer. Det er hysterisk, og det er mye mer elektronisk enn man skulle ha trodd. Du ville aldri ha gjettet at de instrumentene var med på den sangen.» George Harrison og Ken Scott Foto: Richard DiLello

I motsatt ende av spekteret demonstrerer inkluderingen av country steel gitarmusikeren Pete Drake den eklektiske utvidelsesvilligheten som Harrisons musikalske visjon innebar. «Jeg liker å tenke på All Things Must Pass som tidenes beste countryalbum,» sier Dhani. «Den flotte Pete Drake pedal steel lyden på Behind That Locked Door, sangen min far skrev om Dylan.... Der har du en country hit om jeg noen gang har hørt en.”

Dra g Pete

rison o rge Har

Geo

Drake,

Geo

ton

p ly, Fram

go, Bil rge, Rin

Bonusmaterialet Det massive projektet albumet var, og de mange stilarter på sangene Harrison brakte til bords til «All Things Must Pass» kommer tydelig frem i boksens utvalg av bonusspor. 53

For bootlegsamlere er det imidlertid ikke så mye

studio med fullt band, hvor man utforsket mulige arrangementer og bestemte seg for hva som funket best. Også her er det god spredning i materialet, fra spirituelle sanger som «Om Hari Om» og «Mother Divine» til den country-inspirerete «Going Down to Golder’s Green», noe som får oss til å minnes den Chet Atkins-dyrkende George Harrison fra de tidlige Beatlesinnspillingene. «Det er en versjon av Run of the Mill som høres ut som Jessica med Allman Brothers,» legger Dhani til. «Den har disse flotte gitarharmoniene. Bonussporene er vel de som folk kommer til å si: ’Åh dette er hva vi vil kalle av-spectorisert.’» Vi må innrømme at vi er skuffet over uteblevne bonusspor som var med på 30-års jubileumsutgaven.

Unngå kjedsomhet hos lytteren Dhani & co jobbet seg gjennom hundrevis av spolebånd for å selektere spor som kunne gi dypere innsikt i utviklingen av «All Things Must Pass» albumet uten at det skulle bli kjedsommelig. Det finnes en «party disc» med studioprating, for eksempel. Men vi trenger ikke å lide oss gjennom tagning etter tagning til vi kommer til det punktet at vi føler for å sende regning til familien Harrison for å kompensere for all den tiden vi brukte. Dhani: «Når vi lager bokser er jeg veldig bevisst på at jeg ikke ønsker å høre 20 versjoner av All Things Must Pass etter hverandre. Sånn som enkelte av Beach Boys-boksene. Jeg har ikke lyst til å høre 50 versjoner av God Only Knows. Det er bedre å ha tre versjoner. Vi har mer materiale. For eksempel har jeg kassetter. Og vi bestemte oss for ikke å utgi kassett-materiale som kontrast mot masterteipene på denne platen, noe enkelte driver med».

nytt å hente, mesteparten har vært ute på samlingen «Beware of ABKCO» siden nittitallet. Men å få dette offisielt og i beste lydkvalitet er selvsagt å foretrekke. George brukte en hel dag i studio med å fremføre sine sanger for Spector, kun bevæpnet med akustisk gitar og sin egen stemme. Den intime atmosfæren på disse innspillingene viser Harrison på sitt mest Dylanske. Det var også en hel dag som var satt av til øving i

Hagenisse 54

Dhanis prosjekt

Dhani: «På ett eller annet tidspunkt, om flere år, kan det hende at vi bestemmer oss for å utgi våre versjoner av The Bootleg Series.

Dhani: «Da pappa døde hadde han ikke noen platekontrakt lenger og heller ingen plater ute i butikkene. Han brød seg ikke om det. Jeg sa: ’Pappa, du burde virkelig ha platene dine ute i butikkene. A.) Hvordan skal du tjene penger? Og B.) Folk burde høre musikken din. Folk ønsker å høre musikken din. Du burde ikke la verden i stikken uten noen plate.’ Og han var sånn: ’Vel, kanskje det....’ Så da har jeg påtatt meg det som min jobb, fra da han gikk bort.

Men vi vil forsikre oss om at alt er i høy kvalitet. Min far var alltid veldig bevisst på dette med å skrape frem det som er i bunnen på tønna. Han sa ting som: ’Vel, om du ønsker å lage mitt nye album må du kalle det Scraping the Barrel.’ Det er en reell ting. Folk skraper tønnebunnene for mye. Vi er veldig bevisste på å ikke gjøre det. Alt som er utgitt etter at min far gikk bort har vært av høyeste kvalitet. Det er ikke noe søppel.»

OK, la oss få alt sammen på plass i hyllene, i perfekt stand. Obsessiv kompulsiv. I bokser av lik størrelse,

Target-utgaven av «All Things Must Pass» inneholdt også noen klistremerker som var eksklusive for butikkjeden.

med tekstene og bildene. Og deretter, kanskje om 20 år kan jeg fortsette å være meg, og fortsette med mitt liv.

eller du kan taste inn denne lenken i en nettleser: https://open.spotify.com/playlist/6oyq5Fa33QRME VGcUD4wWi?si=376187796c60462a Du kan også peke på denne QR-koden med mobiltelefonen din.

Men det kommer til å ta meg 20 år! Vi kommer til å gjøre en 50-års jubileumsutgave av Concert for Bangladesh også. Vi ser på det. Alt er forsinket med to år på grunn av pandemien, men vi skal få det gjort.»

Husk å slå av «shuffle» modus for reell sammenlikning.

Surroundmiksen Entusiastene ser alltid frem til surroundmiksene, for der er det i hvert fall enkelt å sammenlikne med stereoen. Musikken kommer jo fra alle kanter! Og det er artig å høre hvilke instrumenter eller stemmer som plutselig kommer bakfra. Man befinner seg midt i orkesteret. Enkelte omfavner dette totalt, og gidder aldri å lytte til «Sgt Pepper», «White album» eller «Abbey Road» i stereo lenger. Det blir for kjedelig. Selv må jeg innrømme at etter den første lytten, så er det sjeldent at jeg hører surroundversjonen en gang til. Men så befinner surroundanlegget mitt seg ikke i stua, man må sette seg i sofaen på kontoret for å være korrekt posisjonert i forhold til høyttalerne. Og akkurat der sitter jeg sjeldent. Det blir sofaen i stua man sitter i, og der er det kun stereo som gjelder. Når det gjelder «All Things Must Pass» så har jeg kjøpt en vinylvariant av jubileumsutgaven, og den inneholder ikke den blu-rayen som har surroundinnhold, så jeg får ikke sagt noe om den. Derfor har jeg sakset litt fra en anmeldelse jeg fant på internett.

Sammenlikning av miksene Den stereo-remiksen som befinner seg på jubileumsutgaven av «All Things Must Pass» har fått blandet kritikk av både anmeldere og fans. Det som er lettest å legge merke til, er at man har fjernet den massive romklangen på Georges sangstemme som er så tydelig på originalmiksen. Da George selv overvåket miksingen av 30-års jubileumsutgaven hadde han selv svært lyst til å fjerne mye av ekkoet og romklangen på hele albumet, men lot det være. Han var redd for at fansen som hadde vokst opp med originalen ville reagere negativt. Og det hadde han nok også rett i. Det er bare å se på all den kjærligheten amerikanske fans legger for dagen hva angår de bastardiserte Capitol-miksene av Beatlesplatene som Dave Dexter gjorde. Den falske «duofoniske» stereoen de lagde av mono masterteiper og det ekkoet de la på for at «det appellerer mer til det amerikanske publikummets smak». Sannsynligvis hadde Dexter helt rett – det er slik amerikanerne vil ha det. Og slik er det nok også med «All Things Must Pass» - mange av de som kjenner originalmiksen ut og inn er misfornøyde. Men det er også de som nyanserer: den sangen ble bedre sånn, den sangen ble dårligere, den sangen er bare annerledes – verken bedre eller dårligere bare annerledes. For å gi en pekepinn, har jeg derfor lagd en spilleliste på Spotify, der jeg har lagt miksene side om side. Først kommer den remastrede utgaven av sangen fra 2014, deretter kommer 2020-miksen av samme sang. Spillelisten heter «All Things Compared» om du vil søke den frem,

«Mest action i surroundmiksen av «All Things Must Pass» foregår i de fremre høyttalerne med en hovedvokal som vanligvis henvises til senterhøyttaleren. Periodevis vil du høre harmonier i bakre kanaler samt støtteinstrumenter, fra gitarer og banjoer til synthesizer (moogen). Andre ganger tar miksen en mer lydlandskap-lignende tilnærming og er mindre diskret, og fyller rommet med studiostemning (og en god del romklang eller ekko/forsinkelse).» «Som i stereomiksen har trommer og bass fått en betydelig ansiktsløftning og er mye mer fremtredende og distinkt. 56

Tamtam-trommene høres spesielt fantastisk ut gjennom de fremre kanalene (hvor de vanligvis opptrer).» Jeg la merke til at min vanlige ’sweet spot’ for å lytte ikke nødvendigvis alltid var det beste stedet å være når jeg lyttet til denne miksen av ’All Things Must Pass’. Dette er ikke en dårlig ting, da det fikk meg til å stå opp og gå litt mer rundt i rommet. Noen ganger fant jeg det best å stå en halv meter eller to bakover (dvs. bak sofaen min).»

Promoveringen

Det har vært en ganske sinnssyk promovering av 50-års jubileet for albumet. Blant annet har man lagd og oppført hageinstallasjoner rundt omkring, og gigantutgaver av hagegnomene fra albumcoveret har vært utplassert i disse midlertidige hagene. Den dyreste versjonen av jubileumsutgaven av All Things Must Pass» er den såkalte UBER-versjonen, som vi beskrev i forrige nummer. Den befinner seg i en trekasse og foruten all musikken inneholdt den mye annet rart. Til en pris av 10 000 kroner (pluss frakt og toll, den var jo ikke å oppdrive innenfor rikets grenser) var det ene tingen vi misunner UBEReierne et lite hefte som har tittelen «Archival notes – The Making of All Things Must Pass». Ellers var det mye juggel her, som kanskje eller kanskje ikke blir mer verdt med årene. Selv sliter vi med plassmangel og sto over. Den amerikanske «Target» elektronikkjeden har hatt til salgs sin egen spesialutgave av CD-boksen. Der følger det med to ark med klistremerker som man kan klistre på et tomt albumcover. Noen av boksene deres manglet imidlertid merkene, så de er travle med å sende ut erstatningsbokser til de som har ringt eller skrevet inn og klaget.

KILDER: Sitatene fra Dhani Harrison er hentet fra et intervju han ga til Guitar Player Surround-anmeldelsen har sitater fra Mark Smotroff som anmeldte denne for Audiophile Review 57

The Beatles på film

3 Magical Mystery Tour

en tragisk busstur

Av Dag Arne Nilssen

Fjernsynsfilmen Magical Mystery Tour skulle være bandets julepresang til fansen, og hadde premiere på BBC1 andre juledag 1967. Publikum ble tatt med på en fargesprakende odyssè, full av musikk, humor og grensesprengende fantasi. Det var i alle fall intensjonen. Men mottagelsen ble kjølig. Seerene hadde ikke forstått hverken handling eller humor. BBC 1 var den kanalen som dekket hele Storbritannia, men den var fortsatt i sort/hvitt - noe som ikke kledde denne filmen. Det hjalp ikke at filmen ble sendt i farger et par uker senere på BBC 2 - The Fab Fours` første flopp fremsto som faktum.

Et musikalsk toppår

1967 var året The Beatles gikk fra å være popgruppe til å bli et verdensomspennende kulturelt fenomen. Etter utgivelsen av Sgt. Pepper`s Hearts Club Band 1. juni samme år, måtte selv de største skeptikerne gi seg over. Dette var utrolig bra og nyskapende. Popmusikk var blitt kunst, og platen ble spilt og snakket om over hele kloden. I februar hadde de sluppet en dobbel A-side singel som ble regnet som noe av det beste de hadde komponert. McCartneys Penny Lane sammen med Lennons Strawberry Fields Forever, som var det første av hans tre psykedeliske mesterverk dette året.

Høydepunktet var uten tvil etter syttifem minutter da Beatles kom på og fremførte All You Need is Love. De var en utvidet gjeng som besto av symfonikere, musikkvenner, koner og kjærester – et skikkelig skramleorkester.

De andre to var Lucy in the Sky with Diamonds og I Am the Walrus. Men det var mer i vente. Mye mer.

I besetningen var Mick Jagger, Keith Richard, Anita Pallenberg, Keith Moon, Eric Clapton og Graham Nash, for å nevne de mest kjente. Låten var enkel og lettfattelig, og fanget hippieperioden fullkomment. Den gikk rett til førsteplass i England da den ble utgitt tre uker senere.

Film

I januar ble filmmusikken til spillefilmen The Family Way utgitt. Komponisten var Paul McCartney. George Harrison laget også filmmusikk, en slags ur-electronica som ble brukt i filmen Wonderwall senere det året. John Lennon hadde gjort ferdig sin tredje film sammen med Richard Lester, den sorte satiren How I Won the War. Den hadde premiere i oktober, og fikk gode anmeldelser. Og Ringo skulle til Italia og spille i komedie sammen med storheter som Richard Burton, Marlon Brando og James Coburn. Candy ble ikke vist i England før i 1969, og da hadde Ringo medvirket i nok en film, The Magic Christian. I tillegg skulle det lages videoer, eller promotional clips som de ble kalt på den tiden. De var også begynt på arbeidet med filmmusikken til Yellow Submarine som var planlagt neste år.

Our World

Verdens første direktesendte fjernsynsprogram via satelitt ble vist søndag 25. juni. Det hadde fått navnet Our World, og 19 land i alle verdensdeler deltok i samsendingen. De regnet ut at mellom 400 og 700 millioner seere i 24 land hadde muligheten til motta programmet. Storbritannias bidrag var The Beatles live fra EMIs studio i Abbey Road mens de fremførte All You Need is Love sammen med musikere og venner. Det ble brukt samme teknologi som snart skulle benyttes ved månelandingen to år senere, men dette programmet var langt kjedeligere. Publikum fikk se et slags skryteprogram fra hele verden i uskarpt sort/hvitt. Det var nye motorveier, bygninger og teknologiske «bragder» i flere land. Det var sport og kultur, og kjendiser som Pablo Picasso og Maria Callas deltok.

Og, selvfølgelig, musikken til Magical Mystery Tour. Timeplanen var som vanlig smekkfull, og i 1967 var bandet på toppen i kreativitet.

Koner og kjærester

Også i privatlivet til The Beatles skjedde det mye i 1967, både på godt og vondt. Ringo og Maureen fikk sin andre sønn, Jason, 19. august. De bodde i sin nyinnkjøpte villa Sunny Heights og trivdes med det. George Harrison og Pattie Boyd 59

Alkohol og barbiturater

hadde giftet seg året i forveien, og var fremdeles forelsket i hverandre.

Brian Epstein hadde vært den viktigste personen i gruppens historie. Han hadde brakt dem fra lokal berømmelse i Liverpool til musikalsk verdensherredømme. Platekontrakt, promotering, radio, fjernsyn og presse – alt hadde han skaffet. Han var storebroren som hadde tatt guttungene under beskyttelse; kledd dem opp og lært dem å spise med kniv og gaffel. Han hadde stil og god smak, mange kontakter og gamle penger. Han var rett mann til rett tid. Og enda var han ikke noen spesielt god manager.

Gift var også John Lennon, men det ekteskapet hadde skrantet lenge. Året før hadde han truffet den japanske avant gardekunstneren Yoko Ono under hennes utstilling Unfinished Paintings and Objects i London. Han treffer henne igjen 29. april 1967. Da er hun blant flere kunstnere som holder et 14 timers performanceshow på Alexandra Palace. De må ha kommet godt overens, for John tilbyr henne å sponse hennes neste utstilling 11. oktober i Lisson Gallery. Den ble kalt Yoko Plus Me, og snart skjønte alle hvem «me» var.

I ettertid kom det fram at han tok mange dårlige avgjørelser der The Beatles kunne tjent mye mer penger. Han så ikke potensialet i forretningsvirksomheten. Eller han var ikke grådig nok. Og nå var han død etter en fatal blanding av alkohol og barbiturater. Den samme blandingen som hadde tatt livet av Marilyn Monroe noen år tidligere. Gruppen hadde elsket å tulle og terge Epstein, men hadde hatt en kjærlig respekt for ham, tross alt. Hans bortgang var et enormt tap for dem.

Selvmord

John og Yoko ble snart et par. Bare Paul var fremdeles ungkar, selv om han hadde hengt med sin skuespillerkjæreste Jane Asher i flere år. Kanskje hadde de lenge følt et forventningspress; i alle fall annonserte de sin forlovelse offentlig 25. desember. Men da hadde Paul allerede i mai truffet en amerikansk fotograf som het Linda Eastman på en slippfest for Sgt. Pepper. 25. august drar hele bandet til Wales for å delta på et seminar holdt av den buddistiske guruen Maharishi Mahesh Yogi. To dager senere får Paul telefonen som snur livet på hodet. Deres manager, mentor og gode venn Brian Epstein er funnet død, bare 32 år gammel.

Spørsmålet om det var selvmord, kom raskt opp. Noen mente han var deprimert fordi The Beatles var i ferd med å frigjøre seg fra ham. Andre mente hans kjærlighetsliv gjorde ham ulykkelig. Å være homofil på den tiden var vanskelig. Det skulle ikke snakkes om, og de som sto åpent fram med sin legning fikk garantert en masse problemer. Faktisk var det straffbart i England å ha sex med en av samme kjønn helt til juli 1967, en måned før han døde.

Brian Epstein under prøvene på «Our World»

Dårlig planlegging

Fjorten dager etter Epsteins begravelse starter The Beatles filmingen av Magical Mystery Tour.

Magical Mystery Tour var aldri meningen å være en hippie-film. Den skulle være en parodi på pakketurene med buss som var blitt så populære på den tiden. Med entusiastisk turvert og stopp ved severdigheter. Med allsang i bussen og godt humør. Det kunne vært en god plan, hadde de hatt et strammere manus og bedre planlegging. Brian Epstein hadde alltid tatt seg av logistikken til prosjektene deres, nå måtte de fikse alt selv.

Det er som man kan se det på ansiktene deres at de er i sorg, spesielt i scenene som foregår i bussen. Det er ingen glød eller entusiasme, bare en stille resignasjon. De har det ikke morsomt, og det har heller ikke publikum som ser på. Her ligger noe av grunnen til at filmen ble så dårlig.

Buss var frihetssymbol

Det var Paul som fikk idèen til Magical Mystery Tour. Det var de ikke vant til, og da måtte det gå galt. Han hadde vært i USA for å treffe kjæresten Jane Bestillinger skulle gjøres, avtaler inngås, ansvarsAsher som turnerte med et skuespill. områder tildeles. Det fungerte ikke så bra. I stedet ble det å kjøre på, improvisere og håpe det beste. Truppen hennes hadde reist over i januar, og det tok nesten fire måneder før de møttes igjen. Det var på Innspillingen av filmen startet 11. september, da hele flyturen hjem den 11. april tanken om en morsom crewet og 43 passasjerer dro til Teignmouth. busstur dukket opp, og historien ble senere utviklet Den lille byen ligger på vestkysten, og turen tok 3-4 sammen med de andre tre i bandet, sammen med timer fra London. Mal Evans. Han hadde fulgt The Beatles gjennom Her ble buss-scenene innspilt sammen med scenene hele karrieren, først som roadie og siden som med strand og sjø. Selv om de forsøkte å holde alt turnèmanager. Til slutt ble han personlig assistent, og hemmelig, hadde likevel ryktet gått i forveien. var alltid å se i bakgrunnen der bandet oppholdt seg. Hundrevis av fans ventet utenfor Royal Hotel for å se Også i filmene de spilte inn. sine idoler. Et hverdagslig problem for The Beatles, men det ga dem problemer, og nytt location måtte improviseres.

Bussen var blitt et frihetssymbol på sekstitallet, både under borgerrettighetskampen og blant hippier på tur. Ikke minst blant LSD-guru Ken Kesey som reiste rundt i en psykedelisk malt skolebuss i 1964. Merry Pranksters kalte de seg, og McCartney kjente garantert til den gjengen. Så bussen fanget definitivt tidsånden i 1967. Men The Beatles valgt ikke den ikoniske, røde toetasjers bussen når de skulle på tur. Slik som Cliff Richard hadde gjort i Summer Holiday fire år tidligere. De kunne malt den med psykedeliske mønstre slik The Who`s Magic Bus gjorde ett år senere. Nei, de valgte en moderne buss med 6 hjul.

Etter fem dager var opptakene gjort, og de skulle videre. Nå hadde planen vært å filme resten ved Shepperton Film Studios i Heathrow, men de hadde vært for sent ute med bookingen. Filmstudioet var opptatt, og de måtte improvisere igjen. Valget falt på en flyhangar i West Mall, Kent. Rekvisitter måtte bygges og alt tok lengre tid enn planlagt. Og ble selvsagt mye dyrere. Ballroom-scenen der gruppen kommer ned en trapp, et høydepunkt i filmen forøvrig, er filmet inne i flyhangaren. En perfekt illusjon. Ken Kesey and his Merry Pranksters og bussen deres

I 2012 kom «Magical Mystery Tour» i restaurert utgave ut på DVD, på Blu-ray og selvsagt i en luksusboks med replika av den gamle EPen.

Valuta for pengene

Den 24. september var det meste av filmingen gjort, og klippingen kunne begynne. Men Paul ville dra til Nice i Frankrike for å filme låten The Fool on the Hill, og det ble gjort så sent som 30. oktober. Han må ha hatt mistanke til at filmen ikke kom til å bli noe særlig, men musikkinnslagene skulle i hvert fall ha topp kvalitet. 8. desember var filmmusikken ute i butikkene. Denne gangen utgitt som en påkostet dobbel EP med seks låter, bilder fra filmen og teksthefte. Det var låtene Magical Mystery Tour, The Fool on the Hill, Flying, Blue Jay Way, Your Mother Should Know og I Am the Walrus. Noen dobbel EP ville de ikke høre snakk om hos Capitol i USA. Der plusset de på Hello Goodbye,

Strawberry Fields Forever, Penny Lane, Baby You`re a Rich Man og All You Need Is Love og sendte det ut som en vanlig LP. Og for en fantastisk LP det ble! For en gangs skyld fikk fansen i USA full valuta for pengene.

Trøblete tante

Filmen begynner med tittelmelodien, samt klipp fra scener som skal komme senere. Men det er også litt ekstra. Legg merke til skuespillere, crew og en masse fans utenfor det ærverdige Royal Hotel i Teignmouth. Fansen prøvde å snike seg inn på settet, og man kan se dem både her og der i filmen. Det var ikke mulig å holde dem unna, og ikke tid nok til nye opptak. De måtte bare bli værende. Vi får se Ringo som kjøper billetter til turen, og dermed er historien i gang. I filmen A Hard Day`s Night skulle en av karakterene forestille Pauls bestefar. Nå var det Ringos tur til å slite med en fiktiv slektning, tante

Jessie. (Jessie Robins)

Verbalkomikk på høyt nivå. Et parti av filmen ble innspilt på en strippeklubb i Soho, Raymond Revuebar. Bonzo Dog Doo-Dah Band spiller låten Death Cab for Cutie mens stripperen Jan Carson lar plaggene falle. Meget vovet i 1967, og svartsladden ble selvfølgelig brukt. Dette var en familiefilm, må vite!

Dette ble rollen hun skulle bli husket for, selv om hun hadde spilt i mange fjernsynsserier og filmer. Hun og Ringo kjekler og krangler i nesten alle scener de er med. Resten av passasjerene består av skuespillere, revyartister og statister. En brokete forsamling i alle aldre og begge kjønn.

Bonzo Dog var et kjent band i Storbritannia på den tiden, og var ofte å se på fjernsyn. De blandet musikk og humor, og var svært populære. Det var nok derfor The Beatles ville bruke dem i filmen. De visste at musikken var førsteklasses, men alt som kunne løfte handlingen var et kjærkommet tilskudd.

Fargerik forsamling

Vi blir introdusert for en del av karakterene på bussen. Det er den alltid overentusiastiske og blide reiselederen Jolly Jimmy Johnson (Derek Royle) og hans assistent Wendy Winters (Miranda Forbes). Vi møter den kortvokste fotografen (George Claydon) og den merkelige Mr. Bloodvessel (Ivor Cutler). Alle skuespillere kjent fra film og tv. Paul drømmer, og vi får se The Fool on the Hill. Det var slik de bandt episodene sammen; med drømmesekvenser eller at noen trollmenn grep inn i handlingen. Tante Jessie drømte om mat, men drømmen ble et mareritt da kelneren Lennon, med en spade, øste tallerkenen hennes full av spagetti. Mr. Bloodvessel drømte om Jessie, og det kom en lang scene der han kurtiserer henne på stranden. (Legg merke til Beatlesfansen som springer forbi kameraet) Trollmennene ble selvsagt spilt av The Beatles i tillegg til Mal Evans, som hadde en replikk. Han var nesten to meter høy, og stakk seg frem overalt i filmen. Beste skuespillerprestasjon hadde nok Victor Spinetti, som også deltok i de forrige to filmene med bandet. Denne gangen spilte han sersjant som bjeffet ut kommandoer i et rasende tempo. Det var bare uforståelig tullprat med ett og annet gjenkjennende ord innimellom.

Vakker og sentimental

Tittellåten Magical Mystery Tour var en McCartneykomposisjon, og blir brukt både i begynnelsen og slutten av filmen. Den er litt i slekt med Sgt Pepper: Frisk og feiende orkesteråpning, hvor vokalen annonserer hva vi skal få oppleve. Den fungerer flott i filmen, men er ikke fra Maccas øverste hylle. Det er derimot The Fool on the Hill. Tekst og melodi smelter sammen til en vakker og sentimental enhet der George Martin kunne briljere med sitt arrangement. Slike låter ble Pauls signatur, og han laget mange. Ingen i The Beatles var så flink til å spille på følelser som han. Han hadde gjort det før med Eleanor Rigby og han skulle gjøre det igjen med The Long and Winding Road. Også hans tredje musikalske bidrag til filmen var sentimentalt.

Beatles på scenen i Raymond’s Revue Bar

Your Mother Should Know var en hyllest til musikken foreldrene han likte, soft og dansbar. Det er den låten som var best integrert med handlingen i filmen. Det var selskapsdansere, marsjerende lotter og The Beatles i hvite smokinger mens de synkront kommer ned en trapp. 45 år senere ga McCartney ut platen Kisses on the Bottom, hvor han rendyrket denne stilen.

you been a naughty girl/You let your knickers down var saken klar. Her var det både sex og narkotika med i bildet, og dermed spilte de den ikke på radio. I filmen var den selve høydepunktet. The Beatles med dyremasker, med hippieklær, med hvite badehetter på hodet. Det er dansende politimenn og mye mer. George Harrisons Blue Jay Way ble i dette selskapet en nedtur. Låten er monoton, og helt uten musikalske overraskelser. Det er lagt på mange effekter, blant annet en «klagende» cello som gir låten en indisk schwung.

Psykedelisk perle

John Lennon hadde bare èn av sine komposisjoner med i filmen, men den var til gjengjeld litt av en perle. I Am the Walrus er blant de beste psykedelialåtene som er laget. I teksten refererte han til Lewis Carroll og sin egen låt Lucy in the Sky with Diamonds. Det var fantastiske bilder, morsomme rim og tull og tøys. BBC forsto ikke noe av teksten, dermed måtte det være narkotika han sang om. Trodde de. Når han i tillegg hadde en tekstlinje som gikk -Boy

Harrison hadde bedre låter enn denne liggende, så det var synd han ikke brukte en annen. I filmen sitter Harrison i lotusstilling, og han ser sur ut. Bortsett fra litt koring, er Flying en instrumentallåt kreditert alle fire i bandet. Den var en lang sak, men er i filmen kuttet ned til litt over to minutter. I grunnen synd, for dette er ingen dårlig låt. Det høres ut som noe Booker T. & The M.G.`s kunne

laget. I filmen ser vi arktiske landskap filmet fra fly. Det er lagt på forskjellige fargefiltre, men den effekten var det ingen som så i 1967. Da var det bare sort/ hvitt-tv i Storbritannia (filmen ble vist i farger på BBC 2 den 5. januar 1968).

The David Frost Show

Tre dager etter at Magical Mystery Tour ble vist på fjernsyn, var Paul McCartney gjest på talkshowet til David Frost. Det ble en trist forestilling, hvor en sliten McCarney ble presset fra skanse til skanse. Først måtte han forsvare hvorfor filmen ikke hadde noen handling, men kun tilfeldige episoder satt sammen. Paul rodde og rodde: -Det er slik vi planla den skulle være, vi trenger ikke alltid å ha en handling; bare samle folk og se hva som skjer. Alt mulig kan hende da, fantastiske ting.

Vi synes ikke den er en flopp, men en suksess. Det nytter ikke å dømme etter bare èn visning, man må se den flere ganger for å forstå hva vi mener. Det er som med musikk, man trenger å høre plata flere ganger for å like den. Frost gikk over til å snakke om The Beatles trodde de var forbilder for fansen. McCarney hadde tidligere på året skapt furore da han innrømmet til magasinet Life at han hadde prøvd LSD. -Nei, jeg snakker bare for meg selv. Jeg ble spurt om jeg hadde prøvd LSD, og jeg var ærlig om det. Jeg sier ikke at andre skal prøve det. Vi trenger ikke narkotika; vi trenger ikke alkohol engang. At ikke fansen skulle ape etter verdens største rockband, var temmelig naivt å tro på. Intervjuet sluttet like dårlig som det begynte. Millionæren Paul bablet i vei om at alle kunne bli rike om de hadde tro på seg selv og jobbet hardt.

Noen scener i «Blue Jay Way» ble filmet i hagen til Ringo

The Eggman

I 2012 var det 45 år siden TV-filmen hadde premiere, og i den forbindelse var det mye styr rundt den. Apple hadde pusset opp filmen og ga den ut på DVD og blu-ray, og BBC viste en dokumentarfilm om innspillingene, med masse filmklipp fra rundt innspillingene.

busser men malt og dekorert i den originale Magical Mystery Tour bussens stil. Originalbussen er restaurert og tilbringer mesteparten av sin tid på et hemmelig lager i Orlando, Florida. Restaurantkjeden triller den kun ut når den skal brukes til spesielle arrangementer.

En Lennon-McCartney melodi som Shirley Evans spilte på trekkspill i filmen, «Shirley’s Wild Accordion» ble omsider tilgjengeliggjort for offentligheten da den var soundtrack for en YouTube-film som reklamerte for utgivelsene. Den originale bussen fra filmen endte opp i Liverpool i 1984 hvor den ble brukt til å vise folk rundt på Beatlesrelaterte steder. Den ble solgt til restaurantskjeden Hard Rock Cafe i 1988, så de som nå er i bruk i Liverpool er andre

Merry Pranksters buss Selvsagt så modellbilfabrikanten Corgi Toys også sitt snitt til å lage en Magical Mystery Tour modellbuss, en Bedford Val.

Av Duncan Drivers Oversatt av Roger Stormo

Når gikk Beatles fra hverandre?

“… don’t you know that you can count me out, in.” John Lennon i sangen ‘Revolution I’ (1968).

En av de skarpeste observasjonene historikeren og biografen Mark Lewisohn gjorde, er at «Beatles begynte å bryte opp den dagen de ble sammen.» Som med mange skilsmisser, var forskjeller som ville bli uforsonlige til stede allerede fra begynnelsen av deres forening: beslutningen om å fryse George ut av Lennon-McCartney komponistsamarbeidet, Pauls tendens til sjefing og hans motstand mot å bli sjefet over av noen (bortsett fra kanskje av John), samt Johns hastverk med å omfavne og forkaste nye moter og inspirasjonskilder. Like sant for forhold som faller fra hverandre var det faktum at lykkelige og håpefulle perioder fortsatte å dukke opp helt til slutten. Om den enden virkelig var slutten, forble usikkert til senere enn du kanskje hadde trodd.

Brian Epstein ikke hadde kommet inn i historien, og forhøyet presentasjonen og eksponeringen til et profesjonell nivå. –På randen av enestående suksess i 1962 spekulerte John i et TV-intervju om hvor lenge gruppen kan vare, med tanke på en ti års levetid, noe han selv karakteriserte som urealistisk og stormannsgalskap (big headed).

Som Ringo bekreftet i The Beatles Anthology, «Det var alltid en mulighet for at vi kunne ha fortsatt.»

–Vi spoler frem til julen 1966 da en reporter stanset hver Beatle som kom til Abbey Road (den gang EMI Recording Studios) på trappa, og tydeligvis bekymret for potensielle tegn på disharmoni og sløvhet spurte “Skal Beatles gå sine egne veier i 1967?”, “Hva er alt dette om at Beatles kommer til å gjøre mindre sammen det nye året?” Og “Forutser du en tid da Beatles faktisk ikke vil være sammen, og at dere alle vil være alene?”

Årsakene til at Beatles gikk fra hverandre er komplekse og fascinerende, men det er utenfor omfanget av denne artikkelen å utforske dem i stor detalj. I stedet undersøker den hvordan og når de brøt opp, og anerkjenner prosessen som iterativ og årsakene som allestedsnærværende. –Den første inkarnasjonen av bandet som kalte seg ”Beatles” kunne lett ha gått i oppløsning i slutten av 1960, da en for ung George ble deportert fra Hamburg og Paul og Pete Best ble fengslet for brannstiftelse. Til tross for slike dramatiske hendelser som skjedde på en eneste dag, gadd ingen fra bandet å kontakte hverandre på fjorten dager.

John, George og Ringo avviser hver sin oppfordring, og forsikrer (i hvert fall for kameraet) om at de ennå ikke er lei av hverandre, og at den britiske offentligheten ikke trenger å være bekymret for bandets bortgang. Bak lukkede dører kan ting ha vært litt annerledes.

Det var Mona Best, moren til Pete som tok en serie nyttårstelefoner der hun manet dem til handling.

–Tidligere det året hadde Paul stormet ut av den siste innspillingsøkten til «Revolver», og lot George spille bassgitar på «She Said She Said».

–Lewisohn argumenterer i «Tune In» for at et nytt oppbrudd var nært forestående bare ett år senere: mot slutten av 1961 hadde Beatles oppnådd alt som Liverpool tilbød, og de kunne lett ha stagnert hvis

Det har kanskje ikke vært noen seriøs intensjon om å slutte i tilknytning til denne hendelsen, men det var første gang noen stormet ut av en innspillingsøkt og 68

dette ble gjentatt da Ringo forlot innspillingene av «The Beatles» (det hvite albumet) i 1968 og George gjorde de samme ni dager inn i innspillingene for det som skulle bli «Let it be».

nen. Et ekstraordinert møte for bandet ble avholdt to dager senere (uten at Nagra-båndene surret og gikk), der George på nytt bekreftet sin beslutning om å slutte.

Det er gjerne disse innspillingsdagene i januar 1969 mange fokuserer på når de spekulerer rundt oppbruddet av Beatles.

Bandet møttes igjen 15. januar, og denne gangen sa George ja til å bli med på nytt, under forutsetning av at innspillingene flyttes fra Twickenham til Beatles eget studio i kjelleren i Savile Row-bygningen.

Denne perioden er bedre dokumentert enn noen av deres andre prosjekter (og derfor gjenstand for mer intense spekulasjoner), det foreligger 150 timer med Nagra lydbånd som har tatt opp hver en vits, kommentar og diskusjon og bevart dette for ettertiden, og i løpet av måneden ble temaet «skilsmisse» tatt opp mer enn en gang.

Som med den markerte svingningen fra fortvilelse til entusiasme som var tydelig 7. januar da bandet begynte å øve på «I’ve Got a Feeling», fikk flyttingen fra Twickenham en enda bedre effekt på moralen.

Den 7. januar, bare seks dager etter at de startet innspillingene diskuterte bandet den sure atmosfæren i Twickenham-studioet, og George reflekterte at «Beatles har vært i trøbbel i minst et år» før han innrømmet at «vi burde ha en skilsmisse.» Paul, som vanligvis var den mest entusiastiske Beatlen, var enig: «Vel, jeg sa det på forrige møte. Men det nærmer seg det.» John – som ukarakteristisk nok hadde forholdt seg passiv til nå – tøyset: «Hvem skal ha barna?», Men det var Paul som leverte punchlinen: «Dick James» (deres musikkforlegger). Diskusjonen er overraskende ærlig: ingen høres sint eller bitter ut. Når du hører denne dialogen ville du bli tilgitt for å tro at dette ikke var første gang de hadde utforsket temaet å gå hver til sitt. Enda mer overraskende er hvordan de valgte å tilbringe resten av dagen: å jobbe kollektivt og entusiastisk med «I’ve Got a Feeling», et av de virkelige LennonMcCartney-samarbeidene i denne perioden.

Billy Prestons ankomst 22. januar ser ut til å ha injisert ny energi i opptakene, og arrangementet for «Get Back» (som var øremerket å skulle bli neste singel) blir ferdig på bare en dag. Opptak fra disse innspillingene som er inkludert i «Let it Be»-filmen og i The Beatles: Anthology ser ut til å bekrefte påstanden om at disse øktene i slutten av januar var merkbart hyggelige og bemerkelsesverdig produktive i et par uker.

Tre dager senere ødela George lunsjpausen ved å kunngjøre at han «forlater gruppen.» Johns spørsmål med ett ord er ikke «Hva?» Eller «Hvorfor?», Men «Når?», noe som igjen antyder at George bare hadde gjenåpnet en pågående samtale. «Nå» er Georges svar, levert i en gjesp før avskjedsreplikken, «See you ‘round the clubs.»

De resulterte ikke bare i mesteparten av innspillingene utgitt som «Let it Be» men introduserte også de fleste sangene som skulle ende opp på «Abbey Road», så vel som noen sanger som ville komme til oppblomstring på fremtidige soloalbum.

Effekten på John er galvaniserende. Til tross for det han senere ville komme til å si om hvor elendige Let it Be-innspillingene var og hans eget ønske om å unnslippe dem, kom Georges avgang til at Johns tok på deg lederansvaret: «Jeg mener at hvis George ikke kommer tilbake innen mandag eller tirsdag spør vi Eric Clapton å spille på (disse opptakene) ... poenget er at hvis George drar, vil vi fortsette Beatles? Jeg sier ja.» Det gjenstår for Paul å bli uvanlig stille på dette tidspunktet, han klimprer bare på pianoet i bakgrun-

Så mye for påstanden om at «Let it Be» dokumenterer at et band bryter opp: den nest siste dagen i måneden kan de sees mens de nyter hvert øyeblikk med sin konsertopptreden på taket av Apple-bygningen, hvor de består opptaksprøven (som John vitset om til slutt).

intensjoner han kanskje hadde vært hemmelighetsfull om. Når han snakket andre steder om denne tre-mot-en-situasjonen, refererte Paul til den som «sprekken i frihetsklokken», en utmerket metafor for The Beatles forretningsforskjeller som hadde begynt å overskygge musikken deres.

Paul ble faktisk såpass rørt at han sendte Ringo et postkort dagen etterpå hvor det var skrevet (med store bokstaver): YOU ARE THE GREATEST DRUMMER IN THE WORLD. REALLY. Uansett hvor nær de var en «skilsmisse» i de tidlige dagene i 1969, viser enkle fakta at de ikke brøt opp den gangen: mindre enn en måned etter takkonserten begynte de å spille inn «I Want You (She’s So Heavy)», noe som markerer begynnelsen på de sammenhengende og fokuserte «Abbey Road»-innspillingene.

Faktisk er metaforen så sterk at det er verdt å utvide den for å komme med et poeng om musikken: klokken kan ha sprukket, men den hadde aldri gitt en bedre lyd. De siste årene har det vært mye diskusjon om i hvilken grad «Abbey Road» var Beatles forsettlige svanesang, en endelig enhetlig innsats som ble gjort mulig fordi alle de involverte visste at den var den siste. ...

Det ble satt en kjepp i hjulene på det George Martin kalte «et veldig lykkelig album» 9. mai, da etter avspilling av materiale fra januar-øktene. En krangel utviklet seg over utnevnelsen av Allen Klein som administrerende direktør for Apple Corps. Klein hadde smisket seg inn med John (og Yoko) tidligere den måneden, og vunnet dem over i løpet av en kveld; John hadde senere overbevist George og Ringo om å komme ombord med Klein, men Paul hadde nektet å signere kontrakten til Klein. Paul husker denne krangelen i The Beatles Anthology TVserien på midten av nittitallet slik: «De tre andre sa: ‘Du må signere kontrakten - han må ta den til styret sitt.’ Jeg sa, ‘Det er fredag kveld. Han jobber ikke på en lørdag, og uansett er Allen Klein en lov for seg selv. Han har ikke et styre han må rapportere til. Ikke bekymre deg - vi kan enkelt gjøre dette på mandag. La oss gjøre innspillingen vår i stedet. Dere kommer ikke til å presse meg inn i dette.’» «De sa: ‘Å, holder du fast på dette? Han vil ha 20%. ’Jeg sa: ‘Si ham at han kan få 15%.’ De sa: ‘Så du holder fast.’ Jeg svarte: ‘Nei, jeg jobber for oss; vi er en stor klient.’Jeg husker de eksakte ordene:‘ We’re a big act The Beatles. Han tar 15%. ‘Men av en eller annen merkelig grunn (jeg tror de var så beruset av ham) sa de: ‘Nei, han må ha 20%, og han må rapportere til styret sitt. Du må signere nå eller aldri. Så jeg sa:’ Akkurat, det avgjør saken. Jeg signerer ikke nå.’» Det er vanskelig å ikke se dette fra begge perspektiver. Paul reiste reell bekymring for Kleins motiver og Beatles forhandlingsmakt, mens beskyldningen om å “stoppe” virker legitim: hvis Paul gjerne kunne signere kontrakten på mandag, hvorfor ikke signere den på fredag?

Det er sant at albumet fungerer bra som en kunstnerisk sluttmarkering, «The End» som avslutter Beatles’ karriere med den pene Shakespeare-kupletten, «And in the end, the love you take / Is equal to the love you make». Det som har en tendens til å bli glemt når dette blir påpekt, er at «The End» ikke er slik «Abbey Road» slutter: Etter 17 sekunders stillhet høres den avsluttende tonen til «Mean Mr Mustard» før Paul synger sin lille frekke «Her Majesty». Den siste ‘D’-en av dette korte stykket tøv kuttes før den er ferdig, så albumet blir effektivt avsluttet på en uforløst tone. Den originale sporsekvensen for albumet identifiserte dessuten Side B som Side A og omvendt: «Abbey Road» skulle avslutte med «I Want You (She’s So Heavy)», også en sang som ender brått. For alt snakket om at «Abbey Road» knyter et pent bånd rundt Beatles’ arbeid, må det erkjennes at albumets estetikk insisterer på at arbeidet er uferdig, og til og med antyder at Beatles’ karriere langt fra er sikker - verken fortsetter som før, og heller ikke er helt over. Som Ringo bekreftet i The Beatles: Anthology, var døren bevisst holdt åpen for «muligheter». Etter å ha fullført «Abbey Road» og gjennomført det som skulle bli deres siste fotoseanse 22. august, kan et annet forslag om en 3-1-splittelse i The Beatles (med Paul i mindretall) være det faktum at John, George og Ringo deltok på Isle of Wight konserten sammen 30. - 31. august og det gjorde ikke Paul. Saltkornet å ta dette med er imidlertid at Pauls første barn (Mary) ble født bare to dager tidligere.

Når vi leser mellom linjene i dette, ser det ut til at de tre andre tvang Pauls hånd og prøvde å få ham til å erklære 71

Det er spekulativt å lese fraværet som et tegn på disharmoni, spesielt da bandet (minus Ringo, innlagt på sykehus med tarmproblemer) møttes igjen 8. september for å diskutere arrangementer for sitt neste album og en potensiell julesingle. Gitt Ringos fravær ble møtet tatt opp på bånd (og deretter gjengitt i Anthony Fawcetts bok «One Day at a Time: John Lennon»). John leder møtet og foreslår at han, Paul og George hver tar med seg sine fire beste sanger til de ennå ikke planlagte innspillingene. Dette, innrømmer John, er et forsøk på likhet som anerkjenner Georges nylige oppblomstring som låtskriver og er drevet av skyld over hvordan han og Paul hadde «delt opp» Beatles eksisterende imperium seg imellom. En ydmyk stille Paul anser en så streng rasjonering av albumplass som «som i militæret» før John og George begynner en ladet utveksling om innsats brukt på Harrison-komposisjoner i motsetning til Lennon-McCartney-sanger. Johns stemme virker defensiv og såret da den hevder at George hadde en tendens til å foretrekke bidragene til ‘»Eric eller sånne som ham» fremfor bidragene til bandkameratene. Det er en tung stillhet før Paul, nesten uhørbart, hvisker «Når vi kommer inn i studio, selv på den dårligste dagen, spiller jeg fortsatt bass, Ringo trommer fortsatt, og vi er fortsatt der, vet du.» 12. september ringte konsertarrangøren John Brower Apple-kontoret for å tilby John og Yoko-billetter til

Toronto Rock and Roll Revival-festivalen som var planlagt neste dag. Til sin overraskelse aksepterte John under forutsetning av at han kunne opptre på arrangementet, en anmodning Brower ikke nølte med å godta. George husker tilbake i The Beatles: Anthology: «Da Plastic Ono Band dro til Toronto i september ba John meg faktisk om å være med i bandet, men jeg ble ikke med. Jeg ville egentlig ikke være i et avantgardeband, og jeg visste at det var det det kom til å bli.» «Han sa at han ville få Klaus Voormann, og Alan White som trommeslager. I løpet av de siste årene av The Beatles produserte vi alle andre plater uansett, så vi hadde en kjerne av venner i studioene: trommeslagere og bassister og andre musikere. Så det var relativt enkelt å sette sammen et band. Han spurte meg om jeg ville spille gitar, og så fikk han i stedet Eric Clapton til å komme - de øvde bare på flyet der borte.» Igjen, kanskje Paul ikke ble spurt med den forståelse at familien hans fortsatt var i ferd med å tilpasse seg ankomsten av en baby, og det er sannsynlig at Ringo drev og restituerte etter sykehusoppholdet. Georges avslag er mer avslørende for rumlingen innen Beatles rekker, spesielt hans uttalte innvending mot Johns valg av utenomfaglige prosjekter (og deres ‘avantgarde’ samarbeidspartnere). Da han snakket med Jann Wenner for Rolling Stone i 1970, husker John dette som dagen da han bestemte seg for å forlate Beatles: «Vi var i Apple, og jeg vet at før jeg dro til Toronto, sa jeg til Allen (Klein) at jeg dro. Jeg sa til Eric Clapton og Klaus at jeg dro, og jeg vil sannsynligvis bruke dem som gruppe.

Jeg hadde ikke bestemt meg for hvordan jeg skulle gjøre det, å ha en permanent ny gruppe eller hva. Og senere tenkte jeg: ‘Fuck it, jeg kommer ikke til å bli sittende fast med et annet sett med mennesker, hvem de enn er.’ Så jeg kunngjorde det for meg selv og for folk rundt meg på vei til Toronto de få dagene før. På flyet kom Allen med meg, og jeg sa til ham: ‘Det er over.’»

John (Yoko ved hans side), Paul og Ringo som samler seg rundt Allen Kleins pult. Et av bildene viser at John later som om han signerer dokumentet på Kleins rygg mens Paul feiker at han kysser hånden som om han respekterer en mafia-don. Et bandmøte fulgte der Paul kom med en rekke forslag for fremtiden. Han husker dette i The Beatles: Anthology: «Jeg hadde sagt: ‘Jeg tror vi burde gå tilbake til små spillejobber - jeg synes virkelig vi er et flott lite band. Vi bør finne våre grunnleggende røtter, og hvem vet hva som da vil skje?

Dagen etter angret John på at han hadde takket ja til å opptre på festivalen, men ble overtalt av Eric Clapton om at det var for sent å trekke tilbake. Under flyturen tilbake til London, 15. september, betrodde John overfor journalisten Ray Connelly at han hadde bestemt seg for å forlate Beatles, og ba ham om ikke å annonsere denne nyheten ennå.

Vi vil kanskje gi oss etter det, eller vi synes virkelig at vi fortsatt har det. ’John så meg inn i øynene og sa: ‘Vel, jeg synes du er dust. Jeg hadde ikke tenkt å fortelle deg dette før vi signerte Capitol-avtalen ‘- Klein prøvde Det var 20. september at John tok den plutselige å få oss til å inngå en ny avtale med plateselskapet -’ avgjørelsen om å informere Paul og Ringo om sin intensjon. Bandet (minus George, som var og besøkte men jeg forlater gruppen! ‘Vi ble synlig bleke og hakene slakket litt.»«Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si. Vi moren sin) var til stede på Apple-kontoret for å signere en ny kontrakt med EMI/Capitol som garan- måtte reagere på at han gjorde det; han hadde kontroll på situasjonen. Jeg husker at han sa: ‘Det er rart dette, terte en økt royalty på 25% (opp fra 17,5%). å fortelle at jeg forlater gruppen, men på en måte er En serie svart-hvitt-bilder fra denne hendelsen viser det veldig spennende.’ 73

Det var som da han fortalte Cynthia at han skulle skille seg. Han ble ganske opprømt av det, så vi kunne egentlig ikke gjøre noe: ‘Du mener å dra’? Så det var det for gruppen, så ... ’Det var senere, da faktum gikk opp for oss, at det ble veldig opprørende.»

at er fordi resten av bandet hadde inntatt en “vent og se” -holdning eller en anerkjennelse fra John selv at offentlig stillhet lot ham holde alternativene åpne. Vi må huske at dette var mannen som, et år tidligere, hadde sunget ‘you can count me out, in’ og innrømmet sin kvikksølvliknende natur.

Igjen blir utsiktene til å bryte opp gruppen sammenlignet med en skilsmisse. Det er interessant at Johns innrømmelse ser ut til å ha gitt ham ny energi, nok et eksempel på spenning ved å hoppe inn i det ukjente med begge føttene. Det er delvis fordi Johns kunngjøring ser ut til å ha vært uplanlagt og instinktivt (‘Jeg hadde ikke tenkt å fortelle deg’) at de andre Beatles kanskje har holdt oppe håpet om at bandet skulle fortsette. Selve avgjørelsen hadde blitt tatt bare syv dager tidligere, og John hadde absolutt en personlighet som gjorde at ideer kjølnet fort etter først å ha vært glohete. Jamfør hans forespørsel om å spille på Toronto Rock and Roll Revival-festivalen og deretter hans forsøk på å forkaste den avtalen bare en dag senere, hans dedikasjon til transcendental meditasjon i India og plutselig avgang blant anklager om upassende oppførsel fra Maharishi Mahesh Yogis side, eller hans veldig uttalte entusiasme for, men ikke fullførte primalskrikterapi. Det kunne absolutt tenkes at John ville ombestemme seg om å forlate The Beatles, og mangelen på offentlig kunngjøring om hans beslutning kan man regne med

Uansett hvor mye han måtte ha holdt håpet om en forandring levende, kan det ikke benektes at Johns anmodning om en «skilsmisse» ble veldig opprørende for Paul, som trakk seg tilbake til sin avsidesliggende skotske gård sammen med familien og ble så lite sett eller hørt i de påfølgende månedene at rykter om hans død begynte å spre seg. John jobbet med «avant garde»-prosjekter resten av året, George turnerte som en del av bandet Delaney & Bonnie, og Ringo satte i gang med «Sentimental Journey», et soloalbum med gamle standardsanger. 3. januar 1970 møttes Paul, George og Ringo i Abbey Road for å arrangere og spille inn Georges sang, «I Me Mine» for at den skulle være med på «Let it Be»-albumet. George kan høres med henvisning til Johns fravær på tagning 16 når han tøyser «Dere vil alle ha lest at Dave Dee ikke lenger er med oss, men Micky og Titch og jeg vil bare fortsette det gode arbeidet som alltid har funnet sted i nummer 2 (innspillingsstudioet de befant seg i)». Johns fravær skyldtes at han var i Danmark på den tiden og prøvde å vinne en kamp om foreldreansvaret for Yokos datter, Kyoko.

lang tid fremover, om ikke for noe annet så bare for pengenes skyld.

Det er imidlertid fullt mulig at hvis han hadde befunnet seg tilgjengelig i London at han likevel ville ha vært tilbakeholden med å delta på innspillingen. Hans beslutning om å forlate bandet kan ha blitt fastholdt, eller hvis den var vaklende, kunne han fortsatt ha tenkt seg om to ganger for å møte opp for en av Georges sanger, en tendens som ble antydet i møtet 8. september i 1969.

John kan ha lagd en positiv vri på det som fremdeles var en seriøs intensjon om å forlate gruppen, men hans kommentar om å «bryte imaget» i stedet for bandet kan ikke avvises som en direkte løgn. For det første stemmer det overens med kommentarene han hadde kommet med i januar 1969-innspillingene om at de ønsket at den stadig mer innestengte utgaven av The Beatles skulle bli et løsere kollektiv av «Beatles & Co» med tilknyttede artister som Billy Preston. Paul hadde sagt omtrent det samme til Life i november samme år: «Vi lager god musikk og vi kommer til å fortsette å lage god musikk. Men Beatles-greia er over. Det har blitt eksplodert...»

«Threetles» (Beatles minus John ) gjorde også ferdig sangen «Let it Be» dagen etter, med nye vokal-, gitarog basspartier. 5. januar mens de fortsatt var i Danmark, holdt John og Yoko en pressekonferanse der John uttalte at «vi bryter ikke opp bandet, men vi bryter dets image», og legger til at gruppen vil samles og spille inn album i 75

Dette sammenfaller med Johns kommentar om oppløsningen av «imaget» i stedet for bandet, Paul ser ut til å antyde at myten om Fab Four moptops enheten ikke lenger eksisterte, men at muligheten for musikk som gjenspeiler bandets «virkelige» selv, som distinkte bidragsytere til en felles identitet forble mulig.

«Jeg vil absolutt ikke se slutten på The Beatles. Og jeg vet at jeg vil gjøre hva som helst. Uansett hva Paul, John, Ringo vil gjøre, så gjør jeg det. Så lenge vi alle kan være fri til å være enkeltpersoner samtidig. Jeg tror det bare er en del av livet vårt, det er å være Beatles. Og jeg skal spille det spillet så lenge folket vil at vi skal.» Denne håpefulle holdningen ser ut til å ha blitt bekreftet av minst en begivenhet seks dager senere: 17. mars holdt George en bursdagsfest for sin kone Pattie i deres nye hjem, Friar Park i Henley-onThames. Apple-medarbeider Chris O’Dell husket senere dette som «en stor suksess. Ringo og Maureen, Paul og Linda, John og Yoko ... var alle der.»

John ville komme til å gjenta denne holdningen til BBC den 6. februar og sa at han «ikke ville ødelegge [The Beatles] fullstendig» og at deres nåværende pause kunne munne ut i enten «en gjenfødelse eller en død». Litt tidligere det året, 15. januar sendte John og Yoko et merkelig postkort til Paul og Linda McCartney hvor det sto: «VI ELSKER DERE OG SKAL SNART SEES.»

O’Dells uttalelse var ikke en forhastet pressemelding som hadde som mål å dekke over stadig mer synlige sprekker med løgner eller halvsannheter, men en personlig refleksjon som ble gjort etter hendelsen.

Beviser dette at båndet mellom de to beatlene fremdeles var sterkt, eller gir det bud om at selv om det var tøffe tider forretningsmessig så var vennskapet like godt?

Og slik ser det ut til å representere et nøyaktig inntrykk av gode forhold mellom de fire Beatles, alle til stede på samme sted i mars 1970. Da Ringo ble intervjuet av BBC den 25. mars, bekreftet han at bandet fortsatt var veldig mye sammen og beskyldte britisk presse for å ha rørt sammen uberettiget kontrovers rundt dem.

Mens dette skjedde satt ikke Paul med hendene i fanget og ventet på Johns tilbakekomst. Etter å ha lånt en firespors båndopptaker fra EMI, hadde han gjort eksperimentelle hjemmeopptak, sannsynligvis usikker på om den musikken ville utvikle seg til et Beatles- eller soloprosjekt (eller noe i det hele tatt).

Dette stemmer ikke overens med kommentarer han kom med fire dager senere, da han dukket opp på talkshowet «Frost on Sunday».

Det er avslørende at «Maybe I’m Amazed» og «Every Night» - de to mest betydningsfulle sangene som etter hvert skulle slippes på «McCartney» - ikke ble spilt inn hjemme på dette enkle utstyret, men profesjonelt i Abbey Road den 22. og 23. februar.

Programlederen spurte om det var sannsynlig at Beatles kom til å spille inn plater igjen, og Ringo innrømmet at dette var tvilsomt. Hadde andres argumenter dukket opp igjen i de mellomliggende dagene? Det er et av de mindre mysteriene i denne usikre tiden.

Datoene er viktige fordi det var først 6. februar at John ga ut «Instant Karma!», hans første solo-singel som nådde topp 5 på britiske og amerikanske hitlister.

Kanskje avviket mellom Ringos uttalelser er nok et tilfelle av usikkerhet i seg selv: tingene mellom Beatles er fine, men ikke fine, håpefulle, så tvilsomme, sammenhengende, men likevel oppløsende, i veldig rask rekkefølge.

Pauls beslutning om å bruke det gamle bandets foretrukne studio og å fokusere på disse stjernekomposisjonene (den første av disse tok han med til The Beatles i 1969) var sannsynligvis et svar på kvaliteten på Johns nye materiale.

I så fall støtter det denne artikkelens påstand om at den levde opplevelsen av perioden for John, Paul, George og Ringo virkelig var en som var mer preget av tvil enn visshet; senere ville de si om denne perioden at bandet allerede hadde brutt opp, men det kan ha vært et utslag av selektiv hukommelse, der noe huskes og annet glemmes.

John vil senere beskrive den kreative rivaliseringen mellom sin gamle komponistpartner og han som to menn som skremmer [hverandre] ... til å gjøre noe bra, og dette er et godt eksempel.

Faktisk skulle Ringo nok en gang komme til å hevde overfor BBC at Beatles sannsynligvis ville jobbe sammen igjen. Det skjedde om morgenen 31. mars 1970.

George, som kan karakteriseres som iøynefallende stille de første månedene av 1970, hadde oppmuntrende ord å si om gruppens fremtid 11. mars, da han ble intervjuet av BBC: 77

Til min skuffelse gikk han fullstendig amok og ropte til meg med fingrene opp i ansiktet mitt ’Jeg skal gjøre kål på deg nå’ og ’Dette skal du svi for’. Han ba meg om å ta på meg frakken og komme meg ut, hvilket jeg gjorde.» Pauls beretning om deres ordveksling i The Beatles: Anthology stemmer overens med dette, og begge versjonene antyder at intensiteten ikke var karakteristisk («det var den eneste gangen jeg noensinne ba noen komme seg ut!»).

Det var også denne dagen at et problem med potensielle utgivelsesdatoer ble identifisert i Apple, «McCartney» var planlagt til 10. april og «Let it Be» til 24. april. Uten at Paul var til stede, ble det tatt en beslutning om å skyve utgivelsen av «McCartney» fremover til 4. juni, og prioritere gruppens nye LP fremfor et soloalbum. John var forsiktig med å formidle denne avgjørelsen til Paul og skrev en notat der disse ordene dukket opp: «Kjære Paul, vi har tenkt mye på din og Beatles LP-er - og bestemte oss for at det er dumt for Apple å gi ut to store album 7 dager etter hverandre (også er det Ringo og ’Hey Jude’) - så vi sendte et brev til EMI der vi ba dem om å sette utgivelsesdatoen til 4. juni (det er en stor Apple-Capitol-konferanse på Hawaii da).

Det var tydelig at 3-mot-1-situasjonen hadde ført til at Paul følte seg stadig mer isolert og oversett. Utblåsningen mot sin bandkompis var nesten en «vinn eller forsvinn» respons til at andre hadde foretatt avgjørelser om hans soloalbum som de ikke hadde hatt noe med å gjøre i det hele tatt. Det er ikke vanskelig å føle sympati med Paul her, men vi må også erkjenne at hvis ansettelsen av Allen Klein var «sprekken i frihetsklokken», og hvis Johns anmodning om skilsmisse 20. september 1969 hadde en alvorlig innvirkning på Lennon- McCartney forholdet, da var dette en tredje hendelse som risikerte å skade The Beatles uopprettelig.

Vi regnet med at du ville gå med på det da du innså at Beatles-albumet skulle komme ut 24. april. Vi beklager at det ble slik - det er ikke noe personlig. Kjærlighet, John & George. Hare Krishna. Et mantra om dagen holder MAYA! vekk [sic].» Beskjeden ble lagt i en konvolutt, med påskriften «From us to you» og ble personlig levert av Ringo til Pauls hus i St John’s Wood. Ringo gjenfortalte i retten i 1971 det som nå skjedde: «Jeg dro for å treffe Paul.

9. april ringte Paul (som sikkert hadde sittet hjemme og grunnet på de nylige hendelsene) John, som da

befant seg på Dr. Arthur Janovs private sykehus i London, hvor han gjennomgikk primalskrik-terapi. John skulle komme til å huske samtalen på denne måten:

Paul hadde vunnet kampen forrige måned om datoene for utgivelsene av albumene, og samme dag brukte Apple-medarbeidere mye av dagen på å pakke anmeldereksemplarer av «McCartney» med spørsmål- og svar-ark som skulle være en erstatning for den vanlige intervjurunden som pleide å skje ved et albums utgivelse.

«Paul sa til meg: ‘Jeg gjør nå det du og Yoko gjorde i fjor. Jeg forstår hva du gjorde’, noe dritt som det. Så jeg sa til ham: “Lykke til !”»

Paul skulle senere si at han ikke var i stand til å møte pressen på den tiden. Derek Taylor hadde sendt spørsmålene til Paul hjemme, og Paul hadde gitt skriftlige svar på dem (selv om Taylor senere skulle hevde at de spørsmålene som gikk spesifikt på temaet Beatles var lagt til av Paul selv). Da albumene kom til avisenes nyhetsdesker og deres vedlegg ble lest, begynte rykter om at Paul hadde forlatt Beatles å sive ut. Mavis Smith, assistenten til Derek Taylor, sendte ut en uttalelse som forsikret pressen om at dette var ‘bare ikke sant’. Daily Mirror ignorerte imidlertid dette og forberedte overskriften ‘PAUL QUITS THE BEATLES’ til neste dag. Når vi vurderer Pauls svar i spørreskjemaet og deres forhold til denne overskriften, er det viktig å erkjenne at ordene «I quit» ikke står noe annet sted enn i Mirrors sensasjonelle reportasje. Det har vært en tendens i diskusjonen av dette spørreskjemaet å sammenfatte Pauls ord med måten de ble mottatt på, og noen av uttalelsene hans tolkes gjerne som en utvetydig kunngjøring om at 80

å foretrekke familiens selskap når det gjaldt bryllupsreisen, ekteskapet og hans første barns fødsel.

The Beatles virkelig hadde nådd «skilsmisse»-stadiet. En objektiv vurdering av Pauls svar i spørreskjemaet viser imidlertid at tvetydighet er nøyaktig det han gjør: Han verken bekrefter eller benekter en splittelse, og erkjenner at han er misfornøyd med bandets tilstand, men erkjenner også at forholdet mellom de fire medlemmene var langt fra over.

Det å ikke planlegge et nytt album eller en singel med Beatles kunne leses som bevis på at bandet var nedlagt, men man bør huske at langsiktig planlegging aldri var Beatles måte å jobbe på, selv ikke på det mest sammenhengende.

De mest relevante aspektene i spørreskjemaet i forhold til denne artikkelen er som følger:

Faktisk var de to prosjektene som hadde lidd mest i Beatles-katalogen («Magical Mystery Tour» og «Let it Be»), stort sett på grunn av denne preferansen for spontanitet fremfor planlegging.

Spørsmål: Vil Paul og Linda bli John og Yoko? Svar: Nei, de vil bli Paul og Linda. Spørsmål: Savnet du de andre i Beatles og George Martin? Var det øyeblikk da du tenkte, ‘Skulle ønske Ringo var her for denne trommingen?’ Svar: Nei.

Paul uttaler i de neste to svarene at han er «ikke ... ferdig med Beatles» og at han ikke vet om «pausen» fra gruppen er «midlertidig eller permanent». Dette er begge uttalelser langt fra en uavhengighetserklæring. Han har kanskje ikke klart å forutse en tid da Lennon-McCartney igjen ville bli et aktivt partnerskap, men John og Pauls komponistarbeid hadde blitt stadig mer og mer individuelt i noen tid. Selv på «lykkelige» album som «Abbey Road», var noen sanger utelukkende lagd av Paul og andre av John, til tross for at de var kreditert begge.

Spørsmål: Planlegger du et nytt album eller en single med the Beatles? Svar: Nei. Spørsmål: Er dette albumet en hvilepause fra the Beatles eller starten på en solokarriere? Svar: Det vil tiden vise. Det at det er et soloalbum betyr at det er “starten på en solokarriere…” og det at det ikke er lagd sammen med the Beatles betyr at det kun er en hvilepause. Så det er begge deler.

Pauls private telefonsamtale til John kan antyde en intensjon om å forlate gruppen like så fast som John hadde vært, men det han valgte å kunngjøre offentlig var betydelig nedtonet. Han kan ha prøvd å skåne fansen til bandet, men spørreskjemaet hans er nok et eksempel på at en Beatle erklærer seg «out, in».

Spørsmål: Er ditt brudd med the Beatles midlertidig eller permanent, på grunn av personlige motsetninger eller musikalske? Svar: Personlige motsetninger, forretningsmessige, musikalske, men mest av alt fordi jeg koser meg mer med familien min. Midlertidig eller permanent. Jeg vet virkelig ikke.

Som Derek Taylor selv skulle komme til å uttale seg på en pressekonferanse 10. april: «Han sier selv at han ikke vet om pausen er midlertidig eller permanent: det er sannheten.»

Spørsmål: Ser du for deg et det kommer en tid da Lennon-McCartney igjen blir et aktivt partnerskap som komponister?

Hvis Pauls «selvintervju» markerte et punkt utover hvilket The Beatles ikke kunne fortsette, hadde det mindre å gjøre med intervjuets hensikt og mer å gjøre med dets uheldige effekt.

Svar: Nei. Det er forståelig at Paul ikke ønsket å se sitt eget ekteskap i forhold til John og Yokos, og foretrakk i stedet å «ram on» mot en unik identitet.

Johns svar («Paul sluttet ikke, jeg sparket ham») ser ut til å referere til Mirror-overskriften mer enn noen av Pauls uttalelser, og kanskje Pauls telefonsamtale til John dagen før førte til at han trodde det var en mer direkte forbindelse mellom intervjuet og dets omkringliggende publisitet enn det det faktisk var. Det ser ut som om en beklagelig uventet, men intens periode med sjalusi, harme, trass og sinne fulgte hendelsene 9. og 10. april, og ytterligere avgrenset Paul fra de andre tre Beatles, som ufortrødent fortsatte å jobbe med hverandre med deres respektive soloprosjekter i 1970.

Å ikke savne de andre Beatles eller produsenten kunne lett settes på kontoen til det faktum at albumet som diskuteres var veldig annerledes enn bandets arbeid, mye mer av en familieaffære. Med fare for å sammenligne Paul og Linda med John og Yoko, var det i noen henseender et svar på deres «Wedding Album» fra 1969: hvor mye Paul enn måtte elske bandkameratene, kunne han bli tilgitt for 81

Paul kan ha hatt liten eller ingen kontakt med dem i noen tid etter sin telefonsamtale med John 9. april, men den siste spikeren i bandets kiste ville ikke bli hamret inn før den aller siste dagen i året, da Paul anla søksmål for å oppløse Beatles partnerskap. George hadde luftet ideen om «skilsmisse» nesten to år tidligere; John hadde bedt om dette av bandkameratene sine åtte måneder senere. Ikke alle skilsmisser er vanskelige, men de som involverer så mye penger og kontraktsmessige forpliktelser som The Beatles slutter sjelden uten behov for advokater. En kamp i rettsalen var på en måte det naturlige endepunktet for «prøveseparasjonen» som hadde utspilt seg i løpet av 1970. Det var nesten som om Paul svarte direkte på Georges opprinnelige forslag og Johns direkte forespørsel. Det er lett å forestille seg at han tenker, mens han signerte de juridiske papirene: «Ønsker du en skilsmisse? Værsågod, her er den. Det er slik det skjer.» Et utdrag av denne artikkelen ble publisert i det amerikanske bladet Beatlefan nr 243 den 21. april 2020. Hele artikkelen ble senere tilgjengeliggjort på nettet i bloggen Something New den 27. april.

Paul McCartney

3•2•1

Man må ha Disney+ i disse dager, for det er her godbitene kommer for oss Beatlesfans. For tiden ligger dokumentarserien «Paul McCartney 3,2,1» der og i november kommer jo den nye «Get Back» TV-serien. TV-dokumentaren «Paul McCartney 3,2,1» i seks deler er tilgjengelig for de som abonnerer på kanalen Disney+. Det er ingen tradisjonell TV-kanal, men en strømmetjeneste. Det som ligger der har en premieredag, og episodene rulles ut i sekvens, men når de først ligger der er de tilgjengelig når som helst. Inntil de blir faset ut når nytt materiale skal inn. Og det kan ta år og dag. Men for tiden kan man altså strømme Rick Rubins dokumentar med Paul McCartney. I anledning programserien har også for første gang de originale flersporsbåndene til The Beatles luftet seg utenfor Abbey Road Studios. McCartney og Rubin benytter disse til å skille ut instrumenter og stemmer når de snakker om sangene. Og etter det vi har fått høre så er det ikke bare masterbåndene, men også prelimenære bånd fra sessions. VGs anmelder Morten Ståle Nilsen trillet terning dagen før premieren og ga serien terningkast fire, under overskriften «Mirakelet Macca». Programserien er lagt opp som en samtale mellom McCartney og plateprodusenten Rick Rubin. I et spartansk møblert studio befinner det seg også en bl.a. gitarer, et piano og en miksepult. 83

Og masser av detaljer fra Beatles-innspillingene. Det er det vi har pleid å kalle «å leke George Martin» når man koser seg med å skyve faderne opp og ned for å vise frem kor, guidevokal, vekkmiksede instrumenter og annet krydder i tilværelsen.

McCartney benytter seg av disse tre tingene for å gi eksempler på det de snakker om, og Rubin betjener også miksepulten for å vise Paul opptak han vil snakke om. Rick Rubin og Paul McCartney fremstår nærmest som jevnaldrende, men til tross for Rubins lange grå hår og skjegg er han faktisk på Pauls adoptivdatter Heathers alder. Eller Julian Lennon, for den saks skyld.

Amatør bootleggere har selvsagt hatt det gøy med disse ting og lagd CD etter CD med isolasjoner fra denne programserien, for så å dele det med andre, ihuga. Scenene med Rubin og McCartney er filmet i svarthvitt, mens innslagene fra gamle dager er i farger, og ofte er dette opprinnelige svarthvite bilder som er fargelagt i nyere tid.

Mange av McCartneys historier har jo vi innbarkede fans hørt tidligere, så for oss blir høydepunktene når soloknappen på miksepulten blir brukt, slik at vi får med oss spennende detaljer, som Johns rytmegitar i «All My Loving» og hvordan Pauls heavy basspill på «While My Guitar Gently Weeps» høres ut uten pålagt filter.

Et grep som av og til irriterer oss, særlig når de tar feil av hvilke farger de skulle ha brukt. Noe som også irriterer er når Paul husker feil. Da skulle man ønske at Rubin ikke bare sa «Wow» og «amazing», men f.eks. «Husker du ikke at Ringo slutta og dro på ferie til Sardinia? Det var DERFOR du spiller trommer på ’Back in the USSR’!» Eller «Nei, det kan ikke ha vært under ’Help!-innspillingene i Østerrike at John roste deg for ’Here, There and Everywhere’ for den ble ikke innspilt før året etter. Det var mens dere var i Japan at dere lyttet gjennom ’Revolver’». Eller «Nei, riktignok var det Mal som slo hammer på ambolt under øvingene i Twickenham, men det var Ringo som gjorde det på plateinnspillingen!» Eller f.eks. «Nei Paul, Sgt Pepper var i butikkene i London allerede 26. mai så Hendrix hadde over ei uke på seg til å lære seg tittelsporet!»

Men det er mye annet vi får høre, og mest spennende for oss er det når man avdekker skjulte ting i originalteipen, ting som er tatt vekk på miksestadiet. Som f.eks. en stakkato gitar som nærmest penetrerer «Maybe I’m Amazed». Introen til «Band on the run» med dialog over.

Men ingen liker jo en besserwisser, så det var nok best at Rick Rubins entusiasme drev programmet fremover – ikke Mark Lewisohn med hevet pekefinger og korrigeringer. Rubin får McCartney i godlune og historiene triller ut – også de veldig veldig velkjente. Episodene er mellom 26 og 30 minutter lange. Her er en beskrivelse av det vi får høre, men husk at det er korte snutter fra hver sang det er snakk om.

1. Slikt forener mennesker. Paul McCartney deler

historier om de tidlige dagene og vennskapene. Here There and Everywhere (isolert koring) All My Loving (isolert rytmegitar) Paul om familieselskskap Paul spiller «When the red red robin comes bob-bobbobbin’ along» på piano Paul om briller og duebryst En ny akkord og Michelle (party-versjonen) Paul om å skrive Michelle, inspirert av Piafs Milord Michelle (isolert koring) Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band (session tape) With a Little Help From My Friends (session tape) Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band (Hendrix) Paul om George Something (isolert orgel) Thinking of Linking While My Guitar Gently Weeps (session tape)

2. Tonene som likte hverandre.

Paul McCartney snakker om sin unike tilnærming til komposisjon. Tomorrow Never Knows (isolert baklengsgitar) Nowhere Man (Live, München) over til Nowhere Man (session tape) Maxwell’s Silver Hammer (isolert bass, synthesizer, piano og ambolt) Paul om å spille inn i halv hastighet A Hard Day’s Night (gitarsolo i full og halv hastighet)

Tomorrow Never Knows (isolert sang, perkusjon og båndløkker) Forsterket perkusjon på samme Paul om Ringo Ray Charles: What’d I Say (forsterket perkusjon) Paul om å spille sammen med Ringo for første gang I Saw Her Standing There (Live, Washington) Paul om evolusjonen av Get Back (Ringo setter tempoet) Another Girl (isolert rytmeseksjon) Paul om tapre feil Paul om Pink Floyd – Band On The Run Paul om George Martins arrangement av Live And Let Die Check My Machine

3. De vi var glade i, var glade i oss! Paul McCartney

hyller noen av artistene som påvirket Beatles. Paul leker seg med akkordstrukturer Whole Lotta Shakin’ Goin’ On Paul om John Legend og soul – Let It Be Paul om innflytelsen fra Bach Paul om arrangementet på Eleanor Rigby Paul om EMIs miksepulter Paul om arrangementet av Penny Lane Brandenburgkonsert nr 2 i F-dur Paul om George Martin og David Mason Penny Lane (isolert skarp, fløyter og piccolotrumpet) Paul om forvrenging Paul snakker om å doble deler – Lady Madonna Band On The Run (session tape) Paul om Lagos Nigeria og Fela Kuti «Thief Thief» (I.T.T) - «Why Black Man Dey Suffer» Waterfalls (session tape) Life Can Be Hard Blackbird (tidlig take)

4. Som professorer i et laboratorium.

Paul McCartney snakker om eksperimentering og ønsket om å sprenge grenser.

Rain (isolert bass) Lovely Rita (isolert sang og rytmeseksjon) Paul snakker om å bytte over til bass Paul snakker om de tidlige sangene Paul spiller I Lost My Little Girl Oh! Darling (isolert koring) This Boy (session tape) Something (isolert bass) Paul om å spille sine egne deler Taxman (gitarsolo) Marvin Gaye «What’s Going On» (isolert sang og bass) Paul spiller Johns tidlige arrangement av Come Together Chuck Berry «You Can’t Catch Me» Come Together (isolert bass) (Come Together (session tape) Paul snakker om re-evalueringen av Beatles Junk (session tape) Maybe I’m Amazed (ubenyttede gitaroverdubbinger) Paul blir gjort oppmerksom på en kommentar fra John om basspillet hans 86

6. Den lange veien. Paul McCartney snakker om

5. Kan du ikke gjøre det enklere? Paul McCartney

utviklingen sin som låtskriver. Yesterday (live fra Ed Sullivan show) Paul snakker om drømmen og båndopptagere Yesterday (session tape) Paul snakker om å arrangere for en strykekvartett Paul snakker om den bardiske tradisjon (muntlig overlevering, ikke nedtegning) Kansas City / Hey Hey Hey Hey (fra Shindig, men overdubbet) James Ray «If You Gotta Make A Fool Of Somebody» Paul snakker om private sanger And Your Bird Can Sing (session tape) Here, There and Everywhere (session tape) A Day In The Life (session tape) Water Walk The End (utvidet avslutning)

snakker om å finne plassen sin i bandet og dets utvikling. Back in the USSR (isolert rytmeseksjon) Paul snakker om Little Richard - «Good Golly Miss Molly» Baby’s In Black (session tape) And I Love Her (session tape) Paul om å skrive sanger og at Roy Orbison skrev «Pretty Woman» på bussturen Paul om Kinks «You really Got Me» Paul om å se Dylan i 1966 «Just Like Tom Thumb’s Blues» Paul om Jimi Hendrix «Hey Joe» Paul om Londons kunstmiljø Lucy In The Sky With Diamonds (isolert rytmespor og sang) Dear Prudence (isolert rytmespor og sang) Dear Prudence (isolert kor) Paul snakker om sitt mantra

Regi: Zachary Heinzerling

Paul

sine sanger

av Roger Stormo Nå er det publisert en liste som viser hvilke sanger vi får tekstene til i den kommende boken til Paul McCartney. Sang nr 54 i bind 2 bør være ukjent for de fleste, «Tell Me Who He Is» er en uinnspilt Beatles-sang fra tidlig sekstitall!

i hans kreative prosess. Som et supplement til den nye boken har British Library kunngjort at de vil ha en gratis utstilling med tittelen «Paul McCartney: The Lyrics» i perioden 5. november 2021 – 13. mars 2022. De har fått tilgang til Pauls personlige arkiv, så utstillingen vil inneholde håndskrevne tekster og fotografier som strekker seg over McCartneys karriere.

Mens han samlet sammen tekster til denne boken kom Paul over denne håndskrevne teksten i en av sine notatbøker, og det antas at den skriver seg fra begynnelsen av 1960-årene. Gad vite om han husker hvordan melodien var?

«Paul McCartney: The Lyrics» kommer ut 2. novemBoken «The Lyrics» viser mange flere skatter fra ber og i skrivende stund er prisen 918 kroner om du Pauls arkiv, og inkluderer håndskrevne tekstark, forhåndsbestiller fra Platekompaniet. Prisen fra Ark tidligere upubliserte personlige fotografier, utkast og er en krone mer, 919 kr. tegninger. Hver sang er ledsaget av en kommentar av Paul McCartney som med dette gir et unikt innblikk Her er listene over hvilke sanger vi får presentert i de to bindene:

BIND 1: 1 All My Loving 2 And I Love Her 3 Another Day 4 Arrow Through Me 5 Average Person 6 Back In the U.S.S.R. 7 Band On The Run 8 Birthday 9 Blackbird

10 Café on the Left Bank 11 Calico Skies 12 Can’t Buy Me Love 13 Carry That Weight 14 Check My Machine 15 Come and Get It 16 Coming Up 17 Confidante 18 Cook of the House 88

19 Country Dreamer 20 A Day In The Life 21 Dear Friend 22 Despite Repeated Warnings 23 Distractions 24 Do It Now 25 Dress Me Up as a Robber 26 Drive My Car 27 Eat at Home

28 Ebony and Ivory 29 Eight Days a Week 30 Eleanor Rigby 31 The End 32 Fixing A Hole 33 The Fool On The Hill 34 For No One 35 From Me to You 36 Get Back 37 Getting Closer 38 Ghosts of the Past Left Behind 39 Girls’ School 40 Give Ireland Back to the Irish 41 Golden Earth Girl 42 Golden Slumbers 43 Good Day Sunshine Goodbye

44 Got to Get You Into My Life 45 Great Day 46 A Hard Day’s Night 47 Helen Wheels 48 Helter Skelter 49 Her Majesty 50 Here, There and Everywhere 51 Here Today 52 Hey Jude 53 Hi, Hi, Hi 54 Honey Pie 55 Hope of Deliverance 56 House of Wax 57 I Don’t Know 58 I Lost My Little Girl 59 I Saw Her Standing There

60 I Wanna Be Your Man 61 I Want to Hold Your Hand 62 I Will 63 I’ll Follow the Sun 64 I’ll Get You 65 I’m Carrying 66 I’m Down 67 In Spite of All the Danger 68 I’ve Got a Feeling 69 Jenny Wren 70 Jet 71 Junior’s Farm 72 Junk 73 The Kiss of Venus

29 Only Mama Knows 30 The Other Me 31 Paperback Writer 32 Penny Lane 33 Picasso’s Last Words (Drink to Me) 34 Pipes of Peace 35 Please Please Me 36 Pretty Boys 37 Pretty Little Head 38 Put It There 39 Rocky Raccoon 40 San Ferry Anne 41 Say Say Say 42 Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band 43 She Came in Through the Bathroom Window 44 She Loves You 45 She’s a Woman 46 She’s Given Up Talking 47 She’s Leaving Home 48 Silly Love Songs 49 Simple as That 50 Single Pigeon 51 Somedays 52 Spirits of Ancient Egypt 53 Teddy Boy 54 Tell Me Who He Is 55 Temporary Secretary

56 Things We Said Today 57 Ticket to Ride 58 Too Many People 59 Too Much Rain 60 Tug of War 61 Two of Us 62 Uncle Albert/Admiral Halsey 63 Venus and Mars/Rock Show/ Venus and Mars - Reprise 64 Warm and Beautiful 65 Waterfalls 66 We All Stand Together 67 We Can Work It Out 68 We Got Married 69 When I’m Sixty-Four 70 When Winter Comes 71 Why Don’t We Do It in the Road? 72 With a Little Help From My Friends 73 Women and Wives 74 The World Tonight 75 The World You’re Coming Into 76 Yellow Submarine 77 Yesterday 78 You Never Give Me Your Money 79 You Tell Me 80 Your Mother Should Know

BIND 2: 1 Lady Madonna 2 Let ‘Em In 3 Let It Be 4 Let Me Roll It 5 Live and Let Die 6 London Town 7 The Long and Winding Road 8 Love Me Do 9 Lovely Rita 10 Magneto and Titanium Man 11 Martha My Dear 12 Maxwell’s Silver Hammer 13 Maybe I’m Amazed 14 Michelle 15 Mother Nature’s Son 16 Mrs. Vandebilt 17 Mull of Kintyre 18 My Love 19 My Valentine 20 Nineteen Hundred and Eighty Five 21 No More Lonely Nights 22 The Note You Never Wrote 23 Nothing Too Much Just Out of Sight 24 Ob-La-Di, Ob-La-Da 25 Oh Woman, Oh Why 26 Old Siam, Sir 27 On My Way to Work 28 Once Upon a Long Ago

George Harrisons

barndomshjem til salgs – igjen

George Harrisons barndomshjem i 25 Upton Green er til salgs igjen.

Beatles-fan Jackie Holmes fra London eier tre Beatlesrelaterte hus i Liverpool. Nå må hun kvitte seg med ett av dem, på grunn av sviktende inntekter og manglende støtteordninger under pandemien. I 2014 kjøpte Jackie George Harrisons barndomshjem i Upton Green 25, Speke for 156 000 pund. Så ga hun 155 000 pund for Johns mor Julia Lennons hus i Blomfield Road i 2015. Et annet hus som kom på markedet i 2015 var et av Paul McCartneys barndomshjem, det var det huset han bodde i da han ble kjent med George, 72 Western Avenue i Speke. Det huset ble imidlertid etter sigende ikke solgt til Jackie, men til en anonym kjøper.

Likevel kjøpte hun i 2016 det billigste huset, Ringo Starrs barndomshjem i 10 Admiral Grove for £ 70 000 på en auksjon i Cavern Club. Veiledende pris hadde vært £ 55 000. Holmes føler at det er latterlig billige hus i Liverpool, og har uttalt at i London ville hun knapt ha fått kjøpt en garasje for det hun har gitt for ett av husene.

Dermed gikk Jackie glipp av en full samling på fire hus.

Jackie Holmes eier disse tre husene – nå skal hun selge ett.

George fotografert fra huset.................. og dagens utsikt samme sted.

Etter at Jackie Holmes kjøpte eiendommen i 2014 har gjennomsnittlige boligpriser i området steget med 20% siden den gang.

Denne gangen er det Omega Auctions som skal forestå salget – et auksjonshus som pleier å ha egne Beatlesauksjoner. Og det er nettopp på en slik Beatles-auksjon den 28. september at Georges hus skal under hammeren, som Lot 386. De har satt veiledende pris til £160,000 – £200,000.

Dette romslige 3 -roms familiehuset har gjennomgått en fullstendig renovering med gang, stue, kjøkken/ spisestue og en bakgård i familie størrelse. Første etasje inneholder tre romslige soverom, bad og WC. En rekke originale trekk fra Georges tid på eiendommen gjenstår fortsatt og inkluderer badekar, vask, noen originale dører, hengeskinner i garderober og uthus komplett med originale dører og innredning. I tillegg til dette vil selgeren også inkludere en stor kjøkkenkrok som ble funnet i uthusene og opprinnelig vil ha vært på kjøkkenet da George Baksiden og hans familie bodde der.

George og familien flyttet inn i eiendommen i 1950 da George var bare 6 år gammel, og her tilbrakte de 12 viktige og lykkelige år før de flyttet i 1962. I løpet av denne perioden ble huset et vanlig øvingslokale for The Quarrymen og til slutt The Beatles da de besto av John, Paul, George og Pete. Det er mange bilder av George (og bandkamerater) i og utenfor eiendommen.

Upton Green ligger i forstaden Speke, som ligger omtrent 13 kilometer sørøst for Liverpool sentrum. Liverpool flyplass ligger i nærheten, og området er godt betjent av offentlig transport og lokale fasiliteter, inkludert kolonialhandel og andre butikker. Jackie Holmes 91

Men Beatles kom ikke til Oslo Av Roger Stormo

Det var førstesidestoff i Arbeiderbladet 23. august 1964: «The Beatles sa NEI til 120 000 kroner for en opptreden i Oslo.» - The Beatles har avslått et tilbud om å synge for omlag 25 minutter i Oslo for netto 120 000 kroner, forteller Petter Hjerpseth, leder av de populære «Karusell»-showene som arrangeres av Oslo D/lag av AUF.

«Det var vår tanke å lage en konsert med gruppen på Jordal Amfi,» fortsetter han. «Ved siden av The Beatles skulle vi også engasjere en rekke av Skandinavias fremste underholdningsartister. Billettprisen ville ha ligget mellom 15 og 20 kroner, og The Beatles ville eventuelt ha fremført seks-sju av sine mest populære slagere.»

Gamle Jordal Amfi var en kommunal ishall som opprinnelig ble bygd til de olympiske vinterleker som ble holdt i Oslo i 1952. For det meste foregikk det ishockeykamper her, men det ble også arrangert konserter. Opprinnelig var Jordal Amfi bygd med ca. 8000 tilskuerplasser, senere økt til 11 000, men ble senere igjen redusert til ca. 5600. De første store rockestevnene ble holdt her med artister som Per Elvis Granberg og Roald Stensby og de svenske Little Gerhard og Little Sofus. Hep Stars og The Small Faces holdt konserter her i 1967.

I 1982 ble det arrangert en stor festival over norsk rock der, med bl.a. Beatnicks, Vanguards og Pussycats. Jordal Amfi ble revet i januar 2017, men et nytt Jordal Amfi ble bygget og åpnet i 2020. Videre sa Hjerpseth til avisen at de henvendte seg til The Beatles’ manager Brian Epstein allerede i mai 1964, og at AUF i tillegg til honoraret på 120 000 kroner også ville bekoste alle reiseutgiftene, hotellopphold samt betale skatt, slik at de 120 000 kronene ville være ren nettogevinst for gruppen. Når det gjaldt vakthold, regnet AUF med å få bistand fra et kompani av garden. I påvente av svar fra Epstein hadde AUF ikke gjort forberedelser ved f.eks. søke om politiets tillatelse til å holde konserten, men de regnet ikke med at det ville by på problemer.

Derek Taylor var pressetalsmann for Beatles på verdensturnéen 1964, her sammen med Jimmy Nicol-utgaven av gruppen.

Så også etter Stockholm hadde de kunnet holdt en eller flere konserter i Oslo.

På spørsmål om hvorfor Beatles, sa Hjerpseth til avisen at de regnet med at bare The Beatles og Elvis ville kunne trekke fullt hus på Jordal Amfi. Han regnet Rolling Stones som for lite kjent i Norge, samt at de nok ville ha krevd 50 000 kroner for en dag.

Men slik gikk det ikke. Kanskje var honoraret på 120 000 kroner for lite? Kanskje hadde ikke AUF greid å formidle at de ikke bare dekket reise og opphold, men også betalte skatten av honoraret? Vi vet ikke. Alt vi vet er at Beatles aldri skulle komme til Norge.

AUF fikk svar, ikke fra Epstein selv, men fra hans assistent på den tiden, Derek Taylor. I brevet beklaget han at Beatles dessverre ikke kunne komme til Norge «på grunn av andre engasjementer».

Hvis The Beatles hadde kommet til Norge før eller etter konsertene på Johanneshov, hvilke «seks-sju» sanger ville de ha spilt?

Vi kjenner jo i ettertid turneene og enkeltkonsertene til The Beatles, og i og med at henvendelsen fra AUF om å spille i Oslo ble sendt i mai, kan det ha vært for sent med tanke på planleggingen av den forestående «verdensturnéen» som startet i København den 4. juni.

Vi kan vel gjette på at de ville ha spilte det samme som i Stockholm. De varierte litt fra konsert til konsert, men det finnes et opptak med dette repertoaret: I Saw Her Standing There, You Can't Do That, She Loves You, All My Loving, Roll Over Beethoven, Can't Buy Me Love og I Wanna Be Your Man.

Den startet som kjent med at Ringo ble syk med mandelbetennelse og ble behandlet for denne på sykehus i London. Trommeslager Jimmy Nicol ble hentet inn som erstatning, slik at de planlagte turnédatoene likevel kunne gjennomføres. Ringo frisknet til igjen etter et par uker, og reiste til Australia hvor turnéen nå befant seg og han gjeninntrådte bak trommene. Men i juli hadde det vært nok en sjanse til å komme til Oslo og spille. Beatles dro nemlig til Stockholm den 28. juli og holdt konserter i ishallen på Johanneshov i to dager. De hadde spilt i Blackpool den 26. juli, men det hadde ikke vært noe problem å reise til Oslo og holde konsert der den 27. juli før de dro videre til Stockholm. Etter Stockholm hadde de også spillefri i flere dager, før de igjen sto på scenen i Bournemouth 2. august. 94

Kassettopptak, bilder og skoleavis av Roger Stormo

En kassett med et opptak av en pressekonferanse John Lennon ga i Danmark legges ut for salg på auksjon 28. september på Bruun Rasmussens auksjoner i Bredgade i København. I tillegg til kassettopptaket medfølger det en hel del bilder som ble tatt under seansen, og John fremførte også to sanger akkompagnert av eget gitarspill, samt deltok på en dansk julesang. Han tok også bilder, og hele seansen ble rapportert i hans skoleavis den gangen, Siva Aciamaj (Jamaica Avis stavet baklengs). Auksjonen omfatter kassetten, skoleavisen, 19 fargebilder og 5 svart-hvitt fotos. Bildene dokumenterer hendelsen, og John Lennon er med på alle bildene unntatt ett, som er av Yokos datter Kyoko. Højen har hatt alt sammen liggende siden da, men nå har han altså funnet tiden inne til å kvitte seg med det. Innspillingen består hovedsakelig av John Lennon som snakker. Journalister stiller spørsmål og Lennon svarer lenge på disse sammen med Ono. Karsten Højen >

Han snakker om grunnen til å være i Skyom Bjerge, hvordan deres kunst og musikk støtter verdensfreden og hvordan alle kan bidra til fred på jord.

Et kassettopptak med John Lennon og Yoko Ono, datteren Kyoko og journalister ble innspilt 5. januar 1970 på New Experimental College, Skyom Bjerge, Danmark. Det var den 16 år gamle eleven Karsten Højen som var såpass smart at han hadde med seg kassettopptaker.

Det snakkes om lengden på håret hans, og parets mikro-makro diett, hvordan det var å spille med Beatles og viktigheten av å ødelegge Beatle-imaget. Højen spør om de vil vurdere å spille inn blues 95

I desember 1969 hadde Beatles spilt inn sitt siste album, Abbey Road, og selv om det ikke var offisielt, hadde gruppen da skilt seg fra hverandre.

-musikk som Lennon svarer at alt de spiller er blues. På et tidspunkt foreslår noen en dans rundt juletreet mens han synger den danske julesangen «O Kristelighed» (Lennon slenger seg delvis på selv om han ikke kan teksten).

På denne kassett innspillingen lufter Lennon sin frustrasjon over Beatles-imaget. Lengden og formålet med Lennons hår er også forklart og han avslører ingen planer om å klippe det.

En student spør om Lennon vil spille gitar, og han spiller «This is Radio Peace», etterfulgt av «Give Peace A Chance». Arrangementet avsluttes.

Men to uker senere ble en frisør tilkalt for å klippe håret til Lennon, Ono og Kyoko. Ifølge frisøren ønsket Lennon en Beatles-sveis, men da han så resultatet, ba han om å bli klippet enda kortere, noe som skapte stor oppsikt internasjonalt.

I opptaket på omlag 33 minutter blir flere viktige temaer som definerte Lennon i den perioden berørt: Parets fredskampanje, The Beatles og Lennons hår. Mens Vietnamkrigen raste, var Lennon og Ono inderlige talspersoner for fredsøkende bevissthet med såkalte bed-ins og fredssanger.

Auksjonshuset estimerer verdien til 200,000– 300,000 danske kroner.

Intervjuet i Danmark var intet unntak fra denne meldingen, der de fremførte «Radio Peace» (aldri spilt inn, men fremført ved bed-ins) og «Give Peace a Chance» som angivelig blir presentert i en litt annen versjon i dette intervjuet. Originalt skulle «Radio Peace» ha vært kjenningsmelodien til radiostasjonen Radio Peace i Amsterdam, men den ble det aldri noe av. Dermed gikk sangen i glemmeboken. Opptaket av sangen fra denne kassetten ble imidlertid spilt på den nord-jyske radiostasjonen “Folkets Radio” ved juletider 2020.

På besøk hos

Ringo av Sten Randers Fredriksen

Sommeren 2011 fikk vi Ringo Starr & his All Starr Band til Norwegian Wood-festivalen i Frognerbadet. Et par uker i forveien ble vi invitert til å komme og ta med et par norske medier for å treffe selveste Ringo Starr. Den 31. mai 2011 tok vi med oss Bård Ose fra NRK og dro til Dunsfold Aerodrome i Surrey, den nedlagte flyplassen som ble brukt i Top Gear-programmene. Bandet holdt en minikonsert i Top Gear-hangaren. Publikum var mediefolk som var busset inn fra London. Da de fleste var busset vekk igjen fikk CNN, Sky News og Norwegian Wood (festivalfolket!) være igjen og ha alenetid med Ringo. Det ble en utrolig halvtime. Jeg har alltid vært veldig veldig Beatles-fan så det helt uvirkelig å få stå og småprate med ham. Jeg har truffet noen artister på jobb for Kalvøyafestivalen og Norwegian Wood, men en Beatle på tomannshånd tar kaka.

Ringo var akkurat så blid, oppmerksom og høflig som vi trodde. Faktisk spørrende og ydmyk. Han likte seg åpenbart i selskap med kunnskapsrike og godt forberedte Bård. Han ga tommel opp for Bårds tskjortevalg, smilte bredt og sa: “I’ve still got blisters on my fingers!”. Til slutt spurte Bård om jeg kunne ta bilde av Ringo og ham sammen. Da ble det noen pinlige sekunder mens de, og jeg, ventet at kameraet skulle si «klikk» og ta et bilde, men det skjedde ikke. Det var stilt inn på videomodus. Takk for oss, og Peace and Love, Ringo! Sten Randers Fredriksen startet Norwegian Wood-festivalen sammen med Haakon Hartvedt og Jørgen Roll i 1992. De to første festivalene (1992 og 1993) ble arrangert i Ormekollen på Bærums Verk i Bærum. Fra og med 1994 har festivalen blitt arrangert på Frognerbadet. Der spilte Ringo Starr i 2011.

Ubrukt svensk plakat

Den var i fantastisk tilstand, og var som ny – bortsett fra brettemerkene.

Av Roger Stormo

Han som fant den passet på å få lagd et par kopier før han solgte den til et firma i Los Angeles for 11 000 kroner.

I et kjellerlokale i Sverige som skulle tømmes kom man over et klenodium som hadde ligget der i mer enn femti år, en ubrukt plakat fra Beatles’ første utenlandsturné! Denne plakaten fra Sverigeturnéen har aldri vært hengt opp noe sted, og den lå sammenbrettet og bare ventet på å bli funnet.

Han fikk et kopibyrå til å skanne inn plakaten og lage to utskrifter, noe han måtte betale 900 svenske kroner for. Den ene kopien har han beholdt selv, den andre solgte han videre for 2000 SEK. Størrelsen er 70cm x 100cm. 99

“The Beatles ‘Let It Be’ - tilgjengelig i Super Deluxe-utgave 15. Oktober”