Den lange reisen
Gran Hotell på Bolkesjø har alltid vært et stoppested for reisende, men gjestene som er på besøk nå skiller seg ut fra dem som har vært innom tidligere. Ingen vet hvor veien går videre.
KOMPISER: Saleh (ytterst til høyre) har siden han kom til Bolkesjø fått seg sin egen gjeng. Sammen deler de brutale historier, men mest av alt mye latter.
Tekst og foto: Bjørn Sodeland
- Live is life, lalalalala, Saleh spiller luftgitar på en sliten badmintonracket mens han synger den gamle åttitalsslageren til Opus for full hals. Kompisgjengen spøker, ler, små knufler og skravler. En sjelden gang blir de avbrutt av en bil som suser forbi på den smale landeveien som leder ned mot vannet fra hotellet de er innkvartert på. - Ah, frisk luft. Dette er som et naturlig SPA, utbryter Saleh og klager ikke på den fire kilometer lange gåturen. Han har vært på tur før.
Somalia og Eritrea, bor han nå på gamle Gran Hotell på Bolkesjø, et sted som i en turistguide på nett blir beskrevet som «intimt, med god standard og pent utsmykket med antikviteter og malerkunst». De siste dagene har det nedlagte hotellet hatt langt høyere belegg enn selv i sine glansdager. I resepsjonen og fellesrommene vrimler det av mennesker. Barn krabber på gulvet, noen løper, gamle menn slår av en prat på sofaen, damer strikker og noen sitter tankefulle på utsiden og tar seg en røyk. De fleste, som Saleh og kompisgjengen hans, har aldri møtt hverandre før. Det eneste de har til felles er at de er flyktninger. Vekker følelser
Sammen med 150 mennesker fra Syria, Irak, Afghanistan,
4
- Det vekker følelser ta dem i mot. Det er veldig rørende. De
kommer i det de står og går i, med en pose med dyne og putevar under armen. Det er alt, sier Anita Hagen, fra Notodden Røde Kors. De siste dagene har hun, sammen med flere andre frivillige vært til stede for dem som ønsker det. Dag og natt. - Egentlig har vi vakt fra 10.00 til 22.00, men i går var jeg her til halv tre. Da kom det 70 flyktninger med buss fra Oslo. Vi tar dem i mot, prater med dem, serverer en kopp kaffe. Det er tydelig at de setter pris på oss og at de synes det er trygt å bli tatt i mot av Røde Kors, sier Anita. På dagtid spiller de kort, yatzy, ludo og leker med barna på gulvet. Røde Kors sin oppgave her er å være medmennesker. Stille opp for dem som i et veldig kort tidsrom har Notodden som sitt
nye hjem. To til fem dager skal flyktningene etter planen bo på transittmottaket som er drevet av Hero. Etter det er det ingen som vet hvor de skal. Saleh har vært her i seks dager. Et nummer på listen
- Her er vi et nummer på en liste vi må sjekke daglig. Når vi får beskjed, må vi pakke sakene våre og reise videre, forteller Saleh. Nede ved vannkanten er det flere ungdommer. De kaster småsteiner i vannet, spiller litt badminton, slapper av på en stein og prater om fremtiden. Alle har drømmer. Drømmer om et land der det er trygt å være. Drømmer der de får mulighet til å bruke bakgrunnen sin, utdannelsen sin og kunnskapene sine
til å skape seg en fremtid. - Norge er et vakkert land, og menneskene vi har møtt her har tatt i mot oss på en god måte. Jeg håper jeg får mulighet til å bruke utdannelsen min her, og gjøre noe positivt, sier Assaf, som har tre år bak seg som økonomistudent. I løpet av de få dagene han har vært på Notodden har også han fått seg sin egen vennekrets. Venner med lignende interesser, mål og drømmer. Veien videre
Det er flom i Telemark. Regnet har skyllet ned i dagevis. Det lille glimtet flyktningene har fått oppleve av oppholdsvær blir raskt avløst av regn, og gruppen på stranda bryter opp. På veien tilbake den fire kilometer lange stigningen prater de om vær, vind, jenter, musikk
2/2015