AN M ELDE L SE R
RETRO
VENOM The 7th Date Of Hell Calm Before The Storm Prime Evil Back On Black/Metal Mania Sommeren 1985 pennet Sæmund Moshagen, redaktør for tungrockblekka Black Angel (senere Street Fighter), i sin fellesomtale av Venoms ferske studioplate ”Possessed” og dobbelantologien ”From Hell To The Unknown” de harmfulle ord: ”Aaargh, aaargh og atter aaargh! Kan noen svare på om det finnes dårligere band enn Venom? Det eneste positive med denne motbydelige trioen er at de selv vet hvor talentløse de er. Trass dette finnes det idioter som kjøper platene deres”. Undertegnede fryder seg fortsatt over opptegnelsen, men strøk naturligvis sporenstreks på dør, som nyfiken 13-åring, for å investerte i første og verste Venom-skive. Den aktuelle sommerdagen vendte jeg hjem med minialbumet ”Canadian Assault”, hvis tre første spor er sakset fra trioens Hammersmith-konsert av 1. juni 1984. Jeg ble både skuffet og henrykt over det jeg hørte. I dagene som fulgte terroriserte jeg systematisk større deler av nabolaget med ”Canadian Assault”, og innen jeg rakk å lodde dybden av prosessen tok skiva til å svinge – på rabiat, forskrudd vis. Jeg omfavnet ubevisst bandets arrogante, anti-servile fremtreden, som en fengende langfinger med glimt i pentagramøyet. Venoms første av to legendariske og sykt veldokumenterte Hammersmith Odeon-konserter forelå som videogram på tampen av 1984, tett fulgt av et skred piratutgivelser. Flommen
82 NRM 3-2020
av bootlegs ble forsøkt stagget i 1986 via American Phonographlanserte ”Official Bootleg”, men det var bare den sarvet sjarmerende dobbelt-bootlegen ”Hammersmith Odeon 1984” som forvaltet konserten i hele sin skrekkinnjagende grøde (inkludert eksempelvis ”Witching Hour”, ”Poison”, ”Rip Ride” og ”Schizo”). Hjemmevideoen ”The 7th Date Of Hell” klokker inn på 57 minutter; årets vinylopptrykk fra Back On Black utelater kun ”In Nomine Satanas” og konsertens opprinnelige finale, ”Bloodlust”, jamført videogram-repertoaret, og det kan man leve med. Liveopptaket av ”Die Hard”, mitt første møte med Newcastles uhellige magikere, danner et høydepunkt. Innspillingen noterer Venoms absolutte Motörhead-gåttav-hengslene-øyeblikk, inklusive Jeff ”Mantas” Dunns grisehvinende
introduksjon og en fantastisk, rytmisk vakling frem mot første vers. Plateog videoutlegget, med kronologiske alterneringer og låtforsømmelser, fungerer særlig flott i audiovisuell kontekst, hvor Conrad ”Cronos” Lant knuser bassgitaren til pinneved alt i andre låt. Makeløst vakkert, selv om ”Countess Bathory” nok var femte programpost… Juni-evenementet danner et friskere bilde på bandet enn påfølgende Hammersmith-opptreden av 8. oktober 1985, hvor Cronos omtrent ikke har kraft igjen i stemmen. Begge soaréene er lykkeligvis utstedt i alle tenkelige og utenkelige formater, så her kan man suge til seg obsternasig faenskapsmagi til øyne og ører utsondrer røde støvlett-sekreter. Etter den kommersielle tragedien kalt ”Possessed”, en notabel singel i ”Nightmare” og to turnéer, mønstret Mantas av giftkjertelskuta
i 1986. Cronos og bandets metriske verksmester, Anthony ”Abaddon” Bray, rekrutterte de to amerikanske gitaristene Mike ”Mykus” Hickey og James ”Jimi” Clare. ”Calm Before The Storm” (november 1987) innestår diskografiens mest kontroversielle stilmanøver; så meget at det er vanskelig å tenke seg mannskapet tilvirke en studioplate i større kontrast til ”Possessed”. Innlemmelsen av to Van Halen-orienterte gitarister, og tungrockprodusent Nick Tauber, samt det faktum at Cronos nu entret en lengre David Lee Rothfikseringsperiode, avstedkommer et melodiøst, humørfylt, sonisk fremkommelig og teknisk habilt album. Takk mørke, mystiske Manitou for slagverker Abaddon, gutturalutøver Cronos og tekniker Keith Nichol – med disse ingredienser i gryta smaker materialet ubestridelig Venom. ”Calm Before The Storm” er ei inspirert skive, toppet av flere hvasse låter, heriblant ”Black Xmas”, ”The Chanting Of The Priests”, tittelsporet, morsomme ”Muscle” og det kjappe, høydepunktet ”Under A Spell”, famøs for sin vokalharmoniske akrobatikk, men dessverre uten de digre synthesizersporene (disse foreligger kun på den umistelige antologien ”In Memorium” fra 1991). Venoms andre kvartettformasjon gjorde en vellykket turné i etterkant av plata. Problemene oppsto internt ved hjemkomst, da Abaddon, i følge ham selv, nektet å akseptere de nye låtene Cronos presenterte; flere av disse havnet etterhånden på ”Dancing In The Fire”-skiva, utstedt under Cronosnavnet i 1990, med Hickey og Clare som gitarister. I et kort øyeblikk var Abaddon eneste Venom-medlem. Med gode kontakter i engelsk platebransje, og kimer til gjenopptakelse av bandets misjon uten Cronos, formådde Abaddon å gjenvinne Mantas’ tillit. Med på laget fulgte mangeårige kompis, sanger og bassist Tony ”Demolition Man” Dolan, samt rytmegitarist Al Barnes. Bandets tredje kvartettkonstellasjon utarbeidet ”Prime Evil” (oktober 1989), som til denne dag er Abaddons favoritt, og ett av fire album Mantas liker fra Venom-katalogen. Sonisk, visuelt, kompositorisk og musikksynergisk representerer dog ”Prime Evil” en forflatning og alminneliggjørelse av Venom-kreaturet. Det er ikke dermed sagt at skiva mangler giftige lyspunkter – det tunge, melodiske tittelkuttet, ”Blackened Are The Priests” og festlige ”Skool Daze” bærer Venom-fakkelen med autentisitet og adekvat fynd. Samtlige titler foreligger på cd og vinyl, hvor LP-formatet dekker sort og farget vinyl, samt billedskiver. Og hva skjedde med Sæmund Moshagen, bortsett fra at han ble satt på Norway Rocks postliste i forbindelse med denne magasinutgaven? Jeg frykter at friidretten tok ham, men biller meg fortsatt inn at han nedla Street Fighter fordi han brått erkjente Venoms ufattelige musikalitet og endeløse valør. I det minste får han herved beskue en flik av eget arvelodd, og se hvilke ringvirkninger en liten plateanmeldelse kan forvolde. Jeg er han og hans idealistiske pionervirke evig takknemlig. Geir Venom Larzen
norwayrock.net