1. utgave: Februar 2025
Forfattere:
Arve Aarhus, Øyvind Juliussen, Pål Sindre Svae, Frida Skovdahl Hovland og Dagh Bakka
Redaktør: Dagh Bakka
Fotograf forside: Erlend Haarberg
Fotograf bakside: Erlend Haarberg, elg Nils Olav Talgøy, hjort
Tegninger og figurer: Merete Nyheim
Trykk og layout: Thure Trykk AS, Skien
Copyright: Skogkurs, Mjøsbrygga, Tårnvegen 41, 2380 Brumunddal
Tel.: +47 908 88 200
E‑post: post@skogkurs.no
ISBN nr: 978 82 7333 245 5
Skogkurs startet i 2023 prosjektet «Kurs i elg og hjorteforvaltning».
Målet var å oppdatere læremateriell og legge til et rette for et kunnskapsløft innen hjorteviltforvaltningen.
Det ble etablert en prosjektgruppe bestående av Ave Aarhus, Øyvind Juliussen og Dagh Bakka samt en ressursgruppe med Ole Bjørn Bårnes, Telemark Fylkeskommune, Lasse Asmyhr, Vestfold Fylkeskommune, Ingeborg Anker Rasch, Norges Skogeierforbund og Finn Erlend Ødegård, Norges Bondelag.
Som en del av prosjektet skulle det utvikles et faghefte og tilbys nytt fagkurs som samlet og tilgjengeliggjorde relevant informasjon for elg og hjorteforvaltningen, samt etablere kompetansebevis innen hjorteviltforvaltning.
Fagmateriell til kursheftet tok utgangspunkt i bøkene «Målrettet elgforvaltning», forfattet av Kurt Jerstad, Knut Solbraa og Svein Knutsen og «Målrettet hjorteforvaltning» forfattet av Brigt Samdal, Vebjørn Veiberg og Svein Knutsen, Landbruksforlaget 2003.
Det har skjedd store forandringer innen hjorteviltforvaltningen i årene som har vært etter bokutgivelsene. Ny lov om naturmangfold, nye forskrifter, Hjorteviltstrategi i 2009, krav om kommunale mål, og omlegging i regionreformen med oppgaver overført til fylkeskommunen, er alle store endringer som har gjort at rollene og innholdet i opp‑ gavene til ulike aktører er endret.
Økt fokus på kommunen sin rolle som lokal forvaltningsmyndighet og særlig kompetanse, er viktig. For å kunne nå regionale og nasjonale målsettinger er det også viktig at rettighetshavernivået har nødvendig kompetanse. De må bli inkludert i prosesser som inngår i viltforvaltningen slik at de både får økt forståelse for helhetlig forvaltning og planbasert arbeid. Det er også meget viktig at rettighetshaveren får eierskap til forvalt‑ ningen og de avgjørelser som blir tatt.
I store deler av landet har vi elgbestander med dårlig kondisjon og produksjon. Det er flere årsaker til dette, men det som er lettest å ta tak i for å forsøke å snu denne trenden, er økt kompetanse på forvaltning. Vi må få økt fokus på viltet utover mer enn kjøttverdi‑ en. Et kunnskapsløft blant rettighetshavere er svært viktig for å ta de riktige forvaltningsgrepene.
Mange steder øker hjortestammene og fokus på forvaltningsstrategier lokalt er viktig. Det er også viktig å se mer helhetlig på forvaltningen, både at lokale forvaltningsstrate‑ gier må være i tråd med nasjonale strategier og mål, og vi må sette et økt søkelys på flerartsforvaltning. Nye etableringer og tette hjorteviltstammer øker potensielle konflik‑ ter knyttet til jord , skogbruk og samferdsel.
Første del av prosjektet har vært å utarbeide et kurs med faghefte og presentasjoner. Dette til et kurs med fysisk deltagelse og med forelesninger av kursleder/instruktør. Faghefte skal også kunne leses på egen hånd for de som ønsker informasjon ved selvstudie.
Forfattere av heftet har vært Arve Aarhus, Øyvind Juliussen, Pål Sindre Svae, Frida Skovdahl Hovland og Dagh Bakka.
Brumunddal, februar 2025.
Å sette mål ......................................................................................................................................... 206
Kommunale mål og felles mål for flere kommuner – regionale mål 208
Hensyn til landbruk og biologisk mangfold 213
Eksempel på kommunale mål i hjorteviltforvaltningen .................................................... 215
Hoved og delmål for leveområde og beite ........................................................................... 215
Bestandsmål 216
Fra matauk til målrettet forvalting 216
Sammensetning ............................................................................................................................... 218
Bestandsstørrelse ............................................................................................................................ 217
Bestandens kvalitet og produksjonsevne 219
Mål for næringsutvikling 221 Oppsummering ................................................................................................................................ 223
Registrerte data fra jakt og forsking som viser trender for utviklingen i bestand er viktig
Utforming av virkemidler .............................................................................................................
Aktuelle virkemidler i bestandsplanen ....................................................................................
Begrensninger ved valg av virkemidler
Redusering av bestandsstørrelsen er utfordrende
Demokratiske prosesser er viktig ...............................................................................................
Gjennomføring av bestandsplan ...............................................................................................
Evaluering og rullering av bestandsplanen
Evaluering av måloppnåelse
.........................................................................................................................................
................................................................................................................................
............................................ 239
..........................................................................
Forvaltningen av hjortevilt står overfor mange rammer/begrensinger. Noen er satt av politikere og myndigheter sentralt, mens andre kan være satt av kommunen. I tillegg setter naturlig nok hjorteviltet og dets leveområde begrensninger for hva som er mulig å oppnå. Til slutt setter kanskje også de som styrer børsepipa, jegerne, en del rammer for hvilke bestandsmål som er mulig å nå. Når det skal utarbeides en plan for hjorteviltforvaltningen i eget område, må man kjenne til alle disse.
Utmarksnæring, herunder blant annet jaktsalg, er et politisk satsingsområde. Flere stortingsmeldinger legger vekt på at viltressursene skal utnyttes slik at de gir grunnlag for økt sysselsetting og verdiskapning i distriktene.
Gjennom å vedta lover og behandle meldinger, legger Stortinget føringer for norsk hjorteviltforvaltning. Det er i første rekke Landbruks og matdepartementet som på vegne av regjeringen har ansvaret for å følge opp Stortingets føringer for hjorteviltforvaltningen.
Oppbyggingen av reguleringer er gjort gjennom lover og tilhørende forskrifter. I tillegg er det laget strategier og handlingsplaner som også konkretiserer og prioriterer ønsket utvikling i forvaltningen av hjorteviltet.
Sentrale lover er naturmangfoldloven og lov om jakt og fangst av vilt. Forskriftene er hjemlet i lov og underbygger disse. Det er ofte utarbeidet kommentarer til forskriftene slik at innholdet i lov og forskriftstekst blir forklart.
For hjorteviltforvaltningen er Hjorteviltstrategien (2009) og Handlingsplan for næring basert på høstbare viltressurser (2019) sentrale overordnede planer og strategier på fagområdet.
Viltressursene er del av jord og skogbruk og primærnæring. Prioriteringer og satsinger gjøres overordnet regelmessig gjennom politiske behandlinger av Landbruksmeldinger og Skogmeldinger.
I dette kapittelet er det mest vesentlige i aktuelle lover og forskrifter med tanke på elg og hjorteforvaltning, tatt med. Fullstendig lov og forskriftstekst finnes på lovdata.no
Det bør også påpekes at nye er på gang. Viltloven skal erstattes av en ny
Viltressurslov som skal vedtaes av Stortinget, trolig i første halvdel av 2025.
Ansvaret for de høstbare viltartene ble flyttet fra Miljødirektoratet til Landbruksdirektoratet med virkning fra 1. januar 2025. Dette innebærer at det er Landbruksdirektoratet som skal utarbeide forskriftene som er hjemlet i den nye
Viltressursloven.
Formålet med Naturmangfoldloven er at naturen med dens biologiske, landskaps‑ messige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bære‑ kraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden, også som grunnlag for samisk kultur, jf. § 1.
Loven er styrende for hjorteviltforvaltningen. Kapittel III (Artsforvaltning mv.) i loven omhandler forvaltningsprinsipp (§15), og er særlig sentralt for forvaltning av hjorteviltet.
«Høsting og annet uttak av naturlig viltlevende dyr skal følge av lov eller vedtak med hjemmel i lov. Ved enhver aktivitet skal unødig skade og lidelse på viltleven‑ de dyr og deres reir, bo eller hi unngås. Likeledes skal unødig jaging av viltlevende dyr unngås.»
Loven stiller krav til bruk av kunnskap i forvaltningen og at konsekvenser av tiltak skal vurderes før tillatelse. Loven legger til grunn føre var prinsipp i vurderinger av konsekvenser før tillatelse blir gitt. Det betyr for eksempel at manglende kunnskap om effekten av tiltak som gjennomføres, endret kjønnsforhold, kondisjonsforhold, infrastrukturtiltak og endringer i arealbruken for dyrene, skal føre til restriktive vedtak. I praksis betyr det at man må vise at man har samlet inn, og bruker all tilgjengelig kunnskap i forvaltningen av hjortevilt slik at formålet i loven ivaretas.
Naturmangfoldloven sier noe om hvilke grunnleggende krav som må være oppfylt før man kan åpne for jakt på en art. Loven er derfor viktig for blant annet kommu‑ ner som befinner seg i randsonen av utbredelsesområdet til hjorteviltartene, og som kunne tenke seg for å åpne for jakt. Et av hovedprinsippene i naturmangfold‑ loven er at det kan åpnes for jakt først når best tilgjengelig kunnskap viser at arten produserer et høstingsverdig overskudd. Basiskunnskap om bestandsutviklingen i eget område, og nærliggende områder er derfor en forutsetning.
Fulltekst på Lovdata.no: Lov om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven).
Lov om jakt og fangst av vilt er en sentral lov i hjorteviltforvaltningen, og gir de overordna retningslinjene for jakt og fangst, jegerprøve, jegeravgift og fellingsavgift. Viltlovens bestemmelser om sikker og human jaktutøvelse er en viktig del. Loven inneholder bestemmelser om hvem som har rett til å jakte. Det er grunneier som har enerett til jakt og fangst, men jaktretten kan overlates til andre ved nærmere avtale.
En rekke forskrifter er hjemlet i viltloven. Disse gir nærmere føringer for hvordan
hjorteviltet skal forvaltes. Det er disse forskriftene som er “oppslagsverket” for forvaltere eller jegere når de skal få klarhet i hvilke regler som gjelder for jakt og hjorteviltforvaltning.
Fulltekst på Lovdata.no: Lov om jakt og fangst av vilt (viltloven)
Lov om skogbruk skal i hovedsak fremme en bærekraftig forvaltning av skogres‑ sursene, men den er også relevant for forvaltning av hjortevilt. Dette gjelder først og fremst beiteskader på skogforyngelse, og behovet for å regulere beitetrykket fra hjortevilt.
Lovens § 9 gir kommunen plikt til å vurdere om det er behov for å regulere hjorte‑ viltbestanden dersom beiting av hjortevilt fører til vesentlige skader på skog som er under forynging, eller beiting er til vesentlig hinder for å overholde plikten til å forynge skogen, jf. § 6. Kommunen kan pålegge skogeieren å iverksette tiltak for å rette opp skogskader som følge av beiting fra hjortevilt.
Fulltekst på Lovdata.no: Lov om skogbruk (skogbrukslova)
Fjelloven bærer egentlig det lange navnet lov om utnytting av rettar og lunnende m.m. i statsallmenningane, og gir regler for forvaltning av statsallmenningene. Fjelloven regulerer retten til aktiviteter som jakt, fangst og fiske i statsallmenninger.
Denne loven sørger for at både den lokale befolkninga og andre norske statsbor‑ gere og utlendinger bosatt i landet kan få tillatelse til å drive jakt og fiske i slike områder. Det er også fjelloven som sier at alle kommuner som har statsallmenning skal ha et fjellstyre.
Fulltekst på Lovdata.no: Lov om utnytting av rettar og lunnende m.m. i stat sallmenningane (fjellova)
Dyrevelferdsloven
Lov om dyrevelferd har som formål å fremme god dyrevelferd og respekt for dyr, og omfatter både husdyr og viltlevende dyr.
Gjennom dyrevelferdsloven har man plikt til å hjelpe dyr, herunder hjortevilt som er åpenbart sykt, skadet eller hjelpeløst. Foto: Dagh Bakka
Flere punkter er relevante for hjortevilt. Det ene er plikten til å hjelpe dyr som er åpenbart sykt, skadet eller hjelpeløst. Når man påtreffer et slikt dyr, for eksempel hjortevilt, skal man varsle eieren eller politiet umiddelbart. Kommunen kan her regnes som eieren av hjorteviltet. Hvis dyret ikke kan leve eller bli friskt skal kommunen sørge for at dyret blir avlivet innen rimelig tid, gitt at det er mulig.
Dyrevelferdsloven gir også retningslinjer for ivaretakelse av dyrevelferd dersom det er gitt tillatelse til aktiviteter som merking av dyr, transport, forsøk og under‑ visning, samt innfangning og håndtering av viltlevende dyr.
Fulltekst på Lovdata.no: Lov om dyrevelferd
Matloven
Formålet med lov om matproduksjon og mattrygghet mv. er å sikre helsemessig trygge næringsmidler og fremme helse, kvalitet og forbrukerhensyn langs hele produksjonskjeden, samt ivareta miljøvennlig produksjon. Matloven gjelder også for produksjon av viltkjøtt.
Fulltekst på Lovdata.no: Lov om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven)
Lov om jordskifte o.a. skal i hovedsak bidra til å omarbeide uhensiktsmessige eiendomsforhold og legge til rette for hensiktsmessige driftsenheter. Den var sin tid utarbeidet med tanke på landbruksnæringen, men er i dag viktig også i andre saker relatert til eiendomsforhold.
Eiendommer som er vanskelig å utnytte kan legges under jordskifte. Et jordskifte kan skje på mange måter, for eksempel løse opp et sameie, forme eiendommer på nytt eller gi regler for bruken av et område. I privatrettslig sammenheng relatert til hjortevilt kan et relevant jordskifte være å stadfeste regler for utøving av jakt og fangst, bestemme utbyttefordeling og avklare grensetvister. Ofte vil slike rettig‑ hetsforhold være avklart av avtaler mellom de aktuelle partene, men om det ikke er enighet kan jordskifteretten fastslå forhold som hvem som har rettigheter i området, størrelsen på den enkeltes andel og etablere regler om medbestemmelse.
Fulltekst på Lovdata.no: Lov om fastsetjing og endring av eigedoms og rettshøve på fast eigedom m.m. (jordskiftelova)
Et sameie vil si at noen eier noe sammen, for eksempel et utmarksareal. Lov om sameige gir alle partene som eier tingen sammen rett til å benytte det til vanlig bruk. En eier kan ikke benytte mer en enn det som tilsvarer hans part, eller bruke et på en måte som gir urimelige konsekvenser for de andre i sameiet. En viktig detalj er at det ikke kan utpekes én fysisk del av sameiet som den enkelte part eier. Hver sameier eier det som kalles en ideell andel av sameieobjektet.
Sameieloven er relevant i privatrettslig sammenheng, for eksempel når det gjelder spørsmål relatert til jaktutøvelse og organisering av vald. I utgangspunktet er det flertallet om bestemmer hvordan et område skal utnyttes. Det må imidlertid være i samsvar med den bruken området er ment for og det må benyttes på vanlig måte. Det må også være i tråd med sameieloven.
Fulltekst på Lovdata.no: Lov om sameige (sameiegelova)
Loven regulerer sikring mot skade på naturmangfold og vilt gjort av hunder ved båndtvangsbestemmelser, og har særlige bestemmelser om hundedressur, jakt og fangst.
Loven har til formål å bidra til å fremme et aktsomt hundehold som ivaretar hensyn til sikkerhet, trygghet, alminnelig ro og orden.
Enhver i det sivile samfunn har ansvaret innenfor lovgivningens ramme å utøve og legge til rette for et positivt og samfunnsgagnlig hundehold, til glede for samfun‑ net og den enkelte hundeholder.
Hunder har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Hunder skal behandles og bli ivaretatt på en slik måte som overensstemmer med og tar hensyn til deres natur og beskytter dem mot fare for unødige påkjenninger og belastninger. Det skal tas hensyn til de omstendigheter som er nødvendige for å forebygge at hunder kan forårsake skader eller ulemper i samfunnet. Loven skal fremme god dyrevelferd og respekt for og kunnskap om hunder.
For hundeholdet gjelder også bestemmelser i annen lovgivning, bl.a. de alminneli‑ ge reglene i dyrevelferdsloven, matloven, reindriftsloven og granneloven, og dessuten særskilte regler om båndtvang med mer hjemlet i naturmangfoldloven, hundehold eller dyrehold f.eks. i husleieloven.
Fulltekst på Lovdata.no: Lov om forsvarlig hundehold – Hundeloven
Samarbeid over kommunegrenser er viktig i forvaltning av hjorteviltet. Stammevis enhetlig forvaltning har vært fokus i forvaltningen i flere tiår. Kommuneloven har egne bestemmelser for hvordan kommuner skal organisere juridisk samarbeid mellom kommuner – f.eks. Vertskommunesamarbeid.
Fulltekst på Lovdata.no: Lov om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven)
Forskrift om forvaltning av hjortevilt er den mest sentrale forskriften når det gjelder bestandsforvaltningen. Her er det meste av konkrete bestemmelser til rollefordeling, tildeling av fellingsretter, minsteareal, krav til vald, bestandsplaner og frister hjemlet og beskrevet.
Blant det viktigste i forskriften er kommunens rolle, hvor kommunen blant annet skal etablere mål for utvikling av hjorteviltbestandene, som tar hensyn til alle aspekter i samfunnet i tillegg til jakt. Dette setter rammen for den private forvalt‑ ningen av hjortevilt gjennom både små vald og større bestandsplanområder. Dagens hjorteviltforskrift trådte i kraft i januar i 2016. Det fulle navnet er Forskrift om forvaltning av hjortevilt, og den har som mål å ta vare på både
hjorteviltbestandene og deres leveområder. I tillegg gir den retningslinjer for jaktrettshavere, og er en av de viktigste forskriftene for forvaltninga av hjortevilt rundt om i landet.
Hjorteviltforskriften med kommentarer kan lastes ned fra Miljødirektoratet: Forskrift om forvaltning av hjortevilt med kommentarer
Blant det viktigste i forskrift om forvaltning av hjortevilt er kommunens rolle. Hvor kommunen blant annet skal etablere mål for utvikling av hjorteviltbestandene og som tar hensyn til alle aspekter i samfunnet i tillegg til jakt. Foto: Nils Olav Talgøy
Forskrift om utøvelse av jakt, felling og fangst sier noe om det meste som har med jaktutøvelsen å gjøre.
Hvor gammel man må være, jegerprøveopplæring, lisensfelling, hva man kan bruke av våpen og ammunisjon under jakt, skyteprøve for storviltjegere, bruk av jakthund og enda mer.
Forskrift om utøvelse av jakt, felling og fangst forteller om hvilke plikter og rettig‑ heter man har når man driver med hjorteviltjakt. Blant annet kan ingen drive jakt på hjortevilt uten fellingstillatelse fra kommune eller villreinnemnd.
Ettersøksplikt og forfølgningsrett er omtalt i forskriften, og den sier hvordan ettersøk kan foregå på tvers av valdgrenser. Innen valdets grenser skal ettersøk om nødven dig pågå ut dagen etter skadeskytingen. På annet vald opphører retten til ettersøk og felling ved utgangen av den dagen skadeskutt hjortevilt kom inn på valdet.
Jegerens plikt og rettigheter når den møter sterkt såret eller skadet hjortevilt er også omtalt i forskriften.
Forskrift om utøvelse av jakt, felling og fangst med kommentarer, instrukser og avtaler kan lastes ned fra Miljødirektoratet:
Forskrift om utøvelse av jakt felling og fangst med kommentarer
I tillegg til hjorteviltforskriften, jakttidsforskriften og forskrift om utøvelse av jakt, felling og fangst, er det flere andre forskrifter som berører hjortevilt eller jakt på hjortevilt.
Som jeger har man en sentral rolle i å bistå med å hindre spredning av skrantesju‑ ke og å bidra til å skaffe oversikt over hvor utbredt sykdommen er.
På Mattilsynets hjemmesider finner man oversikt over hva en trenger å vite om skrantesjuke når en skal jakte. Alle reglene som gjelder, finnes i forskrift om tiltak for å begrense spredning av CWD og forskrift om soner ved påvisning av CWD.
Forskriftens fulle navn er Forskrift om gjennomføringen av bestemmelsene om sammenslåing for å oppnå minsteareal for hjorteviltjakt i viltloven § 38. Denne forskriften regulerer den praktiske gjennomføring ved sammenslåing av eiendom‑ mer for å oppnå minsteareal for felling av hjortevilt.
Fulltekst på Lovdata.no: Forskrift om gjennomføringen av bestemmelsene om sammenslåing for å oppnå minsteareal for hjorteviltjakt i viltloven § 38.
Forskrift om kommunale og fylkeskommunale viltfond og fellingsavgift for elg og hjort
Formålet med kommunale viltfond er å skape økonomisk bakgrunn for å fremme viltforvaltningen i kommunen og fylkeskommunen. Forskriften sier noe om hvordan viltfondene kan og ikke kan disponeres.
Fondene brukes blant annet brukes til å fremme viltforvaltning, bidra til å styrke kunnskapen om viltet og skape en god jaktorganisering.
Fulltekst på Lovdata.no: Forskrift om kommunale og fylkeskommunale viltfond og fellingsavgift for elg og hjort
Viltfondene brukes blant annet brukes til å fremme viltforvaltning, bidra til å styrke kunnskapen om viltet og skape en god jaktorganisering. Foto: Nils Olav Talgøy
Forskrift om jakt, felling, fangst og fiske på statsgrunn utenfor statsallmenning
Denne forskriften har som mål å sikre allmennhetens adgang til jakt, felling, fangst, fiske og friluftsliv på statsgrunn. Forskriften skal også bidra til å fremme lokalt næringsliv og ta hensyn til det biologiske mangfoldet.
Forskriften regulerer flere forhold relatert til jakt på elg, hjort, villrein og rådyr på
statsgrunn: Den setter for eksempel retningslinjer for priser på jakt, utlysing av jaktmuligheter og tildeling av jakt.
Fulltekst på Lovdata.no: Forskrift om jakt, felling, fangst og fiske på statsgrunn utenfor statsallmenning
Denne forskriften har mange bestemmelser som tilsvarer forskrift om jakt, felling, fangst og fiske på statsgrunn.
Den regulerer blant annet forhold relatert til jakt på elg, hjort, villrein og rådyr i statsallmenninger, og setter den retningslinjer for pris på jakt, utlysing av jaktmu‑ ligheter og tildeling av jakt. Det er fjellstyret som er ansvarlig for administrasjonen av jakt, felling og fangst i statsallmenninger.
Fulltekst på Lovdata.no: Forskrift om jakt, felling, fangst og fiske i statsallmenning
Forskrift om skadefelling, dødt vilt og bruk av vilt i oppdrett,
Miljødirektoratet behandler søknader om uttak og innfanging av levende hjorte‑ vilt etter denne forskriften. Unntaket er hjortekalver, som kommunen kan gi tillatelse til å fange inn.
Kommunen kan etter søknad gi tillatelse til innfanging av kalver av rådyr, hjort og elg for overføring til dyrepark når disse er hjelpeløse etter tap av foreldre og ikke kan overleve i naturen.
Forskriften regulerer skadefelling, med unntak av hjortevilt som gjør skade på avling, skog, vann eller annen eiendom, som reguleres jf. naturmangfoldloven § 18.
Fulltekst på Lovdata.no: Forskrift om skadefelling, dødt vilt og bruk av vilt i opp‑ drett, forskning og dyrepark (viltforskriften)
Forskrift om særlige hygieneregler for næringsmidler av animalsk opprinnelse (animaliehygieneforskriften)
Korttittelen til denne forskriften er Animaliehygieneforskriften. Den setter krav til lagring og transport av viltkjøtt, den setter begrensninger til omsetningen av vilt og krav til undersøkelse av viltet.
Forskriften gir hygienebestemmelser og betingelser for godkjenning av viltkjøtt. Denne ordningen skal gjøre omsetningen av hjorteviltkjøtt enklere samtidig som kvaliteten og sikkerheten på hjorteviltkjøtt bedres. Forskriften stiller ikke krav til det viltkjøttet jegeren bruker i egen husholdning, eller det som jegeren i mindre mengder byr til andre privathusholdninger.
Fulltekst på Lovdata.no: Forskrift om særlige hygieneregler for næringsmidler av animalsk opprinnelse (animaliehygieneforskriften)
Animaliehygieneforskriften setter krav til lagring og transport av viltkjøtt, den setter begrensninger til omsetningen av vilt og krav til undersøkelse av viltet som blant annet Feltkontroll. Foto: Dagh Bakka
Forskriftens fulle navn er Forskrift om jakt og fangsttider samt sanking av egg og dun for jaktsesongene fra og med 1. april 2022 til og med 31. mars 2028
Forskriften har en oversiktlig liste over jakttider på alle jaktbare arter. Med andre ord er alle arter fredet med mindre det er åpnet for jakt på arten. Forskriften sier også noe om i hvilke deler av landet det er tillatt å jakte på en enkelt art. For elg er det for eksempel ulik jakttid i flere av kommunene som har åpnet for elgjakt. Forskriften angir videre hvilke områder elg er helgefredet.
Jakttidsforskriften angir hvilke områder elg er helgefredet. Foto: Erlend Haaberg
Jakttider kan i flere tilfeller endres. Blant annet kan fylkeskommunen utvide eller innskrenke jakttiden for elg og hjort etter vilkår som er oppgitt i jakttidsforskriften. Videre kan villreinnemnda utvide jakttiden for villrein i sitt villreinområde med inntil 14 dager når bestandsutviklinga tilsier at dette er nødvendig.
Fulltekst på Lovdata.no: Forskrift om jakt og fangsttider samt sanking av egg og dun for jaktsesongene fra og med 1. april 2022 til og med 31. mars 2028
Slike meldinger blir brukt når regjeringen vil presentere saker for Stortinget uten forslag til vedtak. Stortinget behandler meldinger etter innstilling fra stortingsko‑ mite. Stortings meldinger er ikke lov vedtak men tydeliggjøring av Stortingets ønskede prioriteringer og retning for utvikling av områder. Flere meldinger er aktuelle og legger rammer og prioriteringer også for hjorteviltforvaltningen.
Stortingsmeldingen Garden som ressurs, har blant annet som mål å stimulere til vekst innen landbruksbasert reiseliv og sterkere utnytting av utmarksressursene til næringsutvikling.
Foto: Nils Olav Talgøy
Garden som ressurs
St meld. Nr 31(2014 2015) Garden som ressurs marknaden som mål — Vekst og gründerskap innan landbruksbaserte næringar
Politikken for stimulering til vekst og gründerskap innen landbruksbaserte næringer skal legge til rette for vekst og utvikling uavhengig av storleiken på gardsbruket.
Forslaga omhandler tiltak som skal styrke mulighetene til bedre utnytting av samla ressursen på gården, økt profesjonalisering og brukerinnretning, tilrettelegging for ytterligere vekst i markedet for lokalmat og drikke, stimulering til vekst innen land bruksbasert reiseliv og sterkere utnytting av utmarksressursene til næringsutvikling.
I St.meld. nr. 17 (1998 1999) Verdiskapning og miljø – muligheter i skogsektoren (Skogmeldingen), trekker Regjeringen frem at skog og utmarksarealene har betydelige verdier utover trevirke og må få en mer betydningsfull plass innenfor næringsutvikling i distriktene. Grunneierne oppfordres til å etablere samarbeid og realisere en god organisering av forvaltingen. Videre er det behov for produktut‑ vikling og differensiering som imøtekommer kundenes behov. Markedsorientering og en gjennomtenkt holdning til å tilfredsstille kundegruppene trekkes frem som en forutsetning for å sikre stabil lønnsomhet.
Skogmeldingen tar også opp utfordringer knyttet til hjorteviltforvaltning og beiteskadeproblematikk. Flere steder er bestandene så store at de fører til skader på skog. Her bør bestandene reduseres. Regjeringen mener driftsplaner er redska‑ pet for å håndtere utfordringen. Produksjon av skog og vilt bør balanseres slik at sistnevnte ikke går utover fremtidig virkesproduksjon.
Denne strategien for forvaltning av hjortevilt synliggjorde hvilke utfordringer forvaltningen av hjorteviltet kunne komme til å møte i årene fremover, og hvilke overordna grep Direktoratet for naturforvaltning mente var nødvendig for å møte disse. Strategien definerte fem konkrete mål:
1. Forvaltningen skal sikre livskraftige og sunne hjorteviltbestander, et rikt biologisk mangfold og naturens framtidige produksjon av varer og tjenester.
2. Forvaltningen skal ha bred samfunnsaksept og legitimitet.
3. Forvaltningen skal sikre samarbeid og samhandling mellom lokale, regionale og nasjonale aktører og med berørte sektorer.
4. Forvaltningen skal være basert på høy kompetanse på alle nivåer.
5. Forvaltningen skal stimulere til økt kvalitet og mangfold av opplevelser, tjenester og produkter.
For å nå de overordnede mål som visjonen for hjorteviltforvaltningen skapte, ble det fokusert på tre ulike strategiske hovedgrep:
1) Den gode samfunnsdialogen.
2) De dyktige aktørene.
3) Styrket økonomi og forutsigbarhet som hver for seg vil generere ulike aktiviteter for å nå målene i strategien.
Oppfølgingen av strategien skulle pågå over tid, men etablering av kompetanse‑ senter har høy prioritet.
Denne strategien ble evaluert av Menon Economics i 2021. Evalueringen påpekte et behov for en ny strategiprosess som definerer retningen for fremtidens hjorte‑ viltforvaltning og de utfordringene forvaltningen forventes å stå overfor i fremti‑ den. Menonrapporten gir viktige innspill og anbefalinger som er lagt til grunn for arbeidet med en ny hjorteviltstrategi.
I tildelingsbrevet fra Landbruks og matdepartementet om høstbare viltressurser for 2022 fikk Miljødirektoratet følgende oppdrag:
”Departementet viser til evaluering av Strategi for forvaltning av hjortevilt (2009) utført av Menon Economics m.fl. (rapport 41/2021) og Miljødirektoratets brev av 29. juni 2021 med forslag til plan for utarbeidelse av ny strategi for forvaltning av hjortevilt. Departementet ber direktoratet utarbeide en ny hjorteviltstrategi som skissert i oversendt plan. Bred involvering og forankring hos berørte aktører er sentralt. Arbeidet skal starte opp senest 2. halvår 2022, og en plan for prosessen oversendes departementet innen 15. september 2022.”
En ressursgruppe bestående av kommuner, fylkeskommuner, kunnskapsinstitusjo‑ ner, næringsorganisasjoner og frivillige organisasjoner har gjennom fysiske arbeidsmøter og øvrig kontakt bidratt til utarbeidelsen av strategien. Miljødirektoratet har hatt et overordnet ansvar for sammenfatting av strategien.
Ressursgruppen har valgt ut seks ulike satsingsområder. For hvert av disse områ‑ dene gis det en problembeskrivelse i form av utfordringer, samt konkrete mål for perioden 2024 2040 og en tiltaksliste med sikte på måloppnåelse. For hvert av
I ny strategi for forvaltning av hjortevilt har ressursgruppen valgt ut seks ulike satsingsområder hvor det gis det en problembeskrivelse i form av utfordringer, samt konkrete mål for perioden 2024-2040 og en tiltaksliste med sikte på måloppnåelse. En av de er viltulykker. Foto: Øyvind Juliussen
tiltakene er det også skissert hvem eller hvilken sektor/etat som er mest sentral for gjennomføring av tiltaket. De ulike satsningsområdene er:
Grenseløs forvaltning
Viltulykker
Vilthelse
Fremtidens jaktutøvelse
Hjortevilt som næring
Skader fra hjortevilt
Flere av satsningsområdene kan ha noe overlappende utfordringer, og nødvendi‑ ge tiltak. Det er likevel sortert mellom de ulike satsningsområdene i den grad det er mulig. Tiltakene må i enkelte tilfeller ses i sammenheng for å oppnå målsetningene.
Handlingsplan for næringsutvikling basert på høstbare viltressurser (2019)
Planen omhandler utvikling av næring i jakt og vilt som reiselivsprodukt, og viltkjøtt som matressurs.
Handlingsplanen viser mulighetsrom og peker på flaskehalser i å utvikle næring basert på viltressurser. Planen har tydelig målsetting for at det skal legges til rette for lokal næringsutvikling på de høstbare ressursene. Se kapittel 6, Jaktsalg og næring
Handlingsplanen har tydelig målsetting for at det skal legges til rette for lokal næringsutvikling på de høstbare ressursene. Foto: Dagh Bakka
ELGJAKT: ØVRIG:
Hele landet med unntak av kommuner under 25. september - 23. desember
Hele landet med unntak av kommuner under 25. september - 23. desember
Guouvdageaidnu/Kautokeino og Kárášjohka/Karasjok
1. september - 23. desember
Guouvdageaidnu/Kautokeino og Kárášjohka/Karasjok 1. september - 23. desember DESEMBER
15. januar:
–Fremme forslag om endring i minstearealet.
15. mars:
–Frist for kommunen å fastsette minstearealet.
31.mars:
–Frist for kommunen å rapportere fallvilt til SSB via Hjorteviltregisteret.
1. april:
–Kommunens frist for å trekke tilbake valdgodkjenning
–Kommunens frist for å trekke tilbake godkjenning av bestandsplan og bestandsplanområde
–Kommunens frist for tilbaketrekking av kvotefri jakt på rådyr
–Rettighetshavers frist for å trekke eiendommen ut av godkjent eller omsøkt vald eller trekke et vald ut av godkjent bestandsplanområde
ELGJAKT: ØVRIG:
1. september - 23. desember: Hjortejakt
1. september - 23. desember: Hjortejakt
10. august - 23. desember: Jakt på voksen råbukk 25. september - 23. desember: Rådyrjakt
10. august - 23. desember: Jakt på voksen råbukk 25. september - 23. desember: Rådyrjakt
1. mai:
–Rettighetshavers frist for å søke godkjenning av vald eller bestandsplanområde.
–Rettighetshavers frist for å melde endringer i valdet eller i bestandsplanområde til kommunen.
–Rettighetshavers frist for å søke om godkjenning eller endringer av bestandsplan.
–Rettighetshavers frist for å søke om kvotefri jakt på rådyr.
15. juni:
–Kommunes frist for å godkjenne vald, bestandsplanområde, bestandsplan for elg eller hjort og kvotefri jakt på rådyr.
–Frist for utsending av fellingstillatelser av elg, hjort og rådyr.
Rapportering:
–For elg, hjort og rådyr skal valdansvarlig representant rapportere årlig fellingsresultat til kommunen innen 14 dager etter endt jakt. Kommunen skal innen 30 dager etter endt jakttid rapportere dette til Statistisk Sentralbyrå gjennom Hjorteviltregisteret.
Kommunen: Etablerer overordnete mål for utviklingen av hjorteviltbestandene. Ivaretar andre interesser (jordbruk, skogbruk, påkjørsler, naturmangfold, offent lige interesser etc.). Fastsetter minsteareal, godkjenner vald og bestandsplanområder, tildeler fellingskvote og behandler skadefellingssøknader.
Grunneier: Enerett til jakt på sine arealer. Samarbeider om hjorteviltforvaltningen gjennom vald og bestandsplanområder, samt organiserer jakten gjennom jaktfelt.
Utarbeider bestandsplaner som er i tråd med kommunale målsettinger.
Jaktrettshaver: Retten til å jakte på egen eiendom tilhører grunneier hvis ikke annet er bestemt, jf. viltloven § 27.
Minsteareal: Begrepet har to rettsvirkninger:
1. Størrelsen på det tellende arealet som normalt skal ligge til grunn for hver fellingstillatelse som jaktrettshaverne har krav på.
2. Arealstørrelsen på det minste sammenhengende området som offent‑ lig myndighet kan godkjenne som et vald.
Minsteareal fastsettes av kommunen gjennom lokal forskrift for elg, hjort og rådyr
Tellende areal: Tellende areal er det arealet som legges til grunn ved tildeling av fellingstillatelser. For rådyr, elg og hjort skal hovedsakelig arealer av produktiv og uproduktiv skog og arealer av myr under skoggren‑ sa regnes med.
Vald: Det geografiske området som er offentlig godkjent for jakt på en eller flere hjorteviltarter, og som får tildelt fellingstillatelse fra kommunen. Vald er den enheten som rapporterer fellingsresultater til det offentlige.
Jaktfelt: Dersom et vald deles opp av jaktrettshaverne, for eksempel slik at flere jaktlag får tildelt hvert sitt jaktområde, kalles disse jaktfelt. Jaktfeltet er den geografiske enheten som rapportering av sett elg/sett hjort gjelder for. Tradisjonelt kalt jaktlag.
Bestandsplanområde: To eller flere vald som samarbeider om å utarbeide en bestandsplan for arten.
Bestandsplan: En flerårig, maksimalt femårig, plan som beskriver den årlige avskytingen av en hjorteviltart fordelt på kjønn og alder.
Sesongvise trekk mellom sommer- og vinterområder skaper utfordringer i hjorteviltfor valtningen.
Foto: Nils Olav Talgøy
• Hjorteviltforvaltningen reguleres gjennom ulike føringer på flere nivåer. På øverste nivå har vi politikken og myndigheter sentralt, deretter kom‑ munene på lokalt nivå, og til slutt jegeren som styrer børsepipa. Alt dette legger føringer for hvilke bestandsmål som er mulig å nå.
• Oppbyggingen av reguleringer er gjort gjennom lover og tilhørende forskrifter. I tillegg er det laget strategier og handlingsplaner som også konkretiserer og prioriterer ønsket utvikling i forvaltningen av hjorteviltet.
• Sentrale lover er Naturmangfoldloven og Lov om jakt og fangst av vilt. Forskriftene er hjemlet i lov og underbygger disse. Det er ofte utarbeidet kommentarer til forskriftene slik at innholdet i lov og forskriftstekst blir forklart.
• Forskrift om forvaltning av hjortevilt (Hjorteviltforskriften) er den mest sentrale forskriften når det gjelder bestandsforvaltningen.
• For hjorteviltforvaltningen er Hjorteviltstrategien (2009) og Handlingsplan for næring basert på høstbare viltressurser (2019) sentrale overordnede planer og strategier på fagområdet.
Det finnes mange biologiske rammer for den norske hjorteviltforvaltningen. Tilgang og kvalitet på beite er avgjørende for bestandenes kvalitet og produksjonsevne og dermed hvor mye som kan høstes under jakta.
Hensynet til det biologiske mangfoldet er en annen ramme og som må legge premisser for bestandenes størrelse. Hensynet til skogproduksjon og produksjon på innmark må også ivaretas i tillegg til reduksjon av trafikkulykker. Mange steder har ikke dette i tilstrekkelig grad blitt tatt hensyn til. Stedvis er også rovdyr en viktig faktor og som i vesentlig grad påvirker bestandenes størrelse og sammen‑ setning, og dermed hvor mye som kan høstes.
Store tettheter av hjortevilt kan medføre overbeiting av enkelte arter eller plante‑ samfunn. I noen naturtyper kan derimot beiting øke diversiteten av både planter og dyr. Hjorteviltet er en nøkkelart med stor økologisk betydning.
Hjorteviltforvaltningen må derfor søke å ta hensyn til artens påvirkning på andre dyre og planteslag innen dens leveområde.
Hjorteviltet er nøkkelarter i nordlige barskogområder. En nøkkelart er en art som gjennom sin påvirkning av økosystemet har stor betydning for mange arter. Direkte eller indirekte påvirker deres beiting plantene sin næringsverdi og mang‑ foldet av planter og dyr. I alle økosystemer, og spesielt i de mer lavproduktive, kan et vedvarende høyt beitepress av store planteetere ha ringvirkninger på hele næringskjeden. Beitingen kan forstyrre viktige økologiske prosesser og dermed påvirke det biologiske mangfoldet. FN har definert biologisk mangfold på tre nivåer: mangfold av arter, mangfold av arvestoffer hos de enkelte artene og mangfold av økosystemer.
Overbeiting av gress, urter og lyng kan endre feltsjiktet radikalt over tid. Ettervirkningene kan ta flere tiår å rette opp. Foto: Nils Olav Talgøy
I dag er om lag 2750 arter på den norske rødlista over truede, sårbare og hensyns k revende arter. En del dyr eller organismer er avhengige av spesifikke plantearter, og overbeiting av disse artene kan medføre at virveldyr, insekter, moser og lav ikke finner det substratet de er avhengig av. I noen naturtyper vil derimot beiting øke diversiteten av planter slik som ved beiting av blandingsbesetninger (for eksempel storfe, hest og småfe) i seterlandskapet.
Selv om tettheten av hjortevilt i Norge har hatt en nærmest eksplosjonsartet økning fra 1970 årene og frem til 2010 tallet, har vi begrenset kunnskap om hvordan beitepresset fra hjortevilt påvirker økosystemer. Studier fra Skottland viser at tette hjortebestander i kombinasjon med sau enten fjerner eller beiter ned gress, urter, lyng og enkelte trær. Dette medfører at arter med dårlig fôrverdi (lite smakelige) som bregner og siv vinner terreng. Overbeiting av gress, urter og lyng kan endre feltsjiktet radikalt over tid. Ettervirkningene kan ta flere tiår å rette opp. Det har ikke vært gjort langsiktige storskala feltforsøk som ser på effekter av hjortebeiting på det biologiske mangfoldet, vegetasjonstyper og økosystemer. Derimot er kunnskap om beitetilgang og utnyttelse viktig for at man tidsnok skal kunne sette i verk tiltak for å unngå en overbeitesituasjon.
er en art som gjennom sin påvirkning av økosystemet har stor betydning for andre arter.
Sårbarheten og bæreevnen til et bestemt område varierer med sammensetningen av berggrunn, topografi og geografisk plassering (sør/nord og høyde over havet). Dette gjelder både nedbeiting og tråkk skader. Langvarig overbeiting i områder med dårlige vekstforhold vil medføre at det tar lang tid før plantetetthet og –sammensetning er gjenopprettet og plantene er i god vekst igjen, selv etter sterk reduksjon i beitepresset.
Alt ut fra grad av skade kan man klassifisere de negative effektene som reversible (kortvarige og langvarige) og irreversible. De irreversible effektene medfører at den opphavelige situasjonen ikke lar seg gjenopprette.
En relativt kortvarig reversibel skadeeffekt har man for eksempel etter innmarks‑ beiting i ulike områder, der beiting, tråkk og tilgrising av graset forringer fôrkvali‑ teten. Selektiv beiting gjør også at enkelte planter forsvinner ut av enga og at
vegetasjonssammensetningen endres. Beitetålige planter blir dermed hovedingre diensene i enga. En kortvarig negativ effekt kan etter noen år gi langsiktige negative følger, ut fra endret vegetasjonssammensetning og/eller kraftig nedbeiting.
Overbeiting er beiting som går ut over en plantes muligheter for fortsatt produksjon av beite og reproduksjon på et nivå som er naturlig for vokseplassen.
På Sørlandet og spesielt i Agder har man registrert langvarig skadeeffekt grunnet overbeiting av elg. Selv etter kraftig reduksjon av stammen sliter man med etter‑ virkninger etter overbeitingen. Dette gjelder spesielt forekomsten av viktige beiteplanter som osp, rogn, selje og vier. Konsekvensene for elgstammen er mangeartede. Den mest synlige effekten er kraftig reduksjon i elgens kondisjon og kalveproduksjon. Beinskjørhet, nyreskader og generelt nedsatt dyrehelse er andre påviste effekter. De siste ti årene ses mye av det samme på elgbestanden over store deler av Østlandet opp til og med Trøndelag; redusert kondisjon og kalveproduksjon.
Lavere vekter hos hjort på Vestlandet viser at tetthetsavhengige faktorer gjør seg gjeldende og at man flere steder kan være i ferd med å forringe utmarksbeitene. Det er registrert nedgang i slaktevekter, noe som gir seg utslag i at færre 1,5 –årige hodyr lar seg bedekke. Når man kan registre‑ re nedgang i slaktevekter, er gjerne beitenes kvalitet redusert (mindre mengde av alle beiteplanter) eller
En synlig effekt av dårlig beiter er kraftig reduksjon i elgens kondisjon og kalveproduksjon. På bildet en 1,5 år gammel elgkvige med slaktevekt 52,5 kg da den ble felt 21. november. Foto: Anders Øfstaas.
hjorten har endret dietten til mindre prefererte planter. Dette kan henge sammen med at enkelte beiteplanter er nedbeitet, og at hjorten dermed har redusert det biologiske mangfoldet lokalt.
Hjorteviltet er i mange områder en viktig landskapspleier og arealforvalter. Færre husdyr i skog og utmark gjør at store arealer gror igjen og plantesammensetnin‑ gen endres. Hjorten kan være med på å forsinke denne prosessen og eller endre suksesjonsbildet. Forvaltningen av hjorten er derfor mye mer enn bare bestands‑ forvaltning. Den har også en viktig funksjon i forvaltningen av natur og kulturlandskapet.
Bestanden av elg og hjort har i det meste av Skandinavia hovedsakelig vært forvaltet ut fra hensyn til jegere som har ønske om bestander som gir maksimalt jaktuttak over tid, og skog og landbruket som vil holde bestandene av hjortevilt på et slikt nivå at beiteskader på skog og innmark ikke blir for store. I enkle system der bjørn og ulv har vært fraværende i mange tiår har mennesket vært den langt viktigste dødsårsaken, og bestandsstørrelse og bestandsutvikling har vært relativt enkelt å styre gjennom å regulerere jaktuttaket.
En utilsiktet bestandsnedgang kan være langt vanskeligere å reversere dersom vi ikke samtidig tar hensyn til andre predatorers påvirkning på bestanden. Konklusjonene fra nordamerikanske studier har vært at dynamikken i elgpopulasjonene varierer mellom ulike byttedyr predatorsystem, tilgangen på alternative byttedyr, predatorerer tilstede f.eks. bare ulv eller både ulv og brunbjørn og ikke minst grad av menneskelig påvirk ning på både byttedyr og predator populasjonene. Mer om predasjon i kapittel 3 og 4.
Der hoveddelen av beitet skjer på vekster som ikke har noen økonomisk verdi, er den biologiske bæreevnen et naturlig forvaltningsmål. Biologisk bæreevne er den tettheten av dyr som utnytter beitegrunnlaget best mulig. Det tas da ut så mye fôr som mulig uten at fremtidig produksjon faller på grunn av overbeite. I denne forvaltningsmodellen ønsker vi altså å maksimere avkastning av hjort isolert sett. Det tas ikke hensyn til andre arter.
Den økonomiske bæreevnen er, i motsetning til over, et naturlig forvaltningsmål der hoveddelen av beitet skjer på vekster som har økonomisk betydning. Her må hjorteavkastningen vurderes i forhold til tapene på grunn av beiteskader. Økonomisk bæreevne er den tettheten av dyr som gir størst nåverdi av både hjort og de produksjoner som berøres av en varierende hjortestamme innen skog eller
landbruk. Nåverdien svarer til det beløpet som må settes til forrentning i dag for å dekke de beregnede, fremtidige tap etter beiting, eller inntekter av hjort, på det tidspunktet disse kommer. Fra inntektene av jaktsalg og andre aktiviteter som bygger på hjorten, trekkes da verdien av skader og utgifter på grunn av hjort.
Ut fra politiske signaler og norsk tradisjon, må vi vurdere å se bort fra de to første forvaltningsprinsippene, og i stedet finne noe som ligger et sted imellom. I hjorteforvaltningen bør vi derfor legge til grunn en bærekraftig forvaltning. Her skjøttes hjorten og dens leveområde slik at det ikke går ut over kommende generasjoners inntektsmuligheter, biologisk mangfold og andre miljøgoder. Dette blir samtidig en flerartsforvaltning. Flerartsforvaltning tar hensyn til at artene er avhengige av hverandre og av kvaliteten på sine leveområder. Det tas derfor sikte på å oppnå en balanse mellom de ulike artene, ikke å prioritere noen slik at det kan gå for sterkt utover andre. Beiting som reduserer forekomster av plantearter under en kritisk grense, kan ikke aksepteres. Det må her tas hensyn til at plantene skal kunne finnes i et så stort antall at de kan forplante seg og overleve som art. Dessuten må de få gjennomføre hele sitt livsløp fra frø og til moden plante fordi det er andre arter som lever på de forskjellige stadiene av sine vertsplanter.
Ved store hjortetettheter vil dyrene påvirke vegetasjonen innen sine leveområder. Særlig vinterbeitingen har betydning for forekomster av ulike plantearter og for fôrproduksjonen. For å oppnå eventuelle mål om beitepress, må man derfor holde hjortebestanden under visse grenser. Andre organismer som lever på eller av planter eller av hjort vil også få påvirket sine levemuligheter.
En skadeeffekt kan man ha etter innmarksbeiting, der beiting, tråkk og tilgrising av graset forringer fôrkvaliteten. Foto: Nils Olav Talgøy
Elgen preger vegetasjonen i viktige beiteområder. Dette går ut over beiteplantene og øker mulighetene for deres konkurrenter. Insekter som beiter på blomsterplan‑ ter, kan miste noe av næringsgrunnlaget. Ved hard beiting kan lauvtrær hindres i å vokse opp og eldes som trær. Langvarig overbeiting kan drepe slike planter.
Beiting av lauvtrær og furu vil øke mulighetene for gran og for arter i feltsjiktet som beites lite. Dette gjelder en del grasarter og einstape (bregne), mens mange urter og andre bregner ofte beites sommerstid. Fordi de fleste dyr er avhengige av planter på forskjellige vis, vil hard beiting påvirke hele det økologiske samspillet. For eksempel lever en del voksne insekter på blomsterplanter eller andre grønne plantedeler og har larvestadiet i råtnende ved. Slike arter behøver begge deler for å gjennomføre en vellykket forplantning. Hardt elgbeite kan derfor føre til redusert biologisk mangfold.
Det er viktig at tettheten av elg tilpasses slik at negative virkninger på andre organismer, på skog og jordbruk og på elgen selv ikke blir for store. Er bæreevnen for viktige beitearter overskredet, bør beitebelastningen reduseres inntil systemet er brakt i balanse igjen.
Mange steder i landet flytter elgen fra sommerbeiter til vinterbeiter, ofte over lange avstander. Tidspunkt for trekkstart og trekklengder er i stor grad bestemt av snøfall og mengder. I snøfattige vintre vil flere dyr enn ellers stå igjen i sommer‑ områdene. Beitet vil dessuten i betydelig grad bestå av lyng.
Mange steder i landet flytter elgen fra sommerbeiter til vinterbeiter, ofte over lange avstander. Foto Erlend Haarberg
For drivverdig skog kan verdiene elgen gir (jaktutbytte m.m.) vurderes i forhold til tapene på grunn av beiteskader, og elgen forvaltes ut fra økonomisk bæreevne.
Bærekraftig forvaltning tillater ikke skader som gir større tap ved virkesproduksjo‑ nen enn elgen kan kompensere for ved sin verdi som jaktobjekt og på annen måte. Kjøttverdien av skutte elger ligger ofte rundt 10 15 % av tilvekstens verdi. Verditapene på skogen må da ligge under denne andelen.
Ved bærekraftig forvaltning skjøttes hjorteviltet og skogen slik at det ikke går ut over kommende generasjoners inntektsmuligheter, biologisk mangfold og andre miljøgoder. Dette blir samtidig en flerartsforvaltning.
Flerartsforvaltning tar hensyn til at artene er avhengige av hverandre og av kvaliteten på sine leveområder. Det tas derfor sikte på å oppnå en balanse mellom de ulike artene, ikke å prioritere noen slik at det kan gå for sterkt utover andre.
Et fullverdig leveområde må kunne by på mer enn bare tilstrekkelige mengder mat. Andre ressursbehov vil variere både gjennom året og mellom ulike dyrekate‑ gorier. I perioder kan disse forholdene være vel så viktige som fødetilgangen. Egnede områder for brunstaktivitet og kalving, skjul i forbindelse med hvile og forflytning samt ly for vær og vind, er eksempel på kvaliteter gode leveområder må inneha. Ulike lokaliteters forskjellige kvaliteter verdsettes gjerne ulikt gjennom året. Dette er en av de bakenforliggende årsakene til hjorteviltets sesongmessige forflytninger.
I tillegg til den nasjonale skogreisningen i etterkrigsåra og fremover mot 60 og 70 tallet, har den naturlige gjengroingen og omleggingen innen landbruket hatt stor betydning for utformingen av landskapet. Mens enkelte områder har blitt mindre egnet for hjorten, har andre utviklet seg til fullverdige hjortehabitater, eller fått viktige funksjoner som forflytningsruter eller sesongoppholdssteder. Totalt sett har bestandsgrunnlaget og tilgangen til egnede leveområder for hjort økt gjennom de siste 40 50 årene.
Men, hjorten er ikke enerådende verken i skogen eller i åpnere områder. Tilstedeværelse av husdyr eller andre hjortedyr, og utnyttelse av et felles ressurs‑ grunnlag, fører til ulik grad av konkurranse mellom artene. Næringskonkurransen med husdyr er liten. Dette skyldes at husdyrene vesentlig utøver et beitetrykk i vegetasjonens vekstsesong. Da er fødetilgangen rikelig og alternative beitelokali‑ teter mange. Når det gjelder forholdet til vesentlig rådyr og elg, kan den reelle næringskonkurransen her være tydeligere. Enkelte er av den mening at hjorten
Frykten for at nyetablerte hjortebestander skal utkonkurrere og fortrenge allerede eksisterende bestander av elg eller rådyr er ofte ubegrunnet. Foto: Hans Bull
enten fortrenger, eller blir fortrengt av andre hjortedyrearter. Denne oppfatningen kommer spesielt til uttrykk der hjortebestander etableres i tradisjonelle elgområder.
Frykten for at nyetablerte hjortebestander skal utkonkurrere og fortrenge allerede eksisterende bestander av elg eller rådyr er ofte ubegrunnet. Både i forhold til næringsvalg og områdebruk er artenes preferanser i utgangspunktet så forskjelli‑ ge, at konkurransen ikke er noen begrensende faktor. Ved rikelig og variert ressurstilgang vil flere arter utnytte eksisterende næringsgrunnlag bedre enn en dyreart klarer alene. Resultatet blir dermed økt høstingspotensial i forhold til en enartsforvaltning. At en i enkelte tilfeller kan registrere at elgen overtar gamle” hjorteområder”, eller omvendt, kan gjerne ses i sammenheng med at områdene forandrer karakter over tid, eller ulik bestandsutvikling i en større skala. I et skogs‑ habitat vil ulike utviklingsstadier tilby ulike kvaliteter relatert til næringstilbud, skjul og ly. Derfor vil også områdets attraktivitet for ulike dyrearter være suksesjonsavhengig.
Ved økende bestandstettheter og/eller minkende variasjon i ressurstilbudet, vil derimot konkurransen om begrensede ressurser ha bestandsmessige effekter også mellom artene. Hvor store overlappene er i forhold til fødevalg vil variere. I svært ensartede leveområder vil potensialet for næringskonkurranse være større enn i mer varierte områder. Det samme er tilfelle for andre begrensede ressurser. Trykket på et felles ressursgrunnlag vil dermed øke.
Hvem som kommer seirende ut av en eventuell konkurransesituasjon er på ingen måte gitt, og vil avhenge av flere forhold. I en situasjon med reell næringsknapp‑ het vil vinneren være den som best klarer å nyttiggjøre seg lave nivåer av ressur‑ sen. For andre typer begrensede ressurser vil de dyrene som av ulike årsaker lar seg fortrenge bli den tapende part. Den som er best tilpasset de naturgitte betingelsene stiller selvsagt med et fortrinn, men den aller viktigste faktoren er gjerne hva våre ønsker og preferanser tilgodeser.
Leveområde er det området som gjennom et gitt tidsrom (for eksempel gjennom året) tilfredsstiller et individs eller en bestands basalbehov, og som gir grunnlag for vekst og reproduksjon.
Det er lett å forstå at de grunneiere som driver aktivt skogbruk med planting og hogst av drivverdig tømmer, ikke blir særlig begeistret når hjortens skadeverker påfører dem betydelige økonomiske kostnader. Barkgnag på gran og furu har etter hvert blitt et alvorlig skadeproblem i områder med tette hjortebestander. Gran i hogstklasse III IV (30 45 år) og furuforyngelser i hogstklasse II (5 15 år) er mest utsatt. I tillegg er produksjon av lauvskog til annet enn ved vanskelig. Verst er problemene innen hjortens overvintringsområder. Det lokale skadeomfanget kan her bli svært omfattende og umuliggjøre både foryngelse og produksjon av kvalitetsvirke.
Barkgnag fører i første rekke til at treets ledningsvev for transport av fotosyntese‑ produkter skades. I tillegg vil veden i sårområdet tørke ut, og sopper og mikroor‑ ganismer kan etablere seg. For treet betyr dette en svekking rent styrkemessig, sannsynlig redusert tilvekst og konkurranseevne samt økt dødelighet. For skogei‑ eren er konsekvensen redusert årlig avvirkningskvantum og dårligere tømmerkva‑ litet og dermed lavere pris for varen og mindre inntekter.
På landsbasis kan elgavskytningen neppe økes for å erstatte tapt virkesproduk‑ sjon. Mens hardt beitede områder etter hvert settes ut av produksjon, vil ungsko‑ gen ellers vokse over beitehøyde i løpet av noen år. Arealer kan derfor ikke holdes med høy beiteproduksjon over lang tid uten store omkostninger.
Fra inntektene av elgjakt og andre aktiviteter som bygger på elg, trekkes da verdien av skader og utgifter på grunn av elg. Vanlig kalkulasjonsrente innen skogbruk er 2 3 %. Skogskadene gir direkte tap først når hogst i de berørte bestandene skulle gitt netto, for furu hovedsakelig om 80 100 år. Nåverdien av beiteskader i foryngelser ligger med 3 % rente rundt 1/10 av de reelle tapene ved sluttavvirkning. En elg i dag kan da være like mye verdt som 10 dekar med furufor‑ yngelse. En reduksjon av rentefoten til 2 % vil nær doble tømmerets nåverdi.
Inntektene av elgjakt og andre aktiviteter som bygger på elg kan vurderes i forhold til tapene på grunn av beiteskader. Foto: Dagh Bakka.
Beiteproduksjonen skjer i stor grad i hogstklasse II og er avhengig av årlig foryn‑ gelsesareal. Utviklingen fører til mindre bruk av åpne hogster, mindre beitearealer og lavere gjennomsnittlige produksjon på disse arealene. Selv om det på kort sikt kan bygges opp en vesentlig høyere produksjon av beite ved reduksjon av beite‑ presset på de arealene som nå er overbeitet, vil dette neppe kunne føre til høyere avskytning om noen 10 år. Slik restaurering kan imidlertid føre til at en tilpasset elgstamme i større grad beiter på arter uten økonomisk verdi ved virkespro‑ duksjon og redusere de økonomiske tapene. Der furu dekker en stor andel av det produktive arealet, vil toleran‑ sen for elgbeite på furu bli lav med dette alternativet. Høyproduktive områder, hvor gran står for en vesent‑ lig andel av tilveksten, kan tåle hardere beiting på furu.
Der furu dekker en stor andel av det produktive arealet, vil toleransen for elgbeite på furu bli lav. Foto: Erlend Haarberg
Maksimering av nåverdier kan føre til at inntektsmulighetene blir redusert i fremtiden. Dersom vi ønsker jevn avkastning av skogen, vil tap av fremtidig verdiproduksjon føre til at vi må redusere avvirkningen alt i dag. Alternativt kan det satses mer på kvalitetsproduksjon av gran for å opprettholde inntektsmulighe‑ tene. Dette medfører økte utgifter til planting, kanskje kunstig kvisting og hyppige tynninger. Store beiteskader kan derfor gi tap også på kort sikt.
Beiting som reduserer forekomster av plantearter under en kritisk grense, kan ikke aksepteres. Det må her tas hensyn til at plantene skal kunne finnes i et så stort antall at de kan forplante seg og overleve som art. Dessuten må de få gjennomføre hele sitt livsløp fra frø og til moden plante fordi det er andre arter som lever på de forskjellige stadiene av sine vertsplanter. For trær innebærer dette at en viss mengde av alle treslag må få stå frem til de dør en naturlig død ved høy alder og med dimensjoner som er store for arten. Hard nedbeiting av rogn over store arealer tilfredsstiller ikke dette målet.
Uten realistiske utsikter for bedring av situasjonen, er det mange grunneiere som mister motivasjonen for en videre satsing på skogbruket. Hva er vel vitsen å kaste bort tid og ressurser på noe som ikke resulterer i annet enn frustrasjon og økonomis ke tap? Ytterpunktene hjort/elg eller skog trekkes raskt frem, for alternativet med en fredelig sameksistens synes å være vanskelig å oppnå. Hjortevilt på den ene siden og skog på den andre representerer to verdifulle utmarksressurser. Et hovedproblem er at det vanligvis bare er et mindretall av jaktrettshaverne som rammes av omfat tende beiteskader. Samtidig er det mange som uten tilsvarende kostnader kan høste av viltressursen. Å få til en rettferdig fordelingsnøkkel mellom de ulike jaktretts haverne vil tjene den videre forvaltningen av så vel viltet som skogen.
Både kommunen og jaktrettshaverne har et ansvar for at hjorteviltforvaltningen tar hensyn til andre samfunnshensyn. Dette gjelder ikke bare skog og innmark, men også for en del andre områder.
Skadene på personer og materiell etter sammenstøt mellom transportmidler og hjortevilt kan være omfattende. I tillegg til kostnader knyttet til behandling av personskade og reparasjon av kjøretøy, påfører hjorteviltet samfunnet kostnader innen forebyggende tiltak og ettersøk. Det er også dyreetiske sider knyttet til slike ulykker. Tall oppgitt fra forsikringsselskapene viser at hjorteviltet forårsaker skader for millioner av kroner. Visse forebyggende tiltak er så ressurskrevende å gjennom‑ føre at de ikke blir iverksatt. Dette gjelder for eksempel sikring av mange utsatte veistrekninger.
Hjort Påkjørt
Antall årlige påkjørsler og fallvilt av elg, hjort og rådyr med endringer i prosent. Kilde: SSB
Nasjonalt bestandsovervåkingsprogram for hjortevilt (BOP)
Gjennom det nasjonale bestandsovervåkingsprogrammet for hjortevilt (BOP), følger NINA bestandsutviklingen til villrein, hjort og elg i store deler av landet. Hovedfokus er rettet mot dyrenes vitalitet, fruktbarhet og beitetilbud. Mest intensiv er overvåkingen i de definerte overvåkingsområdene for hjortevilt.
Elg, hjort og villrein er blant de viktigste viltressursene i Norge og er gjenstand for stor interesse blant jegere, viltforvaltere og forskere. For å betjene denne
interessen ble det nasjonale overvåkingsprogrammet for hjortevilt (BOP) etablert i 1991. Programmet eies og finansieres av Miljødirektoratet, mens Norsk institutt for naturforskning (NINA) er ansvarlig for driften.
Hensikten er at programmet skal fungere som et økologisk varslingssystem, med særlig vekt på å avdekke endringer i hjortedyras kjønns og aldersstruktur, kondi‑ sjon (vekt) og fruktbarhet. Ved opprettelsen var det mye usikkerhet om hvordan hjortedyra responderer på økende bestandstetthet, og kombinert med en gryen‑ de forståelse av at klimaet var i endring, økte behovet for et overvåkingsprogram. Det var også ønskelig med bedre langtidsdata for å evaluere forvaltningstiltak, til bruk i bestandsmodeller, og for å avdekke forskningsbehov. Data fra BOP benyttes jevnlig i viltforskningen, og mye av det vi i dag vet om hjortedyras økologi og forvaltning i Norge er basert på data samlet inn i overvåkingsområdene.
Det meste av overvåkingsmaterialet innhentes fra individer skutt under jakt. Fra alle artene samles det inn underkjeve og slaktevekt. Hos elg gjennomføres det også en avgrenset innsamling av hunnlige reproduksjonsorgan (eggstokker). Fra kjevene bestemmer vi eksakt alder basert på tannskiftemønster eller årsvekstsoner i snittede tenner. Eggstokkene gir informasjon om hunndyrenes reproduksjons historie.
Fordi hjortedyr øker i vekt og fruktbarhet i starten av livet, er det viktig å ha kontroll på dyrenes eksakte alder. På det viset kan vi avklare om vektendringer som observeres er et resultat av endrede levebetingelser eller kun varierende aldersfordeling mellom år. Aldersdata benyttes også til å rekonstruere bestandens størrelse og alderssammensetning, noe som er avgjørende for å forstå hvordan jakta påvirker bestandene.
Telledata brukes i dag til å gi informasjon om status og utvikling i bestandstetthet, kalveproduksjon og kjønnssammensetning. For elg og hjort er det jegerne som registrerer opplysninger om jaktinnsats, observasjoner og fellinger av dyr. Slike data samles i dag i nesten alle kommuner med elg og hjortejakt. Opplysningene lagres i Hjorteviltregisteret. Overvåkingsprogrammet bruker telledataene som en av flere informasjonskilder for å beskrive bestandsutviklingen innen overvåkingsregionene.
Programmet gjennomfører egne strukturtellinger av villreinbestanden i Reindalen og Colesdalen på Svalbard. Slike tellinger har vært gjennomført med samme metodikk siden 1979, og har avdekket store, klimarelaterte fluktuasjoner i
bestandsstørrelse, kalveproduksjon og dødelighet. Inntil 2022 gjennomførte overvåkingsprogrammet også kalvetellinger og strukturtellinger i utvalgte villreinbestander på fastlandet. Denne aktiviteten er nå organisert gjennom Kvalitetsnormen for villrein.
Telledata brukes i dag til å gi informasjon om status og utvikling i bestandstetthet, kalveproduksjon og kjønnssammensetning. Foto: Nils Olav Talgøy.
De siste 20 årene er flere nye elementer inkludert i BOP. I 2005 ble beiteovervåking for elg og hjort etablert i samarbeid med Landsskogtakseringen. I 2016 startet en også lavbeiteovervåking i enkelte av overvåkingsområdene for villrein. Samme år ble også skrantesjuke (CWD) oppdaget i Norge og medførte etablering av en omfattende overvåkingsaktivitet i samarbeid med Veterinærinstituttet. Disse overvåkingsinitiativene har allerede bidratt med ny og relevant kunnskap om leveområdenes beskaffenhet og utbredelsen av en farlig sykdom for hjortedyr.
I takt med klimaendringene forventer vi at også andre mikro og makroparasitter vil få økende effekt på hjortedyras kondisjon og overlevelse. I inneværende overvåkingsperiode (2022 2027) vil vi derfor opprette et helt nytt delprosjekt som har til hensikt å øke kunnskapen vår om forekomsten og effekten av flere av disse parasittene.
I inneværende overvåkingsperiode vil det også bli økt fokus på utvidet bruk av det omfattende datamaterialet som samles fra fallvilt. Et av formålene med dette
arbeidet er å øke bevisstheten om de tilgjengelige dataene og synliggjøre nytte‑ verdier for bestandsforvaltningen. Det blir også jobbet med å etablere en nasjonal bestandsovervåking for rådyr.
I inneværende overvåkingsperiode vil det også bli økt fokus på utvidet bruk av det omfattende datamaterialet som samles fra fallvilt. Foto: Dagh Bakka.
Gjennomføringen av hjorteviltovervåkingen i Norge er avhengig av innsatsen til mange hjorteviltjegere og lokale ressurspersoner. Denne innsatsen er basert på frivillighet. Arbeidet i regi av BOP bidrar i neste omgang til å øke kunnskapsgrunn‑ laget for den lokale og regionale viltforvaltningen.
I dag har Hjorteviltregisteret en nøkkelfunksjon i forhold til innsamling, standardi‑ sering, lagring og sammenstilling av lokale data. BOP samarbeider nært med Hjorteviltregisteret både i forbindelse med bruk og kvalitetssjekk av eksisterende data og tilgjengeliggjøring av prosjektspesifikke data.
Landsskogtakseringen omfatter innsamling av en rekke skogbruksrelevante data. BOP mottar informasjon om hjorteviltets beitetrykk og tilveksten av viktige beiteplanter innen 22 000 fastlagte prøveflater fra hele landet.
Som gjenytelse rapporterer vi hvert år data og resultater til Hjorteviltregisteret, og hvert 2 3. år publiserer vi en rapport fra programmet. Resultatene fra BOP synes å ha stor aksept lokalt, muligens fordi brukerne (jegere og lokale viltforvaltere) delvis er de samme som har samlet inn grunnlagsmaterialet.
Helseovervåkingsprogrammet for vilt (ViltHOP) skaffer oversikt over og kunnskap om helsetilstanden i norske viltbestander.
Ved å kartlegge og overvåke ulike sykdommer hos viltlevende dyr dokumenterer programmet helsestatus i viltpopulasjonene. ViltHOP oppklarer årsak til sykdom hos enkeltindivider og fanger opp økt sykdomsforekomst eller dødelighet i lokale bestan der. ViltHOP arbeider også med smittsomme sykdommer som kan overføres mellom vilt og husdyr, og sykdommer som overføres mellom dyr og mennesker (zoonoser).
ViltHOP er en ressurs til nytte for viltforvaltningen, samt veterinær og helsemyn‑ dighetene. Hovedmålet er å bidra til optimal bestandsforvaltning og sykdomsbe‑ redskap. Den faglige ledelsen og sekretariatet er ved Veterinærinstituttet, Oslo/Ås og programmet finansieres av Miljødirektoratet.
Kunnskapen fra ViltHOP genereres gjennom fire landsdekkende hovedaktiviteter
• Sykdomsdiagnostikk på innsendt materiale
• Web basert overvåking av helsestatus i populasjonene via Hjorteviltregisteret
• Systematiske innsamlinger og undersøkelser av blodprøver og vevsmateriale HOP banken
• Forskning
Utvidelse av vilthelseovervåkingen
De siste årene har det blitt påvist flere alvorlige sykdommer hos norsk vilt. Skrantesyke (CWD) hos villrein, hjort og elg er kanskje mest kjent, men også hos andre arter enn hjortevilt er det påvist alvorlige, smittsomme sykdommer.
Miljødirektoratet ønsket derfor at Helseovervåkingsprogrammet for hjortevilt og moskus (HOP) skulle omfatte flere viltarter fra 2020, og skiftet navn til ViltHOP.
De norske hjorteviltbestandene (villrein, hjort, elg og rådyr) er viktige å bevare på
og de utgjør en viktig ressurs i form av kjøtt. Norge har i tillegg et særskilt ansvar for å ta vare på den norske villreinen, som utgjør de siste livskraftige bestandene av den opprinnelige ville fjellreinen i Europa. I 1998 startet derfor Veterinær instituttet opp Helseovervåkingsprogrammet for hjortevilt (HOP), som et prøve‑ prosjekt på oppdrag fra Miljødirektoratet. Fra 2001 ble programmet permanent, og i 2004 ble også moskusstammen på Dovrefjell inkludert i helseovervåkingen.
Årshjulet viser de mest aktuelle hjorteviltsykdommene for de ulike sesongene, og for hvilke arter de er mest aktuelle. Figur: Veterinærinstituttet.
• Hjorteviltet er nøkkelarter i nordlige barskogområder. En nøkkelart er en art som gjennom sin påvirkning av økosystemet har stor betydning for mange arter.
• Store tettheter av hjortevilt kan medføre overbeiting av enkelte arter eller plantesamfunn. I noen naturtyper kan derimot beiting øke diversiteten av både planter og dyr.
• Beitekvalitet og vektutvikling henger tett sammen. Langvarig skadeeffekt som følge av overbeiting, har ført til kondisjonsnedgang og redusert kalveproduksjon hos elg på Sørlandet. Samme negative utvikling re‑ gistreres nå også på Østlandet.
• Bestanden av elg og hjort har i det meste av Skandinavia hovedsakelig vært forvaltet ut fra hensyn til jegere som har ønske om bestander som gir maksimalt jaktuttak over tid, og skog og landbruket som vil holde bestandene av hjortevilt på et slikt nivå at beiteskader på skog og inn‑ mark ikke blir for store.
• Flerartsforvaltning tar hensyn til at artene er avhengige av hverandre og av kvaliteten på sine leveområder. Det tas derfor sikte på å oppnå en balanse mellom de ulike artene, ikke å prioritere noen slik at det kan gå for sterkt utover andre.
• Leveområde er det området som gjennom et gitt tidsrom (for eksempel gjennom året) tilfredsstiller et individs eller en bestands basalbehov, og som gir grunnlag for vekst og reproduksjon.
• Gjennom det nasjonale bestandsovervåkingsprogrammet for hjortevilt (BOP), følger NINA bestandsutviklingen til villrein, hjort og elg i store deler av landet.
• I dag har Hjorteviltregisteret en nøkkelfunksjon i forhold til innsamling, standardisering, lagring og sammenstilling av lokale data.
• Helseovervåkingsprogrammet for vilt (ViltHOP) skaffer oversikt over og kunnskap om helsetilstanden i norske viltbestander. OPPSUMMERING
Biologisk kunnskap er en forutsetning for en målrettet artsforvaltning. Elgens naturlige behov og begrensninger knyttet til reproduksjon, vekst, adferd og leveområde er avgjørende rammer for hvordan den kan beskattes. Grunnleggende innsikt i disse forholdene er derfor en av grunnsteinene som en målrettet bestandsforvaltning skal bygge på.
De viktigste trekkene som vi kjenner hos dagens norske elg ble utviklet i mellomis‑ tiden for ca 1,5 millioner år siden. Elgen finnes i dag i det meste av Taigaen som strekker seg fra Skandinavia, gjennom Russland og over Beringstredet til Nord Amerika. I Vest Europa har vi den opprinnelige elgen som på latin betegnes Alces alces. Etter som elgen vandret østover i Sibir og over i Nord Amerika, ble den tilpasset et åpnere landskap og har der utviklet seg til å bli vesentlig større enn den norske elgen.
I Norge er elgen i stor grad knyttet til skogsområdene og var derfor tidligere representert med de tetteste bestandene på Østlandet og i Trøndelag. I løpet av 1900 tallet ble det også etablert tette bestander på Sørlandet og mange steder i Nord Norge. På slutten av århundret vandret elgen også over til Vestlandet. I dag finnes det derfor elg i mer eller mindre tette bestander i nesten hele det skogkled‑ de Norge.
Elgen er vårt klart største hjortedyr. Betegnelsen på de ulike kategoriene dyr er okse, ku og kalv. De dyrene som under jakta er ca 1,5 år gamle, blir oftest kalt for ungdyr. Men piggokse og kvige blir også mye brukt om henholdsvis åringsokse og åringskvige. Rundt om i landet blir det også brukt en del lokalnavn på spesielle kategorier dyr.
Elgen har lange bein og en relativt kort hals. De lange beinene er en tilpasning til å leve i områder med mye snø om vinteren. I skogen har elgen sjelden mulighet for å finne avblåste områder med lite eller hardpakket snø (som villreinen kan på fjellet). Uten lange bein vil den derfor ikke kunne forflytte seg i skogen ved store snødybder. Den relativt korte halsen er en tilpasning til at elgen finner det meste av sin næring i busksjiktet. Det vil si at den ikke, som hjort og rådyr, trenger å strekke seg helt ned til bakken for å finne mat.
Vekten på voksne dyr varierer en del mellom ulike deler av landet, men nor malt er levendevekten 500 600 kilo hos en elgokse og 350 400 kilo hos en elgku. Slaktevekten, det vil si uten innvoller, hode, skinn og leggben med klauver, er ca. 55 50 % av levendevekten på voksne dyr, lavere på kalv.
Elgen skifter pels én gang i året. Dette skjer på våren og forsommeren (tidligst hos fullvoksne dyr) ved at den lange” vinterpelsen” faller av. Om sommeren har derfor elgen korte hår. Disse fortsetter å vokse utover høsten slik at elgen om vinteren har vesentlig tykkere pels enn om sommeren.
Elgens lange bein er en tilpasning til å leve i områder med mye snø om vinteren. Foto: Erlend Haarberg
Fargen på kroppen kan variere fra nesten svart til lysere gråbrun. Lysforholdene har imidlertid mye å si for hvordan en observatør oppfatter fargen på elgen. To personer som står et stykke fra hverandre, men ser på den samme elgen, vil ofte oppfatte at elgen har svært ulik farge. På grunn av ulik plassering i forhold til sola kan den ene observatøren oppfatte elgen som nesten svart, mens den andre oppfatter den som lys brun. På beinene er imidlertid fargen gråhvit. I de fleste situasjoner vil en observatør oppfatte beinene til en elg som hvite eller lyse.
Etter at kalvene har fått samme farge som de voksne kan hanndyr og hunndyr skilles på grunnlag av fargetegningene hvis de ses bakfra. Hos oksekalver og okser blir det hvite på bakbeinene ganske skarpt avgrenset øverst av mørk pels. Sett bakfra kan det derfor se ut som om hanndyrene har kortbukser. Hos kvigekalver og eldre hunndyr fortsetter imidlertid det hvite på bakbeinene oppover på innsiden av lårene nesten til halen som en hvit kile. Det kan ha stor betydning under jakta at man er i stand til å skille kjønnene hos elg når dyrene blir sett bakfra.
Elgoksene utvikler sitt første gevir om sommeren når de er et drøyt år gamle. Etter dette kan okser og kuer skilles under jakta ved at oksene har gevir. Utviklingen av gevir er et overskuddsfenomen hos oksene og blir derfor større for hvert år til oksene når sin maksimale størrelse. Dette skjer normalt når oksene er mellom 5 og 10 år gamle. Størrelsen på geviret avhenger også av jordsmonn og nærings innhold i beiteplantene. Når tennene til oksene begynner å bli nedslitt reduseres utnyttelsen av fôret. Både kroppsstørrelse og gevirstørrelse blir deretter mindre for hvert år og dyret blir en såkalt returokse. De fleste elgoksene feller geviret i januar.
Hos elg forekommer det to hovedtyper av gevir; skovlgevir eller stanggevir. Skovlgevir er kjennetegnet ved mange små tagger som omkranser en skovl. Et tilsvarende stort stanggevir har kraftigere tagger, men antall tagger er vanligvis lavt. Andelen okser med den ene eller den annen type gevir, varierer mye mellom ulike deler av landet. En stor andel av elgoksene har imidlertid gevir som er en mellomting mellom de to hovedtypene.
Selv om ikke oksekalvene utvikler gevir det første året, så utvikler de i løpet av første høst rosenstokkene (basis for den senere gevirutviklingen). Disse utvikles når oksekalvene har en slaktevekt mellom 50 og 60 kilo og kan ses som to kuler mellom øynene og ørene på oksekalvene. Dette inne‑ bærer at det under jakta er mulig å bestemme kjønnet på normalt ut‑ viklede kalver dersom de ses forfra eller fra siden.
Geviret hos oksene blir større for hvert år til oksene når sin maksimale størrelse. På bilde en okse med 24-taggers skovlgevir og 340 kg slaktevekt. Foto: Dagh Bakka
På grunn av sin størrelse kan ikke spor av voksen elg forveksles med spor fra andre arter. Under jakta setter imidlertid en elgkalv omtrent like store spor som en voksen hjortebukk. Disse kan imidlertid rimelig greit skilles fra hverandre ved at elgkalven har spissere klauver enn en hjortebukk.
Hovedbrunsten (paringstiden) for elgen er i sørlige deler av landet de siste dagene av september. Den blir gradvis litt senere på høsten jo lenger nordover vi kommer. Elgoksene bidrar ikke noe til oppfostring av kalvene og den enkelte okse prøver derfor å bedekke så mange kuer som mulig. En del store okser finner et område hvor de er ”sjef”. Disse kan gjennom hele brunsten oppholde seg innen et begrenset område, mens flere kuer oppsøker dem når de er paringsvillige. Andre, gjerne litt mindre elgokser, kan være mye på farten under brunsten for å finne paringsvillige kuer som ikke er oppvartet av en storokse. Selv om de fleste åringsoksene er forplant ningsdyktige viser forskning at kuene helst lar seg bedekke av de største oksene.
Elgkuene må opp i en viss vekt før de kommer i brunst og lar seg pare. Undersøkelser har vist at svært få norske elgkuer med slaktevekt under 140 har vært i brunst, mens omtrent halvparten av de som veier 150 kilo slaktet har vært i brunst. I Nord Norge blir imidlertid elgkuene noe eldre og tyngre enn i Sør Norge før de kommer i brunst. Blant store, utvokste kuer kommer de aller fleste i brunst. Med unntak av enkelte hvileår produserer de kalver hvert år. Andelen kuer som produserer tvillingkalver øker med alderen og vekta til kua. Når kuene blir riktig gamle (12 15 år) går vektene ned på grunn av tannslitasje.
Andelen kuer som får kalv i forhold til alder. Figur: Skogkurs
De aller fleste hjortedyrene som er større enn rådyr får normalt bare en kalv i året. Det er derfor spesielt at den største hjortedyrarten regulært får tvillingkalver.
Elgen er et skogsdyr som er tilpasset å utnytte lommer i terrenget med god tilgang til føde. Slike lommer kan oppstå ved at skogen blir åpnet av for eksempel skog‑ branner eller flatehogster. I en slik situasjon vil arealene vokse til igjen med planter med svært høyt næringsinnhold. Etter noen år blir disse plantene igjen erstattet av andre arter eller andre suksesjonstrinn hvor plantene er mye mindre næringsrike.
Med god tilgang på næringsrikt fôr får vi en elgstamme i god kondisjon. En elgstamme i god kondisjon har også en høy produksjon. I praksis betyr det at større andel av de voksne kuene har kalv og kuene i større grad produserer tvillingkalver enn elg i område med mindre næringsrikt for.
I en elgstamme i god kondisjon har en større andel av de voksne kuene kalv og kuene produserer i større grad tvillingkalver. Foto: Ted Karlsson
Fosterets vekst starter umiddelbart etter bedekningen, men det er først i de siste 2 3 månedene før kalving at veksten er rask. De første kalvene blir normalt født tidlig i mai, mens de siste blir født et stykke ut i juni. Det er faktisk større forskjeller i kalvingstidspunkt innen en bestand enn det er mellom bestander i ulike deler av landet. Det er de voksne kuene som er i best kondisjon som kalver først, mens førstegangsfødende unge kuer normalt kalver sist.
Elgkuene er svært stedegne. Når de først har kalvet en gang er de gjennomgående svært trofaste mot det stedet de har valgt. Dette gjelder spesielt for Sør Norge hvor det er eksempler på at ei ku har kalvet minst tre år på samme tua. I Nord Norge er snøforholdene om vinteren og tidspunkt for snøsmelting variere svært mye fra år til år. Dette kan være en av årsakene til at elgkuene i Nord Norge er mindre trofaste mot kalvingsområdene enn i Sør Norge.
En nyfødt kalv veier omtrent 11 kilo. Fra dette utgangspunktet veier en normal kalv ca. 150 kilo (levendevekt) under jakta. Det er også mange eksempler på at det skytes elgkalver i Norge som veier over 200 kilo. Dette innebærer at disse kalvene i sin første sommer har lagt på seg ca 2 kilo hver eneste dag. I Sør Norge er det funnet at opptil 95% av kalvene overlevde sitt første leveår dersom de ikke ble skutt. I Nord Norge ble det imidlertid funnet at litt over 20% av elgkalvene som ikke ble skutt døde naturlig i sitt første leveår. Også dette er en høy overlevelse. For jaktrettighetshaveren er derfor en sunn elgkalv en verdifull ressurs.
Både okser og elgkuer er i stor grad trofaste mot sine etablerte leveområder. Dette gjelder spesielt i Sør Norge. I lavlandet på Østlandet og Sørlandet står de fleste elgene i ro det meste av året innen et svært begrenset område. Ved hjelp av radiosender er det funnet eksempler hvor enkelte dyr ikke er registrert utenfor områder på 1 3 km2 i løpet av flere år. Disse dyrene lever i vekslende terreng med gode beiteressurser og med lite snø om vinteren. De har derfor ikke behov for å vandre mellom egne sommer og vinterområder.
I indre deler av Sør Norge og spesielt i Nord Norge kan det være store avstander mellom sommer og vinterområde til den enkelte elg. Det er snøen som er den viktigste faktoren i forhold til å styre når trekket skal starte og hvor langt dyrene må gå. Ved første snøfall begynner dyrene ofte å sige nedover fra høytliggende områ der, men det er først ved litt større snødybde at det målrettede trekket mot vinter området starter. Dersom større snøfall uteblir, kan dyrene stoppe opp i trekket eller rett og slett bli i sommerområdet gjennom hele vinteren. Dette kan redusere beitepresset på de tradisjonelle vinterområdene betydelig. Den store variasjonen i trekktidspunkt og omfanget av trekket kan imidlertid medføre stor usikkerhet og økte problemer med å drive en målrettet elgforvaltning i områder med trekkelg.
Det er kuene med kalv som starter høsttrekket først. Dette har trolig sammenheng med at kalvene har kortere bein enn de voksne elgene og derfor vil få problemer med å vandre langt i dyp snø. Kuene må derfor i større grad enn oksene sikre seg ved å trekke til vinterområdet i tide. Kalven lærer trekkruten i sitt første leveår gjennom å følge kua på høsttrekk og vårtrekk.
Det er kuene med kalv som starter høsttrekket først. Foto: Erlend Haarberg.
Morløse kalver
En morløs kalv har ingen til å lære seg trekkveiene mellom sommer og vinterområdet. Dersom ei ku blir skutt, eller omkommer på annen måte, blir kalven gående igjen i sommerområdet. Normalt vil den da bukke under i løpet av vinteren.
Også oksene trekker, men disse blir i noe større grad enn kuene i sommerområdet hele året. Dette har trolig sammenheng med at de er gjennomgående større og derfor tåler større snødybde om vinteren.
Det er imidlertid lokale variasjoner fra område til område. I snørike områder er det mange steder ingen elg om vinteren.
Vårtrekket skjer raskere og jevnere enn høsttrekket. Dersom det ikke kommer plutselige tilbakefall med nye snøfall, skjer trekket om våren med en fart av 2 4 km per døgn. Denne farten ser ut til å være uavhengig av om elgen skal vandre langt eller kort. Det medfører at de dyrene som skal langt bruker lengre tid på vandring‑ en enn de som skal forflytte seg kort.
I alle elgbestander finnes sykdommer. Men så langt har det her i landet ikke blitt avdekket sykdommer som har hatt stor betydning for bestanden og for bestands‑ forvaltningen. Selv om det er en del kjente sykdommer hos elg, er det lite trolig at disse vil få noe stort omfang. En forutsetning for dette er at vi gjennom målrettet forvaltning greier å holde bestanden under leveområdets bæreevne.
I 1985 ble det i Älvsborg län i Sverige oppdaget en ny sykdom hos elg som ble kalt Älvsborgsjuken. Elg som får denne sykdommen, er kjennetegnet med avmagring og håravfall. Obduksjoner av døde dyr viser at det også er små sårdannelser i slimhinner i munnen, på tunga og i spiserøret. Det har vært lagt ned store ressur‑ ser på å finne ut årsaken til denne sykdommen, men den er i dag ikke helt klarlagt. Det er imidlertid mye som tyder på at sykdommen kan knyttes opp mot sterk overbeiting og dermed følgende mangel på viktige sporstoffer. Høsten 2002 ble det avdekket ett tilfelle av Älvsborgsjuke på en elg i Aust Agder.
I Agder fylkene ble det tidlig på 90 tallet påvist at en stor andel av de skutte elgene hadde nye eller gamle beinbrudd. Også i denne situasjonen ble det gjort et betydelig arbeid for å kartlegge årsakene til den høye frekvensen av beinbrudd. Det ble ikke funnet noen helt konkret årsak. Men funn som ble gjort på døde dyr tydet på at forandring av beinvevet skyldes mangel på protein i foret, eller gene‑ relt næringsfattig for.
En del elger har noen få, eller mange vortelignende utvekster. Dette er godartede svulster og kalles fibropa‑ pillomatose. Denne sykdommen er forårsaket av et virus og angriper helst unge dyr, som blir kvitt svulstene etter hvert. Svulstene er ikke farlig for mennesker og har ingen påvirkning av kjøttkvaliteten så lenge vortene sitter i skinnet. Men vortene kan også gro fast i muskelvevet og da har det en negativ påvirkning på kjøttet. Slike elger blir kassert. Hvis elgen har et svært stort antall svulster kan den være avmagret og i enkelte tilfeller dø av sykdommen.
Omtrent en tredjedel av de norske elgene har hjernemark, eller
Hvis elgen har et stort antall svulster av typen fibropapillomatose kan den være avmagret og i enkelte tilfeller dø av sykdommen. Foto: Øyvind Juliussen
elaphostrongylose som det heter på latin. Hjernemarken er en 5 6 cm lang rundorm som har elgen som hovedvert og snegl som mellomvert. Elgen får i seg parasitten ved å spise snegl som er festet til foret. Hjernemarken lever i muskelhin‑ ner og ryggmargen og i sjeldne tilfeller i hjernen. Selv om en stor del av elgene har denne parasitten så er det svært få elger som utvikler sykdom. Larver som utvikler seg i sentralnervesystemet kan føre til at elgen får vanskeligheter med å koordine‑ re bevegelsene. I sjeldne tilfeller blir elgen ute av stand til å gå.
Høsten 2022 ble hundens dvergbendelmark, Echinococcus canadensis G10 (ECG10), påvist hos en elg felt i Stor Elvdal. ECG10 er en bendelorm. Dette er en annen art enn revens dvergbendelorm. Parasittblærer kan finnes i lunger og lever. Størrelsen kan variere og det kan være én eller flere blærer. De er faste å kjenne på, og er fylt av klar væske. Det er svært viktig å kjenne på lungene, da blærene kan være lettere å kjenne enn å se. Blærene finnes ikke i kjøttet/muskulaturen.
Parasitten smitter ikke til mennesker eller dyr via kjøtt eller varmebehandlet innmat. For å unngå smitte til mennesker anbefales det at hunder ikke får adgang til rått slakteavfall. Dersom hunden likevel spiser slakteavfall kan parasittbehand‑ ling vurderes i samråd med veterinær.
Hundens dvergbendelmark, Echinococcus canadensis G10 (ECG10), som ble påvist hos en elg felt i Stor-Elvdal. Foto: Per Langdal
Hundens dvergbendelmark, skjært gjennom. Foto: Per Langdal
Underhudsmark (Onchocerca) er lange og tynne rundmark som finnes i bindevev og sener hos hjortedyr inklusive elg. Underhudsmark er vanskelig å se med det blotte øye, fordi de er hårtynne og graver ganger inn i bindevevet og senene. Hos elg finnes de spesielt i underhudsvevet på framknærne og rundt hasene. Forandringene kan sees som et nærmest svampaktig, underminert vev når man flår dyret. Ofte har vevet en gulaktig eller grønnlig misfarging.
Av blodsugende parasitter er det først og fremst skogflått (Ixodes ricinus) som hittil har vært det største problemet langs kysten på Sør og Vestlandet. Ved massive flåttangrep blir dyrene svekket, og det finnes eksempler på at både kalver og voksne elger har dødd av flåttangrep.
Anaplasmose blir også kalt sjodogg eller tickborne fever, spesielt når det gjelder sau. Årsaken er bakterien Anaplasma phagocytophilum som blir overført med skogflått (Ixodes ricinus). Sau, hjortedyr og kanskje gnagere regnes som hovedre‑ servoar for bakterien. Anaplasmose smitter ikke mellom dyr eller fra dyr til men‑ neske. Hos virveldyr etablerer bakteriene seg i de hvite blodcellene og reduserer immunforsvaret. Dette gir økt risiko for infeksjon med andre bakterier, blant annet stafy lokokkar som kan være årsak til sepsis, leddbetennelse, lungebetennelse m.m.
Dyr som har vært smittet kan være smittebærere i en lengre periode.
Hjortelusflua (Lipoptena cervi) er en annen viktig ektoparasitt som forekommer i pelsen hos ulike hjortedyr. Hjortelusflua kan være bærer av flere ulike smittestoffer, og har tidligere vært assosiert med håravfall hos elg på høst og vinter, men årsakssammen hengen er fortsatt usikker. Den blodsugenede parasitten forekommer foreløpig kun i den sør østlige delen av landet, men sprer seg stadig sør og nordover.
Pelsmidd (Chorioptes) kan trolig også forårsake flekkvis håravfall hos elg. Forandringer som håravfall er i seg selv ingen grunn til kassasjon, om man ikke finner andre, mer alvorlige tegn til sykdom på dyret.
Elg har sin egen svelgbrems (Cepenemyia ulrichii). Larver av bremsene utvikles henholdvis under huden og i svelget i løpet av vinteren. Hudbremslarvene borer hull i huden og kan gi irritasjon og betennelse i underhuden. Utviklingen av svelgbremslarver kan også gi irritasjon og skader i svelget. Dersom det er mange larver, kan dyret få pusteproble‑ mer. Siden bremselarvene utvikles i løpet av vinteren og forlater verten i løpet av våren så er ikke dette vanlige funn på elg felt under jakt.
1 år gammel elg med svelgbrems.
Foto: Vidar Holthe
Mjøldrøyeforgiftning (ergotisme) forårsakes av mjøldrøye (Claviceps pupurea), en sopp som snylter på fruktemnene til ulike gress og kornslag. Soppens ove r vintringsorgan (sklerotiet) inneholder ulike giftstoffer (alkaloider) som blant annet fører til sammentrekning/skade på blodkarene. Dersom giftpåvirkningen er langvarig (kronisk forgiftning), kan dette utløse koldbrann og amputasjon av perifere kroppsdeler. Denne tilstanden har vi hovedsakelig sett hos elg. Elgen forgiftes trolig på ettersommer/høst gjennom beiting av gressaks som inneholder sklerotier.
1 år gammel elg med levendevekt ca 30 kg funnet død om våren med mjøldrøyeforgiftning og svelgbrems. Den har mistet begge ørespissene (teddyører) og forandringene er sannsynligvis forårsaket av mjøldrøyeforgiftning. Foto: Vidar Holthe
Barlind (Taxus baccata) er en velkjent årsak til forgiftning hos husdyr, mens ville drøvtyggere har vært ansett for å tåle giftstoffene i barlind. Denne oppfattelsen er ikke riktig, og bygger høyst sannsynlig på beiteobservasjoner av individer som har gjennomgått tilvenning forut for observasjonsperioden. Hjortedyr som bare tar små mengder barlind de første gangene de beiter denne planten, vil trolig utvikle toleranse gjennom utvikling av avgiftningsmekanismer i leveren og/eller vomma, mens dyr som tar en tilstrekkelig stor førstegangsdose kan dø. Veterinærinstituttet har påvist barlindforgiftning hos elg, rådyr og tamrein. Barlind regnes for å være lite smakelig for dyrene, og det er typisk at forgiftninger av hjortedyr opptrer om vinteren, når mattilgangen er dårlig og prefererte beiteplanter er dekket av snø. Parykkhorn er en misdannelse av geviret. Gevirdannelsen er styrt av ulike hormo‑ ner og følger årstiden. Gevirveksten skjer i en periode da testiklene er inaktive og blir avsluttet når brunstsesongen nærmer seg og mengden testosteron i blodet stiger. Felling av geviret skjer når testiklene igjen blir inaktive. Parykkhorn er en svulstaktig omdannelse av geviret der basthuden sitter på. Årsaken er svikt i den hormonelle reguleringen av geviret sin vekst, feiing og felling. Parykkhorn
forekommer oftest hos rådyr og elg. Parykkhorn blir ikke felt, men fortsetter å vokse og kan etter hvert bli til stor plage for dyret.
Grå stær (katarakt) er ikke uvanlig hos elg, spesielt eldre dyr. Årsaken er ikke kjent, men kan trolig hos mange dyr være et aldersfenomen. Dyr med alvorlig grad av katarakt på begge øyne vil oppføre seg unormalt da synet er svært svekket.
Chronic wasting disease (CWD), eller skrantesyke på norsk, er en prionsykdom som i flere tiår har vært kjent i Nord Amerika, og som opptrer hos ville hjortedyr og i hjorteoppdrett. Sykdommen ble oppdaget for første gang i Europa i 2016 hos en villrein i Nordfjella villreinområde. Smittestoffet er et feilfoldet protein som krop‑ pen ikke klarer å bryte tilstrekkelig ned, og disse kalles prioner. Prionene vil dermed hope seg opp i hjernen og skade nerveceller, som på sikt vil forårsake store ødeleggelser i dyrets hjerne og til slutt død. Det skilles i Norge per i dag mellom klassisk CWD, som er smittsom mellom levende dyr og påvist kun hos villrein (22), og atypisk CWD, som opptrer sporadisk og antas å ikke smitte mellom levende individer. Atypisk CWD er påvist hos 14 elger og tre hjorter. Atypisk skrantesjuke er også påvist på elg i Sverige og Finland.
Av de 14 elgene som det er påvist atypisk CWD på er det en elgokse og 13 kuer. Disse har vært mellom 12 og 20 år gamle og de fleste er funnet i Selbu og Lierne, men også enkelttilfeller i Steinkjer, Tynset, Nord Odal, Flesberg, Bamble, Sigdal, Vinje, Nore Uvdal og Notodden. De tre hjortene er gamle koller fra Gjemnes, Etne og Bremanger.
I jakttida har kalvene fire kinntenner i hver kjevehalvdel og den tredje forfra (som er en melketann) er tredelt. En normalt utviklet åring har seks kinntenner og den tredje (som har erstattet melketannen) er da todelt, mindre slitt og hvitere enn de bakerste kinntennene. Hos enkelte, seint utviklede, åringer kan den tredelte melketannen fremdeles sitte oppå den blivende tanna, men disse kan skilles fra kalv ved at de har seks kinntenner.
Kalv
Elgen har første høsten som kalv bare 4 kinntenner i hver kjevehalvdel (1,2,3,4). De 3 første tennene er melketenner, og tann nr. 3 er på dette alderstrinn tredelt (a,b,c).
Figur: Skogkurs
1½-år (seint utviklet)
Når elgen er 1½-år har den om høsten oftest 6 kinntenner i hver kjevehalvdel, men det forekommer særlig i september at tann nr. 6 ennå ikke er kommet opp av tannkjøttet. Da vil heller ikke de blivende tenner 1,2, og 3 ha brutt gjennom tannkjøttet, og de gamle slitte melketennene sitter igjen på toppen av de blivende tennende. Hvis dette er tilfelle, er tann nr. 3 fortsatt tredelt (a.b.c). Figur: Skogkurs
2½-år og eldre
1½-år (tidlig utviklet) kinntenner og at de 3 forreste er nye og hvite. Tann nr. 3 vil da være todelt (a,b). Figur: Skogkurs
Når elgen er 2½-år og eldre blir aldersbestemmelsen mer skjønnsmessig etter denne metoden. Hos en 2½-åring er de første 3 kinntennene ubetydelig slitt (se pil), men det avhenger noe av næringsforholdene. Alle dyr kan imidlertid aldersbestemmes nøyaktig ved snitting av tannrota. Hvert år dannes det nye vekstsoner i tennene. Ved å lage tynne snitt (helst av framtenner) og farge disse i kjemiske bad, kan man med litt erfaring telle de ulike vekstsonene som årringer i et tre. Plusser man på ett år for melketennene, får en dyrets alder. Figur: Skogkurs
Så lenge elg og hjort har eksistert har de måttet forholde seg til store rovdyr som i enkelte områder tar over halvparten av kalvene hvert år.
For å unngå konflikt mellom husdyr og store rovdyr har vi i flere hundre år kjempet for å utrydde rovdyrene i Norge. Dette ble gjort med fremgang slik at både elg og hjortebestandene kunne vokste kraftig og jegere og rettighetshavere ble vant til å kunne høste av bestandene uten innblanding av rovdyr.
Av de fire store rovdyrene er det ulv og til dels bjørn som har noen betydning i forhold til elg og hjorteforvaltningen. Siden 1990 tallet har det spesielt vært ulven som har hatt betydning for elgforvaltningen på enkelte steder i Sørøst Norge.
Det er gjort en del undersøkelser i Sverige for å avdekke bjørnens påvirkning på elgbestanden. En voksen bjørn tar i gjennomsnitt syv åtte elgkalver under de fire første ukene av elgkalvenes liv, men det varierer. Iblant kan en bjørn ta opptil 15 20 kalver, og året etter bare noen få eller ingen. Mens kalvpredasjonen var lik, var predasjonen på voksen elg større i Norrbotten med i snitt 2,3 elg pr voksen bjørn, mens det i det sørlige studieområdet i Dalarna ble tatt 0,1.
I Dalarna med høy tetthet av bjørn og moderat tetthet av elg ble det undersøkt hvor stor betydning denne bjørnebestanden hadde på kalveproduksjonen og elgforvaltningen. Dette ble gjort ved at man registrerte kalveproduksjonen til et stort antall radiomerkede elgkuer. Utover sommeren ble så antall kalver tatt av bjørn registrert. Det viste seg at 20 25% av elgkalvene ble tatt av bjørn. De elgkue‑ ne som mistet kalvene til bjørn like etter fødselen slapp energikostnadene det innebærer å die en eller to kalver gjennom sommeren. Dette medførte at de kunne bygge opp seg selv og neste vår produserte de 50 60% flere kalver enn de kuene som ikke mistet kalven. Samlet ble det totale kalvetapet derfor bare 10 20% av den totale produksjonen.
Etter den korte predasjonsperioden i slutten av mai og første del av juni overgår bjørnen til å spise gress, urter og en del maur. Utover sensommeren og høsten er det bær som gjelder og da først og fremst blåbær, tyttebær og krekling.
Predasjonen på elg kan skille mellom ulike bjørner og år, men med høy tetthet av bjørn kan det ha stor påvirkning på elgstammen. Spesielt ved lave bestandstett heter av elg.
Elgen er det viktigste byttedyret for ulven hele året, og ulvepredasjonen rammer i hovedsak dyr som ellers kunne ha blitt felt under jakt. Foto: Barbara Zimmermann
Elgen er det viktigste byttedyret for ulven hele året, og ulvepredasjonen rammer i hovedsak dyr som ellers kunne ha blitt felt under jakt. For at etablering av ulv ikke skal føre til en uønsket reduksjon av elgstammen, må enten jaktuttaket reduseres, eller kjønns og alderssammensetningen av jaktuttaket endres.
Endringer i elgbestandens størrelse og jaktuttaket styres av en kombinasjon av flere faktorer. Særdeles viktig er hvor mange og hvilke elger som skytes under jakta, men også livsmiljøet der ulven inngår har stor betydning. Økt forekomst av
ulv påvirker jegernes jaktstrategi på to vis: 1) Andelen kalv i avskytingen økes for å opprettholde høye fellingstall; og 2) Jakttrykket på elgkyr minskes for å øke deres andel i elgbestanden og dermed skape en mer produktiv elgbestand.
Forskere undersøkte variasjonen i ulvers predasjonstrykk (andelen av elgbestan‑ den som årlig tas av ulv) mellom ulike revir og sammenlignet dette med det menneskelige jakttrykket (andelen av elgbestanden som årlig skytes) i de respek‑ tive revirene. Ulvene tok gjennomsnittlig 7 8% av elgbestanden per år, men dette varierte fra 2 12% mellom revir. Ulverevirets størrelse forklarte mye av denne variasjonen, og det var høyere predasjonstrykk i små enn i store revir. Jegerne felte gjennomsnittlig 15 19% av elgbestanden per år, med en variasjon på 8 33% mellom revir. Dermed var dette jakttrykket 2,4 3,5 ganger høyere enn ulvenes predasjonstrykk. Ujevn fordeling av ulvens uttak av elg i ulverevir påvirker jaktut‑ taket lokalt.
Tidligere har man beregnet at en ulveflokk tar i gjennomsnitt 120 elger per år. Med tettere og mindre ulverevir kan man forvente at hver enkelt ulveflokk tar færre elger per år, men at ulven totalt står for et større uttak sammenlignet med tidligere.
Elg drept av ulv hvor bitemerkene i hodet synes tydelig. Foto: Øyvind Juliussen.
Ulvens aktivitet påvirker jaktuttaket viser data fra 176 jaktområder (svenske elgskjøtselområder og lisensområder) i 19 ulverevir. Tettheten av felte elg og felte kalv, og andel kalv av jaktuttaket var lavere i jaktområder med høy ulveaktivitet. I vald som lå i ulvens konsentrasjonsområder i sommersesongen ble det i gjennom‑ snitt felt 24% færre elg og 41% færre kalver per arealenhet enn i vald innenfor ulvereviret som lå i områder med mindre konsentrert bruk av ulven.
Den store forskjellen i kalveandel skyldes mest sannsynlig ulvens preferanse for nyfødte elgkalver på sommeren, som i sin tur fører til at færre kalver er tilgjengelig i ulvens sommerkonsentrasjonsområde under jakten. Helårsaktiviteten til ulven hadde ikke en like tydelig effekt på jaktuttaket som sommeraktiviteten. I konsen‑ trasjonsområdet beregnet for hele året ble det i gjennomsnitt felt 26% færre elg og 33% færre kalv per arealenhet, sammenlignet med områder uten ulveaktivitet, og kalveandelen i jaktuttaket var ikke nevneverdig lavere. Alt i alt viser disse resultatene at ulvenes predasjon på elg skaper romlig variasjon i jaktuttaket innenfor reviret. Dette kan til en viss grad forklares av ulvenes tidsbruk i ulike deler av reviret.
Det er sett på jaktstatistikk i områder med ulv for 63 kommuner i Norge og 61 elgforvaltningsområder i Sverige. Det ble beregnet gjennomsnittlig ulveforekomst som tetthet av ulverevir per forvaltningsenhet. Områder uten fast forekomst av ulverevir ble betegnet som 0%, mens fullstendig overlapp av et ulverevir av gjennomsnittlig størrelse (1000 km2) var definert som 100% ulveforekomst. Mer enn 100% (opp til 150% i noen områder) ulveforekomst betyr at revirene ligger så tett at det ikke var plass til revir med gjennomsnittlig størrelse.
Sammenlignet med forvaltningsenheter uten ulv, var avskytningen gjennomsnitt‑ lig 34% lavere og antall observasjoner 11% lavere i forvaltningsenheter med 100% ulveforekomst, uansett land. Dette viser at reduksjonen i jaktuttak var betydelig større enn den bestandsreduksjonen (målt som endringer i antall elg sett per jegerdag). I Sverige var kalveandelen i avskytningen på rundt 50%, uavhengig av ulveforekomst. Kalveandelen i avskytningen var generelt lavere i Norge, men økte med økende ulveforekomst. Dette viser at det var forskjeller i høstingsstrategi mellom land, og spesielt i områder uten ulveforekomst. Trolig som en effekt av ulvenes preferanse for kalv og/eller økt kalveuttak i avskytingen på norsk side, ble det observert 6% færre kalv per ku og 3% lavere tvillingrate i områder med 100% ulv, sammenlignet med områder uten ulv, både i Norge og Sverige.
Totalt sett viser resultatene at ulveforekomst har betydelig effekt på jegernes uttak av elg, og at både ulv og jegere påvirker elgstammens kjønns og alderssammensetning.
Ulvene har en klar preferanse for elgkalver som bildet av Julussa flokken viser.
Foto: Barbara Zimmermann
Elg og ulv og bjørn
Av elgens sommerbestand i områder med ulv og bjørn dør årlig i snitt
• 18% på grunn av jakt
• 10% på grunn av rovdyr
• 1% på grunn av trafikk og sykdom/ulykker
Det er en forutsetning at kommunale målsettinger er tuftet på kunnskap. Naturmangfoldloven lovfester miljørettslige prinsipper som skal ligge til grunn for offentlig beslutningstaking. Her tenker vi særlig på Naturmangfoldlovens §§ 8 12 som stiller krav til kunnskapsgrunnlaget. Offentlige beslutninger som berører naturmangfoldet skal så langt det er rimelig bygge på vitenskapelig kunnskap om arters bestandssituasjon, naturtypers utbredelse og økologiske tilstand, samt effekten av påvirkninger.
Bestandsplaner med mål og virkemidler som utformes i privat regi må også bygge på eksisterende kunnskap. Vi tenker da på kunnskap om elgbestanden, dens leveområde og hvordan elgen påvirker andre samfunnsinteresser. Bestandsplaner som sendes til kommunen for behandling må vise til hvordan de vil bidra til å nå den kommunale målsettingen med sine virkemidler. Søknad om godkjenning av bestandsplan må godkjennes etter både forskrift om forvaltning av hjortevilt og naturmangfoldloven.
For å kunne drive en målrettet elgforvaltning, behøves kunnskap om beitegrunnlaget og bestanden. Kunnskap om beitetilbud og omfang av beiteskader er viktig å ha når størrelsen på bestanden skal fastsettes. God fellingsstatistikk er viktig da den forteller oss hva vi faktisk har gjort for å få dagens bestand. Sett elg forteller om utviklingen i elgbestanden over tid når det gjelder størrelse, sammensetning og kalveproduksjon. Utvikling av slaktevekter til de felte dyrene gir oss en indikasjon på beitenes tilstand, utviklingen i bestanden og hvordan vi faktisk jakter.
Utvikling av slaktevekter til de felte dyrene gir oss en indikasjon på beitenes tilstand, og utviklingen i bestanden.
Foto: Dagh Bakka
Det finnes god kunnskap om dyrene som skytes, men mindre informasjon om fremtidsdyrene, de dyrene som det skal avles videre på. Innføringen av Sett elg midt på 80 tallet har vært et av de viktigste grepene for å drive en målrettet elgforvaltning. Når kunnskap fra Sett elg settes sammen med fellingsstatistikk finner mange utviklingstrender som viser bestandsstørrelse og sammensetning.
Dagens viktigste kunnskapskilder i forbindelse med planlegging av bestandsutvik‑ ling, er presentert under. De beste kildene er de som er samlet inn systematisk over flere år og som dermed viser utvikling over tid (trender). Kunnskap samlet inn kun i ett år, forteller ofte lite. Ingen av kildene gir eksakt informasjon om hvor mange elg (eller hjort) som finnes, men kan derimot gi informasjon om hvordan bestanden endres over tid. De ulike informasjonskildene er plassert i tilfeldig rekkefølge:
• Elgbeite
• Beiteskader
• Fellingsstatistikk og fellingsprosent
• Sett elg
• Slaktevekter
• Trekk
• Overvåkingsprogrammer
• Rovdyrs betydning
• Aldersbestemmelse av elg
• Andre typer kunnskap
Forvaltningsområder som behøver økt kunnskap om elgen som ledd i utarbeidel‑ se av bestandsplaner, kan med fordel etablere samarbeid med kommunen, egen grunneierorganisasjon (bondelag eller skogeierforening), andre kompetansemiljø‑ er eller ressurspersoner. Rådgivende samarbeidsorganer kan også brukes for å vurdere utviklingen i beitegrunnlag og bestand. Viltfondsmidler og til dels kom‑ munale rentemidler er naturlige finansieringskilder i denne sammenheng.
Av andre typer kunnskapskilder i elgforvaltning kan vi nevne merkeprosjekter og fly eller dronetelling. Flytelling er kostnadskrevende, men etter hvert som drone‑ ne har kommet inn også i viltforvaltningen har det blitt gjennomført gode tellin‑ ger også med drone. Merkeprosjekter kan gi verdifull informasjon om årsleveom‑ rådet til elgen, det er viktig for at vi kan ha en god og bærekraftig forvaltning. Det har også blitt gjennomført DNA prosjekter hvor man bruker DNA fra elgmøkk til å kartlegge trekkruter og årsleveområdet til elgen.
I enkelte deler av landet har man brukt flytelling om vinteren for å beregne vinterbestanden av elg. Flytellingene må gjøres når det er nysnø og snøen ligger på trærne. Dette gjør at det blir stor avstand i tid mellom elgjakta og tellingene. Selv under gode forhold er det usikkert hvor stor andel av dyrene som blir funnet. Disse momentene gjør at det er stor usikkerhet knyttet til resultater fra flytellinger. Sammenlignet med for eksempel bruk av fellingsstatistikk og sett elg er det kostnadskrevende å skaffe data på bestandsstørrelse fra flytellinger. Droneteknologi har gjort dette betydelig billigere enn tradisjonelle flytellinger, men usikkerheten knyttet til resultatet er den samme.
Flytellingene må gjøres når det er nysnø og snøen ligger på trærne, men selv under gode forhold er det usikkert hvor stor andel av dyrene som blir funnet. Foto: Erlend Haarberg.
Elgens sesongvandringer i deler av landet gir utfordringer når mål og virkemidler skal fastsettes. Ikke minst gjelder dette når vald og geografisk område for regionalt samarbeid skal avgrenses.
Kunnskap fra merkeprosjekter kan gi verdifull informasjon om vandringsruter og hvor elgen har tilholdssted til ulike tider på året, blant annet i jakttiden. Det kan for eksempel gi en pekepinn på hvor dyrene bør tas ut for å redusere problemer med beiteskader i vinterhalvåret. Det kan hende at dyrene må felles i nabobygda for at skadene i egen bygd skal bli redusert. En godt forvaltet elgstamme krever stor tilpasningsevne og vilje hos rettighetshaverne og samarbeid over store områder. Likeledes får man med GPS kunnskap om hvordan ulike vandringshinder og viltpassasjer påvirker viltet, som kan benyttes i offentlig arealplaner.
I praksis skjer merking av elg ved at utvalgte dyr merkes med GPS halsbånd og øremerker. En kan da følge dyrets bevegelser direkte på en nettside, med hyppig automatisk oppdatering. GPS halsbånd sender opptil to år før de automatisk eller styrt løsner. Etter at halsbåndet har løsnet er øremerkene viktige for å se videre bevegelser og forflytninger. Når de merkete dyrene blir skutt, påkjørt eller på andre måter dør og blir funnet kan det gi svært nyttig kunnskap sammen med data fra tiden med GPS halsbånd. Tidligere var dette mer tid og ressurskrevende med at en måtte ut og fysisk peile dyrene for å registrere posisjonene. Kostnadene ved å gjennomføre merkeprosjekt er likevel ofte høye, og det er ikke så lett å finne midler i de kommunale viltfondene til å gjennomføre slike prosjekter.
En positiv sideeffekt av merkeprosjekter, er at det skaper et stort engasjement blant jaktrettshavere og jegere. Dette er med på å øke interessen for elgen og dermed heve kunnskapen om den.
Endringer i fellingsprosent er et grovt og unøyaktig mål på om bestanden er i vekst eller nedgang. Andre typer kunnskap må brukes i tillegg for å kunne si noe om dette. For å få en bedre og mer korrekt fellingsstatistikk, gjennomføres alders‑ bestemmelse av de felte dyrene.
Det ikke mulig å skaffe data for de elgene som ble felt i Norge før 1889. Fra 1889 har statistikken gradvis blitt mer nøyaktig. Fra 1977 ble det registrert kjønn også på de felte kalvene. Etter dette har det vært en plikt å rapportere kjønn og alder på alle felte dyr. De aldersgrupper som det blir skilt mellom er kalv (0,5 år), åringer (1,5 år) og eldre dyr. Tidligere ble mange av åringene bare aldersbestemt på grunn av størrelsen. Dette førte til at mange dyr ble feilbestemt ved at man trodde at store åringer var eldre dyr, eller ved at små, eldre dyr ble bestemt til åringer. Disse tre aldersgruppene kan imidlertid enkelt skilles på antall og utvikling av kinntennene.
De siste 10 årene har det blitt vanligere å forvalte elgbestander etter bestandspla‑ ner (tidligere kalt driftsplaner og avskytningsplaner). Fram til ca 1985 fantes det bare fellingsstatistikk og fellingsprosent (andel tildelte elger som faktisk ble felt) som grunnlag for å drive en målrettet elgforvaltning. Fellingsprosenten som ble oppnådd ett år ble brukt som grunnlag for å vurdere om kvoten skulle økes eller reduseres året etter. Dersom fellingsprosenten økte ble det antatt at bestanden var i vekst og kvotene økt og omvendt når fellingsprosenten sank. Endringer i fellings‑ prosent var imidlertid et unøyaktig mål på om bestanden var i vekst eller nedgang. Dette bedret seg betraktelig med innføring av Sett elg på midten av 1980 tallet.
Beitets kvalitet
I tillegg til elgkuas kondisjon er det tilgang på beite og beitets kvalitet som bestemmer elgens slaktevekt. Rikelig tilgang til beite av god kvalitet gjennom hele sommersesongen gir god kroppsvekts. Nye plantedeler, som er i rask vekst, har høyere næringsverdi enn eldre og utvokste. Dette skyldes i stor grad et høyere proteininnhold og en høyere fordøyelighet i nye skudd. Klima og værforhold har også stor innvirkning på beiteplantenes næringsverdi. En kald og fuktig sommer gir langsom utvikling av plantene. En varm og tørr sommer gir rask utvikling med overflod av næringsrikt for i en kort periode, men kvaliteten på foret faller raskt utover sommeren. Variasjoner mellom år i plantenes næringsverdi vil derfor påvirke elgens slaktevekter i alle deler av landet. De klimatiske forholdene på Østlandet og Sørlandet medfører for eksempel en kald og fuktig sommer normalt tyngre dyr enn en varm og tørr. På grunn av dette kan det være stor variasjon i slaktevekt fra år til år.
Bestandstetthet
Slaktevektene påvirkes blant annet av konkurranse mellom individene i en be‑ stand. I områder med tette bestander, kan såkalte tetthetsavhengige faktorer gjøre seg gjeldende gjennom konkurranse om føde. Vedvarende overbeiting resulterer i dårligere mattilgang, noe som fører til lavere slaktevekter hos dyrene. For å unngå denne utviklingen er det viktig at vi har kunnskap om tilgjengelig beite for elgen hele året, altså sommer , høst og vinterbeite.
For å ha størst mulig nytte av slaktevektene er det nødvendig å ha et størst mulig materiale innsamlet over flere år. Dette gir en stor grad av sikkerhet i analysene. Der kunnskap om slaktevekter indikerer en nedadgående trend over flere år, kan det tyde på at bestanden er for stor i forhold til områdets bæreevne. Det er da
viktig å gjennomgå mål og tiltak med sikte på å tilpasse bestandsstørrelsen til ressurstilgangen.
Når slaktevektene i en bestand vurderes, bør de ses i sammenheng med det som finnes av historiske vektdata fra området. Likeledes må man huske på at berg‑ grunn, lokalisering i landet og andre forhold kan ha stor betydning for elgens vekstforhold. Det er blant annet kjent at elgene fra Nordland og nordover vokser raskere og blir større enn elgene lenger sør i landet.
Kalvenes vekt og utvikling er avhengig av elgkuas vekt og kondisjon. Ei stor elgku i godt hold føder som regel en eller to store kalver med gode overlevelsesmulighe‑ ter. Dette er et godt utgangspunkt for videre vekst. Ei lita ku i dårlig kondisjon føder gjerne kalv seinere på sommeren og med lavere kroppsvekt. Kalvene fødes dermed rett inn i en negativ spiral (liten kalv g liten åring g liten voksen).
En liten kalv blir en liten åring. På bildet en 1,5 år gammel okse felt 11. november med slaktevekt 96 kg. Foto: Dagh Bakka
Sett elg har vært brukt i elgforvaltningen siden 1984 87 (variasjon mellom fylker). Metoden går ut på å systematisere jegernes observasjoner under jakta og den gir svært verdifull kunnskap om en elgbestand. Verdien i Sett elg ligger i muligheten for å få frem utviklingstrender over tid for viktige forhold. Informasjonen fra Sett elg gir imidlertid ikke absolutte tall for ulike forhold i bestanden.
Det ble innført ny metodikk for hvordan en skal føre Sett elg i 2018. Dette har skapt noen utfordringer med at det stedvis har vært en motvilje mot å føre Sett elg etter ny metodikk. Det er viktig for hele elgforvaltningen at vi forstår at Sett elg kun er en indeks for bestandsstørrelsen. Skal sett elg ha noen verdi i forvaltningen så må alle føre dette etter samme metodikk!
Det finnes svært mange interesserte elgjegere, og de fleste av disse har meninger om utviklingen av elgbestanden. Ofte bygger dette i stor grad på den enkelte jegers observasjoner, men som regel blir også hele jaktlagets observasjoner lagt til grunn. Den enkelte jeger eller det enkelte jaktlaget ser imidlertid oftest relativt få elger i løpet av jakta. Det blir derfor i stor grad tilfeldigheter som avgjør om den enkelte elgjeger for eksempel mener at bestanden er i vekst eller nedgang.
Sett elg går i korte trekk ut på at hvert jaktlag registrerer hvor mange elger av ulike kategorier som ses hver jaktdag. I tillegg registreres antall jegere som har jaktet, og i hvor mange timer det ble jaktet. Sett elg er altså en systematisk innsamling av det alle jegerne ser under jakta. Dette gir et mye riktigere bilde enn det enkeltje‑ gere eller jaktlag observerer.
De viktigste parameterne som Sett elg gir, er satt opp punktvis nedenfor.
• Sett elg per jegerdag viser et gjennomsnitt av hvor mange elg hver elgjeger ser på en jaktdag. Verdien framkommer ved å dele antall elg som er observert på antall jegerdagsverk som er utført. Det er naturlig å anta at når Sett elg per dag øker (jegerne ser flere elger per jaktdag) så er det fordi bestanden øker. Tilsvarende må man anta at bestanden synker når Sett elg per dagsverk synker. Flere undersøkelser de siste årene har bekreftet at dette vanligvis er tilfelle. Det er imidlertid ikke alltid slik at Sett elg per dag øker eller minker akkurat like mye som elgbestanden. Selv om Sett elg per jegerdag er doblet i løpet av noen år, så har ikke nødvendigvis elgbestanden doblet seg. Trender i Sett elg per jegerdag er likevel et velegnet mål på om bestanden øker eller minker.
• Sett ku per okse gir en verdi for ku/okse forholdet i bestanden. Verdien får man ved å dele summen av alle observerte kuer (inkludert kviger) på antall observerte okser. Det er trolig ulik sannsynlighet for å oppdage kuer og okser under jakta. Oksene er mer aktive og viser seg mer, særlig i brunsten, og i og med at de har gevir er de lettere å kjenne igjen. Kuer har lettere for å havne i ”ukjent” i og med de ikke har noe på hodet. Det ku/okse forholdet som registreres et enkelt år, er derfor trolig ikke det korrekte i bestanden. Men endringer i ku/okse forholdet over tid forteller med stor sikkerhet om oksean‑ delen i bestanden øker eller minker.
• Kalv sett per ku er et mål på kalveproduksjon per ku i bestanden. Verdien får man ved å dele antall observerte kalver (inkludert enslige kalver) på antall observerte kuer (inkludert kviger). Hvis Kalv sett per ku øker eller minker over flere år, tyder dette på at bestandens evne til å produsere kalv blir bedre eller dårligere. Altså utvikling i produksjonsevne i bestand.
• Kalv sett per kalvku er et mål på hvor stor andel av de observerte kuene med kalv som har tvillinger (tvillingraten). Denne verdien får man ved å dele antall observerte kuer med tvillinger på summen av alle kuer med enkelt og tvillingkalver. Deretter legges til verdien 1 for å synliggjøre at alle kuene i dette regnestykket har minst en kalv. Siden kuenes kalveproduksjon i stor grad er styrt av kroppsstørrelsen, gir tvillingraten et mål på om det er en stor andel eldre, fullt utvokste kuer i bestanden eller ikke. Det sier med andre ord noe om kondisjonen hos elgkuene.
Kuer har lettere for å havne i ”ukjent” i og med de ikke har noe på hode. Foto: Erlend Haarberg.
• Andel felt av sett er et mål på hvor stor andel av de observerte elgene som faktisk skytes. Verdien får man ved å dele antall skutte dyr på antall observerte dyr. Under normal behandling av Sett elg data får man fram denne verdien for alle dyr samlet og for de tre kategoriene okse, ku og kalv. Andel felt av sett gir et godt bilde av hvor etterstrebet de ulike kategorier dyr er under jakta.
Siden vi startet med føring av sett elg på midten av 80 tallet har det vært mange meninger rundt sett elg registrering. Dette blusset opp igjen for fullt i 2018 når de ble endring i sett elg slik at dobbeltobservasjoner ikke lengre skal kanselleres. Årsaken til endringen i 2018 er at antall jegere på jaktlaget ikke skal få så stor innvirkning på parameteret sett elg som det hadde tidligere. Vi ser i dag at i noen deler av landet er det fremdeles en motstand mot at vi i det hele tatt skal registre‑ re sett elg, andre deler av landet vil føre sett elg etter «gammel modell» og andre deler igjen vil føre sett elg etter «ny modell». Det er med andre ord en veg å gå før vi har gode nasjonale data som kan sammenlignes over store områder.
Det er viktig at vi alle er klar over at sett elg er et måltall, det er en parameter på størrelsen på elgbestand. Alene sier den ikke så mye, men over tid får vi trender som er viktig for å kunne forvalte elgstammen på en best mulig måte.
Oksenes oppdagbarhet har ved undersøkelser vist seg å variere med andel okser i bestanden. Foto: Erlend Haarberg
Målet må være at observasjonene av elg under jakta føres nøyaktig, og dette gjøres på samme måte fra år til år. Da kan Sett elg fortelle mye om de endringer som skjer i bestanden over tid. Vi kan altså registrere hvordan avskytningen og beitegrunnlaget har påvirket bestanden. Deretter kan avskytningen framover justeres dersom en ser negativ utvikling i bestanden.
Alle de viktige parameterne fra Sett elg blir påvirket av at vi jakter mens vi obser‑ verer. Hvis det er relativt stabile bestandsforhold og vi utøver jakta relativt likt fra år til år har dette lite praktisk betydning for å vurdere utviklingen i Sett elg. Hvis avskytningen og jaktstrategien derimot forandrer seg mye fra år til år i forhold til bestandssituasjonen, vil dette påvirke resultatene fra sett elg.
”Metning” i Sett elg per dag innebærer at man for eksempel ved høye bestand stettheter ikke klarer å registrere den veksten som faktisk skjer i bestanden. Dette kan ha ulike årsaker. Ved en gitt bestandsstørrelse vil man trolig få en høyere verdi for Sett elg per dag hvis bestanden er i vekst enn hvis den er i nedgang. Det skyldes at i en voksende bestand er kvoten liten i forhold til bestanden og jakta avsluttes raskt. Når man reduserer bestanden blir det vanskelig å finne de rette dyrene på slutten av jakta. I denne perioden blir det jaktet på en sterkt redusert bestand.
Oksenes oppdagbarhet har ved undersøkelser vist seg å variere med andel okser i bestanden. Elgbestanden ble rekonstruert i ettertid ved hjelp av innsamlede kjever. Det ble funnet at når det registrerte ku/okse forholdet i sett elg var skjevt var det faktisk enda skjevere i den virkelige bestanden. Trolig skyldes dette at oksene var mer aktive da det var mange kuer per okse. Oksene ble derfor sett oftere.
Kalveproduksjonen registrert i sett elg blir i stor grad påvirket av om bestanden er i vekst eller nedgang og hvilke jakttradisjoner som finnes i det enkelte område. En høy avskytning av kalv i forhold til ku fører til at det registreres en for lav kalveproduksjon. Dette blir forsterket hvis det skytes flere dyr enn tilveksten. I en slik situasjon vil det bli størst negativ effekt på Kalv sett per ku. Kalv sett per kalvku vil bli mindre påvirket fordi det vanligvis skytes omtrent like stor andel av enkelt‑ kalver og tvillinger som det forekommer i bestanden. Tvillingraten blir derfor lite endret under jakta selv om det skytes kalv.
Dersom de ulike kategorier dyr skytes på svært forskjellige tidspunkt under jakta kan dette påvirke resultatene i Sett elg. Dersom man for eksempel et år sparer de fleste oksene til slutten av jakta, vil det registreres en større okseandel i bestanden enn om hele oksekvoten skytes så snart muligheten byr seg. Såfremt jakta utføres på noenlunde samme måte hvert år, har dette imidlertid liten betydning for tolkingen av Sett elg.
Disse mulige begrensningene i Sett elg gjør at man under tolking av dataene skal være ekstra oppmerksom dersom det har skjedd brå endringer i bestandsstørrelse eller avskytningspolitikk. Likeledes skal man være forsiktig med å sammenligne Sett elg data direkte mellom ulike områder med forskjellig bestandsutvikling og avskytning.
Hovedkonklusjonen er at Sett elg er et enkelt, billig og godt redskap til bruk i elgforvaltningen. Dette hjelper imidlertid lite dersom ikke materialet får riktig behandling hele veien fra jegerens observasjon via bearbeiding til presentasjon.
En målrettet elgforvaltning som skal gi en bedre ressursutnyttelse krever organise‑ ring over store områder. Erfaringsvis har en sett at det er formålstjenlig at Sett elg registreres på jaktfeltnivå, da har man de beste muligheter til selv å velge hvilke områder Sett elg skal summeres for. Sett elg rapporteres til Hjorteviltregisteret. Der finner en Sett elg data for hele landet.
Norsk skogskjøtsel er mye forandret gjennom de siste 100 årene. Tidligere høs‑ tingsskogbruk ga en glissen skog med lav produksjon av elgens beiteplanter. Fra rundt 1920 ble det lagt vekt på å få til foryngelse av bartrær. Høy produksjon av lyskrevende arter som rogn, osp, selje, furu, bringebær og en rekke urter startet først med de åpne hogstene i 1940 og 50 årene. Foryngelsesflatene var små, men økte etter hvert til dagens nivå. Tidligere ble lauvtrær og busker holdt nede ved flaterydding og gjenvekstpleie. Mer fokus på en helhetlig forvaltning av utmarks‑ ressursene har i de siste tiårene gjort at en har fokus på å sette igjen viktig beitear‑ ter ved ungskogpleie. Dette har igjen bedret forholdene for elgen.
Endringer i skogbruket siden 50 tallet førte til en voldsom økning i produksjon av elgbeite. De siste ti årene har det vært et stadig økende fokus på ungskogpleie, dette gir igjen en reduksjon i tilgjengelig elgbeite. Selv om det er fokus på å sette igjen beiteplanter til elg ved ungskogpleie så ligger hovedfokuset naturlig nok på å få fram en bra framtidsskog sett med skogbrukerøyne. Det betyr at det er fokus på de økonomisk viktige framtidstrærne, og mindre fokus på elgbeite. I tillegg har det mange steder i landet vært omfattende overbeite over tid som har redusert beitetilbudet til elgen, og da særlig vinterbeite.
Gjennomsnittlig kvistproduksjon i beitehøyde kan ligge opp mot 7 kilo per dekar i åpen, eldre skog
I hovedsak beites lettfordøyelige arter hardere enn andre. God tilgang på slike arter er viktig for en høy elgproduksjon. Ved liten tilgang kan dette delvis kompenseres ved beiting på andre planter eller plantedeler eller ved kunstig fôring og vinterhogst av furu.
Sommerbeite har stor betydning for elgbestandens kvalitet og kuenes produksjons evne. Dårlig sommerbeite hindrer at elgen får en vektøkning som dyrene normalt bør ha sommerstid. Dette gjør at elgen går vinteren i møte i langt dårligere kondi sjon enn det som er optimalt. Dette kan føre til slaktevekter for halvannet åringer på under 100 kilo og betydelig redusert fruktbarhet hos voksne kuer og lave kalvevek ter. Dårlige sommerbeiter fører med andre ord til redusert tilvekst til bestanden.
Dyrene går inn i vintersesongen i dårligere hold enn det som er normalt og ønskelig. Samtidig som mye av vinterbeite er ødelagt av sommerens og tidligere års overbeiting. Under slike forhold er det derfor spesielt viktig at beitebelastnin‑ gen ikke overstiger de viktigste beiteplantenes bæreevne, og at forvaltningen legges opp etter dette.
Beiteproduksjonen er som regel høyest før foryngelsene når en gjennomsnittshøy‑ de på 3 4 meter. Det kan skilles mellom sommerbeite, vinterbeite og til dels høstbeite. De fleste lauvtreslag beites både sommer og vinter. Høstbeite på blåbærlyng er viktig for elgen. Blåbærlyng er næringsrikt, og god tilgang på blåbærlyng er med på å bygge opp kondisjon på elgen inn mot vinteren og det langt mer næringsfattige vinterbeite.
Mengdene av sommerbeite på større busker og trær og av vinterbeite øker frem til trærne vokser over beitehøyde. Kort vekstsesong, eller tidlig vekststans som følge av for eksempel tørke gir lav fôrverdi på feltvegetasjon, og beitet rettes da mot trær og busker også på sommerstid. Dette fører fort til et overbeite som gir raskt utslag på elgens kondisjon.
Elgen kan forlenge beitet på planter i god vekst ved å vandre mot fjellet og fra soleksponerte til mer beskyttede vokseplasser. Dette gir mer beiting på urter og mindre på vinterbeiteartene om sommeren. Her kan dyrene øke vekten så mye sommerstid at det kompenserer for dårlige vinterbeiter.
Sommerbeitet starter ofte med lyngbeiting og stripping av lauv fra trær og busker. Deretter beites et stort utvalg av planter, hvor geitrams, turt, forskjellige andre urter, bringebær og bregner spiller en viktig rolle. Også giftige planter som barlind, tysbast, rome og tyrihjelm blir tatt. Sesongen avrundes med høstbeite på vier, salix, lyng og noe bjørk frem til snøen dekker de minste plantene. Utvalget er stort, og det er vanskelig å finne ut hvor stort kvantum elgen beiter.
Sesongen avrundes med høstbeite på vier, salix, lyng og noe bjørk frem til snøen dekker de minste plantene. Foto: Erlend Haarberg
Vinterbeitet avgjør hvor mange dyr et gitt område kan huse. Elgen har stor evne til å til å utnytte de fôrkildene som finnes og å overleve med fôr av lav kvalitet. Det er derfor bare ved særlig store snømengder at friske dyr dør av sult. Elgen vil velge de beiteplanter som gir størst utbytte. Undersøkelser har vist at kvister av ulike treslag har svært ulik fordøyelighet som mat for elgen. Dette gjenspeiles ved at elgen foretrekker de planten som er mest fordøyelige
Plantene kan deles i tre grupper med rogn, osp, selje og vier som de mest beitede. Dersom disse beites ut av produksjon, vil furu, bjørk og einer overta. Langs kysten fra Sørlandet og til og med Telemark beiter elgen i liten grad furu. Her består derfor vinterbeitet i stor grad av lauvtrær og einer. Ofte spiller eik en betydelig rolle. Dersom denne gruppen ikke produserer nok fôr, består elgens nødfôr generelt av gran, bark av gran, furu og gråor.
Bjørk beites forskjellig. I lavlandet foretrekkes hengebjørk. Med økende høyde over havet, øker også dunbjørkas fordøyelighet da også beitepresset på arten. I fjellsko‑ gen er dunbjørk på høyde med de beste artene i lavlandet. Derfor kan elgen overleve gjennom en normal snøvinter i fjellbjørkeskogen i indre dalstrøk. I tillegg til fordøyelighet, kan også plantenes proteininnhold og smakelighet spille inn.
Ingen ville norske plantearter kan beskyttes seg helt mot beiting med antibeite‑ stoffer. Enkeltplanter kan likevel ha et så stort innhold at dette hindrer elgen i å ete plantedeler.
Elgen proriterer vinterbieteplantene i følgende grupper:
• Rogn, osp, selje og vier
• Furu, einer og bjørk
• Gran, granbark og gråor
Under prosjektet «Elg, skog, samfunn» ble det funnet at en voksen elgku kunne beite mellom 8 og 16 kilo rå kvist per døgn. Det må forventes at store okser har høyere inntak enn kyr. Kalvene hadde et inntak på vel halvparten av de voksne kyrnes mengder. Beitemengder var avhengige av beitenes kvalitet. Lavest var de ved beite i fjellbjørkeskog og høyest ved beite i rikere skogtyper og ved moderate snømengder i nordre Østfold. Elgen har prioriterte beiteplanter som den fore‑ trekker, men elgen vil også som regel beite på alle tilgjengelige arter, også gran. Men det største uttaket faller på de foretrukne artene.
En voksen elgku kan beite mellom 8 og 16 kilo rå kvist per døgn. Foto: Erlend Haarberg.
Det er gjort mange beiteundersøkelser. Her er noen eksempler fra disse: Ved 2 meters høyde kunne furu i gjennomsnitt produsere mellom 200 og 500 gram skudd med nåler per plante. Tilsvarende tall for kvister uten blader lå på 30 gram for rogn og mellom 13 og 17 gram for bjørk. De laveste tallene for furu og bjørk er fra fjellskog og de høyeste fra midlere boniteter i lavlandet. Forskjeller i tretetthet vil utjevne en stor del av forskjellene mellom treslag. Det er registrert opptil 300 kilo skudd per dekar uten blader på både rogn og vier og like mye skudd med nåler på furu.
Kvistproduksjon
For trær i beitehøyde dobles kvistproduksjon for hver 1/2 meter trehøyden øker med.
I gjennomsnitt for store skogområder uten overbeiting ligger årlig kvistproduksjon i beitehøyde på elgens beiteplanter ofte mellom 5 og 15 kilo per dekar. Gran er da ikke regnet med. I skog med middelhøyde under 0,5 meter (hogstklasse II) er gjennomsnittlig kvistproduksjon i beitehøyde ofte rundt ½ kilo per dekar. Ved høyder mellom 0,5 og 4 meter (hogstklasse II) ligger tilsvarende tall fra snaut 20 og til vel 50 kilo. Med tettheter på henholdsvis 500 og 400 planter per dekar kan furu med høyde på 2 meter produsere 250 300 kilo bar per dekar i lavlandet mot 80 kilo i fjellskog. Ofte er produksjonen betydelig lavere enn dette på grunn av liten plantetetthet.
Etter hvert som skogen lukker seg, vil trærne vokse over beitehøyde. Mindre planter holdes nede. Klassen 4,1 – 10 meter har derfor lavere produksjon med årlige kvistmengder ned mot 10 kilo per dekar. På lave boniteter kan likevel glisne bestand gi grunnlag for høy produksjon. Det er funnet middeltall opp mot 90 kilo i slike bestand.
I eldre skog er tretettheten så stor at kvistmengdene sjelden overstiger 5 kilo i gjennomsnitt. Unntak finnes i glissen fjellskog med opptil 15 kilo. Fordi eldre skog dekker en stor andel av det produktive arealet, kan beiteproduksjonen her ha stor betydning for elgen.
I høydeklasse 0,6 – 4 meter domineres disse tallene av furu i furuområder. De er derfor høyest på middels og lave boniteter. Furuandelen kan her komme over 80%, mens bjørk dominerer resten. Selv i grandominerte områder, som i Steinkjer – Namdalen, utgjør furu 20 – 25 % av beitetilbudet. I tillegg kommer en like stor andel bjørk, 40 45 % rogn, osp og selje, 10 % vier og noe einer. Lengre nord, som i Målselv, var det opprinnelige vinterbeite ofte basert på vier. Vier har også en stor
betydning i høyereliggende strøk lengre syd, med opptil 30 % av beiteproduksjo‑ nen. I eikebeltet på Sørlandet kan furu ligge lavt. En takst i Mandal, viste at eik og einer utgjorde vel 50 %, furu sto for vel 20 %, rogn, osp og selje dekket 15 % og bjørk 10%.
Bark av større trær kan utgjøre en viktig reserve. Det er påvist utstrakt barkgnaging på gran. I ett tilfelle gjaldt dette rundt 2000 dekar ved Randsfjorden i Innlandet. Barkgnagingen gikk særlig ut over eldre deler av hogstklasse III og yngre hogst‑ klasse IV. Nylig tynnede bestand på gode boniteter var spesielt utsatt. I to tilfeller var det kuer med kalv som gnagde slik, ellers er ikke den eller de skyldige påvist. I Målselv har det vært omfattende barkgnaging på furu de siste årene etter at vier langsmed elva var ødelagt, hovedsakelig av trekkelg. Hogstavfall kan være en viktig næringskilde. Dette gjelder kvist og bark på lauvtrær og bar og bark på furu. Ved sluttavvirkning av normalt tette furubestand kan det være rundt 1500 kilo bar per dekar. Mer enn 90 % av dette kan beites av elg dersom treet får ligge ukvistet frem til baret er borte.
Barkgnaging på gran av elg. Foto: Jon Eivind Vollen.
Ovenfor er beiteproduksjonen beregnet som den ville vært uten påvirkning av elg. Hard beiting fører til at den totale produksjonen kan være vesentlig redusert.
Dessuten vil lite attraktive arter stå for en større andel av den gjenværende produksjonen. En reduksjon av beitekvalitet fører til at fordøyelsesprosessene tar lengre tid, og at en mindre andel av fôret kommer til nytte for dyrene.
Dersom gruppen rogn, osp, selje og vier er beitet ut av produksjon, må elgen ta en stor andel av vinterbeitet fra bjørk. Mindre skudd og lavere produksjon per plante fører da til forlenget beitetid. Bjørk kan produsere økende mengder antibeitestof‑ fer ved vedvarende beiting. I tillegg til at antibeitestoffer smaker vondt, kan enkelte av dem påvirke vomfloraen og antagelig redusere fordøyeligheten av plantekost.
Hard beiting på furu fører til at den totale skogproduksjonen kan bli vesentlig redusert. Foto: Gunnar O. Hårstad
Elgbeite er stedvis en utfordring for skogbruket. Særlig stor utfordring blir de i områdene elgen trekker til om vinteren. Her kan det bli så hardt beitetrykk at det nesten er umulig å få fram foryngelse av skog. Og enda vanskeligere å få fram kvalitetstømmer i og med det harde beite påfører foryngelsen store skader. I tillegg vil overbeite over tid redusere bæreevnen for elg og det i ytterste konse‑ kvens det biologiske mangfoldet.
I noen områder så trenger ikke ROS artene være indikator på hvor hardt beite er om en kun ser på en takst, for den sier ikke noe om hvor mye ROS det er i bestan‑ det, eller hvor tett den står. I områder hvor ROS artene er spredt mer igjennom bestandet så kan ofte beite på for eksempel bjørk være betydelig hardere fordi beiteressursen er mer konsentrert og elgen trenger ikke bruke energi på å oppsø‑ ke ROS arter selv om de er prefererte.
Uttrykket beiteskader bør bare brukes der hvor beitingen gir et betydelig økono‑ misk tap eller påviselige økologiske skader. Innen skogbruket er det utvilsomt en skade når beitingen fører til betydelig redusert verdi på fremtidsbestandet. Dette kan skyldes at bestandet blir for glissent til å utnytte markas produksjonsevne.
Innen skogbruket er det utvilsomt en skade når beitingen fører til betydelig redusert verdi på fremtidsbestandet. Foto: Gunnar O. Hårstad.
I furu og lauvskog spiller virkeskvaliteten stor rolle på grunn av stort spenn mellom prisene på massevirke og på det best betalte tømmeret. Her vil 200 planter per dekar gi grunnlag for grov kvist og, med dette, redusert kvalitet for mange formål. Dersom vi ønsker en størst mulig andel kvistfritt finervirke, starter vi helst med opptil 4 500 planter per dekar. Ved ungskogpleie og senere tynninger settes de som har høyest kvalitet igjen for å danne fremtidsbestandet. Resten brukes i stor grad til å bedre kvaliteten av disse trærne. Vi kan derfor få et kvalitets‑ tap alt når antallet synker under 400 planter per dekar i etableringsfasen.
• Elgen er et skogsdyr som er tilpasset å utnytte lommer i terrenget med god tilgang til føde. Slike lommer kan oppstå ved at skogen blir åpnet av for eksempel skogbranner eller flatehogster. I en slik situasjon vil arealene vokse til igjen med planter med svært høyt næringsinnhold.
• Elgkuene må opp i en viss vekt før de kommer i brunst og lar seg pare. Undersøkelser har vist at svært få norske elgkuer med slaktevekt under 140 har vært i brunst, mens omtrent halvparten av de som veier 150 kilo slaktet har vært i brunst.
• Med god tilgang på næringsrikt fôr får vi en elgstamme i god kondisjon. En elgstamme i god kondisjon har også en høy produksjon. I praksis betyr det at større andel av de voksne kuene har kalv og at kuene i større grad produserer tvillingkalver enn elg i område med mindre næringsrikt fôr.
• Det er snøen som er den viktigste faktoren i forhold til å styre når trekket skal starte og hvor langt dyrene må gå. Ved første snøfall begynner dyrene ofte å sige nedover fra høytliggende områder, men det er først ved litt større snødybde at det målrettede trekket mot vinterområdet starter.
• K alven lærer trekkruten i sitt første leveår gjennom å følge kua på høst‑ trekk og vårtrekk.
• I alle elgbestander finnes sykdommer. Men så langt har det her i landet ikke blitt avdekket sykdommer som har hatt stor betydning for bestanden og for bestandsforvaltningen. Selv om det er en del kjente sykdommer hos elg, er det lite trolig at disse vil få noe stort omfang. En forutsetning for dette er at vi gjennom målrettet forvaltning greier å holde bestanden under leveområdets bæreevne.
• Så lenge elg og hjor t har eksistert har de måttet forholde seg til store rovdyr som i enkelte områder tar over halvparten av kalvene hvert år.
• Elgen er det viktigste byttedyret for ulven hele året, og ulvepredasjonen rammer i hovedsak dyr som ellers kunne ha blitt felt under jakt. For at etablering av ulv ikke skal føre til en uønsket reduksjon av elgstammen, må enten jaktuttaket reduseres, eller kjønns og alderssammensetningen av jaktuttaket endres.
• Innføringen av Sett elg midt på 80 tallet har vært et av de viktigste grepene for å drive en målrettet elgforvaltning. Når kunnskap fra Sett elg settes sammen med fellingsstatistikk finner mange utviklingstrender som viser bestandsstørrelse og sammensetning.
• Det er viktig at Sett elg føres likt av alle jegerne for at elgforvaltningen skal ha nytte av de data som samles inn.
• Elgens sesongvandringer i deler av landet gir utfordringer når mål og virkemidler skal fastsettes. Ikke minst gjelder dette når vald og geografisk område for regionalt samarbeid skal avgrenses.
• Kunnskap fra merkeprosjekter kan gi verdifull informasjon om vandrings‑ ruter og hvor elgen har tilholdssted til ulike tider på året, blant annet i jakttiden. Det kan for eksempel gi en pekepinn på hvor dyrene bør tas ut for å redusere problemer med beiteskader i vinterhalvåret.
• God kunnskap om utvikling av slaktevekter er nyttig å ha når bestands‑ planer skal utarbeides. Kunnskapen forteller blant annet om størrelsen på bestanden står i forhold til områdets bæreevne. En negativ utvikling over tid må føre til at mål og tiltak tas opp til diskusjon.
• Det er viktig at vi alle er klar over at sett elg er et måltall, det er en para‑ meter på størrelsen på elgbestand. Alene sier den ikke så mye, men over tid får vi trender som er viktig for å kunne forvalte elgstammen på en best mulig måte.
• Sommerbeite har stor betydning for elgbestandens kvalitet og kuenes produksjonsevne. Høstbeite på blåbærlyng er også viktig for kondisjonsutviklingen.
• Vinterbeite avgjør hvor mange dyr et gitt område kan huse. Beiteskader blir en særlig stor utfordring i trekkelgområder.
• Elgen foretrekker de plantene som er mest fordøyelig. På vinterbeite selekteres ROS arter først, deretter furu, einer og bjørk, og sist (nødfôr) gran, granbark og gråor.
• For trær i beitehøyde dobles kvistproduksjonen for hver ½ meter trehøy‑ den øker med.
• Hogstavfall kan være en viktig næringskilde. Mer enn 90 % av dette kan beites av elg dersom treet får ligge ukvistet frem til baret er borte.
• Uttrykket beiteskader bør bare brukes der hvor beitingen gir et betydelig økonomisk tap eller påviselige økologiske skader.
Hjorteforvaltningen i Norge skal være kunnskapsbasert. I forbindelse med utarbeidelse og gjennomføring av forvaltningsplaner både i offentlig og privat regi, er det derfor en forutsetning at de mål og virkemidler som utformes, er basert på eksisterende kunnskap. Dette gjelder både kunnskap om hjortebestanden, dens leveområde, og hvordan hjorten påvirker andre samfunnsinteresser lokalt.
Arten hjort (Cervus elaphus) er delt inn i en rekke underarter. Den svenske popula‑ sjonen av hjort har tradisjonelt blitt regnet til nominatformen (C. e. elaphus), mens den danske har blitt regnet til den kontinentale formen (C. e. germanicus). Norsk hjort har på sin side tradisjonelt blitt klassifisert som C. e. atlanticus.
Ingen kan med sikkerhet si hvor den kommer fra, men ulike hypoteser hevder at den kan ha innvandret fra Sverige, blitt fraktet som tamdyr i vikingenes langskip, eller vandret fra det britiske kontinentet via interkontinentale landbroer. De eldste funn fra førhistorisk tid i Norge er ca. 4500 år gamle og stammer fra Vestlandet. Lite er kjent om hjortens utbredelse frem til 1600 tallet, men beretninger tegner et bilde av spredte forekomster langs kysten fra Agder fylkene til sørlige deler av Nordland. Fra 1300 tallet har man nedtegnelser som viser utstrakt handel av skinn og gevir fra Norge til England. Selv om kildegrunnlaget er svært usikkert, synes hjortebestanden å ha variert både i størrelse og utbredelse frem til ca. år 1900. Da fantes den bare i spredte områder på Vestlandet og deler av Trøndelag. Fredningsbestemmelser og fravær av store rovdyr førte til at bestanden igjen kunne vokse og spre seg. Det har den stort sett fortsatt med frem til vår tid. I dag finnes større eller mindre hjortebestander spredd over det aller meste av landet sør for Saltfjellet.
Med bestand menes alle individer tilhørende en og samme art innen et delvis avgrenset område.
Nest etter elgen er hjorten vårt største hjortedyr. Hanndyra hos hjort kalles bukk, hunndyra hind eller kolle og avkommet kalv. Vekten for voksne bukker og koller varierer mye, men som pekepinn kan vi si at totalvekten ligger mellom henholds‑ vis 180 240 kg og 135 140 kg. Hjorten har lange, slanke bein, lang hals og relativt lang hale (12 15 cm) og forholdsvis små og spisse klauver.
Pelsfargen varierer fra rødbrun sommerpels til gråbrun vinterpels. En mørk hår stripe langs ryggen helt fra nakke til halerot er et kjennetegn hos begge kjønn. På hver side av underkjeven kan en også se en tydelig sort flekk på størrelse med et tommelfingeravtrykk. Rundt og under halen og på baksiden av lårene finnes et parti med lysere hår. Dette kalles speilet og er gjerne tydeligere hos hunndyra enn hanndyra. Hjortekalvene har den første tiden hvite prikker langs kroppen. Disse forsvinner vanligvis i løpet av sensommeren og høsten. Hvite felter i pelsen kan også forekomme hos voksne dyr, men finnes da gjerne på beina og rundt klauve‑ ne. Kalvenes pels har tynnere og færre dekkhår enn de voksnes pels. Dette gjør at
Hjortekalvene har den første tiden hvite prikker langs kroppen. Foto: Nils Olav Talgøy
de ser mer bustete og pjuskete ut enn eldre dyr. Under brunstperioden får bukke‑ ne et stort felt med sorte hår under buken. I tillegg utvikles et kraftig ragg på halsen. Ragget forsvinner først på vårparten når dyra skifter til sommerpels.
Hos hjorten er det bare bukkene som bærer gevir. Rundt ettårsalder utvikles to vekstsentra, rosenstokkene, på pannebeinet. Fra disse beintappene vokser det egentlige geviret frem, og nye gevir vil vokse ut og bli felt hvert eneste år gjennom resten av livet. Størrelse og utforming vil avhenge både av dyras størrelse, kondi‑ sjon, alder, næringstilgang og arvemateriale.
Under vekstperioden er geviret omgitt av et hårdekt hudlag, basthuden. Basten er rik på nervefibre og blodårer og sørger for næringstilførsel til beinvevet som er under utvikling. Mens geviret til de yngste bukkene gjerne ikke er utvokst før i september/oktober, er geviret hos eldre hanndyr ferdig utviklet rundt midten av august. Nå forbeines det og basthuden feies av. I tillegg til at geviret brukes som et flittig markeringsredskap, har det stor betydning for bukkenes kampevne og rang.
Det første gevirsettet er ferdig utviklet ved 1½ års alder. Dette består av to enkle stenger uten forgreininger. Utformingen har gitt opphav til ulike benevnelser av bukkene i denne aldersgruppen. Vanlige navn er spissbukk, pinnbukk eller stilk.
Gevirsettet som vokser ut til bukkene som er 2½ år gamle har vanligvis 3 takker på hver side. Hos 3½ åringene har antallet økt til 4 5 takker. Hos den norske hjorten teller et fullt utviklet gevirsett gjerne 6 takker på hver gevirstang. I enden av hver stang forgreiner 3 takker seg ut fra omtrent samme vekstpunkt. Når geviret oppnår denne formen, har bukkene hjort seg fortjent til tittelen kronhjort eller kapital‑ hjort. 7 takker eller mer på hver gevirstang er svært uvanlig i Norge.
Gevirene bæres gjennom hele vinteren og felles først på vårparten, vanligvis i april. De største og eldste bukkene feller gevirene først, og ut viklingen av det nye geviret starter umiddelbart etter fellingen av det gamle.
Gevirsettet som vokser ut til bukkene som er 2½ år gamle har vanligvis 3 takker på hver side. Foto: Nils Olav Talgøy
Hos de største bukkene starter brunstperioden allerede i september. Fra midten av oktober og ca. to til tre uker fremover er bukkenes brunstaktivitet på sitt mest intense. I denne perioden kan en høre bukkenes karakteristiske brøl. Lyden kan minne noe om langtrukne okseraut, og i områder med mange voksne bukker kan det til tider være et øredøvende brøleorkester. Ved siden av å signalisere identitet og styrke, har brølene også en synkroniserende og framskyndende effekt på kollenes eggløsning. Fraværet av brølebukker i enkelte hjorteområder er derfor en tankevekker.
Mens de voksne bukkene gjennom resten av året vanligvis er svært sky og vanske‑ lig å få øye på, blir de i løpet av brunsten mindre fryktsomme og mer aggressive. De oppsøker hodyra og forsøker å samle seg større eller mindre harem av koller,
kalver og ungdyr. Konkurrenter jages bort etter beste evne, og i kampens hete hender det at taperne enten blir alvorlig skadde eller drept. Gjennom de intense ukene under brunsten er bukkene lite i ro og tar til seg minimalt med føde. Hos de mest aktive kan vekttapet overstige 20 % av kroppsvekten. Etter brunstperioden er mange av bukkene svært avkreftet, og den siste tiden før vinteren setter inn må brukes til å legge opp ny opplagsnæring.
De fleste parringene skjer fra midten av oktober og noen uker fremover. I forbin‑ delse med eggløsningen er kollene mottagelige for befruktning ca. ett døgn. Dersom de ikke blir befruktet i denne perioden, går det i gjennomsnitt knappe tre nye uker til neste eggløsning. Unge koller eller koller i dårlig kondisjon kommer senere i brunst enn andre.
Både bukkene og kollene blir vanligvis kjønnsmodne som 1½ åringer. Grunnet konkurransen fra de eldre bukkene, får spissbukkene i liten grad tilgang til parringer. Ved lav andel voksne bukker i bestanden er de derimot i god stand til å bedekke kollene. Siden ungbukkene mangler erfaring og vanligvis kommer i brunst sent på høsten, kan resultatet bli flere ombrunster for kollene og forsinket befruktning. Mangel på storbukker kan dermed føre til en lavere drektighetsprosent, større spredning i kalvingstidspunktet og en gjennomsnittlig senere kalvings dato.
De fleste koller eldre enn to år kommer i brunst og lar seg bedekke hver høst. Andelen ungkoller som blir kjønnsmodne er vektbetinget, og vil variere mye både mellom år og områder. Vekten til ungdyra øker utover senhøsten og flere og flere av de yngste kollene oppnår etter hvert tilstrekkelige kroppsvekter for å få eggløsning.
Vekt relatert til sannsynligheten for at koller på 1½ år kommer i brunst (får eggløsning) i sin andre levehøst. Når ungkollene passerer 47-48 kilo i slaktevekt, øker sannsynligheten for at de kommer i brunst raskt. Kilde: Rolf Langvatn. Figur: Skogkurs
Figuren viser normal spredningen av brunsttidspunktet for 1½ årige koller og eldre koller. Ungkollene kommer vanligvis i brunst noe senere på høsten enn de eldre. Kilde: Rolf Langvatn. Figur: Skogkurs
Fosterutviklingen starter umiddelbart etter befruktning. Drektighetsperioden hos hjort er gjennomsnittlig 230 dager og varierer lite. Dyr i dårlig kondisjon kan derimot ha noe lengre drektighetstid (1 2 uker) enn individer i godt hold. Selv om fosteret vokser gjennom hele vinteren, skjer den største investeringen og raskeste utviklingen i løpet av de siste månedene av drektigheten. At mordyret har tilgang på næringsrikt beite i denne perioden, er derfor viktig for god tilvekst på fosteret.
Hjorten får én kalv. Denne fødes vanligvis i løpet av juni og veier
7 9 kilo. Tilgang på næringsrik råmelk gjør at den vokser fort den første tiden, og vekten øker daglig med rundt ½ kilo.
De første 6 10 dagene etter fødselen har kalvene en såkalt trykkerespons. Dette vil si at de ved forstyrrelser vil trykke seg mot bakken og ligge urørlig. I denne perioden oppsøker mødrene kalven flere ganger i døgnet for å die den og slikke den ren.
Tilgang på næringsrik råmelk gjør at kalvene vokser fort den første tiden, og vekten øker daglig med rundt ½ kilo. Foto: Nils Olav Talgøy
Etter hvert som kalven blir sterk nok til å følge moren, lærer den å finne næring selv. En større og større del av det totale næringsbehovet dekkes med tiden gjennom beitevekstene den selv finner. Kalven fortsetter likevel å die moren til sent på høsten.
Ved inngangen til sin første vinter er normal levendevekt på hjortekalver 50 60 kilo. I Østfold er det registrert levendevekter på kalver på 80 90 kg. Dette kan skyldes at det har vandret inn svensk hjort som er regnet til nominatformen (C. e. elaphus) og som er en del større enn den norske hjorten (C. e. atlanticus).
Bukkekalvene veier i gjennomsnitt noen kilo mer enn kollekalvene. De foreståen‑ de månedene med kulde og lite mat kan forårsake omfattende frafall hos de yngste aldersklassene. Både kalver og ungdyr prioriterer skjellettutvikling og muskelvekst fremfor energilagring. Disse dyra er derfor spesielt sårbare gjennom perioder med dårlig næringstilgang.
En god start i livet er gjerne avgjørende for hvordan et individ og dets avkom greier seg senere. For å nå opp i kampen om kollenes gunst, er bukkene avhengig av styrke og kampferdigheter. Tilsvarende er kollenes evne til å produsere og føde fram store og livskraftige kalver, i vesentlig grad avhengig av egen vekt og tilgjen‑ gelige energireserver. Hjortens evner til å kompensere for magre tider er stor i gode perioder. Likevel vil kalver med et relativt dårlig utgangspunkt i livet ha vanskeligheter med å oppveie dette senere.
Svensk hjort er regnet til nominatformen (C. e. elaphus) og er en del større enn den norske hjorten (C. e. atlanticus). Foto: Dagh Bakka
Dyrs biologiske suksess i livet er avhengig av antall avkom og deres overlevelse. For å maksimalisere denne suksessen har bukkene og kollene utviklet ulike livsstrategier. Koller produserer en kalv stort sett hvert år gjennom livet. Hvor mange etterkommere disse får er derfor i vesentlig grad avhengig av levealderen. En enkelt bukk kan potensielt bli far til svært mange kalver om den får monopol på et harem. Dette gjør også at andre bukker aldri blir fedre. Disse grunnleggende forskjellene gjenspeiles mellom annet gjennom dyras kroppsstørrelse og repro‑ duktive innsats. Hunndyra oppnår full kroppsvekt ved 3 4 års alder og har en jevn reproduksjon gjennom hele livet fra kjønnsmodning. Hanndyra oppnår full kroppsstørrelse først ved 6 7 års alder. Selv om bukkene er kjønnsmodne allerede som 1½ åringer, er deres innsats og suksess i reproduktiv sammenheng i stor grad sammenfallende med perioden da de fysisk sett er på topp. Antall farskap en bukk kan tilskrives i løpet av sin totale levetid, er derfor gjerne avhengig av antall parringer som oppnås gjennom en eller noen få suksessfylte brunstsesonger.
Ved høy alder vil dyras vekt og kondisjon bli gradvis redusert hos begge kjønn. I tillegg til en gjennomsnittlig lavere kalveproduksjon hos kollene, kan også brunst og kalvingstidspunktet forskyves. For bukkene sin del kommer slike aldringseffek‑ ter til uttrykk gjennom redusert brunstinnsats og gevirdannelse (returbukker).
Disse endringene opptrer først ved 10 12 års alder for hanndyra og 13 15 års alder for hunndyra. Høyeste registrert alder hos hjort i Norge er 22 og 26 år for hen‑ holdsvis bukk og kolle. På grunn av høyt jaktpress og stor utskiftning i den norske hjortebestanden er andelen eldre dyr (>10 år) svært liten. Slike aldersrelaterte effekter forekommer derfor i svært liten grad.
Figuren viser vektutviklingen for bukker og koller relatert til alder. Bukkene har en lenger vekstfase enn kollene og kan bli dobbelt så tunge som voksne hodyr. Kilde: Rolf Langvatn. Figur: Skogkurs De viktigste og best utviklede sansene er lukt og hørsel. Nattesynet er også godt, men til gjengjeld skiller hjorten dårligere mellom farger og oppfatter for eksempel ikke rødt som noen kraftig farge.
Hjorten er et typisk skogsdyr, og viser seg vanligvis sjeldent i åpent lende. Den er spenstig og hurtig, og kan bevege seg med stor fart og smidighet i tett skog og ulendt terreng.
Natten, morgen og kveld er hjortens mest aktive perioder. Mens beiting og annen aktivitet om dagen gjerne skjer i ly av skog og andre skjul, oppsøker hjorten åpnere områder med bedre beitetilbud når mørket faller på. Disse beiteområdene kan ligge et godt stykke fra dagleiene, og hjortens bruk av faste vandringsruter resulterer gjerne i tydelige stier.
God oversikt og kontroll med nærområdet er noen av stikkordene knyttet til valg av dagleier. Sentrale utsiktssteder ved toppen av koller, skrenter eller bakkekam‑ mer er typiske plasseringer, der en eller flere aktuelle fluktruter muliggjør en rask retrett ved eventuelle forstyrrelser.
Mens enkelte hjorter er stasjonære gjennom hele året, kan deler av bestanden ha kortere eller lengre vandringer mellom sommer og vinteroppholdsområder. Under disse forflytningene kan dyra tilbakelegge mange mil og krysse både fjorder og fjell uten større vanskeligheter. Kystnære lavlandsstrøk med milde og snøfattige vintrer er typiske overvintringsområder, og stedvis kan det samles store mengder hjort fra et vidt omland. Opplagsnæring, lav aktivitet og nedsatt forbren‑ ning er viktige forhold som skal hjelpe dyra gjennom måneder med liten næringstilgang.
Om vinteren kan det stedvis samles store mengder hjort fra et vidt omland. Foto: Nils Olav Talgøy.
Når våren melder sin ankomst, legger hjorten igjen ut på vandring. Under vårtrek‑ ket kan en mange steder se store flokker av hjort som beiter den første groen på innmarka. Etter hvert som næringstilgangen i utmarka øker og kalvingen nærmer seg, blir hjorten sjeldnere å se på innmark. En del dyr kan likevel ha fast tilhold i hager og i bondens eng og åker gjennom store deler av sommerhalvåret.
Den sosiale organiseringen varierer både gjennom året, livet og mellom kjønnene. Kalver følger moren tett gjennom det første året og lærer vandringsruter og adferdsmønster. Flere beslektede koller og deres respektive avkom kan holde sammen i mindre klaner eller familiegrupper gjennom hele året. Lederdyret i slike grupper er gjerne en eldre og erfaren hind. Disse dyra er viktige tradisjonsbærere og har stor innvirkning på regulariteten i forflytningsmønster og valg av tilholds‑ sted for lokale hjortebestander.
Som 1½ 2½ åringer skiller hanndyra lag med sine mødre og slektsgrupper, og vil etter dette stort sett holde seg atskilt fra koller og ungdyr. Vanligvis legger de nå ut på lengre eller kortere vandringer før de etablerer seg i nye områder og befester egne tradisjoner med hensyn til forflytning og tilholdssteder. Mange bukker finner selskap blant sine likesinnede og kan danne mindre grupper uten slekts relaterte eller sterke sosiale bånd. Slike bukkegrupper kan observeres gjennom store deler av året, og utenom brunstperioden kan de bestå av kjønnsmodne bukker i alle aldre.
Som 1½-2½ åringer skiller hanndyra lag med sine mødre og slektsgrupper, og vil etter dette stort sett holde seg atskilt fra koller og ungdyr. Foto: Nils Olav Talgøy
Som andre dyr har også hjorten en rekke mulige snyltere og sykdommer. En kjenner derimot ikke til omfattende sykdomsutbrudd eller urovekkende omfang av parasittbelastning hos den viltlevende norske hjorten. Generelt lave bestand‑ stettheter historisk sett, gode levebetingelser og tilfredsstillende kondisjonsfor‑ hold, kan nok tilskrives mye av denne gode helsestatusen. Økende bestandstett‑ heter og redusert ressurstilgang vil derimot kunne føre til generelt større parasittbelastning og flere sykdomsutbrudd.
Såkalte endoparasitter, parasitter som lever inne i selve vertsdyret, finnes i lunger, hjerte, lever, fordøyelseskanal og muskelvev, samt i hjerne og sentralnervesystemet. Selv om en rekke av de aktuelle parasittene er vanlige også innen en sunn og frisk bestand, har de vanligvis liten effekt på vertsdyret. Spredning av egg og larvestadier skjer gjennom at disse blir hostet opp eller skilt ut med hjortens ekskrementer.
Hjortelusflua (Lipoptena cervi) er en blodsugende parasitt på rådyr, elg og hjort (rein). Kroppen er ca. 5 mm lang, den er brun, flat og med kraftige klør på beina, mens hodet er bredere enn langt. Insektet klekkes fra en puppe om høsten og har da vinger, men kaster vingene ved funn av en vert. Etter første blodmåltid svulmer bakkroppen opp.
Hjortelusflua (Lipoptena cervi) er en blodsugende parasitt på rådyr (bildet), elg og hjort (rein). Foto: Dagh Bakka
Høsten 2006 og vinteren 2007, samt vinteren 2014/15, var det to utbrudd med omfattende, bilateralt håravfall hos elg i sør østlige Norge og grensetraktene på svensk side.
Så langt har vi ikke påvist problemer med hjortelusflue hos rein her i landet. I et finsk forsøk ble det vist at hjortelusfluer kan forårsake kløe og mekanisk betinget håravfall hos tamrein.
Det er få rapporter om skadelige effekter av parasitten hos de andre hjorteviltarte‑ ne. Flekkvis håravfall og eksem er beskrevet hos hjort (Cervus elaphus) i Tyskland.
Hunder kan reagere med rødme i huden og kløe. Uro og kløe er også observert hos hester.
Av utvendige snyltere, ektoparasitter, er blodsugende fluer, mygg, knott og flått de største plageåndene. Spesielt flåtten kan være til stor sjenanse. Denne kan bli svært tallrik i lyng og lauvskogsvegetasjon på Vest og Sørlandet. Dyr som blir hardt angrepne av denne blodsugende parasitten kan bli svært svekket og dø. Flåtten er i tillegg en vanlig smittekilde for overføring av ulike sykdommer.
Sykdommer kan enten forårsakes av bakterier, virus, forurensning eller mangel på nødvendige sporstoffer. Av bakterie og virusinduserte sykdommer er det i første rekke paratuberkulose, scrapi, miltbrann og munn og klovsyke som er mest fryktet.
Parasittknuter i underhuden, også kalt nodulær onchocerkose, ble hyppig obser‑ vert hos hjort felt under jakt høsten 2018. Det er den lange, trådforma underhuds‑ marken, en parasitt innen slekten Onchocerca, som forårsaker knutene i underhu‑ den hos hjort. Parasitten spres til nye dyr via blodsugende insekter.
Fra 2019 er det også observert hudvor ter (fibropapillomatose) hos hjort på Vestlandet, begrenset til Hordaland og nordlige deler av Rogaland. Videre geografisk spredning er forventet. Viruset som er påvist i vortene hos hjort, er ulikt elgens papillomavirus, men ligner det som er påvist hos hjort i andre europeiske land.
Rapportene så langt tyder på at vortene hos hjort oftest finnes på lår, lyske og buk, eventuelt på framføtter og rygg. Hudvortene sitter kun i huden
Det er observert hudvorter (fibropapillomatose) hos hjort på Vestlandet, begrenset til Hordaland og nordlige deler av Rogaland. Foto: Jens Tore Engevik.
og slaktet kan benyttes til humant konsum. Enkelte vorter kan imidlertid utvikle sår og det kan av og til oppstå betennelse i disse vortene.
Dersom det blir felt dyr med svært mange vorter, slik som hos enkelte elg (genera‑ lisert form), vil det være aktuelt å vurdere kassasjon. Slike dyr er ofte avmagret.
Ondartet katarrfeber er en alvorlig virussjukdom som rammer hjortedyr (elg, rådyr, hjort, rein), storfe og gris her i landet. Den skyldes ulike herpesvirus (ondartet katarrfeber virus) som forekommer hos sau og geit.
Småfe blir ikke syke, men fungerer som friske smittebærere til andre og mer mottakelige dyrearter som hjortedyr. En kjenner lite til hvordan smitteoverførin‑ gen skjer. Viruset synes ikke å smitte direkte fra hjortedyr til hjortedyr.
Epidemiske utbrudd av enkelte sykdommer hos husdyr (spesielt i utlandet), har aktualisert spørsmålet om smitteoverføring til viltlevende klauvdyr og om hjorte‑ viltets mulige rolle som smittereservoar. Med tette viltbestander og stor overlapp mellom husdyras og hjorteviltets bruk av beiteområde, øker sannsynligheten for overføring av felles sykdommer.
Forurensning fra industrien har i enkelte tilfeller ført til lokalt påvisbare skadelige effekter. For en del år siden resulterte utslipp av fluor til skjellettmessige
I tette hjortebestander øker smittepresset av sykdommer og parasitter. Foto: Nils Olav Talgøy.
misdannelser hos hjortevilt som beitet på forurensede områder. Til dags dato er det ikke registrert tilfeller av mangelsykdommer blant viltlevende norsk hjort. Varierende og delvis svært lave nivåer av sporstoffene kobber og selen, gir derimot grunnlag for å være på vakt. For lave nivåer av disse stoffene fører til redusert tilvekst og reproduksjon, dårlig pelskvalitet, nedbrytning av nervefibrer og død.
Ved å kontrollere kjevene til felte dyr kan man på en enkel måte kategoriene dyrene i kalv, åringer og eldre dyr. Vi vet at klassifisering ut fra vekt eller utsende ofte gir seg utslag i feilrapportering mellom gruppene åringer og eldre dyr.
Aldersbestemme av dyrene ut fra kjevene gjøres derfor først og fremst for å få en bedre og mer korrekt fellingsstatistikk.
Hjortens fullt utviklede tannsett består av 34 tenner fordelt på framtenner, hjørne‑ tenner pluss fremre og bakre kinntenner. Med unntak av de manglende framten‑ nene (oppe), er hjortens tannsett likt i både over og underkjeve. I den videre omtale vil vi konsentrere oss om underkjeven.
De aldersbestemte dyrene skilles i kategoriene kalv, 1½ åringer og voksen. Generelt sett er det enklere å aldersbestemme hjort enn for eksempel elg. Som en tommelfingerregel kan vi si at kalver, 1½ åringer og voksne har henholdsvis 4, 5 og 6 kinntenner. Enkelte seint utviklede dyr kan avvike fra dette, men de aller fleste dyrene omfattes av regelen.
Det viser seg imidlertid at mange jegere ikke klassifiserer dyrene riktig. Spesielt gjelder dette 1½ årige koller. De blir både klassifisert som kalv og spesielt som eldre koller. Samtidig vet vi at aldersgruppen 1 års kolle er viktig for reproduksjon. Variasjonen innenfor aldersgruppen kan dermed føre til store endringer i bestan‑ den reproduksjonsevne.
Kalv 4-5 måneder
Første høsten har hjorten 4 kinntenner i hver kjevehalvdel. Den 3. fremste kinntannen er 3-delt (a, b, c).
2½-år og eldre
1½-år
Andre høsten har hjorten 5 kinntenner i underkjeven. Den 3. fremste kinntannen er fremdeles 3-delt (a, b, c).
Når hjorten er 2½-år, har den fått 6 kinntenner. Den 3 fremste tannen er todelt (a, b). Tannsettet er nå fullt utviklet. De tre fremste tennene er nye og uten slitasje.
Aldersbestemmelse basert på vurdering av tannsett av hjort som er 3½ år eller eldre, er ofte vanskelig. Tannsettet er som for 2½ åringer, bortsett fra at det blir mer og mer slitt. Graden av slitasje er avhengig av alder og beite.
Hvert år dannes det nye vekstsoner i tennene. Ved å lage tynne snitt (helst av fremtenner) og farge disse i kjemiske bad, kan en med litt erfaring telle de ulike vekstsonene som årringer i et tre. Plusser man på ett år for melketennene, får en dyrets alder.
Hjort og rovdyr
Lang tids fravær av betydelige rovdyrbestander i hjortens hovedutbredelsesområ‑ der, har ført til at hjorten i liten grad har vært eksponert for predasjon. Fra historis‑ ke kilder og utenlandske undersøkelser vet en at gaupe og spesielt ulv kan utøve vesentlig beskatning av hjortebestander. I strøk med tette hjortebestander vil
moderat predasjon ha liten bestandsmessig effekt. Områder med små hjortebe‑ stander og høyt predasjonspress, vil derimot kunne oppleve at rovdyra i større grad styrer hjortens bestandsutvikling.
Av bjørn, jerv, gaupe og ulv er det bare de to sistnevnte som er verdt å regne som aktuelle predatorer på hjort. Undersøkelser fra utlandet har vist at av disse to, er det ulven som har størst preferanse for hjort. Ved et variert byttedyrtilbud av både rådyr, hjort, elg og diverse småvilt, har hjorten vært det mest ettertrakta byttet. Mens voksne bukker stort sett går fri, er koller og yngre dyr mer utsatt for ulvepre‑ dasjon. En lignende fordeling etter kjønn og alder finner en også hos hjort tatt av gaupe. Overvekten av kalver og unge dyr er derimot enda større.
Studier har vist at det i gjennomsnitt går respektivt 7 og 5 6 dager mellom hver gang ulv eller gaupe nedlegger et nytt hjortedyr. Fangsttallene for ulv refererer i
Koller og yngre dyr er mest utsatt for ulvepredasjon og lignende fordeling etter kjønn og alder finner en også hos hjort tatt av gaupe. Foto: Nils-Olav Talgøy.
vesentlig grad til jaktresultat for familiegrupper. Forskjellen i fangstfrekvens mellom ulv og gaupe kan i vesentlig grad tilskrives størrelsen til byttedyra og variasjonen i valg av byttedyrart.
Utenlandske undersøkelser (Polen, Russland og Canada) har vist at rovdyrpreda‑ sjonen i gjennomsnitt utgjorde hele 75 % av det naturlige frafallet i en hjortebe‑ stand over en tiårs periode. Da ble både rovdyrene og hjorten jaktet på av men‑ nesker. Sammenlignet med jaktuttaket representerte rovdyrenes uttak derimot bare drøye 7 %. Selv om det ligger en rekke vilkår til grunn for disse tallene, gir de likevel en nyttig pekepinn på hvilken grad av innvirkning det er snakk om.
Økologisk basislære sier at rovdyrbestander har evne til å redusere byttedyrbe‑ stander. I de tilfeller rovdyrene er tilstrekkelig tallrike stemmer nok dette. I de fleste områder her til lands er derimot jakta enerådende som fast bestandsregulerende faktor. Generelt sett er hjortebestanden så tallrik at et visst frafall gjennom preda‑ sjon vil ha små eller ingen bestandsmessige effekter.
I områder med mindre tette hjortebestander og fastere innslag av gaupe og ulv kan nok bildet fortone seg noe annerledes. Mens gaupa er en særdeles effektiv og selvstendig jeger, er ulven mer avhengig av familiegrupper for god uttelling i jakta på større vilt. Unge streifulver vil i så måte mest sannsynlig ha liten suksess som hjortejegere, og utøve et lavere predasjonstrykk enn indikert ovenfor. På den annen side vil en flokk med ulver være mer effektiv til å spise opp det byttet den slår, mens en enkeltulv vil søle bort mer av byttet til andre åtseletere før den rekker å fortære det. Dermed vil enkeltulver ha behov for å drepe flere byttedyr enn flokkdyr. Predasjonstrykket synes å være ganske konstant. Dette betyr at et gitt antall rovdyr vil ta tilnærmet like mange byttedyr uavhengig av byttedyrtetthet. Dersom tallet på rovdyr er konstant, vil den relative innvirkningen på en hjortebe‑ stand derfor øke med minkende bestandstetthet.
Forskere har estimerte effekten av ulvepredasjon på ulike klauvviltarter i Sør Sverige ut ifra dagens ulveutbredelse i Midt Sverige og Øst Polen. Dette ble beregnet ut ifra at en ulveflokk (≥2 individer) dreper i gjennomsnitt 120 elg per år, noe som gir en spiselig biomasse per ulv og dag på 8,0 kg.
Gjennomsnittlig flokkstørrelse (inkludert ≥2 ulver) i Skandinavia er 4,26, noe som gir en gjennomsnittlig årlig tilgjengelig biomasse på 12 440 kg for en ulveflokk som kun baserer seg på elg.
De brukte en gjennomsnittlig artsspesifikk byttedyrstørrelse for de andre byttedy‑ rene og beregnet drapsrater relatert til deres uttak av elg. Den gjennomsnittlige spiselige biomassen (satt til 65% av total kroppsvekt for alle alders og kjønnsklas‑ ser) som ble brukt per ulvedrept individ av elg, rådyr, hjort, dåhjort og villsvin, var henholdsvis 114, 15, 65, 43 og 17 kg. Imidlertid spiser ulv i Skandinavia vanligvis bare ca. 70% (tilsvarende 5,6 kg per individ/dag) før de forlater drepte elgskrotter, og den resterende biomassen konsumeres hovedsakelig av andre arter. For de fire andre klauvviltartene antok de et forbruk på 100 % av tilgjengelig biomasse.
Polske undersøkelser viser en årlig predasjon på 114 hjort, 54 villsvin og 8 rådyr per ulveflokk i Polen, noe som resulterte i daglig spiselig biomasse på 5,3 kg per ulv og et totalt årlig estimat på 8465 kg for en gjennomsnittlig flokk på 4,4 ulver.
Forutsatt at en ulveflokk helt og holdent baserte seg på bare én av de fem bytte‑ dyrartene, gir det en årlig predasjon per art på 120 elg, 518 rådyr, 143 hjort, 215 dåhjort eller 451 villsvin.
Hjortebestandene her til lands har gjennom lang tid fått utvikle seg uten påvirk‑ ning fra større rovdyr. I første omgang er det derfor å vente at dyr i tradisjonelt rovdyrfrie områder vil være relativt lette bytter. Fra tilsvarende situasjoner har en sett at den iboende antipredatoradferden raskt gjenopprettes, noe som fører til at tapene reduseres.
Dersom det lokalt oppstår betydelig predasjon i en hjortebestand, eller vinterdø‑ deligheten enkelte år er stor, vil det være fornuftig å ta høyde for det i kommende års avskytningspolitikk. Ikke minst gjelder det ungdyrkvotene. Dette er ikke bare teori, men praktisk erfaring fra områder med ulveetablering.
Det har vært arbeidet målrettet og med stort fokus de siste tiårene med sikte på å samle inn og tilgjengeliggjøre mest mulig kunnskap fra mange kilder, slik som fellingsstatistikk, sett‑hjort og vårtellinger. Dette for å bedre kunne følge og forutse bestandsutvikling, samt effekten av jaktuttaket. Hjorteviltregisteret har tilgjengeliggjort kunnskap for aktiv bruk til både den private og den offentlige forvaltningen. For hjort har det også vært gjennomført mange merkeforsøk som har gitt verdifull kunnskap om områdebruken. Slik kunnskap er vesentlig i arbeidet med å oppnå best mulig stammevis forvaltning, og best mulig målstyring på bestandsnivå.
For hjort har det vært gjennomført mange merkeforsøk som har gitt verdifull kunnskap om områdebruken. Foto: Nils Olav Talgøy
Selv om datakildene og fangsten har blitt bedre enn før, må vi erkjenne at dagens kunnskap om de fleste hjortebestander er ufullstendig. For å bruke kunnskapen i aktiv forvaltning må man også lære hvordan den brukes og forstå hva som er feilkilder i lesing av statistisk materiale. Målet med bruken av kunnskapskildene er å dra ut gjennom faglig vurdering av materiale hva som er faktiske utviklingstrekk i bestandssammensetning og utvikling slik at man kan korrigere jaktuttaket til å nå målene som er satt for forvaltningen.
Dagens viktigste kunnskapskilder i forbindelse med planlegging av bestandsutvik‑ ling, er presentert under. De beste kildene er de som er samlet inn systematisk over flere år og som dermed viser utvikling over tid (trender).
Kunnskap samlet inn kun i ett år, forteller ofte lite. Ingen av kildene gir eksakt informasjon om hvor mange hjorter som finnes, men kan derimot gi informasjon om hvordan bestanden og andre forhold endres over tid. Det er avgjørende for verdien av å bruke kunnskapen at den er satt sammen for et område som har felles bestand. Mikser man data fra flere ulike bestander, eller for bare deler av en bestand, viser erfaring at feilkildene øker.
De ulike informasjonskildene er plassert i tilfeldig rekkefølge:
• Fellingsstatistikk og fellingsprosent
• Slaktevekter
• Sett hjort
• Vårtellinger
• Områdebruk
• Hjort og skogbruk
• Hjort og produksjon på innmark
• O vervåkningsprogrammer
• Andre samfunnsinteresser
• Aldersbestemmelse av hjort
De som behøver økt kunnskap om hjorten som ledd i oppfølging av bestandspla‑ ner eller for å fastsette offentlige mål, har muligheten til å gå og nå så langt som man ønsker i kunnskapsinnsamlingen utover det som i dag er tilrettelagt for og etablert som nasjonale innsamlinger, om man vil. Rådgivende samarbeidsorganer lokalt og regionalt kan med fordel brukes for å drøfte behov, status og eventuelt hvilke metoder som bør anvendes for å samle inn ny kunnskap utover det som i dag er tilgjengelig. Viltfondsmidler er en naturlig finansieringskilde i denne sammenheng. Viltkartlegging og kunnskap om områdebruk utover kommune‑ grenser og vald er eksempler på sentral kunnskap som trenger samarbeid på tvers for å kartlegge.
Hjortens sesongvandringer gir utfordringer når mål og virkemidler skal fastsettes og når både vald og forvaltingssamarbeid skal avgrenses. For verdien av bruk av kunnskapsdata for å følge bestandsutviklinger er det viktig at man setter sammen alle tilgjengelige kunnskapsdata for et område som har en felles bestand. Det har derfor de siste tiårene blitt gjennomført en rekke merkeprosjekter for å bedre forstå hjortens områdebruk. Datafangsten har vært aktivt brukt i etablering av samarbeid mellom vald på tvers av kommunegrenser i mer hensiktsmessige nye forvaltningsområder gjøres.
Hjortens sesongvandringer gir utfordringer når mål og virkemidler skal fastsettes og når vald og geografisk område for regionalt samarbeid skal avgrenses. Foto: Nils Olav Talgøy.
Viltkartlegging i kommunene har blitt gjennomført i perioder med økt fokus og behov for kunnskapsinnsamling til bruk i forvaltningen. Kartleggingen inkluderer også trekkruter og områdebruk for hjortevilt. Viltkartleggingen er kommunens oppgave og eierskap. Kunnskap om områdebruken i kommunen er lagret lokalt hos kommunen. Tilsvarende vil også finnes for nabokommuner, men kunnskapen er så langt lite tilrettelagt for bruk mellom kommuner, regionalt systematisert. Dataene er også i liten grad gjort lett tilgjengelig for den private forvaltningen.
Kunnskap fra merkeprosjekter kan gi verdifull informasjon om hvor hjorten har tilholdssted til ulike tider på året, blant annet i jakttiden. Det kan for eksempel gi en pekepinn på hvor dyrene bør tas ut for å redusere problemer med beiteskader i landbruket. Det kan hende at dyrene må felles i nabobygda for at skadene i egen bygd skal bli redusert.
Tidligere var det vanlig at merking av hjort ble gjennomført ved at utvalgte dyr ble merket med radiosender og/eller godt synlige øremerker. Registreringer av dyrenes bevegelser gjordes gjennom aktiv oppfølging (peiling av radiosender) eller tilfeldige synsobservasjoner (øremerker). For de dyr som bare ble øremerket, var gjenfangst i form av felling under jakta en viktig informasjonskilde. Dyr som var påsatt radiosender ble peilet jevnlig for å kartfeste vandringsruter og tilholdssteder.
Etter hvert er GPS blitt vanlig. Her benyttes satellittovervåkning for å innhente informasjon om dyrenes lokalisering. Informasjonen blir lastet direkte ned på en datamaskin og automatisk overført til en kartdel. Bruken av GPS har revolusjonert muligheten for datafangst i volum og med presisjonsnivå man tidligere ikke hadde adgang til.
En positiv sideeffekt av merkeprosjekter, er at det skaper et stort engasjement blant jaktrettshavere og jegere. Dette er med på å øke interessen for hjorten, og forståelsen for samarbeid i forvaltningen.
Fellingsstatistikk
I mange områder er fellingsstatistikk det viktigste kunnskapsgrunnlag når be‑ standsplaner skal utarbeides. Aktiv bruk av dette som styringsverktøy kan imidler‑ tid slå feil ut. Andre kunnskapstyper må brukes i tillegg, for at beslutningsgrunnla‑ get og videre måloppnåing blir best mulig.
Fellingsstatistikken skiller hjorten i kjønn fordelt på kalver, 1½ åringer og eldre. Gruppen eldre inneholder dyr som er 2½ år og eldre, men sier ingenting om aldersfordelingen innen gruppen. Ut fra tildelt kvote regnes fellingsprosenten ut.
Tradisjonelt har fellingsprosenten vært et viktig styringsverktøy i forvaltningen. Man har styrt avskytingen grovt sett med å tildele færre fellingstillatelser når fellingsprosenten, og da også bestanden, blir lavere, og flere fellingstillatelser når fellingsprosenten og bestanden øker. Høy fellingsprosent har vært ansett som viktig for å kunne styre kjønns og aldersmessige uttak. Ulempen har vært at iveren etter høy fellingsprosent faktisk har vært et hinder for å gi ut nok løyver til å
Fellingsstatistikken skiller hjorten i kjønn fordelt på kalver, 1½ åringer og eldre. Foto Erlend Haarberg
hindre uønsket bestandsvekst. Dette har imidlertid endret seg med økt andel felte dyr gjennom godkjent bestandsplan. Riktig bruk av bestandsplan, og god må‑ loppfølging av planen, sikrer at man på forhånd har fullstendig kontroll på forde‑ ling av de faktisk felte dyrene i kjønn og alder. Fellingsprosenten styrer da ikke fordelingen av uttaket av det kjønns og aldersmessig lengre, og man kan fristille tildelingen fra fellingsprosenten. Fordelen er at man da i større grad kan tillate høy løyvetildeling uten at dette vil ha negative effekter på kjønns og aldersfordelt uttak, og dermed unngå ulempene høy fellingsprosent har vært forbundet med. For områder der man ønsker å kontrollere bestandsveksten er det viktig med høy andel bestandsplan, slik at man kan tildele mange løyver uten at høy tildeling fører med seg store ulemper.
En forvaltning med stor andel årlig tildeling uten bestandsplan trenger fortsatt fokus på fellingsprosenten. For å kunne gjennomføre en målrettet bestandsforvalt‑ ning, bør fellingsprosenten ligge på minimum 75 80 %. Dette vil si at fellingspro‑ senten bør økes i mange områder i Norge. En fellingsprosent på for eksempel 50, vil si at man skyter bare halvparten av tildelte dyr per år. Dette er uheldig, og i slike tilfeller kan en målrettet avskytning være vanskelig å gjennomføre. I stedet bør man arbeide for å øke fellingsprosenten.
Det er viktig å understreke at man bør ha flere styringsverktøy enn fellingsprosen‑ ten. Hvis det ikke brukes flere metoder i området, bør en etablere andre i tillegg.
Et dyr i god kondisjon har større sjanse for å overleve vinteren. Dette gjelder spesielt for kalver og ungdyr. Kroppsvekten har også stor betydning for produk‑ sjon, og dermed hvor mye vi kan høste og/eller hvor mye som går til fremtidig produksjon. Normalt får nesten alle koller over 3 år én kalv hvert år. Hos hjorten vil vektvariasjoner først og fremst føre til at en varierende andel av 2 årige koller føder kalv.
Kalvenes vekt og utvikling er avhengig av morens vekt og kondisjon. En stor mor i god kondisjon føder som regel en stor kalv med store overlevelsesmuligheter. Dette er et godt utgangspunkt for videre vekst. En liten mor i dårlig kondisjon føder gjerne kalvene seinere på sommeren og med lavere kroppsvekst. Kalvene fødes dermed rett inn i en negativ spiral (liten kalv à liten 1½ åring à liten voksen). Slike forhold vil kunne ha negative effekter i flere år framover.
Kalvens vekt og utvikling er avhengig av morens vekt og kondisjon. Foto: Nils Olav Talgøy
Slaktevekter
God kunnskap om utvikling av slaktevekter kan ha stor anvendelse når bestands‑ planer skal utarbeides. Kunnskapen forteller blant annet om størrelsen på bestan‑ den står i forhold til områdets bæreevne. En negativ utvikling over tid må føre til at mål og tiltak tas opp til diskusjon. Slaktevekter må ikke sees på isolert sett, men sammenholdes med annen kunnskap.
Slaktevekten er vekten av dyret uten skinn, hode (kappet ved øverste halsvirvel), indre organer (unntatt nyrene) og beina kappet ved ankel og håndledd (som de fleste tror er albu og kneledd). Slaktevekten utgjør 50 59 % for koller, kalver og ungdyr. For eldre bukker varierer dette forholdet mer. Årsaken er vekttapet under brunsten.
Slaktevekten blir også påvirket av fellingstidspunkt. I gjennomsnitt øker kalvenes slaktevekter med 4 5 kg (ca. 20%) fra september til november, mens voksne bukker (2 år og eldre) taper fra ca. 15 til nærmere 30 % av levende vekt i samme tidsrom. Spissbukkene derimot holder vekten eller taper kun noen få kg i løpet av høsten. Kollene har en relativt stabil eller svakt avtakende vekt i løpet av høsten.
Slaktevekten er vekten av dyret uten skinn, hode, indre organer og beina kappet. På bildet en bukk med slaktevekt 96 kg. Foto: Pål Sindre Svae.
Sammensetning av en bestand kan påvirke slaktevektutviklingen på to ulike måter. Et gjennomgående høyt jakttrykk gjør at dagens hjortebestander i vesentlig grad består av relativt unge dyr. Undersøkelser har vist at i en bestand er gjerne 95 % av dyrene syv år eller yngre. Siden kroppsvekten de første leveårene er nært knyttet til alder, er dette også et forhold som påvirker de gjennomsnittlige slaktevektene innen kategorien eldre dyr (i og med at gjennomsnittsalderen kan gå ned).
En lav andel bukk, og/eller få eldre bukker, fører gjerne til mindre brunstaktivitet blant bukkene. Unge bukker kommer også i brunst ved et senere tidspunkt enn de eldre. Dette kan føre til utsatt parringstidspunkt og dermed senere kalvefødsel. Resultatet er kalver med mindre overlevelsesmuligheter. Unge bukker fører også sannsynligvis til større andel hunnkalver enn eldre bukker. På sikt kan dette ha effekter på rekruttering og kvalitet.
En lav andel bukk, og/eller få eldre bukker, fører gjerne til mindre brunstaktivitet blant bukkene. Foto: Nils Olav Talgøy
Hjortens slaktevekt påvirkes av beiteplantenes næringsinnhold og mengde. Rikelig tilgang til beite av god kvalitet gjennom sommersesongen gir god kroppsvekt. Nye og friske plantedeler har høyere næringsverdi enn eldre og utvokste. Klima og værforhold har også stor innvirkning på beiteplantenes næringsverdi. En kald og tørr sommer gir langsom utvikling av plantene og dermed rikelig med næringsrik føde over en lang periode. Varm og fuktig sommer gir rask utvikling med overflod i en kort periode, men dårligere kvalitet på et tidligere tidspunkt. Variasjoner mellom år i plantenes næringsverdi vil dermed påvirke hjortens slaktevekter om høsten det enkelte år. For kalv og 1/2 åringer er dette spesielt viktig.
Klimatiske variasjoner har ikke innvirkning på gjennomsnittlige slaktevekter over kort tid. Vedvarende klimaendringer vil derimot medføre målbare endringer.
Eksisterende materiale om slaktevekter oppsummeres grafisk der vektutvikling hos ulike kategorier dyr fremstilles over flere år. Materialet må ikke sees på isolert, men i sammenheng med det vi ellers vet om den lokale stammen. Som for andre
typer kunnskap, er det også her nødvendig å ha et størst mulig materiale å bygge på slik at vi får stor grad av sikkerhet i analysene. Der slaktevekter og andre kunnskapstyper indikerer en negativ utvikling i hjortens kvalitet/kondisjon over flere år, kan det tyde på at bestanden er for stor i forhold til områdets bæreevne.
Valdene må her gjennomgå mål og tiltak med sikte på å tilpasse bestandsstørrel‑ sen til ressurstilgangen.
Sett hjort er etablert som nasjonal innsamling av bestandsdata. Metoden går ut på å systematisere observasjonene jegerne gjør under jakta. Metoden representerer muligheter for å fremskaffe kunnskap om bestander.
Innsamling av Sett hjort materiale gjennomføres i praksis ved at jegerne daglig fyller ut et skjema under jakt, eller bruker Sett og Skutt appen, der det noteres jaktinnsats (antall timer og antall jegere), fordeling av observerte og skutte dyr,
Kunnskapen fra Sett-hjort gir ikke eksakte tall på bestandsstørrelse, kolle/bukk-forhold, eller kalveproduksjon i hjortebestanden, men gir bedre kjennskap til endringer i bestanden over tid. Foto: Nils Olav Talgøy
samt nøyaktig slaktevekt. Dette skal gjøres selv om man ikke ser hjort på den enkelte jaktdag. Alle småturer skal også noteres så lenge man har våpen med seg og definerer det som jakt. I løpet av jakta, eller etter jakta blir data samlet inn, data godkjent og tilgjengeliggjort i Hjorteviltregisteret.
Kunnskapen fra Sett hjort gir ikke eksakte tall på bestandsstørrelse, kolle/bukk for‑ hold, eller kalveproduksjon i hjortebestanden. Intensjonen med metoden er derimot å få bedre kjennskap til endringer i bestanden over tid. Metoden gir kunnskap om hva slags effekt tidligere avskytning har hatt på bestanden, og sier dermed noe om hva vi kan forvente av avskytningen fremover.
Det er enkelt å drive forvaltning når målet er bestandsvekst. I mange kommuner har man derimot i flere år forsøkt å flate ut eller redusere størrelsen på hjortebe‑ standen, men uten å lykkes helt. En utbredt erfaring er derfor at det å stabilisere eller redusere bestander er vanskelig. Det er gjerne da man oppdager at kunn‑ skapen om bestanden er for liten, og innser at det tar flere år å samle inn en tidsserie av materiale som kan danne grunnlag for ”riktige” beslutninger i forhold til de mål som vedtas. I den forbindelse vil Sett hjort med stor oppslutning og innlevering ha mye å tilføre.
Alt etter hva som skytes i ulike områder av landet, er det regionvise forskjeller på kjønns og alderssammensetning i hjortebestanden etter avsluttet jakt. Ofte tas det ut et skjevt uttak av dyr i forhold til den naturlige produksjonen. Over tid fører dette til at bestandssammensetningen endres. Ved å gjennomføre Sett hjort registreringer over større områder kan slike endringer fanges opp på et tidlig tidspunkt. Da vil det være mulig å gjennomføre tilpasninger i virkemiddelbruk/ avskytning før utviklingen har gått for langt i negativ retning.
Sett hjort representerer helt nye muligheter for å fremskaffe kunnskap til den planbaserte forvaltningen. Enkelte har gitt uttrykk for at dette er det største som har skjedd i hjorteforvaltningen siden rettet avskytning ble innført.
På eksisterende Sett-hjort skjema registreres følgende:
• Antall sett hjort, jegere og timer per dag.
• Om det er jakt på innmark eller i skogen
• Fordeling av sette dyr på bukk, koller, kalv og ukjente dyr.
• Fordeling av felte dyr på bukk, spissbukk, kolle 1,5 år, koller 2,5år og eldre, samt kalver fordelt på kjønn
På bakgrunn av disse opplysningene beregnes bl.a følgende forholdstall som over tid kan beskrive en trendutvikling:
Sett hjort per jegerdag viser hvor mange hjorter hver jeger i gjennomsnitt ser per jegerdag. Verdien får vi ved å dele antall hjort som er observert på antall jegerdag. Det er naturlig å anta at når ”Sett hjort per jegerdag” øker, er dette fordi bestanden øker. Tilsvarende må man anta at bestanden reduseres når ”Sett hjort per jeger‑ dag” synker. Undersøkelser fra elgforvaltningen har bekreftet at dette vanligvis er tilfelle. Det er imidlertid ikke gitt at ”Sett hjort per jegerdag” øker eller minker like mye som hjortebestanden.
Felt hjort pr jegerdag viser hvor mange hjorter som felles pr innsatsfaktor. Det er naturlig å anta at når «Felt hjort pr jegerdag» øker, er dette fordi bestanden øker. Men det kan også komme av at jakten gjennomføres på en mer effektiv måte enn tidligere, bedre utstyr, mer fleksibel organisering, flytting av kvoter internt eller mellom vald etc.
Kolle sett per bukk forteller om endringer i kjønnsforholdet i bestanden. Verdien får vi ved å dele summen av alle observerte koller (1+) på antall observerte bukker (1+). Utvikling i ”kolle sett per bukk” vil kunne fortelle om det har skjedd endringer i kjønnssammensetning.
Spissbukk sett pr bukk forteller om endringer i aldersfordelinga i hanndyrdelen av bestanden. Utvikling i spissbukk sett pr bukk vil fortelle om det har skjedd endring i andelen spissbukker ifht eldre bukker i bestanden.
Kalv sett per kolle forteller om endringer i kalveproduksjon. Verdien får vi ved å dele antall observerte kalver på antall observerte koller (inkludert 1½ årige). Hvis ”kalv sett per kolle” endres over tid, kan dette være et signal om at kvaliteten på produksjonsdyra er i endring (her må også slaktevekter trekkes inn i vurderingene).
Andel felte av sette dyr samlet og fordelt på kjønn og alder forteller om hvor stor andel av de observerte hjortene samlet og i ulike kategorier vi faktisk skyter. Verdien får vi ved å dele antall skutte dyr på antall observerte dyr samlet og pr kategori bukk, kolle og kalv. Ved behandling av Sett hjort materiale får vi frem verdien både for alle dyr samlet og for de tre kategoriene bukk, kolle og kalv. ”Andel felte av sette dyr” gir et godt bilde av hvilke typer dyr jegerne velger å felle under jakta, og vil vise om andelen felte endres ifht mengden kategorien forekommer i bestanden. Feks om andelen koller i bestanden går ned når man øker tall felte koller.
Sett hjort materialet må bestå av tilstrekkelig antall observasjoner (over et større område) for å øke sannsynligheten for at endringer gjenspeiler faktiske endringer i bestanden. Vi er avhengig av materiale fra flere år tilbake i tid (såkalte tidsseriedata). Derfor er det også viktig å gjennomføre registreringene på samme måte fra år til år.
Kalv sett per kolle forteller om endringer i kalveproduksjon. Foto: Nils Olav Talgøy
Ninarapport 1043 – 2015.
NINA evaluerte Sett hjort ogSett elg metodikken ved analyser av data fra innsam‑ lingen holdt opp mot en rekonstruert bestand i overvåkingskommunene. De oppsummerte at innsamlingsordningen hadde verdi for forvaltninga og at det var mange fordeler med ordningen, men at data måtte brukes med forsiktighet og at det i ulike sammenhenger var utfordringer med at indekser kunne vise og leses som bestandsendringer som ikke fant sted.
Vårtelling av hjort på innmark
Telling av hjort på innmark om våren har stedvis blitt gjennomført siden 1970 tallet. Hensikten er å fremskaffe kunnskap om eventuelle endringer i bestandsstørrelse.
Om metoden
Metoden går ut på å telle dyr (fordelt på alder og kjønn) som viser seg på innmarka om våren. Vårtelling av hjort gjennomføres i mange kommuner på Vestlandet,
Om våren vil mange hjorter samles på innmarka for å finne beite. Foto: Nils
men foregår per dags dato ikke etter én felles metode. Tellingene blir som regel gjennomført ved at et antall personer kjører langs faste ruter og teller/registrerer hjort på innmark. Vårtellingsmetoden har en fordel med at den skjer uavhengig av jaktutøvelse. Det kan gi bedre kunnskapsdata for bestandsendringer særlig i områder der forekomsten av hjort er lav, og i områder der hjorten ikke er spredt bredt utover landskapet, men opptrer sporadisk og klumpvis i forekomst.
Telleperioden starter når den første ”groen” kommer. Tidspunktet for når vårbeite på innmarka starter og slutter vil naturlig nok variere i vårt langstrakte land.
Beliggenhet i form av avstand til kysten og høyde over havet er sentralt. Telleperioden samlet sett strekker seg derfor vanligvis fra april til juni. I et enkelt område er det likevel sjeldent aktuelt med en så lang telleperiode. I noen kommu‑ ner telles det bare én utvalgt dato, mens det i andre telles 3 7 ganger over en måned eller to.
Det er vanlig å utarbeide en instruks og et skjema for tellekorpset slik at tellingen blir gjennomført etter samme mal i et større område. Det er en fordel med et interessert tellekorps samt at de samme personene er med hvert år. Telling av dyr foregår som regel fra bil ved hjelp av kikkert og kunstig lys. Innsamlet materiale kan registreres og fremstilles i regneark. Vårtellinger av hjort er ikke en del av den nasjonale innsam lingen av kunnskapsdata, men er lokalt og regionalt brukt flere steder.
Hvis mulig er det en stor fordel å bestemme dyrenes alder og kjønn, selv om det her ligger klare begrensninger (ofte ganske stor usikkerhet). Det bør likevel være mulig å registrere antall koller, antall kalver og antall bukker (selv om bukkene kan felle geviret i løpet av telleperioden). I tillegg kan man bruke kategorien ukjente dyr.
Når vårtellingsdata skal analyseres, må man kjenne til de ulike faktorene som påvirker telleresultatet. Dette er i første rekke værforhold, spredning av møkk like inntil tellingsdatoen og seine snøfall. Påvirkning av disse på det samlede resultatet reduseres ved å telle flere ganger over et visst tidsrom.
Felles for alle framgangsmåtene som brukes under vårtelling av hjort, er at de er ment å gi kunnskap om utviklingen i en hjortebestand innenfor et bestemt område. Erfaring fra noen områder tilsier at det er sjelden at man teller mer enn 2/3 av bestanden, selv ved maksimalt gode telleforhold. Tallet varierer imidlertid betydelig. Spesielt bukkene vil være sterkt underrepresentert.
Ut fra det innsamlede materialet kan man regne ut indekser som andel kalv av koller, eller andel kalv eller bukker av totalt observerte dyr. Sammenstilling av slike data fra flere år brukes for å få kunnskap om bestandsutvikling.
Vårtelling kan egne seg til å registrere omfang av naturlig vinterdødelighet hos kalver og åringer. Slike opplysninger gir mulighet til å avpasse høstens jaktuttak, noe som kan medvirke til å opprettholde en stabil bestandsstruktur og størrelse.
Om våren er hjorten en vanlig gjest på innmarka. Årlig telling av dyr over store områder på flere fastlagte telledatoer, kan si noe om bestandsutvikling over tid. Spesielt fremheves vinterdødelighet blant kalver og årringer.
Foto: Nils Olav Talgøy.
Dersom tellingene samkjøres over store områder, og det telles på flere datoer, kan metoden også gi et grovt bilde av dyrenes hovedtrekkmønstre.
Store endringer i antall telte dyr bør vurderes nøye, og man må stille seg spørsmå‑ let om hva som er grunnen til dette. Skyldes det spesielle forhold, eller er det rett og slett endringer i bestanden som følge av avskytningen? I noen kommuner er det vist stor sammenheng mellom antall observerte dyr på innmarka om våren og antall felte dyr påfølgende jakt. Vårtellinger kan derfor være nyttig (med noe forsiktighet) for å vurdere jaktuttaket kommende høst.
Undersøkelser av metodikken viser at metoden i flere tilfeller gir tallmateriale som viser endringer som kan spores til endringer som ikke faktisk er i bestanden. Etter en hard vinter kan eksempelvis vårtellingstallene bli uvanlig høye fordi en større del av bestanden oppsøker innmarksarealene i større grad enn normalt. Innsikt og kunnskap om slike feilkilder bør tas hensyn til i bruken av vårtellingstallene.
Hjorten er mer selektiv i sitt fødevalg enn typiske grovfôrbeitere som ku og sau. Den er derimot mindre selektiv enn eksempelvis” feinschmeckehren” rådyret. Det meste av fødetilfanget skaffes gjennom beiting i feltsjiktet, men også busk og tresjiktet utnyttes gjennom hele året.
Hjorten velger vanligvis beiteplanter i tråd med tilbudet. Generelt kan vi si at ferske, saftige, smakelige og næringsrike planter og plantedeler er mer attraktive enn eldre og fiberrike. Dietten gjennom året vil derfor variere avhengig av hva som til enhver tid er “best” og som ernæringsmessig gir mest utbytte.
I spiringsperioden på våren og forsommeren er utvalget av ferske og fristende skudd variert, men tilgangen er liten. Hjorten beiter derfor på mange ulike plante‑ slag for å tilfredsstille et økende fødebehov. I tillegg til bondens grønne eng er den tidligspirende hvitveisen en favoritt i denne tiden.
Utover sommeren øker fødetilbudet. Det blir mer av hvert planteslag, men næ‑ ringsverdien blir gradvis redusert. Mesteparten av beitingen rettes nå mot et mindre utvalg plantearter som gir høyt næringsmessig utbytte. Gras og halvgras er de viktigste plantegruppene for hjorten. Smyle, blåtopp, kvein og svingelarter er blant de vanligste beiteplantene, men også ulike urter som stormarimjelle, tepperot, skrubbær og gauksyre er viktige i sommerdietten. Skudd og blader fra en rekke busker og trær beites, og bjørk, hassel, rogn, selje, osp, einer samt ulike
Skudd og blader fra en rekke busker og trær beites, og bjørk, hassel, rogn, selje, osp, einer samt ulike vierslag inngår i menyen. Foto: Nils Olav Talgøy.
vierslag inngår i menyen. I tillegg er blåbær en viktig beiteplante gjennom store deler av året.
På ettersommeren og høstparten minker tilgangen på gode og næringsrike beiteplanter. Generelt blir kostholdet igjen mer variert, men avhenger av hvilke fødeemner som til enhver tid er tilgjengelig. Menyen om høsten og vinteren er preget av mer fiberrik kost. Dette skyldes at fiberinnholdet i sommerens delvis visnede beiteplanter er høyt, men også at lyng, knopper og kvist utgjør en større del av fødemengden. Røsslyng, blåbær, tyttebær og einer er populære beiteplan‑ ter, men med økende snømengder skjer en større del av beitinga i busk og tresjiktet. I tillegg til knopper og skudd blir også bark frå mange treslag beitet i ulikt omfang. Løvtrær som rogn, osp, selje, kristtorn og ulike slags frukttrær er spesielt utsatte, men også gran og furu blir beitet. Spesielt populær er den tynne, saftige barken på greiner og unge trær. Hogst, vindfall, snøras og rotvelter m.v. kan derfor bidra til å øke tilgangen på disse matkildene.
Bonitet, temperatur, vanntilførsel, eksponering m.m. er miljøbetingelser som avgjør hvilke planter som kan vokse på hvilke steder. Vårt langstrakte og varierte land byr på mange variasjonsmuligheter, og sammen med øvrige miljøbetingelser er disse forholdene med å sette rammer for hjortens levevilkår. Kultivering og beitepress er også forhold som påvirker fødetilbudet. Dyrkede arealer, beiter,
kulturskog og hogstflater er resultater av tiltak som påvirker den naturlige plante‑ produksjonen. Kultiveringsgrad og driftsintensitet spiller også en vesentlig rolle for den produksjonen et område kan gi. Vår modifisering av landskapet som omgir oss har dermed svært stor effekt på viltets levebetingelser.
Beitepress fra hjorten selv og andre planteetere, påvirker i større eller mindre grad plantedekkets sammensetning og produksjon. Ulike planter responderer forskjel‑ lig på beiting, og ulike beitetrykk kan gi vidt forskjellige resultater. Hardt beitetrykk har negativ effekt på alle planter. En rekke arter av gras, halvgras, lyng, tre og busker vil derimot kompensere for eller øke produksjonen av biomasse som følge av moderat beiting. Urter tåler på sin side beiting generelt svært dårlig.
I tillegg til beiting av skudd og blader, kan tre og busker også utsettes for bark gnag. For hjorten er bark på ingen måte noe mindreverdig fødealternativ. Enkelte treslag har rett nok bark med liten smaklighet og høye konsentrasjoner av garve‑ stoffer (for eksempel hegg, bjørk og gråor). Bark fra andre treslag kan derimot være både smakelig, næringsrik og lett fordøyelig, og er derfor høyt prefererte fødeemner (eksempelvis furu, osp, selje og rogn).
Ved siden av strukturmessige endringer, produserer de fleste urter, lyng og treslag kjemiske forbindelser som respons på beiting. Disse kalles med en fellesbetegnel‑ se for antibeitestoffer. Dette er del av plantenes mobiliserbare forsvar og skal bidra til å redusere fremtidig beiting. Mens enkelte av stoffene er smaksstoffer eller rene gifter, virker andre hemmende på selve fordøyelsesprosessene hos beitedyrene. Vi vet likevel ennå for lite til å fullt ut å forstå samspillet mellom planter og beitedyr.
I tillegg til beiting av skudd og blader, kan tre og busker også utsettes for barkgnag. Foto: Nils Olav Talgøy.
Hjortens næringsbehov er relatert til årstid, værforhold, alder og reproduksjons‑ status. Sesongmessige variasjoner gjenspeiler i stor grad de naturlige svingninge‑ ne i næringsgrunnlaget. For hjorten blir utfordringen gjennom året dermed å velge det leveområdet som best mulig dekker dens varierende behov.
Mattilbudet er til enhver tid relatert til de valgte oppholdsstedenes vegetasjons‑ sammensetning, kvantumet av nyttbar plantemasse og hjortens tilgang til plante‑ dekket. Hva som finnes, trenger ikke å samsvare med hva som er tilgjengelig. Som følge av store snømengder vinterstid kan hele mattilbudet på bakken bli utilgjen‑ gelig for hjorten. I tillegg er inngjerding av åker, eng og annen verdifull produk‑ sjon også med på å redusere tilgangen til foretrukne beiteplanter. Slike forhold kan være av avgjørende betydning for hvor godt ulike områder egner seg som leveområder.
For den norske hjortebestanden er det i all vesentlig grad tilgangen til vinterbeite, som representerer en ernæringsmessig begrensning. Selv om dyras næringsbehov er svært redusert gjennom disse månedene, er gode overvintringslokaliteter med tilstrekkelig fødetilgang helt avgjørende. Ulike tilholdssteder kan ha vidt forskjelli‑ ge kvaliteter, og behovet for disse vil variere. Tette granbestand er nærmest for en ernæringsmessig ørken å regne for en sulten hjort. I perioder kan likevel de gode mulighetene for skjul og ly i slike habitater oppveie kostnadene knyttet til næ‑ ringsmangel. Hjortens utfordring ligger i å velge et best mulig tilholdssted ut fra egne behov og miljøets begrensninger.
Innmarkas mattilbud
Det er sannsynligvis svært få hjorter som en eller annen gang i løpet av livet ikke gjør bruk av innmark eller kultiverte beiter. På grunn av bondens gjødsling og bearbeiding er disse områdene gjerne grønne og frodige lenge før våren kommer i utmarka. Høyt næringsinnhold i plantene gjennom store deler av vekstsesongen og stort plantevolum på begrenset område, gjør beiting på innmark energimessig kostnadseffektivt. I mange områder kan hjortens innmarksbeiting bli et lokalt problem. Negative følger i form av avlingstap, tråkkskader, tilgrising og vekkbei‑ ting av de mest smaklige artene, kan i større eller mindre grad resultere i økono‑ miske tap for bonden. Under ellers like forhold er nyetablert eng mest attraktiv, og smaklige planteslag som timotei og bladfaks foretrekkes.
Mange steder er nok tilgangen på eng og innmark avgjørende for den lokale hjortebestanden. I de tilfeller er det ekstra viktig at bestandsforvaltningen skjer ut fra kunnskap om miljøets øvrige naturlige begrensninger. Om ikke kan resultatet bli en uønsket overbeskatning av bestandens ressursgrunnlag.
Mange steder er tilgangen på eng og innmark avgjørende for den lokale hjortebestanden. Foto: Nils Olav Talgøy.
Fra kyst til innland og fra lavland til høyfjell er det store forskjeller i plantedekkets sammensetning, mengde og kvalitet. Gjennom sesongmessige forflytninger søker hjorten å utnytte de fordelene dette gir. Gevinsten er vesentlig relatert til variasjo‑ ner i fordøyelighet og energimessig utbytte fra ulike næringsemner. Dyr som har tilgang til slike ernæringsmessige gradienter vil ha vekstmessige fortrinn fremfor andre. Om vi beveger oss fra sør mot nord og fra kyst mot innland, vil vi som en hovedregel registrere en økning i kroppsvekter for sammenlignbare dyr. Vektendringene reflekterer beiteplantenes ernæringsmessige forskjeller gjennom vekstsesongen. Slik variasjon kan også oppnås lokalt ved å følge plantedekkets utvikling fra lavlandet og opp i fjellet. Dyr som utnytter dette får mulighet til å beite unge og lettfordøyelige plantestadier over et langt tidsrom. Sammenlignet med et mer stasjonært alternativ kan denne strategien gi energimessige fordeler.
Ved siden av de geografiske variasjonene knyttet til plantedekket, vil det også være forskjeller mellom år. Plantenes veksthastighet og utvikling avhenger av temperatur og fuktighet. Høy temperatur og tilstrekkelig fuktighet gir gode vekstforhold for plantene. Plantenes utvikling går raskt, biomasseproduksjonen er stor og fiberinnholdet blir høyt. For plantespisere er ikke dette den best tenkelige situasjonen. Da er det bedre med en kald og tørr vekstsesong, som gir sein plante‑ utvikling, lavt fiberinnhold og relativt høy energigevinst.
Næringstilbud og plantesammensetning i utmarka påvirkes i stor grad av det beitepresset plantene utsettes for. Innen elgforvaltningen har registrering av beitetilbud og beitepress i enkelte områder blitt brukt som beslutningsgrunnlag. Tilsvarende registreringer er i liten grad gjennomført for å registrere statusen for hjortens beiter. Vedvarende overbelastning av beitegrunnlaget kan gi langsiktige negative effekter for både planter og dyreliv. Redusert tilvekst og forynging, endret artssammensetning og endrede miljøbetingelser er noen av forskjellene plantelivet vil erfare. Redusert tilgang på preferert beite fører ikke i første omgang til at hjorten forsvinner. Beitetrykket rettes derimot over på andre og mindre foretrukne beite planter. På denne måten påvirkes en stor del av det tilstedeværende plantetilbudet.
For plantespisere er en kald og tørr vekstsesong, som gir sein planteutvikling, lavt fiberinnhold og relativt høy energigevinst, det beste. Foto: Nils Olav Talgøy.
Hjorten kan påføre drivverdig skog betydelige skader. Lokaliteter med periodevise høye bestandstettheter er de vanligste problemområdene, men skader kan også være drevet av klimatiske forhold som oppstår uavhenging av bestandstetthet. Furuforyngelser og gran i hogstklasse III og IV er spesielt utsatt.
Det som er vesentlig skade for en kvist, er ikke nødvendigvis vesentlig skade for treet. Videre er det som er vesentlig skade for treet ikke nødvendigvis vesentlig skade for bestandet osv. Ikke all skade på trær gir økonomisk tap for skogeieren.
Økonomiske tap som følge av beiteskade på drivverdig skog kan enten skyldes problemer ved foryngelse, produksjonstap innen etablerte bestander eller kvali‑ tetsmessig forringelse av trevirket innen etablerte bestand. For det meste er slike skader knyttet til gran eller furu. I tillegg til at det i mange hjorterike områder er blitt umulig å etablere nye furubestander, går unge granbestander en svært usikker fremtid i møte. Med slike utsikter er det lett å forstå at enkelte skogeiere ikke ønsker å investere tid og penger på skogreising. Der skogeierne opplever de økonomiske tapene som for store, må forvaltningen ta problemstillingen opp til diskusjon. Her må mål og virkemidler vurderes for å redusere skadene. Det finnes sjelden generelle løsninger på skadeproblem. Lokal kunnskap og lokal tilpassning og oppfølging sammen med konkrete tiltak på aktuelt område er ofte påkrevd. Generelt vil redusert tetthet av hjort være naturlig å tenke som løsning, men erfaring viser at store skader også kan oppstå i områder med lav tetthet. Hjorten er med sin sosiale struktur ofte også forekommende i stor tetthet gruppevis som kan ha stor avstand mellom ulike grupper av dyr. Generelle tiltak på bestandsnivå vil i slike tilfeller i mindre grad treffe behovet for nødvendig skadereduskjon svært lokalt. Løsningene blir da ofte å gjennomføre harde tiltak på svært lokal skala for å se om det hindrer videre skade der dette ikke tåles.
Generelt er både barkskrelling og beiting av skudd i hovedsak et vinterfenomen i Norge. Skuddbeiting er i hovedsak et problem for de yngste bestandene og kan føre til veksthemming, deformering, forringet virkeskvalitet og død for de hardest rammede trærne. I områder med en tett hjortebestand og høyt beitepress, kan det være vanskelig å få frem tilfredsstillende foryngelse i plantefeltene. Særlig dersom snødekke er lite vinterstid slik at hjorten kommer til/ sparker frem plantene. Barkskrelling kan også gi store skader på skogen. Furua er mest utsatt på gode boniteter med høy tilvekst og lange årsskudd. Den tynne stammebarken hos de yngste aldersklassene av furu er spesielt utsatt. Omfattende ringbarking resulterer enten i at hele treet eller toppen dør. Selv i tette foryngelser, kan et omfattende skadepress føre til at hele eller deler av bestandet enten forsinkes i foryngelsespro‑ sessen eller får svært redusert produksjonsevne.
Etter hvert som furua vokser danner den en hard skorpebark på de eldste delene av treet. De delene som befinner seg i hjortens beitehøyde blir dermed mindre attraktive og dermed lite skadeutsatt. Ved avvirkning av eldre furuskog blir den skorpefrie barken i tretoppene og på de øverste kvistene igjen tilgjengelig. Resultatet blir ofte en ivrig beiting på hogstavfall og trestammenes øverste deler. På dette stadiet er det derimot uaktuelt å snakke om beiteskader.
Gjennom vinteren kan tette granbestander gi godt ly for vær og vind. De er derfor attraktive tilholdssteder for hjorten. Streng kulde eller store snømengder fører til at dyra blir stående lenge i disse områdene. I slike perioder kan de forårsake
betydelige skader i form av barkgnag. De mest utsatte aldersklassene er hogstklas‑ se III og IV. Innen disse har bestander på gode granboniteter som G20 og G23 det største skadeomfanget. Naturlig oppkvisting fristiller den nederste delen av stammen, og gjør at hjorten kommer lettere til. Undersøkelser har vist at monokul‑ turer av gran er mer utsatt for skader i form av barkgnag enn blandingsbestander. Dette kan skyldes at blandingsbestandene er mindre attraktive som tilholdssteder, eller har et bedre og mer omfattende mattilbud enn tette granbestander.
Hjortens barkgnag på gran vinterstid er hovedsakelig i hogstklasse III og IV. Foto: Anders Øfstaas
Sårene er ikke nødvendigvis så store, men for treet får det likevel omfattende følger i form av uttørking, angrep av råtesopper, svekking og tapt konkurranseev‑ ne. Ofte dør treet direkte eller indirekte som følge av de påførte skadene. Isolert sett kan vi ikke si at dette representerer et økonomisk tap for skogeieren. En større eller mindre andel av trærne vil uansett falle fra som del av en naturlig tynnings‑ prosess. For å kartlegge omfanget av beiteskader må det gjennomføres registre‑ ringer både av skadde og uskadde trær innen det aktuelle bestandet. Fra disse tallene kan det beregnes eventuelle tap på grunn av skadene. Med 200 uskadde trær jevnt fordelt per dekar, vil en forvente full verdiproduksjon. Dersom noen av disse trærne er skadd eller det er lavere treantall og/eller ”hull” i bestandet, vil dette føre til reduksjon i verditilveksten.
Hjortens feiing mot trær for å fjerne gevirets basthudlag kan påføre enkelttrær omfattende skade. Adferden er også knyttet til bukkenes markeringsadferd under brunstperioden. Feiing skjer oftest mot undertrykte og dårlig utviklede trær samt mot busker. En enslig gran i et furubestand, eller innslag av fremmedartede treslag, er gjerne mer utsatt for bukkenes interesse enn andre trær og busker. Tilsvarende er yngre trær mer utsatte feieobjekter enn eldre. Alt i alt får feiing sjelden økonomiske konsekvenser for skogeier fordi det rammer bare et fåtall, spredtstående trær.
Det er ingen tvil om at hjorteskader i skogen kan medføre tap. Kvantifisering av skader i kroner og øre er komplisert. Nyetablerte skader kan vurderes til forvente‑ de skader, men realiserte skader har man ikke oversikt over før bestandet blir hogd. Faktorer og prising for ulike sortiment varierer over levetida til et bestand, noe som gir utfordringer for å beregne tapet skaden kommer til å medføre. Modeller for kvantifisering er likevel nyttige til illustrasjon og sansynliggjøring, og kan også brukes for å synliggjøre kost/nytte og vurdering av hvilke tiltak som er reelle å sette inn for å motvirke skade.
Hjorten kan påføre eng og annen produksjon på innmark betydelige skader. Lokaliteter med periodevise svært høye bestandstettheter er de vanligste pro‑ blemområdene. Godt drevet eng samt frukt, bær, grønnsaker og pyntegrøntvek‑ ster er spesielt utsatt. Toleransen for skader er svært krevende for intensive produksjoner, og få individer av hjortevilt kan gjøre svært stor skade på svært kort tid om de kommer til slike produksjoner.
Hjorten har sitt naturlige beite i utmarka. Dette er likevel ikke til hinder for at dyrene ofte søker til innmark for å finne mat. Gjødsling og kultivering fører til at vekstene her til tider har et høyere næringsinnhold enn de naturlige beiteplante‑ ne. Frukt, bær, grønnsaker, pyntegrøntproduksjoner o.l. er særlig utsatt for beiting. Disse vekstene er smakelige og næringsrike og derfor svært ettertraktet som føde. Siden dette er planter som blir intensivt dyrket på relativt små arealer, blir skadene raskt omfattende og kostbare.
Hjort på innmark (eng) er etter hvert blitt et vanlig syn på Vestlandet. Spredte enkeltindivider og småflokker er mange steder dagligdagse, og til enkelte tider av året kan man i tillegg observere ansamlinger på 50 100 dyr innen avgrensede områder. Både det jevne beitetrykket og de periodevise toppene fører selvsagt til en påkjenning for enga. Om hjortens beiting fører til skader, og i tilfelle i hvilket omfang, avhenger av flere forhold. Faktorer som virker inn på dette er når på året beitingen skjer, omfang og varighet, engas artssammensetning og sårbarhet, samt vær og føre i beiteperioden. En regnvåt nyetablert eng kan eksempelvis påføres store skader bare etter noen hastige beitetokt fra et fåtall hjorter. Motsvarende kan selv svært omfattende, men forbigående, beitetrykk på gammel eng om våren få små effekter på avlingens mengde og kvalitet.
Avlingsreduksjonen som følge av hjortens beiting er ikke bare et resultat av hvor
mye avling som faktisk er beitet vekk det enkelte år. En helhetlig vurdering av tap og ekstra kostnader må inneholde flere momenter. Tråkk, tilgrising av fôret og endret artssammensetning over tid er noen av forholdene som påvirker fôrkvalite‑ ten i negativ retning. Vedvarende beiting fører til at de mest ettertraktede beite‑ plantene forsvinner fra enga. Timotei, bladfaks og kløver er eksempel på preferer‑ te, men lite beitetålige grasarter. Hjortens preferanse for disse artene bidrar til en raskere forringelse av enga enn det en naturlig aldringsprosess skulle tilsi. Skal bonden opprettholde det samme avlingsnivået som uten beiting, blir han/hun nødt til enten å høste et større areal, eller fornye enga oftere. Begge alternativer medfører økte driftskostnader.
Som for skogskader vil innmarksskader kunne oppstå lokalt og med behov for å løse dette lokalt snarere enn generelle løsninger på bestandsnivå. Summen av tiltak som kan brukes til gjennomføring er stor, men løsningene krever samhand‑ ling mellom aktørene. Det er den private forvaltningen som har best verktøykasse for å løse akutte ”her og nå” problemer. Verktøykassen til offentlig forvaltning er noe mer begrenset, og mer til anvendelse for tiltak som kan ha effekt på lengre sikt. For aktørene samlet sett har man felles gode muligheter for å løse skadeutfor‑ dringer forvoldt av hjortevilt både akutt og over tid.
Kvantifisering av skader på eng i forsøksfelt etablert på enkeltbruk kan vise skader på kr. 850, dekar og mer, og kan beløpe seg til årlige skader for hundretusenvis av kroner for skadeutsatte enkeltgrunneiere. Hjorten kan for noen koste mye mer enn den smaker.
Hjort kan ta godt for seg av matfatet på innmarka. Foto: Nils-Olav Talgøy.
Taksering av skadeomfang på avgrensede produksjoner som pyntegrønt, bær, frukt og grønnsaker, er en relativt enkel oppgave. Utfordringene er betydelig større i forbindelse med vurdering av omfang og effekter etter beiting på eng. Hovedproblemet er at en svært sjelden har gode ubeitede referanser til den skadesituasjonen en står overfor. Med et svært varierende beitetrykk og utgangs‑ punkt blir effektene også svært ulike. De takseringer som er blitt gjennomført er derfor i stor grad basert på skjønn og ikke på objektive kriterier. Etterhvert fram‑ kommer erfaring av å gjennomføre ulike tiltak for å motvirke skade på eng. Norsk Landbruksrådgiving har gjennomført undersøkelser og innhentet erfaring fra aktive brukere med hjorteskader på eng. De bruker erfaringene og resultater i produsentveiledningen på bruknivå alt etter forholdene på stedet. Fagartikler er tilgjengelige på nlr.no og artiklene oppdateres med nytt fagstoff etter hvert som det tilkommer.
Når det skal utarbeides forvaltningsplaner og mål for hjort, må det gjøres opp status når det gjelder eventuelt omfang av beiteskader på innmark. Forvaltningen må drøfte og enes om bestandsstørrelse sett i forhold til skadeomfang og bønde‑ nes toleranse for skade. Videre må det også vurderes om det skal gjennomføres skadeforebyggende tiltak lokalt hos den enkelte bonde.
I tillegg til det som er nevnt over, kan hjortebestander også påvirke andre områ‑ der. Private hager, kirkegårder m.m. er eksempler på hvordan hjortens beiting raskt kan føre til negative reaksjoner. Det er oftest ikke snakk om de store økono‑ miske kostnadene i slike tilfeller, men det kan være ille nok for dem som rammes.
OPPSUMMERING
• I dag finnes større eller mindre hjortebestander spredd over det aller meste av landet sør for Saltfjellet.
• Hjorten er vanligvis svært sky og vanskelig å få øye på, men i brunsten blir de voksne bukkene mindre fryktsomme og mer aggressive. De oppsøker hunndyra og forsøker å samle seg større eller mindre harem av koller, kalver og ungdyr.
• Mangel på storbukker kan føre til en lavere drektighetsprosent, større spredning i kalvingstidspunktet og en gjennomsnittlig senere kalvingsdato.
• Hunndyra oppnår full kroppsvekt ved 3 4 års alder og har en jevn repro‑ duksjon gjennom hele livet fra kjønnsmodning (én kalv årlig). Hanndyra oppnår full kroppsstørrelse først ved 6 7 års alder.
• Mens enkelte hjorter er stasjonære gjennom hele året, kan deler av bestanden ha kortere eller lengre vandringer mellom sommer og vinter‑ oppholdsområder. Kystnære lavlandsstrøk med milde og snøfattige vintre er typiske overvintringsområder, og stedvis kan det samles store mengder hjort fra et vidt omland.
• Flere beslektede koller og deres respektive avkom kan holde sammen i mindre klaner eller familiegrupper gjennom hele året. Lederdyret i slike grupper er gjerne en eldre og erfaren hind.
• Som 1½ 2½ åringer skiller hanndyra lag med sine mødre og slektsgrup‑ per, og vil etter dette stort sett holde seg atskilt fra koller og ungdyr.
• Fravær av betydelige rovdyrbestander i hjortens hovedutbredelsesområ‑ der, har ført til at hjorten i liten grad har vært eksponert for predasjon. Generelt sett er hjortebestanden så tallrik at et visst frafall gjennom predasjon vil ha små eller ingen bestandsmessige effekter.
• Merkeprosjekter har gitt verdifull kunnskap om hjortens områdebruk.
• God kunnskap om utvikling av slaktevekter forteller blant annet om størrelsen på bestanden står i forhold til områdets bæreevne.
• Et gjennomgående høyt jakttrykk gjør at dagens hjortebestander i vesentlig grad består av relativt unge dyr.
• I enkelte områder på Vestlandet der det er høy bestandstetthet er kropps‑ vekten redusert. Mål og tiltak må justeres med sikte på å tilpasse be‑ standsstørrelsen til ressursgrunnlaget.
• Intensjonen med Sett hjort metoden å få bedre kjennskap til endringer i bestanden over tid. Metoden gir kunnskap om hva slags effekt tidligere avskytning har hatt på bestanden, og sier dermed noe om hva vi kan forvente av avskytningen fremover.
• Vårtelling av hjort på innmark har stedvis blitt gjennomført siden 1970 tallet, men foregår per dags dato ikke etter én felles metode.
• Kilder som er samlet inn systematisk over flere år, og som viser trender for bestandsutvikling er viktigst.
Elg og hjort er tradisjonelt forvaltet som hver sin art, da det har vært en øst-vest forekomst av artene. Nå som artene i større grad har overlappende arealbruk, og artene opptrer i samme områder må artene forvaltes sammen. Dette gjelder på alle nivå i forvaltningen, fra offentlig forvaltning og ned til stubben.
Hjorteviltforvaltningen styres i dag lokalt. I offentlig regi er myndigheten lagt til kommunen, og i privat regi gjennom etablerte vald. Kommunen fastsetter kommunale målsettinger for utviklingen av hjorteviltbestandene som skal være i tråd med overordnede offentlige mål. Valdene styrer den praktiske forvaltningen basert på planer og skal handle innenfor rammer satt av det offentlige. Hjorteviltet bruker store leveområder og utfordrer med det skalaen i hjorteviltforvaltningen. Det bør etableres et bedre samarbeid tilpasset hjorteviltets årsleveområder for å bedre måloppnåelse i forvaltningen. Kjenner man til viktige suksesskriterier i den lokale hjorteforvaltningen, øker sjansen for å lykkes.
En utviklingstrend i offentlig hjorteviltforvaltning har vært forenkling og overfø‑ ring av ansvar og myndighet nedover i hierarkiet. Dette er i tråd med myndighete‑ nes ønske om mindre statlig detaljstyring. Viktige samfunnsoppgaver løses best av dem som kjenner hvor skoen trykker mest. Når det kommer til forvaltning av hjortevilt et det kommunene som kjenner de lokale utfordringene best.
Hjorteviltet bruker store leveområder og utfordrer med det skalaen i hjorteviltforvaltningen. Foto: Erlend Haarberg.
Direktoratets viktigste rolle i hjorteviltforvaltningen er å være et forvaltningsorgan som gjennomfører statlig politikk gitt gjennom rammer og føringer i Statsbudsjettet og Stortingsmeldinger. Av konkrete oppgaver innen hjorteviltfor‑ valtning, nevnes utvikling av lover og forskriftsverk og formidling av kunnskap og kompetanse. Gjennom det Statlige viltfondet kan direktoratet bidra til å framskaffe ny kunnskap til forvaltningen og realisere viktige utviklingsoppgaver. Mye av dette utviklingsarbeid skjer i samarbeid med forskningsinstitusjoner og private organisasjoner.
Fylkeskommunen
Fylkeskommunen har flere roller innen hjorteviltforvaltningen, men spesielt fremheves det å være et kompetansemiljø som yter veiledning overfor kommuner og rettighetshavere, kanskje særlig med fokus på samhandling på tvers av kommunegrenser
Statsforvalteren
Statsforvalteren har i dag få direkte oppgaver i elg og hjorteforvaltningen. Statsforvalteren er sentral i jord og skogforvaltningen regionalt og slik også regional statlig premissleverandør for hjorteviltforvaltningen. Statsforvalteren har oppgave som klagesaksbehandler i hjorteviltsaker oversendt fra kommunene.
Kommunen
Kommunen er den sentrale aktøren i den lokale hjorteviltforvaltningen. Kommunens roller er myndighetsutøver, tjenesteyter, arealplanmyndighet og lokalpolitisk styringsorgan. Det er ingen andre enn kommunen som gjør vedtak i hjorteviltsaker lokalt. Som forvaltningsorgan er noen av de viktigste oppgavene å vedta kommunal målsetting, godkjenne vald, bestandsplaner og bestandsplan‑ områder, fastsette minsteareal, tildele fellingskvote, behandle skadefellingssøkna‑ der og håndtere fallvilt.
Kommunen skal definere klare mål i hjorteviltforvaltningen som vedtas politisk med hjemmel i viltlovverket. Målene som defineres i bestandsplaner utarbeidet
av rettighetshaverne, og må holde seg innenfor rammene av kommunens vedtatte mål på dette feltet.
Som tjenesteyter skal kommunen bidra til å motivere private til å ta ansvar i hjorteviltforvaltningen, arbeide for kompetansebygging og legge til rette for et regionalt samarbeid. En annen viktig oppgave som tjenesteyter kan være å bidra med støttefunksjon i rådgivende samarbeidsorgan.
Som lokalpolitisk styringsorgan må kommunen ha et bredt perspektiv i hjortevilt‑ forvaltningen der lokale mål og rammer settes ut ifra både hensynet til biologisk mangfold, viltet selv, næringsvirksomhet innen jaktsalg samt interesser og behov i ulike samfunnssektorer. Under sistnevnte nevnes spesielt skog og innmark og omfang av påkjørsler på vei og jernbane.
Det er stor variasjon fra kommune til kommune når det gjelder ressursbruk og kompe tanse på hjorteviltforvaltning. Dette behøver i seg selv ikke å være negativt, og er uansett et resultat av styrket selvråderett der kommunen har stor frihet til å prioritere.
En av kommunenes mange oppgaver innen hjorteviltforvaltningen er å håndtere fallvilt i forbindelse med påkjørsler på vei og jernbane. Foto: Øyvind Juliussen
Privat hjorteviltforvaltning har gjennomgått store endringer over tid og er i dag tillagt mer ansvar for utviklingen av hjorteviltbestandene. Bestandsplaner er etablert som verktøy for grunneierstyrt forvaltning. Kunnskap om bestandsutvik‑ ling er viktig for alle ledd i forvaltningen, ikke minst de private, da det er lagt til rette for økt grunneierstyrt hjorteviltforvaltning.
Det er viktig å være tydelig på roller og hierarkiet i privat hjorteviltforvaltning. For å kunne jakte hjortevilt må en ha jaktrett, samt at det må være gitt fellingstillatelse av kommunen. Kommunen kan bare gi fellingstillatelser til vald. I forskrift om forvaltning av hjortevilt går det frem at valdet har en rekke juridiske krav. Valdene må godkjennes av kommunen etter søknad. Valdene må minst ha et sammen‑ hengende areal som tilfredsstiller fastsatt minsteareal for vedkommende hjortevil‑ tart i kommunen, samt ha en form og utstrekning som gjør det hensiktsmessig å utøve jakt på vedkommende art innenfor valdgrensene. Vald kan bestå av en eller flere eiendommer, og grunneiere. Valdet er derfor ansvarlig for å holde grunneier‑ lister oppdaterte, ved utmeldinger, innmeldinger og/eller eierskifter. Valdet kan omfatte annet areal enn tellende areal. Valdet skal opptre samlet som fellesskap og være representert av en valdleder som er ansvarlig for valdet overfor det offentlige. Valdet skal rapportere felt vilt til kommunen, og kommunen krever fellingsavgift fra valdet samlet.
Valdene må minst ha et sammenhengende areal som tilfredsstiller fastsatt minsteareal for vedkommende hjorteviltart i kommunen. Foto: Erlend Haarberg.
En godt fungerende privat hjorteviltforvaltning betinger organisasjoner som er formaliserte, demokratiske og med myndighet til å treffe flertallsbeslutninger. Etablering og drift av hjorteviltvald er fundamentet på dette. Alt det juridiske i hjorteviltforvaltningen er bygd på valdbegrepet. Vald er juridisk formalisert samarbeid mellom grunneiere i hjorteviltforvaltningen.
Fellingstillatelsene eies av valdet i fellesskap og fordeles internt i valdet. Alle interne beslutninger i valdet gjøres gjennom flertallsvedtak. Flertallsvedtak kan være arealveid, men dette styres av vedtektene. Jaktretten eies derimot av den enkelte grunneier, og vedtak kan bare gjøres av andre enn grunneieren gjennom konkrete avtaler. For å kunne jakte hjortevilt trenger man både jaktrett og fellings‑ tillatelse. Når rådigheten er delt mellom grunneier og vald, er det viktig at man avgrenser saksområdet til valdet til det valdet rår over. Det er vedtektene for valdet som skal avklare og avgrense saksområdet. Det vil ofte være hensiktsmessig at man i et vald samarbeider om jaktutøvelsen, men man må være klar over at det oftest må gjøres uten flertallsvedtak og oftest uten nedfelling i vedtekter fordi det oftest vil ligge utenfor saksområdet valdet juridisk rår over. Her er jakttider et eksempel, hvor reguleringen av jakttiden er en del av jaktretten.
Alle vald vil møte konflikter av ulik karakter. I den sammenheng er det viktig at valdets tillitsvalgte klarer å øyne disse og håndtere konfliktene på en profesjonell måte. Konflikter av betydning må ikke treneres og skyves under teppet, men gripes fatt i og løses. Et tydelig og godt regelverk, fagmøte, medlemsmøte, kurs og lignende som gir faglig påfyll er erfaringsvis gode konfliktdempende tiltak.
Uten samarbeid der det skapes en ens virkelighetsoppfatning og der felles mål og tiltak drøftes, kan det være fare for at hjorteviltforvaltningen ikke lykkes. Foto: Dagh Bakka.
God organisering i privat hjorteforvaltning handler ikke bare om at samarbeidet må fungere internt i valdet. Like viktig er det å etablere regionalt samarbeid mellom flere vald over et tilstrekkelig stort geografisk område som et bestandsplanområde. Uten et slikt samarbeid der det skapes en ens virkelighetsoppfatning og der felles mål og tiltak drøftes, kan det være fare for at hjorteviltforvaltningen ikke lykkes.
I sameier eier flere grunneiere sammen arealene og jaktretten, ikke hver for seg. Den enkelte sameier har rett til bruk etter sin part og andel. Jaktretten i sameier kan ikke omfordeles etter flertallsvedtak. Sameier kan være eget vald eller med i vald og bli tildelt fellingstillatelser. Fellingstillatelser kan fordeles og jaktutøvelsen kan gjennomføres, men jaktretten kan ikke inngå i felles jaktsamarbeid med andre grunneiere uten at alle sameiere enes om det.
Geografisk avgrensing av valdet
I teorien bør den geografiske avgrensingen av et vald fastsettes slik at den inklude rer en hjorteviltstammes leveområde gjennom året. Da kan hvert vald lage en plan som står for forvaltningen av hele den aktuelle stammen. I praksis viser dette seg å være vanskelig fordi valdet ville bli så stort i medlemmer og geografisk spredning, med alle utfordringer dette medfører.
Ikke krav om bestandsplan – men et mål om at valdene styrer etter plan
Det er ikke et krav at valdene skal ha bestandsplan. Det er frivillig å søke godkjenning for bestandsplan, og alternativet er at valdet får årlig og rettet tildeling fra kommunen. Det skal heller ikke være et press på valdene om å søke godkjenning for bestandsplan. Derimot skal det legges til rette for at de valdene som ønsker det, gis mulighet for å forvalte etter en bestandsplan. En godt gjennomarbeidet bestandsplan, med god forankring i valdene, gir økt forutsigbarhet i forvaltningen, samt en bedre måloppnåel se. Det bør derfor arbeides aktivt for at valdene skal forvalte etter bestandsplan.
Det er i dag lagt til rette for at den bestandsvise forvaltningen av hjortevilt skal kunne skje uten at valdene blir store. Nettopp for å unngå utfordringer med drift av store juridiske enheter. Det er lagt godt til rette for at vald kan samarbeide om felles bestandsplan for å oppnå de samme fordelene og unngå mange av utfordringene.
Vald som samarbeider endrer ikke valdene som juridiske enheter, og oppgavene som følger av dette. Det blir som før. Men man legger til rette for at valdene samarbeider om felles bestandsplan, som et alternativ til at alle lager sin egen bestandsplan eller får årlig rettet tildeling. Dette gir fordeler og rasjonalitet for både privat og offentlig forvaltning. For å sikre dette og skape en fleksibel forvalt‑ ning er det gitt mulighet for å overføre fellingstillatelser mellom valdene, men dette må da være forankret og beskrevet i bestandsplanen.
Når det gjelder tvangsorganisering av privat samarbeid ved å nekte tildeling av fellingstillatelse til små vald, så har Stortinget tidligere gått imot dette. I Odelstingsproposisjon nr 52 – 1982 – 83 går det frem følgende: ”Loven hviler også på det prinsipp at den grunneier som disponerer et sammenhengende minsteareal har krav på fellingstillatelse”. Derimot kan tvangsorganisering gjennomføres som bruksordning etter Lov om jordskifte eller etter viltlovens bestemmelser i kap. VIII, § 37 (sammenslåing til felles viltområde).
Valdansvarlig representant
Valdets leder har oppgaven som” valdansvarlig representant”. Dette vervet/ ansvaret defineres i Forskrift om forvaltning av hjortevilt. Her går det frem at et hvert vald skal ha en representant som er ansvarlig for valdet, og som opptrer på vegne av jaktrettshaverne overfor kommunen i saker som berører dette.
Samarbeid mellom vald og stammevis forvaltning - bestandsplanområder
Suksess innen hjorteviltforvaltningen forutsetter et godt regionalt samarbeid på tvers av kommune og fylkesgrenser som ledd i forvaltning over årsleveområdet. Ser man på hvordan dette arbeidet er organisert i dag, så er det en del forskjeller mellom ulike landsdeler, herunder hva slags organ som er etablert, hvem som er medlemmer og hvordan de arbeider. En løsning er å etablere store vald, som er tilstrekkelige store til å oppnå kravene til bestandsplan (20 X minsteareal). Et annet
alternativ er samarbeid gjennom felles bestandsplaner for mange vald. Gjennom en slik løsning oppstår et formelt samarbeid om bestandsutviklingen for områder som har felles bestand av hjortevilt.
Det er også mulig å etablere samarbeid som kun har en rådgivende funksjon overfor medlemmene og som blant annet tar sikte på samordning av mål og tiltak. De fleste har også et samarbeid om utviklingsarbeid som tar sikte på å fremskaffe bedre kunnskap til aktørene i den lokale forvaltningen. Noen regionale samarbeidsorganer består av representanter fra både offentlige og private, mens andre kun har private som medlemmer. Det finnes ikke noen fasit på hvilken modell som er best. Derimot er det viktig at private og det offentlige samarbeider og har god dialog.
Formalisering av samarbeid mellom vald
På figuren under vises en tenkt situasjon etter organisering av felles hjorteviltfor‑ valtning. De ulike teigene er både grunneierlag, sameier, offentlig eiendom og private eiendommer, men alle godkjente hjorteviltvald. Årlig tildeles disse fellings‑ kvote fra kommunen. Valdene i området er relativt små og med et lavt antall fellingstillatelser hver. Felles innenfor yttergrensene har man definert årsleveområ‑ det for felles hjorteviltbestand.
Figur som viser en tenkt situasjon etter organisering av felles hjorteviltforvaltning. Figur: Skogkurs
I et organiseringsarbeid gjennomføres en åpen, inkluderende og demokratisk prosess blant potensielle medlemmer. Ofte er det nødvendig å avholde flere møter i denne fasen. Det anbefales å etablere samarbeid med aktør som kan bistå med å utarbeide forslag til vedtekter og nødvendige regler. Denne kan også bidra med arbeidskraft og sekretærtjenester for å sikre en god framdrift.
Det formaliseres samarbeid mellom valdene gjennom felles bestandsplan for felles bestand, og etableres enkle vedtekter for samarbeid mellom valdene. Bestandsplanområdet skal senere utarbeide bestandsplan som ledd i en stamme‑ rettet hjorteforvaltning.
Gjennom å skrive under på innmeldingserklæring, gir medlemmene bestands‑ planområdet ansvar for å søke godkjenning for felles bestandsplan. Samarbeid mellom vald er ikke som å samarbeid i et vald. Samarbeid mellom vald inkluderer ikke bestemmelse over andre vald sine fellingstillatelser, jaktformer eller lignende. Hvert vald er selv ansvarlig over for kommunen i rapportering, fellingsavgifter og gjennomføring av bestandsplan. Vedtekter for et avgrenset saksområde som felles bestandsplan kan gjøres enkle.
”Egne og andres hjortevilt”
Hvis det skal ha noen hensikt å utarbeide bestandsplan, må det gjennom valg av avskytningsstrategi være mulig å nå målene som er satt for bestanden. For å klare dette, er det viktig å finne en tilstrekkelig størrelse slik at man i størst mulig grad forvalter ”egne dyr”. I denne sammenheng brukes begrepet ”årsleveområde”. Med årsleveområde menes det området et dyr bruker gjennom året.
Med årsleveområde menes det området et dyr bruker gjennom året. Foto: Erlend Haarberg.
Hvis for eksempel kun 30 % av hjorteviltet i eget vald er ”egne dyr” (oppholder seg her gjennom året) og 70 % oppholder seg både på eget og andres vald, er det lite hensiktsmessig å utarbeide plan uten samarbeid med nabolagene. Andelen ”egne dyr” øker med størrelsen på valdet. Selv om man lokalt mener å ha et stort vald, kan det vise seg at man deler en relativt stor andel dyr med nabovaldene.
En bestandsplan tar for seg hvordan vald eller bestandsplanområdet vil forme og skjøtte hjorteviltbestanden i planperioden. Valdet eller bestandspanområdet søker kommunen om godkjenning av bestandsplan. Om bestandsplanen gjelder for ett vald søker valdet om godkjenning, mens om planen omfatter flere vald er det bestandsplanområdet som søker. Planen er flerårig, og godkjenning gir fellingstil‑ latelser som frie dyr til hvert enkelt vald i tråd med planens avskytingsplan. Planen skal inneholde plan for årlig felling, men det gis fleksibilitet i bestandsplanperio‑ den. I Hjorteviltforskriften beskrives en mulighet for årlig overføring av et begren‑ set antall fellingstillatelser mellom årene. Det er opp til kommunen å vurdere hvilken begrensing som settes i form av antall eller prosent fellingstillatelser som kan overføres, og det skal utvises skjønn fra kommunenes side i slike saker. Det bør være ensartet praksis for bestandsplaner i samme kommune. Lovverker antyder at en årlig overføring på inntil ti prosent av fellingstillatelsene normalt kan aksepters av kommunen. Kommunen bør kun unntaksvis akseptere overføring av mer enn ti prosent. Dette prosentavviket avhenger imidlertid av hvor detaljert avskytingen er beskrevet i bestandsplanen.
I Forskrift om forvaltning av hjortevilt går det frem at kommunen skal stimulere og legge til rette for jaktrettshavernes bestandsplanlegging. Videre kan kommunen godkjenne en flerårig, maksimalt femårig, bestandsplan for vald godkjent for hjorteviltjakt. Planen skal inneholde målsetting for bestandsutviklingen og plan for den årlige avskytningen i antall, fordelt på alder og kjønn. Planens målsetting skal ta hensyn til offentlige målset tinger for å bli godkjent. Når godkjent bestandsplan for vald foreligger, skal kommunen gi en samlet fellingstillatelse for hele planperioden (maksimalt 5 år) som frie dyr.
En åpen og inkluderende prosess er viktig for å skape eierforhold til bestands plan. Det bør avholdes møter i starten der det informeres om lokal hjortevilt forvaltning samt hvilken frihet og fordeler dette gir, men at det også medfører økt arbeidsmengde. Videre er det viktig å gjøre en grundig prosess med å drøfte målsettinger for den lokale hjorteviltforvaltningen – hva vil man med stammen? Disse målene skal være i tråd med de kommunale vedtatte målene for utvikling av hjorteviltbestandene. Erfaringsvis er det ikke alle som ønsker å ytre seg på åpne møter, slik at enkelte i denne fasen har gjennomført spørreundersøkelse blant medlemmene for å få frem deres syn på ulike forhold. Flere aktører tilbyr kompetanse innen hjorteviltforvaltning, og kan bidra med å utarbeide forslag til bestandsplan
Etter medlemsmøtet og intern høringsrunde på forslag til målformuleringer og tiltak, legges planen frem for årsmøtet for godkjenning etter flertallsvedtak (om det ikke foreligger enighet om andre beslutningsformer). Deretter sendes planen til kommunen sammen med søknad om tildeling av fellingskvote (frie dyr) for inntil fem år om godkjenning. En bestandsplan kan gjelde for inntil 5 år, men både valdet og kommunen kan underveis trekke tilbake planen, og fremme forslag om ny plan (valdet). Kommunen må da etterspørre ny plan. Dette er typisk om en ser en uventet utvikling i bestand eller lignende.
En bestandsplan kan struktureres på lik linje med planer som utarbeides på et hvilket som helst annet samfunnsområde. Her beskrives status, mål, tiltak for å nå målene. Kjernen i planen er mål og tiltak. Vær nøye med å skille mellom disse. Ofte ser man at noen mål i realiteten er tiltak. For eksempel er det ikke noe mål å gjennomføre et merkeprosjekt, men et tiltak for å nå målet om økt kunnskap om hjorteviltets områdebruk.
Valdet eller planområdet har ikke full frihet til å gjøre som de vil i hjorteviltforvalt‑ ningen, men må handle innenfor rammer gitt av stat og kommune, og ikke minst hjorteviltet selv. Planens mål skal være i tråd med de kommunale vedtatte målene for utvikling av hjorteviltbestandene. For å unngå uenighet mellom vald og kommune i en godkjenningsprosess, er det viktig at kommunen på forhånd har definert klare mål/rammer for kommunens hjorteviltforvaltning som de private kan forholde seg til.
Det anbefales og benytte eksterne konsulenter eller annen faglig kompetanse til å føre planen i pennen, for å sikre at den er i tråd med formelle krav. Finansiering av slikt arbeid kan gjøres via kommunale viltfond.
Et merkeprosjekt er et tiltak for å nå målet om økt kunnskap om hjorteviltets områdebruk. Foto: Nils Olav Talgøy.
Samarbeid om bestandsplan for flere vald er hensiktsmessig og ofte nødvendig for å oppnå tilstrekkelig oversikt over bestandsutviklingen. Når søknaden om be‑ standsplan godkjennes av kommunen/kommunene vil det juridisk gjøres slik at godkjenningen gjelder for hvert av valdene som er deltager i samarbeidet. Det vil altså ikke bety en felles godkjenning for valdene tilhørende bestandsplanområdet, men en godkjenning for hvert vald som er med i den felles planen. Det er viktig for oppfølging av planen, fordi det betyr at hvert enkelt vald selv da er ansvarlig for at de følger opp både mål og tiltak i den godkjente bestandsplanen. Kommunen godkjenner for hvert av valdene, og vil følge opp at hvert av valdene gjennomfø‑ rer fellinger i tråd med den planen de er en del av. En bestandsplan felles for flere vald medfører ikke kollektiv avstraffelse dersom et vald ikke feller i tråd med planen. Det fører til at kommune trekker godkjenningen for det ene valdet. Det
kan dog få konsekvenser for resten av planområdet hvis endringer fører til at planområdet ikke tilfredsstiller de formelle kravene for bestandsplanområder.
Som nevnt tidligere, kan valdene overføre fellingstillatelser seg imellom innad i et bestandsplanområde, gitt at dette er skriftlig avtalt og beskrevet i bestandsplanen, samt at det vil bidra til å oppnå målene.
Selve utøvelsen av jakta og avskytingen av hjortevilt foregår i jaktfelt. Et jaktfelt er et mindre geografisk område innenfor et vald som jaktrettshaverne har avgrenset av hensyn til jaktutøvelsen. Jaktfeltet kan være samme enhet som valdet, men ikke nødvendigvis. Det er viktig å skille rollene innad i et jaktfelt. Medlemmene i jaktfeltet er grunneiere som samarbeider om jaktforvaltningen. Det er ikke nød‑ vendigvis grunneiere som jakter, men det er grunneier som har organiseringen. Om det er grunneiere som jakter er det lurt å skille rollen som grunneier og jeger i et jaktfelt. Under jaktutøvelsen er en jeger og behandles som en jeger, og utover det er man grunneier – og opptrer man som det.
Grunneierne i et jaktfelt bør organiseres med enkle vedtekter og retningslinjer seg imellom, og mellom grunneierne og jaktlag/enkeltjeger. Dette for å skape en forutsigbar gjennomføring av jakta, eventuell fordeling av kjøtt eller betaling, samt unngå unødvendige diskusjoner og konflikter som kan oppstå.
Vedtekter og retningslinjer er privatrettslige internt for jaktfeltet, slik at det er viktig med god forankring.
Utøvende ledd – jeger og jaktlag
I et jaktfelt er det jaktlag eller enkeltjegere som utøver jakten. Jaktlag og jeger har derfor en svært sentral oppgave i hjorteviltforvaltningen. Jaktlaget eller enkeltje‑ gere skal felle de elgene og hjortene som nivåene over i forvaltningsregimet har tildelt.
Et jaktlag skal ha en jaktleder som leder jakten. Oppgavene til en jaktleder fram‑ kommer av utøvelsesforskriftes kommentar utgave (M 520).
Enhver jeger har selv ansvar for de valg en gjør. Det kan være ansvaret for å skille kjønn og ulike alderskategorier på det som skytes. Det er bestandsplan/ tildelt kvote som bestemmer hva som skal skytes, og ikke den enkelte jeger eller jaktlag. Det er derfor viktig at jegere og jaktlag har en forståelse og respekt for den
avskytingen som skal gjennomføres. Avtalt fordeling skal stemme for vald og planområder samlet, men kan skille mye mellom jaktfelt. Det er viktig at det oppnås også en forståelse for at det kan være forskjellig areal bak hvert felte dyr og ikke minst forskjell på fordelingen mellom jaktfeltene i samme vald. Ethvert jaktfelt og enhver jeger må se bredere enn sitt eget område, men utføre oppdra‑ get etter beste evne ut fra lokale forhold. For å få til dette bør jaktlagene og jegerne inkluderes i valdets og planområdets forvaltningsarbeid, men også i kommunalt arbeid.
For utøvelsen i et jaktlag er også retningslinjer og regler fornuftig av samme grunn som for jaktfeltet; oppnå forutsigbarhet og unngå konflikter. Reglene er privat rettslige internt for jaktlaget og det er derfor lurt om alle deltagende jegere skriver under på reglene. Det blir slik enkelt å følge opp for jaktleder og eventuelt andre.
Enhver jeger har selv ansvaret for å skille kjønn og ulike alderskategorier på det som skytes. Foto: Anders Øfstaas.
Som en veileder (Forskrift om utøvelse av jakt, felling og fangst med kommenta‑ rer, instrukser og avtaler,M 520) for jaktleders oppgaver har Miljødirektoratet satt opp følgende liste:
• Ved jaktstart informere om og oppfordre samtlige deltakere på jaktlaget til å dokumentere at jegeravgiften er betalt, at de har bevis på gyldig skyteprøve og riktig våpen og ammunisjon, og ved lisensfelling av bjørn er registrert som lisensjeger i Jegerregisteret.
• Sørge for at fellingstillatelsen blir meddelt samtlige deltakere på jaktlaget. Gjør klart hvilke konsekvenser felling av feil dyr eller for mange dyr medfører. Referer eventuelle regler om forseelse i henhold til offentlige bestemmelser, vedtekter i grunneierlag, skogforvaltning eller interne regler for jaktlaget.
• Sørge for at godkjent ettersøkshund er disponibel i tilfelle skadeskyting. Påse at forskriftsmessig ettersøk og meldeplikt blir overholdt. Merk spesielt de regler som gjelder når såret vilt går ut av valdet.
• R apporter fellingsresultatet og annen nødvendig rapportering umiddelbart etter avsluttet jakt til ansvarlig for valdet.
• I tillegg bør jaktleder ha ansvaret for at selve jakta gjennomføres på en god, sikkerhetsmessig og forutsig‑ bar måte ved å: Planlegge postene sikkerhetsmessig. Angi om nødvendig skyteretning og skytevinkel, når anvist post kan forlates, avtal hvor hundeførere og drivere skal gå, foran hvert drev hvilke dyr som kan skytes, gi beskjed om prosedyre ved påskyting og fall, utfrakt av felte dyr og instruksjon om behandling av felte dyr.
Jaktlederen skal sørge for at godkjent ettersøkshund er disponibel i tilfelle skadeskyting. Foto: Dagh Bakka.
OPPSUMMERING
• Hjorteviltforvaltningen styres i dag lokalt. I offentlig regi er myndigheten lagt til kommunen, og i privat regi gjennom etablerte vald.
• Hjorteviltet bruker store leveområder og utfordrer med det skalaen i hjorteviltforvaltningen.
• Kommunen sk al definere klare mål i hjorteviltforvaltningen som vedtas politisk med hjemmel i viltlovverket.
• Det er lagt til rette for økt grunneierstyrt hjorteviltforvaltning gjennom bestandsplaner. Kunnskap om bestandsutvikling er derfor viktig også for den private hjorteviltforvaltningen.
• Alt det juridiske i hjorteviltforvaltningen er bygd på valdbegrepet. Vald er juridisk formalisert samarbeid mellom grunneiere i hjortevilt forvaltningen.
• En bestandsplan tar for seg hvordan vald eller bestandsplanområdet vil forme og skjøtte hjorteviltbestanden i planperioden. Planen er flerårig og godkjenning gir fellingstillatelser som frie dyr til hvert enkelt vald i tråd med planens avskytingsplan.
Jakt har lange tradisjoner i Norge og organisering og salg av jakt har vært og er en inntektskilde for mange grunneiere. Antall aktive jegere i Norge har vært relativt stabilt de siste 20 årene, mens antall felte vilt har variert. Dette har en naturlig sammenheng med variasjonen i bestandene.
Næringsutvikling og jakt som rekreasjonskilde
I Kongelig resolusjon av 17. januar 2018 og Kongelig resolusjon av 27. april 2018 ble ansvaret for forvaltning av høstbare viltressurser overført fra Klima og miljøde partementet til Landbruks og matdepartementet. I jordbruksoppgjøret 2018 (Prop. 94 S (2017–2018) Endringer i statsbudsjettet 2018) ble partene enige om å utarbeide en handlingsplan som skulle danne grunnlag for en helhetlig satsing på næringsutvikling basert på høstbare viltressurser.
Planen tok utgangspunkt i departementets reiselivsstrategi og målsettingen om å gi grunnlag for flere vekstbedrifter. Arbeidet med utvikling av planen ble ledet av Landbruks og matdepartementet. Arbeidsgruppa bestod av representanter fra Norges Bondelag, Norsk Bonde og Småbrukarlag, NORSKOG, Norges Jeger og Fiskerforbund og Norges Skogeierforbund. Landbruks og matdepartementet, Innovasjon Norge og Miljødirektoratet var sekretariat.
Handlingsplanen gir en overordnet oversikt av jakt som opplevelsesprodukt, verdiskaping basert på jakt, og verdikjeden for viltkjøtt. Handlingsplanen tar for seg trender, utfordringer og eksisterende virkemidler.
Jakt som opplevelse og høstingsressurs har et beskrevet potensial for ytterligere vekst. For å kunne utløse et slikt potensial helt eller delvis har arbeidsgruppen bak handlingsplanen identifisert tiltak innenfor tre kategorier, som omfatter en sterkere kobling mot reiseliv, etablering av et forum for næringsutvikling knyttet til jakt, og informasjonsinnhenting for å målrette tiltak bedre. Det er påkrevd å styrke samarbeidet. I dette inngår blant annet å videreutvikle organisering av rettig‑ hetshavere, en bedre samhandling mellom grunneiersiden og reiselivsak‑ tørene, og gjennomgå erfaringer med gjeldende regelverk for jakt og reiseliv med sikte på å vurdere forslag til regelverksutvikling. Innenfor temaet viltkjøtt er det et betydelig potensial for økt verdiskaping.
Innenfor temaet viltkjøtt er det et betydelig potensial for økt verdiskaping. Foto: Øyvind Juliussen
Det foreslås å samordne erfaringene med gjeldende regelverk, etablere arenaer for informasjonsutveksling, bedre statistikkgrunnlaget og gi lettere adgang til levering av viltkjøtt. Offentlige myndigheter bør bidra gjennom fortsatt å tilby tilgang til økonomiske virkemidler, målrette kursvirksomhet og informasjonsar‑ beid, bidra til å etablere og utvikle grunneierlag, styrke kompetansen i offentlig forvaltning, ha ansvar for statistikkinnsamling knyttet til viltkjøtt. Videre bør offentlige myndigheter bidra med å utvikle informasjonsmateriell, og fortsatt ivareta allmenhetens behov for jakt , fiske , og friluftslivstilbud, samt samle erfaringer med regelverk for høstbare viltressurser og næring knyttet til dette, og vurdere forslag til eventuelle regelverksendringer.
Kommunene er lokal offentlig aktør med stort virke og ansvar for å tilrettelegge for næringsutvikling generelt. Herunder også utvikling av næring basert på høstbare viltressurser som hjorteviltressursen er en del av. Handlingsplanen er et viktig verktøy som konkretiserer, synliggjør og peker på mulighetsrom og utfor‑ dringer knyttet til utviklingsarbeid på dette særområdet. Kommunen er særlig viktig for å fange opp initiativ og næringsideer. Kommunen er lokal og har stor kjennskap og innsikt i næringsgrunnlag og potensiale. Kommunen er viktig næringsaktør og pådriver for landbruksnæring, som viltnæring naturlig hører til.
Erfaring viser at næringsinitiativ på viltressurser ofte skjer spredt med stor avstand mellom de ulike aktørene, og med få initiativ pr kommune. Det kan gi utfordringer for at initiativ eller oppfølging av vilt som næring får tilstrekkelig lokal prioritet og oppfølging i konkurranse om større næringer/miljøer. Dette stiller krav til kommune ne i å bistå initiativtakere. Utfordringene vil kunne møtes med at kommunene feks bidrar aktivt sammen med andre kommuner og offentlige aktører for regionale eller nasjonale næringsklynger for viltnæring spesielt. Fylkeskommunene har ansvar for næringsutviklingsarbeid for viltnæring på regionalt nivå og vil kunne være aktivt bindeledd, tilrettelegger og støttespiller i lokale næringsinitiativ basert på hjortevil tressursen. Innovasjon Norge har særlig ansvar som nasjonal aktør for utvikling av næring, og forvalter både faglige og finansielle virkemidler til nytte i næringsutvik ling. God offentlig samhandling i partnerskap i de ulike nivåene er et av flere viktige suksesskriterier for vellykket etablering av næring.
og jakt som rekreasjonskilde
Naturbasert reiseliv
Reiselivet er en næring i vekst og interessen for naturbaserte opplevelser og aktiviteter øker. Tilbudet av naturbaserte reiselivsaktiviteter er variert.
De fem vanligste er:
Fiske: ............................................................ 62%
Vandring: fotturer, toppturer:............ 48%
Båt u/motor: kano, kajakk m.m: ....... 43%
Arrangement: 27%
Jakt: 26%
Bedriftenes omsetning fra naturbasert reiseliv er på 2,3 millioner kroner i snitt. Næringens totalomsetning er på opptil 8,1 milliarder kroner årlig. Reiselivet er en viktig næring for distriktene og bygdene. Norske kunder står for over halvparten av omsetningen innen naturbasert reiseliv. De viktigste markedene utenfor Norge er Tyskland, Sverige, Storbritannia, Nederland, Danmark, USA og Finland. Mange av bedriftene opplever vekst og positiv utvikling, men det er også en tøff bransje med stor utskifting.
De landbruksbaserte reiselivsbedriftene er ofte små med gjennomsnittlig 2 3 årsverk i naturbasert reiseliv som leverer reiselivstilbud i tillegg til tradisjonell gårdsdrift. For denne typen bedrifter er organisering, samarbeid, kompetanse, lønnsomhet og manglende profesjonalisering sentrale utfordringer.
Å ta steget fra å være en råstoffleverandør til å bli en servicetilbyder kan være stort for mange grunneiere.
Foto: Dagh Bakka
Mange landbrukseiendommer har potensiale for å øke utnyttelsen av sine ut‑ marksressurser. Ved å øke omsetning av utmarksprodukter vil en gjøre land‑ brukseiendommen mere økonomisk robust. Å ta steget fra å være en råstoffleve‑ randør til å bli en servicetilbyder kan være stort og vil for de fleste grunneiere kreve en kompetanseheving.
Jaktentreprenører leier jaktterreng fra en eller flere grunneiere og selger jaktarrange ment med ulike grad av tilrettelegging. Kundene er både utlendinger og nordmenn som vil jakte en kort periode, eksempelvis en langhelg hvor det meste er tilrettelagt.
Det finnes ikke så mange jaktentreprenørselskap i Norge da det ikke er så lett å få leie terreng til den slags virksomhet. Unntak finnes som hos mindre private grunneiere som ikke har organisert seg, private allmenninger og Opplysnings vesenets fonds skoger.
Elgjakt som utleieobjekt har ganske lange tradisjoner i Norge, og det finnes mange måter å selge den på. Det finnes også en forholdsvis stor betalingsvillighet blant mange elgjegere i Norge, ikke minst for løshundterreng utenfor ulverevirene.
For den rettighetshaveren som vil tenke langsiktig forvaltning, er det viktig at man priser jakten slik at jegerne feller de dyrene som skal ut og at en beholder de bra produksjonsdyrene.
Anbud
Rettighetshaveren skal leie ut en elgrett for ett eller flere år, og utfra en kjent kvote bes jegerne sende inn anbud på kr/kg (slaktevekt), pr. dyr eller pr. dyregruppe. De som får tilslaget, betaler inn hele beløpet på forskudd.
Fast pris
Rettighetshaveren leier ut et terreng med kvote i ett eller flere år til en fast pris pr. dyr. Kvoten vil selvsagt kunne variere fra år til år. I tillegg kommer eventuelt hytteleie.
To-pris
Leietakerne betaler inn en grunnpris pr. dyr i henhold til tildelt kvote i forskudd, som trekkes fra sluttoppgjøret for de dyrene som er felt. Sluttoppgjøret til en fast kr/kg pris blir enten regnet ut fra gjennomsnittsvekter eller veide dyr.
To-pris, progressiv
Som to pris, men kr/kg varierer etter vekten på dyrene. Tunge dyr i de ulike gruppene blir dyrere pr. kg enn lette dyr. Med dette prissystemet kan utleier påvirke jegerne til å felle lette dyr og spare de tyngste og mest produktive dyrene.
og jakt som rekreasjonskilde
Da kiloprisen er så avhengig av vekten på dyret, bør visse ting avklares mellom rettighetshaver og leier på forhånd. En slakteskrott kan lette opptil 3 % etter et døgn, så tidspunktet for veiing etter felling, må avtales. Likeledes om skuddska‑ det kjøtt og eventuelt fett, skal trekkes fra. Leveres dyret til et viltmottak er det som regel innveid vekt uten fratrekk for skuddskader som regnes.
Det finnes en forholdsvis stor betalingsvillighet blant mange elgjegere, ikke minst for attraktive løshundterreng. Foto: Ted Karlsson
Tilrettelagte elgjaktopplegg har lange tradisjoner i Norge. Historisk sett var det spesielt tyske og engelske jegere som jaktet i Trøndelag rundt forrige århundre‑ skiftet (1800 1900) frem til første verdenskrig.
Oppleggene varierer i tilretteleggingsgrad. Det enkleste er gjestjegerplasser på etablerte jaktlag. Det viktige her er å forsikre seg om at jaktlaget er motivert for å ta imot gjester og blir kompensert for dette, enten ved bedre jaktbetingelser eller redusert jaktleie.
Betalingsformen for jaktgjesten(e) er at de betaler et grunnløp for jakt, husvære og mat, og en fellingsavgift når dyret er felt. Eller som en fast pris for hele jakten inkludert husvære og eventuelt mat og drikke. Kjøtt kan tilfalle gjestjegerne mot en fast pris pr. kg.
Mer tilrettelagte opplegg er når kun gjestjegerne skal felle dyr. Noen bruker å plassere gjestene på post og så jager hundeførere eller drevfolk elgene på poste‑ ne. Andre bruker individuell guiding og gjestene er med og går med hund, lokker elg eller sitter på post med guide. Slik form for elgjakt krever mye forberedelser og generell stor innsats, og det bør også gi seg utslag i prisen på jaktproduktet.
Her kan det også benyttes fast pris eller et to prissystem med grunnpris, fellingsav gift og eventuelt troféavgift.
Taggavgift er en avgift som skytteren eller jaktlaget må betale når det er felt en okse som er avgiftsbelagt. Taggavgiften brukes for å styre uttaket av okser. Dersom hensikten er å spare mellomokser (ca. 2,5 5,5 år) for at de skal oppnå kapital alder, legges det en avgift på okser f.eks. fra og med 7 til og med 13 tagger, mens de under og over er avgiftsfrie. Antall tagger i avgiftssonen er avhengig av gevir anleggene på oksene i bestanden. Dersom de sjelden blir over 10 tagger uansett alder, må en selvsagt innføre andre taggbegrensninger.
Hvor store resultater man kan oppnå, er usikkert. Oksene streifer som regel rundt over store områder i løpet av høsten, så slike begrensnin‑ ger bør innføres på større områder som storvald og regioner. Et minus med å legge restriksjoner på mellomoksene, er at okser med stanganlegg som aldri får mer enn 6 10 tagger, har større sjanser til å overleve og føre sine anlegg videre.
Med restriksjoner på mellomoksene, har okser med stanganlegg større sjanser til å overleve og føre sine anlegg videre.
Foto: Øyvind Juliussen
og jakt som rekreasjonskilde
Troféavgifter på elgokser har ingen lang tradisjon i Norge, og mange mener det er feil at en vanlig norsk elgjeger ikke kan felle en stor okse fordi han ikke har råd til det. Troféavgifter er vanligvis lagt opp slik at den øker med gevirets størrelse. Den regnes ut enten ved vekt, antall tagger eller poeng.
De fleste utenlandske jaktgjester er vant med troféavgift og er ofte villige til å betale en god del for et stort trofé. En del utenlandske jegere vil også være litt skeptiske til å kjøpe et jaktopplegg hvor det ikke er troféavgift. De vil da kunne tro at sjansene for å felle en stor okse er liten, siden utleier ikke har lagt inn noen betaling for det.
Sjansen for at gjestene får felle mange store okser vil sjelden være spesielt stor, så det vil ikke ha så stor betydning for de totale jaktinntektene.
Med den etter hvert store hjortestammen i Norge har mange grunneiere funnet det aktuelt å leie ut hjortejakt i områder som før enten var forbeholdt slekt og venner eller innenbygdsboende.
Ved to-pris betaler leietagerne en grunnavgift som trekkes fra sluttoppgjøret for de dyrene som blir felt. Foto: Dagh Bakka
Det finnes ulike former for utleie:
Fast pris
Hele kvoten leies ut for hele jaktsesongen til en fast pris (inkludert husvære) eller deler av kvoten leies ut i ulike jaktperioder.
To-pris
Jaktretten leies ut med en grunnavgift som jegerne betaler på forskudd og som de ikke får tilbake uansett felte dyr eller ikke. Grunnavgiften trekkes fra sluttoppgjøret for de dyrene som blir felt. Sluttoppgjøret skjer enten ved at hver dyrekategori har sin faste pris, ved gjennomsnittsvekter eller ved kilopris etter at dyret er veid (slaktevekt).
Tilrettelagt jakt
Et jaktlag som tar imot jaktgjester som inngår som en del av jaktlaget. Det kan også være en eller flere jegere som leier hjortejakt med mulighet for bruk av guide, og/ eller jakttårn ved innmark eller merkede og ryddede poster. Betaling enten som en fast pris inkludert husvære, eller som to pris med en grunnavgift for jakt og husvære og fellingsavgift pr. hjort. Kjøttet kan tilfalle jegerne mot en fast pris pr. kg.
Guidet jakt hvor kun jaktgjestene feller vilt. Terrenget bør kunne gi gode muligheter for å felle en bukk av bra størrelse (helst medalje) og gjerne foregå i brunsten, såkalt brølejakt. I produktet kan det også inngå husvære av bra til topp standard samt kost og drikke. Opplegget betales enten som en fast pris for et antall jaktdager eller som et to prissystem med en grunnavgift for jakten inkludert kost og losji og med felling og eventuell troféavgift som betales når viltet er felt.
Under guidet jakt bør terrenget kunne gi muligheter for å felle en bukk av bra størrelse. Foto: Terje Johannesen
Næringsutvikling og jakt som rekreasjonskilde
Hjorteviltjakt har lange tradisjoner her i landet. Helleristninger forteller om jakt langt tilbake i tid, enten med pil og bue, spyd eller fangstgroper. I eldre tider var jakta viktigst som matauk, mens rekreasjon og bestandsforvaltning er dagens viktigste motivasjonsfaktorer.
Det var først på 1800 tallet at jakta begynte å bære preg av rekreasjon for visse grupper i det norske samfunnet. Spesielt utenlandske turister hadde ønsker om slik jakt, men etter hvert tok norske byfolk etter kulturen fra kontinentet. De mest velstående utviklet jakt til et sports og rekreasjonsarrangement, der man på en enkel måte skulle få skyte det man ønsket. Ulike skikker og kulturer ble raskt etablert. Med den sosiale og økonomiske utviklingen som startet i 1920 årene, ble det vanlig med lengre ferier og økt etterspørsel etter fritidsaktiviteter. Etter hvert ble jakt ikke bare en aktivitet for overklassen, men også en del av folkesjela. Selv om matauktradisjonen står sterkt mange steder, er hovedmotivasjonen for mange i dag naturopplevelser og rekreasjon.
Selv om matauktradisjonen står sterkt, er hovedmotivasjonen for mange i dag naturopplevelser og rekreasjon. Foto: Tobias Borg
Hanndyr med store, fine gevir er ettertraktet og det har ført til at dagens hjorte- og elgforvaltning mange steder sliter med få opp andelen eldre dyr i bestanden. Foto: Ted Karlsson
Det er ikke lenger matauk som er hovedårsaken til at det jaktes. Jakt skjer i første rekke ut fra behovet for å regulere bestandsstørrelse etter ulike samfunnsinteres‑ ser, for å tjene penger på utmarksnæring og i rekreasjonsøyemed. I tråd med økningen i bestanden har man også fått flere tilbydere av jaktprodukter. Variasjonen er stor når det gjelder pris og kvalitet. Men selv om betalingsvillighe‑ ten varierer, er det den samme rekreasjonskilden folk søker. Roen i naturen, spenningen under jakta og samholdet i jaktgjengen er viktigere enn å alltid felle et byttedyr. Men det medfølger likevel en viss status å felle et hjortevilt, i tillegg til muligheten for utbytte i form av kjøtt og trofé. Særlig større hanndyr med store, fine gevir er ettertraktet. Dette har ført til at dagens hjorte og elgforvaltning mange steder sliter med få opp andelen eldre dyr i bestanden.
• Jakt har lange tradisjoner i Norge.
• Salg av jakt er en viktig inntektskilde for mange grunneiere.
• Interessen for naturbasert reiseliv er stadig økende.
• Det finnes mange former for utleie av jakt, samt prissystemer.
• Historisk har jakta utviklet seg fra matauk til rekreasjon.
Det årlige jaktuttaket er avgjørende for en hjorteviltstammes størrelse og sammensetning. Hvor mange og hvilke dyr som felles avgjør stammens fremtidige tilvekst og kvalitet. Dermed blir det vesentlig for forvaltningen å vite hvordan jakta påvirker bestanden og hvordan en kan styre jaktuttaket for å nå bestemte mål.
Gjennom regulering av jakta skal forvaltningsmålene nås. Ved planlagt høsting er det minst like viktig å være opptatt av hva som er igjen etter jakta som hva som blir tatt ut. Ut fra fastsatte mål for bestandsutvikling, kunnskap om bestandene og modellenes spådommer, kan ønsket uttak formuleres i form av spesifiserte fellingskvoter.
Hjorteviltbestandenes utvikling har ført til økt behov for styring og samordning av forvaltningen. Et høyt jaktpress over tid og rask utskiftning av bestandene, gjør at skjevheter i beskatningen kan føre til raske endringer i bestandssammensetnin‑ gen. God kontroll med avskytningen er derfor nødvendig for å nå vedtatte mål. Like viktig er det å ha en åpen forvalting med målbare mål og god dialog med en felles forvaltningsstrategi over store områder.
Et eksempel på mindreverdige dyr er elgkalven på bildet felt 29. september og som hadde en slaktevekt på 31 kg. Foto: Dagh Bakka.
Forskjellen på jaktede og ikke jaktede bestander kan variere veldig, alt etter om våre høstingsmetoder og strategier velger ut ulike kategorier dyr eller vi har en mer tilfeldig avskytning.
Den moderne hjorteviltforvaltningen er i vesentlig grad basert på en produksjons‑ tankegang der jakten representerer høsting av en fornybar ressurs. Ut fra ønsket om å maksimere det høstbare overskuddet ved gitte bestandsstørrelser, har jakten blitt brukt som redskap for å øke bestandenes produksjon. Den ønskede sammen‑ setningen av jaktede hjorteviltbestander vil i de fleste tilfeller derfor avvike fra situasjonen innen ikke jaktede bestander. I de senere år har flere og flere tatt til orde for en mer «naturlig avskytning». Med det mener vi at det skytes mer kalver og mindreverdige dyr, og vi har en lavere avskytning av store produksjonsdyr. Tanken er at dette er en mer naturlig beskatning av en bestand. Og at dette vil føre til en mer robust bestand med høy produksjon.
Naturens egne utvelgelsesmekanismer er i ulik grad selektive. Rovdyr og trafikk representerer henholdsvis aktiv seleksjon og mere tilfeldighet. Hvilke utvalgskrite‑ rier som er dominerende innen bestander som ikke jaktes, eller der jaktuttaket er svært lavt, vil i så måte være ganske ulike bestander der jakta representerer den viktigste dødelighetsfaktoren. Dette kommer til uttrykk både gjennom individenes gjennomsnittlige levealder og bestandens kjønns og alderssammensetning.
Den mest direkte måten å styre bestandsstørrelsen på, er gjennom å regulere antall dyr som felles under jakt. Om målet er å redusere bestanden, må uttaket i form av høsting, naturlig dødelighet og utvandring, være større enn det samlede tilskuddet fra produksjon og innvandring. På lengre sikt er regulering av bestandssammensetningen et vel så anvendelig virkemiddel. Ved å styre kjønns og aldersstrukturen påvirkes bestandens produksjon og vekstpotensial. Med informasjon om denne sammenset ningen har man gode muligheter til å regulere bestanden for å nå fastsatte mål.
Dersom andelen produktive hunndyr i bestanden økes på bekostning av uproduk‑ tive aldersgrupper, vil dette øke bestandens produksjons og høstingsgrunnlag.
Et grunnleggende mål ved langsiktig bestandshøsting, er at jakten i størst mulig grad skal erstatte den naturlige dødeligheten og bidra til å forme bestanden i henhold til definerte mål. En av de største utfordringene i så måte er å få en uensartet jegerstand til å opptre samlet og ansvarlig.
Jegernes preferanser samsvarer i stor grad med naturens egne førstevalg for gode avlsdyr. Med jakta som dominerende utvalgsfaktor, vil jegernes preferanser for ulike karakterer eller dyrekategorier, påvirke både alders og kjønnssammenset‑ ning samt individenes kvalitet i den framtidige bestanden. Disiplin og langsiktig tenkning er derfor viktige grunnsteiner i en målrettet bestandsstyring. Forventningen om at jegere skal ha et forvaltningsmessig optimalt jaktuttak, uten at det foreligger bindende planer for avskytningen eller målrettet tildeling, er urealistisk. Mangelfull styring gir tilfeldighetene stort spillerom og minimal kontroll over bestandsutviklingen.
påvirkning på hjorteviltbestandene
Dersom andelen produktive hunndyr i bestanden økes på bekostning av uproduktive aldersgrupper, vil dette øke bestandens produksjons- og høstingsgrunnlag. Foto: Erlend Haarberg.
Temahefte og kurs i jaktledelse
Skogkurs tilbyr kurs og temahefte «jaktledelse». Målgruppen er nåværende og kommende jaktledere, nestledere og deltagere på elg og hjortejaktlag. For mer informasjon se: skogkurs.no
Offentlig forvaltning og jaktrettshaverne setter rammene og målene for hjortevilt‑ bestandene. Jegernes rolle er å utøve jakta innenfor de rammer som er vedtatt. Sammen skal de sørge for at hjorteforvaltningen ivaretar hensynet til en langsiktig og bærekraftig høsting, slik at uheldige effekter av bestandstetthet eller skjev bestandsstruktur ikke oppstår.
Hvorfor må bestander kontrolleres?
Bestander som tillates å vokse vil med tiden overbelaste sitt eget næringsgrunnlag og leveområde. En rekke negative faktorer i form av økt dødelighet, dårligere helse, redusert produksjon og tilvekst m.m. vil følge av dette. Slike bestandsspesi‑ fikke effekter gir langvarige konsekvenser i form av en generell reduksjon i bestan‑ dens kvalitet. I tillegg til disse faktorene, vil en for stor hjorteviltbestand ha omfat‑ tende effekter på levevilkårene til andre organismer innen det samme området.
En styrt snuoperasjon av en slik utvikling er både tid og arbeidskrevende. I tillegg til leveområdene må også bestandenes kvalitet gjenopprettes. Hvor lang tid dette tar avhenger av hvor hard belastningen har vært, områdets produktivitet og ressursenes omløpstid. Selv om beiteressursene relativt raskt kan forbedres, vil en hjorteviltbestand som har gjennomgått betydelig kvalitetsreduksjon behøve lang tid på å gjenoppnå god kondisjon. Noe av årsaken til dette skyldes en svekket kvalitet hos produksjonsdyrene. Dårlige avlsdyr kan ikke plutselig gi opphav til nye prakteksemplarer. Til det er sammenhengen mellom opphav og avkom altfor nær. Restituering av bestander kan derfor trenge flere generasjoner før den ønskede individkvaliteten er gjenoppnådd.
Den beste måten å unngå uheldig høye bestandstettheter på, er å være føre var og unnlate å presse bestandsnivåer opp mot områders bæreevne.
Sammenlignet med fri avskytning, stiller målrettet avskytning krav til jegerne om å skille dyr i kjønns og alderskategorier.
Målet med å innføre virkemiddelet er flerdelt:
• Øke produksjonen og høstingspotensialet.
• Balansere jaktuttaket i tråd med bestandssammensetning og overordnede mål.
• Bedre kontrollen med bestandsutviklingen.
• Sik re forutsigbar avkastning av viltressursene.
Da det ble innført detaljstyrt avskytning medførte det til dels store reaksjoner blant både jegere og jaktrettshavere. Målrettet avskytning har likevel befestet sin posisjon i hjorteviltforvaltningen, og vil fortsette å være et uunnværlig verktøy i bestandsforvaltningen av hjortevilt.
Om en har en bestand hvor en ønsker å bedre kvaliteten i form av produksjon, slaktevekter eller lignende, må en sørge for at dette synliggjøres i en målsetting og videre gjennom bestandsplaner og praksis.
påvirkning på hjorteviltbestandene
Målrettet avskytning er et sentralt virkemiddel for å nå målene i bestandsplanen.
Foto: Nils Olav Talgøy
Med mindreverdige dyr menes i første rekke små, syke, skadde, uproduktive eller gamle individer.
Begrepet jaktseleksjon peker på evnen jegerne har til å påvirke jaktbare vilt‑ bestanders kvalitet over tid, for eksempel en stor elgokse i stedet for en mindre okse eller en stor kalv i stedet for en liten kalv, osv. En slik seleksjon avhenger av at jegeren gjør en aktiv seleksjon uti fra forvaltningsstrategi, eller personlige preferanser.
I mange sammenhenger blir jaktseleksjon omtalt som en negativ effekt av jeger‑ nes manglende vilje til å tenke helhetlig og langsiktig bestandsforvaltning. I enkelte tilfeller ser man at de mest ettertraktede jaktobjektene, som ofte også er de beste avlsdyra, konsekvent tas ut gjennom jakt.
Over tid vil denne praksisen føre til en redusert bestandskvalitet, senket produk‑ sjon og lavere slaktevekter. Rett og slett en lavere kondisjon i bestand.
Ulike metoder har vært prøvd for å stimulere jegerne til å slutte opp om ønsket forvaltning. Tilrådning, vektgrenser, prissystemer og poengberegning er noen av virkemidlene som har vært tatt i bruk. Premiering for uttak av mindreverdige dyr og smidige bytteordninger er andre. Den største utfordringen er nok ikke å argumentere for hvorfor man ønsker å bedre måloppnåelsen. Hovedutfordringen er nok heller å lykkes med en bred oppslutning fra jegerne. Et vald eller bestands‑ planområdes suksess i forhold til å nå målene i bestandsplan, avhenger derfor i stor grad av evnen og viljen til å styre jegerne.
Typiske eksempler på uheldig jaktseleksjon finner vi innen tradisjonell beskatning av alle våre hjorteviltbestander. Større hanndyr har alltid blitt sett på som gjevere troféer enn andre dyrekategorier. Stort jaktpress på disse dyrene har i mange områder medført en gradvis reduksjon i deres andel av bestanden. Ved å fjerne de beste avlsdyrene, er jakta med på å motvirke naturens egne utvalgskriterier. En slik forskyving av den naturlige alders og kjønnssammensetningen kan på sikt gi en rekke uheldige effekter både knyttet til forplantning og den generelle bestandsutviklingen.
Jegernes preferanser bestemmer morgendagens bestandssammensetning og kvalitet. Foto: Ted Karlsson
Overbeskatning av de største og mest produktive hunndyrene vil over tid føre til en reduksjon i produksjon, høstingsgrunnlag og den gjennomsnittlig kvalitet i bestanden. Overbeskatning av de største hanndyrene fører til redusert konkurran‑ se mellom disse, og en økt tilgang til parringer for et fåtall individer. Dette kan virke uheldig i forhold til å sikre videreføring av best mulig avlsmateriale. En annen alvorlig konsekvens kan være dårligere brunststimulering av hunndyrene og senere eller mer spredt kalvingstidspunkt.
Om vi velger å snu på det og betrakte de potensielt positive effektene av jaktselek‑ sjon, så er disse mange. For det første er jegernes mulighet til å velge det ene dyret framfor det andre selve grunnlaget for en målrettet bestandsforvaltning. Utfordringen er å utnytte dette konstruktivt. Forutsetningen er at jegerne er disiplinerte og følger de føringer som valdet har gitt for avskytningen. På samme måte som jegernes valg kan motvirke naturlige utvalgsmekanismer, kan de også virke forsterkende. Aktiv utvelgelse av mindreverdige individer med liten framtidig produksjonsmessig verdi vil medvirke til dette.
Vi har fellingsstatistikk for elg helt tilbake til 1889. Avskytningen er ikke et direkte mål på bestandens utvikling, men kan brukes for å beskrive bestandsutviklingen i grove trekk. Bestanden ble holdt på et jevnt og lavt nivå i perioden fra 1889 til 1940. I hele dette tidsrommet ble det felt mindre enn 2000 elg per år. Fra 1945 økte så avskytningen, og trolig også bestanden.
Fra 1967 ble rettet avskytning innført, noe som innebar å legge vekt på å skyte kalver og ungdyr, samt spare på kuene. Dette medførte at avskytningen sank hvert år fram til 1971. Denne nedgangen i avskytning gjenspeilte imidlertid ikke be‑ standsutviklingen. For i perioden fra 1971 til 1993 økte avskytningen fra ca. 6 500 dyr til nesten 39 000 dyr. Det var altså en seksdobling i avskytningen i Norge i en periode på bare 22 år. I den samme perioden må det ha vært en kraftig vekst også i bestanden. Det var imidlertid store regionale forskjeller i både bestandsutviklin‑ gen og avskytningen.
På 90 tallet ble det i store deler av landet et mål å stoppe bestandsveksten og til og med redusere bestanden noe. Avskytningen vokste derfor raskt omkring 1990 i forhold til bestanden, og bestanden har ikke økt slik som det ser ut i avskytningskurven.
I perioden fra 1993 til 2001 har økningen i avskytningen stoppet opp, og har de fleste årene ligget mellom 35 000 og 40 000 dyr med en topp i år 1999 med til sammen 39 423 elger. I store deler av landet har det i denne perioden vært et mål å stoppe bestandsveksten. Det klarte man også. Vi ser at avskytningen frå år 2000
Da man begynte å spare de store kuene ble det fart i bestandsveksten. Foto: Erlend Haarberg.
helt til 2014 har antall felte elg ligget på ca 35 000 dyr årlig. I denne perioden ble elgbestanden over store deler av landet redusert, det har ført til at avskytningen fra 2015 har sunket gradvis og var på 26 007 elger.
Hver eneste elg som skytes påvirker sammensetningen av den bestanden som er igjen etter jakta. Det er imidlertid størrelsen og sammensetningen av det totale jaktuttaket som til slutt bestemmer hvilken sammensetning vinterbestanden får.
Årlig avskyting av elg i Norge i perioden fra jaktåret 1889/1890 med 862 felte dyr til 2023/2024 hvor det ble felt 26 007. Kilde: Statistisk sentralbyrå (SSB)
Jaktas påvirkning på hjorteviltbestandene
Frem til1967, da rettet avskytning ble innført, hadde det blitt felt en stor andel eldre kuer, noe som bidro til at okseandelen i bestanden holdt seg høy. Innføring av rettet avskytning innebar kalveskytning, noe som tidligere hadde vært forbudt. Avskytningen av ungdyr skulle også øke. I tillegg skulle de produktive kuene spares i større grad enn tidligere. I hele perioden etter 1967 har derfor elgjakta tradisjonelt vært en oksejakt. Årsakene til dette var åpenbare. Ved å skyte en okse ble slaktet stort, gjennom geviret fikk jegeren status, og man var sikker på å ikke bryte noen mor avkom binding mellom ku og kalv. Jaktpresset og avskytningen på oksene ble derfor mye større enn på kuene. De første årene fikk imidlertid hard avskytning på okser de fleste steder liten påvirkning på okseandelen i bestanden.
Det var to hovedårsaker til dette:
• Avskytningen under jakta var hele tiden mye mindre enn tilveksten, og en bestand som er i vekst kan i stor grad reparere eventuelle” feil” som gjøres i avskytningen.
• I hele denne perioden ble det født betydelig flere oksekalver enn kvigekalver.
Etter hvert som avskytningen ble like stor eller større enn tilveksten, begynte okseandelen i bestandene å synke. Det ble spesielt langt mellom de eldre, full‑ voksne oksene, noe som førte til at det gradvis ble felt færre okser i forhold til kuer. Også blant de felte kalvene kunne endringer i kjønnsforholdet observeres. Tidligere ble det felt betydelig flere oksekalver enn ku kalver. I løpet av de siste 10 årene har imidlertid andelen oksekalv blant de felte kalvene i Norge sunket, og nå blir det felt omtrent like mange kukalver som oksekalver. NINA har undersøkt om dette kan skyldes at jegerne sparer oksekalvene, men har funnet at det mest sannsynlig avspeiler det faktiske forholdet i bestanden.
Det er flere årsaker til at det nå er en lavere okseandel både blant de voksne dyrene og blant kalvene. For den synkende okseandelen har det hatt stor betydning at man i en periode har skutt omtrent like mange dyr som tilveksten, og samtidig i stor grad
Før1967 ble det felt en stor andel store kuer. Dette bidro sterkt til å redusere kalveproduksjonen i bestanden.
Foto: Dagh Bakka
fortsatt med det harde jaktpresset på oksene. Når det skytes like mye eller mer enn tilveksten klarer ikke bestanden å reparere de feil som eventuelt gjøres ved valg av avskytningsstrategi. Etter hvert som det blir færre okser i bestanden blir jaktpres‑ set på de få som er igjen stadig hardere. Økende jaktpress på oksene fører til at også gjennomsnittsalderen til oksene reduseres. De voksne oksene rekker ikke å bli gamle.
Ideell avskytning
En avskytningsstrategi som er ideell i en bestand som er i vekst kan være helt feil i en bestand som er i nedgang.
I en normal elgbestand har det vært umulig å fastslå hvilke elgokser som har vært far til hvilke kalver. Bortsett fra at vi visste at oksene var far til elgkalvene, har vi fram til nylig visst svært lite om oksenes betydning i en elgbestand.
Etter hvert som det blir færre okser i bestanden blir jaktpresset på de få som er igjen stadig hardere. Foto: Erlend Haarberg.
Jaktas påvirkning på hjorteviltbestandene
På øya Vega utenfor Brønnøysund i Nordland har Norsk institutt for naturforskning (NINA) siden 1992 undersøkt blant annet effektene av skjev kjønnsfordeling hos elg. De fant at ved en normal kjønnssammensetning i bestanden, det vil si mange og store okser, ble nesten tre av fire fødte kalver oksekalver. Dersom det bare var ett årige og to årige okser i bestanden under brunsten, ble bare ca en tredjedel av kalvene oksekalver. Også når bestanden inneholdt en del eldre okser, men tre ganger så mange kuer som okser, ble det født flere kvigekalver enn oksekalver.
Ved hjelp av undersøkelser av DNA (arvestoffet) fant NINA at i de tilfeller hvor det var en eldre okse som var faren, ble det født mange flere oksekalver enn kukalver. Hvis det derimot var en ett årig okse som var faren, ble det født omtrent like mange kalver av hvert kjønn.
Det ble også studert hva som skjedde når alle voksne okser ble felt under jakta, slik at det året etter kun var ungdyr som bidro inn i paringen. I årene som fulgte ble antallet okser redusert, men ikke oksenes alder. I begge tilfellene gjorde oksene fortsatt jobben, og greide å bedekke alle elgkyrne, men de så forsinkelser i kalvingstidspunktet året etter, og det kan gi konsekvenser på lang sikt. Kalver som blir født tidlig på året får naturlig nok mer tid til å vokse, og har større sannsynlig‑ het for å greie seg gjennom vinteren. Store kalver blir oftest også store som voksne, mens mindre kalver forblir små.
I et annet delstudium demonstrerte forskerne at kalvevekt også henger sammen med moras alder, kalvens kjønn, og om den er enkeltkalv eller tvilling, så her er det flere faktorer som spiller inn. Elgen på Vega er i generelt i god kondisjon og svært produktiv, og mange elgkyr får sin første kalv allerede som toåring. Det krever mye energi å bære fram kalver, og det er lett å tenke seg at det kan gå på bekostning av kuas framtidige kroppsvekt og fruktbarhet når hun får sin første kalv tidlig i livet, men på Vega var det motsatte tilfellet. Elgkyr som startet å reprodusere tidlig fikk i snitt flere kalver enn de som fikk sin første kalv senere i livet.
For mere informasjon se: Elgstudiene på Vega – Erfaringer fra 30 år i havgapet.
NINA Rapport 2258.
Tommelfingerregler
Ved å ha en stor andel eldre okser i bestanden vil det bli født en stor andel oksekalver. Det kan da skytes mange og store okser uten å ødelegge okseandelen i bestanden. Jo skjevere kjønnsforholdet er i bestanden, jo yngre blir gjennomsnittsalderen på oksene. Det fører til at det fødes færre oksekalver, noe som fører til store problemer med å øke okseandelen i bestanden.
Før rettet avskytning ble innført i 1967 var det forbudt å skyte kalv. Alle felte dyr var derfor minst ett år gamle. Kvotene var oftest små, og for å få mest mulig kjøtt var det derfor viktig å skyte store dyr. Alt dette gjorde at det i stor grad ble felt eldre, fullvoksne dyr. Jakta senket dermed gjennomsnittsalderen i bestanden betydelig i forhold til en normal bestand.
Fra 1967 og fram til i dag har det vært et hardt jaktpress på oksene og et betydelig lavere jaktpress på de voksne kuene. Som beskrevet ovenfor førte det harde jaktpresset på oksene til at gjennomsnittsalderen på oksene sank mye. I mange områder er voksne okser eldre enn 4 5 år i dag nesten fraværende.
Etter at rettet avskytning ble innført har det blitt lagt stor vekt på å felle unge hunndyr og la de store og mest produktive kuene gå igjen i vinterbestanden. Siden man ikke har ønsket å skyte kua fra kalven, har de kuene som kom med en eller to kalver blitt spart i mye større grad enn enslig kuer. Dette er stor forskjell fra det som ble praktisert før 1967, og har bidradd vesentlig til å heve gjennomsnitts‑ alderen til kuene i bestanden.
Kalveproduksjonen til en elgku er avhengig av både kuas alder og hvor i landet den befinner seg. Det som imidlertid har vel så stor betydning for kalveproduksjo‑ nen, er kroppsstørrelsen eller vekten til kua. Ved å skyte blant de minste kuene vil gjennomsnittsvekten blant kuene i bestanden øke. Dette vil øke kalvepro‑ duksjonen i bestanden.
Før 1967 ble det skutt en stor del fullvoksne kuer. Dette førte til at kalveproduksjonen var betydelig lavere enn den kunne ha vært. I tillegg ble mange av kuene skutt fra kalvene. Flere undersøkelser (forskningspro‑ grammet Elg, skog, samfunn) har vist at de fleste elgkalver som mister
Etter at rettet avskytning ble innført har det blitt lagt stor vekt på å felle unge hunndyr. Foto: Dagh Bakka
påvirkning på hjorteviltbestandene
moren i løpet av jakta dør i løpet av vinteren eller utpå våren. Dette skjer også i områder hvor det er lite snø om vinteren. Trolig er årsaken at de kalvene som overlever vinteren ikke har lært å finne og utnytte det gode vårbeitet. En slik tilleggsdødelighet på morløse kalver bidrar til å senke den reelle produksjonen i bestanden ytterligere.
I dagens jakt blir det lagt stor vekt på å skyte en stor del unge hunndyr. Dette er et viktig bidrag for å øke kalveproduksjonen i bestanden. Ved å utnytte alle skudd‑ sjanser på kviger og mindre kuer, samtidig som man sparer på alle store kuer, vil man ha det beste utgangspunktet for en produktiv bestand.
Undersøkelser tyder på at andelen kviger som kommer i brunst synker når det er få og hovedsakelig unge okser i bestanden. Foto: Erlend Haarberg.
Kalveskytning
Det har ikke så stor betydning om man skyter en kalv, for det vil som regel komme en ny kalv neste høst. Hvis man derimot skyter ei stor produktiv elgku, kan det ta flere år før ei slik ku er tilbake.
Når det gjelder oksenes betydning i kalveproduksjonen, så har det tidligere ikke eksistert kunnskap om at lav okseandel i bestanden har ført til redusert kalvepro‑ duksjon. Undersøkelser gjort av NINA tyder imidlertid på at andelen kviger som kommer i brunst synker når det er få og hovedsakelig unge okser i bestanden. Dette kan ha stor betydning da det alltid er flest av de yngste årsklassene i en elgbestand. De eldre kuene ser likevel ut til å komme i brunst og produsere kalv som normalt selv med få okser i bestanden.
De fleste elgjegere har egne ønsker om å skyte spesielle typer dyr under jakta. Disse dyrene har derfor en større sjanse til å bli skutt enn andre typer dyr. Hver elg som skytes har betydning for den gjenværende bestanden. Dersom de fleste elgjegerne følger samme preferanser kan det derfor få store effekter for bestanden.
For både kuer og okser gjelder at når vi ser store og velutviklede elger under jakten, så kan vi være relativt sikre på at disse er friske og uten genetiske defekter. Blant mindre dyr vil ikke dette nødvendigvis være tilfelle. Hvis et langsiktig mål er å opprettholde kvaliteten på dyrene, så vil det derfor være lurt å skyte mange små dyr og spare på de store. Dette gjelder også for de andre hjorteviltartene.
Det er avskytingen som bestemmer størrelse og sammensetning i en elgbestand. Ulik avskyting på en gitt bestand ett år gir ulik bestand året etter. Dette er illustrert ved fem eksempler. I alle eksemplene er det tatt utgangspunkt i nøyaktig den samme bestan den, en normalt sammensatt modellbestand på 33 dyr ved jaktstart år 1. Ønsker man en større bestand kan man gange opp tallene med for eksempel 10 eller 100.
Modellbestanden består i år 1 av:
5 okser og 3 piggokser, totalt 8 okser
11 kuer og 4 kviger, totalt 15 hunndyr eldre enn kalv
10 kalver
Jaktas påvirkning på hjorteviltbestandene
Dette gir et ku/okse forhold ved jaktstart på ca 1,9 og en kalveandel på 30% (0,9 kalv per ku, eller 0,67 kalv per ku/kvige). I bestandspyramiden er kalv og åring representert ved en egen rad, mens eldre okser og kuer er likeverdige og det er derfor tilfeldig hvilke som skytes i år 1 (markert med rødt kryss).
Bestanden i år 2 består av de som ble igjen fra året før pluss tilvekst av kalv.
Tre punkts mal
Vi forutsetter at man faktisk ønsker å ha en elgbestand som er innenfor bæreevnen til området, har en bra kjønnssammensetning og en god kalveproduksjon. Uansett hvilken jaktkultur og hvilke delmål man i tillegg må ta hensyn til, så er det tre enkle punkter som legger grunnlaget for å nå disse målene:
• Skyt mange dyr. Dette betyr ikke at det skal skytes så mange dyr at bestanden blir truet eller at elgbestanden blir ødelagt som ressurs, men at det skal skytes så mange dyr at man er sikker på at bestanden ikke overskrider bæregrunnlaget.
• Skyt unge og små dyr. Ved å skyte en stor andel unge dyr økes gjennomsnitts alderen i bestanden og dermed kalveproduksjonen. Hvis man i tillegg prøver å skyte mindre dyr blant de voksne dyrene, vil det også bidra til å øke kvaliteten og dermed kalveproduksjonen. Dette gjelder i alle bestandssituasjoner.
• Spar okser. Siden vi har tradisjon for å skyte mange okser vil det i nesten alle bestandssituasjoner være et behov for å spare på oksene.
Jaktas påvirkning på hjorteviltbestandene
Tommelfingerregler
En forsiktig elgforvaltning er ikke å skyte få dyr, men å skyte så mange dyr at man er sikker på at bestanden ikke blir for stor i forhold til beitegrunnlaget.
Hvis vi skyter en stor og velutviklet elg vet vi at den har gode egenskaper. Hvis vi skyter et lite dyr, vet vi ikke om dette dyret har dårlige egenskaper eller bare er lite utviklet. Vi vet imidlertid at alle dyrene med dårlige egen skaper finnes blant de små dyrene og ikke blant de store.
Forskjeller i bestandssituasjon og naturgrunnlag gjør at ulike områder stiller med forskjellig utgangspunkt. Tiltakene må derfor tilpasses de lokale forholdene. Noen tiltak fungerer som løsning for flere mål. Det er viktig at tiltakene som benyttes er med å nå de kommunale målene, og ikke bare valdet sine mål. Derfor er det en god praksis å ha en åpenhet rundt avskytningsstrategier. Avskytingsstrategien er et av de viktigste tiltakene for å nå målene vi har satt oss. Derfor bør avskyt‑ ningstrategien ideelt være lik over større arealer (årsleveområder) og det er viktig at den er langsiktig for at vi skal ha en stabil forvaltning uten for store svingninger.
Alle valg som gjøres med hensyn til avskytningsstrategi og jaktutøvelse har betydning for både elgforvaltningen og for jegerne. På de neste sidene vises eksempler på syv slike valg/avskytningsstrategier og effekten av dem. Disse representerer prinsipielle måter å gjennomføre jakta på. De aller fleste som går på elgjakt vil oppleve at den jakta de selv driver inneholder elementer fra flere av strategiene. Det er mulig å bare gjennomføre en dem, men også å kombinere flere.
Eksemplene er ment å gi et grunnlag for å tenke gjennom egen elgforvaltning og hva som er mulig å få til under jakta. Det er viktig å presisere at valg av avskytings‑ strategi bestemmes i stor grad av målsettingen med bestanden. Både de kommu‑ nale overordnete målene og de private detaljerte målene.
De syv avskytningsstrategiene A til G fremstilles grafisk. Deretter gis en forklaring av hva hver av de innebærer og effekten av dem. Den loddrette aksen til venstre i figuren markerer effekt på ressursutnyttelsen. Dersom den valgte avskytningsstra‑ tegien bidrar til å oppfylle kriteriene for høy ressursutnyttelse, er boksen plassert høyt i figuren. Omvendt er boksen plassert lavt i figuren hvis den valgte avskyt‑ ningsstrategien bidrar til en lav ressursutnyttelse.
Figur 15. Ulike avskytingsmodeller. Figur: Skogkurs.
Den vannrette aksen viser tidsbruk. Tidspunkt for jaktstart er helt til venstre i figuren, mens jaktas slutt er lengst til høyre. Dersom den valgte avskytningsstrate‑ gien har lav vanskelighetsgrad, kreves det lav tidsbruk og boksen er plassert til venstre i figuren. Omvendt er boksen plassert til høyre i figuren dersom avskyt‑ ningsstrategien medfører stor vanskelighetsgrad og dermed stor tidsbruk. Dersom man velger en for vanskelig strategi, er det fare for at den seg ikke lar seg gjen‑ nomføre med den tiden som er tilgjengelig.
Det kan selvfølgelig diskuteres om de ulike boksene er korrekt plassert i forhold til hverandre i figuren. Det viktige med plasseringen av boksene er imidlertid å vise forskjeller i effekt på ressursutnyttelsen og tidsbruk mellom de ulike avskytningsstrategiene.
En målrettet elgforvaltning som gir god ressursutnyttelse skal bidra til 1) store dyr, 2) høy kalveproduksjon per ku og 3) et naturlig kjønnsforhold. Dette er kriteriene de ulike avskytningskriteriene måles mot.
Jaktas påvirkning på hjorteviltbestandene
Hvis lav tidsbruk er viktigere enn høy ressursutnyttelse kan man i prinsippet velge å fylle avskytningsmålet ved å skyte de første dyrene som dukker opp under jakta. Et slikt uttak fører til at sammensetningen av bestanden ikke påvirkes i særlig grad. Etter en tid vil en slik avskytning føre til en rimelig naturlig kjønns og alderssam‑ mensetning i bestanden. Man vil derfor sitte med en bestand som vil være sunn og robust i de fleste sammenhenger. Kravet til jegernes kunnskap vil ved en slik avskytningsstrategi være så lavt som overhodet mulig. Jegerne behøver kun å vite at en elg er en elg. Dette vil også være det helt optimale når det gjelder å bruke kortest mulig tid på jakta. Se plassering av boks A i figuren.
Ulempen ved en slik avskytning er at en del kuer vil skytes fra kalv. Jaktformen gir lav ressursutnyttelse og er svært tvilsom jaktetisk. Dette er argumenter som i dag er tunge nok for de fleste til å forkaste en slik avskytningsstrategi.
første man ser, men ikke ku fra kalv
I dette eksemplet er lav tidsbruk fortsatt viktig, men en ønsker å øke ressursutnyt‑ telsen. I stedet for å skyte alle dyr etter hvert som muligheten byr seg, skytes kalven alltid før kua. Man unngår (stort sett) at det blir gående morløse kalver i terrenget og kommer samtidig innenfor det som jaktetisk er akseptert. Etter at kalven er skutt vil også en del av produksjonskuene klare å lure seg vekk. Vanskelighetsgraden ved en slik avskytningsstrategi vil være svært lav. Strategien vil også være svært effektiv når det gjelder å gjøre jakta unna på kortest mulig tid. Se plassering av boks B i figuren.
Ved alle avskytningsalternativene som er beskrives heretter (C G), forutsettes at man ikke bevisst skyter kua fra kalven.
I dette eksemplet ønsker en å øke ressursutnyttelsen ytterligere uten å øke tids‑ bruken vesentlig. En avskytningsstrategi der store dyr spares, vil bidra til at gjen‑ nomsnittsalderen og produksjonen for ku og okse holdes høy eller øker. Andelen store dyr i bestanden vil også øke i årene fremover.
Hvis store dyr skal spares, vil man nødvendigvis måtte la disse passere. Selv med en del erfaring kan det i mange situasjoner være vanskelig å vurdere størrelsen på en enslig elg. En avskytningsstrategi som går ut på å spare store dyr vil derfor
innebære en noe større vanskelighetsgrad enn om jegeren ikke trenger å vurdere elgens størrelse. Det å spare store dyr bidrar til økt kalveproduksjon per ku og økt andel store okser i bestanden, men medfører at det brukes en del lengre tid på jakta.
For hver kategori dyr man bestemmer seg for å ikke skyte blir det færre dyr igjen å jakte på. Kalv vil normalt utgjøre minst 30% i en elgbestand og er normalt den aldersklassen som har flest individer. Dersom kalv utelukkes som jaktobjekt har man bare en liten del av dyrene igjen å jakte på (det forutsettes fremdeles at kua ikke skytes fra kalven. Dermed blir alle kuer med kalv også fredet.) En avskytnings‑ strategi som har i seg å ikke skyte kalv, vil derfor kreve mye større tidsbruk under jakta. I tillegg senkes bestandens gjennomsnittsalder og dermed kalveproduksjo‑ nen per ku.
Premiering ved felling av små individ som en ikke ønske i framtidsbestand
Når et vald/bestandsplanområde har et ønske om å få fram store dyr i be‑ standen, vil det være bra å etablere en intern ordning med premiering for uttak av små og mindreverdige individer. Med andre ord de individer en ikke ønsker å ha med seg inn i framtidsbestanden. For å få til dette så må valdet ved jaktstart holde tilbake noen dyr av den tildelte kvoten. De jaktlagene som feller små eller mindreverdige dyr vil da automatisk bli tildelt et nytt dyr fra valdet om de ønsker det (så lenge det er igjen på den avsatte kvoten). På denne måten blir jaktlagene premiert for å ta ut små og mindreverdige dyr. Det er‑ viktigå merke seg at disse dyrene må tas fra kvoten til valdet, og kan ikke uten videre «vrakes av kommunen (fallvilt) bare for de er små eller mindreverdige.
Dette er en enkel avskytningsstrategi som gir høy ressursutnyttelse på kort sikt og lav tidsbruk. På lang sikt gir dette alternativet imidlertid en lav ressursutnyttelse. I prinsippet er dette den strategien som ble benyttet før rettet avskytning ble innført og hvor målet hvert år var å maksimere kjøttuttaket. Den eneste forskjellen er at man den gang ikke skjøt kalv.
Mange jaktlag leier elgjakta til en fast pris. Det innebærer at de betaler det samme for jakta enten de får små eller store dyr, eller kanskje ingen dyr i det hele tatt. Elgkjøttet representerer normalt en stor verdi, og for slike jaktlag vil det derfor være økonomisk gunstig å få størst mulig kjøttutbytte.
I tillegg blir gjennomsnittsalderen og dermed kalveproduksjonen per ku i bestan‑ den redusert. Sjansen for å fortsatt kunne skyte store dyr i årene framover synker.
Jaktas påvirkning på hjorteviltbestandene
Elgkjøttet representerer normalt en stor verdi, så for jaktlag som leier elgjakta til fast pris vil det derfor være økonomisk gunstig å få størst mulig kjøttutbytte. Foto: Dagh Bakka
Selv med en del erfaring kan det i mange situasjoner være vanskelig å vurdere størrelsen på en enslig elg. En avskytningsstrategi som går ut på å spare små dyr vil derfor innebære en noe større vanskelighetsgrad enn om jegeren ikke behøver å vurdere elgens størrelse. Dersom man ikke oppnår målet om å skyte store dyr bidrar dette til en bedre ressursutnyttelse. Hvis målet er å skyte store dyr vil man nødvendigvis måtte la en del mindre (og yngre) dyr passere. Dette medfører at det brukes en del lengre tid på jakta. Se plassering av boks D i figuren.
Som beskrevet under alternativ C vil det også her kreve betydelig lengre tid å gjennomføre jakta dersom man ikke ønsker å felle kalv. Se markert pil ut fra boks D. Et positivt element ved at det ikke skytes hverken kalv eller kalveførende ku, er imidlertid at de aller fleste produksjonskuene overlever jakta.
Dette alternativet gir en relativt høy ressursutnyttelse, men krever noe mer tidsbruk. I tradisjonell avskytning har man vanligvis satt en nedre grense for uttaket av kalv og ungdyr på 60 65%. Samtidig er det satt en øvre grense for uttaket av eldre ku og eldre okse. Dette er i praksis en videreutviklet variant av
Alternativ C. Denne strategien har oftest bidratt til å øke gjennomsnittsalderen til kuene i bestanden og dermed en økt kalveproduksjon per ku. Dette prinsippet har stort sett ført til et målrettet uttak og ei enkel og trivelig jakt. En premieringsord‑ ning for uttak av ekstra små dyr hører naturlig inn under dette alternativet. Se plassering av boks E i figuren.
På et vesentlig punkt har imidlertid de tradisjonelle planene vist seg å ikke være målrettet nok. Ved at det ikke er satt noen øvre grense for totaluttak av okser (også åring) har man stort sett skutt vekk okseandelen i bestanden. Hovedårsaken til dette er at det ikke har vært en styring av totaluttaket av okser. I mange planområ‑ der har det vært et ønske om å skyte få kalver. Når man heller ikke skal skyte mange store dyr blir jaktpresset hardt på åringene. Å høste veldig mye av denne ene årsklassen går fint i teorien, men i praksis viser det seg at svært få klarer dette uten at det blir skutt for mange okser. Dette gjelder spesielt når en slik avskyt‑ ningsstrategi benyttes ved en reduksjonsavskytning. I enkelte områder har man imidlertid i tillegg til det tradisjonelle også greid å begrense det totale hanndyruttaket.
I dette alternativet er målet en høy ressursutnyttelse. Samtidig er det et ønske om ikke å øke tidsbruken i forhold til tradisjonell planstyrt forvaltning. For å oppnå et mål om et gitt ku/okse forhold i Sett elg, settes det en øvre grense for hvor stor andel okser (inkludert åringer) som totalt kan tas ut under jakta. Selv en urutinert elgjeger vil i de fleste tilfeller se forskjell på en elg med og uten gevir. En slik øvre grense på totaluttaket av okse er derfor enkelt å forholde seg til under jakta.
For å oppnå en god kjønnssammensetning i bestanden, er det imidlertid ikke nok å spare på oksene. I tillegg må det tas ut en tilstrekkelig andel kviger og kuer. For å oppnå en god kalveproduksjon, bør kuene tas ut blant de minste kuene. Ved å sette en nedre grense for andel kalv, kviger og små kuer under en eventuell vektgrense i jaktuttaket, sikres uttak av en tilstrekkelig andel små dyr. Resten av kvoten blir da kuer over vektgrensen. Det er i mange situasjoner vanskelig å vurdere størrelsen på ei enslig elgku. En vektgrense bør settes så høyt at man får tatt ut en tilstrekkelig høy andel små hunndyr. Det viktigste med vektgrense på ku er å få tatt ut nok av de minste hunndyrene. Da kan de store produktive kuene som blir igjen i bestanden fortsette å produsere kalver. Dette oppnås ikke dersom ei vektgrense på ku settes så lavt at jegerne ikke våger å skyte på det de tror er små kuer. Skal det settes en vektgrense er det viktig at denne settes riktig i forhold til hva som er gjennomsnittsvekten på kuene i bestand.
Dette avskytningsalternativet legger grunnlaget for en bedre ressursutnyttelse enn alternativene foran. I tillegg innebærer prinsippet muligheter for å gjennom‑ føre en trivelig og ikke alt for vanskelig jakt.
Jaktas påvirkning på hjorteviltbestandene
Jaktas påvirkning på hjorteviltbestandene
For å oppnå en god kalveproduksjon, bør kuene tas ut blant de minste. På bildet ei voksen ku med slaktevekt 153 kg. Foto: Dagh Bakka.
Dette alternativet gir en svært høy ressursutnyttelse, men stiller store krav til tidsbruk. Med utgangspunkt i alternativene E og F ovenfor kan man velge mer krevende avskytningsalternativer. Nedenfor er det beskrevet ulike muligheter som alle medfører en større vanskelighetsgrad og som i ulik grad er med på å påvirke elgforvaltningen.
Dersom det legges opp til å skyte ulike kategorier dyr i ulike faser av jakta, vil det bety at man under hele jakta må la noen kategorier dyr gå selv om man har skuddsjanse på dem. Dette medfører større tidsbruk under jakta, enn om man skyter alle skytbare dyr etter hvert som sjansen byr seg. Se plassering av boks G i figuren.
Dersom man mener at det er for få okser i bestanden kan det bestemmes at det ikke skal skytes okser før etter for eksempel 15. oktober. Dette bidrar positivt ved at ku/okse forholdet blir gradvis forbedret i løpet av jakta helt til hovedbrunsten er over. Hvis man skyter hardt på oksene mot slutten av jakta, vil imidlertid dette føre til at det blir registrert et bedre ku/okse forhold i Sett elg enn om man hadde gjennomført ei normal jakt.
For å sikre at de produktive kuene overlever jakta velger man i en del områder å skyte alle hunndyrene som skal tas ut før man begynner å skyte kalv. Dette fører som regel til at det blir skutt færre kalver.
Ved valg av strategi for hvilke kalver som skal skytes forekommer det mange ulike alternativer. Det enkleste er å skyte kalv etter hvert som muligheten byr seg og på den måten oppfylle mål som er satt for kalveskytning. I en del områder spares imidlertid tvillingkalvene for å sikre at tvillingkuene ikke skal bli skutt under jakta. Andre steder spares alle enkeltkalver, mens det skytes en kalv hvis det dukker opp ei tvillingku. Begge disse alternativene er enkle å gjennomføre, men fører oftest til at jakta blir mer tidkrevende og at uttaket av kalv blir lavere. Målet med disse alternativene er at de skal bidra til at produktive kuer overlever jakta og kan fortsette med å produsere kalv.
Andelen voksne okser med velutviklede gevir i bestanden kan ha stor betydning for å øke den økonomiske avkastningen av jaktutleie. Dette er dyr svært mange jegere ønsker å jakte på, også rettighetshavere som jakter på egen eiendom. I tillegg til å sette en øvre grense for hvor stor okseandel som kan skytes, kan det gjøres andre grep for å øke andelen store okser i bestanden.
Den enkleste måten å bidra til en stor andel okser med velutviklet gevir i bestan‑ den, er trolig å begrense totaluttaket av okser. Samtidig kan det settes et øvre tall for hvor mange okser som har mer enn et visst taggantall som kan felles. Disse begrensingene må selvsagt justeres etter utviklingen i bestanden og de målene man blir enige om.
Jaktas påvirkning på hjorteviltbestandene
Et av de vanligste virkemidlene for å få en høyere andel okser med store gevir i bestanden, har vært å spare mellomoksene. Det vil si at alle okser mellom for eksempel 6 og 12 tagger spares. Umiddelbart kan dette virke som et bra system for å oppnå en høy andel okser med velutviklet gevir.
Ved å ta for oss to okser med svært ulik gevirutvikling skal vi imidlertid prøve å vise hva som egentlig skjer i en situasjon hvor mellomoksene spares. Okse A har anlegg for et velutviklet gevir og oppnår 20 tagger når den er på topp, mens okse B har dårligere geviranlegg og får 10 tagger når den er på topp. Hos okse A, med best geviranlegg, vil geviret utvikle seg svært raskt og den vil bare være fredet i to år før geviret inneholder mer enn 12 tagger og den igjen er skytbar. Okse B, med dårlig geviranlegg, vil bruke ett år lenger før den får 6 tagger og kommer inn i ”fred‑ ningssonen”. Den vil derimot aldri få flere enn 10 tagger og vil derfor være fredet hele livet, eller til den blir en skikkelig gammel returokse med bare 4 5 tagger.
Ved å frede mellomoksene reduseres jaktpresset mest på de dårligste oksene. Foto: Øyvind Juliussen
Ved å frede mellomoksene reduseres jaktpresset minst på de oksene med fint gevir som er ønskelig å ha i bestanden, mens jaktpresset reduseres mest på de dårligste oksene som vi helst vil bli kvitt. Dette vil påvirke hvilke arveanlegg som føres videre i bestanden i feil retning i forhold til målet med tiltaket. Det vil imidler‑ tid være andre positive effekter av å spare mellomoksene. Man vil sikre at det er eldre okser til stede med de positive effekter dette vil ha knyttet til brunst og brunsttidspunkt samt høyere andel oksekalver.
Nå har vi sett at det finnes mange teoretiske avskytingsstrategier. Det finnes også et hav av modeller som ligger imellom det som vi har skissert tidligere i kapitelet. Det er viktig at vi tenker langsiktig også ved valg av avskytningsstrategi. Når vi velger en avskytningsstrategi er det viktig at vi holder oss til den strategien fram til vi ser resultatene av den. Gjentatte ganger har vi sett at det forsøkes den ene etter den andre avskytningsstrategien i et par år, når det ikke ser ønsket effekt så bytter en strategi og prøver noe annet et par år. Det er viktig å være klar over at en ser ikke resultater over natten av en avskytningsstrategi. En må holde seg til strategien over flere år, og over et stort område, ideelt årsleveområde, om en skal se resulta‑ tet av den.
Vi vil derfor anbefale at en legger seg på en ganske enkel og moderat avskytnings‑ strategi. Den etterligner på mange måter en naturlig avgang i bestand. Størst uttak av kalver, ungdyr og mindre individer av voksne.
Kjønn og alderskategori
Det gir også en jakt som er relativt enkel å gjennomføre. Og en kan brukes samme strategi med små justeringer om en ønsker å øke eller redusere bestanden. Da kan en velge å skyte færre eller flere elger, og en kan også tilpasse uttaket innenfor intervallet satt opp på de voksne dyra. På denne måten kan en ha en «naturlig høsting» av bestand, en avskytingsprofil som en enkel å forholde seg til, også når en ønsker endringer i bestand. Og ikke minst, en unngår de store svingningene en har sett ved mer drastiske avskytingsmodeller.
påvirkning på hjorteviltbestandene
Fellingsstatistikken for hjort går tilbake til 1892. Fellingsdata er ikke et direkte mål for bestandens utvikling, men kan brukes for å beskrive bestandsutviklingen i grove trekk. Fram til 1950 var bestanden på et jevnt lavt nivå, og avskytningen var mindre enn 600 dyr totalt per år. Utviklingen skjøt ikke fart før innføring av rettet avskytning tidlig på 1970 tallet. I tråd med ønsket om å bygge opp hjortebestan‑ dene, ble en større del av beskatningen rettet mot kalver og ungdyr, og flere produksjonsdyr ble spart. Ved å verne de voksne kollene økte deres andel i bestan‑ den i takt med produksjonspotensialet og bestandsveksten. Resultatet ble en svært produktiv bestand med stor tilvekst. I den senere tid har man i flere kommu‑ ner hatt et ønske om å flate ut bestandsutviklingen, men mange har ennå ikke nådd dette målet.
Ved å verne de voksne kollene økte deres andel i bestanden i takt med produksjonspotensialet og bestandsveksten. Foto: Erlend Haarberg.
I løpet av de siste 30 40 årene har hjorten for alvor spredd seg ut over landet igjen, og nesten alle kommuner i Sør Norge har åpnet for hjortejakt. Går vi tilbake til 1700 tallet, finnes registreringer av hjort så langt nord som til Salten. Det er trolig ikke lenge før vi er tilbake til et slikt utbredelsesmønster. Også tradisjonelt elg dominer te områder har etter hvert fått lokale hjortebestander, og mange er usikre på hva dette vil føre med seg av konkurranse om føde og andre ressurser.
I løpet av få år ble avskytningen mer enn doblet på landsbasis, fra 10.000 skutte dyr i 1990 til 23.600 dyr i 2001. Avskytingen har grovt sett fortsatt å øke til i 2023 til å være totalt 52 490. Hovedtyngden av hjort finner man i Vestlandsfylkene: Møre og Romsdal, Vestland og Rogaland. Vestland er det største hjortefylket, og står alene med om lag 50% av fellingene totalt. Tettheten av hjort er mange steder utilsiktet høy. Mange kommuner har over tid opplevd å ikke nå målene for bestandsutvikling satt av forvaltningen. Med høy tetthet og lav måloppnåelse øker konflikter mellom hjortevilt og samfunn. Arealbrukskonflikter er kjent tema i hjorteforvaltningen.
Samtidig har bestandsvekst økt tetthet og stadig flere felte dyr medført stort grunnlag for næringsmessig utnyttelse og høsting av ressurser fra naturen.
Årlig avskyting av hjort i Norge i perioden fra jaktåret 1892/1893 hvor det ble skutt 213 hjort til 2023/2024 med 52 490 felte dyr. Kilde: SSB
Undersøkelser har vist at i områder med større hjortebestander, kan jaktuttaket stå for hele 85 % av dødeligheten. Med eksisterende fellingsmønster og jakttrykk har dette medført at så mye som 95 % av bestandene har vært skiftet ut i løpet av en syvårs periode. Svært få av individene vil dermed oppnå høy alder, og bestands‑ messige endringer som følge av selektiv jakt kan skje raskt. I slike tilfeller er det
Jaktas påvirkning på hjorteviltbestandene
viktig at en har god oversikt over bestanden og et godt samarbeid mellom forvaltningsinstansene.
Den mest direkte måten å styre bestandsstørrelsen på, er gjennom å regulere antall dyr som felles under jakt. Om målet er å redusere bestanden, må uttaket i form av høsting, naturlig dødelighet og utvandring, være større enn det samlede tilskuddet fra produksjon og innvandring. På lengre sikt er regulering av bestands‑ sammensetningen et vel så anvendelig virkemiddel. Ved å styre kjønns og aldersstrukturen påvirkes bestandens produksjon og vekstpotensial. Med informa‑ sjon om denne sammensetningen har man gode muligheter til å regulere bestan‑ den for å nå fastsatte mål.
Da det ble innført detaljstyrt avskytning medførte det til dels store reaksjoner blant både jegere og jaktrettshavere, men det har befestet sin posisjon og er et uunnværlig verktøy i bestandsforvaltningen av hjortevilt.
Om en har en bestand hvor en ønsker å bedre kvaliteten i form av produksjon, slaktevekter eller lignende, må en sørge for at dette synliggjøres i en målsetting og videre gjennom bestandsplaner og praksis.
Undersøkelser har vist at i områder med større hjortebestander, kan jaktuttaket stå for hele 85 % av dødeligheten. Foto: Nils Olav Talgøy.
Eksempel på jaktas effekt på bestandsutviklingen
I de neste figurene vises eksempler på hvordan en gitt hjortebestands størrelse og kjønnssammensetning vil utvikle seg på bakgrunn av ulike avskytningsmønstre og varierende jakttrykk. En høstingsmodell utarbeidet av Nils Are Øritsland og Rolf Langvatn er brukt i beregningene.
Utgangspunktet er en bestand på 1000 dyr med alders og kjønnsstruktur lik en estimert gjennomsnittlig hjortepopulasjon. Den naturlige dødeligheten er størst hos de yngste og aller eldste aldersklassene. Eksemplene viser hvordan den valgte utgangsbestanden (før jakt ved år 0) utvikler seg gjennom fem påfølgende år, der avskytningen følger et fastsatt mønster. År 5 viser bestandsstørrelsen ved inngan‑ gen til den sjette jaktsesongen.
Utgangsstrukturen har stor betydning for bestandsutviklingen. Forskjellene mellom en reell bestand og vår gjennomsnittsbestand vil i de fleste tilfeller avvike vesentlig. Eksemplene illustrerer likevel hvilke endringer som kan forventes som følge av den valgte avskytningen.
Modellen har følgende forutsetninger:
• Kjønnsfordelingen mellom hunn og hannkalver i år 1 5 er 1:1.
• Reproduksjonsraten for ulike aldersklasser er konstant gjennom hele perioden.
• Den naturlige dødeligheten er konstant (litt større hos bukker enn hos koller).
• Modellen tar ikke hensyn til effekten av tetthetsavhengige og tetthets uavhengige faktorer.
• Det er ingen effekter av inn og utvandring (disse er like).
Figuren viser alders- og kjønnsstruktur i en gjennomsnittlig hjortebestand før jakt. Beregningene forutsetter følgende kjønnsfordeling: Koller utgjør 56,5 % og bukker 43,5 % av totalbestanden. Kilde: Rolf Langvatn. Figur: Skogkurs.
Jaktas påvirkning på hjorteviltbestandene
Tre ulike avskytningsmønstre illustreres. Det første viser effekten av et jevnt uttak av de ulike kategoriene dyr (dvs. 20 % av hver kategori). De to neste viser effekten av en skjev avskytning i forhold til kjønn eller alder. Jaktuttak er satt til 10, 20 og 30 % av den til enhver tid gjeldende bestandsstørrelsen før jakt. Modellen gir mulighet til å skille mellom følgende kategorier dyr:
• K alv.
• Kolle 1½ år.
• Kolle 2½ år og eldre.
• Buk k 1½ år.
• Buk k 2½ år og eldre.
De følgende eksemplene tar utgangspunkt i beskatningsmønstre som ligger nært opp til den faktiske avskytningen innen ulike områder. En sammenligning med lokale resultater burde derfor la seg gjøre.
En lik beskatning av de ulike definerte alders og kjønnsgruppene bidrar i grove trekk til å opprettholde utgangsstrukturen i bestanden. En underbeskatning (10 % uttak) fører til en svak økning i andelen eldre dyr, samtidig som bestanden vokser. Overbeskatning (30 % uttak) fører til at andelen eldre dyr i bestanden gradvis reduseres i takt med at bestanden minker. Verst går det ut over bukkene.
Figur a) viser effekten av en jevn beskatning av de ulike kategoriene dyr, og et jaktuttak tilsvarende 10, 20 og 30 % av den til enhver tid eksisterende bestanden. Figur: Skogkurs.
Figur b) viser effekten av en beskatning med overvekt av bukker, 1½ år og eldre, i avskytningen. Jaktuttaket er 10, 20 eller 30 %. Figur: Skogkurs.
Figur c) viser effekten av en beskatning med overvekt av eldre dyr (2½ år og eldre) i avskytningen. Også her tar jakta ut 10, 20 eller 30 % av bestanden før jakt. Figur: Skogkurs.
En stor overvekt av hanndyr i avskytningen bidrar ikke til å endre bestandsstruktu‑ ren så lenge uttaket er lavt i forhold til produksjonen. Lavt uttak av produktive koller fører derimot til at bestanden øker svært raskt. Effekten av den skjeve kjønnsfordelingen i uttaket kommer tydelig til syne allerede ved uttak 20 % av bestanden. Andelen eldre koller holdes tilnærmet konstant, men andelen eldre bukker avtar raskt. Ved 30 % uttak endres bestandssammensetningen drastisk. Andelen eldre koller opprettholdes, men alle bukker eldre enn 2½ år er skutt ut av bestanden allerede etter fjerde jaktsesong. Modellen tar ikke hensyn til at slike forhold kan påvirke den videre produksjonen. Hvordan bestanden utvikler seg heretter er derfor vanskelig å forutsi.
Ved 10 % jaktuttak fører en avskytning med overvekt av eldre dyr av begge kjønn, til en mindre bestandsvekst sammenlignet med de andre avskytningsalternative‑ ne. Samtidig øker andelen eldre hanndyr. Ved 20 % uttak økes andelen eldre bukker noe. Samtidig sikres en jevn tilvekst og tilnærmet uendret bestandsstørrel‑ se. Ved 30 % jaktuttak reduseres bestanden svært raskt. Andelen eldre koller holdes tilnærmet konstant, mens de eldre bukkene etter hvert blir mindre og mindre vanlige. En moderat beskatning av de yngste aldersklassene bidrar likevel til at bestandsstrukturen i stor grad opprettholdes.
Figurene viser bestandsstrukturen etter fem års jakt. Strukturen var i utgangspunktet likt en gjennomsnittlig hjortebestand (figur 2.6.) Jaktuttaket er 30% av eksisterende bestand før jakt. Fordelingen av ulike kategorier dyr i fellingsresultatet er vist over figurene. Figur: Skogkurs.
Eksemplene viser at effekten av de forskjellige avskytningsmønstrene avhenger av hvor hardt bestanden beskattes. Dersom uttaket ligger langt under bestandstil‑ veksten, vil avskytningen ha liten effekt. Ligger uttaket nært opptil eller i overkant av den naturlige produksjonen, vil avskytningen ha stor innvirkning på den videre bestandsutviklingen.
Hjortevilt som oppholder seg i områder med mye menneskelig ferdsel tåler mere forstyrrelser enn hjortevilt som lever i mere «øde» områder. Foto: Nils Olav Talgøy.
I modellen over, og som har en jevn alders og kjønnsstruktur, kan 21 22 % av bestanden tas ut gjennom årlig jakt. Dette forutsetter en moderat naturlig døde‑ lighet, og at jaktuttaket ivaretar ønsket bestandssammensetning
Jaktutøvelse er forstyrrende og har en indirekte påvirkning på dyrene som ikke blir skutt og dør. Forstyrrelser fra jakt kan være så mangt, og alle forstyrrelser gir viltet erfaringer som brukes for å unngå de negative opplevelsene seinere i livet. Forstyrrelser kan gjøre så dyrene flytter fra området eller endrer bevegelsesmønster. Spesielt tydelig er dette på hjort som ved høyt jakttrykk kan endre dagleier og beite områder i både tid og rom. Dette er vist i flere undersøkelser i Sverige, hvor hjortene flyttes seg store avstander så fort det ble jaktet i områdene de hadde dagleie.
Hjortevilt som oppholder seg for det meste i bynære områder med mye menneskelig ferdsel ser ut til å ha tilpasset seg og tåler mere forstyrrelser enn hjortevilt som lever i mere «øde» områder. De slipper mennesker tettere innpå og er gjerne tilbake i samme området som før innen kort tid etter jaging eller andre forstyrrelser. Dette kan og bør benyttes i både skadeforebygging og for å ha en forutsigbar og effektiv jakt.
Jakttiden på både elg og hjort er lang, som fordrer at jaktinnsatsen fordeles utover en lang periode, om en ønsker lite forstyrrelser på viltet. Det er fornuftig å la hjorte viltet ha perioder uten jakt i jakttiden. På skadeutsatt areal kan forstyrrelser i form av høyt jakttrykk redusere tilstedeværelse av hjortevilt og påfølgende redusert skade.
Ulike jaktformer har ulik grad av forstyrrelser. Drivjakt og hundejakt kan være svært forstyrrende, også på dyrene som ikke fysisk jages. Det er forskjellige hundejaktformer, men når viltet blir forfulgt av hund over lengre strekninger kan det ta lang tid før det kommer tilbake til terrenget.
Postering/vakjakt og smygjakt gir mindre forstyrrelser for viltet, og kan derfor utføres oftere enn andre jaktformer. Smygjakt kan dog forstyrre viltet som det både direkte og indirekte jaktes på, ved at det er mennesker i terrenget. Graden av forstyrrelser vil variere svært mye mellom ulike deler av Norge, da viltet i folketette områder gjerne tåler med forstyrrelser enn i områder med mindre ferdsel.
Postering/vakjakt er jaktformen som gir minst forstyrrelser for hjorteviltet. Den foregår ved at man venter på viltet der det kommer for å beite eller på viltveksler mellom dagleie og beite. Postering/vakjakt er mer vanlig på hjort enn på elg, og praktiseres mye på innmark hvor hjortene beiter og da også som skadeforebyg‑ ging. Postering/vakjakt kan også være en mer effektiv jakt enn drivjakt eller andre former for hundejakt, samtidig gir posteringsjakt betydelig mer tid til å felle rett dyr, noe som er helt essensielt i dagens forvaltning.
Jaktas påvirkning på hjorteviltbestandene
Postering/vakjakt er jaktformen som gir minst forstyrrelser for hjorteviltet. Spesielt når det foregår i mørket ved hjelp av termisk kikkert. Foto: Pål Sindre Svae.
Jegeren avgjør til syvende og sist hvordan bestanden blir!
Det er som tidligere nevnt jegeren som er det utøvende leddet i forvaltningen, og aktivt velger å skyte eller ikke skyte på det hjorteviltet som dukker opp. Kvotene avgjør de ytre rammene, men som beskrevet i kapitelet over er det svært viktig hvilke individer vi velger å skyte eller ei. Hvilke okser skyter vi? Skyter vi tvilling‑ kalv, singelkalv eller begge deler? En del kan man bli enige om på forhånd, men det er viktig at enkeltjegeren også gjør rett valg når sjansen byr seg. Skyt alltid det minste individet – om dyret er på kvoten. Det er viktigere hva som er igjen i skogen enn hva som er i fryseboksen eller på veggen.
Det også viktig å huske på at en selektiv avskyting av de minste individene må skje over større områder og over tid for at det skal gi resultater.
OPPSUMMERING
• Den moderne hjorteviltforvaltningen er i vesentlig grad basert på en produksjonstankegang der jakten representerer høsting av en fornybar ressurs.
• Fra 1967 (da rettet avskytning ble innført) og fram til i dag har det vært et hardt jaktpress på oksene og et betydelig lavere jaktpress på de voksne kuene. Dette har ført til at gjennomsnittsalderen til oksene er blitt redusert.
• Ved å utnytte alle skuddsjanser på kviger og mindre kuer, samtidig som man sparer på alle store kuer, vil man ha det beste utgangspunktet for en produktiv bestand.
• Når vi ser store og velutviklede dyr under jakten, kan vi være relativt sikre på at disse er friske og uten genetiske defekter. Blant mindre dyr vil ikke dette nødvendigvis være tilfelle. Hvis et langsiktig mål er å opprettholde kvaliteten på dyrene, så vil det derfor være lurt å skyte mange små dyr og spare de store. Dette gjelder også for de andre hjorteviltartene.
• Dersom uttaket ligger langt under bestandstilveksten, vil avskytningen ha liten effekt. Ligger uttaket nært opptil eller i overkant av den naturlige produksjonen, vil avskytningen ha stor innvirkning på den videre bestandsutviklingen.
• Forstyrrelser kan gjøre så dyrene flytter fra området eller endrer bevegel‑ sesmønster. Spesielt tydelig er dette på hjort som ved høyt jakttrykk kan endre dagleier og beiteområder i både tid og rom.
En målrettet hjorteviltforvaltning tar utgangspunkt i eksisterende kunnskap når mål for bestanden, leveområde og eventuelt andre hensyn skal fastsettes.
målsettinger for forvaltning av elg, hjort og rådyr
Kommunale målsettinger for forvaltning av elg, hjort og rådyr er viktig om en ønsker å ha en bærekraftig forvaltning. Hjorteviltforskriftens § 3 omhandler mål for forvaltning av elg, hjort og rådyr.
Kommunen skal vedta mål for utviklingen av bestandene av elg, hjort og rådyr der det er åpnet for jakt på arten(e). Målene skal blant annet ta hen syn til opplysninger om beitegrunnlag, bestandsutvikling, skader på natur mangfold, jord og skogbruk og omfanget av viltulykker på veg og bane.
Når målsettinger skal utarbeides, er det viktig at arbeidet er kunnskapsbasert. Hva slags kunnskap trenger vi for å kunne forvalte bestandene? Har vi tilstrekkelig kunnskap, eller trenger vi mer?
Om vi trenger mer kunnskap bør det igangsettes prosjekter som samler inn informasjon. Dette bør være samarbeidsprosjekter som består av kommunen, vald, bestandsplanområder og grunneierorganisasjoner. Mulige finansieringskilder til slike prosjekter er viltfond, sentrale og regionale vilttiltaksmidler,nærings‑ og miljøtiltak i skogbruket, og andre.
I Handlingsplan ”Forvaltning av hjortevilt mot år 2000” ble det listet opp en del overordnede mål for landets hjorteviltbestander. De ble fastsatt gjennom et samarbeid mellom myndigheter og organisasjoner sentralt. Planen har gått ut på dato, men målene er fremdeles like aktuelle.
• Bestandene av elg, hjort og villrein skal stabiliseres innenfor et nivå som til enhver tid vurderes som bærekraftig, både i forhold til bestandenes kvalitet og i forhold til virksomheten i andre samfunnssektorer.
• Hjorteviltbestandene skal ha en biologisk forsvarlig kjønns og aldersstruktur og opprettholde sin naturlige genetiske variasjon.
• Hjorteviltbestandene skal ikke representere en trussel mot biologisk mangfold.
• Hjorteviltbestandene skal gi mest mulig stabil avkastning som grunnlag for en sunn økonomisk og rekreasjonsmessig utnytting.
• Forvaltningen av leveområdene gjennom annen arealbruk skal sikre hjort eviltets krav til kvalitet og både lokal og regional funksjonalitet i et langsiktig tidsperspektiv.
• Hjorteviltets helsetilstand skal opprettholdes på et høyt nivå.
• Det skal tilrettelegges for en effektiv beskatning av høy kvalitet, som både gir et godt tilbud av hjorteviltjakt til befolkningen og som minimaliserer konflik‑ tene med andre brukere av jaktområdene.
Nyere nasjonale mål framkommer i f.eks. nasjonal hjorteviltstrategi – se kapittel 1 i heftet. Nasjonale mål og strategier er styrende rammer har for fastsettelse av regionale og lokale mål.
Hjorteviltbestandene skal ha en biologisk forsvarlig kjønns- og aldersstruktur og opprettholde sin naturlige genetiske variasjon. Foto: Nils Olav Talgøy.
Hvorfor skal kommunene lage forvaltningsmål?
• Vilt fører både til muligheter og utfordringer for samfunnet
• Kommunen må balansere ulike hensyn som framkommer
• Hvilken utvikling i bestanden vil kommunen ha?
• Målene må bli forstått og akseptert for å være styrende for utviklingen
• Kommunen må kunne måle om man oppnår ønsket utvikling
• De kommunale målene skal realiseres gjennom bestandsplaner, og årlige fellinger i vald uten bestandsplan
• Hjorteviltet bruker store leveområder uavhengig av kommunegrenser. Samarbeid innen årsleveområdet for et bestand er et av flere suksesskriterier i hjorteviltforvaltningen
• Målene for utvikling av bestandene skaper forutsigbarhet for næringsutvik‑ ling av viltressursene
Offentlige mål ser vidt også med samfunnsperspektiv, mosjon og helse knyttet til hjorteviltjakt, naturopplevelser og viltkjøtt. Foto: Øyvind Juliussen
De mål som kommunen setter for hjorteviltforvaltningen, må ligge innenfor sentralt fastsatte mål. Det anbefales at kommunen definerer klare mål, enten som enkeltvedtak eller gjennom utarbeidelse av eget måldokument med hjemmel i Plan og bygningsloven.
Offentlige mål for hjorteviltforvaltning skal favne mer enn bare vilt og jaktrettsha‑ ver. Det handler om vilt i stort perspektiv, og målene vil tydeliggjøre kommunens prioriteringer for utvikling av viltet som ressurs. Kommunen sine mål blir definert i åpne prosesser og politiske vedtak, og får med det samfunnslegitimitet.
Mål settes for lengre og kortere tid. Langsiktige mål vil naturlig ha stort fokus i kommunale målsettinger, men også kortsiktige mål er viktig, særlig når det kreves endring i bestandsforholdene. Mange kommuner velger å rullere måldokumentet sitt i fire års bolker og som følger kommunevalgene. På en slik måte vil man alltid ha behandling av kommunale mål minst en gang pr valgperiode.
Offentlige lokale mål er mål som setter hjorteviltet inn i vid forstand. Som del av naturmangfold, som grunnlag for næring basert på vilt, som skadegjører på skog og jordbruk og eventuelt arealbrukskonflikter utover dette. Offentlige mål ser vidt også med samfunnsperspektiv, mosjon og helse knyttet til hjorteviltjakt, natur opplevelser og viltkjøtt. Mål og perspektiv er typisk overordnede, men samtidig lokale og med relativ detaljert innsikt og kjennskap til de lokale forholdene.
Kommunen har også en formidlings rolle om hjorteviltet ovenfor samfunnet. Kunnskapen bør formidles på en slik måte at det blir enkelt å forstå, uten at en snakker ”stammespråket”. En bevisst holdning til hvem budskapet er til for, og rollen kommunen har som lokal viltmyndighet, hjelper i tekstlig utfor‑ ming av kommunale mål.
Kommunale mål for hjortevilt bør inneholde definerte mål for den kom‑ munale ressursbruken på viltsektoren. Likeledes kan det være hensiktsmessig
Kommunale mål for hjortevilt bør inneholde definerte mål for den kommunale ressursbruken på viltsektoren. Utgifter til fallviltarbeid er betydelig i mange kommuner. Foto: Øyvind Juliussen
at prioritering av viltfondsmidler blir en del av målarbeidet. Det er fint med mål, men om målsettingene ikke blir kjent elles brukes aktivt i budsjettprosessen hver høst, vil de kanskje ikke bli nådd. Avklaring av kommunens mål om ressursbruk på viltsektoren legger naturligvis også rammer, mulighetsrom og forventninger for den private forvaltningen.
For å sikre god måloppnåelse er det viktig at kommunene samarbeider om felles mål på tvers av kommunedeler der det er en felles bestand. Svært ulike mål for ulike deler av felles bestand vanskeliggjør måloppnåelsen i hjorteviltforvaltningen. Slikt samarbeid vil, når formaliteter og grunnprosessen er gjennomført, kunne organiseres til ganske stor rasjonell gevinst for kommunene i viltarbeidet. Samtidig vil endringen til utstrakt formalisert samarbeid mellom kommuner på viltsektoren bryte med kommunen som sterk selvstendig enhet med selvstendig ansvar for alt som skal skje innenfor egne kommunegrenser. I hjorteviltforvaltnin‑ ga kan man si at det er hjorteviltet, gjennom sin arealbruk, som avgjør hvilke kommuner som må samarbeide. Det blir da for kommunene å leve etter, uten å kunne styre. Slik måte å se kommunal virksomhet, bryter med tradisjonell innar‑ beidet praksis.
Sentrale elementer i utforming av kommunale mål:
• Naturmangfold, herunder bestandsforvaltning over årsleveområde, bestandsstørrelse og kjønns og alderssammensetning
• Hjortevilt som ressurs og grunnlag for næring
• Ambisjoner for ressursbruk til viltforvaltning
• Vurdering av skadeproblematikk og arealbrukskonflikter
Målene deles gjerne i langsiktige hovedmål og kortsiktige konkretiserte delmål. For kommunene vil det være et poeng at man vektlegger både hovedmålene og delmålene i beskrivelsene. Kommunen er offentlig lokal myndighet. Målene blir sendt på høring og avgjøres etter åpne prosesser, og innspill. Det er viktig at prosessen viser de store linjene for at konkrete delmål skal forstås.
Kommunale mål er offentlige mål som skal være rammer for den private hjortevilt‑ forvaltningen. Kommunale mål må utformes med tanke på at det skal være et handlingsrom innenfor rammene som blir gitt for den private forvaltningen. Det er ikke hensiktsmessig, eller på noen måte lagt opp til, at kommunale mål skal utformes svært detaljert slik at de i praksis blir så stramme og rigide rammer, at underordnet handlingsrom og forvaltningsrolle blir borte.
Mål fastsatt av private
Jaktrettshavernes mål for en hjorteviltbestand framkommer gjennom utarbeiding av bestandsplan. Målene skal være innenfor de offentlige målene. Målene i
bestandsplanen er i stor grad knyttet til bestandsstørrelse og kjønns og alders‑ sammensetting. Felles mål om felles utvikling av beiteforhold og næringsmessig utnyttelse kan tas med dersom formålet med samarbeidet også inkluderer slikt samarbeid. Mål deles også her vanligvis i hovedmål og delmål, med særlig vekt på delmål for den private forvaltningen. For den private forvaltingen er det jaktretts‑ haverne som deltar i utarbeidelsen av planen og er ansvarlige for den. Bestandsplan er videre frivillig å utarbeide, så planene representerer ikke nødven‑ digvis alle jaktrettshaverne samlet. En bestandsplan er derfor, til forskjell fra kommunale målsettinger, prioriteringer for et mindre utvalg av befolkningen, med særinteresse i at de også har jaktrett. Det er derfor stor forskjell på offentlige mål for hjorteviltforvaltningen og de private målene. Oftest ikke på form eller innhold, men i rolle.
Hovedmålene i en bestandsplan bør omtale de overordnede og store linjene i hjorteviltforvaltningen, kortfattet. For å vise at de er forstått og tas hensyn til og inngår i fastsetting av de konkrete målene, delmålene, for planperioden.
Delmålene skal være konkrete, de skal være tidfestet i forhold til planperioden, og skal være styrende for jaktuttaket slik at endring skapes i planperioden. For at man ved planperiodens slutt skal kunne vite om målene er nådd, må de være målbare og etterprøvbare. Det innebærer at vi må kunne registrere verdier/tallstørrelser i hjorteviltbestanden slik at vi ved planperiodens slutt kan kontrollere om vi har nådd målet helt eller delvis. Normalt gjennomgår vi også årlig underveis i planperioden for å avklare om vi er i ferd med å nå målene, eller om avskytningen eller andre tiltak må justeres underveis i planperioden. Kommunene krever ofte en vurdering underveis i planen om målene er i ferd med å nås.
Før de konkrete delmålene fastsettes, er det viktig å ta en diskusjon om hva som er det viktigste å oppnå i perioden. Er det for eksempel beitesituasjonen, bestandsstørrelsen eller sammensetningen i bestanden som er viktigst å få gjort noe med?
Når det er avklart hva som er viktigst å oppnå, settes målene opp i prioritert rekkefølge. Det må da legges størst vekt på å oppnå det delmålet som anses for å være viktigst. Samtidig må man hele tiden ha fokus på en helhetlig hjorteviltfor‑ valtning når virkemidler skal tas i bruk.
En forutsetning for og oppnå å styre utviklingen av bestanden etter bestands planens mål, er at området som planen dekker, er avgrenset hensiktsmessig til artens leveområde, og at tiltak gjennomføres målrettet for hele området. Er planområdet avgrenset feil betyr det at vi ved vurderingen av tallmaterialet og jaktens påvirkning på utviklingen ofte ikke ser av materialet hva faktisk endring i bestanden er. Vi studerer altså kunnskapsmateriale fra en bestand som ikke finnes ved å avgrense området feil. Det er da vanskelig å oppnå bestandsmålene som er satt om man overvåker med feil tallgrunnlag.
Er det beitesituasjonen, bestandsstørrelsen eller sammensetningen i bestanden som er viktigst å få gjort noe med i planperioden? Foto: Nils Olav Talgøy.
Bestandsforvaltningen skal bidra til at hjorteviltets eget beitegrunnlag ikke reduseres og at skader på landbruket ikke overstiger det landbruksnæringen finner akseptabelt. Det må også tas hensyn til andre arter som lever i hjorteviltets leveområde. Mål for leveområdet og beite er typisk mål som er nedfelt i kommu‑ nale mål, fortrinnsvis samordnet for region slik at skalaen treffer best mulig på årsleveområder for hjorteviltbestandene.
En del områder har omfattende skade på skog og innmark som følge av hjorte viltets beiting. Både her, og i områder som i liten grad opplever dette, anbefales det å sette mål som omhandler skade på skog og innmark. I den forbindelse handler det ikke bare om å tilpasse bestandsstørrelse, men også å gjennomføre skadeforebyggende tiltak. Videre er det et poeng å ha med slike mål i bestands planen fordi det viser at jaktrettshaverne er bevisst problemstillingen og at man ønsker å vise hensyn også til andre interesser. Evaluering av måloppnåelse knyttet til det å unngå for store skader av elg, blir gjort mange steder ved jevnlige beite‑ takster, men vil ellers oftest baseres på skjønn.
Definering av mål og evaluering av måloppnåelse med tanke på å ivareta det biologiske mangfoldet er en stor utfordring. Det blir ikke enklere når vi har begren‑ set kunnskap om hvordan hjorteviltbestander påvirker det biologiske mangfoldet. Oftest blir slike målformuleringer derfor av generell karakter. Likevel anbefales å ha med i bestandsplaner et langsiktig mål om at det biologiske mangfoldet skal ivaretas. Da synliggjør man at det legges opp til en flerartsforvaltning, og ikke kun en énartsforvaltning.
del områder har skader på skog og innmark som følge av hjorteviltets beiting som her på gran.
Det er mulig å sette konkrete mål, og etterprøve om disse er nådd, både når det gjelder produktivitet og skader. Det er en betydelig styrke for måloppnåelsen hvis den inneholder en beskrivelse av hvilke planter, produksjoner eller skadeutsatte områder som konflikten er lokalisert til. Mange av utfordringene knyttet til pro‑ duktivitet og skader kan være svært lokale og kan løses i den lokale forvaltningen, mens andre utfordringer må en løfte til forvaltningen av hele årsleveområdet.
Det er etablert verktøy til bruk i overvåking og for å studere endring av beite‑ skader i både jord og skogbruk. Det er en større utfordring i å dokumentere påvirkning på biologisk mangfold. For det offentlige betyr det at man ofte legger målsettingen for og ønsker for bestand på trygg grunn – lavt og etter føre – var prinsippet, slik at man er sikker på at man unngår ulemper. Samtidig står slik målsetting kanskje i kontrast til mål om utvikling av aktivt reiseliv basert på jaktressurser, og ønske om mye tilgjengelig viltkjøtt og arbeidsplasser i småskala foredling av viltkjøttressurser. Det er viktig at man i prosessen er åpen og inklude‑ rende slik at målsettingen ikke framstår som endimensjonal, men evner å vise kompleksiteten og avveiningene som ligger i den.
Målsetting om lave beiteskader kan være utfordrende å kombinere med ønske om mye tilgjengelig viltkjøtt og arbeidsplasser i småskala foredling av viltkjøttressurser. Foto: Dagh Bakka
Hovedmål for leveområde og beite:
• Størrelsen på hjorteviltbestanden skal holdes på et nivå slik at den ikke forringer det biologiske mangfoldet
• Hjorteviltbestandens beitetrykk skal tilpasses slik at verditapene ved fremtidig tømmerproduksjon holdes på et nivå som skognæringen aksepterer
• Hjorteviltbestandens beitetrykk skal tilpasses slik at verditapene i jordbruks‑ produksjon holdes på et nivå som jordbruksnæringen aksepterer
• Forvaltningen av hjorteviltbestanden skal organiseres slik av man oppnår felles forvaltning for områder med felles bestand
Delmål for leveområde og beite:
• Fremtidige verditap ved tømmerproduksjon skal holdes under 10 %.
• Beiteuttaket skal ikke overstige 25% av siste års skudd
• Kvistuttaket fra de viktigste vinterbeiteplantene skal holdes under 40 %.
• Tilbudet av vinterbeite skal økes gjennom aktiv bruk av tiltak
• Sk adebeiting i jordbruk skal reduseres gjennom aktiv bruk av tiltak
• Det skal legges til rette for økt jakttrykk i områder med stor skadeproblematikk
Det skal legges til rette for økt jakttrykk i områder med stor skadeproblematikk.
Foto: Pål Sindre Svae
Bestandsmål
Bestandsmålene må i første rekke ta utgangspunkt i bæregrunnlaget, satsing på næringsutvikling og hensynet til andre samfunnsinteresser. Målene vil kunne variere fra sted til sted og fra periode til periode. Dette er et resultat av ulikt beitegrunnlag og bestandsstatus, samt ulike ønsker og prioriteringer lokalt.
Tradisjonelt har ”målene” i hjorteviltforvaltningen vært knyttet til jaktuttak enten et høyt uttak av dyr eller antall kilo slakt. Mange har vært langt mer opptatt av dette enn den gjenlevende bestanden etter jakta. Det er her nærliggende å trekke frem begrepet ”høste uten å så”. Større kunnskap om hjorteviltet og dets beite, økt kompetanse hos lokale aktører og overføring av forvalteransvar til kommunen og jaktrettshaverne, gir grunnlag for å enes om og realisere andre mål.
Bestandsmålene må knyttes til forhold hvor det er mulig å registrere endringer. Viktigst er det å samle inn kunnskap om bestandsstørrelse, alders og kjønnssam‑ mensetning, reproduksjon og kroppsvekt. Reproduksjon, vekt og helse har nær sammenheng med bestandstetthet og beitetilbud. Ved systematisk å overvåke beitet sammen med reproduksjonsdata og vekter, vil man derfor raskt kunne få en indikasjon på om bestanden er i ferd med å overskride bæreevnen.
Kortsiktige og konkrete mål bør formuleres slik at måloppnåelsen kan kontrolleres ved at man har data som viser at bestanden endres til målene man har satt seg. Slike data er i dag godt tilgjengelig‑ gjort i Hjorteviltregisteret.
Metodikken for bestandsplanlegging legger aktivt opp til å bruke kunn‑ skapskilder slik at man underveis har mulighet til å justere avskytingen slik at man sikrer måloppnåelse. Samarbeid mellom vald med felles bestandsplan, åpner for raskt å kunne tilpasse avskytingen slik at man effektivt sikrer måloppnåelse.
Tradisjonelt har ”målene” i hjorteviltforvaltningen vært knyttet til jaktuttak. Foto: Dagh Bakka
Aktuelle mål
I bestandsplaner for hjortevilt er det aktuelt å sette opp bestandsmål på disse områdene:
• Bestandsstørrelsen
• Sammensetning av bestanden
• Kvaliteten og produksjonsevnen hos bestanden
• Slaktevekter
Bestandsstørrelse
Mange steder er det definert mål om å holde beitepresset på et akseptabelt nivå. På tross av det har man stedvis ikke greid å styre avskytningen slik at hjortevilt‑ bestanden holder seg under et bærekraftig nivå. Resultatet har blitt omfattende skade på verdifulle produksjoner innen landbruket, og press på naturmangfoldet. I tillegg til dette, er også omfang av påkjørsler i trafikken av betydning når mål for bestandsstørrelse skal fastsettes.
Eksempel på hovedmål for bestandsstørrelse:
• Bestanden skal holdes innenfor et nivå som til enhver tid vurderes som bærekraftig, både i forhold til bestandenes kvalitet og i forhold til
Omfanget av påkjørsler i trafikken er av betydning når mål for bestandsstørrelse skal fastsettes. Foto: Nils Olav Talgøy.
naturmangfold og virksomheten i andre samfunnssektorer (herunder spesielt skader på skog og innmark)
Eksempel på delmål for bestandsstørrelse:
• Bestandsstørrelsen, basert på antall Sett hjort/Sett elg per jegerdag, skal reduseres (liten, moderat eller sterk reduksjon)
• Bestandsstørrelsen, basert på antall Sett hjort/Sett elg per jegerdag, skal stabiliseres
Hvert av disse delmålene krever ulik avskytning. Kunnskapen som behøves for å evaluere måloppnåelse, er den samme for begge.
Utvikling i Sett hjort/Sett elg per jegerdag og Felt hjort/Felt elg pr jegerdag gir en indikasjon på om bestandsstørrelsen endres eller holder seg stabil. I tillegg kan også utvikling når det gjelder beite, dyrenes kvalitet (vekt og produksjon), endring i omfang av beiteskader på skog og innmark, endring i trafikkpåkjørsler mm. gir indikasjoner på eventuelle endringer i bestandsstørrelse.
For å ivareta naturlige prosesser og sikre ønsket produksjon og en viss forutsigbar‑ het i bestandsutviklingen, er det viktig at det finnes en tilstrekkelig andel dyr innen alle kategorier (unge, eldre, hanndyr, hunndyr). Vi vet for eksempel at i enkelte kommuner så er andelen eldre hanndyr svært lav. Lav andel eldre hanndyr i bestanden er vist å ha negative konsekvenser for reproduksjonen i bestanden. Studier av elg og hjort viser at en lav andel eldre hanndyr fører til utsatt bedek‑ ningstidspunkt og at det fødes flere hunnkalver enn hannkalver.
Noen få hanndyr kan samle større eller mindre harem av hunndyr og bedekke mange dyr på kort tid. Hjorteviltbestander kan derfor tåle et skjevt kjønnsforhold, men hvor skjevt vet vi ikke. Det er neppe noe entydig svar på dette, og trolig finnes variasjon mellom områder og tettheten av dyr. Vi må uansett handle ut fra at en skjev kjønnsfordeling kan representerer en risiko for uønskede negative effekter på reproduksjon, og bryter med overordnede mål.
Vi har ingen enkle metoder for å fastslå alderssammensetningen i en hjortevilt‑ bestand. Vi må derfor konsentrere oss om å definere mål for alderssammensetnin‑ gen blant de skutte dyrene for å oppnå en gunstig/ønsket alderssammensetning i bestanden. Målene for de skutte dyrene blir altså et virkemiddel for bestanden. En høy andel kalv og åringer i uttaket gir en høy gjennomsnittsalder i bestanden. Dersom andelen eldre hanndyr i bestanden er liten, må vi imidlertid i tillegg begrense totaluttaket av hanndyr for å øke rekrutteringen til segmentet. Det vil da over tid bli en høyere gjennomsnittsalder på hanndyrene.
Eksempel på delmål for bestandssammensetning:
• Andelen buk k i bestanden skal økes. Kolle/bukk forholdet basert på registre‑ ringer fra Sett hjort skal ikke overstige 1:1,5
• Gjennomsnittlig alder i bestanden sk al økes
Dersom andelen eldre hanndyr i bestanden er liten, må man begrense totaluttaket av hanndyr for å øke rekrutteringen til segmentet. Foto: Nils Olav Talgøy.
Vektene til hunndyrene har stor betydning for kalveproduksjonen. Hvis man ønsker en høy kalveproduksjon, er det derfor viktig å forvalte bestanden slik at kvaliteten på disse dyrene er god. Store hunndyr gir store kalver, og som raskt kommer i produksjon og som igjen gir opphav til nye store individer. Endringer i kroppsvekter over tid innen bestemte aldersgrupper, kan i tillegg til å uttrykke endringer i bestandens livsbetingelser, også uttrykke jegernes selektive valg.
For de som ikke er med i overvåkingsprogrammet for hjortevilt, er det vanskelig å sammenholde slaktevekter med korrekt alder på de voksne dyrene. Kalv og åringer kan derimot enkelt aldersbestemmes korrekt ut fra tennene. En nedgang i slaktevekter på kalv og åringer over mange år, kan tyde på at bestanden er for stor
i forhold til beitegrunnlaget. Det bør derfor være et mål at slaktevekten til kalv og åringer skal holdes over en gitt verdi. Disse målene er målbare og etterprøvbare.
Det naturlige beitegrunnlaget for hjorteviltet kan imidlertid variere mye mellom ulike deler av landet. For å finne ut hva som kan være mål for slaktevekter innen et gitt område, bør man derfor prøve å skaffe eldre vektdata fra området. Slaktevektene kan også variere mye mellom ulike sesonger og man må derfor vurdere vektene over flere år.
Eksempel på hovedmål for kvalitet og produksjonsevne:
• Bestandens produksjon skal være mest mulig stabil, og dermed gi grunnlag for varig og stabil ressursutnytting i kjøtt og jaktopplevelser i fritid og næ‑ ringsutvikling på viltressursen
• Gjennomsnittlig slaktevekt hos kalvene skal økes med 2 kg og hos ungdyrene med 4 kg
Eksempel på delmål for kvalitet og produksjonsevne:
• Slaktevektene for ulike aldersklasser skal holdes på samme nivå som i dag.
• K alv sett per hunndyr skal være minst 0,65
• Andelen eldre hanndyr i bestanden skal økes (vanskelig å måle)
• Som et alternativ til eksemplene over om slaktevekt, så kan man bruke et konkret antall kg som mål
Et eksempel på hovedmål for kvalitet og produksjonsevne kan være at gjennomsnittlig slaktevekt hos kalvene skal økes med 2 kg.
Foto: Dagh Bakka.
Mål for utvikling av næring basert på viltressursen er i første rekke mål for det offentlige, nedfelt f.eks. i kommunale mål for hjorteviltforvaltningen, og/eller mål for næringsutvikling. I den grad næring er nevnt i bestandsplaner så er det som langsiktig mål hvor man da viser at man tar hensyn og ser næring som ramme og at bestandsendringer også kan endre rammevilkår for næring. Det er lite utbredt at næringsutvikling skjer felles for et vald eller bestandsplanområde. Men næring basert på viltressursen for hjorteviltartene vil alltid måtte bygge på jaktutøvelse og felling av hjortevilt i et vald.
Mål for næringsutvikling
Tradisjonelt har målsettingene i kommunene fokusert på mål for arten, natur mangfoldet og arealbrukskonflikter og litt om jakt som fritidssyssel. Ressursforvaltning med klare mål om næringsmessig bruk krever at man skaper forutsigbarhet for ressursutviklingen. Økonomiske investering i næring krever forutsigbar ressurstilgang for at det skal realiseres. Overordnet er det klare mål om økt næringsmessig utnytting av viltressursen både i mat og opplevelse. Vilt som næring må aktivt inn i kommunens målsettinger for hjortevilt.
Offentlige mål for næring vil handle om mål som viser at viltressursen vil forvaltes forutsigbart for framtiden. Målene vil, i tillegg til å bygge på bestandsmål, også kunne være rammer for jakttidsfastsettelse, skadefellinger, prioriteringer i forhold til næringsfondsbruk eller viltfondsbruk og lignende. Det er viktig at kommunene tar inn næringsutvikling basert på viltressursen i de kommunale målsettingene for hjortevilt.
Forutsigbar forvaltning for framtiden vil av kommunen kunne beskrives, synlig gjøres og følges opp, med at man tydeliggjør behovet og sikrer faglig kunnskap og aktiv oppfølging av viltarbeidet i kommunen. Det vil f.eks. kunne beskrives som at kommunen skal være aktiv i tilrettelegging for næringsutvikling, særlig nevnt i næringsplan, tett samarbeid med innovasjon og næringsavdelingen i kommunen. At kommunen, for å sikre stammerettet forvaltning, skal ta en aktiv rolle i samarbeid med nabokommuner om felles forvaltning av hjorteviltet med mer. Dette forutsetter at kommunen har en tilfredsstillende stillingsstørrelse for å ivareta disse viktige oppgavene.
Kommunen sin rolle i næringsutvikling vil være som pådriver og motivator, ikke minst å tydeliggjøre muligheter og ansvar for den som ønsker å starte ny næring basert på hjorteviltresursen. Det er viktig at kommunene tar den rollen, og viser det i målsettingene for viltforvaltninga.
Eksempel på mål:
Langsiktige mål:
• Hjorteviltressursen skal forvaltes og utvikles til å bli en tydelig del av mat og opplevelsesreiselivet i kommunen innen 2040
Delmål:
• Kommunen sk al i inneværende valgperiode etablere tett samarbeid mellom forvaltings og næringsarbeidet i kommunen og opprette forum for ut‑ marksnæring som knytter landbruk og reiseliv tettere
• Det skal tilrettelegges for at kapasiteten for viltmottak gjennom økt etable‑ ring av viltbehandlingsanlegg øker i kommunen
Næring basert på viltressursen for hjorteviltartene vil alltid måtte bygge på jaktutøvelse og felling av hjortevilt i et vald. Foto: Ted Karlsson.
• I arbeidet med å sette kommunale målsettinger for hjorteviltforvatnin‑ gen, er det viktig at målene utarbeides på bakgrunn av best tilgjengelig kunnskap.
• Det er flere hensyn som skal balanseres og hensyntas i utarbeidelsen av målsettinger. Eksempler på dette er status for bestandssutvikling, beite‑ grunnlag, biologisk mangfold, konflikter knyttet til jord og skogbruk, omfanget av viltulykker, næringsutvikling av viltresurssene og andre samfunnsinteresser.
• Kommunen sine mål blir definer t i åpne prosesser og politiske vedtak og får med det samfunnslegitimitet.
• Målsettingene setter rammer for den private hjorteviltforvaltningen.
• For den private forvaltingen er det jaktrettshaverne som deltar i utarbei‑ delsen av målsettinger i bestandsplanen.
• Delmålene i en bestandsplan skal være konkrete og tidfestet i forhold til planperioden. Målsettingene må være målbare og etterprøvbare slik at det kan kontrolleres om målene er nådd i løpet av planperioden.
• Samarbeid på bestandsnivå innen årsleveområdet er et av flere suk‑ sesskriterier i hjorteviltforvaltningen.
• I hjor teviltforvaltninga kan man si at det er hjorteviltet, gjennom sin arealbruk, som avgjør hvilke kommuner som må samarbeide.
En målrettet hjorteviltforvaltning forutsetter samsvar mellom status, mål og tiltak. Mål og tiltak må alltid vurderes i forhold til en helhetlig forvaltning. Valdet er ansvarlig for bestandsplanen og for å utvikle nødvendig eierskap gjennom åpne prosesser hvor mål og tiltak drøftes. Hvis det skapes et godt eierskap til planen, øker motivasjonen for å gjennomføre tiltakene for å nå målene.
Registrerte data fra jakt og forsking som viser trender for utviklingen i bestand er viktig
Aktuelle trender å følge med på:
• Obser vasjoner (sett elg/hjort)
• Slaktevekter
• Beite, beiteskader og fôrtilgang
• Fellingsstatistikk og fellingsprosent
• Aldersbestemmelse
• Predasjon
• Trekk
• O vervåkningsprogrammer
Det er viktig at kommunens mål for utviklingen av hjorteviltartene utarbeides og vedtas gjennom kommunale og interkommunale planer. I arbeidet med å utvikle kommunale mål er det viktig at det er en god og åpen dialog med andre berørte interesser. Det kan være rettighetshavere, skogeierforeninger og jegerorganisasjo‑ ner. Kommunen har også ansvaret for at grupper som ikke er med direkte i arbei‑ det sikres muligheter for medvirkning på andre måter. Dette kan gjøres ved at
Slitasjen på tennene til elgkua som hadde dødd i løpet av vinteren, tyder på høy alder. Foto: Dagh Bakka
kommunen informerer bredt om arbeidet, og sørger for å ha en høringsrunde på målsettingen før den vedtas. Det er en god ide å behandle målsettingen politisk slik at den er godt forankret i kommunen.
Når målsettingen er på plass er det viktig at de ikke er statiske, men at de blir rullert på lik linje som andre kommunale planer. Sørg for å kontinuerlig ha en oppdatert og gyldig målsetting.
Når en utvikler kommunale målsettinger er det viktig at målene er konkrete og etterprøvbare, det er derfor viktig at de er realistiske. Det er også viktig at målene er tydelige og fungerer som retningslinjer for jaktrettshaverne når de skal utarbei‑ de en bestandsplan.
Kommunen trenger en målsetting for å kunne vedta bestandsplaner. Når valdene sender sine bestandsplaner til kommunen for godkjenning, må de være i tråd med de kommunale målene, og virkemidlene for å nå målene i bestandsplanene må beskrives.
For å kunne drive en målrettet forvaltning, er det avgjørende å vite hvordan situasjonen for bestandene faktisk er når mål og virkemidler skal vedtas for en ny planperiode. Jo bedre kunnskap som finnes, jo mer nøyaktige mål kan formuleres. Det er viktig å se på alle de grunnlagsdata vi har som har betydning for forvaltnin‑ gen før en enes om en bestandsstatus. Det forenkler prosessen mye om rettighets‑ havere, jegere og kommunen har noenlunde samme oppfatning av bestandssitua‑ sjonen. Det er viktig å skape et eierforhold til bestandsplan blant medlemmene av valdet/ bestandsplanområdet om en skal lykkes med å nå målene. Det er derfor viktig at alt av data og informasjon om bestanden blir lagt fram for medlemmene, og at det har mulighet til å bli hørt i prosessen med å utvikle ny plan, nye mål eller bruk av nye virkemidler.
Det er vanligvis avskytningen som bestemmer hvor mange dyr det er i bestanden. Selv i områder med mye predasjon, særlig av ulv, er det til syvende og sist avskyt‑ ningen som bestemmer hvordan bestanden skal se ut i framtiden.
Det viktigste hjelpemidlet for å vurdere utviklingen av bestandsstørrelse, er registreringen av Sett elg/hjort per dagsverk. Det er viktig at jegerne fører skjema likt, og det er derfor en oppgave for både vald, bestandsplan styrer og kommuner å informere om hvorfor det er viktig at vi fører sett elg/hjort skjemaene likt. Dette
er viktig for at vi skal få best mulig data om bestandsstørrelsen, og at vi så tidlig som mulig kan fange opp utviklinger i bestand.
Tilfeldighetene spiller imidlertid inn ved registrering av sett elg/hjort. Når det innsamlede materialet skal analyseres, er det derfor nødvendig at materialet settes sammen for et område med tilstrekkelig høyt antall observasjoner (en region). Et stort antall observasjoner øker sjansen for at utviklingstrendene som kommer fram i Sett elg/hjort gjenspeiler faktiske endringer i bestanden. Ved å se på utvik‑ lingen de siste årene kan man med stor grad av sikkerhet si om bestandsstørrelsen har endret seg betydelig oppover eller nedover. Det er disse trendene som er viktigst å kjenne til.
Det er vanligvis avskytningen som bestemmer hvor mange dyr det er i bestanden. Foto: Øyvind Juliussen
I en målrettet forvaltning er bestandsplaner det viktigste arbeidsredskapet. Slike planer varer ikke evig, men må regelmessig oppdateres i tråd med endrede forutsetninger. En inkluderende og åpen prosess krever at en del arbeid går med til den første planen. Man vil så oppleve at en konkret plan skaper ryddighet, gir bedre resultater og er ressursbesparende.
Når vi kjenner den kommunale målsettingen må vi vite hva som er dagens status før vi kan vurdere hvilke virkemidler vi må ta i bruk.
Det er mange faktorer som påvirker en hjorteviltstamme. Noen av de kan vi påvirke, mens andre kan vi ikke påvirke.
Hva vi kan og ikke kan påvirke. Tegning: Skogkurs
• Klima påvirker i høyeste grad hjorteviltet vårt, men det er lite vi kan gjøre for å påvirke klima
• Parasitter påvirker også kondisjon på hjorteviltet vårt, men på kort sikt er det lite vi kan gjøre for å påvirke parasittrykket
• Beite kan vi påvirke! Og det er viktig å påse at hjorteviltet har tilstrekkelig beite av god kvalitet hele året
• Alder k an vi også påvirke. Det er viktig å sørge for at vi har store og gode produksjonsdyr, det gir høy produktivitet
• Kjønnsforhold kan vi påvirke. Et riktig kjønnsforhold er viktig for bestandene.
• Vekt kan vi også påvirke, og vektene er det viktig at vi har fokus på. Høy vekt på produksjonsdyrene våre er viktig for produksjon, og ved å følge med på kalvvektene kan en raskt se utvikling i beitekvalitet og tilgang
• Brunst vil du k anskje spørre deg? Brunsten henger sammen med alder, vekt og kjønnsforhold. Og på den måten kan vi si at vi kan påvirke brunsten positivt ved at vi er gode forvaltere
Virkemidler for å nå målene
Alle virkemidler som planen legger opp til skal være nært knyttet til målene. Også virkemidlene må vurderes i forhold til en helhetlig forvaltning slik at de ikke får uventede effekter. Hvilke dyr en velger å skyte er naturlig nok en viktig del av
tiltaksbiten og det sterkeste virkemiddelet vi har. Slik situasjonen er i dag, er den naturlige dødeligheten i en elg hjortebestand lav de fleste steder. Det er børsepi‑ pa, og de valg som gjøres gjennom denne, som former bestanden. I de fleste tilfeller vil man derfor få den bestanden man fortjener.
Tiltakene i en bestandsplan er i første rekke knyttet til de kortsiktige målene og skal gjennomføres i løpet av planperioden. Alle målene bør være konkrete og tidfestet. Målene må være realistiske å nå ut ifra bestandssituasjonen og de forutsetningene som det enkelte valdene eller bestandsplanområdene har.
I den lokale forvaltningen gjennomføres tiltak av ulike aktører. I tillegg til valdet kan dette være kommune, brukerorganisasjon, mfl. Det anbefales at bestandspla‑ nen fokuserer på tiltakene som valdet skal gjøre, og ikke det andre skal eller bør gjøre. Sistnevnte kan man derimot ta opp på møte med de aktuelle aktørene.
Når man er blitt enige om status og mål for forvaltningen innen et område, gjenstår det å bli enige om hva slags virkemidler som skal brukes for å nå vedtatte mål. Jakt utgjør normalt den klart største dødsårsaken. Det er derfor hvordan avskytningen planlegges og gjennomføres som avgjør om målene for bestands‑ forvaltningen nås. Imidlertid viser det seg ofte at det kan være vanskelig å oppnå enighet om hvilke tiltak som må gjennomføres. Om tiltakene er sterke eller påvirker jaktutøvelsen for enkelte kan det være vanskelig å få gjennomslag for dem. Ofte så medføre dette at problemet forsterkes, og varer unødig lenge.
Det er viktig at jaktrettshaverne er noenlunde enige om beslutningsgrunnlaget, og at det gjennomføres en åpen og inkluderende prosess når mål skal fastsettes. Selv om vald/ bestandsplanområdet er enige om en avskytningsstrategi, så er det ikke alltid lett å få gjennomført denne i det enkelte jaktfelt. Det kan være mange årsaker til dette. En viktig årsak kan være rolleforvikling under årsmøte i valdet eller bestandsplanområdet. På årsmøtet vil eksempelvis medlemmene stille som rettighetshavere, mens på jaktlaget stiller alle som jegere. Uavhengig av om dette er samme eller forskjellige personer, kan disse ha ulike mål for jakta, og i møte med jaktlaget er det naturlig at det er jegerinteressene som dominerer.
En målrettet og planstyrt hjorteviltforvaltning er med andre ord ikke bare et spørsmål om biologisk kunnskap, biologiske mål og tiltak. Jaktrettshaver må også evne å ivareta sin rolle gjennom tilstrekkelig styring av jegerne. Skal det være et
Selv om vald/ bestandsplanområdet er enige om en avskytningsstrategi, så er det ikke alltid lett å få gjennomført denne i det enkelte jaktfelt. Foto:Ted Karlsson
godt samarbeid er det viktig å dele kunnskap og informasjon. Jaktrettshaveren må med andre ord sørge for at kunnskapen og informasjonen som kommer til hen, også blir formidlet til jegerne. Dette, sammen med en rekke praktiske virkemidler som utøvelse av jakta, jaktform m.m., er grunnleggende for å kunne lykkes med en god forvaltning.
• Tiltak for å nå bestandsmål
• Tiltak for å forbedre leveområde og beite
• Andre typer tiltak (kompetanseheving, informasjon m.m.)
Andre momenter
Det finnes flere begrensinger blant rettighetshaverne og jegerne som er av betydning når virkemidler skal fastsettes. For å overvinne disse kan valdet bruke både motivasjon og tvang. Tiltak som medfører reduksjon av bestandsstørrelse, er sjeldent populære.
Man kan kanskje tro at når ønsket om å ha en målrettet forvaltning som gir en god ressursutnyttelse er sterk, så er det bare å velge på øverste hylle når det gjelder virkemidler. I praksis legger imidlertid sosiale mål innen jaktlaget, egne mål hos den enkelte jeger, jaktlagets samlede dyktighet og den tid man er villige til å bruke, begrensninger på valg av virkemidler. Det er derfor viktig at føringer for bestandsfor valtningen blir lagt av rettighetshaverne ved at valdet vedtar nødvendige føringer for gjennomføringen av jakta. Dersom rettighetshaverne setter mål som jegerne for tiden ikke er i stand til å realisere, eller villige til å nå, kan ulike tiltak settes i verk. Jegerne kan gjennom kunnskapsformidling og motivering hjelpes til å handle som man vil, eller de kan presses til å nå målene via påbud eller prissetting.
En bestand som skal reduseres fordi den er for stor i forhold til bæregrunnlaget bør helst reduseres raskt for å unngå ytterligere reduksjon av kvalitet på beite eller bestand. Det er tidligere nevnt at de fleste avskytningsstrategier er vesentlig lettere å gjennomføre når bestanden er i vekst enn når den reduseres. For selve jakta skyldes dette blant annet at det må skytes en stor del av bestanden når den skal reduseres. Bestandsforvaltningen blir vanskeligere fordi valg av feil avskyt‑ ningsstrategi gir store uheldige utslag på vinterbestanden. Det er derfor svært viktig å velge en” sikker” strategi når bestanden skal reduseres.
Et høyt uttak av store hunndyr vil være et effektivt middel for å redusere bestanden raskt. Hvis dette virkemiddelet velges for å redusere bestanden, kan det imidlertid lett bli store bestandssvingninger i ettertid. Dette har vi sett gang på gang ved bestands reduksjon. Svingningene er vanskelig å håndtere ved kvotefastsettelse og det vil bli liten forutsigbarhet for jegerne. For å sikre en mest mulig kontrollert bestandsreduk sjon, bør det derfor velges en avskytningsstrategi med et stort uttak av kalv og ungdyr. Det er viktig at en har fokus på at det vi skal ha store og gode produksjonsdyr igjen etter jakta. På denne måten sikrer vi stabilitet inn i framtidsbestanden.
Erfaring viser at rettighetshaverne og jegerne ofte er lite motivert for å gjennom‑ føre en vedtatt reduksjon av bestanden. Straks bestanden reduseres begynner normalt de første skeptiske røstene å la seg høre. De som er mest skeptiske og høyrøstet er oftest” synserne” som baserer seg på egne observasjoner og ikke legger vekt på datagrunnlaget. En viktig årsak til dette er at de elgene som tidlige‑ re ble observert nær veier og bebyggelse ikke lenger ses. Oppfatningen blir derfor at bestanden er mye mer redusert enn den i virkeligheten er. Når bestanden er redusert er det også vanskelig å felle nok individer for å holde bestanden på det ønskede lave nivået, av samme grunn. Det blir derfor vanskelig å få gjennomslag for en ytterligere bestandsreduksjon, samt å holde bestanden lav lenge nok.
For å sikre en mest mulig kontrollert bestandsreduksjon, bør det derfor velges en avskytningsstrategi med et stort uttak av kalv og ungdyr.
Foto: Dagh Bakka
En demokratisk avgjørelse om hvordan jakta skal gjennomføres sikrer i større grad at det ikke legges opp til en for vanskelig jakt som man verken kan, eller er moti‑ vert for å gjennomføre. Dette eksemplet er hentet fra virkeligheten og viser betydningen av at strategien for gjennomføring av jakta vedtas demokratisk, og ikke bare av de ivrigste. ”Enigheten” det refereres til var ikke omforent i jaktlaget, men en enighet mellom et fåtall personer.
Et jaktlag som vanligvis utøver drivjakt på elg har fått tildelt en kvote på 3 okser, 4 kuer og 3 kalver, totalt 10 dyr. Dette er i en situasjon der man skal redusere bestan‑ den. Kvoten er derfor stor i forhold til tilveksten. Tre personer i jaktlaget får i oppdrag av årsmøtet i valdet å lage et opplegg for jakta.
Dette fører til at følgende instruks legges til grunn for gjennomføringen av jakta:
• Alle de 4 tildelte kuene skal være under 165 kilo eller åringskviger
• Fra jaktstart kan det skytes 2 åringsokser. Den tredje oksen er det ingen størrelsesbegrensning på, men den kan først skytes etter at alle de 4 kuene er skutt
• K alv skytes fortløpende
• Sk yttere som skyter ”feil” dyr tildeles gult kort. To gule kort i løpet av noen år medfører at vedkommende er utestengt som skytter i ett år
Dette kan se tilforlatelig ut med tanke på å bidra til målene om en bedret kalve‑ produksjon per ku og et bedret ku/okse forhold i bestanden. Ved nærmere ettertanke ser vi imidlertid at det er størrelsesbegrensning på hele 9 av 10 dyr. Også på det siste dyret, en okse, er det lagt begrensninger på ved at den ikke kan skytes før alle 4 kuene er skutt.
Mange (synes de) sliter når det er lagt begrensninger på uttak av okser. Foto: Ted Karlsson.
Ved gjennomføring av tiltak gjennom planperioden, er det viktig å evaluere om man er på vei mot å nå målene. Det er å anbefale at valdet samler seg etter endt og rapportert jakt og går igjennom statistikk og evaluerer utviklingen i bestand og de virkemidlene som har blitt brukt. Dersom tiltakene ikke virker som forutsatt, kan det gjøres justeringer. Dersom avviket er betydelig i forhold til bestandspla‑ nen, må det vurderes å rullere (lage ny) planen før planperiodens utløp. Videre er det viktig at kommunen årlig har et tilsvarende møte med alle vald i kommunen og har en gjennomgang av statistikk, og utviklingen i bestand i kommunen. Dette er mest vanlig for artene elg og hjort. Det burde med fordel også blitt tatt tak i forbindelse med forvaltning av rådyr.
Normalt gjennomføres en hovedevaluering og rullering av en plan etter endt planperiode. Evalueringen skal bidra til å heve kvaliteten på neste plan og sikre at denne tilpasses eventuelle nye forutsetninger og mål.
Når planen skal rulleres må en på nytt gjøre en del vurderinger. Eksisterende kunnskap suppleres med ny kunnskap, samles og gjennomgås. Fulgte vi avskyt‑ ningsplanen? Hvordan ser stammen ut nå? Det vurderes på nytt hvilke tiltak som skal benyttes for å nå målene basert på de forutsetningene som er nå.
Ofte opplever man at det er vanskelig å nå målene. Dette skyldes ofte at valdene er for små og at det kreves at en samhandler og «drar i samme retning» over store områder.
Rullering av en bestandsplan vil gå vesentlig lettere hvis det er gjort et grundig arbeid når det gjelder vurdering av bæregrunnlag og bestandsstatus og når det er definerte konkrete og etterprøvbare delmål.
Det viktigste grunnlaget for en ny bestandsplan er evalueringen av den gamle. I tillegg er det en del prinsipielle spørsmål man bør stille seg før den nye planen vedtas:
• Har det i løpet av siste planperiode framkommet vesentlig ny kunnskap som det bør tas hensyn til (for eksempel om beite eller bestand)?
• Har vi samme mål i dag som ved starten av forrige planperiode?
• Bør delmålene prioriteres i en annen rekkefølge enn sist kanskje som et resultat av at enkelte delmål allerede er oppnådd?
• Hva kan forbedres i form av registreringer eller avskytningsstrategi for å øke måloppnåelsen?
Hele poenget med en bestandsplan er at man skal kunne gjennomføre en målret‑ tet forvaltning og ikke bare lage en plan for å tilfredsstille kommunen. Det er derfor liten grunn til å lage en slik plan dersom man ikke bryr seg om hvordan avskytningen og bestandsforvaltningen gikk i forhold til de mål som ble satt.
Når en planperiode er ferdig, er det derfor nyttig å ta en skikkelig gjen‑ nomgang av dagens bestandsstatus (kontroll). Ut fra resultatene bør følgende punkter evalueres i forhold til planen:
• Har vi k lart å gjennomføre den avskytningen som vi bestemte oss for?
Valgte vi for vanskelig avskytningsstrategi, eller var vi bare uheldige med for eksempel vær og vind?
Foto: Dagh Bakka.
• Hvis ikke ligger årsaken i bestandssituasjonen, i organiseringen/ områdestørrelse?
• Valgte vi for vanskelig avskytningsstrategi, eller var vi bare uheldige med for eksempel vær og vind?
• Har bestandsutviklingen vært i samsvar med hovedmålene?
• Har vi helt eller delvis oppnådd delmålene med hensyn til for eksempel bestandsstørrelse, han/hundyr forhold, kalveproduksjon og slaktevekter?
• Hva er de viktigste årsakene til at et eller flere delmål ikke ble oppnådd i planperioden?
• Hva burde vi gjort annerledes?
De konklusjonene evalueringen gir, er et viktig grunnlag for mål og avskytnings‑ strategier i neste planperiode. For å få størst mulig tilslutning til den nye planen, er det viktig at evalueringen av den gamle planen foregår i en åpen og inkluderende prosess. Dette gjør at flest mulig kan stå bak konklusjonene som man kommer fram til. Det kan også være en god ide at det føres referater fra disse møtene. Det blir da lettere å huske hva som valdet ble enige om.
Det er viktig å evaluere hvordan måloppnåelsen underveis i en planperiode ligger an, for å sikre at en ikke kommer skjevt ut og dermed ikke klarer å rette opp i slutten av perioden. Dette bør gjøres årlig, og bør tas opp på årsmøtet for valdet/planområdet.
Det skal ikke være noe mål i seg selv å gjøre flest mulig endringer fra en planperiode til den neste. Snarere tvert imot det som gikk rimelig bra i den gamle planen bør videreføres i den nye. Hjorteviltjegere flest er konservative, og det er derfor en gevinst i seg selv i at rettighetshaverne viderefører mest mulig av det som er kjent fra før.
Målene vi har i forvaltningen kan defineres ulikt i ulike tidsperioder og i for skjellige deler av landet. Dette behøver ikke bety at noen definerer feil mål, mens andre definerer riktige. Målene bør alltid avspeile beitegrunnlaget, bestandssituasjonen og lokale prioriteringer i forvaltningsområdet.
Når vi har samlet informasjon og beslutningsgrunnlaget er systematisert og gjennomgått bør kvaliteten på materialet diskuteres. Det er viktig at medlemmene i valdet har tillit til de data som brukes. Er vi enige i de tendensene vi ser i be‑ standsutviklingen? Har vi tillitt til den informasjon vi har i beslutningsgrunnlaget? Svaret på disse spørsmålene har stor betydning for hvilke mål for bestandsforvalt‑ ningen som man faktisk kan bli enige om.
I begrepet målrettet hjorteviltforvaltning ligger det at man skal prøve å nå noen mål som er satt for bestanden. Når disse målene settes gjøres det på bakgrunn av kunnskapen som finnes og ønsker man har. I tillegg må det tas hensyn til andre samfunnsinteresser som for eksempel biologisk mangfold, viltulykker, skogbruk og beiteskader. Ofte vil begrensningene for å nå målene bestå i manglende kunn‑ skap, motivasjon og sosiale forhold.
Dette temahefte fokuserer på tiltak for å oppnå en målrettet elg og hjorteforvalt‑ ning. Det vil si at man ut fra den registrerte beite og bestandsstatusen velger mål og virkemidler slik at målene faktisk nås. Når målene fastsettes må det tas hensyn til de begrensninger som ligger i sosiale forhold knyttet til jaktutøvelsen. Dersom de sosiale forhold setter begrensninger for hvilke mål som kan settes, må det arbeides med disse. Dette kan blant annet gjøres gjennom kunnskapsformidling og åpne inkluderende prosesser.
Næring basert på viltressursen for hjorteviltartene vil alltid måtte bygge på jaktutøvelse og felling av hjortevilt i et vald. Foto: Dagh Bakka.
• Det er viktig å skape et eierforhold til bestandsplan blant medlemmene av valdet/ bestandsplanområdet om en skal lykkes med å nå målene.
• Registrerte data fra jakt og forskning som viser trender for bestandsutvik‑ lingen er viktig å følge med på. Dette kan være trender med data/registre‑ ringer hentet fra:
• Obser vasjoner (sett elg/hjort)
• Slaktevekter
• Beite, beiteskader og fôrtilgang
• Fellingsstatistikk og fellingsprosent
• Aldersbestemmelse
• Predasjon
• Trekk
• O vervåkingsprogrammer
• For å kunne drive en målrettet forvaltning er det viktigst å vite om bestan‑ den avtar, øker eller er noenlunde stabil. Sett elg/hjort per dagsverk viser utviklingstrend for bestandsstørrelse.
• Dersom man opplever å ikke nå målene i en bestandsplan, kan dette ofte skyldes at valdene er for små og at det er behov for samarbeid over større områder.
• Hardt beitede planter vil ikke reagere på viltstelltiltak. For å oppnå god effekt av viltstelltiltak er det derfor viktig at beitingen holdes på et rimelig nivå.
• Når et vald/ bestandsplanområde har mål om å få frem store dyr i bestan‑ den, vil det være bra å etablere en intern ordning med premiering for uttak av små og mindreverdige individer.
• Når vi velger avskytningsstrategi er det viktig at vi holder oss til valgt strategi lenge nok til at vi ser resultater/effekter av den. Man må holde seg til strategien over flere år, og helst over et tilstrekkelig stort område (årsleveområde).
• Dersom det er mål om redusering av bestandsstørrelse, kan dette vise seg utfordrende. Når en bestand er noe redusert vil mange oppfatte det som om bestandsreduksjonen er betydelig.
1. Du er viltforvalter i en kommune med høyt beitetrykk. Skogeierne er tydelige på at elgkvotene må økes, og at det må felles langt flere elgkuer for å få frem furuforyngelsen. I området er det trekkende bestander, og i jakta blir det sett lite elg, mens det er mye elg i området og beiter om vinteren.
Hvordan ville du gripe an denne problemstillingen?
2. Endelig har du som viltforvalter gjort jobben med å oppdatere kommunale målsettinger for forvaltningen av hjorteviltet i kommunen. Det har vært en bred prosess, det har vært innspillmøter, målsettingen har vært sendt ut på høring, og til slutt blitt behandlet i kommunestyret. Nå kommer det inn nye flerårige bestandsplaner for godkjenning, men i planene så er kalvandelen i avskytnings‑ plan veldig lav. I målsettingen er det satt søkelys på viktigheten av økt alder i bestanden. Når du tar opp dette med valdet får du tilbakemelding om at det er feil å skyte kalv, for det blir mer kjøtt om en skyter ungdyr, og slik sett mer riktig bruk av ressursene.
Hvordan vil du håndtere en slik situasjon?
Og vil du godkjenne bestandsplanen?
Noen mener at det er feil å skyte kalv, for det blir mer kjøtt om en skyter ungdyr, og slik sett mer riktig bruk av ressursene. Foto: Øyvind Juliussen
3 I vår tradisjonelle elgkommune blir det sett mer og mer hjort. Innbyggerne i kommunen har delte meninger. Noen ønsker hjorten velkommen; «hjorten er et flott dyr og kan bli en viktig jaktressurs i vår ellers litt glisne elgbestand.» Andre igjen vil ikke ha hjort. De har hørt at hjorten gjør stor skade på granskogen. De har også hørt at hjorten ramponerer rundballer og beiter hardt på innmarka.
Hvordan kan du som viltforvalter gripe dette an?
4. Som viltforvalter har du utfordringer med å få inn dokumentasjon etter jakta. Du purrer på valdene, som purrer på jaktlederene, men resultatet er og blir at det er liten interesse for å rapportere inn etter endt jakt.
Hvordan kan du som viltforvalter motivere valdene til å rapportere inn til kommunen?
5. Nå har det blitt avgjort at skal åpnes for jakt på hjort i vår kommune.
Hvordan går vi fram fra ønske om å åpne for jakt fram til at vi faktisk kan jakte hjort?
6. Etter en lang prosess så har det blitt åpnet for jakt på hjort i kommunen, men de klarer ikke felle noen. De ser spor, og har bilder av de på viltkamera, men når de setter ut hele postrekka og bemanner alle tradisjonelle godposter hvor det har blitt skutt mye elg i alle år, blir svært få av de sett. “Hjorten må nok ha trukket ut av vårt område ...”, er som regel konklusjonen etter nok et tomt drev.
Hvordan kan man gå fram for å lykkes bedre på å jakte hjort i elgterreng?
Erfaringsmessig lykkes man best når elgjegerne blir enige om at nå jakter vi hjort og at det er elgen som er bifangst. Foto: Jon Erling Skåtan
7. Elgbestanden i kommunen er redusert de siste årene, som også har vært målsettingen. Likevel synker slaktevekter og produksjonen.
Hvilke tiltak og virkemidler kan settes inn i kommunale målsettinger, om målet er å øke slaktevekter og produksjonen på lang sikt?
8. Du er valdleder og valdet er i en prosess med å utarbeide en ny 5 årig bestands‑ plan. Nytt i år er at kommunen har oppdatert sin kommunale målsetting om forvaltning av hjortevilt. I den står det blant annet at det er et mål å ha økt alder i elgbestand, og en høy produksjon. Videre så er det fokus på beiteskader og viltulykker.
Hvordan tenker du valdet bør legge opp sin avskytningsstrategi?
9. Kommunen har i kommunale målsettinger bestemt at hjortebestanden skal reduseres med 40% i løpet av kommende fem års periode. Nabokommunen, som deler samme hjortebestand (felles årsleveområde) har i sine målsettinger vedtatt at bestanden skal være uendret for tilsvarende varighet og periode. Felles bestandsplanområde skal søke godkjenning for ny bestandsplan innen 1. mai.
Hva skal hovedmålet med planen være og hvordan skal tiltakene være for å få planen godkjent?
10. Kommunen har bestemt at kondisjonen på dyrene i hjortebestanden skal økes i kommende periode. Ingen av valdene har bestandsplan.
Hvordan vil du legge opp tildelingen til valdene slik at målet blir nådd?
11. Alle valdene i kommunen din, og flertallet i nabokommunen, er med i felles bestandsplanområde for hjort. Du er viltforvalter og vertskommune for det formelle kommunale samarbeidet om godkjenning og oppføring av bestands‑ planen og bestandsplanområde. Du får mange meldinger fra vald i nabokom‑ munen som mener det ene valdet ikke feller dyr i tråd med gjeldende god‑ kjent plan.
Hva gjør du som saksbehandler?
12. Kommunen din har fått dispensasjon for kvotefri tildeling av kalv kommende år. Mange er redd for at alle kalvene kommer til å bli felt, særlig nå som den mest skadelidende gressbonden endelig har fått seg termisk kikkertsikte.
Hva kan du som viltforvalter i kommunen gjøre for å sikre at de kvotefrie kalvene som blir meldt inn, faktisk er kalver?
13. Flertallet i valdet du er leder for ønsker å melde seg inn i samarbeid for felles bestandsplan sammen med flere vald i en stor region. Et knapt mindretall av valdmedlemmene ønsker ikke dette velkommen, og det har aldri vært mer ampert på årsmøtet.
Hvordan løser du denne floken?
14. Hjortebukkene har de siste årene stadig blitt færre, og det er mange år siden det sist ble skutt en skikkelig rugg. Bestandsplanene er godkjente for to år siden og har flere år igjen.
Hva kan du som kommunal saksbehandler gjøre for å snu utviklingen av hanndyrandelen i bestanden?
15. Som leder for bestandsplanområdet mistenker du sterkt at to av valdene som er med i samarbeidet bevisst melder inn fellinger uten at de stemmer med det som faktisk er felt. Det er feil på både antall og kjønns og aldersfordeling. De andre deltagervaldene murrer og vil ha slutt på dette.
Hva gjør du?
16. På nydyrkingen din opp mot fjellet er bukkene kommet for å gjøre seg feite. Jakta er rett rundt hjørnet. Jevnt over er det 40 hanndyr som mesker seg med det som skulle blitt vinterfôr til ammekyrne dine. Det er likt seg hvert år og du merker at valdleder er lei av maset ditt på å få fellingstillatelser på hanndyr. Du ønsker å felle alle 40 dyra som går der.
Hvilke forutsetninger måtte være til stede for at du som grunneier kunne utradere skadegjørerne, alle som en, på lovlig vis?
17. Du er leder for et bestandsplanområde for hjort. Det felles for lite kalv og hunndyr for å oppnå de kommunale og planområdets mål for utvikling av bestanden, mens tildelt kvote av hanndyr felles alltid.
Hvordan kan du som valdleder sørge for at det felles mer kalv og hunndyr, for å oppnå målsettingen?
Hvordan kan man som valdleder sørge for at det felles mer kalv og hunndyr? Foto: Jon Erling Skåtan
Felles:
18. I et vald som består av fem jaktfelt er det amper stemning, og de henvender seg til deg som viltforvalter. Årsaken er at i det ene jaktfeltet som ligger nede i dalen i et grønt og fruktbart område skyter sin tildelte kvote i løpet av få dager, mens et annet jaktfelt som ligger høyt opp i dalsiden har et langt større areal, og flere tildelte dyr, men klarer ikke å fylle kvoten selv om de bruker hele jakttiden. Jaktfeltet som blir tidlig ferdig ønsker en større kvote, mens jaktfel‑ tet som ikke klarer å skyte sine tildelte dyr synes det blir urettferdig, for de bruker areal i sitt jaktfelt for å dele valdets kvote “rettferdig”.
Hvordan vil du gå fram for å roe gemyttene og få til et samarbeid?
19 Hvordan kan kommunale målsettinger for utvikling av hjorteviltbestander legge forutsigbare rammer for privat hjorteviltforvaltning som samtidig sørger for langsiktig bærekraftig forvaltning?
20. Som leder for bestandsplanområde for både elg og hjort opplever du et press fra enkeltgrunneiere om at det felles for lite elg og hjort i skadeutsatte områ‑ der i planområdet.
Hvordan kan du som leder for planområdet bidra til at valdet i området feller en større del av kvoten på de skadeutsatte arealene?
21. Et hjor tevald får årlig tildeling av hjort, etter §18 i Hjorteviltforskriften. Valdet har ikke fått tildelt bukker med flergreinet gevir, men feller en 4 tagger. Valdleder melder fra umiddelbart til deg som kommune.
Hvordan håndterer du situasjonen og hvilke sanksjoner gis? Ville du håndtert det annerledes om det var en større bukk eller om de ikke meldte fra?
22. Hjortebestanden i kommunen er relativt ny. Bestanden består av relativt få individer. Bestanden er av høy kvalitet og bestandsstørrelsen er økende.
Hvilke virkemidler kan kommunen benytte i kommunale målsettinger som bidrar til å opprettholde en robust bestand som består av store og sunne dyr, men samtidig holde bestandsveksten under kontroll?
23. Et jaktfelt for elg og hjort nekter å felle tildelte kalver av begge arter, og det felles derfor kun voksne dyr. Jaktfeltet står for 70 % av valdets areal. Resultatet blir at valdet samlet feller en svært høy andel voksne dyr. Valdet har bestands‑ plan, med en gitt prosentvis fordeling på ulike dyrekategorier. Valdet har fordelt kvoter likt på jaktfeltene etter areal.
Hvordan kan du som valdleder bidra til at det felles flere kalver, slik at planlagt fordeling av avskyting oppfylles?
Hvordan kan du som valdleder bidra til at det felles flere kalver? Foto: Ted Karlsson
24. Det er prat om at minstearealet i kommunen bør endres.
Hva er minsteareal? Og hvordan går en fram for å endre minsteareal?
25. Hvordan kan kommunen legge til rette for at relevante interesser og rettighetshavere får ytre sine meninger og holdninger i den kommunale viltforvaltningen?
26. Du er ansvarlig for jaktsalget på en stor eiendom. Dere har en kvote å forholde dere til, men du er opptatt av å ha en sunn bestand med store og produktive produksjonsdyr.
Hvilke virkemidler kan du benytte for å bidra til å nå dette målet innenfor rammen av kvoten?
27. Hvordan kan kommunen stimulere til forvaltning av både elg og hjort over årsleveområder? Og hvordan kan rettighetshavere bidra inn i dette arbeidet?
28. Sk al en lykkes med forvaltning av hjorteviltet, er det viktig med samarbeid. Mange steder ser vi at det skapes gnisninger fordi man ikke helt forstår sin rolle, og at det gis for lite informasjon.
Hvordan kan valdet sørge for at jaktrettshavers rettigheter opprettholdes?
29. Hvordan bør jaktfeltene organiseres lokalt, for å sikre at både jaktrettshavers rettighet opprettholdes og valdets tildeling av både elg og hjort felles?
30. Hvordan kan valdet bidra til at beiteskader forårsaket av hjortevilt reduseres i skadelidte områder i valdet?
Hvordan kan valdet bidra til at beiteskader forårsaket av hjortevilt reduseres i skadelidte områder i valdet?
Foto: Nils Olav Talgøy
• Andersen, R., Sæther, B.,E. Elg i Norge biologi, atferd og forvaltning. Teknologisk Forlag, 1996.
• Bjørneraas, K. (red.). Klauvvilt i norsk natur – historie, biologi og forvaltning. Akademika Forlag, 2012.
• Elgstudiene på Vega – Erfaringer fra 30 år i havgapet. NINA Rapport 2258.
• Evaluering av ”Strategi for forvaltning av hjortevilt”. Menon Economics 2021.
• Feltkontroll av hjorteviltkjøtt. 2022. Kurshefte. Skogkurs.
• Haagenrud, H. Elgjakt. Aschehoug, 1995.
• Hjorteviltet 2020, Fagtidsskrift om økologi, forvaltning og jakt. Stiftelsen Elgen.
• Jerstad, K., Solbraa, K. & Knutsen, S. Målrettet elgforvaltning – bedre ressursutnyt‑ ting. Norges Skogeierforbund, Norges Bondelag og Landbruksforlaget, 2003.
• Samdal, B., Veiberg, V. & Knutsen, S. Målrettet hjorteforvaltning – bedre ressursut‑ nytting. Norges Skogeierforbund, Norges Bondelag og Landbruksforlaget, 2003.
• Strategi for forvaltning av hjortevilt. Miljødirektoratet 2009.
• Wam et.al 2018 Moose selecting for specific nutritional composition of birch places limits on food acceptability
