33 minute read

Det første menneske (NOTATER OG PLANER

«Ingen ting kommer opp mot det ydmyke, uvitende, innbitte liv …»

Claudel, L’Échange.

Eller også

Samtale om terrorismen:

Objektivt sett er hun ansvarlig (solidarisk)

Bruk et annet adverb eller så slår jeg deg

Hva?

Ta ikke det dummeste fra Vesten. Ikke si objektivt sett mer eller så slår jeg deg.

Hvorfor?

La moren din seg ned foran toget mellom Alger og Oran (trolleybussen)?

Jeg skjønner ikke.

Toget gikk i luften, fire barn døde. Moren din rørte seg ikke. Hvis hun objektivt sett allikevel er ansvarlig*, da godtar du at man skyter gisler.

Hun visste ikke.

Ikke hun heller. Si aldri mer objektivt sett.

Innrøm at det finnes uskyldige eller så dreper jeg deg også.

Du vet at jeg er i stand til det.

Ja, jeg har sett deg.

* solidarisk

298

aJean er det første menneske.

Bruke Pierre som referanse, gi ham en fortid, et land, en familie, en moral (?) – Pierre – Didier?

Ungdomskjærlighet på stranden – og mørket som senker seg over havet – og stjernenatten.

Møte med araberen i Saint-Étienne. Og dette brorskapet mellom to landflyktige i Frankrike.

Mobilisering. Da min far ble innkalt, hadde han aldri sett Frankrike. Han så Frankrike og ble drept. (Hva en fattig familie som min har gitt til Frankrike.)

Siste samtale med Saddok når J. allerede er motstander av terrorisme. Men han tar imot S., siden asylretten er hellig. Hos moren. Samtalen finner sted foran henne. På slutten, «se,» sier J. og peker på moren. Saddok reiser seg, går bort til moren,

a Jfr. Histoire de la colonisation.

299

med hånden på hjertet, for å hilse på henne ved å bøye seg på arabisk vis. Men J. har aldri sett ham gjøre denne bevegelsen, siden han var så fransk. «Hun er min mor,» sier han. «Min egen mor er død. Jeg elsker og respekterer henne som om hun var min mor.» (Hun falt på grunn av et attentat. Hun er syk.)

Eller også:

Ja, jeg hater dere. For meg finnes æren hos de undertrykte, ikke hos de mektige. Og det er bare der man finner vanæren. Når en undertrykt en gang i historien får vite det … så …

På gjensyn, sa Saddok.

Bli, de kommer til å ta deg.

Det er bedre. Dem kan jeg hate, og jeg møter dem i hatet. Du er min bror og vi er adskilt. …

Natten J. står på balkongen … Langt borte hører man to skudd og noen som løper … – Hva var det? spør moren. – Ingen ting. – Å, jeg var redd for deg.

Han kaster seg inntil henne …

Arrestert senere for å ha gitt husly.

Han ble sendt for å steke i ovnen De to francene

Bestemoren, hennes autoritet, i hullet.

300

hennes energi Han stjal pengene

Æresfølelsen hos algirerne.

Å lære rett og moral, er å dømme det gode og det onde i en lidenskap etter dens virkninger. J. kan hengi seg til kvinnene – men hvis de tar all hans tid …

«Jeg er lei av å leve, handle, føle at jeg skal fordømme den ene og gi den andre rett. Jeg er lei av å leve etter det bildet som de andre gir meg. Jeg har valgt selvstendigheten, jeg krever uavhengighet i den gjensidige avhengigheten.»

Skulle Pierre ha vært kunstneren?

Jeans far kusk?

301

Etter sykdommen Marie, P. får en krise av Clamencetypen (jeg liker ingen ting …), det er J. (eller Grenier) som svarer på fallet.

Stille moren opp mot universet (flyet, de fjerneste land som blir knyttet sammen).

Pierre advokat. Og advokat for Yveton1

«Slik vi er, tapre, stolte og sterke … hvis vi hadde hatt en tro, en Gud, ville intet kunne rokke oss. Men vi har ingen ting, vi har måttet lære alt, og leve utelukkende for æren, som har sine mangler …»

1 Kommunistaktivist som hadde plassert eksplosiver i en fabrikk.

Halshugget under Algerie-krigen.

302

Det skulle samtidig være historien om slutten på en verden – gjennomsyret av savnet av disse solfylte årene …

Philippe Coulombel og den store gården i Tipasa. Vennskapet med Jean. Hans død i flyet over gården. De finner ham igjen med kosteskaftet i siden, ansiktet knust mot flybordet. En blodig grøt overstrødd med glassplinter.

Tittel: Nomadene. Begynner med en flytting og ender med at det algeriske landet blir evakuert.

2 lovprisninger: den fattige kvinnen og den hedenske verden (intelligens og lykke).

Alle elsker Pierre. J.’s suksess og overlegenhet gir ham fiender.

Lynsje-scene: 4 arabere kastet ned fra Kassour.

303

Moren er Kristus.

La J. bli omtalt, trekke ham inn, presentere ham gjennom de andre og ved det motsetningsfylte portrettet som de alle sammen tegner.

Kultivert, sportslig, en vellysting, en einstøing, den beste av venner, ondskapsfull, med en urokkelig lojalitet osv. osv.

«Han liker ingen», «det finnes ikke noe mer gavmildt menneske», «kald og distansert», «varm og engasjert», alle synes han er energisk unntatt han selv, alltid til sengs.

Få på den måten skikkelsen til å vokse.

Når han snakker: «Jeg har begynt å tro på min uskyld. Jeg var en tsar. Jeg hersket over alt og alle, etter forgodtbefinnende (osv.). Så skjønte jeg at jeg ikke hadde et stort nok hjerte til virkelig å elske og jeg holdt på å dø av forakt for meg selv. Så forsto jeg at heller ikke de andre virkelig elsket, og at man bare måtte godta å være omtrent som alle andre.

Så bestemte jeg meg for at nei, jeg kunne bare bebreide meg selv at jeg ikke var stor nok og fortvile i ro og mak mens jeg ventet på at anledningen skulle by seg til å bli stor.

Med andre ord, jeg venter på den stunden da jeg er tsar og ikke fryder meg over det.»

304

Og også:

Man kan ikke leve med sannheten – «det å vite» – den som gjør det fjerner seg fra andre mennesker, han kan ikke lenger dele deres illusjoner. Han er et monster – og det er hva jeg er.

Maxime Rasteil: Lidelseshistorien til kolonistene fra 1848. Mondovi –

Skyte inn historien om Mondovi?

Eks. 1) graven, hjemturen og [ ]1 i Mondovi. 1b) Mondovi 1848 → 1913.

Hans spanske side måtehold og sensualitet energi og nada.

J: «Ingen kan forestille seg hvor vondt jeg har hatt det … Man hedrer menn som har utført store ting. Men man burde gjøre enda mer for enkelte som, til tross for hva de var, har klart å holde seg fra å begå de største misgjerninger. Ja, jeg må hedres.»

1 Et uleselig ord.

305

Samtale med løytnanten: – Du uttrykker deg for godt. Vi skal se om snakketøyet ditt fungerer like bra ved siden av. Kom igjen. – Godt, men jeg vil først advare dere, dere har sannsynligvis aldri møtt virkelige menn. Hør godt etter. Jeg stiller dere til ansvar for det som kommer til å skje ved siden av, som dere sier. Hvis jeg ikke gir meg, blir det ingen ting. Jeg skal bare spytte dere i ansiktet i all offentlighet den dagen anledningen byr seg. Men hvis jeg gir meg og jeg kommer ut av dette, om det blir om ett år eller om tyve, skal jeg drepe deg, personlig. – Ta hånd om ham, sa løytnanten, det er en kraftkara .

J.’s venn gir livet «for at Europa skal være mulig». For å skape Europa, trengs det et frivillig offer.

J. har fire kvinner på en gang, og fører dermed et tomt liv.

a (han møter ham ubevæpnet [fremprovoserer] en duell.)

306

C.S.: når sjelen lider for meget, får den en appetitt på ulykken som …

Jfr. Historien til bevegelsen Combat.

Chatte som dør på sykehuset mens radioen til naboen sprer sitt pjatt. – Hjertesvikt. Levende død. «Hvis jeg tok livet av meg ville initiativet i det minste ha vært mitt.»

«Du er den eneste som ville visst at jeg hadde tatt livet av meg. Du kjenner mine prinsipper. Jeg hatet selvmord. På grunn av det det gjør mot de andre. Hvis man absolutt vil, må det dekkes over. Av generøsitet. Hvorfor jeg sier dette til deg? Fordi du liker ulykken. Det er en gave til deg fra meg. Vel bekomme!»

J.: Det flommende livet, fornyet, det store antall mennesker og erfaringer, muligheten til fornyelse og [pulsjon] (Lope) –

307

Slutt. Hun løftet de knoklete hendene mot ham og kjærtegnet ansiktet hans. «Du, du er den største.» Det var så mye kjærlighet og tilbedelse i hennes mørke øyne (under den litt slitte øyebrynsbuen) at en eller annen inni ham – han som visste – ble opprørt … Et øyeblikk senere omfavnet han henne. Fordi hun, den mest klarsynte, elsket ham, måtte han godta det og for å vedkjenne seg denne kjærligheten måtte han elske seg selv litt …

Musils terna: jakten på åndens frelse i den moderne verden – D: [Samvær] og adskillelse i De besatte.

Tortur. Bøddel av solidaritet. Jeg har aldri kunnet nærme meg noen mann – nå står vi skulder ved skulder.

Den kristne tilstand: ren følelse.

308

Boken må være uferdig. Eks.: «Og på båten som brakte ham tilbake fra Frankrike …»

Han er sjalu og later som om han ikke er det og spiller verdensmann. Og så er han ikke sjalu lenger.

Førti år gammel oppdager han at han trenger en som kan vise ham veien og gi ham ris og ros: en far. Autoritet og ikke makt.

X ser en terrorist skyte på … Han hører ham løpe bak seg i en mørk gate, rører seg ikke, snur seg plutselig, spenner bein på ham så han faller, revolveren faller. Han tar våpenet og holder ham i sjakk, så finner han ut at han ikke kan utlevere ham, tar ham med til en gate langt borte, får ham til å løpe foran og skyter.

Den unge skuespillerinnen som er i leiren: gresstusten, det første gresset midt i slagget og denne intense følelsen av lykke. Elendig og glad. Senere elsker hun Jean – fordi han er ren.

309

Jeg? Men jeg [fortjener ikke] at du elsker meg. Nettopp. De som [vekker] til liv kjærlighet, om de så er fordervet, er denne verdens konger og de som rettferdiggjør den.

28. november 1885: C. Lucien blir født i Ouled Fayet: sønn av C. Baptiste (43 år) og Cormery Marie (33 år). Gift i 1909 (13. november) med Mademoiselle Sintès Catherine (født 5. november 1882). Død i Saint-Brieuc 11. oktober 1914.

Femogførti år gammel sammenlikner han datoene og oppdager at broren ble født etter to måneders ekteskap? Men onkelen hadde jo nettopp beskrevet seremonien for ham, med den slanke, lange kjolen …

Det er en lege som forløser henne med den andre sønnen i det nye huset der møblene står stablet.

Hun reiser i juli 14 med barnet som er hovent av stikk fra myggen langs Seybouse. August, mobilisering. Ektemannen

310

slutter seg direkte til [troppen] sin i Alger. En kveld slipper han unna for å ta farvel med sine to barn. De ser ham ikke mer før de får melding om at han er død.

En utvist kolonist som ødelegger vinrankene, får brakkvannet til å strømme … «Hvis det vi har gjort her er en forbrytelse, må den tilintetgjøres.»

Mamma (a propos N.): Den dagen du «sto» – «da du fikk premien».

Criklinski og den asketiske kjærlighet.

Han blir overrasket over at Marcelle, som er blitt elskerinnen hans, ikke er noe interessert i landets ulykkelige tilstand. «Kom,» sier hun. Hun åpner en dør: hennes ni år gamle sønn – tatt med tang og med ødelagt sentralnervesystem – lam, kan ikke snakke, den venstre siden av ansiktet høyere enn den høyre, han må mates, vaskes osv. Han lukker døren igjen.

311

Han vet at han har kreft, men han sier ikke at han vet det. De andre tror de forstiller seg.

Første del: Alger, Mondovi. Og han møter en araber som forteller om faren hans. Hans forhold til de arabiske arbeiderne.

J. Douai: Slusen.

Bérals død i krigen.

F. som utbryter gråtende da hun hører om hans forbindelse med Y.: «Jeg er da også vakker.» Og Y.’s rop: «Å! måtte noen komme og bære meg bort.»

Etter, lenge etter, dramaet, møtes F. og M.

312

Kristus kom aldri til Algerie.

Det første brevet han får fra henne og følelsen når han ser navnet sitt skrevet med hennes hånd.

Idealet, hvis boken ble skrevet til moren, fra ende til annen – og det er først på slutten man får høre at hun ikke kan lese, ja –, det er idealeta

Og det han ønsket mest av alt i verden, at moren skulle lese alt det som var hans liv og hans kjød, det var umulig. Hans kjærlighet, hans eneste kjærlighet, var stum for alltid.

Rive løs denne fattige familien fra de fattiges felles skjebne som er å forsvinne i historien uten å etterlate spor.

De Stumme.

a T.I. understreket.

313

De var og de er større enn meg.

Begynne med fødselsnatten. Kap. 1, så kap. 2: 35 år senere skal en mann gå av toget i Saint-Brieuc.

Gr1, som jeg betraktet som min far, er født der min virkelige far er død og begravet.

Pierre sammen med Marie. I begynnelsen kunne han ikke ta henne: derfor begynte han å elske henne. J. derimot sammen med Jessica, den umiddelbare lykke. Derfor tok det tid før han begynte å virkelig elske henne – kroppen hennes skjulte henne.

Likvognen på høyslettene [Figari].

1 Grenier.

314

Historien om den tyske offiseren og barnet: det er intet som er verdt at man dør for det.

Sidene i Quillet-leksikonet: lukten, bildene.

Luktene på bøkkerverkstedet: høvelsponene som har en[ ]1 lukt enn sagmuggen.

Jean, hans permanente utilfredshet.

Han forlater hjemmet som ungdom for å sove alene.

Oppdagelsen av religionen i Italia: gjennom kunsten.

1 Et uleselig ord.

315

Slutten på kap. 1: På denne tiden pusset Europa allerede kanonene. De skulle eksplodere seks måneder senere. Moren kommer til Alger, et fire år gammelt barn i hånden, det andre på armen, det er hovent av stikk fra myggen ved Seybouseelven. De tropper opp hos bestemoren som bor i en treroms leilighet i et fattig strøk. «Mor, takk for at du tar imot oss.» Bestemoren står rak og ser på henne med klare og harde øyne: «Nå må du arbeide, jente.»

Mamma: Som en uvitende Musjkin. Hun kjenner ikke til Kristi liv, annet enn på korset. Og allikevel, hvem er nærmere det enn henne?

Om morgenen i gården bak et provinshotell. Han venter på M. Denne lykkefølelsen som han aldri hadde opplevet annet enn i det midlertidige, i det forbudte som nettopp fordi den var forbudt ble forhindret i noen gang å vare – den ble til og med som regel forgiftet, unntatt de sjeldne gangene når han påla seg selv, som nå, i rendyrket tilstand, i det lette morgenlyset, mellom georginene som ennå tindret av morgendugg …

316

Fortellingen om XX.

Hun kommer, hun presser, «jeg er fri» osv., spiller den løslatte. Og hun legger seg til slutt naken i sengen, gjør alt for at … til slutt en dårlig [ ]1 Ulykkelige.

Hun går fra mannen sin – fortvilet osv. Mannen skriver: «De er ansvarlig. Fortsett å se henne ellers tar hun livet av seg.» I virkeligheten et garantert nederlag: å ha så høye idealer, og i dette tilfellet forsøker man å dyrke det umulige, derfor tar hun livet av seg. Ektemannen kommer: «De vet hva som har ført meg hit.» «Ja.» «Da har De valget, jeg dreper Dem eller De dreper meg.» «Nei, det er opp til Dem å ta det tunge valget.» «Drep.» I virkeligheten en fastlåst situasjon der offeret overhodet ikke er ansvarlig. Men [antakelig] var hun ansvarlig for noe annet som hun ikke noen gang betalte for. Dumskap.

XX. I seg har hun ødeleggelsen og døden. Hun er [viet] til Gud.

En naturist: en tilstand av permanent mistro til mat, luft osv.

1 Et uleselig ord.

317

I det okkuperte Tyskland:

Godaften, Herr Offizer.

Godaften, sa J. og lukket døren. Tonefallet overrasket ham. Og han forsto at mange erobrere har dette tonefallet bare fordi de er brydd over å erobre og okkupere.

J. vil ikke være. Det han gjør, ødelegger hans navn, etc.

Skikkelse: Nicole Ladmiral.

Farens «afrikanske tristesse».

Avslutning. Tar sønnen sin med til Saint-Brieuc. De står rett overfor hverandre på den lille plassen. Hvordan lever du? spør sønnen. Hva? Ja, hvem er du osv. Han kjenner (lykkelig) hvordan dødens skygge tetner til rundt ham.

318

V.V. Vi kvinner og menn fra denne tiden, fra denne byen, fra dette landet, vi har favnet hverandre, støtt hverandre bort, funnet sammen igjen og til slutt blitt adskilt. Men hele denne tiden har vi aldri opphørt å hjelpe hverandre med å leve, med denne vidunderlige samhørigheten som finnes blant dem som må kjempe og lide sammen. Ja! dette er det som er kjærligheten – kjærligheten for alle.

I en alder av førti år, etter hele livet å ha bestilt biff som skulle være meget blodig, på restaurant, oppdaget han at han egentlig likte den godt stekt og overhodet ikke blodig.

Frigjøre seg fra alle bekymringer om kunst og om form. Finne tilbake til den direkte kontakten, uten mellomledd, altså uskylden. Å glemme kunsten her, det er å glemme seg selv. Å gi avkall på seg selv ikke som en dyd. Tvert imot, godta ens helvete. Den som vil være bedre foretrekker seg selv, den som vil nyte foretrekker seg selv. Bare han gir avkall på hva han er, på sitt jeg, bare han godtar det som kommer med dets følger. Han er i direkte forbindelse.

Finne tilbake til grekernes eller de store russernes storhet ved denne annen grads uskylden. Ikke frykte. Ikke frykte noen

319

ting … Men hvem skal komme meg til unnsetning!

Denne ettermiddagen, på veien mellom Grasse og Cannes, når han i en utrolig eksaltasjon plutselig, og etter flere års forbindelse, oppdager at han elsker Jessica, at han endelig elsker og resten av verden blir som en skygge ved siden av henne.

Jeg var ikke i noe av det jeg sa eller skrev. Det var ikke jeg som giftet meg, ikke jeg som ble far, som … osv. …

Tallrike erindringer vedrørende hittebarna som dukket opp med koloniseringen av Algerie. Ja. Vi alle her.

Trikken om morgenen fra Belcourt til Regjeringsplassen. Foran vognføreren og håndtakene hans.

Jeg vil fortelle historien om et monster.

320

Historien jeg skal fortelle …

Mamma og historien: De fortalte henne om sputniken: «Å, jeg ville ikke likt meg der oppe!»

Baklengs kapittel. Gisler i kabylsk landsby. Kastrert soldat – finkjemming, osv. nærmere og nærmere inntil koloniseringens første skudd. Men hvorfor stanse der? Kain drepte Abel. Teknisk problem: et enkelt kapittel eller veksling?

Rasteil: en kolonist med kraftig bart, grånende kinnskjegg.

Faren: en tømrer fra Faubourg Saint-Denis; moren: vaskekone.

Alle kolonistene parisere forresten (og mange opprørere fra 1848). Mange arbeidsløse i Paris. Konstitusjonsrådet bevilget 50 millioner for å sende av sted en «koloni»:

Til hver kolonist: en eiendom 2–10 hektar såkorn, gjødsel osv. matrasjoner

321

Ikke jernbane (den gikk bare til Lyon). Derfor kanalene – på elvebåter trukket av hester. Marseillaisen, Avskjedssangen, kirkens velsignelse, flagg overlevert til Mondovi.

Seks elvebåter, hver på mellom 100 og 150 meter. Anbrakt på halmmadrasser. Når kvinnene skulle skifte kledte de av seg bak lakener som de holdt opp for hverandre.

Nesten én måneds reise.

I Marseille, på Grand Lazaret (1 500 personer). I en uke. Deretter fraktet om bord i en gammel hjuldreven fregatt: Labrador. Avreise i mistralvind. Fem dager og fem netter – alle syke.

Bône – med hele befolkningen på kaia for å ta imot kolonistene.

Gjenstandene som er stablet i lasterommet og som forsvinner.

Fra Bône til Mondovi (på hærens trekkvogner, mennene til fots for at kvinner og barn skal få plass og luft) ingen vei. På måfå over det gjørmete slettelandet, eller gjennom krattskogen, araberne som betrakter dem med fiendtlige blikk, tett fulgt av en hylende flokk kabylske hunder – den 8.12.481 . Mondovi fantes ikke, militærtelt. Om natten gråt kvinnene – 8 dager med algerisk regn over teltene og ørkendalene var oversvømt. Barna gjorde sitt fornødne i teltene. Tømreren satte opp spinkle skur dekket med lerretsstoff for å beskytte

1 Innringet av forfatteren.

322

møblene. Hule sivrør kuttet langs Seybouse-elven for at barna skulle kunne tisse innenfra og ut. 4 måneder i telt deretter provisoriske plankeskur; hvert dobbeltskur skulle huse seks familier.

Våren 49: varmen setter inn før tiden. De koker i skurene. Malaria, så kolera. 8–10 døde hver dag. Tømrerens datter Augustine dør, deretter hans hustru. Svogeren også. (De blir begravet i en tuffsteinsrøys)

Legenes påbud: Dans for å varme opp blodet.

Og de danser hver natt mellom to begravelser til fiolinmusikk.

Jordfordelingen finner ikke sted før i 1851. Faren dør. Rosine og Eugène blir igjen alene.

For å vaske tøy i sideelven til Seybouse, må de ha soldateskorte.

Murer + vollgraver bygget av hæren. Små hus og hager bygger de selv.

Fem, seks løver brøler rundt landsbyen. (Numidisk løve med svart manke). Sjakaler. Villsvin. Hyener. Panter.

Angrep på landsbyen. Kvegtyveri. Mellom Bône og Mondovi kjører en vogn seg fast. Passasjerene går etter hjelp, bare en gravid kvinne blir igjen. De finner henne med oppskåret mage og avskårne bryster.

Den første kirken, fire vegger av leire og halm, ingen stoler, noen benker.

Den første skolen: et skur av stokker og løvverk. 3 nonner.

Jorden: spredte jordlapper, de arbeider med gevær på skul-

323

deren. Tilbake til landsbyen om kvelden.

En kolonne med 3 000 franske soldater på gjennomreise plyndrer landsbyen om natten.

Juni 51: opprør. Hundrevis av ryttere i burnus omringer landsbyen. Ovnsrør fingerer kanoner på de små bymurene.

Pariserne på marken; mange gikk ut på jordene iført klapphatt og kvinnene med silkekjoler.

Forbudt å røyke sigaretter. Bare pipe med lokk var tillatt (På grunn av brannfaren).

Husene bygget i 54.

I Constantine-departementet, døde 2/3 av kolonistene nesten uten å ha tatt i hakke eller plog.

Kolonistenes gamle kirkegårder, den uendelige glemselen.1

1 «Uendelig glemsel» er innringet av forfatteren.

324

Mamma. Sannheten er at til tross for all min kjærlighet, hadde jeg ikke kunnet leve med denne blinde tålmodigheten, uten ord, uten fremtidsplaner. Jeg hadde ikke kunnet leve dette uvitende livet. Og jeg hadde reist omkring, bygget opp, skapt, forbrukt mennesker. Mine dager var breddfulle – men ingen ting hadde fylt mitt hjerte som …

Han visste at han skulle reise igjen, føre seg selv bak lyset enda en gang, glemme det han visste. Men det han nettopp visste, var at sannheten om hans liv fantes i dette værelset … Han ville antakelig flykte fra denne sannheten. Hvem kan leve med sin egen sannhet? Men det er nok å vite at den er der, det er nok endelig å kjenne til den og at den nærer en hemmelig og stille [glød], overfor døden.

Mammas kristendom mot slutten av livet. Den fattige, ulykkelige, uvitende [ ]1 kvinnen, vise henne sputniken? Måtte korset støtte henne!

1 Et uleselig ord.

325

I 72, når farens slekt etablerer seg, følger den etter: – Pariserkommunen, – Araberopprøret i 71 (den første som ble drept i Midja var en skolelærer).

Kolonistene fra Alsace overtar opprørernes jord.

Denne tidens dimensjoner.

Morens uvitenhet som et motstykke til alle [ ]1 i historien og i verden.

Bir Hakeim: «det er langt», eller «der borte».

Hennes religion er visuell. Hun vet hva hun har sett uten å kunne fortolke det. Jesus er lidelsen, han faller osv.

En kjempende kvinne.

1 Et uleselig ord.

326

Skrive sin [ ]1 for å gjenfinne sannheten

Første del Nomadene

1) Fødsel under flyttingen. 6 måneder senere, krigena. Barnet. Alger, faren i suavuniform og med en stråhatt på hodet gikk til angrep. 2) 40 år senere. Sønnen foran faren på kirkegården i SaintBrieuc. Han reiser tilbake til Algerie. 3) I Algerie på grunn av «begivenhetene». Undersøkelser.

Reise til Mondovi. Finner barndommen og ikke faren.

Han forstår at han er det første menneske.b

2. del Det første menneske

Ungdomstiden: Knyttneveslaget Sport og moral Mannen: (Politisk aktivitet [Algerie], motstandsbevegelsen)

1 To uleselige ord a Mondovi i 48. b Innvandrerne fra Menorca i 1850 – fra Alsace i 72–73 – 14

327

3. del Moren

Kjærlighetshistoriene Kongeriket: den gamle sportskameraten, den gamle vennen, Pierre, den gamle skolelæreren og historien om hans to løfter.

Moren1

I siste del forklarer Jacques det arabiske spørsmålet for moren, kreolkulturen, Vestens skjebne. «Ja,» sier hun, «ja». Så fullstendig bekjennelse og slutt.

Det er noe gåtefullt ved denne mannen, noe gåtefullt han vil finne ut av.

Men når alt kom til alt var det ikke noe annet enn fattigdommens mysterium som skaper mennesker uten navn og fortid.

Ungdomstid på strendene. Etter dager fylt med rop, sol, kraftutfoldelse, et stumt eller strålende begjær. Mørket senker seg over havet. En svale skriker høyt oppe på himmelen. Og han

1 Hele passasjen er understreket av forfatteren.

328

kjenner angsten ta tak i ham.

Det ender med at han tar Empedokles som modell. Den [ ]1 filosofen som lever alene.

Her vil jeg skrive historien om et par som er av samme blod, og som er forskjellige på alle måter. Hun likner det beste jorden bærer, han er ganske enkelt monstruøs. Han er kastet inn i alle historiens galskaper, hun vandrer gjennom den samme historien som om den gjaldt for alle tider. Hun er nesten alltid taus, og behersker bare såvidt noen få ord for å uttrykke seg; han snakker uavlatelig og er ute av stand til å finne, med tusenvis av ord, det hun kan si med et eneste av sine tause uttrykk … Moren og sønnen.

Friheten til å ta hvilken som helst tone.

1 Et uleselig ord.

329

Jacques som inntil da har følt seg solidarisk med alle ofre, innser nå at han også er solidarisk med bødlene. Hans sorg. Definisjon.

Man burde leve som tilskuer til sitt eget liv. For å kunne tilføye drømmen som skal avrunde det. Men vi lever, og de andre drømmer våre liv.

Han så på henne. Alt hadde stanset opp og tiden knitret av sted. Som på disse kinoforestillingene der bildet har forsvunnet på grunn av en feil, og det eneste man hører i den mørke salen er motorene som ruller videre … foran det tomme lerretet.

Sjasminlenkene som araberne selger. Lenken av duftende gule og hvite blomster [ ]1 Lenkene visner raskt [ ]2 blomsten gulner [ ]3 men den vedvarende duften, i det fattige værelset.

1 Seks uleselige ord. 2 To uleselige ord. 3 To uleselige ord.

330

Maidager i Paris der kastanjeblomstenes hvite klaser flyter omkring i luften overalt.

Han hadde elsket sin mor og sitt barn, alt som det ikke var opp til ham å velge. Og til slutt, han som hadde benektet alt, stilt spørsmålstegn ved alle ting, han hadde aldri elsket annet enn nødvendigheten. Menneskene som skjebnen hadde påtvunget ham, verden slik den synte seg, alt det i livet han ikke hadde kunnet unngå, sykdommen, kallet, hederen eller fattigdommen, hans ledestjerne, kort sagt. For alt det andre, alt det han hadde måttet velge, hadde han anstrengt seg for å elske, noe som ikke er det samme. Han hadde riktignok opplevd beundring, lidenskap og til og med stunder av ømhet. Men hvert øyeblikk hadde ført ham mot nye øyeblikk, hvert menneske mot andre mennesker, han hadde i virkeligheten aldri elsket noe av det han hadde valgt, annet enn det som begivenhetene litt etter litt hadde påtvunget ham, som hadde vart, like meget på grunn av tilfeldigheter som av egen vilje, og som til slutt var blitt en nødvendighet: Jessica. Den sanne kjærligheten er hverken et valg eller en frihet. Hjertet, i hvert fall hjertet, er ufritt. Det er det uunngåelige, og erkjennelsen av det uunngåelige. Og han, han hadde aldri virkelig elsket annet enn det uunngåelige. Nå gjensto det bare for ham å elske sin egen død.

331

aI morgen vil seks hundre milloner gule, milliarder av gule, svarte, brune, velte inn over spissen av Europa … som de i beste fall [vil omskape]. Så dermed ble det de hadde lært bort, til ham og til dem som liknet ham, alt det han hadde lært også, til denne dag om menneskene av hans rase, alle verdiene han hadde levd for, de ville dø av unyttighet. Hva ville senere være gyldig? Morens taushet. Han la ned sine våpen foran henne.

M. er 19 år. Han var 30 på den tiden, og de var fremmede for hverandre. Han forstår at man ikke kan gå tilbake i tiden, forhindre det elskede mennesket i å ha vært, og gjort, og gjennomgått, man besitter intet av det man velger. For man må velge fra og med det første fødselskriket, og vi blir født adskilt, unntatt fra moren. Man besitter aldri annet enn det nødvendige, og man må vende tilbake til det (se forrige note) og underkaste seg det.

Men hvilken lengsel og hvilket savn!

Man må gi avkall. Nei, lære å elske det urene.

a Han drømmer det i siestaen:

332

Til slutt ber han moren om unnskyldning - Hvorfor, du har vært en god sønn – Men for alt det andre som hun ikke kan vite eller engang forestille seg [ ]1 og som hun er den eneste som kan tilgi(?)

Siden jeg har presentert tingene i omvendt rekkefølge, vise Jessica som eldre før hun vises som ung.

Han gifter seg med M. fordi hun aldri har vært sammen med noen mann og det fascinerer ham. Han gifter seg med henne på grunn av hans egne feil, i grunnen. Senere lærer han å elske kvinner som har levd – dvs. – elske livets grusomme nødvendighet.

Et kapittel om krigen i 14. Som ligger til grunn for vår egen tid. Sett av moren? Som hverken kjenner Frankrike eller Europa, eller verden. Som tror at granatsplinter er selvstendige, etc.

1 Et uleselig ord.

333

Vekslende kapitler som gir moren en stemme. Kommentarene til de samme begivenhetene, men med hennes vokabular på 400 ord.

Egentlig vil jeg snakke om dem jeg elsket. Og bare om det. Dyp glede.

aSaddok: 1) – Men hvorfor gifter du deg på den måten, Saddok? – Må jeg gifte meg på fransk manér? – På fransk eller annen manér! Hvorfor underkaster du deg en tradisjon som du finner dum og grusom?b – Fordi mitt folk er identisk med denne tradisjonen, det har ikke noe annet, det er fastlåst i den, og å bryte med denne tradisjonen er å bryte med mitt folk. Derfor går jeg i morgen inn i dette sovekammeret, jeg kler av en ukjent kvinne og under geværsalutt skal jeg voldta henne. – Godt. I mellomtiden går vi og bader.

a Alt dette i en [ulevd] stil, lyrisk nettopp ikke-realistisk. b Franskmennene har rett, men deres rett undertrykker oss. Derfor velger jeg den arabisk galskapen, de undertryktes galskap.

334

2) – Så? – De sier at akkurat nå må den antifascistiske fronten konsolideres, Frankrike og Russland må forsvare seg sammen. – Kan de ikke forsvare seg ved å la rettferdigheten råde hos seg selv? – De sier at det skal de ordne senere, det må vente. – Rettferdigheten venter ikke her, det vet du godt. – De sier at hvis dere ikke venter, vil dere objektivt sett tjene fascismen. – Og derfor ender dine gamle kamerater i fengsel. – De sier det er synd, men at man ikke kan handle annerledes. – De sier, de sier, og du, du tier stille. – Jeg tier stille.

Han så på ham. Det begynte å bli hett. – Så da forråder du meg?

Han hadde ikke sagt: «forråder du oss», og han hadde rett, for forræderi angår kroppen, det enkelte individ, etc … – Nei, jeg forlater partiet i dag. 3) – Ikke glem 1936. – Jeg er ikke terrorist for kommunistene. Jeg er det imot franskmennene. – Jeg er fransk. Det er hun der også. – Det vet jeg. Synd for dere. – Så du forråder meg.

Saddoks øyne tindret som i en slags feberrus.

335

Hvis jeg når det kommer til stykket velger en kronologisk rekkefølge, må Madame Jacques eller doktoren være etterkommere av de første kolonistene i Mondovi.

Vi skal ikke klage, sier doktoren, tenk på våre første forfedre, her … etc.

4) – Og faren til Jacques drept i Marne. Hva er igjen av dette dunkle livet? Ingen ting, et uhåndgripelig minne, den lette asken fra en sommerfuglvinge som er brent opp i en skogbrann.

De to algeriske nasjonalismene. Algerie mellom 39 og 54 (opprør). Det de franske verdiene blir til for en algerisk bevissthet, for det første menneske. To generasjoners krønike forklarer dagens tragedie.

Feriekolonien i Milania, trompetene militærforlegningen morgen og kveld.

336

Kjærlighetshistorier: han hadde villet at de alle skulle være jomfruer, uten fortid og uten menn. Og det eneste mennesket han møtte og som virkelig var slik, ga han sitt liv til, men han klarte aldri selv å være trofast. Han ville altså at kvinnene skulle være det han selv ikke var. Og det han var trakk ham mot kvinner som liknet ham og som han elsket og tok med sinne og raseri.

Ungdomstid. Hans livskraft, hans tro på livet. Men han spytter blod. Så dette skal altså være livet, sykehuset, døden, ensomheten, denne absurditeten. Derfor splittelsen. Og innerst inne i ham: nei, nei, livet er noe annet.

Forklarelsen på veien mellom Cannes og Grasse …

Og han visste at selv om han skulle vende tilbake til denne tørrheten der han alltid hadde levd, ville han vie sitt liv, sitt hjerte, sitt hele vesens takknemlighet som hadde gjort det mulig for ham en gang, en enkelt gang kanskje, men en gang, å få adgang til …

337

Begynne siste del med dette bildet: det blinde eselet som i årevis går i ring rundt vannpumpen, holder ut slagene, en grusom natur, solen, fluene, holder ennå ut, og fra denne langsomme dreiingen rundt, tilsynelatende ufruktbar, monoton og smertefull, strømmer vannet uavlatelig frem …

1905: L.C.’s1 krig mot Marokko. Men i den andre enden av Europa: Kaliayev.

L. C.’s liv. Ufrivillig fra ende til annen, unntatt hans vilje til å leve og til å holde ut. Vaisenhuset. Landbruksarbeider som er nødt til å gifte seg. Livet som på den måten bygges opp uten hans vilje – og så dreper krigen ham.

Han oppsøker Grenier: «Menn som meg, det har jeg innsett, de må adlyde. De trenger instrukser, etc. Religionen, kjærligheten osv., umulig for meg. Derfor har jeg bestemt meg for å adlyde deg.» Det som følger (novelle).

1 Antakelig Lucien Camus, faren.

338

Han vet egentlig ikke hvem hans far er. Men han selv, hvem er han? 2. del.

Stumfilmene, høytlesingen av undertitlene for bestemoren.

Nei, jeg er ingen god sønn: en god sønn er den som blir igjen. Jeg har reist overalt. Jeg har bedratt henne med tomme og forfengelige gleder, med hundre kvinner. – Men du elsket bare henne? – Å, elsket jeg bare henne?

Han står ved farens grav og merker at tiden går i oppløsning, den nye tidsorden er bokens.

Han er det manglende måteholds mann: kvinner osv. Derfor er [hyper] i ham straffet. Senere vet han.

339

Angsten i Afrika når den hastige aftenen senker seg over havet og over høyslettene eller de urolige fjellene. Det er angsten for det hellige, frykten foran evigheten. Den samme som i Delfi, hvor kvelden hadde den samme virkning og fikk templene til å stige frem. Men på Afrikas jord er templene ødelagt, og det eneste som er igjen er denne enorme vekten som tynger på hjertet. Og hvordan de dør! Tause, bortvendt fra alt.

Det de ikke likte ved ham, det var algireren.

Hans forhold til penger. Delvis på grunn av fattigdommen (han kjøpte seg ingen ting), delvis på grunn av hans stolthet: han pruttet aldri.

Avslutningsvis, bekjennelser for moren.

«Du forstår meg ikke, og allikevel er du den eneste som vil kunne tilgi meg. Mange mennesker tilbyr seg å gjøre det. Det er også mange som skriker, i alle toneleier, at jeg er skyldig, og når de sier det, er jeg det ikke. Andre har rett til å si meg

340

det og jeg vet at de har rett, og at jeg burde få deres tilgivelse. Men man ber om tilgivelse fra dem man vet kan tilgi. Ganske enkelt det, tilgi, og ikke be deg om å fortjene å bli tilgitt, å vente. [Men] bare snakke til dem, si dem alt og få deres tilgivelse. Og jeg vet at de jeg kunne be om den, selv om de er fulle av velvilje, har noe i deres hjerter som hverken vil eller formår å tilgi. Det er bare ett menneske som kan tilgi meg, og mot det mennesket har jeg aldri forbrutt meg og jeg har gitt det hele mitt hjerte. Jeg kunne gått til ham, jeg har ofte gjort det i stillhet, men han er død og jeg er alene. Det er bare du som kan gjøre det, men du forstår meg ikke og kan ikke lese det jeg skriver. Derfor snakker jeg til deg, jeg skriver til deg, bare til deg, og når alt er forbi ber jeg om tilgivelse uten videre forklaringer og du smiler til meg …»

Når de flykter fra det hemmelige redaksjonslokalet, dreper Jacques en av dem som forfølger dem (han gjorde en grimase, vaklet, bøyde seg litt fremover. Jacques kjente et forferdelig raseri stige opp i ham: han slår ham en gang til nedenfra og oppover til [halsen], og det boblet med det samme i et enormt hull rett under halsen, gal av avsky og raseri slår han en gang til [ ]1 rett i øynene og uten å se hvor han slår) … så gikk han til Wanda.

1 Fire uleselige ord.

341

Den fattige og uvitende berber-bonden. Kolonisten. Soldaten. Den hvite uten land. (Han elsket dem, nettopp dem, ikke disse halvkastene med spisse gule sko og skjerf, som bare hadde tatt det aller verste fra Vesten.)

Slutt.

Gi jorden tilbake, jorden som ikke tilhører noen. Gi tilbake jorden som hverken kan kjøpes eller selges (ja, og Kristus kom aldri til Algerie siden selv munkene hadde eiendommer og bevillinger der.)

Han så på moren og deretter på de andre og utbrøt:

«Gi tilbake jorden. Gi all jord til de fattige, til dem som ikke har noe og som er så fattige at de ikke engang har hatt noe ønske om å eie eller besitte, til dem i dette landet som er lik henne, den tallrike skaren av elendige, de fleste arabere, og enkelte franskmenn som lever eller overlever her av trass eller standhaftighet, med den eneste ære som er noe verdt her i verden, nemlig de fattiges.

Gi dem jorden slik man gir det som er hellig til dem som er hellige, og jeg, som igjen er fattig, utstøtt i det verste eksil ved verdens ende, jeg skal smile og dø lykkelig, fordi jeg vet at endelig, under mitt fedrelands sol, er den jorden jeg har elsket så høyt og de menneskene og den kvinnen jeg har forgudet, forenet.

342

(Da vil den store navnløsheten bli fruktbar, den vil dekke også meg – Jeg vil vende tilbake til dette landet.)

Opprør. Jfr. Demain i Algerie, s. 48, Servier.

Unge politiske kommissærer fra FLN som har tatt dekknavnet Tarzan.

Ja, jeg kommanderer, jeg dreper, jeg lever i fjellene, med regn og sol. Hva var det du foreslo meg som det beste: manøver i Bethune.

Og moren til Saddok, jfr. s. 115.

I møtet med … i verdens eldste historie er vi de første menneskene – ikke forfallets, slik det blir utbasunert i avisene [ ]1 , men de til et uklart og annerledes morgengry.

Barn uten Gud, uten far, læremestrene vi fikk tildelt fylte oss med avsky. Vi levde uten legitimitet – Hovmot.

1 Et uleselig ord.

343

Det som kalles de nye generasjonenes skeptisisme – løgn. Når ble det hederlige mennesket som nekter å tro på løgneren en skeptiker?

Storheten i forfatteryrket ligger i motstanden mot undertrykking, altså i å godta ensomheten.

Det som har hjulpet meg til å tåle en ugunstig skjebne, kan kanskje hjelpe meg til å ta imot en skjebne som er altfor gunstig – Og det som har holdt meg oppe, er først og fremst de store tankene, de meget store tankene, som jeg gjør meg om kunsten.

Ikke at den i mine øyne står over alt annet, men fordi den ikke skiller seg fra noen.

Med unntagelse av [antikken]

Forfatterne begynte med slaveri.

De vant sin frihet – det er ikke spørsmål [ ]1

1 Fire uleselige ord.

344

K.H.: Alt som blir overvurdert er uten betydning. Men Monsieur K.H. var ubetydelig før han ble overvurdert. Han hadde et ønske om å samle opp.