2. Uklar for seg selv

Ja! Ja, slik var det; slik hadde livet artet seg for denne gutten; slik hadde livet vært på bydelens fattige øy, bundet av den aller nakneste nød, i en skrøpelig og uopplyst familie, med hans unge, brusende blod, hans umettelige livsappetitt, hans glupske og ville lærelyst, og hele tiden et delirium av glede, av og til bremset opp av dette som en fremmed verden påtvang ham og som nok forvirret ham. Men han tok seg snart inn igjen, i sine forsøk på å forstå, å vite, å tilpasse seg denne verden han ikke kjente, og som han tilpasset seg nettopp fordi han inntok den så begjærlig, uten å prøve å innsmigre seg, full av velvilje, men uten nedrighet, og uten noen gang å mangle en rolig forvissning, ja, en sikkerhet, fordi han var sikker på at han ville oppnå alt han higet etter og at intet av det som fantes i verden, og bare her i verden, ville være uoppnåelig for ham. Han forberedte seg (og var også blitt forberedt gjennom barndommens nakenhet) på å finne seg til rette overalt, fordi han egentlig ikke ønsket seg noen fast tilhørighet, men bare glede, frie mennesker, styrke og alt det gode og gåtefulle som

279

livet har å by på og som ikke kan, og aldri vil kunne, kjøpes. Takket være fattigdommen forberedte han seg også på en gang å kunne ta imot penger uten å ha bedt om det, og uten å være underkastet pengene, og Jacques, slik han var nå, førti år gammel og i besittelse av så meget, var allikevel overbevist om at han var mindre enn den ringeste, og i alle falt intet i forhold til sin mor. Ja, slik hadde han levd, med leken ved havet, vinden, gaten, han hadde opplevd den trykkende sommeren og den korte vinterens regnskyll; han hadde levd uten noen far, uten overlevert tradisjon, men i ett år, akkurat da han trengte det, hadde han funnet en far, og etter hvert som han utforsket menneskene og tingene til [ ]1, kunnskapen som åpnet seg for ham og lot ham skape seg noe som liknet en fremtreden, (som på det tidspunktet var mer enn tilstrekkelig for de situasjonene han kom opp i, utilstrekkelig senere i møtet med verdens kreftsvulst) og for å skape seg sin egen tradisjon.

Men var det alt, disse gestene, disse lekene, denne dristigheten, denne gløden, familien, parafinlampen og den mørke trappen, palmegrenene i vinden, fødselen og dåpen i havet, og til slutt disse dystre og slitsomme somrene? Det var alt dette, ja, slik var det, men det var også de mørke sidene, det som i år etter år hadde beveget seg taust i ham, lik disse dype vannmassene under jorden, i bunnen av klippelabyrinter som aldri har sett dagens lys, men som allikevel gjenspeiler et dunkelt skjær man vet ikke hvorfra; kanskje blir det ledet opp fra jordens glødende kjerne gjennom steinete rør mot den mørke luften

1 Et uleselig ord.

280

i disse bortgjemte hulene der klebrige og [sammenklemte] planter ennå finner føde for å leve der alt liv synes umulig. Og denne blinde bevegelsen i ham, som aldri hadde opphørt, som han fremdeles kjente, en svart ild skjult i ham som en av disse torvbrannene som er slukket på overflaten, men der det fortsetter å brenne under, slik at torvens og disse grove vekstenes ytre kløfter forflyttes og den sumpaktige overflaten får de samme bevegelser som torven i myrdragene, og av disse tette og umerkelige bølgene oppsto det fremdeles i ham, dag etter dag, de sterkeste og villeste av hans lyster like meget som hans nakne redsel, hans mest fruktbare lengsler, hans plutselige krav om nakenhet og renhet, hans trang også til ikke å være noe, ja, denne dunkle bevegelsen gjennom alle disse årene falt sammen med det uendelige landet rundt ham som han, mens han ennå var barn, hadde kjent tynge med det uendelige havet foran ham og bak ham dette uendelige landskapet av fjell, av sletter og ørken som ble kalt innlandet, og mellom de to den konstante faren som ingen omtalte fordi den virket helt normal, men som Jacques fornemmet når han var på den lille gården i Birmandreis, i rommene med hvelvet tak og kalkede vegger, og der tanten ved leggetid gikk gjennom soveværelsene for å forvisse seg om at de hadde trukket de kraftige slåene for skoddene i tykt og massivt tre. I dette landet han nettopp følte at han var kastet ut i, som om han var dets første innbygger, eller den første erobrer, gikk han i land der maktens språk fremdeles rådet og der loven var laget for ubarmhjertig å straffe alt det som sed og skikk ikke klarte å forhindre, og

281

rundt ham var dette forlokkende og urovekkende folket, så nært og så fjernt, som man så dagen lang og iblant oppsto det vennskap, eller kameratskap, og når kvelden kom, trakk de seg allikevel tilbake til disse ukjente husene der man aldri kom inn, barrikadert sammen med kvinnene som man heller aldri så, eller hvis man så dem ute på gaten, visste man ikke hvem de var, med sløret som de bar foran halve ansiktet og over det hvite sløret så man de vakre og sensuelle og varme øynene. De var så mange i de bydelene der de var samlet, så mange bare ved sitt antall, og selv om de var resignerte og trette lot de allikevel en usynlig trussel råde, den som lå i luften enkelte kvelder når det oppsto et slagsmål mellom en franskmann og en araber, på samme måte som det kunne oppstått mellom to franskmenn eller to arabere, men det ble ikke mottatt på samme måte, og araberne i bydelen, kledd i utvasket blåtøy eller fillete djellabaer, nærmet seg langsomt; de kom fra alle kanter i et jevnt sig, helt til folkemassen som langsomt presser seg sammen i kraft av sin størrelse, og ikke med vold, bare ved sin bevegelse, støtte fra seg de få franskmennene som var blitt lokket til som vitner til slåsskampen, og franskmannen som slåss rygger bakover, står plutselig ansikt til ansikt med motstanderen og med en masse av mørke og lukkede ansikter som ville tatt alt mot fra ham hadde han ikke nettopp vokst opp i dette landet, og hadde han ikke visst at det bare var dristighet som tillot en å leve der, så han sto ansikt til ansikt med den truende folkemassen som allikevel ikke truet med noe, annet enn med sitt nærvær og bevegelsen den ikke kunne unnlate

282

å foreta, og som regel var det denne menneskemassen som holdt igjen araberen som sloss med raseri og villskap for å få ham til å forsvinne før politiet kom, for det ble raskt varslet og var raskt på pletten, og uten noe om og men tok de slåsskjempene med seg, og fraktet dem brutalt forbi under vinduene til Jacques på vei til stasjonen. «Stakkars,» sa moren da hun så de to mennene som ble holdt i et jerngrep og puffet av sted, og da de var gått, følte han at trusselen, volden og redselen fortsatte å sveve over gaten og han ble selv stiv av en ukjent angst. Denne natten i ham, de mørke og sammenfiltrede røttene som knyttet ham til dette praktfulle og skremmende landet, til dets brennende dager såvel som til dets hastige og knugende kvelder, det hadde vært som et annet liv, sannere kanskje fordi det lå under det første og daglige livet hvis historie ble skapt av en rekke dunkle begjær og sterke og ubeskrivelige følelser, lukten av skolene, av stallene i bydelen, vaskemidlene på morens hender, sjasminene og kaprifolene i de rike strøkene, leksikonsider og grådig fortærte bøker, den sure lukten fra toalettene hjemme eller i jernvarehandelen, eller lukten fra de store og kalde klasserommene når han kom inn alene før eller etter timen, varmen fra bestevennene, eimen av varm ull og avføring som omga Didier, eller duften av eau de cologne som moren til store Marconi sprutet utover ham i rike mengder og som ga Jacques lyst til å sitte enda nærmere denne vennen, lukten av den leppestiften som Pierre hadde tatt fra en av tantene sine og som de var en hel flokk som snuste på, urolige og opphissede som hunder som kommer inn i et hus der en tispe

283

med løpetid har vært innom, overbevist om at kvinnen nettopp var denne klumpen av søtlig bergamottduft og krem som åpenbarte et raffinerta og delikat univers for dem som levde i en brutal verden av rop, svette og støv, et univers som de ble umerkelig forført av, og som grovhetene de kom med der de sto rundt den røde spissen ikke kunne beskytte dem mot. Og fra den aller tidligste barndom av denne kjærligheten til kroppene, til deres skjønnhet som fikk ham til å le av lykke på stranden, deres varme som uavlatelig tiltrakk ham, uten noen bestemt hensikt, dyrisk, ikke for å besitte dem, noe han ikke hadde forstand på, men bare for å tre inn i deres glans, lene seg skulder mot skulder til en venn, med en mektig følelse av hengivenhet og tillit, og nesten besvime når en kvinnehånd i vrimmelen på trikken berørte hans hånd litt lenge, begjæret, ja, etter å leve, etter atter å leve, etter å bli ett med det varmeste på jorden, det han uten å vite det ventet seg av moren, som han ikke oppnådde eller som han kanskje ikke turde oppnå, og som han fant hos hunden Brillant når han la seg ved siden av den i solen og kjente den sterke lukten av dyrehår, eller de enda sterkere og aller mest dyriske luktene der livets forferdelige varme tross alt var bevart for ham som ikke kunne klare seg uten den.

Det var i dette dypet i ham at det heftige begjæret oppsto, denne galskapen etter å leve som alltid hadde vært i ham og som fremdeles var like intakt, som – i denne gjenfunne familien og i møtet med bildene fra barndommen – bare gjorde

a tilføye på listen

284

den plutselige og grusomme følelsen av at ungdomstiden svant, enda mer bitter. Slik som denne kvinnen han hadde elsket, ja, som han hadde elsket dypt, av hele sitt hjerte og kroppen også, ja, sammen med henne var begjæret vidunderlig, og når han trakk seg ut av henne med et stumt skrik i lykkeøyeblikket, fant verden tilbake til sin brennende orden, og han hadde elsket henne på grunn av hennes skjønnhet og denne galskapen etter å leve, så sjenerøs og så fortvilet, som fikk henne til å nekte, nekte at tiden kunne gå, selv om hun visste at den gikk akkurat da, hun som ikke ville at man en dag skulle si om henne at hun fremdeles var ung; hun ville tvert imot forbli ung, alltid ung, og en gang han leende hadde sagt til henne at ungdommen ble borte og at dagene svant, brøt hun ut i krampegråt: «nei, nei,» sa hun gjennom tårene; «jeg setter kjærligheten så høyt», hun som var så intelligent og så overlegen på så mange områder, kanskje nettopp fordi hun virkelig var intelligent og overlegen, hun nektet å godta verden slik den var. Som den gangen hun kom tilbake etter et kort opphold i det fremmede landet der hun var født og disse dystre besøkene hos tanter om hvem man sa: «det er siste gang du ser dem», og deres ansikter, deres kropper, det som var igjen av dem, og hun ville løpe gråtende ut, eller disse familiemiddagene på en duk som var brodert av en oldemor som hadde vært død så lenge og som ingen lenger tenkte på annet enn henne, hun som tenkte på den unge oldemoren, på hennes gleder, hennes livsappetitt, lik henne selv, vidunderlig vakker i ungdommen, og rundt dette bordet ga alle henne kompli-

285

menter mens det på veggene hang bilder av unge og vakre kvinner som var de samme som nå kom med komplimenter og som var inntørkede og slitne. Da ville hun flykte, storme av sted til et land der ingen ble eldet eller døde, der skjønnheten var uforgjengelig, der livet alltid var vilt og strålende, et land som ikke fantes; hun gråt i armene hans da hun kom tilbake, og han elsket henne med fortvilelse.

Og han også, kanskje enda mer enn henne, siden han var født i et land uten forfedre og uten erindring, der tilintetgjørelsen av dem han elsket hadde vært enda mer total, og der alderdommen ikke fant noen trøst i denne melankolien den får i siviliserte land [ ]1, han som var lik en ensom og stadig dirrende bølge som var dømt til å knuses en gang for alle, et rent livsbegjær i møtet med den totale død, han kjente i dag hvordan livet, ungdommen og menneskene unnslapp ham, uten at han var i stand til å redde noe av det, bare prisgitt et blindt håp om at denne dunkle kraften som i alle disse årene hadde løftet ham opp over hverdagen, som hadde næret ham i overmål, selv under de hardeste forhold, at den også skulle gi ham, og med den samme utrettelige gavmildhet som den hadde vist ved å gi ham grunner til å leve, grunner til å eldes og dø uten opprør.

a Et uleselig ord.