8 minute read

Hønsegården og hønseslaktingen

Denne angsten for det ukjente og for døden som han alltid opplevde når han dro hjemover fra skolen, angsten som kom og fylte ham allerede utpå ettermiddagen, like raskt som dette mørket som så hastig fortærte lyset og jorden, og som ikke ga seg før bestemoren hadde tent parafinlampen. Da plasserte hun først kuppelen på voksduken; så strakte hun seg på tå og presset lårene mot bordkanten mens hun bøyde seg fremover med hodet på skrå for at det skulle bli lettere å se brenneren under lampeskjermen; med den ene hånden holdt hun messingskruen som regulerte veken på undersiden av lampen; med den andre hånden strøk hun over veken med en tent fyrstikk helt til den sluttet å ose og ga en fin, klar flamme. Da satte hun kuppelen på plass igjen; det skrek litt i de utskårne messingrillene som den ble presset ned i, og så rettet hun seg opp igjen, løftet den ene armen og stilte inn veken en gang til, helt til et gult og varmt lys spredte seg utover bordet i en stor og jevn sirkel, og et enda mildere lys, som ble reflektert av voksduken, la seg over ansiktene til kvinnen og gutten som

231

fulgte seremonien fra den andre siden av bordet, og etter hvert som lyset spredte seg, slapp angsten taket i ham.

Det var den samme angsten som han av og til, av forfengelighet eller hovmot, forsøkte å overvinne når bestemoren ved spesielle anledninger ba ham om å hente en høne nede i gården. Det skjedde bestandig om kvelden, og kvelden før en stor høytidsdag, som jul eller påske, eller det var i anledning et besøk fra noen mer velstående slektninger, som man ville beære og samtidig, av ren bluferdighet, ville forlede hva familiens egentlige livssituasjon angikk. De første årene Jacques gikk på gymnaset, hadde nemlig bestemoren bedt onkel Joséphin om å ta med seg noen arabiske kyllinger fra sine handelsutflukter på søndagene, og hadde satt onkel Ernest i gang med å bygge et slags hønsehus innerst i gårdsrommet, helt nede på den sleipe og fuktige bakken. Der holdt hun seks eller syv høner som ga henne egg, og ved spesielle anledninger også sine liv. Første gang bestemoren hadde bestemt seg for å foreta en henrettelse, satt hele familien til bords, og hun ba den eldste av guttene gå ned og hente offeret. Men Louis1 protesterte og sa rett ut at han var redd. Bestemoren satte i en hånlatter og sjikanerte disse bortskjemte barna. Da var det noe annet i hennes tid, langt der ute på bondelandet; der var ikke barna redde for noen ting. «Jacques er modigere; det vet jeg. Kom igjen, nå.» Sant å si følte Jacques seg slett ikke noe modigere. Men så snart han ble sagt å være det, var det knapt noen vei utenom, og denne første kvelden var det han som gikk. Han måtte

1 Jacques’ bror blir snart kalt Henri, snart Louis.

232

famle seg ned trappen i mørket, deretter dreie til venstre i gangen som også var mørk, finne døren ut til bakgården og åpne den. Det var lysere ute i natten enn der inne i gangen, og han kunne skjelne de fire glatte og mosegrodde trinnene som førte ned i gården. Til høyre slapp persiennene i det lille huset der den spanske frisøren og den arabiske familien bodde, ut et sparsommelig lys. Rett foran seg så han de hvitea konturene av hønene som sov, enten på bakken eller på de møkkete vaglene sine. Han gikk bort til hønsehuset, krøket seg sammen og grep tak i de store hullene i nettingen, og så snart han rørte ved det vaklevorne skuret, lød det en dempet kakling samtidig som han kjente den varme og kvalmende lukten av hønsemøkk. Han åpnet den lille nettingdøren som befant seg helt nede på bakken, bøyde seg for å stikke inn hånden og armen, men kjente med vemmelse bakken eller en tilgriset pinne og trakk hånden raskt ut igjen, stiv av angst så snart han hørte alle vingene og føttene, for nå flakset og løp hønene til alle kanter. Men han måtte få det gjort, siden han nå engang var blitt utpekt som den modigste. Men disse urolige dyrene i mørket, i denne svarte og møkkete avkroken, fylte ham med en forferdelig redsel. Han ventet og stirret opp på den rene nattehimmelen over seg som var fylt av klare og rolige stjerner; deretter hev han seg fremover, grep tak i den første foten han fant, trakk til seg høna som skrek av redsel og fikk den bort til den lille døren. Så tok han tak i det andre beinet med den andre hånden, og dro av all kraft høna ut av hønsehuset. En del av

a deformerte.

233

hønsefjærene ble allerede revet av mot dørkarmene, mens hønsehuset ble fylt av en skjærende, engstelig kakling som fikk den gamle araberen til å reagere og vaktsomt tre frem i en lysende firkant som plutselig kom til syne. «Det er bare meg, Monsieur Tahar,» sa Jacques med tynn stemme. «Jeg henter en høne for bestemor.» «Å, er det deg. Det var bra. Jeg trodde det var tyver.» Så gikk han inn, og gårdsrommet badet igjen i mørke. Jacques begynte å løpe mens høna kjempet som besatt; han dunket den mot veggene i gangen og trappen, syk av avsky og redsel mens han kjente den tykke, kalde og ruglete huden på beina mot hånden. Han løp enda fortere da han kom opp på trappeavsatsen og i yttergangen, før han endelig kunne stige triumferende inn i spisestuen. Seierherren kom til syne i entreen, med håret strittende til alle kanter og knærne grønne av mosen fra gården; han holdt høna så langt ut fra kroppen som mulig og ansiktet var likblekt. «Der ser du,» sa bestemoren til den eldste av guttene; «han er yngre enn deg; du burde skamme deg.» Jacques lot ikke den velfortjente stoltheten få slippe helt til før bestemoren med et bestemt grep hadde tatt fatt i hønsebena med det resultat at høna straks roet seg, som om den forsto at den nå befant seg i nådeløse hender. Broren spiste desserten sin uten å sende Jacques så mye som et blikk, bortsett fra noen foraktelige grimaser, som bare økte Jacques’ selvtilfredshet. Men denne selvtilfredsheten skulle ikke vare lenge. Bestemoren var lykkelig over å ha et så mandig barnebarn, og til belønning skulle han få lov til å bivåne henrettelsen inne på kjøkkenet. Hun hadde allerede snørt et stort

234

blått forkle om livet, og mens hun hele tiden holdt høna etter beina, satte hun nå en stor og dyp tallerken i hvitt porselen midt på gulvet, sammen med den lange kjøkkenkniven som onkel Ernest jevnlig slipte mot en smal, svart stein slik at eggen, som etter hvert var blitt helt smal og sprukken av slitasje, nå bare var som en glinsende tråd. «Still deg der.» Jacques stilte seg opp der han fikk beskjed om, innerst i kjøkkenet, mens bestemoren stilte seg i gangen og dermed sperret utgangen for både høna og Jacques. Han sto med ryggen mot vasken og [venstre] skulder mot veggen og stirret skrekkslagen på bøddelens presise bevegelser. Nå skjøv nemlig bestemoren tallerkenen så den sto rett under lyset fra den lille parafinlampen som var stilt opp på et trebord til venstre i gangen. Hun la fuglen på gulvet og knelte ned på høyre bein, tviholdt på hønseføttene og klemte den hardt med hendene så den ikke skulle gjøre motstand. Så tok hun hodet i venstre hånd og trakk det bakover over tallerkenen. Med kniven som var skarp som et barberblad, skar hun deretter hodet langsomt av på det stedet der menneskene har adamseplet, åpnet såret og vred hodet rundt mens kniven skar seg lenger og lenger inn i brusken og avga en forferdelig lyd, samtidig som hun holdt høna, som hadde vært grepet av noen fryktelige rykninger, helt ubevegelig mens det dyprøde blodet rant ned i den hvite tallerkenen. Jacques sto og så på; beina skalv som om det var hans eget blod som forlot ham. «Ta skålen,» sa bestemoren etter en uendelig lang stund. Høna blødde ikke lenger. Jacques tok forsiktig tallerkenen med blodet som allerede var begynt å mørkne

235

og satte den på bordet. Bestemoren kastet høna med de falmede fjærene fra seg ved siden av tallerkenen; de runde og krøllete øyelokkene var allerede falt ned over de glassaktige øynene. Jacques så på den livløse kroppen, på føttene med klør som nå lå samlet og som hang kraftløst ned, på den blasse og slappe kammen, på døden kort sagt. Så gikk han inn i spisestuena. «Jeg klarer ikke se på det, jeg,» hadde broren sagt første kveld, med innestengt raseri. «Det er vemmelig.» «Neida,» svarte Jacques usikkert. Louis så på ham med et uttrykk som var både fiendtlig og granskende. Og Jacques tok seg sammen. Han lukket seg om angsten, denne panikkartede redselen som hadde grepet ham i møtet med natten og den uutholdelige døden. I hovmotet, og bare i hovmotet, fant han en vilje til tapperhet som til slutt tjente som tapperhet. «Du er bare redd,» sa han til slutt. «Ja,» sa bestemoren som kom inn igjen, «heretter er det Jacques som skal gå i hønsehuset.» «Godt, godt,» sa onkel Ernest fornøyd, «han er modig.» Jacques sto som faststivnet og så på moren; hun satt litt for seg selv og stoppet strømper rundt et stort stoppeegg av tre. Moren så på ham. «Ja,» sa hun, «det er bra; du er modig.» Og så snudde hun seg mot gaten igjen og Jacques stirret intenst på henne mens han kjente hvordan fortvilelsen kom og fylte ham. «Gå og legg deg,» sa bestemoren. Jacques kledde av seg på soverommet; han tente ikke den lille parafinlampen, men nøyet seg med lysstripen som kom inn fra spisestuen. Han la seg aller ytterst i dobbeltsengen, for ikke å komme borti broren, og for ikke å forstyrre ham. Han sovnet med en gang,

236

utmattet av alle inntrykkene, og ble bare vekket av broren som skrittet over ham for å legge seg og sove innerst mot veggen, siden han sto opp senere enn Jacques, eller av moren som støtte borti skapet der hun kledte av seg i mørket, som la seg så stille opp i sengen og som sov så lett at man skulle tro hun våket, og det trodde Jacques iblant også; han hadde lyst til å rope på henne og sa til seg selv at uansett ville hun ikke høre ham; så tvang han seg til å holde seg våken samtidig med henne, like lett, like stille, uten å komme med en eneste lyd, inntil søvnen overmannet ham slik den allerede hadde overmannet moren etter en lang dag med klesvask eller husarbeid.