54 minute read

Torsdager og ferier

Det var bare på torsdager og søndager at Jacques og Pierre fant tilbake til sin egen verden (unntatt enkelte torsdager da Jacques måtte sitte igjen, da han måtte (som det sto i en melding fra skolen som Jacques fikk moren til å undertegne etter å ha resymert den med ordet straff) tilbringe to timer, fra klokken 8 til 10 (i alvorlige tilfeller fire timer) på gymnaset i et eget rom blant andre syndere for å arbeide med noen usedvanlig kjedelige oppgaveraa under oppsyn av en ordensvakt som gjerne var rasende over å måtte arbeide på fridagen sin. I løpet av åtte år på gymnaset satt Pierre ikke igjen en eneste gang. Men Jacques var altfor urolig, og altfor forfengelig, derfor gjorde han seg til klovn for å få oppmerksomhet, og måtte rett som det var sitte igjen. Han forsøkte nok å forklare bestemoren at avstraffelsene hadde med oppførselen å gjøre, men hun klarte ikke å skjelne mellom dårlig oppførsel og dårlig forstand. I hennes øyne måtte en flink elev nødvendigvis også være prektig, og dyden førte rett til kunnskapen. Derfor ble torsdagsstraffene, i

a På gymnaset var det ikke oppgjør, men dyst.

238

alle fall i de første årene, forsterket av en ekstra onsdagsstraff.) Om morgenen på de straffefrie torsdagene og på søndagene gikk tiden med til å handle og til å gjøre husarbeid. Om ettermiddagene kunne Pierre og Jean1 dra ut sammen. Sommerstid ventet Sablettes-stranden, eller ekserserplassen som var et stort jorde med en grovt opptegnet fotballbane og en rekke baner for bocciaspill. De sparket fotball, som regel med en tøyball og på lag med arabiske og franske gutter, som ble dannet ganske spontant. Men resten av året gikk guttene til Invalidehjemmet i Koubaa, der moren til Pierre, som hadde sluttet på posten, var sjef på vaskeriet. Kouba var navnet på en kolle i den østlige delen av Alger, og det var endeholdeplassen for en trikkelinjeb. Der sluttet egentlig byen og det myke Sahel-landskapet begynte, med vakre åskammer, forholdsvis mye vann, sletter som var nesten frodige og marker med rød og innbydende jord som her og der ble avbrutt av rader med høye sypresser eller siv. Vinranker, frukttrær og mais vokste villig uten å kreve særlig arbeid. For en som kom fra byen og dens fuktige og varme fattigstrøk, var luften dessuten frisk og ble sagt å være helsebringende. For de av byens innbyggere som, så snart de hadde noen midler eller litt inntekt, flyktet fra sommeren i Alger og reiste til det svale Frankrike, skulle det ikke mer til enn et litt kjølig drag i luften før de kalte det «fransk luft». Derfor pustet man i fransk luft på Kouba. Invalidehjemmet

1 Det dreier seg om Jacques. a Er det riktig navn? b brannen.

239

var blitt bygget rett etter krigen, for krigsskadde som mottok offentlig understøttelse, og det lå fem minutter fra endeholdeplassen til trikken. Det var et tidligere kloster, en stor bygning med en innviklet arkitektur, fordelt på flere fløyer, med tykke og hvitkalkede vegger, bueganger og store og svale saler med hvelvet tak der det var blitt installert spisesaler og forskjellige tjenestefunksjoner. Vaskeriet som Pierres mor, Madame Marlon, bestyrte, lå i en av disse store salene. Det var der hun tok imot barna, i lukten av varme strykejern og fuktig tøy, sammen med de to ansatte, en arabisk og en fransk dame, som hun hadde til hjelp. Hun ga dem hver sin sjokoladebit og et brødstykke og brettet opp ermene over de vakre og sterke armene sine: «Putt dette i lommen så dere har noe å spise utpå ettermiddagen, og stikk ut i hagen, for jeg må arbeide.»

Først streifet guttene rundt i buegangene og i de indre gårdsrommene, og som regel spiste de nisten med det samme for å bli kvitt de store brødbitene og sjokoladen som smeltet mellom fingrene på dem. De møtte krigsskadde som manglet en arm eller et bein, eller som satt i små vogner med sykkelhjul. Det var ingen blinde eller vansirete; det var bare menn som hadde mistet et lem; de var pent kledd og bar ofte en krigsmedalje på brystet, og de hadde brettet jakke- eller skjorteermet eller buksebeinet omhyggelig opp og festet det med sikkerhetsnål rundt den usynlige beinstumpen. Det var slett ikke grusomt og de var mange. Da guttene var kommet seg over den første forbauselsen, betraktet de dem slik de betraktet alt nytt de oppdaget og som de øyeblikkelig integrerte i sitt ver-

240

densbilde. Madame Marlon hadde forklart dem at disse mennene hadde mistet en arm eller et bein i krigen, og krigen var nettopp en del av deres verden; de hørte ustanselig snakk om den; den hadde påvirket så mye omkring dem at de ikke hadde noen vanskeligheter med å forestille seg at den kunne koste en et bein eller en arm; den kunne tvert imot nettopp defineres som et avsnitt av livet da bein og armer forsvant. Derfor fremsto ikke de invalides verden som noe trist i barnas øyne. Noen kunne nok være innesluttet og dystre, men de fleste var unge og muntre, og de kunne til og med spøke med vanførheten: «Jeg har bare ett bein,» sa en lys og kraftig mann med et sterkt, firkantet ansikt som ofte drev rundt i vaskeriet, «men jeg kan fremdeles sparke dere bak,» sa han til guttene. Han lente seg på krykkestokken med høyre hånd, støttet den venstre mot rekkverket på verandaen og slengte sitt ene bein etter dem. De lo, og løp alt de kunne. For dem virket det helt normalt at de var de eneste som kunne løpe og som kunne bruke begge armene. En gang Jacques haltet noen dager fordi han hadde forstuet foten mens han spilte fotball, kom han til å tenke på at de invalide han møtte på torsdagene aldri mer kunne løpe og hoppe på en trikk i fart, eller sparke en ball. Han forsto med ett hvor vidunderlig mennesket var innrettet, samtidig som han følte en grusom angst ved tanken på at han også en gang kunne bli invalid, men så tenkte han ikke mer på det.

De* gikk gjennom spisesalene med de halvt nedtrukne persiennene hvor de sinkbelagte store bordene skinte svakt i

* guttene

241

halvmørket; så kom de til kjøkkenet med dets enorme fat, kjeler og kasseroller som etterlot en gjennomtrengende lukt av matrester. I den siste fløyen skimtet de soverommene med to eller tre senger dekket med grå tepper og med umalte treskap. Så gikk de ned en yttertrapp og kom ut i hagen.

Invalidehjemmet var omgitt av en stor park som var nesten helt gjengrodd. Noen av de krigsskadde hadde satt seg som oppgave å holde vedlike et rosebed og en blomsterhage foran huset, for ikke å snakke om en liten kjøkkenhage som var inngjerdet av høyt, tørt siv. Men resten av parken, som tidligere hadde vært et syn, lå brakk. Enorme eukalyptustrær, kongepalmer, kokospalmer, gummitræra med kjempestammer og hvis nederste grener satte rot andre steder og dannet en plantelabyrint som var full av skygge og hemmeligheter, store og solide sypresser, kraftige appelsintrær og lyserøde og hvite laurbærbusker av en formidabel størrelse hersket i gjengrodde alleer der leiren hadde fortært grusen, og som var blitt undergravet av et duftende villniss av sjasmin, klematis, pasjonsblomster og kaprifoliumsbusker som selv var overgrodd av et kraftig dekke av kløver, skogsyre og ville vekster. Det var en svir å vandre i denne duftende jungelen, klatre i den, legge nesen ned i gresset, bane seg vei med kniv gjennom sammenfiltrede vekster og komme ut med oppripete bein og klissvått fjes.

Men en stor del av ettermiddagen gikk også med til å fremstille forferdelige giftblandinger. Under en gammel steinbenk som sto mot en liten mur dekket av en vill vinranke, hadde

a de andre store trærne.

242

guttene samlet seg et arsenal av aspiringlass, medisinflasker og gamle blekkhus, potteskår og brodne kopper, og dette utgjorde deres laboratorium. I denne mest tilgrodde delen av parken gjemte de seg bort og gjorde i stand sine mystiske trylledrikker. Basis var oleanderblad, ganske enkelt fordi de ofte hadde hørt at oleanderbuskens skygge var skadelig og at den som var så uheldig å sovne inn ved en slik busk, aldri ville våkne igjen. Oleanderbladene, og når den tid kom, oleanderblomstene, ble omhyggelig knust mellom to steiner til de var blitt til en vond (farlig) grøt som ved sitt blotte utseende varslet om en grusom død. De lot denne grøten stå utildekket, og det dannet seg snart noen usedvanlig skremmende fargespill på den. Imens løp en av guttene av sted og fylte vann på en gammel flaske. Deretter knuste de sypresskongler. De var sikre på at de var ulykkesbringende, av den tvilsomme grunn at sypressene pleide å stå på kirkegårder. Men de plukket konglene rett fra treet, ikke fra bakken; de tørkede konglene som lå der ga nemlig et helt villedende inntrykk av tørr og hard sunnheta . Så blandet de sammen de to grøtene i en gammel bolle, tynnet ut med vann og silte det hele gjennom et skittent lommetørkle. Saften de fikk, som hadde en illevarslende grønnfarge, behandlet guttene deretter med all den forsiktighet som kreves i omgang med en dødelig gift. De helte den forsiktig over på aspiringlass eller medisinflasker som de lukket mens de unngikk å komme i berøring med væsken. Det som var igjen ble blandet i forskjellige brygg, laget av alle vekstene de kunne

a tilbake til kronologisk rekkefølge.

243

plukke, for å produsere en serie giftblandinger som var mer og mer kraftige. Disse ble nøye nummerert og stilt opp under steinbenken helt til uken etter, slik at gjæringen skulle gjøre eliksirene garantert dødelige. Når J. og P. hadde avsluttet dette lyssky arbeidet, beundret de henført samlingen med skremmende flasker og snuste begeistret inn den bitre lukten som steg opp fra steinen som var blitt helt flekkete av grønn væske. Disse giftblandingene var for øvrig ikke tiltenkt noen. Kjemikerne anslo gjerne hvor mange mennesker de kunne drepe og kunne enkelte ganger være så optimistiske at de regnet med å ha nok til å avfolke hele byen. Men de hadde aldri tenkt seg muligheten av at disse magiske urteblandingene skulle hjelpe dem å bli kvitt en venn eller en mislikt lærer. Det var antakelig fordi de egentlig ikke mislikte noen, noe som skulle komme til å plage dem i voksen alder og i det samfunnet de da skulle komme til å leve i.

Men det aller beste var når det blåste. En av husveggene som vendte ut mot parken endte i noe som en gang hadde vært en terrasse, og steingelenderet sto nå i gresset ved foten av en stor sokkel i sement som var dekket av røde fliser. Fra terrassen som var åpen på tre kanter kunne man se utover parken, og utenfor den igjen, til den lille kløften som skilte Kouba-kollen fra en av Sahelhøydene. Terrassen var vendt slik at når det var østavind, en vind som alltid var kraftig i Alger, så sto den rett inn. De dagene løp guttene ned til de første palmetrærne, der det alltid lå strødd noen lange, tørre palmegrener ved roten. De skrapte dem nederst for å få bort

244

tornene og for å kunne holde dem med begge hender. Så dro de dem etter seg og løp opp til terrassen; vinden blåste som besatt; den fikk de store eukalyptustrærne til å vaie vilt med de øverste grenene; den bustet til palmene og strøk med en lyd som av papir over gummitrærnes store og blankpolerte blader. Det gjaldt å klatre opp på terrassen, løfte opp palmegrenene og stille seg opp med ryggen mot vinden. Så holdt de de tørre og knitrende palmegrenene i begge hender, dekket dem delvis med kroppen, og så snudde de seg plutselig rundt. Da klistret palmegrenen seg øyeblikkelig til dem og de trakk inn lukten av støv og halm. Deretter gikk leken ut på å gå mot vinden mens man løftet palmegrenen høyere og høyere opp. Vinneren var den som først kom til enden av terrassen uten at vinden hadde revet palmegrenen ut av hendene på ham, som klarte å stå oppreist med grenen på strak arm med hele kroppsvekten på det forreste beinet, og som klarte å kjempe lengst og best mot vindens rasende krefter. Når han sto der hevet over parken og dette platået med sydende trær, under en himmel der enorme skyer fór av sted, da kjente Jacques vinden som kom fra landets yttergrenser gli nedover langs palmegrenen og hendene hans og fylle ham med en kraft og en fryd som fikk ham til ustoppelig å utstøte lange rop, helt til armene og skuldrene var valne av anstrengelsen og han måtte slippe palmegrenen som stormen i et eneste kast tok med seg og førte av sted sammen med stemmen hans. Da kvelden kom og han hadde lagt seg etter denne utmattende dagen, kunne han ennå høre, bakenfor det stille soveværelset der moren sov

245

lydløst, hvordan vindens uro og raseri, som han skulle elske resten av livet, drønnet i ham.

Det var også på torsdagera at Jacques og Pierre gikk på det kommunale biblioteket. Jacques hadde bestandig slukt enhver bok han kom over, med samme glupske begjær som han la for dagen ellers i livet, leken og drømmen. Men gjennom lesningen flyktet han inn i en uskyldig verden der rikdom og fattigdom var uinteressante begreper, fordi begge deler var uvirkelige. L’Intrépide, de store illustrerte bladene som han og kameratene lånte hverandre helt til pappomslaget ble grått og flisete og sidene inni var revnet og fulle av bretter, disse bladene hadde først ført ham inn i en komisk eller heroisk verden som tilfredsstilte to grunnleggende behov hos ham, behovet for løssluppenhet og for heltemot. De to guttene hadde nok en spesiell forkjærlighet for det heltemodige og flottenfeierske, skal man dømme etter deres utrolige forbruk av ridderromaner, og med hvilken letthet de integrerte skikkelsene fra Pardaillan i sitt eget liv. Deres yndlingsforfatter var nemlig Michel Zévaco, og renessansen, spesielt i Italia, som var farget av kårdekamper og gift, i romerske og florentinske palasser fulle av kongelig eller kirkelig prakt, var den foretrukne verden til disse to unge aristokratene som man iblant kunne se i den gule og støvete gaten der Pierre bodde, der de utfordret hverandre og fektet med de lange lakkerte linjalene fra [ ]1 og utkjempet heftige dueller mellom søppelkassene, noe fingrene

a skille dem ut fra deres miljø. 1 Et uleselig ord.

246

deres skulle bære merker etter i lang tida . På den tiden hadde de ikke tilgang på andre bøker, av den enkle grunn at i bydelen deres var det nesten ingen som leste og det eneste de, en sjelden gang, kunne kjøpe selv, var de populære heftene som lå og slang hos bokselgeren. Men omtrent på den tiden da de begynte på gymnaset, ble det åpnet et kommunalt bibliotek i bydelen, midtveis mellom gaten der Jacques bodde og høydedragene der de mer fornemme strøkene begynte, med villaer som var omgitt av små hager, fulle av duftende planter som vokste villig i de fuktige og varme skråningene i Alger. Disse villaene lå rundt den store parken som tilhørte Sainte-Odilehjemmet, et hjem som ble drevet av nonner og der man bare tok imot piker. Det var i dette området, som lå så nær og samtidig så langt borte fra deres egne hjem, at Jacques og Pierre skulle konfronteres med sine sterkeste følelser (som tiden ennå ikke er kommet for å nevne, men som vil bli omtalt osv.). Grensen mellom de to verdenene (den ene var støvete og uten trær og all plass var fylt med dens innbyggere og steinene som beskyttet dem, mens i den andre brakte blomstene og trærne en ekte luksusfølelse) var markert ved en ganske stor boulevard, med flotte plataner på begge sider. Langs den ene siden lå det villaer, på den andre små og billige bygårder. Her ble det kommunale biblioteket bygget.

Det holdt åpent tre ganger i uken, blant annet på torsdager,

a Egentlig sloss de om hvem som skulle være d’Artagnan eller Passepoil. Ingen ville være Aramis, mens Athos og Porthos til nød kunne gå.

247

om kvelden etter arbeidstid og hele formiddagen på torsdager. En ung lærerinne med et litt uheldig ytre arbeidet gratis disse timene for biblioteket, og hun satt bak et stort umalt trebord og holdt orden på utlånsprotokollen. Rommet var firkantet, og alle vegger var dekket med umalte trehyller og bøker med svart sjirtingbind. Det var også et lite bord med noen stoler rundt, for dem som i all hast ville konsultere en ordbok, men ellers var dette et rent utlånsbibliotek. Det hadde en alfabetisk katalog som hverken Jacques eller Pierre noen gang benyttet, siden deres metode besto i å gå langs hyllene, velge en bok ut fra tittelen og en sjelden gang ut fra forfatteren, notere nummeret og skrive det ned på det blå kortet der man ba om å få låne bøker. For å få lov til å låne, måtte man ha med seg en kvittering for betalt husleie og betale en liten avgift. Da mottok man et sammenbrettet kort der bøkene man lånte ble notert, samtidig som de ble nedtegnet i registeret til den unge lærerinnen.

Biblioteket inneholdt først og fremst romaner, men mange av dem var forbudt for alle under femten år, og de sto for seg selv. Den rent intuitive metoden til de to guttene medførte ikke noe reelt valg mellom de gjenværende bøkene. Men tilfeldigheten er ikke det dummeste når det gjelder kultur, og når de kastet i seg alt hulter til bulter, fikk de to slukhalsene i seg det beste såvel som det dårligste. De tenkte aldri på at de skulle huske noe, og de husket da heller omtrent ingen ting av disse bøkene, som ikke etterlot annet enn den sterke og merkverdige sinnsbevegelsen som gjennom uker, måneder og år fikk en verden av bilder og minner som var uforenelige med

248

den verden de levde i, til å vokse i dem. Denne andre verdenen var imidlertid ikke mindre tilstedeværende hos disse intense barna som levde ut sine drømmer like sterkt som sine livab .

Det hadde egentlig ikke så stor betydning hva disse bøkene inneholdt. Det som var viktig var det de følte idet de trådte inn i biblioteket, der de ikke så vegger dekket av svarte bøker, men et univers og et utall horisonter som allerede når de sto på terskelen, rev dem ut av bydelens trange liv. Så kom stunden da de, utstyrt med de to bøkene de hadde rett til å låne og som de presset under armen, smøg seg ut på boulevarden som var mørk på denne tiden av døgnet, knuste nøttene fra de store platanene under føttene og så for seg hvilke gleder de skulle finne i disse bøkene. De sammenliknet dem allerede med bøkene fra forrige uke, og da de kom til hovedgaten begynte de å åpne dem i det flakkende lyset fra den første gatelykten for å plukke ut en setning (for eksempel «han hadde en usedvanlig legemskraft») som bestyrket deres glade og glupske forhåpninger. De sa raskt farvel og løp opp mot spisestuene for å brette ut bøkene på voksduken, under lyset fra parafinlampen. En kraftig lukt av lim steg opp fra den enkle innbindingen som skrapte mot fingrene.

Allerede trykken fortalte leseren noe om hvilken glede han ville få av boken. P. og J. likte ikke store bokstaver og store marger, som raffinerte forfattere og lesere fryder seg over, men sider som var fulle av små bokstaver som gikk langs tett

a Sider fra Quillet-leksikonet, lukten fra plansjene. b Frøken, er Jack London bra?

249

sammensatte linjer, sider fylt til randen av ord og setninger, lik disse kjempestore landsens matfatene der man kan spise både mye og lenge uten at det blir tomt, og som bare enkelte storspisere klarer å tømme. De hadde ikke bruk for noe raffinement; de kjente ikke til noe og ville vite alt. Det hadde ingen betydning om boken var dårlig skrevet og komponert, bare den var forståelig og full av voldsomt liv. Det var disse bøkene, og bare de, som ga næring til drømmer som ble fulgt av en tung søvn.

Dessuten hadde hver bok sin spesielle lukt, alt ettersom hva slags papir den var trykket på. I hvert enkelt tilfelle var det en svak og hemmelighetsfull lukt, men den var så særegen at selv i blinde kunne Jacques skjelne en bok i Nelson-serien fra de populære seriene som Fasquelle utga på den tiden. Og allerede før lesingen begynte, trakk disse luktene Jacques med inn i en annen verden som var full av løfter som allerede var [holdt] og som allerede begynte å legge sitt mørke over værelset der han satt, og å slette ut gaten og dens lyder. Byen og hele verden skulle snart forsvinne når han, opphisset og med rasende hunger, ga seg i kast med lesingen som snart skulle ende med å beruse ham fullstendig og som selv gjentatte ordrer ikke kunne rive ham løs fraa. «Jacques, dekk på bordet, det er tredje gang jeg sier det.» Til slutt dekket han bordet, med et tomt, fargeløst og nesten forstyrret blikk, som om han var blitt forgiftet av lesingen, og så grep han etter boken igjen som om han aldri hadde lagt den fra seg. «Jacques, spis.» Til slutt inntok han en

a videreutvikle.

250

føde som, til tross for at den var solid, forekom ham mindre virkelig og sann enn den han fant i bøkene; så ryddet han av bordet og vendte tilbake til boken. Av og til kom moren bort før hun gikk og satte seg på plassen sin. «Det er biblioteket,» sa hun. Hun hadde vanskeligheter med å uttale dette ordet som hun hørte fra sønnens munn og som ikke sa henne noe som helst, men hun gjenkjente bokbindenea. «Ja,» sa Jacques uten å se opp. Da lente Catherine Cormery seg over skulderen hans. Hun så på det doble rektanglet i lyset, på de regelmessige linjene; hun trakk også inn lukten, og iblant kunne hun stryke fingrene, som var stive og rynkete av såpevann, over boksiden, som om hun forsøkte å forstå hva en bok var for noe, å komme litt nærmere disse mystiske tegnene som var uforståelige for henne, men hvor sønnen hennes ofte og i timevis fant et liv som var ukjent for henne og som han vendte tilbake fra med dette blikket som betraktet henne som en fremmed. Den vansirede hånden strøk forsiktig over hodet hans; han reagerte ikke, og hun sukket og gikk og satte seg, langt borte fra ham. «Jacques, gå og legg deg.» Bestemoren gjentok ordren. «Ellers kommer du for sent i morgen.» Jacques reiste seg, gjorde i stand ranselen med skolesakene til dagen etter, men slapp ikke boken som han hadde stukket inn under armen; så falt han i dyp søvn, som en døddrukken, etter å ha puttet boken under hodeputen.

Slik var Jacques’ liv i flere år ujevnt delt mellom to liv han ikke kunne knytte sammen. I tolv timer fulgte han sko-

a De hadde fått laget (onkel Ernest) et lite skrivebord i umalt tre til ham.

251

lens strenge rytme, i en verden av barn og lærere, med lek og læring. i to eller tre timer av døgnet var han hjemme i den gamle bydelen, hos moren som han egentlig bare var sammen med i deres fattigmannssøvn. Selv om denne gaten egentlig representerte den eldste delen av livet hans, var hans nåværende og ikke minst hans fremtidige liv knyttet til gymnaset. I det lange løp smeltet bydelen sammen med natten, søvnen og drømmen. Fantes den virkelig, denne gaten, eller var den ikke denne ørkenen som den ble for gutten en kveld han var blitt bevisstløs? Fall mot betongen … Det var ikke under noen omstendighet mulig for ham å snakke med noen på gymnaset om moren og familien. Og det var ingen i familien han kunne snakke med om gymnaset. I løpet av alle disse årene som skulle gå før han tok artium, var det aldri noen lærer eller klassekamerat som kom hjem til ham. Og moren og bestemoren kom heller aldri til gymnaset, uten én gang i året, når utmerkelsene skulle deles ut, i begynnelsen av juli måned. Denne dagen kom de, og da gikk de inn hovedporten sammen med en skare festkledde foreldre og elever. Bestemoren tok på seg den sorte kjolen og det sorte sjalet hun brukte ved de helt store anledninger; Catherine Cormery tok på seg en hatt som var pyntet med brun tyll, blå druer av voks, en brun sommerkjole og de eneste skoene med halvhøye hæler hun hadde. Jacques hadde på seg en kortermet hvit skjorte med vide slag og bukser som først var korte og senere lange, og som moren alltid hadde strøket pent kvelden i forveien. Ved ett-tiden om ettermiddagen gikk han av gårde mellom de to

252

kvinnene, og først viste han dem veien til den røde trikken der han plasserte dem på en benk i motorvognen mens han selv sto foran og ventet og betraktet moren gjennom glassruten. Hun smilte til ham innimellom, og under hele reisen kontrollerte hun at hatten satt som den skulle, at strømpene ikke var krøllete og at den lille gullmedaljongen med bilde av jomfru Maria, som hun hadde festet i et tynt kjede, hang på plass. På Regjeringsplassen begynte den velkjente skoleveien bort Bab-Azoun-gaten, som Jacques tilbakela sammen med de to kvinnene denne ene gangen i året. Han snuste inn luktevannet [lampero] som moren hadde tatt rikelig for seg av i anledning dagen, mens bestemoren gikk rakrygget og stolt og skjente på datteren når hun klaget over at hun hadde vondt i føttene («Så lærer du deg da endelig at du ikke skal kjøpe for små sko. I din alder.»), og Jacques utrettelig viste dem butikkene og kjøpmennene som opptok en så viktig plass i hans liv. På gymnaset var hovedporten åpen, på begge sider og hele veien langs den monumentale trappen sto det blomsterkrukker; de første foreldrene og elevene var begynt å gå oppover, og familien Cormery var selvfølgelig altfor tidlig ute, slik fattigfolk alltid er; siden de har så få sosiale forpliktelser og gleder, er de alltid redde for ikke å komme tidsnoka. Deretter kom de inn i skolegården til de øverste klassetrinnene; den var fylt med rekker av stoler som var utleid av et ball- og konsertfirma, og i enden,

a og de som er blitt dårlig utrustet av skjebnen kan ikke la være å føle seg, et eller annet sted innerst inni seg selv, ansvarlige og de føler at de ikke må styrke denne generelle skyldigheten med små forglemmelser …

253

under den store klokken, sto det en scene og sperret av plassen i hele dens bredde, fylt med benker og stoler, og likeledes overdådig pyntet med grønne planter. Kvinnene var i flertall, og skolegården ble etter hvert fylt opp av lyse skikkelser. De som kom først fant seg plasser i skyggen av trærne; de andre viftet seg med tynne arabiske vifter av vevet strå, pyntet med røde ullpongponger langs kanten. Den blå himmelen stivnet over forsamlingen og den stekende varmen ble mer og mer ubarmhjertig.

Klokken to satte et janitsjarorkester, som sto skjult på det øverste galleriet, i med Marseillaisen. Hele forsamlingen reiste seg, og lærerne kom inn. De var iført firkantete hatter og lange kapper i tynt stoff med farger som varierte med fagene. Forrest gikk rektor og en representant for øvrigheten (som regel en høyere funksjonær fra statsadministrasjonen) som var utpekt til denne seansen det året. En ny krigsmarsj akkompagnerte lærerne mens de inntok plassene, og straks etterpå tok den offisielle representanten ordet og ga til beste sine synspunkter på Frankrike i sin alminnelighet og skolesystemet i særdeleshet. Catherine Cormery lyttet uten å høre, men viste aldri tegn på utålmodighet eller kjedsomhet. Bestemoren hørte, men skjønte ikke stort. «Han snakker godt,» sa hun til datteren, som nikket med et grepet uttrykk. Dermed ble bestemoren oppmuntret til å se på sidemannen på venstre side og smile og nikke med hodet for å stadfeste dommen hun nettopp hadde uttalt. Det første året hadde Jacques merket seg at bestemoren var den eneste som bar sort hodetørkle, slik gamle spanske

254

kvinner gjør, og det gjorde ham brydd. Når sant skal sies ble denne pinlige skamfølelsen hengende ved ham for all tid. Han innså bare at det ikke var noe han kunne gjøre, da han forsiktig hadde ymtet frempå om en hatt til bestemoren, og hun hadde svart at hun ikke hadde noen penger å kaste bort og at tørkleet for øvrig holdt ørene varme. Men da bestemoren henvendte seg til sidemennene under prisutdelingen, merket han at han ble rød av skam. Etter at representanten for øvrigheten var ferdig, ville tradisjonen at den yngste av lærerne, som regel en som var kommet fra Frankrike samme år, skulle reise seg og holde hovedtalen. Denne talen kunne vare både en halv og en hel time, og den unge universitetsutdannede lektoren passet alltid på å fylle den med kulturelle allusjoner og subtile poeng som gjorde den så godt som uforståelig for de algeriske tilhørerne. Varmen gjorde også sitt; oppmerksomheten ble svekket; viftene beveget seg raskere. Selv bestemoren viste tegn på kjedsomhet og så seg omkring. Bare Catherine Cormery satt oppmerksom og mottok uten å blunke all denne kunnskapen som ustoppelig regneta ned over henne. Jacques sto og trippet; han kikket etter Pierre og de andre klassekameratene, varslet dem med forsiktige tegn og innledet en lang samtale ved hjelp av grimaser. Endelig kom en kraftig applaus og takket taleren for at han endelig var blitt ferdig, og prisvinnerne ble kalt frem. De begynte med de øverste klassetrinnene, og de første årene gikk hele ettermiddagen med for de to kvinnene som satt på sine stoler og ventet på at de skulle komme

a falt

255

til Jacques’ klasse. Det var bare hedersprisene som ble hilst med en fanfare fra det usynlige orkesteret. Prisvinnerne, som ble yngre og yngre, reiste seg, gikk gjennom skolegården og opp på scenen, fikk et håndtrykk ledsaget av noen hjertelige ord fra den offisielle representanten og fra rektor, som også overrakte dem en bokpakke (etter å ha fått den overlevert av en betjent som var kommet opp på scenen like før prisvinneren, og som hadde flere traller fulle av bøker stående rett nedenfor). Etterpå gikk prisvinneren ned til musikkakkompagnement; tilskuerne klappet; han bar bøkene under armen og strålte mens han så etter de lykkelige foreldrene som sto og tørket tårene. Himmelen ble litt mindre blå, og den mistet noe av varmen gjennom en usynlig revne et eller annet sted over havet. Den ene prisvinneren etter den andre gikk opp og ned; fanfare fulgte på fanfare og skolegården ble langsomt tømt for mennesker. Himmelen begynte å få et grønnskjær, og de kom til Jacques’ klasse. Så snart klassens navn var blitt nevnt, sluttet han med spilloppene og ble alvorlig. Da navnet hans ble ropt opp, reiste han seg, helt fortumlet. Bak seg hørte han morens stemme; hun hadde ikke hørt og spurte bestemoren: «Sa han Cormery?» «Ja,» svarte bestemoren, blussende av bevegelse. Og så, etter hele den endeløse ettermiddagen, gikk alt så fort: veien opp, scenen, øvrighetens representant med vest og urkjede, rektors varme smil, kanskje et vennlig blikk fra en av lærerne som sto midt i flokken på scenen, tilbaketuren med full musikk til de to kvinnene som allerede sto i midtgangen, moren som så på ham med forundret glede og

256

som han ba om å ta vare på den tykke premiemappen, bestemoren som kikket stolt bort på sidemennene; alt gikk så fort og Jacques var utålmodig etter å komme hjem og se på bøkene han hadde fåtta .

De dro som regel hjem sammen med Pierre og moren hansb, og i all stillhet sammenliknet bestemoren høyden på de to bokstablene. Da de kom hjem tok Jacques først premiemappen, og på bestemorens oppfordring brettet han hjørnene på alle sidene der navnet hans sto, slik at hun kunne vise dem til naboer og slektninger. Så tok han et overblikk over sine skatter. Han var ikke engang ferdig med det da han så moren komme inn i stuen igjen. Hun hadde allerede skiftet, tatt på seg tøfler og kneppet igjen lerretsblusen mens hun trakk stolen mot vinduet. Hun smilte til ham: «Du har vært flink,» sa hun, og hun rystet på hodet mens hun så på ham. Han så også på henne, han ventet men visste ikke på hva, og hun snudde seg mot gaten i denne stillingen som han var så vant til. De var langt borte fra gymnaset nå, hun skulle ikke komme tilbake dit før om et år, mørket begynte å fylle rommet og de første lampene ble tent over gaten*, der de eneste som nå var ute og spaserte, var mennesker uten ansikter.

Men om moren for godt forlot dette gymnaset hun såvidt

a Les Travailleurs de la mer. b Hun hadde aldri sett hverken gymnaset eller noe av hans hverdag.

Hun hadde vært til stede på en forestilling som var organisert for foreldrene. Gymnaset var ikke dette, det var … * fortauene.

257

hadde fått et glimt av, gjenfant Jacques uten overgang familien og bydelen han ikke mer skulle forlate. For også feriene førte Jacques tilbake til familien, i alle fall i de første årene. Hos dem var det ingen som hadde fri, mennene arbeidet kontinuerlig hele året. Det var bare arbeidsulykker som kunne gi dem noen fridager, og det bare hvis de var ansatt i bedrifter som hadde forsikret dem mot slike farer, og fridagene gikk gjennom sykehuset eller legen. En gang onkel Ernest følte seg utslitt, hadde han for eksempel, som han sa, «satt seg på forsikringen,» ved frivillig å fjerne et stort stykke av hånden med en høvel. Når det gjaldt kvinnene, blant dem Catherine Cormery, så arbeidet de uten stans, av den enkle grunn at for dem var fritid ensbetydende med magrere måltider. Det ondet man mest av alt fryktet, var arbeidsløsheten, som ikke ble dekket av noen forsikring. Dette var forklaringen på hvorfor disse arbeiderne, hos Pierre såvel som hos Jacques, som i hverdagen var verdens mest tolerante mennesker, ble fremmedhatere med en gang det var snakk om arbeid. De anklaget i tur og orden italienerne, spanjolene, jødene, araberne og til slutt hele kloden for å ta arbeidet fra dem, en holdning som må virke forvirrende på intellektuelle som lager teorier om proletariatet, men som er høyst menneskelig og helt forståelig. Det disse uventede nasjonalistene kranglet med andre nasjonaliteter om, var ikke noe verdensherredømme eller økonomiske eller sosiale privilegier, men retten til å slave. I denne bydelen var ikke arbeidet en dyd, men en nødvendighet som, for å overleve, førte til døden.

258

Uansett, mens sommeren var forferdelig i Alger og fullastede båter førte funksjonærer og velstående mennesker med seg så de kunne komme seg og få litt «god, fransk luft» (og de som kom tilbake derfra kunne fortelle fantastiske og utrolige historier om frodige sletter og rennende vann midt i august måned), var alt som vanlig i fattigkvarterene, og i stedet for å bli halvtomme som bydelene i sentrum, virket det tvert imot som om befolkningen her vokste, siden store flokker med barn strømmet ut i gatenea .

For Pierre og Jacques, som streifet rundt i de tørre gatene iført hullete espadriller, en slitt kortbukse og en liten bomullstrøye med rund hals, betød sommerferie først og fremst varme. Det siste regnet kom i april eller mai, senest. I uker og måneder hadde solen, som var mer og mer stillestående og varrnere og varmere, tørket og deretter uttørket og svidd alle veggene, smuldret opp murpussen, steinene og brolegningen til et fint støv som tilfeldige vinder hadde spredt utover gatene, butikkvinduene og bladene på alle trærne. I juli ble dermed hele denne bydelen som en grå og gulb labyrint, folketom om dagen da alle husene hadde omhyggelig nedtrukkede persienner; solen hersket med tyrannisk makt; den slo hunder og katter ned på dørtersklene og tvang menneskene til å søke tilflukt inntil husveggene. I august var himmelen blitt gråfarget av varme, tung og fuktig, og solen forsvant bak et tett slør. Ned fra himmelen kom et uklart og hvitaktig lys; det gjorde

a ovenfor leker manesjen de nyttige gavene. b skittengul.

259

vondt i øynene og slettet ut de siste rester av farger i gatene. I bøkkerverkstedet var hammerslagene slappere; av og til måtte arbeiderne ta en pause for å gå bort til vannposten og avkjøle hodet eller overkroppen som rant av svettea. Inne i leilighetene hadde man tullet fuktige håndklær rundt vannflaskene og de sjeldnere vinflaskene. Bestemoren til Jacques gikk barbeint omkring i de skyggefulle rommene, bare iført en enkel serk, og hun beveget mekanisk på stråviften sin. Hun arbeidet om morgenen, dro så med seg Jacques for å sove siesta og ventet deretter på at aftenen skulle bli sval nok til at hun kunne sette i gang med arbeidet igjen. I flere uker slepte sommeren og dens undersåtter seg omkring under den blytunge, klamme og glødende himmelen, helt til selv minnene om vinterens kulde og vann * ble glemt. Det var som om verden aldri hadde opplevd hverken vind, snø eller lett regn, som om det helt fra skapelsen av og inntil denne septemberdagen ikke hadde eksistert annet enn dette enorme og tørre mineralet som var gjennomboret av overopphetede ganger der litt forrykte mennesker med stive blikk, dekket av støv og svette, langsomt beveget seg omkring. Og plutselig så man himmelen, som hadde knyttet seg sammen og sto i høyspenn, dele seg i to. Det første, kraftige og rikelige septemberregnet strømmet ned over byen. Alle gatene begynte å skinne sammen med de blanke fikenbladene, trikkeledningene og skinnene. Over kollene øverst i byen kom det en duft av våt jord fra fjerne marker, og brakte sommerens

a Sablettes? og andre beskjeftigelser om sommeren. * regn.

260

fanger bud om rom og frihet. Barna stormet ut i gaten, løp i regnet i de tynne klærne og vasset lykkelig ut i de store og buldrende bekkene som hadde dannet seg i gaten. De stilte seg opp i ring i de store dammene, holdt hverandre i skuldrene; de lo og skrek, bøyet seg bakover mot det ustoppelige regnet og stampet taktfast i den nye vinen for å frembringe et sølevann som var mer berusende enn noen rusdrikk.

Ja, varmen var grusom og forårsaket ofte at nesten alle ble forrykte; de fikk nervene mer og mer på høykant for hver dag, og hadde hverken krefter eller energi til å reagere, rope, skjelle ut eller slå. I stedet samlet irritasjonen seg opp, som varmen selv, helt til den eksploderte, i denne bydelen som var skittengul og trist fra ende til annen, som den gangen i rue de Lyon, som lå nesten på grensen til det arabiske kvarteret som ble kalt Marabout, rundt kirkegården som var hugget ut i den røde leirjorden på kollen, da Jacques så en araber komme ut fra den støvete salongen til en maurisk frisør. Han var kledd i blått og hodet var glattbarbert; han tok noen skritt på fortauet foran Jacques og hadde en merkelig holdning; kroppen bøyde seg fremover mens hodet hang mye lenger bakover enn hva som burde vært mulig, og det var da heller ikke mulig. Frisøren var blitt forrykt mens han barberte ham, og i et eneste grep hadde han skåret over halsen på ham med den lange barberkniven, uten at den andre hadde kjent noe av det lette kuttet, bare blodet som var i ferd med å kvele ham; han hadde løpt ut og sprang som en and som ikke var blitt skikkelig halshugget, og frisøren, som straks var blitt overmannet av kundene, skrek

261

forferdelig – lik heten selv i løpet av alle disse endeløse dagene.

Vannet som fosset ned fra himmelen vasket brutalt trær, tak, vegger og gater rene for sommerstøvet. Det ble gjørmete og fylte snart rennesteinene; det klukket ustyrlig i kloakknedløpene, sprengte nesten hvert år selve avløpsrørene; det dekket veiene og sprutet opp foran bilene og trikkene som to kraftige, gule vinger. Selv havet ble gjørmete på stranden og i havnen. Så fikk den første solen hus og gater og hele byen til å dampe. Heten kunne komme tilbake, men den var ikke lenger enerådende; himmelen var åpnere; man pustet friere, og bak den massive solen var det et drag i luften, et løfte om vann som varslet om høst og skolestarta. «Sommeren er for lang,» sa bestemoren som sukket like lettet over det første høstregnet som over at Jacques endelig skulle av sted, for lyden av de rastløse skrittene hans på kvelende dager, i værelsene der persiennene var rullet ned, gjorde henne enda mer irritert.

For øvrig kunne hun ikke fatte at en periode av året skulle være avsatt til å ikke gjøre noen ting. «Jeg har ikke hatt en eneste ferie i hele mitt liv,» sa hun, og det var sant; hun hadde aldri gått på skole og aldri hatt fritid; hun hadde arbeidet allerede som barn, og arbeidet uavbrutt. Hun godtok at for å oppnå en større avkastning, skulle dattersønnen hennes i noen år få slippe å bidra med penger til hjemmet. Men allerede første dag var hun begynt å murre om disse tre bortkastede månedene, og da Jacques skulle begynne i sin tredje

a på gymnaset – abonnementskortet – fremgangsmåte hver måned – fryden ved å kunne svare «abonnent» og den triumferende bekreftelsen.

263

gymnasklasse, mente hun det var på tide at hun fant en jobb til ham i feriene. «Denne sommeren skal du arbeide,» sa hun til ham på slutten av skoleåret, «så bidrar du med litt penger hjemme. Du kan ikke slenge rundt uten å gjøre noe.a» Jacques selv syntes han hadde nok å gjøre, med badeturene, ekspedisjonene til Kouba, sporten, streifingen gatelangs i Belcourt og lesingen av illustrerte hefter, populærromaner, Vermot-almanakken og den uuttømmelige katalogen fra våpenhandleren i Saint-Étienneb. For ikke å snakke om alle ærendene han måtte gå og småjobbene som bestemoren påla ham. Men for henne var alt dette nettopp å ikke gjøre noe, siden gutten ikke bidro med penger og heller ikke arbeidet slik som når han gikk på skolen, og denne lediggangen sto for henne som Satans verk. Det enkleste var altså å finne en jobb til ham.

Men når det kom til stykket, var det slett ikke så enkelt. I avisenes småannonser kunne man alltids finne tilbud om jobber som butikkmedhjelper eller visergutt, og Madame Bertaut, damen i melkebutikken der det luktet smør (uvanlig for neser og ganer som var vant til olje) og som lå ved siden av frisørsalongen, leste disse annonsene høyt for bestemoren. Men arbeidsgiverne krevet bestandig at kandidatene måtte være fylt femten år, og det var vanskelig å lyve om alderen til Jacques, som var tretten og ikke spesielt stor for alderen. Dessuten ønsket alltid annonsørene å ansette noen som ville fortsette hos dem. De første bestemoren (i den munduren hun bestan-

a moren griper inn – Han vil bli så trett. b lesingen tidligere? de øvre bydelene?

264

dig iførte seg ved spesielle anledninger, inkludert det berømmelige spanske hodetørkleet) presenterte Jacques for, syntes at han enten var for ung, eller de nektet rett og slett å ansette noen for to måneder. «Da får vi bare si at du skal fortsette,» sa bestemoren. «Men det er jo ikke sant.» «Det gjør ikke noe; de tror nok på deg.» Det var ikke det Jacques hadde ment, og i virkeligheten bekymret det ham lite hvorvidt han kom til å bli trodd eller ikke. Men han følte at han ikke ville være i stand til å komme med en slik løgn. Hjemme hadde han riktignok løyet rett som det var, for å slippe en avstraffelse, for å beholde en to-francsmynt, og ikke minst for gleden av å snakke eller skryte. Men disse løgnene for dem der hjemme forekom ham tilgivelige, mens de ville være dødssynder hvis de ble presentert for fremmede. På en eller annen uklar måte forsto han at for dem man elsker lyver man ikke om det vesentligste, for ellers kunne man hverken fortsette å leve sammen med dem eller elske dem. Det eneste arbeidsgiverne ville kjenne av ham, var det han fortalte, og de ville med andre ord ikke kjenne ham hvis løgnen var altomfattende. «Den tar vi,» sa bestemoren og knyttet skautet, da Madame Bertaut hadde fortalt henne at en stor jernvarehandler i Agha søkte en ung betjent. Jernvarehandelen lå i en av bakkene som førte opp til de sentrale bydelene. Det var midt i juli; solen stekte og forsterket lukten av urin og asfalt som steg opp fra veien. I første etasje lå en smal, men meget langstrakt forretning, delt i to langs midten av en disk som var fylt av prøver på jernstykker og dørklinker, mens veggene var nesten helt dekket av skuffer med gåtefulle etiketter.

265

Til høyre for inngangen var disken forhøyet med et gitter av smijern der det var laget en luke til kassen. Den drømmende og dvaske damen som satt bak gitteret ba bestemoren om å gå opp på kontoret i annen etasje. En tretrapp i enden av forretningen førte da også opp til et stort kontor med samme fasong som forretningen, og midt i værelset sto det et stort bord der det satt fem eller seks ansatte menn og damer. På den ene siden var det en dør inn til direktørens kontor.

Sjefen satt på det overopphetede kontoret, i skjorteermene og med åpen snippa. Bak ryggen hans var det et lite vindu som vendte ut mot et gårdsrom der solen ikke nådde inn, selv om klokken var to på ettermiddagen. Han var liten og tykk, hadde stukket tommelfingrene inn under sine brede himmelblå bukseseler og pustet tungt. Det var ikke så lett å se ansiktet hans, men det kom da i alle fall en dyp og andpusten stemme derfra som ba bestemoren om å sette seg. Jacques snuste inn lukten av jern som dominerte i hele dette huset. Han syntes at sjefens ubevegelighet røpet en mistroisk innstilling, og han skalv ved tanken på hvilke løgner de måtte legge frem for denne mektige og fryktinngytende mannen. Men bestemoren skalv ikke. Jacques fylte snart femten år; det var på tide han fikk seg en stilling og at han begynte med det samme. Ifølge sjefen så han ikke ut som noen femtenåring, men hvis han var oppvakt … ja, hadde han forresten folkeskoleeksamen? Nei, han hadde stipend. Hvilket stipend? For å gå på gymnaset. Så han gikk

a en knapp i snippen, løs snipp

266

altså på gymnaset? I hvilken klasse? Tredje. Og nå skulle han altså slutte på gymnaset? Sjefen satt enda mer ubevegelig; nå var det lettere å se ansiktet hans, og de runde og melkeaktige øynene vandret fra bestemoren til Jacques. Jacques skalv under blikket. «Ja,» sa bestemoren, «vi er for fattige.» Sjefen slappet umerkelig av. «Det var synd,» sa han; «siden han var så flink. Men det er også rike muligheter innen handelsvirksomheten.» De rike mulighetene begynte riktignok temmelig beskjedent. Jacques skulle få 150 francs i måneden for å være på arbeid åtte timer hver dag. Han kunne begynne dagen etter. «Der ser du,» sa bestemoren; «han trodde på oss.» «Men hvordan skal vi få forklart det når jeg må slutte?» «Overlat det til meg.» «Javel,» sa Jacques resignert. Han så på himmelen høyt der oppe og tenkte på jernlukten, på kontoret som var fullt av skygger, på at dagen etter måtte han tidlig opp og tenkte på at ferien var slutt enda den knapt var begynt.

I to år på rad arbeidet Jacques i sommerferien. Først i jernvarehandelen, deretter hos en skipsmekler. Hver gang så han med gru frem til den femtende september, den dagen da han måtte si opp.1

Selv om sommeren var som før, med varme og kjedsomhet, var den slutt. Han hadde mistet det som tidligere gjorde at den strålte. Himmelen, rommet, ropene. Nå tilbrakte ikke Jacques lenger dagene i det skittengule fattigstrøket, men i sentrum, der den rike sementen erstattet de fattiges murpuss og ga husene en gråfarge som gjorde dem finere og tristere.

1 Denne passasjen er innringet av forfatteren.

267

Klokken åtte om morgenen, når Jacques trådte inn i forretningen som luktet jern og mørke, var det som et lys sluknet i ham; himmelen var forsvunnet. Han hilste på kassadamen og klatret opp til det store og dårlig opplyste kontoret i annen etasje. Det var ikke plass til ham ved det store bordet i midten. Det var allerede fylt opp av papirer, regnskapsbøker og maskiner til dem som satt der fra før, den gamle bokholderen med barter som var gulnet av sigarettene han rullet selv og som han dampet på dagen lang, underbokholderen som kunne være rundt tredve år, som var halvskallet og med tyreaktig overkropp og ansikt, to yngre betjenter, den ene av dem slank, mørk og veltrent, med en vakker og rett profil og som bestandig kom med flekkete og våte skjorter og spredte en god lukt av sjøvann fordi han hver morgen tok seg et bad på diket før han begravet seg inne på kontoret for resten av dagen, den andre tykk og lystig og ute av stand til å holde tilbake sin muntre godslighet. Endelig var det Madame Raslin, direktørens sekretær, som var litt hesteaktig, men pen å se på i sine kjoler av blåtøy eller lerret som alltid var lyserøde, og som betraktet alt i verden med et strengt blikk. Derfor satt Jacques på en stol som var stilt opp til høyre for døren inn til direktørens kontor, og der satt han og ventet på at han skulle få noe å gjøre. Som regel besto arbeidet i å ordne regninger eller forretningsbrev i kartoteket som sto rundt vinduet. I begynnelsen syntes han det var morsomt å trekke ut skuffene, ta ut mappene, holde dem og lukte på dem, men denne duften av papir og lim som hadde vært så utsøkt til å begynne med, endte med å bli kjedsom-

268

hetens særegne lukt for ham. Eller så ble han bedt om å gå over et langt regnestykke for siste gang, og det måtte han gjøre sittende med arbeidet på knærne, eller underbokholderen ba ham om å «revidere» en tallrekke med ham, og da sto han og pekte så nøyaktig han kunne på tallene som den andre ramset opp med dyp og lav røst, for ikke å forstyrre kollegene. Gjennom vinduet kunne man se gaten og bygårdene på den andre siden, men aldri himmelen. En gang iblant, men ikke så ofte, ble Jacques sendt ut et ærend, for å hente kontormateriell i papirhandelen som lå rett i nærheten av forretningen, eller for å sende en presserende anvisning på postkontoret. For å komme til hovedpostkontoret måtte man gå to hundre meter langs en bred boulevard som gikk fra havnen og helt opp til toppen av kollene der byen var bygget. På denne boulevarden fant Jacques igjen rommet og lyset. Posthuset selv lå inne i en kjempestor rotunde, og ble opplyst av tre store dører og en stor kuppel som lot lyset sive inna. Men dessverre ble Jacques som regel bedt om å poste brev på slutten av dagen, på hjemveien, og dermed ble det bare en ekstra arbeidsbyrde fordi han, på den tiden av døgnet da dagen begynte å blekne, måtte løpe til et postkontor som var invadert av en hærskare mennesker, han måtte stå i kø foran luken, og denne ventetiden forlenget bare arbeidsdagen ytterligere. For Jacques forsvant praktisk talt hele den lange sommeren i mørke og glansløse dager og gikk med til en meningsløs virksomhet. «Man kan ikke gå rundt og ikke gjøre noen ting,» sa bestemoren. Men på

a postal virksomhet?

269

dette kontoret hadde Jacques nettopp følelsen av at han ikke gjorde noen ting. Han var ikke arbeidssky, selv om ingen ting kunne erstatte havet og leken ved Kouba. Men for ham var ordentlig arbeid det man gjorde på for eksempel bøkkerverkstedet, en skikkelig kraftanstrengelse, en serie med presise og sikre bevegelser, utført med sterke og lette hender, og der man så resultatet av sine anstrengelser: en ny tønne, helt ferdig uten en ripe og som arbeideren kunne beundre.

Men dette kontorarbeidet kom ingensteds fra og førte ingensteds hen. Selge og kjøpe, alt dreide seg om disse middelmådige og lite prisverdige aktivitetene. Selv om Jacques inntil da hadde levd i fattigdom, var det på dette kontoret han oppdaget trivialiteten, og han gråt over det tapte lyset. Det var ikke kollegene som var skyld i denne kvelende fornemmelsen. De var hyggelige mot ham; de kom aldri med strenge ordrer, og selv den strikse Madame Raslin kunne smile til ham en gang iblant. Seg imellom sa de ikke stort; de var preget av denne blandingen av hjertelighet og likegyldighet som er så karakteristisk for algirere. Når sjefen ankom, et kvarter etter dem, eller når han kom ut fra kontoret sitt for å gi en beskjed eller kontrollere en regning (i alvorlige tilfeller ble den gamle bokholderen eller den angjeldende betjenten kalt inn på kontoret hans), ble personlighetene tydeligere, som om disse mennene og denne kvinnen bare kunne definere seg i forhold til makten. Den gamle bokholderen var uhøflig og selvstendig, Madame Raslin fortapt i sine utilnærmelige drømmer og underbokholderen derimot fullstendig underdanig. Men

270

resten av dagen krøp de inn i skallene sine igjen, og Jacques satt på stolen sin og ventet på en ordre som skulle gi ham anledning til å bedrive denne latterlige virksomheten som bestemoren kalte for arbeid.a

Når han ikke klarte mer og bokstavelig talt satt og kokte på stolen, gikk han ned i bakgården bak butikken og stengte seg inne på stådoen med sementvegger og dårlig lys og en gjennomtrengende lukt av urin. I dette mørke rommet lukket han øynene, kjente den hjemlige lukten og drømte. Noe mørkt, blindt og instinktivt rørte seg i ham. Han så iblant for seg beina til Madame Raslin den dagen han hadde mistet en boks med knappenåler foran henne og knelte ned for å plukke dem opp; da han løftet blikket hadde han sett de adskilte knærne under skjørtet og lårene med blondeunderbuksene. Inntil da hadde han aldri sett hva en kvinne hadde på seg under skjørtet, og dette raske synet gjorde ham tørr i munnen og fylte ham med en nesten sinnssyk skjelving. Han fikk innblikk i et mysterium som han senere, til tross for gjentatte erfaringer, aldri skulle komme til bunns i.

To ganger om dagen, klokken tolv og klokken seks, stormet Jacques ut, løp ned den bratte gaten og hev seg på en stappfull trikk, der klynger av reisende sto på alle stigbrett og skulle fraktes til sine bydeler. De sto og klemte seg mot hverandre i den kvelende varmen, både de voksne og gutten var tause, vendt mot hjemmet som ventet dem; de svettet stille og

a Om sommeren undervisningen eller artium – det dumme hodet som satt foran ham.

271

hadde avfunnet seg med dette livet som var splittet mellom et arbeid uten sjel, lange reiser til og fra med ukomfortable trikker, og til slutt en brå søvn. Jacques følte alltid en slags smerte når han enkelte kvelder så på dem. Inntil da hadde han bare kjent fattigdommens skatter og gleder. Men heten, kjedsomheten, trettheten avdekket sin forbannelse for ham, den som ledsager et arbeid som er så dumt at det er til å gråte av og hvis endeløse monotoni klarer å gjøre på en og samme tid dagene lange og livet kort.

Hos skipsmekleren var sommeren mer behagelig fordi kontorene vendte ut mot boulevarden som gikk langs havet, og først og fremst fordi en del av arbeidet foregikk på havnen. Jacques skulle nemlig gå ombord i båter fra alle mulige land som lå ved kai i Alger og som mekleren, en vakker lyserød gammel mann med krøllete hår, hadde til oppgave å representere overfor forskjellige administrative instanser. Jacques tok med papirene fra båtene og inn på kontoret der de ble oversatt, og etter en uke var det hans oppgave å oversette listene over skipslasten og enkelte konossementer, når de var skrevet på engelsk og beregnet på tollvesenet eller de store importfirmaene som tok imot varene. Derfor måtte Jacques rett som det var til havnen i Agha for å hente disse papirene. Heten herjet i gatene som førte ned til havnen. De tunge jernrampene som løp langsmed dem var glohete og man kunne ikke ta på dem. Solen hadde ryddet de store kaiene, unntatt området rundt de båtene som nettopp var kommet og som lå med siden mot kaien. Rundt dem krydde det av sjauere, i blå bukser som var strammet

272

rundt leggene, med nakne og brune overkropper og en sekk på hodet som dekket skuldrene og korsryggen, og som de bar sekker på, med sement, kull eller varer med skarpe kanter. De gikk opp og ned landgangen som førte fra dekk og ned på kaia, eller så gikk de rett inn i lasterommet gjennom en vidåpen dør, og da gikk de raskt over den tykke planken som var lagt ut mellom lasterommet og kaia. Bakenfor lukten av sol og støv som steg opp fra kaiene eller fra de overopphetede dekkene der tjæren smeltet og alt jernbeslag var glohett, kunne Jacques kjenne igjen den spesielle lukten fra hvert lasteskip. De som kom fra Norge luktet tre; de som kom fra Dakar eller Brasil bar med seg en duft av kaffe og krydder; tyskerne luktet olje, engelskmennene jern. J. klatret opp landgangen, og viste meklerens kort til en sjømann som ikke forsto noe av det. Så ble han ført gjennom skipsgangene der selv skyggen var varm, til lugaren til en av offiserene eller iblant til kapteinena. På veien kikket han begjærlig inn i de små nakne og trange lugarene som rummet alt det vesentligste i en manns liv, og han begynte å foretrekke dem fremfor de mest luksuriøse værelser. Han ble godt mottatt fordi han selv smilte så vennlig, og han likte disse barske mannsansiktene, dette blikket som et visst ensomt liv ga dem alle, og han viste det. Av og til snakket en av dem litt fransk og spurte ham ut. Så dro han fornøyd tilbake igjen, til den brennende kaia, de glødende rampene og kontorarbeidet. Men disse ærendene i varmen gjorde ham trett; han sov tungt, og da september måned kom var han mager og urolig.

a Sjauerulykken? Se avis.

273

Han gledet seg til å ta fatt på de tolv timer lange skoledagene på gymnaset, og samtidig følte han et voksende ubehag ved tanken på å skulle fortelle på kontoret at han ville slutte i arbeidet. Det hadde vært verst i jernvarehandelen. Han var så feig at han helst ville latt være å gå på kontoret og heller latt bestemoren gå for å gi en eller annen forklaring. Men bestemoren hadde ingen motforestillinger mot å gjøre det på enkleste måte; han skulle bare gå og hente lønningen sin og så ikke komme tilbake, uten flere forklaringer. Jacques syntes det hadde vært helt naturlig å sende bestemoren så hun kunne ta imot støyten fra sjefen, for på en måte var det jo hun som hadde ansvaret for situasjonen og den løgnen den medførte, men allikevel ble han opprørt, uten at han helt kunne forklare hvorfor, over denne faneflukten. Til alt overmål fant han et overbevisende argument: «Men sjefen kommer til å sende noen hit.» «Det er sant,» sa bestemoren, «da får du bare si at du skal arbeide hos onkelen din.» Jacques var allerede på vei ut, mørk til sinns, da bestemoren sa: «Og pass for all del på å få lønningen først. Snakk etterpå.» Da kvelden kom kalte sjefen hver ansatt inn på kontoret for å overrekke ham lønningen. «Vær så god, junior,» sa han til Jacques og rakt ham konvolutten. Jacques strakte frem en nølende hånd, og sjefen smilte. «Det går riktig bra, dette her. Det kan du si til foreldrene dine.» Men Jacques hadde allerede begynt å snakke og fortelle at han ikke kom tilbake. Sjefen så forbløffet på ham; hånden var fremdeles utstrakt. «Hvorfor?» Han måtte lyve, men han klarte det ikke. Jacques fikk ikke frem et ord, og han

274

så så fortvilet ut at sjefen forsto alt. «Skal du tilbake til gymnaset?» «Ja,» sa Jacques, og midt i all frykten og fortvilelsen følte han plutselig en lettelse som nesten fikk ham til å gråte. Sjefen var rasende og reiste seg. «Og det visste du da du kom hit. Og bestemoren din visste det også.» Jacques kunne ikke annet enn nikke bekreftende. Værelset ble fylt av rasende utbrudd; de hadde vært uærlige, og det verste han visste, han, sjefen selv, var nettopp uærlighet. Visste han at han hadde rett til å la være å betale, og han ville være ganske dum, nei, han skulle ikke betale ham; bestemoren fikk komme; hun skulle bli godt mottatt; hadde han snakket sant, hadde han kanskje allikevel ansatt ham, men denne løgnen, fy! «han kan ikke gå på gymnaset mer; vi er altfor fattige,» og dermed var han blitt tatt ved nesen. «Det er derfor,» sa plutselig Jacques. «Hva, derfor?» «Fordi vi er altfor fattige.» Så tiet han og det var den andre som, etter å ha betraktet ham, langsomt tilføyet: «… derfor gjorde dere det; derfor kom dere med denne løgnhistorien?» Jacques bet tennene sammen og så ned i gulvet. Det ble stille, uendelig lenge. Så tok sjefen konvolutten som lå på bordet og rakte ham den: «Ta pengene dine. Gå,» sa han hardt. «Nei,» sa Jacques. Sjefen stakk konvolutten i lommen hans: «Gå.» Da han var kommet ut på gaten, satte Jacques på sprang, og nå gråt han mens han tviholdt med hendene på jakkekragen for å slippe å berøre pengene som brant i lommen hans.

Urettferdigheten ved først å måtte lyve for å slippe å ha ferie, for å arbeide langt borte fra sommerhimmelen og havet som han elsket så høyt, og deretter måtte lyve for å kunne

275

gjenoppta skolearbeidet, pinte ham nesten til døde. For det verste var ikke disse løgnene som han i siste instans var ute av stand til å uttale. Han som gjerne kunne lyve når det moret ham, men aldri når han var nødt til det; det verste var de tapte gledene, at han var blitt frarøvet sommerens ro og lys. Nå fremsto hele året bare som en serie med hastige morgenstell og gledesløse og fremfarende dager. For det kongelige ved dette fattige livet, de uerstattelige gledene som han nøt så voldsomt og forslukent, de måtte ofres for å tjene noen skarve penger som ikke var verdt en tusendel av disse skattene. Og allikevel forsto han at det var nødvendig. Det var til og med noe i ham, midt i opprøret, som var stolt over å ha gjort det. For den eneste belønningen for disse somrene som var blitt ofret for den ynkelige løgnen, hadde han fått den dagen han hadde mottatt sin første lønning. Han var kommet inn i spisestuen der bestemoren satt og skrelte poteter som hun etter hvert kastet ned i en vannbalje; onkel Ernest satt og plukket lus av den tålmodige Brillant som han holdt fast mellom beina, og moren som nettopp var kommet inn, sto ved et hjørne av buffeten og åpnet en bylt med skittentøy som hun hadde fått til vask. Jacques var gått frem og uten et ord hadde han lagt hundrefrancsseddelen og de store myntene som han hadde holdt i hånden under hele turen, på bordet. Uten et ord hadde bestemoren skjøvet en tyve-francsmynt bort til ham og hadde samlet sammen resten. Hun hadde dyttet borti Catherine Cormery med hånden for å påkalle hennes oppmerksomhet og hadde vist henne pengene: «Det er sønnen din.» «Ja,» sa

276

hun, og i et kort sekund kjærtegnet de sørgmodige øynene hennes sønnen. Onkelen nikket og holdt igjen Brillant, som nå trodde at plagingen var over. «Godt, godt,» sa han. «Du er mann.»

Ja, han var en mann og han betalte litt av det han skyldte. Tanken på at han hadde avhjulpet litt av nøden i dette hjemmet fylte ham med den nesten ondskapsfulle stoltheten som kommer til mennesker som begynner å føle seg fri og ikke underkastet noe. Og da skolen begynte året etter, og han tok fatt på det tredje siste gymnasåret, var han ikke lenger den forvirrede gutten som fire år før hadde forlatt Belcourt tidlig om morgenen, vaklende på spikerbeslåtte sko, beklemt ved tanken på den fremmede verden som ventet ham. Nå kunne han betrakte kameratene med et blikk som hadde tapt noe av sin uskyld. Det var for øvrig så mye som begynte å fjerne ham fra det barnet han hadde vært. Og da han, som tålmodig hadde funnet seg i å bli slått av bestemoren som om det var en del av barndommens uunngåelige plikter, en dag plutselig rev oksepisken ut av hendene hennes, grepet av et plutselig, voldsomt og forrykt raseri og så fast bestemt på å slå dette hvithårete hodet med de lyse og kalde øynene som brakte ham til fortvilelsens rand at bestemoren forsto, rygget tilbake og lukket seg inne på værelset sitt, riktignok jamrende over å ha oppdradd så vanartede barn, men samtidig overbevist om at hun aldri mer kom til å slå Jacques, og hun slo ham faktisk heller aldri mer, da dette skjedde var det fordi barnet var borte og hadde overlatt plassen til denne magre og sterke unggutten,

277

med bustete hår og heftig blikk, han som hadde arbeidet hele sommeren for å skaffe penger til hjemmet, som nettopp var blitt utnevnt til fast målmann på skolelaget og som tre dager tidligere for første gang famlende hadde kysset en pikemunn.