1. Gymnas

aDa Jacques Cormeryb første oktober dette året, fremdeles litt ustø i de store og nye skoene sine, i en skjorte som ennå var stiv og med en ransel som duftet av lakk og skinn, sto sammen med Pierre foran i vognen ved siden av vognføreren og så hvordan han trakk spaken frem til første gear idet den tunge vognen forlot stoppestedet i Belcourt, snudde han seg for å få et siste glimt av bestemoren og moren som fremdeles sto og lente seg ut av vinduet noen meter unna, for å følge ham enda et lite stykke på hans første tur til dette gåtefulle gymnaset, men han klarte ikke se dem, fordi sidemannen hans satt og leste midtsidene i La Depêche algerienne. Så han snudde seg fremover og så på trikkeskinnene som motorvognen regelmessig slukte, og over dem de elektriske ledningene som dirret i den kjølige morgenen; med beklemmelse vendte han ryg-

a Begynne enten med turen til gymnaset og resten i rekkefølge, eller med en presentasjon av den monstruøse voksne og så komme tilbake til perioden med turen til gymnaset til og med sykdommen. b beskrivelse av guttens utseende.

203

gen til hjemmet, til den gamle bydelen som han egentlig aldri hadde forlatt annet enn for helt unntaksvise ekspedisjoner (de sa «dra til Alger» når de skulle til sentrum); sporvognen kjørte raskere og raskere, og til tross for at han kjente Pierres broderlige skulder som nesten var klistret mot hans egen, følte han seg engstelig og alene, på vei mot en ukjent verden der han ikke visste hvordan man skulle oppføre seg.

Og det var ingen som kunne gi ham råd. Pierre og Jacques oppdaget snart at de var alene. Selv ikke Monsieur Bernard, som de for øvrig ikke turde å forstyrre, kunne fortelle dem noe om dette gymnaset som han ikke kjente. Hjemme hos dem var uvitenheten enda mer omfattende. I Jacques’ familie var for eksempel latin et ord som ikke hadde noen som helst mening. At det (utover bestialitetens tidsalder, som de ikke hadde noen vanskeligheter med å forestille seg) skulle ha vært tider da ingen snakket fransk, at sivilisasjoner (selv ordet var uten mening for dem) hadde fulgt etter hverandre der skikker og språk var helt annerledes, var kjensgjerninger som ikke var nådd frem til dem. Hverken bildet, det skrevne ord eller muntlig informasjon, eller den overfladiske kunnskapen som man får gjennom helt alminnelige samtaler, hadde de del i. I dette hjemmet der det ikke fantes aviser og heller ikke, inntil Jacques brakte det med seg, bøker, ingen radio, der det bare fantes gjenstander til umiddelbar nytte, der man bare fikk besøk av familien, et hjem man sjelden forlot og i så fall bare for å møte medlemmer av den samme uvitende familien, der var alt Jacques brakte med seg fra gymnaset helt fremmedar-

204

tet, og tausheten mellom familien og ham vokste. På gymnaset kunne han heller ikke snakke om familien, hvis annerledeshet han fornemmet uten at han kunne sette ord på den, selv om han skulle ha klart å overvinne den uoverstigelige bluferdigheten som fikk ham til å holde tett om dette emnet.

Det var ikke engang klassemotsetninger som isolerte dem. I dette landet av immigranter, som kom raskt til penger og raskt og dramatisk mistet dem igjen, var klasseskillene mindre tydelige enn raseskillene. Hadde guttene vært arabere, ville følelsene deres vært bitrere og mer smertefulle. De hadde for øvrig hatt arabiske klassekamerater på folkeskolen, mens arabiske gymnasiaster var et særsyn. De få som fantes, var sønner av velstående borgere. Nei, det som skilte dem ut, og dette gjaldt i enda større grad Jacques enn Pierre, fordi denne annerledesheten var mer utpreget i hans familie enn i Pierres, var at han var ute av stand til å knytte denne familien til tradisjonelle verdier og forestillinger. På begynnelsen av skoleåret, da de ble spurt om familiebakgrunn, kunne han trygt svare at faren var død i krigen, noe som faktisk ga ham en sosial tilhørighet, og at han var Fedrelandets sønn, noe alle visste hva var. Men så begynte vanskelighetene. I papirene de hadde fått, visste han ikke hva han skulle skrive i rubrikken «foresattes stilling». Først hadde han skrevet «husmor», mens Pierre hadde skrevet «postbetjent». Men Pierre forklarte ham at «husmor» ikke var en stilling, men betegnet en dame som var hjemme og stelte huset. «Nei,» sa Jacques, «hun steller for andre, og først og fremst for manufakturhandleren over gaten.» Pierre tenkte seg

205

om: «Da tror jeg du skal sette hushjelp.» Dette var en tanke Jacques aldri ville kommet på. For det første fordi dette ordet, som var litt sjeldent, aldri var blitt uttalt hjemme hos ham, og også fordi ingen av dem hadde noen følelse av at hun arbeidet for andre, hun arbeidet først og fremst for sine barn. Jacques begynte å skrive ordet, men stanset plutselig og skammet seg plutselig1, samtidig som han følte skammen over å skamme seg.

Et barn er ingen ting i seg selv, det fremstår gjennom sine foreldre. Det er gjennom dem barnet definerer seg selv, gjennom dem han blir definert for verden. Gjennom dem føler han virkelig at han blir bedømt, det vil si bedømt uten ankemuligheter, og det var denne verdens bedømmelse Jacques nettopp oppdaget, og med den sin egen fordømmelse av den motvilligheten han følte. Han kunne ikke vite at det er mer forkastelig for en voksen mann ikke å kjenne til disse tvilsomme følelsene. For da blir man bedømt, godt eller dårlig, ut fra det man er og i langt mindre grad ut fra familien, ja det hender til og med at familien i neste omgang blir bedømt ut fra barnet når det er blitt voksent. Men Jacques måtte ha hatt et usedvanlig rent og ridderlig hjerte for ikke å lide ved den oppdagelsen han nettopp hadde gjort, samtidig som han måtte ha hatt en helt umulig ydmykhet for ikke å føle raseri og skam ved lidelsen over det han hadde oppdaget i sitt eget indre. Han hadde ikke noe av dette, men et innbitt hovmot som hjalp ham i det minste ved denne anledningen, og fikk ham

1 Sic.

206

til å skrive «hushjelp» med stor og tydelig skrift på papirene som han med fast mine leverte til vakten, som ikke engang la merke til det. Allikevel ønsket ikke Jacques på noen måte å bytte hverken tilhørighet eller familie, moren – nettopp slik hun var – var fremdeles det han elsket høyest i verden, selv om det var med en fortvilet kjærlighet. Hvordan forstå at et fattig barn iblant kan skamme seg, uten å begjære noe?

Ved en annen anledning, da han ble spurt om religion, svarte han «katolikk». Han ble spurt om han skulle melde seg på religionsundervisningen, men siden han husket bestemorens bekymring, svarte han nei. «Så du kan kalles en ikkepraktiserende katolikk, da,» sa inspektøren, som var en spøkefugl. Jacques kunne ikke forklare noe av det som foregikk hjemme hos ham, eller fortelle om det merkelige forholdet hans familie hadde til religionen. Han svarte derfor tydelig «ja», noe som skapte allmenn munterhet og gjorde at han fikk ord på seg for å være en egenrådig person, og det på et tidspunkt da han følte seg som aller mest rådvill.

En annen gang hadde fransklæreren delt ut noen papirer med skolens ordensreglement som de skulle ta med seg tilbake med foreldrenes underskrift. I skrivet ble det lekset opp alt som var forbudt for elevene å ta med seg på skolen, fra våpen via kortspill til tegneserier, og det hele var formulert på en så kronglete måte at Jacques måtte gi moren og bestemoren et sammendrag med enklere ord. Moren var den eneste som kunne sette en klønete underskrift nederst på arketa. Etter at

a tilbakekallingen

207

ektemannen var død, hadde hun hevet* en krigsenkepensjon tre ganger i året. Statsadministrasjonen, representert ved Trygdekassen, som Catherine Cormery bare kalte kassen og som for henne var et ord helt blottet for mening, men som for barna derimot skapte et bilde av et mytisk sted med uendelige rikdommer der moren fra tid til annen fikk lov å hente noen små pengesummer, denne Trygdekassen avkrevet henne hver gang en underskrift. For å overvinne disse vanskelighetene, hadde en nabo (?) lært henne å skrive en etterligning av signaturen Enkefru Camus1, som kunne være mer eller mindre vellykket, men som ble godtatt. Om morgenen oppdaget imidlertid Jacques at moren, som var gått av sted lenge før ham for å gjøre rent i en forretning som åpnet tidlig, hadde glemt å undertegne arket. Bestemoren kunne ikke undertegne. Hun førte for øvrig sitt regnskap med et kulesystem, med kuler som hadde en eller to striper ettersom de representerte én, ti eller hundre. Jacques måtte ta med seg papirene usignert, han sa at moren hadde glemt å gjøre det, ble spurt om ingen andre der hjemme hadde kunnet undertegne, svarte nei og forsto av lærerens overraskede uttrykk at dette var et langt mindre vanlig tilfelle enn han inntil da hadde trodd.

Han ble enda mer rådvill av de unge franskmennene som fedrenes yrkeskarrierer tilfeldigvis hadde ført til Alger. Den som ga ham mest hodebry var Georges Didiera , som var

* ha krav på 1 Sic. a vende tilbake til ham ved hans død.

208

blitt knyttet til Jacques på grunn av deres felles kjærlighet til franskundervisningen og litteraturen, og dette utviklet seg etter hvert til et varmt vennskap som Pierre for øvrig betraktet med misunnelse. Didier var sønn av en militær offiser, som var en ivrig praktiserende katolikk. Moren «drev med musikk», søsteren (som Jacques aldri fikk se, men som han drømte søtt om) med broderi og Didier tok, etter hva han sa, sikte på å bli prest. Han var usedvanlig intelligent, og hadde en uforsonlig holdning i alle spørsmål om tro og moral, der hans overbevisning var klippefast. De hadde aldri hørt ham komme med et eneste stygt ord, eller, slik de andre barna med utrettelig fryd gjorde, med hentydninger til kroppens funksjoner eller til forplantningen, som for øvrig langt fra sto så klart for dem som de ga inntrykk av. Da de begynte å bli venner, var det første Didier forsøkte å oppnå av Jacques, at han skulle slutte å bruke banneord. Det var ikke så vanskelig for Jacques å holde, så lenge han var sammen med Didier. Men sammen med de andre vendte han med den største utvungenhet tilbake til dagligspråkets stygge ord. (Her ser vi allerede hvordan hans mangefasetterte natur kommer til syne, den som skulle gjøre så mangt enkelt for ham og gjøre ham i stand til å snakke alle språk, tilpasse seg alle miljøer, spille alle roller unntatt …) I selskap med Didier forsto Jacques hva en gjennomsnittlig fransk familie var for noe. I Frankrike hadde Didiers familie et hus som de reiste til i feriene, han snakket eller skrev uavlatelig til Jacques om dette huset som hadde et loft fullt av gamle kasser der de oppbevarte familiens brev, fotografier og gjenstander.

209

Han kjente besteforeldrenes og oldeforeldrenes historie; en av forfedrene hans hadde vært sjømann ved Trafalgar, og denne lange historien som var levende til stede i hans bevissthet, forsynte ham med eksempler og uttrykk til bruk i hverdagen: «Min bestefar sa alltid at … pappa ønsker at …» og slik kunne han rettferdiggjøre sin strenghet og urokkelige renhet. Når han snakket om Frankrike, sa han: «Vårt fedreland», og allerede på forhånd godtok han alle de ofre dette fedrelandet måtte kreve («din far er død for fedrelandet» sa han til Jacques …), mens for Jacques var dette et helt meningsløst begrep. Han visste at han var fransk og at det medførte et visst antall forpliktelser, men for ham var Frankrike en fraværende størrelse som man påberopte seg, som iblant også påberopte seg deg, litt på samme måte som denne Gud som han hadde hørt snakk om utenfor hjemmet og som, tilsynelatende, var den øverste fordeler av goder og onder, som man ikke kunne påvirke, men som tvert imot rådet fullt og helt over menneskene. Denne følelsen han hadde var desto sterkere hos kvinnene som levde sammen med ham: «Mamma, hva er fedrelandeta?» spurte han en gang. Hun hadde fått det samme engstelige uttrykket som hver gang hun ble spurt om noe hun ikke forsto. «Jeg vet ikke,» sa hun. «Nei.» «Det er Frankrike.» «Å ja!» Hun virket lettet. Men Didier visste derimot godt hva det var; familien sto levende for ham gjennom sine generasjoner, på samme måte som landet der han var født gjennom sin historie. Han var på fornavn med Jeanne d’Arc, og på samme måte var det

a oppdagelsen av fedrelandet i 1940.

210

gode og det onde for ham definert som hans nåværende og fremtidige skjebne. Jacques, og også Pierre, men i mindre grad, følte seg som av et annet slag, uten fortid, uten familiehus, uten et loft stappfullt av brev og bilder. I teorien var de statsborgere i et vagt fedreland der snøen dekket takene mens de selv vokste opp under en uforanderlig og barbarisk sol; de var utstyrt med en nødtørftig moral som for eksempel forbød dem å stjele og påla dem å beskytte mødre og hustruer, men som forholdt seg taus i forhold til en rekke andre spørsmål om kvinner, forholdet til overordnede … (osv.); de var barna Gud ikke kjente og som ikke kjente Gud, ute av stand til å forestille seg et fremtidig liv fordi det nærværende forekom dem hver dag å være uuttømmelig, beskyttet av solens, havets og fattigdommens upartiske guddommer. Den egentlige grunnen til at Jacques ble så knyttet til Didier, var antakelig det gode hjertet til denne gutten som var så full av idealisme, lidenskapelig i sin troskap, (første gang Jacques hørte ordet troskap uttalt (et ord han hadde sett på trykk hundrevis av ganger) var i Didiers munn) og som kunne vise en rørende ømhet. Men en annen grunn var at i Jacques’ øyne var Didier så annerledes; hans sjarm var fullstendig eksotisk og derfor desto mer tiltrekkende, akkurat som Jacques, når han ble eldre, skulle føle seg uimotståelig tiltrukket av utenlandske kvinner. Denne sønnen av en familie, en tradisjon og en religion, fremsto for Jacques som like forførende som de garvede eventyrerne som vender tilbake fra fjerne farvann og som skjuler et fjernt og ubegripelig mysterium. Men den kabylske gjeteren som står og ser på

211

storkene på det nakne og solsvidde fjellet, kan nok drømme hele dagen om dette landet i nord som de kommer fra etter en lang reise, men om kvelden vender han tilbake til sletten med mastikstrærne, til familien med de lange kjortlene og til den fattigslige hytten der han har sine røtter. På samme måte kunne nok Jacques bli beruset av den borgerlige tradisjonens (?) trylledrikk, men i virkeligheten fortsatte han å være knyttet til den som liknet ham mest, nemlig Pierre. Hver morgen klokken kvart over seks (unntatt søndag og torsdag), sprang Jacques ned trappen hjemme, løp ut i fuktigheten om sommeren eller i det kraftige vinterregnet som fikk kappen hans til å ese ut som en svamp; han svingte ved fontenen i Pierres gate, løp opp de to etasjene og banket forsiktig på døren til Pierre. Moren til Pierre, en vakker kvinne med runde former, åpnet døren som førte rett inn i den sparsommelig møblerte spisestuen. Innerst i værelset var det to dører, en på hver side, som førte inn til soveværelsene. Det ene var Pierres; det delte han med moren, mens i det andre sov onklene, to barske jernbanearbeidere, fåmælte og smilende. Når man kom inn i spisestuen, var det et kott til høyre, uten luftning eller lys, og som tjente som kjøkken og toalettrom. Pierre var bestandig forsinket. Han satt ved bordet som var dekket av en voksduk; om vinteren var parafinlampen tent, og i hendene hadde han en stor, glasert leirbolle. Han forsøkte å svelge den kokvarme kaffen med melk som moren nettopp hadde laget i stand til ham, uten å brenne seg. «Blås,» sa hun. Han blåste; han pustet

212

støtvis og Jacques skiftet beinstilling mens han så på hama. Når Pierre var ferdig, måtte han inn på kjøkkenet som var opplyst av et stearinlys. Oppå sinkvasken sto det ferdig et vannglass med en tannbørste på, og på børsten lå det en tykk strime med en spesialtannkrem, fordi han hadde pyoré. Han slengte på seg kappen, ranselen og skyggeluen og i full mundur satte han i gang å pusse tennene hardt og omstendelig, før han spyttet med stor kraft ned i sinkvasken. Apoteklukten av tannkremen blandet seg med lukten av kaffe med melk. Jacques begynte å bli både kvalm og utålmodig, og la ikke skjul på det. Dermed var det ikke sjelden duket for en av disse surmulende episodene som utgjør fundamentet i alle vennskap. I så fall gikk de ned på gaten uten å si et ord og fortsatte helt til trikkeholdeplassen uten å smile. Mens andre ganger løp de leende etter hverandre eller kastet en av ranslene frem og tilbake som om det skulle vært en rugbyball. På trikkeholdeplassen ventet de og kikket etter den røde trikken for å se hvilken av de to eller tre vognførerne som skulle kjøre dem.

De unngikk nemlig bestandig de to tilhengerne, og klatret opp i motorvognen for å komme seg helt forrest. Det var ikke så lett, for sporvognen var full av arbeidere på vei til sentrum, og ranslene deres var hele tiden i veien. Når de sto der fremme, benyttet de sjansen hver gang en passasjer gikk av til å presse seg mot skilleveggen av jern og glass, og mot en høy og smal kasse. På toppen var den utstyrt med et håndtak som ble sveivet i ring rundt en stålplate med relieffer som anga

a skoleskyggeluen.

213

fristillingen, tre andre posisjoner og et femte punkt som markerte reversen. Det var bare vognførerne som hadde lov til å betjene dette håndtaket, og over dem hang et skilt der det sto at de ikke måtte tilsnakkes. I guttenes øyne var de nærmest halvguder. De bar en militæraktig uniform og skyggeluer av semsket skinn, mens de arabiske vognførerne hadde suavluer. De to guttene hadde betegnelser på dem etter utseendet. Det var «den hyggelige lille», som så ut som en førsteelsker med smale skuldre; det var Brunbjørnen, en stor og kraftig araber med tunge ansiktstrekk og som alltid stirret rett fremfor seg; det var dyrevennen, en gammel italiener med fargeløst ansikt og et klart blikk. Han satt krumbøyd over rattet og tilnavnet skyldtes at han nesten hadde stanset hele trikken for å unngå en vimsete hund og en annen gang en hund som uten blygsel gjorde sitt fornødne mellom trikkeskinnene, og så var det Zorro, en stor kjøttpølse av en mann med et ansikt og en bart som liknet på Douglas Fairbanksa. Dyrevennen var også barnas hjertevenn. Men deres dypeste beundring var forbeholdt Brunbjørnen, som sto urokkelig, solid plantet på sine kraftige bein, og kjørte den støyende maskinen i full fart; den enorme venstrehånden hadde et fast grep om trehåndtaket på sveiven, og så snart trafikken tillot det, presset han den opp i øverste posisjon. Den høyre hånden lå årvåkent på det store bremsehjulet til høyre for kassen, klar til å gi hjulet noen kraftige omdreininger mens han trakk håndtaket tilbake i fri og motorvognen ble stående og hvile tungt på skinnene. Det var som

a Snoren og bjellen.

214

regel Brunbjørnen som, enkelte ganger i svingene og i pensene, forårsaket at det lille hjulet ytterst på den lange stangen som var festet med spiralfjær til toppen av motorvognen, mistet taket i den elektriske ledningen som den ble presset mot. Dermed lød det kraftige vibrasjoner fra ledningen og gnistene sprutet. Da sprang konduktøren ut av vognen, fikk fatt i det lange tauet som hang fast i enden av stangen og som automatisk rullet seg sammen i en blykasse bak motorvognen; så dro han av alle krefter for å oppveie styrken fra stålfjæren, fikk trukket stangen bakover og heiste den så langsomt opp igjen, og forsøkte å få stukket ledningen inn i den hule felgen på hjulet, midt i gnistregnet. Guttene hang ut av motorvognen, eller hvis det var vinter, klemte de nesene mot vinduene, og fulgte med i denne operasjonen. Hvis den lyktes, utbasunerte de det høylydt, så vognføreren skulle bli informert uten at de overtrådte forbudet mot å snakke til ham. Men Brunbjørnen forble urokkelig. Han ventet, slik reglementet tilsa, på at konduktøren skulle gi avgangssignalet ved å trekke i snoren som hang bak motorvognen og som utløste en bjelle som var festet foran. Så satte han trikken i gang igjen, uten ytterligere forsiktighetsforanstaltninger. Guttene sto foran og så på det metalliske sporet som strakte seg ut under og over dem; morgenen kunne være regnfull eller strålende; de frydet seg når trikken føk forbi en hestevogn eller når den en stund kjørte om kapp med en prustende bil. På hver holdeplass ble trikken tømt for en del av sin last med arabiske og franske arbeidere, og etter hvert som de nærmet seg sentrum ble den fylt opp med

215

et mer velkledd klientell, og startet opp igjen med et pling i bjellen. Slik tilbakela den hele den halvsirkelen som byen var bygget langs, inntil den plutselig kom frem til havnen og den enorme golfen som strakte seg helt til de blå fjellene ytterst i horisonten. Tre holdeplasser senere var endeholdeplassen, Regjeringsplassen, og der gikk guttene av. Denne plassen var omgitt av trær og hus med søyleganger på tre sider, og i enden lå den hvite moskeen og nedenfor den havneområdet. Midt på plassen sto den steilende rytterstatuen av hertugen av Orléans; når været var klart var den grågrønn, men var det dårlig ble bronsen helt svart og dryppet av regn (og da ble det ufravikelig fortalt at siden skulptøren hadde glemt å lage en av lenkene til bisselet, hadde han tatt livet av seg), og fra hestens hale rant vannet uavlatelig ned i den trange lille hagen med stålgitter rundt som omga monumentet. Resten av plassen var dekket av små og glatte brostein, og så snart barna var ute av trikken skled de av gårde mot Bab-Azoun-gaten som førte dem til gymnaset i løpet av fem minutter.

Bab-Azoun-gaten var en trang gate som ble enda smalere på grunn av alle buegangene på begge sider som hvilte på enorme, firkantete søyler. Det var bare såvidt plass til trikkeskinnene, der et annet sporveisselskap kjørte og knyttet sammen denne bydelen med strøkene som lå lengst oppe i byen. På varme dager lå den dypblå himmelen som et glohett lokk over gaten, og under buegangene var skyggen sval. På regnværsdager var hele gaten omgjort til en trakt av fuktig og glinsende stein. Langs buegangene lå forretningene på rekke og rad, tøyforret-

216

ninger der fasaden var malt i mørke farger og der stablene med lyse stoffer skinte dempet i halvmørket; det var krydderbutikker som duftet av nellik og kaffe, småbutikker der arabiske kjøpmenn solgte bakverk som dryppet av olje og honning, dunkle og dype kafeer der kaffemaskinene putret på denne tiden av døgnet (om kvelden ble de derimot opplyst av grelle lamper og fylt med støyende stemmer, et helt folk av menn som tråkket på sagmuggen som var spredd utover tregulvet og som trengte seg sammen rundt disken som var dekket av glass fylt med melkehvit væske og små skåler fulle av lupinkjerner, ansjoser, selleribiter, oliven, pommes frites og peanøtter), og endelig var det turistbasarene, der man solgte heslige orientalske glassarbeider som lå utstilt i flate montere omgitt av stativer nedlesset av postkort og mauriske skjerf i skrikende farger. En av disse basarene som lå midt i buegangen, ble drevet av en tykk herre som bestandig satt bak utstillingsvinduene, i skyggen eller under det elektriske lyset. Han hadde utstående øyne, var enorm og kritthvit, lik disse dyrene man finner når man snur på steiner eller gamle stubber, og først og fremst var han helt flintskallet. På grunn av dette spesielle trekket hadde skoleguttene gitt ham tilnavnet «flueskøytebanen» og «myggenes velodrom», og de hevdet at når insektene fór over det blanke kraniet, greide de ikke svingen og mistet balansen. Om kvelden hendte det at de fløy som en fugleflokk mot butikken for å se på ham; de ropte den ulykksaliges klengenavn og ved å si «ss-ss-ss» etterliknet de fluene som rutsjet ned. Den tykke kjøpmannen skjelte dem ut; et par ganger hadde han

217

vært dum nok til å tro han kunne ta opp jakten på dem, men hadde måttet gi opp. Plutselig forholdt han seg taus til salven av skrik og hånrop; flere kvelder etter hverandre lot han skrålet bli verre og verre, og til slutt sto de og skrek ham rett opp i ansiktet. Men så en kveld spratt noen arabiske ungdommer som kjøpmannen hadde betalt, frem fra søylene der de hadde gjemt seg og tok opp jakten på guttene. Det var bare takket være deres usedvanlige kjapphet at Jacques og Pierre slapp unna den kvelden. Jacques fikk et slag mot bakhodet, og da han var kommet seg over den første forskrekkelsen, klarte han å stikke av fra fienden. Men to, tre av kameratene deres fikk seg en skikkelig omgang. Etterpå pønsket skoleguttene på hvordan de skulle få rasert butikken og uskadeliggjort dens innehaver, men i praksis ble disse dystre planene aldri fulgt opp; de sluttet å forfølge offeret og fikk for vane å holde seg fromt på motsatt fortau. «Vi trakk oss,» sa Jacques bittert. «Når alt kommer til alt,» svarte Pierre, «gjorde vi noe galt.» «Vi gjorde noe galt og vi er redde for å få juling.» Senere skulle han tenke på denne historien når han (for alvor) skjønte at menneskene nok foregir å respektere lover og regler, mens de i virkeligheten bare bøyer seg for rå makt.a

Midtveis utvidet Bab-Azoun-gaten seg og på den ene siden forsvant buegangene for å gi plass til Sainte Victoire-kirken. Denne kirken lå på et sted der det tidligere hadde vært en moské. På den hvitkalkede fasaden var det hult ut et slags offertorium som alltid var dekket med blomster. Utover det

a han som de andre.

218

brede fortauet sto blomsterhandlerne som allerede hadde stilt opp varene på den tiden da barna kom forbi, og som alt etter årstiden tilbød mektige buketter med sverdliljer, nelliker, roser eller anemoner, stappet ned i kjempestore hermetikkbokser, der den øverste kanten var helt rusten av alt vannet som uavlatelig ble sprutet utover blomstene. På det samme fortauet lå det også en liten forretning der det ble solgt arabiske frityrboller, og som i virkeligheten bare var et avlukke der det knapt var plass til så mye som tre menn. I den ene veggen i avlukket var det hult ut et ildsted som var dekket av blå og hvite fliser, og der sydet det i en kjempemessig gryte med kokende olje. Foran ildstedet satt en merkverdig personasje med vide, arabiske bukser i skredderstilling; på varme dager og til varme tider var overkroppen halvnaken, ellers var han iført en europeisk jakke som var lukket i halsen med en stor sikkerhetsnål. Med sitt glattbarberte hode, magre ansikt og tannløse munn så han ut som en Gandhi, minus brillene, og med en hullskje i rød emalje i den ene hånden voktet han på de runde bollene som putret i oljen. Når en bolle var ferdig, det vil si når den utvendig var gyllen mens den usedvanlig lette deigen inni samtidig var klar og sprø (som en gjennomsiktig pomme frite), stakk han forsiktig skjeen under bollen, trakk den hurtig opp fra oljen og lot den dryppe av seg over gryten mens han ristet skjeen tre, fire ganger. Så la han bollen foran seg på et stativ som var beskyttet av glass og som besto av hullete hyller der det allerede lå oppstilt, på den ene siden de avlange semuljebollene med honning som allerede var ferdige, på den

219

andre siden de flate og runde frityrbollenea. Pierre og Jacques var ville etter disse bakverkene, og skulle en av dem helt unntaksvis ha litt penger, tok de seg tid til å stanse, motta smultbollen i et tynt papir som oljen øyeblikkelig gjorde helt gjennomsiktig, eller semuljebollen som kjøpmannen først hadde dyppet i et spann som sto ved siden av ham, ved ovnen, og som var full av mørk honning der det fløt et dryss av frityrbollesmuler. Guttene tok imot disse lekkeriene og proppet dem i seg mens de fortsatte å løpe til skolen, med overkroppen og hodet bøyet forover for ikke å skitne til klærne.

Det var foran Sainte-Victoire-kirken at svalenes avreise fant sted, like etter sommerferien. Over gaten, som var litt bredere på dette stedet, var det nemlig spent et stort antall elektrisitetsledninger og til og med høyspentkabler som tidligere var blitt brukt til trikkene og som ikke var blitt fjernet etter at de var gått ut av bruk. Så snart det begynte å bli kaldt, et relativt begrep forresten, siden det aldri var frost, men absolutt merkbart kjølig etter måneder med blytung varme, dukket svaleneb opp i Bab-Azoun-gaten. Vanligvis fløy de over boulevardene ved havet, over plassen foran gymnaset eller på himmelen over fattigkvarterene, og med et gjennomtrengende skrik kunne de sikte seg inn mot en fiken, et eller annet avfall som fløt i havet eller en fersk lort. De dukket først opp enkeltvis i den smale Bab-Azoun-gaten og fløy lavt mot trikkene, inntil de med ett skjøt i været og forsvant mot himmelen over husene.

a Zlabias, Makroud. b Se på spurvene i Algerie beskrevet av Grenier.

220

Plutselig en dag var det tusenvis av dem på alle ledningene på Sainte-Victoire-plassen. De satt sammentrengt på hustakene, nikket med hodet over den lille halvsvarte halsen, flyttet forsiktig på beina og ristet med stjerten så det skulle bli plass til en nykommer, og dekket fortauet med små, askeaktige lorter. Til sammen dannet de et dumpt skvalder, ispedd korte kaklelyder, en uopphørlig rådslagning som helt fra morgenen av hadde spredt seg over gaten, og som økte og etter hvert ble øredøvende når kvelden kom og barna løp for å ta trikken hjem. Og så, på et usynlig signal, opphørte det plutselig; tusenvis av små hoder og svarte og hvite stjerter trakk seg inn i de sovende fuglene. I to eller tre dager kom de fra hele Sahelområdet, og iblant også lenger fra; de ankom i lette små flokker, forsøkte å slå seg ned mellom dem som allerede var ankommet, og litt etter litt installerte de seg på gesimsene langs gaten, på begge sider av hovedmøtestedet; lyden av vingeslag økte og økte over hodene på alle som var ute og spaserte, og kvitringen endte med å bli fullstendig øredøvende. Og så en morgen, like plutselig, var gaten tom. Om natten, like før morgengry, hadde fuglene fløyet sydover i samlet flokk. For barna betød dette at vinteren begynte, lenge før tiden, for for dem var det ikke sommer uten at man hørte svalenes gjennomtrengende skrik fra aftenhimmelen som fremdeles var varm.

Til slutt endte Bab-Azoun-gaten i en stor plass, der gymnaset og militærforlegningen ruvet på hver sin side. Gymnaset vendte ryggen mot den arabiske bydelen, hvis svingete og fuktige gater begynte å klatre oppover åssiden akkurat der. Mili-

221

tærforlegningen vendte ryggen mot havet. Bakenfor gymnaset begynte Marengo-parken; bak militærforlegningen lå den fattige og halvspanske bydelen Bab-el-Oued. Noen minutter før kvart over syv, etter at de hadde forsert trappene i all hast, fulgte Pierre og Jacques strømmen av barn inn gjennom portnerens lille inngangsdør, ved siden av hovedporten. De kom frem til den store hovedtrappen som hele veien var dekorert med skolens diplomer og lister over fortjenstfulle elever, og sprang opp så fort de kunne for å komme opp på avsatsen, der trappen videre oppover i etasjene tok av til venstre, adskilt fra den store skolegården med et galleri med glassruter. Der oppe fikk de øye på Neshornet som gjemte seg bak en søyle for å avsløre dem som kom for sent. (Neshornet var inspektør; han var korsikaner, liten og nervøs, og tilnavnet hadde han fått takket være en bart som så ut som huggtenner). Dermed begynte et annet liv.

På grunn av deres «familiesituasjon» hadde Pierre og Jacques fått tildelt friplass med halvpensjon. Det innebar at de var på skolen hele dagen, og spiste i spisesalen. Undervisningen begynte klokken 8 eller 9, ettersom hvilken dag det var, men internatelevene fikk frokost klokken kvart over syv, og elevene med halvpensjon hadde også rett til dette. De to guttenes familier hadde aldri kunnet forestille seg at man kunne avstå fra noen som helst rettighet, når man hadde så få. Dermed var Jacques og Pierre blant de ytterst få elevene som kom utenfra klokken kvart over syv til den store og runde, hvitmalte spisesalen der de halvvåkne internatelevene allerede holdt på å

222

benke seg ved de lange sinkbelagte bordene, foran store drikkeboller og enorme kurver der det lå hauger med tykke, tørre brødskiver. Guttene som serverte var stort sett arabere; de var kledd i lange forklær i tykt lerretsstoff, og gikk mellom radene mens de bar på store kaffekanner med bøyd tut som en gang hadde vært blanke, og skjenket bollene fulle med en kokende drikk som inneholdt mer sikori enn kaffe. Da guttene hadde utøvet denne sin rett, kunne de et kvarter senere gå til biblioteket der en ordensvakt, som selv var internatelev, passet på mens de gikk igjennom leksene før undervisningen begynte. Den store forskjellen fra barneskolen var antall lærere. Monsieur Bernard visste alt og underviste i alt han kunne på samme måte. På gymnaset var det forskjellige lærere fra fag til fag og undervisningsmetodene skiftet med lærerne.a Det ble mulig å sammenlikne; det vil si at man måtte velge mellom dem man likte og dem man ikke likte. I den forstand er barneskolelæreren mer som en far; han tar nesten hele hans plass; som en far er han ikke til å unngå, og er en del av livets nødvendighet. Dermed blir det ikke anledning til å lure på om man liker ham eller ikke. Som regel elsker man ham fordi man er fullstendig avhengig av ham. Men hvis barnet av en eller annen grunn ikke skulle elske ham, er avhengigheten og nødvendigheten der likefullt, og det er ikke så ulikt kjærlighet. På gymnaset derimot var lærerne mer som disse onklene man kan velge mellom. Først og fremst kunne man la være å like dem, og

a Monsieur Bernard var elsket og beundret. Gymnaslæreren var i beste fall beundret, man våget ikke elske ham.

223

det var spesielt én, en fysikklærer som var usedvanlig elegant i tøyet, men autoritær og grov i munnbruken, som hverken Jacques eller Pierre kunne «tåle», selv om de i årenes løp skulle støte på ham to eller tre ganger. Den som hadde størst sjanse for å bli likt, var fransklæreren, som guttene så mer til enn de andre, og Jacques og Pierre ble faktisk knyttet til hama på nesten alle klassetrinn, men allikevel ble han aldri noen støtte for dem, for han visste ingen ting om dem og så snart skoletimen var over, forsvant han til et ukjent liv, og det gjorde de også, siden de reiste til dette fjerne strøket der det ikke var noen som helst mulighet for at en gymnaslærer slo seg ned, noe som var så meget tydeligere ettersom de aldri møtte noen, hverken lærere eller elever, på trikkelinjen deres. Det var de røde trikkene (C.F.R.A.) som betjente de lavereliggende strøkene i byen, mens de bydelene som lå høyere oppe, og som hadde ry på seg for å være penere, derimot ble betjent av et annet sporveisselskap, med grønne vogner, T.A. T.A.-vognene kjørte for øvrig helt frem til gymnaset, mens C.F.R.A.-vognene stanset på Regjeringsplassen og man [ ]1 til gymnaset nedenfra. Så når skoledagen var over, følte de to guttene adskillelsen allerede ved skoleporten, eller et lite stykke lenger borte, på Regjeringsplassen, når de forlot den glade venneflokken og gikk bort til de røde trikkevognene som kjørte mot de fattigste bydelene. Og det var først og fremst adskillelse de opplevde, ikke underlegenhet. De kom fra et annet sted; det var alt.

a si hvem? utvikle videre? 1 Et uleselig ord.

224

Men i løpet av skoledagen var denne adskillelsen utvisket. Skoleforklærne kunne være mer eller mindre elegante, men de liknet på hverandre. Det som tellet, var å være skarp i timene og sprek i friminuttene. Og i disse to konkurransene var ikke de to guttene de dårligste. De hadde fått en grundig opplæring på barneskolen; den ga dem et fortrinn som plasserte dem i teten allerede i sjette klasse. De var trygge i rettskrivning, stø i regning; de hadde en veltrent hukommelse og ikke minst var de blitt innskjerpet en [ ]1 respekt for all slags kunnskap, og i alle fall i begynnelsen av studiene var dette velsignede attributter. Hadde ikke Jacques vært så urolig, noe som stadig forhindret ham i å figurere på skolens æreslister, og dersom Pierre hadde gjort det skarpere i latin, ville de vært garanterte seierherrer. Men i alle tilfelle ble de oppmuntret av lærerne, og de nøt stor respekt. Når det gjaldt lek, dreide det seg først og fremst om fotball, og allerede i de første frikvarterene oppdaget Jacques dette som skulle være hans lidenskap i en årrekke. De spilte fotball i frikvarteret som fulgte etter middagen i spisesalen, og i den fritimen som internatelevene, halvpensjonærene og de elevene som skulle gjøre lekser under skolens oppsyn, hadde etter at undervisningen var avsluttet klokken fire. I denne timen fikk guttene litt mat og kunne hvile seg før lekselesingen, som varte i to timer.a Det kom ikke på tale for Jacques å spise. Sammen med de fotballfrelste styrtet han ut på den sementerte skoleplassen som var omgitt på

1 Et uleselig ord. a færre barn i skolegården på grunn av alle som gikk hjem.

225

alle fire sider av bueganger med store søyler (der duksene og dydsmønstrene gikk og konverserte); på hver side sto det fire eller fem grønne benker, og plassen var også beplantet med store fikentrær som var beskyttet av et jerngelender. De to lagene delte plassen mellom seg; målvaktene stilte seg opp i hver sin ende mellom søylene, og en stor ball i myk gummi ble plassert i midten. De hadde ingen dommer, og ved første avspark var ropene og løpingen i gang. I dette spillet oppnådde Jacques, som allerede snakket som en jevnbyrdig med de beste elevene i klassen, å bli respektert og likt også av de dårligste, som himmelen ofte hadde utrustet med kraftige bein og en utrettelig kondisjon i stedet for et skarpt hode. Der skilte han for første gang lag med Pierre, som ikke spilte, selv om han langt fra var noen kløne. Han ble sartere og vokste raskere enn Jacques; han ble lysere også; det var som om transplantasjonen ikke lyktes så godt på hama. Det tok tid før Jacques strakte seg i været, noe som ga ham yndige klengenavn som «krypdyret» eller «rumpetrollet». Men han brød seg ikke om det; han sprang uavlatelig med ballen ved foten, for å unngå i tur og orden trær og motstandere, og følte seg som skolegårdens og livets konge. Når klokken klang for å markere at fritimen var over og lekselesingen begynte, falt han bokstavelig talt fra himmelen; han ble stående rett opp og ned på betongen, hev etter pusten og svettet, og raste over at timen gikk så fort. Litt etter litt fikk han tilbake bevisstheten om tiden, løp mot kameratene som sto oppstilt, og tørket svetten av ansiktet med

a utvikle mer.

226

baksiden av ermet, plutselig grepet av angst ved tanken på at spikrene under sålen var blitt slitt. Han begynte lekselesingen med en redselslagen granskning av skoene; han forsøkte å vurdere forskjellen fra dagen før og hvor mye spikrene skinte, og ble beroliget over at det nettopp var så vanskelig å vurdere graden av slitasje. Unntakene var når en eller annen uopprettelig skade, som en åpen såle, et revnet overlær eller en vridd hæl ikke etterlot noen tvil om hvilken mottakelse han ville få hjemme; da svelget han tappert og i løpet av de to timene med lekselesing forsøkte han å opprette skaden ved å arbeide ekstra iherdig, men allikevel, og til tross for alle hans anstrengelser, fylte frykten for slagene ham med en skjebnesvanger distraksjon. Denne siste timen var for øvrig også den som virket lengst. For det første fordi det var en dobbelttime. Den fant dessuten sted mens det var mørkt, eller mens det begynte å mørkne. De store vinduene vendte ut mot Marengo-parken. Rundt Jacques og Pierre satt elevene side ved side, og alle var mer stille enn vanlig; de var trette av å arbeide og av å leke, og oppslukt av dagens siste oppgaver. Især på slutten av året senket natten seg over de store trærne, over blomsterhagene og klyngene av banantrær i parken. Himmelen ble grønnere og grønnere; den spilte seg ut mens støyen fra byen ble fjernere og mer dempet. Når det var svært varmt og et av vinduene ble stående halvåpent, kunne man høre de siste svalene som kvitret over hagen, og duften av sjasmin og fra store mangoliatrær kom og druknet selv de sureste og beskeste luktene fra blekk og linjaler. Med et merkelig vemod drømte Jacques seg bort,

227

helt til den unge ordensvakten, som selv forberedte et arbeid for Universitetet, manet ham til arbeid. De måtte vente til det ringte ut for siste gang. aKlokken syv stormet de ut fra gymnaset, og løp i høyrøstede små flokker gjennom Bab-Azoun-gaten, der alle forretningene lyste og fortauene var så fulle av mennesker under buegangene at de av og til måtte løpe midt i gaten, mellom trikkesporene, inntil de fikk øye på en trikk og kastet seg inn mellom buegangene igjen. Slik fortsatte de helt til Regjeringsplassen åpnet seg foran dem. Rundt hele plassen lyste det fra bodene og salgshyllene til de arabiske kjøpmennene, som var opplyst av disse acetylenlampene som guttene elsket lukten av. De stappfulle røde trikkene ventet allerede. Om morgenen var det færre mennesker, men om kvelden måtte guttene av og til stå på stigbrettet til tilhengerne, noe som var både forbudt og godtatt. Der sto de helt til noen passasjerer gikk av på en holdeplass; da presset guttene seg innover i menneskemengden, hver for seg og uten å kunne snakke sammen, og albuet seg vei for å nå frem til et av rekkverkene der man kunne stå og se utover den mørke havnen hvor store lasteskip avtegnet sine lys mot himmelens og havets mørke, og liknet på restene av utbrente leiegårder der det ennå ulmer i glørne. De store og opplyste trikkene passerte med mye støy fjellsiden over sjøen; så dukket de innover i landet og kjørte mellom hus som stadig ble mer og mer fattigslige helt til Belcourt-bydelen, der de tok avskjed og Jacques gikk opp trappene som aldri var

a pederastenes angrep.

228

opplyst, til den runde parafinlampen som lyste opp over voksduken og stolene rundt bordet, mens det var mørkt i resten av værelset, der Catherine Cormery sto ved buffeten for å finne dekketøy mens bestemoren sto på kjøkkenet og varmet opp middagsrestene fra tidligere på dagen og storebroren satt ved et hjørne av bordet og leste en spenningsroman. Iblant måtte han stikke ned til den mosabittiske kolonialhandleren for å kjøpe salt eller en kvart kilo smør som manglet i siste liten, eller hente onkel Ernest som sto og utbredte seg hos Gaby, på kafeen. Klokken åtte spiste de, i taushet, med mindre onkelen fortalte en eller annen uklar historie som han selv lo høyt av, men det var aldri snakk om gymnaset, unntatt når bestemoren spurte Jacques om han fikk gode karakterer. Da svarte han ja og ingen snakket mer om det, og moren spurte ham ikke om noe; hun ristet på hodet og så på ham med sine milde øyne når han innrømmet at han hadde fått gode karakterer, men hun var alltid taus og litt bortvendt. «Bare sitt,» sa hun til sin mor; «jeg skal hente osten», og så sa hun ikke mer før måltidet var slutt og hun reiste seg for å ta av bordet. «Hjelp moren din,» sa bestemoren fordi han grep Pardaillan og begynte å lese begjærlig. Han hjalp til og kom tilbake under lampen, og la den store boken som fortalte om dueller og heltemot på den blanke og nakne voksduken, mens moren trakk en stol bort fra lampelyset. Om vinteren satte hun seg ved vinduet, om sommeren på balkongen, og her betraktet hun trikkene, bilene og fotgjengerne som gradvis ble færre og færrea. Det var

a Lucien – 14 EPS – 16 Forsikringer.

229

også bestemoren som sa til Jacques at han måtte legge seg, for han skulle opp klokken halv seks morgenen etter, og han kysset først henne godnatt, så onkelen og til slutt moren, som ga ham et ømt og fraværende kyss før hun gjeninntok sin stilling i halvmørket, med blikket fortapt mot gaten og strømmen av liv som utrettelig drev forbi nedenfor hennes plass på bredden, mens sønnen utrettelig og med en klump i halsen så på henne der hun satt i skyggen, så på den magre og krummede ryggen, full av en uklar angst ved en ulykke han ikke kunne forstå.