52 minute read

Étienne

På en måte var hun fjernere fra livet enn broren Ernest1, som bodde sammen med dem. Han var på sin side stokk døv, og uttrykte seg ved hjelp av bevegelser og onomatopoeitiske lyder i tillegg til de hundre ordene han behersket. Men Ernest, som de ikke hadde kunnet sette i arbeid da han var barn, hadde hatt en viss befatning med skolevesenet og hadde lært seg bokstavene. Han gikk iblant på kino, og kom tilbake med gjenfortellinger som alltid var like forbløffende for dem som selv hadde sett filmen, for han hadde en fantasi som var rik nok til å kompensere for hans uvitenhet. For øvrig var han skarpsindig og lur, med en slags instinktiv intelligens som gjorde det mulig for ham å bevege seg i en verden og blant mennesker som for ham var og forble tause. Den samme intelligensen gjorde at han daglig fordypet seg i avisen, der han leste overskriftene, noe som ga ham en viss forestilling om verdens gang. «Hitler,» sa han for eksempel til Jacques da han var blitt

1 Snart kalt Ernest, snart Étienne, det dreier seg hele tiden om den samme: onkelen til Jacques.

103

voksen, «ikke bra, vel?» Nei, det var ikke bra. «Tyskere, alltid de samme,» tilføyet onkelen. Nei det var ikke det. «Ja, noen er bra,» vedgikk onkelen, «men Hitler, ikke bra.» Og umiddelbart etterpå tok sansen for komiske poeng overhånd: «Levy (det var manufakturhandleren på den andre siden av gaten), han er redd.» Og han brøt ut i latter. Jacques forsøkte å forklare. Onkelen ble alvorlig igjen: «Ja. Hvorfor vil han gjøre jødene vondt? De er som andre.»

Han hadde bestandig vært glad i Jacques, på sin måte. Han beundret de gode resultatene hans på skolen. Og han strøk over guttens hode med den harde hånden som verktøyet og det tunge arbeidet hadde dekket med et hornaktig skall: «Godt hode på ham.» Og deretter slo han sitt eget hode med den tunge knyttneven, «Sta, men godt.» Iblant tilføyet han: «Som faren sin.» En gang hadde Jacques benyttet anledningen til å spørre om faren var intelligent. «Faren din, sta i hodet. Gjorde alltid det han ville. Moren din ja, ja, alltid.» Jacques hadde ikke fått mer ut av ham. Men da Jacques var barn, tok Ernest ham ofte med ut. Han hadde en styrke og en livskraft som ikke lot seg uttrykke gjennom språket eller gjennom det sosiale livs kompliserte forhold, men som eksploderte i hans fysikk og i sanseapparatet. Allerede om morgenen, når han ble ristet ut av sin innelukkede, døve søvn, reiste han seg forvirret opp og ropte: «Hå, hå,» som et forhistorisk dyr som hver dag våkner opp i en fremmed og fiendtlig verden. Men når han først var våken, var det kroppen og kroppens funksjoner som sikret ham tryggheten på jorden. Selv om han hadde et

104

slitsomt yrke som tønnemaker, elsket han å svømme og å gå på jakt. Allerede da Jacques var ganske litena, tok han ham med på stranden ved Sablettes, tok ham på ryggen og ga seg straks bølgene i vold, med enkle, men kraftige svømmetak. Han utstøtte uartikulerte skrik som først uttrykte overraskelse over at vannet var så kaldt, etter hvert glede over å være uti eller ergrelse over en uventet bølge. Fra tid til annen spurte han: «Er du redd?» Ja, Jacques var redd, men han sa det ikke, han var altfor fascinert av denne ensomheten de befant seg i, mellom himmelen og jorden som var like endeløse begge to, og når han snudde seg, så stranden ut som en usynlig strek og han kjente en fryktelig angst stige opp fra magen. Med begynnende panikk forestilte han seg det mørke og uendelige dypet der nede og hvordan han ville synke som en stein hvis onkelen slapp ham. Han tok et ekstra godt tak om den kraftige nakken til onkelen. «Er du redd?» spurte han straks. «Nei, men nå kan du dra tilbake.» Og onkelen adlød, dreiet om, pustet litt og svømte innover igjen med like stø kurs som når han hadde fast grunn under føttene. Vel oppe på stranden hadde han ikke engang fått igjen pusten før han begynte å tørke Jacques iherdig, mens han utstøtte høye latterbrøl. Så, etter å ha snudd seg for å late vannet med stor begeistring, lovpriste han sin velfungerende blære ved å klappe seg på magen med ordene «godt, godt» som han lot ledsage enhver behagelig fornemmelse, enten det dreiet seg om inntak av føde eller det motsatte, og som han hver gang henledet oppmerksomheten på med den

a 9 år

105

samme uskyld, bestandig like ivrig etter å dele denne gleden med sine nærmeste. Ved spisebordet førte dette gjerne til protester fra bestemoren, som nok tillot at man snakket om slike ting og som også snakket om dem selv, men «ikke ved bordet», som hun sa, selv om hun tolererte ablegøyene hans med vannmelonen. Denne frukten, som Ernest elsket, er nemlig kjent for sin vanndrivende virkning, og når han skulle til å spise den, sendte han bestemoren lure og lattermilde øyekast, utstøtte forskjellige rislende, slafsende og smattende lyder, og etter de første munnfullene som han spiste rett fra skallet, utførte han et helt mimespill der hånden flere ganger viste dem den veien den vakre røde og hvite frukten skulle tilbakelegge fra munnen og ned til kjønnsorganet, mens ansiktet frydet seg med grimaser og øyekast fulgt av ordene «godt, godt. Det renser. Godt, godt», som var så uimotståelige at alle brast i latter. Den samme paradisiske uskylden gjorde at han tilla sine forskjellige forbigående plager uforholdsmessig stor betydning. Han rynket brynene og vendte blikket innover, som om han gransket sine indre organers mystiske mørke. Han klaget over at han hadde vondt i «noe», med svært skiftende stedsangivelse, og at han hadde en «klump» som forflyttet seg rundt i hele kroppen. Senere, da Jacques var begynt på gymnaset og ut fra overbevisningen om at det fantes en vitenskap som var gyldig for alle mennesker, spurte han ham ut og pekte på korsryggen: «Der stikker det,» sa han, «er det farlig?» Nei, det var ingen ting, og han dro lettet av gårde, gikk ned trappen med raske skritt og møtte vennene sine på kafeene i strøket, ved trebordene

106

og sinkdisken, der det luktet anisbrennevin og sagmugg og der Jacques av og til måtte hente ham ved middagstider. Og Jacques fant til sin forbauselse den døvstumme onkelen ved disken, omgitt av en flokk venner som lo av hans vidløftige beretninger. Og det var slett ikke noen spottende latter, for Ernest var elsket av sine venner, på grunn av sitt gode humør og sin gavmildhet.abcd

Det merket Jacques ikke minst når onkelen tok ham med

a sparepengene han ga til Jacques. b Han var middels høy, litt hjulbeint, ryggen var litt lut under et tykt skall av muskler, og selv om han var slank, ga han et inntrykk av usedvanlig mannlig kraft. Men ansiktet holdt seg, og skulle holde seg lenge, ungguttaktig, smalt, regelmessig litt [Et overstrøket ord] med de samme vakre brune øynene som søsteren, en helt rett nese, et nakent parti over øynene, en regelmessig hake, vakkert, tett, nei litt bølget hår. Denne fysiske skjønnheten forklarte at til tross for sitt handikap hadde han hatt noen eventyr, de kunne aldri resultere i ekteskap og måtte nødvendigvis være av kort varighet, men de var iblant farget av det som det er vanlig å kalle kjærlighet. Som for eksempel forholdet han hadde til konen til en av strøkets kaféverter. Det hendte at han tok med seg Jacques på lørdagskveldene til konsert på Bresson-plassen som vendte ut mot havet, der spilte militærorkestret i musikkpaviljongen Les cloches de Corneville, eller noen sanger fra Lakmé. Og Ernest var helgepyntet og gikk omkring i folkemengden som beveget seg i mørket rundt ( ), og han passet på stadig å møte kafévertens hustru som var kledt i silke og de vekslet varme smil, mens ektemannen av og til kom med noen vennlige ord til Ernest som vel aldri hadde stått for ham som noen mulig rival. c vaskeriet, mouna [ord som er innringet av forfatteren]. d stranden, hvite trebiter, korkene, de eroderte glasskårene … korkpinnene.

107

på jakt sammen med vennene sine, som alle var tønnemakere, bryggesjauere eller jernbanearbeidere. De sto opp ved morgengry. Jacques hadde til oppgave å vekke onkelen, som sov i spisestuen og som ingen vekkerklokke i verden ville klare å rive løs fra søvnen. Men Jacques skvatt opp av ringingen; broren snudde seg og gryntet i sengen, og moren, som lå i den andre sengen, rørte litt på seg, men våknet ikke. Han sto stille opp, tente en fyrstikk og fikk lys i den lille parafinlampen som sto på nattbordet mellom de to sengene. (Ja! Innredningen i dette værelset: to jernsenger, en smal, hvor moren sov, en dobbeltseng, der de to guttene sov. Et nattbord mellom de to sengene og rett overfor nattbordet, et skap med speil. Det var ett vindu i værelset, som vendte ut mot gården, ved fotenden av morens seng. Under dette vinduet sto det en stor kurvkoffert som var dekket av et vevet teppe. Så lenge Jacques hadde vært liten, hadde han måttet stå på kne på kofferten for å få lukket persiennene foran vinduet. Og altså, ingen stol.) Så gikk han inn i spiststuen, rystet i onkelen som brummet og stirret skrekkslagen på lampen som hang over øynene på ham, før han til slutt kom til seg selv. De kledde på seg. Jacques varmet en kaffeslant på kjøkkenet, på det lille spritblusset, mens onkelen gjorde i stand jaktsekkene som skulle fylles med mat. En ost, spansk kjøttpølse, tomater med salt og pepper og et halvt brød som var delt i to og fylt med en stor omelett som bestemoren hadde laget i stand. Så gikk onkelen en siste gang over det dobbeltløpte haglgeværet og patronene, som det for øvrig hadde vært en stor seremoni omkring kvel-

108

den før. Etter middag hadde de tatt av bordet og vasket voksduken grundig. Onkelen hadde satt seg ved den ene enden av bordet, meget alvorlig hadde han lagt alle delene til geværet foran seg, og i lyset fra den store parafinlampen som hang ned fra taket, hadde han oljet dem omhyggelig. Jacques satt på den andre siden og ventet på at det skulle bli hans tur. Det gjorde hunden Brillant også. For onkelen hadde en hund, en setterbastard som alltid var like snill, som ikke kunne gjøre en flue fortred og beviset på det var at når den klarte å fange en i luften, skyndte den seg å spytte den ut igjen med et uttrykk av vemmelse, mens den viftet med tungen og slafset med leppene. Ernest og hunden hans var uadskillelige og de levde i den skjønneste forening. Man kunne ikke annet enn å tenke på et ektepar (og hvis noen skulle innvende at denne sammenlikningen er nedsettende, må vedkommende enten være ukjent med hunder, eller mislike dem). Hunden viste mannen lydighet og kjærlighet, mens mannen til gjengjeld gjorde alt for å ta godt vare på den. De levde sammen og forlot hverandre aldri, de sov sammen (mannen på divanen i spisestuen, hunden på et usselt fotteppe som var så slitt at det bare var tråder igjen av det), de gikk på arbeid sammen (hunden lå og sov i en sponseng som var spesiallaget for den og som sto under høvelbenken i verkstedet), de gikk på kafé sammen, og der, mellom beina på sin eier, ventet hunden tålmodig på at fortellingene hans skulle ta slutt. De samtalte med lyder og trivdes med hverandres lukter. Man måtte ikke finne på å si til Ernest at hunden hans, som sjelden ble vasket, luktet

109

stramt, særlig hvis det hadde regnet. «Kjenner ingen lukt på ham,» sa han, og så snuste han kjærlig inn i hundens store og skjelvende ører. Jakten var det absolutte høydepunktet for dem begge, deres kongelige adspredelse. Ernest behøvde bare ta frem jaktsekken, så satte hunden i et vilt løp gjennom den lille spisestuen så halen dasket borti buffeten og stolene sto og vippet. Ernest lo: «Han forstår. Han forstår.» Så roet han den ned og den kom og la snuten på bordet og fulgte med på de omstendelige forberedelsene mens den fra tid til annen avga et forsiktig gjesp, men uten at den forlot denne vidunderlige forestillingen før den var avsluttet.ab

Da geværet var satt sammen igjen, sendte onkelen det over til Jacques. Han tok imot det med den største respekt og, utstyrt med en gammel ullfille, pusset han løpene så de skinte. I mellomtiden gjorde onkelen i stand patronene. Han la frem fargete patronhylser, med endestykker i kobber. De lå i en pose, og opp av den trakk han også noen slags metallflasker, som så ut som feltflasker i fasongen, og de inneholdt krutt, blyhagl og patronkrager i brun filt. Han fylte omhyggelig hylsene med krutt og filt. Så tok han frem en liten maskin som han puttet hylsene inni, den hadde et lite jernstykke som presset innholdet i hylsene sammen. Etter hvert som patronene var ferdige, ga Ernest dem én etter én til Jacques som la dem andektig ned i patronbeltet. Avgangssignalet om morgenen var når Ernest rullet det tunge patronbeltet rundt livet, som

a jakt? kan utelates. b boken må være fylt av gjenstander og sanselighet.

110

var blitt dobbelt så tykt av to lag gensere. Jacques knyttet det bakpå ryggen hans og Brillant, som hadde løpt lydløst frem og tilbake siden de sto opp, dressert som den var til å styre sin glede så den ikke skulle vekke noen, men som åndet sin opphisselse på alle gjenstander den kom i nærheten av, hoppet opp og satte labbene mot brystet på sin herre, og strakte halsen og ryggen for å få slikket hele dette ansiktet som den elsket så høyt.

Så skyndte de seg til jernbanestasjonen i Agha. Nattemørket begynte å lette og det duftet allerede fra fikentrærne. Hunden løp for full fart i forveien, dens stormende sikksakkløp endte av og til med at den skled på fortauene som ennå var våte av nattens fuktighet. Da kom den straks tilbake, tydelig redd for å miste dem av syne. Étienne bar geværet opp ned, i et futteral av kraftig seilduk, og han hadde også sekk og jakttaske. Jacques gikk med hendene i lommene på kortbuksene og en stor taske i bandolær. På stasjonen var kameratene allerede på plass, med hunder som aldri forlot eierne uten for å ta noen raske inspeksjonsrunder under halene på sine artsfrender. Det var Daniel og Pierrea, de to vennene som var arbeidskameratene til Ernest fra tønneverkstedet. Daniel var alltid munter og full av pågangsmot, Pierre mer alvorlig, mer systematisk og alltid full av synspunkter og kloke formeninger om mennesker og ting. Det var også Georges, som arbeidet på gassverket, men som fra tid til annen også deltok i noen boksekamper som ga ham en liten ekstrainntekt. Ofte var det

a pass på, skift fornavn.

111

et par, tre stykker til med, skikkelige karer alle sammen, i alle fall ved denne anledningen, fordi de var lykkelige over å slippe unna for en dag, fra verkstedet, fra trange og overfylte leiligheter, kanskje også fra konen, fulle av denne utvungne og åpenhjertige lystigheten som er så typisk for menn som treffes for en kort og voldsom gledesstund. De klatret kvikt inn i en av disse togvognene der hver kupé har utgang direkte til stigbrettet, sendte opp sekkene, fikk hundene til å klatre inn og satte seg, lykkelige over å sitte side ved side og kjenne varmen fra hverandre. Disse søndagene lærte Jacques at det var godt å være sammen med menn og at dette samholdet hadde mye å gi. Toget ristet og med små rykk fikk det etter hvert opp farten. Innimellom kom det et kort støt i den søvnige fløyten. De kjørte over et stykke av Sahel, og allerede ved de første markene ble disse sterke og støyende mennene merkelig stille. De ble sittende og se på morgengryet over markene som var så omhyggelig dyrket og der morgentåken lå skrått over de tørre sivhekkene som avgrenset jordene. Fra tid til annen gled en klynge trær forbi vinduet, sammen med den hvitkalkede gården som de beskyttet og der alt sov. En fugl ble jaget opp fra skjulestedet sitt i grøften nedenfor togskinnene, den steg opp på høyde med dem, og fløy deretter i samme retning som toget som om den forsøkte å fly om kapp med det, helt til den plutselig snudde og fløy på tvers av toget og da så det ut som om den var blitt kastet ut fra vindusruten og slynget bakover av luftdraget. Den grønne horisonten ble svakt rosa for så plutselig å bli rød, solen sto opp og de kunne se hvordan den

112

steg på himmelen. Den trakk til seg tåken fra markene, steg enda høyere og så var det plutselig varmt i kupéen, mennene tok av seg først én ulltrøye, så en til, fikk hundene, som også begynte å bli urolige, til å legge seg igjen, fleipet litt og Ernest var allerede i gang med sine selsomme historier om mat, om sykdommer og [om] slåsskamper der han selv alltid hadde overtaket. Av og til var det en av vennene som spurte Jacques hvordan det gikk på skolen, så snakket de om noe annet, eller så henvendte de seg til ham når Ernest kom med et eller annet uttrykk: «Onkelen din, det er en ener!»

Landskapet forandret seg, det ble mer steinete, eiketrærne erstattet appelsintrærne, det lille toget ble mer og mer kortpustet og utstøtte store skyer av damp. Plutselig ble det kaldere, for nå stilte fjellet seg mellom solen og de reisende, og de oppdaget at klokken bare var syv. Endelig ble det blåst i fløyten for siste gang og toget slo ned farten, etter en krapp og langsom sving kjørte de inn på en forlatt stasjon som bare ble benyttet i forbindelse med noen miner langt borte, og som lå der øde og stille i dalbunnen, beplantet med store eukalyptustrær med sigdformede blader som skalv i morgenbrisen. Det var like mye bråk og forvirring ved avstigningen. Hundene snublet ut fra kupeen og bommet på de to trinnene som stakk ut fra vognen, mennene stilte seg opp på ny og sendte hverandre geværer og sekker. Da de kom ut fra stasjonen, begynte den første oppstigningen med det samme, og stillheten i den uberørte naturen dempet etter hvert utbruddene og ropene, inntil den lille flokken gikk oppover fjellsiden i taushet mens

113

hundene tegnet utrettelige ringer rundt dem. Jacques forsøkte tappert å holde følge med sine kraftige kamerater. Under protester hadde Daniel, hans favoritt, overtatt sekken hans, allikevel måtte han småløpe for ikke å bli hengende etter, og den skarpe morgenluften stakk ham i lungene. Endelig, etter en time, kom de opp på en enorm, svakt bølgende slette som var dekket av dvergeik og einer, og som en uendelig og kjølig himmel badet i et svakt sollys. Dette var jaktmarken. Hundene ble plutselig oppmerksomme og kom tilbake for å stille seg opp ved mennene. De ble enige om å møtes for å spise klokken to om ettermiddagen, ved en klynge pinjer der det var en fin liten vannkilde ved kanten av platået og hvor det var utsikt til dalen og til sletten i det fjerne. De stilte klokkene sine. Jegerne gikk to og to, plystret på hundene og beveget seg i hver sin retning. Ernest og Daniel dannet et lag. Jacques fikk jaktsekken, som han forsiktig tok over skulderen. Ernest forkynte høylydt at han skulle komme tilbake med flere harer og rapphøns enn noen av de andre. De lo, vinket og forsvant.

Så opplevde Jacques noen timer i en begeistringens rus som han ennå tenkte tilbake på med lengsel. De to mennene gikk med to meters avstand, men de holdt seg hele tiden på høyde med hverandre, hunden gikk foran og Jacques ble hele tiden holdt bak. Med et blikk som plutselig var blitt vilt og vaktsomt forvisset onkelen seg uavlatelig om at han holdt avstanden. Den endeløse, stille vandringen gjennom krattene hvor de av og til skremte en fugl som fløy opp med et skarpt skrik, veien ned gjennom små kløfter som var fulle av dufter

114

og hvor de fulgte bunnen, oppstigningen mot himmelen som var tindrende og stadig varmere, heten som kom og i all hast tørket ut jorden som fremdeles hadde vært fuktig da de dro av gårde. Skuddene som lød fra den andre enden av kløften, den smellende lyden fra en flokk støvfargete rapphøns som hunden hadde skremt opp, et nytt skudd og så ett til nesten med det samme, hunden som fór av sted og kom tilbake med et forrykt uttrykk i øynene. I den blodige munnen hadde den en fjærhaug som Ernest og Daniel tok fra den, og som Jacques et øyeblikk senere overtok med en blanding av opphisselse og avsky. De lette etter resten av byttet, som de hadde sett falle til jorden, og Ernest glammet så de iblant kunne forveksle ham med Brillant. Så fortsatte de. Den lille stråhatten klarte ikke å forhindre at Jacques ble fullstendig slått ut av varmen, høysletten rundt dem begynte å dirre forsiktig, som en ambolt under solens hammerslag, og av og til lød ett eller to nye skudd, men aldri mer, for det var bare en av jegerne som hadde sett haren eller kaninen sette av gårde. Hvis det var Ernest som hadde den i sikte, var den forhåndsdømt, for han var smidig som en ape og løp nesten like fort som hunden, og han skrek som den når han løftet det døde dyret opp etter bakbeina og viste det til Daniel og Jacques, som kom løpende til, andpustne og jublende. Jacques åpnet jaktsekken på vid gap for å ta imot det nye byttet, og så fortsatte de, mens han vaklet under solen, hans herre og mester. Og slik gikk de i endeløse timer i et endeløst landskap, Jacques ble helt ør av det uopphørlige lyset og av himmelens enorme flate,

115

og akkurat da følte han seg som den lykkeligste gutten i verden. På veien tilbake til møtestedet der de skulle spise, var nok jegerne fremdeles vaktsomme, men nå var jakten halvhjertet. De subbet med beina, tørket svetten, de var sultne. Så kom de, én etter én, løftet opp byttet og viste det frem på lang avstand, lo av dem som kom tomhendt, fastslo at det bestandig var de samme, og alle fortalte i munnen på hverandre om erobringene sine, for alle hadde en spesiell detalj å komme med. Men den store resitatoren var Ernest. Det var han som til slutt hadde ordet, og med en nøyaktighet i bevegelsene som bare Daniel og Jacques virkelig kunne verdsette, mimet han rapphønsene som fløy opp, den flyktende haren som snurret rundt to ganger før den falt ned på skuldrene som en rugbyspiller som har sendt et skudd over mål. Imens skjenket Pierre systematisk opp anisbrennevin i metallkrusene som hver enkelt hadde med seg, og fylte opp med friskt vann fra oppkommet som piplet frem ved roten av eiketrærne. De rigget i stand et slags bord med håndklær, og alle tok frem nisten sin. Men Ernest var også en dyktig kokk (fisketurene om sommeren begynte alltid med en fiskesuppe som han laget i stand på stedet og der han var så raus med krydderiene at han kunne ha svidd selv en skilpaddetunge), han skar til spisse, små pinner som han stakk inn i pølsebitene han hadde hatt med og stekte dem på et lite bål helt til de revnet og det rant en rød saft ned i glørne der den freste og tok fyr. Så serverte han brennvarme og duftende spanske kjøttpølser som han la mellom to brødskiver, og alle var fulle av lovord og kastet seg over maten

116

som de svelget med rosévin, som hadde ligget og blitt avkjølt i oppkommet. Etterpå lo og spøkte de, fortalte historier fra arbeidsplassene og vitser som den utmattede Jacques, som var full av støv og skitt, knapt hørte, fordi han holdt på å sovne. Men i virkeligheten holdt de på å sovne alle sammen, og en stund slumret de av, mens de så vidt tittet på fjellet som var dekket av hetedis, eller de sov ordentlig, slik Ernest gjorde, med ansiktet dekket av et lommetørkle. Men klokken fire måtte de gå ned for å rekke toget som gikk klokken halv seks. Så satt de i kupeen, sammensunkne av tretthet, de utkjasete hundene lå under benkene eller mellom beina deres og sov tungt, med blodige drømmer. Ytterst på sletten begynte solen å gå ned, og deretter kom dette hastige afrikanske mørket og natten, som alltid var angstfylt, og la seg uten overgang over det store landskapet. Senere, da de var fremme på jernbanestasjonen, var de utålmodige etter å komme seg hjem. De ville spise og legge seg tidlig, for dagen etter skulle de opp og arbeide. Så skiltes de raskt, i mørket, nesten uten å si noe, men med vennskapelige dunk i ryggen. Jacques hørte dem forsvinne, han lyttet til deres hese og varme stemmer, han var så inderlig glad i dem. Så skyndte han seg etter Ernest som var like rask til bens, mens han selv slepte føttene etter seg. I den mørke gaten, like før de var fremme, snudde onkelen seg mot ham: «Er du fornøyd?» Jacques svarte ikke. Ernest lo og plystret på hunden. Men et lite stykke lenger borte stakk Jacques den lille hånden sin inn i den harde og ru hånden til onkelen, som klemte den veldig hardt. Og så gikk de hjem, uten et ord.

117

abMen Ernest kunne også få raserianfall som var like plutselige og voldsomme som hans gledesutbrudd. Siden det var umulig å snakke ham til fornuft eller ganske enkelt å snakke med ham, fremsto et slikt raseriutbrudd som det reneste naturfenomen. Som et uvær: Man ser det bygge seg opp og venter på at det skal gå over. Man kan ikke gjøre noe annet. Som mange døve hadde Ernest en meget velutviklet luktesans (bortsett fra når det gjaldt hans egen hund). Dette ga ham mange gleder, som når han trakk inn duften av gul ertesuppe eller av de matrettene han satte høyest av alt, blekksprut i eget blekk, pølseomelett eller innmatstuingen som var laget av oksehjerte og lunger, denne fattigmannskjøttgryten som var bestemorens glansnummer og som så ofte sto på bordet siden den var så rimelig. Eller når det var søndag og han dynket seg med en billig eau de cologne eller et ansiktsvann som het [Pomerol] (som moren til Jacques også brukte), som hadde en mild og inntrengende duft dominert av bergamottessens, denne duften hang alltid igjen i spisestuen og i håret til Ernest, og han kunne trekke lukten fra denne flasken dypt inn og få et henført uttrykk … Men denne overfølsomheten førte ham også opp i visse vanskeligheter. Det var enkelte lukter som det var helt umulig for vanlige neser å oppfatte, men som han

a Tolstoj eller Gorkij (I) Faderen. Fra dette miljøet kom Dostojevskij (II). Sønnen som er tilbake ved kildene gir forfatteren fra epoken (III) Moren b Monsieur Germain – gymnaset – religionen – bestemorens død –

Avslutte med hånden til Ernest?

118

absolutt ikke tålte. Han hadde for eksempel vent seg til å lukte på tallerkenen før maten ble servert, og han ble blodrød av raseri dersom han oppsporet det han påsto var eggelukt. Da tok bestemoren den tvilsomme tallerkenen, snuste på den, fastslo at hun ikke kjente noe, og sendte den videre til datteren for å ta henne til vitne. Catherine Cormery lot den fine nesen sin bevege seg over tallerkenen, og uten engang å snuse, erklærte hun med mild stemme at nei, den luktet ikke. De luktet på de andre tallerkenene for å få bedre belegg for den endelige dommen, men ikke på barnas, for de spiste på blikkskåler. (Av helt ubegripelige grunner forresten, kanskje fordi det ikke var nok dekketøy, eller, som bestemoren en gang hevdet, for at ikke noe skulle bli knust, mens hverken Jacques eller broren egentlig var av den klossete typen. Men familietradisjonene har sjelden ordentlige forklaringer, og jeg kan ikke annet enn å le når jeg hører etnologer som forsker på bakgrunnen for slike mystiske ritualer. I de fleste tilfeller er det eneste mysteriet at det ikke finnes noen grunn.) Så forkynte bestemoren dommen: Det luktet ikke. I virkeligheten ville hun aldri dømt annerledes, særlig ikke hvis det var hun som hadde vasket opp kvelden i forveien. Hun ville aldri gitt etter for noe som gikk på hennes husmorære løs. Men det var på dette tidspunkt Ernest ble virkelig sint, og dette raseriet ble desto større av at han ikke klarte å finne ord for å uttrykke sin overbevisning.a De måtte la uværet gå over, enten det ble til at han lot være å spise, eller han satt og pirket i maten med et uttrykk av vemmelse, selv

a mikrotragedier

119

om bestemoren hadde gitt ham en ny tallerken. Eller så reiste han seg fra bordet og forsvant ut med en erklæring om at nå gikk han på restaurant, en type etablissement der han for øvrig aldri hadde satt sine bein, like lite som noen andre i familien, selv om bestemoren ikke lot anledningen gå fra seg til å uttale de skjebnesvangre ordene: «Så gå på restaurant, da,» hver gang det kom noen mishagsytringer ved bordet. Restauranter sto for dem alle som lastefulle steder som lokket folk til seg, der alt nok kunne virke enkelt hvis man bare hadde penger, men der ens mage en vakker dag ville måtte betale en høy pris for hver eneste syndige glede man hadde nydt. Bestemoren sa i alle fall aldri noe når hennes yngste sønn ble sint. For det første fordi hun visste at det var fåfengt, for det andre fordi hun alltid hadde hatt en egen svakhet for ham. Så snart Jacques hadde fått litt boklig lærdom, tilla han denne svakheten det faktum at Ernest var vanfør (mens man jo i virkeligheten finner så mange eksempler på det motsatte, nemlig at foreldrene vender ryggen til det barnet som er annerledes), men langt senere skulle han forstå dette bedre, da han en dag plutselig oppdaget at de klare øynene til bestemoren var formildnet av en varme han aldri hadde sett hos henne før, og han snudde seg og så onkelen som tok på seg jakken til søndagsdressen. Han så ekstra slank ut i det mørke stoffet, ansiktet var smalt og ungdommelig, nybarbert, håret var omhyggelig gredd og for en gangs skyld hadde han ren snipp og slips. Han så ut som en søndagskledt gresk hyrde, og for første gang oppdaget Jacques at Ernest egentlig var meget vakker. Og han forsto at

120

bestemoren hadde en fysisk forkjærlighet for denne sønnen, at som alle andre elsket hun styrken og sjarmen til Ernest, og at når alt kom til alt var hennes spesielle svakhet for ham noe meget menneskelig. Det er den svakheten som kan formildne oss alle og som får oss til å holde ut i verden, nemlig svakheten ved synet av skjønnhet.

Jacques husket også et annet av onkel Ernests raseriutbrudd, et som var langt mer alvorlig fordi det nesten førte til slåsskamp med onkel Joséphin, som arbeidet på jernbanen. Onkel Joséphin sov ikke hjemme hos moren (og hvor skulle han vel ha ligget?). Han hadde et rom i nærheten (et rom som for øvrig aldri noen fra familien besøkte, og hvor for eksempel Jacques aldri hadde vært), og spiste hjemme hos moren mot en beskjeden pensjonspris. Joséphin var så forskjellig fra broren som overhodet mulig. Han var omtrent ti år eldre, hadde en liten bart og piggsveis, og var tettere bygget, mer lukket og ikke minst mer beregnende. Ernest beskyldte ham som regel for å være gjerrig. Eller i virkeligheten uttrykte han seg enklere enn som så: «Han mosabitten.» For Ernest var mosabittene identiske med kolonialhandlerne i gaten. De kom fra Mosab, og år ut og år inn levde de fattigslig og uten koner på bakrommene bak butikkene der det luktet olje og kanel, for å underholde familiene sine i de fem byene i Mosab, langt ute i ørkenen, der dette kjetterske folket, en slags islamske puritanere som ble forfulgt til døden av de rettroende, hadde slått seg ned for flere hundre år siden, på et sted de hadde valgt fordi de var sikre på at ingen andre ville

122

bo der siden det ikke fantes annet enn stein, og som lå like langt fra den halvsiviliserte verden ved kysten som en uttørket og livløs planet kan ligge fra jorden. Dit hadde de altså flyttet og bygget fem byer, rundt noen elendige vannhull, og hadde funnet på dette merkelige offeret å sende alle arbeidsføre menn til kystbyene for å drive handel og dermed holde liv i dette samfunnet som var bygget på ånd og ånd alene, og der ble de helt til de ble erstattet av nye og kunne reise tilbake til byene som var forskanset med jord og leire og nyte godt av dette riket som de endelig hadde vunnet for sin tro. Mosabittenes liv var altså sparsommelig, og deres griskhet måtte vurderes ut fra deres dypere hensikter. Men arbeiderbefolkningen i gaten kjente hverken til islam eller dens kjettere, og dømte utelukkende det de så. For Ernest og for alle andre var det å sammenlikne broren med en mosabitt det samme som å sammenlikne ham med den gjerrige Harpagon hos Molière. Joséphin var ganske påholden, i motsetning til Ernest som, ifølge bestemoren, var «godhjertet» (når hun var sint på ham anklaget hun ham tvert imot for å være «bløt» i det samme hjertet). Men i tillegg til at de var av forskjellig temperament, kom det faktum at Joséphin tjente litt bedre enn Étienne og at det alltid er lettere å være gavmild når man ikke har noe. Det er ikke mange som fortsetter å være gavmilde etter at de er blitt bemidlet. Men de som klarer det, er livets fyrster, og for dem må man bare bøye seg i støvet. Joséphin badet ikke akkurat i gull, men i tillegg til lønnen som han forvaltet på systematisk vis (han benyttet den såkalte konvoluttmetoden,

123

men han var for sparsommelig til å kjøpe ordentlige konvolutter, så i stedet laget han dem i stand av aviser eller innpakningspapir), skaffet han seg noen ekstrainntekter ved hjelp av vel uttenkte triks. Siden han arbeidet ved jernbanen, fikk han en fribillett hver fjortende dag. Derfor tok han, annenhver søndag, toget «innover», det vil si til innlandet, der han gikk rundt på de arabiske gårdene og kjøpte egg, radmagre kyllinger eller kaniner. Han tok disse varene med seg hjem og solgte dem med en pen fortjeneste til sine naboer. Livet hans var organisert på alle plan. Man visste ikke om noen kvinne i dette livet. Og for øvrig, mellom arbeidsuken og søndagene som han viet til handelsvirksomheten, hadde han knapt tid til å praktisere noen form for sanselig glede. Men han hadde bestandig sagt at han ville gifte seg med en holden kvinne når han ble førti år. Enn så lenge skulle han holde seg på sitt værelse, legge seg opp penger og fortsette å bo delvis hjemme hos sin mor. Så merkelig det kan synes, hans manglende sjarm tatt i betraktning, gjennomførte han sin plan slik han hadde forkynt og giftet seg med en pianolærerinne som var langt fra stygg, og hun og hennes møbler skaffet ham, i alle fall i noen år, en borgerlig lykke. Nå skulle det riktignok ende med at Joséphin ble sittende igjen med møblene og ikke med damen. Men det er en annen historie. Det eneste Joséphin ikke hadde forutsett, var at han, etter krangelen med Étienne, ikke lenger kunne spise hjemme hos moren, men måtte nyte restaurantenes kostbare gleder. Jacques kunne ikke huske hva som hadde utløst dramaet. Iblant kan en familie bli splittet

124

av dunkle konflikter, ingen er egentlig i stand til å finne tilbake til årsakene, og i dette tilfellet så meget mer som ingen av dem hadde noen erindring; de husket ikke lenger grunnene, men begrenset seg til å opprettholde effekten på mekanisk vis, siden den var blitt godtatt og overveid en gang for alle. Det eneste han husket, var at denne dagen hadde Ernest stått oppreist ved bordet, der maten fremdeles sto fremme, og hadde skreket beskyldninger som var helt uforståelige unntatt den om mosabitten, til broren som fortsatte å spise. Så hadde Ernest gitt broren en ørefik, Joséphin hadde reist seg og rygget bakover før han gikk til angrep. Men bestemoren klorte seg allerede fast i Ernest, og moren til Jacques var hvit av skrekk og holdt Joséphin igjen i ryggen. «La ham være, la ham være,» sa hun og de to guttene sto musestille, likbleke og med åpen munn, og så og hørte flommen av rasende beskyldninger som rant bare i én retning, inntil Joséphin sa med muggen mine: «Han er et villdyr. Det er ingen ting å gjøre med ham.» Så gikk han rundt bordet mens bestemoren holdt igjen Ernest som ville løpe etter broren. Da døren var blitt smelt igjen, raste Ernest fremdeles. «Slipp meg, slipp meg,» sa han til moren, «jeg kommer til å slå deg. Men hun hadde tatt fatt i håret hans og ristet ham: «Du, skal du slå moren din?» Og Ernest falt gråtende ned på stolen: «Nei, nei, ikke deg. Du er som den gode Gud for meg!» Moren til Jacques gikk og la seg uten å spise opp maten sin, og dagen etter hadde hun vondt i hodet. Fra denne dagen av kom Joséphin aldri mer, uten for å besøke moren når han var sikker på at Ernest ikke var hjemme.

125

aDet var også et annet raseriutbrudd, men som Jacques ikke likte å tenke på, fordi han helst ikke ville vite dets egentlige årsak. I en periode var det en viss Monsieur Antoine som jevnlig kom på besøk til dem om kvelden, før middag. Han var en fjern bekjent av Ernest, fiskehandler på torget, av maltesisk herkomst, ganske velstelt, høy og slank, og alltid med en underlig mørk hatt og et rutete lommetørkle som han rullet sammen og bar rundt halsen, under skjorten. Når Jacques tenkte over det senere, så han det han ikke la merke til den gang, nemlig at moren hadde kledt seg litt penere, tatt på seg forklær i lyse farger og at man til og med kunne ane litt rødt i kinnene hennes. Dette var også på den tiden da kvinnene begynte å klippe håret, som inntil da alltid hadde vært langt. Jacques likte forresten å se på moren og bestemoren når de stelte håret. De tok et håndkle over skuldrene, fylte munnen med hårspenner og gredde omhyggelig det lange brune eller grå håret, løftet det opp i smale bånd helt til de hadde fått til knuten i nakken, som de stakk full av spenner som de trakk ut en etter en fra munnen, med åpne lepper og sammenbitte tenner, og som de dyttet langt ned i den tykke hårknuten. I bestemorens øyne var den nye moten både latterlig og syndig, og siden hun undervurderte motens reelle makt, fastslo hun, uten å bekymre seg om logikken, at det bare var kvinner «som var ute på livet» som kunne gå med på å gjøre seg til latter på den måten. Moren til Jacques bet seg merke i dette, men et år senere, omtrent på den tiden da Monsieur Antoine

a Paret Ernest-Catherine etter bestemorens død.

126

avla sine visitter, var hun kommet hjem en kveld med nyklippet hår, forynget og frisk, og med en tilgjort munterhet som ikke klarte å dekke over hennes engstelse, fortalte hun at hun hadde villet overraske dem.

Det var virkelig en overraskelse for bestemoren, hun mønstret henne, stirret på den uopprettelige ulykken og nøyet seg med å si, mens sønnen sto og hørte på, at nå så hun ut som en hore. Så gikk hun ut på kjøkkenet igjen. Catherine Cormery hadde sluttet å smile, og hele verdens elendighet og lede sto skrevet i ansiktet hennes. Så hadde hun møtt sønnens faste blikk, hadde forsøkt å smile igjen, men leppene skalv og hun hadde løpt gråtende inn på soverommet og kastet seg ned på sengen som var det eneste stedet der hun kunne være i fred med sin ensomhet og sine sorger. Jacques hadde vært målløs, og var gått bort til henne. Hun hadde boret ansiktet ned i puten og de korte hårlokkene viste nakken og den smale ryggen som ristet av gråt. «Mamma, mamma,» hadde Jacques sagt mens han tok forsiktig bortpå henne med hånden, «du er veldig pen nå.» Men hun hørte ikke hva han sa og med en håndbevegelse ba hun om å få være i fred. Han hadde gått baklengs helt bort til døren, og støttet mot dørkarmen, begynte han også å gråte, av avmakt og av kjærlighet.*

Etter dette henvendte ikke bestemoren seg til datteren på flere dager. Samtidig fikk Monsieur Antoine nå en langt kjøligere mottakelse når han kom på besøk. Især Ernest så

* den avmektige kjærlighetens tårer.

127

morsk ut. Og selv om Antoine var både selvbevisst og veltalende, merket han det godt. Hva skjedde så? Flere ganger så Jacques at moren hadde tårer i de vakre øynene sine. Ernest var som regel taus og lot til og med sitt dårlige humør gå utover Brillant. En sommerkveld la Jacques merke til at onkelen liksom kikket etter noe fra balkongen. «Kommer Daniel?» spurte Jacques. Onkelen murret. Plutselig så Jacques at Antoine, som ikke hadde vært der på flere dager, var på vei. Ernest stormet ut, og noen sekunder senere hørte de noen dumpe lyder fra trappen. Jacques stormet etter og så de to mennene slåss i mørket, uten et ord. Ernest var var helt uaffisert av slagene og slo og slo med de jernharde knyttnevene; et øyeblikk etter ramlet Antoine ned trappen, reiste seg med blødende munn, trakk frem et lommetørkle for å tørke blodet, mens han uavlatelig så på Ernest som løp av gårde med et sinnssykt uttrykk. Da Jacques kom inn igjen, så han moren sitte stille i spisestuen, med et livløst uttrykk. Han satte seg uten å si noe.a Så kom Ernest inn, han mumlet noen forbannelser og stirret rasende på søsteren. Middagen forløp som normalt, bortsett fra at moren ikke spiste noe: «Jeg er ikke sulten,» sa hun bare da bestemoren nødet henne. Om natten våknet Jacques og hørte henne kaste seg rundt i sengen. Dagen etter begynte hun igjen å gå med de gamle svarte og grå kjolene, det nødtørftige, fattigslige antrekket. Jacques syntes hun var vakker da også, enda vakrere på grunn av en tiltagende fjernhet og distraksjon, nå som hun for alltid

a få ham inn før – slåsskamp ikke Lucien.

128

var plassert i fattigdommen, ensomheten og den kommende alderdommen. a

I lang tid bebreidet Jacques onkelen, uten at han helt visste hva han bebreidet ham for. Men samtidig visste han at han ikke kunne klandre ham og at fattigdommen, vanførheten og den grunnleggende nøden som hele familien levde i, om de ikke unnskyldte alt, så gjorde de det i hvert fall umulig å fordømme dem som var ofre for alt dette.

De gjorde hverandre vondt uten å ville det, rett og slett fordi det de representerte for hverandre nettopp var den fattige og grusomme nøden som de levde i. Han var aldri i tvil om onkelens nesten dyriske avhengighet først og fremst av bestemoren, så av moren til Jacques og av barna. Selv hadde han fått føle dette den dagen det skjedde en ulykke i tønnemakerverkstedet.b Hver torsdag gikk nemlig Jacques til bøkkerverkstedet. Hvis han hadde lekser, gjorde han dem unna i en fei og løp fort av gårde til verkstedet, med den samme gleden som han andre ganger var fylt av når han skulle treffe vennene sine på gaten. Verkstedet lå like ved ekserserplassen. Det var en slags gårdsplass som var fylt opp av avfall, gamle tønnebånd, slagg og kullbiter. Langs den ene siden var det blitt

a alderdommen skulle komme, på den tiden syntes Jacques at moren var gammel, og det enda hun knapt var så gammel som han var nå, men ungdommen er først og fremst et overskudd av muligheter, og for ham som livet hadde vært så gavmildt mot … [en overstrøket passasje]. b sette bøkkerverkstedet opp før raseseriutbruddene, kanskje helt i begynnelsen av portrettet av Ernest.

129

bygget et teglsteinstak, som ble holdt oppe av steinsøyler som var plassert med jevne mellomrom. Under dette taket arbeidet de fem eller seks bøkkerne. Egentlig hadde de hver sin plass, det vil si en arbeidsbenk ved veggen med et åpent rom foran, slik at de kunne stille opp tønnene og vinfatene, og så, for å skille den fra neste arbeidsplass, en slags benk uten ryggstø og i den var det skåret inn en passelig lang spalte som man skulle skyve tønnebunnene inn i for å skjære dem til for hånd, ved hjelp av et redskap som liknet på en hakkekniva, men der eggen vendte inn mot mannen som holdt i de to håndtakene. Det var ikke så lett å forstå seg på dette systemet med det samme. For om plassene var blitt fordelt på denne måten i utgangspunktet, var benkene etter hvert blitt flyttet på, plassene mellom arbeidsbenkene var blitt mindre, nagleboksene ble flyttet fra plass til plass, og det skulle grundige studier, eller, det gikk for det samme, mange besøk, til for å oppdage at den samme arbeideren alltid opererte på det samme området. Før han kom frem til verkstedet, dit han skulle gå med niste til onkelen, gjenkjente Jacques lyden av klinking mot stemjernet de brukte for å klemme fast båndene rundt fatet der stavene nettopp var blitt føyet sammen. Arbeiderne slo i den ene enden av stemjernet mens de raskt beveget den andre enden rundt hele båndet. Eller så ante han en annen og sterkere lyd, som kom med lengre mellomrom, fra tønnebåndene som var blitt satt fast i tvingen på benken og som ble klinket. Når han kom inn i dette larmende verkstedet, ble han møtt

a sjekke navnet på verktøyet

130

med glade hilsener, og så gikk hammerdansen videre. Ernest var kledd i en lappete, gammel blå bukse, espadriller som var dekket av høvelspon, en ermeløs grå flanellstrøye og en gammel utvasket suavlue som beskyttet det vakre håret hans mot sagmugg og støv. Han kysset ham og ba ham om å ta i et tak. Av og til skulle han holde båndet som sto på ambolten der det ble klemt fast i bredden, mens onkelen slo løs for å få ned naglene. Båndet dirret mellom hendene til Jacques, og hvert hammerslag gravde seg inn i håndflatene; andre ganger satte Ernest seg over skrevs på den ene enden av benken, Jacques satte seg i samme stilling i den andre enden og holdt fast tønnebunnen som sto mellom dem mens Ernest skar den til. Men det han likte best, var å få bære tønnestavene ut på plassen når Ernest hadde samlet dem løselig sammen og festet dem med et reisebånd øverst. Inne i denne tønnen som var åpen i begge ender, la Ernest høvelspon, som Jacques skulle tenne på. Varmen fikk jernbåndet til å utvide seg mer enn treverket, og Ernest benyttet anledningen til å presse båndet enda lenger inn, med tunge slag med stemjernet og hammeren, midt i en røyksky som fikk øynene til å renne. Når båndet var på plass, kom Jacques med trebøttene som han hadde fylt med vann ved pumpen i enden av gårdsplassen; de trakk seg unna og Ernest slengte vannet mot tønnen; dermed ble båndet avkjølt, det skrumpet inn og bet seg enda lenger inn i treet som var blitt mykt av vannet, midt i en stor sky av damp.a

De lot arbeidet de holdt på med ligge og slenge mens de

a avslutte tønnen

131

gikk for å spise. Om vinteren samlet arbeiderne seg rundt et bål av høvelspon og ved, om sommeren i skyggen av et tak. Der var Abder, den arabiske hjelpegutten som hadde arabiske bukser der midtstykket hang ned i en fold og der beina rakk til midt på leggen, en gammel vest over en fillete trøye, og en suavlue på hodet, og som hadde en merkelig uttale når han snakket og kalte Jacques «min kollega» fordi han gjorde den samme jobben som ham når han hjalp Ernest. Sjefen, Monsieur [ ]1, som i virkeligheten var en gammel tønnemaker som sammen med sine hjelpere arbeidet på bestilling for et større og ikke navngitt tønnemakerverksted. En italiensk arbeider som alltid var trist og forkjølet. Og først og fremst den glade Daniel som alltid tok Jacques ved siden av seg, for å tulle med ham eller kjæle med ham. Jacques stakk av fra pausen, vandret rundt i verkstedet med det svarte forkleet dekket av høvelspon, med nakne føtter i fillete sandaler dekket av jord og sagmugg hvis det var varmt, mens han nøt lukten av sagmuggen og det friskere tresponet; så gikk han tilbake til bålet for å snuse inn den deilige røyken som steg opp, eller han prøvde forsiktig slipeverktøyet på et trestykke som han presset inn i skrustikken, og i det arbeidet var han så netthendt at alle arbeiderne måtte rose ham.

Det var i en av disse pausene han hadde vært så dum å bøye seg over benken, med våte sko. Plutselig skled han forover mens benken vippet bakover, og han falt med all sin tyngde på benken, mens den høyre hånden ble klemt under

1 Et uleselig navn.

132

den. Han kjente med en gang at det gjorde forferdelig vondt i hånden, men han reiste seg kjapt og smilte til arbeiderne som var kommet styrtende til. Han var ikke engang ferdig med å smile før Ernest hadde kastet seg over ham, løftet ham opp og styrtet ut av verkstedet i fullt firsprang mens han stammet: «Til doktor, til doktor!» Da først oppdaget han at langfingeren på høyre hånd var helt knust på tuppen, som en stor, skitten og uformelig masse som det piplet blod fra. Han følte seg plutselig dårlig og besvimte. Fem minutter senere var de hos den arabiske legen som bodde rett overfor dem. «Det er ikke noe, doktor, ikke noe, vel?» sa Ernest, hvit som et laken. «Gå ut og vent,» sa doktoren, «nå må han bite tennene sammen.» Det trengtes virkelig, og den dag i dag vitner den rare høyre langfingeren til Jacques om dette. Men da klemmene var satt på og bandasjeringen avsluttet, ga doktoren ham en hjertestyrker og et diplom for tapperhet. Hvilket ikke forhindret at Ernest insisterte på å bære ham da de skulle over gaten, og da de kom inn i trappen hjemme ga han seg til å kysse gutten og skalv og klemte ham så hardt inntil seg at det gjorde vondt.

– Mamma, sa Jacques, det banker på døren. – Det er Ernest, sa moren, du får åpne. Jeg har begynt å låse på grunn av alle bandittene.

Da Ernest fikk øye på Jacques i døråpningen, kom han med et overrasket utbrudd, noe som liknet på det engelske «how», og omfavnet ham mens han rettet seg opp i ryggen. Selv om håret var blitt helt hvitt, var ansiktet fremdeles overraskende ungdom-

133

melig, trekkene var stadig regelmessige og harmoniske. Men de krokete beina var blitt enda rundere, ryggen var blitt helt krum og Ernest beveget seg nå med bein og armer ut til siden. «Hvordan går det?» spurte Jacques. Nei, han hadde litt vondt, og gikt, det var ikke bra; og Jacques? Jo, alt gikk bra, så flink han var, hun (han pekte på Catherine) var så glad for å se ham. Etter at bestemoren var død og barna hadde flyttet, bodde broren og søsteren alene sammen og kunne ikke klare seg uten hverandre. Han trengte en som kunne ta seg av ham, og på den måten var hun hans kone, som laget mat, stelte tøyet hans, pleide ham når det trengtes. Hun hadde ikke behov for penger, for sønnene ga henne alt hun trengte, men for mannlig selskap, og i alle disse årene de hadde levd sammen, som mann og kone faktisk, ikke i kjødet men i blodet, hadde han passet på henne på sin måte, de hjalp hverandre i livet som deres vanførhet gjorde så vanskelig, de opprettholdt en stum samtale som her og der ble opplyst av noen setningsbrokker, men de var mer forenet og kjente hverandre bedre enn mange vanlige par. «Ja, ja,» sa Ernest. «Jacques. Jacques, alltid sier hun det.» «Og her er jeg,» sa Jacques. For der var han faktisk, han befant seg mellom dem som før, uten å kunne si dem noe, han holdt fremdeles like meget av dem, av dem i alle fall, og han elsket dem desto mer fordi de ga ham anledning til å elske, mens han hadde sviktet sin kjærlighet til så mange mennesker som hadde fortjent å bli elsket. – Og Daniel? – Går bra, han er gammel som meg; broren Pierre fengsel. – Hvorfor?

134

– De sier fagforeningen. Jeg tror han er med araberne.

Og plutselig engstelig: – Du, bandittene, er det bra? – Nei, sa Jacques, de andre araberne ja, bandittene nei. – Bra, jeg sa til moren din at sjefene for harde. Det var galt, men bandittene er umulig. – Akkurat, sa Jacques. Men vi må hjelpe Pierrot. – Jeg skal si til Daniel. – Og Donat? (Det var bokseren og gassarbeideren). – Han er død. Kreft. Vi er for gamle alle.

Ja, Donat var død. Og tante Marguerite, morens søster, var død. Det var henne bestemoren trakk ham med til på søndagsettermiddagene og hvor han kjedet seg slik, unntatt når onkel Michel, som var kusk og som også kjedet seg under disse lange samtalene i spisestuen rundt krusene med svart kaffe på voksduken på bordet, tok ham med seg til stallen sin som lå like ved, og der, i halvmørket, mens ettermiddagssolen stekte i gatene utenfor, kjente han først den gode lukten av hestehår, høy og møkk, han hørte kjettingene i grimene slå mot krybbene av tre, hestene snudde øynene med de lange vippene mot dem, og onkel Michel, høy og tynn og med lange barter og som selv luktet høy, løftet ham opp på en av hestene som saktmodig dukket hodet ned i krybben igjen og gumlet videre på havren, mens onkelen hentet johannesbrød-frukter til Jacques som han tygget og sugde på med fryd, full av kjærlighet til denne onkelen som han alltid ville forbinde med hester. Det var med ham hele familien dro på mouna-tur annen påskedag til sko-

135

gen ved Siddi-Ferruch, og Michel leide en av disse hestesporvognene som på den tiden betjente ruten mellom forstaden der de bodde og sentrum i Alger. Den var som et slags stort bur med gitter foran og benker som sto rett overfor hverandre to og to. Hestene ble forspent, hvorav en i teten som Michel plukket spesielt ut i stallen sin, og tidlig om morgenen lastet de vognen med store kleskurver som var fylt med disse klumpete kringlene som ble kalt mouna, og med tynne og sprø kaker som ble kalt ørelapper, og som alle kvinnene i familien hadde gjort i stand hjemme hos tante Marguerite i to dager før de skulle av sted, på voksduken som var dekket av mel hvor de kjevlet ut deigen helt til den dekket nesten hele duken; så skar de ut kakene med et lite trehjul, barna la dem opp på et stekebrett og deretter ble de kastet ned i store smultgryter. Til slutt ble de lagt forsiktig ned i de store kleskurvene, som dermed spredte den utsøkte vaniljelukten som skulle følge dem på hele turen frem til Sidi-Ferruch, der den blandet seg med lukten av skumsprøyt som kom fra havet, og opp på kystveien som de fire hestene hurtig la bak seg mens Michela smelte med pisken som han en gang iblant ga til Jacques som satt ved siden av ham. Jacques var fascinert av de fire enorme bakkroppene som vagget under ham med voldsomme lyder fra bjellene eller som åpnet seg med halen i været så han fikk se den innbydende hestepæren som først ble formet og som så falt ned på bakken, mens skoene gnistret og bjellene ringte enda fortere når hestene slo med hodet. Fremme i skogen, mens de andre gjorde i stand kurver og duker mel-

a finne igjen Michel under jordskjelvet i Orleansville.

136

lom trærne, hjalp Jacques Michel med å strigle hestene og feste muleposene av brungrått lerretsstoff rundt halsen på dem, de stakk mulen nedi og gumlet mens de åpnet og lukket de store og vennlige øynene, eller sparket utålmodig med beinet for å jage bort en flue. Skogen var full av mennesker, de satt tett i tett og spiste, det ble danset fra sted til sted til musikk fra trekkspill eller gitar. Like ved bruste havet, det var aldri varmt nok til å bade, men de kunne bestandig vasse barbeint ut i de innerste bølgene mens de andre sov middag, og lyset som helt umerkelig ble dusere gjorde himmelen enda videre, så vid at barnet kjente tårene komme, sammen med et høyt rop av glede og takknemlighet over dette vidunderlige livet. Men tante Marguerite var død, hun som var så vakker og alltid så velkledd, litt for jålete ble det sagt, og det hadde hun sannelig hatt rett i, for sukkersyken skulle lenke henne til en lenestol der hun satt og este ut i den forsømte leiligheten og ble så diger og oppblåst at hun nesten ikke fikk puste, så stygg at man ble helt redd, omgitt av sine døtre og av den halte sønnen som var skomaker, mens alle voktet med angst i hjertet på om hun skulle miste pusten.ab Hun la bare mer og mer på seg, stappfull som hun var av insulin, og det var ganske riktig åndenøden som en dag tok livet av henne.c

a Sjette bok annen del. b Og Francis var også død (se noter) c Denise forlot dem som attenåring, for å leve livet – Kom hjem som rik énogtyve år gammel, solgte alle smykkene og bygget opp farens stall igjen – død i en epidemi.

137

Men bestemorens søster, tante Jeanne, var også død, hun som var til stede på konsertene søndag ettermiddag og som hadde holdt stand så lenge på den hvitkalkede bondegården sammen med de tre døtrene som var krigsenker. Hun hadde bestandig snakket om mannen sin, som var død for lenge sidena, onkel Joseph som bare hadde snakket menorcaspansk og som Jacques hadde beundret for hans hvite hår og vakre lyserøde ansikt og den svarte sombreroen som han alltid hadde på seg, til og med ved bordet, med dette uforliknelige, adelige utseendet, en sann landsens patriark som imidlertid gjerne kunne lette litt på seg midt under et måltid for å slippe en usømmelig lyd som han høflig unnskyldte seg for når hustruen kom med sine resignerte bebreidelser. Og naboene til bestemoren, familien Masson, var døde alle sammen, først den gamle konen, så den eldste søsteren, den store Alexandra, og [ ]1, broren med de utstående ørene, som var slangemenneske og sang på formiddagsforestillingene på Alcazar kino. Alle, ja til og med den yngste datteren, Marthe, som broren Henri hadde kurtisert og mere til.

Ingen snakket om dem lenger. Hverken moren eller onkelen snakket om slektningene som var døde. Ikke om denne faren som han nå søkte sporene etter, ikke om noen andre. De fortsatte å leve fra dag til dag, de led ikke lenger noen nød, men slik hadde de vennet seg til å leve, og de næret også en avmektig mistro til livet som de kunne elske med dyrisk kraft,

a døtrene? 1 et uleselig ord

138

men som de av erfaring visste at nedkom med jevnlige ulykker uten engang å ha vist tegn på at det bar på noen.a Og slik de to satt ved siden av ham, tause og innadvendte, tomme for erindringer og trofaste bare mot enkelte obskure bilder, levde de nå tett innpå døden, det vil si at de hele tiden levde i nå’et. Av dem ville han aldri få vite hvem hans far hadde vært, men allikevel, ved deres blotte nærvær åpnet de kilder i ham som strømmet friske frem fra en fattig og lykkelig barndom. Han var ikke sikker på om disse minnene som var så rike og som sprudlet slik i ham, virkelig var tro mot det barnet han hadde vært. Men han var desto sikrere på at han måtte holde fast ved to eller tre utvalgte bilder som forenet ham med dem, smeltet ham sammen med dem, slettet ut det han hadde forsøkt å være i alle disse årene og som reduserte ham til dette navnløse og blinde mennesket som hadde overlevd i så mange år gjennom familien og som ga ham det virkelige adelsmerket.

Som dette bildet av varme kvelder når hele familien etter middag tok stolene ned på fortauet foran inngangsdøren, der en varm og støvete luft senket seg fra de støvdekkede fikentrærne, mens folk fra strøket passerte forbi dem. Jacques satt med hodetb lent mot morens magre skulder, han vippet på stolen og gjennom grenene kunne han se opp på stjernene på sommerhimmelen; eller dette bildet fra en julaften da de var kommet hjem fra tante Marguerite over midnatt, uten Ernest, og foran restauranten like ved døren deres hadde det

a så var de da noen monstre? (nei, monstret det var ham.) b en hersker som var stolt og ydmyk ved synet av nattens skjønnhet.

139

ligget en mann på bakken, mens en annen danset rundt ham. De to mennene hadde drukket, og hadde villet drikke enda mer. Restaurantverten, en spinkel, lys ung mann, hadde vist dem ut. De hadde sparket den gravide vertinnen. Og verten hadde skutt. Kulen hadde truffet mannen i høyre tinning. Nå hvilte hodet på såret. Gal av alkohol og redsel hadde den andre begynt å danse rundt ham, og mens restauranten lukket dørene hadde alle flyktet før politiet kom. I den bortgjemte kroken der de sto og klemte seg mot hverandre, holdt de to kvinnene barna inntil seg, det svake lyset på brosteinen som var glinsende av friskt regn, de våte lydene av biler som skled, de støyende og opplyste sporvognene som passerte med jevne mellomrom, fylt med passasjerer som var lystige og uvitende om denne scenen fra en annen verden, i Jacques’ redselsslagne hjerte risset dette inn et bilde som inntil da hadde overlevd alle de andre: det søtladne og påtrengende bildet av forstaden hvor han hadde utfoldet seg hele dagen i uskyld og livsbegjær, men som skumringstimene plutselig gjorde mystisk og fryktinngytende, når gatene begynte å [bli] befolket av skygger, eller når én enkelt, navnløs skygge dukket opp, varslet av tunge fottrinn og den utydelige lyden av en stemme, der den ble badet i en blodig glorie i det røde lyset fra et apotekskilt, og barnet plutselig ble fylt av angst og løp for å komme hjem til sine egne i det fattige huset.