27 minute read

6. Familien

«Så godt at du er her,» sa moren. «Men hold deg hjemme om kvelden, så kjeder jeg meg ikke sånn. Det er særlig om kvelden, om vinteren blir det så tidlig mørkt. Hadde jeg enda kunnet lese. Jeg kan ikke strikke heller, i det dårlige lyset, jeg får vondt i øynene. Så når Étienne ikke er her, legger jeg meg og venter på at tiden er inne til å spise. Det er lenge å ligge slik i to timer. Hadde småjentene vært her, kunne jeg snakket med dem. Men de kommer og drar igjen. Jeg er for gammel, kanskje jeg lukter vondt. Så når det er slik, og jeg er helt alene …»

Hun snakket brått, med korte og enkle setninger som fulgte etter hverandre, som om hun tømte ut alle tankene som inntil da hadde vært tause. Og så, da tankene var tømt ut, tiet hun igjen, lukket munnen og så med et mildt og tungsindig blikk gjennom de nedrullede persiennene i spisestuen, på det kvelende lyset som steg opp fra gaten, stadig på samme sted, på den samme harde stolen, og sønnen vandret som tidligere rundt og rundt bordet midt i stuen.a

a Forholdet til broren Henri: kranglingen.

83

Som så mange ganger før, så hun på ham der han gikk i ring.a – Det er vakkert i Solferino. – Ja, det er rent og pent der. Men det har nok skjedd mange forandringer siden du var der. – Ja, alt forandrer seg. – Jeg skal hilse fra doktoren. Husker du ham? – Nei, det er så lenge siden. – Det er ingen som husker pappa. – Vi var der ikke så lenge. Og han sa ikke så mye. – Mamma?

Hun så på ham med det fjerne og milde blikket, uten å smile. – Jeg trodde at pappa og du aldri hadde bodd sammen i Alger. – Nei, nei. – Du forsto hva jeg sa?

Hun hadde ikke fått med seg hva han sa, det kunne han gjette seg til av det litt skremte uttrykket hennes, som om hun unnskyldte seg, han gjentok spørsmålet og artikulerte tydelig: – Bodde dere aldri sammen i Alger? – Nei, sa hun. – Men, da pappa gikk for å se på at de skar halsen over på Pirette.

Han slo seg på halsen med hånden for å få henne til å forstå. Men hun svarte med en gang:

a Hva de spiste: stuing av innmat, stuing av fisk, kikerter osv.

84

– Ja, han sto opp klokken tre for å dra til Barberousse. – Så da var dere i Alger? – Ja. – Men når var det? – Jeg vet ikke. Han arbeidet hos Ricome. – Før dere flyttet til Solferino? – Ja.

Hun sa ja, det var kanskje nei, hun måtte gå bakover i tiden gjennom en tåkelagt erindring, ingen ting var sikkert. Til og med erindringen får hos de fattige mindre næring enn de rikes, den har færre holdepunkter i rommet fordi de så sjelden forlater stedet der de bor, færre holdepunkter i tiden også, i et liv som er ensformig og trist. Selvfølgelig finnes det en hjertets erindring som sies å være den sikreste, men hjertet blir slitent av lidelse og arbeid, det glemmer fortere under vekten av tretthet. Det er bare de rike som kan gjenfinne den tapte tid. For de fattige tegner den bare opp de vage sporene på veien mot døden. Og for å holde ut, er det best å ikke huske for mye, det gjelder å holde seg til dagen, time etter time, slik moren gjorde, delvis som en dyd av nødvendighet, fordi denne sykdommen i ungdommen (som ifølge bestemoren var en tyfoid, men tyfoidfeber gir ikke slike skader. Tyfus kanskje. Eller noe annet? Også der rådet mørket), hadde gjort henne døv og klossete til å snakke, og den hadde forhindret henne i å lære det som selv de dårligst stilte lærer, og dermed tvunget henne til en stum resignasjon, men det var også den eneste måten hun hadde klart å møte livet på, for hva annet kunne

85

hun gjøre, hvem ville i hennes sted ha gjort noe annet? Han hadde villet at hun med iver og glød skulle fortelle om en mann som var død førti år tidligere og som hun hadde levd sammen med (hvor nært hadde de levd sammen?) i fem år. Hun kunne ikke gjøre det, han var ikke engang sikker på at hun virkelig hadde elsket denne mannen, og det kunne han ikke i noe tilfelle spørre henne om, for sammen med henne var han selv også stum og ubehjelpelig på sin måte, han ønsket ikke en gang å vite hva som hadde vært mellom dem, og han måtte gi opp å få vite noe av henne. Selv denne detaljen som hadde gjort slikt inntrykk på ham som barn, som hadde hjemsøkt ham livet igjennom og helt inn i hans drømmer, faren som sto opp klokken tre om morgenen for å få se på henrettelsen av en beryktet forbryter, selv denne detaljen hadde han fått høre av bestemoren. Pirette hadde vært landarbeider på en gård i Sahel, ikke så langt fra Alger. Han hadde drept sitt herskap og deres tre barn med klubbe. «For å stjele?» spurte Jacques som hadde barn. «Ja,» hadde onkel Étienne svart. «Nei,» hadde bestemor sagt, uten å gi noen nærmere forklaringer. Likene ble funnet, nesten ugjenkjennelige, huset var dekket med blod til oppunder taket og under en av sengene lå det yngste av barna, som fremdeles var i live, men som var døden nær, og som med en blodstenket finger hadde klart å skrive på den hvitkalkede veggen: «Det er Pirette.» De hadde tatt opp jakten på drapsmannen, og han ble funnet helt apatisk langt ute på landet. Folket krevde dødsstraff, og det var et krav det ikke var vanskelig å innfri. Henrettelsen fant sted

86

i Alger, foran Barberousse-fengselet, i nærvær av en anselig folkemengde. Faren til Jacques hadde stått opp midt på natten og var dratt av gårde for å bivåne den forbilledlige avstraffelsen av en forbrytelse som, ifølge bestemoren, hadde opprørt ham. Men hva som så hadde skjedd, fikk de aldri full klarhet i. Henrettelsen var tilsynelatende blitt gjennomført uten noen slags uhell. Men faren til Jacques var kommet likblek hjem, hadde lagt seg, hadde stått opp og kastet opp flere ganger og hadde lagt seg igjen. Siden hadde han ikke villet snakke om det han hadde sett. Den kvelden da Jacques fikk høre historien, ble han selv, der han lå sammenkrøket ytterst på sengekanten for ikke å komme borti broren som han delte seng med, grepet av en skrekkslagen kvalme idet han gjennomgikk alle detaljene han hadde fått høre og alle dem han selv kunne forestille seg. Og gjennom hele livet hadde disse bildene forfulgt ham, til og med om nettene. Med lange, men jevne mellomrom, dukket de opp i form av et helt spesielt mareritt som nok kunne variere, men som alltid hadde det samme tema: han, Jacques, ble hentet og skulle henrettes. I mange år kunne han våkne og riste av seg redselen og angsten og være lettet over å finne igjen den trygge tilværelsen der det overhodet ikke fantes noen mulighet for at han skulle bli henrettet. Men så, da han ble voksen, tok historien som omga ham en slik form at en henrettelse tvert imot inngikk blant de hendelsene det slett ikke var usannsynlig å vente seg, og virkeligheten kunne ikke lenger fordrive drømmene, den ble derimot i mange år næret av den samme angsten som hadde rystet faren og som var den eneste

87

åpenbare og sikre arven han hadde etterlatt ham. Men det var en mystisk forbindelse som knyttet ham til den ukjente døde i Saint-Brieuc (som når det kom til stykket, heller ikke hadde forestilt seg at han skulle kunne lide en plutselig død), over hodet på moren, som hadde kjent til denne historien, som hadde sett brekningene og glemt denne morgenen på samme måte som hun ikke forsto at tidene hadde forandret seg. For henne var det bestandig den samme tiden, og fra den kunne ulykken når som helst og uten forvarsel slå ned.

Bestemorena hadde derimot litt mer realistiske forestillinger om verdens beskaffenhet. «Du kommer til å ende på skafottet,» sa hun ofte til Jacques. Hvorfor ikke, det var vel ikke noe utenkelig i det. Hun visste det ikke selv, men slik hun var, ville ingen ting ha overrasket henne. Hun var stiv og strunk i lang svart kjole, som en profetinne, uvitende og sta, og hadde aldri avfunnet seg med tingenes tilstand. Og fremfor noen var hun den dominerende skikkelsen i Jacques’ barndom. Hun var blitt oppdratt av sine spanske foreldre på en liten gård i Sahel, i ung alder hadde hun giftet seg med en mann som også kom fra Menorca, han var spinkel og sårbar og brødrene hans hadde flyttet til Algerie allerede i 1848 etter at deres far var død under tragiske omstendigheter. Han hadde vært leilighetsdikter, og hadde skrevet sine vers på eselryggen mens han red rundt på øya mellom murene av tørket leire som innhegnet kjøkkenhagene. På en av disse turene hadde han møtt en bedradd ektemann som var blitt narret av silhu-

a Overgang.

88

etten og den bredbremmede hatten, han trodde han straffet konens elsker og sendte en kule i ryggen på denne dikteren som for øvrig var et forbilledlig familiemenneske, men som ikke etterlot sine barn noe som helst. Det vidtrekkende resultatet av denne tragiske misforståelsen der dikteren mistet livet, var at en liten klan med analfabeter slo seg ned på algerisk jord og formerte seg langt fra alle skoler, lenket fast til et utmattende arbeid under en ubarmhjertig sol. Men ut fra fotografiene kunne man ane at bestemorens mann hadde arvet noe fra sin lyriske far, og hans magre og markerte ansikt, med drømmende blikk og bred panne, gjorde ham tydeligvis ikke særlig velegnet til å hevde seg overfor sin unge, vakre og driftige kone. Hun satte ni barn til verden. To av dem døde som små, en pike overlevde, men måtte betale med vanførhet, og en siste ble født døv og nesten stum. På den lille, mørke gården skjøttet hun sine plikter i det tunge felles arbeidet, samtidig som hun oppdro avkommet. Hun satt ved bordenden med en lang stokk ved siden av seg, og dermed slapp hun å komme med unødige kommentarer, for den som gjorde noe galt, ble straks slått i hodet. Hun regjerte og krevde at det ble vist den største respekt for henne og mannen, og slik skikken var i Spania, skulle barna si De til foreldrene. Men det var ikke så lenge faren fikk nyte godt av denne respekten: han døde tidlig, utslitt av solen og arbeidet, og kanskje også av ekteskapet, uten at Jacques noen gang fikk vite hva han døde av. Da bestemoren ble enke, avviklet hun den lille gården og flyttet til Alger sammen med de yngste barna, de andre var blitt satt ut i

89

arbeid så snart de var gamle nok til å begynne i lære.

Da Jacques ble større kunne han fastslå at hverken fattigdommen eller motgangen hadde klart å merke henne. Hun hadde bare tre av barna igjen hjemme. Catherinea Cormery, som hadde vaskejobber ute i byen, den yngste, vanføre, som var blitt en kraftig tønnemaker, og den eldste, Joseph, som var ugift og arbeidet på jernbanen. De elendige lønningene deres ble slått sammen, og ga akkurat nok til å holde liv i en familie på fem. Bestemoren hadde hånd om husholdningspengene, og noe av det første som slo Jacques, var hvor streng hun var. Hun var ikke egentlig gjerrig, eller bare gjerrig slik man er det på luften man puster i og som holder en i live.

Det var hun som kjøpte barnas klær. Moren til Jacques kom hjem sent om kvelden og nøyde seg med å se og høre på det som ble sagt, hun var fullstendig overkjørt av bestemorens handlekraft og overlot alt til henne. Derfor måtte Jacques i hele barndommen gå med altfor lange frakker, fordi bestemoren kjøpte så det skulle vare og stolte på at naturen ville gjøre sitt slik at barna tok igjen størrelsen på tøyet. Men Jacques vokste langsomt og begynte ikke å strekke seg skikkelig før han var femten år, og dermed ble plaggene utslitt før de ble passe. Så ble det innkjøpt nytt etter de samme økonomiske prinsippene, og når Jacques’ skolekamerater ertet ham for dette antrekket, hadde han ikke annet å gjøre enn å trekke frakkene opp med beltet, for å gjøre det latterlige til noe originalt. Ellers var denne forbigående skamfølelsen fort glemt i klasserom-

a Jacques’ mor er tidligere kalt Lucie. Heretter kalles hun Catherine.

90

met, der Jacques tok sitt monn igjen, og i skolegården der fotballen var hans domene. Men dette domenet var forbudt. For skolegården var av sement, og skosålene ble så fort slitt der at bestemoren hadde forbudt Jacques å sparke fotball i frikvarterene. Hun kjøpte selv til dattersønnene noen tykke og solide, høye såler som hun håpet hadde evig liv. Og for å forlenge dette livet fikk hun banket inn noen kjempemessige kjegleformete spikere i sålene. De tjente to formål: De måtte slites før selve sålen, og de avslørte dessuten om forbudet mot fotballsparking var blitt brutt. For løpingen på betongen slet dem raskt ned, og gjorde dem så blanke at synderen kunne pekes ut med en gang. Hver kveld når han kom hjem, måtte Jacques ut på kjøkkenet hvor denne synske Kassandra sto over sine svarte gryter, han måtte stille seg med bøyet kne og foten i været, som en hest som blir skodd, og vise frem sålene. Han klarte selvfølgelig ikke stå imot når skolekameratene ville ha ham med på hans yndlingslek, og han brukte alle sine krefter ikke på å utøve en helt umulig dyd, men på å dekke til sin synd. Dermed sto han lenge, etter skolen og senere etter gymnaset, og gned sålene i våt jord. Av og til var knepet vellykket. Men det kom til et punkt da slitasjen på spikerne var skandaløs, når til og med sålen var angrepet, eller, og det var den aller ytterste katastrofe, at et uheldig spark på bakken eller i gjerdet rundt trærne, fikk sålen til å løsne fra læret og Jacques kom hjem med en hyssingstump rundt skoen for å holde åpningen igjen. De kveldene var tyrepisk-kvelder. Når Jacques gråt, var morens eneste trøst: «Det er sant at det er dyrt. Hvorfor kan

91

du ikke være forsiktig?» Men selv rørte hun aldri barna. Dagen etter måtte Jacques gå i espadriller og skoene ble sendt til skomakeren. Der kunne han hente dem to, tre dager senere, dekket med nye spiker, og han måtte på ny venne seg til å holde balansen på de glatte og ujevne sålene.

Bestemoren kunne gjøre verre ting enn dette, og etter alle disse årene var det en historie Jacques fremdeles ikke kunne tenke på uten med skam og vemmelse.* Han og broren fikk ingen lommepenger, unntagen hvis de en gang iblant gikk med på å besøke en onkel som hadde butikk, eller en tante som var godt gift. Når det gjaldt onkelen var det ikke noe problem, for ham likte de godt. Men tanten hadde det med å prale med sin relative rikdom, og de to guttene foretrakk å være uten pengene og deres gleder fremfor å føle seg ydmyket. Men allikevel, selv om havet, solen og leken i gaten var gleder som var helt gratis, måtte man ha litt penger, i hvert fall noen små slanter, hvis man ville ha pommes frites, drops, arabiske bakverk eller, og det gjaldt først og fremst for Jacques, mulighet til å være til stede på enkelte fotballkamper. En ettermiddag var Jacques på vei hjem etter å ha handlet. På strake armer bar han en form med gratinerte poteter som han hadde hentet hos bakeren (de hadde hverken gassovn eller komfyr hjemme og kokte på et spritapparat. De hadde med andre ord ikke noen stekeovn, og når de hadde en rett som skulle ovnsstekes, gjorde de den i stand hjemme og tok den med til nærmeste baker som mot en liten godtgjørelse puttet den i ovnen og pas-

a der skam og vemmelse blandes

92

set på den). Det dampet fra fatet foran ham gjennom håndkleet som skulle beskytte maten mot støv og som gjorde at han kunne holde det i hjørnene. Over høyre arm hadde han nettet med mat som ble kjøpt inn i meget små kvanta av gangen (en kvart kilo sukker, en åttendels kilo smør, reven ost for fem sous osv.), nettet var ikke tungt, Jacques snuste inn den deilige lukten av grateng og balanserte forsiktig for å unngå alle menneskene som var ute og gikk i strøket på den tiden av døgnet. Plutselig falt det en tofrancmynt ut av den hullete lommen hans og klirret mot fortauet. Jacques tok den opp igjen, gransket mynten som var like hel og stakk den i den andre lommen. «Jeg kunne ha mistet den,» tenkte han plutselig. Og han kom til å tenke på fotballkampen dagen etter, som han inntil da hadde avskrevet.

Egentlig var det aldri noen som hadde lært ham hva som var rett og hva som var galt. Enkelte ting var forbudt, og overtredelsene av disse forbudene ble strengt straffet. Andre ting var det ikke. Bare lærerne kunne, når tiden tillot det, snakke om moral, men også der var forbudene tydeligere enn forklaringene. Det eneste Jacques hadde kunnet se og erfare når det gjaldt moral, var hverdagen i en arbeiderfamilie der tydeligvis ingen noen gang hadde tenkt at det fantes andre måter å skaffe penger til livets opphold enn gjennom hardt arbeid. Men dette var en lekse i tålmodighet, ikke i moral. Allikevel visste Jacques at det ikke var bra å stikke unna disse to francene. Og han ville ikke gjøre det. Han skulle ikke gjøre det. Kanskje han kunne gjøre som sist, smyge seg mellom to planker og komme

93

seg inn på stadionet på den gamle ekserserplassen og se kampen uten å betale. Derfor forsto han ikke selv hvorfor han ikke straks ga tilbake pengestykket han hadde med seg hjem, og hvorfor han rett etterpå kom tilbake fra toalettet og fortalte at en to-francsmynt var falt ned i hullet da han skulle gjøre sitt fornødne. Toalett er et altfor utsøkt ord for å betegne det trange avlukket som var blitt murt opp på den eneste trappeavsatsen. Uten hverken dagslys eller elektrisitet var det støpt en sokkel inneklemt midtveis mellom døren og innerveggen, der var det et hull og etter å ha benyttet det, måtte man helle bøtter med vann oppi. Men ingen ting kunne forhindre stanken fra dette stedet i å spre seg ut i trappen. Jacques’ forklaring var absolutt troverdig.a Han slapp å bli sendt ned på gaten på jakt etter den tapte mynten, og unngikk ytterligere spørsmål. Men Jacques følte hjertet snøre seg da han fortalte det. Bestemoren sto på kjøkkenet og hakket hvitløk og persille på en gammel fjel som var blitt helt grønn og svai av bruk. Hun stanset arbeidet og så på Jacques, som ventet på en eksplosjon. Men hun tiet og mønstret ham med klare og iskalde øyne. «Er du sikker?» spurte hun endelig. «Ja, jeg kjente at den falt ned.» Hun så fremdeles på ham. «Ja, da får vi se,» sa hun. Og Jacques ble fylt av vemmelse da han så bestemoren brette opp høyre erme slik at den hvite og senete armen kom til syne, og gå ut i oppgangen. Han løp inn i spisestuen, det var like før han kastet opp. Da hun ropte på ham, sto hun ved vasken, armen

a Nei. Det var fordi han allerede hadde påstått at han hadde mistet pengen på gaten at han ble nødt til å finne en annen forklaring.

94

var dekket av grå såpe og hun lot vannet strømme mens hun vasket seg. «Det var ingen ting der,» sa hun, «du lyver.» Han stammet: «Men den kan jo ha blitt skylt ned.» Hun nølte. «Kanskje, men hvis du har løyet, blir det verst for deg.» Ja, det ble verst for ham, for i det samme forsto han at det ikke var gjerrighet som hadde fått bestemoren til å grave i skitten, men den strenge nøden som gjorde at der i hjemmet var to francs en anselig sum. Han forsto det og med en rystende skamfølelse så han tydelig at han hadde stjålet disse to francene fra sine egne. Den dag i dag kunne ikke Jacques, når han så moren sitte ved vinduet, forklare hvordan han hadde kunnet la være å gi tilbake de to francene og samtidig ha glede av å se på fotballkampen.

Til minnet om bestemoren hørte det også mindre berettigede følelser av skam. Bestemor hadde insistert på at Henri, storebroren til Jacques, skulle ta fiolintimer. Jacques hadde klart å unngå det, under påskudd av sine gode resultater på skolen, som han hevdet det ville være umulig å opprettholde med denne ekstra arbeidsbyrden. Men broren hadde lært å få frem noen grusomme lyder på en knusktørr fiolin og kunne i alle fall, med noen feilskjær, fremføre tidens populære sanger. For moro skyld hadde Jacques, som hadde en tålelig bra stemme, lært seg å synge de samme sangene, uten at han hadde kunnet forestille seg de fatale følgene av dette uskyldige tidsfordrivet. På søndagene fikk nemlig bestemor besøk av sine gifte døtre,a to krigsenker, eller av sin søster som frem-

a Sine nieser.

95

deles bodde på en gård i Sahel og som heller snakket dialekten fra Menorca enn spansk, og etter å ha servert store boller med svart kaffe på bordet som var dekket med voksduk, ropte bestemoren på barnebarna for at de skulle gi en improvisert konsert. De ble fullstendig overrumplet, og kom med notestativet i metall og de tosiders notearkene med kjente refreng. Det var bare å kaste seg ut i det. Jacques fulgte etter beste evne Henris knirkende fiolin, og sang Ramona: «Jeg drømte så deilig om deg, Ramona, vi reiste av sted bare du og jeg» eller «Dans, min Djalmé, i kveld vil jeg elske deg», eller også, for å holde seg i Orienten: «Kinesiske netter, hete netter, elskovsnetter, ville netter, ømme netter» … Andre ganger spesialbestilte bestemoren mer jordnære sanger. Da tolket Jacques «Er det virkelig deg, min mann, deg som jeg har elsket så høyt, du som har lovet meg så sikkert, at jeg aldri skulle gråte.» Denne sangen var for øvrig den eneste som Jacques kunne fremføre med oppriktige følelser, for sangens heltinne gjentok til slutt det patetiske refrenget midt i folkemengden som var møtt frem for å se på henrettelsen av hennes besværlige elsker. Men bestemorens favoritt var en sang der hun antakelig falt for den melankolien og ømheten som var fullstendig fraværende i hennes eget sinn. Det var Serenade av Toselli, som Henri og Jacques fremførte temmelig livaktig, selv om den algeriske aksenten kanskje ikke var helt passende til denne sangens svermeriske idyll. Fire eller fem svartkledde kvinner, som alle, unntatt grand-tanten, hadde tatt av seg det mørke, spanske hodetørkleet, satt i ettermiddagssolen i denne sparsommelig

96

innredete stuen med hvite murvegger, de nikket forsiktig og anerkjennende til de musikalske utgydelsene, inntil bestemoren, som aldri hadde kunnet skille en a fra en c og som forresten ikke engang kunne navnene på skalaens noter, avbrøt spillet med et kort: «Du gjorde en feil,» som tok luven fra de to musikerne. De skulle begynne «derfra» igjen sa bestemoren når den tornefulle passasjen var avviklet på en måte hun fant tilfredsstillende, det ble vugget litt med hodene og til slutt fikk de to virtuosene applaus før de i hui og hast pakket sammen utstyret og løp ned til vennene på gaten. Bare Catherine Cormery satt i et hjørne uten å si noe. Og Jacques kunne ennå huske denne søndagsettermiddagen da han var på vei ut av døren med notearkene sine og hørte en av tantene rose ham og moren hadde svart: «Ja, det var fint. Han er intelligent,» som om de to bemerkningene skulle ha noe med hverandre å gjøre. Men da han snudde seg, forsto han sammenhengen. Morens skjelvende, urolige og milde blikk hvilte på ham med et slikt uttrykk at han rygget tilbake, nølte og løp sin vei. «Hun er glad i meg, så er hun altså glad i meg,» sa han til seg selv i trappen, og samtidig forsto han at han også elsket henne grenseløst, at han av hele seg hadde ønsket hun skulle elske ham og at inntil da hadde han bestandig vært i tvil om det.

Kinoforestillingene bød på andre av barndommens gleder … Også denne seremonien fant sted søndag ettermiddag, og iblant på torsdagene. Strøkets kino lå rett ved huset deres, og i likhet med gaten den lå i, bar den navnet til en romantisk dikter. Før man kom inn, måtte man trenge gjennom en

97

skog av hyller der arabiske kjøpmenn hadde stilt opp hulter til bulter peanøtter, tørkede og saltede kikerter, lupinkjerner, kandissukker i kraftige farger og seige «syresukkertøy». Noen solgte kaker i skrikende farger, blant annet en slags pyramider som var sprøytet med krem og dekket med rosa sukker, andre solgte arabiske frityrboller som dryppet av olje og honning. Rundt hyllene var det en sverm av fluer og barn, alle tiltrukket av det samme sukkeret, de summet eller skrek og forfulgte hverandre under forbannelser fra selgerne som fryktet at hyllene ville tippe over og som i samme håndbevegelse jaget bort både barn og fluer. Noen av selgerne hadde fått plass under glasstaket til kinoen, som var forlenget på den ene siden, de andre hadde stilt opp sine klissete rikdommer under den kraftige solen og støvet som de lekende barna virvlet opp. Jacques var med som følge for bestemoren, som for anledningen hadde vannkjemmet det hvite håret og lukket den evinnelige, svarte kjolen med en sølvbrosje. Hun skjøv alvorlig til side den skrålende massen av småunger som sperret inngangen, og gikk bort til den eneste billettluken for å kjøpe sine «reserverte plasser». Egentlig var det ikke noe valg annet enn mellom disse «reserverte plassene» som var vonde klappstoler i tre med seter som smalt igjen med et brak, og benkene der barna, som ble sluppet inn gjennom en sidedør som først ble åpnet i siste liten, trengte seg sammen og sloss om plassene. På hver side av benkene sto en vakt med tyrepisk, som hadde til oppgave å holde orden på sitt område, og det var slett ikke uvanlig at et barn eller en voksen som hadde vært for urolig,

98

ble utvist. På denne tiden ble det vist stumfilmer på kinoen, først en filmavis, så en morsom film, hovedfilmen og til slutt en film som gikk over flere ganger, der det ble vist en kort episode i uken. Bestemoren hadde en forkjærlighet for disse oppstykkede filmene hvor hver episode endte i spenning. Det kunne for eksempel være en muskelsterk helt som bar den unge, lyshårete og sårede piken over en hengebro med en frådende foss under. Og ukeepisodens siste bilde viste en tatovert hånd som, bevæpnet med en primitiv kniv, kuttet over lianene som broen hang i. Helten gikk suverent videre, uaffisert av de høylydte advarslene fra tilskuerne på «benkene»a . Spørsmålet var ikke hvorvidt paret ville greie seg, derom var det ikke lov å tvile, men å få vite hvordan de greide seg, noe som forklarte hvorfor så mange tilskuere, arabiske og franske, kom tilbake uken etter for å se det forelskede paret bli stanset i sitt dødelige fall av et lykkelig plassert tre. Hele forestillingen ble akkompagnert av pianomusikk, fremført av en gammel frøken hvis magre flaskeskuldre under en rund kniplingskrage raget opp som et alvorsfylt motstykke til spilloppmakerne på «benkene». Jacques anså det for å være et tegn på suverenitet at den respektinngydende frøkenen beholdt pulsvantene på selv under de kraftigste hetebølger. Hennes rolle var for øvrig ikke så enkel som man kanskje kunne tro. Særlig de musikalske kommentarene til nyhetsfilmene krevde at hun skiftet melodi alt etter hva slags nyhet som ble presentert. Hun gikk dermed uten overgang fra en lystig kontradans som passet som akkom-

a Riveccio.

99

pagnement til vårmotene, til Chopins sørgemarsj som ble spilt i anledning av en storflom i Kina eller ved gravferden til en viktig skikkelse i det nasjonale eller internasjonale liv. Uansett hvilket stykke som ble spilt, var fremføringen uforstyrrelig, som om ti små, tørre maskiner slo ned på det gamle og gulnede klaveret med en presisjon som ble de styrt av tannhjul. i kinosalen var veggene nakne, gulvet dekket av peanøttskall og lukten av kresylsyre blandet seg med kraftige menneskelige odører. Og det var denne damen som på et blunk klarte å stanse det øredøvende spetakkelet i salen ved å tråkke på pedalene og stemme i med preludiet som var tenkt å skape morgengryets atmosfære. En voldsom summelyd forkynte at fremviseren ble satt i gang, og så begynte Jacques’ prøvelser.

Dette var jo stumfilmer, og derfor var de utstyrt med en rekke skriftbilder som skulle kaste et forklarende lys over handlingen. Siden bestemoren ikke kunne lese, var det Jacques’ oppgave å lese høyt for henne. Til tross for alderen var bestemoren ikke på noen måte døv. Men for det første måtte han overdøve pianoet og bråket fra salen, som ikke holdt tilbake sine reaksjoner. Og selv om disse tekstene var ekstremt enkle, var det allikevel mange ord som var fremmedartede for bestemoren, og noen var til og med ukjente for henne. Jacques ønsket på sin side ikke å forstyrre sidemennene og ville heller ikke bekjentgjøre for hele kinosalen at bestemoren ikke kunne lese (iblant kunne hun selv bli grepet av bluferdighet og sa høyt til ham i begynnelsen av forestillingen: «du får lese for meg, jeg har glemt brillene mine»), og derfor leste ikke Jacques så høyt som han burde ha gjort.

100

Resultatet var at bestemoren ikke oppfattet mer enn halvparten og krevde at han skulle gjenta teksten en gang til, og enda en gang, høyere. Jacques forsøkte å lese høyere, men hysjingen fra sidemennene gjorde ham pinlig berørt, han stotret, bestemoren skjente og snart kom neste tekst, som var enda mer uforståelig for den arme bestemoren som jo ikke hadde fått med seg den foregående. Forvirringen vokste helt til Jacques hadde åndsnærværelse nok til å sammenfatte med et par ord en avgjørende hendelse i for eksempel Zorros merke, med Douglas Fairbanks den eldre. «Skurken vil ta piken fra ham,» uttalte Jacques tydelig under en pause i pianospillet eller i salen. Alt ble klart, filmen fortsatte og han pustet lettet ut. Som regel var ikke vanskelighetene større enn det. Men enkelte filmer, som To foreldreløse barn, var altfor innviklede, og når han ble dradd mellom kravene fra bestemoren og de stadig mer irriterte irettesettelsene fra sidemennene, endte Jacques med å forholde seg taus. Han kunne ennå huske en av disse forestillingene hvor bestemoren var blitt så fortvilet at hun var gått ut mens han hadde fulgt gråtende etter, oppløst ved tanken på at han hadde ødelagt en av de få gledene den stakkars bestemoren hadde, og på de usle pengene de hadde måttet betale for den.a

Moren var aldri med på disse forestillingene. Hun kunne

a tilføye tegnene på fattigdom: arbeidsløshet– feriekoloniene om sommeren i Milania – hornsignalet – utvisningen – Tør ikke fortelle.

Snakk: Vi får drikke kaffe i kveld. Av og til skjer det en forandring.

Han ser på henne. Han har ofte lest fortellinger om fattigdom der kvinnen er sterk. Hun smilte ikke. Hun gikk ut på kjøkkenet, sterk – Ikke resignert.

101

heller ikke lese, og i tillegg var hun halvdøv. Og endelig var ordforrådet hennes enda mer begrenset enn morens. Fremdeles var livet hennes uten adspredelser. På førti år hadde hun vært på kino to eller tre ganger, hadde ikke forstått noen ting og hadde bare sagt, for ikke å skuffe dem som hadde bedt henne med, at kjolene var pene eller at han med barten så veldig slem ut. Hun kunne ikke høre på radio heller. Og når det gjaldt aviser, så bladde hun av og til gjennom dem hvis det var bilder i, lot sønnene eller sønnedøtrene forklare henne bildene, fant ut at dronningen av England så trist ut og lukket bladet og fortsatte å se ut av det samme vinduet og ned på den samme gaten som hun hadde betraktet halve sitt liv.a

a Få inn onkel Ernest, gammel, før – bildet av ham i stuen der Jacques og moren satt. Eller la ham komme etterpå.