mens han beveger seg fremover. Åh. Åh. Åh. Han kaster et blikk på oss men han stopper ikke. Åh. Åh. Åh. Vinduet åpner seg igjen, og vi ser Danny hoppe fra garasjetaket, falle, lande tungt og snuble idet han prøver å reise seg. Han tar opp posen og pleddene og skynder seg vekk, nedover gata mot sentrum, forbi den gamle mannen i rullestol og han roper for at Einstein skal følge etter, han har pleddene slengt over skulderen og de sleper i bakken og han ser seg ikke tilbake når han går. Det blir mørkt, og lyst, og mørkt igjen, og vi lurer på om det kommer noen andre. Vi er flere nå, og vi står taust ved døra, vi ser oppover og nedover gata. Det er ingen sirener når politiet endelig kommer. De kjører langsomt opp bakken, kikker opp mot de nummererte gateskiltene gjennom vinduet. De kjører til siden og stopper ved trappa og sitter der noen øyeblikk mens motoren går, de snakker i sambandet. Noen kikker ut av vinduet i tredje etasje, snur seg vekk og trekker for gardinene. Inngangsdøra til naboleiligheten åpner seg på gløtt. De to politimennene går ut av bilen, gnir de hanskekledde hendene mot hverandre, myser mot kulda og den lave ettermiddagssola. Den ene ser ung ut, han har blekblå øyne og tynn nese, han går til bagasjerommet og tar ut et par lange lommelykter. De går forsiktig opp trappa til leiligheten, de unngår issvullene på trappetrinnene, og vi flytter oss vekk fra døra. Pusten står som en hvit sky rundt ansiktene deres, tynnes ut og svever av sted. Døra til naboleiligheten åpner seg litt til, og en eldre kvinne kommer til syne. Hun ser på de to mennene som lyser med lyktene sine gjennom glassruta i ytterdøra og roper inn i brevsprekken. Hun har på seg en rutete mor9
!"#$%&'()"("%*+,-.*/01())2227
./0/30*.222*/043