Page 1

Selv hundene

!"#$%&'()"("%*+,-.*/01())222*

./0/30*.222*/043


!"#$%&'()"("%*+,-.*/01())222.

./0/30*.222*/043


JON MCGREGOR

Selv hundene Oversatt av: Elisabeth Haukeland medlem av Norsk Oversetterforening

Perleblekk

!"#$%&'()"("%*+,-.*/01())222+

./0/30*.222*/043


Copyright© 2010 , Jon Mcgergor Orginaltittel: Even the Dogs Translation copyrighet© Perleblekk Forlag, 2012 The book is published by arranement with The Wylie Agency ( UK) LTD Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtale om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Alle henvendelser om rettigheter til denne bok stiles til: Perleblekk Forlag Hovinveien 23 0576 Oslo ISBN 978-82-998460-8-0 Sats: Retail Energy AS Oversetter: Elisabeth Haukeland Omslag: Sanna Sporrong Omslagsbilde: Dreamstime. Trykk: Scandbook AB Forfatterportrett: Dan Sinclair www.perleblekk.no www.jonmcgregor.com

!"#$%&'()"("%*+,-.*/01())2224

./0/30*.222*/043


Til Alice

!"#$%&'()"("%*+,-.*/01())222,

./0/30*.222*/043


Vi lever uten håp, i evig lengsel. – DANTE A LIGHIERI, Den guddommelige komedie

!"#$%&'()"("%*+,-.*/01())2225

./0/30*.222*/043


én De slår inn døra i slutten av desember og bærer kroppen vekk. Lufta er kald og bister, himmelen som et gjennomtrengende stålblått blikk, trærne blekt beinhvite i det frostfylte dagslyset. Vi står i en tett klynge ved den boltede døra. Gata ser stille ut, herfra. Damp fra sentralfyren velter sukkende ut gjennom en avtrekkskanal. En TVskjerm flimrer inne i naboleiligheten. Noen hamrer på en gjerdestolpe borterst på idrettsbanen, på baksiden av leilighetsbygningen. Det drypper ned i passasjen fra en tjukk rand av smeltende is på et overløpsrør i tredje etasje, vannet samler seg i en pøl og fryser i skyggen av en lav mur. Biler kjører forbi, av og til, rutene dugger igjen og motorene strever i kulda. Vi ser noen gå ut av en taxi som har stoppet oppe i bakken. Hun lar døra være åpen, og vi ser to bæreposer fullpakket med klær og bøker og make-up i baksetet. Hun går opp den korte trappa og banker hardt på døra. Dette er Laura. Hun roper gjennom brevsprekken. Hun gir taxisjåføren tegn til å vente og går rundt til siden av bygningen. Vi ser henne klatre opp på et garasjetak og inn gjennom kjøkkenvinduet til leiligheten. Hun 7

!"#$%&'()"("%*+,-.*/01())2226

./0/30*.222*/043


står i kjøkkenet en kort stund. Det ser ut som om hun snakker med noen. Hun klatrer ut igjen, slipper seg ned fra garasjetaket og setter seg inn i taxien. Senere, om kvelden samme dag, eller dagen etter, når det gløder i gult og blått bak tynne gardiner og oppstiftede lakener inne i de andre leilighetene, ser vi Mike kravle seg opp på garasjetaket. Vi hører roping og noe som knuser. Vi ser Ben, han løper nedover bakken mot sentrum. Vi ser Heather, en annen morgen, hun sleper seg opp trappa og banker hardt på døra med en åpnet ølboks i hånda. Hun roper gjennom brevsprekken og kikker inn i ruta. Den gamle dama fra naboleiligheten kommer ut og sier noe. De krangler, og Heather banker på døra igjen før hun går av sted, nedover bakken mot sentrum. Vi ser Mike, han snakker i telefonen, den lange frakken flagrer rundt knærne når han strener ut i gata. Gatelyktene tennes, langsomt, de gløder i rødt og så i oransje og slukkes igjen idet dagen folder seg ut. Frosten legger seg på idrettsbanen og på gresset i veikanten og smøres utover av fotavtrykk og dekk og den bleke fjerne sola. Det virker som om tiden går. Vi ser Danny, han løper over idrettsbanen med Einstein haltende etter seg. Vi kikker rundt hjørnet på leilighetsbygningen og ser ham klatre opp på garasjetaket. Einstein ser opp, bjeffer og krafser på garasjeporten, og vi hører vinduet knirke når det åpner seg. Den gamle mannen i rullestol dukker opp. Vi kjenner ham, men vi vet ikke hva han heter. Han er ikke så gammel egentlig, men det noe vi kan kalle ham. Han snegler seg bortover fortauet, griper hjulene med hender tullet inn i filler og raknende votter, ansiktet blir fordreid av anstrengelse for hver lille dytt. Stønner lavt 8

!"#$%&'()"("%*+,-.*/01())2223

./0/30*.222*/043


mens han beveger seg fremover. Åh. Åh. Åh. Han kaster et blikk på oss men han stopper ikke. Åh. Åh. Åh. Vinduet åpner seg igjen, og vi ser Danny hoppe fra garasjetaket, falle, lande tungt og snuble idet han prøver å reise seg. Han tar opp posen og pleddene og skynder seg vekk, nedover gata mot sentrum, forbi den gamle mannen i rullestol og han roper for at Einstein skal følge etter, han har pleddene slengt over skulderen og de sleper i bakken og han ser seg ikke tilbake når han går. Det blir mørkt, og lyst, og mørkt igjen, og vi lurer på om det kommer noen andre. Vi er flere nå, og vi står taust ved døra, vi ser oppover og nedover gata. Det er ingen sirener når politiet endelig kommer. De kjører langsomt opp bakken, kikker opp mot de nummererte gateskiltene gjennom vinduet. De kjører til siden og stopper ved trappa og sitter der noen øyeblikk mens motoren går, de snakker i sambandet. Noen kikker ut av vinduet i tredje etasje, snur seg vekk og trekker for gardinene. Inngangsdøra til naboleiligheten åpner seg på gløtt. De to politimennene går ut av bilen, gnir de hanskekledde hendene mot hverandre, myser mot kulda og den lave ettermiddagssola. Den ene ser ung ut, han har blekblå øyne og tynn nese, han går til bagasjerommet og tar ut et par lange lommelykter. De går forsiktig opp trappa til leiligheten, de unngår issvullene på trappetrinnene, og vi flytter oss vekk fra døra. Pusten står som en hvit sky rundt ansiktene deres, tynnes ut og svever av sted. Døra til naboleiligheten åpner seg litt til, og en eldre kvinne kommer til syne. Hun ser på de to mennene som lyser med lyktene sine gjennom glassruta i ytterdøra og roper inn i brevsprekken. Hun har på seg en rutete mor9

!"#$%&'()"("%*+,-.*/01())2227

./0/30*.222*/043


genkåpe og et par tøfler formet som tigerlabber med klør. Hun sier noe til dem og legger armene i kors. Den yngre politimannen snur seg mot henne og nikker, og når hun sier noe mer, ignorerer de henne. En bil sakter farten idet den passerer, den stopper et øyeblikk, og så kjører den videre. Hvorfor brukte de så lang tid. Hvor var de. De prøver seg på døra med skuldrene, og så tar den unge politimannen et skritt tilbake og sparker til låsen. Døra slås opp. Begge tar noen skritt fremover, så snur de seg vekk og dekker til nese og munn. De ser på hverandre, og de hever lommelyktene og sender en smal lysstripe innover den mørke gangen. Den gamle dama kommer labbende, hun holder armene litt tettere rundt brystet, og vi ser forbi henne, inn i lommelyktenes skinn i tussmørket. Leiligheten ser ikke ut, men det visste vi allerede. Veggene er nedtagget og flekkete, det henger løse ledninger fra den råtne gipsen. Gulvet er dekket av flasker og bokser og pledd og klær, en stabel med bildekk, glasskår. Og lukta må være grufull, de to mennene holder fremdeles hendene hardt over nese og munn med ansiktene halvveis vendt bort. Den yngre mannen hoster, som om noe sitter fast bakerst i svelget. Den eldre mannen legger hånda på kollegaens arm, han snakker lavt. De ser ikke oss, der vi flokker oss og skubber rundt dem. Selvfølgelig gjør de ikke det. Hvordan skulle de kunne det. Men vi er vant til det. Vi har vært vant til det lenge, også før. Før dette. Det knaser og knekker under støvlene deres av alt søppelet som dekker gulvet. De går langsomt, og de lar lys10

!"#$%&'()"("%*+,-.*/01())222*/

./0/30*.222*/043


kjeglene fra lommelyktene vise vei. De roper, noe sånt som Hallo, politi, hallo. De kaster et blikk på hverandre, og de går lengre inn i leiligheten. Den yngre mannen går til høyre innerst i gangen der kollegaen hans har gått til venstre, han finner kroppen liggende på stuegulvet. Han ser ikke på den i mer enn et par sekunder, øynene hans utvider seg, og han roper ut, rygger tilbake og presser hånda mot munnen. Den eldre mannen kommer ut fra kjøkkenet, det gnisser i enda mer knust glass under føttene hans når han går inn i stua og for å se hva det er. Han krymper seg litt, og nikker. Han lar lyskjeglen vandre over den døde kroppen, de fuktige klærne, det oppsprukne kjøttet og blemmene. Han peker på noe som ser ut som blod, i pøler utover gulvbelegget, en strime av blod fører ut i kjøkkenet. Den yngre mannen står fremdeles i døråpningen, snakker i sambandet, spør om noe. De snakker ikke. De venter. De ser på kroppen. Vi presser oss inn i rommet alle sammen og ser på kroppen. Den oppsvulmede og myknende huden, det innsunkne blikket, den glinsende pølen av væske som sprer seg utover gulvet. Vrikkende og kravlende nyklekt liv, som eter. Det er Robert. Men det visste vi allerede. Himmelen mørkner utenfor, en blekrød stripe langs rekken av trær borte ved elven, skyene ligger i et lavt og tynt dekke. Den eldre politimannen drar i skjortekragen sin, løsner slipset fra halsen, mumler noe til sin kollega idet han presser seg forbi, fører an bortover den overfylte gangen og ut i den kalde rene lufta. Utenfor venter dama med tigertøflene og den rutete morgenkåpen. Hun spør om noe, og de holder hendene 11

!"#$%&'()"("%*+,-.*/01())222**

./0/30*.222*/043


opp og rister på hodet. Den eldre mannen henter en rull med blått og hvitt bånd i bilen og sperrer av området rundt døra. Dama betrakter dem, biter seg i innsiden av leppen. Huden hennes er tørr og løs i ansiktet, den ligger i små folder rundt kjeven. Hun snakker litt med den yngre politimannen, rister på hodet, kikker forbi ham mot den åpne døra. Hun snur seg og labber tilbake inn i leiligheten sin. De to mennene står foran sperrebåndet. Det durer lavt i et lysstoffrør som varmes opp på veggen over dem. Lysene slås på langs passasjen, noen få om gangen. Himmelen mørkner til en blålilla tone. Mennene stamper i bakken og gnir hendene for å holde varmen, og de snakker. Vi ser oppover og nedover gata, og Danny forteller oss hvordan det var da han fant ham, da han klatret inn gjennom vinduet på baksiden av leiligheten og fant Robert liggende på gulvet. Penny sto i døråpningen og skalv, og så opp da Danny klatret inn gjennom kjøkkenvinduet og hoppet ned på gulvet. Han så henne ikke først, og da han fikk øye på henne, skjønte han ikke hvorfor hun ikke gneldret som vanlig, hvorfor hun sto så stille. Bare sto der og dirra liksom. Skjønte at noe var galt med én gang, for det var for stille. Aldri vært sånn stille før. Alltid vært at Penny og de andre bikkjene gjødde og musikken sto på og folk ropte for å gjøre seg hørt. Og Penny snudde seg ikke engang da han gikk forbi. Hadde ikke krefter. Beinrangel. Bare sto der og Danny kom styrtende ut av stua og spydde på gulvet før han klatret rett ut av vinduet og han så seg ikke tilbake. Tre biler til stopper utenfor leiligheten. Dette er senere. Dama med tigertøflene har hentet krus med te til mennene, stilt spørsmål de ikke vil svare på, og fjernet 12

!"#$%&'()"("%*+,-.*/01())222*.

./0/30*.222*/043


de tomme krusene igjen. En ungeflokk har vært samlet utenfor leiligheten, de prøvde å se forbi politimennene og inn i gangen, prøvde å dukke inn under sperrebåndet. Men de er borte nå, og det er stille. En mann og en kvinne går ut av den første bilen og bærer esker med utstyr opp trappa, de snakker med politimennene mens de stikker beina i raslende hvite overaller og trekker på seg gjennomsiktige plasthansker. En kvinne i dongeribukser og lang grå kåpe kommer opp trappa, hun bærer en liten skinnveske. To menn tar lamper og stativer ut av en annen varebil og stabler dem øverst i trappa. Alle tar et par skoovertrekk fra en eske, balanserer først på det ene beinet og så på det andre for å dra strikken over skoene mens den yngre politimannen noterer navnene deres i en logg, pusten damper rundt dem og gulner i det fluorescerende lyset. Hun med den lille skinnveska går inn i leiligheten, gjennom gangen, inn i stua der kroppen til Robert ligger. Hun bøyer seg ned ved siden av ham, berører den kalde huden, noterer seg de sunkne øynene og de oppsvulmede leppene, insektene, de sivende blemmene over hele kroppen hans. Hun nikker, sjekker klokka si og skriver noe i en innbundet notisblokk eller filofax, forteller politimannen hvilket klokkeslett han skal notere når hun går, dukker under sperrebåndet, drar av seg hanskene og går raskt ned trappa til bilen. Hun setter veska på passasjersetet og slår på radioen. Hun ser på mobiltelefonen sin, den lyser blått i ansiktet hennes, og så legger hun den i veska og kjører vekk. Mennene med lampene går inn og rigger dem til langs veggene, holder seg langt unna den døde kroppen, kobler til batterier og klemmer, og plutselig lyses rommet opp, skarpt hvitt lys flommer fra alle kanter og får hver eneste kravlende lille detalj på plass. Mannen og dama i 13

!"#$%&'()"("%*+,-.*/01())222*+

./0/30*.222*/043


hvite overaller kommer inn i rommet sammen med en annen mann med tjukt og bustete mørkt hår, han ser ut som om han kan være sjefen. Den første mannen fotograferer mens dama gransker kroppen til Robert nøye, trekker klærne vekk fra halsen, drar med hanskekledde hender gjennom håret hans og pirker i sølet på gulvet. Hun viser fotografen de mørke blodflekkene bortover gulvbelegget. Den yngre politimannen står i gangen, han ser på, og mannen med det mørke bustete håret stiller ham spørsmål. Han rister på hodet, gjør en håndbevegelse mot ytterdøra, smiler litt av noe fotografen sier, og et øyeblikk føles rommet fullt igjen, fullt slik det var den siste gangen vi var her alle sammen og Robert lå utstrakt på gulvet slik han alltid lå på slutten av kvelden, med det ansiktsuttrykket som han bare hadde da han sov. Og der ligger han, han snorker, pruster, strekker en hånd bak hodet som om han prøver å få tak i noe å holde seg fast i. Én av oss, det er sikkert Heather, lener seg frem for å legge jakka hans litt tettere over den brede brystkassa, skuldrene, drar lua på plass på hodet hans igjen, til hun får øye på oss som ser på. Vi andre sover. Danny og Ben og Laura og Mike og Ant og hvem ellers som tilfeldigvis var der. Eller sover ikke helt men lukker øynene og lytter til musikken som kommer fra den sammenteipede stereoen på kjøkkenet, en arytmisk vuggevise som holder oss oppe mot veggene og hverandre, mens hendene våre åpner seg og skjeene og pipene og de tomme ølboksene, restene av folie og papir og bomull faller utover. Smulene vi har å trøste oss med, strødd utover gulvet. De åpne hendene våre. Det ringer, og politimannen som står ved døra drar en telefon opp av lomma, gjør tegn til de andre og går ut av rommet for å snakke, ut gjennom den raserte gangen og den ramponerte ytterdøra, og idet døra lukker seg bak 14

!"#$%&'()"("%*+,-.*/01())222*4

./0/30*.222*/043


ham ser vi Robert og Yvonne jobbe rygg mot rygg med å fjerne det gamle tapetet, de drar og pirker i det med en malerskrape og en kniv, små strimler og flak faller til gulvet som konfetti. De sitter ved den åpne ytterdøra og spiser skiver med skinke og tomat og ser barn løpe opp og ned trappa. Fester nytt tapet over de istykkerrevne restene av det gamle, måler og skjærer og limer, ettermiddagen går mens de snakker og ikke snakker og synger med i en sang på radioen, og ved middagstid er den siste tapetbiten endelig glattet på plass, plutselig kjenner begge to at det verker i armene og nakken idet de tar et skritt tilbake for å se på arbeidet de har gjort, hendene er klissete av tapetlim og svette. Vi møtte aldri Yvonne men vi ser henne nå. Vi ser ting på en annen måte nå. Vi ser dem rense vekk sporene etter de tidligere beboerne, de maler og tapetserer over sprekkene. Kaster ut ting som sto igjen, bunker med ukeblader og hamstrede blikkbokser, rustne musefeller i skapet under vasken. Sånne enkle ting som to mennesker gjør når de lager seg et hjem sammen. Bærer nye møbler inn gjennom den smale døråpningen: en seng, en lenestol, en sofa, en kommode. Tilpasser seg hverandres nærvær, hverandres bevegelser i de små rommene de lever i. Måten han går og strekker seg på, måten hun krøller seg sammen i stolen på, lyden av skrittene deres, de egne luktene som fyller lufta når kroppene deres fletter seg sammen. Og nå spør hun ham om noe, hun gnir strenger av størknende lim fra hendene og blåser håret vekk fra øynene. Han ser opp, og smiler idet hun skyver døra igjen bak seg, idet hun drar T-skjorta over hodet og løsner bh-en. De kysser hastig, presser seg mot hverandre, fomler etter knapper og glidelåser, og vi trekker oss tilbake til stua, med de nymalte veggene og panoramavindu mot idrettsbanen og de nyplantede trærne og elven bortenfor. Vi kan 15

!"#$%&'()"("%*+,-.*/01())222*,

./0/30*.222*/043


takk Jeg vil takke de følgende som sjenerøst har delt sin kunnskap og sine erfaringer med meg: dr. Nigel Chapman, Rachel Harborne, dr. Kate Jack, David Jones, Kirstie Joynson, professor James Lowe, Cathy Mason, Ian Nesbitt, Steven Nicholls, Kevin O’Connor, Paylor, dr. Ros Rosser, PC Tim Townsend, Ian Walker, John Wright. Takk også til følgende, for andre ting: Mark Day, Kim Langford, Elena Lappin, Lisa Newton. Rosemary Davidson. Alle på Nottingham Writers’ Studio. Tracy Bohan og alle på Wylie Agency. Helen Garnons-Williams, Erica Jarnes, Alexandra Pringle og alle på Bloomsbury. Sarah-Jane Forder. Alice, Eleanor, Lewis.

!"#$%&'()"("%*+,-.*/01())222.*4

./0/30*.222*/047


om forfatteren Jon McGregor er forfatter av den kritikerroste If Nobody Speaks of Remarkable Things (norsk tittel: Hvis ingen snakker om utrolige ting) og So Many Ways to Begin. Han er tildelt Betty Trask Prize og Somerset Maugham Award og er nominert til Bookerprisen to ganger. Han ble født pü Bermuda i 1976. Han vokste opp i Norfolk og bor nü i Nottingham. Selv hundene er hans tredje roman.

!"#$%&'()"("%*+,-.*/01())222.*,

./0/30*.222*/047


om typesnittet Teksten i denne boken er satt med Berling Roman; et moderne typesnitt utformet av Karl-Erik Forsberg mellom 1951 og 1958. Sin unge alder til tross har det det som kjennetegner et gammelt typesnitt. Seriffene heller og er uskarpe, og g-en har et rett øre.

!"#$%&'()"("%*+,-.*/01())222.*5

./0/30*.222*/047

Smakebit Selv hundene  

Smakebiter SELV HUNDENE