Page 1

Hvis ingen snakker om utrolige ting

!"#$%&'(&)&*++(,-./012.34#&55666.

.04374..666.24/8


!"#$%&'(&)&*++(,-./012.34#&556662

.04374..666.24/8


Jon McGregor

Hvis ingen snakker om utrolige ting

Oversatt av Elisabeth Haukeland medlem av Norsk Oversetterforening

Perleblekk

!"#$%&'(&)&*++(,-./012.34#&55666/

.04374..666.24/8


Copyright © 2002, Jon McGregor All rights reserved Orginaltittel: IF NOBODY SPEAKS OF REMARKABLE THINGS Translation copyright © 2011 by Perlebekk Forlag This book is published by arrangement with The Wylie Agency (UK) LTD,

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtale om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Alle henvendelser om rettigheter til denne bok stiles til: Perleblekk Forlag Hovinveien 23 0576 Oslo

ISBN 978-82-998460-4-2

Sats: Xpressbyrået AS Oversetter: Elisabeth Haukeland, Oversetteren er medlem av Norsk Oversetterforening Omslag: Sanna Sporrong Trykk: ScanBook Forfatterportrett: Dan Sinclair www.perleblekk.no

!"#$%&'(&)&*++(,-./012.34#&556668

.04374..666.24/8


Til Alice

!"#$%&'(&)&*++(,-./012.34#&556660

.04374..666.24/8


!"#$%&'(&)&*++(,-./012.34#&556669

.04374..666.24/8


Hvis du lytter, kan du høre det. Byen, den synger. Hvis du står stille, innerst i en hage, midt i en gate, på toppen av et tak. Det er tydeligst om natten, når lydene skjærer skarpere gjennom tingenes overflate, når sangen strekker seg mot et sted inni deg. Det er for det meste en ordløs sang, men det er likevel en sang, og ingen som hører den, kan være i tvil om hva den synger. Og sangen synger aller høyest når du lytter til hver enkelt tone. Den lave, beroligende duren fra klimaanleggene, som vifter varmen og luktene ut av butikker og kafeer og kontorer i hele byen, som starter og stopper, med lange, lagvise pust i en voggevise som nynnes gjennom trøtte gater. Bruset av trafikken som fremdeles passerer på motorveibroene, en jevn buldrende dur selv i de mørke timene, dekkene som ruller over asfalten, og motorene som drønner, løse avløpsrør og kumlokk klaprer som smijernskastanjetter. Veiarbeiderne som arbeider, de velger tidspunkter da de forstyrrer minst mulig, skjærer gjennom den kjølige kveldsluften med driller og trykkluftsbor og pneumatis7

!"#$%&'(&)&*++(,-./012.34#&55666:

.04374..666.24/8


ke pumper, svetter kraftig under hvesende og fresende flomlys og roper til hverandre lik trommeslagere i et rockeband som roper ut rytmen, de fester ny hud på storbyens årer. Rastløse maskiner i verksteder og fabrikker med endeløse skift, som dreier og pumper og damper og gnistrer, presser og ruller og vever og trykker, de høye drønnene og brakene og smellene som stiger fra ekkohøye bygninger og siver ut i natten, et uregistrert biprodukt til papiret og tekstilene og stålet og brødet, det som pakkes og bindes inn og lages. Lastebiler som rygger, hele veien langs buen av industriområder, det virker som om hver eneste lastebil i hele byen rygger, bakover gjennom porter, sakte opp på ramper, mens de roper ut sin tilstedeværelse i skingrende ul, omgitt av gassende, skubbende gaffeltrucker som stuer og stabler og laster. Og alle alarmene, som roper om hjelp, i alle bydeler og alle kvartaler, alle gater og alle boligfelter, overalt hvor du snur deg går alarmene, de slår seg på, slår seg av, slår seg på, de kimer som rungende tordenskrall, som hypnotisk klokkeklang, falsk alarm lyder like sterkt som ekte, de roper ut sin nød i natten lik spedbarn på et underbemannet barnehjem som skriker uæææ-æææ gjennom de mørklagte avdelingene. Syngende sirener som glir gjennom gatene, med striper av blålys fra den ene nødssituasjonen til den neste, det langsomme jammerskriket som inntrengende veves inn i den mørkeste av de mørke timer, et klagerop som stiger høyt, henger over hustakene og toner ut, stiger høyt, lyner forbi, toner ut. Og alle disse tingene synger stadig, maskinene og sirenene, bilene buser ut hoi! og dundrer ubesindig videre, tutingen og ropingen og duren og sprakingen, alt har 8

!"#$%&'(&)&*++(,-./012.34#&55666;

.04374..666.24/8


kommet sammen og blitt til en korsang som avtar og øker med vinden når den snur, kontratenoren og solostemmen, i en nynnende harmoni som venter på at flere stemmer skal komme til. Så lytt. Lytt, for det er mer å høre. Skramlingen av et søppelkasselokk som slås i gulvet. Fresingen og kloringen til to katter med busten i været. De plutselige skrallene av flasker som tømmes i oppsamlingsbeholdere. Smellende bildører, gir som skiftes, den staplende klapringen av en langsom spasertur hjem. Raslingen av gitter som rulles ned på kveldsåpne kafeer, en sprukken stemme som roper ut gatenavn for taxiene, et høyt skrik som henger i luften og sprekker opp i latter, et pang! som kanskje bare var fra eksospotten på en bil, en telefonkiosk som roper på svar, et tre fullt av fugler lurt til å tro at det er morgen, en plystring og et rop og et glass som knuser, en bølge av myk musikk og et smell av harde rytmeslag, bjeffing og roping og sang og gråt, og alt svulmer opp, alle drønnene og brakene og skrallene og smellene, det støyende, jagende, ustoppelige underet som er storbyens sang, som du kan høre hvis du lytter, sangen og den stopper i et sjeldent og dyrebart øyeblikk av dødtid, kilt inn mellom sjusoverne og morgenfuglene, inntreffer et mirakel av stillhet. Alt har stoppet. Og stillheten senker seg ned fra nattehimmelen, faller 9

!"#$%&'(&)&*++(,-./012.34#&556667

.04374..666.24/8


over denne storbyen, det er den aller flyktigste stillhet, som en nøling mellom to hjerteslag, som det korte mørket når du blunker. Dette øyeblikket kommer alltid, i hemmelighet, som en uventet pause, en vakling idet én dag legges tilbake og en ny begynner. Et åndedrag idet gasstankene starter sin langsomme utpust. Et ring av øresus idet termostatene slår av klimaanleggenes vifter. Disse øyeblikkene er der, alltid, men de blir sjelden lagt merke til, og de varer sjelden lenger enn et tankeglimt. Vi er i det øyeblikket nå, det er stille og hele byen er i ro. De gamle fabrikkene med høye vinduer, i taggete formasjon mot horisonten, de er stille, de holder sine gjenferd og sine tanker for seg selv. Kontorene bak røykfarget glass, slynget ned langs bakken, de er stille, de avspeiler blankt nattens dis og glans. Snart gjenopptar de sine gjøremål, sine innsmigrende hviskinger av nuller og ettall gjennom nettverk av glassfiber, men nå, for et øyeblikk, er de dysset til ro. Bussene i terminalen venter på en ny dag, de er stille, med metall som jenker og krymper seg på plass, faller til ro og kjøles ned etter atten timer med varme og støy, atten timer på kryss og tvers gjennom byen, som garnet gjennom en vev. Og klubbene i sentrum, de er tomme, dansegulvene er klissete og ømme etter nattens dunking, lysene roterer og blinker fortsatt, mistede sko og lommebøker og nøkler er samlet opp i hauger. Og nattfiskerne som står langs kanalen, som kjenner linene synge i vannet, de står bare noen meter fra hverandre, likevel sier de ingenting, de ser på de lysende fløtene som dupper i nattemørket som ildfluer i et glass, 10

!"#$%&'(&)&*++(,-./012.34#&55666.3

.04374..666.24/8


venter på et dykk og et napp som kan gi et midtpunkt til tiden de tilbringer her, venter på stillheten og roen de har kommet for å finne. Selv den spredte trafikken i disse gatene: taxiene og gatefeierne, skiftarbeiderne og varebilsjåførene, selv de holdes i ro i dette øyeblikket, fanget av trafikklysene som synkroniserer rødt lys idet systemet går fra gammel dag til ny, hundrevis av føtter hviler mot gasspedalene, hundrevis av par med øyne har blikket festet på lysene, alle venter på gult lys, alle venter på grønt lys. Hele byen har stoppet opp. Og dette er en pause som bør nytes, for verden vil snart bli komplisert igjen. Det er den flyktigste av pauser, som ikke rommer nok tid selv til at du kan snu deg helt rundt og se på alle lysene som byen kaster ut mot himmelen, og det er en pause som lett kan ødelegges. En dør som smeller igjen, en bilalarm, svak musikk noen hundre meter unna, og byen er allerede i bevegelse igjen, i morgen er her allerede. Musikken kommer fra en indisk restaurant ved fotballbanen, den strømmer ut av høyttalerne som er plassert på utsiden for å lokke flere kunder. Restauranten er nesten tom, med en bhindi masala i det ene hjørnet og en korma spesial i det andre, og parkeringsplassen er øde, bortsett fra et ungt par som står der med armene rundt livet på hverandre. De har ikke vært et par så lenge, i noen dager kanskje, eller en uke, og begge er fremdeles spent og nervøse av begjær og muligheter. De har kommet hit for å danse, musikken og deres eget overmot fikk dem til å bøye av på hjemveien, og nå nøler de, usikre på hvordan de skal begynne, ukjent med trinnene, forlegne. 11

!"#$%&'(&)&*++(,-./012.34#&55666..

.04374..666.24/8


Men de begynner likevel, og idet de første lysstrålene siver inn på himmelen i øst, fra utkanten av byen og inn mot disse gatene, holder de hodene høyt og ryggene rette og danser sammen i takt til musikkens glidende, svingende melodi. De danser på en måte som ville egne seg bedre i en dansesal enn i de Bollywood-filmene som musikken kommer fra, men de danser uansett, med svingende hofter, midje mot midje, blikk mot blikk. Kelnerne har kommet bort til vinduet, de ler, de roper onkel, onkel til mannen på kjøkkenet som endelig har begynt å rydde opp etter en lang kveld. De danser, og han går ut gjennom døren for å se, tørker hendene på forkleet, slikker de slitne fingertuppene sine, drar litt i det lange skjegget. De danser, og han smiler og nikker og tenker på sin kone som sover der hjemme, og på da de var unge og fremdeles kunne ha gjort noe slikt som dette. Et annet sted, på den andre siden av byen, starter dagen med hastverk og roping, støvsugernes ilende hvin på kontorene, smellene fra lastebildører som smekkes igjen, skyndsom stempling på tidlige skift. Men her, idet daggry smyger seg på den siste sommerdagen, og en mann med slitne hender ser på et ungt par som danser på parkeringsplassen ved restauranten hans, er det bare dette: funklende øyne, utsmurt leppestift, falmende stjerneskinn, den knasende lyden av føtter mot grus, latter, og en langsom spasertur hjem.

!"#$%&'(&)&*++(,-./012.34#&55666.2

.04374..666.24/8


Han var den første som beveget seg, gutten fra nummer atten. Han var på beina og over gaten før noen rakk å blunke, før noen hadde fått frem en lyd. Det var som om han visste hva han måtte gjøre, som om han hadde ventet på denne muligheten. Han skjøt fart over dørstokken som en sprinter ut av startblokkene, og da jeg snudde meg for å se hvem det var, var han der. Han var der, og så var det over, og det var så plutselig at jeg følte det som om en kamerablits hadde eksplodert i ansiktet på meg. Alt ble hvitt, spøkelsesaktig, som et gammelt nyhetsopptak, falmet og flekkete. Jeg kunne ikke forstå hva det var som skjedde, jeg kunne ikke tro det som skjedde. Jeg satt der, denne varme ettermiddagen på sommerens siste dag, og jeg klarte ikke å finne ut av hva det var jeg så. Jeg så ham bevege seg over gaten, gutten fra nummer atten, og jeg prøvde å forstå. Jeg husker ikke at jeg så det, ikke selve øyeblikket, jeg husker merkelige detaljer, perifere bilder, små ting som skjedde utenfor det blendende midtpunktet. 13

!"#$%&'(&)&*++(,-./012.34#&55666./

.04374..666.24/8


Jeg husker at jenta ved siden av meg slapp ølboksen sin og vaklet bakover, som av en sjokkbølge. Jeg kan se for meg hvordan boksen traff bakken, vekten av den som slo ned i gresset, måten den tippet til den ene siden på, men holdt seg opprett, som en halvveis veltet telefonstolpe i en storm. Jeg kan se et bilde i sakte film av ølet som skummet fra toppen av boksen, i en spiral som steg som røyk og hang i lyset et øyeblikk før den spredte seg flatt i gresset og sprutet utover fanget mitt. Jeg vet ikke hvor det der kommer fra. Jeg vet ikke hvordan det er mulig at jeg kunne se disse detaljene. Kullsyreboblene i ølet som poppet opp i luften. Gresstråene som rettet seg opp når væsken trakk seg ned i jorden, den fuktige flekken på skjørtet mitt som ble mindre og svakere og tørket i solen. Det klare lyset. Det var en kvinne som lente seg ut av et vindu og ristet et pledd. Det var noen gutter som grillet på den andre siden av gaten, de stakk en kniv inn i kjøttet for å se om det var ferdig. Det var en mann med langt skjegg som sto på en stige ved nummer tjuefem og malte vinduskarmene, han hadde vært der hele dagen og var nesten ferdig. Karmene glinset vått i solen, i en nydelig blekblå farge som ved første svake morgengry, og det hadde vært fint å se den langsomme, grundige måten han arbeidet på. Det var en gutt i nabohagen som rengjorde joggeskoene sine med en neglebørste og en balje med såpevann. Jeg kan se alle disse øyeblikkene som om de var hogget inn i stein, små øyeblikk fanget inn og forstørret av sammenhengen, som figurer i en Pompeii-utstilling. 14

!"#$%&'(&)&*++(,-./012.34#&55666.8

.04374..666.24/8


Kvinnen med pleddet, avbrutt midt i den svingende bevegelsen, oppmerksomheten hennes som ble revet vekk, pleddet som mistet fart og dasket mykt mot ytterveggen. Armene hennes fremdeles utstrakt, leppene snurpet sammen mot støvskyen. Pleddet som hang mot bakken, som en semafor. Noen sa Å Gud. En gutt på rød trehjulssykkel kjørte inn i et tre. Føttene hans gled av pedalene og kom under hjulene, slik at han ble dratt av setet og ned på bakken. Jeg kan se ham falle sidelengs, beinet hans som straks blir skrapt mot betongen, hodet som straks treffer treet, trehjulssykkelen som tipper på to hjul og det fikserte blikket hans rettet mot veien. Han fortsatte å vri hodet mens han falt, og da han traff bakken, måtte han bare bli liggende der og se, han som alle andre. Han kan ikke ha vært stort mer enn tre år, jeg ville løpe bort til ham og dekke øynene hans, men jeg kunne ikke røre meg, så han fortsatte å se. En mann som vasket bilen sin, løftet begge hendene opp til issen og knyttet nevene. Han holdt fremdeles i en svamp, og vannet ble presset ut av den og rant nedover ryggen hans, men han rørte seg ikke. Noen sa å faen å faen å faen. Men først og fremst var dette et øyeblikk da det var helt stille. Absolutt stille. Det kan selvfølgelig ikke ha vært akkurat sånn, det må fremdeles ha vært musikk som ble spilt et sted, og trafikk på hovedveien, men det er sånn jeg husker det, med den15

!"#$%&'(&)&*++(,-./012.34#&55666.0

.04374..666.24/8

Hvis ingen snakker om utrolige ting  

Roman av Jon Mcgregor