TEM A
-
UTO PI
UTOPI SOM
KURATORISK STRATEGI: UTOPIA STATION LIV BRISSACH Utopi som idépolitisk konsept unngår generaliserende definisjoner ved å eksistere i individuelle eller kollektive ideer om hva et ideelt samfunn består av. Som ord stammer Utopia fra Thomas Mores litterære verk fra 1516. Her brukte han det greske ordet for ingensteds, outopia, sammensatt med det greske ordet for ”et godt sted,” eutopia for å navnsette øyen og samfunnet han beskriver. Utopia Station er et kuratorisk prosjekt som kanskje er mest anerkjent for deltakelsen ved den femtiende Veneziabiennalen. Likevel velger kuratorene Molly Nesbit, Rirkrit Tiravanija og Hans Ulrich Obrist å spesifisere at Utopia Station heller ikke er tilknyttet en bestemt geografisk plass og at det er intet hierarki mellom de ulike utgavene av prosjektet.1 Utopi fremstår isteden først og fremst som en katalysator for diskusjon, sosial relasjonsbygging, teoretisk og kunstnerisk praksis. I denne konteksten åpner konseptet i tillegg opp for at selv-organiserte bidrag og fleksibilitet i henhold til den materialistiske og sosiale (utstillings-)strukturen skal kunne utfolde seg. Utopi står derfor fram som en kuratorisk strategi som denne artikkelen vil forsøke å sette i en kritisk sammenheng. Det er grunn til å være skeptisk til Utopia Stations radikale potensialitet med tanke på prosjektets bredde, udefinerte rammer og lite spesifikke anvendelse av utopi som utgangspunkt. Men et av de mest interessante aspektene spesielt ved utgaven som fant sted ved Veneziabiennalen, er at Utopia Station eksisterte på et skjæringspunkt: Her balanserte prosjektet mellom relasjonell kunst, politikken rundt såkalt biennalisering av kunst i store utstillingsformat, og det potensielt radikale alternativet til et nyliberalt kunstmarked. I tillegg til denne risikofulle eksistensen på skjæringspunktet mellom radikalitet og konformitet, eksperimenterte utstillingsformatet og de kuratoriske strategiene satt i spill med store tanker som har mening på et større spektrum enn det fysiske utstillingsformatet. Utopi som utgangspunkt for en biennaleseksjon som inviterer til deltagelse, som forsøker å aktivere alle deltakere til å bidra og til å tenke kritisk midt i en av kunstverdenens største eventer, legger grunnlaget for denne artikkelens fokus. I henhold til dette skjæringspunktet vil artikkelen vurdere hvorvidt prosjektet er radikalt nok til å kalles ”mot-hegemo-
nisk” i følge Professor Chantal Mouffes teorier om demokratiske strategier. Helt på enden av Arsenalet under den femtiende Veneziabiennalen kunne de besøkende finne Utopia Station. Her var det mulig å gå på foredrag, delta i diskusjoner, se filmer og videoer, være vitne til performancekunst, drikke såkalt rettferdig og etisk ”Guaraná Power” i SUPERFLEX-baren, samt mange andre ting. Stasjonen var lagd av en stor og midlertidig tre-struktur inne i en større sal. Noen av dørene på veggene førte til hagen utenfor, som også var en del av plattformen. Andre dører førte til visningsrom for audiovisuelt materiale. Man kunne ankomme med spesifikke intensjoner, eller bare på vei fra eller til et annet sted. Uansett var kombinasjonen av inntrykk ved Utopia Station alltid uforutsigbare og fleksible. Nettopp fordi plattformen var konstruert for å være ”open-ended,” det vil si at den ble fullført først når kunstnere og besøkende ble aktive deltakere, ble Utopia Station sett på som radikalt annerledes fra tradisjonelle biennaleutstillinger.2
22 PARAGONE