HANSEAT DEMO

HANSEATENE

OG BRYGGEN I BERGEN

THE HANSE AND BRYGGEN IN BERGEN

GEIR ATLE ERSLAND

STIAN SUPPERSBERGER HAMRE

Geir Atle Ersland (1957) professor i middelalderhistorie, Institutt for arkeologi, histoire, kultur- og reloigionsforskning, Universitetet i Bergen.

Geir Atle Ersland (1957) Professor, Medieval History at Department of Archaeology, History, Cultural Studies and Religion, University of Bergen.

Stian S. Hamre (1973), konsulent og forfatter, er utdannet arkeolog og biologisk antropolog fra Universitetet i Bergen og Bournemouth University.

Stian S. Hamre (1973), consultant and author, educated archaeologist and biological anthropologist from the University of Bergen and Bournemouth University.

HANSEATENE

OG BRYGGEN I BERGEN

THE HANSE AND BRYGGEN IN BERGEN

ISBN: 978-82-8163-310-0

Trykk: John Grieg, Bergen

Grafisk arbeid: Kapabel forlag Kapabel forlag 2024

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverksloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtaler kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

HANSEATENE I BERGEN

Bergens historie er lang og mangfoldig, og byen var lenge Norges største og viktigste. I middelalderen var det den største byen i Skandinavia. Et politisk sentrum og del i et europeisk handelsnettverk, og slik er Bergens historie langt på vei en historie om Norges kontakt med omverdenen. En by som mottar impulser utenfra, en by med tilreisende fra mange land, med ulike språk og skikker. I denne sammenhengen er det særlig en gruppe som står sentralt, de tyske Hanseatene. Hanseatene var et fremtredende innslag i bybildet i rundt 500 år.

THE HANSE IN BERGEN

The history of Bergen is rich and eventful, and for an extended period, Bergen was the largest and most important town in Norway. In the Middle Ages, it was the largest town in Scandinavia. A political centre and part of a European network of merchants and, thus, the history of Bergen is largely the history of Norway’s contact with the surrounding world. A town receiving impulses from abroad, and a town with visitors from many countries with different languages and customs. In this regard, there is one particular group that has had a greater impact than any other - the German Hanse. The Hanse played an important part in Bergen for nearly 500 years.

Utsnitt av Scholeus-stikket fra rundt 1580, det eldste bildet av Bergen, med både det Bergenske (til venstre) og det hanseatiske (til høyre) våpenskjoldet.

Part of the Scholeus etching from around 1580, the oldest picture of Bergen, with the crests of both Bergen (left) and the Hanseatic league (right).

BRYGGENS BYGNINGSARV

Byen Bergen ble til på slutten av 1000-tallet. Fra tidlig på 1100-talet er det funnet så store mengder bygningsrester at vi kan slå fast at det på det tidspunktet fantes en tett bosetning langs sjøen i den delen av byen som har fått navnet Bryggen, og som med all den kunnskapen vi har, peker seg ut som byens eldste bydel.

Bryggen er i dag Bergens mest særpregete kulturminne og fikk plass på UNESCOs verdensarvliste i 1979. Fasaden mot havnen – Vågen – viser hus med spisse gavler. Bak fasaden strekker det seg rekker av bygninger og når vi følger passasjene mellom bygningsrekkene, kan vi studere en gammel norsk trearkitektur. Synlige tømmerstokker vitner om elegant håndverk utført i en tid da det ikke fantes maskiner, men der alt ned til minste detalj beviser håndverkerens dyktighet.

Nesten alt er av tre på Bryggen, også passasjene mellom husrekkene er dekket av kraftig plank. Da Bergen ble herjet av brann i 1702, strøk hele Bryggen med, men ble bygd opp igjen i årene som fulgte. I all hovedsak etter samme mønster som før brannen og etter samme arkitektoniske former. Arkeologiske funn har vist at byggetradisjonene på Bryggen strekker seg tilbake til middelalderen.

Skriftlige kilder forteller at husrekkene ble kalt gårder. Gårdene hadde egne navn, for eksempel Bredsgården, som vi fremdeles finner på Bryggen i dag.

Bredsgården rundt år 1900. Vi ser en mann som holder opp tørrfisk og ved siden av ham står en person i svart dress, han skal forestille kjøpmannen. Bildet er trolig arrangert og skal vise hvordan arbeidet foregikk i hanseatenes tid og på 1800-tallet. Se også side 13 og 38.

Bredsgården around the year 1900. We see a man holding stockfish and next to him is a man in a black suit, who is meant to be the merchant. The photo is probably staged and is supposed to show how work was carried out at the time of the Hanse. See also pages 13 and 38.

På 1300-tallet lå Bredsgården på samme sted som i dag og vi har grunn til å tro at bygningene var like brede, og at passasjen mellom husrekkene følger nøyaktig samme trasé i dag som i tidligere århundrer. I de første hundreårene av byens historie foregikk det en stadig utfylling i Vågen for å skaffe byggegrunn. På den måten kunne gårdene vokse i lengden. Faktisk er det slik at vi må gå helt bakerst i dagens gårder for å finne hvor strandlinjen gikk da de første byhusene ble satt opp. Først ved slutten av 1400-tallet var gårdene blitt så lange som i dag.

På en liste fra 1449 er det regnet opp i alt 22 gårder tilhørende tyske kjøpmenn. På det tidspunktet var hele området fra slottet i nord til torget i sør dekket av gårder. Tyske kjøpmenn, ofte kalt hanseater, hadde slått seg ned i stadig større antall på Bryggen. Her handlet de først og fremst med tørrfisk som de kjøpte fra Nord-Norge og eksporterte til England eller Kontinentet.

Den siste hanseaten forlot Bryggen i 1760-årene. Så selv om bebyggelsen på Bryggen er reist av tømmer hentet fra Bergens omland, og lokale håndverkere har stått for byggingen etter prinsipper fra middelalderen, så var det hanseatene som var byggherrer. Det var hanseatens behov som bestemte utformingen av gårdene. Det er hanseatenes liv og virke vi ser spor etter når vi studerer den gamle bebyggelsen på Bryggen.

Husrekkene på Bryggen ble kalt gårder hvorav de eldste gjenværende er fra gjenoppbyggingen etter den store brannen i 1702.

The rows of houses in Bryggen were called gards, of which the oldest remaining dates from the reconstruction after the town fire in 1702.

THE BRYGGEN HERITAGE

Bergen was founded during the latter half of the 11 th century. Archaeologists have found building materials dating back to the 1100s to such an extent that we know that the area along the waterfront - the area known as Bryggen - was densely populated. On the background of all the accumulated knowledge, both historical and archaeological, it is believed that this is the oldest part of the town.

Today, Bryggen is Bergen’s most characteristic landmark and was included on the UNESCO world heritage list in 1979. Facing the harbour are buildings with pointy gables. Behind these are passageways, between rows of buildings, where traditional Norwegian architecture can be seen. The visible wooden logs testify to elegant craftsmanship carried out at a time when there were no machines, but everything down to the smallest detail, proves the skill of the craftsmen.

Almost everything is made from wood in Bryggen, even the passages between the buildings are covered with heavy planks. When Bergen was ravaged by fire in 1702, the entire Bryggen was destroyed, but was rebuilt in the following years, primarily in the same fashion as before the fire and according to the same architectural principles. Archaeological finds have shown that the building traditions on Bryggen can be traced back to the Middle Ages.

Kvalitetshåndverket på Bryggen er fremdeles synlig.

The quality of the craftsmanship is still evident.

Written sources tell us that a row of houses was called a “ gard ”. Each gard had a name, which the still existing Bredsgården is an example of.

The Bredsgard is still located in the same place as it was in the 14th century, and we have reason to believe that the buildings were the same width and that the passageways follow exactly the same path today as in previous centuries. During the first centuries of the town’s existence, the harbour was regularly filled in to obtain building land. In that way, the gards could grow in length. In fact, we must go to the very back of the existing buildings to find where the shoreline was when the first houses were built. It was not until the 15th century that the gards had reached their current length.

A total of 22 gards belonging to German merchants is included on a list from 1449. At that time, the entire area from the castle in the north to the market square in the south was covered with gards. German merchants, often called Hanse, had settled in increasing numbers in Bryggen where they carried out their trade, primarily exporting stockfish, which they had bought from fishermen in Northern Norway, to England and the continent.

The last Hanseatic merchant left Bryggen in the 1760s. Thus, even though the buildings on Bryggen were built with timber from Bergen’s hinterland, and local craftsmen carried out the construction work according to mediaeval principles, the Hanse oversaw the work. The needs of the Hanse determined the design of the gards. When we study the buildings on Bryggen, we see traces of the life and work of the Hanse.

Passasje mellom husrekkene i Bredsgården. Se også side 6 og 38.

Passageway between the houses at Bredsgården. See also pages 6 and 38.

HVA VAR EN HANSEAT?

Ordet hanseat kommer fra Hanse som var en betegnelse på omreisende kjøpmenn i Nord-Europa. I tidlig middelalder var det slik at kjøpmennene reiste med varene sine fra sted til sted. Urolige tider gjorde virksomheten risikabel, og kjøpmenn slo seg sammen for på den måten å kunne forsvare seg. Hanse ble brukt om slike reisende kjøpmannsfølger, og medlemmene i følgene var dermed hanseater.

Det fantes mange slike kjøpmannsfølger i Nord-Europa, og deres lønnsomme virksomhet var knyttet til den handelen som foregikk i Nordsjø- og Østersjøområdet. Fredelig handel ble mer og mer vanlig i det som tidligere hadde vært vikingenes kjerneområde. Det skyldtes at konger og fyrster i større grad enn tidligere var i stand til å kontrollere røverbander. På 1000- og 1100-tallet vokste det fram kongedømmer i Danmark, Norge og Sverige og gjorde handelen i Nord-Europa tryggere. Samtidig var dette en periode med befolkningsvekst, noe som over tid sikret en stadig økende etterspørsel etter de varene reisende kjøpmenn førte med seg. Det er også på denne tiden at kristendommen slår gjennom, og organiseringen av kirken forsterker Nordens tilknytning til resten av Europa.

Av de mange kjøpmannsfølgene (hansaene) som reiste med varer i Nord-Europa er det særlig ett som har fått historikernes lys rettet mot seg. Det er en gruppe av kjøpmenn fra Lübeck som reiste til Gotland. Den nordtyske byen Lübeck ble grunnlagt på 1100-tallet

En gesell og hans dreng på Bryggen tidlig på 1800-tallet. På trillebåren ligger tørrfisk.

A gesell and his apprentice in Bryggen in the early 1800s. There is stockfish on the wheelbarrow.

og kjøpmenn derfra var aktive i handelen med Gotland. Denne øyen i Østersjøen hadde i lang tid fungert som en viktig markedsplass for handel med varer som kom øst og vestfra.

Tyske kjøpmenn var virksomme i Bergen alt på 1100-tallet, men det er først på 1200-tallet at vi finner kjøpmenn fra Lübeck som de mest aktive. Handelen var nå blitt så viktig at den norske kongen Håkon Håkonsson og byrådet i Lübeck undertegner en fredsavtale i 1250. Men framgangen til tyske kjøpmenn ble møtt med motstand. I 1280-årene ble det forsøkt å begrense hanseatens handel i Norge, men da svarte hansakjøpmennene med blokade av Norge. Særlig var det avgjørende at importen av korn stoppet opp, og i 1294 ble det gitt nye privilegier som bekreftet at hanseatiske kjøpmenn skulle ha de samme rettighetene i Norge som rikets egne innbyggere.

Den voksende handelen under ledelse av tyske kjøpmenn stod i forbindelse med det voksende antall tyske byer, særlig langs Østersjøkysten, men også i vest, der Hamburg og Bremen ble viktige byer på 1200-tallet. Disse byene samarbeidet stadig tettere og dannet forbund for å forsvare sine kjøpmenns interesser. Denne utviklingen når en topp ved midten av 1300-tallet. Under en konflikt med Flandern om handelen i Brügge, ble det i 1356 kalt inn til møte i Lübeck der representanter fra tyske byer med hansakjøpmenn møttes. Dette var den første «Hansedagen», det øverste organet i det som nå var blitt et forbund av tyske hansabyer.

Fra 1100-tallet til midten av 1300-tallet kan vi noe forenklet si at begrepet hanseat hadde utviklet seg fra å være en betegnelse på en handelsmann som reiste i et kjøpmannsfølge, til å bli en kjøpmann som hørte til en av de tyske byene som var medlem av et forbund, ofte kalt Hanseforbundet. Populært blir disse byene ofte kalt hansabyer. Her er det et poeng å understreke at byer med handelskolonier av hanseatiske kjøpmenn, slik som Bergen, ikke av den grunn kan kalles hansabyer.

Holstentor, fra 1478, er i dag et viktig landemerke i Lübeck, som Bryggen er i Bergen.

Holstentor, from 1478, is today an important landmark in Lübeck, as Bryggen is in Bergen.

HULL BOSTON

LYNN

KØBENHAVN

LÜBECK

GDANSK STRALSUND ROSTOCK

HAMBURG

LÜNEBURG

LONDON BRÜGGE AMSTERDAM KAMPEN BREMEN ANTWERPEN

Hovedruter for den hanseatiske handelen i Nordog Østersjøen. I tillegg var det mange handelsruter over land, nedover i Europa.

Some of the main trading routes of the North and Baltic Seas. In addition to these, there were many trading routes across land, throughout Europe.

RIGA

VISBY

Novgorod ble sterkt ødelagt under 2. verdenskrig. Flere av kirkene er restaurert, men av den øvrige bybebyggelsen er det lite tilbake.

Novgorod was badly damaged during World War II. Some of the churches have been restored, but there is little left of the rest of the city

Det hanseatiske kontoret i London lå midt i middelalderbyen, ved Themsen. Det ble stengt i 1598 av dronning Elisabeth 1, og bygningene der hanseatene hadde holdt til, brant ned i den store bybrannen i 1666. I dag ligger Cannon Street Station på tomten, med en jernbanebro over til sørsiden av byen.

The Hanseatic kontor in London was situated in the middle of the medieval town, by the Thames. It was closed down in 1598, by Elisabeth I, and the Hanseatic buildings burned down in 1666. Today Canon Street Station occupies the plot, and a railway bridge connects it to the southern part of the city.

WHAT WAS A HANSE?

The name Hanse comes from the German word Hanse which was the term used for traveling merchants in Northern Europe. In the early Middle Ages, merchants travelled with their goods from place to place. Sometimes travel was very dangerous, and merchants banded together to defend themselves. “Hanse” was thus used for such traveling merchant retinues, and the members of the groups were thus the Hanse.

There were numerous merchant groups that took part in the prosperous trade along the North Sea and the Baltic Sea. The area once essential to the Vikings now became a venue for peaceful trade, much due to the kings and princes’ being able to control pirates and bands of outlaws. In the 11 th and 12 th centuries, kingdoms arose in Denmark, Norway and Sweden which made trade in Northern Europe safer. At the same time, this was a period of population growth, which over time ensured an ever-increasing demand for the goods that traveling merchants brought with them. Simultaneously, Christianity made its breakthrough, and the organisation of the Church strengthened the Nordic countries’ connection to the rest of Europe.

Of the many merchant groups travelling with goods in Northern Europe, there is one in particular that has received historians’ attention; a group of merchants from Lübeck who travelled to Got -

land. The Northern German city of Lübeck was founded in the 12 th century and merchants from there were active in the trade with Gotland. This because this island in the Baltic Sea had long been an important marketplace in the trade with goods coming from the east and the west.

German merchants were active in Bergen as far back as the 12 th century, but it is not until in the 13th century that we find merchants from Lübeck as the most active. The trade had now become so important that the Norwegian king Håkon Håkonsson and the city council of Lübeck signed a peace agreement in 1250. But the progress of the German merchants was met with resistance. In the 1280s, attempts were made to limit the Hanseatic trade in Norway, but then the Hanseatic merchants responded with a blockade of Norway. Particularly decisive was the halt of grain imports. In 1294, new privileges were granted which confirmed that Hanseatic merchants should have the same rights in Norway as the kingdom’s own inhabitants.

The growing trade, led by German merchants, was linked to the growing number of German cities, especially along the coast of the Baltic Sea, but also in the west, where Hamburg and Bremen became important cities in the 13 th century. These cities cooperated more closely and formed confederations to defend the interests of their merchants. This development reached its peak in the middle of the 14 th century. During a conflict with Flanders over trade in Bruges,

a meeting was called in 1356 in Lübeck where representatives from the German cities with Hanseatic merchants met. This was the first “Hansetag”, the supreme body of what had now become a confederation of German Hanseatic cities.

From the 12 th to the middle of the 14 th century, we can somewhat simplistically say that the term Hanse had evolved from being a term for a merchant who travelled in a merchant’s retinue, to becoming a merchant from one of the German cities that were a member of the confederation called the Hanseatic League. These cities are often called Hanseatic cities, but it should be emphasized that cities with trading colonies of Hanseatic merchants, such as Bergen, cannot, for that reason, be called Hanseatic cities.

I Brügge står fremdeles Det hanseatiske kontorets rettsbygning fra siste del av 1400-tallet, til høyre i bildet.

In Bruges, the old Hanseatic courthouse is still to be seen (at the right). It was built in the 1470s.

Det hanseatiske kontorets våpenskjold var satt sammen av en halv tysk ørn og en forgylt tørrfisk med krone. Fra Det hanseatiske museum.

The Hanseatic Crest is made up of half a German eagle and the other half depicting a piece of stockfish with a crown. From the Hanseatic Museum.

KONTORET I BERGEN

Fredsavtalen mellom den norske kongen og byrådet i Lübeck i 1250 bidro til at tyske kjøpmenn kom til Bergen i stadig økende antall. Ikke bare kom de nå i sommersesongen, men begynte også å overvintre. De leide bolig og lagerrom i gårdene på Bryggen, og levde sammen med befolkningen for øvrig. Snart kjøpte de også sine egne hus, og antallet hanseater var økende framover på 1300-tallet, men det er først ved midten av hundreåret at de tyske kjøpmennene slutter seg sammen i en felles organisasjon i Bergen. Det offisielle navnet var på latin Communis mercator Hanse Theutonice Bergensis existens eller “samfunnet av tyske hansakjøpmenn i Bergen”. Hanseatene snakket likevel ikke latin, men brukt nedertysk og kalt organisasjonen sin for “De gemene kopman to Berghen” som rett oversatt betyr “den alminnelige kjøpmannen i Bergen”. Eller den ble omtalt som ”nedderlage” som kan oversettes med kolonien. Det var først mot slutten av 1400-tallet at benevnelsen ”kontor” kom i bruk.

Kontoret i Bergen hadde et utstrakt indre selvstyre. Kjøpmennene valgte sine oldermenn og disse ledet et råd bestående av et utvalg kalt ”Achteinen” (de atten), fordi det opprinnelig var atten av dem. Fra 1440-årene ser det ut til at administrasjonen av kontoret ble styrket. Senest fra 1448 blir det tilsatt en daglig administrator, en sekretær for kontorets saker. På samme tid blir det også reist et eget administrasjonshus, den såkalte Kjøpmannsstuen, der det ble innredet møterom for oldermenn og achteiner, og bolig for sekretæren.

Sekretærens oppgaver var knyttet til forvaltningen av kontorets økonomiske saker; forhandlinger med norske myndigheter; korrespondanse og rapportering til hansaforbundet sentralt og til å holde orden på kontorets arkiv, særlig privilegiene som beviste rettighetene til de kontorske kjøpmennene i Bergen. Kontoret hadde sine egne rettsregler og ville nødig la norske myndigheter gripe inn i indre forhold.

Fra den første kjente sekretæren kom til Bergen i 1440-årene og til den siste forlot byen i 1761 fungerte i alt 48 i stillingen. Sekretærene var høyt utdannet med universitetsstudier bak seg. Særlig må vi tro de var juridisk skolerte, og at det var denne delen av deres kompetanse som var mest etterspurt, enten det nå var i interne småsaker kjøpmennene imellom, eller i større disputter med norske myndigheter.

Den gamle kjøpmannsstuen, Det hanseatiske kontorets rettsbygning i Bergen, ble revet i 1911. På tomten står i dag en bygning utstyrt med tyske hansabyers våpenskjold og den tyske ørnen i gavlen.

The Hanseatic courthouse in Bryggen was demolished in 1911. Today we find a building adorned with the crests of the German Hanseatic towns and the German eagle on the gable.

Brev fra oldermannen ved Kontoret i Bergen til byrådet i Lübeck, fra 1478. Dokumentet er fra Byarkivet i Lübeck. Underskrift: Olderlude des ghemene dudeschen kopmans nw tor tid toe berghen in noreweghen resediernde

Letter from the aldermen at the Bergen kontor to the city council of Lübeck, dating from 1478. Document found in the City Archives of Lübeck. Signd by: Olderlude des ghemene dudeschen kopmans nw tor tid toe berghen in noreweghen resediernde

THE BERGEN KONTOR

The peace agreement between the Norwegian king and the city council in Lübeck in 1250 contributed to an ever-increasing number of German merchants coming to Bergen. Not only did they arrive in the summer season, but they also began to stay during winter. They rented housing and storage space in the gards at Bryggen and lived together with the rest of the population in Bergen. Soon they also bought their own houses, and the number of Hanseatic merchants increased, but it was not until the middle of the 14 th century that the German merchants cooperated as an organisation in Bergen. The official name was in Latin: Communis mercator hanse Theutonice Bergensis existens (community of German Hanseatic merchants in Bergen). However, the Hanse did not speak Latin, but used Low German and called their organisation “De gemene kopman to Berghen” which literally means “the common merchant in Bergen”. It was only towards the end of the 15 th century that the term “ kontor ” came into use.

The kontor in Bergen had extensive internal autonomy. The merchants elected their aldermen, and these led a council of “Achteinen” (the eighteen), because there were originally eighteen members. From the 1440s, it appears that the administration of the kontor was strengthened. In 1448, at the latest, a daily administrator, a secretary for the kontor’s affairs, was appointed. At the same time, a separate

administrative building, the so-called Kjøpmannsstuen, was built, with meeting rooms for aldermen and the members of Achteinen, and housing for the secretary.

The secretary’s duties were linked to the management of the kontor’s financial affairs; negotiations with the Norwegian authorities; correspondence and reporting to the Hanseatic League centrally; and keeping the kontor’s archive in order, especially those regarding the privileges that proved the rights of the merchants in Bergen. The kontor had its own legal regulations and would not allow the Norwegian authorities to intervene in internal affairs.

From the first known secretary who came to Bergen in the 1440s and until the last one left the city in 1761, a total of 48 served in the position. The secretaries were highly educated. We have to believe that their academic background included judicial studies as this was the kind of expertise mostly sought after, whether it was in minor internal matters or in larger disputes with the Norwegian authorities.

DEN HANSEATISKE BERGENSHANDELEN

I en beretning fra en korsfarer, som i 1191 besøkte Bergen på vei til Det hellig land, blir det fortalt at det bor mange mennesker i byen. Og det kom skip og varer fra mange land og en kunne møte folk fra Island og Grønnland, engelskmenn, tyskere, dansker, svensker og mange andre. Og det var store mengder av vin, honning, hvete, fint klede og sølv i byen. Men mest av alt var det tørket fisk. Den fantes i så store mengder at ingen kunne verken telle eller på andre måter måle den, påsto korsfareren.

Det var tørrfisken som gjorde Bergen til en interessant by for utenlandske kjøpmenn. Den hadde flere fordelaktige egenskaper. Den var næringsrik, holdbar, kunne fraktes over store avstander og veide lite. Den var også ettertraktet fordi kirken påla folk fastetider da det ikke var lov å spise kjøtt. Selv om det ble utført andre varer fra Bergen, er det tørrfisken som er grunnlaget i bergenshandelen.

Tørrfisken kom fra Nord-Norge, først og fremst Lofoten hvor det ble fisket store mengder torsk i vintermånedene. Denne ble tørket i friluft, noe som var mulig fordi klimaet om vinteren er tørt og kaldt. Fisken ble så ført sørover i sommerhalvåret: i slutten av mai og i månedsskiftet juli-august. Dette ble kalt vår- og høststevnen.

Fra 1100-tallet og til omkring 1900 var Vågen Norges travleste havn for eksport og import. Dette fotografiet fra 1860-årene viser at kampen om havneplass var hard.

Vågen, the Bergen harbour, was the busiest port in Norway from the 12th to the 20th century. This photo from the 1860s shows that finding a place to moor wasn’t always easy.

I sommerhalvåret kom også de hanseatiske skipene til Bergen med importvarer fra utlandet. Korn og øl var de viktigste, men også jern og klede og mindre kvanta av mange andre nyttige varer. Historikerne er stort sett enige om at bytteverdien mellom eksport og import var positiv sett med norske øyne.

De bergenske varene som hanseatene førte ut, gikk inn i den store strømmen av varer som hanseatene handlet med over hele Nord-Europa. Mye av fisken ble ført til England, men også til Nordtyske byer. Om vi ser på hele den hanseatiske handelen under ett, var handelen fra Bergen og de andre kontorene viktigst. Fra Novgorod ble det eksportert pelsverk og voks. Fra London ble det eksportert engelsk ull, fra Brugge tøy og luksusvarer som krydder og silke.

I tillegg fantes det et stort antall mindre hanseatiske handelsstasjoner der mange slags varer ble oppkjøpt og eksportert gjennom det hanseatiske handelsnettverket. Jern og kopper fra Sverige var en av de store varene, og ikke minst salt som ble hentet fra de store saltleiene ved Lüneburg sør for Lübeck. Saltet var en kostbar og ettertraktet vare fordi salting var en effektiv måte å konservere matvarer på. Ikke minst gjaldt dette salting av silden som i middelalderen ble tatt ved Skånekysten. Også sildeeksporten herfra hadde hanseatene kontroll over.

Tørrfisken fra Nord-Norge var hanseatene i Bergens viktigste handelsvare.

The stockfish from Northern Norway was the most important commodity in the Hanseatic trade in Bergen.

THE HANSE TRADE IN BERGEN

Acrusader, on his way to the Holy Land, visited Bergen in 1191 and tells that many people lived in the city, that ships and goods come from many countries and that you could meet people from Iceland and Greenland, Englishmen, Germans, Danes, Swedes and many others. He describes that there are great quantities of wine, honey, wheat, fine cloth and silver in the city. But most of all, dried fish, in such large quantities that no one could either count it or measure it in other ways.

Det var hardt arbeid å frakte handelsvarer mellom gårdene og skipene.

It was hard work transporting the goods between the gards and the ships.

It was the stockfish that made Bergen an interesting city for foreign merchants. It had several beneficial properties; it was nutritious, durable, could be transported over long distances and weighed little. It was also sought after because the Church imposed fasts during which meat-eating was disallowed. Although other goods were exported from Bergen, it was the stockfish that was the staple of the Bergen trade.

The stockfish came from Northern Norway, primarily Lofoten, where large quantities of cod were fished during the winter months. The fish was dried in the open air, which was possible because the climate in winter was dry and cold. The dried fish was then transported south to Bergen during the summer months; mainly at the end of May and at the turn of July-August.

The Hanseatic ships arrived in Bergen in summer, filled with goods from abroad. Grain and beer were the most important products, but also iron and cloth and smaller quantities of many other useful commodities. Historians largely agree that the balance between exports and imports was positive, from a Norwegian perspective.

The products from Bergen entered the flow of goods that the Hanse traded all over Northern Europe. Much of the fish ended up in England, but fair quantities were also brought to the cities in Northern Germany. If we look at the entire Hanseatic trade, the exports from Bergen and the other kontors were the most important. Furs and

wax were exported from Novgorod, and from London English wool. From Bruges came luxury goods like spices and silk.

In addition to the four kontors , there were many smaller Hanseatic trading stations where many kinds of goods were acquired and exported through the Hanseatic trading network. Iron and copper from Sweden were two of the major commodities, alongside salt which was obtained from the large salt beds at Lüneburg south of Lübeck. Salt was an expensive and sought-after commodity because salting was an effective way of preserving food. Importantly, this applied to the salting of the herring that was caught on the coast of Scania in the Middle Ages. The Hanse also controlled the herring export.

Chest used for storage of contracts of trade and other valuables. From the Haneseatic Museum.

Kiste til oppbevaring av handelskontrakter og andre verdisaker. Fra Det hanseatiske museum

LIVET VED KONTORET

De første hanseatene kom til Bergen alt på 1200-tallet, og tilpasset

seg livet blant de andre beboerne i gårdene på Bryggen. Men fra slutten av 1300-tallet var de helt dominerende på Bryggen, og hundre

år senere rådde de grunnen alene. Dette førte til at hanseatenes liv i Bergen på mange måter skilte seg fra den øvrige bybefolkningen, og det hadde nøye sammenheng med hvordan handelen ved kontoret var organisert.

I det daglige var hanseatens liv knyttet til bryggegården den enkelte bodde i. Livet i gården var velregulert og påla den enkelte streng disiplin. Kanskje så mange som hundre personer kunne bo i en enkelt gård.

Gårdene var inndelt i flere enheter kalt stuer. En stue var et firma. Til stuen hørte lagerrom, arbeidsrom og boligrom. Dessuten del av fellesarealene i gården som del i passasjen mellom husrekkene, i skjøtstue og ildhus, og part i bryggen, det vil si kaiplassen foran gården.

Gården var et fellesskap for flere likeverdige kjøpmenn. Men kjøpmennene i gårdene på Bryggen eide ikke stuene, eieren var som regel en kjøpmann i en av hansabyene. Kjøpmannen i Bergen og eieren hadde inngått et kompaniskap på det vilkår at kjøpmannen i Bergen drev stuen som forvalter. Eieren hadde dermed en forrang og ble kalt Principalen.

Kjøpmannen på Bryggen var principalens stedlige representant. Kjøpmennene på Bryggen kalte seg også husbønder (husbonden) og

Tørrfisken ble sortert og pakket i tønner i vinterhalvåret. Se side 6 og 13.

The stockfish was sorted and put in barrels during the winter. See also pages 6 and 13.

naboer (nabers). Under kjøpmannen var det på hver stue geseller. Gesellene var utlærte i alle sider ved handelen på en stue, særlig når det gjaldt håndteringen av tørrfisk og lasting og lossing. En gesell kunne også vikariere for kjøpmannen dersom han var borte fra Bergen en tid. Under gesellene arbeidet drengene (Jungen). Av disse var det to slag: skutedrenger som ble kalt slik fordi de hadde ansvaret for småbåtene som ble brukt ved lossing og lasting, og stuedrengene som hadde alle slags oppgaver knyttet til husholdet i stuen, også matlaging.

Drengene var lærlinger, og tiden som stuedreng var deres første møte med livet på Bryggen. Dit kom de fra Nord-Tyskland i en alder av 13-14 år. Her kunne de så lære seg alt om handelen ved å gå gradene fra dreng til gesell, og kanskje en dag ta over som kjøpmann. En slik karrierevei var ikke uvanlig. Det var vanlig at en kjøpmann som som hadde tjent seg opp kapital, kunne kjøpe seg en stue og dra tilbake til en av hansabyene som stueeier. Men da var det kanskje gått 20-30 år fra han var kommet til Bergen som stuedreng.

For drenger, geseller og kjøpmenn ved kontoret i Bergen var en stue et arbeidsfellesskap, men også et bofellesskap. Det var også del av et større fellesskap med andre stuer i gården. Kjøpmennene i en gård styrte denne sammen, ved hjelp av egne gårdsretter. Til å holde overoppsyn med gården ble det utnevnt en ”Bauherr” som fungerte i ett år. Bauherren hadde hånd om gårdens felleskasse og arkiv. Under Bauherren ble det utnevnt en gesellhøvedsmann

Indrestuen. Interiør fra stue på Bryggen fra 1700-tallet. Fra Det hanseatiske museum.

The inner chambers. Interior from the living quarters at Bryggen from the 1700s. From the Hanseatic Museum.

Kjøpmannens skrivepult. Fra Det hanseatiske museum.

The merchant’s desk. From the Hanseatic Museum.

(Gesellen-Houtman) og en drengehøvedsmann (Jungen-Houtman).

Andre ble utnevnt til vedkjøper (Holtz-kaufer) og ølkjøper (Bierkaufer). Det kunne også være en sekretær (Beysitzer) i gården og en oppsynsmann (Aufseher) som skulle se etter felleseindommen i gården.

Grunnlaget for fellesadminstrasjonen av gården lå i gårdsretten, en liten regelbok satt sammen av kjøpmennene. Gårdsretten regulerte betalingen av grunnleie, vakthold, bruken av fellesrom og utstyr, opptak av nye medlemmer i gårdsfellesskapet, og ikke minst regler som skulle ivareta disiplin og orden. Krangel og slåssing skulle straffes, det samme gjaldt for overstadig beruselse, manglende oppmøte til fellessamlinger og en rekke andre små og store regler som skulle sørge for at det oppstod færrest mulig gnisninger mellom medlemmene i den tettbodde gården. En regel som var nyttig her, var at det ikke var tillatt å kalle hverandre med utnavn, eller banne, men det fantes også en regel som forbød at en brukte mer av sin tid sammen med medlemmer av andre gårder enn sin egen.

Brudd på gårdsretten ble i de fleste tilfeller straffet på to måter.

Den ene straffemetoden var korporlig og bestod av pisking. Til å utføre korporlig straff ble det utnevnt en mann av gårdens egne, en ”Meister Hans” som ofte også måtte ha sine assistenter. Pisking var utvilsomt en straff som kunne hjelpe til med å minne om at reglene i gårdsretten skulle overholdes. Men det var langt fra den mest brukte straffemetoden. Mer populært var det å idømme bøtestraff i form av

øl. Som oftest en hel eller halv tønne avhengig av hvor graverende forseelsen var. Slikt straffeøl kom fellesskapet til gode ved høytider og andre festlige anledninger.

Kravet om å innordne seg fellesskapet i gården lå også bak de brutale opptaksseremoniene som alle nykommere måtte gjennom innen ett år var gått. Slike seremonier ble kalt spill og ble gjennomført i forskjellige varianter. Et ble kalt ”slottet”. Her ble nykommeren bundet på hender og føtter, slept gjennom passasjen og inn på Skjøtstuen.

Så ble han kledd naken, pisket og deretter dratt ned til bryggekanten og kastet i sjøen. Et annet spill var ”røykspillet”. Her ble ”spilleren” hengt opp under taket i eldhuset ved hjelp av et rep under armene.

Så ble det fyrt i den åpne gruen og gjort alle slags forsøk på å gjøre røyken så illeluktende som mulig. At brutaliteten i disse spillene var stor, blir understreket av at det hendte en gang at den stakkars ”spilleren” døde.

Inne i sengekammeret hadde en kjøpmann fått malt et kvinneportrett. Fra Det hanseatiske museum.

Inside the bed chamber, a merchant had commissioned a painting of a woman. From the Hanseatic Museum.

LIFE AT THE KONTOR

The first Hanse arrived in Bergen as early as the 13 th century and adapted to life among the other residents in the gards at Bryggen. But, by the end of the 14 th century, the Hanse became completely dominant in Bryggen, and when another hundred years had passed, they ruled the land alone. This led to the lives of the Hanse being mostly separated from the rest of the city’s population, and this was closely related to how the trade was organised at the kontor .

The daily life of the Hanse was closely linked to the gard they lived in. Life in the gards was well regulated and imposed strict discipline on the individuals living there. Perhaps as many as a hundred people could live in a gard . The gards were divided into different units, or trading houses, which included a storeroom, a workroom, living quarters and parts of the wharf in front of the gard .

There were several trading houses in each gard and thus, the gard was a collective of several equal merchants. But the merchants did not own the trading houses, as the owner was usually a merchant living in one of the Hanseatic cities. The merchant in Bergen and the owner had entered into a partnership on the condition that the merchant in Bergen ran the trading house for the owner. The latter was called principalen .

Sengekamrene kunne lukkes med en skyvedør for litt etterlengtet privatliv.

The bed chambers could be closed by sliding doors for a bit of sought after privacy.

Each merchant had an assistant called gesell . The gesells were trained in all aspects of the trade, especially tasks pertaining to the loading, unloading and keeping of stockfish. The gesell could also stand in for the merchant if he was out of town for a while. Next in line were the apprentices (jungen). There were two types of apprentices, those in charge of the small boats used for loading and unloading, and those with domestic responsibilities such as food preparation.

The apprentices came from Northern Germany at the age of 13-14. They learned everything about the trade by going through the ranks from apprentice to gesell , and perhaps one day would take over as a merchant. Such a career path was not unusual. In the same way, it was common for a merchant who had earned capital to buy a trading house and return to one of the Hanseatic cities as an owner. But 2030 years could pass between arriving as an apprentice and becoming the owner of a trading house.

A trading house was not only a working community shared by apprentices, gesells and merchants at the kontor in Bergen, but also a social community. It was also part of a larger community with other trading houses in the gard . The merchants in a gard governed with a set of rules upheld by the gard’s court. Each gard elected a “Bauherr” who was put in charge of the gard’s joint funds and the archive, for one year. He was assisted by the chief gesell (Gesellen-Houtman) and the chief apprentice (Jungen-Houtman). Others were appointed as wood buyers (Holtz-kaufer) and beer buyers (Bier-kaufer). There

could also be a secretary (Beysitzer) in the gard and an overseer (Aufseher) who would look after the common property in the gard .

Each gard had its own set of written regulations. These addressed issues such as rent, security, the use of common rooms and equipment, and the requirements for accepting new occupants. There were also rules about discipline and order. There was punishment for quarrels and fights, as well as for drunkenness and failure to attend communal meetings. In general, the rules were to ensure that there was as little friction as possible between the people living in each densely populated gard . A rule that was particularly useful in this respect was that it was not allowed to call each other by nicknames, or to curse, but there was also a rule that forbade spending more of one’s time with members of other gards than one’s own.

Violations of the rules were punished in two ways. One method of punishment was corporal and consisted of flogging. A punishment executed by a man appointed among the gard’s own inhabitants, a “Meister Hans”. Flagellation undoubtedly served as a reminder that the rules of the gard should be observed, but it was far from the most widely used method of punishment. More common was imposing fines in the form of beer. Usually, a whole or a half barrel, depending on how serious the offense was. Such punitive beer benefited the community on holidays and other festive occasions.

The demand to conform to the community in the gard was also behind the brutal admission ceremonies that all newcomers had to go through within a year of arrival. Such ceremonies were called games and were carried out in different variations. One was called “the castle”, where the newcomer was tied on hands and feet, dragged through the passageways and into the assembly room. There he was stripped naked, whipped and then dragged down to the edge of the pier and thrown into the sea. Another game was the “smoke game”, where the newcomer was suspended under the ceiling in the firehouse by a rope under the arms. Then a fire was lit in the open pit and every attempt made to make the smoke as foul-smelling as possible. The brutality of these games is emphasized by the fact that at on occasion the newcomer died.

Gårdene på bryggen varierte i størrelse, noe vi lett kan se når vi går mellom de gamle husrekkene på Bryggen i dag. Som vist ovenfor hadde Bredsgården i 1337 over førti rom. Et dokument fra 1403 viser at Finnegården da hadde 68 rom fordelt på 15 hus. De aller fleste husene var laftet, men det fantes ett og annet hus i stein

bakerst i gården. Slike kan vi også se i dag, og disse såkalte steinkjellerne kan stamme helt fra 1400-tallet og er dermed den eldste bebyggelsen på Bryggen. Steinkjellerne ble bygd for å oppbevare spesielt verdifulle varer og beskytte dem både mot brann og tyveri.

Passasjen i gården hørte med til gårdens felleseiendom. Fra passasjen var det dører til lagerbodene, men det fantes også slike boder i etasjene over. Trapp til andre etasje var bygd på utsiden av selve huset. Oppe i andre etasje fantes også ytrestuen, og innenfor lå selve kjøpmannens stue eller arbeidsrom. I tredje etasje lå vanligvis kjøpmannens soverom, og soverom for geseller og drenger.

Drengenes soverom var små og sengene bygd inn mot veggen, gjerne tre i høyden og hver seng kunne lukkes med en skyvedør.

Hanseatens erfaringer med brann i en slik tett trebebyggelse hadde fått dem til å innføre strenge restriksjoner på bruken av åpen ild, enten det var til oppvarming, lys eller matlaging. Slikt var forbudt, bortsett fra i eldhuset og skjøtstuen. Disse bygningene var bygd sammen og lå bakerst i gården. Også skjøtstuen hadde lagerrom i

De lange husrekkene hadde fronten mot havnen. Brannfaren gjorde at all bruk av ild var forbudt, bortsett fra i de bakre bygningen som ble brukt til opphold og matlaging.

The long rows of houses were facing the harbour. Due to the risk of fire, all use of fire was prohibited, with the exception of the buildings at the back of the gards used for cooking.

første etasje, men i etasjen over var det et stort fellesrom for hele gården. Bruken av skjøtstuen styrket samholdet blant beboerne samtidig som det reduserte faren for brann.

Det samme var tilfelle for det felles eldhuset der all matlaging ble gjort sammen med andre husholdningssysler som krevde bruk av oppvarming. Det var i eldhuset de fleste som kom til kontoret i Bergen begynte sin tjeneste som stuedrenger. Eldhuset hadde en langsmal åpen grue midt på gulvet, og over denne ble maten tilberedt. Hver stue hadde sitt eget husgeråd og fast plass for kjøkkentjenesten.

Skjøtstuen stod for det meste ubrukt i sommerhalvåret. Da spiste gårdsfolket i hver sin ytrestue. Men i november ble skjøtstuen oppvarmet og folk flyttet inn dit. Den første kvelden på skjøtstuen ble det holdt fellesmøte for alle ”Maschopbroders”, som var betegnelsen på alle som rettmessig hørte til i gården. Til slike fellesmøter satt alle kjøpmennene øverst i rommet og deretter geseller og drenger nedover etter rang. Møtet åpnet med opplesing av gårdsretten. Deretter ble nykommere skrevet inn i gårdens ”mascopibok”, før det ble holdt valg på de ulike vervene i gården.

Selv om innflyttingen på skjøtstuen markerte at en gikk inn i den mørke årstiden, og kveldene ble lengre, var likevel aktiviteten stor så lenge det var dagslys. I bodene foregikk nå sortering av den fisken som var kommet fra Nord-Norge under stevnetidene. Denne

sorteringen, eller vrakingen som var den vanlige betegnelsen, var viktig for å tilfredsstille et kresent marked ute i Europa. Gesellene var eksperter til denne vrakingen, det var et fag de hadde lært gjennom mange år. Over 20 forskjellige kvaliteter kunne fisken inndeles etter. Deretter ble den sorterte fisken pakket og gjort klar for utskiping om våren.

Buckets used for fire fighting. From the Hanseatic Museum.

Bøtter til brannslukking. Fra Det hanseatiske museum.

THE SHAPE OF THE GARDS

The gards varied in size, which is apparent when walking between the old rows of houses in Bryggen today. As mentioned earlier, Bredsgården had over forty rooms in 1337 and a document from 1403 shows that Finnegården had 68 rooms within 15 houses. The vast majority of the buildings were log houses, but there was the occasional stone house at the back of the gard . These can still be seen today, and these so-called stone cellars may date back to the 15 th century and are thus the oldest remaining buildings in Bryggen. The stone cellars were used for storage of especially valuable goods and served as protection from fire and theft.

The passageways were part of the gards ’ communal property. From the passageways there were doors to storage rooms, but there were also such stalls on the floors above, accessible by stairs built on the outside of the house itself. Up on the first floor was also the merchants’ living room or study. The merchants’ bedroom was usually on the second floor, together with bedrooms for gesells and apprentices. The apprentices’ bedrooms were small, and the beds were built into the wall, preferably three in height and each bed could be closed with a sliding door.

Gårdene varierte i størrelse, men byggemønsteret endret seg lite gjennom århundrene. Se også side 58-59.

The gards varied in size, but the building patterns didn’t change much during the centuries. See also pages 58 and 59.

Bad experiences with fire in such a dense wooden settlement had led to the introduction of strict restrictions on the use of open fire, whether it was for heating, lighting or cooking. With the exception of the fireplace in the assembly house and the kitchen, all use of fire was forbidden. These buildings were adjacent to each other and situated at the back of the gard . The kitchen had storage rooms on the ground floor, but on the floor above there was a large assembly room for the whole gard . This room was a common meeting place which strengthened cohesion among the residents while reducing the risk of fire.

All cooking was done in the common kitchen over a small and narrow open fire pit in the middle of the floor. It was in the kitchen that most of the people who came to the kontor in Bergen began their service as apprentices.

The assembly room was rarely used during the summer months. During the warmer part of the year, the tenants would have their meals in their own quarters. But from November on the assembly room was heated, and people moved in there. A meeting was called on the first evening the assembly room was heated and all the “Maschopbroders” (tenants of the gard ) were required to attend. All the merchants sat at the top of the room and then gesells and apprentices followed according to rank. The meeting opened with a reading of the gard’s laws and regulations, before newcomers were entered in the gard’s “mascopi book” (book of tenants). Then, elections were held for the various posts in the gard .

Although the heating of the assembly room marked the beginning of the dark season, and the evenings got longer, there was still a lot of activity as long as there was daylight. The fish that had come from Northern Norway had to be sorted. This sorting was important to satisfy a discerning market in Europe. The gesells were experts at this and the stockfish was sorted into 20 groups, depending on its quality. The sorted fish was then packed and made ready for shipment in the spring.

AHL Bgf. 60

HANSEATENE OG BERGENSERNE

N år det gjelder utviklingen av kontoret var det viktig at det holdt på sin selvstendighet i forhold til bergenske og norske myndigheter. Oldermenn og achteiner dømte på kjøpmannsstuen etter kontorets lover, som trolig hadde røtter tilbake til 1360-årene. I denne lovgivingen var det et sentralt element at kontoret skulle være eksklusivt. Kontorets lover tok sikte på å holde utenfor alle som ikke tilhørte den tyske hansaen.

Det strenge forbudet mot ekteskap var en regel som skulle hindre at hanseater slo seg ned i Bergen. Ekteskapsforbudet var regulert i avtalen til kjøpmennene på Bryggen. Etter loven hadde bare barn født innenfor ekteskap arverett. Hensikten med ekteskapsforbudet var derfor å hindre at en kjøpmann skaffet seg arvinger i Bergen som kunne fremme krav om arverett til stuen. Regelen om ekteskapsforbud ble strengt håndhevet og gjorde kontoret til et rent mannssamfunn.

De hanseatiske kjøpmennene hadde likevel forhold til kvinner i Bergen. Det ble vanlig at de som oppholdt seg lenge på kontoret hadde faste, utenomekteskapelige, forhold. Vi kjenner til flere slike forhold fordi kjøpmenn, gjerne mange år etter at de hadde forlatt Bergen, fremdeles husket sine kvinner og eventuelle barn i sine testamenter. Utenomekteskapelige forhold var i middelalderen heller ikke uvanlig mellom andre grupper som var underlagt ekteskapsforbud,

Bryggegårdene var utstyrt med figurer over inngangen. Slikt var vanlig i mange middelalderbyer.

På denne måten var det også lett å finne fram for folk som ikke kunne lese.

The entrances to the gards on Bryggen were adorned with figurines, a common tradition in medieval cities. This made it possible for illiterate people to find their way to the right houses.

som for eksempel kirkens menn. Men i Bergen ble dette så vanlig at biskopen i Bergen i 1390 slo fast at skikken med å holde konkubiner der i byen var blitt mer vanlig enn noe annet sted i hele den kristne verden.

Det store mannssamfunnet som kontoret representerte, har også fått skylden for det godt synlige prostitusjonsmiljøet i byen. Men her var nok den mannlige befolkning ellers også aktive kjøpere av seksuelle tjenester. Dessuten var de fleste tilreisende til byen menn, og det fantes også kontingenter av knekter som tjenestegjorde på kongens slott i byen.

Selv om kontoret påla sine medlemmer sterke restriksjoner på alle områder som kunne skape allianser og kompaniskap med byens befolkning, betyr ikke dette at det ikke fantes sosial kontakt og omgang. Bergen var ikke større enn at slik kontakt ville vært uunngåelig. Selv om hanseatene etter hvert fikk hånd om alle gårdene på Bryggen, ble byens torg og rådhus liggende mitt på Bryggen like til lensherren på Bergenhus flyttet begge lenger inn i byen i 1558. I rådhuset var også byens privilegerte vinkjeller, som de skriftlige kildene forteller var en populær møteplass for alle lag av byens befolkning.

Møteplasser var også byens mange kirker. Hanseatene hadde selv to sognekirker, Mariakirken og Martinskirken. Den siste ble ødelagt av den store bybrannen i 1702, Mariakirken har derimot den dag i dag

mye av det rike kirkeinventaret som hanseatene i sin tid skjenket. Gjennom testamenter får vi vite at hanseatene, i den katolske tiden før 1536, også betenkte en rekke andre kirker i byen.

Det meste av kontakten mellom hanseatene og byens øvrige befolkning har likevel funnet sted i det daglige gjennom kjøp og salg, enten det var varer til daglig bruk kjøpt på torget eller store varekvanta for import og eksport. I historieskrivingen er det lagt lite vekt på den fredelige sameksistensen som i regelen rådde mellom hanseatene og byens befolkning gjennom de 500 årene de levde side om side. Derimot er det brukt mye plass på å framheve episoder av vold og konflikt, som da hanseatene i 1455 jaget kongens høvedsmann inn i klosteret Munkeliv på Nordnes, og satte fyr på hele klosteret og drepte både høvedsmannen, sønnen hans og biskopen i Bergen. I 1519 var det høvedsmannen som i et oppgjør med kjøpmennene på Bryggen, hengte de tyske bakerne foran døren til bakeriet i Øvregaten.

Slike episoder kan lett skjule at det meste av tiden levde hanseatene i fordragelighet med det bergenske bysamfunnet. At det var slik, får vi opplysninger om når en felles fare truet. I krigstider gjorde hanseatene krigstjeneste sammen med byfolket, og etter branner er det mange eksempler på at hanseatene hjalp brannlidte byborgere. Etter bybrannen i 1702, var det stor fortvilelse i byen fordi også Bryggen var brent ned til grunnen, og byfolket dermed ikke kunne vente seg hjelp derifra, slik som de ofte hadde fått før.

For historikerne som har forsøkt å vurdere hanseatens rolle i norsk historie, har det på den ene siden blitt hevdet at hanseatene utkonkurrerte en norsk handelsstand og bidro til at det norske riket var økonomisk svakt i senmiddelalderen, noe som i sin tur var med til å styrke Danmarks grep om landet. På den andre siden er det hevdet at hanseatene med sin effektive handelsorganisasjon gjorde det mulig å selge en norsk vare på et europeisk marked. Hanseatene skapte en etterspørsel etter norsk fisk og gjorde det mulig for en norsk befolkning å finne et utkomme i Nord-Norge.

Slik kom tørrfisken til Bergen gjennom hundrevis av år.

This is how stockfish was transported to Bergen for centuries.

THE HANSE AND THE LOCALS

When it comes to the development of the kontor , it was important that it maintained its independence in relation to the local authorities in Bergen and Norway. Aldermen and Achtein acted as judges in the gards’ courts and passed sentences according to the laws of the kontor - laws which probably had roots back to the 1360s. In this legislation, it was a central element that the kontor should remain exclusive. The kontor’s laws were aimed at keeping out everyone who did not belong to the Hanseatic community.

Akvarell av Bryggen fra 1840-årene. Tittel: Das deutsche Hansae Städtische Comtoir oder die Hansische Residence zu Bergen in Norwegen. AHL Bgf. 60

Watercolour image of Bryggen from the 1840s. Title: Das deutsche Hansae Städtische Comtoir oder die Hansische Residence zu Bergen in Norwegen. AHL Bgf. 60

The strict ban on marriage was a rule that was supposed to prevent the Hanse from permanently settling in Bergen. The marriage ban was regulated in merchants’ agreements. According to the law, only children born within marriage had the right to inheritance. Thus, the reasoning behind the ban on marriage was to prohibit the merchants from acquiring inheritors which later could put forward claims on the trading house. The no-marriage rule was strictly enforced, making the kontor an all-male society.

Still, the Hanse had relationships with women in Bregen. It was not uncommon for those who stayed at the kontor for a long period of time to have permanent, extramarital, relationships. We know of several such relationships because merchants, often many years after they had left Bergen, still remembered their women and children in Bergen in their wills. In the Middle Ages, extramarital relationships were also common among other groups that were subjected to marriage bans, such as the men of the church. But in Bergen this became so common that the bishop of Bergen in 1390 stated that the custom of keeping concubines in the city had become more common than anywhere else in the entire Christian world.

The large male community that the kontor represented has also been blamed for the highly visible prostitution scene in the city. But the local male population was probably also active buyers of sexual services. Moreover, most visitors to the city were men, and there were also contingents of knights who served at the king’s castle in the city.

Although the kontor imposed strong restrictions on its members in all areas that could create alliances and companionship with the local population, this didn’t mean that there was no contact and social interaction. Bergen was not so big that such contact would have been unavoidable. Despite the Hanse eventually occupying all the gards, the town’s market square and town hall remained in Bryggen until both were moved further into town in 1558. The town hall also housed the town’s wine cellar, which the written sources say was a popular meeting place for all strata of the population.

The city’s many churches were also meeting places. The Hanse had two parish churches themselves, Saint Mary’s Church and Saint Martin’s Church. The last one was destroyed by fire in 1702, while the Saint Mary’s Church still has much of the church furniture that the Hanse donated during its time. Through wills, we learn that the Hanse, in the Catholic era before 1536, also bequeathed several other churches in the city.

Nevertheless, most of the contact between the Hanseatic community and the rest of the population took place daily through buying and selling, whether it was goods for daily use bought in the square or large quantities of goods for import and export. History writers have paid little attention to the generally peaceful coexistence between the Hanse and the locals, who lived side by side for 500 years. On the contrary, a lot of ink has been spent emphasising episodes of violence and conflict, as when the Hanse in 1455 chased the king’s

representative into the Munkeliv monastery on Nordnes, set fire to the entire monastery and killed both him, his son and the bishop in Bergen. During another conflict, in 1519, the German bakers were hanged in front of the entrance to the kontor’s bakery in Øvregaten.

Such episodes can easily overshadow the fact that for most of the time the Hanse lived in harmony with the rest of the population. This becomes especially apparent in the face of a common danger. For example, in times of war, the Hanse did military service together with the locals, and after fires there are many examples of the Hanse helping the affected, no matter their background. After the great fire in 1702, there was much despair because Bryggen was also burnt to the ground and one could therefore not expect help from the Hanse, as they had often received before.

There are two schools of thought among the historians having tried to assess the role of the Hanse in Norwegian history. It has been claimed, on the one hand, that the Hanse outcompeted a Norwegian merchant class and contributed to the Norwegian kingdom being economically weak in the late Middle Ages, which in turn helped to strengthen Denmark’s grip on the country. On the other hand, it has been claimed that the Hanse, with their efficient trade organisation, made it possible to sell a Norwegian product on a European market. The Hanse created a demand for Norwegian fish and made it possible for a Norwegian population to find a livelihood in Northern Norway.

NEDGANGSTIDEN FOR HANSAEN I BERGEN

Storhetstiden for hanseatene i Bergen var perioden 1350-1500. Etter det svekkes hanseatens kontroll med eksporthandelen. Utviklingen for hansaen i Bergen følger slik sett tendensene ellers i Nord-Europa, der tilbakegangen for hanseatene for alvor setter inn på 1400-tallet. Men det hanseatiske handelssystemet falt ikke sammen, det som først og fremst skjedde var at hanseatens sterke politiske rolle ble redusert, samtidig som de fikk konkurranse fra nye grupper handelsmenn.

En forutsetning for at hanseatene hadde hatt så stor suksess med å få kontroll med eksporten fra Bergen, var at den norske kongen alt på 1200-tallet hadde gjort Bergen til stapel i det norske riket. Dette innebar at alle varer til eksport skulle først til Bergen, også varer fra Island og Grønland. Men på 1400-tallet ble det vanlig at engelske kjøpmenn dro direkte til Island og kjøpte opp fisk der, og hanseatene mistet helt sitt gamle eksportmarked i England.

I norsk sammenheng er det også viktig at utenrikshandelen var i vekst fra 1500-tallet ved at det dukket opp nye eksportvarer. Dette var for det første en storstilt eksport av tømmer fra Vest-Norge, og det var et rikt sildefiske langs kysten. Disse nye varekategoriene fikk ikke hanseatene hånd om. Tørrfiskhandelen var fremdeles viktig for eksporten fra Vest-Norge, men den var ikke lenger den eneste store varen. Utover på 1500-tallet ble også tørrfisken fra Bergen presset

Denne figuren står på Bugården, og viser trolig en bygningsarbeider fra distriktet rundt Bergen. Håndverkere som ham fikk oppdraget med å gjenreise gårdene etter brann.

This statue can be found on Bugården and most probably shows a construction worker from the areas surrounding Bergen. Skilled labourers like him were given the task of resurrecting the gards after a fire.

prismessig fordi det europeiske markedet tok imot fisk fra nye fiskefelt, først og fremst ved New Foundland.

Det hanseatiske kontoret i Bergen bestod, på tross av de store politiske og økonomiske omskiftningene i Nord-Europa på 1500-tallet.

Tørrfiskhandelen fortsatte fra gårdene på Bryggen. Tradisjonene var sterke, så sterke at de endatil kom til å overleve hanseatene. Når hansaen i Bergen var i tilbakegang, er det vanskelig å ikke lete etter årsakene utenfor Bergen. Det hanseatiske handelssystemet kunne ikke gi sine trofaste medlemmer samme beskyttelse som før. Fordelene med å være hanseat var ikke lenger åpenbare. I Bergen kunne kjøpmenn og geseller se at mange av borgerne i byen gjorde vel så god handel som dem selv.

Når det ikke lengre var særlig fordelaktig å være hanseat, førte dette til at kjøpmenn som hadde tjent sine stueeiere og lagt opp sin egen kapital, ikke ønsket å dra tilbake til sin tyske hjemby, men ville heller investere pengene sine i Bergen. Rett og slett flytte ut fra Bryggen og over på den andre siden av Vågen, og slå seg ned som borger i byen. Til å begynne med ble det slått hardt ned på slik utbrytervirksomhet. Det ble regnet som forræderi. Overløpere kunne risikere å bli kidnappet og ført til Lübeck eller en annen hansaby, og stilt til rette for sitt svik mot det gamle hansabroderskapet.

Slike mottiltak var likevel nytteløse. De som forlot det hanseatiske kontoret kunne få borgerskap og beskyttelse av byens myndigheter.

De var nå den norske kongens undersåtter og fikk plass mellom sine nye brødre i byens borgerskap. Borgerne i Bergen var fra før en blandet forsamling der den enkeltes fødested ikke ble tillagt større vekt.

De var fra hele Nord-Europa. Men når de tok borgerskap i Bergen, ble de bergensere.

Som borgere kunne de gifte seg og stifte familie. Mange på Bryggen må vel ha spurt seg selv om hvorfor de skulle forlate den byen de hadde bodd i siden de var unggutt. Vel var det mye regn i byen mellom de bratte fjellene, men det var milde vintre, og alskens varer kom til byen fra hele verden. Hva kunne en savne så sterkt at en måtte forlate byen for å begynne en ny tilværelse et annet sted?

Etter hvert ble det vanlig at kjøpmenn med borgerskap eide stuer på Bryggen. Utover 1600-tallet er det to klare tendenser når det gjelder handelsstuer på Bryggen, det blir færre og det blir stadig flere i borgereie. I 1615 fantes det i alt 119 stuer, og alle var i hanseatenes eie. I 1668 var det 93, men av disse var fem på byborgeres hender. I 1701, like før den store brannen, var det 78 stuer og hele 31 var borgerstuer. I 1722 var det alt i alt 54, og hansastuene var i mindretall med 21. Til sist var det bare en hansastue igjen. Det var i 1765 og året etter var det ingen igjen. Den siste sekretæren hadde reist i 1761 og det markerte slutten på hanseatenes tid i Bergen.

Ikke lenge etter skrev den bergenske borgermester Meyer: ” Handelsstuene på Kontoret her i byen ble med tiden rettmessig mot full betaling

solgt til borgerne i Bergen. … Den aller siste fremmede handelsstue tilhørte en kjøpmann i Bremen, og ble som den eneste levning etter hansastedenes store handel, herlighet og eiendom, i året 1765 gjort til en bergensk (stue). Og slik har hansastedenes makt og anseelse i byen fått en lykkelig ende, uten den aller minste tvang, (men) med den mildeste og nådigste behandling. ”

Det var nå det viste seg at tradisjonene var sterkere enn hanseatens handelssystem. For selv om hanseatene på Bryggen ble færre og færre, så opprettholdt de borgerlige stueeierne handelen i sine tradisjonelle former. I 1734 ble det innført felles gårdsretter for alle, enten de hørte til hansastuer eller borgerstuer, og i 1754 fikk de borgerlige stueeierne gjennom kongelig forordning rett til å opprette et norsk kontor. At den siste hanseat også tok borgerskap i byen ti år senere, truet dermed ikke den gamle tørrfiskhandelen.

There are still many traces of the Hanse i Bergen, like this crest in the St.

Spor etter hanseatene finner man fremdeles mange av, som her i Mariakirken.

Mary’s church.

THE DECLINE OF THE HANSE IN BERGEN

The heyday of the Hanse in Bergen was between 1350-1500 and after that their control over the exports weakened. This development follows the trends elsewhere in Northern Europe, where the Hanseatic League’s declining influence really began in the 15 th century. But the Hanseatic trading system did not collapse. Instead, what primarily happened was that the strong political role of the Hanseatic League was reduced, while at the same time they received competition from new groups of traders.

A prerequisite for the Hanseatic success in gaining control of the exports from Bergen, was that as early as in the 13 th century, the Norwegian king declared that all goods were to be exported through Bergen, even those originating from Iceland and Greenland. But during the 15 th century it became common for English merchants to travel directly to Iceland and buy fish there, and the Hanse completely lost their old export market in England.

In the Norwegian context, it is also important that the trade grew from the 16 th century as new commodities entered the export market. This was primarily the large-scale export of timber from Western Norway, but there was also a rich herring fishery along the coast. These new product categories were not handled by the Hanse and, although the stockfish trade was still important, it was no longer the only major commodity. During the 16 th century, the price of

the stockfish from Bergen decreased due to competition from new fishing grounds supplying the European market, primarily at Newfoundland.

The Hanseatic kontor in Bergen persisted, despite great political and economic changes in Northern Europe in the 16 th century. The stockfish trade continued from the gards in Bryggen. The traditions were strong, so strong that they even survived the Hanseatic presence in Bergen. The decline of the Hanse in Bergen had its origins in external factors. The Hanseatic trade system could no longer provide its loyal members the same protection and, thus, the advantages of being a Hanse was no longer as evident. Hanseatic merchants and gesells in Bergen witnessed that local merchants were just as prosperous as themselves.

Merchants who had served their trading house owners and saved money of their own, did not always want to go back to their German hometowns, but preferred to invest their money in Bergen. Instead, they relocated to the other side of the harbour and became part of the local population. At first, this was harshly dealt with. It was considered treason if anyone from the kontor took permanent residency in Bergen. Defectors could risk being kidnapped and taken to Lübeck or another Hanseatic city and prosecuted for their betrayal of the brotherhood.

Such countermeasures were nevertheless useless. Those who left the kontor would receive citizenship and be under the protection of the city’s authorities and could consider himself a subject of the Norwegian king and get a place among his new brothers, the city’s own citizens. The citizens of Bergen were of mixed origins and an individual’s place of birth was not of significant importance. They came from all over Northern Europe, but once they had taken citizenship in the city, they were Bergeners.

As a citizen, they could also marry and start a family. Many people at Bryggen must have asked themselves why they should leave the town they had lived in since they were young. There may have been a lot of rain in the city between the steep mountains, but the winters were mild, and all kinds of goods came to the city from all over the world. What could one miss so much that one had to leave the city to start a new life somewhere else?

Gradually the persecution ceased, and eventually it became normal that merchants with citizenship in Bergen had their own trading house in Bryggen. During the 17 th century, there are two clear trends when it comes to trading houses in Bryggen - they are becoming fewer and they are increasingly in local ownership. In 1615, all of the 119 trading houses were owned by Hanseatic merchants. Of the 93 trading houses that remained in 1668, locals owned five. In 1701, 31 of the 78 trading houses were locally owned and in 1772, local own -

ership outnumbered foreign ownership by 54 to 21. In the end, there was only one Hanseatic trading house left. That was in 1765 and the following year there was none left. The last secretary had left in 1761 and that marked the end of the Hanseatic period in Bergen.

Shortly after, mayor Meyer wrote:

The trading houses at the kontor in this town were in time rightfully sold to the citizens of Bergen against full payment… The last foreign owned trade house belonged to a merchant from Bremen and was as the only remnant of the great trade, glory and property of the Hanse, sold in the year 1765 to a citizen of Bergen. And so, the power and influence of the Hanse in the city has come to a happy end, without the slightest coercion, with the gentlest and most gracious treatment.

As it turned out, the traditions remained strong. Because even though the Hanseatic power on Bryggen diminished, the new trading house owners continued the trade in traditional forms. Laws were passed in 1734 that applied to all gards , whether owned by Hanseatic trading houses or locally owned. The local trading houses were granted royal privileges to establish a Norwegian kontor in 1754. Thus, when the last Hanseatic merchant left Bryggen, and took citizenship ten years later, the stockfish trade could continue as before.

ARVEN FRA HANSEATENE

Den kulturhistorisk enestående samlingen av bygninger som vi i dag kjenner som Bryggen er en arv etter hanseatene i Bergen og deres handelsorganisasjon. De lange rekkene av hus som på Bryggen blir kalt gårder, utgjorde en stor husholdning utformet for å komme i møte hanseatenes handel. Ved å bo og arbeide i sine gårder så hanseatene på seg selv som del av et samfunn skilt fra resten av byen. Kontoret hadde sine egne lover og regler og tillot ikke at bergenske eller norske myndigheter grep inn. Det samme finner vi for den enkelte gården, som også var utstyrt med egne lover og søkte å beskytte sitt indre selvstyre.

Likevel er det viktig å understreke at vi har kilder fra tiden før hanseatene tok over gårdene som viser at noen tradisjoner gikk langt tilbake. De hanseatiske kjøpmennene som bestyrte en stue kalte seg for husbonde og det gjorde også nordmenn som eide gårdene på Bryggen før hanseatene tok over. Ifølge byloven fra 1276 skulle en husbonde ha ansvar for alle som bodde under hans tak. En slik regel er ikke ulik det som gjaldt for alle som hadde tilhold i en hanseatisk stue på Bryggen. Skjøtstue kommer fra det gammelnorske skytnigsstofa, og vi vet at eldhus og andre fellesrom var vanlig i gårdene før hanseatene. Også byggemønsteret kopierte hanseatene, og på den måten ble en tradisjonell norsk byggetradisjon opprettholdt.

Den hanseatiske arven vi finner i Bergen, er også en arv til hele det nordeuropeiske hansaområdet. Ingen steder ble hanseatenes handel opprettholdt så lenge som i Bergen. Kontoret i Novgorod ble stengt av den russiske Tsaren i 1494, i Brugge ble kontoret forsøkt flyttet til Antwerpen i 1532, men ble stengt for godt noen få tiår senere. Kontoret i London, som lå ved Themsen der Canon Street Station ligger i dag, ble stengt av dronning Elisabeth 1. i 1598. I 1669 forsøkte byrådet i Lübeck å kalle inn til en ny Hansedag, men oppmøtet var dårlig, visst nok bare med representanter fra sju gamle hansabyer.

I europeisk historieskriving er den siste Hansedagen i 1669 brukt som sluttstrek i hanseatenes historie, da ser vi bort fra kontoret i Bergen der handelen med tørrfisken fortsatte som før. Her dannet egenhandlerene, hanseatene som hadde tatt borgerskap i Bergen, sitt norske kontor på Bryggen i 1754. Det stod ved lag til Det norske stortinget i 1866 opphevet den kongelige forordningen om opprettelsen av et norsk kontor. I 1865 ble det etter avtale med gårdeierne, åpnet for en offentlig gate foran bryggegårdene. I 1860-årene ble det også slutt med tysk gudstjeneste i Mariakirken. Men den ble fortsatt kalt Tyskekirken, på samme måte som Bryggen lenge ble kalt for Tyskebryggen.

Side 82 og 83: Bryggen fortsatte å være en viktig plass for handel lenge etter at hanseate - ne forlot Bergen. Bildet er fra siste del av 1800-tallet.

Pages 82 and 83: Bryggen continued to be an important place for trade long after the Hanse had left Bergen. The photo is from the latter half of the 1800s.

THE LEGACY OF THE HANSE

The buildings in Bryggen are of unique cultural and historical importance and the legacy of the Hanse in Bergen and their trade organisation. The long rows of houses in Bryggen formed a large household, designed to meet the requirements of the Hanse. By living and working in their gards , the Hanse considered themselves as part of a community separate from the rest of the city. The kontor had its own laws and rules and did not allow the local authorities to intervene. The same applied to the individual gard , which was also equipped with own laws and sought to protect its internal autonomy.

Nevertheless, it is important to note that we have sources from the time before the Hanse took over the gards which show that some traditions went back a long way. The Hanseatic merchants who managed a trading house called themselves “husbonde”, the same as Norwegians had previously done. According to the town law from 1276, a landlord was to be responsible for everyone who lived under his roof. Such a rule is not dissimilar to what applied to everyone who stayed in a Hanseatic trading house in Bryggen. We also hear about assembly rooms, firehouses and other common rooms that also were common in the gards in pre-Hanseatic times. It also seems that the Hanse copied the old building patterns and thus, maintained an old Norwegian building tradition.

I Mariakirken ble gudstjenestene holdt på tysk helt frem til 1860-tallet.

Services were held in German in the St. Mary’s church up until the 1860s.

The Hanseatic heritage of Bergen is also part of the heritage for the entire Northern European Hanseatic region. Nowhere else was the Hanseatic trade maintained for as long as in Bergen. The kontor in Novgorod was closed by the Russian Tsar in 1494, and in Bruges an attempt was made to move the kontor to Antwerpen in 1532 but was permanently closed a few decades later. The kontor in London, located on the Thames where Canon Street Station is today, was closed by Queen Elisabeth 1 st in 1598. In 1669, the city council of Lübeck tried to call a new Hansetag, but the turnout was poor, probably only with representatives from seven old Hanseatic cities.

In European historiography, the last Hansetag in 1669 is used as an endpoint in the story of the Hanse, but in Bergen the stockfish trade continued as before. When the last Hanse had left, the citizens of Bryggen had formed their Norwegian kontor in 1754. It lasted until the Norwegian Parliament in 1866 repealed the royal decree on the establishment of a Norwegian kontor . By then, 500 years had passed since the German kontor was established. In 1865, the wharves in front of the gards were handed over to Bergen municipality and made a public street. In the same year, the German services in the St. Mary’s Church also ended. But, for a long time it was still called the German Church (Tyskekirken), in the same way that Bryggen continued to be called Tyskebryggen.

BRYGGEN SOM KULTURMINNE

Bryggen er ikke et museum, men et levende kulturminne. I de gamle bygningene finner man i dag små butikker med lokale håndverksprodukter, verksteder, kontorer, spisesteder, museer og suvenirbutikker. Bryggen er selve symbolet på Bergen i en stadig ekspanderende turistindustri og det er vanskelig å forestille seg at Bergen som reisedestinasjon ville hatt samme appell uten hanseatenes kulturarv godt synlig i bybildet. Det er likevel ingen selvfølge at den gamle trehusbebyggelsen fremdeles eksisterer, for den har ved flere anledninger vært truet med rivning.

Hvis vi går tilbake til 1890-årene var norsk politikk og kulturdebatt sterkt preget av forholdet til Sverige og den upopulære unionen, og begeistringen for den norske landsbygda stod høyt. Bylivet ble sett på som forurenset av impulser utenfra og historikerne konstruerte en fortelling der det norske sto i opposisjon til det utenlandske. I den tradisjonen publiserte historiker Alexander Bugge en avhandling om «De norske byers selvstyre og handel før Hanseaternes tid», hvor konklusjonen var at hanseatene hadde utkonkurrert et spirende norsk-bergensk handelsborgerskap på 1300-talet.

I Bergen stod minnet etter hanseatene bokstavelig talt for fall da kommunen i 1899 vedtok en nybyggingsplan som i løpet av de neste ti årene ødela den søndre halvparten av den historiske bebyggelsen. Hadde det ikke vært for Johan Christian Koren Wiberg, lokalhisto -

riker, visjonær og direktør for hanseatisk museum (fra 1898), hadde sannsynligvis hverken museet eller Bryggen eksistert. Han studerte både hanseatiske og norske middelalderkilder, i tillegg til å ta notater og lage skisser etter hvert som masser ble fjernet fra tomtene til de nedrevne bryggegårdene. En av oppdagelsene til Koren Wiberg var at bebyggelsen fulgte samme mønster i lag på lag tilbake gjennom historien, og konkluderte med at Bryggen hadde sine røtter helt tilbake til byens eldste tid. Bryggen var ikke skapt av hanseatene, men i stedet hadde hanseatene videreført gamle byggetradisjoner; bryggegårdene var minnet etter en norsk urban kultur fra førhanseatisk tid. Bergen var derfor, etter Koren Wibergs syn, hanseatene en stor takk skyldig. På denne måten snudde han historiefortellingen om Bryggen, fra en fortelling om utenlandsk opphav til å gjøre Bryggen til en integrert del av norsk historie.

Faren var likevel ikke over og etter at de fem nordligste bryggegårdene ble totalskadet i brann 4. juli 1955, blusset debatten om Bryggens fremtid opp igjen. Det var sterk støtte for at de resterende bryggegårdene også burde rives. Bygningene ble blant annet karakterisert som et rottereir og en samling gamle rønner som sto i veien for utviklingen; det måtte rives for å gjøre plass til moderne høyblokker, forretningsbygg og busstasjon.

Redningen denne gangen kan trekkes tilbake til «lov om fornminner» av 1951 som sa at det måtte foretas arkeologiske utgravninger på branntomten før eventuell ny byggevirksomhet kunne igangsettes.

Bryggen har vært utsatt for mye, også jevnlige oversvømmelser.

Bryggen has been through a lot, also regular floodings.

Allerede i oktober 1955 var det arkeologiske arbeidet i gang, arkeologiske undersøkelser som varte helt frem til 1969. Utgravningene vakte oppsikt og la etter hvert grunnlaget for en økt interesse for vern, og Bryggen fikk igjen større anseelse blant Bergens befolkning.

I 1976 åpnet Bryggens museum som et resultat av de omfattende utgravningene, som et moderne bygg på den historiske tomten, men slett ikke slik mange så for seg i forkant av utgravningene på Bryggen. Nå skulle byens og Bryggens historie vises frem som noe å være stolt over, som noe som må vernes for fremtiden og for all del ikke ofres på utviklingens alter. I 1979 fikk Bryggen sin plass på UNESCOs verdensarvliste og står fremdeles trygt som selve ansiktet på Bergen utad.

Sentralt i arbeidet med å bevare Bryggen står Stiftelsen Bryggen som eier majoriteten av bygningene, som igjen leies ut til ulike virksomheter. Andre viktige bidragsytere er Bryggens private gårdeierforening, Riksantikvaren og Det hanseatiske Museum. Denne historiske, nåtidige og fremtidige viktige delen av Bergen er derfor et levende kulturminne som byr på ekte historiske opplevelser til de rundt to millioner menneskene som besøker verdensarvstedet hvert år.

BRYGGEN AS A HERITAGE SITE

Bryggen is not a museum, but a living heritage site. Today you’ll find small shops with local products, artisan workshops, offices, restaurants, museums and souvenir shops in the old buildings. Bryggen is the very symbol of Bergen in an ever-expanding tourist industry, and it is difficult to imagine that Bergen would have had the same appeal as a travel destination if it hadn’t been for the hanseatic heritage clearly visible in the town centre. It is, however, not a matter of course that the old wooden buildings still exist, because they have been threatened with demolition on several occasions.

If we go back to the 1890s, Norwegian politics and cultural discourse were strongly influenced by the unpopular union with Sweden, and the enthusiasm was directed towards traditional Norwegian rural life. City life was considered contaminated by outside influences and historians constructed a narrative in which the Norwegian stood in opposition to the foreign. In that tradition, historian Alexander Bugge published a treatise on “Norwegian cities’ self-government and trade before the hanseatic period”, where the conclusion was that the Hanse had outcompeted a burgeoning Norwegian-Bergen mercantile bourgeoisie in the 14 th century.

In Bergen, the memory of the Hanse was literally in danger of being torn down when the council adopted a new development plan for the city in 1899, which led to the demolition of the southern half of

BRYGGEN 1880

Riving og nybygging 1899–1912 / Demolished and rebuilt: 1899-1912

Ødelagt av brann 1955 / Destroyed by fire in 1955

Ødelagt av brann 1958 / Destroyed by fire in 1958

Revet etter 1958 / Torn down after 1958

Står i dag / Remains today

the historic buildings. If it hadn’t been for Johan Christian Koren Wiberg, local historian, visionary and head of the Hanseatic Museum (from 1998), neither the museum or Bryggen probably wouldn’t have existed today. He studied both hanseatic and Norwegian medieval sources, as well as taking notes and making sketches when masses were removed from the sites of the torn down gards . One of the things he discovered was that the buildings followed the same pattern, layer after layer, back through history, and thus concluded that Bryggen could trace its roots all the way back to the town’s earliest history. Bryggen wasn’t invented by the Hanse, but they had rather continued old building traditions; the gards in Bryggen displayed pre-hanseatic Norwegian urban culture. Therefore, in the eyes of Koren Wiberg, should Bergen be grateful for its hanseatic past. Thus, he turned the historic narrative of Bryggen, from being a story of foreign intrusion to making Bryggen an integral part of Norwegian history.

But the danger had not yet passed and the debate surrounding the future of Bryggen reemerged at full strength after the four northernmost gards burned down 4 th July 1955. It was strong support for tearing down what was left. The buildings were, among other things, characterised as being a rats’ nest and a collection of derelict buildings blocking the way for development; the remaining buildings had to be demolished to make room for high-rise buildings, office buildings and a bus station.

The rescue this time can be traced back to the “Cultural Heritage Act” of 1951, which stated that archaeological excavations had to be carried out on the fire site before any new construction could be initiated. As early as October 1955 the archaeological work was under way, archaeological investigations that lasted until 1969. The excavations attracted much attention and eventually laid the foundation for an increased interest in conservation, and Bryggen once again gained a greater reputation and support among the population of Bergen.

In 1976, the Bryggen Museum opened as a result of the extensive excavations, as a modern building on the historic site but not at all as many imagined before the Bryggen excavations. Now, the history of Bergen and Bryggen should be presented as something to be proud of, as something that must be protected for the future and not sacrificed on the altar of development. In 1979, Bryggen gained its place on the UNESCO World Heritage List and still stands confidently as the very face of Bergen to the outside world.

Bryggen’s interests are currently looked after by Stiftelsen Bryggen (The Bryggen Foundation), which owns the majority of the buildings, which in turn are rented out to various businesses. The Norwegiane directory for Cultural Heritage and The Hanseatic Museum are also vital to the preservation of Bryggen as a historical site. This important part of Bergen is therefore a living cultural heritage site that offers real historical experiences to the approximately two million people who visit the world heritage site every year.

LITTERATURLISTE:

AHL = Archiv Hansestadt Lübeck, Findbuch 9, Bergenfahrer (Bgf.).

Ersland, Geir Atle. 2011. Das Kaufmannshaus – Det hanseatiske kontorets adminis trasjonshus i Bergen. Det hanseatiske Museums Skrifter nr. 30. Bergen.

Helle, Knut, Marco Trebbi, Halfdan Wiberg og Espen Bowitz Andersen. 1981. Bryggen – Hanseatenes Kontor i Bergen. Det hanseatiske museums skrifter nr. 23. Bergen (Også i engelsk og tysk utgave).

Hammel-Kiesow, R. 2004. Die Hanse. München: C. H. Beck (3rd edition).

Helle, Knut. 1982. Kongsete og kjøpstad. Bergen bys historie. Bind 1. Bergen.

Herteig, Asbjørn. 1969. Kongers havn og handels sete.

Koren Wiberg, Johan Christian. 1921. Bergensk Kulturhistorie. Bergen.

Koren Wiberg, Johan Christian. 1932. Hanseaterne og Bergen. Det hanseatiske

Museums Skrifter nr. 6. Bergen.

Lidén, Hans Emil. 2012. Forfall og gjenreisning. Bryggens bevaringshistorie. Bergen. Nielsen, Yngvar. 1877. Bergen fra de eldste Tider indtil Nutiden. Christiania Oslo].

BILDER:

Geir Atle Ersland: 17, 19, 20, 23, 37, 41, 44, 46, 53, 57

Otto Ersland: 9. 10, 13, 27, 50, 54, 58, 60, 70, 75, 85

Bildesamlingen ved Universitetet i Bergen: 4, 6, 14, 32, 34, 35, 38, 65, 82, 90

Helge Sunde: Omslag, 88