Systemet hadde den fordelen at det sikret ishavsfarerne avsetning på spekk og skinn når de kom inn fra Ishavet, samtidig som agenten/konsulen fikk fast tilgang på ishavsprodukter for eksport. De tette båndene mellom konsul og fangstfartøy illustreres best ved å nevne at under 1. verdenskrig gikk tyske ubåter inn i Hvitsjøen og senket fartøyene som leverte fangsten til den britisk konsulen, mens fartøyene som leverte fangst til de tyske konsulen, ble spart.135 At ishavsfangsten ble levert til konsuler som hadde eierinteresse i fartøyet, viser med tydelighet at ishavsfangst var en viktig eksportnæring. I slutten av september returnerte Otto Torells polarekspedisjon til Tromsø (se nedenfor). Æolus hadde 37 hvalross, 14 sel, 11 isbjørn, 1 kvithval og 42 tønner spekk. Magdalena leverte 4 hvalross, 14 sel, 1 isbjørn, 40 reinsdyr og 10 tønner spekk. Fangsten til den svenske ekspedisjonen ble solgt på auksjon sammen med proviant og forsyninger som ikke var brukt på turen.
Æolus mistet to mann Sivert Tobiesen kjøpte skonnerten Æolus kort tid etter at Otto Torells ekspedisjon til Spitsbergen var tilbake i Tromsø. Det var viktig for Tobiesen å komme i drift med skuta og tjene penger. I november ble Æolus chartret for en tur til Bergen med ei last som besto av 383 tønner saltsild, 54 fat torsketran, 25 tønner multegrøt og ei dekkslast tørrfisk. Etter å ha passert Hekkingen seilte Æolus inn i en storm. Kokken Petter Mortensen og styrmannen Arnt Moe ble skyllet over bord av en brottsjø mens de holdt på å reve seil – «og i Nattens mørke kunde vi intet udrette for de 2de uløkkelige», er det innført i fartøyets loggbok.136 Tobiesen førte Æolus til Mjølvik på Sandøya, men var uheldig og seilte inn på en sandbanke og roret hektet seg av. Bygdefolket så skonnertbriggen som var i vanskeligheter, og en nordlandsbåt kom ut fra land og vante fiskere hjalp til med å få roret på plass. Like før jul var Tobiesen og resten av mannskapet tilbake i Tromsø hvor lasta ble losset og turen kansellert.137
Ishavsfareren Johannes Nilsen Johannes Nilsen hadde ført Prøven sesongene 1859, 1860 og 1861, og dette var hans siste sesong i Troms-flåten. Nilsen bodde i Alta, og fortsatte som skipper og harpuner i Hammerfest-flåten. I 1858, 17 år gammel, oppdaget Johannes Nilsen Ormsundet (nå Heleysundet), sundet som leder fra Storfjorden ut til Kong Karls Land. I løpet av sin ishavskarriere skulle skipperen fra Alta komme til å gjøre flere geografiske oppdagelser i Arktis, som er omtalt i boka. Nilsen drev fangst på Ishavet til han gikk i land i 1905.
Starten på gullalderen for svensk polarforskning I august 1860 kom den svenske polarforskeren Otto Torell til Tromsø. Torell planla en ekspedisjon til Spitsbergen, og ønsket å snakke med ishavsskipperne når fangstskutene kom inn fra feltet for å bli kjent med is- og strømforholdene ved Spitsbergen. Torell hadde i 1858 ledet en vitenskapelig ekspedisjon til Spitsbergen med jakta Fritjof av Hammerfest.138 Nå planla han en ny tur nordover. Ekspedisjonens hovedformål var å kartlegge områder rundt Spitsbergen. 36