3. media intervjuer tidligere elever ved Oslo by Steinerskole

s.4 Kristina Dvergsdal intervjuet av Sofie Thune

s.10 Embla Øverbye intervjuet av Anna Maria Jeske Kristiansen

s.16 Einar Tryti intervjuet av Emil Nymoen Stamnes

s.20 Ellen Emmerentze Jervel intervjuet av Maria Núñez-Bærøe

s.26 Martine Poppe intervjuet av Mona Oshiro

s.34 Veronica Skotnes intervjuet av Oda Husby

s.42 Ingvild Ekeberg intervjuet av Eira Oline Riekeles Slaattun

s.48 Emil Johnson Ellefsen intervjuet av Milla Huseth Michaelsen

s.56 Mathias Grinde intervjuet av Casper Petersen

s.60 Sean Bell intervjuet av Konrad Hanche

s.70 Emilio Anges intervjuet av Nikolas Johannes Bugge Øvrum

s.74 Hanna Askoholt intervjuet av Mikkel D. Heiberg

s.80 Yngvild Granly intervjuet av Anouk Mahi

s.86 Edvard Granum Dillner intervjuet av Benjamin Rekdal-Sjøberg

s.90 Isak Schreiner Sjøblom intervjuet av Vårin Haugbro

s.98 Karina Dyb Zwart intervjuet av Alva Sjølie Lange

s.106 Henrik Dyb Zwart intervjuet av Edvard Buskov Hasløv

s.114 Julie Eldøy intervjuet av Alvin Torstenson

s.120 Johan Julius Køber intervjuet av Emilio Von Krogh

s.128 Elmer Lødemel intervjuet av Jeppe Nord

s.136 Amanda Iversen Orlich intervjuet av Gabriel Hasani Holland-Nell

s.144 Ingrid Marie Sandberg intervjuet av Lona Louise Norrgren

s.150 Runa Gidske intervjuet av Ariane Johanne Wessel-Berg Giørtz

s.154 Frida Mauren Hultberg intervjuet av Iben Aurtande

s.158 Ida Kittelsen intervjuet av Øyvind Fiveland Nyhagen

s.164 Vetle Malmer Stigum intervjuet av Adele Petunia Spilling

s.168 August B. Wittemann intervjuet av Eilif Sandemose

- Jeg kjente at det var noe annet jeg skulle med. Da jeg kom hjem tenkte jeg at jeg ikke helt visste hva jeg skulle gjøre, men at jeg hadde veldig lyst å prøve å skrive en bok. Det var sånn det startet, og jeg var veldig heldig med at det var noen som ville gi den ut. For det er en jo ikke garantert, akkurat, men det gikk heldigvis bra. Det ble en lang og kronglete vei til målet, kan en si.

Vil du si at det å ha gått på Oslo by steinerskole har hjulpet deg på et eller annet vis?

-Ja, det vil jeg si. Særlig den måten man tenker om læring på, altså dette med at du lærer noe, sover på det og skriver det ut dagen etter. Denne måten å prosessere stoff og tenke om kreativitet og egen … hva skal jeg si? egen fortolkning av ting? har vært veldig, veldig nyttig.

Trivdes du årene du gikk der?

-Ja, absolutt. Jeg kom fra en ungdomsskole i Asker og hadde et stort behov for å komme meg til byen og treffe litt andre typer mennesker. Jeg fikk mange nære venner som jeg fortsatt har i dag, det var i det store og hele en fin tid.

Hun forteller at hverdagslivet nå består i å følge sønnen til og fra barnehagen og å sjonglere alt fra klesvask til romanskriving i de timene hun har for seg selv midt på dagen.

Når skriver du bøkene dine, om kvelden? Nå skriver jeg på en ny roman om formiddagene, mens sønnen min er i barnehagen. Samtidig har jeg en deltidsjobb i Oslo badstuforening og jobber med mindre skriveoppdrag for forskjellige forlag og kunstinstitusjoner.

Hva handler romanene om?

- De to bøkene mine, Fjellfolk og Bra kunst om menn, er to veldig forskjellige bøker. Superkort fortalt kan man si at Fjellfolk er en bok om mennesker i byen som lengter mot fjellet, mens Bra kunst om menn er et forsøk på å forstå og leve seg inn i en ung mannlig kunstner med diskutabelt kvinnesyn.

Hvorfor skrev du bøkene? Hva er det i dem som du vil folk skal vite?

Det synes jeg er vanskelig å svare noe fornuftig på! Mer enn at jeg valgte å skrive bøkene, føltes det som om bøkene valgte meg, og jeg liksom bare måtte skrive dem ned? Jeg har ikke hatt noen tanker om noen form for moral eller budskap mens

jeg har jobbet med tekstene, snarere tvert imot, og på mange måter må jeg si at jeg er overrasket over at bøkene har blitt sånn som de ble. Men jeg håper jo like fullt at de som leser, får vekket en interesse for andre måter å leve liv på. Jeg tenker at det er noe av det fineste litteraturen potensielt gjør for oss, den slipper oss til på innsiden av mennesker det hadde vært så enkelt å avfeie, og «tvinger» oss til å føle sympati med dem.

Hva skriver du på nå?

Nå skriver jeg på det jeg håper skal bli min nye roman, en underlig fortelling som jeg ikke tør å avsløre noe særlig om ennå. Men jeg kan si at jeg har det veldig morsomt og merkelig og spennende mens jeg skriver!

Til slutt, har du noen tips til hvordan man kan bli bedre til å skrive?

Mitt beste råd for dem som vil bli bedre til å skrive, er å skrive. Det høres dumt og selvfølgelig ut, men ingen hadde syntes det var rart å si at en som aldri spilte fiolin, antakelig var dårlig til å spille fiolin. Jeg tror i det hele tatt vi er altfor opptatte av om folk har et såkalt «talent» når de begynner å skrive på noe. Mitt inntrykk er at de aller fleste både har noe interessant og viktig å fortelle, bare de tør å være ærlige med seg selv og sin egen stemme, og, ikke minst, tør å være tålmodige! De færreste av oss blir genier over natten, men noen blir det kanskje til slutt, etter mye surring og sulling. Så ja, skriv, skriv, skriv, ikke hør på verken din egen eller andres kritikk, så finner du nok den riktige stemmen etter hvert.

Ellen Emmerentze Thommes sen Jervell er en 32 år gammel forfatter og tidligere journalist med en sønn på ett år. Hun gikk ut av Oslo by Steinerskole året 2009. Hun har skrevet romanene Fjellfolk i 2018 og Bra kunst om menn i 2020.

FØDT MED PENSELEN I HÅNDEN

- Jeg har vært en sånn baby som ødelegger bøker, og bruker hele barnehagen til å lage flere porteføljer.

Tekst og foto av Mona Oshiro, 08.09.2022, Storgata

Martine Poppe (34) startet raskt livet som kunstner. Etter å ha gått på Oslo by Steinerskole (2004-2007) og gikk på Slade School og Fine art, University of London. I dag er hun en suksessfull kunstner og maleriene hennes er verdt mye. Det er mange som kunne drømme seg om å ha en smak av Martines kunst i stuen sin.

MAT

GRINDE

Tekst & Foto

Casper Petersen

Jeg hadde jo

ikke det beste snittet, jeg føler jeg fikk sånn studiekompetanse litt på flaks fordi jeg fokuserte bare sånn all inn på musikk.

-Jeg hadde jo ikke det beste snittet, jeg føler jeg fikk sånn studiekompetanse litt på flaks fordi jeg fokuserte bare sånn all in nesten på musikk.

I dag er Mathias Grinde en journalist for Dagbladet. Han gikk musikk på Oslo by Steinerskole, og hadde trommer som hovedinstrument. Han ville egentlig ha gitar som sitt hovedinstrument, men var litt bedre på trommer så han kom inn på det istedenfor.

Emil og jeg befinner oss ved den nedlagte scenen på st. Hanshaugen. Det er onsdag, tidlig på høsten og sola skinner rundt oss som er i skyggen. Vi sitter og dingler med beina fra scenen. Vi ser Mathias Grinde komme gående sikkert mot oss, og vi spør om det er han som er Mathias. Han svarer ja og vi hilser og går til den øde utebaren som ligger rett ved scenen og setter oss ned ved ett av bordene.

Jeg tar opp mobilen min fra lommen min og spør om det er greit at jeg tar opp samtalen. Det syntes han er helt greit, så jeg starter et taleopptak.

Jeg spør hvilken linje han gikk på og når han gikk ut, og han forteller at han gikk musikklinja med

trommer som hovedinstrument, og hvordan han egentlig ville ha gitar som hovedinstrument, men at han var bedre på trommer.

Henger linjevalget ditt sammen med yrkesvalget ditt?

- Nei, egentlig ikke, på ingen måte. Jeg hadde på en måte en veldig stor drøm om å bli musiker på heltid etter videregående, og prøvde en god stund på det. Jeg gikk i Trondheim på NTNU på musikklinja der, musikkteknologi het det. Også var jeg en tur innom England, i Liverpool og studerte musikk der. Også har jeg liksom alltid drevet med musikk

da, men nå har det blitt en mer slags hobby, så liksom jobben er jobben, og så driver jeg med musikk på siden.

Hvor jobber du nå?

- Nå jobber jeg som journalist i dagbladet, børsen, som er næringslivs og økonomiavdelingen til dagbladet. Jeg har jobba der i et og et halvt år, kom inn i praksis via studie i januar 2021, også fikk jeg sommerjobb i fjor og fast kontrakt i januar i år.

Hvordan var veien til yrket ditt?

- Kan jo si at jeg hadde veldig tydelige musikkspor

i utdanningen, sånn i starten av 20-årene etter videregående. Gikk på folkehøyskole, også var det et år i England, så NTNU, også hadde jeg noen jobber her og der, prøvde å få det til å funke, men det er ganske krevende å leve av bare musikk, så da kom jeg etterhvert fram til at jeg må finne meg en slags utdanning som ga meg et konkret yrke da, tilslutt, så da ble det journalistikk på høyskolen i Kristiania. Det er jo litt fordi begge foreldrene mine er journalister, så jeg har blitt litt påvirka sånn sett, kan du si.

Jobben i dagbladet

Jeg har alltid hatt litt interesse for nyhetsbilde, og journalistikk og sånt, men jeg trodde aldri at jeg skulle gå den veien, men jeg er veldig fornøyd med det.

Hva setter du mest pris på i jobben du har nå?

- Det er jo liksom å være der det skjer da, blir liksom kasta veldig inn i aktualiteten i verden, for eksempel når krigen i Ukraina brøt ut, så må du liksom forholde deg til det og skrive om det. Det er veldig mye ting du må sette seg inn i, så lærer du veldig mye. En ting er å følge med, som publikum, man lærer jo mye av det og, men når du faktisk må sette deg ned å skrive ting og skjønne hvordan ting henger sammen, så lærer du jo mye mer. Så jeg føler jo at jeg har lært enormt mye halvt annet år, om veldig mye forskjellig. Jeg har jo ikke noe økonomifaglig bakgrunn og sånt, men jeg har likevel fått til å skrive ganske mye om økonomi. Du lærer jo veldig mye av kollegaer og bare å lese veldig mye utenlandske medier.

På fritiden har Mathias sitt eget band der han synger og spiller gitar, og skriver låter. Han forteller at han noen ganger har konserter.

Hvorfor valgte du Oslo by Steinerskole som videregående skole?

- Det var fordi jeg var ganske skolelei på ungdomskolen, og så hadde jeg ikke de aller beste karakterene og allerede da var det litt sånn vanskelig å komme inn på de store musikklinjene på ski og foss og alt det der. Og da var det rett og slett sånn at steinerskolen tilbød

musikklinje, og det var ikke så høyt karakterkrav da, også var det en god del av vennene og venninnene mine som skulle begynne der, også er jeg fra nesodden så det var en veldig stor gjeng som begynte der. Det var veldig fine år.

Har du fått bruk for studiene dine fra Oslo by Steinerskole?

Ja det vil jeg si. Hvert fall musikkbiten da, jeg fikk et veldig bra grunnlag der, jeg synes liksom musikklinja er jævlig bra og veldig gode lærere da. Jeg hadde jo egentlig lyst til å begynne på gitar, men så kom jeg inn på trommer, fordi jeg var litt bedre på trommer, og så ble det trommer som jeg spilte da. Men jeg lærte veldig mye om musikk, så det har liksom lagt et veldig bra grunnlag som har vært viktig for musikkinteressen. Har ikke fått så mye bruk for eurytmi, men ja. Skulle kanskje ønske at jeg tok skolen litt mer seriøst da jeg gikk der, at jeg var litt flittigere, fordi jeg oppdaga fort etterpå at faen det hadde vært fint å ha litt valgmuligheter, når man ikke er helt sikker på hva man skal.

Han forteller at han ikke hadde det beste snittet, og at han fikk studiekompetanse litt på flaks fordi han han fokuserte mest på musikk. Og at det var vanskelig å komme inn på videre studier med rundt 4,5 i snitt, men han var glad for at han fikk studiekompetanse. Han trivdes veldig godt på Bysteinern (Oslo by Steinerskolen) og forteller at han bare hadde gode minner derfra.

SEANBELL

Hvordan var veien hit?

- Jeg gikk rett fra Oslo by steinerskole til BI og tok en bachelor der. Jeg tok 3 år på BI og 2 år som lærling, så ble jeg megler.»

Hva setter du mest pris på i jobben din?

- Litt det vi var inne på, at jeg styrer min egen hverdag. Du jobber mye når du jobber og har bra med ferie når du legger opp til det. Det er ofte lite salg i juli, så da tar jeg en lang sommerferie. Lite salg i desember. Så da tar jeg ofte en lang juleferie. Jobber ikke så mye i påsken heller, så mye ferie, fleksibel hverdag og du er lite på kontoret og heller mye ute og spinner.»

Hvordan har årene på oslo by steinerskole hjulpet deg med yrkesvalget ditt?

- Jeg syntes oslo by steinerskole var en veldig sosial skole. Veldig åpen og god kultur. Man møter liksom veldig mye forskjellige mennesker og har aksept for andre. Så jeg vil tro mye av det sosiale. Varierte elever og lærere.»

Hva var det som gjorde at du valgte oslo by steinerskole som videregående skole?

- Litt tilfeldig. Jeg gikk jo på steinerskolen i Eidsvold som ungdomsskole, og da ville jeg bare gå videre.»

Hvordan var det å komme inn på videre studier?

- Du det var null problem! Er jo bare å søke også komme inn, men nå er det jo også ganske lavt snitt på meglerstudiet. Så nei det var ikke noe problem. Jeg satte veldig pris på overgangen med tanke på at veldig mange elever var vandt til å jobbe på pc.»

Hvordan var det å være elev på oslo by steinerskole?

- Jeg likte oslo by steinerskole veldig godt, jeg digga egentlig skolen. Og jeg tror kanskje det er den beste skolen jeg har gått på. Sånn i form av elever og lærere, fag og jeg syntes egentlig at lærerne var dyktige. Så er det jo glede av å gå på skole midt i byen og. Litt det vi var inne på i stad også at det er aksept for alle og det er jo viktig når man er i en så sårbar alder.»

Hva var det beste med oslo by steinerskole?

- Å gå på skole midt i byen med masse kule elever, masse dyktige lærere som jeg følte virkelig ville være på jobb og gjøre en god jobb. Og ikke minst småtingene som bra med turer. De vinklet jo også fagene sånn at ikke alt ble så firkantet, det satt jeg pris på og det er vel det jeg syntes var det beste.»

Emilio er eiendomsmegler i Jessheim. I denne jobben trives han godt fordi det er en fleksibel jobb som krever mye sosial kommunikasjon. Dette er vel en bra jobb for Emilio som den sosiale sommerfuglen han er.

Emilio er en jovial type!

Før jeg møtte emilio visste jeg at han var en blid og morsom type.

Når jeg gikk inn på Facebook profilen hans så jeg hvordan han har vært kreativ i bildene sine.

Jeg likte spesielt bildet hvor han både kler seg ut som og sitter som Bernie Sanders!

Her ser vi Emilio få ut den kreative sjelen sin som steinerskolen mest sannsynlig har hjulpet han med. Jeg skjønte også at han var en stor kaffe elsker, ikke bare etter jeg så det bildet her, men også når det første han gjorde var å tilby meg kaffe!

Foto: Vårin H.

Av Vårin Haugbro, Oslo by steinerskole, 2023

Isak Schreiner Sjøblom (31) sitter bakover lent i stolen, og holder blikkontakten mens jeg setter meg til rette. Han virker avslappet, og vi har allerede blitt litt kjent på turen opp til klasserommet. Det føles nesten som om jeg henger med en kompis. Det er greit at jeg tar opp intervjuet, og Isak forteller om jobben sin som leder for visningssenteret til lakseoppdrettsselskapet Cermaq Norway AS.

Forsvarer fiskeoppdrett

- Vi selger fisken vår for mer enn markedspris, sier han og forklarer at det er fordi de har et kvalitetsprodukt.

Isak mener at prisen ikke gjør deres fisk så ulik andres fisk. Den er bare litt dyrere.

- Det blir veldig feil å si at vi driver veldig annerledes enn alle andre, gjentar han og ler.

Selv spiser Isak mye laks

- mye mer enn de fleste

Jeg har lest meg opp på Cermaq Norway og funnet ut at de driver med bærekraftig sjømat. Mener Isak at dette representerer selskapet?

Han svarer litt vagt.

- Vår fiskeoppdrett er nord for polarsirkelen og gjøres mer bærekraftig og fiskevelferdsmessig enn det norske myndigheter krever.

Videre forklarer isak at han mener lakseopdrett på lik linje som resten av det mennesker konsumerer ikke er etisk. Men at i dagens samfunn ser han produksjonen av opdrettslaks mer etisk enn så og si alle andre anternative animalske proteinkilder.

- jeg er ganske sikker på at laksen i våre merder har et bedre liv enn andre former for dyrehold, også her til lands.

Til tross for dette forklarer Isak at det er en altfor høy dødelighet i næringen - vi kan og må bli bedre.

“Jeg syntes det var jævelig fett når vi lærte om evolusjonsteorien, da ble jeg veldig gira.”

Foto:

I fiskemuseets hverdag

Isak forteller at et visningssenter er et informasjonssenter. Han forteller at målet er å gi flest mulig en god opplevelse, slik at de forstår mer av hva fiskeoppdrett er.

- Hvis du tenker deg at du har et museum, som for eksempel reptilparken ved siden av her, kan man gå inn og se og lære om ulike reptiler. Det er det vi gjør, bare at det er utrolig mye mindre interessant. Og selvfølgelig et mye mindre publikum som har lyst til å besøke mitt museum.

pågangen til hans visningssenter er betydelig større på sommerhalvåret, og Isak tuller med at det er grunnen til at han nå er i Oslo, og at han har tid til å bli intervjuet av meg.

Videre forteller Isak at hver dag i visningssenteret varierer. Han har masse ansvar, men også økonomiske rammer som gjør at de kan gjøre det de har lyst til. Han forteller om varierende prosjekter, nye mennesker og hele tiden nye arbeidsoppgaver.

- Jeg jobber ikke etter prosedyrer og rutiner, jeg er ikke så glad i dem, sier han.

Veien til visningssenteret

Isak var sikker på at han ville jobbe med noe innenfor havet. Han forteller om kjærligheten han har til havet, hvor han både seiler og fisker mye.

- Yndlingsfaget mitt var jo biologi. Så jeg visste jeg ville gå noe i den retningen der

Etter videregående havnet han først i kystvakten i militæret, så på studier om fiskeri og havvitenskap hvor han tok bachelor. Han startet også på en mastergrad som handlet om oppdrett, samfunn og

miljø, og ble trukket til en annen retning enn tidligere.

Han tok dermed også en PPU, en lærerutdanning. Lærerutdanningen hjelper han i arbeidet på visningssenteret. Først var han lærer i praksis, og da han så stillingsbeskrivelsen som startet med å være prosjektleder for visningssenteret, syntes han “det bare så helt perfekt ut”.

- Selv om jeg ikke visste hva et visningssenter var for noe, føler jeg det har vært en naturlig vei, sier han.

Foto: Privat, Isak

Den “forferdelige” eleven

På videregående var skolevalget en selvfølge. Da Han gikk ut fra Oslo by steinerskole i 2010, han hadde gått steinerskole hele livet. Der trivdes han igjennom de tre årene med skolegang.

- Det var jo god stemming, jeg møtte mange nye og det var et veldig bra miljø. I hvert fall det sosiale miljøet var jo bra, det var mye fester.

Men Isak var ikke noen stjerneelev. Han sier at han kom godt overens med lærerne, men det var bare i biologi at motivasjonen var på topp.

Snittet på videre studier har steget mye de siste årene, og jeg forteller Isak at dette stresser meg. Han forteller at han syntes det er skummelt hvor flinke dagens ungdom er, og at han merker dette på de han for eksempel ansetter som sommervikarer.

- Man må være altfor flink. Så beklager, lykke til, sier han, reiser seg – og går.

Foto: Privat, Isak

Tekst

Jeg og Karina Dyb Zwart (32) rusler nedover den lange, gulbelyste gangen på Rikshospitalet med turkise hårnett på hodet. Fra gangen til venstre kommer en lege i hvit frakk gående i raskt tempo. Han stopper og veksler noen ord med Karina. Jeg får ikke med meg noe særlig, men i trappen på vei nedover forteller hun at det hadde oppstått komplikasjoner med en «lapp», noe som «alltid er kjipt når det skjer etter jobb». Den lengste operasjon Karina har vært med på var 18 timer lang, men heldigvis ble hun ferdig på jobb for en stund siden, så hun har tid til snakke med meg.

og foto: Alva Sjølie Lange

- Plastisk kirurgi på offentlig sykehus er jo ikke det samme som på private sykehus. Det er kanskje litt mer forklarende å kalle det rekonstruktiv kirurgi.

(Foto: Alva Sjølie Lange) Korridorene på Rikshospitalet er lange og lyse, og på veggene henger oljemalerier av gamle, hvite menn.

Det er januar og snø på bakken. Jeg fryser og den lange trikketuren opp til Rikshospitalet har ikke gjort saken noe bedre. Inne i varmen på sykehuset venter Karina. Hun gikk ut av naturfaglinja på Oslo by Steinerskole i 2009 og jobber i dag som plastisk kirurg. Hun er akkurat ferdig på jobb så jeg får komme inn og stille henne noen spørsmål om tiden på OBS og livet videre.

Etter å ha fulgt etter Karina gjennom en mengde glassdører og oppover to sett trapper, kommer vi frem til kontoret hun deler med noen kollegaer. Jeg setter meg ned på plaststolen ved siden av det lille bordet, der boken «Plastic Surgery» ligger oppå noen aviser. Jeg åpner taleopptak på mobilen min og trykker på record.

Hvordan var det å være elev på OBS?

Karina smiler og begynner å fortelle.

Hun trekker frem involverte lærere og en sammensveiset klasse med godt miljø som en av grunnene til at hun hadde det så bra på videregående. - Vi hadde jo en fantastisk klasse da, så jeg tror jeg må si at det var noen av de morsomste årene i mitt liv.

Karina forteller at hun husker klassekameratene som morsomme, men at de var ganske forskjellige mennesker. De var fra ulike steder og hadde opplevd mye forskjellig alle sammen, så de hadde mye å lære av hverandre. Hun husker spesielt godt en klassekamerat som fikk latterkrampe nesten hver eneste time.

- Jeg tror vi var en hodepine for de lærerne, men det var veldig, veldig gøy.

Karina har heldigvis nok selvinnsikt, eller kanskje sympati med dagens videregåendeelever, til å innse at hun muligens rosemaler opplevelsen litt.

- Jeg tror at når man tenker tilbake på det rosemaler man det litt (...). Når man var i det var det sikkert veldig tungt og kjedelig til tider, men når man ser tilbake på det nå, så mange år etterpå, ser man liksom på det med sånne hjerteøyne og husker bare det hyggelige.

Hvordan har årene på Oslo by Steinerskole hjulpet deg i forhold til yrkesvalget ditt?

- Jeg vet ikke om det har formet karrierevalget mitt, men det har formet meg veldig som person.

Karina tror nok hun hadde blitt lege selv om hun hadde gått på en annen skole, men både hun og vennene hun fremdeles har kontakt med, er veldig enige i at tiden på Oslo by Steinerskole var med på å forme dem til menneskene de er i dag. Hun husker for eksempel godt da de hadde filosofi i andreklasse og endte opp med å gruble veldig over meningen med livet en periode.

I dag har Karina litt mindre filosofi på timeplanen, men hun setter fortsatt stor pris på tiden på OBS. For 2 år siden fikk hun fast stilling som plastisk kirurg på Rikshospitalet.

Her jobber hun med alt fra brannskader og kutt i leppa, til større rekonstruksjoner etter kreft eller skader etter alvorlige bløtvevsinfeksjoner fra for eksempel kjøttetende bakterier. Det er mange operasjoner gjennom mikroskop hvor kirurgene flytter vev fra et sted på pasientens kropp til et annet. Dette kalles mikrokirurgi og brukes til å dekke blant annet sår og misdannelser.

- Vi synes det var helt konge å gå på skolen.

Karina er ikke spesialist enda, så hun jobber med mye forskjellig og lærer fremdeles mye nytt. En vanlig dag på jobben kan også inkludere kjønnsbekreftende kirurgi, rekonstruksjon etter brystkreft, leppe-gane-spalte-barn eller andre medfødte misdannelser.

- Det er egentlig en veldig kreativ prosess der du må tenke på både estetikken og hvordan du skal få det til å se så normalt ut som mulig, samtidig som det skal være funksjonelt.

Karina forteller at da hun gikk på videregående synes hun egentlig det var morsomst å holde på med kunst, men siden hun skjønte at dette var noe hun kunne gjøre på fritiden valgte hun heller realfags-linja.

- Jeg synes det var vanskelig å velge bare realfag, for det synes jeg var veldig kjedelig egentlig, men jeg var veldig god på det. Jeg synes kunst var morsomst, men jeg var veldig dårlig på det.

I dag synes hun plastisk kirurgi er en god blanding mellom det kreative og det akademiske, akkurat som timeplanen på Oslo by Steinerskole.

Hun forteller at hun bestemte seg ganske tidlig for å bli lege. - Jeg hadde vel en mistanke om at jeg kom til å velge det før videregående også. Begge Karinas foreldre er leger, i tillegg til farmoren og farfaren hennes. - Det ligger litt i blodet. Jeg var litt kjedelig og valgte det samme, sier hun og smiler.

- Det var den kreative tankegangen som dro meg til plastisk kirurgi.

Da Karina var ferdig på videregående følte hun seg veldig klar for å studere. Hun søkte på en rekke studier i utlandet og endte til slutt i Danmark. Der hadde hun mulighet til å starte etter jul og husker at det var deilig med noen måneder fri. I ettertid tror hun ikke det hadde gjort noe med en litt lenger pause før studiene, men der og da var hun veldig klar for å flytte ut og gjøre noe annet. De neste seks årene bodde og studerte hun medisin i Danmark.

- Jeg hadde det supert, og synes også det var helt konge. Det var mye jobb da, men det var veldig, veldig hyggelig og kjempegøy å studere. Livet er ikke over etter videregående, det er masse morsomt som venter deg da og.

Etter studiene fortsatte hun å bo og jobbe i Danmark en stund før hun flyttet tilbake til Norge. Etter hjemkomsten har hun jobbet både i Skien og på Ullevål sykehus før hun fikk fast stilling på Rikshospitalet for 2 år siden.

Bank, bank.

- Ja? svarer Karina og døren åpnes.

- Hallo, jobber Ingrid i dag?

- Nei, hun har kontor oppe.

- Åja, kan jeg plage deg eller?

- Nei, dessverre.

- Nei, det går fint, kommer det fra døråpningen før døren lukkes.

Karina smiler unnskyldende og vi fortsetter intervjuet.

Hvorfor valgte du egentlig OBS i utgangspunktet?

Karina forteller at hun ikke hadde gått på steinerskolen før, men at hun hadde en bror som gikk kunst. Derfor visste hun også at man har en del kunsttimer uansett hvilken linje man går. - Jeg valgte å gå på OBS fordi jeg kunne ta både kunstfag og realfag.

Karina er svært fornøyd med valget hun tok.

(Foto: Alva Sjølie Lange) På vei inn til operasjonssalene på Rikshospitalet må man gjennom en sluse med egne skifterom.

Jeg husker Bernard sto utenfor hver morgen og tok imot alle og det var en sånn følelse av at her skal vi være snille mot hverandre, her skal vi være inkluderende, som passa meg veldig bra.

Når du samler masse mennesker i et miljø hvor folk forhåpentligvis føler at de klarer å være seg selv, da blir det veldig morsomt. (...) Da fikk du liksom se at folk blomstret litt, senket skuldrene og turte å være seg selv, selv om de kanskje følte at de ikke kunne være det på ungdomsskolen. For ungdomsskolen er jo en helt forferdelig tid i livet, men så kommer du på videregående til et åpent miljø med hyggelige lærere og sånt og så er det sånn «ouff så deilig, da kan jeg jo gjøre akkurat det jeg har lyst til»

...og slik er det ikke alle videregående skoler som er, tror jeg.

Fra å se Star Wars på

VHS 9 år gammel, til å ha premieren til kortfilmen sin på biennalen i Venezia.

Filmskaperen Henrik

Dyb Zwart (34) har gjort mye forskjellig gjennom karrieren og han er langt fra ferdig!

SKREVET AV EDVARD BUSKOV HASLØV

HENRIK DYB ZWART

Jeg vandrer rundt i de rolige gatene rett ved Botanisk hage. Kulden smyger seg inn mens jeg går på utkikk etter kontoret. Sokkene er ubehagelig kalde, men snart er jeg inne i varmen. Så, to minutter før møtet skal begynne, finner jeg døren.

Henrik sitter lengst inne i kontorfellesskapet og kommer raskt mot meg med et stort smil. Kontorplassen er nok litt lite for et intervju, sier han og vi går til kjøkkenet hvor det er roligere. Jeg setter meg i sofaen og Henrik kommer med to glass vann og setter seg i stolen med et smil rundt munnen.

«Så gøy!» sier han. «Ja veldig! Går det fint om jeg tar opp samtalen vår?», spør jeg. «Ja selvfølgelig!», svarer Henrik.

VIDEREGÅENDE

Hvilken linje gikk du på Oslo By Steinerskole?

Jeg gikk på det som het billedkunstlinja. Jeg valgte det fordi jeg var interessert i tegning, og kunst da!

Hva var det beste med linjen?

Det jeg likte best var at det var veldig fokusert på egenutvikling. Det var en veldig god teknisk opplæring, men du ble også støttet i å skape ditt eget kunstnerskap, du skulle utvikle deg selv som egen kunstner. Du konkurrerer bare mot deg selv på en måte. Det var også veldig bra å ha god undervisning i kunsthistorie, sånn at man kunne forstå hva som hadde blitt gjort før og slik.

Hadde dere fordypning?

Ja det hadde vi! Og da gjorde jeg et sånt stort maleri, jeg var jo interessert i 60-talls psykedelia, så jeg gjorde et maleri inspirert av det. Med litt blanding av estetikken, tematikk, politikk og kunst. Den Jimi Hendrix æraen og stilen. Har den hengende i garasjen til familien, og den er ganske svær!

Hva er det du gjør nå?

Nå jobber jeg som regissør, produsent og lager film, også noe reklamefilm. Sistnevnte gjør jeg bare for penga!

Før intervjuet gjorde jeg litt research på Henrik og kom fort til nettsiden hans. Der var kortfilmene og reklamene han har lagd, pluss flere priser og premier. Hans karriere som regissør og produsent ser man er veldig suksessfull.

VEIEN ETTER VIDEREGÅENDE

Henrik gikk gjennom flere forskjellige land på vei til å bli en filmregissør. Rett etter videregående ville han komme seg langt unna Norge og dro helt til Canada på en filmskole hvor han etter fire år fikk en bachelor. Tilbake i Norge tok han noen jobber som produksjonsassistent og var med på noen reklamefilmer og liknende, før han dro tilbake til Canada og var regiassistent på en spillefilm. Så, etter Canada, oppfylte han hipsterdrømmen sin om å bo i Berlin.

Det var en by som jeg var veldig keen på å bo i, hardcore hipster og sånt! Bodde der sånn ett og et halvt år og så flytta jeg tilbake til Norge for å jobbe videre med film.

Mye ute å reise da!

Ja må jo det, se verden og sånt!

Jeg lurer på hva han har hatt mest bruk for i videre studier av det han lærte på Oslo By Steinerskole, og her snakker Henrik hovedsakelig om hvor bra den teoretiske og praktiske kunnskapen var der. Kunsthistorieundervisningen hjalp han videre i filmstudier, hvor han kunne begrunne valgene man tar og hvilke teknikker man bruker basert på kunnskap og erfaring, og ikke bare gå på magefølelse - selv om det ofte sikkert også er riktig! Han nevner også at det var bra med fokus på kritisk tankegang i undervisningen.

Det er fint å ha en referanseramme som går dypere enn første sesong av Stranger Things lissom! Kunne litt om joniske og doriske søyler og sånt, det setter jeg veldig stor pris på.

FILMINTERESSER

Hvordan ble du interessert i film?

Jeg tror alltid jeg har vært litt gira på det. Jeg så Star Wars da jeg var rundt ni år gammel. Den første filmen, «A New Hope», fikk jeg på VHS fra onkelen min. Dette her var rundt 1997/98 da den digitale remastered versjonen kom på kino i Norge, men jeg fikk ikke lov til å se den fordi foreldrene mine mente den var altfor voldelig, men onkelen min, han var helt uenig så han ga meg filmen på VHS! Og da jeg så den ble jeg jo bare helt blowned away. Den gjorde et uutslettelig inntrykk. Det var da jeg fant ut at det var film jeg hadde lyst til å jobbe med.

Hva setter du mest pris på i jobben du har nå?

Det jeg tror jeg liker aller best med film er nok den kreative utførelsen du får. Du har mulighet til å jobbe med både lyd, bilde, klipp, tid, det føles som en veldig helhetlig opplevelse. Tegning og billedkunst er ikke tidsbasert på samme måte, jeg blir ikke dratt inn i det like mye som med film. Jeg er veldig glad i filmer som er sånn altoppslukende og drar deg inn.

Hva er det som inspirerer deg mest?

Ehh ... det høres veldig pretensiøst ut men jeg liker veldig godt dikt og kunstutstillinger. En blanding av det og punk og skating. For min del gjelder det vel mest å være litt mottakelig mot ting da, og velge litt det man ser, at man ikke bare ser på duste serier, prøve å se litt god film istedenfor fem episoder av Friends eller et eller annet!

JOBBE MED REKLAME

Vi snakker litt videre om hvordan man knytter kontakter. Jeg har sett at han har gjort filmer for store selskaper og lurer på hvordan han kommer i kontakt med internasjonale aktører som Toyota og Amnesty. Henrik forteller at FUS! (et reklamefilmproduksjonsselskp) har kontakt med et reklamebyrå som selv har faste kunder, f. Eks. Toyota. Hvis de er på utkikk etter en reklamefilm kan man sende inn en pitch og så er det egentlig en konkurranse med andre filmskapere om hvem som kommer til å vinne.

FILMPROSJEKTER

Hvilke prosjekter har du jobbet med i det siste?

Ja jeg har en relativt ny kortfilm som har Norgespremiere i september. Den hadde nettopp premiere på biennalen i Venezia i oktober? som var kjempegøy! Den har også vært med på en filmfestival i Tallin som er ganske bra, og blitt vist i Bergen og Trondheim og litt forskjellig. Så skal vi kanskje til USA, Beijing, kanskje noen flere steder, og Grimstad hvor det er en kortfilmfestival! Så det er en runde da! I tillegg har jeg også hatt en animert kortfilm som jeg har produsert, og den vant beste nordiske kortfilm! Så det var også veldig gøy! Ved siden av har jeg også gjort noen reklamefilmer og prøvd å utvikle nye filmer.

Har du et favorittprosjekt?

Det jeg er mest fornøyd med er den nye kortfilmen, «Alt på en gang». Jeg syns jo man burde være mest fornøyd med det man sist har gjort!

Hva er det beste med film?

Veldig bredt spørsmål. Jeg tror det er det at det er mange forskjellige disipliner i en da. Med lyd, bilde, musikk. Jeg liker veldig godt at det er tidsbasert, at du kan drive med en film fra A til B

Har du tenkt på å lage et dikt om til en film?

Jeg tror litt det er det «Alt på en gang er». Jeg liker på en måte dikt og sangtekster som er upretensiøse, de som er om hverdagslige ting.

På spørsmålet mitt om han han hadde en favorittregissør, lyser Henrik opp. En regissør som han ikke har sett på mye av i det siste er Nicholas Ray som har lagd «Rebel Without A Cause» blant annet. Henrik forteller at Nicholas Ray også spilte i noen filmer av Wim Wenders som han også liker veldig godt. Han snakker om at Wim Wenders er veldig inspirerende karrieremessig. Jobber som produsent, mye innenfor kunst og filmkultur kan man si. Veldig sånn nøktern, jobber med indiefilm og holder seg til sitt helt eget uttrykk. Og veldig kreativ. Henrik avslutter med at han nok egentlig er mer inspirert av Wim Wenders enn selve filmene!

Har du en ultimat filmdrøm?

Nei, ja, jeg har jo veldig lyst til å lage en spillefilm. Jeg tror ikke det er en umulig oppgave, men hva slags type film det skal bli, det vet jeg ikke.

Har du noen interesser utenfor film?

Ja som nevnt er jeg glad i dikt, kunst og brettsport. Altså ikke brettspill, men skateboard og snowboard og sånt! Også ser jeg jo jævlig mye på film, er ordentlig filmnerd. Elsker filmfestivaler. Det er gøy å ha en film på festivalen fordi da blir man sponsa til å dra dit! Men det å stå opp tidlig om morgenen, se alt du kan av festivalprogrammet, og så bli med ut på alle greier kvelden, og så stå opp tidlig igjen neste morgen, sovne under en film og sånt. Det er gøy! Også liker jeg veldig godt å dra på cafe.

Har du en favoritt sjanger?

Ja det tror jeg, personlig er jeg veldig glad i Sci-Fi. Men det er nesten mer en guilty pleasure enn noe jeg har lyst til å jobbe med. Og så liker jeg filmer med litt punch som tørr å si noe på en litt smart måte. Trenger ikke å si, rasisme er dritt rett ut, liksom. Når filmer gjør det er jeg litt sånn «Bitch I know»! Men hvis det er gjort på en interessant, gjennomtenkt måte med et ordentlig budskap, så setter jeg veldig pris på det. Også at det kanskje er løst på en litt kreativ måte.

Show not tell er det ikke det man sier?

Show not tell er en greie ja. Men en annen greie er også god dialog. Er jævlig mye dårlig dialog ute nå. Marvel, verste dialogen noensinne, er sånn: «We gotta get to that place to that thing! We can still make it!»

Bildet øverst til venstre er et skjermbilde fra en Toyota-reklame av Zwart, under der er et bilde av Henrik som jobber på sett. Øverst til høyre er tre skjermbilder fra en Porsche-reklame av Zwart. Under der igjen er et skjermbilde av Eliteserien-reklame av Zwart. Under der er et bilde av Henrik Dyb Zwart som jobber. Nederst på siden er tre skjermbilder av animasjonsfilmen ”Not drifting off”- av Henrik Dyb Zwart. Bildet på den andre siden er av Henrik Dyb Zwart som jobber på sett. Skjermbildene er tatt av meg, settbildene har Henrik tatt, og jeg har tatt bildet av han som jobber kontoret hans.

Hva var det beste med OBS?

Det beste var med den utrolig gode måten skolen var lagt opp på. Mye fokus på individuell læring. Du konkurrerte ikke mot karakterer og andre rundt deg. Det viktige var at du lærte selv. Veldig godt fokus på det spirituelle og at man skulle behandle hverandre på en god måte.

TAKK FOR INTERVJUET!

Julie Eldøy

tidligere elev på realfag-linjen. Gikk ut i 2014.

Jeg leter meg fram til Capra sitt kontorbygg, jeg finner fram til et stor bygg på motsatt side av Oslo City. Jeg går inn skyvedørene og blir imøte tatt av Julie. Jeg får en lapp på jakken som gir meg tilgang til bygget. Så finner Julie fram et lite rom med mye vinduer, hvor vi kan holde intervjuet i fred og ro. På veggen er det en stor TV som er koblet til en Nintendo og en PlayStation. Jeg setter meg ned, jeg er vendt imot vinduene og får god utsikt over byen. Etter litt mimlig så spør jeg henne: «Hva er det du Jobber med nå?»

tekst og foto av: Alvin Torstenson

Julie jobber hos Capra som er konsulent selskap, som betyr at du er ute hos forskjellige kunder og gjør oppdrag i korte eller lengre perioder. Siden hun er jurist og IT konsulent har hun jobbet mye med GDPR som er personvern i Capra. Som student spesialiserte hun seg i juss og teknologi og jobber derfor med personvern som er tverrfaglig mellom juss og teknologi. Capra er et sted som tillater Julie å jobbe med mye forskjellig. Nå er hovedjobben hennes teamleder for utviklere, men når hun ikke jobber hos en kunde er hun personalleder, verneombud og jobber med stuntrekrutering.

Så hva innebærer det å jobbe med dette?

Det å jobbe i IT er et veldig bredt yrke, og jeg får en god forklaring av Julie hva det innebærer: “Det er jo veldig stort, It er jo en veldig stor del av livet, hvis du tenker at du starter dagen din, så starter det med en alarm, og det er en app som noen har utviklet. Og så går du kanskje i butikken og bruker Applepay som også er en app som noen har utviklet. Så det er på en måte de systemene som sjekker om butikken har nokk varer, hva er

det vi trenger, har vi nokk mel, Ok nå vet vi at det er høysesong fordi det er jul od det er mange som baker, så at man kanskje trenger å bestille mer som er basert på historisk dato. Nettsider, nå er jo jeg i et selskap som jobber med innlogga sidere som er en helt annen kompleksitet, enn capra sine nettsider feks. Fordi der er det ingen innlogging og vi trenger ikke å ta vare på noe brukerdata og det bestemmer jo veldig kompleksiteten.”

Hvordan var veien dit?

“jeg trodde advokater endret regelverk, det gjør de jo ikke, men jeg ville den veien.” Helt fra Julie var 9 år var hun bestemt på å bli advokat, hun jobbet fokusert og målrettet igjennom ungdomskolen. Når hun skulle velge videregående, så falt hun på Oslo by steinerskole. Hun følte aldri at hun passet så godt inn på offentlig skole, hun fikk ikke vanskeligere oppgaver i de fagene hun var god i, og fikk heller ikke ekstra støtte i de fagene hun var dårlig i, og dette håpet hun å få på steiner skolen. Hun følte aldri at hun passet helt

“Jeg e lsketdet!”

“ D et var detførste st e d e t jge ennukgejtaetløf tleheræv gem s le v

personlighetsmessig på offentlig skole, og valgte derfor Oslo by steinerskole fordi der var det vanskelig å skille seg ut. Da ville hun kunne suse igjennom skolen, men samtidig få den oppfølingen hun trengte. «Her skiller du deg ikke ut hvis du ikke virkelig vil skille deg ut» Når Julie skulle velge linje, så valgte hun realfag, det var to grunner til dette: 1. hun fikk mer studiepoeng. Og 2. når hun uansett skulle ta juss utdanning, så kunne hun studere noe annet på videregående. Når Julie var ferdig med videregående, begynte hun rett på jusstudiene, men studiene var ikke helt som forventet. «så kom jeg halvveis i jussen, så innså jeg at juss bransjen er en litt kjip bransje.» Hun forteller at i jussen så er det en trekantorginisajson hvor det er noen få på toppen og mange under, hvor det også er spesielt vanskelig for kvinner å klatre seg til toppen av pyramiden. Hun så også at det var veldig lite teknologi i juss bransjen, derfor begynte hun på en informatikk bachelor parallelt med juss studiene. Når hun ble ferdig med juss og informatikk studiene, begynte hun i sin første fulltidsjobb hos Capra.

Hva har du hatt mest bruk for i din videre studio som du har lært på osloskole

«Jeg tror å se mer helhet, det er kanskje det jeg har hatt aller mest bruk for. Jeg har opplevd liksom veldig mye på offentlig skole at hvis du spør om hvorfor er det sånn, for eksempel realfag og kjemi. Hvorfor funker det sånn? hvis det ikke er et langt før eksamen så får du liksom ikke svar, og det opplevde jeg aldri på steinerskolen, det kunne hende at vi tok det etter timen fordi det kanskje ikke var så relevant for alle som andre hørte på, men jeg fikk alltid svar. Og det var liksom aldri det laserfokuset på noe som kanskje eller kanskje ikke kom på eksamen, men heller liksom løfte blikket og se helhet da, og jeg tror ikke at jeg hadde klart å studere 2 studier samtidig hvis jeg ikke hadde klart å løfte blikket og se hva poenget var.»

Hun sier også at hun lærte å strukturere egen arbeidshverdag, fordi på steinerskolen måtte du lære deg å holde deg asjur på egen hånd.” Dette har hjulpet Julie til å finne egne arbeidsmåter underveis i studiene.

Hva setter du mest pris på i jobben/yrket du har nå?

“Jeg setter ment pris på, at jeg får styre veldig selv, jeg får lov til å spesialisere meg idet jeg vil spesialisere meg innenfor, ta de kursene jeg lyst til å ta, lære mer om det jeg har lyst å lære mer om, det er jo veldig mye å sette pris på, altså fleksibiliteten på en måte går igjen og så er det en arbeidsgiver som setter pris på meg og som føller masse andre goder.”

Hvordan var det å komme inn på videre studier?

Julie sier at “det var egentlig en ganske smooth overgang” På Oslo by steinerskole har man hovedfag med forelesninger, men når man går over til studier er det forelesninger hele dagen isteden, sier hun. På oslo by steinerskole fikk hun en instruksjon i å fordype seg i enkelte fag, hvordan lese på egen hånd, hvordan skrive oppgaver, så ble det bare 10 ganger mer på universitetet.

Hvordan var det å være elev på obs?

“Jeg elsket det!” “Det var det første stedet jeg følte at jeg kunne være helt meg selv, jeg fikk lære masse, jeg fikk fordype meg i det jeg ville, jeg fikk oppføling på det jeg ikke var så god på og jeg fikk annerkjennelse på det jeg var god på. Så jeg opplevde at jeg fant mitt sted for første gang”

Om du noen gang skulle dratt til Oslo, og derifra finner veien fram til Urtegata, venter tålmodig for at noen åpner den låste bakgårdsporten fra andre siden, tar til høyre, finner fram til etasjeoversikten og trykker på knappen med 035 klistremerket, tråkker opp 4 etasjer, og banker på døren til H0401, vil du finne fjeset bak artistnavnet KØBER, fyren som serverte meg kaffe og svarte alle mine spørsmål med et glis når jeg poppet innom for et intervju en normal torsdagsmorgen (og serverte kaffe til meg i min favoritt mummikopp).

Fortelllittomdegselv

Mitt navn er Johan Julius Køber, fylte akkurat 28. Jeg bor her på Urtegata, i hjertet av Oslo. Ting jeg liker å gjøre er å henge med venner og familie, og av og til så buldrer jeg. Ellers har jeg har en jobb på antirasistisk senter, i en avdeling som heter Agenda x, som blant annet har et musikkstudiotilbud for unge.

jeg jobber der tre dager i uken, og lager musikk med ungdom.

Johan anser jobben på antirasistisk senter som drømmejobben, da han får jobbe med musikk selv når han jobber. Johan er nemlig artist, og har skrevet sangtekster samt drevet med rapping helt siden han kunne snakke. Ryktet har seg til at han også drev med buldring FØR han kunne gå. På jobben hjelper Johan et vidt spenn med forskjellige personer, både nybegynnere som lærer basics, samt de som allerede har passert det stadiet. Han synes at noe av det kuleste med jobben er når noen kommer med en sang som kicker skikkelig, da synes han det er kjempegøy å jobbe sammen med den besøkende med å ferdigstille låta. Han nevner at det er litt samme følelse som å ferdigstille en egen låt. For det å ferdigstille låter er Johan godt kjent med, da han har gitt ut flere singler på de fleste platformer (deriblant drømmeland), samt et helt album som heter «Aldri ikke gassed», som slapp i 2021.

Har du noen nyemusikkprosjekt planlagt?

Det neste jeg skal slippe er et prosjekt som ikke har en tittel enda, og det begynner å haste, da det skal slippe snart. det er en type lang EP eller et kort album. Det er helt ferdig og sendt inn til spotify, iallfall singlene, og resten er mastra ferdig, så det slipper ganske snart.

Johan går så videre til å fortelle om hvordan det er morsomt at det er en stund til publikum får hørt neste prosjekt, da det allerede er i fortiden, siden han har jobbet ferdig med prosjektet. Akkurat nå så jobber han også blant annet med et collab album sammen med Mikael Øgård (AKA Mikke Flus) og MC Magnus.

Han forteller også om hva som er forskjellen mellom en single, en EP og et album. ”Back in the days, når man trykka vinyl, så var det tidligste formatet singler (7 tomler), som bare hadde plass til ish 5 minutter på hver side, så ti min totalt. Så lagde man en litt tykkere singel, som da kaltes Extended Play, EP kort sagt, da den

var lengre enn en singel. Så lagde man en LP, en Long Player, som var et album, som hadde plass til 45 minutter.” Han forklarer at det handler om lengden på sangene, og legger til at hvis du hadde hatt en sang på 12 minutter, så kunne det vært en EP, selv om det bare er en sang. (evt faktaboks).

Men veien til det punktet han er på nå viste seg å være en ganske lang ferd, og ikke den enkleste heller. Alt startet da han fikk i oppgave å lage en sang, og skrev sin første rap. Han hadde lenge vært interessert i hiphop og den kulturen, men det var bekreftelsen fra læreren som virkelig fungerte som et klarsignal.

Etter det skulle han videre opp et plan, og ville melde seg på UKM, men hadde ingen beats. Så på søken etter rytmen fant Johan veien fram til den lokale fritidsklubben på skoklefallsletta på Nesodden. Der fikk han servert beats av Camillo, og lærte seg blant annet å lage egne beats, samt mastre egne låter.

”Aldri ikke gassed” er et collab album mellom KØBER og Mikke Flus

Forduharvelgåttpå OsloBySteinerskole?

Ja, det har jeg faktisk. Jeg hadde egentlig aldri gått på steinerskole før, men starta på steinerskolen for videregående. Jeg søkte jo egentlig musikklinja, men jeg kom ikke inn, da jeg hadde prøvd å lære meg trommer noen måneder før søknadsfristen, men rakk det ikke. Jeg trodde egentlig ikke jeg skulle få plass på steinerskolen, men så ble det en ledig plass på media, og ja takk sa jeg.

Men det var først litt senere inn i skolegangen at Johan virkelig forsto at media ikke var tingen for han, og at musikken var det han virkelig ville drive med. Men på den tiden så var ikke produsering og rap instrumenter noe man kunne søke med på musikklinja (noe man kan nå!), og man kan på en måte si at Johan kanskje var litt forut for sin tid. Men selv på medielinjen lærte han mange ting som han ville få bruk for senere, som å designe albumcover, klippe musikkvideoer, og ta analogt foto.

- Rapologi:

Rap = en tempobasert måte å synge på, der du som oftest snakker kjapt. Bar(s) = strofe(r) i sangtekst.

Collab = et samarbeid, ofte album eller singler.

Hiphop = en musikksjanger, ofte mye rap.

Quote = et sitat.

Basics = Det grunnleggende.

Mastre = kunsten av å balansere en låt, samt skape et bra lydbilde

Kicker = Å engasjere seg.

Han mener også at lærerne på steinerskolen er litt blanda drops, der hvor alle har en favoritt. Johan sier også at han liker veldig godt hvordan skoledagene er strukturert, der hver dag starter med hovedfag, sånn at man får dykket dypere i et fag av gangen. Han mener også at han fikk mye bruk for skrivingen som man lærte på medielinjen, noe en kan merke på hvor sykt bra dette intervjuet er skrevet. (tror egentlig ikke jeg får lov til å metakommentere i dette intervjuet, men jeg trengte et par ord til for å kunne fylle ut denne bokstaven).

Hvor henter du inspirasjonen til musikken din ifra?

Mine Inspirasjoner er annen musikk i samme stil som min. Er veldig inspirert av artister som Roc Marciano, Action Bronson, folka på Griselda som Westside Gunn, Makami, den gjengen der. Og så blir jeg inspirert av livet jeg lever da. Kjedelig svar, men altså det er jo, jeg vet ikke, man kan jo prøve å hente det fra alt. Se hva i tankene mine eller opplevelsene mine er det som jeg kan si på en interessant måte. I sangtekstene mine før, for eksempel, så hadde jeg alltid med veldig viktige budskap, og planlagt tema, og utvikling på låten. men i senere tid så har jeg også begynt å utforske det å bare skrive et bra vers på 16 bars som ikke har noen særlig rød tråd, annet enn at det skal være dope og ha punchlines og være morsomt. men det pleier jo ofte å være enten humor eller litt sånn småfilosofisk og undrende. eller politisk og sint.

Overraskende nok så har ikke Johan planer om å starte verdensrevolusjoner med musikken sin, han anser faktisk drivkraften bak musikken som ganske egoistisk. Han mener at der er bare for hans egen del at han driver med musikk, da han synes det er gøy, og han vil dedikere så mye av tiden han kan til musikken. Samtidig synes han også at det er gøy å spille konserter foran andre, men det er en indre motivasjon i det, og det er ikke fokus å manipulere folks tankegang.

Fun

facts om Køber: Køber beskriver sin egen humor som ”Teit, Mørk og Billig”, og mener dessuten at hvis han hadde vært et gateskilt ville han vært et 50km skilt. Hans første opptreden var faktisk på UKM på nessoden steinerskole!

Favoritt strofe fra egen sang: Det finnes ikke objektiv politikk, Kun interesse, motsetninger mellom fattig og rik, Og det har alltid vært slik. Klasseskille blir ikke støpt av fysikk, Finnes det nød og sult, skylles det svik.

det må være en indre glede ved å lage og fremføre musikk. Hvis ikke så er det bedre å ta seg en pause. -KØBER

lager du noen gang musikk som ikke passerinniKøber-Universet?

Det skjer absolutt at jeg lager musikk som jeg føler ikke passer inn i køber-universet, men da bare legger jeg det ikke ut. vi får jo se da, om det etter hvert blir så mye innen en spesifikk stil at jeg gir ut noe av det. foreløpig så har det blitt litt sånn eklektisk og det har ikke blitt noe, jeg har ikke sett potensialet for et alternativt prosjekt helt enda.

Videre går Johan over til å fortelle om noe han har hatt på hjertet lenge, nemlig hvordan han takler kritikk. Og det takler han ganske greit. Han synes faktisk at det er sykt gøy, og han sier quote on quote «Den kritikken koser jeg meg gløgg med». Men reel motstand er ikke noe køber virkelig har måttet takle.

Men litt kritikk har det vært, deriblant et SiD innlegg skrevet av en kar fra Unge Høyre, der han skrev «dette her er så lavmål, så barbarisk, at jeg kan ikke tro at den unge generasjonen vil si dette her. «fjern Erna, putt henne i kverna», er det virkelig der vi har kommet?» Johan mente at det var så åpenbare rim han absolutt måtte ha med. Johan har på en måte slått seg til ro med å være en mellomstor artist, og tar ikke ting så personlig.

(Denne delen av teksten kan ignoreres) På vei hjemover fra intervjuet (ja jeg tillater meg selv til å ha en del der jeg snakker om min opplevelse, og metakomentere hele greia, fordi jeg uansett måtte fylle ut resten av denne R-en) så tenkte jeg over hva Køber hadde sagt til meg, og det som jeg syntes var veldig spennende ved hans liv, var at han ikke angret over å gå media, da det lærte han hva ikke ville drive med. Ved å finne ut det en ikke liker, så blir det kanskje enklere å finne det en faktisk liker. Dessuten så kom mange av kvalitetene fra medialinjen godt med, da han nå kan lage egne musikkvideoer og slikt. For meg hjalp dette meg å innse at ikke alle valg du tar i livet er like drastiske eller viktige som mange skal ha de til, da det å gjøre feil er en viktig prosess av det å lære. Faktisk ville vi mennesker mest sannsynlig ikke kunne lært noe særlig hvis vi ikke hadde feilet. hvis du aldri kan feile, så vet du enten alt allerede, eller så prøver du bare ikke hardt nok. Så hvis det er noe skrivefeil i teksten, så er det en læringsprosess, og ingen grunn til bekymring.

Takk til Johan Julius Køber, som tillot meg å intervjue han, og takk til samboeren hans som serverte meg kaffe i min favoritt-mummikopp. Takk til Inger Synnøve for tips til skriving, og til Aminah for hjelp med Design. En tekst og Intervju av:

Å tegne i vei

”Har vi hilst?” Bildet ovenfor er blant mange sketcher og prosjekter

Elmer Lødemel jobber med.

Navn: Elmer Lødemel

Alder: 23 år

Sted: Viborg

Instagram: @Revestrek1

Tekst: Jeppe Nord

Foto: Elmer Lødemel 16.1.2022, Oslo/Viborg

Fra å tegne med fettstift på arvegods til å lage marmorskulpturer, har Elmer Lødemel (22) prøvd ut det meste det kreative feltet har å tilby. Men det var da han prøvde å lage en GIF for gøy, at han skjønte at det var den digitale siden av faget som fanget han mest. Nå et par år senere, lager han animasjonsfilmer på et profesjonelt nivå i danmark

-Det er bare skole, skole, skole, sier Elmer Lødemel. Han snakker om hverdagen hans som student i byen Viborg, en liten herlighet av en by i Danmark. Han studerer Animasjon ved The Animation Workshop, en av de fremste animasjonskolene i Europa, om ikke i hele verden. Her har han gått i over et år, og stortrives. Jeg snakker med Elmer over zoom, imens han er i leiligheten sin i nærheten av Viborg sentrum.

-Hva er en typisk hverdag for deg?

-Om morgningen er det leksjoner,

og på ettermiddagen er det arbeid. Jeg sitter ofte i timevis med animasjon. Det er mye jobbing, men det hadde jeg jo forventa også. Greia er jo at byen også er ganske liten, så det er ikke veldig mye å finne på utenom å studere.

-Har du alltid hatt lyst til å drive med animasjon, eller har det utviklet seg fra andre interesser?

-Nja, animasjon som en interesse har kommet nå nylig. Jeg har jo alltid likt å tegne, også tenkte jeg på hva jeg kunne bruk det til. Jeg prøvde ut forskjellig type kunst på videregående og på folkehøyskole hvor jeg gikk kunstlinje et år. Etterhvert skjønte jeg at det ikke helt var min greie. Sånn det er gøy, men det jeg digger aller mest er å tegne disse karakterene, og det får Jeg ikke helt til å gjøre med kunsten. Jeg husker jeg tenkte at det ble litt kjedelig i lengden med malerier og skulpturer og sånt. En dag prøvde jeg å lage noen GIFs med en kompis, og det koste jeg meg med. Etter litt tenking

En av mange karakterer Elmer har laget, til animasjon eller bare for gøy. Du finner denne og masse mer på instagrammen hans; @revestrek1

For mange unge ambisiøse animatører er The Animation Workshop Mekka. Skolen er en ledende utdanningsinstitusjon for animasjon, og har en lang historie siden sin start i 1989 med å produsere dyktige og vellykkede studenter, som fortsetter å jobbe for topp animasjonsstudioer og spillutviklingsselskaper rundt om i verden.

kom jeg frem til at animasjon er nok noe for meg, og søkte på The Animation Workshop og kom inn.

-Har du noen tidlige tegn til en interesse for tegning eller animasjon?

-Jeg kan egentlig ikke huske at jeg hadde noen sånne morsomme barndomshistorier. Da jeg var veldig liten, sånn 4 år, tegnet jeg med fettstifter på et eldgammelt bord mamma hadde, som hun arva fra tippoldemoren eller bestemoren sin, og hun ble sykt sur.

Men det er vanskelig å komme på historier rundt tegning, for tegning er jo egentlig en sånn nerdete aktivitet. Man sitter ofte bare med papiret sitt og tegner i vei.

Elmer gikk på videregående på Oslo By steinerskole, og sier det var tre gode år. Han gikk på kunstlinjen, og spilte trommer i revybandet. Han nevner med stolthet at lillebroren hans går i første klasse og spilte trompet i revybandet i år. Jeg kjenner igjen broren, og tenker på hvor mye de to ligner. Han snakker videre om hvor kul skoleturen til Paris var, men at han ikke fikk så mye faglig kompetanse ut av det. Han husket derimot godt da de lagde marmorskulpturer, og spesielt fordypningsoppgaven.

- Ja shit, fordypningen var jo også veldig gøy. Det var en del jobb, men det var jo morsomt og jeg ble ganske fornøyd. Jeg valgte å male selvportrett, og ville liksom lage et ordentlig maleri.

I den teoretiske delen skrev Elmer om kunstneren Chuck Close og konseptet rundt optiske illusjoner. - Hvis du ser på et pikselert

bilde på avstand imens du myser med øynene, så ser du ikke nødvendigvis at bildet er pikselert. Som en optisk illusjon, hvor mye kan man forenkle et bilde før det begynner å se urealistisk ut? Det var ordentlig gøy.

Chuck Close var en amerikansk maler og fotograf, kjent for sine fotorealistiske malerier og store pikselerte portretter. Close døde i 2021, og siden 1988 var paralysert fra nakken og ned. Han fortsatte med maling til hans død, og har ikoniske verk som har blitt utstilt verden rundt.

-Hvordan er det å studere i Danmark?

-Det som er greia er at jeg går på en internasjonal skole, så det føles ikke ut som om jeg er i Danmark i det hele tatt. Jeg merker det så vidt. Det første året møtte jeg masse folk ifra overalt i verden og da fikk jeg en skikkelig internasjonal følelse. Nå har jeg fått meg dansk kjæreste som bor i Aarhus, og med henne føler jeg meg litt mer dansk, eller skandinavisk om du vil, ler Elmer.

-Jeg drar ofte til Aarhus, og siden det er en litt større by, så føler jeg kanskje litt mer på det at jeg er i Danmark, og det at Danmark er et fett sted å bo. Dansker er også veldig rå.

Elmer gikk ut av videregående i 2019. Etter et år på Folkehøyskole, kom Covid. Da måtte han sette planene sine på pause i nærmere to år, før han kunne leve som vanlig igjen. Da dro han til Viborg, smårusten på undervisningsfronten.

- Her er det eksamener, men

det er et veldig løst og fritt opplegg, ettersom det er en slags kunstskole. Det er nok ganske annerledes enn det for eksempel er på Universitet.

-Hvordan ellers var overgangen fra videregående til studier i utlandet?

-Jeg måtte ta den TOEFLengelsktesten, og den var ganske vanskelig. Nå var jeg heller ikke den beste i engelsk i utgangspunktet da. Ellers har overgangen fra OBS til her har gått ganske smooth og fint.

Elmer er ferdig med Bachelorgraden sin sommeren 2024.

-Hva er planen videre etter Viborg?

- Jeg tenker veldig mye på det, og helt ærlig er jeg litt usikker. Animasjonsindustrien i Norge er veldig liten. Største man kan gjøre er Hakkebakkeskogen eller reklamer for DNB, så man må nesten til utlandet.

-Er det Amerika som gjelder da?

-Tjaa, nei- der er det egentlig bare Disney. Det er jo kanskje kult det, men det blir nok litt kjedelig over tid. Toy Story 5 liksom. Men det blir laget mye kult i Europa for tiden. For eksempel i England, Frankrike, og i Portugal. Drømmen er nok å ha et lite studio, et slags kunstnerisk kollektiv, der jeg og noen kompiser lager musikkvideoer.

-Men nå ser jo Toy Story 5 veldig bra ut på CV-en da, så jeg hadde nok ikke takket nei til det.

-og disneylønnen er vel ikke så dum den heller?

-Ja, det også. Det er sant.

Et av tre selvprotrett elmer lagde som fordypningsoppgave på videregående.

Viborg er en sjarmerende by som ligger sentralt i Jylland. Det er hovedstaden i Viborg kommune og har en befolkning på rundt 40 000. Byen er kjent for sin rike historie, natur, og kulturarv.

-Hvis du kunne ha gitt en beskjed til alle mennesker på jorden, hva hadde det vært?

-Hvis du kunne ha gitt en beskjed til alle mennesker på jorden, hva hadde det vært?

-Den er vanskelig! Vær mer kreative. Tegn i vei, spill musikk, og fest. Ha det moro så lenge det varer.

-Den er vanskelig! Vær mer kreative. Tegn i vei, spill musikk, og fest. Ha det moro så lenge det varer.

-Det sier jeg meg helt enig i.

-Det sier jeg meg helt enig i.

«yes» «nå skjer det» «endelig krig»

Amanda forteller at hun freelancer som fotograf, mest innen fotojournalistikk. Hun driver og på med promo, bandcover, søknader og plakater.

Har du fra videregående ønsket om å bli det? -Ja, fra før videregående og egentlig. Pappa har også tatt mye bilde alltid. Så jeg lærte meg å ta bilder da jeg var sånn 5-6 år på hans kamera. Også bestemte jeg meg for det da.

Og hva er det som gjorde at du valgte Oslo by steinerskole som videregående skole?

- Jeg kommer fra nesodden steinerskole da. Så det var liksom det vi gjorde, men jeg hadde lyst til å fortsette på steinerskolen og Oslo var fristende. Og at det bare ligger sånn midt i sentrum. Vi hadde et veldig godt samarbeidsmiljø med Foss. Jeg var russepresident og da samarbeidet jeg ganske mye, husker jeg, liksom de på Foss og Nissen og Katta og så hadde vi sånn felles samlinger og det funket. Vi hadde et veldig sånn godt miljø på tvers av skolene i sentrum også.

«Det er jo ikke “yes”, man blir jo litt sånn nyhetshungrig»

Skrevet av Gabriel Hasani Holland-Nell

Amanda Iversen Orlich

Hvem er du?

- Så jeg er Amanda, jeg er 28 år, og kommer fra Nesodden. Bor i Oslo, Majorstua. Også jobber jeg som fotojournalist hovedsakelig.

Hva har du hatt mest bruk for i dine videre studier fra det du lærte på å Oslo By Steinerskole? -Det å lære video og Indesign for min del. Det å liksom lære sånn helhetlig å se litt sånn helhetlig på hele mediefaget, tror jeg var ganske bra for meg. Å kunne ikke bare liksom bare kunne foto da jeg begynte på videregående, men klarte meg litt mer med å gjøre alt. Også sånn som det jeg gjør nå, sette sammen i en avis, tenke Indesign tenker på alt det der.

Søskene har gått her alle sammen.

-Er du yngst?

-Nei, jeg er nest eldst. Siste mann gikk ut i forfjor.

Hun forteller hvordan hun skrev om hvordan Statoil, Natur og ungdom, Greenpeace og Arbeiderpartiet jobbet opp mot oljeleting i den teoretiske fordypningsoppgaven. Som alle andre kom problemer og Statoil trakk seg, men til slutt fikk hun lange intervju med Arbeiderpartiet, Bellona og Greenpeace med tema om oljefritt Lofoten Vesterålen og Senja eller ikke. Hun leste oppgaven i ettertid og mente bacheloroppgaven var mye dårligere. «Tenk at jeg har skrevet noe så smart!»)

Hva var det beste med å gå på Oslo by steinerskole?

-Også tror jeg likte det å være med alle forskjellig. Og bare at det var så godt miljø og veldig sånn miljø for å gjøre hva man vil, og være den man vil. Jeg har aldri vært så glad jeg henger bare med én gjeng. Jeg hadde en veldig sånn stor guttegjeng som vi hadde russebuss med. Vi var noen få jenter, og en haug med gutter. At det var veldig sånn åpent for å mikse både kjønn og roller. Man hadde så mye forskjellige folk å henge med. Det var veldig lite klikkete da jeg gikk her i hvert fall.

også var det veldig gøy å få prøve litt på alt vi hadde sånn at vi fikk teste ut en dag på en annen linje, det husker jeg at var veldig stas. Veldig gøy å sitte i elevrådstyre. Det å få lage så mye ting. Vi startet med høstivalen, det har dere fortsatt har dere ikke? Jeg var arrangementansvarlig da det startet faktisk.

Har du noen planer for fremtiden?

- Si det, jeg er veldig sånn dag til dag, år til år. Jeg har veldig lyst til å reise ut, å jobbe i konfliktområder. Det der å jobbe de stedene. Det så man jo veldig i Ukraina nå i starten, hvordan det kom 2 helt sykt forskjellige bilder fra den ukrainske og den russiske pressen, de begge var jo veldig i sin egen sak, veldig sin egen boble. Og hvor nyttig det var å sende inn noen nordiske for vår del, at man trenger å ha noen der som man liksom tror på. Da ble folk veldig engasjert når de så de norske stå der nede og rapportere og sier de tallene de mente var riktig. Som jo er litt mer uavhengig enn enkelte land. Å være en sånn rolle. Ikke nødvendigvis Ukraina, men generelt ute i verden. Der det ikke er så mye presse.

Hvem vet hvor mye konflikter det kommer til å bli i fremtiden.

-Mye tror jeg. Det er ganske mange land som går tilbake til diktatur. Sånn som Afghanistan og iran og sånnt. Afghanistan var jo et fritt land for kvinner for ikke så mange år siden, og nå har de jo krise og sånt. Så jeg tror det kommer til å være mange steder å dra til, dessverre på en måte. Det er litt sånn kjipt, det er veldig deilig med andre journalister liksom som jobber med litt det samme, venner som driver litt det samme, jeg husker vi satt og ventet på fest den dagen Russland gikk inn i Ukraina og jeg hadde lest faktisk i Dagsavisen dagen før, og var veldig oppdatert, og så gikk de inn og vi var litt sånn «yes» «nå skjer det» «endelig krig». Det er jo ikke yes, man blir jo litt sånn nyhetshungrig, og det litt gøy at det skjer ting også.

Plutselig var det aktuelt at vi skulle ta stilling til om vi skulle sende våpen og sånn, og sånn type ting. Og Russland truer med å gå i Sverige og Finland hvis de melder seg inn i Nato. Det er nabolandene våre, og da er det plutselig sånn shit, blir det sendt en atombombe til Sverige så har vi et problem. Ikke at det skjer, men ja. Det er ganske nært altså. At det er Jens Stoltenberg som står og uttaler seg for alt det vestlige han er også ganske nær på et vis.

-Han er jo på toppen av hele greia.

-Ja han er jo på toppen av NATO, han er jo det på ordentlig han har jo faktisk reel makt, og det han sier har masse å si. Putin og Trump alle de her som har vært i det siste, han har liksom stadig noen sånne på nakken som hater han og det må jo bety at han gjør noe bra.

Tips for en mediaelev?

- Jeg trives veldig godt, sånn pengemessig. Jeg har aldri hatt så spesielt god rå. vi har alltid gått rundt. Alltid hatt noe ekstra for så vidt, så jeg aldri vokst opp sånn at foreldrene mine kunne stille opp uansett, men jeg har alltid kunne dra hjem til mamma pappa

å bo på Nesodden, det gjorde jeg under koronaen da jeg ikke hadde noe jobb plutselig. men det der med at penger ikke er så viktig det kjenner jeg på.

At jeg liksom har så mye venner, som lillebror som var veldig opptatt av å komme inn på studiet hvor han tjener nok penger. Mens jeg valgte ikke foto for penger i det hele tatt, for det er ikke nødvendigvis stabil inntekt, men det går stort sett alltid rundt. Norge er så utrolig trygt og fint å være i sånne situasjoner at det skal man bare nytte godt av å bare gjøre liksom ting man virkelig vil ikke tenke så mye på hva man kan få i lønn og ofte går det greit nok. Faktisk får jeg mye bedre betalt enn det jeg trodde for oppdrag.

Også siste spørsmål: Har du en yndlingqoute?

-Den der Pippi

pleier å si! Det har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg helt sikkert.

Fra sykepleier til lærer

Ingrid er en tidligere elev fra Oslo-Bysteinerskole.

Mange er usikre på hvilken videregående de skal starte på, eller hva de skal gjøre etter videregående. Kanskje det å spørre en tidligere elev hjelper?

Hvilken linje gikk du på?

”Jeg gikk på naturfagslinjen. Eller jeg gikk allmenn, men fordypet meg innen naturfag”.

Hvilket år var det du gikk ut av videregående?

”2005”

Hva var det som gjorde at du valgte å gå på Oslo-by steinerskole?

”Jeg har gått steinerskolen hele veien egentlig, jeg gikk til og med i steinerbarnehagen i Asker. Også startet jeg der jo egentlig fordi de fleste av vennene mine skulle starte der, og så ble jeg bare med på lasset. Tenkte at det var gøy. I ettertid så har jeg kjent på at jeg heller skulle gått kunstlinjen egentlig, i stedet for naturfag. Jeg tror jeg hadde gjort det bedre der. Jeg kom meg gjennom, men jeg hadde bare helt greie karakterer, var ikke noe stjerneelev”.

Et intervju med Ingrid Marie Sandberg av Lona Louise Norrgren

Hva er yrket ditt?

”Nå er jeg lærer faktisk, men jeg er utdannet sykepleier. Jeg var ferdig med utdanningen i 2008. Jeg har jobbet på flere forskjellige steder. Etter at jeg fikk barn og de ble større så hadde jeg lyst til å utvikle meg selv litt mer. Så da har jeg gått videreutdanning som PPU, og har nå blitt lærer i helsefag, så nå kan jeg lære bort det jeg har lært i årene som sykepleier”.

Hvordan var veien dit?

”Det var litt tilfeldig egentlig. Jeg visste ikke hva jeg skulle etter videregående, men jeg hadde hørt at sykepleier var en fin grunnutdannelse. Pluss at jeg hadde karakterer til å komme inn og tenkte jeg vil starte der, også ble det det, og jeg fullførte. Selv om jeg underveis kjente litt på er dette veien jeg vil gå? Så fikk jeg jobb på sykehus og stortrivdes med det. Fikk mange venner og har alltid likt å jobbe med pasienter og andre mennesker da. Så først var jeg på Diakonen sykehus på ortopedisk avdeling i nesten 3 år og så byttet jeg til akutt mottaket og var der i 5 år. Deretter fikk jeg barn og kjente at det ble tøft med turnus så da gikk jeg over til Ullevål på øyeavdelingen, hvor jeg var de siste 20 årene. Så jeg har jobbet med mye forskjellig. Senere ville jeg utvikle meg og da ble jeg lærer. Jeg hadde lyst til å lære bort det jeg har lært gjennom de årene”.

Er det noe som er utfordrende med yrket ditt?

”Det er flere ting. Det å jobbe med mennesker er jo utfordrende i seg selv egentlig. Men dette gjør det jo også veldig spennende. Det å måtte bruke mye forskjellige teknikker i samtaler med andre mennesker. Jeg synes egentlig at det er litt gøy at det er utfordrende”.

Hvordan ser dagen din på jobben ut?

”Det er mye planlegging nå i læreryrket, av undervisning og slikt. Hvis jeg har undervisning fra morgenen så starter jeg halv 9 og har undervisning i de timene jeg har. Jeg underviser i helsefag og yrkesliv. Jeg følger elevene ut i praksis så det er veldig variert hva jeg gjør, jeg har kanskje ca 4 timer til undervisning og 4 timer til å planlegge det jeg skal gjøre den neste dagen. Jeg trives ganske godt med at det er variasjon”.

“Å hjelpe elevene med å finne sin vei”

Hva var det du satte mest pris på som sykepleier og nå lærer?

”Det å få jobbe med mennesker og hjelpe dem. Og nå som lærer, og hjelpe elevene med å finne sin vei. Det å føle at jeg har noe å si for andre mennesker betyr mye for meg”.

Hvordan var det å være elev på skolen?

”Jeg stortrivdes, jeg syntes det var veldig gøy med revy og at vi hadde teater og at det var så mye kunst. Eurytmi skjønte jeg aldri så mye av, men det måtte vi jo bare komme oss gjennom. Det var jo ganske lett å få gode karakter der så den strakk jo snittet opp”.

Har årene på videregående hjulpet deg videre?

”Ja, jeg har fortsatt min beste venninne. Hun gikk jeg sammen med der. Flere andre venner å. Så jeg har veldig mange gode minner derifra”.

Hva gjorde du i din fordypningsoppgave?

”Jeg skrev om kyllingens utvikling inni egget. Jeg hadde nemlig biologi i fordypning. Den fikk jeg faktisk 6 på. Det var den eneste 6 jeg fikk da. Faren min er veterinær og han kjente noen som drev med sånn befruktning av egg, så jeg fikk være med å lyse. Det ble på en måte et helt prosjekt da. Jeg fikk se på alle stadiene og ble en veldig bra oppgave faktisk. Det er lurt å gjøre noe praktisk, det anbefaler jeg”.

Hva er ditt beste minne fra Oslo by steinerskole?

”Det er vel faktisk den første turen vi hadde, en fjelltur hvor vi liksom båndet hele klassen. Det er faktisk et minne jeg har tenkt mye på. Det var så fint å gå fra hytte til hytte”.

Eurytmi skjønte jeg aldri så mye av

GIDSKE RUNA

-Jegharmøttmangeinspirerendemenneskerbådeistudietidenogijobbenmin,somharpåvirketmegog gittmegnyeperspektiverpåarbeidetmitt.Lærerenminvarsåsnilloggravde oppenmaurtuetilminfordypningogtokdenmedpåtrikkenforlevertedentil meg»sierRunamedetsmil.

Å jobbe for en bedre miljøsak og økologisk matproduksjon er noe som engasjerer mange. I dette intervjuet møter vi en rådgiver Runa som er ansatt i økologisk Norge. Hun jobber i et prosjekt som heter ”Landbrukets økoløft”. Prosjektet er et samarbeid mellom flere landbruksorganisasjoner og økologisk Norge, med mål om å øke produksjonen av norsk økologisk mat.

Runa forteller at jobben hennes innebærer mye forskjellig. Hun jobber med bønder, samvirkeorganisasjoner og dagligvarebutikker for å øke produksjonen av økologisk mat. Hun arrangerer møter og fagmøter, gårdsbesøk og informasjonskampanjer for å inspirere både bønder og forbrukere.

En viktig del av prosjektet er filmprosjektet med inspirasjonsbønder som er spesielt dyktige innen økologisk matproduksjon.

Disse filmene er blitt viktige verktøy for å spre kunnskap og inspirere andre bønder til å satse på økologisk produksjon.

un forteller også om sin egen vei inn i miljøsaken og landbruksforskning. Hun har alltid vært opptatt av natur og miljø, og etter å ha studert biologi, skjønte hun hvor viktig matsystemet er for å påvirke miljøet vårt. Dermed ble landbruksforskning en naturlig vei å gå for henne.

Hun understreker at det ikke var noen bestemt plan hun fulgte, men hennes engasjement og oppvekst i nærheten av natur og engasjement i Naturvernforbundet hjalp henne med å finne sin vei.

Hun legger også vekt på betydningen av å ha en støttende skole og å få prøve mange forskjellige ting i praksis, som gjorde at hun trivdes og fikk muligheter til å utvikle seg videre.

Å jobbe med miljøsaken og

økologisk matproduksjon er en viktig og engasjerende jobb som bidrar til en bærekraftig fremtid.

Det er inspirerende å møte mennesker som brenner for en så viktig sak og som jobber hardt for å gjøre en forskjell.

Jeg går inn døra på dette litt stygge bygget. Inngangsdøra er gammelt og hele stedet ser egentlig ganske slitent ut. Hvordan ser det ut inne? Det er et mysterie for meg. Hvordan er denne damen jeg nå skal møte og intervjuet? Jeg blir nesten litt nervøs. Inn døra til deres leilighet gikk jeg og fikk et sjokk. Så utrolig fint det var der. Jeg ble møtt av en smilende dame som strakte ut hånda og sa «Hei, mitt navn er Runa». Rundt meg er det fine jordnære toner og masse åpen plass. Jeg får en liten omvisning rundt i alle rommene. Det er plassert planter og andre koselige gjenstander rundt omkring. Til slutt kom vi til deres kronjuvel, terrassen. På terrassen var det lyslenker som hang i stenger, og stearinlys plassert pent på bordene. Selve terrassen var laget av det fineste treverket i mørk farge og det var ordentlig fint og koselig der.

-Hvainnebærerdenne rollensområdgiver?

Som rådgiver i økologisk Norge jobber jeg i et prosjekt som heter Landbrukets økoløft. Prosjektet er et samarbeid mellom flere landbruksorganisasjoner og økologisk Norge, og har som mål å øke produksjonen av norsk økologisk mat. Som en del av denne jobben arrangerer jeg møter med ulike aktører i bransjen, som samarbeidsutvalg, pensjonister og fagmøter. Vi arrangerer også gårdsbesøk for dagligvarebutikker, der de får lære om økologisk matproduksjon.

-HvajobberduegentligsomRuna?

Jo, ja det er et godt spørsmål, jeg er ansatt som rådgiver her i Økologisk Norge og jobber i et prosjekt som heter landbrukets økoløft, som er et samarbeidsprosjekt mellom flere landbruksorganisasjoner og Økologisk Norge.

-Hvaermåletderes?

Vi jobber med å øke kunnskapen og informasjonen om økologisk mat til forbrukere, og har blant annet startet et filmprosjekt med dyktige økologiske bønder som inspirasjonskilder. Dette har blitt spredt på sosiale medier og har fått stor oppmerksomhet, noe som viser at det er stor interesse for økologisk mat og bærekraftig produksjon.

Jeg har alltid vært opptatt av miljøet og har etter hvert innsett hvor viktig matsystemet er for å påvirke miljøet vårt. Derfor har jeg valgt å videreutdanne meg innen landbruksfag, og jobben min nå gir meg en unik mulighet til å jobbe for en positiv endring i samfunnet.

Jeg føler meg veldig heldig som har en jobb som har stor betydning, både for samfunnet og for miljøet. Det gir meg mye motivasjon og glede i arbeidshverdagen, og jeg håper at flere kan bli inspirert til å engasjere seg for en mer bærekraftig fremtid.

Jegogrunamedentekoppihåndagikkpåkontoretogsatteossned.

- Hva syntes du om åhagåttpåobs?

Ja,jegføler

på en måte at det var en sånn skole som støttetopp under vår idérik- -dom ogat man fikk lov til å prøve mange forskjellige ting, og man ble ogsågjort endeltingi praksis. Så jeg tror det var helt avgjørende for atjeg skulle trives så godt somjeggjorde og at jeg fikk muligheten til å utforske ulike interesser .

Itilleggharjeghatt gode mentorer og kolleger som har værten stor inspirasjon

formegoghjulpet meg med å utvikle meg videre i min karriere.

Mendethar

også vært utfordrende til tider, spesielt når manjobber meden så viktig

saksomåfremme

økologisk matproduksjon. Det er mange som ikke ser verdien i dettearbeidet og som kanskje ikke er like opptatt av miljøetsom vier . Menjeg tror

erviktigåfortsette

å jobbe for det man tror på og åprøve åfinne en felles forståelse ogenighet på tvers av ulike synspunkter og interesser .

- Er detnoeduønskerådelehelttilslutt?

Til slutt vil jeg si atjeg er veldig takknemlig for å ha enjobb som jeg virkelig brenner for og som jeg føler har en positiv innvirkning på samfunnet. Det er en utfordrende og givende jobb som krever mye innsats og engasjement, mendet er absolutt verdt det. Jeg håper at flere vil bli inspirert tilåjobbe med miljøsaken og åbidra til å skape en bærekraftigfremtidfor oss alle.

VEIEN TIL KUNSTEN

-veien fra steinerskole elev til kunstnerav

Iben Aurtande

Frida Mauren Hultberg gikk kunstlinja på

Oslo by steinerskole i 2009.

Hun baner seg inn i kunstverdenen med sin første utstilling i juni, sammen med en venninne. Likevel hadde hun ikke noe mål om å bli kunstner. Hvordan var veien dit?

Hvordan var det å være elev på obs?

Sånn faglig var det helt fantastisk, det passet meg helt fantastisk. det var en helt annen opplevelse, forholdet mellom elev og lærer. Det var en mer personlig oppmerksomhet, og interesse for elevene og fagene, mange av lærerne var også praktiserende, og holdt på med fage stitt ved siden av og være lærer.

”Det føltes ikke som en slakks kvern for å så sjekke av, det var liksom livet også.”

Hvorfor valgte du kunst?

jeg begynte på katta først, gikk der et semester før jeg begynte på obs. Jeg var jo skikkelig lei av å drive med sånn vandige allmennfag. Jeg hadde ikke noe særlig tanker om å bli kunstner. Jeg kan jo nevne at jeg kommer fra en familie med mye kunstnere, så det har alltid vert rund meg på en måte, men har liksom aldri tenkt at det var noe jeg skulle bli, på den tiden hadde jeg i hvert fall ikke som mål å bli kunstner. Det var naturlig for meg å holde på med slike ting, det var jo noe jeg kunne og likte å gjøre.

Har årene på obs hjulpet deg med yrkesfaget ditt?

Ja det tror jeg virkelig det har gjort. Lit sånn under huden Ikke sånn at jeg tenker over det. Jeg gikk kunst. Der hold vi på med alt fra steinhugging, kalligrafi og bokbinding, vi malte haddetegning og trykk. Jeg syntes virkelig at det var fantastisk å veldig flinke lærere, verksteder og materialer og ressurser vi fikk utforske mye med. De kunstriske fagene var en integrert del av timeplanen uansett hvilken linje du gikk på. Det føltes veldig levende å gå der. Det var ikke bare for å komme gjennom, som det er for mange. Det er som en slakks kvern for å liksom sjekke av, det var liksom livet også. Det ga mer mening å være der. I forhold til resten av livet og verdenen man skal ut til. Overgangen til å studere var ikke så brå, man lærte seg å bearbeide det man hadde lært selv ikke bare å kopiere det som står i en lære bok. Skolen var jo bygget opp med at man hadde hovedfag først, det var mer forelesnings akting.

Hva er inspirasjonen bak bildene du lager?

Jeg har alltid vert veldig opptatt av koblingen mellom det hverdagslige, minner og det som man har nært og gjenkjennelig. Det med lit mer eksistensielle tematikker og spørsmål. Jeg har alltid vert veldig opptatt av universet og alt det vi ikke vet hva er, men som eksisterer i verden parallelt sammen med alle de små hverdagslige opplevelsene og gjenstandene å koble det sammen da, også bare for meg selv fordi jeg synts at det er så spennende å prøve å finne hva det er det handler om, og utrykke det sånn at det faktisk føles ut som. Det er jo en prosess og en studie i seg selv, plutselig så føler du at det sier noe om et eller annet, uten og helt vite hvorfor.

Hvordan ville du beskrevet kunstverkene dine?

Akkurat nå holder jeg på med tegning, med olje og pastell og litt kull. Mye er veldig abstrakt, eller noe veldig figurativt og gjenkjennelig, men også litt drømmende, litt hemmelighetsfullt og skummelt, men også barnslig. Det kan jo være litt marerittaktig, jeg har jo alltid vært veldig opptatt av alt som er skummelt, og tiltrukket til det som er dystert, men også litt redd det. Så jeg går inn i det og prøver å finne ut hva det er.

Hvordan var veien dit?

Det var lit tilfeldig. Jeg tok et år fri fra skole hvor jeg begynte jo å jobbe i en SFO, men jeg drev også med litt foto og sånt. Det var jo litt tilfeldig, for jeg visste ikke hva jeg skulle studere, så jeg søkte litt forskjellig og så kom jeg meg inn på en kole i København så flyttet jeg dit og bodde der i en del år. Der utdannet jeg meg son arkitekt, så jeg har da en master i arkitektur fra det kongelige akademi. Ble ferdig der i 2016. Så fikk jeg et barn. Når jeg var på barsel så begynte jeg å tegne veldig mye.

Det har jeg alltid gjort da, men så begynte jeg å gjøre det veldig systematisk. Jeg bestemte meg da for å prøve å gjøre det litt ordentlig. I begynnelsen hadde jeg en deltidsjobb på et arkitektkontor, men nå er det bare kunst jeg fokuserer på.

”Jeg har jo alltid vært veldig opptatt av alt som er skummelt”

Hvordan var det å bytte til kunst? Hvordan var det å bli sett?

Ja jeg er jo fortsatt i start fasen. Jeg hadde min første utstilling i juni sammen med en venninne, som driver med skulptur, så hennes skulpturer mine tegninger. Jeg bruker veldig mye Instagram for å vise fram det jeg driver med. kanskje spesielt når man ikke har gått på kunstakademi. Jeg har jo ikke det nettverket på den måten i kunstverdenen, så da blir det jo liksom å finne egne veier inn i det. Nå skal jeg jo bli med på en gruppeutstilling ... Hvor noen har sett meg på Instagram, også folk som har hjulpet meg som er litt mer etablerte, som har gjennom Instagram, sett hva jeg gjør. Det har vert for meg både veldig bra, men også litt vanskelig … man blir så avhengig av det sjekker det litt for mye, men den gir masse inspirasjon og er en måte å finne ut av hva som foregår.

Fra Fridas instagram @fridamaureenhultberg

Hva setter du mest pris på med yrke du har nå?

Det er mange ting. Jeg føler vel at det jeg driver med nå er litt mer kontakt i noe mer grunnleggende av det jeg er opptatt av, som jeg følte at jeg holdt på med når jeg studerte i København med arkitektur, men som jeg følte at det er så mye av det som er essensen i det hele som forsvant i så mye mer sånn teknisk å praktisk, nå føler jeg virkelig at jeg lissom studerer inne kjernen av det jeg er opptatt av. Det er helt fantastisk når man på en måte er inni det og kommer i kontakt med noe som er viktig for meg. Men så er det jo veldig mye av tiden som er kjempefrustrerende, med fram og tilbake med å være slitsomt og ensomt, men utrolig kraft i det når man er i flyten og ting går litt av seg selv. Det er jo deilig å ikke ha sjef, men jeg kan jo også kjenne at jeg savner noen rammer eller på en måte hjelp eller veiledning fordi prosessene man har, men jeg trives samtidig utrolig godt, men å jobbe alene. Å ikke levere oppgaver til det noen forventer. Men også kjempeslitsomt med at ingen hjelper deg eller en frist.

Fra utstilingen ”Alt som vokser faller”2021-2022

Fra Fridas instagram @fridamaureenhultberg

Opplevelse i Bev e gelse

Jeg kommer opp til skolen bak førsteklassebygget og barneskolebygget på Steinerskolen i Bærum. Fra denne retningen går jeg den samme veien som jeg gikk for første gang, til Kappelenbygget hvor ungdomskolen er på andre siden av gårdsplassen. Jeg åpner døren inn til ungdomsskolebygget og blir møtt av et vennlig smil. «Det var lenge siden» sier jeg. Ida Marie, min gamle eurytmilærer, nikker. «Det er det» svarer hun. Ida viser vei til Eurytmisalen hvor hun nettopp har hatt time. Salen er slik jeg husker den med unntak av tegningene av eurytmiformer på veggen til høyre for døren. Jeg blir vist til en benk ved veggen for å starte dette intervjuet.

Etter en liten pause starter jeg intervjuet med spørsmål om en introduksjon.

- Greit. Mitt navn er Ida Kittelsen, eurytmi og engelsklærer på steinerskolen i Bærum (StiB). Jeg gikk humanistlinjen på Oslo by steinerskole fra 2004-2007.

Litt overasket over både linjen og årstallet spurte jeg om hun husket noe fra den tidlige Obs tiden. Skolen ble grunnlagt i 2002 og jeg var nysgjerrig på hvordan skolen var før.

- Jeg er usikker. Media og kommunikasjon var ikke en linje da jeg gikk der såpass vet jeg, men utover det vet jeg ikke.

Jeg spør litt dypere om hva hun jobber med nå.

- Som jeg nevnte i sted, er jeg Eurytmi og engelsk lærer. Hovedsakelig en Eurytmi lærer, det er nylig at jeg har undervist i engelsk. Nysgjerrig på hvordan en kan bli eurytmi lærer spurte jeg hvordan hun ble en eurytmilærer. Ida tenker litt før hun sier.

- Den var lang. Etter videregående så…

Vi blir avbrutt av to elever som åpner døren til eurytmisalen for å gi Ida kaffe. Hun takker og etter en liten stund drar elevene og vi kan fortsette intervjuet. Ida drikker litt før hun snakker.

- Jeg var en veldig steinerelev. Jeg hadde gått hele veien, til og med barnehagen. Barnehagen het Idavollen som passer til navnet mitt. Begge foreldrene mine er i det miljøet og på den tiden var jeg veldig opptatt av å ikke bli en steinerskolelærer. Så jeg jobbet veldig hardt for å komme inn på Jus. Jeg klarte det og studerte i tre måneder og hatet alt ved det.

Jeg visste ikke så mye om Jus og lurte på om det var mengden arbeid som var kjedelig.

- Det vil jeg si. Norges lover er ikke lett lesestoff, jeg følte også at jeg ikke passet inn med menneskene der. Da jeg skjønte det, tok jeg et fri år og hoppet av jus. Det var en tid hvor jeg ikke gjorde mye, men så ble jeg kjent med en person som hadde gått på en skole i California. Akkurat som StiB var den skolen også en gård, men den var i drift. Jeg hadde ingen intensjoner på å bli eurytmilærer, men tenkte at «jeg har jo aldri vært i USA, så jeg blir med». Skolen lå i nærheten av San Fransisco og trodde at jeg skulle dra dit og være der imens personen var på skolen. Da vi ankom forstod jeg at det var dette som var det jeg lette etter og jeg tenkte «Jeg må gjøre det her». Som du kanskje har skjønt, var dette en eurytmiskole.

Jeg lurte på hva hun mente med at gården var i drift før historien gikk videre.

- I motsetning til StiB var ikke skolen en pusset opp gård, men en gammel gård. Bortsett fra låven som var konvertert til en hybel som vi sov i var resten en gård. To ganger i uken måtte jeg stå opp klokken fem for å melke kuer og det var ikke innlagt vann så det måtte vi hente i en brønn. Det høres slitsomt ut, men jeg elsket det på en måte. Det var veldig vakkert der i Nord-California. Skolen lå på et fjell som heter Mt. Shasta. For komme til det stedet må du kjøre oppover og oppover til et platå. Det er et stort område som er helt flatt. Mt. Shasta pleide å være en vulkan så naturen er frodig og vakker. Området er ganske lukket så det var mange sekter og kulter som samler seg i fjellet og ber til forskjellige ting. For eksempel kunne man støte på en ring av nakne mennesker som spilte på tromme hvis man gikk en kveldstur.

Fortsatt i prosessen av å fordøye det siste spør jeg Ida om hun så mange sekter i perioden hun gikk på skolen.

- Ja, det var et generelt hippie miljø der og flere sekter som dukket opp og forsvant. Det er et veldig alternativt sted, men jeg var ikke del av noe av det som foregikk. Det var veldig spennende å gå der. Skolen varte i fire år og i det fjerde året dro vi på praktikum for å undervise, det var en veldig fin opplevelse. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bli en eurytmilærer, men etter praktikum åpnet jeg meg for den muligheten.

Jeg tar opp dette med at hun ikke ville bli en steinerskole lærer.

- På det tidspunktet var det fortsatt ikke noe jeg ønsket. Jeg var heller ikke klar for å dra tilbake til Norge.

Jeg lurte på hva hun drev med etter skolen.

- Jeg fikk jobb i Edinburgh i Skottland, der underviste jeg i fire. Samtidig tok jeg en deltids utdannelse som steinerskolelærer. Etter det dro jeg tilbake til Norge og tok en master i steiner pedagogikk og havnet her.

Jeg nevner det med lærer streiken om utdanning og spør om det er nødvendig å ha en slik pedagogikk.

- Man må ha en slags pedagogikk for å være en lærer her, men ikke spesifikt en steiner pedagogikk.

Tilbake til yrket nevner det med engelsken siden Ida ikke underviste engelsk da jeg gikk der.

- Jeg har ikke en utdanning i å undervise engelsk, men jeg har tenkt på det. Akkurat nå var det behov for en engelsk lærer og siden jeg har bodd en stund i engelsktalende land i åtte år. Jeg burde nok ha en utdanning i det.

Jeg husker timene med Ida og med et lite smil spør hva det beste med yrket hennes er.

- For min del er det at det aldri er kjedelig å være en lærer. Det skjer alltid noe hele tiden og det er alltid noe å passe på eller finne ut av. Å være en lærer handler om å finne ut av hvordan jeg kan lære bort på best mulig måte.

Jeg går tilbake til hvem hun underviser og lurer på om det er stor forskjell mellom aldersforskjellen.

- Jeg har femte til tiende så det er et stort alder spenn. Når det kommer til forskjeller så merker jeg at jeg e flinkere til å møte elevene fra en viss alder. For meg er det litt vanskelig å gjøre det interessant for både meg og de yngre klassene. Jeg gjør det best med ungdomsskoleelever, det er lettere å engasjere dem og gjøre det spennende.

Eurytmi er et fag hvor mye kan skje og for mange kan det være merkelig, men har hun opplevd noe merkelig selv.

- Jeg har ikke sett noe som du kaller merkelig, men det var en gang hvor jeg opplevde noe utrolig i eurytmi. Det var siste året på eurytmiskolen da jeg skjønte hva eurytmi liksom var. For dem som ikke har drevet med det er det vanskelig å forstå, men det tok tre år før det gikk opp at det var koordinasjon og sosialt. Mitt eksempel er at det var et musikkstykke vi som gikk der øvde på. Vi beveget oss helt sammen, fullstendig samspilt, slik som når man synger eller spiller noe. Alt var helt riktig. Det var som om vi ble noe større enn bare oss og vi kunne ikke ha gjort det hver for seg. Dessverre gjorde vi det ikke like bra på forestillingen, men jeg har det minne.

Som en som har mange valg foran seg og har tatt valg med tanke på skole så jeg spør Ida hva som gjorde at hun valgte Obs.

- Jeg tror det var fordi jeg hadde mange fordommer mot offentlige skoler. Jeg vurderte det, men ikke i like stor grad. Jeg husker at jeg var der på åpen dag og jeg ble skremt av alle trappene og gangene og jeg likte stemningen.

Jeg takker for intervjuet og begynner på bildene. Etter en liten stund er jeg fornøyd og jeg forlater skolen samme vei som jeg kom inn.

VETLE

Vetle er utdannet i biologi og har jobbet litt omkring blant annet i universitetet i Oslo. Yrket hans er kaskje ikke det mest stabile, men han trives med hva han gjør og ser positivt tilbake på utdanningen sin.

Selv før vi møtte for intervjuet var han hyggelig og fleksibel med tider.

Vi hadde intervjuet digitalt med video samtale og ahn var veldig åpen og lett å snakke med om både utdanningen og yrket hans. Vetle om tiden hans på Oslo by steinerskole, hvordan han brukte det han lærte på Oslo by steinerskole i hans videre utdanning og hvor han er nå.

Hva er det han jobber med nå?

Han fortalte at han for øyeblikket søker job ettersom han hopper litt fra jobb til job innenfor yrket sitt som for eksempel Universitetet i Oslo og korona senter hvor han har jobbet nylig.

Hva setter han mest pris på i yrket sitt?

Vetle fortalte enkelt og greit at det er gøy. Han forklarte videre at det ikke er veldig stabilt, men at han trives i yrket han jobber i.

Hvorfor valgte han å gå på OBS som videregående skole?

Han hadde gått steinerskolen hele veien også skulle veldig mange fra klassen begyne der så det føltes som det naturlige valget. Skolen var også ganske ny når han var elev noe som gjorde det mer spennende.

Hva var det beste med OBS? Alle de små fagene som bokbinding. Selv om det kanskje ikke var favoritt faget hans så er det noe han ser positivt tilbake på.

Hvordan var det å være elev på OBS?

Vetle smilte litt før han fortsetter med at det var gøy og de hadde et bra miljø. Han fortalte meg til og med en liten morsom histrie fra tiden hans som elev på skolen.

Hva har han hatt mest bruk for i videre studier av det han lærte på OBS?

Hvordan ta bra notater og hvordan han skulle bearbeide dem etterpå er noe han lærte etter mange år med silkebok.

gå på videregående

steinerskolen veldig begyne der naturlige også ganske noe som spennende.

mest bruk av det notater og bearbeide han lærte silkebok.

PAPPAEN PÅ SETTET

Tekst & Foto:

Eilif Sandemose

Ytre Enebakk, 27. januar 2023

”

Jeg har en jobb som ikke bare er jobb, men noe jeg elsker å gjøre. ...og så er jeg jævla god på det da!

AU GU ST B.WITTEMANN

AU GU ST

AUGUST B. WITTEMANN

Alder: 27 Tidligere elev ved medielinjen på OBS

Gikk ut i 2014

Jeg tar turen til en gammel kirke i Ytre Enebakk, hvor August befinner seg. Her skal jeg nemlig få være med på filmsettet til en av eksamensfilmene for elevene på Westerdals. August er produsentveileder for flere av filmene som skytes i år, og jeg er heldig å få en smakebit av hva som foregår bak kamera.

August jobber som film og tv-produsent. Han har hovedansvaret for alt som ikke er det kreative når det kommer til å lage filmer. På samme tid er det hans oppgave som produsent, i denne omgang, å tilrettelegge for at elevene får full kreativ utfoldelse. Dette gjør han ved å forsikre seg om at alt er som det skal før, på og etter de ulike filmsettene.

Han fikser penger til filmene, biler til utsyr og mannskap, skuespillere og fyller ut Excel ark. August skal også finne praktiske løsninger til opptakene, ved at budsjettet holdes og at lokasjonene er sjekket og godkjent før filming. Det virker som det ikke finnes grenser for hva August kan få ansvar for, men likevel er han optimistisk og i godt humør.

På settet til eksamensfilmen ” Ni liv minus to”, regissert av eleven Alexander Johnsen.

Jeg kommer fra Oslo by Steinerskole, skolen som August også har vært elev på. Nå har jeg kommet for å spørre hvordan han har kommet seg fra skolebenken - hele veien hit.

«Bysteinern falt helt naturlig.»

August har nemlig gått på steinerskolen hele livet, får jeg høre. Han gikk først i Barnebråten Steinerbarnehage og deretter på Hovseter

Steiner skole i Oslo. I tillegg hadde han en mor som først var lærer,

og videre pedagogisk leder ved Steinerskolen. August sier selv at han ikke var best i klassen, og var innstilt på å finne noe mer kreativt og praktisk videre i skolegangen. Da ble Oslo by Steinerskole et naturlig valg for han.

August gikk på medielinjen i hans tre år på byskolen. Han forteller at han hadde lærere som engasjerte, og som ville gjøre dypdykk inn i interesser blant elvene. Han omtaler skolen som et sted som fokuserer

August og gjengen har fått låne Mari Kirke i Ytre Enebakk til filmen. Han forteller at filmer med så lave budjsetter som denne er helt avhengig av at folk er villige til å låne ut stedene sine. ”Vi har vært kjempeheldige denne gangen”, sier han med et smil.

mer på det kreative og er flinke til å se elevene hver for seg. På medielinjen fikk August muligheten til å utfolde seg kreativt, og ikke minst utfordret seg selv. Han var god på oppgavene de fikk, men han fikk høre at det alltid var et forbedringspotensial. Dette var bare bra sier han, ettersom han ble oppmerksom på flere løsninger ved oppgavene og stadig lærte i prosessen.

Hunden til August, med navnet Kodak, har en liten rolle i filmen. Her prøver August å beroligge han før opptak, men han hadde ofte andre planer enn å ligge stille.

AU GU ST

AU GU ST

Det er i hvert fall én ting August har tatt med seg fra Oslo By Steinerskole inn i videre studier. Det er tanken om at alt ikke trenger være kun teoretisk, men noe praktisk ved det også. Det forteller August at han fikk god lærdom med på bysteinern. Han setter pris på at han måtte stå på egne ben og løse oppgavene han fikk, og gjerne lære å samarbeide med resten av gjengen. August sier det var en hårfin balanse der hvor det teoretiske møtte det praktiske i ulike oppgaver og utfordringer.

August har en jobb hvor det kreves at man er flink til å snakke med og forstå andre mennesker, noe han sier at har fra bysteinern. Han ble flinkere til det å forholde seg til folk, og finne retningen til hvordan man skal tilnærme seg andre. Dette er noe som han nå gjør hver dag. På jobb og ellers i livet.

For August var det ingen problem å finne veien videre etter videregående. Han sier ble veldig motivert etter fordypningsoppgaven sin i tredje klasse. Fordypningsoppgaven er et alternativ til eksamen, som lar elever utføre et langvarig kreativt arbeid som avsluttende oppgave. Da lagde han en grundig produksjonsplan til en fiksjonell serie han selv kom opp med, og skaffet skuespillere til. Etter videregående brukte han

Det er skaffet anerkjente skuespillere til filmen. Frank Kjosås spiller prest i denne scenen. August mener at de profesjonelle skuespillerne gjør elvene mer seriøse i arbeidet. Hva tror du Frank fikk høre her?

“Det hjelper ikke å ha en god plan, om du ikke gjennomfører den. På skolen fikk vi oppgaver som vi ble kastet ut i, hvor vi måtte finne gode løsninger på egenhånd. Sette planene ut til liv.”

August & Kodak slapper av etter lange opptak.

han oppgaven i en søknad til et større produksjonsselskap, og den gjorde at han fikk jobben. Den forståelsen og springbrettet fra bysteinern ble en fin kickstart for August, og virkelig noe han hadde bruk for videre.

August er glad for at han har klart å gjøre hobbyen sin til noe han kan leve av. Nå får han gjort det han elsker hver dag, og han tenker ikke alltid på det

Henda i været! Opptaket har nå foregått i flere timer, men August og resten av teamet er fortsatt i godt humør. Her måtte en liten pause til.

som jobb heller. Arbeidet hans hjelper han også i det daglige, forteller han. August har nemlig blitt flinkere på å beregne tid og klokkeslett etter å ha jobbet så mye med timeplaner og forarbeid.

Selv om det ikke virker sånn, er det likevel én ting August synes er litt krevende ved jobben sin. Det er at han har en jobb hvor han noen ganger må være streng. Det er ikke fordi han syntes det er spesielt gøy, men det er det er noe som må til for at jobben skal gjennomføres. August er nødt til å være tydelig, slik at alle får med seg all informasjonen som er nødvendig. Han må også sørge for at alle på settet blir hørt, og tilrettelegge for at alle får gjøre jobben sin.

«Det viktigste med jobben jeg har nå, er at elevene lærer noe av prosessen».

Det mener August er er gjort lettest mulig om alle har det fint, og alt er som det skal. Dette gir meg inntrykket om at August er en hyggelig og omsorgsfull person med de han jobber med, som samtidig får jobben gjort. Jeg vil gjerne kalle han pappaen på settet.

- Eilif Sandemose, 2023