Et siste farvel
Av kaja
Jeg sitter her og stirrer på kisten, rundt kista er det fylt av blomster i et hav av hvitt, rødt og rosa. Noen buketter med roser og andre med tulipaner. Smerten i brystet mitt er utholdelig, og jeg kjenner en dyp anger som gnager i meg. Hvorfor brukte jeg ikke mer tid med bestemoren min? Hvorfor sa jeg ikke bare ja når hun spurte om jeg kunne komme på besøk? Istedenfor mumlet jeg, ”Jeg er opptatt denne helgen.”
Jeg føler en tyngde som omfavner meg, og tomheten inni meg er overveldende. Øynene mine begynner å fylles med tårer. Jeg angrer så ekstremt mye på at jeg ikke var oftere sammen med deg, på at jeg ikke tok meg tid til å virkelig bli kjent med deg.
Sakte reiser jeg meg fra stolen, og med skjelvende ben går jeg bort til kisten. Forsiktig legger jeg en blomst på kisten. Tristheten inni meg er overveldende, jeg angrer på det jeg gikk glipp av, jeg savner deg.
Frodes harde kamp
Av Anton. H. Mjøen
Frode stirret inn i speilet, studerte nøye ansiktet som møtte ham der. Hans øyne, en dyp blåfarge som reflekterte både styrke og sårbarhet, var omkranset av et par tette øyenbryn. Ansiktet bar spor av livets erfaringer, med fine linjer som avslørte bekymringer og smil som hadde blitt til minner. Han kjente kraften i sin egen refleksjon, en styrke som hadde vokst gjennom tid og utfordringer.
Frode var en mann av solid karakter, med et hjerte fylt av mot og vilje. Han hadde alltid stått opp for det han trodde på, og hans besluttsomhet hadde tidligere ført ham gjennom mange prøvelser. Men denne dagen skulle teste hans mot på en måte han aldri hadde forestilt seg.
Mens Frode forberedte seg på dagen som lå foran ham, visste han ikke at en skygge fra fortiden lurte i kulissene. Håvard, en tidligere venn som hadde vendt seg til en mørkere vei, smidde planer i skyggene for å skape kaos og frykt.
Det var da Frode uventet ble konfrontert med en situasjon som krevde hans modige handling. Håvard hadde satt en felle, og Frode fant seg selv fanget i et øyeblikk av desperasjon. Men til tross for frykten som gnagde i brystet hans, visste Frode at han ikke kunne la seg overvinne av redsel.
Med hjertet bankende i brystet og kampånden flammende, grep Frode motet og handlet. Han stod opp imot Håvards ondskapsfulle planer med en styrke som overgikk selv hans egne forventninger. I øyeblikket da han kjempet mot det onde som truet, viste Frode seg som en sann helt, drevet av sin indre vilje og urokkelige mot.
Selv om seieren kom med en pris, visste Frode at hans modige handlinger hadde gjort en forskjell. Han hadde stått opp for det rettferdige og nektet å la frykten styre hans skjebne. Og selv om utfordringene kunne være store og fienden mektig, hadde Frode vist at modigheten hans var sterkere enn noen mørk skygge som kunne kaste seg over ham.
Gjennom kampen hadde Frode også oppdaget den sanne styrken som lå i samholdet med venner og allierte. Selv om han hadde stått ansikt til ansikt med ondskapen alene, hadde han aldri vært helt uten støtte. Hans trofaste venner, sidekarakterene i denne episke fortellingen, hadde vært der for ham gjennom tykt og tynt, og deres støtte hadde vært en kilde til inspirasjon og mot.
En av disse trofaste vennene var Romeo, en modig og lojal følgesvenn som hadde stått ved Frodes side gjennom utallige prøvelser. Romeo var en dyktig kriger med et varmt hjerte og et skarpt sinn. Han hadde en urokkelig tro på Frode og var alltid klar til å ofre alt for å hjelpe sin venn i nød.
Sammen hadde Frode og Romeo kjempet gjennom hvert hinder som ble kastet mot dem av Håvards ondskap. Deres partnerskap var en styrke som motsto selv de mest utfordrende situasjoner, og deres vennskap var et bånd som ikke kunne brytes.
På slutten av dagen, mens solen sank over horisonten og roen senket seg over landskapet, kunne Frode se tilbake på dagen med stolthet og tilfredshet. Han visste at selv i møte med frykt og fare, ville hans modighet alltid være en uovervinnelig kraft som kunne lyse veien mot rettferdighet og seier, sammen med venner som Romeo ved hans side.
Alt er det det ikke er
Taushet. Luften holder pusten. Uro. Bølger raser gjennom meg. Et teater av uhygge. En armé av tusen maur kryper og kribler gjennom årene.
Myldrer hastig og skaper et kaos. Kaos av uvisshet. Irrasjonale tanker. Alt vris. Solide, trofaste omgivelser vekkes av uroen. Former og skikkelser dannes. Følger meg med blikkene. Blikkene som jeg ikke kan se, men vet at følger med på meg. Det som for kort tid siden var en krakk har blitt noe helt annet. Alt er blitt det det ikke er. Kordfløyelsebuksa og den røde genseren jeg tok med inn, har i samarbeid blitt noe uforklarlig. Jeg sjekker om forhenget er ordentlig lukka. Joda, den er lukka. Knokene er helt hvite.
Neglene mine borer seg inn i håndflaten. Smerten kryper ned i fingertuppene. Jeg sjekker forhenget igjen. Lukka. Bakken skjelver. Personen i speilet er ikke til å kjenne igjen.
Vrusj.
Kald luft fyller rommet. Diffus popmusikk.
- Tenkte jeg ville finne deg her, sier hun.
Maurene sakker ned. Blikkene viker. Bakken stilner. Audun
Tåkete tomhet
Erik Sørum
Jeg er på tur med sekken min. I dag har jeg også fått med meg nabohunden. Den trengte pass for dagen.
Rundt meg er det et mørkt, dypt og vått skogsterreng. Dråper fra regnskyllet drypper ned fra grenene. Jeg går på en sti, omringet av høye gjørmekanter. Jeg kjenner at jeg er sliten. ”Kom igjen” sier jeg til hunden, men får ikke noe svar.
Turen går videre innover den fuktige, mørke og dype skogen. Jeg vet det er noe jeg har glemt. Jeg husker ikke hva. Det plager meg, men jeg fortsetter å gå. Skogen påvirker meg. Jeg kjenner at noe vil skje, men tror ikke på det.
Jeg setter meg ned på bakken, inntil en mørk, knokete trestubbe. Jeg lener hånden min på stubben. Den føles våt, myk og dyp. Jeg tar frem sekken og puster ut. Bakken er fuktig og hard, litt kald.
Jeg åpner sekken og tar opp den mørkeblå termosen med kakao. Den er fortsatt varm og inneholder for mye sukker, det er jeg sikker på. Jeg finner også et gammelt, innrammet bilde. Ut av rammen siger det en gammel kjent lukt.
På bildet ser jeg meg og to venner fra videregående. De jeg ikke snakker med lengre. En dråpe lander på bildet, jeg forsøker å riste den vekk. En lapp faller ut av rammen. Jeg plukker den opp. Jeg kjenner jeg sitter på noe tørt og varmt etter at jeg har sittet her så lenge.
Pandoras Boks
Av Michael Papastopoulos III
Jeg ser Allahs skapelse! Alhamdulillah! Livets fruk- ter fyller mine øyne! Guds lys stråler gjennom bu- tikkvinduet og fyller mitt sinn med evig fryd. Jeg minnes min fødsel, da jeg åpnet døren inn til ver- den og fikk Allahs gave. Subhanallah! Jeg kjente livets glede. Jeg hører synging... “La ilahat sewaarim al ilahatwa salaam” De vakreste ord!
Lukten av krydder fyller mine nesebor. Mashallah! Kjøtt og brød! Mat for konger! Jeg snur meg. Der står han. Den hellige skaper. “Okei bossman, do skal ha ekstra estark saus?” Jeg blir sjenket den va- kreste gave, den mest velsmakende rett. Hver bit av det møre kjøttet stryker smaksløkene mine og vekker i meg en ubeskrivelig følelse av fred, og jeg takker det lam som ofret sitt liv for meg. Jeg rei- ser meg fornøyd. Måltidet er over. Jeg er endelig hel. “Okei bossman, komme seg trygt hjem da!”
Jeg snubler inn døra. Alt forvitrer. Jeg sleper meg opp trappa og kjenner på dødsangsten. Hva var det i den sausen? Jeg griper tak i dørhåndtaket og drar meg mot porselenskålens gap. Jeg er fylt med onde ånder til randen – og de vil ut. Med all min kraft kaster jeg kroppen min over vannklo- settets åpning. Pandoras boks åpnes, og ut kom- mer alle helvetes demoner. Gud har forlatt meg.
Joggetur
Jeg puster tungt, kroppen verker, men jeg fortsetter å løpe. Jeg kommer meg over den lille broen også er jeg på runde 3. Jeg fortsetter å løpe, men senker tempoet til joggetempo. Jeg ser fremover og ser at det er en skikkelse foran solen. Den kommer nærmere og nærmere. Jeg ser etter hvert at det er en dame som løper mot meg. Hun er vakker, med middels langt hår, store grønne øyne og bustete øyenbryn. Hun er estetisk. Hun kommer enda nærmere. Er hun på vei mot meg? I det hun er tre meter unna gir hun meg et fortryllende smil og løper forbi meg. Jeg snur meg, ser etter henne til hun forsvinner bak broen. Jeg kommer tilbake til meg selv og fokuserer på pusteteknikken, slik jeg lærte av lille broren min. Jeg løper videre og etter en liten stund er hun tilbake, 50 meter foran, på vei mot meg. Hun kommer nærmere og nærmere. Hun er vakker. Hun har på seg en singlet, noen sorte shorts og hvite og lyseblå joggesko. Hun jogger med en fin form, akkurat som meg. Hun er tre meter unna og smiler til meg med det samme fortryllende smilet. Jeg prøver å si hei, men for det ikke ut før hun har løpt forbi meg. Jeg ser etter henne til hun forsvinner bak noen trær. Jeg fortsetter å løpe og kommer over broen til fjerde runde, også ser jeg hun igjen. Hun er utrolig vakker. Jeg sier hei når hun ikke er for langt unna, hun sier hei tilbake og gir meg det samme fortryllende smilet. Det samme skjer to ganger til, også er hun borte. Jeg fortsetter å løpe, og ser litt etter henne. Jeg kommer til broen og der står hun. Sammen med en annen mann. Kroppen min tømmes for varme, det føles som en kald bris som starter fra hjerte og skyver all varmen i kroppen vekk. Jeg er ikke kald, men tom. Jeg jogger forbi uten å se på dem, men ser i sidesynet at hun prøver å gi meg det stygge smilet hennes. Jeg fortsetter å jogge over broen og så setter jeg meg ned og tar en pause. Heldig kar ass, hun virka så hyggelig også. Jaja, livet går videre.
yoghurt linjer
Av Elvira Rønseth
jeg ser meg selv i skjeen, skjeen som akkurat var dekket av yoghurt. den har fortsatt svake yoghurt merker etter at jeg prøvde å slikke den ren. jeg ser meg selv mellom yoghurt linjene, jeg ser mitt lange hår og mine trøtte øyne. jeg husker jeg så meg selv i samme skje for hele elleve år siden, mellom samme yoghurt linjer... ikke samme jente. hun var gira og hadde mye kortere hår, bustete hår.
hun er låst til min fremtid.
jeg sørger hvem jeg er og alt jeg var, alle planene alle andre hadde for meg, alle planene jeg tråkket på. jeg sørger at den lille jenta gledet seg til å bli kjent med meg, å at jeg på ingen måte lever opp til mine egne seks år gamle forventninger.
noe knuser i samme rom jeg sitter i, det er mamma. et glass falt ned fra hyllen, glasset jeg plaserte der. plutselig er alt min feil, jeg gjorde hva hun ba meg om, men siden vi har for mange glass måtte et falle ned. glass jeg kjøpte til henne, år for år, for å gjøre henne glad. glass hun hver morgen før skolen helte epplejuicei til meg, å knust, og det er min feil.
hun sier ingenting, det er nesten verre enn om hun hadde skreket på meg. hun bare går på rommet sitt i stillhet, og jeg er igjen alene på kjøkkenet, bare meg og lille meg inni min lille skje. der skal jeg bevare henne for alltid, så hu slipper bli kjent med den nye meg, og den nye mamma.
Mørket og lyset
Av Heike
Jeg går på tur i skogen. Jeg har på en tursekk med en flaske vann. Jeg ser mange mørke trær, men ingen dyr. For hvert skritt jeg tar kommer jeg lengre inn i skogen. Det blir mørkere og mørkere. Etter et stykke kjenner jeg at jeg blir utslitt og blir fristet til å ta en pause…
Jeg fortsetter videre inn i mørket, mørket føles beroligende og jeg klarer å slappe av. Jeg setter meg på en kald stein og tar opp flasken ut av sekken. Jeg prøver å finne refleksjonen i flasken uten hell. Jeg drikker det kalde vannet, det smaker varmt. Jeg husker den følelsen, den varmen. Den varmen som jeg aldri vil få igjen. Jeg drikker opp vannet, legger flasken i sekken og sovner på steinen.
Gamle minner kommer tilbake til meg, gode minner som jeg hadde glemt for lengst. Jeg våkner opp med tårer i øynene. Jeg reiser meg opp fra steinen og tørker tårene mine kjapt men effektivt.
Jeg drar så samme veien tilbake ut av skogen.
Jeg drar hjem undrene over hvorfor og hvordan minnene har kommet tilbake til meg. Jeg undrer spesielt over hvor mye av min fortid som jeg har glemt, men enda viktigere hvor mange gode minner som jeg har glemt.
Jeg åpner døren og går inn i det falleferdige huset mitt. Jeg tar av meg uteklærne mine og legger tursekken med den tomme flasken ved siden av bordet. Jeg finner et familiebilde og tar det opp.
Jeg lukker øynene mine og husker tilbake på de fine tidene. Jeg åpner så øynene mine igjen og legger bildet tilbake på bordet. Jeg kjenner på kroppen min. Den føles varm og overraskende avslappet. Jeg går bort til sengen min og legger meg til å slappe av.
Ett motsstridene sinn
Av Nanna Aurora Myrvang Paaske
En
kald kvelds bris treffer ansiktet mitt, den stryker meg på skinnet som en vennlig hilsen. Ett skrik fra en fugl runger over den stapp fulle bygata bak meg. I refleksjonen av bilvinduet ser jeg en angstfull og rynkete mann. Han blunker nesten paniskt mens fingertuppene hans gnisser, frem å tilbake, frem å tilbake mot hånd overflaten. Jeg og den gamle mannen sier samtidig´´Jeg må hjem.´´
Jeg trekker bryna brått sammen som om de gjør high five i det jeg ser hendene mine. Rynker som imiterer fjell og daler med dype elver. Fingernegler som er grov klipt, merkelig plast armbånd omfavner begge håndledd. Disse hendene er ikke mine? Ett rungende ekkko fra hjerteslagene fyller øregangene og panikk følelsen treffer enda hardere enn før. Hvor er jeg? En merkelig klikke lyd kommer fra nakken da jeg vrir den brått mot gate skiltet. Jarl joh.. Nei navnet sier meg ingenting.
Fra den natt åpne seven eleven hører jeg en sang. Kroppen stopper og sinnet ble stille. La Vie en rose spilte svakt fra en av høytalerene på utsiden. En ro skylder over meg samt som nostalgi. Som sjørøvere ble lokket av sirenene ble jeg dratt inn av sangen. Inn i den tiden jeg var handels mann i frankrike, hvordan kunne jeg glemme det. Munnvikene mine treffer begge skinn og hjerte dunker sakte. Som en møll til lyset kommer jeg nærmere å nærmere høytaleren. Fransk arkitektur, den lokale cafeens hyggelige servitør, blomstene ved den store elven og de andre franske handels mennene. Jeg er i en boble av nostalgi og rolig glede som med ett blir sprukket da jeg skjente en hånd på skulderen.
´´Steinar! Hei du!´´ En ung kvinne med stramt oppsatt dott med en merkelig hvit uniform møter blikket mitt. Hun smiler mildt og tar meg rundt armen.
´´Jeg har lett etter deg´´
Rifle og øks
Av Fredrik
Mann, 34 år, lever i en hytte i skogen hvor han lever på jakt og fiske.Sivilisasjon er flere kilometer unna. En dag står han og ser seg i speilet og tenker tilbake på da en ond mann drepte hunden hans for tre år siden. Plutselig kommer det en lyd. det høres ut som et tungt dyr utenfor hytta. Litt etter kommer on vond lukt. Han går forsiktig mot vinduet. Utenfor står en elg. Videre går han mot våpenskapet og tar ut en rifle. Han går så bort til inngangsdøra og åpner. Da elgen høre lyden av en knirkende dør, bykser den inn i skogen. Mannen løper etter. Elgen er særdeles raskere og løper fra han. Han setter seg ned på bakken og tenker på mannen som drepte hunden hans. Han tenker over at mannen led av Schizofreni og prøver å ha forståelse for det. Han går tilbake til hytta og pakker en tursekk. Han tar seg en skogstur for å lufte hodet. Han blir etterhvert sliten og setter seg ned. Han graver nedi sekken for å finne maten han hadde tatt med seg. Maten ligger nederst i sekken så han må pakke ut mye annet før han rekker maten. Da han er cirka halvveis ned i sekken, kjenner han øksa si. Han drar den opp og ser litt på den. Mens han sitter og ser på den, hører han noen lyder bak seg. Plutselig er det noen bak han som tar øksen ut av hånden hans. Han snur seg brått. Han får et kjapt glimt av en mann med tydelig Schizofreni.
Tiden leger ikke alle sår
Emily Wilson
Eple trærne til Per er fylt med blomst, trærne i gata er frodige og grønne, det er så vakkert her hjemme i bygden. Jeg går glipp av så mye i Oslo. Går glipp av mamma, pappa, Marley og oppveksten til May. Turer ute med en sekk, den er ikke så tung, men jeg blir sliten allikevel. Stakkars meg. Jeg prøver å komme på noe jeg ikke husker, kanskje det er en følelse jeg har glemt? jeg er sliten hvert fall. Alltid en snev av ubehag og nesten litt dårlig samvittighet. Jeg setter meg ned på en sten. Tar frem sekken og knyter den opp. Trekker frem riskakene som befinner seg inni, de har popcorn smak. Skulle ønske jeg trakk opp noe annet istedenfor, kanskje noe som sinnet mitt trenger mye mer, noe jeg ikke vet enda. Det er den eneste jeg faktisk har lyst på. Noe jeg ønsker meg til jul, bursdag og på en lørdagskveld, noe jeg ikke helt vet hva er enda.
Barndomssommer
Av Nanna Hagen Kleivan
Badet er dampet og speilet er fylt med små dråper som har samlet seg og renner nedover. Såpen til mamma lukter sommer, ny plukkede markblomster i en svett og klam barne hånd. Følensen av barndomssommeren er borte. Gleden av å plukke markjordbær fra hagen er ikke like stor. Fregnene som kom samtideig som solen, kom ikke i år. Ikke mer bare tær i gresset, eller skrubbsår på knærne. Jeg har ikke lenger lyst til å leke på brygga til besteforeldrenee mine lenger. jeg vil ikke vise meg frem, jeg vil skjule meg for verden. jeg blir ikke sliten av å leke ute i solen hele dagen, nå blir jeg sliten av å ikke gjøre noen ting.
Av Peder
Petter ser på seg selv i refleksjonen av bilvinduet, bak han er en rød murvegg delvis dekket med graffiti. solen skinner i øynene hans og gjør det vanskelig å se. han tenker på den nye porschen han skal kjøpe, og den nye BMW-en en etter det når han får betalt for den godt betalte jobben sin. han vil bruke alle pengene. han klør i fingrene etter å kjøpe alle bilene han kan. ikke en eneste person skal få en krone av han. deretter skal han gå til valg for å bli statsminister, for han vil ha makt. Petter hører en klikkelyd, han faller ut av tankene sine. døren på bilen han står å ser på blir slått igjen og motoren starter opp, bilen ruller sakte ut fra parkeringsplassen. Petter begynner å tenke om det virkelig er nødvendig å bruke alle dissse pengene på flere forskjellige biler når andre kunne fått svert stor nytte for pengene hans, folk som ikke har så mye som han. Men petter slår tanken fort fra seg igjen, slike folk får finne seg en godt betalt jobb selv slik som Petter gjorde, Petter skal ikke betale for folk som ikke gidder å arbeide. Han kjenner lukten av eksos mens lyden av bilen lager ekko mellom bygningene. en slik bil må petter ha. han ser for seg vinden i håret og lyden av bilen som skremmer alle måkene i en 100m omkrets.
Ranet
Av ditt navn
I vannet speiler det seg en liten gutt. Han har kort blondt hår og klarer ikke stoppe å smile. Han har nettopp hatt bursdag og fikk en iPhone 15 i gave. Plutselig hører han noen gå bak ham. Gutten snur seg og ser en annen gutt stirre på ham. Han har svarte bukser og sko og en svart boblejakke. Han sto og så på ham med den ene hånda bak jakka. Gutten ble livredd og ga fra seg alt han hadde uten diskusjon. Getthoen løper bort med alt og den nye iphone 15. Dette gjør gutten ildsint og bestemmer seg for å løpe etter. Han klarer å komme nærme og takler ham rett ned i grusen.
Men hva om?
Av Herman Finstad Wiberg
12 minutter hadde gått. 17 ubesvarte anrop, 9 meldinger. Ingen svar. Hva holder hun på med? Tar hun stoffer? Hun pleier alltid å svare på telefonen. Kvalmen og svimmelheten sprer seg. Minnene strømmer tilbake. Jeg kan ikke miste Kristine også. Jeg ramler inn på badet, det kalde vannet slår meg i ansiktet. Trenger distraksjoner. Subber opp trappen. Setter meg ned i den gråe, nedslitte sofaen. Fumler fram fjernkontrollen. Prøver å kontrollere pusten. Ingen nytte. Hun pleier alltid å svare. Jeg skrur på nyhetene. Forsøker å ringe en gang til. “Dette nummeret er ikke tilgjengelig akkurat nå.” Støre forteller om Norges nato-mål for 2024. Jeg bytter kanal. “Tenåringsjente funnet død ved lysaker stasjon.” Jeg prøver å overbevise meg selv. Det kan ikke være henne. Jeg kan ikke føle føttene mine. Hun pleier alltid å svare når jeg ringer. En ukontrollerbar risting sprer seg fra føttene og ut i kroppen. Av-knappen på fjernkontrolleren fungerer ikke, jeg trykker frebrilsk, men hendene mine får ikke ordentlig grep. Forbanna dritt. River ut kabler, en ettter en. Sendingen skrur seg fortsatt ikke av. Jævla smart-tv. Alt i kroppen min forteller meg at det er Kristine. Må skru av tv-en. Kjenner den kalde, skarpe kanten. Den er tung. Vakler mot stuevinduet. Et høyt smell også stillhet. Skjelvingen har kun blitt verre. Hva skal jeg gjøre? Fingrene mine lukter metallisk og en blodsmak sprer seg i munnen.
Jeg hører et klikk nedenfra.
”Pappa? Går det bra?”
Jeg kan endelig puste ut.
Jeg kan ikke glemme
Av Luca
En mann sitter på en gravplass. Han sitter på kne. Han har kort hvitt hår og hodet senket over en gravstein. Han har skitne bruner klær bak. Bak gravsteinen er det flere gravsteiner.
Aller er like og det ser ut som de fortsetter til den evige.
Han tenker på hva han skal gjøre nå han kjære kone har gått bort. Hun er død, og jeg har ikke lyst å leve uten henne.
Jeg husker tilbake til da vi gikk tur for siste gang. Hun hadde den største smilet jeg hadde sett den lignet en blomstrende blomst. Jeg vet ikke hav jeg skal gjøre når hun ikke lever.
Jeg kan ikke dra hjem nå fordi da kommer jeg til å glemme henne. Jeg kan ikke tilbake tenkte jeg.
Kroppen min er iskald, men det er ikke kaldt ute. Det må være sånn midt på sommeren. jeg begynner å skjelve.
Jeg hører noen som bak meg. Jeg ser opp, det er en person som går forbi utgangen til gravplassen. Jeg ser og hun lignet på hun som døde. Jeg kjenner at kroppen min blir varm igjen. Jeg tenker meg om jeg greier å huske at hun vært død i flere år.
Jeg bøyer hodet over gravsteinen og ligger der i noen timer til.
Skogens mysteriske reise
Johannes Tanberg
Jeg vandret alene gjennom den trolske skogen, følelsen av at tid og virkelighet smeltet sammen under det tette løvverket. Solens stråler skinte gjennom tretoppene og kastet et gyllent skjær over alt levende under. Hvert skritt jeg tok ble fulgt av en slurpende lyd da skoene mine sank ned i den gjørmete stien.
Mossen duftet friskt av jord og skog, og varmen omsluttet meg som et teppe i den fuktige luften. Jeg kjente at en udefinerbar tretthet la seg over meg, mens tankene fløt som tåke gjennom sinnet mitt. Noe var det jeg skulle huske, men det var som å gripe etter skyer. Jeg rynket pannen og prøvde å fange minnene som flakset rundt i hodet mitt.
Ved en mosegrodd stein fant jeg endelig min hvileplass. Jeg satte meg ned, pusten tung og laber. Sekken ble plassert på lårene mine mens jeg søkte etter sitteunderlaget. Hånden min forsvant ned i det indre kaoset av utstyr og forsyninger. Der, under alt annet, fant jeg den: en rusten, piggete boks med en mystisk tyngde.
Idet jeg grep rundt boksen, begynte den å gløde forsiktig. Metalliske gnister danset på overflaten og dro meg med inn i skogens dybder. Før jeg visste ordet av det, svevde den foran meg som et magisk lokkemiddel. Jeg fulgte etter den, gjennom sump og kratt.
Snart sto jeg ved et mørkt, dødsens stille tjern. Vannet lå som en blank, uforståelig overflate foran meg. Uten å nøle svevde boksen utover tjernet, og jeg fulgte etter den som om jeg var fanget i en drøm.
Plutselig mistet jeg fotfestet på de glatte steinene og falt uti med et plask. Den tunge sekken dro meg umiddelbart under vann, og alt ble svart. Luften i lungene mine presset seg ut, og jeg følte meg som om jeg var på vei inn i en annen verden, en mørkere og mer gåtefull virkelighet.
kampen om landsbyen
Av Johannes Sølvberg
I en liten landsby ved foten av fjellene bodde en ung gutt ved navn Roy. Han var en ivrig sjakkspiller, og selv om han ikke var den sterkeste spilleren i landsbyen, var han kjent for sin ivrighet ved sjakkbrettet. Han fryktet aldri en utfordring og var alltid klar til å ta på seg de beste spillerne i området.
En dag kom det en fremmed reisende til landsbyen, en veldig overlegen mann med et mystisk glimt i øyet og en høylytt latter. Han utfordret landsbyens beste sjakkspillere til en turnering, og ryktene om hans sjakktalent spredte seg raskt.
Roy, ivrig etter å teste sine ferdigheter mot en ny motstander, meldte seg frivillig til å spille mot den fremmede. I begynnelsen så det ut til å være en jevn kamp, men etter hvert som kampen utviklet seg, begynte Elias å føle presset fra den mystiske motstanderen.
Den fremmede mannen så ut til å forutse hvert trekk Roy ville gjøre og svarte med smarte motangrep. Roy kjente en gnagende følelse av tvil og usikkerhet begynne å slå. Tanken på å bli beseiret foran hele landsbyen fylte ham med en sterk og ubehgelig følelse av frykt.
Men i stedet for å la seg bli tatt av frykten, bestemte Roy seg for å fokusere på kampen og stole på sine egne ferdigheter. Med en plutselig inspirasjon gjorde han et fantastisk trekk som tok den fremmede mannen på sengen. Roy´s motstander ble overrasket, men samtidig imponert over den unge gutten
Kampen fortsatte med intensitet, men til slutt var det Roy som gjorde slutt på kampen. Med en kombinasjon av angrep og forsvar, klarte han å slå den fremmede mannen og vinne æren for landsbyen.
Selv om Roy hadde følt frykt og usikkerhet underveis, var det hans vilje og tro i seg selv som fikk han til å kjempe til siste slutt. Han hadde bevist at selv i møte med en overlegen motstander, kunne han finne styrke i sitt eget mot og sin tro på egne evner ved sjakkbrettet.
Av Maya Frølich
Magen rumlet høyt, og en gnagende følelse av tomhet spredte seg. Duften av nystekt brød og smeltet ost fra den nærliggende sandwichbaren fylte luften. Karakteren fikk en lengsel etter noe å spise. Hun kjente hvordan munnen begynte å vanne. men hva ville hun velge? ville det bli en saftig burger eller varm suppe?
sjanse
I en liten by, omringet av tåkeslør som svever over hustakene som et mystisk slør, levde en ung mann ved navn Emil. Han var en stille sjel, alltid fanget i sine egne tanker og drømmer. Emil hadde alltid vært redd for å ta sjanser, redd for å trå utenfor sin komfortsone og utforske det ukjente. Men en dag, da vårens varme vind blåste over byen, vekket en ny følelse liv i ham - en følelse av lengsel etter noe mer.
En vakker morgen, mens solen kastet sitt gyldne lys over de brosteinsbelagte gatene, møtte Emil en jente ved navn Anna. Hun var som et lyspunkt i hans ellers monotone tilværelse. Med sitt strålende smil og livlige øyne, klarte Anna å tine opp Emils forsvarsverk av frykt. De tilbrakte dagene med å vandre gjennom de bortgjemte stiene i parken, dele latter og drømmer under de blomstrende trærne.
Men til tross for den varme følelsen som vokste i hans bryst hver gang han var i Annas nærvær, plaget tvil og frykt ham fortsatt. Han visste at kjærlighet innebar risiko, risikoen for å bli såret, for å miste. Han var redd for å la seg bli sårbar, redd for å åpne sitt hjerte og la Anna se de dypeste krokene av hans sjel.
Men en kveld, da månen hang lavt over byen og stjernene glitret som diamanter på himmelen, innså Emil at han ikke kunne leve i skyggen av sin egen frykt lenger. Med hjertet som dunket i brystet, tok han en sjans og åpnet seg for Anna. Han fortalte henne om frykten og tvilen som hadde plaget ham, men også om den varme følelsen hun hadde vekket til live i ham.
Til Emils store overraskelse smilte Anna og grep hans hånd i hennes. “Jeg har også vært redd,” sa hun stille. “Men noen ganger er det verdt å ta sjanser, fordi du aldri vet hva som kan skje hvis du ikke prøver.”
I det øyeblikket følte Emil en bølge av lettelse og glede skylle over seg. Han hadde tatt en sjans, og selv om han ikke visste hva fremtiden ville bringe, visste han at han ikke ville angre på å ha fulgt sitt hjerte.
Fra den dagen gikk Emil ikke lenger gjennom livet i frykt, men med mot og åpenhet. For han visste at selv om å ta sjanser kunne føre til smerte, kunne det også føre til den største belønningen av alt - ekte kjærlighet.
