Følelser 2025

Følelser

Glimt av lys Alma

Jeg ser meg selv i speilet. En jente med mørkt bustete hår som står til alle kanter, og øyne som virker slitene og tom-

me, men som likevel leter etter noe. Og selv om det bare er et speil, ser jeg noe mer der. En sommer. En strand. Og en liten

jente som løper barbeint over en varm brygge i lette fargerike sommerklær. Jeg husker latteren, smaken av jordbær, sola som stakk i nakken. Og det smilet hennes.

Utenfor regner det. Alt er grått, men i hagen blomstrer små

lilla blomster. Jeg har ikke lagt merke til dem før. De bare står der, som om de prøver å si at det fortsatt går an. Jeg

åpner døra og går ut. Lar regnet treffe meg. Det er kaldt,

men det gjør meg våken. Det føles som noe løsner inni meg.

Som om jeg husker at livet ikke er helt stille, selv om det føles sånn.

På kjøleskapet henger en gammel lapp jeg skrev for lenge siden. «En dag til». Det var alt jeg klarte da. Nå tar jeg den

ned, bretter den sammen og legger den i lomma. Ikke fordi alt er bra, men fordi jeg tror det kan bli det. Kanskje ikke med en gang, men en dag. Det er noe som lyser nå. Bare litt, men det er ikke ekte.

Under regnet Aurora Raugland Det første hun merket var lukten. Den rå, kalde lukten av våt asfalt. Regnet hadde akkurat begynt å falle igjen, og små drypp traff hettejakken hennes i et rytmisk mønster. Hun sto alene ved bussholdeplassen med hendene dypt begravd i lommene. Det var den tredje prøven hun hadde strøket. Matte. Igjen.

Lyden av biler som kjørte forbi i sprutende fart blandet seg med suset fra trærne som bøyde seg i vinden. Alt virket grått. Som om verden hadde bestemt seg for å etterlinge humøret hennes. Hun hadde lest. Øvd. Blitt oppe altfor sent. Og likevel – stryk. En svak, urettferdig, bitter smak fylte munnen hennes, som om skuffelsen var noe fysisk hun ikke klarte å svelge unna.

Hun kikket ned på telefonen. Én ny melding. Fra pappa. Bare et hjerte og ”Stolt av deg uansett!”. Hjertet rykket litt til. Hun kunne kjenne varme i brystet, som et lite lys som tente seg der inne, svakt, men ekte.

Et barn lo i det fjerne, et lyst, trillende lite fnis midt i regnværet. Hun så opp og fikk øye på en liten gutt som danset i en søledam, altfor entusiastisk til å bry seg om å bli våt. Moren hans lo hun også, med armene utstrakt mot ham.

I det øyeblikket slo det henne – kanskje dette ikke var slutten. Kanskje det bare var et skritt. En liten, våt, kald etappe på vei mot noe større. Skuffelsen var der ennå, som en tung ryggsekk. Men ved siden av den, et frø. Noe som kunne vokse.

Og da bussen rundet hjørnet, og regnet plutselig stilnet til et mykt duskregn,

smilte hun forsiktig for seg selv. Hun hadde feilet. Men hun hadde prøvd.

Spenning Av Brage Jeg vet ikke hvordan jeg kom hit. Det lukter av einer og støv. Klokken tikker et sted, lavt og regelmessig, som et bankende hjerte bak en vegg.

Jeg er barn igjen eller kanskje hadde jeg alltid vært det. Huset sto som en hemmelighet midt i skogen.

På veggen henger et speil, høyt og smalt, med en ramme av messing. Jeg går nærmere. Ansiktet mitt ser tilbake, men det er noe fremmed i blikket.

Som om det jeg ser, vet noe jeg ikke vet ennå.

Jeg var spent. Som før en gave blir åpnet, som når man gjemmer seg og håper noen finner deg. Øynene mine virker dypere enn før, og noe mørkt skygger bak dem. Jeg lener meg frem, som om speilet suger meg mot seg. Og det er da jeg hører det, et lite klikk, som om noen åpnet en dør et sted i huset.

Pulsen stiger. Jeg er ikke alene.

Jeg snur meg, men gangen bak meg er tom. Ingen skritt, ingen pust. Bare stillheten som spenner seg som en streng. Jeg går rolig mot døren ut av rommet, men hånden min nøler ved dørhåndtaket. Den er kald. Jeg kjenner en dirrende uro i brystet, som før et fall. Som før et kyss. Jeg åpner døren.

Jeg blir møtt av blikket til en mann, en gammel mann. med krokete rygg, et bustete sjegg og øyne mørke og dype. Han ser på meg, smiler, og sier: Endelig er du her.

Uten og si et ord av Frikk Risberg Hun sitter alene på bakken. Så plutselig skjer det, en katt kommer og stryker seg langs beinet hennes. Rundt henne er alt rot, en gammel sykkel, en trepal lent opp mot døren på skuret bak henne og sprkket opp asfalt. Hun vet ikke helt hvorfor hun satte seg her, bare at hun trengte et rolig sted å tenke. Katten stryker den korte pelsen sin på beinene hennes. hun lar hånded gli over den varme, myke pelsen. Ingen planer, ingen som maser. Bare en slags ro hun ikke helt kjent på lenge. Hun merker hvor sjeldent hun er like rolig som nå. Det føles uvant.

Katten reiser seg og går. Hun blir sittende igjen alene. Ingenting stort har skjedd, menn hun har en følelse at noe har endret seg. Alt kjennes ikke like tungt lengere. Kanksje det var et lite glimt av noe hun har savnet.

I det toget stopper av Amalie Tomter

Det kiler I magen, ikke bare fordi toget kjører fort, men også fordi jeg vet at jeg snart skal av, og møte han.

Blikket mitt er rettet mot vinduet, jeg kikker ikke på utsikten, det gikk alt for fort til at jeg kunne fokusere på noe som helst toget passerte. Jeg følger med på regndråpene, som treffer ruten, de har et lite kappløp om å komme seg til neste vindu.

Setet mitt er varmt fordi jeg hadde sittet der så lenge, jeg legger merke til at hendene mine også er klamme, noe som var rart, for det var jo ganske kjølig her inne.

Herregud, tenk om jeg lukter svette. Jeg tar et usynlig, dypt pust gjennom nesen for sikkerhet skyld. Det lukter … en blanding av støv og metall, våte regnklær og.. våt hund? Nei, det var hvert fall ikke meg.

Toget bremser, og jeg kjenner et lite sug i magen, nå skal jeg av. Står han og venter på meg? Jeg reiser meg, og stiller meg klar til å gå av.

Jeg kjenner den varme vinden under skjorta mi. Det hadde regnet, men nå hadde sola kommet, det var varmt i lufta. Jeg tittet ned på de røde rosene jeg hadde kjøpt, jeg kjente en torn fra stilken stikke meg i håndflaten. De er veldig røde. Håper hun liker dem, eller synes hun kanskje det er teit? Burde jeg latt være å kjøpe dem? Nei, hun liker roser. Hun liker røde roser.

Jeg hører lyden av toget som bremser. En mengde travle mennesker strømmer ut av det grønne toget. Jeg sendte henne melding om hvilket stopp hun skulle gå av, jeg skrev at jeg skulle vente på henne ved benkene. Hvor er hun? Har hun kanskje glemt å gå av? Der, der kommer hun. En varme strømmer ut i hele kroppen min, så vakker hun er når hun smiler.

Morgenfølelsen Av Iben Thuseth-Berg

Solen skinte gjennom persiennene og tegnet striper av lys over soveromsgulvet.

Støvpartikler danset i strålene, og det føltes som luften vibrerte. Hun strakk seg, og kjente en behagelig spenning i musklene. Det var en av de dagene hvor alt føltes mulig, og huden prikket av forventning. «I dag skal jeg ikke la noe stoppe meg» sa hun til seg selv.

Lerretet hadde stått tomt i ukesvis, men nå, plutselig, var det som om fargene ropte på henne. En bølge av ideer skylte over henne, og hun fikk lyst til å skape, og uttrykke, og fylle tomheten med noe vakkert.

Med et smil sprang hun av sengen, og inn på kjøkkenet. Kjøkkenet badet i morgensol, og lukten av kaffe fylte rommet. Hun nynnet en melodi mens hun helte en kopp, og kaffelukten ble enda sterkere. Da hun tok en slurk innså hun at det var ingenting som stoppet hun.

I speilbildet ditt Av Linnea

Han står helt stille og kikker inn i bilvinduet på den gamle grå Volvoen. Jeg ser bare speilbildet hans først. Håret er bustete og fullt av krøller. Den store hvite jakken henger tungt over skuldrene, som om den ikke er hans. Han har en bekymret rynke i pannen, og blikket faller ned. Pusten hans går raskt, nesten som når man løper.

Bare at han står helt stille. Jeg lurer på hva han tenker. Jeg tror det er mye.

Altfor mye.

Hva om han ikke vil at jeg skal komme nær? Hva om jeg ødelegger noe? Jeg klarer ikke å la være. Jeg går sakte bort og legger hånden på jakken hans. Den er myk, som en dyne. Trygg. Han skvetter, trekker seg unna. Hjertet mitt dunker hardt. Har jeg gjort noe galt?

Så ser han på meg. Øynene er blanke, store. En tåre renner nedover de røde kinnene. Han sier ingenting, men jeg ser det – rynken i pannen forsvinner. Han puster roligere.

– Du er her, hvisker han.

Jeg nikker.

Vi sier ikke mer. Han bøyer seg frem og kysser meg, så mykt at det kjennes i hele kroppen. Den varme følelsen sprer seg, rolig og ekte.

Jeg ser smilet hans nå. Det finnes fortsatt i øynene.

Stasjonen i Blomsterengen Kaisa

Det hadde akkurat stoppet å regne og solen glimret mellom de tettpakkede trærne som suste forbi utenfor vinduet. Hun satt alene i den lille kupevognen og malte utsikten. En sommerfugl fløy forbi vinduet og ble på noen sekunder en del av maleriet hun malte. Hun så seg rundt i kupeen. Veggene og seterammene var i et mørkt treverk og putene på setene var mørkerøde. Når hun så opp i taket, kunne hun se et klistremerke av en marihøne.

Mens hun spiste lunsjen sin, ble utsikten fra vinduet mer og mer gjenkjennelig. Det gamle lokomotivet var på vei til Mariguldalen. Et vakkert og nostalgisk sted fylt med eng på eng med gule vårblomster. Hun hadde vært der mye da hun var yngre. Fløyten på lokomotivet tutet høyt og lyden av bremsene skar gjennom rommet. Hun pakket raskt sammen lunsjen og malesakene i den brune ryggsekken sin og gikk ut av kupeen.

Stasjonen er liten og står midt i en blomstereng. Hun er den eneste som stiger av på denne stasjonen. Hun ser seg om. På benken til venstre sitter det et lite barn med gul hatt og en lyseblå veske på fanget. Toget reiser videre. Hun snur seg rundt og smiler brett når øynene hennes møter det skjente ansiktet på andre siden av perrongen. Begge jentene løper raskt ned trappene på hver sin side og omfavner hverandre.

Andedammen Av Vera Liebenberg Adamovic Der kjører toget forbi meg igjen. Raskt som et lyn, men har likevel full kontroll på hvor det skal. Ingenting kan stoppe det.

Jeg fortsetter inn i skogen, og opp til andedammen. Det er ingen der. Bare endene, benken og meg. Jeg setter meg ned på benken. Den er fortsatt våt. Endene har fått unger. Syv små unger som følger etter mammaanden.

To av de leker. De snurrer rundt hverandre, som om de danser sammen.

Det får meg til å tenke på det bildet vi har hengende på kjøkkenet hjemme. Jeg og Gustav som danset sammen. Omtrent fem år gamle. Jeg hadde på meg en gul kjole, rosa strømpebukser og røde gummistøvler. Han hadde langt, litt flokete hår. Det har han ikke nå lenger. Nå har han klippa det kort, og bleka det, slik som alle de andre guttene på ungdomsskolen.

Jeg ser min egen refleksjon i vannet. Jeg har de samme øynene som på bildet. Etter treningen slang jeg bare på meg en grå hettegenser. Det er en flekk på den. Jeg ser at mascaraen renner. Håper ingen ser meg.

Toget tuter høyt. Jeg skvetter. Endene skvetter. Mamma-anden svømmer raskt mot land for å gjemme seg. Ungene følger etter. Alle bortsett fra én.

Den finner ikke andemor.

Trappoppgangen Av Ida Bakken

I det jeg går hjem kjenner jeg det bygge seg mer og mer opp. Jeg sparker steinene langs veien. Blodet strømmer gjennom årene, alt er varmere. Jeg tar kraftige bråe steg mot leiligheten. Jeg drar hardt i døra, og går inn.

Jeg står i trappoppgangen til leiligheten. Det ligger ting overalt. Utafor dørene har folk bare lagt masse ting. Pappesker, søppelposer, og leker.

Jeg kjenner hodet blir mindre og mindre klart. Jeg får mer og mer lyst til å slå. Neven knytter seg, og jeg kjenner den sakte men sikkert reise seg mot veggen, men i det jeg skal til å slå den, åpner en dør seg. Den ekle lyden av ekko som alltid fyller seg når en dør åpner seg. Det er naboen i første etasje. Han skal på joggetur. Han smiler lett til meg og nikker, før han løper ut ytterdøra.

Jeg står i trappoppgangen til leiligheten. Den er kald, og lukter en blanding av flere kryddere. Kanskje naboen over meg lager pasta? Favorittretten hans han lærte seg å lage på turen hans til milano i 2014. Han lager den minst en gang i uka. Jeg lukter også noe spisskummen. Det er vel den franske familien i tredje etasje, som alltid har taco på fredager. Jeg snakket med de en gang, og de fortalte meg hvordan fransk taco og norsk taco er veldig annerledes, men de lager norsk taco for de tenkte det gjorde de mer norske. En ekkolignene klang fyller oppgangen i det jeg går opp trappa. Den er ikke forstyrrende lenger. Jeg går opp mot leiligheten min. Åpner døra, og ser inn. Igjen kjenner jeg denne følelsen av varme i kroppen, den føles annerledes fra i sted.

Det er ikke plass Av Karsten

Noe stemmer ikke. det er så... tomt

Som et rom av kald og glatt murstein som kjøler ned armene. lukter det som plast og stein. likevel var det noe kjent med det. en plass jeg kjenner der det ikke er plass til meg selv.

TUNG Aurora

Jeg ser en jente som er sliten og i smerte. Hun ser selv i sminkespeilet mens hun prøve å gjemme bort utmattelsen med smilte, håret og øynene.

Hun er kald ser det ut som. Øyenbryna er bustet de må plukkes tenker hun.

Urenhetene hennes får henne til føle....

Lukten kommer nede fra kjøkken tar jenta bort fraslitenheten. Hun hører rot og duften av rundstykkene. Hun kjenner nostalgi fra barndommen.

Noen roper på henne høyt. Hun gleder seg nå.

Et energilager åpner seg igjen.

Hun ser selv igjen og tenker «Hvorfor meg».

Hun skrur av lyset på speilt da er det som alt forsvinner sorgen, utmattelsen, mislykket og lengsel.

Hun kjenner på at gleden og lysten kommer tilbake.

Hæ?

Av Klara

Jeg ser ned, og der er jeg, eller hvertfall noe som ligner. En regndråpe drypper ned i ny og ne, og ommublerer deler av ansiktet mitt, før de så sklir tilbake igjen der hvor de var orginalt. Det ser ut som at jeg har smelta, og at håret mitt er et kråkereir. ”Der er du jo!” Hører jeg brått bak med, og snur meg så fort at jeg nesten mister balansen og detter ned i sølepytten. Hun ser strengt på meg, med en Norwegia i hånden. ”Hva er det du driver med, du kan ikke bare gå sånn! Hvertfall ikke i den tilstanden du er i nå!” Jeg vet at hun har rett. ”Jeg skulle bare ta en, frisk liten luftetur.” Hun ser spørrende på meg. ”Ved søppeldunkene bak kiwi?” Jeg prøver å komme på noe smart, men hjernen har tatt ferie for lengst. ”Hæ?” var det eneste jeg fikk ut. ”Du gikk inn på butikken, dro av capsen til en ukjennt dame, åpnet en pakke fiskekaker, sa hade til en deoderant, også løp du ut hit.” Sølepytten ser opp på meg, som en dårlig backup. ”Kom så drar vi hjem. Du trenger mat, søvn og kankje litt hjelp.” ”Hæ?” Sier jeg igjen, men denne gangen så smiler jeg.

Du vet du er fin? av Naomi

Jeg ser meg selv som en refleksjon i øynene hennes, hun smiler kjærlig til meg, to dype og vakre smilehull kommer til syne, men jeg klarer ikke å tro på dem.

-Så fin du er, sier hun.

- Syntes du det? svarer jeg.

-Ja, så klart syntes jeg det.

Nå må noen snart fortelle meg at dette bare er middeltidig, snart skal det snø og de grønne, glitrende øynene hennes skal bli fulle av tåke.

-Du vet at du er fin, ikke sant? sier hun igjen litt senere når vi står og venter på bussholdeplassen. Jeg kjenner at hjertet mitt starter å dunke og jeg blir varm i nakken. Jeg snur meg fra henne.

-Så kaldt det er. Rart siden solen brenner, ikke sant?

Hun er stille.

Jeg hører fjerne lyder av hjul som kjører over grus. Det er bussen som kommer, heldigvis.

Når vi setter oss ned på de harde og kalde buss-setene, som sikkert ikke har blitt vasket på flere måneder, ser jeg at hun stirrer på meg, jeg blir flau. Hun forstår at jeg ignorerer spørsmålet hennes. De snille øynene forstyrrer meg fordi de er så følsomme. De røde, kalde skinnene og det blonde, gyldene håret gir meg et sug i magen. Hun blunker ikke en eneste gang.

Du vet det? Du vet at du er fin?

Nei, jeg vet ikke det, det jeg vet er at hun snart kommer til å se rett gjennom meg, det er bare et spørsmål om tid, snart er jeg en fremmed for henne, en man bare passerer og smiler automatisk til i gangene på skolen, uten helt å mene det, uten smilehull. Hun styrer hvert øyeblikk mens jeg tror at det er det siste vi skal ha.

Den olivengrønne stolen Av Rakel Bryhni Stolen er myk og behagelig, trukket i olivengrønn fløyel. Jeg slipper meg ned og synker dypt ned i den. Hånden min danser rolig over armlenet og lager små sirkler i stoffet, jeg børster det over og stoffet legger seg tilbake slik det skal ligge.

Så ser jeg dem.

Jeg kjenner at det kommer, jeg vil ikke at det skal komme men den ubehagelige kriblingen i brystet kommer uansett hva jeg gjør. Tankene hopper fra det ene til det andre, hjerte begynner å slå raskere, jeg prøver å riste det av meg men det er som om noe trekker meg ned. En tung følelse som nøster seg sammen og legger seg som en stor, tung klump i magen.

Jeg ser på de, de ler og før jeg vet ordet av det har følelsen bredd seg utover hele kroppen min. Jeg prøver å puste dypt, men ingenting hjelper, jeg får det ikke bort. Det er som on noe mørkt har lagt seg over og slukt meg opp, men jeg vil bare at det skal forsvinne.

Men, et sted der inne ligger det noe.

Det kan ikke settes ord på, men det er der.

En tro om at denne følelsen ikke varer for alltid.

Kanskje slipper den taket i morgen, neste uke, om et år, eller så slipper den taket den dagen jeg er klar for det.

Solen skinner, men ikke på meg Av Pauline Jeg kjenner vannet renne nedover ryggen, det er kaldt og vått og han sa ikke en gang unnskyld. De andre i klassen sitter på et bor på andre siden av kantinen, de ler høyt og jeg ser at de titter bort på meg.

Jeg ser kantinedøren åpne seg. Hun kommer inn og går rett bort til de nye vennene hennes, og ikke et blikk kastes mot meg en gang. Den ene jeg vil skal se på meg gjør det ikke. Det er lenge siden nå. Hun har på seg et gult skjerf og har det største smilet rundt munnen din. Jeg er glad for at det gikk fint med henne.

Jeg ser ut av vinduet der solen skinner inn og jeg ser meg selv i speilbilde.

Jeg gjemmer meg i skolearbeidet, så ingen skal se at jeg sitter alene.

SOM OM NOE ER GALT Av Mathilde Kinnerød Alt var overalt. Jakken lå på gulvet.

Oppgavene fløt i hodet mitt, og tankene snublet i hverandre før jeg rakk å fullføre én. Jeg sto midt i rommet, men det føltes som rommet stop midt i meg.

Jeg hopper fra én bekymring til en annen.

Jeg følte meg fanget, i noe jeg ikke hadde kontroll over. Jeg mister konsentrasjonen og finner ikke ro.

Det er rotete rundt meg. Rot overalt. Så mye farger overalt, som om noen bare har splæsha en bøtte med tusen farger.

Det ser rotete ut, og jeg klarer ikke finne ro.

Jeg er kald på føttene, nederst ved tåa, og kjenner en klump bli større og større i magen.

Det lukter surt, litt ekkelt og råttent.

Jeg puster inn et dypt drag av den sure, ekle og råtene lufta og føler meg kvalm. Som om noe er galt.

Husken Av Lukas Alexanderson Jeg sitter på den gamle husken bak huset, den som pappa hang opp i treet da jeg var seks. Tauene er flisete nå, og setet knirker når jeg beveger meg, men det holder fortsatt. Jeg sparker forsiktig fra bakken. Jordlukt blander seg med lukten av regnvått tre, og vinden stryker over kinnet mitt på akkurat samme måte som da. Jeg lukker øynene et øyeblikk og lener meg litt tilbake. Husken svaier sakte frem og tilbake, og det er nesten som om tiden gjør det samme.

Noe beveger seg i meg. Ikke en tanke, ikke et minne, bare et svakt trykk bak ribbeina, som et ekko uten lyd. Jeg ser for meg skoene mine, de med blinkesåler, og en blå plastbøtte jeg en gang insisterte på å ta med overalt — til butikken, til barnehagen, til og med når jeg skulle sove. Lyden av barneføtter mot grus, latter som sprekker opp i kveldsluften, mamma som roper fra kjøkkenet at kakaoen er klar. Fingrene mine lukker seg rundt det tomme rommet i fanget mitt, som om jeg fortsatt holder noe. Noe jeg ikke helt kan huske, men som jeg vet veier tungt.

Jeg blir sittende en stund. Kikker ut over hagen, nå overgrodd, men med spor av noe kjent — en stein vi pleide å balansere på, en stubb vi kalte ”kommandopost”, og en liten grop i bakken der vi gravde etter skatter og påsto at vi skulle til Kina. Alt er der fortsatt, men samtidig ikke. Jeg smiler litt. Ikke det store smilet som før, men et stille et. Et som kommer fra et sted dypere, et sted som har lært at ting forandrer seg — at vi vokser, at vi glemmer, men også at minnene blir igjen i oss.

Jeg reiser meg, sakte. Husken svaier fortsatt, tom bak meg. Og akkurat der, i det jeg tar et skritt bort, kjenner jeg både det som var — og at det er greit at det er over

Prøverommet En Novelle av Mathilde Hamerrstad Mosebæk Det sterke lyset fra taklampen irriterer øynene smått, men sånn har det jo vært over lengere tid. Alle klesbutikker jeg noen gang har satt foten i, har lyset alltid skint så sterkt. Nesten blendene. Bena er planta godt ned i bakken så fotfeste ikke mistes. Jeg svaier litt fra side til side. Det er jo ikke det enkleste i verden å stå i ro når følelsen i hodet holder smilet oppe og skuldrene nede. hånda har jeg en lyseblå, singlet, med blonder sydd inntil stroppene. Den ser litt vel trang ut, men jeg er ganske så sikker på at den vil sitte perfekt.

Ivrigheten til å ta på seg dette nydelige klesplagget er for sterk til å kunne roes ned. Det kribler i hendene og jeg kjenner lukten av et splitter nytt og helt ubrukt klesplagg bli dratt raskt ned over hodet. Jeg retter blikket mot speilet og velger de beste poseringene jeg kommer på og stiller meg opp. Håret er satt opp med en klype. Det er litt bustete men ikke for mye til at det ser rotete ut. Sminken glinser, og man kan skimte porene i huden ettersom lyset er såpass sterkt. Øynene glitrer av egen beundring og knallhvite tenner kan skimtes gjennom et gigantisk smil. Jeg studerer selvbildet i speilet nøye. Øynene glir fra toppen av hodet og sakte, men sikkert lengere ned.

Jeg merker at smilet mitt plutselig svekkes ettersom blikket hadde gled lengere ned og festet seg lengre nede på kroppen. På autopilot merker jeg at hendene flytter seg til hoftene mine. De kromer seg, og jeg begynner å kjenne rundt å ta tak i alt hendende får tak i av magen og hofter.

Jeg roterte noen runder i speilet og nesen min begynner å rynke seg. Jeg merker magesyren stige fra nederst i magen og oppover til halsen. Jeg må komme meg ut. Ut av dette skrekkelige plagget.

På enden av fortauet Av Milla Selv om hun nå står snudd vekk fra meg, med armene rundt den hun kaller bestevenn, føler jeg at hun ser det ukontrolerbare suget i magen min. Jeg åpner baggen og begynner å lete etter noe å fikkle med. Et desperat forsøk på å gjemme vekk følelsen både for meg og for dem. Jeg finner en liten rosa pose i tynt lin. Oppi ligger fire små sølvringer som jeg begynner å fikle med de. Jeg tar de av og på. Bytter finger. Snur de rundt. De er kalde.

Parfymen hennes treffer meg i annsiktet. Den minner meg ikke om blomster eller vanilje. Den minner meg om den myke sengen hennes, og den store dundynen som egentlig er for varm. Den minner meg om armene som sakte strøk rundt meg og ordløst fortalte meg at jeg var trygg. Armene som nå er opptatt med å klemme noen andre. Det er ikke det at jeg ikke unner henne andre venner. Men når jeg ser de sammen lurer jeg på om den tryggheten hun ga meg egentlig var ekte. Jeg klarer ikke å unngå å sammenligen meg med andre. Jeg blir kvalm. Jeg føler meg egoistisk, men klarer likevell ikke å holde følelsen unna.

-Kom hit da! Sier hun.

Først nå la jeg merke til at jeg har beveget meg vekk fra dem. Jeg står på enden av fortauet, nesten i veien. Hun strekker ut armen og smiler. De blå øynene hennes lyser opp i sollyset og jeg føler at jeg forsvinner inn i de.

Jeg tar hånden hennes og lar hun dra meg inn i klemmen. De holder rundt meg, og beviser at tryggheten er ekte.

Hun satt med bøyd hode mens dråpene rant i strie strømmer nedover vinduet.

Himmelen lå som et grått tykt teppe over verden.

Men plutselig fløy et lysglimt over gulvet. Hun løftet hodet og en solståle hadde brutt gjennom det mørke teppet.

Hun åpnet vinduet og pustet in den nyvaskede luften.Det mørke teppet ble stille og forsiktig dratt vekk.

Sangerinnen av Stella Hun gikk aldri på café for å spise, hun gikk på de bare for å bli beundret. Det eneste kriteriet hun satte når hun ba butleren bestille bord til henne var at de skulle vite hvem hun var. Så nå som hun var på vei til å sette seg på et sted hun hadde hvert utallige mange ganger før så tenkte hun ikke på hva hun skulle bestille, men heller på hvordan hun skulle håndtere beundrerne sine brede smil.

I dag gikk det lengere tid enn vanlig før noen kjente henne igjen, men da hun så en ung dame liste seg blygt mot henne skjønte hun at det hadde startet. Damen spurte pent om en autograf og de sto og snakket en stund.

Så kom en litt eldre mann opp til dem, og hun forventet at han skulle spørre om det samme. Men tvert imot, hun ble møtt med.

- Ikke lat som du fortsatt er den du var. Stemmen din har ikke hvert på høyde med det på femten år!

Den unge damen begynte å skjelle han ut, men hun visste at det han sa var sant. Det hun drakk pleide alltid å være på huset, så hun bekymret seg ikke for det når hun gikk ut på gaten igjen og bevegde seg hjemover.

Hun gråt ergerlige tårer. Hun skulle ikke hjem, hun måtte besøke han.

Når hun kom fram til gravplassen var gråten hennes lettere. Hun satte seg ned foran han og begynte å snakke som vanlig - Det at du prøvde å stoppe syngingen min var idiotisk.

- Ja, det var det.

- Heldigvis vet jeg att jeg aldri kan bli den jeg var før deg igjen, og det begynner jeg å bli tilfreds med.

For nå Av Sunniva Otterstad Jeg ser lyst hår i to parisfletter, jeg ser en antydning til fregner over en liten nese, og myk hud med litt rosa kinn. Jeg ser toppen av en lilla t skjorte med små knapper formet som hjerter.

Mens jeg ser inn i refleksjonen tenker jeg på hvor vanvittig glad jeg er i disse øynene. Øynene jeg står her og speiler meg i. jeg lukter en søt lukt, litt som pære eller iskrem. Jeg tror det er den nye sommer parfymen din. Jeg vet at det ikke er lenge til også denne lukten føles som hjemme. Som deg.

Jeg gruer meg til det ikke er sånn her lenger. Jeg kan nesten føle lengselen allerede. Selvom du er rett her. jeg tror kanskje jeg bør ta meg sammen nå. Flytte blikket mitt litt utover. Siden det er så mye jeg kan bli glad i. ”Syns du vi ligner?” spør hun plutselig Jeg nøler litt før jeg sier. “ja ivertfall på overflaten” “Hva mener du?” sier hun “Altså vi vil jo leve livet på samme måte, det har vi snakket om. Men jeg tror jeg tenker mer enn deg” “På hva da? “ “oss” Det blir stille.

Jeg tenker at jeg har lyst til å kunne se meg selv uten deg, hva skal jeg gjøre for å få til det.