Savner huskyer og malamuter i klubben Eivind Mjærum

Savner huskyer og malamuter i klubben

Eivind Mjærum mener det hadde vært bedre for aktivitetene og miljøet om alle de fire polare hunderasene var samlet i én klubb.

TEKST John Petter Nordbo FOTO Privat

– Polarhundklubben har en god og stolt 81årig historie. Klubben er inne i en god periode med vekst og gode aktiviteter. Jeg synes likevel det er veldig synd at de polare rasene ikke er under samme paraply, sier Mjærum.

Han mener rasene fortsatt kunne hatt sine egne avlsråd, men vært sammen i klubben.

– Miljøene hver for seg er såpass små at vi hadde trengt alle sammen for å greie å skape gode miljøer, spesielt ute i distriktene. Det gjelder både utstillinger og opplæring til bruk, sier klubbveteran Mjærum.

MEDLEM I 51 ÅR Han er én av klubbens ordentlige veteraner, og meldte seg inn da han og kona Grete Sofie skaffet seg sin første samojedhund i 1967. Den gangen besto klubben av grønlandshunder, samojedhunder, malamuter, siberian huskyer og faktisk også chow chow. Sistnevnte var riktig nok kanskje mer på grunn av hvem som satt i styret, enn slektskapet til de andre rasene. Mangfoldet ga inspirasjon og styrke. Klubben startet som Norsk Grønlandshundklubb i 1937 med Åge Hermannsen som primus motor. – En ting er miljøet på landsbasis, men ute i distriktene hadde vi som nevnt definitivt trengt alle rasene. Det var et tap da klubben ble splittet opp, sier mannen fra Hobøl i Indre Østfold. En kunne jobbe rasespesifikt under samme organisatoriske overbygning, hevder han.

Mange polarhundfolk har nok fått med seg Mjærums nylige bokutgivelse. Sammen med sin gode venn OleJohan Sætre har han skrevet en praktbok om samojedhundene. Her står alt fra historien til rasen og anekdoter fra gamle dager, til tips og triks til kjøring og kløving. Grunnleggende informasjon om enkelt friluftsliv med hund er detaljer beskrevet. De to har dratt sammen på tur siden slutten av 1970tallet, og har siden den gang tilegnet seg svært mye kunnskap. Boka «Samojedhunden» er den eneste i sitt slag på et nordisk språk. Forfatterne har vært aktive med hundene sine og i klubbmiljøet siden 60tallet.

KLIMATOLERANT HUND For Eivind Mjærum er samojedhunden en fantastisk allroundhund. Som kløvhund er den blant de aller beste, mener han.

– Jeg mener det er vanskelig å finne noen som er særlig bedre. En ting den har felles med de andre polare rasene er at den er svært klimatolerant. Om vinteren kan den ligge ute på tur, uten problemer, og om sommeren er den ikke så plaget av insekter. Samojedhunden er jo i tillegg til sine bruksegenskaper en flott familiehund, sier Mjærum, som i dag er pensjonist.

Han har sin hovedutdanning fra landbruksuniversitetet på Ås (NMBU). Der han også hadde sitt arbeid noen år. Han arbeidet også i lang tid som generalsekretær i barne og ungdomsorganisasjonen 4H Norge. Her kom hans biologiske bakgrunn og interessen for friluftsliv med hund til nytte.

Han forteller om sitt friluftsliv med hund og turer som han og OleJohan Sætre har hatt blant annet til Femundsmarka, med både samojedhunder og golden retrievere.

– Der kan det være milliarder av mygg. Retrieverne blir lettere spist opp av mygg hvis de ikke får sove inne i teltet. Samojedhundene får noen stikk rundt nesen og øynene, men får ellers ingenting. Tusener av år med naturlig utvalg i Sibir har sørget for dette.

HAR DØMT OVER HELE VERDEN Eivind Mjærum holder fortsatt koken som oppdretter. På Kennel Mjærumhøgda har det nylig vært kull av både samojedhunder og golden retrievere. I tillegg er han en erfaren dommer. Dommergjerningen har tatt ham til alle verdensdeler, unntatt Afrika. Gjennom mange år har dessuten Mjærum sittet i styret i Polarhundklubben og i avlsrådet for samojedhund. Han har også hatt en rekke andre verv i hundemiljøet, blant annet som styreleder i Norsk kennelklub (NKK), styreleder i Norsk retrieverklubb og i Norsk shibaklubb. Han var også leder i Kennelklubbens sunnhetsutvalg i over 20 år.

– Hvordan synes du rasen har utviklet seg siden du kjøpte din første samojed? – Det mest positive er at det ikke har vært noen stor endring, og at vi har greid å bevare rasen slik den var for mer enn 100 år siden. Hvis du ser bilder i samojedboka av hundene som Nansen brukte, ser du at de er mye den samme typen som i dag. Det er det ikke så mange raser som kan oppvise, konkluderer Mjærum. I avlen er det like viktig å bevare som å utvikle. Blant annet å bevare rasens gemytt og bruksegenskaper, kan være en utfordring i en rase som er så vakker, sier han.

Han trekker frem Kåre Pedersen fra Askim, som han mener gjorde en fantastisk innsats for rasen i hele Norden. Fra 1940tallet og fram til 1970 var hans Kennel Ibur et kjent navn for samojedhundfolk.

– Vi var hjemme hos ham mange ganger, og han var en interessant kilde til kunnskap for oss, og mange andre med interesse for rasen sier Mjærum.

Han har også hatt god kontakt med flere oppdrettere i andre land i Norden, England og i USA, som Bob og Dolly Ward, som har skrevet boka «The Complete Samoyed». Mjærumhøgda kennel har også importert avlshunder fra disse landene.

– Hva synes du om dagens grønlandshunder da? Jeg er begeistret for alle de polare rasene. Grønlandshundene hadde sin storhetstid i Norge fra de ble med fangstmennene hjem på begynnelsen av 1900tallet og fram til 1970 tallet, blant annet fordi de ble brukt til ambulansekjøring. Bare inne på Skjelbreia i Østmarka sto det 40 hunder klare til å rykke ut. Den gangen hadde vi et stort antall i Norge, og en fremragende standard. Norsk Trekkhundklubb gjorde også et stort arbeid her. Rasen er ikke dårlig nå heller, men det er få hunder, sier Mjærum. Snøscooterne overtok ambulansekjøringen, og grønlandshundene fikk en oppgave mindre.

Mjærum husker godt Togo, en av Norgeshistoriens mestvinnende grønlandshunder. Han nevner også legendariske Reidar «Rulle» Schou.

– Han importerte hunder fra Grønland og er en legende i klubben. Han var den første som sydde ordentlige kløver i Norge. «Rulle» deltok aktivt i Polarhundklubben og lærte opp hundeeierne i bruk av riktig utstyr forteller Mjærum.

Selv om han så smått nærmer seg de 80, er det fortsatt full fart på Mjærumhøgda, med både retrievere, samojeder og shibaer. I over 50 år har kennelen vært et sted folk kommer for å søke råd og prate om hunder. Slik kommer det fortsatt til å være, selv om Mjærum sier at han trapper ned.