Vintertur i Femundsmarka Vinterkurs med Norsk Polarhundklubb

Vintertur i Femundsmarka

Om vinterkurs med Norsk Polarhundklubb Om å kjøre nordisk 2-spann for første gang … og om å drite på draget …

TEKST Jonas W. Moe FOTO Jonas W. Moe & Gisle Uren

Femundsmarka! Bare navnet lukter av tyrirøyk og urørt villmark. Det særpregede fjellområdet i Hedmark og Trøndelag er et yndet friluftsområde for både vandrere og kanofolk om sommeren og skiløpere og hundekjørere om vinteren. Nasjonalparken dekker et område på 597 kvadratkilometer og ligger mellom den store innsjøen Femunden på den ene siden og riksgrensen mot Sverige på den andre.

Noe av det som gjør Femundsmarka nasjonalpark spennende er kontrasten mellom den ville naturen vi kan oppleve her og hvordan den historiske bruken har preget området. For, når vi beveger oss gjennom dødislandskap, (1) store steinblokker og høye furutrær, opplever de fleste av oss at vi beveger oss i urørt natur. Faktum er at hele Femundsmarka har vært snauhogd minst en gang i løpet av historien, og brukt som fyringsved for kobberverket på Røros. Så så veldig urørt er nå kanskje ikke Femundsmarka allikevel. At naturen i så stor grad i dag har tatt området tilbake skyldes naturligvis at et stort areal ble vedtatt fredet som nasjonalpark i 1971. Her er vedsanking og annen menneskelig inngripen forbudt. Når man allikevel kan overnatte både varmt og komfortabelt, skyldes det at Statskog (2) har overtatt ansvaret for en rekke av de gamle tømmerkoiene og buene her inne, og forsyner glade turfarere med ved året igjennom.

Statskog eier rundt 20 buer og koier i femundsområdet og mange av dem står såpass tett at det er gode muligheter for å besøke flere av dem på selv på kortere tur. De fleste av buene er åpne, og selv om noen av dem er godt besøkt året rundt er det gode muligheter for å finne dem tomme.

I løpet av fire dager i februar 2018 opplevde jeg Femundsmarkas villmark i selskap med to og firbeinte turkamerater fra Norsk Polarhundklubb. Opplevelsen av vinternaturen fra hundeslede med tospann ble sterk. Stedene vi besøkte og naturen her har en slik tiltrekningskraft at du med en gang vet ... at hit vil jeg tilbake.

1. ETAPPE SYNNVERVIKA – RØOSBUA For tredje året på rad arrangerte Norsk Polarhundklubb vinterkurs for klubbens medlemmer. Hensikten med kurset er å gi en solid innføring rundt trygg ferdsel og overnatting i vinterfjellet – på det nivået deltagerne er. Selv har jeg vært på vintertur før – også med hunder – men

NORSK POLARHUNDKLUBB Stiftet 1937 (da som Norsk Grønlandshundklubb) er ansvarlig for rasene Samojed og Grønlandshund. Klubben har i dag ca. 600 medlemmer fordelt over hele landet.

I motsetning til moderne løpshunder er ikke disse rasene avlet frem for å bringe mennesket raskest mulig frem gjennom naturen, men for å gjøre livet enklest mulig for mennesket i naturen. Derfor fremstår disse rasene også i dag som noe av det ypperste for aktive friluftsfolk, sommer som vinter.

NORDISK STIL Hvor hundene trekker sleden mens kjøreren står bak på ski, med mulighet til å gå selv i krevende terreng og derved avlaste hundene, er genialt til turbruk. Du trenger færre hunder enn om du skal stå på bak på meiene og har større mulighet til å forflytte deg raskt og sikkert om noe skulle skje med sleden eller hundene. Polarforskeren Eivind Astrup (1871–1894) var den første vi vet om som satte sammen inuittenes hundesleder og ski. Slik bevegde han seg trygt og effektiv over enorme avstander på Grønlands innlandsis. (3)

aldri kjørt med to hunder alene. Jeg var spent på hvor annerledes dette ville være kontra å kjøre med kun en hund. Sleden jeg brukte var en ny innkjøpt Polarisslede (5) beregnet på nordisk stil. På denne turen var vi 6 mennesker og 15 hunder. Tre av hundene var Samojeder, en Sibirsk husky, resten Grønlandshunder.

Første etappe gikk fra utfartsparkeringen på Synnervika (med ærverdige Fæmund II stående i vinteropplag rett ved startpunktet), over Femunden over til Røosbua. Allerede fra start merket jeg at 1+1 hund er mer enn 2. Min 16 måneder gamle Grønlandshund Qajaq er ikke vant til å trekke sammen med andre, men klarte dette meget godt fra start. Det er moro å se hvor mye hundene lærer av hverandre når de jobber sammen. På denne turen fikk jeg låne Qajaqs mor. Eqqo (en tispe på 7 år) av oppdretter og kursleder Gisle Uren.

Med medias dekning av de store hundeløpene kan man fort tenke at det er nomestil som er ordentlig hundekjøring. Men nordisk stil har en lang historie i vårt land – både Amundsen og Astrup – brukte ofte ski bak sine sleder. Nordisk er en sunn form for hundekjøring både for hunder og mennesker og bør ikke undervurderes som kjørestil.

2. ETAPPE – RØOSBUA – ROASTKOIA Fra Røosbua på bredden av Femunden, ved utløpet av elven Røa, gikk ferden vår neste dag inn i furuskog og kupert terreng opp mot Roastkoia ved elva Roasten. Rundt 1930 satte to arbeidsløse karer, Kåre Grådal og Hartvig Thørn opp en koie i nærheten av Roasten. De hadde planlagt å leve av jakt, fiske og bærplukking. Koia var imidlertid ulovlig satt opp og da dette ble rapportert til Kopperverket som var grunneier, ble det rettsak og koia måtte rives. I stedet satte karene opp en slags gamme med stående stokker og skrå vegger. Denne fikk lov til å stå – og står der dag i dag. Roastkoias uvanlige konstruksjon forsterker villmarksfølelsen, og selv om det er mindre godt om plassen enn i Røosbua fikk fire av seks kursdeltagere sove godt her inne.

3. ETAPPE – TILBAKE TIL RØOSBUA I boka «Øst for den store bre» skriver Helge Ingstad dette om Samojedene: «Først kom sibirhundene, det vakre trekløveret ... Alle var de krittende kvite med lang, silkebløt pels og en busket hale i krøll over ryggen. Aldri fusket de i selen. Stort sett var de lageligere og klokere enn grønlenderne, men like hårdføre ...

Vel lette blev de kanskje, når sneen var dyp og lasset tungt...» Mye er skrevet om likhetene og ulikhetene mellom de polare rasene, og sannheten er vel ofte noe midt i mellom ytterpunktene. Både Samojeden og Grønlandshundene er tøffe og sterke hunder som passer til denne type friluftsliv. For våre våre samojeder skapte mye løssnø skapte utfordringer på denne turen. De sank fortere igjennom den løse snøen enn de langbeinte grønlandshundene og holdt rett og slett et lavere marsjtempo. Derfor ble ruta vår endret underveis til å dra tilbake til Røosbua på turens nest siste dag.

GRØNLANDSHUNDENS APPETITT En hund er en hund har jeg hørt folk si. Og mange nærmest skryter av hvor mye eller lite hundens deres spiser. (Være seg om det er vom eller tørrmat, ekorn eller småfugl). Allerede Eivind Astrup og Roald Amundsen beskrev grønlandshundenes appetitt som utenom det vanlige. Hundene gikk rett og slett løs på seletøy og liner (som på den tiden var laget av lær) om sulten ble for stor eller om de kjedet seg. Antagelig var dette rett og slett hovedårsaken til at vestlige ekspedisjonsdeltagere og hundekjørere gikk bort fra urfolkenes velfungerende og smidige lærseler og begynte å bruke andre materialer i seletøyet sitt. At moderne grønlandsunder også har en bra appetitt oppdaget jeg morgenen etter, da jeg fant igjen den gamle skistaven min mellom Gisles hunder. Borte var hele skinnhåndtaket...revet av og fortært i løpet av natta!

VALG AV RUTE Uansett hvor du velger å dra i Femundsmarka vinterstid med hund har du en viktig oppgave som må gjøres før du drar, som vil gjøre turen triveligere for deg og de andre markabrukerne – Det er å ta kontakt med de lokal reindrifterne i området. Den nordlige delen av Femundsmarka i inngår i Femund reinbeitedistrikt som er vinterbeitemark for Saanti Sijtes og Gåebrien Sijtes reinsdyr. For å unngå irritasjon og farlige situasjoner i møte mellom reinsdyr og hunder er det en god idé å ta kontakt med reindrifterne for å høre hvor dyrene er akkurat nå. Slik minskes stresset mellom ulike brukerne av marka og flere kan fortsette å bruke dette utrolig fine området.

Å DRITE PÅ DRAGET Hundekjøring, være seg med 14 alaska huskyer eller 2 grønlandshunder er en erfaringssport. Bare med trening og erfaring kan man over tid lære seg å

beherske både skiteknikk (når skal man holde i sleden – når kan man henge bak i line?) og å hele tiden se på hundene og stanse i tide slik at man ikke kjører ned en hund som gjør fra seg i løypa, slik jeg klarte å gjøre med Qajaq i et uoppmerksomt øyeblikk. Heldigvis er grønlandshundene såpass mentalt sterke at han ikke ble mer affisert enn at han stirret olmt på meg og løp videre. At linesett og pels ble tilgriset fikk jeg heller ta med et smil. Det var uansett så kaldt at det meste datt av i løpet av turen. Og neste gang vet jeg jo bedre ....

ERFARINGER Å dra på vintertur over flere dager med ski og slede og gode turkamerater er noe av det fineste man kan gjøre med polarhund. Samarbeidet mellom hund og menneske og mennesker i mellom styrkes og man får en stor mestringsopplevelse av å klare å håndtere både hunder, ski og kulde samtidig. Både Gisle Uren og jeg er store tilhengere av å reparere utstyr fremover å kjøpe nytt – en filosofi som stort sett holder svært langt. Allikevel måtte jeg bare innse, etter at skistaven min var fortært, at av og til er utstyret rett og slett for gammelt til å tåle den røffe bruken man kan forvente på en lengre sledereise i Femundsmarkas villmark. Moralen må bli: sjekk utstyret nøye før du drar på tur og kassér utstyr som er for slitt.

NASJONALPARKSKATTEN Brått var turen over og sleden og skiene surret på taket. Qajaq hvilte i bagasjerommet. På bensinstasjonen utenfor Røros kjøpte jeg kaffe og nystekte vafler. Jeg satte kursen mot Lørenskog mens jeg lot hodet bearbeide de første inntrykkene og erfaringene fra turen. Er det noe jeg sitter igjen med etter min første tur med tospann er det dette: Femundsmarka nasjonalpark er en av mange skatter vi turglade kan oppleve. Den friheten vi har til å fritt ferdes nær sagt over alt i naturen er det lett å ta for gitt – men den er ikk verken selvsagt eller noe vi uten videre bør ha krav på. Vi som ferdes her vinter eller sommer, med en eller mange hunder bør være aktsomme og respektfulle – mot naturen og landskapet, mot koiene og de menneskene vi møter. Bare slik kan vi bevare områdene og friheten her inne for oss nå – og for dem som kommer etter oss. God tur!

Jonas Warme Moe er utdannet manusforfatter. Han arbeider på videregående skole og freelance som forfatter. Han har tidligere skrevet artikler om polarforsker Eivind Astrup og rekonstruksjonsprosjektet Eivind & Kolotengva hvor han rekonstruerte Astrups hundeslede og seler.

(1) Dødislandskap: Et uregelmessig landskap bestående av store steiner, senkninger og tjern som oppstår der isbreer ikke lenger er i bevegelse og smelter hvor den ligger.

(2) Statskog (opprettet i 1993) er et statlig foretak som har til formål å forvalte, drive og utvikle de statseide skog og fjellområdene våre.

(3) Eivind Astrup kan bla lese mer om i Hundekjøring nr 2, 2013 eller i hans egen bok Blant Nordpolens naboer.

LAIKA ORIGINALKLØV