__MAIN_TEXT__

Page 1

VERDENS BESTE? Den norske og sveitsiske luftambulansen har delt kunnskap og kompetanse i snart 40 år. – Dette er et viktig samarbeid som gjør oss til bedre livreddere, sier generalsekretær Lossius.

1 

LIVSVIKTIG TRENING

DE VIKTIGE MINUTTENE

LIVREDDENDE LÆRING

Norsk Luftambulanse trener med dykkere og klatrere for å spare tid i kritiske situasjoner.

Carl-Erik Torp (31) fikk hjertestans under Branns Tippeligaoppgjør mot Sogndal.

Er det farlig å flytte alvorlig syke pasienter mellom sykehus? Det vil Helge Eiding finne ut av.

NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN         NR. 3 2014


Sterkere sammen

I Hans Morten Lossius generalsekretær, Stiftelsen Norsk Luftambulanse

DENNE UTGAVEN AV MAGASINET kan du lese om hvordan flygerne, redningsmennene og legene trener på redningsoppdrag i samarbeid med andre etater og redningsgrupper. Øvelsene gjør mannskapet bedre skikket til å gjennomføre redningsoppdrag så trygt og raskt som mulig, for pasientene og for mannskapet. Med 700 000 engasjerte medlemmer i ryggen, kan vi sørge for trening i et omfang og med en kvalitet utover det staten krever av oss. Vi mener at dette gjør luftambulansetjenesten bedre. Kanskje gjør det hele redningstjenesten i Norge bedre. Sammen er vi sterke. Og slik bidrar medlemmene våre til at det oftere går bra når noen er blitt alvorlig syke eller skadet på utilgjengelige steder. SOM NORGES STØRSTE IDÈELLE medlemsorganisasjon er det vår oppgave å sette en høyere standard for luftambulansetjenesten. Og det er gledelig å se at myndighetene verdsetter det vi bidrar med og etter hvert innlemmer flere av våre forbedringer og tiltak i den offentlige helsetjenesten. I flere år har Stiftelsen Norsk Luftambulanse finansiert legebiler på alle luftambulansebasene i landet. Disse bruker luftambulansemannskapet når det er kort vei til pasienten eller når været hindrer helikoptret i å fly. Du kan lese om legebilene på side 30.

Ansvarlig utgiver STIFTELSEN NORSK LUFTAMBULANSE Ansvarlig redaktør HANS MORTEN LOSSIUS

2 

Redaktør ELINE DALLAND eline.dalland@norskluftambulanse.no Redaksjonssekretær ERLAND KROKEN erland.kroken@norskluftambulanse.no

NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN         NR. 4 2015

Fra 2018 blir legebilene en del av den offentlige finansierte luftambulansetjenesten. Det er vi veldig glade for! Når staten nå overtar ansvaret, er det med trygg forvissning om at legebiler bidrar til å redde liv. Legebilene har bortimot 2000 oppdrag hvert år og forskning viser at de står for en betydelig del av de liv luftambulansetjenesten redder. Medlemmenes finansiering av legebilene gjennom flere år gjør at myndighetene nå vet hva det koster å drive dem og ser hvor viktige de er. Dette er en stor seier for pasientene, drevet fram av våre medlemmer. HELT SIDEN OPPSTARTEN AV NORSK LUFTAMBULANSE i 1977 har topp kvalifiserte redningsmenn hatt en selvskreven plass i våre helikoptre. Men det var først i 2005 at sta-

Design/produksjon Teft Trykk Aller Trykk Opplag 420 000 ISSN 1503-951X Coverfoto REGA

Medlemsservice Telefon: 090 44 E-post: medlem@norskluftambulanse.no Norsk Luftambulanse alarmog rådgivningssentral for utlandet Alarmtelefon: +47 64 90 99 99


ten stilte like høye krav for hele tjenesten til hva en redningsmann skal kunne, og finansierte stillingen fullt ut fra 2008. Ingen er i dag i tvil om at dyktige redningsmenn er nødvendig for å løse mange av oppdragene i luftambulansetjenesten. FØR SOMMEREN SKAL MYNDIGHETENE BESTEMME hvem som skal drive legehelikoptrene i Norge de neste ti årene. Vi forventer at myndighetene har høye ambisjoner for det redningstekniske arbeidet. Norsk Luftambulanse er bare en av flere som ønsker å drive luftambulansebaser i Norge. Men vi er den eneste ideelle aktøren, den eneste som bruker betydelige midler på å utvikle tjenesten og den eneste som leverer mer enn hva staten betaler for.

Om Stiftelsen Norsk Luftambulanse

ALLEREDE FØR STATEN BESTEMMER hvem som skal fly legehelikopter i Norge i framtiden, må de forsikre seg om at tilbyderne faktisk kan leve opp til den standarden som kreves. Det er krevende å bygge opp manualer og rutiner for godt redningsarbeid. Norsk Luftambulanse har drevet med dette i 40 år og vet at arbeidet ikke må preges av hastverk.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse er en ideell medlemsorganisasjon med over 700 000 medlemmer, med målsetting å utvikle luftambulansetjenesten gjennom forskning, undervisning og utviklingsprosjekter til beste for akutt syke og alvorlig skadde pasienter.

HØYE FAGLIGE KRAV til de som vil drive luftambulansebaser i Norge er en forutsetning for at tjenesten skal være solid i fremtiden. FOR HVER AV VÅRE NYVINNINGER som staten overtar og setter som krav til den framtidige luftambulansen, har vi grunn til å feire. Det betyr at det offentlige tilbudet til pasientene stadig blir bedre. Men vi er ikke på langt nær i mål. Vi i Stiftelsen Norsk Luftambulanse har lenge bekymret oss over og påpekt at legehelikoptrene ikke kalles ut til alle som trenger spesialisthjelp. Nylig kom nok en forskningsrapport som bekrefter dette. Den viser at legehelikopter kun rykker ut til halvparten av de alvorlig skadde pasientene. Stiftelsen Norsk Luftambulanse har 23 forskningsprosjekter og mange utviklingsprosjekter på gang. Flere av disse vil bidra til at riktig hjelp kommer fram til nettopp de pasientene som trenger det mest.

Stiftelsen representerer et av Europas største forskningsmiljøer innen akuttmedisin. Stiftelsens heleide datterselskap, Norsk Luftambulanse AS, er et operatørselskap som driver legehelikoptervirksomhet på oppdrag fra staten. Norsk Luftambulanse AS er operatør på ni av Norges tolv luftambulansebaser. Luftambulansetjenesten er offentlig finansiert.

NORSK LUFTAMBULANSE ARBEIDER HARDT og på mange fronter for å gjøre luftambulansetjenesten i Norge enda bedre. Med din støtte når vi målene våre.

Foto: Nadia Frantsen

Vårt oppdrag

www.norskluftambulanse.no E-post: info@norskluftambulanse.no

M

Ø M E R KE T ILJ

Bankgiro for gaver 1

24

1617 20 74689

8 Trykksak 6

4

Norsk Luftambulanse Postboks 94, 1441 Drøbak Telefon: 64 90 44 44 Telefaks: 64 90 44 45

Alt vi gjør, gjør vi for at befolkningen skal få riktig hjelp så raskt som mulig ved akutt og livstruende sykdom eller skade utenfor sykehus. Dette skal vi gjøre ved å levere den best mulige luftambulansetjenesten og alltid lete etter måter å gjøre luftambulansen enda bedre på. Vi har satt en høy standard på luftambulansetjenesten i Norge, og har som mål å høyne denne ytterligere.

NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN         NR. 4 2015

3


Foto: Karolinska Institutet

Generalsekretær Hans Morten Lossius blir gjesteprofessor Sverige vil styrke sitt forskningsmiljø innen prehospital akuttmedisin. Derfor har Karolinska Institutet bedt generalsekretær Hans Morten Lossius om å bli gjesteprofessor. Utnevnelsen skjedde under en høytidelig seremoni i Stockholm midt i oktober.

– Vi håper at det gode og aktive forsknings­­ miljøet i Norsk Luftambulanse kan være en rollemodell for det vi ønsker å etablere i Stockholm. Vi har sett hva Hans Morten har gjort i Norsk Luftambulanse, utdyper professor Maaret Castrèn ved Institutt for klinisk forskning og utdanning ved Karolinska Institutet.

10,2%

Hans Morten Lossius er professor i akuttmedisin. Før han i vår tiltrådte som generalsekretær i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, ledet han i flere år stiftelsens forsknings- og utviklingsavdeling. Med 22 doktorgradsstipendiater er dette Europas største forskningsmiljø innen akuttmedisin utenfor sykehus.

av husstandene i Oslo er medlemmer i Norsk Luftambulanse.

Foto: Fredrik Naumann

Redningsmann Asbjørn Møller blir pensjonist I oktober ble Asbjørn Møller (60) pensjonist etter 27 år som ansatt i Norsk Luftambulanse. Redningsmannen fra Levanger i Trøndelag har vært med på utallige oppdrag i legehelikoptret.

I hovedsak har han jobbet fra basen på Tiller rett utenfor Trondheim, noe han har trivdes godt med. Nå blir det bedre tid til motorsykkelen og hytta på fjellet. Likevel vil han nok ikke kutte helt kontakten med miljøet. Han har allerede sagt ja til å bidra inn mot ambulansemiljøet i Trondheim. Gode kollegaer, venner og familie markerte Asbjørns avgang med en hyggelig tilstelning på basen i oktober.

REDNINGSMANN: Asbjørn Møller er blitt pensjonist etter 27 år i tjenesten.

4 

NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN         NR. 4 2015


Foto: Terje Heiestad

KJENDISMEDLEM

Foto: Niklas Lello

8. – 10. DESEMBER

Nasjonale fjellredningsdager

MEDLEM SIDEN 4.4.2008

ØYSTEIN WIIK (59)

Hallingdal og Torpomoen er igjen stedet når Nasjonale fjellredningsdager arrangeres før jul. Prosjektleder for arrangementet, Knut Fonneløp Storhaug, er svært glad for den store interessen. Da påmeldingsfristen gikk ut måtte det settes opp ventelister. – Arrangementet ble fulltegnet på kort tid, noe som viser at dette er et viktig tema, sier Storhaug. Deltagerne skal blant annet gjennom lederroller ved fjellredning, skredvarsling og ulykker, terrengvurdering og sikkerhet for mannskap, mediehåndtering, førstehjelp til skredtatte, temperaturtap, organisert førsteinnsats og alpin redning. Arrangementet gjennomføres over tre dager, og i år for fjerde gang. Nasjonale fjellredningsdager arrangeres med støtte fra E-CO Energi.

IBESTAD TROMS HATTFJELLDAL NORDLAND

16,2%

LOPPA FINNMARK

16,4%

BØMLO HORDALAND

16,6%

18,1%

SUNNDAL MØRE

Hvorfor meldte du deg inn i Norsk Luftambulanse? Jeg har både slekt og venner som har blitt hentet med helikopter i nødssituasjoner. Når slike ting hender kan det dreie seg om minutter for å redde livet. Da er det godt luftambulansen finnes. Har du lært førstehjelp? Jeg kan det grunnleggende, men dette har jeg lært som research til bøkene mine. Der er det ofte noen som trenger førstehjelp og mere til. Du har stått på scener rundt om i verden, holdt foredrag, og ikke minst nå skrevet flere bøker og kriminalromaner. Har du selv opplevd å være førstemann til en plutselig syk eller skadet person? I krimuniverset mitt er jeg jo alltid først på åsted eller et ulykkessted, men i det virkelige liv har jeg ikke vært først til omfattende ulykke, eller en plutselig syk person. Når hadde du dine viktigste minutter? Jo lenger man lever, jo viktigere blir minuttene.

MEDLEMSTALL

10,3%

LØRENSKOG AKERSHUS

Han har en lang karriere som sanger, skuespiller og musikalforfatter bak seg. I 2010 debuterte han som forfatter, og har siden skrevet en rekke bøker. I år er han ute med sin femte kriminalroman «Rekviem». I syv år har familien vært medlem i Norsk Luftambulanse.

Kommuner med mange medlemmer Støttemedlemmene i Norsk Luft­ambulanse kommer fra alle landets 428 kommuner. I noen av kommunene er det mange som er medlemmer i forhold til innbyggertallet. Her er noen av de i prosent per oktober 2015. 20,4%

FROGN AKERSHUS

26,6%

FROSTA NORD-TRØNDELAG

28,0%

SOLUND SOGN

28,5%

SNILLFJORD SØR-TRØNDELAG

36,2% 10,0%

20,0%

30,0%

TEKST ERLAND KROKEN 40,0%

NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN         NR. 4 2015

5


6 

NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN         NR. 4 2015


AKTUELT

Trener sammen for å redde liv Alarmen går på luft­ambulansebasen. Det meldes om drukningsulykke ved en populær badeplass. Nå haster det. Redningsdykkerne kommer raskest fram med skyss fra luftambulansen. TEKST ELINE DALLAND, KRISTINE GRØNLI SCHJERVEN OG RANDI J. BUCKLEY FOTO CARL MARTIN NORDBY, FREDRIK NAUMANN OG KRISTINE GRØNLI SCHJERVEN

HASTER: På under 60 sekunder pakker redningsdykkerne utstyret inn i legehelikoptret mens rotorbladene skjærer gjennom lufta over dem. Når noen ligger i vannet, må samarbeidet skje raskt og sikkert. NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN         NR. 4 2015

7


«Dette er en situasjon hvor vi ikke har noe tid å miste. Hvert sekund vi klarer å spare inn ved å trene sammen, gir oss muligheter til å redde liv.» MORTEN KASTET, LEDENDE REDNINGSMANN

M

annskapet fra luftambulansebasen på Lørenskog og en gruppe redningsdykkere fra Oslo brann- og redningsetat øver på et scenario hvor samarbeid er avgjørende. – Dette er en situasjon hvor vi ikke har noe tid å miste. Hvert sekund vi klarer å spare inn ved å trene sammen, gir oss muligheter til å redde liv, sier ledende redningsmann, Morten Kastet. Luftambulansen samarbeider jevnlig med redningsdykkere. Men dette er første gangen de har en så omfattende øvelse sammen. Det skjedde under de årlige treningsukene som kalles Camp Torpomoen, hvor mannskapet på de ni basene til Norsk Luft­ambulanse deltar. TRENER PÅ SAMARBEID – Vi trener mye på samarbeid i år. En del av redningsoppdragene vi løser nå er nesten umulig å klare for luftambulansen alene. Derfor henter vi inn spesialiserte grupper. I samarbeid kan vi løse veldig kompliserte oppgaver, forklarer redningsteknisk sjef, Andrè Thoresen i Norsk Luftambulanse. For å spare tid for pasienten i vannet, står helikoptret med rotoren i gang mens redningsdykkerne pakker utstyret. I støyen fra motoren trener dykkerne på å laste utstyret inn så raskt og sikkert som mulig og spenne seg fast på setet i helikoptret. – Vi klarer å gjøre pakkingen på under 60 sekunder. Det gjelder å være skjerpa. Pakkingen er kritisk, det er der vi virkelig kan tape tid, sier dykkeleder og fagansvarlig Henrik Litland i Oslo brann- og redningsetat. Han forteller at redningdykkerne i Oslo årlig rykker ut til 70-80 meldinger om drukning. Hittil i år har 15 av disse vært løst sammen med luftambulansen. Det finnes pasienter som har overlevd i opptil en time under kaldt vann. Men jo raskere dykkerne kommer til, og jo raskere luftambulansens mannskap kan sette i gang behandlingen, jo større er sjansen for å overleve. Et dykkerlag består normalt av tre personer, men fordi helikoptret er lite og kun har plass til to dykkere, må luftambulansens redningsmann tre inn som tredjemann på dykkerlaget. Under dykkeoperasjonen søker han i overflaten etter savnede. Nå trener de på å lære kodene for å kommunisere med dykkeren under vann.

8 

NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN         NR. 4 2015

MED PÅ DYKKERLAGET: Redningsmann Morten Kastet i Norsk Luft­ ambulanse AS trener på rollen som tredjemann på dykkerlaget.


1

3

2

1. DÅRLIG TID: Det haster for dykkerne når noen har havnet under vann. 2. GODT TRENT: Redningsmann Arnt Ole Mathisen har, i likhet med kollegene sine, dykkerkurs. 3. GJENOPPLIVING: Redningsmann Arnt Ole Mathisen øver på gjenoppliving av druknede sammen med luftambulanselegene Marit Hetland og Mårten Sandberg. 4. RØD LINE: Den røde lina brukes til å kommunisere med dykkeren under vann. 5. HJELPER: Avgjørende sekunder spares når redningsmannen hjelper dykkerne med utstyret. 4

5


«Vi kan tenke taktikk og sikkerhet i stedet for å finne ut hvordan samarbeidet skal være. Det er gull verdt.» HENRIK LITLAND, DYKKERLEDER I OSLO BRANN- OG REDNINGSETAT

– Hvis det er mange rykk, er det bare å dra dykkeren opp så fort som mulig, repeterer redningsmann Trond Vigerust mens han står på stranda og holder lina til dykkeren som søker etter den forulykkede i dypet. – Først og fremst gir treningen ekstra trygghet og ro, som igjen gir en ekstra kapasitet til å løse oppdraget. Vi kan mye tidligere tenke taktikk, sikkerhet og skadested i stedet for å bruke kreftene på å finne ut hvordan samarbeidet egentlig skal være. Slik trening er gull verdt, sier dykkerleder Henrik Litland i Oslo brann- og redningsetat. SPESIALISTER PÅ REDNING André Thoresen, redningsteknisk sjef i Norsk Luftambulanse, forklarer at luftambulansetjenesten de siste årene har måttet spesialisere seg på kompliserte redningsaksjoner. Båtliv, toppturer og ekstremsport preger nordmenns fritidsvaner. – Folk er mer ute og gjør mer spesielle ting, og det gjør at også vi må spisse oss og bruke mer tid på å trene på disse tingene, sier Thoresen. En formiddag i oktober var det han som kunne skimtes 50 meter over vestlandsk landskap, hengende i et tau festet til et helikopter. I samme tau henger klatrer Tore Rønstad. De to er på vei for å redde en klatrer som har falt og landet på en liten fjellhylle. – Luftambulansen har ofte behov for vår kompetanse som klatrere. Og vi må tilpasse oss luftambulansens tenkning og hvordan de jobber. Så å trene sammen her er kjempenyttig, sier den erfarne klatreren. Det er for høyt opp til at de kan komme seg til pasienten til fots. Den eneste løsningen er en såkalt underhengende operasjon med helikoptret. Dette er noe luftambulansen gjør omtrent 50 ganger i året, og ikke uten risiko. Å redde liv krever samspill. Det krever spisskompetanse og det krever at det finnes prosedyrer. Alle skal vite hvordan det skal gjøres. Under et oppdrag er det ikke tid for uenigheter. Da gjør man bare automatisk det man har trent på. Under denne øvelsen er terrenget bratt og ulendt. Derfor er de profesjonelle klatrerne med. Rønstad fra Norges alpine redningsgrupper er en av 200 klatrere som i fremtiden skal bistå luftambulansen under krevende oppdrag i fjellet.

10 

NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN         NR. 4 2015

– På skadestedet kan vi sikre pasienten fra å falle ytterligere og skade seg mer, fortsetter Rønstad. Stadig flere bruker fjellet i Norge, både nordmenn og utenlandske turister. – Det er flott at flere bruker naturen, men vi ser nok også oftere at folk går turer over evne. For oss er det betryggende å kunne ha med kompetente klatrere ut på redningsoppdrag, sier Lasse Fossedal, redningsmann ved luftambulansebasen i Bergen. For pasientene er dette gode nyheter. – Vi kan hjelpe pasientene på en tryggere og bedre måte nå enn vi kunne før, sier anestesilege Bård Heradstveit. Under slike oppdrag sitter legen i døra på helikoptret og videreformidler tegn fra redningsmannen til flygeren. Flygeren kan nemlig ikke se redningsmannen som henger under helikoptret. – Det er viktig at vi standardiserer det og får en felles prosedyre som vi alle trener på. Det blir også tryggere for pasienten, sier anestesilege Marit Bekkevold. – Vi synes først og fremst at det er kjekt å være til nytte, at vi klatrere kan være til hjelp for andre, sier klatrer Tore Rønstad. LØFTER HELE REDNINGSTJENESTEN Redningsteknisk sjef Andrè Thoresen er overbevist om at samtrening med andre grupper, samt felles prosedyrer, løfter hele redningstjenesten i Norge, ikke bare luftambulansetjenesten. Blant annet må utstyret til klatrerne sertifiseres på samme måte som redningsmennenes. – Vi visker ut skillet mellom de ulike etatene som driver med redning. Vi lager ett samlet Rednings-Norge ved å trene sammen, sier han. Ingen oppdrag er like, og redningsmennene må være klare for å hente ut pasienter i alle slags omgivelser. Selv innendørs eller i byen kan det være utfordrende. En mann faller fem meter ned fra et stillas og lander på betong. Han pådrar seg alvorlig hodeskade, er bevisstløs og trenger hjelp til å puste. Tiden er knapp, han trenger livreddende behandling. I slike situasjoner er det redningsmannen som har ansvar for å bruke konstruksjonene på stedet for å få tilgang til skadestedet og få pasienten trygt opp.


TRENER: Luftambulansemannskapet trener sammen med klatrere på å hente ut pasienter fra en fjellhylle.

NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN         NR. 4 2015

11


«Når vi står i en situasjon som dette, har vi ikke tid til å teste ut ulike løsninger eller knote med utstyret.» CATO FJELDET OG FRITZ-IVAN GULBRANDSEN, REDNINGSMENN

2

12 

NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN         NR. 4 2015

og gir ingen forvarsel om noe er galt. Derfor kommer sikkerhet alltid først. – Det er risiko forbundet med denne typen redningsoppdrag. Det kan være vanskelig å vurdere styrken til festepunkter, skarpe kanter kan skade tauet og det kan være elektrisitet eller farlig atmosfære i tilknytning til skadestedet. Evnen til å identifisere risiko blir nedsatt om man ikke mestrer miljøet, sier Falsen Møller. Samtidig kan menneskeskapte konstruksjoner gi gode arbeidsforhold: God tilgang på festepunkter gir muligheter for å skape en god standplass. I skjæringspunktet mellom risiko og muligheter må redningsmennene lære seg å operere trygt. Den hardt skadde mannen er i ferd med å få hjelp. Redningsmennene Cato Fjeldet og Fritz-Ivan Gulbrandsen rigger standplass på stillaset, fester båndslynger, trinser og tau slik at Cato kan manøvrere seg ned til pasienten med rescuebagen. 16 minutter senere er mannen intubert slik at han får pustehjelp, heist opp og kan behandles videre. – Når vi står i en situasjon som dette, har vi ikke tid til å teste ut ulike løsninger eller knote med utstyret. Det er nettopp fordi vi ikke gjør denne typen oppdrag så ofte at vi må kunne det til fingerspissene. Da er det utrolig viktig å kunne trene slik at det sitter, slår Cato og Fritz-Ivan fast.

1. TRENING: Pasienten er godt sikret og bringes opp av Arne Sveinhaug. 2. TIPS: Stein Falsen Møller (t.v.) gir Cato Fjeldet (midten) og Fritz-Ivan Gulbrandsen instruksjoner.

Foto: Fredrik Naumann

URBAN REDNING Ulykker i landbruket og arbeidslivet utgjør en liten del av redningsoppdragene til Norsk Luftambulanse, men de er svært krevende. Derfor er trening alfa og omega. Tommelfingerregelen sier at konstruksjonen må tåle minst 1500 kilo for at det skal være trygt for pasient og redningsmann. Hvor stor belastning tåler stillaset mannen sto på? Hvor mye tåler et sveiset rekkverk? En stige på en silo? Hvordan etablere en trygg standplass, og hvordan bruke utstyret riktig? Dette må redningsmennene i Norsk Luftambulanse kunne. For å sikre at alle har den samme kompetansen, har Stiftelsen Norsk Luftambulanse betalt for sertifisering i urban redning ved Aak Safety i Bergen. I løpet av høsten har alle redningsmennene gjennomgått og bestått kurset. – I urban tauredning bruker vi tau for å lage adkomst til skadested og de samme tauene for å evakuere pasienten. Det handler om å operere i et menneskeskapt miljø, som gir både muligheter og utfordringer, forklarer Stein Falsen Møller, som er fagansvarlig i Aak Safety. Ulykker som oppstår i urbane miljøer krever taubasert adkomst og redning er relativt sjeldne. Det er imidlertid krevende oppdrag, og redningsmannen må sørge for at oppsettet er riktig på første forsøk. Når tauene belastes, slår gravitasjonskreftene inn. De er nådeløse

Begge foto: Fedrik Naumann

1

André Thoresen, redningsteknisk sjef i Norsk Luftambulanse.


Øker sikkerheten Samtringing øker sikkerheten både for mannskapet i luftambulansen, for gruppene de samarbeider med, og ikke minst for pasientene, sier redningsteknisk sjef Andrè Thoresen i Norsk Luftambulanse. Han sier trening sammen med andre etater gjør redningsmennene i luftambulansen bedre skikket til å gi rask, profesjonell og riktig hjelp. – Det er ikke tvil om at samarbeidet på tvers av etatene er viktig, sier han, og viser til andre land hvor det er tette skott mellom luftambulansen og andre etater og redningsgrupper. – Det vi har fått til i Norge er helt unikt. Vi har fått signaler om at staten vil stille krav om mer samtrening for luftambulansen og andre etater i årene som kommer. Dette er vi veldig glade for, sier redningsteknisk sjef, Andrè Thoresen, i Norsk Luftambulanse.


DE VIKTIGE MINUTTENE

Livet etterpå I løpet av noen sekunder gikk Carl-Erik Torp fra å være elitespiller i fotball til å bli en stillesittende hjertepasient. Slik kunne det ikke fortsette. TEKST  GEIR ANDERS RYBAKKEN ØRSLIEN

14 

NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN         NR. 4 2015


Foto: NTB/scanpix

NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN         NR. 4 2015

15


OPPDRAGET 25. september 2011 OPPDRAG

Hjertestans

UTSTYR Defibrillator, et apparat som gir elektrisk støt for å normalisere hjerterytme ved hjerteflimmer Førde

Den som skulle berges: Carl-Erik Torp (27, nå 31)

MANNSKAP Lege: Rune Arild Larsen Redningsmann: Pål Christian Nesfossen Pilot: Leif Johnny Aarnes

20 70 FLYTID

DISTANSE

minutter

kilometer

Sogndal

«Jeg forsto ikke at det var hjertet. Selv ikke da jeg våknet med skjorta revet opp og små pads klistret til brystkassa.» CARL-ERIK TORP

16 

NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN         NR. 4 2015

DEN STORE DRØMMEN Da læreren spurte førsteklassingen Carl-Erik Torp hva han ville bli, svarte han fotballproff. Ingen av hans gamle klass­ e­kamerater ble overrasket da han endte opp i Tippeligaen. Han fikk nummer 6 på ryggen hos Brann, men fotballkarrieren endte den søndagen på gressmatta i Sogndal. – Det merkelige var at jeg ikke selv skjønte hva som skjedde, forteller Torp i dag. – Jeg forsto ikke at det var hjertet. Selv ikke da jeg våknet opp inne i spillertunellen med skjorta revet opp og små pads klistret til brystkassa. Jeg følte meg bare litt kvalm. Heldigvis var vi på en stadion med både leger og Røde Kors på sidelinja. De fikk liv i meg igjen med hjertestarter. Det er jeg svært takknemlig for. Det er ikke noe fristende å tenke på hva som hadde skjedd om jeg hadde vært på løpetur alene i skogen. De fleste forbinder hjertestans med noen som brått får kraftige brystsmerter. Vi ser for oss en som plutselig holder seg for brystet, før han eller hun faller om, gisper etter luft og snart mister bevisstheten. Det er ikke alltid slik, forteller Rune Arild Larsen, legen som satt ved siden av Carl-Erik i helikoptret på vei til Haukeland sykehus. – Når unge mennesker får hjertestans, er det ofte en momentan rytmeforstyrrelse som er årsaken – ikke et infarkt, som hos mange andre. Og i slike tilfeller er det ikke alltid lett for deg selv eller de omkring å oppfatte hva som faktisk skjer. Du mister ikke bevisstheten med én gang, og du kan være litt til og fra. Men da jeg så Carl-Erik falle på tv etter å ha vært ustø et øyeblikk, la jeg merke til at han ble helt slapp. Det var et signal om at det kunne være noe alvorlig.

1. Carl-Erik Torp ble fraktet til Haukeland sykehus etter hjertestansen i Sogndal. Foto: NTB/Scanpix 2. Torp følte seg rar og svimmel, men kjente ingen smerte. Foto: Geir Anders Rybakken Ørslien 3. Torp fra Branns 1-3 tap mot Molde på Brann stadion i 2011. Han spilte 26 kamper for Brann. Foto: NTB/Scanpix 4. Lagkameratene Birkir Már Sævarsson og Zsolt Korcsmár følger med mens Torp mottar behandling. Foto: NTB/Scanpix Foto: Fredrik Naumann

Carl-Erik Torp løper oppover den grønne gressmatta på Fosshaugane da Brann-spilleren kjenner at beina svikter under ham. De 5623 tilskuerne på tribunen ser at han snubler og faller framover. Det samme gjør mange tusen seere som følger den direktesendte fotballkampen på TV2. Luftambulanselege Rune Arild Larsen er én av dem. Han sitter på basen i Førde – 70 kilometer med høye fjell og dype daler unna Sogndal. Her følger han 24. runde i Tippeligaen sammen med redningsmann Pål Christian Nesfossen og pilot Leif Johnny Aarnes. Sammen ser de en spiller falle om på banen. – Der får vi nok et oppdrag, sier Larsen ut i lufta, halvt i spøk. Han la merke til noe uvanlig på skjermen: Brann-spilleren i den røde drakta ble helt slapp i fallet. Like etterpå piper alarmen på luftambulansebasen. Det er en hjertestans på stadion i Sogndal. Fire år senere banker Carl-Erik Torp to fingertupper mot venstre del av brystet, like under kragebeinet. Det høres ut som om han banker på en plastboks. Han løfter opp genseren: Det er et arr der, oppå en kantete forhøyning i huden. – Den der passer på hele tiden, sier den nybakte pappaen på sitt kontor inne på Brann Stadion i Bergen. Hjemme venter Tidemann på fire måneder. Livet har tatt en ny retning, nok en gang. – Denne lille hjertestarteren registrerer hjerteaktiviteten, og har to ledninger koblet rett ned i hjertekamrene via blodårene. Hvis det stopper igjen, så sørger et elektrisk støt for at det kommer i gang igjen. Jeg vet at den virker. Den har bevist det to ganger hittil.

Rune Arild Larsen.


1

2

3

4


«Jeg var et mareritt hjemme, sur og gretten hele tida, sykmeldt, inaktiv. Jeg tenkte på hjertestans hvert sekund og lurte på om jeg noen gang ville kunne holde et barn i armene, om jeg noen gang kunne gå opp til Ulriken igjen.» CARL-ERIK TORP

– Jeg kjente ikke noen smerte i det hele tatt, forteller Carl-Erik. – Jeg bare snublet, og følte meg rar og svimmel. DEN STORE NEDTUREN 27-åringen var heldig. Han ble tatt hånd om i løpet av sekunder. Carl-Erik var våken da han ble båret av banen, men fikk full hjertestans igjen inne i spillertunellen. Da luftambulansen landet på midtbanen foran et engstelig publikum, hadde legene fra Brann og Sogndal sammen med Røde Kors allerede gjort jobben med å starte hjertet igjen. Torp ble fløyet til Haukeland sykehus i hjembyen, og ble liggende der i tolv dager. Da han kom ut, visste han at livet aldri ville bli som før. – Når du er aktiv fotballspiller på elitenivå, fyller det hele livet ditt. Jeg tenkte på fotballen døgnet rundt, jeg elsket å være en del av et godt lag, kjenne på flytfølelsen når formen er god og alt fungerer. Men legene så kjapt at jeg ikke kunne fortsette. Jeg har en skade på hjertet som gjør at det plutselig kan stoppe igjen. Hverdagen uten fotballen ble tyngre og mørkere enn Carl-Erik Torp kunne forestille seg. Han måtte levere inn førerkortet for noen måneder. Han måtte ta det med ro, han kunne ikke lenger trene som før, han måtte kutte ut alt som var gøy. Tre måneder etter Sogndals-kampen ble han for moro skyld med på en trening med A-laget, pent og rolig. Det varte ikke lenge. Hjertet stoppet igjen. Og på nytt ble han reddet av en hjertestarter. Denne gangen var den innebygget. – Det var en gedigen nedtur, egentlig større enn første gang det skjedde. Det i Sogndal var jo første gang på 27 år. Nå skjedde det for andre gang på tre måneder. Jeg gikk hjem og følte meg som en tikkende bombe. DEPPA OG SYKMELDT Det var først nå erkjennelsen slo inn med full tyngde. Han var ferdig som fotballspiller. Han ble sittende hjemme, dyster og desillusjonert. Etter et langt liv i full aktivitet, måtte han holde seg helt i ro. Vintermørket

18 

NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN         NR. 4 2015

snek seg langt inn i sjela. Han var ikke lenger den han helst ville være. – Jeg var et mareritt hjemme, sur og gretten hele tida, sykmeldt, inaktiv. Jeg husker veldig godt at jeg reiste meg opp, ble småsvimmel, jeg kjente etter hele tida. Tenkte på hjertestans hvert sekund. Lurte på om jeg noen gang ville kunne holde et barn i armene, om jeg noen gang kunne gå opp til Ulriken igjen. – Det var en tøff fase. Det at jeg måtte kutte ut fotballen er vanskelig i dag også, og vil nok være det i ti år. Men hverdagene kunne ikke fortsette slik. Carl-Erik måtte ut av mørket, og begynte å løpe. Forsiktig, forsiktig på mølla i styrkerommet på stadion. – Jeg husker det godt. For hvert steg tenkte jeg bare på hvordan jeg skulle ta meg for når jeg falt. Det sier litt om hvordan tryggheten rammes når du får en slik hjertelidelse. – Hvordan kjennes dette i dag? – Nå er det 340 løpeturer siden. Tryggheten har definitivt kommet tilbake! Jeg har gradvis økt på, og tøyd grensene litt. Alle ønsker seg et aktivt liv. For meg er det helt nødvendig. Nå løper jeg kanskje fire-fem mil i uka. Det betyr enormt mye. Han er fortsatt ansatt i Brann, nå som trener i ungdomsavdelingen. – Men du er fortsatt «fotballspilleren som fikk hjerte­ stans»? – Det lever jeg fint med. Etter det som skjedde i Sogndal så jeg det strengt tatt som en oppgave å spre kunnskap om dette, siden det fikk såpass mye oppmerksomhet. Selv ante jeg ikke hva jeg skulle ha gjort om det skjedde med en kompis, jeg kunne jo ingen ting om livredning. Men nå skrev avisene om det, i forbindelse med denne hendelsen. – Virker det, tror du? – Det blir aldri nok informasjon, men alt hjelper. En stund etterpå så jeg en reportasje om en unggutt i Drammen som hadde reddet kameraten sin med munntil-munn-metoden. Han sa at han kunne den fordi han hadde lest instruksen i VG, i en reportasje om det som skjedde med meg. Det føltes bra. Virkelig bra.

1


2

1. Brann stadion er fortsatt Carl-Erik Torps arbeidsplass. 31-åringen er til daglig trener klubbens ungdomsavdeling. 2. – Det var en tøff fase. Det at jeg måtte kutte ut fotballen er vanskelig i dag også, og vil nok være det i ti år, forteller Torp. 3. Det betyr mye for Torp at han i dag er i stand til å løpe mellom 40 og 50 kilometer i uken. Han har gradvis økt treningsmengden og tøyd grensene. Alle foto: Geir Anders Rybakken Ørslien 3

NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN         NR. 4 2015

19


Basel St. Gallen

Dübendorf

Mollis Bern

Untervaz Erstfeld

Wilderswil Lausanne

Zweisimmen

Geneve

Samedan

Locarno

LUFTAMBULANSE­ TJENESTEN I SVEITS: Det lille alpelandet har hele 13 luftambulansebaser. I 40 år har Rega i Sveits og Norsk Luftambulanse vært samarbeidspartnere. Begge er ideelle organisasjoner med samme mål: Å redde flest mulig liv.

L

TEKST ERLAND KROKEN FOTO FREDRIK NAUMANN/FELIX FEATURES OG REGA

20 

NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN         NR. 4 2015


«Vi ønsker, som Norsk Luftambulanse, å nå enda flere pasienter og kunne redde enda flere liv.» MARION STÄDTLER, ANESTESILEGE

SCHWEIZERISCHE RETTUNGSFLUGWACHT REGA I november 1946 havarerte et amerikansk fly i fjellene i Sveits. R  edningsaksjonen som fulgte regnes i dag som oppstarten av luftambulanse i landet. R  ega er en ideell stiftelse som driver luftambulansetjenesten i Sveits, grunnlagt 1952. D  river 13 baser etter avtale med de sveitsiske myndighetene. H  ar 11 Agusta Westland Da Vinci og 6 Airbus 145 helikoptre og 3 ambulansefly, Challenger – CL 604. Å  rlig ca. 11 000 legehelikopteroppdrag L  egehelikoptrene er døgnbemannet med anestesilege, flyger og paramedic. H  ovedkontor i Zürich, ved flyplassen. 2  ,5 millioner (av 8.1 mill. innbyggere) sveitsere er medlemmer i Rega.

SE REGAS STERKE REKLAMEFILM OM LUFTAMBULANSETJENESTEN Eller søk «SwissRega» på YouTube.

22 

D

a Norsk Luftambulanse på slutten av 70-tallet var i oppstarten, lærte sveitserne sine norske venner å redde liv i ulendt terreng og i fjellet. Nesten 40 år senere lærer nordmenn sveitserne hvordan GPS-innflygningsruter gjør det tryggere å fly i dårlig vær. Flygesjefen i Norsk Luftambulanse AS, Erik Normann, sier det slik: – Vi snakker sammen jevnlig. Vi møtes og har stor glede av å samarbeide. Erstfeld luftambulansebase, Sveits, 2015. Det lukter frokost. Kaffe og nybakt brød. Det røde legehelikoptret av type Agusta Westland Da Vinci står stille og alene inne i hangaren. Rundt bordet sitter paramedic, eller redningsmannen, Gerry Bissig, anestesilege Marion Städtler og flygeren Markus Koch. Flygeren er opptatt av været og leser værmeldingene på et nettbrett. – Jeg er imponert over hva dere i Norge har fått til rundt dette med å fly i dårlig vær. GPS-innflygningsruter som gjør det tryggere å fly i dårlig sikt, og dette værkameraprosjektet hvor digitale kameraer er plassert i egne bokser, og som kan gi mye bedre værbilder av flyruter, er livsviktig nyutvikling. Jeg er glad vi samarbeider med Norsk Luftambulanse, sier seniorflygeren. Sveitserne er i full gang med det samme arbeidet. Anestesilege Marion er helt enig. – Vi ønsker, som dere i Norsk Luftambulanse, å nå enda flere pasienter, kunne redde enda flere liv, smiler hun. Midt på frokostbordet ligger radioen. Hittil ingen alarm. IDEELLE ORGANISASJONER SOM DRIVER LUFTAMBULANSETJENESTE En time senere. En langstrakt og tydelig godt trent mann strekker seg innover i et velorganisert lager. Rommet er fylt opp av utstyr til redningsoperasjoner i fjellet. 39-årige Gerry Bissig trekker frem et par stegjern. De brukes for å gi føttene feste når man ferdes på en isbre eller i snø. Fra taket henger kraftig tauverk. Gerry er ansvarlig for at alt er på plass der det skal. Når det haster må de vite hvor ting er. Pasienter som trenger hjelp i Sveits med luftambulanse skal nåes innen 15 minutter.

NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN         NR. 4 2015

– Jeg trives veldig godt i denne jobben, smiler Gerry. Han legger stegjernene i hylla over og forteller at han har bakgrunn som ambulanse­ arbeider og fjellfører. – Det er det mange av oss som har. Spisskompetanse på å ferdes i fjellene er viktig, sier han. Rundt basen strekker majestetiske fjelltopper seg opp mot en blå himmel. Den høyeste over 4000 meter over havet. Landet er ikke større enn Hedmark og Oppland til sammen. Med 13 baser har Sveits likevel flere legehelikoptre enn Norge. Det er en av grunnene til at de kaller seg verdens beste luftambulansetjenste og lenge var et forbilde for sine norske venner. Alpelandets tøffe natur er en av forklaringene på at landet har flere legehelikopterbaser enn sin gode venn i nord, Norsk Luftambulanse. HOVEDKONTOR I ZÜRICH Hovedkontoret til Rega ligger ved flyplassen i Zürich. Her er alt samlet på ett sted. Administrasjon, alarmsentraler og ikke minst teknisk service for helikoptre og fly. Her jobber vel 300 ansatte. Sveitserne er stolte av sin luftambulansetjeneste, og bryr seg veldig om den. Derfor inviterer Rega stadig til åpne dager og andre arrangementer, hvor folk kan komme og se hvordan tjenesten drives. I fjor besøkte mer enn 23 000 sveitsere slike arrangementer. – Vi jobber hver eneste dag for at folk skal huske oss. Det gjør seg ikke selv, og vi må hele tiden minne om at jobben vår er viktig, forteller pressetalsmann Adrian Schindler. EGEN ALARMSENTRAL Rega har en egen alarmsentral som samarbeider tett med alle andre nødsentraler, som brann, politi og ambulanse. Trenger noen hjelp, rykker de ut. Regas nødnummer er 1414. Conny Hirt står foran noe som ligner en kommandosentral. Tre store skjermer, flere tastatur og hodetelefoner som ligger klare foran henne. Selve alarmsentralen. Rundt henne sitter fem kollegaer med samme arsenal av datamaskiner


1

2

1. ORDEN: Alt er sirlig plassert i medisinlageret. Til venstre Marion Städtler og Gerry Bissig. 2. HELIKOPTERSJEKK: Marion sjekker at alt er på plass i maskinen. 3. LANDING: Tilbake på basen i Erstfeld. 4. BESØK: Livio (8) synes helikoptret er spennende. Gerry viser hvordan instrumentet virker. 5. LUNSJTID: Det er viktig å spise når man kan. 3

4

5


PROFILEN MARKUS KOCH (52) Seniorflyger Markus Koch er en blid og utadvendt kar med lang erfaring. I 20 år har han jobbet som flyger. Han har vært på utallige oppdrag og innrømmer at han har drømmejobben. Likevel, trives han også godt med å fly mindre helikoptre, noe han har gjort tidligere. Sammen med kjæresten bor han ikke så langt unna basen i Erstfeld. I tillegg jobber han i Bern. Som sveitsere flest, har han et godt forhold til naturen og liker svært godt å ferdes i fjellet når han ikke jobber. Det har og blitt mange utenlandsturer sammen med kjæresten. Nå lurer de litt på om de skal reise til Tromsø.

«Innringeren benyttet vår egen Rega-app på smarttelefonen sin. Den gir oss kartposisjonen. Dette er en bruddskade i fjellet, og der ligger han. Akkurat der. Legehelikoptret er nå på vei.» CONNY HIRT 24 

og utstyr. De lyddempende veggene lager en merkelig rolig stemning. Hvert år rykker legehelikoptret ut ca. 11 000 ganger fra de 13 basene. Conny gjør hysj-tegnet. En inngående alarm. På flytende italiensk tar hun imot beskjeden, stiller noen spørsmål, og bekrefter at helikoptret kommer. Svært mange i Sveits snakker tre språk. Tysk, fransk og italiensk. Alle på alarmsentralen snakker de tre språkene. – Se her, sier hun og peker på skjermen som viser kart og en posisjon som er tydelig merket. – Innringeren benyttet vår egen Rega-app på smarttelefonen sin. Den gir oss kartposisjonen med en gang automatisk på dataskjermen. Dette var en bruddskade i fjellet. Der ligger han, sier hun og peker på punktet. – Akkurat der. Og legehelikoptret er nå på vei. ALARM På basen i Erstfeld er dagen i full gang. Kontorarbeid, rydding og hele tiden være forberedt på at alarmen kan gå. Flyger Markus forteller at de ofte flyr redningsoppdrag oppe i fjellene på rundt 4000 meter over havet, og at det da er mange hensyn å ta. Vekt, drivstoff og selvfølgelig været er noen av dem. Derfor har helikoptret utstyr til slike turer. Maskinen har blant annet «skiføtter» slik at det går an å lande på snø, og har også utvendig heis til underhengende redningsoperasjoner. – Sikkerheten settes alltid først, sier han. Han kjenner godt til at Norges høyeste fjell er på «bare» 2468 meter over havet. – Men dere har andre ting, fjorder, fjell og kyst å ta hensyn til, smiler han. Selve basebygget likner basebyggene vi har i Norge. Hangar til helikoptret, soverom, kontorer og lager. Plutselig piper radioen. Høyt og tydelig. Alarmen går. Anestesilege Marion Städtler stiller noen raske spørsmål til alarmsentralen. Hvor pasienten er har flyger Markus allerede inne i helikoptrets kartverk. Paramedic Gerry sjekker at maskinen er klar, og går som sistemann inn i legehelikoptret hvor rotorene har startet opp. Han fester sikkerhetsbeltet og hjelmen. Den røde maskinen, stiger sakte til værs mot den blå himmelen. Retningen er mot den italienske grensen. Det handler sannsynlig om et hjerneslag og det haster. Etter kort tid forsvinner de bak de spektakulære fjelltoppene. – GODT VI SAMARBEIDER To timer senere. Alle sitter rundt lunsjbordet. Turen til den italienske grensen gikk fint. Det hadde gått bra med pasienten. Han hadde fått rask hjelp. – Det er dette som er best med å være luftambulanselege, smiler Marion. – Å se resultatet

NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN         NR. 4 2015

med en gang. Være en forskjell der og da, og så har jeg verdens beste kontorvindu til og fra oppdragene. Fantastisk utsikt i dag, sier hun. – Jeg blir heller aldri lei utsikten, bekrefter flyger Markus. Anestesilege Marion kjenner til og har lest om Norsk Luftambulanses store forskningssatsning, og er nysgjerrig på spesielt hjerneslagsprosjektet. Medisinsk samarbeid og gjensidig informasjon er noe hun setter pris på. – Det er veldig spennende dette prøveprosjektet med en egen hjerneslags­ ambulanse med CT-skanner. Ellers synes jeg dere har kommet veldig langt med satsingen på forskning, der kan vi lære av dere, og det er så bra at vi samarbeider, smiler hun. I Norge er det redningsmannen som henger under helikoptret når det er nødvendig for å redde en pasient som ligger vanskelig tilgjengelig. I Sveits er det legene som gjør denne oppgaven. BESØK PÅ BASEN Plutselig ringer det på døren til basen. Utenfor står mor og far og en liten gutt. De har tatt feil av datoen for åpen dag på basen. Det arrangementet er først neste uke. Livio på åtte år rekker ikke å bli skuffet en gang før paramedic Gerry sier at dette ikke er noe problem. Velkommen inn. I over en time får den lille familien en omvisning på basen. Familien får sett helikoptret og tatt og kjent på utstyret. Det er en svært takknemlig mor, far og en liten gutt som vinker farvel. – Og så støtter de oss sikkert i mange år til, smiler Gerry da han vinker farvel utenfor basen. Rett etter kommer nok et besøk inn døra. Denne gangen en hel gruppe med minibuss. Rolf Linigen har jobbet 40 år for Rega og er nå pensjonist. Han leder an gruppen og starter omvisningen. Mannskapet hilser blidt, og det er smil og latter. Tydelig at pensjonisten trives med oppgaven. – Dette er en fantastisk fin måte å bruke våre pensjonister som har lyst til å jobbe litt, smiler anestesilege Marion. Gruppen går ut til helikoptret som står på landingsplassen. Folk filmer og tar bilder. Etter en og en halv time forlater minibussen basen. Anestesilegen er opptatt av denne siden av jobben. – Det å kunne vise oss frem på denne måten, til folk som støtter oss, er utrolig viktig. Ikke bare for Rega som organisasjon, men også for oss som er på vakt. Vi lærer mye av å treffe folk, sier hun. Så piper alarmen nok en gang. Alle er i OPS-rommet inne i basen. Mannskapet står rundt bordet og lytter på radioen. Ny hendelse. Nå er det en ulykke. Noen minutter senere løfter Da Vinci-maskinen seg. Nok en gang skal et liv reddes. Med et legehelikopter fylt med livsviktig kompetanse.


1

2

1. FANTASTISK NATUR: Helikoptret er ofte i fjellet for å redde pasienter. 2. ALARMSENTRAL: Conny Hirt tar i mot alarm på sentralen ved hovedkontoret i Zürich. 3. FJELLREDNINGSUTSTYR: Utstyr til å redde liv i fjellet er viktig på luftambulansebasen i Sveits. 3

Livsviktig samarbeid

En annerledes medlemsfordel

– Vi har stor gjensidige nytte av hverandre, og har hatt det i snart 40 år. Vi samarbeider medisinsk, operativt og administrativt, og vi besøker hverandre jevnlig og utveksler erfaringer. Dette er rett og slett et viktig samarbeid som gjør oss til bedre livreddere, sier generalsekretær Hans Morten Lossius i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

Å være medlem i den sveitsiske luftambulansetjenesten Rega gir noen medlemsfordeler. En av dem er ganske annerledes. Du kan få hjelp til å hente kyrne dine ned fra fjellet om de er skadet eller har gått seg fast. Rega bruker ikke legehelikoptrene til denne tjenesten. Dette er en tjeneste de leier inn.

REGA OG NORSK LUFTAMBULANSE

NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN         NR. 4 2015

25


FORSKNING I NORSK LUFTAMBULANSE

STØTTE

Med 22 doktorgradsstipendiater har Norsk Luftambulanse Europas største forskningsmiljø innen avansert akuttmedisin utenfor sykehus. All forskningen har som mål å gjøre luftambulansetjenesten i Norge bedre, til beste for akutt syke eller kritisk skadde.

Vår satsing på akuttmedisinsk forskning er mulig på grunn av bidrag fra alle våre medlemmer, givere og støttebedrifter. Takk for hjelpen!

Fra tilfeldig til trygg transport Stadig flere alvorlig syke pasienter blir fløyet eller fraktet landeveien fra et sykehus til et annet. Er det farlig? Det er et av spørsmålene stipendiat Helge Eiding forsøker å finne svaret på. FORSKNING

TEKST MARIANNE ALFSEN/FELIX MEDIA 

  FOTO FREDRIK NAUMANN/FELIX FEATURES

D

et er en helt ordinær dag på jobb. Helge Eiding er fersk anestesilege, og skal frakte en alvorlig syk toåring fra lokalsykehuset til livsnødvendig spesialistbehandling i Oslo. Et stadig vanligere scenario etter helsereformen i 2002, der spesialisttjenester ble sentralisert til et fåtall sykehus. Krontanken er at ved å samle spesialistene, så sparer helsevesenet ikke bare penger, men øker også kompetansen – fordi fagmiljøene blir større og hver enkelt spesialist oftere får behandlet sjeldne eller komplekse tilstander. En reform det er bred enighet om at var både riktig og viktig, men som har bivirkninger. Én av dem er at flere intensivpasienter må fraktes fra ett sykehus til et annet – i bil, helikopter eller ambulansefly – kanskje mens de er som sykest. Intensivpasientene er de aller sykeste, de som trenger støtte til ett eller flere sviktende organsystemer. EN KIME BLIR SÅDD Denne dagen går alt knirkefritt. Toåringen kommer trygt frem og får den spesialistbehandlingen han trenger. Likevel sår han en kime i Helge Eiding, som mange år senere blir til et doktorgradsarbeid i Stiftelsen Norsk Luftambulanse. – Først følte jeg det som et klapp på skulderen: «Vi stoler på at du klarer dette». Det gikk heldigvis bra, det gjør som regel det. Men jo mer erfaring jeg fikk, desto mer forstod jeg hvor mye som faktisk kunne gått galt, forteller Eiding, Gutten hadde en tracheostomi – han pustet gjennom et rør i halsen. Hvorfor nettopp denne gutten måtte ha det, visste ikke Eiding da. – I ettertid har jeg forstått at det var fordi det var umulig å intubere ham og at han ikke klarte å puste selv uten tracheostomi. Hva om noe hadde skjedd med

26 

NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN         NR. 4 2015

luftveiene underveis? At kanylen hadde løsnet og ikke lot seg plassere tilbake, for eksempel? – I dag vet jeg mye mer om hva jeg kunne gjort, men den gang var jeg rett og slett for fersk, forteller Eiding. TILFELDIGHETENES SPILL? Det fikk ham til å gruble videre på hvordan Helse-Norge forholder seg til transport av intensivpasienter. Hvor tilfeldig mye egentlig er. Det finnes ingen strenge føringer for hvordan slike oppdrag skal utføres, ingen nasjonale regler eller standarder som sier noe om hvor mange som skal være med i ambulansen, hva slags erfaring de skal ha, hvordan de skal forberede seg eller trene eller hva slags utstyr de skal ha med seg. Det skilles heller ikke mellom formell kompetanse og realkompetanse. – Det er opp til det lokale sykehuset å ta alle disse avgjørelsene, både når det er planlagte transporter og når transporten må utføres akutt, forteller Eiding. HVA BETYR DETTE FOR SIKKERHETEN? – Jeg tror enkelte har tatt for lett på intensivtransportene. Selv om det nesten alltid går bra, er det ikke godt nok at det er så mange tilfeldigheter som styrer. Mitt mantra er at vi ikke skal ta noen sjanser på vegne av pasientene, sier Eiding. Sikkerhet dreier seg om å eliminere så mye som mulig av det som kan gå galt – også de små tingene. – Det er derfor det er blitt så trygt å fly. Luftfarten er ikke bare opptatt av resultatene, at alle kommer trygt frem. De er opptatt av hendelser. Hvis den minste lille ting går feil, så prøver de å unngå at det skjer igjen. Og skjer det likevel, så tar de for seg hele systemet på nytt, og ser på hvordan det tillot at noen gjorde feil, forklarer Eiding, og legger til at det er gjerne når de små ubetydelige feilene akkumuleres, at den store katastrofen skjer.

HELGE EIDING A  lder: 45 B  osted: Oslo Y  rke: Anestesilege ved Oslo Universitetssykehus Rikshospitalet, Luftforsvarets redningstjeneste på Rygge (330-skvadronen), Ambulanseflyet på Gardermoen og stipendiat i Stiftelsen Norsk Luftambulanse. B  akgrunn: Begynte som ambulansearbeider som 18-åring. Studerte medisin, med mål om å bli barnelege. Byttet spesialitet til anestesi. Har stort sett alltid jobbet med og vært interessert i akuttmedisin. F  orsker på: Transport av intensivpasienter mellom sykehus. Ønsker å legge grunnlaget for en norsk standard for transport av intensivpasienter.


STIPENDIAT: Helge Eiding forsker p책 intensivtransport.


«Mitt hovedmål er å finne ut hvordan vi kan gjøre transporten tryggest mulig, samt rette et kritisk blikk på hvem som transporteres.» HELGE EIDING

ER DET FARLIG? Et hovedspørsmål i forskningen hans er om det å transportere intensivpasienter er farlig i seg selv; om dødeligheten kan være høyere for dem som blir transportert, i forhold til dem som ikke blir det. Det gjøres ingen systematisk registrering av intensivtransporter i Norge. I ett år ringte Eiding og en studiesykepleier daglig til alle intensivavdelingene ved Oslo Universitetssykehus for å logge det siste døgnets transporter. Totalt har de logget over 800. – Jeg regner ikke med å gjøre noe funn i dette materialet som konkluderer med at transporten i seg selv er farlig. Det vil i så fall være oppsiktsvekkende. Sentralisering og transport mellom intensivavdelinger er en internasjonal trend, og ingen utenlandske studier har så langt konkludert med at det gir økt dødelighet, sier Eiding. Men forskning viser at det å bli intensivtransportert, selv uten at det er en direkte medisinsk grunn for det, i gjennomsnitt gir tre døgn lengre liggetid på mottakende intensivavdeling. – Mitt hovedmål er å finne ut hvordan vi kan gjøre transporten tryggest mulig, samt å rette et kritisk blikk på hvem som transporteres og når i sykdomsforløpet de transporteres, sier Eiding, som tar utgangspunkt i Helse Sør-Øst, og transporter til, fra og mellom enhetene som utgjør Oslo universitetssykehus, samt transporter til og fra de andre helseregionene. Han er ikke alene om å se behovet for forskningen. Interessen er stor, og et spørreskjema han sendte ut – om rutiner for intensivtransport og erfaringer fra transportene – ble besvart av 42 av 43 intensivavdelinger i Norge. TAPPER AVDELINGEN Resultatene så langt viser blant annet at få har egne faste rutiner for hvem som skal transporteres når og hvordan transporten skal skje. Flere mangler også sjekklister for hva man må huske på å ta med seg, eller kontrollere at fungerer, før avreise. Det viser seg også at mange opplever uønskede hendelser underveis, men at dette ikke nødvendigvis registreres som avvik og dermed ikke gås etter i sømmene. Mange opplever også at noen pasienter blir dårligere

28 

NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN         NR. 4 2015

underveis, uten å kunne si noe entydig om det skyldes transporten eller andre faktorer. – Det mest oppsiktsvekkende funnet er kanskje at svært mange rapporterer at de er bekymret for beredskapen på sykehuset når en spesialist må bli med i ambulansen. Det er et stort tankekors, sier Eiding, men legger til: – Det blir jo litt svartmaling, dette. Jeg vil understreke at de som jobber med dette er flinke folk, og mange har allerede gjort mye for å standardisere intensivtransportene lokalt og har innført gode prosedyrer. I tillegg utføres mange av transportene av dedikerte enheter – som ambulansefly, legehelikoptre og intensivambulanser – som selv har utviklet prosedyrer for nettopp denne svært syke pasientgruppen. – Men vi må få orden på intensivtransportene generelt, og sikre at vi får systemer som tar tilfeldighetene ut av prosessen. Helge Eiding er nå halvveis i forskningsløpet, som han håper vil gi noen av svarene som er nødvendige for å kunne lage nasjonale standarder og retningslinjer. GOD TRENING – Ideelt sett burde vi alltid hatt eget dedikert personell, med særlig trening i å behandle intensivpasienter under transport. Denne treningen kan nok langt på vei gjøres med simulering og gode utsjekksprosedyrer, slik at realkompetansen sikres, ifølge forskeren. For det er noe helt annet å behandle en pasient i fart – ute på landeveien eller i lufta, uten støtteapparat, med begrenset tilgang på utstyr, medisiner, strøm og alt annet man kan få bruk for – enn det er å jobbe innenfor veggene på et topp moderne norsk sykehus. – Til syvende og sist blir dette et spørsmål om penger og ressurser. Det er noe som må komme senere. Jeg ønsker i første runde å sette søkelyset på selve intensivtransporten, så vi ikke tar noen sjanser på vegne av disse aller sykeste pasientene, sier Eiding, som er en av 22 stipendiater i Stiftelsen Norsk Luftambulanse – Europas største forskningsmiljø for akuttmedisin utenfor sykehus. Deres forskning kan bidra til at flere overlever. Det er du som medlem som gjør dette mulig. Forskningen finansieres hovedsakelig av medlemskontingenten.


NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN         NR. 4 2015

29


LIVET PÅ VAKT

Sekunder fra døden Et lite blunk. Et uoppmerksomt øyeblikk i bilen. Og livet kan bli snudd opp ned i løpet av sekunder. Det skal så lite til. Det vet redningsmann Vegard Landsem alt om. TEKST KRISTINE GRØNLI SCHJERVEN     FOTO NADIA FRANTSEN

H

an har vært på utallige bilulykker i løpet av sine 22 år som redningsmann i Norsk Luftambulanse. Så mange bilulykker som kunne vært unngått. Så mange unødvendige personskader. Og så mange liv som kunne vært spart. HADDE DE BARE… Mellom 200 og 250 nordmenn dør på norske veier hvert eneste år. Ruspåvirkning er en vesentlig årsak, ifølge Folkehelseinstituttet. – Jeg blir ofte oppgitt og frustrert når vi kommer ut på bilulykker. Vi ser så mye skader som kunne vært unngått. Til tross for forebyggende kampanjer kjører fortsatt mange i rus, tar ikke på seg bilbelte og kjører for fort. Det er fryktelig frustrerende å se alle de som dør og som blir hardt skadd kun fordi de ikke følger kjørereglene. Slike ulykker er Vegard Landsem (48) ute på, ukentlig. Ulykker som strengt tatt ikke burde skje. Vi er på Norsk Luftambulanses base i Trondheim, en av tolv luftambulansebaser i Norge. Vegard er over snittet opptatt av bilkjøring og sikkerhet. I tillegg til å være redningsmann er han også delansvarlig for

30 

alle legebilene som er stasjonert rundt på landets tolv luftambulansebaser i tillegg til Luftforsvarets seks baser. Legebilen er et viktig supplement til helikoptret der lege og redningsmann kan rykke ut når enten været er for dårlig til å fly eller ulykken har skjedd nærme basen og det rett og slett går kjappere å ta bilen. UNGE RAMMES HARDT – Når vi kommer til et ulykkessted kan vi ofte se årsaken til ulykken. Er det alkoholrus inne i bildet lukter vi det. Bilvraket gir en indikasjon på om det har vært høy fart. De verste ulykkene rammer ofte unge mennesker fordi mange kjører eldre biler og har en tendens til å kjøre for fort. Nyere biler er bygd for å tåle mer i en kollisjon, forklarer han. Det er en rolig dag på luftambulansebasen i Trondheim. Vegard er på vakt sammen med anestesilege Steinar Einvik og flyger Kjell Ove Frøyset. Vegard gjør klar legebilen med medisinsk utstyr. De vet aldri når alarmen går. Alt må være klart. Fra de får alarmen til de er ute av bygget løftes helikopteret på kun tre til fem minutter. Velger de legebilen kommer de seg ut enda kjappere.

NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN         NR. 4 2015


HVORDAN SIKRE BARNET RIKTIG?

RIKTIG!

U  nngå å ha på store og tykke jakker eller dresser i bilen. Belteselen bør ligge så tett inntil kroppen som mulig. Hvis ikke kan barnet risikere å skli ut av selen under en kollisjon. Stram også godt. Man skal kun få plass til en finger mellom selen og barnet. B  ruk beltesamler. Dette fås kjøpt billig i barnebutikker eller bilbutikker og er svært viktig for at barnet ikke skal skli ut under en kollisjon. S  ørg for at beltet sitter riktig på. Ved bruk av trepunktssele som brukes fra 4-årsalder skal man passe på å ha den nederste reimen under de to hempene på setet. Den øverste reimen skal ligge over armen og ikke under. Dette er ekstremt viktig, siden noe annet kan gi store indre blødninger i en kollisjon.

FEIL!

«Det er forferdelig å se et barn dø fordi det ikke var sikret godt nok. Barn er ofte sikret feil.» VEGARD LANDSEM

Vegard og Steinar bestemmer seg for å dra ut og handle middag. De tar legebilen. Får de alarm mens de er på butikken må de bare kaste fra seg det de har i hendene og rykke ut. ÉN DØDE – ÉN OVERLEVDE De to er helt enige om at de verste ulykkene er de som involverer barn og ungdom.

32 

– Det er forferdelig å se et barn dø fordi det ikke var sikret godt nok. Foreldrene kan ha hatt gode intensjoner og sikret barnet, men ofte er barn sikret feil, sier Vegard. De husker spesielt en ulykke for et par år siden, en ulykke med to barn og deres foreldre. Ett barn overlevde. Ett barn gjorde det ikke. Ett barn var sikret riktig. Ett barn var sikret feil. En 10-åring døde fordi beltet lå over magen og ikke over hoftene slik det

NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN         NR. 4 2015

skal gjøre. Trykket mot magen ble så stort at gutten døde av indre blødninger. – Slike hendelser gjør at vi aldri vil slutte å informere, prøve å nå ut til foreldre, foreldre som tror de kjører med barna godt sikret i baksetet, men som uten å vite det har sikret de feil. Mer enn ni av ti barn som blir alvorlig skadd eller dør i bilulykker er feil sikret eller rammes av løse gjenstander i bilen, ifølge Folkehelseinstituttet.


Fire ting du alltid bør ha i bilen om vinteren

VARME KLÆR ELLER TEPPER. I bilen er det godt og varmt, men hva hvis du får motorstopp på vei over fjellet?

GUL VEST i tilfelle du må ut av bilen. Dette er for øvrig påbudt å ha i bilen.

SPADE. Kjekt å ha hvis du kjører deg fast om vinteren.

FØRSTEHJELPSSKRIN.

NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN         NR. 4 2015

33


Foto: Fredrik Naumann

Tenk sikkerhet! Med enkle grep kan du bidra til færre skader i trafikken. Vegard Landsem er instruktør på kjørekurs for redningsmennene i Norsk Luftambulanse. De må jevnlig friske opp kjørekunnskapene sine for at utrykningskjøring med legebil skal være trygt for dem selv og for andre. I tillegg til å følge lover og regler, er dette Vegards smarteste tips for kjøring om vinteren: VÆR FORSIKTIG I TUNNELER Kjører du inn i en tunnel bør du tenke at underlaget kan være annerledes på den andre siden av tunnelen. Er det to plussgrader når du kjører inn og null grader når du kommer ut kan det plutselig være glatt. Senk derfor farten når du kjører ut av tunnel på vinterstid. På grunn av temperaturforskjell inne i og utenfor tunnelen kan også dugg hindre sikten, og det skjer skremmende fort.

1

HA ISFRIE RUTER PÅ BILEN Det gjelder også taket da snø eller isflak liggende på taket kan skli frem ved oppbremsing og i verste fall dekke hele ruten.

2

BREMS FØR SVINGEN Å bremse i en kurve kan være farlig når det er glatt. Kontrollér derfor hastigheten før svingen, og eventuelt brems ned farten før svingen.

3 4

HOLD AVSTAND! 1003-regelen gjelder fortsatt. Er det glatt bør du doble eller tredoble avstanden.

SE LANGT FREM I TRAFIKKEN På denne måten får du oversikt og kan planlegge din kjøring. Vær tydelig med plassering og bruk blinklys for å bli sett og forstått av andre trafikanter.

5

IKKE SPAR PENGER PÅ VINTERDEKK Det er tross alt dette som holder deg på veibanen. Kjøper du nye dekk, forviss deg om produksjonsdato for å hindre at selger gir deg dekk som har stått mange år på lager.

6

UNNGÅ LØSE GJENSTANDER I BILEN Vi har sett en passasjer bli drept av en sementsekk liggende løst i baksetet. Sementsekken kom i stor hastighet bakfra og klemte i hjel passasjeren, mens sjåføren kun ble lettere skadd. Sørg for å sikre løse gjenstander.

7

8 34 

KJØR BIL! Ikke ha fokus på andre ting. La mobilen, sminken og andre ting ligge mens du kjører. NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN         NR. 4 2015

Legebilen redder liv Medlemmer, givere og bedrifter i Stiftelsen Norsk Luftambulanse sørger for at alle tolv luftambulansebaser i Norge har en legebil. I tillegg er det utstasjonert legebiler på Luftforsvarets baser i Banak, Bodø, Florø, Ørland, Sola og på Rygge. – Jeg vil tørre å påstå at vi redder like mange liv med legebilen som med legehelikoptret, sier Vegard. Den er uhyre viktig å ha for å få anestesilegen ut til pasienten når det ikke er flyvær og når vi rykker ut til nærområdet. Å tenke sikkerhet er like viktig når mannskapet skal ut med legebilen som med helikoptret. Å kjøre utrykning krever presisjon og tempo.

– Mange sier til meg at det må være så deilig å bare sette på blålysa og kjøre på. Men det er noe av det mest krevende jeg gjør. Kjøringa skal være sikker for både oss og andre, påpeker redningsmannen. Mens redningsmannen kjører sitter anestesilegen ved siden av og holder kontakt med AMK eller andre nødetater i tillegg til å lese kart om nødvendig. Det er faktisk syv ganger så stor risiko for å kollidere når man kjører utrykning, så opplæring og jevnlig trening er viktig. – Det er mange å ta hensyn til ute i trafikken og målet vårt er jo å komme raskt fram til pasienten, men på en trygg og sikker måte.


Hva gjør du når du møter på et utrykningskjøretøy? – Vi ønsker å se disse tre tegnene før vi kjører forbi, forklarer Vegard. 1. Blinklys – å sette på blinklyset gir oss en indikasjon på at du har sett oss. 2. Plassering – vi ønsker at du skal plassere deg så langt ut på kanten som mulig.

3. Bremselys – bremser du ned får vi en indikasjon på at du har sett oss. Med en fartsreduksjon er det enklere for oss å komme oss forbi raskt. Om nødvendig bør du stoppe helt opp, men ikke stopp på en bakketopp eller i en sving. Da kommer vi oss ikke forbi.

– Det kan være vanskelig for oss å vite om fotgjengere har sett oss hvis de ikke løfter blikket og ser på oss. Mange fotgjengere i dag har musikk på øret. Vårt råd er derfor å heve blikket og se på oss. Vi ønsker helst ikke å kjøre forbi før vi har fått blikkontakt med fotgjengeren.

NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN         NR. 4 2015

35


UTVIKLING

Livreddende læring med dokker Moderne teknologi gir legene i luftambulansen nye muligheter til å stille nøyaktige diagnoser. En liten søskenflokk med avanserte simulatordokker lærer legene hvordan sykdom og skade ser ut på innsiden av kroppen. TEKST ELINE DALLAND 

D

okka som ligger på bordet mellom luftambulanselegene mangler bein og armer, men har et stort hjerte. Nå blir det undersøkt med et ultralydapparat. – Hjerte- og karsykdommer er den vanligste dødsårsaken i befolkningen. Og med ultralyd kan vi finne ut mye mer enn ved å bruke EKG alene. Ved å lære opp legene i å bruke ultralyd, kan vi gi pasientene raskere og bedre hjelp, sier luftambulanselege Lars Jacobsen. Han holder kurs for kollegene fra luftambulansebasen på Ål i bruk av bærbare ultralydapparater. Med seg har han et sett med simulatordokker, som kan kobles til avanserte dataprogrammer. – Når ultralydproben peker mot dokkas hjerte, ser legene nøyaktig hvor ultralyden treffer. På en skjerm ser de ultralydbildet. Samtidig vises et animert tredimensjonalt bilde av hjertet, noe som gjør at legene lettere skjønner hva de faktisk ser, forklarer Jacobsen. MOBILT LABORATORIUM Ultrabox er et komplett og flyttbart simuleringslaboratorium utviklet for å lære legene å bruke ultralyd. De ulike dokkene kommer

36 

  FOTO KRISTINE GRØNLI SCHJERVEN

med dataprogrammer som viser anatomi og ulike indre skader og sykdommer på hjertet, lunger og mage. Ultrabox inneholder også videoutstyr for fjernundervisning, slik at instruktøren kan sitte et annet sted. Det er medlemmene i Stiftelsen Norsk Luftambulanse som har finansiert dette utstyret, som nå brukes i opplæring for første gang i Norge. – Ikke alle leger har brukt ultralyd like mye, men flere og flere ser den store nytteverdien. Ultralyd er sannsynligvis det mest anvendelige verktøyet vi har til å stille diagnoser utenfor sykehus. Det innser flere og flere leger. Det skal lite til for å komme opp på et nivå hvor man får nytte av teknologien, men fordi det er ny teknologi for de fleste, må det trenes på, sier Jacobsen. Anestesilege Vegard Rosenlund fra Vestre Viken helseforetak er en av dem som har brukt ultralyd på jobb i luftambulansen. Han hadde stort utbytte av treningen med Ultrabox. – Dette er veldig bra. Man kan raskt svitsje mellom ulike sykdomstilstander og det er utrolig fascinerende og morsomt å se hvor langt teknologien har kommet og hvor

NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN         NR. 4 2015

realistisk det blir, sier Rosenlund. Som et prøveprosjekt har Stiftelsen Norsk Luftambulanse utstyrt en del av landets legehelikoptre med bærbare ultralydapparater. – Bærbare ultralydapparater gjør luftambulanselegene i stand til å finne indre skader og sykdommer som vi fram til i dag har hatt problemer med å finne. Vi kan se inn i kroppen og vi kan få bedre diagnostikk og raskere behandling, forklarer Nils Petter Oveland, som er førsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger og seniorforsker i Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Oveland håper staten innfører ultralyd som en fast del av tjenesten og tror det mobile simuleringslaboratoriet med dokker vil bli viktige for å lære opp alle legene. – Målet er å gi opplæring med Ultrabox på alle luftambulansebasene. Oveland legger vekt på at Ultrabox gir realistisk trening, men på en skånsom og human måte. Dette belaster ikke syke og skadde pasienter, og krever ingen forsøksdyr. – Stiftelsen Norsk Luftambulanse har vært først ute i Norge med å bruke Ultrabox. Og erfaringene så langt har vært fantastisk gode, sier Oveland.


SER HJERTET: Avansert simuleringsutstyr gjør at anestesilege Vegard Rosenlund (t.h.) ved Ål-basen skjønner hva han ser når han undersøker hjertet med ultralyd. Kollega Lars Jacobsen (t.v.) er stipendiat i stifltelsen Norsk Luftambulanse. Han forsker og underviser i bruk av ultralyd.

NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN         NR. 4 2015

37


Støttebedriften

Norske Bunader Oslo AS

Slik kan du støtte oss Støtten vi får fra medlemmer, givere og støttebedrifter gjør at vi kan utvikle luftambulansetjenesten i Norge slik at flere liv kan reddes. GAVE VIA INTERNETT Gå inn på norskluftambulanse.no. Velg «Gi en gave». KONTO FOR GAVE Bankkonto nummer 1617 20 74689. Oppgi gavens anledning + givers navn/ adresse. Ved minnegave oppgi avdødes navn og pårørendes navn/adresse for takkebrev. FASTGIVER Faste gaver kan enkelt gis pr. avtalegiro eller ved å motta giroer. De fleste av våre fastgivere bidrar med månedlig støtte. Ta kontakt med medlemsservice 09044. GAVE PÅ SMS Send TID til 2380 og du støtter med kr 200. MEDLEM Ønsker du å støtte oss ved å bli medlem, bruk SMS og send MEDLEM til 09044, se www.norskluftambulanse. no eller kontakt medlemsservice telefon 09044.

Norske Bunader Oslo AS er en av mange viktige støttebedrifter til Norsk Luftambulanse. Siden 2011 har bedriften, som selger, syr og leverer bunader over hele landet, vært støttebedrift. Bedriften, som også holder til i Moss, Molde og Bergen leverer mer enn 3000 bunader i året til festglade mennesker. Markedssjef Esben Thyrum er glad for at bedriften bidrar på denne måten. Hvorfor valgte Norske Bunader å bli støttebedrift? Vi bidrar til samfunnet på forskjellig vis. Blant annet har vi prosjektet bunaderigave.no hvor vi gir bort et antall bunader etter søknad. Å støtte Norsk Luftambulanses arbeid passer oss rett og slett godt. Vi vil bidra. Hva må man passe på når man jobber med bunader for ikke å skade seg? Vi er også opptatt av helse, miljø og sikkerhet for våre ansatte selv om virksomheten ikke er spesielt farlig. Man må jo passe seg så man ikke stikker seg på skarpe nåler!

Donasjoner fra blodgivere Blodgivere gir mer enn blod. De gir også viktig støtte. Det å gi blod er en viktig samfunnsoppgave. Blodbanken i Oslo ønsker hele tiden flere nye givere, og er takknemlige for alle som gir.

STØTTEBEDRIFT Bli støttebedrift ved å gå inn på norskluftambulanse.no, samarbeid med bedrifter. INFO For informasjon om minnegaver og testamentariske gaver, kontakt medlemsservice 09044.

38 

Markedssjef Esben Thyrum i Norske Bunader AS.

NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN         NR. 4 2015

Etter å ha gitt blod får man som takk for å stille opp tilbud om å motta en hyggelig gave man velger selv, eller man kan donere «gaven» i form av et bidrag til en ideell organisasjon. Stiftelsen

Norsk Luftambulanse er en av de heldige organisasjonene blodgiverne kan gi sin gave til. De siste årene har mer enn 20 prosent av giverne i Oslo gitt sin gave i form av en donasjon på denne måten. Rundt 500 000 kroner er årlig gått til gode formål de siste årene. – Vi mottar hvert år et betydelig beløp fra blodgiverne og er svært glade for å være en av organisasjonene blodgiverne kan gi sitt bidrag til, sier leder av markedsavdelingen i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, Hilde-­ Marie Rustad. Ønsker du å bli blodgiver? Registrer deg på www.blodbanken-oslo.no, eller ta kontakt på blodgivning@ous-hf.no. Du kan også ringe 22 11 89 00.


Jan Ole Larsen (74, til v.), mangeårig styreleder i nå nedlagte Norges Trygde- og Eldreforbund, fikk et bilde som takk for gaven på 755 972 kroner av Arild Sørensen fra Stiftelsen Norsk Luftambulanse tidligere i høst. Foto: Erland Kroken

755 972 kroner i gave I juli ble Norges Trygde- og Eldreforbund lagt ned etter nesten 20 års virke. Organisasjonen som hadde hovedsete i Horten og Vestfold har bidratt til både hjertestartere, trygghetsalarmer og sosiale tilstelninger for eldre. I sommer var det slutt da styret ikke fikk noen til å dra lasset videre. I forbindelse med nedleggelsen ble det bestemt at en del av midlene skulle gis

som gave til Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Mangeårig styreleder Jan Ole Larsen (74) forteller at den beslutningen var helt enstemmig. – Vi vet at gavebidraget kommer godt med i alle formåls­ prosjektene. – Dette er en utrolig flott gave, og vi er svært ydmyke, og må bare si tusen takk, sa Arild Sørensen fra Stiftelsen Norsk Luftambulanse under et hyggelig møte i høst.

14,3%

«Dette er en utrolig flott gave, og vi er svært ydmyke.» ARILD SØRENSEN

av bedriftene i Vinje i Telemark er støttebedrifter til Norsk Luftambulanse, sammen med 5000 andre bedrifter spredt over hele landet. NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN         NR. 4 2015

39


Helionix-systemet i cockpit i videreføringen av Airbus H135. Foto: Airbus Helicopters

UTVIKLING

Først ut med nye helikoptre Airbus Helicopters har valgt Norsk Luftambulanse AS når de lanserer sin videreføring av H135. TEKST RANDI J. BUCKLEY 

  FOTO FREDRIK NAUMANN/FELIX FEATURES

H

40 

NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN         NR. 4 2015

høres kanskje ikke så mye ut, men i praksis utgjør det tyngden av en pasient, medisinsk utstyr eller lengre flytid. Ytelsesforskjellen blir i praksis enda større i høyden på varme dager, noe som er svært viktig når helikoptret skal nå skadde eller syke pasienter under krevende forhold i fjellheimen. – At Airbus Helicopters velger Norsk Luftambulanse AS som lanseringskunde for de nye H135, er et kvalitetsstempel, sier Lars Kobberstad, administrerende direktør i Norsk Luftambulanse AS. – Vi stiller svært høye krav til sikkerhet, ytelse og tilgjengelighet for vårt materiell. H135 har vært selskapets foretrukne valg av helikopter i mange år, og vi har god erfaring med maskinene i krevende terreng og vær. Vi mener at H135 har en viktig plass i flåten vår også i fremtiden, og med de videreutviklede og forbedrede H135 vil vi ha riktig materiell for våre oppdrag i de kommende årene, sier Kobberstad. Lars Kobberstad.

Foto: Erland Kroken

øyere, lengre, sterkere, tryggere. Slik beskriver Airbus Helicopters videreutviklingen av H135, som har fått betegnelsen H135 T3. I 2017 får Norsk Luftambulanse, som første i verden, levert tre helikoptre av denne typen. Det er gode nyheter: Selskapet får topp moderne fartøy med bedre ytelsesevne, økt vektkapasitet, samt siste generasjons instrumenter i cockpit. Det avanserte instrumentsystemet Helionix® inkluderer blant annet fire-akset autopilot, og gir i tillegg et virtuelt bilde av terrenget. Det gir enda bedre situasjonsforståelse. Til sammen gir de forbedrede egenskapene økte sikkerhetsmarginer og mindre arbeidsbelastning for flygerne, som ofte flyr i krevende vær og terreng. – Vi tilstreber alltid økte sikkerhetsmarginer og økt regularitet i dårlig vær, samtidig som vi ønsker å bidra til at tjenesten utvikles til det beste for pasienten. Avanserte instrumenter og teknikk gir sikrere og tryggere operasjoner, og vi kan fly i enda dårligere vær, sier flygesjef Erik Normann i Norsk Luftambulanse AS. Sammenlignet med dagens H135 vil de nye helikoptrene kunne ta av med 70 kilo høyere vekt. Det


NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN         NR. 4 2015

41


PROSJEKT SOM REDDER LIV

Øykommunen Bømlo med livreddende nettverk TEKST ERLAND KROKEN 

  FOTO FREDRIK NAUMANN/FELIX FEATURES

B

«MENS DU VENTER PÅ AMBULANSEN»

ømlo, en øykommune med over 11 000 innbyggere og Nordsjøen som nærmeste nabo. Vakkert, værhardt og noen ganger helt isolert. Når noen blir alvorlig syke eller skadet, har brannvesenet en livsviktig oppgave. – Vi må aldri glemme at vi lever på en øy, sier Ove Halleraker. Han er varabrannsjef i kommunen og mener at prosjektet «Mens du venter på ambulansen» er det beste som har hendt beredskapen i distriktene. – Nå har vi et livreddende nettverk i tillegg til ambulansen her i Bømlo, sier han. LOKALE AKUTTEAM Dette er prosjektet hvor Stiftelsen Norsk Luftambulanse bidrar til å etablere lokale akutteam rundt i landet, til å ta seg av hardt skadde og alvorlig syke pasienter i de livsviktige minuttene før medisinsk personell kommer frem. I hovedsak brannmannskaper og noen steder, helsepersonell i tillegg. Hittil er det opprettet lokale akutteam i over 114 kommuner. Noe som er ca. 2500 mannskaper. Stadig nye kommer til. Bømlo har nå 44 livreddere i tillegg til ambulansetjenesten, en døgnbemannet tjeneste med tre stasjoner, i tillegg til hovedbrannstasjonen på Bremnes. I 2014 hadde Bømlo brannvesen 140 oppdrag. 38 var det de kaller helseoppdrag. – I de 38 oppdragene var vi første ressurs, og gjorde den første livsviktige innsatsen før medisinsk personell kom, forteller Halleraker. 49-åringen har mer enn 20 år i brannvesenet bak seg, og er en ildsjel for kommunens beredskap og sikkerhet.

42 

NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN         NR. 4 2015

S  tiftelsen Norsk Luftambulanse bidrar til å lære opp lokale akutteam rundt i landet. I hovedsak brannfolk og helsepersonell L  ærer å ta seg av hardt skadde og syke pasienter før medisinsk helsepersonell kommer. H  ittil gjennomført i mer enn 114 kommuner med ca. 2500 mannskaper. G  jennomføres med støtte fra Fagforbundet og Gjensidigestiftelsen.

Bremnes Hovedbrannstasjon og Bømlo ambulanse

Moster Brannstasjon med lokalt akutteam for helse

Langevåg Espevær Brannstasjoner med lokale akutteam for helse


«Det er utrolig viktig å skape et godt og robust miljø, og det viser engasjementet rundt dette prosjektet. Mannskapene tok kursingen på fritiden for å få det til.» OVE HALLERAKER, VARABRANNSJEF I BØMLO

NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN         NR. 4 2015

43


1

2

3

4

BRANNFOLK OFTE FØRST TIL SYKE OG SKADDE Brannberedskapen i Norge er satt sammen på en finurlig måte. Totalt finnes det rundt 11 000 brannfolk i landet. 8 000 av dem er deltidsansatt, eller tilkallingsvakter, som det ofte kalles. Deltidsansatte brannfolk går i turnus og på vakt, og har radioen i lomma. Veldig ofte er brannfolk de første hos syke og skadde. Før ambulanse eller luftambulanse. Bømlo, med nesten 1000 små og store øyer, er et paradis i vakkert vær. I tettstedet Bremnes finnes rådhus og Bømlos ene ambulansestasjon, samt skoler, idrettsanlegg, butikker og en brannstasjon. Et trivelig lite sentrum hvor innbyggerne nok gjerne skriver under på kommunens slagord «driftige folk i vakker natur». Brannstasjonen ligger midt i sentrum og har alt moderne utstyr til brannvern, og blant annet medisinsk utstyr som hjertestarter, fullt utrustet akutt-bag med oksygen og forbindingsmateriell og flere bårer. Utstyr

44 

kommunen har mottatt fordi de har gjennomført «Mens du venter på ambulansen». – Det er utrolig viktig å skape et godt og robust miljø, og det viser engasjementet rundt akkurat dette prosjektet. Mannskapene tok kursingen på fritiden for å få det til, forteller Halleraker. Kommunens varabrannsjef, Ove Halleraker, er en ildsjel og entusiast som har kun ett mål for innbyggerne på Bømlo: Trygg hverdag. Når stormen herjer som verst, må for eksempel Bømlobrua til fastlandet ofte stenges, og det er ganske lange avstander inne på øya. – Brannfolk er vant til å bidra, eller gjøre enkel førstehjelp når vi har kommet først til en syk eller skadet person. Forskjellen nå er at kompetansen er på et helt annet nivå. Vi er sikrere i hjelpen vi gir, og vet hva vi skal gjøre, sier varabrannsjefen. Sissel Habbestad er ambulansearbeider på Bømlo og jobber i tillegg som instruktør for Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Hun

NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN         NR. 4 2015

1. VARABRANNSJEF: Ove Halleraker har oversikt over Bømlo. 2. TRANGE VEIER: Det kan være utfordrende å kjøre utrykningsbil på Bømlo. 3. BRANNSTASJON: Sissel Habbestad og Ove Halleraker. 4. ØYSAMFUNN: Vakkert på vestlandet. Espevær er en av øyene på Bømlo.

har jobbet tett med Bømlo brannstasjon og skryter veldig av hva de har fått til. – De brukte til og med fritiden for å få til denne kursingen. Det sier noe om innstillingen og viljen til å få til ting, sier hun. SUPPLEMENT TIL AMBULANSEN Ove Halleraker forteller at de har vært veldig opptatt av å informere godt i kommunen om dette systemet. – Vi er et supplement til ambulansen, vi skal assistere dem. Folk må vite hvorfor det er brannfolk som kommer. Når vi kommer på helseoppdrag bruker vi gule vester med «førstehjelper» på ryggen, og da er det som om folk senker skuldrene. De skjønner at nå får de hjelp, sier han. Halleraker forteller at i tillegg til å informere godt til innbyggerne, er det like viktig å dokumentere resultatene. – Det å få i gang et hjerte igjen, få høre at en person begynner å puste, at livet er tilbake, det er en helt utrolig følelse, sier han stille.


GJENSIDIGESTIFTELSEN

Gave med mening Landets største stiftelse, Gjensidigestiftelsen, har bidratt med betydelige gavebidrag inn i prosjektet siden 2013. – Det gleder meg veldig at prosjektets målsetning om å gjøre Norge tryggere virkelig skjer, sier Veslemøy Rue Barkenes. Hun er leder for landsdekkende prosjekter i stiftelsen, og er opptatt av at gavebidragene blir brukt riktig og etter intensjonene. – «Mens du venter på ambulansen» stemmer godt med vår målsetning om trygghet og helse, og er til og med livreddende, smiler hun.

«Takket være kursingen, var jeg trygg i det jeg gjorde da far ble syk.» INGE SCHUMANN LARSSEN, BRANNFORMANN PÅ ESPEVÆR Mette Nord.

FAGFORBUNDET

Stolt ­bidragsyter

« MENS VI VENTER PÅ AMBULANSEN »

Inge reddet faren sin Inge Schumann Larssen (44), brannformann på øya Espevær, opplevde marerittet da han fikk beskjed om at hans egen far var blitt syk. Men takket være kursingen gjennom «Mens du venter på ambulansen» følte han seg trygg i hva han måtte gjøre. Espevær er en idyllisk øy med bare 86 fastboende, men med egen skole, butikk og brannstasjon. Brannstasjonen er en stor garasje full­ spekket med brannvernsutstyr, pumper, slanger, maskiner og medisinsk utstyr. Inge er en av de 44

brannfolkene som har vært gjennom «Mens du venter på ambulansen»-kurset i Bømlo. Da faren, Øyvind Schumann Larssen på 74 år, plutselig ble syk ute på øya, forstod Inge etter en rask undersøkelse at det sannsynligvis dreide seg om et hjerneslag. Medisinsk nødtelefon 113 ble varslet, og etter 20-25 minutter kom legehelikoptret og hentet faren som ble fraktet til Stavanger universitetssykehus. – Takket være kursingen, var jeg trygg i det jeg gjorde, sier Inge, som er glad faren kom seg rimelig raskt tilbake.

– Dette er et prosjekt jeg som leder av Fagforbundet virkelig er stolt over å støtte. Dette sier leder Mette Nord, som årlig har bidratt med tre millioner kroner til prosjektet. Fagforbundet med sine vel 340 000 medlemmer er opptatt av at denne beredskapskompetansen bør bli et offentlig ansvar. – Å få etablert slik beredskap som «Mens du venter på ambulansen»-prosjektet representerer inn i det offentlige, og at opplæringen av akutthjelpere blir en del av ny fagskoleutdanning for brannfolk er viktig for oss forteller lederen av landets største arbeidstakerorganisasjon.

NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN         NR. 4 2015

45


MANGE JULEGAVEBIDRAG

Årets Norsk Luftambulansebilde som takk

S

tiftelsen Norsk Luftambulanse er en av mange ideelle organisasjoner som i forbindelse med julehøytiden mottar mange og store julegavebidrag. Spesielt fra bedrifter. Mange velger å støtte en ideell organisasjon i stedet for å gi sine ansatte gaver. – Vi merker en stor økning i slike gaver, noe vi setter veldig pris på, sier leder av markedsavdelingen i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, Hilde-Marie Rustad. Det er mange som er opptatt av å bidra til gode formål. – Målet vårt er å utvikle og å gjøre luftambulansetjenesten enda bedre. Tjenesten er offentlig finansiert, men det er gavebidrag, støtten fra medlemmer og bedrifter som gjør det mulig å videreutvikle tjenesten med vår forskning, trening, kompetansedeling og nyutvikling, sier Rustad, som også synes det er hyggelig å kunne takke. – Alle gavebidrag som er på 12 000 kroner eller mer, vil motta vårt flotte årets Norsk Luftambulanse-bilde. Innrammet med passpartout og med et lite skilt hvor det står «takk for støtten». En fin sak å ha på veggen der folk ferdes, smiler Rustad. Markedssjefen ønsker alle en riktig fin og trygg jul, og er veldig opptatt av en ting: – Tusen, tusen takk til alle dere som støtter vårt arbeid.

ØNSKER DERE Å BIDRA MED ET JULEGAVEBIDRAG? Betal inn beløpet dere ønsker å bidra med på konto: 1617 20 74689, skriv jule­ gave 2015. Trenger dere mer informasjon, ring oss gjerne på 09044.

46 

NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN         NR. 4 2015

Her er årets bilde. Årets Norsk Luftambulanse-bilde er tatt under samtrening med Røde Kors og fjellredningsgrupper påsken 2015. Dette rammes flott inn og sendes som takk for gavebidrag fra 12 000 kroner og mer.


Støttemedlemskap i Stiftelsen Norsk Luftambulanse bidrar til å styrke og utvikle akuttmedisinsk beredskap i Norge Stiftelsen Norsk Luftambulanse har som formål å fremme akuttmedisin. Dette gjøres blant annet gjennom å:  remme den spesialiserte F akuttmedisinske utrykningstjeneste enten med legehelikopter, fly, båt eller bil  tøtte tiltak som fremmer S akuttmedisin i ambulanseog primærhelsetjenesten  tøtte tiltak som styrker S den akuttmedisinske behandlingskjeden fra skadested til definitiv sykehusbehandling  remme førstehjelpsF opplæring for legfolk, prehospitalt personell og for medisinsk personell  tøtte og drive akuttmedisinsk S forskning

SKATTEFRADRAG FOR GAVER Gaver til Stiftelsen Norsk Luftambulanse på til sammen kr 500 - 20 000 per år (2015), gir deg rett til skattefradrag. Det er kun pengegaver som er fradragsberettiget. Kjøp av produkter, medlemskontingent og lignende kan ikke trekkes fra.

MEDLEMSFORDELER (gjeldende fra 1.1.2015)

Støttemedlemmer har mulighet for medisinsk rådgivning og assistanse under reiser i utlandet, kan ta gratis førstehjelpskurs og motta stiftelsens magasin. ALARM- OG RÅDGIVNINGSSENTRAL VED MEDISINSKE PROBLEMER PÅ REISE I UTLANDET Støttemedlemmene kan 24 timer i døgnet kontakte alarmsentralen for utlandet. Alarmsentralen er betjent av sykepleiere og leger som gir medisinske reiseråd og assistanse til våre støttemedlemmer hvis det i forbindelse med reiser i utlandet oppstår situasjoner hvor dette er nødvendig. ASSISTANSE AV SYKEPLEIER UNDER SYKEHUSOPPHOLD I UTLANDET Støttemedlem som blir uventet syk eller skadet under reiser i utlandet og innlagt på sykehus kan, hvis det finnes grunnlag for det, få assistanse fra stiftelsens sykepleiere. Vår tilsendte sykepleier kan, i samarbeid med det lokale sykehuset, bistå med sykepleie, forståelse av medisinsk informasjon og andre hjelpetiltak på det praktiske og medmenneskelige plan i en vanskelig situasjon for pasient og pårørende. Beslutning om assistanse og hvordan assistanse best kan gis, tas utelukkende av stiftelsens sykepleiere og leger.   Støttemedlemskapet er ikke et alternativ til reiseforsikring. For å kunne få tilbud om assistanse fra sykepleier må støttemedlemmet ha gyldig reiseforsikring som dekker kostnadene ved sykehusopphold og hjemtransport.   Det ytes ikke assistanse fra sykepleier

til destinasjoner hvor det er fare for krig, lokale konflikter, naturkatastrofer, epidemier eller der Utenriksdepartementet fraråder reise. Der stiftelsen mener det er fare for vårt personells sikkerhet og helse gis heller ikke slik assistanse. Det samme gjelder for behandlingsreiser og ekspedisjoner. LÆR Å REDDE LIV Alle medlemmer får tilgang til et nytt web-basert kurskonsept, AKUTT-ABC. Kurset gir grunnleggende kompetanse i ulike livreddende tiltak ved livstruende hendelser. MEDLEMSMAGASIN Alle støttemedlemmer får kostnadsfritt tilsendt Norsk Luftambulanse Magasin med informasjon om vårt arbeid innen akuttmedisin, medisinske reisetips, spesielle medlemstilbud, førstehjelps­ tips og annet aktuelt stoff. KATEGORIER STØTTEMEDLEMSKAP Stiftelsen Norsk Luftambulanse utsteder støttemedlemskap til enkeltpersoner, ektepar/samboere og familier med bostedsadresse i Skandinavia.   A. Enkeltpersoner    B. Ektepar/samboere eller 1 voksen og 1 barn    C. Familie Barn omfattes av medlemskap til første forfall etter fylte 20 år. GULL-, SØLV- OG BRONSEMEDLEMSKAP Bronsemedlemskap oppnås etter 5 år, sølvmedlemskap etter 10 år og gullmedlemskap etter 15 år.

NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN         NR. 4 2015

47


Returadresse: Stiftelsen Norsk Luftambulanse Postboks 253, 1441 Drøbak

AKUTT-ABC

Nå kan du sitte i godstolen hjemme og tilegne deg livsviktig kunnskap Lær deg de livsviktige grepene på en ny og spennende måte. Kurset består av en web-del og en praktisk del. Web-delen kan gjennomføres på PC, Mac, nettbrett og smarttelefoner. Lær blant annet hjerte-lungeredning, faresignalene ved hjerneslag, hva skal du gjøre? Om hjertesykdom og det å være først til en trafikkulykke. Etter gjennomført web-del, kan du bestille

et praktisk kurs med en instruktør hjem til deg eller til for eksempel bedriften. Før kurset vil alle få tilsendt en øvingsdukke – MiniAnne – til odel og eie. Minimum 10 eller maksimum 15 personer. Alle må være medlemmer og ha gjennomført web-delen av Akutt ABC. IKKE MEDLEM? Du har tilgang til en av modulene. Så ser du hvor flott kurset er. Kurset finner du på http://www.norskluftambulanse.no/akutt-abc/. Informasjon på medlemsservice: 09044.

Profile for Stiftelsen Norsk Luftambulanse

NLA Magasin nr 4-2015  

NLA Magasin nr 4-2015