Laos er eit land dei fleste av oss veit lite om. Det ligg stille og grønt mellom mektige naboland, utan kyst og utan store overskrifter. Men bak det rolege ytre skjuler det seg ei historie og ei nåtid som ropar etter merksemd – og handling. Laos er det mest bomba landet i verda per innbyggjar. Over ein niårsperiode vart det sleppt to millionar tonn bomber over landet – mange av dei ligg framleis udetonerte i jorda. I fjor åleine mista 43 menneske livet på grunn av eksplosivar frå ein krig som tok slutt for 50 år sidan. Over halvparten av dei var barn.
Dette er ikkje berre ei fjern fortid. Det er ei levande nåtid. Og det er ein av grunnane til at NMS engasjerer seg i Laos.
Eit enkelt vassrøyr kan forandre ein heil landsby – det har me sett før.
I dag har berre to av ti menneske i Laos tilgang til trygt drikkevatn. Mangel på reint vatn fører til sjukdom, tapte skuledagar – og i verste fall dødsfall, særleg blant barn under fem år. Når vatnet renn, får jentene oppleva tryggleik. Når skular opnar, får barna håp for framtida.
Sidan 2004 har NMS, i samarbeid med Den evangeliske kyrkja i Laos og lokale styresmakter, støtta bygging av 50 vassanlegg og 26 skulebygg. Kvar gong ein ny vasspost opnar er det fest i landsbyen. Kvar gong eit nytt skulebygg står klart møter foreldre og barn opp med framtidstru i blikket.
Men det er framleis mange landsbyar utan vatn. Utan skule. Der barn må gå timevis gjennom ulendt og farleg terreng for å hente vatn eller få undervisning.
Derfor held me fram. Derfor treng me deg. Saman med givarar som deg – og i tett samarbeid med våre partnarar – held me fram med å byggje vatnsystem og enkle skulebygg i avsidesliggande landsbyar.
Takk for at du bryr deg. Takk for at du står saman med oss i dette viktige arbeidet.
Me håpar du vil bli med oss til Laos gjennom tekstar og bilete i denne utgåva av Misjonstidende. Og at du sit igjen med spørsmålet:
Ja, kva er det med Laos?
JAPANOPPVEKST
HISTORISK
KONFERANSE: HÅP25 ble arrangert i Bamble tidligere i år. Misjonsrådgiver Ivar Sandnes i Samarbeid for menighet og misjon (SMM) Telemark, ble motivert av et NMS-initiativ om å sette misjon sterkere på agendaen i Telemark.
Den første HÅP-konferansen ble arrangert i mars 2020. Stedet var høgskolen på Notodden. Alle prestene i Telemark og frivillige i kirke og misjon ble invitert.
HÅP25 ble arrangert i Bamble kirke - en meningsfull og inspirerende dagskonferanse, delt inn i to samlinger. Første møte var rettet mot alle kirkelig ansatte, mens det andre var åpent for frivillige og alle interesserte.
Temaet for dagen var forfulgte kristne, og deltakerne fikk høre sterke foredrag fra representanter fra NMS og Stefanusalliansen Gjennom taler, samtaler og refleksjoner fikk deltakerne innsikt i hvordan de kan stå sammen med sine trossøsken over hele verden.
Dagen var ikke bare preget av viktige temaer, men også av varmt fellesskap, gode samtaler og fellesskapsbyggende måltider. En stor konsert med et lokalt kor var et musikalsk høydepunkt, der flere gripende sanger ble fremført. Konferansen ble en påminnelse om at vi står sammen som kirke – både lokalt og globalt.
RETTELSE: I forbindelse med saken om Laila Sætre som har solgt grytekluter for til sammen 220 000 kroner til NMS, kom vi i skade for å skrive at hun er fra Østfold. Det er ikke riktig. Laila Sætre er fra Vestfold. MT beklager feilen.
KVINNER FYLTE FJORDGLIMT
HAVFRUEN: Over hundre kvinner møtte opp til «Havfruen – en helaften for kvinner» på Fjordglimt misjonssenter og leirsted på Stathelle i mai.
Katrine Hiis, daglig leder ved Fjordglimt, og Birgitte Bugaard Ørnes, misjonskonsulent i region sør, inviterte til «En kveld fylt med varme, fellesskap og sanselige opplevelser», noe som traff: Rundt 100 kvinner møtte opp.
Laila T. Nomme holdt foredrag om kvinnehelse, det var sang og musikk, kunstuttrykk og misjonsglimt fra Thailand, god mat og mange gode samtaler. – En kveld der vi løftet opp kvinnen, så hverandre og fikk slappe godt av sammen en vakker vårkveld med Fjordglimts nydelige omgivelser som ramme. Vi vil sterkt anbefale andre å gjøre det samme – ikke minst invitere også de som ellers ikke er med i kirke- eller organisasjonsliv, oppfordrer Birgitte Bugaard Ørnes.
Helges hjørne
Helge S. Gaard generalsekretær i NMS
Hva er misjon i dag?
Misjonsoppdraget er fortsatt det samme, slik Jesus blir sitert i Apostelgjerningene 1,8:
«Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.»
Det begynte geografisk fra der disiplene befant seg der og da, til at de skulle krysse geografiske grenser til nye land og nye folkegrupper. 1800-tallet ble en fornyelse for misjonsoppdraget der misjonærene dro fra «Vesten til resten», fra det kristne Europa til andre verdensdeler, ofte sammen med eller i kjølvannet av kolonimaktenes representanter. I dag drar misjonærer på kryss og tvers av den verden vi lever i. Afrika sør for Sahara har fått en stor andel kristne og sender misjonærer tilbake til Europa og Amerika. Taiwans lutherske kirke sier de skal sende 40 misjonærer fra Taiwan de neste årene.
Da Den norske kirke vedtok sitt nyeste misjonsdokument i 2021, ble det sagt at det er mange grenser som skal krysses med evangeliet, ikke bare de geografiske: Den norske kirkes oppdrag er å formidle evangeliet i ord og handling. Dette gjør vi som del av den universelle, grensesprengende og inkluderende kirken som krysser geografiske, etniske, kulturelle og generasjonsgrenser.
Verden er kommet til Norge med våre nye medborgere. Både lokalt og globalt er det etniske, kulturelle grenser samt
grenser mellom generasjonene. Dermed er misjonsoppdraget like utenfor huset vårt, i bygda eller byen vår og like til jordens ender. Misjonsengasjementet gjelder ikke bare internasjonalt, i utlandet, men også i vårt eget land. NMS er opptatt av dette. Samtidig som vi fastholder at noen må være opptatt av at oppdraget også gjelder de som bor på andre sida av kloden. Gud elsker alle mennesker, og vi blir utfordret til å gi videre det vi selv har fått.
For å utføre dette oppdraget har NMS samarbeidspartnere i de landene vi arbeider. Leder i NMS Global Haakon Kessel skriver i siste årsrapport:
«Hva betyr partnerskap i våre sammenhenger og i vårt kapittel av misjonshistorien? NMS’ mange partnerskap i nær 20 land representerer et mangfold av relasjoner som bærer i seg ulike bakgrunner av 180 års historie, kultur, rolleforståelse og teologisk tenkning. Sammen med våre partnere vil vi arbeide mer med dette spørsmålet fram mot GF og partnersamlingen i 2026.»
Hva er misjon i dag? Det er mangfoldig og et samarbeid der mange grenser krysses for å gi varig håp. Gjennom bistand og diakonalt arbeid bidrar vi til at mennesker får et verdig liv. Det har også en verdi i seg selv. Vi gleder oss til en samtale om «hva er misjon i dag» på generalforsamlingen i Bergen om et lite år!
Bli med på japansk helaften
Vi markerer 75 år i Japan med feiring både i Oslo og Stavanger.
Iår er det 75 år siden NMS startet arbeid i Japan. Oppstarten var en konsekvens av at revolusjonen i Kina satte en stopper for all utenlandsk misjonsvirksomhet. Noen av de utviste misjonærene dro østover til Japan. Dermed begynte et nytt arbeid, med nye kirker og nye vennskapsbånd. I oktober skal jubileet feires stort.
PASSER FOR ALLE
Haakon Kessel som er leder for NMS sitt arbeid på misjonsfeltene, er selv Japanmisjonær og skal være med på festkveldene både i Oslo og Stavanger. – Vi vil feire vårt vennskap med folk og kirke i dette fantastiske landet som vi er blitt så glade i, sier Haakon entusiastisk. – Selv om det er et NMS-arrangement med utgangspunkt i vår historie, blir det en kveld for alle som har et forhold til Japan, enten du har vært der som voksen misjonær, misjonærbarn, i annet arbeid, på reise, eller bare er fascinert og interessert i landet.
HENRIK SYSE KOMMER
Kveldens hovedgjest er kirkepresident for Kinki-kirken, Shigeo Sueoka, som kommer med både sønn og sønnesønn. Kveldens festtale skal holdes av Henrik Syse. – Vi gleder oss til å høre vår nasjonalfilosof knytte sammen Japan, Norge og det å være menneske i verden, ispedd visdom og humor på sitt briljante vis, smiler Haakon. Maria Kessel Hynnekleiv, som du kan lese mer om på de neste sidene, har ansvar for de musikalske innslagene. Sammen med flere andre misjonærbarn fra Japan har hun vært med på japansk TVs IDOL-program som heter “Nodojiman”. Nå blir de med på festkveldene for Japan.
HISTORISK KÅSERI
Misjonshistorien i Japan er sammensatt og til dels dramatisk. En ærlig framstilling av alt som har vært, er derfor en viktig del av kvelden, forklarer Haakon: – Vi har gjort mange erfaringer, både gode
og vonde, som det er viktig å lære av. Kristin Fjelde Tjelle vil gi oss et historisk kåseri i ord og bilder. Mannen hennes, Lars Sigurd Tjelle, som er både Japan-misjonær og misjonærbarn, sørger for god stemning og leder oss gjennom kvelden. Vi vil også få en videohilsen fra de to nye misjonærfamiliene som er på plass i Japan, oppsummerer Haakon.
SUSHIBUFFET
Det blir ingen japansk helaften uten sushi. Den anerkjente restaurantkjeden SUMO leverer en fantastisk sushibuffet og gir i tillegg en rabattkode til alle påmeldte, slik at de får nedsatt pris på egne bestillinger fra SUMO. Søndagen etter festkvelden blir det misjonsgudstjenester med fokus på Japan. Først i Voksen kirke i Oslo den 19. oktober og deretter i Gausel kirke i Stavanger den 26. oktober. Kirkepresident Sueoka blir med også på gudstjenestene.
TEKST | Stina M. Aa. Neergård
BIDRAGSYTERE: Kristin Fjelde Tjelle gir oss et historisk kåseri, Maria Kessel Hynnekleiv står for det musikalske, Henrik Syse holder festtalen og kirkepresidenten i Japan, Shigeo
RABATT FOR MISJONÆRBARN
Prisen for å være med på festkvelden er kr 1499,-. Det inkluderer selvsagt sushibuffet, kaffe og kake.
– Det er uvant med så høye priser i misjonssammenheng, innrømmer Haakon. – Men tanken er at vi skal ha en fest med et virkelig godt innhold på alle plan, og at overskuddet skal gå til Kinki-kirkas diakonale arbeid. De som medvirker stiller opp med veldig symbolske honorarer. Hadde det ikke vært for det, skulle prisen vært enda høyere. Så her får vi faktisk mye for pengene. Vi tilbyr en egen og lavere pris for Japan-misjonærbarn i alle aldre, kr 999,-, og håper å se mange tidligere misjonærbarn disse kveldene.
MEDVIRKENDE:
Shigeo Sueoka - kirkepresident i Kinki-kirken, Henrik Syse, Kristin Fjelde Tjelle, Maria Kessel Hynnekleiv
Festkveld Oslo
NMS Lilleborg
Lørdag 18. oktober 2025 kl 18.00
Misjonsgudstjeneste i Voksen kirke i Oslo den 19. oktober
Festkveld Stavanger
Aulaen på VID
Lørdag 25. oktober kl 18.00
Jubileumsgudstjeneste i Gausel kirke kl 11.00 søndag 26. oktober
Påmelding til festkveld på NMS sine nettsider innen
1. oktober 2025. Pris: kr 1499,Overskuddet blir vår jubileumsgave til kirken i Japan
Sueoka kommer til festen både med sønn og sønnesønn.
Med hjerte for Japan
Når NMS sine 75 år i Japan markeres i Oslo og Stavanger i høst, er det med konsertpianist og organist Maria Kessel Hynnekleiv (28) som musikalsk ansvarlig.
TEKST | Bethi Dirdal Jåtun
Maria er misjonærbarn fra Japan og har studert klassisk klaver både i Japan og i Stavanger. Hun har tatt masterstudiet ved Norges Musikkhøgskole og jobber nå som organist i Voksen menighet i Oslo, noe hun beskriver som en drømmejobb. Variasjonen i alt fra planlegging av gudstjenester, bryllup og begravelser til rollen som kordirigent, bandmedlem og musikalsk leder, tiltaler henne. Å bruke musikken som en del av en større sammenheng, kjennes meningsfullt. I tillegg forsøker hun å jobbe noe som frilanser også – både som solist, akkompagnatør og i ulike ensembler.
BEGYNTE I BARNEHAGEN
– Hva var det som gjorde at du begynte å spille piano?
– De hadde piano i barnehagen i Japan. I friminuttene stilte vi oss opp på rekke og rad for å få muligheten til å spille. Flere av barna var allerede i gang med
pianoundervisning og spilte gjerne også med to hender. Vi andre brukte bare den ene. Etterpå fikk vi en lapp med motiverende ord fra en av lærerne. Det kunne for eksempel stå at du spilte veldig fint eller at du lagde en nydelig melodi eller noe i den duren. Akkurat det var veldig motiverende, og jeg ville gjerne bli som de som spilte med to hender.
Men Maria måtte vente. Foreldrene var ikke klar for å sette henne på pianokrakken ennå. For dem var det viktigere at hun skulle være ute, leke og utfolde seg.
– Som vi nordmenn tenker, smiler Maria, som fikk lov til å starte med piano da hun var syv. En dame i menigheten var pianopedagog. Nå, når Maria selv har tatt pedagogikk ved musikkhøgskolen i Oslo, forstår hun hvor dyktig læreren hennes faktisk var.
VELDIG GLAD I JAPAN
– Jeg skjønte det ikke da, men nå ser jeg hvilken pedagogisk teft og kompetanse hun
LEDER: Maria Kessel
Hynnekleiv er ansvarlig for det musikalske under jubileumsarrangementet. Foto: Reiner Schaufler
hadde, sier Maria, som er glad foreldrene rådførte seg med pianopedagogen i forhold til kjøp av instrument. De hadde nemlig tenkt å kjøpe et elektrisk piano, men pianopedagogen anbefalte et akustisk instrument.
– Takk og pris! De kjøpte et brukt Yamahapiano istedenfor, et instrument de fortsatt har, smiler hun.
Maria har bodd i Japan i til sammen ti år – ikke sammenhengende, men litt til og fra. – Vi flyttet til Norge da jeg var ti, og da jeg var 16-17 år dro jeg tilbake – som utvekslingsstudent. Jeg savnet Japan.
Noen år etter det igjen, var hun tilbake, da som musikkstudent ved et universitet like utenfor Tokyo.
Hun er takknemlig for oppveksten i Japan og for den musikalske oppdragelsen den har gitt henne. Først med pianoet i barnehagen og også på barneskolen, der de lærte å spille både munnspill, blokkfløyte og harmonika – og også lærte noter. Pianoundervisningen
betydde selvsagt mye, men også pappa Haakon Kessel, som spilte gitar. – Vi sang mye sammen, minnes hun. Foreldrene fraktet pianoet med båt til Norge. Akkurat på det tidspunktet var ikke Maria supermotivert for å fortsette, men dette gjorde at hun ikke kunne slutte. På kulturskolen i Sola kommune i Rogaland, der de bosatte seg, var det fullt, men hun fikk begynne hos organisten i Sola kirke, Ghislain Gourvennec. Hos ham spilte hun både orgel og cembalo i tillegg til klaver. Etter et par år sa han at hun måtte velge. Det ble klaveret.
PÅ JAPANSK «IDOL»
Maria har også alltid sunget, noe som brakte henne til sangkonkurransen «Nodojiman» da hun var i Japan som musikkstudent i begynnelsen av 20-årene. –Det er et slags japansk «Idol». Jeg var med i «Nodojiman the World», der konseptet er at utlendinger synger japanske poplåter.
KONSERTPIANIST: Eksamenskonsert ved
Norges Musikkhøgskole. Foto: Vasyl Bendas
JAPANSTUDENT: Maria studerte ved Senzoku Gakuen College of Music i Kawasaki. Foto: Harada Yoji
SANGKONKURRANSE: I bunad deltok Maria i sangkonkurransen
Programmet er kjempepopulært og har mange millioner seere, forteller hun. Tre nordmenn hadde vært med i samme konkurranse før henne, blant dem han som skulle bli hennes ektemann, Tore Kessel Hynnekleiv.
–Han var med i 2014. Jeg var i Japan, da som utvekslingsstudent, og satt hjemme hos vertsfamilien min og så på. Den gang visste jeg ikke at det skulle bli oss to. Hun smiler og forteller at både ektemannen og de to andre nordmennene som var med i konkurransen står på
jubileumsprogrammet for Japan-kvelden. –Man lever bare én gang, tenkte jeg da jeg sendte inn filmen av meg selv. En helt surrealistisk opplevelse var det. Kjempegøy og helt crazy på samme tid. Nei, jeg vant ikke. Men det var utrolig spennende og lærerikt å være med på.
MUSIKALSK BROBYGGING
Japansken holder hun ved like gjennom å se, eller rettere sagt, la japanske filmer og serier på Netflix surre i bakgrunnen mens hun gjør andre ting.
–Blir jeg skikkelig sint, går jeg over på japansk, sier hun og ler. Ektefellen, Tore Kessel Hynnekleiv, som er prest, er også misjonærbarn fra Japan, men har ikke på samme måte holdt språket ved like. På jubileumsfesten kommer hun til å øve inn litt japansk repertoar og planlegger også å blande noe med norsk musikk.
–Musikalsk brobygging! Mye japansk folkemusikk minner om den norske og omvendt – mye kvinter og kvarter. Jeg gleder meg. Dette blir stas.
Nodojiman the World på japansk TV.
ORGANIST: Fra innsettelsen i Voksen kirke. Foto: Tore Kessel Hynnekleiv
SØSKEN: Maria er trilling – her i barnehagen i Japan (f.v.): Tomas, Maria og Bjørn. Foto: Terese Bue Kessel
SAMMEN I BØNN FOR JAPAN
Fedredyrkelse
Fru Sato knelte foran butsudan’en, hjemmets buddhistalter. Hun tente røkelsen, ringte med en bjelle og ba for sin familie. Så snudde hun seg mot bildet av sin avdøde mor for å oppdatere henne om barnebarnas situasjon.
Familiealtere har tradisjonelt vært selve senteret for religiøse ritualer i japanske hjem.
Japanernes forhold til forfedrene er komplekst og variert. Mange ønsker å uttrykke takk og respekt, eller å kommunisere med noen de elsker. De ber sine forfedre om hjelp eller ber for de avdødes sjeler. Forholdet blir oftest forstått som gjensidig: De levende hjelper de døde, og de døde hjelper de levende.
Noen japanere tror at butsudan’en og ritualene på gravene er hellige. For andre er de sosiale aspektene viktigere enn de religiøse. En japansk pastor forklarer for eksempel at hans mors plassering av en kopp kaffe foran et fotografi av hennes avdøde ektemann først og fremst er et uttrykk for dyp sorg.
Det er nødvendig for kristne å skille mellom sosiale og religiøse elementer.
Mange søkende ønsker å vite hvor deres avdøde familiemedlemmer er. Det er viktig at kirkene svarer gjennomtenkt på slike vanskelige spørsmål og finner passende bibelske måter å vise respekt for de avdøde på.
Bønn
> BE om at pastorer kan svare med visdom og medfølelse på de søkendes spørsmål.
> BE om frihet og fred i Kristus for de som kjenner seg bundet av frykt og forpliktelse i forhold til forfedrene.
> BE om at de kristne kan finne passende måter å minnes de døde på og ta godt vare på deres graver.
De frivillige i Nms
NAVN: Arna Østnor
BOSTED: Oslo
ALDER: 83 år
YRKE: YRKE: Pensjonist, tidligere lektor i videregående skole
TEKST | Martin Eikeland
NMS må bidra til å bygge ned fordommer
1. HVILKE VERV HAR DU I NMS?
Jeg har vært med i NMS hele livet. Det første tillitsvervet jeg hadde, var da jeg som tiåring ble valgt til nestleder i barneforeningen på Syltern i Brønnøy menighet. Senere har jeg hatt mange verv, blant annet som medlem av områdeutvalg og regionråd. Akkurat nå er jeg leder for julemessekomiteen for NMS i Oslo, medlem i misjonsrådet i Nordberg menighet og også medlem i en misjonsforening.
2. HVORFOR ER DU ENGASJERT I NMS?
Jeg er med i ulike NMS-sammenhenger fordi jeg synes organisasjonen gjør en viktig jobb med å dele evangeliet om Jesus Kristus og bidra til større rettferdighet i verden. Dessuten setter jeg stor pris på at NMS legger vekt på at arbeidet skjer i nært samarbeid med de lokale kirkene – der slike finnes.
3. HVA BØR NMS SATSE PÅ FRAMOVER?
I tillegg til det gode som NMS allerede gjør, bør arbeidet med å bygge ned fordommer mot kristen misjon hos mange her i Norge prioriteres. Slik kan flere menigheter sette misjonsarbeid høyere. På den måten kan norske menigheter se på seg selv som en del av den verdensvide kirke, med de forpliktelser som det innebærer.
Historisk dykk: 1889-1920
EIGE LARS DAHLE-ROM
Lars Dahle har fått eit eige rom på biblioteket på VID Stavanger. Her står rundt 1000 av hans over 5000 bøker utstilt, medan resten ligg i arkivet. Han hadde eit stort interessefelt, og her er bøker innan sjangrane teologi, språk, kultur og natur. Lars Dahle las og brukte bøkene, og har gjort eigne notat i fleire av dei. Men han var også ein boksamlar, og den eldste boka er frå 1531.
Høvding og redaktør
Lars Dahle er ein person som har sett djupe spor i NMS. Han var ein svært aktiv og intelligent mann og markerte seg på fleire område.
Idenne saka skal vi sjå mest på hans redaktørgjerning i Misjonstidende frå 1889 til 1920, men vi må starte noko tidlegare:
MISJONÆR MED STOR M
Etter å ha studert teologi, språk og misjonsorganisering, reiste Dahle til Madagaskar i 1870. Då hadde han blitt ordinert av Hans P. S. Schreuder i Zululand, dagens Sør-Afrika. Schreuder gav han i oppgåve å starte ein presteskule. Men han gjorde også ein imponerande arbeidsinnsats på andre område, mellom anna med å utarbeide administrasjonsordning for misjonærane, bibelomsetjing, var tilsynsmann, dreiv med undervisning og forkynning, skreiv artiklar og bøker om språk og teologi og dreiv forsking på både språk og natur. Han blei internasjonalt kjent for dette arbeidet og blei medlem av fleire vitskapsakademi. I tillegg blei han utnemnt til riddar av St. Olavs orden i 1895.
Dahle fekk malaria på Madagaskar, noko som sette han sterkt tilbake. Dette var medverkande til at han reiste tilbake til Noreg med misjonsskipet «Paulus» i september 1887. Over eit halvt år etter, i mai 1888, la skipet til kai i Stavanger. I januar 1889 gjekk Lars Dahle inn i stillinga som sekretær (frå 1916 generalsekretær) i NMS. Denne stillinga hadde han i ikkje mindre enn 31 år, til 31. mars 1920. Perioden bestod av vekst, demokratiutvikling og kvinners stemmerett, for å nemne noko. Samstundes var Dahle også lærar på Misjonshøgskulen.
INNSKRUMPING
Dei fleste ville nok sett på det å bli generalsekretær som ei forfremjing, men det gjorde ikkje Dahle. Han betrakta det som ei forflytting frå hans eigentlege misjonsgjerning, ei endring tvungen fram av hans sviktande helse. Han skriv i sjølvbiografien sin «Tilbakeblik paa mit liv og særlig paa mit missionsliv» (utgitt
i 1922), at han tenkte «Jeg har været en missionær, men er nu skrumpet ind til en sekretær».
Han såg føre seg at det kun ville bli tørt kontorarbeid framover.
Til rolla som sekretær låg det også å vere redaktør av Misjonstidende. Som språkmektig forfattar var nok arbeidet i seg sjølv noko som låg lett for han, men det var ikkje dermed sagt ei oppgåve han tok lett på. Heller tvert om.
REDAKTØRARBEIDET
Dahle hadde klare tankar om Misjonstidende si rolle. For det første skulle det vere eit organ som underretta lesarane om «vor missions hele gang», nærmast på ein slik måte at lesarane sjølv kunne ha overteke leiinga av organisasjonen. Bladet skulle gi eit sant og påliteleg bilete av heile drifta. For det andre skulle Misjonstidende gi misjonsvennane i Noreg anledning til å følge misjonærane og deira gjerningar,
MED FAMILIEN: Lars Dahle fekk ti barn, åtte jenter og to gutar. Fotograf og årstal ukjent
TEKST | Siv H. Undheim
slik at dei kunne ta dei med i sine forbøner. Han ønska å få fram både det som gjekk bra, men også det «som slet ikke er lyst og opmuntrende».
Det var grunnleggande viktig å få ut informasjon om arbeidet for å halde oppe misjonsgløden blant fotfolket. Samtidig ønska Dahle å vere i kontakt med lesarane av bladet, dei gode misjonsvennene rundt om i landet.
GOD FORMIDLAR
Han gjorde arbeidet aleine dei 14 første åra, men fekk etter kvart ein assisterande sekretær, som blei medredaktør. Dahle skriv i sin sjølvbiografi at etter at det kom ein medredaktør, var det i hovudsak denne som gjorde «det almindelige redaktionsarbeide», men generalsekretæren stod som hovudredaktør.
Ifølgje ein av medredaktørane, pastor Andreas Riis, formidla Dahle både i tale og tekst på ein enkel og forståeleg måte,
«velgjørende fri for tåket og utydelig tale». Som misjonær på Madagaskar hadde han levert store mengder stoff til Misjonstidende. Og som redaktør skreiv han også mykje. Både generell informasjon om organisasjonen, årsoversikter, oppfordringar til økonomisk støtte og minneord over misjonærar, for å nemne noko. Men han skreiv også utførlege forteljingar frå misjonsmarkene då han etter kvart reiste på ulike turar utanlands i embets medfør.
TAKK OG FORLATING
I sin siste leiar skriv han ei helsing til lesarane, der han ser tilbake på si gjerning. Han skriv at han har mykje å takke for, som forbøn og kjærleik, men også mykje å be om forlating for. Han syntest han burde ha utretta meir, og ber om at lesarane må unnskylde hans mangelfulle virke. Dahle fell også ein dom over redaktørarbeidet i sjølvbiografien sin, og her skriv han at
han berre delvis nådde måla med bladet og at det skuldast tre ting. Dels hans ufullkomenskap som redaktør, dels mangel på tid, og dels mangel på plass i bladet. Han avsluttar sjølvbiografien sin med desse orda: «Og Gud velsigne rikeligen Det Norske Missionsselskap og alle dets arbeidere hjemme og ute nu og i fremtiden for sit navns skyld!»
HØVDINGEN
Då han gjekk av med pensjon i 1920, 77 år gamal, hadde han arbeidd i NMS i 50 år. Hans store innverknad på organisasjonen og misjonsarbeidet er vanskeleg å måle, og både i si samtid og etter han døydde i 1925, blei han ofte kalla «Høvdingen» på grunn av sin framståande rolle og betydelege innsats.
Kjelder: Nasjonalbiblioteket, snl.no, Kristin Fjelde Tjelle og Nina Sundnes Drønen, begge tilsette ved VID Stavanger.
BIBLIOTEK: Lars Dahle donerte si omfattande boksamling til det som den gongen var Misjonsskolen. I 2024 fekk han sitt eige rom på biblioteket. Foto: Siv H. Undheim
Studenter får unik praksis gjennom NMS
Studentene
Johanne Kjenes fra Seim i Nord-Hordaland og Mats Ole Hessen fra Ammerud i Oslo har denne våren bodd i Ngaoundéré i Kamerun.
TEKST & FOTO | Else Storaas Vatne
Begge er studenter ved VID vitenskapelege høyskole. Johanne som vernepleierstudent ved VID Stavanger og Mats Ole som sosionomstudent ved VID Diakonhjemmet.
Ngaoundéré er ikke en destinasjon for turister. Kulturen oppleves derfor som mer ekte afrikansk, noe som de begge beskriver som spennende og lærerikt.
FORSKJELLIG PRAKSIS
Johanne og Mats Ole har hatt helt forskjellige typer praksis, men har likevel gjort seg mange av de samme erfaringene.
Johanne har vært på en barneskole for døve og på to barnehjem, mens Mats Ole i all hovedsak har hatt praksis ved sosialkontoret på to av sykehusene i byen. Han har også vært på et senter for gatebarn.
Fra sin oppvekst i Groruddalen har han mange venner fra innvandrerfamilier. Nå har han selv kjent på kroppen hvordan vennenes foreldre må ha hatt det som nye i Norge.
VERDIFULL ERFARING
– Jeg har opplevd å være innvandrer i fire måneder, noe som vil være nyttig for meg i en framtidig jobb og i et flerkulturelt Oslo, nemlig det å ikke forstå språket og være helt på siden av de kulturelle kodene. Månedene her har gitt meg verdifull kulturell kompetanse, noe som også blir fint å ha på CV-en, sier han.
Ulike måter å kommunisere på når man ikke kan språket, er noe Johanne har lært mye av. På praksisstedene hun har vært har det har gått i døvespråk eller fransk, og hun, som utelukkende snakker engelsk, har måttet finne alternative måter å kommunisere på, noe som har vært lærerikt.
ÅPENHET VIKTIG
Ja, Johanne har virkelig fått pushet egne grenser i løpet av oppholdet i Afrika. Hun beskriver seg som introvert, så det å bo og leve sammen med andre 24 timer i
døgnet har ikke bare vært lett, men de har snakket godt sammen i huset og tatt opp ting underveis. Videre var hun spent på hvordan det skulle gå med språket. Fransk kunne hun overhodet ikke, og hun følte seg
PRAKSIS: Johanne i praksis på barnehjemmet.
PAUSE: Studentene Johanne og
I løpet av månedene her har jeg vokst som menneske og blitt tryggere i meg selv både personlig og faglig.
Johanne Kjenes, vernepleierstudent
Mari har pause under et mangotre.
usikker i engelsk, men det har også gått bra. I praksisperioden inngår franskkurs, og ved å lytte og snakke med den fransken en kan, har det funket. Det er i grunnen utrolig hva en får til bare en er positivt innstilt og åpen
for å lære noe nytt!
– I løpet av månedene her har jeg vokst som menneske og blitt tryggere i meg selv både personlig og faglig. Og jeg har lært mye om kulturen her, spesielt med hensyn til oppdragelse av barn, som er totalt forskjellig fra Norge.
BRUKER SLAG
Et eksempel på hvordan hun og de andre norske studentene har bidratt, er at de har stilt spørsmål ved bruk av slag, noe som er veldig vanlig – enten at foreldrene slår med håndflaten eller en pinne. Barna på barnehjemmet tisser gjerne på seg, også de som er 5-6 år gamle. Reaksjonen da er å straffe dem, mens vi norske forsøker å forstå. Tissingen kan være et signal om at barnet ønsker oppmerksomhet – et rop om hjelp. – Vi gir dem derfor kjærlighet ved å ta dem inntil oss og kose med dem, lenge. Og vi har tid. Når vi reiser, er det ikke så mange på barnehjemmet som kan gjøre det samme. Vi har derfor tatt initiativ til refleksjonsgrupper sammen med de eldste barna på 12-14 år og bestyreren på barnehjemmet, hvor vi har reflektert rundt dette med å gi kjærlighet istedenfor straff. Vi har allerede sett en endring hos bestyreren. Det har blitt færre slag i løpet av månedene vi har vært her. Så det nytter! forteller de.
GODE HVERDAGSØYEBLIKK
Fra praksisperioden i Ngaoundéré tar Johanne med seg mange gode hverdagsøyeblikk, kos på fanget med småbarn som kaller henne mamma og hyggelige spillekvelder med de andre studentene og lokale ungdommer som de ble kjent med. En av de siste dagene i praksisen inviterte Johanne og medstudent Mari barna fra barnehjemmet hjem til seg på senteret der de bodde. Det ble en formiddag Johanne aldri vil glemme. Alle barna strålte av glede, de fikk spise seg mette på noe annet enn det de vanligvis spiser, de så film og lekte i andre omgivelser. 10 barn fra 1 – 12 år, lykkelige og takknemlige.
FÅR IKKE BEHANDLING
Mats Ole har virkelig jobbet med å komme inn i kulturen og forstå de kulturelle kodene, noe som har vært krevende og til tider også slitsomt og frustrerende. Det absolutt mest utfordrende for ham har vært å være vitne til at mennesker bare må dø fordi familien ikke har penger til å betale behandlingen på sykehuset. På sosialkontoret ved det regionale sykehuset er det en ordning for å hjelpe disse. Prioriterte grupper er pasienter med funksjonshemming, foreldreløse barn og ubemidlede. Problemet er bare at det veldig sjelden bevilges penger fordi sykehuset strever økonomisk. Ledelsen må
Ønsker du, eller noen du kjenner, å bli utvekslingsstudent? Sjekk ut nms.no/exchange eller bruk QR-koden.
prioritere knallhardt, noe som resulterer i at mennesker dør.
Praksisen på det lutherske sykehuset var en bedre opplevelse for Mats Ole. Der er det et velfungerende sosialkontor med god ledelse og budsjett. Fattige pasienter uten pårørende er målgruppen. Det er klare retningslinjer for hvem som kan få støtte og hva de kan få støtte til. Mats Ole har sammen med sosialarbeider møtt pasienter og vurdert deres behov for hjelp. Det var godt å erfare. Og grunnen til at det fungerer er mye takket være innsamlede midler fra NMS øremerket «Fond til fattige pasienter».
ILDSJELER
Noe annet som Mats Ole også har sett på nært hold og som har imponert ham, er
hvordan enkeltpersoner bidrar til å gjøre hverdagen bedre for andre. Han nevner en mann som helt på eget initiativ og uten faste støttespillere, etablerte et senter for gatebarn. Videre har han på sykehuset sett sykepleiere som av egen lomme betaler utstyr til behandling. Mats Ole konstaterer at til tross for manglende ressurser, skjer det mye positivt takket være slike ildsjeler.
TAKKNEMLIG
Både Johanne og Mats Ole er takknemlige for praksisperioden. Johanne er takknemlig for en annerledes og fin praksisperiode hvor hun virkelig fikk oppleve Afrika på nært hold! Mats Ole framhever den store gjestfriheten han har opplevd og at det har vært så lett å bli kjent med folk.
– Jeg har hatt mange gode og verdifulle samtaler. Det er gode minner som jeg vil ta med meg hjem, sier Mats Ole som har fått mange lokale venner i Kamerun i løpet av praksisoppholdet.
På grunn av sikkerhetssituasjonen i Kamerun og restriksjoner i reiseråd fra Utenriksdepartementet, vil det dessverre ikke være ordinær studentutveksling til landet høsten 2025. Men i november skal en gruppe teologistudenter fra VID Stavanger ha praksis i Ngaoundéré, der situasjonen er trygg og stabil.
NMS har tett kontakt med ambassade og konsulat vedrørende sikkerheten, og håper at studentutvekslingen kan gjenopptas på et senere tidspunkt.
PRAKSIS: Studentene fra VID i Kamerun våren 2025 (f.v.): Henriette Refsdal, Carla Isabel, Mats Ole Hessen, Johanne Kjenes og Mari Amdal.
SOSIALKONTORET: Tolken Campbell, Mats Ole og ass. studiekoordinator Arielle Audrey Djima.
Ryken de ferske bøker f ra NMS
Ryken de ferske bøker f ra NMS
De siste seksti årene har antallet kristne i Mekane
Yesus- kirken vokst f ra tjue tusen til tolv millioner!
De siste seksti årene har antallet kristne i Mekane
Norske misjonærer har, i samarbeid med andre, lagt ned en formidabel innsats i menighetsplanting og diakoni i Etiopia Hvordan kan den store veksten forklares?
Redaktør: Øyvind M. Eide
Pris: 349,-
Yesus- kirken vokst f ra tjue tusen til tolv millioner! Norske misjonærer har, i samarbeid med andre, lagt ned en formidabel innsats i menighetsplanting og diakoni i Etiopia Hvordan kan den store veksten forklares? Redaktør: Øyvind M. Eide
Pris: 349,-
Forfatteren Rolf Ekenes har bodd og arbeidet på Madagaskar i mange år Boka “Nåla i veggen” gir et rikt innblikk i et land i endringog et misjonsarbeid i bevegelse
Forfatteren Rolf Ekenes har bodd og arbeidet på Madagaskar i mange år Boka “Nåla i veggen” gir et rikt innblikk i et land i endringog et misjonsarbeid i bevegelse
Pris: 298,-
Pris: 298,-
I boka “Haugear v og hyrdespor ” presenterer forfatter Arild M. Bakke helt ny tt og hittil
I boka “Haugear v og hyrdespor ” presenterer forfatter Arild M. Bakke helt ny tt og hittil ukjent materiale om Hans Nielsen Hauge. Boka kommer i salg 15. september, men du kan forhåndsbestille per epost: info@nms.no.
ukjent materiale om Hans Nielsen Hauge Boka kommer i salg 15. september, men du kan forhåndsbestille per epost: info@nms.no.
Pris: 449,-
Pris: 449,-
på
På sidene 18-21 kan du lese korte årsrapporter for 2024 fra arbeidet i Norge.
Inntektene fra menigheter vokser
Inntektene fra norske menigheter fortsatte å øke i 2024. Samarbeidet mellom frivillige og ansatte i NMS trekkes fram som en suksessfaktor.
TEKST | Andreas Dirdal Kydland
– Veldig gledelig, er avdelingsleder Silje Sjøtveit i avdeling Frivillighets første reaksjon på utviklingen.
I 2024 gav menigheter i Den norske kirke 12,4 millioner kroner til NMS gjennom misjonsavtaler. Det er en økning på imponerende 1,4 millioner kroner fra 2023. Faktisk kom hver sjette innsamlede krone til NMS i 2024 gjennom misjonsavtaler.
BEVISST SATSING
– Bak tallene ligger det en bevisst satsing på oppfølging av misjonsavtaler, forklarer Sjøtveit.
De siste årene har avdeling Frivillighet rekruttert flere nye frivillige til å følge opp menigheter med misjonsavtale i tillegg til NMS-ansatte. Blant dem er flere tidligere misjonærer og prester.
SAMSPILL
Else Storaas Vatne jobber i dag som misjonskonsulent i NMS og er blant dem som til daglig jobber med oppfølging av avtalemenigheter.
– Etter en nedbemanningsrunde i 2017, da jeg jobbet som seksjonsleder, var spørsmålet hvordan vi skulle rekke over alle oppgavene med langt færre ansatte. Vi gjorde noen endringer i stillingsbeskrivelsene til de som var igjen. I tillegg hadde vi frivillige som jobbet med typiske kontoroppgaver. Vi spurte og inviterte
58 eksisterende misjonsavtaler ble fornyet
574 menigheter har misjonsavtale med NMS
2200 frivillige mottar nyhetsbrev fra avdeling Frivillighet
med flere av disse til å være med rundt oppfølgingen av de mange menighetene med misjonsavtale – og det har gitt gledelige resultater.
Per i dag bidrar 34 frivillige med oppfølging av menigheter fra sør til nord.
RESSURSER
Storaas Vatne trekker fram de mange ressursene NMS har tilgjengelig for menigheter med misjonsavtale. Blant annet sender NMS rykende fersk misjonsinformasjon fra utsendingene som nyhetsbrev flere ganger i året. – I tillegg deler vi tips og erfaringer med
hverandre – både ansatte og frivillige, forteller Bente Bjørseth, teamleder for misjonskonsulentene i NMS, og legger til at det årlig arrangeres to digitale møter mellom ansatte og frivillige som følger opp menigheter.
Satsingen har vært med på å holde misjonsengasjementet varmt i mange menigheter. Etter koronaårene 2020 og 2021 har inntektene fra menigheter med misjonsavtale vokst årlig. Et halvt år inn i 2025 ser utviklingen ut til å fortsette i samme spor.
GLEDELIG UTVIKLING: Grafen viser en flott utvikling over flere år. Årene 2020 og 2021 var i stor grad preget av koronarestriksjoner. Grafikk: Andreas Dirdal Kydland
På lokale hender
Alle leirstadene har blitt sjølvstendige foreiningar. Det har stort sett vore positivt, med god utvikling, sjølv om noko ikkje har gått som ein kunne ønske.
TEKST | Siv H. Undheim
– 2024 var eit år med mykje aktivitet på leirstadene. Alle leirstader driftast no av lokale foreiningsstyre, og det har ført til større eigarskap, vekst i resultat og at mange har teke tak i nødvendige oppgraderingar, fortel Nils Endre Eikeland, regionkoordinator i Stavanger. Han er i tillegg kontaktperson og brubygger til leirstadene. – Det er kjekt å sjå at dei får frivillige som ønsker å bidra og at dei får til ei drift med overskot som går tilbake til leirstaden. Eg har inntrykk av at mange har landa i denne modellen, held han fram.
SAMARBEID OG FELLESSKAP
LEIARAR PÅ KONFIRMANTLEIR: Denne gjengen var leiarar på konfirmantleir på Tømmerneset i 2024. Leirstaden ligg ved Finnfjordvatnet, to mil frå Finnsnes. Foto: Kjersti Hereid Rasmussen
Nils Endre Eikeland, regionkoordinator og brubygger til leirstadene
For å lette drifta, har leirstadene tilbod om å nytte seg av ein samarbeidsavtale om bruk av visse tenester i NMS, for eksempel lønn, økonomi, personell og innsamling, mot å forplikte seg på å fremje organisasjonen. Eit høgdepunkt for året var ei samling med representantar frå alle leirstadene. Samlinga gjekk føre seg over tre dagar i mars, ein dag på NMS’ hovudkontor i Stavanger og to dagar på leirstaden Furutangen.
– På samlinga fekk deltakarane innføring i og gjennomgang av samarbeidsavtalen, kva den inneber av ressursar som leirstadene kan nytte, og informasjon om dei ulike avdelingane i NMS. Men like viktig var det å møtast for å bli kjent, dele erfaringar og få fellesskap. Vi fekk gode tilbakemeldingar på at det var ei nyttig samling, og vi ønsker å gjere det igjen, kanskje annakvart år. Det er godt å av og til løfte blikket frå kvardagen og sjå at ein står saman med andre og er eit stort fellesskap, ivrar koordinatoren.
Han har også lagt opp til digitale møte om aktuelle tema, der leiarane på leirstadene kan diskutere felles utfordringar og gleder.
GLEDER OG SORGER
Særleg gledeleg er det å sjå at leirstader som går godt står i solidaritet med dei andre, meiner Eikeland. For eksempel
har leirstaden Havglimt, som hadde eit kjempegodt år, valt å bruke overskotet på å dekke utgiftene til hans 20 prosent stilling i 2025, i staden for at pengane går tilbake til leirstaden. Dette fordi dei har tru på at rolla betyr ein forskjell.
– Det mest nedslåande var at leirstaden Stenbekk blei lagt ned ved årsskiftet, etter fleire år med underskot. Men nokre eldsjeler har danna eit interimsstyre, som jobbar med å finne ein modell for korleis dei kan drive leirstaden på ein berekraftig måte, basert på frivillige, fortel han, og håpar det skal leggje seg til rette.
VEGEN VIDARE
– Framover blir arbeidet å styrke leirstadene på ulike vis, alt etter kva det er behov for. Vårt felles mål for alle leirstadene er å drive med leir gjennom NMSU og Den norske kyrkja, og dele trua på Jesus for framtidige generasjonar, i tillegg til å supplere tilboda med kommersiell drift, avsluttar Eikeland.
–
Eit godt år!
2024 blei eit godt
økonomisk år for NMS Gjenbruk. Resultatet blei på heile 47 479 666 kroner, noko som tilsvarar 45 prosent av omsetjinga.
TEKST | Siv H. Undheim
Dagleg leiar i NMS Gjenbruk, Siri Lindtveit, oppsummerer: – Som tala viser, blei 2024 eit godt år økonomisk. Vi er også veldig stolte av at vi framleis er største gjenbrukskjede når det gjeld talet på butikkar. Gjenbruksbransjen er jo generelt i sterk framgang, og mange aktørar vil vere med på «gjenbrukseventyret», seier Lindtveit.
Per 31. desember hadde NMS Gjenbruk 52 butikkar, i tillegg til Knausen Lysstøyperi.
MOTIVERTE FRIVILLIGE
– Våre frivillige gjer ein uvurderleg innsats. Vi har hatt auke i talet på frivillige, noko vi er svært glade for. I oktober hadde vi ei oppteljing, og heile 2.355 personar er frivillige i NMS Gjenbruk, 64 fleire enn året før. Å ha nok frivillige, er noko vi må ha fokus på heile tida. Og vi får stadig tilbakemeldingar om kor viktig det er å ha eit fellesskap og å bli rekna med, fortel den daglege leiaren.
I tillegg til å arbeide for å ha nok frivillige, er tilgang på varer sentralt for butikkane. Her er det stadig utvikling, og ei av varegruppene som auka, var klede. Fleire av butikkane utvida kledeavdelinga eller starta med sal av klede i 2024.
INTERESSE: Det yrte av besøkande på standen til NMS Gjenbruk på Fæbrikstad. Foto: Katrine Pensgård
FRIVILLIGE: To av NMS Gjenbruk sine viktige frivillige, Ruth Johnsen og Marit Lauritsen, bak kassa i NMS Gjenbruk Kristiansand. Foto: Katrine Pensgård
SAREPTAPRISEN: NMS Gjenbruk fekk Sareptaprisen i 2024. Siri Lindtveit takkar Kåre Rønningen i Knif. Foto: Trond Hjorteland
TRANSPORTØRAR: To gonger i året køyrer brørne Reinert og Johan Vassbø lysstumpar frå butikkane i sør til Knausen
Lysstøyperi og tek med lys og tennbrikker på returen.
Foto: Katrine Pensgård
HØGDEPUNKT
Knausen Lysstøyperi fekk NMS sin Frivillighetspris i 2024. Denne blir delt ut kvart år i juni av ein NMS-jury og består av ei flott glaskule og 10 000 kroner. – Veldig kjekt at arbeidet på Knausen blei anerkjent på denne måten, meiner gjenbruksleiaren.
I september deltok NMS Gjenbruk med stand på Fæbrikstad, ei stor gjenbruksmesse i Vikingskipet på Hamar. Både tilsette og frivillige bidrog til at dette blei stor suksess, både med tanke på sal og reklame for kjeda. – Og i november fekk NMS Gjenbruk Sareptaprisen for 2024. Det var skikkeleg stas! Den fekk vi på grunn av den frivillige innsatsen og det berekraftige arbeidet, som fremjar miljøvennlege val og sosial inkludering, smiler Lindtveit, og seier at det står i statuttane at Sareptaprisen blir delt ut til ein aktør «som i sitt verdiskapingsarbeid har fått mye ut av lite». Prisen var på 150.000,- og eit kunstverk av kunstnaren
Per Fronth.
FRAMOVER
– Vi held på med strategiarbeid og tiltak for å sette strategien i verk. Dette skal vi jobbe med framover, og det blir interessant å følgje, avsluttar ho.
Gratis frakt og rask levering!
Her kan du bestille gaver, eller kanskje du finner noe til deg selv! nmsnettbutikk.no
VI SPILLER PÅ FLERE STRENGER
82 % av befolkningen i Laos mangler tilgang på rent vann!
Vil du gå for vann til Laos i september?
Hvis du, eller en sponsor du skaffer, gir 1 øre per skritt du går, blir 100 millioner skritt til 1 MILLION KRONER
100 millioner SKRITT kan bli 1 MILLION kroner som blir rent vann til 3 LANDSBYER i Laos
Send kodeord LAOS til 2002 for å melde deg på WALK FOR LIVING WATER
Skann QR-koden og les mer
Beina dine kan gi vann til tusenvis!
Vil du gi en gave til arbeidet med vann og skole i Laos? til 797188 eller bruk kontonummer 82200285057
(Illustrasjonsbilde).
Fotograf:
Marit
Mjølsneset.
TEMA | Laos
Det første vannanlegget med støtte fra NMS ble bygd i 2004. Senere har 50 nye anlegg og 26 skoler blitt bygd gjennom et samarbeid mellom lokale myndigheter, Den evangeliske kirken i Laos og NMS.
Foto: Steinar Kristiansen
Landet med de tusen åser
Hvordan ser livet i Laos ut fra landeveien? Bli med Misjonstidendes utsendte på kjøretur gjennom grønne dalfører og små landsbyer, der livet leves jordnært og enkelt.
Det ble kveld og morgen femte dag på turen til Laos. Jeg registrerer at hanen har tatt en hvil for dagen og at solen allerede en times tid har beveget seg over horisonten når klokka slår halv åtte. Sola lyser jevnt tolv timer hele året i Laos, men oppgang og nedgang varierer med rundt én time mellom årstidene.
Vi har en lang dag i minibuss foran oss. Jeg reiser sammen med en gruppe turister fra Norge. 265 kilometer forventes tilbakelagt i løpet av en 9,5 timers strabasiøs transportetappe. En bonde i Gudbrandsdalen ville kalt det en tofelts kjerrevei. Her tituleres den hovedvei. Til sammenligning ville en slik kjøretur i
Norge tatt rundt tre timer på europavei. Høysesongen for turister varer fra august til april. Turismen har ennå ikke kommet skikkelig i gang etter koronapandemien. Den norske gruppen er et velkomment syn for en lokal reiselivsbransje som fortsatt venter på bedre tider.
HULLETE VEIER MOT FJELLENE
Turen med 14-seteren fra Luang Prabang går først sørover et stykke langs Nam Khan-elva, før veien tar oss østover mot Phonsavan i Xiengkhouang-provinsen. I regntiden, fra mai til oktober, ville denne reisen vært tilnærmet umulig, men nå, i slutten av november, har veiene i stor grad
TEKST OG FOTO | Steinar Kristiansen
TRANSPORT:
UTFORDRENDE: Veistandarden er særlig utfordrende etter kraftig nedbør.
tørket opp. Planen var egentlig å fly, men flyplassen er stengt grunnet renovering.
Vi har en humpete sightseeing i vente, på delvis asfalterte veier. Sjåførene mestrer slalåmkjøring til fingerspissene. Det er de avhengig av, all den tid veiene tidvis er hullete eller lappet med opphøyde flekker av asfalt.
NORSKE SPOR
Ved et elveløp i Xiang Ngeun skimtes en kraftstasjon. Myndighetene har et uttalt mål om å øke strømproduksjonen fra de mange elvene. I innlandet er det en enklere sak, men ved de kraftige fallene langs grenseelva Mekong byr utbygging raskt på konflikter med nabolandene. I nordvest danner floden en kort grense mot Myanmar, i sørøst delvis mot Kambodsja, mens den lengste vanngrensen deles med Thailand.
Laotene regner seg som slektninger av naboene i vest. Språkene ligner, og de fleste laoter ser på thailandsk TV.
Norske spor finnes i fjellandet Laos. Firmaer fra Norge, som Norconsult, har vært involvert i byggingen av flere vannkraftverk i området. Kirkens Nødhjelp hadde lenge regionkontor i Vientiane. Norsk Folkehjelp har også hatt en sterk tilstedeværelse siden 1997, i arbeidet med å fjerne landminer.
Gruppen med 14 nordmenn er romslig fordelt i de to bussene. Jeg har okkupert observasjonsposten på bakerste rekke. Lenger fremme sitter guide og tidligere misjonær Eivind Hauglid. Han deler villig av sin mangeårige og rikholdige kunnskap om land og kultur.
NABOLANDET THAILAND
Hauglid var første gang i Laos i 2002. Evjedølen er utdannet prest, men har aldri praktisert yrket i Norge. Det er et asiatisk hjørne av verden som kjennes lagt på hjertet hans.
Født i 1956, vokste han opp i en kristen tradisjon hvor predikanter trakterte hjembygda i Setesdalen. På barne- og ungdomsleirer vokste det tidlig frem et åndelig kall til å reise ut med evangeliet. Veien gikk via Misjonshøgskolen i Stavanger. Viljen til å reise hvor som helst lå som en from, men ektefølt overbevisning. Vise menn ved skoleledelsen snappet opp ønsket om Thailand som arbeidsfelt. En prøvetur i juni 1979 forsterket
Mekongelven har hatt en sentral plass i Laos’ historie, som livsnerve og transportåre.
motivasjonen til videre studier. At jevngamle Alfhild Steinsbø fra Bømlo, som han fikk et godt øye til, hadde tanker om å reise ut, gjorde valget om livsvei enda tydeligere. Syv norske misjonærer ønsket det unge ekteparet velkommen da de ankom sitt nye hjemland like før nyttår 1982. Ett år med språkskole ventet, hvor ti moduler måtte bestås trappevis for å fullføre kurset. Det var med stolthet han som voksen nordmann kunne smykke seg med eksamen i thai, på sjetteklassenivå. Med praksis i både hverdagslig tale og teologisk praksis lærte Hauglid seg raskt det nødvendige for å mestre lokale forhold.
Det hadde vært mer krevende for de første pionerene for norsk misjon i
Thailand. Trønderen Eli Årsheim og hennes ektemann Emil etablerte med streben de to første gudstjenesteplassene. Eli er blitt kjent i kristen sammenheng for sitt sitat «Om dagen gikk vi gatelangs og svetta. Om kvelden satt vi og gråt og ba.» Arbeidet gikk sakte fremover i Thailand, men i Laos var kampen enda tyngre.
VANN OG SKOLER
Det var en fattig befolkning som møtte norske og vestlige organisasjoner i Laos. Det var særlig behov for vannanlegg. Fikk man dette på plass, løste man flere problemer. Barna, og til dels også kvinnene, kunne få tid frigjort tid til andre formål, inkludert en skolegang som fortsatt var under oppbygging.
Det første vannanlegget ble bygget i 2004. Senere er det blitt bygget 50 vannanlegg og 26 skoler, og flere er under planlegging. Disse prosjektene kom i stand som et samarbeid mellom lokale myndigheter, Den evangeliske kirken i Laos og NMS. Hauglid forteller om store behov, mange av dem umettede også i dag.
Landskapet er kupert, med grønnkledde sukkertopper. Støvet piskes tidvis opp når vår Toyota Hiace kjører og legger seg som et belegg i neseborene.
Livet i åsene og dalene i Laos, sett fra en humpete minibusstur, gir perspektiv. Det minner oss om hvor ulikt vi lever på hver vår del av kloden – skapt med samme verdi, men med ulikt utgangspunkt.
BYBILDE: Den gamle hovedstaden i Laos, Luang Prabang.
GUIDE: Eivind Hauglid var første gang i Laos i 2002.
ENKELT: Levestandarden kan enkelte steder oppleves å ligge langt bak vår.
VANN: Med vann i rør kan barn leke og gå på skole istedenfor å måtte hente vann.
Forveksler klasebomber med leker
Nær 50 mennesker dør fortsatt hvert år som følge av en krig som ble avsluttet for 50 år siden. Store mengder udetonerte sprenglegemer venter på at barn skal plukke dem opp og leke med det de tror er små jernballer, men som i virkeligheten er deler av en klasebombe.
Regnet i antall bomber sluppet per innbygger er Laos det mest utbombede landet i verden. Under Vietnamkrigen, uten selv å ha vært med i den, ble det sluppet 2 millioner tonn bomber over Laos. 30 prosent av disse –anslått til 80 millioner individuelle bomber – detonerte ikke ved nedslag.
HVERT ÅTTENDE MINUTT
Samlet sett ble det sluppet en bombelast fra et fly hvert åttende minutt hver dag i til sammen ni år over Laos. Det ble bombet av strategiske årsaker, men de amerikanske bombeflyene måtte også tømmes for udetonerte bomber før de fikk lov til å lande igjen i Thailand.
I landsbyen Ban Lao, nord for Phonsavan, har en familie gjort desarmering av klasebomber og granater fra Vietnamkrigen til levevei. De selger dette som skrapjern og har klart å bygge seg et hus av inntektene.
MENNESKER DØR
Store mengder bomber ligger fortsatt gjemt i jorda. I 2024 døde 43 mennesker etter å ha støtt på ammunisjon fra en krig som var over for 50 år siden.
Ifølge laotiske myndigheter er mer enn 60 prosent av de som rammes av udetonert ammunisjon mindreårige. Historiene er mange og groteske om små barn som har funnet udetonerte bomber, mens de egentlig har vært på vei til å hente vann eller samle bambus.
Flere land og organisasjoner er til stede i Laos for å bidra med oppryddingen. Likevel går arbeidet sakte fremover, og med ny amerikansk bistandspolitikk ble det ved starten av året sådd tvil om planene for arbeidet videre.
TEKST OG FOTO | Steinar Kristiansen
BOMBEPLAKATER: På landsbygda i Laos er det i flere skolegårder hengt opp plakater som forteller om faren ved nedgravde landminer og granater.
KLASEBOMBE: En klasebombe kunne inneholde flere hundre sprenglegemer.
SELGES: Den grønne klasebomben og andre granater fra Vietnamkrigen er desarmert og selges som skrapjern.
På skolebesøk
14-åringene Erik Johansen og Mathias
Martinsen fikk med egne øyne se resultatene av norske misjonsvenners bidrag i Laos. I november 2024 var de del av en gruppe som besøkte landet.
Turen ble ledet av deres bestefar Terje Sindland sammen med tidligere Thailandmisjonær Eivind Hauglid. I løpet av ti dager besøkte gruppen flere byer og landsbyer i det kuperte og fargerike landet.
SKOLEBESØK
– Turen har vært veldig gøy. Vi har opplevd veldig mye, sa Mathias like før hjemreise, og la til at det var litt trist å måtte reise hjem.
Han fikk støtte av fetteren, som forteller at man knytter bånd til landet på en slik tur. – Vi har hatt det veldig greit. Det har vært veldig lærerikt, forteller Erik.
Det som gjorde sterkest inntrykk, var skolebesøket hvor guttene fikk lære om nødvendigheten av å bygge vannposter, slik at skolebarna ikke må gå gjennom farlig bombeterreng for å hente vann.
Et lys blant oss
TEKST | Nils Endre Eikeland
Mine beste minner fra reiser utenlands, er å bli kjent med nye mennesker. Men ofte møter jeg en språkbarriere, da de jeg møter ikke snakker godt nok engelsk. Samtalene ebber ofte ut i høflighetsfraser og tommel opp. Men Y. kunne engelsk. Han fortalte at han tilhørte en folkegruppe som opprinnelig innvandret fra Kina og var animister. Nå bodde han med kone og barn i byen Phonsavan, som betyr himmelsk velsignelse på laotisk.
Midt i samtalen spør han meg: – Har du opplevd helbredelse? Jeg blir litt overrasket over det direkte spørsmålet, thaier og laoter pleier ikke være så direkte.
INNTRYKK
Reiseruten gikk fra hovedstaden Vientiane med tog via landets tidligere hovedstad Luang Prabang. Her ventet elvecruise, tempelbesøk og solnedgang sett fra byfjellet. Videre gikk turen til Phonsavan og et område midt i landet hvor NMS har bidratt betydelig. Her ble blant annet skoler og vannprosjekter besøkt. Tilbake
i hovedstaden deltok reisefølget på gudstjenester og møter med kirkeledelsen og fikk også et innblikk i arbeidet med rydding av eksplosiver fra Vietnamkrigen. Opplevelsene gjorde inntrykk, og guttene reiste hjem igjen til Norge med en dypere forståelse av hvordan barn på deres egen alder lever i Laos.
Selv er jeg usikker på om jeg virkelig har opplevd helbredelse, men jeg tror det. Y. var ikke i tvil:
BLE FRISK
– Jeg ble helbredet i 2003. Jeg gikk flere ganger til en sjaman som var åndelig overhode i min landsby, men det hjalp ikke. Jeg ble stadig sykere, men så var det noen som spurte om jeg hadde prøvd kristen bønn. Det hadde jeg ikke, men jeg var åpen for alt for å bli frisk. Det var da det skjedde, helbredelsen. Jeg ble helt frisk, og siden har jeg holdt meg til den kristne troen. Jeg har erfart rik velsignelse i livet mitt. Jeg har seks barn, tre jenter og tre gutter. Nå er den eldste i USA, og en studerer kinesisk i hovedstaden Vientiane. Den yngste er ni år. Vi tilhører en pinsemenighet med over tusen mennesker her i byen. Målet vårt er å
gjøre godt ved å dele den nåde og kjærlighet Jesus har vist oss med mennesker han sender på vår vei.
INSPIRERT
Møtet med Y. har inspirert meg. For en frimodighet i et land der 2,8 prosent av befolkningen offisielt er regnet som kristne. I Phonsavan er tallet på kristne økende, og bare hans menighet utgjør 2,6 prosent av befolkningen i byen. Men slik har det ikke alltid vært. Da den evangeliske kirken med støtte fra NMS startet med bygging av vannpumper og skoler i 2004, var det vanskelig for kristne i området. (Navnet er endret av sikkerhetshensyn).
SPENNENDE: Erik Johansen (t.v.) og Mathias Martinsen var med på utdeling av nye sko på en skole i Laos.
TEKST OG FOTO | Steinar Kristiansen
Innkalt til rektor på grunn av sin kristne tro
UNDERVISNING:
Som ung lærer ble Tong (58) sterkt frarådet av sin skoleleder å være kristen. Ett år senere sa han opp jobben og gikk inn i heltidstjeneste for kirken. – Det passer seg ikke for en lærer å være kristen, var beskjeden han fikk fra arbeidsgiveren.
Samme klare melding fikk han fra svigermoren, som støtte fra seg både ham,
kona og barna, med trussel om å gjøre datteren arveløs. Likevel valgte han å gå den veien hjertet fortalte var rett.
Gjennom flere år var han eldste i en menighet som samler opp mot 150 mennesker hver søndag. Av disse er rundt 100 barn og unge. Menigheten ligger i midtre deler av Laos. Pastor Tong takker Gud for at svigermor ble kristen før hun døde. Hun så den forandringen som hadde skjedd i livet hans – og mange andres.
– Forrige uke ble 17 døpt her, forteller Tong mens han drømmer om videre vekst, selv om livet som pastor i Laos ikke alltid er enkelt. Tong sper på familiens inntekt ved å kjøre minibuss for besøkende til landet han er så glad i. Han er gift og har to sønner som er i 20-årene.
(Navnet er endret av sikkerhetshensyn).
RELIGION: Buddhismen har et sterkt fotfeste i Laos.
Som lærer ble Tong frarådet å være kristen.
TEKST OG FOTO | Steinar Kristiansen
RENT VANN
OG LEVENDE HÅP I LAOS
1. HVER METER VANNRØR GJØR EN FORSKJELL
«Anong» er 13 år. Hun drømmer om å drive nettbutikk fra en smarttelefon, men måtte slutte på skolen for å hjelpe til med risdyrking. For jenter som henne kan tilgang til utdanning forandre alt.
2. TRYGG SKOLEGANG I ET FARLIG LAND
«Bonunmee» står foran et skilt med bilder av klasebomber. Disse er fortsatt en dødelig trussel i Laos. Mange barn blir hvert år skadet eller drept når de leker eller henter vann. Stadig flere områder i Laos ryddes for bomber, men arbeidet går sakte fremover. Mange barn må også gå langt for å hente vann. NMS legger derfor vannrør til skolebygg og landsbyer. Vil du stå sammen med oss for å redde liv?
3. TO BYGG – ÉN FRAMTID
På bildet ser du to skolebygg: det ene er nytt, solid og bygget med støtte fra NMS. Det gamle trebygget er fortsatt i bruk. Kapasiteten er sprengt – og det viser hvorfor vi må fortsette å bygge. Skolene overleveres til myndighetene, som stiller med lærere. Vil du være med og bygge skoler i Laos?
4. EN KOSTBAR TRO – OG EN GRATIS NÅDE
I Laos må mange ofre for å blidgjøre åndene. Det er dyrt å være animist. Kristendommen byr på noe annet: Nåden er gratis. Gjennom diakonale prosjekter som vannposter og skolebygg får kirken tillit i samfunnet. Det åpner dører for evangeliet. Vil du være med i dette viktige arbeidet?
5. NÅ KAN HUN VEVE
NMS samarbeider med Laos evangeliske kirke og lokale myndigheter for å gi mennesker et bedre liv. Vann og skole gir barn trygghet, frigjør tid for kvinner – og bringer håp til hele landsbyer. Her er fem glimt fra virkeligheten i Laos – og hvordan du kan være med og gjøre en forskjell! til 797187 eller bruk giroen som følger bladet
Tidligere brukte «Vilay» timesvis hver dag på å hente vann. Nå er vannrørene på plass, og hun har fått tid til håndarbeid og inntektsbringende arbeid. Rent vann gir bedre helse – og frigjør tid for kvinner til å forsørge familien. (Illustrasjonsfoto)
Din gave, liten eller stor, gjør en forskjell, den kan forandre liv!
50 kroner gir 1 meter vannrør. Hvor mange meter vil du gi?
2250 kroner gir vann til en familie for resten av livet!
300 000 kroner gir et vannanlegg til en hel landsby!
NMS-KRYSSORD
Kalkulatorer
Ujevn
Sjøhus
Nr. 1
Iskrem (am.)
Skru av! Ikke inn
Komme seg ut Moderne
Laget av Gunnhild Aksnes Kristiansen
Data Dessert Elv Titte Glemsk
Nederland Blaute Vaskested Å Åte N. 5 Land
Hawaii-øy Hilde Nilsen
Fiskemat
Redskap Hast Far til Sven Kramer
Prest i Samuels -bok TV Trist Trebitene
Fred Kalium Bil
Boksen Treslag
Edel sten Titte FN (nyn.)
Adv. Fengselet Norsk tennisspiller Varmet seg Beste karakter ..... / eller
Skotsk folkedans Kullsyredrikk Bonus Drikk Trebunn Trekkspill Union Fyrer Rom Smalt
Hint Svarord Lite rom Fremmede Neon
Like ved sjøen Pillen
Mirakel
Gammelt flintstykke
Med mer Tillate Plagg Ulovlig
Svovel En Jon, entertainer
Stor str. Jentenavn Liter Mina Nilsen
Merke Ei Yoko
Først
Nullpunktet Golf-uttr. En Stokkan
Hawaiigås Tredje tone
Båt På grunn av
Inni Tryglet Klatre opp på
Fiskeredskap Tallord Kartbok Æ
Lik ....sår Spill Musiker Tonn
Månefase Regn Dameblad Hold leven! Gripe Skled 500 Ståkarakter
Bijouteri Fortelling Filmsjokolade Med tittel Prep. Krydder Yrke
Instrument Ikke bra Elastisk
Send SMS med kodeord NMS KRYSSORD + LØSNINGSSETNINGEN til 2002 (koster 5 kroner) og bli med i trekningen av et gavekort på 500 kroner i nmsnettbutikk.no. Vinner trekkes 4. september.
Vinneren av kryssord i MT3-2025 er: Jan Edvard Hansen, Nordsjøvegen 131, 4055 Sola. Løsningen var: På Furutangen leirsted møter man smil. Vinneren er tilskrevet.
Foto: Steinar Kristiansen
En reise i misjon, fellesskap og
Det er 50 år siden de første utsendingene fra NMS reiste til Brasil. Kjell og Kazumi Nordstokke var pionerene som la grunnlaget for en ny type misjonsarbeid tett integrert med den lokale kirken. Mye har forandret seg siden 1975, men erfaringene og fruktene lever videre.
TEKST | Sandra Bischler
På 1960-tallet begynte synet på misjon i Sør-Amerika å endre seg. Selv om kontinentet tradisjonelt var katolsk, ble det tydelig at mange levde uten noen form for kirkelig tilknytning – særlig i de raskt voksende storbyene og blant urbefolkningen. Dette førte til at flere protestantiske misjonsorganisasjoner så nye muligheter. NMS takket først nei da deres japanske samarbeidskirke, Kinki-kirken, i 1969 foreslo samarbeid om et arbeid blant japanske etterkommere i Brasil. Men noen få år senere var situasjonen annerledes. Kjell Nordstokke, som da var teologistudent, hadde lenge kjent på et kall til Sør-Amerika, og i 1972 giftet han seg med Kazumi, som tidligere hadde blitt spurt om å dra til Brasil som misjonær. Sammen ble de et svar på en ny misjonsmulighet.
OPPSTART I CURITIBA
I 1974 reiste ekteparet Nordstokke, sammen med sin fire måneder gamle datter, Mari, til
Campinas for å lære portugisisk og vurdere grunnlaget for misjonsarbeid. Oppdraget var å utforske hvordan NMS kunne bidra, både blant japanske etterkommere og i det brede brasilianske samfunnet.
Året etter sa NMS’ generalforsamling ja til å starte arbeid i Brasil. Presidenten for den evangeliske kirken av lutherske bekjennelse i Brasil (IECLB), Karl Gottschald, kom til NMS sin generalforsamling i Oslo i 1975, hvor han
uttrykte et tydelig ønske om støtte: NMS skulle bidra til å møte de «mange millioner religiøst rotløse» i landet. Den 1. desember 1975 startet arbeidet i en raskt voksende bydel i Curitiba.
– Særlig den fattige utkanten av bydelen vokste raskt. Der ble det nesten daglig satt opp enkle skur hvor migranter fra innlandet slo seg ned, minnes Kjell.
BRASIL: I år er det 50 år siden NMS startet sitt arbeid i Brasil. Foto: Raphael Nogueira/unsplash.com
forandring
STUA SOM MENIGHETSSAL
Året etter at familien Nordstokke startet opp, kom også Bjørg Ingebretsen og Inger Øybekk til Brasil som NMS-misjonærer. Sammen utgjorde de et team. Curitiba hadde på dette tidspunktet 600 000 innbyggere, men i løpet av det neste tiåret ble befolkning doblet takket være migrasjon fra landsbygda til storbyen. I bydelen hvor NMS-misjonærene arbeidet fantes det
Vi inviterte folk hjem til oss, og stua ble menighetssalen. Det var der fellesskapet vokste frem.
Kjell Nordstokke, tidligere misjonær i Brasil
verken menighetslokale eller kirkebygg. Derfor ble stua i huset til familien Nordstokke det første møtestedet for menigheten. Der ble det holdt samlinger, søndagsskole, bibelgrupper og etter hvert også gudstjenester.
– Vi inviterte folk hjem til oss, og stua ble menighetssalen. Det var der fellesskapet vokste fram, sier Kjell. Denne nære og enkle tilnærmingen
gjorde det lettere å komme i kontakt med mennesker, særlig mange som hadde mistet kirkeforbindelsen etter å ha flyttet fra landsbygda til byen.
IKKE EN NORSK MISJONSSTASJON
Helt fra starten var det klart at NMS ikke skulle bygge egne strukturer i Brasil. – Vi kom ikke for å etablere en «norsk misjonskirke», men for å være en del av den
1975: Ekteparet Nordstokke reiser med sin fire måneder gamle datter, Mari, til Campinas for å lære portugisisk. Foto: Privat
Å leve med brasiliansk lønn i en tid med skyhøy inflasjon, var krevende.
Kazumi Nordstokke, tidligere misjonær i Brasil
brasilianske kirken og dens liv, understreker ekteparet Nordstokke.
Samarbeidsavtalen med IECLB gjorde det mulig å arbeide som ansatte i den lokale kirken, med samme lønn og ansvar som brasilianske kollegaer. Det skapte et sterkt fellesskap og bidro til at arbeidet ble oppfattet som lokalt, ikke importert. Men det var ikke uten utfordringer.
– Å leve med brasiliansk lønn i en tid med skyhøy inflasjon var krevende, minnes Kazumi.
– Men det var også en av de mest lærerike erfaringene vi gjorde. Vi delte hverdag og vilkår med kollegaene våre, og det skapte tillit og respekt i menigheten.
PIONERÅND OG FOLKELIG ARBEID
Den første tiden var preget av nybrottsarbeid. Nordstokke-familien besøkte folk i nærområdet, særlig de som en gang hadde vært tilknyttet kirken. Mange hadde mistet kontakten etter flytting og omveltning. Daglige hjemmebesøk ble starten på et voksende fellesskap. Sammen med flere misjonærer som senere kom til Curitiba, ble det bygd opp et bredt menighetsarbeid: Konfirmasjonsundervisning, kvinneforening, ungdomsgrupper, bibelgrupper og diakonale tiltak. Etter noen år ble også et eget kirkebygg reist. – Da vi avsluttet tjenesten vår i Curitiba juledag 1981, skjedde det i en fullsatt nybygget kirke.
ET ARBEID I VEKST
Flere NMS-misjonærer kom til Brasil i årene som fulgte, og nye prosjekter ble startet i samarbeid med IECLB. Den felles visjonen var å bidra til en misjonerende kirke – ikke bare gjennom forkynnelse, men også gjennom diakoni, undervisning og kulturarbeid.
PÅVIRKNING:
NMS bidro med impulser og kompetanse, samtidig som misjonærene selv lærte mye om hvordan kirken kan være nær menneskers hverdag i et samfunn preget av både fattigdom og håp, urettferdighet og fellesskap.
ET KAPITTEL SOM FORANDRET BEGGE
– I ettertid tenker vi at dette har vært til velsignelse både for IECLB og NMS, sier ekteparet Nordstokke.
– Mange impulser fra brasiliansk kirkeliv har også blitt med tilbake til Norge. Vi hører det i
gudstjenester når brasilianske sanger synges på norsk, eller når bibelgrupper bruker metodene fra folkelig bibellesning i Brasil. – Partnerskap som arbeidsform kan være krevende, sier Kjell til slutt.
– Det krever gjensidig tillit, sårbarhet og åpenhet. Men ikke desto mindre bekrefter partnerskap en grunntanke i misjonen; at vi hører sammen som ett Guds folk, på tvers av menneskeskapte grenser, til felles tjeneste for Gudsrikets komme.
– Mange impulser fra brasiliansk kirkeliv har blitt med tilbake til Norge, sier Kazumi og Kjell Nordstokke.
En takk og et nytt kapittel i misjonens historie
– Jubileet handler ikke bare om historien, men om å løfte blikket og gå videre sammen, sier Sandra Bischler, seksjonsleder for Europa og Brasil i NMS.
I år er det 50 år siden NMS sendte sine første misjonærer til Brasil. Gjennom fem tiår har et mangfold av norske utsendinger fått ta del i et levende, lokalt arbeid i tett fellesskap med brasilianske kristne.
MISJON I ALLE RETNINGER
Misjonsarbeidet i Brasil har satt dype spor i NMS. Det har ikke bare handlet om å gi, men om gjensidig læring, medvandring og lokal forankring. Dette samarbeidet har utfordret og utvidet forståelsen av hva misjon kan være i vår tid.
I dag ser vi tydelige frukter av dette fellesskapet: Brasilianske misjonærer sendes nå til Europa, til Norge, Frankrike og England – som et uttrykk for at misjonens retning ikke lenger bare går én vei. NMS har fått være med på å legge til rette for dette, i nært samarbeid med fornyelsesbevegelsen Movimento Encontrão og deres misjonsorganisasjon Missão Zero.
NÅR RELASJONER REPARERES
Et vondt kapittel i denne historien er bruddet med NMS sin tidligere hovedpartner IECLB i 2015 – et brudd som var sårt for mange, både i Norge og Brasil. Men i 2023 tok NMS initiativ til en forsoningsprosess. Det handler ikke om å vende tilbake til det gamle, men om å gjenopprette tillit og relasjoner – slik evangeliet selv kaller oss til. Da kirkepresident Silvia Genz
BRASIL-NORGE: William og
besøkte NMS i Oslo og på Lilleborg i 2024, var det et sterkt tegn på at forsoning er mulig når vi møtes med åpenhet, ydmykhet og håp.
ET FELLES KALL – Vi skal ikke bare feire det som har vært, men være med å forme det som kan bli, sier Bischler.
– Kirken har det samme kallet uansett hvor den er. Misjon i dag handler om å gå sammen, på tvers av grenser og bakgrunn. I møtet med det som er annerledes, åpnes også nye sider av troen for oss selv. Derfor trenger vi å bygge broer og dele ressurser – slik at både unge og eldre utrustes til tjeneste i en global kirke.
Guilherme Augusto fra Brasil på misjonssamling i Oslo i fjor. Foto: NMS
Sandra Bischler, seksjonsleder for Europa og Brasil
22. - 26. oktober
Palle Ydstebø
Krakows vakre gamleby, saltgruvene i Wieliczka og Auschwitz-Birkenau m.m.
HELLAS: PAULUS
3. - 12. oktober
Arne og Inger Bakke Berge
Fra Filippi til Korint. Kalambaka ved foten av Meteora-klippene.
Hovedstaden Athen med mektige Akropolis og Areopagos.
ITALIA: ROMA
12. – 17. oktober
Margunn og Ludvig Bjerkreim
Den katolske kirkens jubelår. Colosseum, Forum Romanum, Spansketrappen og Vatikanstaten.
INDOKINA
15. januar - 1. februar
Arve Mork
Vietnam, Laos & Kambodsja. Østens sol og varmemed spennende eksotiske og tankevekkende opplevelser.
70 17 90 00 // plussreiser.no
Arrangement hausten 2025
22.-26. SEPT.: “Vi OVER 60”
Rita og Kåre Aasen, Randi og Sverre Dag Ljønes. Song: Kari-Laila og Ove Aksnes
27.-28. SEPT.: NLM – BIBELHELG
31. OKT.-2. NOV.: OASE-HELG
Talar: Elin Linde Fagerbakke Lovsongsteam leia av Jan Gudmund Skrivervik m.fl.
24.-26. OKT.: EKTEPARHELG
Nina og Geir Eivind Frøen. Arr.: Familiefokus i Ungdom i Oppdrag Informasjon/påmelding til: Sølvi og Bjarte Urnes, tlf. 481 27 556/992 84 353, e-post: sgurnes@online.no
Vi gjentar suksessen med dugnadstur til Sør-Afrika ca. 7.-21. april 2026!
Turen for deg som ønsker å ta et fysisk tak med dugnadshender for å hjelpe til med å fortsette restaureringen på presteskolen i Umphumulo. Det blir ikke bare jobbing på turen vi skal også være litt turister.
Ta kontakt med Ingeborg Sæbø Oluka (ingeborgso@nms.no) for nærmere info.
Flere opplysninger om program og pris kommer etter hvert, så følg med på www.nms.no
Høstkonferansen
Fra tabu til innsikt
7. – 9. november 2025
Fredheim Arena (Sandnes)
Hva er egentlig greia med Israel?
Trenger jødene evangeliet?
Har dette noe med meg å gjøre?
Du vil blant annet få høre om hvordan det er å være jøde i Norge i dag, og om vårt arbeid i Israel.
Mest av alt vil vi løfte fram Jesus –han som skaper fred, både i hjertene og mellom mennesker. Vi håper å se deg der – hjertelig velkommen!
Mer info og påmelding: israelsmisjonen.no/hk271
Margunn Serigstad Dahle, Dosent NLA Høgskolen
Team- og produksjonsleder Damaris Norge
Verdens beste film
feirer 30 år
SPØRSMÅL
TIL SAMTALE
Hva gjorde mest inntrykk på deg, og hvorfor?
På hvilke måter kommer håp frem i filmen?
Hvorfor tror du Redemption (utfrielse) brukes i tittelen?
Reflekter over budskapet om håp i lys av 1 Pet 1,3-4.
«Frykt kan holde deg fanget. Håp kan sette deg fri.» Med dette som tag-line inntok Frihetens regn norske kinoer for 30 år siden. Ti år senere ble den kåret til verdens beste film av over tre millioner brukere på IMDb, og så langt har ingen overtatt denne hederen. Nå går ryktene om en mulig nyinnspilling, samtidig som originalen kan strømmes på norske Netflix.
Historien om den stille og begavede bankmannen Andy Dufresne (Tim Robbins), som i 1947 dømmes til å sone dobbel livstidsstraff i fengselet Shawshank for angivelig å ha drept sin kone og hennes elsker, berører på mange plan. Det unike vennskapet som utvikler seg mellom Andy og medfangen Ellis «Red» Redding (Morgan Freeman) bærer mye av handlingen.
Den uskyldig dømte bankmannen og den erfarne fangen som opererer som fengselets svartebørshandler, blir hverandres livliner. De møter hverandre med gjensidig respekt og støtte i en kald og brutal fengselshverdag der håp er mangelvare.
TITTEL: The Shawshank Redemption / Frihetens regn
SJANGER: Drama
KINOPREMIERE NORGE: 1995
ALDERSGRENSE: 15 år
STRØMMES: Netflix, SF, TV 2 Play, m.fl.
“Håp er en god ting, kanskje den beste av alle ting,” sier Andy til Red på et avgjørende punkt i filmen. Selv når alt ser håpløst ut, klamrer Andy seg fast til troen på noe bedre. Tidvis blir han utsatt for grove overgrep både fra medfanger og brutale vakter. Samtidig vinner han gradvis både vaktenes og direktørens gunst, siden han som bankmann kan gi dem verdifulle råd om økonomi. Andy hjelper også til med hvitvasking av penger, og får i retur en jobb på direktørens kontor og tillatelse til å bygge opp et bibliotek i fengselet.
Vi følger Andy gjennom 17 år, mens han både fysisk og symbolsk graver seg ut av fengselets vegger. Samtidig hjelper han Red med å finne tilbake til hvem han er, til sin identitet - og med å vende bitterhet og håpløshet til håp og tro på noe mer. Morgan Freemans sjelfulle rolletolkning av Red er varm og vis. Så er det nettopp i Andys samspill med Red at filmen blir en sterk historie om vennskap, utholdenhet og frihet, med håpet som horisont.
Foto: filmweb.no
BURSDAG: Strålende glad Ethel med blomstergave på 85-årsdagen. I snart 60 år har hun arbeidet som misjonær.
Et liv i tro, et liv i tjeneste, et liv som misjonær:
– Bønnen bærer meg
Det sier Ethel Witting Chow, som i snart 60 år har arbeidet for det kinesiske folket i Hongkong. Hun var opprinnelig misjonær i Det finske misjonsselskap, FMS, men gikk fra stillingen da hun valgte å gifte seg med en kinesisk mann. Det var mot misjonens regler den gang.
TEKST | Marit Rundberg
Ethel ble min kollega i NMS da jeg kom til Hongkong i februar 1981. Hun snakket svensk, siden hun var fra den svensktalende delen av Finland, og jeg fikk vite at hun opprinnelig hadde vært misjonær i Det finske misjonsselskap – da FMS, nå FELM.
Ethel snakket kinesisk som en innfødt og var en svært dyktig diakon og sosionom. NMS trengte folk som henne til å lede sosiale institusjoner som NMS i Hongkong drev på den tiden. Men da vi senere ble bedre kjent, forstod jeg hvor vondt det hadde vært for henne å bli fratatt sin misjonærstatus som hun hadde et dypt og ærlig kall til, og som hun hadde arbeidet så hardt for å forberede seg til – å hjelpe mennesker bort fra narkotikamisbrukets klør og over i et bedre liv. Etter hvert åpnet det seg en ny vei for henne til å tjene det kinesiske folket – ikke minst i en kinesisk storfamilie, der mannen hennes var den eneste som var døpt, og i diakonalt arbeid for andre misjoner, til hun etter 21 år igjen ble ansatt i FMS som drev rådgivingstjenester for par og enslige. Vi i NMS i Hongkong kunne også glede oss over å ha henne som kollega i mange år, sterk og kunnskapsrik som hun er.
BAKGRUNN OG KALL
Ethel Witting Chow ble født I 1937 i Witick, Karleby i Finland, som den sjuende og yngste datteren i en søskenflokk på åtte. Hun kom fra en aktiv misjonsheim der ei eldre søster, Else, hadde reist til Namibia som sykepleier og misjonær for FMS – og kom til å gjøre en pionerinnsats for helsestellet i landet. Ethel utdannet seg til sosionom og diakon på en kristen utdanningsinstitusjon, kalt Larkullastifelsen, i Karis, Finland.
Først jobbet hun halvannet år som ungdomsarbeider i en menighet i bispedømmet, så ble hun kalt til å gå inn i hjemmearbeidet som ungdomsarbeidet i FMS. Da hun fortalte at hun også ønsket å bli misjonær, spurte de om hun ville reise til et land i Østen. Omtrent på samme tid hadde hun lest boka: «Korset og springkniven», av David Wilkerson. Han arbeidet for å befri unge menn fra heroinens klør i storbyen New York. Ethel ble svært grepet av innholdet.
– Det var som jeg hørte at det var rett for meg å reise til Hongkong og gjøre det samme.
Det finske misjonsselskap hadde også tidligere drevet rehabiliteringsklinikker mot rus, allerede i 1903 startet misjonen en
klinikk for å hjelpe rusavhengige i Hunan, Kina, men de hadde ennå ikke startet et lignende arbeid i Hongkong.
Dette gjorde henne overbevist, hun skulle reise til Østen og hjelpe mennesker som lå under for rus. Men valget var ikke lett, hun sier selv: – Jeg kjente meg liten og maktesløs, gråt mye og tanken på å forlate min familie, mitt land og mitt folk, var tung. Fortvilet ba jeg: Herre, gi meg indre ro og harmoni.
Hun melder seg til tjeneste og blir antatt, det blir forberedelser til et liv langt borte, med misjonærinnvielse og gode ord med på veien. Arbeidserfaringen fra Finland er hun glad for at hun har da hun forlater hjemlandet.
NY I HONGKONG
Ethel er 30 år da hun, i desember 1967, lander på flyplassen i Hongkong. Ingen møter henne, hun må selv finne veien til et hotell hun hadde fått anbefalt, og dagen etter ankomst, møter hun opp på kontoret til den misjonæren hun er bedt om å kontakte. Gjennom dagboknotater og brev hjem forteller hun i boka hun skrev, «Den sjunde dottern», hvor kaotisk den første tida i Hongkong var, med mye opprør i byen,
kulturrevolusjon i Kina og stor sosial ulikhet blant folk.
Det blir kantonesiske språkstudier på fulltid, pugging og svetting under vifter med fly- og trafikkstøy i to hele år. Litt etter litt lærer hun mer og mer av språket og kulturen, og får gode skussmål på New Asia Yale in China – universitetet. Hun knytter vennskapsbånd med mennesker i kirker og misjoner, og sammen med lederen for Det finske misjonsselskap i Hongkong, planlegger hun senteret som skal hjelpe mennesker ut av narkotikaens klør. Det får navnet Ling Oi som betyr åndelig kjærlighet
LING OI
Ling Oi startet opp som et etterbehandlingssenter mot rus i Mong Kok, den tettest befolkede delen av fastlandsbyen Kowloon, i april 1970. Ethel hadde forberedt seg godt på forhånd og vært i praksis i andre rusavvenningsklinikker i metropolen. Hun hadde med egne øyne sett at arbeidet ikke ville bli lett. Men dette var grunnen til at hun var kommet til Hongkong, det var hennes kall.
Etter hvert prøver hun å hjelpe flere unge mennesker ut av rusens klør, hun har samtaler med dem, og hun ber for dem og håper at trangen etter skadelige stoffer skal slippe taket. Men mange får tilbakeslag. Hun ber og kjemper i timevis for hver enkelt. Ett skritt fram og to tilbake. Det er mange gleder, men også mange skuffelser. Narkotikaproblemene i Hongkong var omfattende da Vietnamkrigen raste, og Hongkong var en festhavn for amerikanske soldater og en gjennomgangshavn og bro mellom Nord-Thailand – det gylne triangel som hadde stor narkotikaproduksjon –USA og andre land. Det var vanskelig for myndighetene å få bukt med problemet, forbud og avvenningsklinikker til tross.
KAMP FOR EN NY SIVILSTAND
Ethel ble en del av fellesskapet for enslige, kvinnelige misjonærer, men hadde allerede før hun dro til Hongkong skrevet i misjonens ansettelsestester at om hun
SELVBIOGRAFI: Forside fra selvbiografien «Den sjunde dottern», som Ethel har skrevet. Boka er gitt ut på svensk og kinesisk.
NMS-MISJONÆR:
møtte en hun ble glad i, ville hun gifte seg, om de fant det var Guds vilje.
Sommeren 1973 treffer hun så Simon Chow på Ling Oi, der de har dype samtaler om tro. Simon skrev selv om denne delen av livet sitt i avskjedsskriftet da han gikk av med pensjon som president for Det Lutherske Seminaret i Hongkong: – Jeg var den første som ble døpt i min familie, hadde hørt evangeliet som rørte meg dypt da jeg gikk på en kristen skole, men jeg hadde vokst opp i fattigdom. Mine foreldre var flyktninger fra Kina, og i mitt oppvekstmiljø var det kamp om å få tak i nok mat, være størst og sterkest.
Ethel visste hvilke regler misjonen hadde hvis en misjonær ble glad i noen fra det lokale miljøet. Hun og Simon møttes likevel i hemmelighet, men de hadde begge store kvaler om det ble godtatt at de var sammen. Hvis det var Guds vilje, måtte det finnes en vei. Hun ville ta opp forholdet med ledelsen, men ryktet spredte seg før hun kom så langt, og hun ble kalt hjem til Finland. Før hun dro, hadde hun og Simon forlovet seg i hemmelighet på det faste stedet der de gikk tur.
MOT MISJONENS REGLER
Nedbrutt og fortvilet kommer Ethel tilbake til hjemlandet. På FMS sitt kontor i Helsingfors får hun liten støtte for sitt valg. Et ekteskap mellom en kvinnelig, enslig misjonær og en kinesisk mann er mot misjonens regler. Ethel skjønner at det ikke nytter å forhandle med dem, så hun sier opp selv. Det var usigelig vondt. Likevel var det godt å komme hjem til familien, der fikk hun støtte. De visste at Ethel gikk i tro og stolte på Guds ledelse for seg og Simon.
Det fikk bære eller briste. Ethel er overbevist om at Simon og hun hører sammen. Hun reiser tilbake til Hongkong, de gifter seg på Tao Fung Shan kristne senter i august 1975. Ethel får etter hvert flere stillinger i andre misjoner som en lokal medarbeider. Simon jobber hardt for å få plass på teologistudiet på det lutherske seminaret i Hongkong. De har det trangt økonomisk, men klarer å skaffe nok penger til å leie på ulike steder, siden kjøpe seg en liten leilighet i Mei Foo, et nytt boligkompleks i en forstad til Kowloon.
Men det er rart at Ethel ikke kan arbeide i Ling Oi lenger. Det var jo kallet hennes.
PAPIRARBEID: Som leder for tre daghjem ble det mye papirarbeid å ta hånd om, her på NMS-kontoret høsten 1982.
Hun er da like dyktig i jobben selv om hun er gift med Simon.
FAMILIE- OG ARBEIDSLIV
I juni 1976 blir lille Anders født. En stor lykke å bli mor. Arbeidet hun startet før Anders ble født, er på en sosial institusjon i Macao, som ligger en times båtreise unna Hongkong. Dette er et sted for barn med vanskelige hjemmeforhold, og det fortsetter hun med etter en tid hjemme. Det er mye reising med båt, stritt å tjene nok penger. Hun har også flere andre jobber.
Simon jobber hardt med studiene, og de er flinke til å få endene til å møtes ved å finne de rimeligste stedene å handle og være nøysomme. Det var også Ethel oppdratt til hjemme på gården i Wittick, Karleby.
ETHEL INN I NMS
Våren 1978 skal kassereren for NMS i Hongkong til Norge på hjemmeopphold. Ethel blir spurt om hun vil vikariere i tillingen det året han er borte, noe hun sier ja til. I tillegg fortsetter hun med oppgavene i Macao. Dette året flytter også Suk Lai, Simons brordatter, som på det tidspunktet
BRYLLUP: I august 1975 ble Ethel og Simon viet i kirken på Buddhistmisjonens senter Tao Fung Shan i Hongkong.
Ethel Witting Chow, bilde fra NMS – misjonærenes arkiv i Hongkong.
er sju år, inn i familien. Mor til Simon vil gjerne at hun skal bo hos dem og få mer hjelp til leksene.
Senere får Ethel full ansettelse i NMS, og lønnen blir bedre. Hun blir i flere år misjonens leder for tre av daghjemmene som NMS den gang drev. Hun er glad og lykkelig og har stor arbeidskapasitet. Simon studerer til prest ved Det lutherske teologiske seminaret og tar etter hvert teologisk embetseksamen der.
Våren 1982 er Ethel i Finland da hennes mor er døende. Hun ble da bedt om å komme til FMS sitt hovedkontor i Helsingfors der hun ble tilbudt en slags lokal stilling for misjonen i Hongkong, men fortsatt ikke som misjonær. Det blir ikke aktuelt.
DOKTORGRAD OG NY TJENESTE
Så, i 1988, drar hele familien til Sverige, og Simon tar doktorgrad i teologi ved universitetet i Uppsala. Tilbake i Hongkong
ansettes han først som dekan og professor ved seminaret, og i 2009 blir han president, en stilling han har helt til våren 2022.
Etter vel 20 år får Ethel i 1996 endelig ansettelse i FMS, denne gangen som familierådgiver i Ling Oi, en menighet som ble etablert som følge av etterbehandlingssenteret hun var med og startet.
Alle hun hjelper, bærer hun med seg i tankene og ber for, følger dem opp på Whatsapp og via telefon. Senere har hun også arbeidet med de samme oppgavene i andre menigheter, oppgaver hun ennå er dypt engasjert i.
Når Ethel ser tilbake, synes hun det er godt at reglene som da fantes for ekteskap mellom kvinnelige misjonærer og lokale, ikke eksisterer i dag. Hun banet nok veien for andre som kom i samme situasjon. Men Gud har åpnet nye veier for henne, og hun har fått bli til stor velsignelse for mange mennesker i Hongkong.
– Dette er ikke noe vi har fått til i egen kraft. Bønnen har båret oss hele veien, sier Ethel.
2023 – 2024
– Marit, du må komme og se på Apostelliljene. De blomstrer bare en dag.
Ethel står i hagen i Villa Maria i Tao Fung Shan-veien og sender SMS ned til meg som bor i underetasjen. Jeg kommer ut. Ja, sannelig, flere vakre, hvite, blå og gule liljer står i fullt flor i hele bedet. Andre står i knopp, klare til å blomstre.
Ethel stråler. Å få planter til å trives og blomstre, er hennes og Simons store hobby, og stadig er det roser, hibiscus, bougainvillea, orkideer som kommer med nye skudd og blomstrer.
– Nesten alle planter og trær som er her, har vi plantet og stelt med, sier Ethel. Se på papayatrærne som bærer masse frukt, mange av dem har vi tatt avleggere av på feriestedet til kirken på øya Cheung Chau.
SAMLER ALLE: Hver vår samler Ethel og Simon hele menigheten som de utrettelig har arbeidet i – til sosialt og åndelig fellesskap i hagen utenfor deres hjem.
APOSTELLILJER: Eng
Gummiplantetreet er kjempehøgt og mister blader hele tiden, men hva gjør vel det? Rundt stammen slynger svære gullranker seg, slike som er stueplanter hjemme i Finland. Gårdsplassen må stadig kostes for blader som faller ned hele året, særlig når det regner. Samtidig er Ethel litt urolig. Nå, når Simon er gått av med pensjon og blitt Dr. President Emeritus Chow, står det en bolig klar til ham oppe på Tao Fung Shanfjellet. Ethel synes det er en fin plass, men det vil bli mer tungvint for henne å dra til landsbyen nå, når hun som 85-åring ikke kjører bil lenger. Og så må hun jo reise fra denne frodige hagen og leiligheten de har bodd i - i neste tretti år. Det blir en stor sorg, men sikkert også en glede når flytteprosessen er over. I det nye huset får hun alt på ett golv og like stor plass som hun har nå. Hun er urolig, men sammen ber vi om at hun må få styrke til å flytte og finne seg til rette.
ET OMSKIFTENDE LIV
Og ganske riktig, når jeg kommer tilbake i mars 2024, har de flyttet inn i leiligheten oppe i den grønne åsen på Tao Fung Shan. Noen planter har fått følge med dem fra hagen i Villa Maria, men Apostelliljene måtte bli igjen.
– Og sånn er jo også misjonærlivet. Et omskiftende liv med stadig flytting og endringer, noe blir igjen, men det gjelder å få øye på det en har å takke for, sier Ethel.
På veggen henger bilder fra et langt liv med de kinesiske tegn for takknemlighet for alt det gode som har hendt. Livet i tro har gitt henne en rik tjeneste som misjonær i Hongkong i snart 60 år, og vi i NMS Hongkong vil alltid regne henne som en del av misjonærflokken vår.
med apostelliljer fra Ethel og Simons hage.
FAMILIEN: Bak, øverst: Sønnen Anders, dattersønnen Heyden, Ethel og Simon, svigerdatter Anna og sønnesønnen Oliver. Foran: Datter Suk Lai (Shirley), datterdatter Tindra og svigersønn Wang.
EKTEPARET: Ethel Witting Chow og Simon Chow med hunden.
Misjonskallet fikk ny betydning
Etter mange år borte fra Hongkong og Kina, vendte Marit Rundberg tilbake som frivillig i NMS.
Jeg var så heldig å få ha Marit i Hongkong i to måneder i løpet av mitt halvår som utvekslingsstudent og satte veldig pris på hennes kunnskap om Hongkong og omsorg for meg som ny og alene i byen. Det har vært interessant å høre henne fortelle både om tiden da hun var her på 80-tallet og om situasjonen nå – derfor ville jeg ta et lite dypdykk i misjonskallet hennes.
Marit kommer fra Kåfjord i Nord-Troms. Fra 1981-1989 reiste hun med familien til Hongkong og jobbet som misjonær for NMS.
Senere i livet har hun jobbet som adjunkt, inspektør, skolerådgiver, vært aktiv i politikk og i frivillig arbeid. Hun førtidspensjonerte seg i 2013, og fra 2007 besøkte hun Hongkong og Kina igjen flere ganger, noe som vekket gamle minner og nytt engasjement.
GJENBRUKSMISJONÆR
– Du kaller deg gjenbruksmisjonær, hva legger du i det?
– Jeg sa det nok litt på spøk, siden gjenbruk er
blitt en viktig sak for NMS, men for meg ligger det også alvor og engasjement bak ordet. – Jeg kom tilbake til mitt misjonsfelt etter mange år og fant ut at jeg ennå hadde noe å gi. Kantonesisken fungerte ennå, jeg fikk mange gode møter med venner fra tida ute, jeg forstod hvor glad jeg var i kirken, misjonen, kulturen og naturen i Hongkong og Kina, jeg kjente at den erfaringen jeg hadde, ble satt pris på og var til nytte. Og misjonskallet som jeg fikk som ung, var fremdeles en viktig del av min identitet. Det kunne gjenbrukes! Dette gav meg en enorm glede og en ny giv!
– Merker du forskjell på være misjonær i Hongkong i dag i forhold til på 80-tallet?
– Det er klart, det er en enorm forskjell på verden da og nå, også på Kina og Hongkong i 1989 og i dag. Det er umulig å liste opp alt. Kina har for eksempel en helt annen makt i verden enn tidligere, på godt og vondt. Og Kina har overtatt makten i Hongkong, noe jeg opplevde sterkt etter opprøret i 2019.
Nå er det fastlandskinesiske verdier og holdninger som gjelder etter sikkerhetsloven som kom i 2020. Det betyr for eksempel at vi ikke kan flagge så høyt at vi er misjonærer. Vi må presentere oss som rådgivere, «advisors», på ulike felt, selv om det ennå er lov å si misjonær innad i kirken i Hongkong.
MEDHJELPERE
En stor forskjell er også at den gang drev NMS misjonsarbeidet selv. I dag er vi medhjelpere som kommer og bidrar med ulike oppgaver - som rådgivere med spesiell kompetanse som kirken og organisasjonene her kan dra nytte av. Arbeidet drives nå prosjektbasert, med rapporter og evalueringer i mye større grad enn før. Og vi kan lære mye av de lokale medarbeiderne om nye måter å nå ut med evangeliet på - på områder som vi ikke har så stor erfaring med. NMS overdro mesteparten av arbeidet i Hongkong til den evangelisk-lutherske kirken på 90-tallet, men takket være OleJacob og Po Chu Grønvold som nektet å dra
TEKST | Marie Fløtre Dahl
GJENBRUKSMISJONÆR (f.v.): Peter, Josephine, Marie (artikkelforfatteren) og Marit Rundberg på uterestaurant i Temple Street i Hongkong.
Konferanse samlet 180
Over 180 ungdommer og ledere fra 17 menigheter samlet seg til årets followme-konferanse på KVS Lyngdal i juni – til lovsang, undervisning, fellesskap og stillhet.
TEKST OG FOTO | Kristian Mjølsnes til Thailand som misjonærer – ble det tatt opp igjen fra 2006 - og prosjektsamarbeidet med Amity Foundation og bibelskoler i Hunan og Nanning, Guangxi ble utvidet. Arbeidet er blitt ytterligere styrket etter at Merete Hallen ble Asia-leder i 2021. Nå jobber vi sammen på tvers av landegrensene og møtes til nettmøter hver måned og på samarbeidskonferanser en gang i året. Det skjedde i mindre grad på 1980-tallet. Da var arbeidet mye mer knyttet til hvert enkelt land.
IDENTITETSFORMENDE
– Hva har din tid som misjonær i Hongkong på 1980-tallet hatt å si for deg? – Mange eldre misjonærer har definert misjonærkallet som en dragning man ikke blir kvitt. Andre opplever mer at de har gjort en jobb som de er rolige for at de er ferdige med. Jeg er nok i den kategorien som kjenner at erfaringen fra min misjonærperiode ble formende for meg og min identitet og noe jeg lengtet tilbake til. Derfor var det så godt å få være med i denne omskiftende tida i Hongkong og Kina. Ja, jeg har vært lærer og skoleleder i Norge i mange år, jeg har engasjert meg i frivillig arbeid og sittet i ulike styrer og utvalg. Jeg har også vært politisk aktiv. Men i alt dette er det Jesu ord om å dele evangeliet som er viktigst for meg – dele det på ulike måter –ved å bygge tillit og vennskap – ved å dele et ord og be sammen, ved å kjenne fellesskap med kristne i denne regionen i verden. Jeg har vært velsignet med god helse så langt, og det har selvsagt mye å si for at jeg har ønsket å bidra.
Geirs og mitt bibelord da vi dro ut, var Jesaja 43, 18-19: «Dere skal ikke minnes de første ting, ikke tenke på det som hendte før. Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke? Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken.»
Jeg har sterkt fått erfare at Gud mange ganger og på mange måter har gjort noe nytt i mitt liv som har gitt meg krefter til å gå videre på veien.
– Jeg sitter igjen med en stor takknemlighet, sier prosjektleder Simon Wallem Dahl. – Ikke minst over å se så mange unge mennesker legge seg i hendene til Jesus og uttrykke et sterkt ønske om å leve tett på ham.
FELLES GUDSOPPLEVELSE
Åsmund fra kirken i Vestre Toten beskriver årets konferanse som helt unik:
– Det var en slags felles gudsopplevelse helt fra første lovsang. Mange av våre ungdommer fikk spesielle møter med Gud, og det skjedde store ting i hjertene deres. Det gir en enorm «boost» inn i det lokale arbeidet. For mange ungdomsledere gir konferansen også personlig inspirasjon og fornyet kraft.
– Når du har fått oppleve hellige øyeblikk, får du en stor kapasitet til å formidle noe sant og unikt om Jesus hjemme, sier Åsmund.
IMPONERT OG INSPIRERT
Kateket Heidi i Førde oppsummerer sin opplevelse med tre ord:
– Imponert over alt arbeidet som ligger bak og hvor godt alt flyter. Takknemlig for å ha fått være med og for at ungdommene våre fikk oppleve dette. Inspirert til å fortsette ungdomsarbeidet hjemme og til å få med enda flere neste år!
– Trøtte og slitne etter tolv timers biltur i går, ga ungdommene oss voksne beskjed: «Dere må organisere tur igjen neste år!», smiler hun.
FOLLOWME-KONFERANSEN
• Arrangeres årlig av NMSU i samarbeid med menigheter og frivillige.
• Mange av de som deltar bidrar også som medarbeidere både i forberedelser og gjennomføring.
• Påmelding til neste års konferanse åpner 1. februar 2026, og earlybird-pris gjelder frem til 31. mars.
• Følg @thefollowmenet på Instagram og thefollowme.net for oppdateringer og informasjon.
andakt
Nils
Endre
Eikeland,
regionkoordinator i Stavanger og brobygger mellom leirsteder
Hva kreves det egentlig av deg?
Jeg har alltid stilt store krav til meg selv. I oppveksten ville jeg prestere på skolen og fotballbanen, senere ville jeg være en god ektemann, far, sønn, arbeidstaker og en som bidro i lokalsamfunnet som fotballtrener og i menighetsarbeid. Også i dag er kalenderen ofte full. Jeg tar på meg ansvar, fordi jeg opplever å få noe igjen. Men noen ganger blir jeg sliten, og da lurer jeg på hvorfor jeg egentlig sa ja. Hva kreves egentlig av meg? Er jeg en god rollemodell for mine barn?
Tre av mine fire barn er unge voksne nå, og står overfor valg som skal definere deres framtid. Store valg som jeg vet de ikke tar
bønn
Finn flere bønneemner på nms.no/be
«Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke? Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken.» Jesaja 43,19
lett på, som: Hva skal jeg studere, finner jeg noen å gå sammen med gjennom livet, finner jeg et yrke jeg kan trives i? Hvilken rolle skal Jesus spille i livet mitt? Jeg ønsker så gjerne at de skal ta gode valg som gir dem et godt liv.
Karsten Isachsen sa en gang: «Du blir ikke mer elsket om du klarer alt».
Verden vil fortsette å stille forventninger til oss. De største kravene stiller vi gjerne til oss selv, men det handler litt om hvordan vi møter egen og verdens vilje. Nylig ble jeg minnet på et bibelvers fra Mika 6,8 som setter livet i perspektiv:
«Han har kunngjort for deg menneske, hva godt er. Og hva krever Herren av deg? Bare at du gjør rett, viser trofast kjærlighet og vandrer ydmykt med din Gud»
Det handler altså ikke om titler og prestisje. Det handler om karakter, at vi er hederlige, tilgivende og ydmyke i møte med våre medmennesker. Det sender ut en varme som verden lengter etter. Jesus sa det slik i Matteus 6,33:
«Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg»
Klarer vi å hvile i det i dagene som kommer?
Takk for
> godt samarbeid mellom den laotiske kirken, lokale myndigheter og givere i Norge som fører til at det hvert år er landsbyer som får oppleve den gode forandringen det gir å få nok vann uten at noen risikerer livet og at barna får gå på skole.
> Malene og Ole Martin Bjørgaas Tellefsen som starter opp som misjonærer i Thailand i august 2025.
> misjonærkurset som holdes av Joel Moriba Onivogui og kona Jeanette i Guinea i august. Be om at de skal få se en bevegelse av disipler som gjør disipler.
Be for
> myke hjerter hos verdens ledere.
> en fremtid i Laos der færre lever i fattigdom, flere får møte Jesus – og der barn får vokse opp i trygghet og kjærlighet.
> forberedelsene til generalforsamling og sommerfest i 2026, for hovedkomité og underkomiteer som er i gang med forberedelser. Gi dem visdom og styrke, og rydd hindringer bort. Styr arbeidet etter din vilje. Velsign det enkelte komitemedlem og utrust dem til oppgavene.
til ettertanke og samtale
Fra Bibelen
«Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse og godhet, i ydmykhet, mildhet og tålmodighet.
Bær over med hverandre og tilgi hverandre dersom en har noe å anklage en annen for. Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre.»
Kolosserne 3,12–13
Bønn
Kjære Jesus, Takk for at vi ikke trenger å bevise vår verdi gjennom alt vi gjør.
Hjelp oss å vise kjærlighet og være ydmyke i møte med andre og oss selv. Minn oss på at du går med, også når vi tviler på oss selv. La din fred hvile i hjertene våre. Amen.
Sang
Jeg vil gi deg, o Herre, min lovsang NoS 383
Til samtale
1. Hva slags krav opplever du at du stiller til deg selv i hverdagen?
2. Har du noen gang sagt «ja» til noe du egentlig ikke hadde overskudd til? Hvorfor tror du det skjer?
3. Hva tenker du om sitatet fra Karsten Isachsen: «Du blir ikke mer elsket om du klarer alt»?
4. Hvilken rolle spiller Jesus i ditt liv i dag – og hvordan ønsker du at det skal være?
5. Hvordan kan vi være gode rollemodeller – uten å jage etter perfeksjon?
Jeg har fått hjelp, nå vil jeg hjelpe
Faren ble drept, nå er den unge mannen fra Mali snart ferdig med en mastergrad i menneskerettigheter.
TEKST | Vitnesbyrd av H.M.D, ung kristen fulani i tjueårene, nedskrevet og redigert av Stina M. Aa. Neergård
Jeg vokste opp i D. i Sentral-Mali, med søndagsskole og menighetsliv i hjembyen min. Lederne på søndagsskolen var kloke og flinke og sterke i troen. De ga meg god ballast med på veien. Nå er jeg student i Bamako og er snart ferdig med mastergraden. Jeg har studert offentlig rett, og det siste året har jeg spesialisert meg på menneskerettigheter.
Drømmen er å jobbe med humanitært arbeid, kanskje i en organisasjon som hjelper mennesker, foreldreløse eller flyktninger. Jeg har nemlig selv opplevd å bli farløs, å måtte flykte og å være offer for vold og uroligheter. Og jeg har opplevd å få hjelp. Jeg tror at det å ha kjent på smerte og fortvilelse vil sette meg i stand til å gå inn i slikt arbeid på en annen måte enn om jeg ikke hadde disse erfaringene. Og jeg ønsker virkelig å skape en forandring.
Når det kommer til stykket, er forresten en jobb innen humanitært arbeid et andrevalg for meg. Det jeg aller helst vil, er å være evangelist. Jeg kjenner et kall til det i hjertet mitt. Kanskje det er mulig å gjøre begge deler?
MÅTTE FLYKTE
Familien min har vært offer for krisen i Mali siden 2012. Da bodde vi i en by ganske langt mot nordøst, der faren min hadde slått seg ned som evangelist. Da jihadistene angrep byen, ranet de nabohuset vårt. De kom inn til oss også og stjal en mobiltelefon.
Heldigvis klarte jeg å gjemme pappas motorsykkel, slik at de ikke fikk tatt den.
Etter den episoden måtte vi evakuere til en by litt lenger sør. Men jihadistene kom også dit og okkuperte hele byen. Familien min bodde inne på selve kirketomta i den tida byen var okkupert. En mandag sa jihadistene at hvis ikke alle de kristne kom til moskeene for å be kommende fredag, ville de drepe oss. Men så ble det et angrep i en by enda lenger sør, som gjorde at de dro dit, og vi var reddet.
MISTET FAREN
Høsten 2012 ble det klart at skolene ikke kom til å åpne i vår by på grunn av den jihadistiske okkupasjonen. Slik endte jeg opp med å bo to skoleår hos en kristen fulanifamilie i en by som ikke var okkupert. I 2014 åpnet skolene i byen vår igjen, og jeg kunne flytte hjem.
Den neste krisen som rammet, var at min far ble skutt og drept. Det var onsdag 16. november 2016. Omstendighetene er litt uklare. Han var venn med ordføreren i landsbyen slekten vår kommer fra og hjalp ham i valgkampen. Noen var sinte på ham på grunn av det. Men at han var en kristen fulani, kan ha vært en medvirkende årsak.
STJÅLET EKSAMEN
Det er særlig to episoder knyttet til min fars død som jeg husker godt. Mandagen etter drapet gikk jeg på skolen som vanlig.
Læreren stirret overrasket på meg i klasserommet og sa: «Var det ikke du som mistet faren din på onsdag? Hvorfor er du her? Du bør heller være hjemme og ta imot sørgevisitter!» Men jeg sa til ham at det kunne jeg ikke. Jeg hadde nemlig strøket på eksamen to ganger tidligere. Dette var mitt tredje forsøk. Særlig den første
Det jeg aller helst vil er å være evangelist. Jeg kjenner et kall til det i hjertet mitt.
Flagget til topps i Skudeneshavn!
gangen jeg strøk var det veldig urettferdig, for da viste det seg at noen hadde betalt for å få mitt eksamensnummer og mine eksamensresultater, slik at de stod på eksamen og jeg strøk.
Det var som om den læreren fulgte med på meg gjennom hele skoleåret, og da jeg stod på eksamen, ringte han meg for å gratulere. «Du gjorde rett i å komme på skolen», sa han til meg.
FIKK GOD HJELP
Det andre som jeg ikke kan glemme, er at den første personen som ringte meg for å kondolere var misjonær Håvard Eidhamar. Etterpå ringte direktøren for misjonen meg, og så ringte alle misjonærene etter tur. Det var så mange som ba for oss og som hjalp oss. Jeg føler at Gud hjalp meg veldig og at jeg nå i tida etterpå har klart å ta ansvar for familien min. Jeg er ikke blitt traumatisert eller har tatt alvorlig skade av det som har skjedd. For meg er det virkelig en nåde at jeg har lyktes med studiene samtidig som jeg er aktiv i ungdomsarbeidet i kirka og at jeg også har klart å ta vare på familien min; moren min og småsøsknene mine. Nå er jeg snart ferdig med mastergraden min og håper å kunne få en jobb. Jeg har nettopp giftet meg og håper å starte min egen familie, og ikke minst fortsette med å engasjere meg i kirka. Jeg ønsker å være et forbilde for de andre kristne ungdommene, og jeg ønsker å være lys og salt i verden.
Foreningen av 1845 i Skudeneshavn fylte 180 år 5.mai 2025, et jubileum som ble markert på utvidet foreningsmøte hos Dorthea Erøy. Nydelig dekket bord, festpyntet marsipankake og "søsterkake" etter oppskrift fra Gustava Kielland, alt hjemmelaget.
100-årsdagen i 1945 ble også minnet gjennom opplesing fra møteprotokollen. Da var det fest og gudstjeneste mens kirken fremdeles var okkupert, like før frigjøringen av Norge. Telegram og lykkeønskninger fra andre foreninger, sparebanken og bystyret ble sendt til foreningen på den tiden. På 180-årsjubileet deltok Gro Smørdal fra NMS, der hun fortalte om kvinners betydning i kirke og samfunn i Kamerun.
