NYE MISJONSMARKE I gamle dager dro nordmenn til Madagaskar for å dele evangeliet. Nå er det like mye for å bli fornyet selv. Helene Reite Uglem
Men først må man kanskje møte seg selv i døra.
ed anatomi, fysiologi og sykdomslære i bagasjen reiser norske sykepleiestudenter til Madagaskar hvert år. Noen tror mer på vitenskapen enn Gud. Støtter seg til fornuften i møte med det som er vanskelig. Og troen? Det er en privat sak. Ja, nesten et tabu. Likevel står det, svart på hvitt, i både ryggmarg og yrkesetiske retningslinjer:
DET UKJENTE BEHOVET For hvordan møter man et behov man ikke kjenner på selv? Hvordan finner man ordene når skepsisen presser på? På Madagaskar møter praksisstudentene helsearbeidere som tyr til både bønn og medisiner. Gud og vitenskap, åndeutdrivelse og samtaleterapi går hånd i hånd. Den norske sykepleieren må til slutt innrømme at folk blir friske på Madagaskar også.
«Sykepleieren må møte pasientens åndelige og eksistensielle behov».
Hun er en av de 170 studentene som hvert år har praksis gjennom
M
14
MISJONSTIDENDE 01/ 2022
kompetansesenteret Lovasoa på Madagaskar. Her får hun praksis i en Toby, Den gassisk–lutherske kirkens sykelands byer, der åndeutdrivelse, forbønn og grønnsaksdyrking er en del av en helhetlig behandling. I bakevja, hevder noen. Forut for sin tid, mener andre. I dag er den norske studenten sykepleier i Norge. Hver gang det kommer pasienter som mener de trenger åndeutdrivelse, sendes de til henne. For det er bare hun som vet hva hun skal si, selv om hun ikke tror på det selv. Og kompetansen hennes blir bare mer og mer ettertraktet.
